Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen
og Torgeir Micaelsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at regjeringen nedsatte
Kvinnsland-utvalget for å utrede hvordan det statlige eierskapet
til spesialisthelsetjenesten bør organiseres. Utvalget overleverte
sin rapport 1. desember 2016, NOU 2016:25 Organisering og styring
av spesialisthelsetjenesten.
Komiteen viser til at utvalget
ble bedt om å vurdere tre alternativer til dagens organisering,
som alle innebærer at de regionale helseforetakene avvikles:
-
1. færre helseforetak
(HF) enn i dag direkte underlagt departementet
-
2. et nytt direktorat
til erstatning for dagens regionale helseforetak (RHF)
-
3. ett nasjonalt
helseforetak til erstatning for RHF.
Komiteen viser
til at utvalget mener en modell med ett nasjonalt HF er det beste
alternativet av disse tre. Utvalget har også vurdert en modell der
HF-ene ikke er selvstendige rettssubjekter, men styres direkte av
det regionale nivået. Det vil da ikke være styrer på HF-nivå. Komiteen merker
seg at 13 av 16 medlemmer i utvalget mener det fortsatt bør være
et regionalt beslutningsnivå, og begrunner dette blant annet med
at regional forankring av beslutninger gir større legitimitet. Dette
vil også på en bedre måte sikre hensynet til regional planlegging
og dimensjonering av spesialisthelsetjenesten. Tre medlemmer anbefaler
at en modell med en nasjonal overbygning tas med videre i regjeringens
vurdering. Komiteen merker
seg videre at halvparten av utvalget, inkludert lederen, støtter
en modell der HF-ene ikke lenger er selvstendige rettssubjekter.
Det legges vekt på at dette vil klargjøre ansvarsforhold og gi mer
effektive styringslinjer. Den andre halvparten av utvalget går imot
en slik endring og legger spesielt vekt på at den vil bidra til
sentralisering av makt og beslutninger. Komiteen viser videre til at
spørsmålet om regioninndeling er begrenset til Helse Sør-Øst.
Et samlet utvalg mener at Oslo universitetssykehus HF bør videreføres
som regionsykehus for hele regionen. 11 av 16 medlemmer mener at
regioninndelingen bør videreføres som i dag. Begrunnelsen er bl.a.
at etablering av regioner uten eget regionsykehus vil kreve mer
omfattende samordningsmekanismer og avtaler for å styre til dels
omfattende gjestepasientstrømmer. Deling vil også gripe inn i de
investeringsplanene som er lagt, og det vil være betydelige kostnader
og risiko ved omstillingen. Et mindretall ønsker å dele Helse Sør-Øst.
Komiteen peker på at hensikten
med eventuelt å endre organisasjonsmodell må være å få en modell som
er bedre enn den vi har i dag.
Komiteen har merket seg at
regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2017 varslet at de vil
komme tilbake til oppfølgingen av Kvinnslands-utvalgets rapport
i forbindelse med statsbudsjettet for 2018.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det
er en stor utfordring å finne hva som skal være alternativet til
dagens styringssystem. Det vil måtte være et bedre system og ha
bred politisk oppslutning for å kunne stå seg over tid. Kvinnsland-utvalget
hadde ingen bedre alternativer til dagens modell, og flertallet viser
til at det ikke lenger er bred enighet i Stortinget om å legge ned
de regionale helseforetakene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener at Kvinnsland-utvalgets rapport
gir en god beskrivelse av dagens sykehusmodell, og viser til at
den peker på en del vesentlige områder for forbedringer. Helsetjenesten
er i stadig endring, og det vil også være behov for å forbedre måten
vi organiserer driften på fra tid til annen. Kritikken mot dagens
foretaksmodell omfatter flere områder. Avstand mellom ledelse og
den pasientnære virksomheten, manglende legitimitet hos toppledelsen,
for mye fokus på markedsprinsipper på bekostning av pasientbehandling
samt manglende tillit på tvers av sykehusene er noen av hovedmomentene
i kritikken.
En stor omorganisering
vil kreve mye ressurser, ikke bare økonomisk, men også personellmessig.
