Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan Simonsen (Frp) (ordfører for saken): Regjeringen foreslår i denne proposisjonen at det skal gis adgang til begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Lovforslaget slår fast at alle norske borgere eller personer hjemmehørende i Norge har rett til innsyn i opplysninger om vedkommende som er registrert i overvåkingspolitiets arkiver og registre. For opplysninger som er registrert etter ikrafttredelsen av den nye overvåkingsinstruksen, 25. november 1977, gjelder innsynsretten bare når innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningene mangler hjemmel i gjeldende lov, forskrift eller instruks, eller dersom innhentingen av opplysningene er skjedd ved telefonkontroll besluttet av retten, og det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt.

Med bakgrunn i de opplysningene som kommer frem, vil en søker kunne følge opp med søknad om billighetserstatning på inntil 100 000 kr dersom man har lidd alvorlig skade som følge av telefonkontroll eller ulovlig innhentet informasjon. For å få erstatning kreves det at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende.

Søknaden om innsyn skal sendes til et eget behandlingsorgan som skal foreta søk i dokumenter i overvåkingspolitiets arkiver og registre på bakgrunn av de opplysningene som fremkommer i søknaden. Søkeren har ikke rett til å få all den informasjon som måtte være tilgjengelig. Det skal gjøres unntak for informasjon som kan skade forholdet til fremmede makter, eller når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier det. Dessuten skal innsyn nektes dersom informasjonen vil skade forholdet til samarbeidende tjenester, eller gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan hindre gjennomføringen av overvåkingspolitiets oppgaver. Det vil bli opprettet en klagenemnd.

Da Stortinget behandlet utredningen fra den såkalte Lund-kommisjonen, bad flertallet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, Regjeringen fremme forslag om en innsynslov. Medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet gikk imot. Den innsynsloven som nå er foreslått, støttes av de samme partiene som bad om å få en slik lov, mens Høyre og Fremskrittspartiet fortsatt er imot. Jeg antar at representantene fra flertallet vil forsvare sitt standpunkt. Jeg vil derfor redegjøre for Fremskrittspartiets motstand mot loven.

Utgangspunktet for ethvert vedtak som angår overvåkingspolitiet, bør være at Norge trenger et oppegående og effektivt overvåkingspoliti. Vi lever i en verden hvor moderne kommunikasjonsmidler gjør det enkelt å krysse grenser. Terrorhandlinger planlegges i land som Iran, Irak, Libya og Afghanistan og utføres i Kenya og Tanzania mot amerikanske mål. Muslimske fundamentalister kjenner ingen landegrenser. De kan like gjerne sprenge i luften en amerikansk eller israelsk eid bygning i Oslo som hvor som helst ellers i verden. En fatwa utskrevet av en religiøs leder i Iran kan føre til attentat mot en norsk forlegger, på samme måten som mot en japansk eller italiensk forlegger.

Overvåkingspolitiets arbeid dreier seg ikke bare om å bekjempe spionasje mot militære mål, men like mye om å forhindre og forebygge terrorhandlinger på norsk jord. Det er ofte slik at hemmelige tjenester får kritikk når de gjør feil, men de får aldri kreditt for en suksess – suksessen er hemmelig. Det er likevel ingen grunn til å tro annet enn at solid arbeid fra norsk overvåkingspoliti har reddet menneskeliv. Ansvarlige norske politikere burde se det som en hovedoppgave å støtte 100 pst. opp under dette arbeidet ved å gi overvåkingspolitiet full moralsk støtte, tilstrekkelig med ressurser og ros for det arbeidet som utføres. De siste årene har dessverre vært preget av det motsatte. De omstridte konklusjonene etter Lund-kommisjonen førte til sterk kritikk av overvåkingspolitiets tidligere virksomhet, og virket demoraliserende og forstyrrende på tjenestens arbeid. Flere dyktige og erfarne tjenestemenn valgte å slutte.

Etter debatten om Lund-kommisjonens rapport burde det ha vært satt en sluttstrek. I stedet for å se bakover burde vi nå se fremover og gi overvåkingspolitiet ro til å foreta den nødvendige omstillingen som trengs for å effektivisere og tilpasse tjenesten til en ny tid med nye og alvorlige utfordringer. Overvåkingspolitiet burde nå få anledning til å konsentrere seg 100 pst. om kampen mot internasjonal terrorisme, en terrorisme som Nygaard-saken tyder på også har forgreininger til Norge.

Ikke bare bør overvåkingspolitiet nå få ro. Tjenesten bør også få tildelt tilstrekkelig med økonomiske og personalmessige ressurser. Den nye innsynsloven vil få motsatt virkning. Den vil i praksis føre til at vi i tre nye år får en kontinuerlig debatt om og kritikk av overvåkingspolitiets fortid.

Departementet regner med 10 000 søkere. Ettersom det ikke stilles krav om noen begrunnelse for søknadene, kan det like gjerne bli 50 000 eller 100 000. Hver enkelt søknad vil kunne skape grunnlag for debatt, enten om hvorvidt unntakene har gjort at søkeren ikke har fått alle de opplysningene han mener å ha krav på, eller om det er grunnlag i den enkelte sak for å påstå at overvåkingspolitiet har handlet uten nødvendige hjemler. Det sier seg selv at en slik kontinuerlig negativ debatt over lang tid vil virke demoraliserende og trekke oppmerksomhet vekk fra det arbeidet overvåkingspolitiet er satt til å utføre. Dernest er det klart at det vil kreve ressurser i form av tjenestemenn, som istedenfor å bruke sin tid til å kartlegge internasjonale terrorister og holde oppsyn med farlige miljøer vil bruke sin tid til å bistå behandlingsorganet i å rote i gamle arkiv og gi uttalelser i spørsmål om hvilke opplysninger som kan oppgis, og hvilke opplysninger som fortsatt bør hemmeligholdes.

Departementet regner med at det vil medgå fire årsverk bare i forbindelse med uttaleretten til behandlingsorganet, samt fire årsverk i forbindelse med tilrettelegging. Vi må forvente at det vil være erfarne tjenestemenn som vil måtte utføre et så viktig arbeid som å påse at opplysninger som kan skade tjenesten og dens samarbeidende tjenester, ikke blir offentlige. I så fall vil åtte nye stillinger som vi må forutsette at overvåkingspolitiet vil bli tilført, ikke kunne rette opp ulempene ved å måtte bruke de mest erfarne tjenestemenn til arbeid som kunne vært unngått. Dessuten kan vi ikke med sikkerhet vite at disse nye stillingene vil være tilstrekkelig. Vi vet jo som kjent ikke hvor mange som vil benytte denne retten til å søke om innsyn. Det vi vet, er at Sveits – et land med 6,5 mill. innbyggere – mottok 350 000 søknader da det ble gitt anledning til innsyn i registre og saksmapper til det sveitsiske overvåkingspolitiet. Av disse søkerne var det 160 som fulgte opp med søknader om billighetserstatning, hvorav bare noen ganske få fikk sin søknad positivt behandlet. Ordningen kostet 550 mill. kr. Justisdepartementet regner sammenligningsvis med at den norske ordningen vil koste 40 mill. kr. Det kan bli atskillig mer.

