Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Annelise Høegh (H) (ordfører for saken): Dagens innstilling om ny helsepersonellov er preget av stor grad av enighet. Loven reiser få – om noen – virkelig partipolitiske stridspunkter. Det skyldes selvfølgelig først og fremst sakens karakter, men det skyldes også at samarbeidet i komiteen har vært godt. Partiene har lagt vekt på å finne frem til felles standpunkter og merknader der det ikke er reell uenighet. Men det skyldes selvsagt også at Regjeringen la frem et godt grunnlag. Forslaget har i stor grad tatt hensyn til de vesentligste innvendingene som kom frem under høringsrunden.
Enkelte av høringsinstansene til denne loven – ikke minst gjelder det de som i dag har egne såkalte profesjonslover – var skeptiske til at de uten noen særbestemmelser skulle inngå i en felles helsepersonellov med alle andre grupper helsepersonell. Men med de endringene som Regjeringen har foreslått i forhold til høringsnotatet, har komiteen i sitt arbeid fått høre svært få – om noen – alvorlige innvendinger mot lovforslaget. Jeg vil også nevne at Arbeiderpartiet, som kunne ha valgt å følge høringsnotatet fra den forrige regjeringen, har gitt konstruktive bidrag, slik at komiteinnstillingen i det alt vesentlige er blitt enstemmig.
Komiteen slutter seg derfor til at det skal være en felles helsepersonellov. Håpet er at dette vil bidra til å styrke pasientenes rettigheter og helsepersonellets rettssikkerhet. Vi håper også at dette vil føre til at vi får en ryddigere og mer ensartet lov, som blir enklere å praktisere både for departementet og helsepersonellet. Det vil forhåpentligvis også føre til ryddigere forhold for pasientene.
Kravet til forsvarlighet har stått og står sentralt i denne loven. Det enkelte helsepersonell får et individuelt ansvar for å opptre forsvarlig, selv om selvsagt også arbeidsgiver får plikt til å innrette virksomheten slik at personellet kan oppfylle sitt forsvarlighetsansvar. Helsepersonell pålegges å holde seg innenfor sitt fagområde og henvise pasienter videre når deres egen kompetanse ikke strekker til. Jeg er tilfreds med at det er blitt enstemmig oppslutning om lovfesting av at når forskjellige grupper samarbeider, er det legen og tannlegen som skal ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål. Likevel må det pekes på at grensene for hva som er medisinske og odontologiske spørsmål, ikke alltid er like lette å trekke. Derfor bør det også understrekes at det selvsagt er psykologer som på selvstendig grunnlag treffer avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og behandler psykiske lidelser på et selvstendig grunnlag, slik f.eks. også kiropraktorer, fysioterapeuter og jordmødre har selvstendighet på sine områder.
Taushetsplikten er også avgjørende for å bevare og styrke pasientenes tillit til helsevesenet og til personellet. Det nye lovforslaget som foreligger i dag, er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende bestemmelser når det gjelder taushetsplikt. Regjeringen har likevel foreslått en utvidelse av unntakene fra taushetsplikten. Et mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og SV, slutter seg ikke til dette og går imot det nye forslaget i § 23 nr. 2. Vi mener at unntakene fra taushetsplikten bør være færrest mulig og ikke gi rom for helsepersonellets individuelle tolkninger og skjønn, slik vi mener at denne paragrafen gjør.
Når det gjelder andres rett til å be om taushetsbelagte opplysninger – det dreier seg om forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner o.l. – kan man nok med rette stille spørsmål om pasientene har stor grad av frivillighet når det gjelder å gi tilsagn om at slike taushetsbelagte opplysninger om dem kan gis videre. Det er et utvalg i arbeid for å vurdere dette, og komiteen fremmer forslag om at Regjeringen legger frem en egen sak for Stortinget, der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå når det gjelder å kreve utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.
Jeg tror det kan diskuteres mer enn det er gjort både i lovproposisjonen og i komiteens innstilling, hvor langt en skal gå i å gi ulike personellgrupper autorisasjon. Men departementet har i sitt forslag gått svært langt. Svært mange grupper får nå autorisasjon. Komiteen går enda lenger. Når kriteriene for å gi autorisasjon skal være at personellet arbeider selvstendig og har utstrakt pasientkontakt, noe komiteen slutter seg til, har komiteen funnet at også ortoptistene og apotekteknikerne bør gis autorisasjon, og fremmer forslag om det.
Høyre står alene når det gjelder å gå imot departementets hjemmel med hensyn til at fremtidige grupper som blir vurdert for autorisasjon, skal kunne få dette i forskrift. Dette er ingen stor sak, men når loven omfatter en så lang rekke av personellgrupper som har en lovfestet rett til autorisasjon, finner vi ikke grunn til at fremtidige grupper bare skal få det gjennom forskrift. Det er en fordel for allmennheten og for klarheten i loven at samtlige grupper er nevnt i loven, ellers kan vi risikere at man får følelsen av at det finnes et A- og et B-lag når det gjelder autorisasjon. Vi kan ikke se at det å måtte fremme lovendringer på dette området vil være spesielt ressurskrevende eller noe forsinkende ledd.
Når det gjelder autorisasjon og lisens, bortfaller dette automatisk når man fyller 75 år, men man kan få lisens – på en måte en innskrenket autorisasjon – selv om man passerer 75 år, dersom man for øvrig er skikket til å fortsette i yrket. Komiteen understreker at dette bør det legges til rette for. Vi har personellmangel i mange kategorier i vårt helsevesen, og det bør derfor både av hensyn til yrkesutøvere som ønsker å fortsette, av hensyn til pasientene og av hensyn til samfunnet, legges til rette for at eldre yrkesutøvere kan fortsette, slik at personellmangelen kan avhjelpes.
Det er fremmet forslag i proposisjonen om bedre samordning av informasjonen og journalene til pasientene. Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det i spesialisthelsetjenesteloven åpnes for at det skal være en pasientansvarlig lege, og vi ønsker allerede her i helsepersonelloven å lovfeste at der man har en pasientansvarlig lege, skal det være denne som har ansvaret for å koordinere informasjonene og pasientens journal. Vi tror det vil være det mest naturlige og ryddige.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmer fra Fremskrittspartiet, støtter en regulering av muligheten til å ha bierverv i tillegg til den hovedarbeidsgiver man har. Jeg vil understreke at jeg ser det slik at forslaget fra Regjeringen er en lovfesting av gjeldende praksis, og ikke noe ønske om å innskrenke det positive bidraget som fritidspraksis i dag gir til å få et større, mer omfattende og mer fleksibelt helsevesen enn vi ellers ville hatt.
Når det gjelder kvakksalverloven, foreligger det forslag om endringer her, slik at den nå bare vil gjelde dem som ikke er helsepersonell, og som altså ikke omfattes av den nye helsepersonelloven. En del representanter for alternativ medisin har uttrykt bekymring for at den nye helsepersonelloven nå vil føre til et monopol for dem som får betegnelsen helsepersonell, på det å gi helsehjelp. Det er ikke riktig. Departementet og komiteen foreslår ingen endringer her. Endringene i kvakksalverloven vil først og fremst gjelde dem som er helsepersonell, og vil altså ikke føre til noen endringer i situasjonen for alternative utøvere. Komiteen vil ikke på det nåværende tidspunkt ta stilling til autorisasjon for ulike grupper av alternative utøvere, f. eks. akupunktører, idet vi forutsetter at departementet legger frem en egen sak for Stortinget om Aarbakke-utvalgets innstilling, som jo dreier seg om hvilken tilknytning de ulike gruppene skal ha til helsevesenet.
