Presidenten: Vi skal nå ha en bolk på tjue minutter, og vi skal ha hovedsynspunkter fra organisasjonene. Hver organisasjon får fem minutter til rådighet. Deretter skal det være spørsmål fra komiteen til innlederne.

Den som skal starte – jeg tar det i rekkefølge – er Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ved sjeføkonom Lars E. Haartveit, deretter vil det være Kommunenes Sentralforbunds leder, Halvdan Skard, så Landbrukets Arbeidsgiverforening representert ved rådgiver Petter Nilsen, og til sist Næringslivets Hovedorganisasjon, hvor det er sjeføkonom Tor Steig som skal snakke, men han har også med seg en bisitter, Torill Lødemel, som er spesialrådgiver.

Da åpner vi for denne sekvensen, og jeg gir først ordet til Lars E. Haartveit.

Lars E. Haartveit: Takk for at vi fikk komme.

HSH sier ja til økt arbeidsinnvandring. Våre sykehusdirektører, våre kjøpmenn og ansatte i privat tjenesteyting i privat sektor mangler folk, som dere har sett tidligere i dag fra tall fra Aetat. Potensialet i år 2000 var vel på 13 600 når jeg summerte dette veldig raskt. Det er kun ledere i én av disse sektorene, nemlig sykehusdirektørene, som i dag har anledning til å hente inn folk fra utlandet. Det føler de seg helt avhengige av. Men det de gjør – som en lærdom, hvis vi skal utvide dette til flere – er at de prøver, stort sett iallfall, de som er våre medlemmer, å skaffe seg folk lokalt først. Det er det som er enklest for dem. Når de ikke får tak i folk i sitt lokale marked, går de lenger ut. Men det er kostnadskrevende. Det koster mye å få tak i dem. Så det er ikke noe de gjør med veldig lett hjerte. Det er ikke det de helst vil ha. Men de føler seg helt avhengige av det pr. i dag.

Når det da gjelder andre næringer, sier vi: Hvorfor skal vi begrense dette til helt spesielle næringer? Flaskehalser har vi på mange steder i norsk næringsliv i dag. Og jeg tror faktisk ikke at dere som politikere bør være de som bestemmer hvor flaskehalsene er. Dette vil variere over tid. Som vi har vært inne på før her i dag, slår prognoser feil fra tid til annen. Men hvis arbeidsgiverne sier at de vil gå ut av landet for å skaffe seg nødvendig arbeidskraft, tror jeg det er bevis godt nok på at her er det mangel på arbeidskraft, og her er det legitime, gode behov. Og særlig hvis man da i tillegg sier at de skal ha bolig først, de skal ha jobb og være sikret underhold før de kan komme hit, da er behovet manifestert. Dette er ikke enkle, lettvinte løsninger.

I denne sammenheng – siden jeg satt her og hørte på disse forskerne i forrige runde – er jeg litt overrasket over at de kun så problemer med dette i forhold til dagens innvandrere. For jeg må tilstå at jeg vil tro at det å få vellykket ansettelse av utlendinger vil være et salgsargument for dagens innvandrere, de som er her. Det vil være lettere for dem å få jobb fordi bedriftslederne vil se at dette er gode arbeidstakere som vi kan bruke.

Det har vært litt framme i debatten også dette med om man skal sette kvoter. I HSH, da vi spurte våre medlemmer hva de mente om dette, sa de at skal de ha både arbeid, bolig og underhold først, kan vi ikke se behovet for kvoter. De tror det vil begrense seg selv. Og jeg tror ganske riktig, som Aetat var inne på, at vi har mer enn nok med å selge oss til utlendinger. Jeg tror ikke det er så veldig lange køer av folk som gjerne vil inn til Norge.

Jeg syns nok også at disse forskerne skar alle arbeidsgivere over en kam. Det er jo ikke tvil om at innvandrere har problemer på det norske arbeidsmarkedet. Samtidig er det masse eksempler på vellykkete ansettelser av innvandrere og mange innvandrere som gjør en god jobb i våre bedrifter. Og i det aktuelle Dokument nr. 8-forslaget er det jo snakk om folk som faktisk vil ha en jobb, og som går til en jobb.

Det vi ønsker, er jo at bedriftene skal kunne bruke sitt internasjonale nettverk, eller at våre vikarbyråer skal kunne bruke sine internasjonale nettverk, til å skaffe norske bedrifter som trenger det, flere arbeidstakere. Og i det verdiskapingsperspektivet som blir trukket fram av Mønnesland, vil jeg legge til én ting, og det er at hvis vi får løst opp flaskehalser i norsk økonomi, har det meget store positive ringvirkninger. Man kan ikke se på disse arbeidstakerne isolert. Akkurat som andre flaskehalser i økonomien har det store positive effekter å få løst slike opp.