Jeg ser ikke noe behov for en innsynslov som har til hovedhensikt å tilfredsstille folks alminnelige nysgjerrighet, så lenge en slik lov åpenbart vil svekke overvåkingspolitiet og derfor vil være til skade for landets og folkets sikkerhet. Stortingets alminnelige billighetserstatningsordning burde være tilfredsstillende for å sikre at personer som er blitt alvorlig skadelidende på grunn av overvåkingspolitiets arbeid, kan få erstatning.

I sitt høringsnotat skriver Overvåkingssentralen:

«…hensynet til at POTs nødvendige og fremtidsrettede virksomhet i minst mulig grad blir skadelidende, tilsier at innsynsordningen ikke gjøres mer omfattende enn høyst nødvendig for å oppnå det formålet Stortinget har anvist, nemlig å gjøre rett mot dem som måtte ha blitt utsatt for en urett.»

Denne forsiktige henstillingen fra en høflig overvåkingssentral har Regjeringen valgt å overse når den foreslår en ordning uten krav til begrunnelse for søknadene.

Noe av det merkeligste ved denne loven er bestemmelsen om at det skal kunne gis innsyn i registre selv etter november 1977 i de tilfellene der telefonkontroll er besluttet av retten, og hvor det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt. Uansett hvilken tungetale man bruker for å begrunne denne bestemmelsen, må det være klart at den i praksis innebærer en overprøving av domstolsavgjørelser, og derfor er i strid med de konstitusjonelle grensene mellom domstol, forvaltning og storting.

Departementet mener for øvrig at en telefonavlytting som er foretatt innenfor den tidsrammen domstolen har gitt tillatelse til, men hvor kravet til mistanke ikke lenger er til stede, må betraktes som ulovlig på det tidspunktet da politiet skulle ha avsluttet kontrollen. Spørsmålet melder seg da umiddelbart: Hvem i all verden kan i ettertid ha en begrunnet formening om når politiet burde ha forstått at mistanken ikke lenger var til stede?

Forutsatt at denne merkelige loven blir vedtatt, er det helt nødvendig å understreke at forholdet til samarbeidende tjenester er avgjørende for overvåkingspolitiets mulighet til å utføre sitt arbeid i årene fremover. Opplysninger fra samarbeidende tjenester må derfor uten unntak være unntatt fra innsyn.

Det er i innstillingen en uenighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene på et enkelt punkt. Arbeiderpartiet mener at en søker som oppdager uriktige eller ulovlig innsamlede opplysninger om seg selv, må ha anledning til å få disse opplysningene makulert, mens regjeringspartiene vil oversende disse opplysningene til oppbevaring hos Riksarkivaren. Av hensyn til personvernet deler Fremskrittspartiet de synspunktene som Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for i innstillingen.

La meg så til slutt gjenta det som er hovedsaken i denne debatten: Skal vi ha tre år til med uro og debatt om overvåkingspolitiets fortid? Skal vi bruke ressurser til å grave i fortiden? Eller skal vi la overvåkingspolitiet få ro om sitt arbeid og bruke ressurser til å styrke overvåkingspolitiets muligheter til å oppklare Nygaard-saken, forebygge terrorhandlinger der liv kan gå tapt, og sikre landets interesser? Ansvarlige politikere bør prioritere det siste formålet.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg vil her redegjøre for Arbeiderpartiets og i all hovedsak også flertallets syn på midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre.

Dagens behandling av innsynsloven i Stortinget representerer den foreløpige sluttstenen for oppfølgingen av Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport. Lund-kommisjonen og Stortinget har tidligere lagt til grunn at det har foregått både ulovlig overvåking, instruksstridig registrering og instruksstridig bruk av opplysninger overfor norske borgere. Flertallet ønsker ikke en omkamp om Lund-kommisjonens konklusjoner og de synspunkter Stortinget kom med, og de merknader kontroll- og konstitusjonskomiteen gav i forbindelse med behandlingen. Flertallet ser snarere dagens lovforslag som en naturlig oppfølging av de føringer Stortinget la til grunn for en begrenset innsynslov. Vi er fornøyd med at Regjeringen i all hovedsak har lagt disse føringer til grunn. Det er først og fremst en lov for å rette opp mulig urett for skade som er påført enkelte ved ulovlig overvåking og instruksstridig registrering og bruk av opplysninger om disse. Generelt skal lovforslaget ta sikte på å gi bredest mulig innsyn også når det gjelder øvrige dokumenter og opplysninger om egen person. For begge formålene vil det allikevel være en forutsetning at det ikke vil skade nærmere bestemte hensyn som jeg skal komme tilbake til.

Den enkelte kan søke om innsyn uten å måtte dokumentere behov eller sannsynliggjøre eventuelle skadevirkninger. Vi legger her vekt på uttalelser fra kontroll- og konstitusjonskomiteen fra behandlingen av Lund-kommisjonens rapport, om at innsyn er nødvendig for den enkeltes vurdering av om det finnes grunnlag for å søke oppreisning for eventuelle belastninger ved registreringen.

Innsynsloven skal som nevnt ivareta flere hensyn. Rettssikkerhetsmessige og personvernmessige hensyn må ivaretas ved den enkeltes rett til å få vite hva som er registrert om vedkommende. Samtidig skal rettssikkerheten og personvernet for andre sikres ved at opplysninger om disse skjermes for innsyn. Flertallet er enig i de øvrige unntakene for innsynsretten som omhandler hensynet til fremmed stat og norske sikkerhetsinteresser, videre at det ikke skal gis innsyn som kan skade gjennomføringen av overvåkingspolitiets oppgaver, ved f.eks. kjennskap til metoder og forholdet til samarbeidende tjenester. Dette er også i tråd med Stortingets tidligere føringer. Her vil jeg imidlertid også peke på muligheten for delvis innsyn i dokumenter, hvor nevnte hensyn er ivaretatt.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen gav som føring for en innsynsordning at innsynet skulle betinges av ulovlig overvåking eller instruksstridig registrering. Vi ser det som naturlig at instruksstridig bruk også omfattes. Det har i høringsrunden fremkommet synspunkter, bl.a. fra Riksadvokaten, om at det burde gis mulighet for større innsyn i eldre dokumenter. Arbeiderpartiet er enig i dette og støtter departementets forslag om å gi et utvidet innsyn i dokumenter og opplysninger før overvåkingsinstruksen av 1977, men her også begrenset av unntaksadgangen jeg har redegjort for.

Innsynsretten etter dette tidspunkt, fram til 1996, er avgrenset til dokumenter eller opplysninger hvor innhentingen, registreringen eller bruken manglet hjemmel i gjeldende lovbestemmelser, forskrift eller instruks. Vi mener at fullt innsyn før 1977 uten dette vilkår som utgangspunkt vil styrke hovedformålet for innsynsordningen, men allikevel ivareta de hensyn Stortinget la til grunn i sine føringer.