Da gjenstår det bare å anbefale innstillingen, samtidig som jeg må ta de små forbehold som ligger i forslagene fra Høyre, enten vi fremmer dem alene eller sammen med andre partier, og jeg tar hermed også opp de forslagene vi fremmer.
Presidenten: Presidenten registrerer da at Annelise Høegh har tatt opp forslagene nr. 1, 2, 3 og 7.
Etter opplysninger fra komiteens leder vil presidenten foreslå at replikkadgangen etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe bortfaller.
– Det anses vedtatt.
Replikkadgangen etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen vil imidlertid bli opprettholdt.
Britt Hildeng (A): På mange måter er den loven vi i dag har til behandling, banebrytende. Tidligere har vi hatt flere lover som har regulert virksomheten for enkelte profesjonsgrupper, og en kan si at kompetanseutviklingen innen de ulike profesjonsgruppene har vært omfattende i de senere år. Dette sammen med autorisasjonsbestemmelser har vært viktig i utviklingen av vårt helsevesen.
Det ansvaret helsevesenet har i dag, er stort og omfattende og spenner over flere administrative nivåer. Således får også pasienter sin behandling og omsorg fra ulike deler av helsevesenet. Skal et så omfattende helsevesen fungere, forutsetter det gode samarbeidsforhold både på tvers av nivåer og på tvers av profesjonsgrupper. Skal en få til et slikt samarbeid, er det viktig med klare ledelsesstrukturer, informasjonskanaler og kompetanseforståelse. Skal vi få et effektivt og velorganisert helsevesen, er det også viktig at den kompetansen som ulike grupper av helsepersonell har, brukes på en rasjonell og faglig forsvarlig måte. Jeg tror det er riktig å si at mange rasjonelle organisasjonsendringer og hensiktsmessige arbeidsdelinger er blitt stoppet gjennom det mange oppfatter som unødvendige og uforståelige profesjonskamper.
Mange pasienter og klienter har også opplevd å være kasteballer i en slik sammenheng. Pasienter har vært usikre på hva de har kunnet forvente fra ulike deler av helsevesenet, og det har ofte vært klaget over at en ikke har fått tilstrekkelig informasjon, eller ikke forstått den informasjon som har vært gitt.
Med de kjempeutfordringene helsevesenet har i dag, har det derfor vært av stor betydning å få en enhetlig lov som kan bidra til å bygge ut et helhetlig helsevesen.
Det sier seg selv at arbeidet med en lov som skal omfatte alle ansatte i norsk helsevesen, private og offentlige, og som skal samordne kravene som settes til ulike profesjoner, og erstatte tidligere profesjonslover, har vært meget omfattende og til dels konfliktfylt. Jeg synes derfor det er all grunn til å gi honnør for det arbeidet som er blitt gjort i denne sammenhengen, både det arbeidet som ble startet og lagt til rette av den tidligere statsråden, Gudmund Hernes, og det arbeidet som er fulgt opp av statsråd Høybråten. Det grundige arbeidet som har vært gjort, og den forståelse som også organisasjonene har lagt for dagen med hensyn til å få til en samlet lovgivning, har klart bidratt til at den innstillingen vi behandler i dag, er meget samstemt fra komiteens side.
Når en har ønsket en felles lov for dem som arbeider i helsevesenet, er det for på en bedre måte å kunne ivareta pasienters krav til sikkerhet i helsetjenesten og motvirke en uakseptabel profesjonskamp. Hele komiteen understreker således at et viktig mål for en felles helselov nettopp må være at den kan bidra til å minske omfanget av ansvars- og kompetansestrid.
§ 4, som omhandler forsvarlighetsbegrepet, eller det som må forstås som forsvarlig yrkesutøvelse, er en nøkkelparagraf for forståelse av grenseoppganger til ulike yrkes- og arbeidsoppgaver. Forsvarlighet i yrkesutøvelse gjelder ikke bare autorisert personell, men alt personell i helsevesenet.
Forsvarlighetsbegrepet er en rettslig standard som innebærer en differensiering ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig. Med kvalifikasjoner siktes det til formelle og reelle kvalifikasjoner, dvs. helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. Det generelle forsvarlighetsbegrepet setter således grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan utføre.
Ut fra dette kan en i og for seg stille spørsmål om behovet for tredje ledd i § 4, som sier at leger skal ta beslutninger i medisinske spørsmål og tannleger i odontologiske spørsmål. En kunne i og for seg presisere andre profesjonsgrupper og deres beslutningsområde eller latt ansvarlighetsbegrepet stå på egne ben, slik tilfellet var i lovens høringsutkast.
Komiteens flertall foreslår imidlertid ingen endringer i Regjeringens forslag, men har valgt å gi samme type presiseringer for andre grupper i sine merknader, der det f.eks. heter at psykologer er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på et selvstendig grunnlag, og tilsvarende for kiropraktorer, jordmødre osv. innen deres fagområde.
Lovforslaget som nå behandles, er en utvidelse av gjeldende helselovgivning ved at den forutsetter at enhver som i sitt yrke undersøker, diagnostiserer, behandler eller på annen måte følger opp en pasient, omfattes av lovens reguleringer. Dette innebærer at alle som har sitt virke innen helsevesenet, har plikter etter denne loven, og at lovens bestemmelser legges til grunn for tilsynet med helsevesenets utøvere.
Flere plikter som i dag er lovregulert bare for noen grupper, gjøres gjeldende for alt helsepersonell. Det gjelder plikten til forsvarlighet, plikten til øyeblikkelig hjelp, plikter i forbindelse med pasientopplysning samt nye plikter som f.eks. meldeplikt for bierverv, plikt til dokumentasjon og journalføring og pliktmessig avhold.
Det er som tidligere nevnt bred enighet om det foreliggende forslaget, og det er en samstemmig komite som mener at den nye helsepersonelloven vil bidra til et ryddigere og mer ensartet lovverk for helsepersonell. Videre vil den gi myndighetene bedre oversikt og styringsmuligheter og bidra til å styrke pasientenes rettigheter og helsepersonellets rettssikkerhet.
John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): La meg først få lov å takke saksordfører for en meget god presentasjon av den foreliggende innstilling. Helsepersonellloven som vi nå behandler, er den første av fire helselover sosialkomiteen har til behandling i vårsesjonen. Samtlige lovproposisjoner er ganske voluminøse, og det hadde etter mitt skjønn ikke skadet proposisjonene om tekstvolumet hadde vært redusert betydelig – dette som et lite hjertesukk fra komiteleder til helseministeren. Det kan også stilles et spørsmålstegn ved om det var fornuftig å presse inn til behandling fire så omfattende lovforslag innen helsevesenet med så stor betydning i lang tid framover, i en kort vårsesjon på Stortinget. På den annen side kan det vel også hevdes at ved å behandle alle lovforslagene fortløpende og under ett, vil en ha større muligheter til å se sammenhengen eller mangel på sammenheng mellom de ulike lovproposisjonene.