Vi mener selvfølgelig fortsatt at vi skal ha trykk på produktivitet og omstilling i offentlig sektor, og utfordringene med raskere og bedre integrering av dagens flyktninger og innvandrere vil vi selvsagt at det skal holdes trykk på. – Takk.

Presidenten: Takk til deg.

Da gir jeg ordet til Kommunenes Sentralforbund. Halvdan Skard – vær så god.

Halvdan Skard: Takk. Hvis vi kan få bruke noen «foiler»? Den bruker litt tid på å varme seg opp, tror jeg.

Takk for invitasjonen …

Presidenten: Det går til fradrag i tiden.

Halvdan Skard: Ja vel, «Takk for invitasjonen» går også til fradrag.

Dere har jo fått mye tall i dag. (Det legges på lysark.) Jeg vil bare her stresse at i tillegg til det som er nye reformer, kommer også en turnover i størrelsesordenen 49 000 årsverk. Det tilsvarer 65 000 ansatte pr. år som vi skal ha tak i. Vi ser at dette blir veldig vanskelig eller kanskje umulig. Det kan bli vanskelig fordi vi har vanskelig for å lønne så mye at folk vil jobbe i kommunesektoren, ved siden av at vi i kommuneøkonomien selvfølgelig skal prøve å få til en infrastruktur for dem som kommer til Norge og trenger barnehageplasser, skoler, boliger osv.

Vi har spurt oss om vi kunne gjøre mer med effektivisering, og det vi ser, er at det store flertall av kommuner og fylkeskommuner er i full gang. De gjør så mye i 2001 at de nå er redde for at det går ut over kvaliteten.

Vi spør om flere kunne gå over fra deltid til heltid. Jeg snakker nå om hvordan vi møter arbeidskraftbehovet i bredde. Hvis alle som nå er i deltid, gikk over til heltid, ville vi få utført 55 000 flere årsverk i kommunesektoren. Det er naturligvis helt urealistisk.

Vi har tatt innover oss arbeidslinja (nytt lysark). Så ser vi hvordan de som er i aktivt arbeid, klemmes fra begge sider. Skoletiden blir lengre. Pensjonene blir lavere. AFP får vi bruk for. Og vi presses fra EVU. Vi tror at en innsats for studiefinansiering for å få folk gjennom utdanningen og kortere utdanningstilbud, f.eks. på høgskolenivå, og bedre bruk av lærlinger – alt sammen kunne bidra til at vi får gjort jobben med færre folk.

Så er det slik at for innvandrerne er det dårligere (nytt lysark). Det er flere arbeidsløse enn for resten av befolkningen. Vi tror det er et betydelig arbeid å gjøre med å få gitt flere som allerede er i landet, jobb i Norge. De private har kanskje vært gode på dette, bedre enn kommunesektoren. Staten er kanskje dårligere enn kommunesektoren, etter de opplysninger vi har. Men vi må gjøre dette før en eventuelt går ut for å hente inn folk fra utlandet.

Når alt det er sagt, tror vi det er nødvendig å utrede de spørsmål som er tatt opp i Dokument nr. 8:4. Vi er ikke parat til å gå på at en skal instruere Regjeringen om å lage disse reglene. Vi tror det trengs betydelig mer arbeid for å få klarhet i hvordan de innpasses i det arbeidslivet vi har, og hvordan det vil kunne iverksettes på en rimelig måte.

Presidenten: Takk til deg, Halvdan Skard.

Da gir jeg ordet til Landbrukets Arbeidsgiverforening, som er representert ved rådgiver Petter Nilsen – vær så god.

Petter Nilsen: Takk.

Landbrukets Arbeidsgiverforening er en selvstendig arbeidsgiverforening for landbruksbaserte virksomheter. Det betyr at vi har mye næringsmiddelindustri blant medlemsmassen vår, men her i dag vil jeg først og fremst snakke på vegne av primærlandbruket.