Arbeiderpartiet støtter forslaget om at telefonkontrollsakene ikke bør unntas fra innsynsretten, selv om det kan anføres argumenter imot. Vi legger vekt på at behandlingsorganet ikke skal vurdere om telefonkontrollen var lovlig, sett i forhold til rettens samtykke på det aktuelle tidspunkt, men at behandlingsorganet ut fra de dokumenter som nå er tilgjengelig, skal vurdere om kontrollen tilfredsstilte lovens krav for å kunne iverksette en slik kontroll. Det vises her bl.a. til kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall i forbindelse med behandlingen av Lund-kommisjonens rapport og deres vurdering av reglene om telefonkontroll, hvor flertallet ikke kunne se at ordlyden åpnet for uklarhet.

Ved å unnta muligheten for innsyn overfor personer som er blitt telefonavlyttet, vil muligheten for å kunne gjennomføre en ordning som vil kunne skape tillit til at de forhold som det bør gis innsyn i, blir gitt innsyn, bli sterkt redusert. Det er nettopp i telefonkontrollsakene – i omfang og praktisering – at det har fremkommet betydelig kritikk, både overfor overvåkingspolitiet og domstolene. Jeg viser her til Lund-kommisjonen, som bl.a. har uttalt:

«Kommisjonens undersøkelser viser at overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll i mange tilfeller har gått utenfor lovens rammer».

Arbeiderpartiet er enig i at det skal kunne gis en økonomisk erstatning, begrenset oppad til 100 000 kr, for personer som har lidd alvorlig skade som følge av at opplysninger er innhentet, registrert eller brukt uten hjemmel i gjeldende lov. Dersom det er foretatt ulovlig romavlytting eller telefonkontroll uten beslutning i retten, mener vi at det skal legges til grunn at dette har ført til alvorlig skade for vedkommende. Erstatning skal kunne gis både for økonomisk og ikke-økonomisk skade.

Flertallet i Stortinget mente ved behandlingen av innsynsspørsmålet i forbindelse med Lund-kommisjonen at søknad om innsyn i første instans skulle behandles av overvåkingspolitiet. Ut fra hensynet bak innsynsordningen og faren for et større antall klagesaker er Arbeiderpartiet imidlertid enig i departementets forslag om at det opprettes et eget behandlingsorgan, administrativt underlagt Justisdepartementet, for å behandle søknadene om innsyn og erstatning. Overvåkingspolitiet gis her uttalerett i de saker hvor behandlingsorganet har kommet til at det skal gis innsyn.

Vi er videre enig i at behandlingsorganet kan nedgradere dokumenter, og at forsvarssjefen vil stå til disposisjon som rådgiver vedrørende avgradering. Det vises her også til overvåkingspolitiets uttalerett.

Når det gjelder retten til å få vite at det ikke er registrert opplysninger om en selv, skal denne følge samme tidsavgrensning som ordningen for øvrig, med et skille før og etter 1977 – dette for å hindre at en slik rett for et senere tidspunkt kan avdekke registreringsmetoder med hensyn til hvem politiet har fulgt med.

Arbeiderpartiet er også enig i at det opprettes et eget organ for å behandle klager på avslag om innsyn.

Det er vurdert om EOS-utvalget kan ivareta en slik oppgave, men ut fra antatt arbeidsomfang sammen med dette utvalgets øvrige tillagte kontrollvirksomhet anses dette som vanskelig forenlig. EOS-utvalget deler stort sett denne hovedkonklusjon. Det bør uansett lages en ordning hvor EOS-utvalget får informasjon og kopi av behandlingsorganets avgjørelser.

Det eneste punktet hvor Arbeiderpartiet skiller lag med resten av flertallet i foreliggende innstilling, gjelder muligheten til å kreve makulering eller sletting av uriktige eller ulovlig innhentede opplysninger. Jeg viser her til at departementet i høringsutkastet gikk inn for en slik rett for den som er gitt innsyn. Etter innvendinger fra Riksarkivaren har imidlertid Regjeringen endret oppfatning og foreslår at alt materiale skal avleveres til Riksarkivet for å sikre en mest mulig fullstendig dokumentasjon for framtidige studier av historien. Jeg har forståelse for synspunktene fra Riksarkivarens ståsted, men med den makulering som har foregått etter instruks, vil det materialet som eventuelt skulle overleveres, under ingen omstendighet gi et fullstendig bilde av situasjonen.

Arbeiderpartiet mener imidlertid at sterke hensyn taler imot en oppbevaring av opplysninger om dem som urettmessig har fått registrert opplysninger om seg, og har fått uriktige opplysninger registrert. Jeg mener det vil være urimelig om de som etter mange år får bekreftelse på mistanke om ulovlig overvåking, må akseptere at de innsamlede opplysningene fortsatt skal finnes i offentlige arkiver. En regel om å beholde uriktige eller ulovlig innhentede opplysninger mener jeg faktisk er en uthuling av kravet til regelmessig sletting og makulering av opplysninger i personregistre, og det gjelder også registrene til overvåkingspolitiet. Derfor fremmer Arbeiderpartiet et mindretallsforslag om en rett for den som er gitt innsyn etter innsynsloven, mulighet til å kreve makulering av uriktige eller ulovlig innhentede opplysninger.

Foreløpig tar vi til etterretning de administrative og økonomiske konsekvenser av den beskrevne innsynsordning. Dette må departementet vurdere nærmere og konkretisere når det kommer tilbake til Stortinget med de nødvendige forslag til bevilgninger.

Justiskomiteen legger i dag fram en innstilling som er en naturlig og nødvendig oppfølging av Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport.

Departementets forslag og justiskomiteens innstilling bygger i all hovedsak på de føringer Stortinget tidligere har gitt. Der forslagene avviker noe, ivaretar disse endringene i enda større grad formålet bak innsynsordningen, med vekt på bredest mulig åpenhet og tillit. Jeg tenker her på utvidet innsyn før 1977 og opprettelse av eget behandlingsorgan før søknad om innsyn.

Arbeiderpartiet har den forventning til innsynsloven at den vil bidra til å rette opp urett som er begått mot enkeltpersoner, og sikre en bredest mulig åpenhet når det gjelder opplysninger om egen person. Det kan rense luften, som noen uttrykker det. Det er viktig for berørte enkeltpersoner, og for samfunnet og myndighetene som helhet. Jeg vil også hevde at det er av betydning for overvåkingspolitiet og de viktige oppgaver etaten er satt til å ivareta i framtiden.

Jeg har ikke brukt særlig mye tid på å polemisere mot mindretallet i mitt innlegg. Det skal jeg heller ikke gjøre, men jeg fastslår at de gjentar sitt primærstandpunkt fra behandlingen av Lund-kommisjonens rapport – at de mener det ikke er behov for en innsynslov, og ikke vil gi enkeltpersoner anledning til å få opplysninger om egen person, selv der registreringen er skjedd ved ulovlige metoder, og det ikke vil innebære skadevirkninger verken for landet, overvåkingspolitiet eller personvernet. Hva er det da å skjule?

Jeg registrerer imidlertid at Høyre og Fremskrittspartiet, som faktisk ønsker å legge lokk på all informasjon, i innstillingen synes å dele oppfatningen om at uriktige og ulovlig innhentede opplysninger bør kunne kreves slettet, og jeg er glad for at representanten Simonsen bekreftet det i sitt innlegg.