For at slik ressursbruk skal kunne forsvares, mener disse medlemmer at
man, med rimelig grad av sikkerhet, må kunne forvente en betydelig
bedring sammenlignet med dagens virksomhet. Kvinnsland-utvalgets
konklusjon var at ingen av modellene de utredet, var åpenbart bedre
enn foretaksmodellen, og flertallet i utvalget foreslo at dagens
modell opprettholdes med visse justeringer.
Disse medlemmer mener at det
er et stort rom for å gjøre nødvendige forbedringer innenfor dagens
helseforetaksmodell, og støtter derfor at denne modellen opprettholdes.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å dempe markedsfinansieringen av sykehusene, slik at det
blir en bedre balanse mellom hensynet til kvalitet i pasientbehandlingen
og økonomiske krav. Dette må også avspeiles i hvordan man omtaler
spesialisthelsetjenesten, for eksempel ved at et sykehus er et sykehus,
og ikke et helseforetak. Disse medlemmer mener videre
at det er hensiktsmessig å beholde styrene på de ulike nivåene,
og at disse må inneha både tung fagkompetanse og god samfunnsforståelse.
God ledelse og tillit
mellom de ulike leddene i tjenesten er en forutsetning for en god
tjeneste, og disse
medlemmer mener at reell stedlig ledelse skal være en hovedregel.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener
tiden er inne for å endre styringsmodellen for sykehusene, og at
de regionale helseforetakene må legges ned. I den forbindelse viser disse medlemmer til
regjeringsplattformen, der det heter følgende:
«Regjeringen vil
legge ned de regionale helseforetakene når det er utformet en nasjonal
helse- og sykehusplan.»
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
at disse partiene mener det er behov for ny styring, organisering
og ledelse av norske sykehus, og viser til at også Den norske legeforening
på sitt landsstyremøte 31. mai 2017 vedtok at de vil avvikle de
regionale helseforetakene. Legeforeningen mener at beslutningene
må flyttes nærmere pasientene. Disse medlemmer viser til at
Kvinnsland-utvalgets mandat ikke la opp til en utredning av en helhetlig
alternativ modell til dagens helseforetaksmodell, og at mandatet
la dagens finansieringsløsning til grunn.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener dette viser
at det aldri var reell vilje til å legge ned helseforetakene. Disse medlemmer mener
Kvinnsland-utvalget burde fått i oppdrag å utrede en forvaltningsmodell
under folkevalgt styring.
Disse medlemmer mener også
at Kvinnsland-utvalgets mindretallsforslag om en løsning med færre
helseforetak med sørge-for-ansvar, direkte underlagt departementet
eller et nasjonalt helseforetak, bør vurderes nærmere. Mindretallet mente
at i en slik modell bør det også vurderes om en del av oppgavene
de regionale helseforetakene i dag ivaretar, bør overføres til et
direktorat. Disse medlemmer ønsker
ikke opprettelse av et nasjonalt helseforetak eller direktorat.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener som mindretallet i utvalget, at Helse
Sør-Øst HF, uavhengig av styringsmodell, bør deles opp.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser
til den varslede oppfølgingen i statsbudsjettet for 2018, og fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en løsning der dagens helseforetaksmodell
avvikles til fordel for en modell der det enkelte helseforetak får
delegert sørge-for-ansvar og blir direkte underlagt et nasjonalt nivå.»
Disse medlemmer imøteser
regjeringens forslag til ny organiseringsmodell til erstatning for
de regionale helseforetakene i forbindelse med statsbudsjettet 2018.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fremmer
i tillegg følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere å dele opp Helse Sør-Øst.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at forslagene fremmes på bakgrunn
av dagens politiske flertall, som et minstekrav til nødvendige endringer.