Da vil jeg gjerne begynne med avløserordningene og avløserlagene, som er en bærebjelke for at vi i det hele tatt skal ha et landbruk her i landet. Avløserordningen ble innført på slutten av 1970-tallet med det formål å gi bonden avløsning under sykdom og ferie og fritid. I dag er tilbakemeldingene vi får fra alle landets avløserlag, at det er svært vanskelig å rekruttere arbeidskraft. I veldig stor grad må bonden bruke familieavløsning, altså sine egne familiemedlemmer eller naboer, i veldig stor grad ungdom og pensjonister. Det betyr at bonden ikke får reell avløsning i den forstand at han faktisk kan være syk eller ta seg ferie og fritid og reise bort fra gården sin. Det betyr at avløserordningen ikke fungerer, og den er, som jeg sa, en bærebjelke for at vi skal ha et landbruk her i landet. Dagens ungdom som står i den situasjonen at de skal overta et gårdsbruk, sier at det er helt essensielt for at de i det hele tatt skal overta gårdsbruket, at de har en velfungerende avløserordning.

Søkermassen til landbruksskolene går drastisk ned. På den såkalte agronomutdanningen var det i forrige skoleår 442 elever, tror jeg, og av dem var det bare 15 pst. som sa at de ville jobbe som avløser eller som arbeidstaker på annens gård. De aller, aller, aller fleste tar utdanningen for å drive eget gårdsbruk.

Når vi også da vet at det leies inn hjelp i norsk landbruk for tilsvarende 2–2,5 milliarder kr hvert år, eller 10 000–12 000 årsverk, sier det seg selv at rekrutteringen til skolene er langt fra stor nok til å kunne møte behovet for arbeidskraft.

Det har vært en lempning på det såkalte spesialistbegrepet som gjør at det i dag kan tas inn personer til landet som har fagkompetanse eller fagutdanning. Men det landbruket etterspør, er ikke spesialister og også i veldig liten grad fagutdannet personell, men det er ungdom med interesse for landbruk og for dyr spesielt. Vi vet at landbruket driver innenfor svært marginale rammer. Det er med dagens situasjon vanskelig å rekruttere ungdom til et yrke innenfor landbruket. Slik det er, er det problemer med å skaffe arbeidskraften i dag.

Jeg begynte med avløserlagene og vil nevne et eksempel fra Kvinnherad kommune som ligger i nær tilknytning til asylmottaket på Husnes. Der var avløserlaget i kontakt med asylsøkere og fikk faktisk 17 personer som var interessert i å jobbe for avløserlaget. Men på grunn av byråkratiske bestemmelser og mangel på innsats for å skaffe arbeidskraft måtte man skrinlegge hele prosjektet til tross for at kommunen var interessert, flyktningkonsulenten var interessert. I det hele tatt – alt lå til rette for det, og dette var personer som hadde bakgrunn fra landbruket.

Vi har også et helt nylig eksempel hos oss, hvor et medlem, en primærprodusent som driver med griseproduksjon, hadde søkt om hjelp både i Norge og innenfor EØS-området, men fått avslag – eller rettere sagt, ikke fått noen som var interessert. Men han kom i kontakt med en fra Polen med oppvekst på en gård som var interessert i å jobbe hos denne bonden som griserøkter og gårdsarbeider. Bolig kunne skaffes osv., alt lå til rette. Men etter lang, lang saksbehandlingstid ble det gitt avslag. Her igjen, hvis vedkommende hadde etterspurt en spesialist, ville han antakelig fått det, men igjen, det er ikke spesialist han etterspør. Det er ufaglært arbeidskraft og arbeidskraft som er interessert i å ha den typen jobb.

Midlertidige ansettelser er vel stort sett et resultat av høstningsbehovet i landbruket. Langt på vei dekkes primæretterspørselen etter denne type arbeidskraft, men her også har vi noen problemer, for dem som driver innenfor veksthusnæringen. Høstesesongen i dag går over hele året og er egentlig ikke fra mai til oktober måned, slik at begrepet sesongarbeidskraftetterspørsel må utvides, og det må gjøres lettere å søke. Man må kunne søke fra Norge, det må ikke være en betingelse at man søker fra utlandet. Arbeidsgiver må gis anledning til å søke på vegne av arbeidstaker.

Presidenten: Takk til deg.

Da gir jeg ordet til NHO ved sjefsøkonom Tor Steig – vær så god.

Tor Steig: Takk skal du ha.

Når vi i næringslivet og særlig NHO har vært opptatt av å engasjere oss i problemstillinger rundt arbeidsmarkedet, skyldes det at vi ser at næringslivet taper kampen om arbeidskraften. Det skyldes også at vi ser at Norge er inne i en lavvekstfelle som vi har vanskelig for å komme ut av. Vi ser også at vi har vanskeligheter som arbeidsgiverorganisasjon med å bidra til lav inflasjon og lav rente i Norge, kort og godt fordi arbeidsmarkedssituasjonen er så stram som den er.

