Presidenten: Jeg ønsker da velkommen til Per Kristian Sundnes, Liv Undheim, Per Gotland Kristensen og Dag Arne Kristensen. Jeg vil, på samme måte som i forrige sekvens, gi ordet til dere i den rekkefølge jeg nå har lest dere opp, og dere får 5 minutter til å bringe fram et budskap om tema som er kjent. Så da gir jeg ordet til deg først, Sundnes. – Vær så god.
Per Kristian Sundnes: Takk for det, og takk for at vi fikk komme og gi våre synspunkter til kjenne. Vi har vært til stede en god del av dagen og hørt på mye av høringen. Vi er opptatt av problemstillingen i ganske stor grad og har også i løpet av dagen fått høre litt forskjellige synspunkter på hvor stor etterspørselen etter arbeidskraft faktisk kommer til å bli i tiden fremover.
Akademikerne mener at mangel på arbeidskraft er et hovedproblem i norsk økonomi, og mye tyder på at problemet vil tilta i årene som kommer. Vi tror det blir vanskelig å møte behovet for arbeidskraft uten at det legges bedre til rette for større arbeidsinnvandring. La meg likevel få understreke at vi ikke ønsker at en økt arbeidsinnvandring skal bli en sovepute for en bedre utnyttelse av det eksisterende arbeidskraftpotensialet. Og dette gjelder å se inn i politikk, vi må bli flinkere til å ta eldre medarbeideres kunnskap og kompetanse i bruk, og legge til rette for fornyelse og utvikling også i andre halvdel av yrkeskarrieren. Dette har jo flere av dagens innledere vært innom, det har de også vært når det gjelder pensjonspolitikken, som også er et virkemiddel for å utnytte det eksisterende arbeidskraftpotensialet. Vi må finne ordninger som i større grad gjør det økonomisk attraktivt å kombinere arbeid og pensjon der dette er ønskelig.
Videre gjelder det sykefravær og uførepensjonering. Det er helt nødvendig å snu den negative trenden vi er inne i nå, og sørge for å holde folk inne i arbeidslivet i mye større grad enn det som skjer nå, hvor det er en stadig større andel av personer i arbeidslivet som går ut av det, på grunn av sykefravær og uførepensjonering.
Sist, men ikke minst må vi få til en bedre integrering av innvandrere og etniske minoriteter i arbeidslivet. Da temaet på denne høringen er nettopp arbeidsinnvandring, vil jeg konsentrere meg om dette punktet.
En undersøkelse som ECON har laget, viser at innvandrerne i Norge representerer en meget stor arbeidskraftreserve – og igjen er det folk som har vært innom dette tidligere. Ved en raskere integrering av innvandrere fra ikke-vestlige land ville vi kunne få en gevinst på opptil 50 milliarder kr det neste tiåret, sier rapporten. Tallene kan sikkert diskuteres, men budskapet er klart – vi er dårlig i integreringen av innvandrere i arbeidsmarkedet. Det har vi ikke råd til verken økonomisk eller menneskelig. Vi må bruke de kunnskaper, de ferdigheter og den kompetansen som innvandrerne representerer.
Skal vi legge forholdene til rette for en bedre integrering i arbeidslivet, må vi få et mer effektivt system for godkjennelse og konvertering av utenlandske utdanninger. Språkopplæringen må også starte på et mye tidligere tidspunkt.
Men språkopplæring og godkjenning av kompetanse er ikke de eneste forklaringene på hvorfor innvandrere og minoriteter møter problemer i arbeidslivet. I januar arrangerte Akademikerne en konferanse under overskriften «Må Eduardo bli Edvard». Konferansen avdekket at det skjer en diskriminering i arbeidslivet basert på holdninger og forestillinger. Når det i dag er mangel på ingeniører, samtidig som det finnes arbeidsledige ingeniører med innvandrerbakgrunn, er mye av grunnen til dette nettopp holdninger. Visse sorteringsmekanismer gjør at fremmedartede navn har en tendens til å havne nederst i søknadsbunken. Og dette var vel noe som noen av dere var opptatt av i den forrige sekvensen.
En ny undersøkelse fra NIFU, Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, viser at innvandrere med eksamen fra norske universiteter og høyskoler har dobbelt så stor sjanse for å bli arbeidsledige som andre norske akademikere med utdanning fra de samme universitetene, og forskjeller i norskkunnskaper forklarer ikke denne ulikheten.
Diskriminering av innvandrere skjer imidlertid ikke bare i ansettelsesprosessen, selv om dette på mange måter er den første og ganske kritiske utfordringen. Også ved interne opprykk, ved lokale forhandlinger og ved tildeling av de interessante og utfordrende prosjektene viser det seg at det skjer en forfordeling.
Undersøkelser viser at innvandrere i snitt tjener 20 pst. mindre enn nordmenn med tilsvarende utdanning. Forskjellene i økonomisk uttelling for utdanning gjelder hovedfagsstudenter i realfag og samfunnsfag og sivilingeniører. Årsakene til dette er ikke eksamensresultatene, men arbeidstid har en del å si. Nordmenn har gjerne en fast heltidsjobb, mens mange med ikke-vestlig bakgrunn sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet og jobber mye deltid og i kortere engasjementer. Omfanget av diskrimineringen er stort og ille. En nøkkel til integrering i samfunnslivet er å kunne delta i arbeidslivet.