Senterpartiet vil erstatte foretaksmodellen med en forvaltningsmodell
under folkevalgt styring, og dette medlem viser til øvrige
forslag om dette i innstillingen.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
saken om outsourcing av IKT i Helse Sør-Øst og at denne til fulle
viser hva slags strategiske beslutninger for samfunnet som er tatt
ut av Stortinget og overlatt helseforetakene og foretaksmøtene. Disse medlemmer mener
saken viser at det er betydelig behov for kontroll med overordnede
prioriteringer og beslutninger. Disse medlemmer mener det er viktig
at kompetanse beholdes og utvikles i Norge, og at det er nasjonal
kontroll over pasientenes helseinformasjon. På denne bakgrunn fremmes
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at strategiske beslutninger om IKT i spesialisthelsetjenesten
alltid underlegges grundig politisk behandling og beslutninger basert
på høringsrunder.»
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer i tillegg
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at ansvar for og utvikling av IKT-infrastruktur
i helsetjenesten ikke blir outsourcet.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at spesialisthelsetjenesten
ikke kan drive sine teknologiske løsninger og IKT-systemer uten
bruk av private leverandører, og dette inkluderer også utenlandske
leverandører. Det viktigste er at man har sikkerhet for at pasientinformasjon
ikke kommer på avveie. Det avgjørende spørsmålet er om man skal
gi tilgang, og hva slags tilganger som eventuelt blir gitt. Det
må gjøres konkrete vurderinger knyttet til både informasjonssikkerhet
generelt og nasjonal sikkerhet. Disse medlemmer mener at det
er de som har ansvaret for tjenesten, som også må gjøre disse vurderingene. Helseforetaksmodellen
er basert på at det skal være en klar rolle- og ansvarsfordeling
i styringen av spesialisthelsetjenesten. Stortinget styrer gjennom
å vedta reglene i helselovgivingen og andre lover, blant annet personvernlovgivingen.
Stortinget styrer også gjennom å stille vilkår for bevilgningen
ved behandling av statsbudsjettet, og legger politiske rammer for
utviklingen av spesialisthelsetjenesten ved behandlingen av nasjonal
helse- og sykehusplan. Disse
medlemmer mener at forslaget om politisk behandling av strategiske
beslutninger om IKT ville innebære et klart brudd med den etablerte
ansvarsfordelingen.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
at mange avgjørelser og prioriteringer skjer i ikke-formaliserte
møter mellom de fire administrerende direktørene (AD-ene) i de regionale
helseforetakene, kalt AD-møter. Disse medlemmer mener denne
praksisen er problematisk og burde vært vurdert av Kvinnsland-utvalget.
Disse møtene legger premisser for beslutninger, og uformelle beslutninger
tas uten innsyn og deltakelse fra tillitsvalgte. AD-møter holdes
uten referat eller offentlige sakslister. Disse medlemmer mener dette
må endres, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere helseforetakenes praksis med uformelle AD-møter
og sikre formalisering av møtene ved å innføre krav til full åpenhet,
dokumentasjon og at tillitsvalgte får fulle rettigheter til deltakelse.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at møter mellom
de fire administrerende direktørene i de regionale helseforetakene
er sentrale i forhold til å sikre enhetlig nasjonal praksis og gjennomføring
av krav som er stilt av eier i foretaksmøtet og oppdragsdokument,
herunder oppfølging av Stortingets vedtak. Det er også et forum
for erfaringsutveksling mellom helseregionene og gjensidig orientering
om aktuelle saker. Disse
medlemmer mener at å skulle formalisere krav til åpenhet og
dokumentasjon knyttet til administrativ saksforberedelse og erfaringsutveksling mellom
helseregionene ville bryte med det som er alminnelig praksis også
på andre samfunnsområder. For eksempel har dekanene ved de medisinske
fakultetene tilsvarende møtepraksis. Når det gjelder ansattes og
tillitsvalgtes rett til medvirkning, reguleres dette gjennom arbeidsmiljøloven
og hovedavtalen.
Disse medlemmer er sterkt
kritiske til forslaget om å erstatte helseforetaksloven med en helseforvaltningslov
som skal sikre folkevalgt styring og stedlig ledelse av hvert sykehus.