Et av mine ankepunkter mot lovforslagene er, slik jeg ser det, at de er for lite samordnet både når det gjelder innhold og lovtekst. Særlig synes jeg dette er fremtredende i forhold til den helsepersonelloven vi i dag behandler, og den som kommer som nr. 2, nemlig lov om spesialisthelsetjenesten. Jeg ser ikke bort fra at de lovvedtak vi gjør i dag og i kommende dager i forbindelse med de tre andre helselovene, innen relativt kort tid kanskje må forandres, men det trenger ikke bety noen kritikk verken av departementet eller sosialkomiteen.
I den foreliggende innstilling til helsepersonellov er det stor tverrpolitisk enighet både når gjelder begreper og lovtekst, med mindre unntak. Det er imidlertid etter mitt skjønn grunn til å tro at den politiske uenighet blir noe større når Odelstinget skal behandle lov om spesialisthelsetjenesten.
I likhet med de øvrige partiene støtter Fremskrittspartiet forslaget om en felles lov for helsepersonell, en felles lov som vil vanskeliggjøre fortsatt bruk av regelverk for monopolisering av spesielle arbeidsoppgaver blant ulike grupperinger av helsepersonell. Fremskrittspartiet er også enig i at loven omfatter helsepersonell uten autorisasjon eller lisens, og at samme krav til faglig forsvarlighet også gjøres gjeldende for disse grupperinger. Jeg er glad for at det var mulig å oppnå full enighet i komiteen når det gjelder autorisering av apotekteknikere og ortoptister.
Det er etter Fremskrittspartiets mening et misforhold mellom kravet til ansvarlighet overfor helsepersonell i den foreliggende innstilling, og det at det samme kravet ikke stilles til tjenesten eller institusjonene eller eier av slike i spesialisthelsetjenesten, og det går da særlig på systemansvar. Det må være riktig etter Fremskrittspartiets mening at den organisatoriske helsetjeneste, det være seg spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, har plikt på seg til å legge forholdene slik til rette at helsepersonell kan utføre sine pålagte oppgaver. Jeg mener det også er en vesentlig svakhet ved den foreliggende innstilling at det ikke tas standpunkt til verken organisasjonsstruktur i helsetjenesten eller den ledelsesmessige strukturen. Det burde gått klarere fram i lovproposisjonen at den som har det medisinske ansvaret for pasientenes behandling i helsetjenesten, også skal ha myndighet, noe som etter min mening tilsier at ledere ved kliniske avdelinger bør være leger med lederkompetanse.
Sammen med Høyre fremmer Fremskrittspartiet et forslag om endring av § 10 første ledd, som knytter informasjonsplikten til pasientansvarlig lege, og som forutsetter at sykehusene oppnevner slik pasientansvarlig lege. I tillegg til at informasjonsplikten pålegges pasientansvarlig lege, mener Fremskrittspartiet at ansvaret for pasientenes journaler også skal ligge hos den pasientansvarlige lege i hvert enkelt tilfelle.
Fremskrittspartiet er imot at det legges begrensninger på markedsføring av ulike kosmetiske helsetjenester, og mener at markedsføringslovens bestemmelser også i denne sammenheng bør være tilstrekkelig når det gjelder markedsføring av helsetjenester. Sammen med Høyre fremmer Fremskrittspartiet forslag til endring av lovtekst på dette punkt.
Fremskrittspartiet er imot at det åpnes muligheter for andre enn leger og tannleger til å rekvirere reseptbelagte legemidler.
Jeg ser det som særdeles positivt at det nå skal etableres en Statens helsepersonellnemnd som skal behandle klager fremsatt mot helsepersonell. En slik nemnd vil åpenbart bedre rettssikkerheten for helsepersonellet, samtidig som pasientene og brukerne av helsetjenestene kan være forsikret om at klager blir behandlet på en forsvarlig og rettssikkerhetsmessig måte innen rimelig tid. Fremskrittspartiet mener at Helsepersonellnemnda kun bør bestå av fem personer: to jurister, hvorav en leder, to personer med helsefaglig bakgrunn og en legerepresentant. Vi tror at et mindre antall medlemmer i denne nemnda gjør nemnda mer håndterlig, og nemnda vil da også få det samme antall medlemmer som eksempelvis Pasientskadenemnda har.
Fremskrittspartiet mener det er svært uheldig og kan få konsekvenser at man i lovs form legger opp til en meldeplikt for bierverv for helsepersonell, og vi vil derfor stemme imot dette lovforslaget. Vi mener at en bedre ordning enn pålagt meldeplikt vil være at regler om dette tas inn i personalreglementet ved de ulike institusjonene og blir en del av ansettelsesvilkårene for det enkelte helsepersonell. Legenes bierverv i dag utgjør et betydelig antall årsverk som representerer et ganske stort antall pasientbehandlinger, noe man kan risikere vil bli borte ved å innføre rigorøs meldeplikt, hvor det er opp til den enkelte arbeidsgiver/sykehus å godta dette eller ikke.
Det må også etter min mening være tillatt for leger å jobbe i sitt eget fag på sin fritid, og jeg har den tiltro til yrkesetikk blant våre leger at slik virksomhet ikke skjer i konkurranse med egen arbeidsgiver.
Til slutt tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet har i innstillingen, og viser til at representanten Annelise Høegh tok opp de forslagene vi er sammen med Høyre om.
Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp de forslagene han refererte til, som er forslagene nr. 4-6.
Are Næss (KrF): Den lov om helsepersonell som Odelstinget i dag behandler, skal erstatte ni ulike helseprofesjonslover. Den innebærer således en betydelig revisjon og sammenfatning av eksisterende lovverk, men inneholder også nye viktige elementer. Jeg viser til saksordførers fremstilling, og vil også berømme saksordfører for konstruktiv saksbehandling i komiteen. Dette er et stort og komplekst lovverk, men Kristelig Folkeparti er glad for den høye grad av konsensus det har vært i komiteen, noe som vel også har sammenheng med at lovforslaget har ivaretatt mange av de synspunkter de ulike høringsinstansene reiste i forhold til høringsnotatet, og at det i det hele tatt har vært gjort et godt og grundig forarbeid.
Likevel har enkelte yrkesgrupper i utgangspunktet vært negative til en felles helsepersonellov. Dette er forståelig på bakgrunn av at disse gruppene har hatt lover for sin yrkesutøving som det har vært en høy grad av tilfredshet med. Slik Kristelig Folkeparti ser det, er det likevel en fordel med en samlet helsepersonellov for alle helseprofesjoner, slik at denne loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell. Vi mener også at de særlige forhold som gjelder spesielle yrkesgrupper, er vel ivaretatt i det foreliggende lovforslag, og viser her til bestemmelsen om at leger og tannleger skal ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelser og behandling av den enkelte pasient.
Bakgrunnen også for denne bestemmelsen er det grunnleggende krav for alt helsepersonell til forsvarlig yrkesutøvelse. Bestemmelsen om forsvarlighet innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men kravet til faglig forsvarlighet er konkretisert og gjort gjeldende for alt helsepersonell. Ved å bruke forsvarlighet som et grunnleggende prinsipp – felles for alle ulike yrkesgrupper av helsepersonell – presiserer man en kvalitetssikring som skal gi den enkelte pasient en garanti for kvaliteten av den helsetjeneste han eller hun blir tilbudt.