Her er det mange som har en jobb å gjøre, ikke minst arbeidstakerorganisasjonene. Det er for enkelt bare å skyve ansvaret over på arbeidsgiver.
Når det gjelder politiske tiltak, vil en styrking av lovverket være noe av det viktigste. Det juridiske vernet mot diskriminering i arbeidslivet er ikke godt nok. Vi må få et lovverk som gjør at arbeidsgiver må tenke seg bedre om ved ansettelser, lønnsfastsettelser og avansement.
Akademikerne støtter forslaget om en endring av arbeidsmiljøloven § 55 A i retning av at arbeidsgiver får mer ansvar for å bevise at det ikke foregår etnisk diskriminering. Det er altså ikke noe enten – eller når det gjelder bedre utnyttelse av det allerede eksisterende arbeidskraftpotensial og det å åpne for større innvandring, snarere tvert imot. Vi kan og bør gjøre begge deler. Det vi ikke kan, er å åpne for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området og lukke øynene for at det faktisk skjer en diskriminering av innvandrere og minoriteter i arbeidslivet i Norge i dag. Da vil vi raskt bevege oss mot en segmentering av arbeidsstokken i et a-lag og et b-lag, og det vil vi ikke ha. Det er ingen tjent med.
Presidenten: Takk til deg.
Da gir jeg ordet til sekretær Liv Undheim. Vær så god!
Liv Undheim: Nå tror jeg ikke at akademikerne er dem vi kanskje frir mest til for tiden, men jeg slutter meg i hovedtrekk til innlegget til Sundnes.
Jeg synes det er veldig greit at en har fått til denne høringen, for fra LOs side synes vi at debatten de siste årene har vært preget av altfor mange lettvintheter. Det gjelder også fra – jeg holdt på å si – dette huset. Vi synes at vi har fått fram en del av de tingene vi må ta hensyn til når vi skal diskutere dette videre.
Som et lite paradoks: De partiene som nå har fremmet forslag om for så vidt omtrent fri arbeidsinnvandring, er de samme partier som ikke er særlig opptatt av f.eks. arbeidsmarkedstiltakene når en behandler budsjetter i Stortinget. Det er en slik tendens vi har sett. Vi slåss hvert år for å opprettholde tiltakene på et bestemt nivå i forhold til hvem som skal få tilbud om kvalifisering inn i arbeidslivet, og språk, norskopplæring, er jo en del av det. For oss blir det et paradoks når de samme partiene skal ha fri innvandring. Da føler vi på en måte at vi kjøper oss ut av noe som vi burde ha råd til å gjøre.
Det blir litt i overskrifter, dette. Vi må kunne gjøre to ting – og gå stegene riktig. Vi må gjøre noe med alt det som her er nevnt, med de ufrivillig deltidsansatte, med seniorpolitikk, med de arbeidsledige, uføre og funksjonshemmede. Dette er en jobb vi må gjøre: å få frigitt den arbeidskraftreserven vi vet finnes.
Samtidig ser LO at arbeidsinnvandring er et av de virkemidler vi må ta i bruk også i Norge. Vi har i et brev til komiteen i januar i år foreslått en del tiltak. Vi mener at det må skje en ytterligere oppmykning av innvandringspolitikken, men der hovedtrekkene ved ordningen av i dag i hovedsak beholdes.
Vi har sagt ja til en kvoteordning, men at behovet ikke tallfestes, men vurderes år for år. De rette og de mest kvalifiserte til å si noe om det mener vi er Aetat sammen med partene i bransjen. For eksempel når det gjelder byggenæringen, er det helt naturlig at det er TBL på arbeidsgiversiden og Fellesforbundet på arbeidstakersiden som vet noe om behovet for det neste året. Så vi mener at bransjepartene og Aetat skal vurdere en slik kvoteordning år for år.
Hensikten må være å dekke opp behovet for kompetanse i deler av arbeidsmarkedet. Vi mener at kravet om spesialist- og fagutdanning – kravet om fagbrev er jo nettopp kommet – må opprettholdes i et nytt regelverk. Og det må legges vekt på humanitære hensyn. Arbeidstillatelse må danne grunnlaget for varig opphold, og det må gis adgang til å ta med familie.
Så gjelder det noe som vi har påpekt flere ganger, også sammen med arbeidsgiversiden. Det går på at en må sette i gang tiltak som gjør at søkere raskere kan begynne å jobbe, og en må få til en forenkling av saksbehandlingsprosedyrene i Utlendingsdirektoratet. Alt dette har vi foreslått i et brev til komiteen. Jeg bare nevner dette, for det er i hovedtrekk dette LO mener må skje for å få til en arbeidsinnvandring og et system i vårt arbeidsmarked som er i tråd med de tradisjoner vi har i dette landet.
