Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren
og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde
og Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen
og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, fra
Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til representantforslaget
om konsekvenser for norsk oljepolitikk av klimaavtalen i Paris,
Dokument 8:49 S (2015–2016).
Komiteen viser til behandlingen
av Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en
felles løsning med EU, hvor Norges målsetting er å kutte minst 40
pst. i 2030 sammenlignet med 1990. Det legges opp til felles gjennomføring
sammen med EU.
Komiteen viser til at i tråd
med det Stortinget har sluttet seg til vil regjeringen på egnet
måte, etter at innsatsfordelingen er klar, legge frem for Stortinget
resultatet av forhandlingene med EU og hvordan de norske klimamålene
skal nås.
Komiteen viser til de ulike partienes
respektive merknader og forslag i Innst. 211 S (2014–2015).
Komiteen viser til at klima-
og miljøministeren holdt en redegjørelse om den globale klimaavtalen
vedtatt i Paris i desember 2015 og oppfølgingen av denne avtalen,
for Stortinget 12. april 2016 – med påfølgende debatt den 14. april 2016.
Komiteen viser for øvrig til
olje- og energiministerens brev til komiteen, datert 24. februar
2016, som er vedlagt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at olje- og gassektoren i dag står for om lag en fjerdepart
av Norges samlede verdiskaping målt i BNP, og hadde i 2013 en like
stor andel av de nasjonale CO2-utslippene.
Det tilsvarer i underkant av 14 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Fra 1990 til 2013 økte utslippene fra olje- og gassvirksomheten
med 79 pst. Dermed blir olje- og gassektorens bidrag til utslippskutt en
viktig del av klimaløsningen.
Flertallet viser videre til at
Paris-avtalen fra desember 2015 gir en klar retning for fremtidig klimaarbeid
og inneholder bestemmelser som gjør at innsatsen styrkes over tid.
Flertallet viser til behandlingen
av Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en
felles løsning med EU, hvor Norges målsetting er å kutte minst 40
pst. i 2030 sammenlignet med 1990, og hvor det legges opp til felles
gjennomføring sammen med EU gjennom en bilateral avtale med EU. Flertallet viser
til at skal man nå disse målsettinger og oppfylle våre forpliktelser,
haster det med tiltak.
Flertallet mener at energieffektivisering, skifte
fra fossil til fornybar energi, og karbonfangst og -lagring er viktige
tiltak for å redusere klimagassutslippene.
Flertallet mener at i kvotepliktig
sektor skal kvotemarkedet og positive virkemidler legge grunnlaget
for bedriftenes arbeid for å oppnå utslippsreduksjoner. Flertallet viser
videre til at så lenge det er et overskudd av kvoter i kvotepliktig
sektor i EUs kvotesystem, vil dette sannsynligvis kun i begrenset
grad bidra til nødvendig teknologiskifte.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener
at det bør etableres et program for lavutslippsteknologi for olje-
og gassektoren, og slik bidra til lavutslippsløsninger i olje- og
gassnæringen. Programmet bør utvikles i samarbeid med partene i næringen
som en del av eller som et supplement til «veikartet for høy produksjon
og lave utslipp», som partene i næringen nå utarbeider. Målet er
at nye installasjoner som har et driftspotensial utover 2050, driftes
etter et slikt prinsipp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
for øvrig til forslag lagt frem i Dokument 8:51 S (2015–2016) om
tiltak i klimapolitikken.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i forkant av Paris-avtalen
gjorde regjeringen en grundig vurdering av hvordan Norge best kan
bidra til å løse de globale klimautfordringene.
Disse medlemmer viser til at
hovedmålsettingen i petroleumspolitikken er å legge til rette for
lønnsom produksjon av olje og gass fra norsk kontinentalsokkel på
en forsvarlig måte i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer vil
bemerke at det er et bredt flertall i Stortinget for dagens petroleumspolitikk.
Disse medlemmer er av den formening
at norsk olje og gass er en del av løsningen på de globale utfordringene.
Verden vil trenge mer og renere energibruk. Disse medlemmer viser
til at produksjonen av olje og gass på norsk sokkel er effektiv
og har relativt sett lave CO2-utslipp sammenlignet
med tilsvarende produksjon i andre deler av verden.
Disse medlemmer er av den formening
at gass til erstatning for kull også er en rask og effektiv måte
å få til store kutt i klimagassutslipp på, og er en fleksibel energikilde
som muliggjør fornybar energi.
Disse medlemmer vil bemerke at
nesten all norsk gasseksport går til EU. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av norsk gass for at EU skal nå sine klimamål.
Disse medlemmer viser til at
når Storbritannia innen 2025 skal stenge ned alle sine kullkraftverk,
vil norsk gass være et viktig bidrag for å kunne gjennomføre denne
politikken samt å dekke etterspørselen etter alternative energikilder.