Når vi skal nærme oss denne problemstillingen knyttet til arbeidsmarkedssituasjonen fremover og komme ut av det jeg kaller lavvekstfellen, må dette naturligvis angripes på bred front, ikke bare ved målrettet arbeidsinnvandring alene, men her må vi se på etterspørselssiden på arbeidsmarkedet. Skard var litt inne på det i forhold til produktivitet i offentlig sektor, som er en veldig viktig side ved det. Man kan tenke seg at med 30 pst. av arbeidsmarkedet i skattefinansiert sektor og en liten produktivitetsforbedring der vil jo det frigi betydelige ressurser. Det samme gjelder tiltak som bedrer produktiviteten naturligvis også i privat sektor. Så her er det viktig å ha skattesystemer og andre forhold som gir produktivitetstrykk hele veien – utsette arbeidsmarkedet for konkurranse, bedriftene for konkurranse, slik at arbeidskraften blir utnyttet skikkelig. Dette vil gi effekt.

Når det gjelder tilgangssiden, er vi opptatt av de problemstillinger som er knyttet til Sandman-problemstillingene, utstøtingsproblemstillingene på tilgangssiden, som er viktige å gripe fatt i. Men når vi summerer det som på en måte er mulig, også politisk, å få til på dette området, gjenstår det likevel et behov for arbeidskraft fremover. Men hvor stort dette behovet er, vil jo avhenge av hvordan man angriper denne totalmenyen, og hvor vellykket man er i den samlede politikkutforming.

Det vi likevel har sagt når vi har foreslått overfor Regjeringen et målrettet og konkret forslag i forhold til arbeidsinnvandring som sådan, er å se litt nærmere på disse prognosene som Skard var inne på, hvor det spesielt innenfor offentlig sektor er et betydelig behov for økt arbeidskraft. Med det utgangspunktet har vi foreslått en konkret modell for arbeidsinnvandring i Norge for folk utenfor EØS-området, fordi vi ser at utenfor Norge og i dette området, gjerne i de baltiske land, Polen osv., har de en arbeidsmarkedssituasjon som er helt motsatt av den Norge har. Vi vet at når de skal inn i markedsøkonomien, vil de kunne komme til å få store sosiale problemer med kanskje økt arbeidsledighet, slik vi så eksempler på i Øst-Tyskland. Vi sier derfor at vi bør utnytte denne situasjonen til beste for disse landene, og til beste for Norge. La oss prøve dette. Start f.eks. med en målsetting om en arbeidsinnvandringskvote på 10 000 pr. år – prøv det frem. Gå til Polen, gå til disse andre landene på basis av de behovene som er i arbeidsmarkedet. Vær forsiktig med å gå inn og si at det er de og de yrkesgruppene som vi trenger. Det tror jeg vi har problemer med å kunne si. Det er vanskelig å lage prognoser på arbeidsmarkedet. La markedet få lov til å melde de behovene som er. I fjor ville vi si at det ikke var behov for oljearbeidere i Rogaland. Men i år, allerede nå, kan jeg si at nå vil det være behov. Dette skifter veldig fort. Så det er veldig viktig at man lar markedet få bestemme behovet etter hvert. Å prøve å lage regler for dette tror jeg er viktig, regler som på en måte ikke er så tungvinte og så tidkrevende som de reglene vi har ordinært på dette området når det gjelder innvandring. En tre års prøvetid i forhold til midlertidig ansettelse kunne vel være mulig å overveie. Den type forslag har vi kommet med. Vi vil legge igjen her det forslaget vi har kommet med til Regjeringen, som dere kan studere nøye når dere har litt bedre tid enn fem minutter. Vi har også gitt en oversikt over hva vi mener er viktig i den samlede menyen, som jeg startet med. Takk.

Presidenten: Takk til alle dere fire innlederne.

Da åpner vi for spørsmål fra komiteen. Jeg vil bare henlede oppmerksomheten på reglementet. Det er ett minutt til spørsmål og to minutter til svar. Jeg vil slippe til to–tre av komiteens medlemmer i denne rekkefølge før dere får svare: Jeg gir først ordet til Odd Eriksen, som er ordfører for sakene. Deretter er det Ivar Østberg.