Jeg har lyst til å understreke – som arbeidsgiversiden var litt opptatt av, hørte jeg – dette med forholdet til tariffavtaler. Vi er ikke redd der det finnes organiserte arbeidsforhold. Men kanskje spesielt i servicesektoren, der vi i dag finner mange innvandrere, er det i veldig liten grad organisering. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at vi ikke her vil få et problem. La oss ta hotell- og restaurantnæringen i Oslo. Der er de ikke organiserte. Det sier seg selv at hvis arbeidsgiverne i en eller annen form, ved å stille bolig og jobb til rådighet, kan plukke hvem de vil, vil det få konsekvenser. Jeg håper at også komiteen ser at dette helt klart vil lage skille i arbeidslivet i Norge, som vi ikke er vant til å ha i vårt land.
Jeg tror jeg stopper der. Hovedbudskapet vårt er at vi beholder det systemet vi har, men løser det noe opp.
Presidenten: Takk til deg.
Da gir jeg ordet til rådgiver Per Godtland Kristensen fra Sykepleierforbundet. Vær så god!
Per Godtland Kristensen: Takk for det – og takk for invitasjonen.
Nå representerer jeg en yrkesgruppe som det allerede er en uttalt mangel på i Norge, og den har det vært vist til ved en rekke anledninger tidligere i dag. Aetat opererer med tallet 3 700 for tiden, vi mener det er nærmere 5 000. Men la nå den forskjellen ligge. Uansett hvilket tall man bruker, er det en ganske stor mangel, varierende fra 7 til 10 pst. av det etablerte antall årsverk for sykepleiere i Norge. Det er en alvorlig situasjon for en tjeneste som i utgangspunktet faktisk er preget av knappe bemanningsnormer de aller fleste steder, og det er en alvorlig situasjon fordi vi har veldig entydige prognoser i retning av økte behov i årene framover.
Nå er det noen tidligere i dag som har sagt at når vi snakker om framskridninger, så befinner vi oss ofte i tåka. Det tror jeg er litt avhengig av hva man snakker om. Vi er helt sikre på den demografiske utvikling i Norge, vi er også tilnærmet fullstendig sikre på hvilke krav det stiller for kvalifisert arbeidskraft innen behandling, pleie og omsorg, og hvis vi skal ivareta det som den norske befolkning tilsynelatende unisont mener, opprettholde velferdstilbudet på dette området, vet vi også veldig mye om hvor mange vi trenger innenfor de kvalifiserte helsepersonellgruppene i årene som kommer. Det kan hende at det er overskyet, men det er forholdsvis god sikt.
Det er litt paradoksalt i denne mangelsituasjonen at vi da faktisk sitter på en reserve i Norge på 18 500 sykepleierårsverk. Det er fire til fem ganger mer enn den eksisterende mangel. Mange arbeider deltid, mange er i ferd med å forlate yrket. Vi har imidlertid dokumentert at et tilstrekkelig antall vil vende tilbake eller øke sin stillingsbrøk og dekke opp den mangelen vi faktisk har pr. i dag. Det dreier seg om å legge forholdene til rette for det. Jeg skal ikke gå i detaljer om hvilke forhold det er tale om, det skulle være velkjent hva Norsk Sykepleierforbund mener om det. Men vi kan i hvert fall fastslå at det bør være mulig å eliminere den eksisterende mangel i Norge ved å ta i bruk tiltak på nasjonalt plan.
Likevel har ikke Norsk Sykepleierforbund noen innvendinger på generelt grunnlag mot at man nå vurderer å åpne for økt arbeidsinnvandring og lempe på regelverket. Mange sektorer dokumenterer større behov enn hva man kan fylle, og det er også en rekke enkelteksempler, også i vår sektor, på at det er behov for en oppmykning.
Det har allerede vært iverksatt målrettet rekruttering av sykepleiere, som vi har hørt tidligere, også utenfor EØS-området, og jeg vil fastslå at Norsk Sykepleierforbund ønsker sykepleiere fra utlandet velkommen. Betingelsen må imidlertid være at de oppfyller de godkjenningskrav som gjelder i Norge, og at de i tillegg har tilstrekkelige språkkunnskaper til å sikre en god kommunikasjon med pasienter, kolleger og andre personell-grupper. Språk er i noen sammenhenger viktigere enn i andre. Det tror jeg det er enighet om at man kan fastslå, og i helsetjenesten må et minimum være til stede. Derfor er vi veldig glad for at Aetat legger vekt på språkopplæringen i sin utenlandsrekruttering.
Vi har allikevel noen prinsipielle betenkeligheter, fordi det er slik at det er vanskelig å få noen særlig god rekruttering av sykepleiere fra andre land. Martinsen har tidligere i dag vist til at vi er i et komplisert marked, og det mener vi å ha god oversikt over og kunnskap om også internasjonalt til å kunne bekrefte. De fleste land har behov for å beholde denne kompetansen selv. Det er slik at mangelen er ikke bare et norsk eller et vesteuropeisk fenomen, den er faktisk global. Det er ikke lenger siden enn like før jul at et internasjonalt ekspertmøte i Verdens Helseorganisasjon tok i bruk ord som «global krise» når det gjelder mangel på sykepleiere og jordmødre, noe som har fått styret i Verdens Helseorganisasjon til å framlegge et resolusjonsforslag for helseforsamlingen i mai i år, hvor man peker på nettopp dette problemet, og hvor man også oppfordrer – hvis dette da blir vedtatt – medlemslandene til å vektlegge etisk rekruttering i sin internasjonale rekruttering.