Forslaget vil føre til svært uklare ansvarsforhold og innebære en
pulverisering av det politiske ansvaret for en stor og viktig samfunnssektor. Disse medlemmer mener
styrene i helseforetakene bør ha balansert kompetanse som ivaretar
styrenes primære oppgaver. Styremedlemmer må gjerne ha politisk
bakgrunn, men disse medlemmer er
kritiske til en modell der flertallet i styret er valgt av og blant
fylkestingsmedlemmer. Styrerepresentantene vil da kunne komme i
et krysspress mellom å gjennomføre den politikken som de som medlemmer
av fylkestinget har vært med på å vedta, og å gjennomføre den politikken
som Stortinget og regjeringen ønsker å få gjennomført. Disse medlemmer vil
påpeke at helse- og omsorgsministeren i tilfeller der styrene ikke
gjennomfører vedtatt politikk, i ytterste konsekvens vil måtte bytte
ut styrene. Etter denne modellen vil en da være avhengig av å velge
nye medlemmer fra samme fylkesting, og statsråden kan da risikere
fortsatt å ha styrer som ikke gjennomfører den politikken som Stortinget
og regjeringen har vedtatt. Modellen vil skape uklare ansvarsforhold
og åpne for den typen politisk spill som dagens styringsmodell hadde
som hensikt å rydde opp i.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen allerede har gjort viktige endringer i styringssystemet
for å legge til rette for mer nasjonal styring og samordning. Disse medlemmer viser
til at Stortinget har lagt rammene for denne utviklingen gjennom
behandlingen av nasjonal helse- og sykehusplan. Regjeringen har
også etablert nasjonale selskaper for innkjøp, bygg og IKT. Disse medlemmer vil
fortsette arbeidet med å sikre mer nasjonal og folkevalgt styring
gjennom nasjonal helse- og sykehusplan, styrke den nasjonale koordineringen gjennom
de felles eide helseforetakene og gi større lokal handlefrihet til
sykehusene og de lokale helseforetakene.
Når det gjelder
stedlig ledelse, vil disse
medlemmer vise til at flertallet på stortinget under behandlingen
av nasjonal helse- og sykehusplan ba regjeringen stille krav om
at stedlig ledelse skal være hovedregelen ved norske sykehus. Dette
ble fulgt opp av helse- og omsorgsministeren i foretaksmøte 4. mai
2016.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at dette stortingsflertallets
krav om stedlig ledelse ikke er fulgt opp siden det i hele Helse
Møre og Romsdal nå skal innføres klinikkledelse. På denne bakgrunn fremmes
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at det innføres stedlig ledelse ved sykehusene
i Møre og Romsdal i tråd med Stortingets vedtak 542 ved behandlingen
av Innst. 206 S (2015–2016) om Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019).»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener videre at full rammefinansiering
av foretakene kan føre til at aktiviteten i sykehusene går ned og
køene øker. Disse
medlemmer viser til at innsatsstyrt finansiering (ISF) er et
godt instrument for å tilrettelegge for økt aktivitet på en mest
mulig effektiv måte. Disse
medlemmer vil påpeke at det er viktig at ISF ikke blir et
premiss for prioriteringstiltak – riktig prioritering og god helhetlig
behandling skal primært fremmes gjennom faglige retningslinjer,
lover og forskrifter.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet mener det må være en politisk styring
av sykehusene og vil avvikle de regionale helseforetakene. Disse medlemmer mener
det statlige eierskapet av sykehusene bør videreføres, og at ansvarlig
statsråd bør stå for styringen av de lokale helseforetakene, på
bakgrunn av føringer gitt av Stortinget. Disse medlemmer mener det
er viktig at de folkevalgte i Stortinget og styrene i de lokale
helseforetakene bestemmer. Disse medlemmer vil at folkevalgte
i kommunene og regionene skal sitte i de lokale helseforetaksstyrene.
Disse medlemmer mener Stortinget
skal stå for overordnet, langsiktig styring gjennom en rullerende
nasjonal helse- og sykehusplan, etter mønster av nasjonal transportplan.
Vesentlige endringer i sykehusstruktur og sykehusfunksjoner skal
avgjøres av Stortinget gjennom denne planen. På denne måten sikres
helhetlig og forutsigbar styring, og med en slik modell er det folket,
gjennom politikerne de velger på alle tre nivåer, som bestemmer
hvordan sykehus-Norge skal se ut framover.