Med dette tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Vidar Bjørnstad har tatt opp det forslag han refererte til.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Ot.prp. nr. 6 og denne innstillingen er et resultat av Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport. Ved behandling av Lund-kommisjonens rapport bad stortingsflertallet om at forslag til en slik midlertidig lov skulle legges fram for Stortinget, og Kristelig Folkeparti er glad for det forslaget departementet nå har lagt fram.

Denne loven om innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre er betydningsfull, fordi den avslutter en lang og viktig behandling av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere i etterkrigstiden. Nå kan personer som har vært registrert eller overvåket i tidsrommet 8. mai 1945 – 8. mai 1996, få innsyn i dokumenter hvor disse opplysningene er nedtegnet. Kristelig Folkeparti støtter departementet i at vilkårene for innsyn bør være forskjellige, avhengig av om overvåkingen skjedde før eller etter 24. november 1977, da vi fikk ny overvåkingsinstruks.

Loven ivaretar de rettssikkerhetsmessige og personvernmessige hensyn som tilsier at den enkelte bør ha en rett til å vite hva som er registrert på dem selv. Kristelig Folkeparti mener det er viktig å ivareta hensynet til individets integritet i forhold til det offentlige.

De samme hensyn – rettssikkerhets- og personvernhensyn – tilsier imidlertid også at innsyn må skje på en måte som ivaretar andre personer som kan være nevnt i de aktuelle dokumentene. Det er i det hele tatt mange hensyn som skal tas når en lov som dette skal lages. Også overvåkingspolitiet har interesser som det må tas hensyn til – spesielt vil Kristelig Folkeparti peke på at det er viktig å ivareta forholdet til fremmede stater, og at hensynet til overvåkingstjenestens oppgaver og metodebruk også kan tilsi innskrenkninger i innsynsretten. Sikkerhetsmessige hensyn må også ivaretas.

Kristelig Folkeparti synes Regjeringen/departementet har balansert de forskjellige hensynene på en god måte.

Kristelig Folkeparti har lest overvåkingspolitiets brev til Justisdepartementet, datert 16. februar 1999, der overvåkingssjefen uttrykker bekymring for forholdet til fremmede stater og forholdet til bilaterale avtaler som Norge har inngått vedrørende behandling av gradert informasjon. Kristelig Folkeparti vil understreke at dette er ivaretatt i lovforslaget. På side 11 i Innst. O. nr. 30 står det at

«det ikke skal gis innsyn når det vil kunne skade overvåkingspolitiets arbeid med å forebygge og etterforske lovbrudd eller Norges forhold til en fremmed stat».

Dette har også flertallet sluttet seg til. Kristelig Folkeparti anser derfor at de forhold som overvåkingspolitiet har tatt opp i brevet, er ivaretatt på en god måte.

Justisdepartementet har i brev til Stortingets presidentskap sagt at departementet vil overveie å presisere dette i en forskrift. Det synes vi i Kristelig Folkepart er et godt forslag.

Vi har også vært svært opptatt av hvordan man skal behandle det materialet som finnes i overvåkingspolitiets arkiver og registre, etter at innsyn er gitt. Kristelig Folkeparti har forståelse for at det finnes gode grunner til å gi den enkelte en rett til å kreve makulering av dokumentene. Når vi likevel ikke har støttet en slik regel, er det fordi vi har lagt avgjørende vekt på at en slik makuleringsrett vil skade mulighetene for i framtiden å studere og eventuelt granske enkeltsaker eller epoker i norsk overvåkingspolitis historie. Av hensyn til den enkelte som har vært ulovlig overvåket, bør det imidlertid nedtegnes på selve dokumentet at det inneholder uriktige opplysninger. Det er viktig at nedtegnelsen skjer på selve dokumentet, slik at ingen kan unngå å legge merke til beriktigelsen.

Det er viktig for Kristelig Folkeparti at den urett som har rammet enkeltpersoner, klart blir rettet opp igjen. Det tror vi denne loven vil gjøre.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Hensikten med denne loven burde være tre ting: For det første å sikre et godt og fremtidsrettet overvåkingspoliti, som kan bruke tiden på det som er viktig for landet, dernest å sikre et godt samarbeid med andre lands hemmelige tjenester, og, punkt tre, å sikre rettssikkerheten til og oppreisningen for dem som har lidd overlast som følge av urettmessig overvåkning.

Jeg mener dessverre at ikke alle disse tre punktene er tilstrekkelig godt ivaretatt i innstillingen som nå ligger til behandling, og at det hadde vært mulig å oppnå alle disse tre målsetningene på en langt bedre måte. Det omfattende innsyn i overvåkingspolitiets dokumenter som flertallet åpner for, vil fort kunne svekke Norges forhold til andre lands hemmelige tjenester.

Jeg syns brevet fra overvåkingssjefen datert 10. februar tar opp det på en god måte. Overvåkingssjefen stiller seg tvilende til at «behandlingsorganet selv kan foreta en avgradering av dokumenter det gis innsyn i». Han viser til at det ikke har vært tilstrekkelig drøftet «om et slikt behandlingsorgan kan gis kompetanse» – formelt sett – «til å avgradere dokumenter fra utenlandske samarbeidende tjenester, NATO-dokumenter, eller andre internasjonale dokumenter». Overvåkingssjefen sier videre at denne saken ikke tar tilstrekkelig hensyn til «folkerettslige problemstillinger».

Jeg registrerer at Justisdepartementet har skrevet et svar av 16. februar til Stortingets presidentskap, og at Justisdepartementet mener at overvåkingssjefens betenkeligheter er ivaretatt i lovutkastet. Jeg vil særlig fremheve det siste som står i svaret fra departementet:

«På bakgrunn av overvåkingssjefens henvendelse vil departementet overveie om dette for tydelighets skyld bør presiseres i en forskrift med hjemmel i lovutkastet § 14.»

Det som er viktig for oss, nemlig at forholdet til hemmelige tjenester og andre land ikke blir skadelidende, gjøres altså enda tydeligere.

Jeg la merke til at Kristelig Folkeparti-representant Marthinsens innlegg inneholdt en positiv tilslutning til departementets forslag om å lage en forskrift som presiserer dette. Jeg vil derfor benytte anledningen til å si at jeg forutsetter at et klart flertall i justiskomiteen og i Stortinget på den bakgrunn nå forventer at en slik instruks kommer, og at det ikke bare skal overveies i departementet, men at det faktisk skal finne sted. Jeg tolker da representantens uttalelser slik at Kristelig Folkeparti står bak det. Og da tar jeg det som en selvfølge at også Fremskrittspartiet og Høyre gir sin tilslutning til instruksen, og at vi dermed kan være helt sikker på at den kommer. Da har vi kanskje styrket forholdet til de hemmelige tjenester i andre land lite grann gjennom den oppklaringsrunden som har vært her i salen.