Odd Eriksen (A): Jeg har et spørsmål jeg tror jeg vil rette til Næringslivets Hovedorganisasjon med én gang. Jeg får sitere det slik jeg oppfattet at du formulerte det – bedriftene i Næringslivets Hovedorganisasjon har vanskelig for å bidra til lav inflasjon og lav rente. Det må jo nødvendigvis bety at forholdene i norsk arbeidsmarked er av en slik karakter at det er årsakene til at de vanskene oppstår. Det må jo være forhold som er knyttet til lønns- og arbeidsvilkår og forhold knyttet til bolig. Da er mitt direkte spørsmål: Er det at næringslivet ønsker å importere arbeidskraft i den utstrekning man gir uttrykk for, en måte å redusere arbeidstakeres rettigheter i Norge på, hvis bidraget skal være å redusere inflasjonen og redusere renten?

Ivar Østberg (KrF): Mitt spørsmål går også til NHO. Når man i september i fjor ønsket 40 000– 45 000, men i januar i år skrev brev til Regjeringen og ønsket 10 000, er det kun ut fra hva man tror er politisk mulig, eller har NHO endret policy på dette området? Er det ikke fortsatt behov for 40 000–45 000, slik Magnussen gav uttrykk for i fjor?

Presidenten: Vi tar inn en til fra komiteen, så får Tor Steig eller andre svare. Dere er altså kalt inn til å svare på disse spørsmålene som kommer fra de som sitter i panelet.

Da gir jeg ordet til Lodve Solholm.

Lodve Solholm (Frp): Eg har to små spørsmål. Det eine gjeld det at ein seier at ein skal ha ein jobb å gå til. Det kan godt gå til handels- og servicenæringa: Er arbeidsgivarane villige til å ta på seg ansvaret når nedgangstider og arbeidsløysekøen kjem? Vil dei eventuelt ta ansvaret for å sende heim att dei som ein har rekruttert hit til landet, og som ein ikkje lenger har bruk for?

For det andre: Kvifor har ikkje arbeidsgivarorganisasjonen vore meir aktivt med på å prøve å rekruttere nokre av dei 30 000 innvandrarane som har kome til landet som no er arbeidslause? Kvifor har ein ikkje vore meir aktivt på banen for å få dei i arbeid, når dei trass i alt er komne hit? Som vi fekk høyre her i stad: Er ein først komen hit, blir ein her.

Presidenten: Da skal Tor Steig og Lars E. Haartveit få lov til å svare.

Vær så god, Tor Steig.

Tor Steig: Ja takk.

Når det gjelder Odd Eriksens spørsmål, er det altså situasjonen generelt på arbeidsmarkedet, det miljø lønnsforhandlinger foregår i, som gir den type resultater som vi har opplevd, hvor lønnsveksten i Norge og inflasjonen i Norge allerede er vesentlig høyere enn det den er i omverdenen. Det er det som er vår hovedadressat.

Når vi på et gitt tidspunkt sa 40 000, var vi jo, må jeg innrømme, rimelig pessimistiske i forhold til den menyen jeg snakket om. Og som jeg sier, jo bedre, jo mer klarer vi å adressere disse problemstillingene knyttet til effektivitet både i skattefinansiert sektor og i privat sektor når det gjelder produktivitet.

Det kan konstateres at produktiviteten i Norge er veldig lav, og lavere enn i andre land. Dette er en hovedproblemstilling som vi må være opptatt av, hvis vi klarer å adressere disse problemstillingene.

Vi var kanskje også litt mer optimistiske i forhold til Sandman – den type problemstillinger. Om man er optimistisk eller ikke der, vil jeg ikke uttale meg om, men resultatene av disse andre grepene er i hvert fall helt avgjørende for hva det vil være behov for. Det vi sier her, er at vi starter ut med 10 000, prøver og ser.

Permittere og være aktivt på banen i forhold til dette – ja, jeg er helt enig. Jeg skjønner at det skal være en ny høring her i komiteen på onsdag, så vidt jeg har forstått, hvor NHO deltar, i forhold til hva man kan gjøre når det gjelder problemstillinger knyttet til innvandrere. Vi har noen fadderordninger for innvandrere som vi vil utdype da. Jeg skal ikke gjøre det her, men vi innser selvfølgelig at dette er en problemstilling som arbeidsgiverne må ta alvorlig i forhold til å integrere de innvandrerne vi har, og det vil vi være med på. Og, som sagt, vi har startet med å se på problemstillinger knyttet til fadderordninger for innvandrere.

Presidenten: Da gir jeg ordet til Lars E. Haartveit, og deretter vil også Petter Nilsen kommentere. Vær så god.

Lars E. Haartveit: Takk. Jeg vil prøve å ta det siste først.