Disse medlemmer viser til
Innst. 206 S (2015–2016), der komiteens medlemmer fra Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber
regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av dagens finansiering
i sykehusene og utrede alternative finansieringsmodeller som sikrer at
økonomien ikke blir styrende for den helsehjelpen som gis pasientene.»
Disse medlemmer vil understreke
utfordringene ved modellen med innsatsstyrt finansiering. Det bør
ikke være slik at det er hva sykehusene tjener på, som er det styrende
for den helsehjelpen som gis pasientene.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti er kritisk til ISF-sats på over 30
prosent.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener sykehusene i all hovedsak må rammefinansieres.
Dette medlem viser til at
spesialisthelsetjenesten som utøves ved norske sykehus, er grunnleggende
viktig for folks trygghet. Formålet med helsepolitikken er å forebygge
sykdom, redusere sosiale helseforskjeller og yte gode og likeverdige
helsetjenester til alle som trenger det, når de trenger det. Dette medlem mener
det er behov for en demokratiserings- og ledelsesreform av norske
sykehus. Sykehusene må tas tilbake til offentlig forvaltning og folkevalgt
styring.
Dette medlem har merket seg
at deler av kritikken mot Kvinnsland-utvalget er at arbeidet i liten grad
berørte befolkningens fremtidige behov for helsetjenester og hvordan
styringsmodellen på best måte kan understøtte dette. Dette medlem viser til
at samhandlingen mellom de ulike nivåene i helsetjenesten ikke er
god nok, og at dette er påpekt i mange rapporter, blant annet av
Riksrevisjonen. Dagens styringsmodell legger opp til konkurranse
framfor samarbeid i mange sammenhenger, noe som kan true samhandling
til det beste for pasientene.
Dette medlem viser til at
helseforetaksmodellen ikke sikrer folkevalgt og demokratisk styring av
et viktig offentlig velferdsområde. Reformen fra 2002 avviklet regional
folkevalgt styring og erstattet den med styring etter mønster fra
næringslivet. Systemendringen betydde at beslutningsmyndighet ble
overført fra ansvarlige folkevalgte organer. Dette medlem mener at kombinasjonen
lønnsomhetsregnskap, foretaksorganisering med styrer etter modell
for aksjeselskaper og stykkprisfinansiering har svekket overordnet
politisk styring og stimulert til konkurranse mellom institusjonene
i stedet for samarbeid.
Dette medlem viser til at
regjeringen Solberg i sin tiltredelseserklæring slo fast at den
ville legge ned de regionale helseforetakene når det var utformet en
nasjonal helse og sykehusplan. Regjeringen satte i 2015 ned Kvinnsland-utvalget,
som fikk i mandat å komme med forslag til ny organisering og styring
av spesialisthelsetjenesten (NOU 2016:25). Rapporten ble levert
1. desember 2016 og har vært sendt på høring. Dette medlem viser til at
helse- og omsorgsminister Bent Høie i revidert nasjonalbudsjett
2017 varslet at oppfølgingen vil komme i statsbudsjettet for 2018.
Samtidig varslet helse- og omsorgsministeren at han hadde snudd
og ikke lenger vil legge ned de regionale helseforetakene. Dette medlem viser
til at helse- og omsorgsministerens uttalelser ikke representerer
regjeringskollega Fremskrittspartiet. Dette medlem mener at Kvinnsland-utvalgets
mandat var begrenset, og at utvalgets sammensetning bar preg av
at de fleste medlemmene hadde et eierforhold til dagens modell. Dette medlem konstaterer
at regjeringen dermed har gitt et løfte som den senere har brutt,
og at den har brukt samfunnets ressurser på en utredning som ikke
vil føre til nødvendige endringer.