Jeg vil så berøre det jeg sa om at overvåkingspolitiet burde kunne konsentrere seg om å jobbe fremtidsrettet med saker som er viktig for landet. Det innsynsbyråkratiet vi nå legger opp til, vil ha en betydelig kostnadsside, som er helt unødvendig i forhold til målet vi har om å gi dem som har lidd overlast, erstatning. Det snakkes om en regning på 20 mill. pluss 20 mill. kr for å iverksette ordningen – og det etter moderate anslag av hvor mange som vil henvende seg og be om innsyn. Hvis vi får en situasjon som den de fikk i Sveits, der svært mange av nysgjerrighetsgrunner ønsket å benytte seg av innsynet, kan kostnadene og byråkratiet ved denne ordningen fort langt overskride de tallene som her er antydet.

Jeg vil sette dette litt i sammenheng med det vi jobber for når det gjelder politiressurser på andre områder. Vi vet at justissektoren trenger 50 mill. kr til lønnsøkninger til domstolene. Vi vet at vi trenger 50 mill. kr for å hindre driftskutt ved politikamrene rundt omkring i landet. Det da å ta 40 mill. kr, som er et veldig lavt anslag, og dele ut til en tilbakeskuende virksomhet som strengt tatt ikke er nødvendig for å kunne hjelpe dem som har lidd overlast, syns jeg er å kaste penger ut av vinduet og feil bruk av politiressurser. Jeg syns også det er meget alvorlig at åtte erfarne polititjenestemenn i POT må sitte og bruke tiden sin på dette arbeidet. Høyre går derfor imot hele loven, og vi er skuffet over at verken Arbeiderpartiet eller regjeringspartiene her deler Høyres syn.

I tillegg er Høyre opptatt av at hele innsynsloven har konstitusjonelt meget betenkelige sider. Det innebærer nemlig et element av at noen i ettertid skal gå inn for å se om telefonkontroll, som den gang ble besluttet med domstolens godkjennelse, er ulovlig. Riktignok presiserer hovedtalsmannen for Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, at man ikke skal vurdere i ettertid om det var lovlig med telefonkontroll, men man skal vurdere i ettertid om «telefonkontrollen synes å tilfredsstille lovens krav». Jeg må si jeg har problemer med å se den helt store forskjellen på det i ettertid å sjekke om telefonkontrollen tilfredsstilte lovens krav, og det i ettertid å si at telefonkontrollen var ulovlig. Her snakker vi om rundere formuleringer av noe som ligner svært sterkt på hverandre, og jeg er helt enig med overvåkingspolitiet som sier at dette har en meget sterkt betenkelig side, og det sier jo også departementet selv i proposisjonen, der de drøfter dette problemet.

Jeg vil til slutt dvele ved den målsetningen som går på at mennesker som har lidd overlast urettmessig som følge av overvåking, selvfølgelig skal ha krav på erstatning. Og jeg syns det er skuffende at ikke flertallet har kunnet gå lenger enn det departementet foreslår. Hvis de hadde fulgt Høyres og Fremskrittspartiets forslag – som langt på vei er i samsvar med det synet som Fylkesmannen i Oslo og Akershus har – kunne man ha gått inn og tildelt erstatning til alle som har lidd skade som følge av overvåking, uavhengig av om overvåkingen var såkalt lovlig eller ulovlig. Når et land skal beskytte seg mot spionasje og annen aktivitet som kan være til skade for rikets sikkerhet, må man nemlig av og til overvåke et langt større antall enn dem som faktisk har til hensikt å drive ulovlig virksomhet. Og da vil det også oppstå fare for at uskyldige blir skadelidende, selv altså når overvåkningen er lovlig. Hvis en i stedet hadde gått for Høyres og Fremskrittspartiets forslag, hadde vi oppnådd det primære, nemlig at alle som kan dokumentere skade, hadde fått erstatning – istedenfor det vi kan risikere å oppleve nå, at noen som faktisk har opplevd skade, men som dessverre har vært utsatt for lovlig overvåkning, ikke får den oppreisningen som staten burde gi dem.

På denne bakgrunn synes jeg altså at innstillingen fra justiskomiteen ikke tilfredsstiller noen av de tre sentrale målsetningene vi hadde, og jeg synes det er beklagelig at det ikke har vært mulig å få flertall for i det minste å gi erstatning til dem som har lidd skade.

Tor Nymo (Sp): I Lund-kommisjonens rapport ble det konstatert at gjeldende instruks for overvåkingspolitiet ikke var fulgt overfor norske borgere. I tillegg ble det også slått fast at det har vært benyttet metoder som ikke var forenlige med norsk lov.

Da Stortinget behandlet Lund-kommisjonens rapport, bad de Regjeringen om å fremme forslag til lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets registre og arkiver samt foreslå regler om erstatning.

I den foreliggende innstilling åpner lovforslaget for tidsbegrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Ordningen tar sikte på å ivareta hensynet til personvernet og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen.

Lovforslaget inneholder, som allerede omtalt av flere, derfor en del unntaksbestemmelser, som f.eks. hensynet til landets sikkerhet, personvern, hensynet til politiets kilder, navn på tjenestemenn eller dommere.

Innsyn skal heller ikke gis hvis det kan skade politiets metoder eller forholdet til samarbeidende tjenester. I den anledning har vi blitt kjent med, som andre har vært inne på, overvåkingssjefens brev av 10. februar til departementet, der han gir uttrykk for at det i lovforslaget ikke er drøftet hvilken betydning det skal ha for innsyn at det foreligger avtaler med fremmede stater om hvordan gradert informasjon skal behandles.

I motsetning til komitelederens synspunkt er det etter flertallets syn tatt hensyn i lovforslaget til de forhold som overvåkingsjefen påpeker. Innsyn skal nektes dersom det kan skade Norges forhold til en fremmed stat. Dette er nedfelt i lovutkastets § 2.

Hvis Norge overfor en fremmed stat eller internasjonal organisasjon, som NATO, har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til ikke å gi innsyn uten å avklare dette med den som har gitt opplysningene, vil det gjøre at behandlingsorganet ikke kan gi innsyn før en slik avklaring har skjedd.

Jeg tror også at flertallet er tilfreds med at departementet sier at det kan være aktuelt å presisere dette i en forskrift eller lovens § 14, ikke minst i lys av den henvendelse som overvåkingssjefen har gjort.

I Senterpartiet har det svært lenge kommet til uttrykk et sterkt ønske om å rette opp den urett som er begått mot enkeltmennesker.

Vi er også av den oppfatning at skal granskingen kunne avsluttes på en måte som inngir tillit, er det helt nødvendig at den enkelte norske borger gis mulighet til innsyn i de opplysninger som er registrert av overvåkingspolitiet.

Helt til slutt: Ved avslutningen av denne noe spesielle sak er det all grunn til å signalisere tilfredshet med at komiteens flertall gir sin tilslutning til hovedpunktene i Regjeringens forslag til innsynslov.

Ågot Valle (SV): SV er glad for at Odelstinget nå vedtar en innsynslov. Dette er en konsekvens av alle de overgrepene mot enkeltpersoner, politiske miljø, demokratiet og rettsstatsprinsipper som Lund-kommisjonen avdekket. Dette kan være en seier for alle de ofrene som er blitt krenket, og som nå kan få en oppreisning, og det er definitivt en seier for de mange på venstresida som har lagt ned mye arbeid, som har munnet ut i en uavhengig gransking. I det arbeidet har SV og SF hatt en frontrolle. En gjennomgang av behandlede saker i Stortinget fra 1945 til 1995 viser at det er SV og SF som har fremmet desidert flest saker med tilknytning til etterretnings- og overvåkingstjenesten. Uten dette arbeidet hadde det ikke blitt noen Lund-kommisjon og heller ingen innsynslov, som etter vår mening kan være et instrument for å gi folk oppreisning.