Til tross for den høye standard på helsetjenestene i Norge vil det oppstå situasjoner der det klages på helsepersonell. Jeg er glad for at en enstemmig komite slutter seg til at det opprettes en Statens helsepersonellnemnd som en ny, uavhengig klageinstans. Etter dagens rettstilstand kan Helsetilsynets avgjørelser i klagesaker som regel ikke påklages. Med opprettelsen av en helsepersonellnemnd vil dette være mulig, og rettssikkerheten for helsepersonell vil dermed bli bedret. Det er noe uenighet i komiteen, som nevnt av tidligere talere, angående sammensetningen av nemnden, men ikke om opprettelsen eller om virkeområdet.
I tilslutning til lovforslaget ber også en enstemmig komite Regjeringen om å legge fram for Stortinget en sak der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushetsbelagte og andre helseopplysninger som grunnlag for en forsikringsavtale. Komiteen er kjent med at et utvalg arbeider med dette, og ser dette som et viktig område å bringe klarhet i.
Den nye helsepersonelloven innebærer ikke bare en opprydning og revisjon av gjeldende lovverk, men en nyordning og sammenfatning under viktige prinsipper, til beste for samfunnet, for helsepersonellet og for pasientene.
Inga Kvalbukt (Sp): Den nye helsepersonelloven som nå behandles, vil bidra til et ryddigere og mer ensartet lovverk for helsepersonell.
Jeg vil understreke viktigheten av det komiteens flertall uttaler om betydningen av å hindre at ukoordinert informasjon fra flere hold gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand. Det er viktig at en pasient har et klart bilde av hvor han selv står. Helseinstitusjonene må utarbeide rutiner som sikrer at dette kan overholdes.
Et av de sentrale spørsmål i denne loven er autorisasjonsordningen. Jeg er glad for at både departementet og komiteen finner autorisasjonsordningen som et viktig styringsmiddel for å ivareta pasientens sikkerhet. Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å sikre nødvendig kompetanse og kvalitet i helsetjenestene og å skape forutsigbarhet og sikkerhet for den kvalifikasjon de som bruker de ulike titlene, innehar.
Komiteen støtter departementets forslag om en utvidelse av autorisasjonsberettigede helsegrupperinger for med det å kunne styrke den faglige ansvarlighet i pasientbehandlingen. Men jeg vil minne om at i dag er det et stadig voksende konglomerat av alternative helsetjenester. Av hensyn til seriøse utøvere innen denne grupperingen og ikke minst av hensyn til pasientenes sikkerhet, som heile tida er det viktigste, er det også her nødvendig med et ryddig system som gir god veiledning til brukerne om hva et valgt tilbud innebærer, altså en form for varefakta.
Jeg er mor til en gutt med astma og allergi, og det har lært meg å snu på varene når jeg kjøper dem, for å se hva de inneholder. Det er helt nødvendig. Og står det ingen varedeklarasjon på varen, kan jeg ikke kjøpe den, for den kan gi ganske alvorlige bivirkninger, sykdom og død.
Det er et faktum at en del av det som kalles alternativ medisin, også kan gi dramatiske virkninger. Derfor er det viktig at en så snart som mulig får en oppfølging av Aarbakke-utvalgets innstilling, som så vidt jeg vet, komiteen nå har fått.
Jeg vil peke på det en samlet komite sier i innstillinga, at de forutsetter at departementet legger fram en egen sak for Stortinget på bakgrunn av Aarbakke-utvalgets innstilling om hvilken plass alternativ medisin skal ha i forhold til det etablerte helsevesen, og godkjenningsordninger og krav til utdanning for utøvere av alternativ eller supplerende medisin.
Jeg ser det som viktig at dette blir fulgt opp fra departementets side så snart som mulig. I mellomtiden får vi bare støtte oss til det departementet understreker i denne loven, som jeg synes er viktig, der det blir påpekt at
«enhver som i sitt yrke undersøker, diagnostiserer, behandler eller på annen måte følger opp en pasient, må omfattes av lovens reguleringer. Dette innebærer en utvidelse av virkeområdet i forhold til dagens helsepersonellovgivning.»
Olav Gunnar Ballo (SV): Som det har vært sagt av flere talere her, har det vært stor enighet i komiteen når det gjelder behandlingen av helsepersonelloven, og de tingene jeg kommer inn på her, er heller ikke veldig sentrale punkter som vil være avgjørende i forhold til sluttkvaliteten på selve lovutkastet, selv om det kan være uenighet på enkelte punkter.
Dette er én av fire helselover som komiteen har til behandling, og det kan synes tydelig at dette er den minst kontroversielle. Vi vil få lov om spesialisthelsetjenesten, lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og lov om pasientrettigheter til behandling i Odelstinget senere i vår. Det er likevel en del punkter jeg kunne tenke meg å kommentere.
Jeg registrerte at komiteens leder var inne på det med bierverv og uttrykte motstand mot at man har en egen paragraf, nemlig § 19, som gir pålegg om melding til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet. Etter mitt syn er det fornuftig å ha den typen reguleringer. Det er nok fornuftig ikke bare for helsepersonell, men også for andre yrkesgrupper, men det vil jo falle utenfor denne loven å regulere. Men det er klart at en del av den kulturen som har fått utvikle seg i forhold til bierverv innenfor offentlig virksomhet, hvor man får gråsoner mellom avlønnet arbeid fra arbeidsgiver og biinntekter fra privat virksomhet, ikke er heldig, og det bør reguleres, slik at det skapes klarhet i hvor grensene går. Det betyr ikke at man skal mistenkeliggjøre helsepersonell eller tro at veldig mange utnytter dette, men det er uheldig når uklarhet oppstår, slik at det kan være ulike oppfatninger hos arbeidsgiver og arbeidstaker om hvor disse grensene går. Det er etter mitt syn en klar styrke at § 19, som regulerer forholdet, her er med.
Når det gjelder taushetsplikt, har SV gått sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om en merknad knyttet til § 23, som angir begrensninger i taushetsplikten. Jeg vil her trekke fram at det er en klar styrke at man i loven vektlegger reguleringer av taushetsplikten og gir klare bestemmelser for hvor sterk gyldighet den skal ha. Men da blir man også opptatt av elementer som eventuelt kan redusere taushetsplikten, eksempelvis punkt 2 i § 23, som sier at taushetsplikt etter § 21 ikke er til hinder for «at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold». Det er en så pass uklar formulering at den kan tolkes av enkelte på en slik måte at man går videre med opplysninger som det i sin tur ikke er tjenlig for pasienten at man går videre med. Det vil være vanskelig der og da å overskue konsekvensene, så etter mitt syn er det et unødvendig punkt, som burde ha vært fjernet.
SV er også enig med Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder antallet medlemmer i Statens helsepersonellnemnd. For å lette arbeidet hadde det etter vårt syn vært nok med fem medlemmer og ikke sju, når man har to jurister og to personer fra helsesektoren med høy faglig kompetanse.
Regler for sletting av pasientopplysninger er det en klar styrke at loven har med. Samtidig kan man stå overfor et praktisk problem i forhold til datajournaler ved at det i dag er veldig vanskelig og til dels umuliggjort å kunne slette opplysninger, nettopp for at helsepersonell ikke skal kunne fjerne dem fordi de ser det som lite tjenlig at opplysningene står der. Så her står man overfor en praktisk utfordring når loven skal følges opp.