Dette medlem viser til at
Kvinnsland-utvalget skulle vurdere følgende alternativer til dagens
organisering av spesialisthelsetjenesten:
-
1) avvikling av
de regionale helseforetakene og ha færre helseforetak enn i dag
direkte underlagt departementet,
-
2) opprettelse av
et eget direktorat til erstatning for de regionale helseforetakene,
-
3) opprettelse av
et nasjonalt helseforetak til erstatning for de regionale helseforetakene,
-
4) eventuelt andre
alternativer for organisering av spesialisthelsetjenesten.
I mandatet
het det at:
«Utvalget skal legge
dagens prinsipper for finansiering av spesialisthelsetjenesten til
grunn, men vurdere, gitt disse prinsippene, hvilke behov for endringer
i finansieringssystemet som utløses av de alternativene modellene.»
Utvalget slår fast
at alle de tre alternativene som er omtalt i mandatet, innebærer
at mange av de viktigste beslutningene blir sentralisert. Dette
kan ifølge utvalget gi bedre grunnlag for nasjonal samordning og
styring. Samtidig vil sentralisering av beslutninger kunne svekke
legitimiteten. Utvalget mener etter en samlet vurdering at alternativ
3 med ett nasjonalt helseforetak som eier av helseforetakene er
det beste blant de alternativene som er angitt i mandatet. Et flertall
i utvalget foreslår en modell der helseforetakene ikke lenger er
selvstendige rettssubjekter. Sykehusene vil være organisert som
egne resultatenheter (kalt sykehusgrupper) under helseforetak på
regionnivået, og ikke ha egne styrer. Dette vil bety at for eksempel
Helse Sør-Øst, som har ansvar for 56 prosent av befolkningens sykehustjenester,
bare vil ha ett styre.
Dette medlem mener Kvinnsland-utvalgets tilrådinger
betyr et fortsatt demokratisk underskudd i styringen av sykehusene.
Forslaget om en modell der helseforetakene ikke lenger er selvstendige
rettssubjekter, betyr en maktsentralisering og vil være en forsterking
av helseforetaksmodellens negative sider. Dette medlem mener at mindretallsforslaget
om å utrede færre helseforetak direkte underlagt departementet burde
vært utredet i hele sin bredde. Dette medlem mener, som mindretallet
i utvalget, at uavhengig av styringsmodell bør Helse Sør-Øst HF
deles opp.
Dette medlem viser til at
det i løpet av 15 år med helseforetaksmodellen har skjedd store
funksjons- og oppgavefordelinger gjennom betydelige omstruktureringer
av tjenestetilbudet, og det er foretatt investeringer i bygg, utstyr
og IKT. Innføring av foretaksorganisering av spesialisthelsetjenesten
i Norge hadde sammenheng med innføring av bestiller- og utførermodellen
og aktivitetsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten.
Økonomistyringen ble endret fra systemer utviklet for offentlige velferdstjenester
til regnskap utviklet for lønnsomhetsstyring i forretningsvirksomhet.
Dette medlem viser til at
mange har stilt spørsmål ved om modellen gir en nasjonal samordning
av tilbudet, som var en intensjon for innføringen, eller om det
er demokratisk legitimitet knyttet til vanskelige beslutninger i
helseforetakene. Stadig tilbakevendende er også spørsmålet om det
er tilstrekkelig klarhet i roller mellom nivåene og balanse mellom
helseforetakenes beslutningsmyndighet og det politiske ansvaret
– og om Stortinget blir tilstrekkelig involvert i sentrale beslutninger.
Kritiske spørsmål er også stilt til finansiering, bestiller- og
utfører-modellen og til dagens forretningssystem etter regnskapsloven.
Dette medlem merker seg at
helseforetaksmodellen er udemokratisk, og ifølge Kvinnsland-utvalget
er dette det mest brukte budskapet i debatten.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at kontroll-
og konstitusjonskomiteens behandling av Helse- og omsorgsdepartementets
eierstyring knyttet til nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal, jf.
Innst. 240 S (2014–2015), synliggjorde udemokratiske sider ved helseforetaksmodellen
og at avgjørelser i realiteten blir tatt på bakrommet. Erfaringer
med dagens foretaksmodell er at den gir manglende tillit i befolkningen.