Da skal jeg til slutt konsentrere meg om å si at når det gjelder sykepleietjenesten, har det hittil vært fokusert på sykepleiere. Vi har to viktige assistentgrupper i sykepleietjenesten, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere, og behovet for disse vil også øke i årene framover, kanskje enda mer enn for sykepleiere. Man har ikke hittil gått i gang med noen målrettede rekrutteringskampanjer for hjelpepleiere, men vi kan i hvert fall fastslå at det er en stigende mangel – det har det blitt vist til tidligere i dag – og vi kan fastslå at når man f. eks. snakker om rekruttering fra Polen, eller andre østeuropeiske land for den del, så kan mange få det inntrykk at der er det et hav av sykepleiere som nå kan få godkjenning i Norge. Det er et bitte lite mindretall. De har først for fire-fem år siden iverksatt en utdanning som er i harmoni med våre godkjenningskrav. Og dette vet vi, for det er faktisk Norsk Sykepleierforbund som har gjort at polakkene har fått dette utdanningsprogrammet på plass, med støtte fra Utenriksdepartementet. Men de har hundretusenvis av sykepleiere med en tidligere utdanning som automatisk blir godkjent som hjelpepleiere i Norge. Det kan jo da også være verdt å avslutte med at hvis disse kommer – og blir – så vil det for denne gruppen bare være snakk om maksimum tolv måneders oppgradering for å kunne godkjenne dem som sykepleiere etter regler som allerede gjelder. Takk.
Presidenten: Takk til deg.
Da gir jeg ordet til Dag Arne Kristensen fra YS. Vær så god.
Dag Arne Kristensen: Takk skal du ha.
Vi fra YS synes at diskusjonen rundt arbeidsinnvandring er en veldig vesentlig diskusjon i forhold til de behovene som arbeidslivet står overfor når det gjelder å få arbeidskraft. Men vi synes også det er viktig med en debatt om den andre siden av det, nemlig å gi tilstrekkelige og gode tilbud på arbeid til alle i samfunnet. For det er jo slik, som flere av mine forgjengere her har vært inne på, at vi ikke satser nok på å utvikle og utnytte den arbeidskraften som allerede finnes i landet. Vi vet jo alle at personer med litt mer fremmede navn enn det de fleste av oss her har, ikke slipper til på arbeidsmarkedet, selv når de har høy utdanning. Og der har jeg lyst til, på vegne av YS i hvert fall, å ta litt selvkritikk på den jobben vi selv har gjort, og det ansvaret vi har for å spre holdninger og å spre kunnskap om en bredde i arbeidslivet – fokusere på det området.
Vi vet også at veldig mange innenfor arbeidsmarkedet blir tidlig uføre, og uføre på full tid. Vi skulle ønske at man i større grad kunne tilrettelegge for at folk fikk utnyttet sin ledige funksjonsevne. Vi vet også at det ennå finnes mange langtidsledige i Norge.
Og når vi diskuterer arbeidsinnvandring, som er et av elementene til hvordan vi kan dekke arbeidskraftbehovene, har jeg lyst til å si at for YS er det viktig å stille noen spørsmål om hvorfor vi vil økt arbeidsinnvandring, og ha det med oss i debatten. Skal det være et svar på utfordringene i velferdsstaten? Skal det være økonomiske argumenter? Er det slik at den globale økonomien gjør at vi trenger økt arbeidsinnvandring for å svare på de globale utfordringene som industrien står foran? Eller er det slik at noen arbeidsgivere ønsker aktivt å bruke arbeidsinnvandring i forhold til å undergrave en del rettigheter?
Når det er sagt, har jeg lyst til å si at YS i sin programformulering til det programmet som vi skal vedta på vår kongress i høst, har noen setninger som jeg har lyst til å lese her, hvor vi erkjenner utfordringene i forhold til arbeidsinnvandring:
I Norge er det i dag mangel på arbeidskraft innen mange yrker, og behovet vil ikke bli mindre i fremtiden. YS vil derfor åpne for arbeidsinnvandring også fra land utenfor EØS-området. Utenlandske arbeidstakere skal ansettes på de samme vilkår som alle andre yrkesaktive i landet. I tillegg må det satses betydelig på å utnytte og utvikle ressurser blant minoritetsgruppen som allerede bor i Norge. –
Hvis jeg skal konkludere, har jeg lyst til å si at vi vil at arbeidstakere med innvandrerbakgrunn skal gis reelle muligheter til yrkesaktivitet og faglig utvikling i Norge. Vi ser at det bør åpnes for arbeidsinnvandring også fra land utenfor EØS-området, men vi er obs på at sosial dumping bør hindres gjennom avtaleverk og ved internasjonale og nasjonale bestemmelser.
Takk!
Presidenten: Takk til deg!
Da åpner jeg for spørsmål fra komiteen til innlederne, og jeg gir først ordet til saksordføreren, Odd Eriksen, og deretter til Anita Apelthun Sæle.
Odd Eriksen (A): Dette er et kort spørsmål kanskje. Jeg kunne ha rettet det til hvem som helst av innlederne, men jeg tror jeg retter det til Sundnes.