Til slutt vil jeg påpeke at når det gjelder autorisasjon, foreslår departementet at ikke bare leger og tannleger skal gis autorisasjon, men at alle grupper som oppfyller kravene til det, skal autoriseres i stedet for å få offentlig godkjenning. Det er jo en fornuftig tilnærming. Men et spørsmål som har stått sentralt for komiteen når man har drøftet det, er hvordan autorisasjon skal gis, om departementet skal gi autorisasjon via forskrift til nye grupper, eller om ny autorisasjon skal innlemmes i loven via stortingsbehandling. Det er etter mitt syn en svært tungvint tilnærming og neppe fornuftig dersom man for hver ny gruppe skal ha det til behandling i Stortinget. Det er også prinsipielle spørsmål knyttet til det. Etter mitt syn vil det være mye enklere for departementet å foreta en faglig vurdering av de gruppene som skal autoriseres. Det er et typisk område som departementet bør ha ansvaret for. SV synes man skal behandle alle grupper likt, og mener dermed at all autorisasjon skal skje via departementet, også for den gruppen som har vært listet opp. SV fremmer et eget forslag om det, som er avvikende fra de andre forslagene som foreligger. Hermed er det forslaget fremmet.
Presidenten: Olav Gunnar Ballo har tatt opp det forslaget han refererte til.
Harald Hove (V): I og med at Venstre ikke er representert i sosialkomiteen, kan det for min del være grunn til å gi kompliment både til komiteen og Regjeringen/departementet for å ha fremmet et godt forslag til en felles helsepersonellov.
Det er positivt med en felles lov. Det vil fjerne unødvendige forskjeller mellom lovene for de ulike personellkategorier, og det sikrer at man i forhold til alle grupper av helsepersonell får en tryggere vurdering av de spørsmål lovgivningen regulerer, fordi man nødvendigvis vil vurdere disse skikkeligere og grundigere når loven gjelder for alle personellgrupper enn hvis loven gjelder bare for enkelte grupper. Så får man samtidig ta med seg at det vel, i hvert fall i prinsippet, er en ulempe med å ha en felles lov i den forstand at det kan redusere mulighetene for eventuelle ønskede forskjeller mellom de ulike personellgrupper. Det tror jeg vil være et svært lite problem og kanskje mer et prinsipielt spørsmål, men det kan gi behov for enkelte forskriftshjemler.
Det er grunn til å håpe at en felles lov vil kunne redusere profesjonsstridigheter. Nå må man samtidig ta med seg at når man har ulike profesjoner, er det fordi man har ulike kvalifikasjoner, og man må ta hensyn til at ulike faggrupper sånn sett vil ivareta ulike ønsker på den beste måte. Men man skal ikke dyrke profesjonsforskjellene, og det kan en felles lov bidra til å redusere. Jeg tror det er viktig å understreke at en felles lov i høyden vil kunne være et bidrag til å redusere unødvendige profesjonskamper. Jeg tror ikke man skal ha overdrevne forestillinger om hva en lov i seg selv vil kunne resultere i når det gjelder denne typen spørsmål. Jeg tror derfor ikke vi skal ha noen forestillinger om at en felles lov uten videre vil fjerne de profesjonsstridigheter man har.
Loven er ellers viktig på den måten at den pålegger helsepersonellet klare plikter. Den stiller krav til alt helsepersonell om forsvarlighet, den tydeliggjør ansvarsspørsmål, og den innfører en plikt for alt helsepersonell til å gi øyeblikkelig hjelp.
Et viktig motstykke til det at man pålegger personellet klare plikter, er at man også styrker pasientenes rettsstilling og situasjon. Det er et viktig perspektiv ved denne loven. Viktige poenger her er at man skal involvere pasientene i behandlingen, og at man skal styrke kvaliteten av behandlingen og pasientenes sikkerhet.
I forhold til helsespørsmål og helsepersonell vil alltid spørsmålet om taushetsplikt være sentralt og viktig. Det er et område hvor man vil måtte foreta vanskelige avveininger mellom berettigede hensyn. Jeg har lyst til å fokusere på betydningen av taushetsplikten og at man er på vakt mot uthulinger i denne. For vår del er vi innstilt på å akseptere de avveiningene som er gjort i innstillingen, men jeg vil i hvert fall komme med to merknader. For det første, når det gjelder hjemmelen i § 28 til å kunne gi opplysninger til arbeidsgiver, er det viktig at en slik forskriftshjemmel brukes restriktivt, og at man er veldig forsiktig med hva man gir adgang til. Jeg må også si at jeg er noe i tvil om hvilket standpunkt jeg skal ta til § 23 nr. 2. Jeg tror at en slik bestemmelse kan ha en viss klargjørende betydning, og at det slik sett, når alt kommer til alt, kanskje blir like ryddig å ha den bestemmelsen som å sløyfe den.
Til slutt vil jeg bare si at vi kommer til å stemme sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, og vi slutter oss i det vesentlige til de merknadene de står for i komiteen.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Dette er en historisk dag for personellet i helsetjenesten. Det er over 100 år siden vi fikk vår første personellov, lov om jordmødre av 19. desember 1898 nr. 2. Og for 63 år siden vedtok Stortinget kvakksalverloven, som skulle beskytte innbyggerne mot kvakksalveri fra andre behandlere enn leger og tannleger. Nettopp av hensyn til pasientenes sikkerhet har vi en egen lovgivning for helsepersonell.
I Norge har yrkesutøvelsen for helsepersonell vært regulert av flere ulike lover for de ulike gruppene personell. Disse er blitt til på ulike tidspunkter og med ulike formål. Tiden har nå løpt fra spesiallovenes særegenheter. I St.meld. nr. 41 for 1987-88, Helsepolitikken mot år 2 000, la departementet opp til at spørsmålet om en felles helsepersonellov skulle utredes nærmere. Hensikten var å prøve å oppnå mer like forhold og større fellesskapsfølelse mellom helsepersonellgruppene. Sosialkomiteen fulgte opp dette initiativet i sin innstilling. Dette er utgangspunktet for at Ot.prp nr. 13, Om lov om helsepersonell mv., ble lagt fram for Stortinget i november i fjor.
Det er også en annen dimensjon ved denne saken som på mange måter har historie over seg. Stortinget har til behandling i dag den første av fem lover som Regjeringen har lagt fram i en samlet omfattende reform av helselovgivningen. Sammen med opptrappingsplaner og øvrig reformarbeid er de nye lovene de viktigste virkemidler i Regjeringens helse- og velferdspolitikk. Lovene skal samlet gi et moderne rammeverk for utvikling av et nasjonalt helsetilbud som er rasjonelt drevet, har god kvalitet og står i en tjeneste for enkeltmennesket.
Det foreslås en felles helsepersonellov som skal erstatte i alt ni eksisterende profesjonslover. I seg selv er det et ganske betydelig lovforenklingsprosjekt, og et bidrag til å nå Regjeringens mål om et enklere Norge. Gjennom regulering av helsepersonells yrkesutøvelse i en felles lov vil en på en bedre måte kunne ivareta krav til kvalitet og pasienters sikkerhet i helsetjenesten samt motvirke en profesjonskamp som samfunnet ikke vil akseptere, vi tolererer ikke krigen i hvitt. Loven innebærer et mer tilgjengelig og ensartet regelverk for helsepersonell, som dermed kan bidra til bedre innsikt og etterlevelse av de krav som blir stilt. Loven innebærer en presisering, en vesentlig bedring og på noen punkter en endring av gjeldende regelverk.