Våre medlemmer ansetter mange innvandrere. Det jobber veldig mange innvandrere i vår medlemsmasse, men det betyr ikke at vi er flinke nok. Vi synes at det fortsatt er store utfordringer med hensyn til at arbeidsgivere skal bli enda flinkere til å ansette de innvandrerne som er her i dag – la det være sagt.

Så til dette om vi er villige til å ta ansvaret i nedgangstider. Noe av det viktige nå, det fikk vi se på morgenen i dag, er at trenden med vekst i arbeidstilbudet fra 1960–1999/2000 blir klart brutt. Vi ser for oss en helt annen trend fremover, med en langt lavere vekst.

Våre medlemmer vil ta det ansvaret som vi tar gjennom den kollektive andelen av samfunnets byrder pr. i dag, men jeg tror altså at det norske samfunn vil tjene på å åpne for denne arbeidsinnvandringen. Det er jo vårt poeng.

Petter Nilsen: Ja, jeg er enig i det siste som ble sagt, og jeg prøvde for så vidt i innlegget mitt også å understreke at det er en stor ressurs som er her allerede, som er på våre asylmottak. Jeg tror at veldig mye kan avhjelpes hvis man tar den arbeidskraftressursen i bruk. Noe av det første som da i hvert fall må gjøres, er å gi midlertidig arbeidstillatelse til dem som er på asylmottakene.

Ellers når det gjelder hvordan man skal forholde seg til dem som er her, er det klart at de som kommer hit, må gis rettigheter på lik linje med andre. Og jeg vil ikke sitte her og si at de skal sendes hjem straks konjunkturene er annerledes enn de er i dag.

Presidenten: Erna Solberg skal da ha ordet, og deretter Magnhild Meltveit Kleppa.

Vær så god Erna Solberg.

Erna Solberg (H): I den første sekvensen i dag, hvor vi diskuterte de lange trendene og makroøkonomiske virkninger, sa Kjell Roland at et viktig virkemiddel ville være å fastsette at offentlig sektor fremover ikke skulle ta mer enn tilgangen på arbeidskraft, ikke presse konkurranseutsatt næringsliv. Hvis de tar mer enn det, står vi de neste ti årene overfor en kraftig nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv og industrien i Norge.

Jeg vil gjerne ha arbeidsgivernes vurdering av hvilke deler av norsk næringsliv som i dag står i størst fare for å få problemer hvis vi ikke bedrer tilgangen på arbeidskraft, hvis man altså ikke klarer å holde igjen når det gjelder veksten i offentlig sektor.

Presidenten: Da er det Magnhild Meltveit Kleppa, og deretter er det Odd Eriksen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Tidlegare i dag har vi høyrt Manuela Ramin-Osmundsen frå Senter mot etnisk diskriminering – det var ein diskusjon her om det var for eller mot, det er sjølvsagt mot. Ho viste til talrike eksempel på at folk hadde blitt ekskluderte i forhold til dei kvalifikasjonane som dei hadde. Og mitt spørsmål går då til NHO. Har dei på nokon måte sett på det potensialet som det der kan vera, gitt at det er ei meir imøtekomande haldning på den enkelte arbeidsplass? Eg hadde òg gjerne sett at KS fekk moglegheit til å kommentera det.

Presidenten: Da gir jeg ordet til Helge Bjørnsen – Odd Eriksen får vente.

Helge Bjørnsen (SV): Jeg hadde tenkt jeg skulle følge opp litt det Odd Eriksen var inne på.

En av bekymringene våre er jo at en økt arbeidsinnvandring som er relativt fri og – skal vi si – markedsstyrt, også vil bidra til at en del av ordningene i næringslivet blir undereliminert, at tariffavtaler osv. blir annerledes for arbeidsinnvandrere enn for den øvrige arbeidsstokken. Og hva NHO – KS også for den saks skyld – tenker om hvordan en ønsker å gjøre dette, er viktig for hvordan en skal vurdere det videre.

Presidenten: OK, da gir jeg ordet til Odd Eriksen, og så skal dere få svare i tur og orden etterpå.

Odd Eriksen (A): Det er da et kort spørsmål til KS. Halvdan Skard sa at ved å konvertere deltidsjobbene til heltidsjobber ville man ha fått 55 000 flere årsverk.

Nå var det vel ingen ambisjon om å oppnå 55 000 flere årsverk, men la oss nå si at man hadde oppnådd det halve, hva er det som skal til? Er det bare lønn som er begrensningen i en sånn økning av tilgjengelig antall årsverk?

Presidenten: Da er det ikke flere fra komiteen som ønsker å stille spørsmål, så da gir jeg ordet til dere i rekkefølge.