Det er én person som må nevnes i dag, og det er Petter Thomassen fra Høyre. Uten hans arbeid hadde det heller ikke blitt noen uavhengig gransking, og SV er derfor dypt skuffet over at Høyre nå er tilbake i tidligere fold.

SV er som sagt glad for at vi får en innsynslov. Loven er etter vår mening ikke god nok til å sikre det stortingsflertallet tidligere har sagt er viktig, at folk må få et grunnlag for å vite om de har vært overvåket, for så å kunne søke erstatning. Loven er ikke god nok fordi unntakene fra rett til innsyn er for mange. Tidsskillet 1977 gjør at for mange som ble utsatt for overvåking opp til i alle fall 1988, ikke får automatisk rett til å vite om de har vært overvåket, og vi er sterkt kritiske til at ikke Stortinget skal oppnevne behandlingsorgan og klageorgan. Dette vil jeg komme tilbake til.

Men først til det som er bra. Innsynet spenner i teorien nokså vidt, f.eks. sier lovforslaget at opplysninger som er instruksmessig innhentet, men instruksstridig brukt, skal fordre innsyn. Det betyr at dersom tjenesten instruksmessig har innhentet en opplysning, men instruksstridig gitt den videre til en bedrift eller et annet lands tjeneste, har en krav på innsyn.

Et annet eksempel er at Regjeringen har gått lenger enn Lund-kommisjonen i å definere hva som kan regnes som registrering. Det er videre gledelig at begrepet «grov urett» ser ut til å bli tolket ganske vidt.

Så til den kritikken som er grunnlag for våre endringsforslag. Det er vår grunnleggende holdning at alle skal ha rett til å vite om de har vært overvåket. Den retten får en ikke ved å innføre et tidsskille ved 1977. Dette grunngis ved at det var da overvåkingspolitiet fikk en instruks som forbød overvåking av politiske meninger. Men granskingene viste at overvåkingspolitiet ikke fulgte denne instruksen. Personlig er jeg enig med et mindretall i Danielsen-utvalget, som går inn for et permanent innsyn. Men når en først skal innføre et tidsskille, så er 1988 det mest logiske dersom målet med denne loven er innsyn som hovedregel, og ikke som unntak. For hva skjedde den 18. april 1988? Jo, da kom det et rundskriv som innskjerpet overvåkinga, og Lund-kommisjonen har ikke funnet mange grove eksempler på overvåking etter den tid.

Jeg viser til vårt forslag til ny § 1. Dersom innsyn skal være hovedregel, må ikke unntakene gå så vidt som det åpnes for i § 2. Vi mener at det skal holdes fast ved begrepet hensyn til «rikets sikkerhet» i stedet for det vidåpne begrepet «sikkerhetsmessige» hensyn. Vi foreslår at bare når samarbeidende tjenester etter fornyet vurdering motsetter seg innsyn, kan en unnta informasjon.

Det viktigste er allikevel hvordan unntak praktiseres, og da kommer jeg til de punktene der SV er mest kritisk. Det er påvist så mye samarbeid mellom departementet og overvåkingspolitiet, at det å åpne for å la Regjeringa oppnevne behandlingsorgan og klageorgan, kan være å åpne for å la bukken passe havresekken. Her må Stortinget holde på makta over det innsynsløse mørket i de hemmelige rom og oppnevne behandlingsorgan og klageorgan.

Hele prosessen viser hvor viktig det er for rettsvernet og demokratiet at vi har en overvåkingstjeneste med mest mulig innsyn, under folkevalgt kontroll. Derfor er Schengen-avtalen og behandlingen av Danielsen-utvalget viktige milepæler for å ivareta disse viktige demokratiske prinsippene.

På vegne av SV tar jeg opp forslagene nr. 2 og 3, som er omdelt på representantenes plasser.

Presidenten: Ågot Valle har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir åpnet for replikkordskifte.

Presidenten har som forutsetning å fortsette formiddagsmøtet inntil dagens kart er ferdigbehandlet. Men hvis det åpnes for replikker i et utvidet omfang, vil presidenten måtte komme tilbake til det.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg skal være meget kort. Jeg ville bare benytte replikkadgangen til å foreta en oppklaring i forhold til SV. Hovedtalsmannen uttrykte nemlig skuffelse over at Høyre hadde snudd i forhold til Petter Thomassens linje. Jeg vil da bare presisere at i Lund-kommisjonens innstilling, Innst. S. nr. 240 for 1996-97, på sidene 107 og 108, står det at også den gangen gikk Høyre imot innsyn, og Petter Thomassens merknad og standpunkt var helt i samsvar med det Høyre mener nå. Likeledes står det i Lund-innstillingen, knyttet til erstatning, at Høyre er for erstatning.

Det at vi i dag faktisk går inn for en utvidet erstatning i forhold til det som Høyre gikk inn for i Lund-innstillingen, tror jeg tvert imot vil være helt i Petter Thomassens ånd.

Ågot Valle (SV): Jeg registrerer oppklaringa. Jeg vil likevel holde fast ved den rosen til Petter Thomassen at han var den som åpnet for at vi i dag har innsynsloven. Jeg vil også opprettholde kritikken mot Høyre for de signalene de gir ved å gå sammen med Fremskrittspartiet i denne saken. Det er å signalisere at man er tilbake igjen i folden når det gjelder hemmelighold.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet/oppklaringsrunden over.

Gunnar Kvassheim (V): Venstre er godt fornøyd med at Lund-kommisjonens rapport følges opp med at det nå kommer en lov som gir innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Dagens ordninger gjør det nærmest umulig for dem som har vært ulovlig overvåket, å få innsyn i egen sak.

Flere tusen mennesker er blitt utsatt for ulovlig overvåking i Norge i etterkrigstiden. Lund-kommisjonen har avdekket mange av disse tilfellene, der bl.a. overvåkingspolitiet er blitt brukt til å overvåke ulike politiske grupperinger.

Det er på denne bakgrunn viktig at de som er blitt utsatt for ulovlig overvåking, eller deres nærmeste, i så stor grad som det er mulig, kan få innsyn i hva som er registrert om dem. Det er også positivt at det nå gis erstatning for de overgrep de er blitt utsatt for.

Den nye innsynsloven ivaretar både hensynet til innsyn for dem som har vært ulovlig overvåket, og overvåkingspolitiets behov for å beskytte enkelte opplysninger. Det gjelder bl.a. opplysninger som kan skade forholdet til fremmede stater, og sikkerhetsmessige og personvernmessige hensyn. Venstre mener loven på en god måte balanserer disse ulike hensyn.

Venstre ser den nye innsynsloven som et viktig tiltak for økt rettssikkerhet. De alvorlige forholdene som ble avdekket av Lund-kommisjonen, må aldri få mulighet til å skje igjen.