Det går på de lempningene som Stortinget allerede har gitt med hensyn til arbeidsinnvandring av spesialister og fagutdannede spesialister. Det er jo ikke sånn som man på mange måter får inntrykk av, at vi har stengte grenser. Det er jo i dag adgang til å ta inn yrkesgrupper, spesialister, fagutdannede spesialister, og det viser jo at den adgangen i veldig liten grad blir utnyttet. Kan du prøve å spinne litt rundt hvorfor situasjonen er sånn som den er?
Presidenten: Jeg tar inn to til fra komiteen før dere får svare. Det er Anita Apelthun Sæle og deretter Lodve Solholm.
Anita Apelthun Sæle (KrF): Som kystkvinne frå Hordaland og ei som reiser mykje langs kysten, treffer eg næringslivet langs kysten, ikkje minst fiskeriindustrien. Når Liv Undheim frå LO då seier at ein må krevja spesialistkvalifikasjonar eller fagbrev, så lurar eg på om LO har noko svar på korleis ein vil møta det behovet som havbruksnæringa, fiskeribedriftene, har. Dette er jo ei vekstnæring, ei eksportnæring, som vi treng, og dersom den skal tidoblast innanfor dei kommande åra, lurar eg på korleis dei i all verda skal klara det når den allereie i dag har problem med å skaffa arbeidskraft.
Lodve Solholm (Frp): Eg registrerer at desse organisasjonane no seier ja til ei opning for ei storstilt arbeidsinnvandring. Er ein ikkje redd for at ein dersom konjunkturane no skulle snu og ein har fått inn 10 000, 15 000, 20 000 pr. år og i tillegg har dei 30 000 innvandrarane som var nemnde tidlegare i dag, som er arbeidsledige, vil få ei opphoping som er til skade for dei innvandrarane som er komne hit til landet, og som er komne for å bli, og at dei då – kan ein seie – blir forbigåtte, ved at ein hentar inn frå utlandet nye arbeidstakarar som kanskje i konjunkturtider også må ut i arbeidsløysekøen?
Presidenten: Det siste spørsmålet her var vel i grunnen til alle sammen, men jeg gir først ordet til Sundnes og deretter til Liv Undheim.
Per Kristian Sundnes: Takk for det!
Først litt om den åpningen som faktisk allerede har skjedd, og som ikke minst rammer, eller treffer, får vi si – rammer høres litt negativt ut – mange av de yrkesgruppene som vi organiserer i Akademikerne: leger, tannleger, ikke i så stor grad psykologer, sykepleierne er jo også inne i det. Aetats helserekruttering har gjort et omfattende og veldig bra arbeid med hensyn til faktisk å gå og finne markedene og få folk rekruttert til Norge. Men man sliter med å få det til. Det er altså ingen horder som står og venter på å få komme til Norge. Det er vel det som er noe av problemstillingen når vi sier at vi faktisk er nødt til å gjøre begge deler, og vi er faktisk nødt til å ta vare på dem som kommer hit, for å vise at det går an å fungere bra i det norske arbeidslivet; enten du er akademiker, fagarbeider eller ufaglært, så blir du integrert. Hvis ikke vi gjør begge deler, så vil – skal vi si – strømmen av arbeidstakere utenfra, som ikke er særlig stor i dag, bli enda mindre. Men vi har problemer med å skaffe arbeidstakere til veldig mange av de gruppene som jeg representerer. Vi får noen få – Frankrike har vært inne i bildet. Jeg hørte at komitemedlem Apelthun Sæle gjerne kunne tenke seg å bli operert av en hjernekirurg som ikke snakket norsk. Jeg vil altså ikke det. Du skal ikke alltid være så sikker på at det går så bra. Du skal kommunisere med anestesilege og anestesisykepleiere. Og hva med en psykolog som ikke skjønner språket, eller en tannlege som ikke skjønner språket? Det er noen steder hvor det faktisk er nødt til å stilles ganske store språkkrav, men det kan vi ordne på hvis vi tar fatt på det. Det er i grunnen det veldig mye av dette går ut på, etter min mening.
Jeg har også noen kommentarer til Solholm, men det kan jeg ta siden – eller skal jeg ta det nå?
Presidenten: Bare ta det med en gang!
Per Kristian Sundnes: Det er klart det er en balansegang når det gjelder hvor mye folk vi skal slippe inn. Men noe av svaret ligger i det svaret jeg gav til Odd Eriksen, at vi tror altså ikke – når det gjelder de gruppene som jeg representerer – at det ligger noen horder og venter på å få strømme inn. Vi har hørt Kjell Roland snakke i dag om prognosene for å øke etterspørselen etter arbeidskraft til offentlig sektor, og det eneste vi har fått vite om det, er at hver gang man spår i et fireårsperspektiv, blir det dobbelt så stort som det man har forespeilet.
Så sier arbeids- og administrasjonsminister Kosmo at det bare for å gjennomføre de vedtakene som er gjort for offentlig sektor, særlig i helse og omsorg, men også når det gjelder skole, trengs 100 000 flere nye arbeidstakere. Hvis vi skal sammenholde det med det som Kjell Roland sier, så trenger vi 200 000 i offentlig sektor. Og Tor Steig var her og beklaget seg over hva vi skal gjøre med privat sektor. Jeg tror vi kommer til å trenge noe i overskuelig fremtid som er av et noe større omfang enn at vi er bekymret for det. Vi er mer bekymret for dem vi ikke får, enn for at vi skal få for mange, slik som vi vurderer det nå. Takk.