Forenklet sagt innebærer loven seks viktige endringer:
-
Virkeområdet for regulering av helsepersonells yrkesutøvelse vil bli utvidet og vil dermed bedre kontrollmulighetene for helsemyndighetene.
-
Kravet til forsvarlig yrkesutøvelse for helsepersonell blir uttrykkelig fastsatt.
-
Vi får regler for behandling av pasientinformasjon for alt helsepersonell.
-
Det blir en bedret rettssikkerhet for helsepersonell ved innføring av en helsepersonellnemnd som klageinstans i reaksjoner mot personell.
-
Pasienters klageadgang er foreslått lovregulert.
-
Kvakksalverloven foreslås kun å gjelde personell som ikke faller inn under ny helsepersonellov.
Lovens overordnede formål om kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten tilsier at alt personell som yter helsehjelp innenfor lovens virkeområde, blir omfattet av reguleringene. Loven gjelder derfor i utgangspunktet for alt helsepersonell, både autorisert personell og de uten autorisasjon. Det siste er en nyskapning.
Autorisasjonssystemet er et statlig styringsmiddel for å ivareta pasientens sikkerhet i helsetjenesten. Styringsmiddelet knyttes til kontroll med yrkesutøvelsen, ved at en viss yrkesutøvelse forutsetter autorisasjon og at den kan nektes utstedt eller tilbakekalles. Det er nytt at også annet personell i helsetjenesten enn offentlig autoriserte, direkte reguleres i loven. Helsepersonell blir definert ut fra funksjon i helsetjenesten. Ni nye yrkesgrupper foreslås autorisert av departementet og ytterligere to av komiteen.
Den generelt fastsatte plikten til forsvarlig yrkesutøvelse er den viktigste reguleringen av helsepersonells utøvelse av rollen. For det enkelte personell innebærer forsvarlighetskravet en plikt til å opptre i samsvar med faglige normer og lovbestemte krav for yrkesutøvelsen. Loven regulerer også yrkesutøvelsen ved mer konkret fastsatte plikter – som plikt til å yte øyeblikkelig hjelp og til å informere og involvere pasienten – og bestemmelser om utilbørlig påvirkning og innrettelse av selve utøvelsen av yrket. Den synliggjør at ethvert personell har et selvstendig ansvar, og det presiseres at regulering av generelle over- og underordningsforhold i arbeidsforholdet ikke er regulert i loven. Det overlates til arbeidsgiver og til særlovgivning.
Det har fra flere hold vært reist kritikk mot at Helsetilsynets avgjørelser om advarsel, tilbakekall osv. av autorisasjon eller offentlig godkjenning som hovedregel ikke kan påklages. Derfor opprettes det en helsepersonellnemnd som skal være en uavhengig klageinstans i forhold til Helsetilsynets enkeltvedtak når det gjelder administrative reaksjoner mot helsepersonell. Opprettelse av en formell ankeinstans vil også bidra til å skape en allmenn tillit til systemet, som også er et hovedsiktemål med loven som helhet.
La meg avslutningsvis uttrykke takknemlighet for den gode jobb som er gjort fra komiteens side og fra saksordførers side med denne lovproposisjonen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se side 468)
Votering i sak nr. 2
Presidenten: Under debatten er det satt fram
8 forslag. Det er:
forslag nr. 1, fra Annelise Høegh
på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti
forslagene nr. 2 og 3, fra Annelise Høegh på vegne
av Fremskrittspartiet og Høyre
forslagene nr. 4-6, fra John I. Alvheim på vegne
av Fremskrittspartiet
forslag nr. 7, fra Annelise Høegh på vegne
av Høyre
forslag nr. 8, fra Olav Gunnar Ballo på vegne av
Sosialistisk Venstreparti
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre
slike vedtak:
A.
Lov
om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven).
Kapittel 1 Lovens formål, virkeområde
og definisjoner
1 Lovens
formål
Lovens formål er å bidra
til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit
til helsepersonell og helsetjeneste.
2 Lovens
virkeområde
Loven gjelder helsepersonell og virksomheter
som yter helsehjelp i riket.
Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse
på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige
regler under hensyn til de stedlige forhold.
I den utstrekning Kongen bestemmer i forskrift,
gjelder loven for personer på norske skip i utenriksfart,
i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner
og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel
og på norsk redningsansvarsområde.
3 Definisjoner
Med helsepersonell menes i denne lov:
1. personell med autorisasjon etter § 48
eller lisens etter § 49,
2. personell i helsetjenesten eller i apotek som yter helsehjelp,
3. elever og studenter som yter helsehjelp.
Departementet kan i forskrift bestemme at loven
eller enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for nærmere
angitt personell som ikke omfattes av første ledd.
Med helsehjelp menes enhver handling som har
forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende
mål og som utføres av helsepersonell.
Med helseinstitusjon menes institusjon som
hører under lov om spesialisthelsetjenesten og lov om kommunehelsetjenesten.
Kapittel 2 Krav til helsepersonells yrkesutøvelse
4 Forsvarlighet
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid
i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp
som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner,
arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Helsepersonell skal innrette seg etter sine
faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise
pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom
pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje
ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.
Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal
legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske
og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse
og behandling av den enkelte pasient.
Departementet kan i forskrift bestemme at visse
typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte
kvalifikasjoner.
5 Bruk av
medhjelpere
Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate
bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig
ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning
som gis. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn.
Elever og studenter skal som regel bare gis
oppgaver ut fra hensynet til opplæring.
6 Ressursbruk
Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen
ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden
eller andre unødvendig tidstap eller utgift.
7 Øyeblikkelig
hjelp
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp
de evner når det må antas at hjelpen
er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger
som følger av pasientrettighetsloven § 4-9,
skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er
i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter
seg helsehjelpen.
Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende
nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige
undersøkelser.
Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert
helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.
8 Pliktmessig
avhold
Helsepersonell skal ikke innta alkohol eller
andre rusmidler i arbeidstiden.
Legemidler som er nødvendige på grunn
av sykdom, regnes ikke som rusmidler etter første
ledd. Helsepersonell som inntar slike legemidler, skal
snarest orientere sin arbeidsgiver om dette.
Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonell
skal kunne pålegges å avgi utåndingsprøve, blodprøve
eller lignende prøve ved mistanke om overtredelse
av første ledd, og kan gi bestemmelser om forbud mot inntak
av rusmidler i et nærmere bestemt tidsrom før
tjenestetiden begynner.
9 Forbud
mot gaver m.v. i tjenesten
Helsepersonell må verken på egne
eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse
som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenestlige
handlinger på en utilbørlig måte.
Helsepersonell må heller ikke motta
fra pasient gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har
mer enn en ubetydelig verdi.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om hvilke ytelser som er omfattet av første
og annet ledd.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
10 Informasjon
til pasienter m.v.
Den som yter helsehjelp, skal gi informasjon
til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2
til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon
etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen
utpeker.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om plikten til informasjon.
Presidenten: Til første ledd foreligger
det et avvikende forslag, nr. 2, fra Fremskrittspartiet og Høyre.
Forslaget lyder:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 10 første ledd lyde:
Den som yter helsehjelp, skal innenfor egen
yrkesutøvelse gi informasjon til pasient og den
som har krav på det, etter reglene i pasientrettighetsloven § 3- 2
til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon
etter første punktum gis av pasientansvarlig lege eller
den som helseinstitusjonen utpeker.»