Overvåkingspolitiet skal ivareta viktige oppgaver, som de må gis mulighet for å gjennomføre. For å ha troverdighet må overvåkingspolitiet også ha demokratisk legitimitet. Nettopp derfor er det spesielt viktig at en institusjon som overvåkingspolitiet nå er reformert og brakt inn under bedre demokratisk kontroll.

Loven om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre bidrar til å sluttføre dette arbeidet og sikre rettssikkerheten.

Presidenten: Før neste taler får ordet, vil presidenten minne om at den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet snart er omme. Presidenten vil, som tidligere antydet, foreslå at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet – og anser det som vedtatt.

Jørgen Kosmo (A): Jeg tror det er viktig, riktig og faktisk nødvendig at vi som en oppfølging av all den gransking og behandling, jeg hadde nær sagt det styr, vi har hatt omkring overvåkingspolitiets oppgaver og roller i Norge etter krigen, får en lov om innsyn som gjør at vi kan legge alle disse forhold bak oss. Det er ikke tvil om at det er mennesker i dette land som har lidd rettstap, eller kommet i en svært uheldig eller ubehagelig situasjon som en konsekvens av at de urettmessig har blitt overvåket.

På den annen side er det heller ikke tvil om at det arbeid som Politiets overvåkingstjeneste har gjort siden krigen, har vært helt nødvendig, slik at vi har vært i stand til å trygge alminnelige rettssikkerhetskrav og oppvekstmuligheter for den norske befolkning etter krigen. Det er heller ikke tvil om at den kampen som var mellom de store blokkene under den kalde krigen, på mange måter var tøff, den var hard, og at det var helt nødvendig for norske myndigheter gjennom overvåkingspolitiet å følge nøye med og være i stand til å reagere, slik at ikke noen skulle fristes til på mange måter å «forråde» sitt land.

Så når Stortinget, også undertegnede, nå sterkt støtter denne loven om innsynsrett, er ikke det først og fremst fordi jeg ønsker å kritisere alt Politiets overvåkingstjeneste har gjort opp gjennom årene, eller å mistenkeliggjøre dem. Jeg gjør det fordi det er nødvendig, når det ble avdekket – til noens forbauselse, til andres bekreftelse – at politiet over årtier faktisk hadde forbrutt seg mot de instrukser de hadde å jobbe etter. Selvsagt kan man si at hvis man går for langt, kan man ødelegge politiets muligheter til å gjøre jobben sin i fremtiden, for det er ingen som må tro at de ytre trusler er borte, selv om den kalde krigen er slutt. Truslene får imidlertid andre former, men allikevel er det nødvendig å ha et oppegående, aktivt og godt kvalifisert overvåkingspoliti som er i stand til å være med og beskytte dette samfunnet mot inntrengere og mot forbrytere. Men jeg syns de unntakene som er foreslått i § 2, er tilstrekkelig til at vi kan ha visshet for at denne innsynsretten ikke på noen måte er med på å ødelegge politiets muligheter til å jobbe videre, til beste for samfunnets interesser.

De unntakene som er foreslått, registrerer jeg at representanten Valle fra SV er imot, hun syns de går for langt. På min side vil jeg si at jeg syns de treffer akkurat, fordi man tar hensyn til den individuelle rettighet, men også til at hensynet til rikets sikkerhet til tider må gå foran enkeltindividers rettigheter. Det er ikke overvåkingspolitiet selv som skal stå for å skjelne mellom dette, det skal være et regjeringsoppnevnt organ. Og jeg setter pris på at mellompartiene da de kom i regjering, faktisk skjønte at det går an å stole på at en regjering kan oppnevne organ som kan stå for trygghet og som garantist for rettssikkerheten. Jeg er overbevist om at med den måten man har valgt å gjøre det på nå, ved å la Regjeringen oppnevne både behandlingsorganet og klagenemnda, er man på mange måter sikret at man får en ikke-politisk sammensetning, og man er sikret at man får folk med høy integritet og høy kompetanse. Personlig syns ikke jeg at oppnevning av slike organ er noe som egner seg for stortingsbehandling, og er derfor glad for at Regjeringen har valgt denne løsningen.

Det er åpenbart at det kan hende at noen er berettiget til en større erstatning enn det som er grensen som er satt i loven. På den annen side er det alltid vanskelig i ettertid å vurdere hva som vil være en rettmessig erstatning for den ulempen vedkommende er blitt påført. Og det er alltid vanskelig å forestille seg hvordan et livsløp ville vært hvis f.eks. vedkommende på bakgrunn av andre opplysninger hadde fått den sikkerhetsklareringen som vedkommende kanskje burde hatt.

Jeg synes Regjeringen og komiteen gjør det rette når de bruker det instituttet vi har fått etablert gjennom billighetserstatninger, til å kunne gi et beløp uten at en skal være nødt til å gå inn i en omfattende rettslig vurdering av erstatningsbeløpenes størrelse.

Det ville være å håpe at vi nå er ved slutten av behandlingen av de spørsmål som det er naturlig å behandle som en konsekvens av Lund-kommisjonens innstilling. Det er også å håpe at når den perioden loven omfatter, er over, skal vi ha fått rettet opp de skader som er begått, men vi skal også være i stand til å skue fremover.

Jeg må ta skarp avstand fra representanten Simonsen når han antyder – ja faktisk mer enn antyder – at vi med denne loven er med på å ødelegge arbeidsmulighetene for politiets overvåkingstjeneste i fremtiden. Det mener jeg ganske bestemt at vi ikke gjør. Men vi er kanskje med på å gi overvåkingspolitiet den tillit og det fundament som setter dem i stand til å gjøre jobben sin, ved at de vet at de til en hver tid har Stortingets og den norske befolknings oppslutning om sitt arbeid, og at man kan føle seg sikker på at ingen gjør noe som er til skade for enkeltindividene hvis man har en mistanke om at man går utenom de instrukser som gjelder.

Et samfunn kan ikke gjennomreguleres i detalj med lover og instrukser. Selvsagt vil det alltid være slik at det fra tid til annen vil være noen som må utøve et skjønn. Det er alltid mennesker som fører inn opplysninger, og det vil alltid være slik at opplysninger kan bli uriktige. Det kan også være slik at vi får uriktige opplysninger som en konsekvens av ulovlig innhentet/innsamlet materiale.

Jeg vil derfor sterkt få anbefale det forslag som Arbeiderpartiet har satt fram, om at man her setter hensynet til personvernet foran hensynet til å oppbevare arkivstoff. Jeg synes det må være en menneskerett å få fjernet fra arkiver feilaktige og ulovlig innhentede opplysninger om enkeltpersoner. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet gjennom denne behandlingen har funnet rom for å fremme dette forslaget som jeg håper kan få støtte fra flere enn bare Fremskrittspartiet når det skal behandles i Stortinget.

Statsråd Jon Lilletun: Lund-kommisjonens rapport avdekket at det har foregått regelbrudd fra overvåkingspolitiets side overfor norske borgere. Den til enhver tid gjeldende instruks for tjenesten har ikke vært fulgt, og det har vært brukt metoder i strid med norsk lov.

