Statsråd Per-Kristian Foss: Utviklingen i denne saken har tidligere blitt beskrevet overfor Stortinget, bl.a. i revidert nasjonalbudsjett for i fjor og gjennom min redegjørelse for dette utvalg den 21. mai i fjor. Saken er også omtalt i St. meld. nr. 27 for 2001-2002 om EØSsamarbeidet 1994 – 2002 og i forbindelse med budsjettet for 2003, skatte- og avgiftsdelen. Jeg vil likevel gi en kort historikk.
Etter at EFTA-domstolen hadde avgjort at systemet med differensiert arbeidsgiveravgift innebar statsstøtte i EØS-avtalens forstand, gjorde ESA i 1999 en revidert ordning på grunnlag av ESAs retningslinjer for støtte til ekstra transportkostnader i områder med lav befolkningstetthet. Dette innebar at man for visse typer virksomhet fra 1. januar 2002 måtte betale høyeste avgift uansett arbeidstakers bosted. Av ESAs vedtak fremgikk det at den norske ordningen ble godkjent ut 2003, og at en forlengelse utover dette, krevde at ordningen ble gjennomgått på nytt.
I 2000 behandlet kommisjonen en svensk ordning med reduserte sosiale avgifter for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige. Kommisjonen la til grunn en mer ordlydstro tolkning av gjeldende retningslinjer for regional transportstøtte enn tidligere, og Sverige fikk ikke godkjent ordningen. Som en oppfølging av kommisjonens negative avgjørelse mot Sverige, fattet ESA i september 2002 vedtak om formålstjenlige tiltak overfor Norge. Det ble uttrykt at dagens system med differensiert arbeidsgiveravgift ikke lenger er forenlig med EØSavtalen.
ESAs vedtak inneholdt imidlertid ikke konkrete forslag til materielle endringer i den norske ordningen. Det ble foreslått en prosedyre som gikk ut på at Norge forplikter seg til å meddele ESA innen 25. mars 2003 hvilke relevante tiltak som kan bringe ordningen i samsvar med statsstøtteregelverket. ESA gav også signaler om at de var villige til å ha en dialog med Norge frem mot 25. mars i år for i samarbeid å finne frem til hvilke konkrete endringer som eventuelt må gjennomføres i differensieringssystemet. Norske myndigheter aksepterte i oktober i fjor forslaget til prosedyre. Regjeringens primære mål har vært at hovedtrekkene i gjeldende ordning kan opprettholdes også etter 2003, når ordningen løper ut.
Det har etter aksepten av de formålstjenlige tiltakene vært avholdt tre møter med ESA på administrativt nivå. ESA har lagt til grunn en betydelig strengere fortolkning av transportstøtteregelverket og samhandelskriteriet enn da Norge fikk godkjent ordningen i 1999. ESAs holdning så langt tilsier at det blir svært vanskelig å få aksept for at hovedtrekkene i ordningen kan videreføres, bl.a. fordi det er tilnærmet umulig å oppfylle ESAs nye krav til dokumentasjon på at ingen bedrifter får mer i avgiftslette enn det de har av merkostnader til transport som følge av perifer beliggenhet. ESA godtar ikke lenger utvalgsundersøkelser som dokumentasjon på at overkompensasjon ikke skjer. Det kan derfor være formålstjenlig å vurdere en bredere tilnærming når det gjelder hvilke endringer som må til for at en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift skal kunne videreføres, bl.a. vurderes muligheten av en snevrere geografisk avgrensning av virkeområdet for redusert avgift. Spesiell oppmerksomhet må i så fall rettes mot områder hvor behovet for sysselsettingsinsentiv er størst. Selv med en slik løsning, står man overfor store utfordringer når det gjelder ESAs krav til dokumentasjon av avstandsulemper, eventuelt av manglende konkurranseutsatthet.