Liv Undheim: Til Anita Apelthun Sæle: Når det gjelder dette med havbruksnæringen og økningen der, er det jo slik at de som jobber i denne næringen, også er fagutdannet. Det er et fagbrevområde på lik linje med andre. Det er én side av det. Men det har vært slik at når vi fra LOs side har sett et behov, så har vi vurdert det ut fra situasjonen der og da, f.eks. med hensyn til russisk arbeidskraft uten fagbrev til Finnmark. Hvis det oppstår et slikt behov, så vil vi se på det slik som vi har gjort det for havbruksnæringen i Finnmark, og som vi har gjort det for helsesektoren. Der er det også et unntak. Det har vi sagt ja til ut fra at vi har sett et behov, men vi mener at vi skal opprettholde det som et prinsipp. Det er ikke lenge siden vi innførte det unntaket heller, og vi kan jo se hvordan det fungerer, før vi gjør noe mer med det.
Til Solholm svarer jeg for så vidt det samme som min kollega her borte. Alle tall viser at skal vi opprettholde velferdsstaten i framtida, så trenger vi arbeidskraft, men vårt hovedbudskap er at en ikke åpner opp fritt, men ser på årlige behov innenfor de forskjellige næringene.
Presidenten: Per Godtland Kristensen, vær så god.
Per Godtland Kristensen: Min kommentar blir i forhold til Solholms spørsmål.
I innlegget la jeg vekt på at det blir paradoksalt å drive med storstilt rekruttering fra utlandet hvis man faktisk sitter med en stor reserve hjemme, og det er vårt utgangspunkt. Det er vel ethvert lands utgangspunkt at man får løse sitt arbeidskraftproblem på nasjonalt nivå først. Men når det er sagt, så har ikke vi noen generelle innvendinger til at man nå åpner opp for å få det til, uten at vi dermed vil si noe om antallet. Det jeg imidlertid vet hva min egen sektor angår, hva sykepleietjenesten angår, er at man ikke kommer til å løse de norske manglene ved rekruttering fra utlandet. Det er helt sikkert.
Presidenten: Da er det fire stykker til fra komiteen som vil spørre. Det er Erna Solberg, Magnhild Meltveit Kleppa, Helge Bjørnsen og Leif Lund.
Erna Solberg (H): Jeg har et spørsmål, kanskje først og fremst til Sundnes
Ett av de fire forslagene som ligger i dokumentforslaget fra Høyre, er knyttet til den såkalte femårskaranteneregelen for utenlandsstudenter, at den skal oppheves. I tidligere møter med kommunalkomiteen har Akademikerne vært veldig opptatt av forskningsmiljøene og spisskompetansen og nyskapningen i Norge. Jeg vet ikke om dere har noen konkrete synspunkter på fjerningen av den femårsregelen. De innspillene vi får i hvert fall, og som er bakgrunnen for at vi har fremmet dette forslaget, er nettopp at det er forsknings- og kompetansemiljøene som lider under at den femårsregelen opprettholdes, ved at folk som er toppkompetente, utdannet i Norge og ønsker å fortsette i et fagmiljø, snur seg rundt og reiser til andre vestlige land, ikke tilbake til det opprinnelige tredje verden-land de kom ifra. Jeg ville gjerne hatt kommentarer på det.
Jeg har også et lite spørsmål til Liv Undheim, for hun forvirret meg litt. Det er en oppfølging av spørsmålet fra Anita Apelthun Sæle, hvor du svarte nå at man kunne lage et nytt unntak hvis det skulle vise seg å være et problem. Problemet er jo at det unntaket, de endringene som kom i fjor, tok det to år å få gjennomført, fra det ble fremmet forslag om dem første gangen. Synes ikke LO det vil virke veldig tregt hvis vi på en måte ikke kan ha et lov- og regelverk som kan tilpasses slik at man har det når man trenger det, istedenfor først å se at det åpenbart er et behov, og så tar det to år å få det høringsmessig og lovmessig gjennomført i Stortinget?
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg har eit spørsmål til Liv Undheim. Manuela Ramin-Osmundsen gav oss eksempel på den diskrimineringa som i dag er på mange arbeidsplassar når det gjeld personar med minoritetsbakgrunn. Ho sa faktisk at det her var lite hjelp å få frå tillitsvalde. Kva utvegar ser Undheim for eit styrkt engasjement når det gjeld – skal vi seia – kampen mot diskriminering av personar med minoritetsbakgrunn? Eg vil òg ta med: Kva utvegar ser ho for eit sterkare engasjement for å integrera fleire funksjonshemma i arbeidslivet?
Helge Bjørnsen (SV): Et alternativ til arbeidsinnvandring ville være å åpne for innvandring for utdanning, slik som f.eks. Cuba har gjort med stort hell. De har utdannet helsepersonell i store mengder også fra utlandet, og Sykepleierforbundet sier at de har vært med på å lage sykepleierutdanning i Polen. Så når det er vanskelig å hente ferdigutdannede til Norge, ville det da være enklere å hente inn ved å åpne for en storstilet utdanning, og gjennom det sørge for å få utdannet kompetanse?