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 12.11.11)Videre var innstillet:
11 Rekvirering
av reseptbelagte legemidler
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte
legemidler. Departementet kan i forskrift bestemme at annet helsepersonell
med autorisasjon eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om rekvirering av legemidler, herunder om
utforming og utfylling av resept og rekvisisjonsblankett. Det
kan også bestemmes at bestemte legemidler helt eller delvis
kan unntas fra denne retten.
Presidenten: Til første ledd foreligger
det et avvikende forslag, nr. 4, fra Fremskrittspartiet. Forslaget
lyder:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 11 første ledd lyde:
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler.»
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 12.11.43)Videre var innstillet:
12 Undersøkelser
i forbindelse med straffbare forhold
Lege, sykepleier eller bioingeniør
skal etter anmodning fra politiet ta blodprøve
eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt
for straffbart forhold under påvirkning av alkohol
eller annet berusende eller bedøvende middel når
dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare.
Lege skal etter anmodning fra påtalemyndigheten
foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte i straffesak
når slik undersøkelse er besluttet etter straffeprosessloven
§ 157. Videre skal lege etter anmodning fra vedkommende
fengselsdirektør foreta kroppslig undersøkelse
av en innsatt i fengselsanstalt når slik undersøkelse
er besluttet etter reglene i fengselsloven § 30
a.
Lege, sykepleier eller bioingeniør
har ingen plikt til å foreta undersøkelser etter
første og annet ledd av:
1. ektefelle, samboer, registrert partner,
forlovede eller av slektninger i rett opp- eller nedstigende linje,
søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap
regnes adoptiv- og fosterforhold.
2. person som helsepersonellet har til behandling.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser
etter denne paragrafen, og herunder fastsette bestemmelser
om begrensninger i plikten og om fritak.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
13 Markedsføring
Markedsføring av helsetjenester skal
være forsvarlig, nøktern og saklig.
Ved markedsføring av virksomhet som
yter helsehjelp, gjelder første ledd tilsvarende.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om markedsføring av helsehjelp,
og kan herunder fastsette forbud mot visse former for
markedsføring.
Presidenten: Her foreligger det et avvikende
forslag, nr. 3, fra Fremskrittspartiet og Høyre. Forslaget
lyder:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 13 lyde:
13 Markedsføring
Markedsføring av helsetjeneste skal
være forsvarlig, nøktern og saklig.
Ved markedsføring av virksomhet som
yter helsehjelp, gjelder første ledd tilsvarende.
For øvrig gjelder lov om kontroll
med markedsføring og avtalevilkår.»
Votering:
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og
forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre bifaltes innstillingen
med 51 mot 20 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 12.12.17)Videre var innstillet:
14 Beordring
av helsepersonell til vaktordninger
Departementet kan bestemme at helsepersonell
skal delta i vaktordning på det sted der de bor eller arbeider.
Departementet kan gi nærmere forskrifter
om gjennomføring m.v. av vaktordninger.
15 Krav
til attester, legeerklæringer o.l.
Den som utsteder attest, legeerklæring
o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest,
legeerklæring o.l. skal være korrekte
og bare inneholde opplysninger som er nødvendige
for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter
forvaltningsloven § 6, skal ikke utstede attest, legeerklæring
o.l.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
Kapittel 3 Krav til organisering av virksomhet
16. Organisering
av virksomhet som yter helsehjelp og internkontroll
Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres
slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine
lovpålagte plikter.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere
bestemmelser om organisering av virksomhet som yter helsehjelp og
om internkontroll.
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at
de går imot siste ledd.
Annelise Høegh (H) (fra salen): Høyre går også imot siste
ledd.
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 12.13.03)Videre var innstillet:
17 Opplysninger
om forhold som kan medføre fare for pasienter
Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene
informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters
sikkerhet.
Kapittel 4 Særskilte regler i tilknytning
til autorisasjon
18 Melding
om helsepersonells virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens
i privat virksomhet skal gi melding til kommune eller
fylkeskommune når de åpner, overtar
eller trer inn i virksomhet som er omfattet av loven.
Melding skal også gis ved virksomhetens opphør.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis, når
disse skal gis, hvordan de skal registreres og formidles videre til
et sentralt register.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
19 Melding
til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens
skal av eget tiltak gi arbeidsgiveren opplysninger om bierverv
og engasjement, eierinteresser o.l. i annen virksomhet
som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers
interesser.
Arbeidsgiveren kan i tillegg kreve at helsepersonell med
autorisasjon eller lisens gir opplysninger om all helsefaglig virksomhet
som helsepersonellet utfører som selvstendig
næringsdrivende, for andre arbeids- eller oppdragsgivere
i Norge eller i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold
o.l.
Det skal gis opplysning om virksomhetens navn
og arten og omfanget av helsepersonells bierverv eller engasjement.
Denne bestemmelsen begrenser ikke plikten til å opplyse
om bierverv som følger av avtale eller andre rettsregler.
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at
de vil stemme imot.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes med 58 mot 11 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 12.13.30)Videre var innstillet:
20 Forsikring
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens
som driver privat virksomhet, skal ved forsikring stille sikkerhet for
det økonomiske ansvar som kan oppstå overfor pasienter
i forbindelse med yrkesutøvelsen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om plikten til forsikring.
Kapittel 5 Taushetsplikt og opplysningsrett
21. Hovedregel
om taushetsplikt
Helsepersonell skal hindre at andre får
adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold
eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap
av å være helsepersonell.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
22 Samtykke
til å gi informasjon
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til
hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene
direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den
som har krav på taushet samtykker.
For personer under 16 år gjelder reglene
i pasientrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4
annet ledd tilsvarende for samtykke etter første ledd.
For personer over 16 år som ikke er
i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke
av grunner som nevnt i pasientrettighetsloven § 3-3 annet
ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke
etter første ledd.
Presidenten: Til andre og tredje ledd foreligger
det et avvikende forslag, nr. 5, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 22 andre og tredje
ledd lyde:
For personer under 18 år gjelder reglene
i pasientrettighetsloven §§ 4-4
og 3-4 andre ledd tilsvarende for samtykke etter første
ledd.
For personer over 18 år som ikke er
i stand til å vurdere spørsmål om samtykke
av grunner som er nevnt i pasientrettighetsloven § 3-3
andre ledd, kan nærmeste pårørende gi
samtykke etter første ledd.»
Votering:
1. Komiteens innstilling til § 22
første ledd bifaltes enstemmig.
2. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 22
andre og tredje ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes
innstillingen med 57 mot 11 stemmer.
(Voteringsutskrift kl. 12.14.11)Videre var innstillet:
23 Begrensninger
i taushetsplikten
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til
hinder for:
1. at opplysninger gis den som fra før
er kjent med opplysningene,
2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse
tilsier hemmelighold,
3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses
ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
4. at opplysninger gis videre når tungtveiende
private eller offentlige interesser gjør det
rettmessig å gi opplysningene videre eller
5. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller
i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller
klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at
de går imot nr. 2. Det voteres først over nr.
2.
Annelise Høegh (H) (fra salen): President, det står i innstillingen,
og jeg nevnte det da jeg tok opp forslagene, at dette er et fellesforslag
fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Presidenten: Da skal også Høyre
stemme imot.