Uten godkjenning fra ESA av en revidert ordning vil differensiert arbeidsgiveravgift i de aktuelle sonene bare kunne opprettholdes innenfor regelverket for såkalt bagatellmessig støtte. Dette regelverket innebærer at fordelen av nedsatt avgift, inkludert eventuell annen støtte som ikke er godkjent av ESA, pr. foretak ikke kan overstige 245 000 norske kroner etter dagens eurokurs. I ESAs vedtak om formålstjenlige tiltak er det åpnet for en overgangsperiode dersom dette kan rettferdiggjøres, og at det anses nødvendig. En mulighet kan være en gradvis opptrapping av arbeidsgiveravgiften i soner med lav sats. Det vil være opp til norske myndigheter å påvise nødvendigheten av en slik overgangsperiode. ESA har under dialogen gitt uttrykk for at en overgangsperiode uansett ikke kan ha lengre varighet enn 2 – 3 år.
Kommissær Monti bekreftet i møte med statsministeren og undertegnede i januar i år – 3. januar var det vel – kommisjonens negative holdning til den norske differensierte arbeidsgiveravgiften. Jeg for min del vurderer å ta ny kontakt med kommisjonen for å søke å få til en mykere holdning fra ESAs side i dialogen. Og når jeg sier ESA, er det fordi en slik holdningsendring i ESA neppe vil finne sted uten i forståelse med kommisjonen.
Ved en eventuell ny rettssak for EFTA-domstolen vil ESAs og kommisjonens vurderinger veie tungt, både når det gjelder hva som kan anses å påvirke samhandelen, og hva som kan anses som tillatt støtte. Det er derfor lite sannsynlig at Norge vil kunne vinne frem i en sak for EFTA-domstolen.
På bakgrunn av at det knytter seg usikkerhet til hvorvidt det vil bli mulig å videreføre en ordning som er akseptabel for både Norge og ESA, har de berørte departementene satt i gang et arbeid med å vurdere eventuelle alternative virkemidler til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Den kontakten vi så langt har hatt med ESA, har vist at utsikten til å opprettholde dagens ordning med differensiert arbeidsgiveravgift ikke er stor. Likevel bør vi gjøre et forsøk på å beholde så mye av ordningen som mulig.
Lederen: Takk skal du ha. Da er ordet fritt.
Tore Nordtun (A): Bare et spørsmål til finansministeren. Hvordan vil han gå fram når det gjelder de alternative virkemidlene, og hvordan vil han i den forbindelse forholde seg til Stortinget?
Statsråd Per-Kristian Foss: Det første Stortinget vil bli meddelt, er det vi foreslår av modifisert system, basert på dagens system, overfor ESA innen fristen den 25. mars. Det vil være et åpent brev.
Parallelt med det arbeider Regjeringen internt med å se på alternativer i tilfellet ”worse case”, for å si det slik. Det vil da være påvirket av hvilket svar vi får på brevet den 25. mars og i og for seg hvilken dialog vi har hatt inntil da. Men Stortinget vil jo eventuelt bli kjent med mulige nye ordninger i budsjettet for 2004. Jeg vil selvfølgelig løpende også underrette dette utvalg eller Stortinget på egnet måte i prosessen fremover.
Jeg legger ikke skjul på at vi også har jobbet ganske intenst i all politisk kontakt som har vært på ministernivå og på kommisjonsnivå overfor EU for å fremheve fordelen av den ordning vi praktiserer i Norge i dag. Det er jo en kjent sak at det innad i EU, på ministernivå, også er en viss dialog – for å si det forsiktig – om regionalstøtteordningene og deres mulige kollisjoner med statsstøtteregelverket som vi her står overfor.
Men det har ikke vært veldig lett å oppnå gehør for dette, selv blant nordiske venner. Jeg har benyttet enhver anledning i møter med EUs økonomiministre til å argumentere godt for det norske synet, som vi synes er en effektiv og god modell. Men interessen for å ta opp dette på bred basis i EU har vært minimal, selv blant våre svenske venner.
Øystein Djupedal (SV): Det er veldig nedslående at det ikke skal være mulig å videreføre en ordning som har fungert svært godt og er svært hensiktsmessig, når man legger den norske geografien til grunn.