Leif Lund (A): Ja, det som er temaet i dag, er først og fremst det forslaget som er framsatt fra Høyre, som går på en fri arbeidsinnvandring, en speilvending av lovverket i dag. Og det som er kommet fram i dag, og som er tatt opp også nå i en runde rundt bordet her, er jo f.eks. problemer som vi ser i fiskeindustrien, og vi får fra Sykepleierforbundet signaler om at det er 18 500 sykepleiere i Norge klare til innsats hvis vi setter inn de rette tingene, og de rette tingene er vel å gi status til yrkene. Da må vi mest sannsynlig inn med høyere lønn, betydelig høyere lønn både til sykepleiere og til dem som jobber i fiskeindustrien, slik at noen vil jobbe der. Men det som er problemet, er at jo høyere lønnen blir, dess vanskeligere blir konkurranseforholdet for norsk industri, og det er et kjempeproblem for oss. Derfor blir vi på mange måter kanskje som en bananrepublikk, hvor vi kjøper oss – slik jeg ser det i hvert fall – en arbeidsinnvandring som gjør at vi kan holde lave lønninger, holde renten nede og slike ting, slik at vi nordmenn da bare tar inn dem som vi trenger på de vanskelige områdene, og så lar vi de løse problemene. Og så sitter vi og venter med en haug med norske arbeidsløse. Det er det som er problemet vårt. Jeg vil bare høre hva organisasjonene synes om den slags problemstillinger, for det vi har sett, er jo faktisk at tamiler reiser fra Båtsfjord og sørover, vi tar russere inn, og så sitter de arbeidsløse nordmenn på kafeer. Da har vi altså et problem. Kan dere komme med noen innspill i forhold til den problemstillingen?
Presidenten: Da er det ikke flere fra komiteen som stiller spørsmål i denne omgang.
Da gir jeg ordet til Sundnes først, deretter til Liv Undheim, så til Per Godtland Kristensen og til slutt til Dag Arne Kristensen, hvis han ønsker det.
Per Kristian Sundnes: Takk skal du ha.
Uten å gå helt i detalj når det gjelder karanteneregelen, for jeg har ikke helt klart for meg alle detaljene ved den, formoder jeg at det den går på, og det den tar fatt i, er et problemområde som på ingen måte er noe mindre enn det man ser i helsesektoren.
Et område det virkelig bør fokuseres på, hvor vi trenger kompetanse og arbeidskraft, er de norske universitets- og forskningsmiljøer. Jeg kjenner spesielt godt til odontologi og medisin. Der er det nå så dårlig rekruttering og så høy gjennomsnittsalder at vi trenger å dra til oss og holde på det vi kan av forskningspersonell for at ikke disse forskningsmiljøene skal helt forvitre.
Nå er det for første gang brukt mer forskningsmidler på samfunnsvitenskapelige fag enn på realfag og medisin – det så jeg fra NIF her forleden. Det sier litt. Det trenger ikke være noe galt i det, hvis det hadde vært veldig store midler kjørt inn i begge sektorene, men det er det ikke. Nå har vi tatt det litt generelt. Vi vil gjerne komme litt tilbake til detaljene på dette, men vi er – vil jeg si – kanskje mer enn de andre opptatt av nettopp universitets- og høyskolemiljøene og de resultatene som vi ser med hensyn til å rekruttere og holde på folk i de miljøene vi har.
Så var det spørsmål om nordmenn på kafé, og hva vi skulle gjøre med det. Hvis jeg hadde hatt svaret på det, hadde jeg vel vært på Stortinget eller et eller annet … Jeg har ikke noe enkelt svar på det, men jeg er helt enig i problembeskrivelsen. Takk.
Presidenten: Jeg skal ikke la meg friste til å kommentere det.
Liv Undheim, vær så god.
Liv Undheim: Takk skal du ha.
Til Erna Solberg: Dette at det tar lang tid å endre et regelverk, er en sak for seg. Vi sa først ja til spesialister, så sa vi ja til fagutdannede. Men vi har valgt å sette grensen der. Innenfor områder der det finnes fagutdanning i Norge, men der det òg er lov å jobbe som ufaglært, er det klart at det går en grense for oss med hensyn til at det kan være mer fristende å ta inn ufaglærte enn å ta faglærte fra Norge. Det ligger òg bak vår holdning. Men når det er sagt, vil jeg også si at vi har selv foreslått i brevet til komiteen at en bør lage en forenkling av noen systemer, slik at det ikke tar så lang tid, for det ser vi også på som et problem.
Så til Magnhild Meltveit Kleppa: Vi har jobbet sammen med Manuela Ramin-Osmundsen i to-tre år, siden SMED ble startet. Og vi har vært involvert i den rapporten de har laget, der de avdekket at også våre medlemmer kom til SMED fordi de fikk for dårlig bistand i sin fagforening. Det tar vi alvorlig. Vi har kjørt en holdningskampanje mot rasisme i tre og et halvt år sammen med Norsk Folkehjelp, og vi holder nå på med å lage en ny handlingsplan, som går på holdningsbiten, overfor våre medlemmer og tillitsvalgte, slik at de kan gjøre den jobben vi mener de skal gjøre ute på den enkelte bedrift, for disse rapportene som går på oss, går altså på lokalplanet. Det er der vi må få ut vårt budskap.