Disse medlemmer er av den formening
at lete- og konsesjonspolitikken er et viktig element for å nå de
nasjonale målene i petroleumspolitikken, og har som mål å sikre
effektiv utforsking av norsk sokkel og tilrettelegge for utnyttelse
av alle lønnsomme petroleumsressurser.
Disse medlemmer vil bemerke at
klimautfordringene er globale. Norges innsats må derfor bidra til
å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser.
Disse medlemmer er av den formening
at klimapolitikken må innrettes slik at en ved vurdering av klimatiltak
velger dem som gir størst mulig utslippsreduserende effekt i et
globalt perspektiv.
Disse medlemmerviser
til Innst. 211 S (2014–2015) – og spesielt til følgende merknad fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, sitat:
«Flertallet mener regjeringens foreslåtte avtale med
EU vil gi et forutsigbart og forpliktende rammeverk for å videreutvikle
norsk klimapolitikk. Flertallet viser til at Norge allerede et tilknyttet
EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Nær 80 pst. av Norges eksport
går til EU. Flertallet mener det vil være en fordel for norsk næringsliv
og norsk industri at Norges klimapolitikk samordnes i større grad.»
Disse medlemmer støtter dette,
og mener at dette ligger fast som en del av norsk klimapolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartietviser også
til høringsinnspillene til behandlingen av Meld. St. 13 (2014–2015)
om ny utslippsforpliktelser for 2030 – en felles løsning med EU,
der blant annet LO og NHO gir regjeringen honnør for den retningen
som pekes ut i meldingen, og støtter at Norge går i dialog og forhandlinger
med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen
mot 2030. Den samme støtten uttrykker Norsk Industri, Energi Norge,
Norsk Olje & Gass, Virke, Norges Rederiforbund og Industri Energi.
For disse medlemmer er det viktig at norsk næringsliv
og industri får forutsigbarhet i likere rammebetingelser med sine
europeiske konkurrenter. Klimautfordringen er global og krever globale
løsninger.
Disse medlemmer vil videre bemerke
at det er ikke aktuell politikk å stanse verken 23. konsesjonsrunde
eller TFO 2016, som er de to pågående konsesjonsrundene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at den 23. konsesjonsrunden viderefører
en politikk som har bred oppslutning i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne understreker
at man forventer at regjeringen i 23. konsesjonsrunde ikke tildeler
blokker som ligger i det uavklarte og omstridte området opp mot
iskanten. Disse medlemmer er kritisk til TFO-ordningen.
Ordningen var opprinnelig ment å sikre påvisning og utvinning av
petroleumsressurser som kan fases inn til allerede eksisterende
installasjoner i såkalt modne områder. TFO har i det senere blitt
utvidet og vokst langt utover det som opprinnelig var intensjonen.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen om ikke å tildele blokker
i 23. konsesjonsrunde som Miljødirektoratet og Polarinstituttet
har frarådet utlyst i sin høring.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ønsker
å stramme inn og helst avskaffe TFO-ordningen.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen stanse den pågående tildelingen
i forhåndsdefinerte områder (TFO) – i påvente av en uavhengig kunnskapsbasert
gjennomgang av hvilken norsk olje det vil være anledning til å hente
ut i lys av klimaavtalen i Paris.»
Komiteens medlemmer fra Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at tall fra FNs klimapanel har vist at verden har minst fem
ganger så mye fossile ressurser som verdens befolkning har anledning
til å bruke, om verden skal ha en realistisk sjanse til å unngå
en global oppvarming på mer enn 2 °C. Under klimatoppmøtet i Paris
i november 2015 valgte verdens land å skjerpe det globale temperaturmålet
og skal nå jobbe for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5
°C.
Disse medlemmer viser videre
til at siden verden allerede ligger om lag 1 °C over førindustrielt
nivå, vil det å øke ambisjonene til å begrense oppvarmingen til
1,5 °C i realiteten innebære om lag en halvering av rommet for fossile
utslipp globalt i dette århundret. Disse medlemmer mener
det er nødvendig at Norge som part i og pådriver for en global klimaavtale tar
konsekvensen av avtalen for alle deler av landets politikk, også
oljepolitikken.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at en del av de utlyste blokkene i 23. konsesjonsrunde bygger
på en definisjon av «iskanten» som er stikk i strid med definisjonen
i forvaltningsplanen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at mens forvaltningsplanen
definerte iskanten som maksimal utbredelse av havis de siste ti
årene, ble den definert av flertallet i Innst. 495 S (2012–2013)
til «den til enhver tid observerte iskant.»
Komiteens medlemmer fra Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at miljøkonsekvensene og miljørisikoen for aktivitet i dette
området, ifølge de miljøfaglige etatene, forventes å være svært stor.
Miljøkonsekvensanalyser ved akuttutslipp viser at influensområdene
for de nordligste utslippspunktene kan treffe iskanten i enkelte
sesonger. Eventuell aktivitet i de nordligste delene av området
vil kunne ligge inne i isen deler av året (vinter–vår).