Det jeg lurer på, er: Hvor realistisk er det at man skal klare å få fram tiltak som kommisjonen vil finne tilfredsstillende? Vi snakker altså om en differensiert arbeidsgiveravgift som i sum har et anslag på ca. 8 milliarder norske kroner, definert som statsstøtte. Hvordan ser man for seg at man skal klare å finne innretninger som treffer så bredt som dagens ordning faktisk gjør? Eller sier egentlig statsråden at han ikke finner det realistisk at det er mulig innenfor konkurranseregelverket i EU å finne kompenserende ordninger tilsvarende det vi i dag mister?
Morten Lund (Sp): Dette er det viktigste distriktspolitiske tiltaket vi har, også i økonomisk omfang. Da EØS-avtalen ble inngått, ble det presisert at vi skulle få lov til å beholde vår distriktspolitikk. Det ble spesielt sagt at vi var sikre på å kunne beholde den differensierte arbeidsgiveravgiften. Når regjeringen den gangen sa det til Stortinget, måtte det være fordi den forholdt seg til noe som også hadde blitt sagt fra EUs side. Fra Senterpartiets side ønsker vi å si at den saken er så viktig at vi må ta en rettssak på den. Det mener jeg også ut fra det vi stadig vekk hører når vi anklager ESA for å ha for mye makt i Norge. Man sier at vi aldri ved hjelp av en rettssak har prøvd om det er slik. Jeg synes nok at denne saken og det som handler om patentdirektivet, er saker som vi burde prøve gjennom rettsapparatet.
Lederen: Ber flere om ordet? Det har ikke skjedd.
Statsråd Per-Kristian Foss: Først til Djupedals spørsmål. Regjeringens politikk er ikke gjennom denne ordningen å søke å redusere den samlede distriktspolitiske innsats. Men jeg legger ikke skjul på at dersom vi ikke når frem overhodet med modifiserende ordninger i forhold til den differensierte arbeidsgiveravgiften, kan vi få problemer med treffsikkerheten i forhold til alle som i dag omfattes av dette distriktspolitiske tiltaket, som er viktig. Jeg kan vel også si det slik at ut fra Finansdepartementets synspunkt, vil alternative ordninger også være ganske tungrodde og til del byråkratiske. Et av mine argumenter overfor politikere i EU har vært at den differensierte arbeidsgiveravgiften er en ubyråkratisk og enkel ordning. Vi skal nok kunne klare å foreslå tiltak innenfor rammen av omfanget.
Når det gjelder beløpet 6 – 8 milliarder kr, er vel nettoeffekten av dette noe lavere. Det dreier seg da om anslagsvis 6 milliarder kr, om vi ser på nettoeffekten av det i forhold til budsjettet.
Når det gjelder Morten Lunds synspunkter om rettssak, er det aldri utelukket som et ledd i en prosess. Men la meg si det slik: Når det gjelder denne saken, har vi prøvd det før. Vi fikk ikke mye medhold, for å si det forsiktig. I dommen fra EFTA-domstolen i 1999 ble det varslet meget klart at godkjennelsen ville løpe ut i 2003. Det har ikke kommet som noe sjokk på det norske politiske miljøet, ei heller på Regjeringen, at vi må jobbe med modifiserende tiltak, jobbe med nye ordninger. Men spørsmålet om å overveie en mulig rettssak er hele tiden med som ett alternativ. Vi skal heller ikke utelukke at man fra næringenes side egentlig setter veldig liten pris på den uforutsigbarhet som kan ligge i en rettssak, for da må vi handle meget raskt, og vi kan da risikere kanskje også å få mindre forståelse sett med norske øyne for løsningen, enn om vi klarer å forhandle oss frem til en løsning. Jeg tror ikke ”forhandle” er det riktige ordet, men at man gjennom samtaler kan komme frem til en løsning som ESA kan godkjenne. Det har jo tidligere vist seg mulig. Det er min vurdering at vi pr. i dag har mer å hente gjennom et slikt spor visà- vis ESA enn gjennom å sette saken på spissen i forhold til en dom i en domstol.