Beslutninger om vesentlige endringer i sykehustilbudet mangler demokratisk
legitimitet og fører derfor til mye uro. Det svekker igjen kvaliteten og
effektiviteten i sykehusorganisasjonen.
Disse medlemmer viser til
at misnøyen med sykehus drevet etter en forretningsmessig modell,
er sterk. Høy grad av innsatsstyrt finansering som videreføres helt
ned på avdelingsnivå, har økt oppmerksomheten på inntjening. Dette
fører til konkurranse framfor samarbeid i helsetjenesten, det stikk
motsatte av intensjonen i samhandlingsreformen. Norsk helsevesen
er byråkratisert. Helsepersonell opplever at mye tid som skulle
vært brukt til pasientbehandling, går med til møter, rapportering,
sekretærarbeid og lignende. Disse medlemmer mener det
er en realitet at helseforetaksreformen virker sentraliserende og
byråkratiserende og har medført en stor økning i ledernivåer i norske
sykehus.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at regjeringen Solberg har økt
den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene til 50 prosent, noe
som stimulerer til konkurranse framfor samarbeid mellom sykehusene.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at når diagnosekoder
kobles til inntjening for sykehusene, gir dette insentiver til å
sikre sykehuset stort pasientvolum og pasienter som lønner seg økonomisk.
Riksrevisjonen har påvist store svakheter i medisinsk kodepraksis
mellom sykehus og avdelinger (Dokument 3:5 (2016–2017)).
Riksrevisjonen påpeker
at sykehusene bruker antall DRG-poeng som et mål på aktivitet. De
fleste helseforetakene viderefører dette ned på avdelingsnivå. Dette
gjør at de fleste klinikkene og mange avdelinger delvis finansieres
av hvor mange DRG-poeng de genererer. Riksrevisjonen viser til at
Helsedirektoratet mener DRG-systemet ikke er robust nok til å bli
brukt til dette formålet. Disse medlemmer mener dette
er alvorlige funn som må føre til endringer, og at ISF ikke lenger
må videreføres ned på sykehus- og klinikknivå.
Komiteens medlem
fra Venstre er mest opptatt av å bygge tillit innen sykehussektoren
og helsetjenesten, det være seg mellom pasient og det offentlige,
mellom pasient og ansatt, og mellom ansatte og det offentlige. Pasientens
helsetjeneste i Norge i dag er svært god når blålysene kommer på. Men
før og etter oppleves det ofte vanskelig både å nå fram og å finne
fram. Samtidig blir folkehelsearbeidet nedprioritert til fordel
for reparering, samt at somatikk gis for mye oppmerksomhet sammenliknet med
rus og psykiatri. Et todelt helsevesen må få mindre preg av å være
delt.
Dette medlem viser til at
Venstre i sitt program for perioden 2017–21 ønsker et forsøk med
en samling av all helsetjeneste på ett nivå og en større innsats
i folkehelsearbeidet. Det bør stimuleres til at kommuner som ønsker
det, kan velge å inngå samarbeid med sykehusforetak om oppgaver
innen spesialisert pleie og omsorg, ø-hjelp og legevakt som et alternativ
til å inngå stadig mer interkommunalt samarbeid. Dette medlem er åpen for å
samle de fire regionale helseforetakene til ett nasjonalt foretak
med vekt på å styre de nasjonale behandlingstjenestene, drive nasjonalt
utviklingsarbeid, nasjonal standardisering for både pasientsikkerhet,
kvalitet og IKT-infrastruktur, samt overordnet FoU. Dette må følges
av en ny organisering av dagens 20 sykehusforetak.
Dette medlem er bekymret over
at stadig større og stadig flere beslutninger i norsk sykehussektor
i dag samles i et økende antall «forum» bestående av kun de fire
direktørene i de fire regionale helseforetakene. Et økende antall
store beslutninger og anskaffelser blir forsøkt holdt unna offentlighet
og brukere, slik som priser på dyre medisiner og outsourcing av
store IKT-kontrakter til utenlandske selskaper. Både mangel på åpenhet
og usikkerhet rundt digital pasientinformasjon reduserer tillit.