I forbindelse med Stortingets behandling av kommisjonens rapport ble Regjeringen bedt om å fremme forslag til lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Regjeringen ble også bedt om å foreslå regler for hvordan en erstatnings-oppreisningsordning kan gjennomføres.

Det foreliggende utkast til innsynslov tar sikte på å rette opp den urett som er begått overfor enkeltmennesker, samtidig som hensynet til overvåkingstjenestens viktige arbeid blir ivaretatt. Innsynsordningen søker videre å ivareta både hensynet til den enkeltes rettssikkerhet, hensynet til fellesskapets interesser og Rikets sikkerhet.

Ordningen omfatter perioden 8. mai 1945 til 8. mai 1996, og innebærer at norske borgere og personer hjemmehørende i Norge som hovedregel gis fullt innsyn i overvåkingstjenestens nedtegninger om vedkommende i perioden 8. mai 1945 til 24. november 1977. Etter dette tidspunkt vil innsyn være betinget av at innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningene manglet hjemmel i gjeldende lovbestemmelser, forskrift eller instruks. Skillet er satt ved ikrafttreden av overvåkingsinstruksen av 1977. Først ved denne instruksen ble det instruksfestet at overvåkingspolitiet ikke kunne innhente og registrere opplysninger alene på grunnlag av medlemskap i en politisk organisasjon eller virksomhet.

Forslaget medfører at det ikke gis innsyn i dokumenter mv. dersom sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at dette ikke bør gis. Det gis ikke innsyn i opplysninger som oppgir kilder, navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet eller navn på dommere i telefonkontrollsaker. Videre gis det ikke innsyn i opplysninger som kan avdekke overvåkingspolitiets metoder, eller i opplysninger av en slik karakter at innsyn kan skade forholdet til fremmed stat eller samarbeidende tjenester.

Overvåkingssjefen har i brev av 10. februar 1999 til Justisdepartementet bl.a. gitt uttrykk for at det i departementets behandling av lovforslaget ikke er drøftet hvilken betydning det skal ha for innsyn at det foreligger avtaler med fremmede stater om hvordan gradert informasjon skal behandles. Etter min mening tar lovforslaget hensyn til de forhold som overvåkingssjefen påpeker. Departementet har redegjort nærmere for dette i brev av 16. februar 1999 til Stortingets presidentskap.

Innsyn skal nektes dersom det kan skade Norges forhold til fremmed stat, jf. lovutkastets § 2. Hvis Norge overfor en fremmed stat eller internasjonal organisasjon, som NATO, har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til ikke å gi innsyn uten å avklare dette med den som har gitt opplysningene, vil det gjøre at behandlingsorganet ikke kan gi innsyn før slik avklaring har skjedd. Som nevnt i brevet til Stortingets presidentskap, kan det være aktuelt å presisere dette i en forskrift etter lovens § 14, ikke minst i lys av den henvendelse som overvåkningssjefen har gjort. Jeg kan herved bekrefte – det ble etterlyst bl.a. fra komiteens leder – at dette ikke bare blir vurdert i departementet, men det vil bli presisert i en forskrift, slik at det blir helt tydelig. Det er ikke det at departementet ikke har tenkt på det – men bekreftelsen på at dette kommer til å bli gjennomført, er hermed gitt.

Det foreslås at den enkelte skal kunne tilkjennes en erstatning i de tilfeller hvor overvåkningspolitiets ulovlige eller instruksstridige virksomhet har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende. Ved erstatningsutmålingen som foreslås begrenset oppad til 100 000 kr pr. person, skal det legges vekt på innhentingens eller registreringens art, bruk, omfang, varighet og sannsynlige skader for den enkelte. Enhver uhjemlet innhenting, registrering eller bruk vil således ikke automatisk føre til erstatning.

Innsynsretten foreslås gjort gjeldende i en treårsperiode. Det forventes at dette er tilstrekkelig til at den enkelte skal kunne søke om innsyn i overvåkningspolitiets arkiver og registre. Behandlingen av søknader om innsyn og erstatning foreslås ivaretatt av et særskilt organ som oppnevnes av Kongen. Justisdepartementet ansetter et sekretariat som forbereder sakene for behandlingsorganet. I tillegg innebærer lovforslaget at det oppnevnes en nemnd som skal behandle klager på søknader om innsyn og erstatning.

Jeg er tilfreds med at justiskomiteens flertall gir sin tilslutning til hovedpunktene i Regjeringens forslag til innsynslov. Jeg er av den oppfatning at lovforslaget på en balansert måte ivaretar alle de innsyn som gjør seg gjeldende ved en innsynsordning.

Regjeringen har et sterkt ønske om å rette opp den urett som er begått mot enkeltmennesker. For at granskningen av overvåkingstjenestens arbeid skal kunne sluttføres på en best mulig måte, er det nødvendig at den enkelte får mulighet til innsyn i de opplysninger som er registrert av overvåkingspolitiet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Simonsen (Frp): Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Kosmos innlegg, hvor han tok sterk avstand fra representanten Simonsens antydning om at denne innsynsloven ville ødelegge overvåkingspolitiet. Så galt er det heldigvis ikke. Men denne loven vil være til skade for overvåkingspolitiets arbeid av to grunner. Representanten Kosmo sa at det de siste årene har vært mye «styr» rundt overvåkingspolitiet. Nettopp av den grunn går han inn for innsynsloven. Det er det samme som å si at etter all den uroen som vi nå har hatt rundt overvåkingspolitiet, er det greit nok med tre år til med uro. Etter min mening er det ikke det. Nå må overvåkingspolitiet få ro. Debatten rundt Lund-kommisjonen var ikke positiv for overvåkingspolitiet. Det skapte demoralisering i tjenesten. Det førte til at dyktige tjenestemenn sa opp sine jobber. Derfor er det viktig at vi nå legger dette bak oss, og det gjør man ikke med tre år med denne innsynsloven.

For det andre. Dette dreier seg om bruk av ressurser. Nå vil man måtte bruke åtte tjenestemenn som skal drive med tilrettelegging og gi høringsuttalelser. Man kan ikke bruke hvem som helst. Det er et viktig arbeid å ta stilling til hvilke informasjoner som er til skade for samarbeidende tjenester, og til skade for forholdet til fremmede makter, og til å gjøre dette arbeidet trenger man de dyktigste tjenestemennene. Man vil altså i tre år fremover måtte båndlegge åtte av de mest erfarne tjenestemennene i overvåkingspolitiet og erstatte disse med åtte nye, ferske og ikke så erfarne tjenestemenn til å utføre det viktigste arbeidet. For det viktigste arbeidet for overvåkingspolitiet kan jo ikke være å grave seg ned i gamle papirer for å tilfredsstille nysgjerrigheten til en del tidligere marxist-leninister som på 1960- og 1970-tallet var tilhengere av diverse diktatorer i Øst-Europa og diverse internasjonale terroristorganisasjoner. Det viktigste arbeidet for overvåkingspolitiet må være å forebygge terrorisme i dag og forhindre at menneskeliv går tapt. Til det trenger man de dyktigste tjenestemennene. Når man tar disse ut av dette aktive arbeidet, skader man overvåkingspolitiets arbeid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2, 3 og 4 behandles under ett. – Det anses vedtatt.