Hvis jeg får legge til: EU har altså planer om å revurdere sine retningslinjer for regionalpolitikk, men det blir stadig utsatt. Neste gjennomgang er planlagt i 2007, men den er utsatt. Håpet vårt var jo et tidligere tidspunkt. Jeg legger til dette fordi det har vært fremholdt under tidligere redegjørelser at vi kanskje håpet at en slik gjennomgang, ”midterm”- gjennomgang som det ble kalt, ville åpne for vår ordning. Man har så strøket denne ”mid-term”-gjennomgangen – hva skal vi kalle det, midtlivsgjennomgang, av ordningen og utsatt det til en generalgjennomgang i 2007. Da glapp det der – for å si det slik!
Kontakten på politisk nivå har vært løpende hele tiden, uten å gi noen særlig effekt. Men som sagt: Vi utelukker ikke at rettssak er en del av en vurdering.
Øystein Djupedal (SV): Bare et par ord om prosedyren videre. Fra SVs side vil vi selvfølgelig, hvis Regjeringen mener det er riktig, støtte at man velger å gå til rettssak. Jeg syns at man faktisk sterkt skal vurdere denne muligheten, fordi dette er et spørsmål av veldig stor og vital interesse for Norge.
Jeg forstår jo på statsråden at han mener at realismen i å vinne fram i en rettssak er begrenset. Det kan likevel ha en verdi å gå til rettssak, simpelthen fordi dette er et stort prinsipielt spørsmål, og også et uendelig viktig spørsmål for Norge.
Kan statsråden bekrefte at framgangsmåten blir som følger: At man i statsbudsjettet for neste år vil komme med en redegjørelse som vil ha effekt fra 1. januar neste år. Det vil bety, slik som prosedyren nå ser ut, at man da vil starte med disse endringene. Jeg forstod det slik at det var to til tre års overgangsmuligheter i det eksisterende regelverket. Betyr det da at man gradvis vil avtrappe den differensierte arbeidsgiveravgiften fra 1. januar neste år, samtidig som man vil innføre kompensatoriske ordninger, på den måten at man, hvis dette løpet nå blir slik som statsråden antyder, ser for seg at dette er fullt innfaset fra ca. 2006-2007, eller misforstod jeg nå prosedyregjennomgangen fra statsråden?
Inge Lønning (H): Det ordet finansministeren lette etter i sted, er ”midtlivskrise”!
Bare en liten bemerkning til spørsmålet om juridiske sammenlignet med politiske virkemidler. Jeg har vanskelig for å dele den oppfatning at det har en verdi i seg selv å ty til juridiske virkemidler dersom den juridiske ekspertisen også innenlands i Norge sier at det er en betydelig sannsynlighetsovervekt for at man vil tape en slik sak. Da tror jeg ikke man har oppnådd noen ting, annet enn å svekke de politiske mulighetene for å få til en så god løsning som mulig.
Statsråd Per-Kristian Foss: Til Djupedals spørsmål vil jeg si at hans beskrivelse av en mulig prosedyre er korrekt, forutsatt at vi da får akseptert overgangsperioden, slik det er mulighet for å få. Det er for tidlig å si. La meg si det slik at i kontakten med ESA er spørsmålet om overgangsordninger noe av det første vi nå kommer til å reise, uavhengig av øvrige ordninger, fordi det kan gi oss en mykere innfasing av alle endringer av dagens system.
Når det gjelder spørsmålet om rettssak, vil jeg bare vise til hva jeg sa i min første redegjørelse, nemlig at etter departementets syn, slik saken står i dag, er det lite sannsynlig at vi vil kunne vinne frem i en sak som dette for EFTA-domstolen. Det er vurderingen pr. i dag. En slik vurdering kan endre seg, avhengig av hvilke posisjoner vi møter i ESA. Men pr. i dag er det vurderingen, basert på den best tilgjengelige juridiske ekspertise.
Lederen: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.