Da kan du begynne, Tor Steig – vær så god.

Tor Steig: Ja, Kjell Roland adresserte der det Holden-utvalget tok opp, og som de på en måte kalte vegringsalternativet. Ikke sant? Hvis den nåværende politikk føres videre, hvor vi altså har sett utviklingstrekkene både i 1999 og 2000, nemlig en dyp nedbygging i konkurranseutsatt sektor for å rydde plass til en veldig sterk vekst i den skattefinansierte del av økonomien, så vil man etter hvert få store problemer med å få en bærekraftig utvikling. Og det er jo riktig, og denne problemstillingen er vitterlig tatt opp i Holden-utvalget. Det vil selvfølgelig gjelde de deler av vårt næringsliv som i stor grad konkurrerer med bedrifter i andre land, det være seg turisme, det være seg ulike deler av industri, osv. Og en vil også se at norske bedrifter vil legge til side deler av verdiskapingen og flytte den over til andre land. Det er det vanlige bedriftsøkonomiske svaret på dette, «outsourcing», som det heter, og det ser vi på en måte allerede nå at de gjør. Og jo mer prekær situasjonen er på arbeidsmarkedet, jo mer vil de gjøre det.

Når det gjelder Meltveit Kleppas spørsmål, vil jeg tro – ja, vi har vel reknet litt på dette – at det kan være et potensial på i størrelsesorden 5 000 eller noe der omkring. Vi går inn i denne problemstillingen, men, som jeg sa, dette vil vi adressere på det møtet dere skal ha om disse problemstillingene på onsdag. Jeg er ikke ekspert på den type ting. Og det er naturligvis ordinære tariffavtaler vi har i tankene når vi har kommet med dette forslaget.

Presidenten: Petter Nilsen – vær så god.

Petter Nilsen: Når det gjelder spørsmålet fra Erna Solberg om hvor behovet vil være størst og først, vet jeg ikke om jeg vil klare å svare på det. Men jeg ser i hvert fall at det viktigste vi antakeligvis må gjøre, er å fjerne spesialistbegrepet snarest mulig, og også gjøre ytterligere tillemping på det som allerede er gjort, altså at den tillempingen man har gjort, med å åpne for fagutdanning, ikke er nok. Man må også åpne for ufaglært arbeidskraft, og for at man der kan rekruttere fra utlandet.

Når det gjelder dette med tariffavtaler, så er det klart at det kan være et problem. Vi i Landbrukets Arbeidsgiverforening har sett det, og vi gjorde for et par år siden en henvendelse til myndighetene om at man skulle prøve å røske opp i den ulovlige bruken av utenlandsk arbeidskraft. Vi har i dag 40 tariffavtaler, tror jeg, med ulike organisasjoner, og vår tankegang er i hvert fall at man skal ligge innenfor og holde seg til de tariffavtalene som gjelder.

Presidenten: Da gir jeg ordet til Lars E. Haartveit.

Lars E. Haartveit: På en måte tror jeg – dette er til Erna Solberg – at jeg er enig med Roland i at lite lønnsomme, intensive og konkurranseutsatte bedrifter er mest utsatt, som han sa. Roland snakker veldig mye om dynamikk. Og det vi må gjøre for å bevare konkurranseutsatt sektor, er jo å gi dem generelle rammebetingelser som er gode nok til at bedrifter i Norge kan overleve i internasjonal konkurranse. Vi må ikke prøve å bevare bedrifter som ikke har livets rett, og som ikke er konkurransedyktige nok. Det var det.

Når det gjelder det andre jeg noterte meg, dette med tariffavtaler, tror jeg faktisk ikke at jeg har hørt, iallfall ikke fra vår sektor, at det er et poeng i det hele tatt. Jeg ser ikke faren for at dette skal brukes som noen sosial dumping.

Presidenten: Halvdan Skard – vær så god.

Halvdan Skard: Vi fikk jo flere spørsmål her. Nå hørte jeg dessverre ikke Roland i formiddag, men jeg tror dette er et mer komplisert bilde enn det Roland høres ut til å ha gitt uttrykk for. Men det er klart at hvis en vil styre mengden som arbeider med de oppgavene vi nå har i det offentlige – jeg sier det slik, jeg – ut fra tilgangen på arbeidskraft, så er det en klar politisk beslutning om å stoppe utviklingen av omsorgstilbudet i Norge fordi en ikke har nok arbeidskraft, eller fordi en risikerer at arbeidskraft flytter fra privat næringsliv til omsorg selv, hva enten den er privat eller offentlig. Så jeg ser ikke det som noen god måte å arbeide på, og det er klart at tilgangen på arbeidskraft er én problemstilling. Jeg var inne på effektivisering, å utnytte arbeidskraften bedre, rett person på rett plass – det er mange elementer her. Og mye av dette arbeidet vi også med, som det ble sagt, i Holden-utvalget, og noe arbeider vi vel også med i Stabel-utvalget.