Disse medlemmer vil verne særlig
sårbare områder mot oljeaktivitet, slik som områdene nær og i iskanten,
øke kostnadene ved utslipp av CO2 ved
produksjon, og redusere den statlige risikoen ved all oljeaktivitet. Disse
medlemmer mener dagens skatteregime for norsk sokkel gir
selskapene for lav risiko i sine investeringer sett opp mot fallende
lønnsomhet og strengere klimarammeverk. Dette inkluderer både leteboring
og petroleumsproduksjon. Disse medlemmer ønsker derfor
å innføre varig vern mot petroleumsaktivitet i sårbare områder, øke
CO2-avgiften på norsk sokkel og endre
skattereglene slik at den statlige risikoen ved petroleumsaktivitet
reduseres. Resultatet vil være at det er selskapene som vil bære
risikoen ved investeringer i ressurser som av klimahensyn ikke kan
utvinnes, ikke staten eller fellesskapet.
Disse medlemmer mener slike virkemidler vil
være en presis og hensiktsmessig måte å ivareta miljø- og klimahensyn
i norsk oljepolitikk på.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette ned et petroleumsskattelovutvalg
som skal gå gjennom hele norsk petroleumsskattelovgivning i tråd
med de endrede rammebetingelsene for norsk petroleumssektor.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne viser til at i den grad det har
vært plass til nye fossile prosjekter innenfor rammene av togradersmålet,
er det lite som tilsier at det vil være rom for å satse på prosjekter
for petroleumsutvinning eller annen fossil utvinning innenfor et
mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader, særlig ikke
for et rikt land som i lang tid har kunnet utvinne sine fossile
ressurser.
Disse medlemmer peker på at Norge
er blant landene som har høyest CO2-ansvar
per innbygger siden 1990, på grunn av høy olje- og gassproduksjon.
Norske direkte utslipp står for omtrent én tiendedel av landets
samlede påvirkning, ettersom mesteparten av norske bidrag kommer
ved forbrenning av olje Norge har eksportert.
Disse medlemmer peker på at det
i Paris-avtalen fremheves at de foreløpige forpliktelsene land har
påtatt seg, er svært utilstrekkelige til å hindre en global oppvarming,
og langt mindre tilstrekkelige til å nå målet om å hindre en global oppvarming
på 1,5 °C.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer det
må foretas en uavhengig faglig gjennomgang av hvilke norske olje-
og gassressurser som bør planlegges å bli liggende, gitt forutsetningen
om å hindre en global oppvarming på mer enn 1,5 °C. En slik uavhengig
faglig gjennomgang må ta inn over seg priseffektene av den teknologiske utviklingen
innen fornybar teknologi og batteriteknologi, og foreta følgende
vurdering av:
Hvilke norske olje- og gassressurser vil være lønnsomme
med utgangspunkt
i en global karbonpris som er tilstrekkelig til å hindre oppvarming
på mer enn 1,5 grader
med utgangspunkt i en global karbonpris
som er kjøpekraftsjustert og tilstrekkelig til å hindre oppvarming
på mer enn 1,5 grader
med utgangspunkt i prinsippet om «common
but differenciated responsibility and different capabilities», som
sikrer en rimelig fordeling av hvem som skal kunne hente ut de siste
fossile ressursene og samtidig tilstrekkelig til å hindre oppvarming
på mer enn 1,5 grader
Disse medlemmer mener at en slik
gjennomgang bør danne grunnlag for en stortingsmelding som drøfter
oljepolitikken i lys av klimaavtalen i Paris. Disse medlemmer mener
at inntil en slik gjennomgang foreligger, må det gjennomføres en
oljepause, og prosessen med tildeling i 23. konsesjonsrunde og TFO
må stoppes.
Disse medlemmer mener dessuten
at for den videre konsesjonspolitikken må regjeringens mål om å
omstille Norge til et lavutslippssamfunn legges til grunn. Dette
innebærer – etter forslagsstillerens oppfatning – at all politikk,
også konsesjonspolitikken, må bidra for å nå et slikt mål om omstilling.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen stanse den pågående 23. konsesjonsrunde
– i påvente av en uavhengig kunnskapsbasert gjennomgang av hvilken
norsk olje det vil være anledning til å hente ut i lys av klimaavtalen
i Paris.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en uavhengig
kunnskapsbasert gjennomgang av hvilken norsk olje det vil være anledning
til å hente ut i lys av klimaavtalen i Paris.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding
om konsekvensene for norsk oljepolitikk i lys av klimaavtalen i
Paris, basert på en uavhengig gjennomgang av hvilken norsk olje det
vil være anledning til å hente ut hvis man skal nå de globale klimamålene.»
«Stortinget ber regjeringen bruke konsesjonspolitikken
aktivt for å legge til rette for et grønt skifte i næringslivet,
og legge frem for Stortinget hvordan dette skal oppnås.»