Sitter det noen arbeidsgivere her? Ja, noen. I dag har vi hørt om hvordan vi må jobbe når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Vi ser mange likhetstrekk – ikke på alt, men på noen områder. Vi har altså tipunkts handlingsplaner med arbeidsgiverne for å bedre likestillingen mellom kjønnene. Og vi i LO har iallfall tenkt tanken: Hvorfor kan vi ikke lage tilsvarende handlingsprogrammer for likebehandling av nasjonaliteter når det gjelder den problemstillingen? Vi har vår egen, men vi må gjerne ha én sammen med arbeidsgiverne.
Når det gjelder funksjonshemmede, har vi nå støttet forslaget om at de også tas med i §55 A i arbeidsmiljøloven, og også dette med omvendt bevisbyrde, som vil hjelpe både funksjonshemmede og etniske minoriteter som søker arbeid i Norge. Det føler vi, og derfor har vi støttet det. I tillegg holder vi på med forslag til en ny arbeidslivslov, som skal erstatte arbeidsmiljøloven fra 1977. Den vil ta i seg både innvandrere, funksjonshemmede og de som har problemer på arbeidsmarkedet, på en mye bedre måte. Så det er bare å håpe at vi får det til, og at Stortinget vil følge opp vårt forslag til ny lov. Da mener vi at vi har bedre virkemidler til å hensynta dette. Takk.
Presidenten: Per Godtland Kristensen, vær så god.
Per Godtland Kristensen: Jeg oppfattet at det var to forhold jeg ble bedt om å kommentere. Først dette: Skal vi rekruttere fra utlandet til utdanningen med sikte på å løse våre fremtidige behov selv?
Jeg vil si at foreløpig er det ikke noen aktuell problemstilling, for fram til nå har det vært konkurranse her hjemme om å komme inn på de utdanningsplassene vi har til disposisjon. Vi ser at det er i ferd med å endre seg til en viss grad, og det kan tenkes at vi står overfor en fremtid hvor vi faktisk ikke har nok søkere til det antall plasser vi har til disposisjon. Hvor vellykket en slik satsing vil være, tror jeg man skal tenke grundig gjennom før man sier så veldig mye om. Rent umiddelbart kan man i hvert fall tenke seg at da må man i så fall gi folk bindetid etterpå, hvis vi skal få noen effekt av det. Og det er vel kanskje ikke like enkelt når man snakker om internasjonal rekruttering, som når man snakker om at arbeidsgiveren f.eks. gir ansatte støtte mot etterfølgende bindetid for å ta bestemte utdanninger. – Ikke vet jeg.
Det leder meg rett over på det andre innspillet. Vi kan jo komme i den situasjonen at det blir mindre populært å søke f.eks. sykepleierutdanning hvis det blir en vedvarende opplevelse blant unge mennesker at statusen ikke er god nok. Så kan man si at det er mange som bidrar til at et slikt inntrykk festner seg, men først og fremst skyldes det at vi lever i en annen tid enn for bare få år siden. Unge mennesker står i dag overfor langt flere muligheter og velger oftere andre og mer statusbringende – i form av materielle goder o.a. – yrkesveier hvis de har muligheten, og det har de ofte. Det er ikke et særnorsk fenomen. Vi ser det over hele Vest-Europa.
Presidenten: Dag Arne Kristensen – vær så god.
Dag Arne Kristensen: Jeg vil først bare kort kommentere det Bjørnsen sa om å tilrettelegge for innvandring overfor utdanningsinstitusjoner. Sykepleien er et område hvor det har vært hardt å komme inn, men vi vet jo at innenfor hjelpepleiersektoren og andre omsorgsyrker er det et problem å få rekruttert folk, så det kan være et av virkemidlene som kan benyttes der. Vi ser, som Kristensen sjøl sier, at det er tendenser innenfor sykepleieryrket og også i andre yrker med lavere søknad – så det kan være et virkemiddel å bruke.
Så har jeg bare lyst til kjapt å kommentere det Eriksen var inne på tidligere i dag om hvorfor vi ikke får flere. Både språklig og geografisk må vi nok erkjenne at vi ikke er verdens navle. I kampen om spesielt høykompetente grupper tror jeg ikke det er slik at om vi liberaliserer enda mer, vil folk stå i kø for å flytte til Norge. Så flinke og så gode er vi ikke, og så mange vil nok ikke flytte på den bakgrunnen.
Jeg har også lyst til å ta til meg det Meltveit Kleppa gav uttrykk for her, og som flere av partene i arbeidslivet og i samfunnet må ta til seg, nemlig en kritikk for hva vi ikke har gjort i forhold til å integrere folk i arbeidslivet, gjøre det mer tilgjengelig, og å få folk til å bli en del av det norske arbeidslivet. Det var jeg litt inne på innledningsvis, og vi har startet interne opplæringsprogrammer for de tillitsvalgte i foretakene for å bli dyktigere til å takle utfordringene.
Presidenten: Takk til dere.
Det blir sceneskifte igjen.
------------
(Man gikk umiddelbart over til neste høring, kl. 19.10)