Når det gjelder holdninger til dem som søker jobb, så berørte jeg det så vidt, og gav litt blomster til privat sektor og litt kaktus til staten, og så holdt jeg det omtrent på det jevne når det gjaldt kommunesektoren. Det betyr at jeg er helt enig i det som ble sagt her, at det er mye igjen å gjøre – vi vil også gjerne ha blomster. Det er noe med å godkjenne utdanning og få klart hvilken kompetanse de som søker, har. Der tror jeg vi har mye igjen å øve oss på. Så er det klart at det trengs holdningsrettede tiltak til hvilke kvalifikasjoner arbeidsgiver spør etter. Det jobber vi i vår organisasjon ganske mye med. Jeg tror det blir bedre, men jeg tror vi må dra sammen når det gjelder de spørsmålene.

Så gjelder det heltid og deltid. Jeg nevnte eksempler fra et helt ferskt reknestykke som vi fikk i dag når det gjelder hva som er mulig, og det er ganske interessante forskjeller mellom yrkesgruppene. Jeg kan gjerne etterlate det til komiteen. Men det vi opplever, er at i en del yrker, som f.eks. de tunge omsorgsyrkene, så har det faktisk vist seg i noen tilfeller at hvis man får mer lønn, så vil man heller jobbe litt mindre, fordi jobben er så belastende. Det er én side ved det. Så er det problemet med å få til turnusordninger, som har vist seg å være vanskelig. Vi jobber ganske intenst i partssammensatte utvalg for å finne fram til om flere gjerne vil jobbe mer heltid og ikke får anledning til det nå, og for å finne ut hvordan vi skal få til at de får anledning. Men vi ser også at det er en del som heller ønsker å ordne seg på andre måter.

Presidenten: Takk til deg, Halvdan Skard. Bare et siste spørsmål fra min side, og det kan gå til alle arbeidsgiverorganisasjonene, så kan dere føle dere kallet til å svare.

Kommer arbeidsgiverne til å ansette de nye «importerte», og hvorfor de nye og ikke dem vi allerede har?

Halvdan Skard: Skal jeg svare først? Jeg fikk følelsen av at du stilte spørsmålet til meg? Nei? Da dropper jeg det.

Presidenten: Jeg så vel kanskje mer på hr. Steig.

Tor Steig: Ja, derfor må man sørge for at dette er på en måte grasrotdrevet. Det er ganske viktig at det er behovet som danner basis for rekrutteringen. Det er arbeidsgiver som må betale rekrutteringskostnader osv., og det er klart at det er de som også ansetter.

Presidenten: Lars E. Haartveit.

Lars E. Haartveit: Vi skal gjøre begge deler. Jeg tror, som sagt, som jeg nevnte i et innlegg litt tidligere – det var vel forskeren også inne på – at jo flere innvandrere som, vellykket, har fått en ansettelse og er i jobb, jo mer vil dette spre seg som ringer i vannet.

Presidenten: Petter Nilsen.

Petter Nilsen: Nei, jeg tror rett og slett ikke man har noe valg. Man er faktisk nødt til å ansette de nye, og jeg tror det vil komme av seg selv. Og, som jeg sier, innenfor landbruket har man nok av eksempler på at man har gått ut; man har faktisk interessert ungdom i utlandet som gjerne vil komme, men som faktisk ikke har fått anledning til det.

Presidenten: Halvdan Skard – du skal få siste ordet. Vær så god.

Halvdan Skard: Hvis jeg skal få lov til å spissformulere litt, og ikke bli misforstått, vil jeg si at jeg tror nok at problemet i offentlig sektor framover – staten skal, så vidt jeg skjønner, overta en bit av det vi holder på med – vil være om en har råd til å yte nok innsats til at folk vil jobbe med de oppgavene de har, og da tror jeg vi kommer til å spenne nettet vidt for å få tak i folk.

Presidenten: Takk.

Da er vi ferdig med denne bolken her. Vi skal ha et lite sceneskifte. Det er Akademikerne, LO, Norsk Sykepleierforbund og YS som skal sitte i panelet nå.

Så takk til dere.

------------

(Man gikk umiddelbart over til neste høring, kl. 18.25)