Venstre ønsker mest mulig ressurser nærmest mulig pasienter og helsepersonell.
I dag er det et nasjonalt konglomerat av aktører med uklart mandat
og for små ressurser til å drive nasjonal standardisering og utvikling
av nasjonal infrastruktur. I sum skaper dette et for stort byråkrati
for langt unna sykehusene og med for lite nasjonal handlekraft.
Dette medlem etterlyser en
utredning og debatt om reelle alternativer til dagens fire regionale helseforetak.
De få ideelle aktørene i Norge ser ut til å drive sykehus mer effektivt
og med lavere konfliktnivå enn de offentlige. Dette må vi ta lærdom
av. I Nederland har de opprettet en nokså lik struktur som i Norge,
men der hvor de regionale helseforetakene i Norge mer og mer blir
seg selv nok, er disse i Nederland tillagt en funksjon som pasientens
agent i form av å være (statlig regulerte) forsikringsselskap. Mens i
Danmark har regionalt eierskap til sykehusene, kombinert med statlig
utlysning av et antall investeringsprosjekter, blitt en mer bærekraftig
modell enn mange fryktet ved reformen der. Det finnes altså alternativer,
men de ble i liten grad utredet og «oversatt» til norske forhold
i Kvinnsland-utvalgets arbeid. I en situasjon hvor vi mangler et
reelt alternativ, vil Venstres svar være å gjøre et utvalgt forsøk
– i hovedsak med helseforetak som rammemodell.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener Nasjonal helse-
og sykehusplan og Stortingets behandling av denne (Meld. St. 11
(2015–2016), jf. Innst. 206 S (2015–2016)) ikke svarte på de sentrale
utfordringene. Løfter om en bedre politisk styring av sykehussektoren
gjennom en nasjonal helse- og sykehusplan ble en plan som ga enda
større rom for ikke-folkevalgte i de regionale helseforetakene og
statsråd i foretaksmøte til å ta beslutninger om vesentlige endringer
i landets offentlige sykehustilbud.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener at sykehusene må videreføres med statlig
eierskap der helseforetaksloven erstattes med en helseforvaltningslov
med folkevalgt styring av sykehusene både nasjonalt, regionalt og
lokalt (jf. Dokument 8:96 S (2014–2015)). Stortinget må ta tilbake
makten over den nasjonale sykehuspolitikken. Ved avvikling av helseforetaksmodellen
mener dette medlem at ansvaret
for drift og utvikling av spesialisthelsetjenesten må desentraliseres
til sykehusstyrer som tilsvarer dagens helseforetak. Disse skal
styre innenfor rammene gitt av Stortinget i en nasjonal helse- og
sykehusplan. Sykehusstyrene skal komme til erstatning for dagens
helseforetak, og flertallet i styret skal være valgt av og blant
fylkestingsmedlemmene. Hvert sykehus skal ha virksomhetsstyrer der
også kommunehelsetjenesten og kommunene er representert. Finansieringen
av sykehusene må endres slik at sykehusene i all hovedsak rammefinansieres,
og dette medlem vil
gå vekk fra dagens forretningssystem etter regnskapsloven. Det må
innføres stedlig ledelse ved alle sykehus som har det faglige ansvaret,
samt regnskaps- og personalansvar. Sykehusstruktur, prioritering
av store investeringer og beslutninger om nasjonale, regionale og
lokale funksjoner ved sykehus skal avgjøres av Stortinget i nasjonal
helse- og sykehusplan.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen følge opp Kvinnsland-utvalgets rapport gjennom å
fremme egen sak for Stortinget om å erstatte helseforetaksloven
med en helseforvaltningslov som sikrer folkevalgt styring og stedlig
ledelse av hvert sykehus.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet fremmer i tillegg følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å endre finansieringen av sykehus
med mål om at sykehus i all hovedsak skal rammefinansieres.»
«Stortinget
ber regjeringen redusere graden av innsatsstyrt finansiering, i
første omgang til 30 prosent.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at innsatsstyrt finansiering ikke
må videreføres ned på sykehusnivå og på klinikknivå.»