Olav Gunnar Ballo (SV) (fra salen): SV stemmer også imot.
Presidenten: Sosialistisk Venstreparti slutter
seg også til Fremskrittspartiet og Høyre.
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 12.14.52)Videre var innstillet:
24 Opplysninger
etter en persons død
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til
hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre
dersom vektige grunner taler for dette. I vurderingen av om opplysninger skal
gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes
art og de pårørende og samfunnets interesser.
Nærmeste pårørende
har rett til innsyn i journal etter en persons død hvis
ikke særlige grunner taler mot det.
25 Opplysninger
til samarbeidende personell
Med mindre pasienten motsetter seg det, kan
taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når
dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
Taushetsplikt etter § 21 er heller
ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk
bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service
og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger
når slik bistand er nødvendig for å oppfylle
lovbestemte krav til dokumentasjon.
Personell som nevnt i første og andre
ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell.
26 Opplysninger
til virksomhetens ledelse og til administrative systemer
Den som yter helsehjelp, kan gi opplysninger
til virksomhetens ledelse når dette er nødvendig
for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og
kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal så langt
det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn.
Den som yter helsehjelp, skal uten hinder av
taushetsplikten i § 21 gi vedkommende virksomhets
pasientadministrasjon pasientens personnummer og opplysninger
om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings-
og utskrivningsdato samt relevante administrative data.
Reglene om taushetsplikt gjelder tilsvarende
for personell i pasientadministrasjonen.
27 Opplysninger
som sakkyndig
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til
hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger
til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse
av oppdraget og har betydning for dette.
Den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre
pasienten oppmerksom på oppdraget og hva dette
innebærer.
28 Opplysninger
til arbeidsgiver
Departementet kan gi forskrift om adgangen
til å gi opplysninger om en arbeidstakers helseforhold
videre til arbeidsgiveren, i den grad opplysningene gjelder
arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.
29 Opplysninger
til andre formål
Departementet kan bestemme at opplysninger
kan eller skal gis til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder
av taushetsplikt etter § 21. Til slikt vedtak kan knyttes
vilkår. Reglene om taushetsplikt etter denne lov gjelder
tilsvarende for den som mottar opplysningene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om bruk av taushetsbelagte opplysninger i
forskning.
Departementet kan i forskrift regulere helsepersonells rett
til utlevering og bruk av taushetsbelagte opplysninger
til andre formål enn helsehjelp, når pasienten har
gitt samtykke. Det gjelder formål som forsikring, kredittinstitusjoner
o.l.
Kapittel 6 Opplysningsplikt m.v.
30 Opplysninger
til tilsynsmyndigheten
Helsepersonell skal gi tilsynsmyndigheten adgang
til virksomhetens lokaler, og gi alle de opplysninger
som ansees påkrevd for utøvelsen av tilsyn med
helsepersonells virksomhet. Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten
utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak o.l. som kreves
av tilsynsmyndigheten.
31 Opplysninger
til nødetater
Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen
dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig
skade på person eller eiendom.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
32 Opplysninger
til sosialtjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid
være oppmerksom på forhold som bør føre
til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget
tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold
etter å ha innhentet samtykke fra pasienten,
eller så langt opplysningene ellers kan gis uten
hinder av taushetsplikt etter § 21.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 21
skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til
sosialtjenesten, når det er grunn til å tro
at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte
at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født
med skade, jf. lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter
pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen
av lov om sosiale tjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person
som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.
33 Opplysninger
til barneverntjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid
være oppmerksom på forhold som kan føre
til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 21
skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til
barneverntjenesten når det er grunn til å tro
at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger
andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11
og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist
vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.
Også etter pålegg fra de
organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om
barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person
som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at
de går imot.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes med 56 mot 11 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 12.15.28)Videre var innstillet:
34 Opplysninger
i forbindelse med førerkort og sertifikat
Lege, psykolog eller optiker som finner at
en pasient med førerkort for motorvogn eller
sertifikat for luftfartøy, ikke oppfyller de helsemessige
kravene som stilles, skal oppfordre pasienten til å innlevere
førerkortet eller sertifikatet. Dersom pasientens
helsetilstand antas ikke å være kortvarig,
skal helsepersonell som nevnt gi melding til offentlige myndigheter
etter nærmere regler fastsatt av departementet i forskrift.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser til gjennomføring og utfylling av
første ledd, og kan gi reglene i første ledd tilsvarende
anvendelse i forhold til pasienter som har tjeneste utenfor luftfartøy,
dersom tjenesten har betydning for luftfartens sikkerhet.
Kapittel 7 Meldeplikt
35 Melding
om fødsler
Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel
til folkeregisteret. I meldingen skal det opplyses hvem som er far til
barnet etter reglene i barneloven §§ 3 og 4, eller
hvem moren har oppgitt som far til barnet i tilfeller
der farskapet ikke er klarlagt. Departementet kan i forskrift bestemme
at slike meldinger også skal inneholde andre opplysninger.
Dersom farskapet ikke er klarlagt eller foreldrene
ikke lever sammen, skal fødselsmeldingen sendes til både folkeregisteret
og bidragsfogden.
Det skal gis fødselsmelding selv om
barnet er dødfødt.
Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel
eller svangerskapsavbrudd etter tolvte uke til Medisinsk fødselsregister
i samsvar med forskrift gitt av Kongen.
36 Melding
om dødsfall
Leger skal gi erklæring om dødsfall
som de blir kjent med i sin virksomhet. Departementet gir forskrifter
om erklæringene.
Leger som har gitt legeerklæring om
dødsfall, eller som har gitt helsehjelp til en person før
vedkommende døde, skal gi kommunelegen nødvendige
opplysninger om dødsårsaken. Kommunelegen
skal gi opplysningene videre til dødsårsaksregisteret.
Er det grunn til å tro at dødsfallet
er unaturlig, skal legen underrette politiet i samsvar med forskrift
fastsatt av departementet.
Er etterforskning iverksatt for å avklare
om døden er voldt ved straffbar handling, skal legen gi
retten opplysninger av betydning for saken, dersom retten ber om
dette.
37 Melding
til helseregistre m.v.
Kongen kan opprette og godkjenne helseregistre
i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring
og utvikling av helsetjenesten. Kongen kan i forskrift pålegge helsepersonell
med autorisasjon eller lisens å gi opplysninger til slike
registre, og ellers gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen
av meldeplikten. Helsepersonell kan ikke pålegges å gi
individualiserte opplysninger, med mindre dette er nødvendig
for formålet med registeret. Opplysningene skal
så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn.
38 Melding
om betydelig personskade
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens
skal snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig
personskade som voldes på pasient som følge
av ytelse av helsehjelp eller ved at en pasient skader
en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne
ha ført til betydelig personskade.
Meldeplikten for helsepersonell etter første
ledd gjelder ikke dersom helseinstitusjonen har meldeplikt etter lov
om spesialisthelsetjenesten § 3-3.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
Kapittel 8 Dokumentasjonsplikt
39 Plikt
til å føre journal
Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller
registrere opplysninger som nevnt i § 40 i en
journal for den enkelte pasient. Plikten til å føre
journal gjelder ikke for samarbeidende helsepersonell som gir hjelp
etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person
som skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og
herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i
pasientjournalen.
Departementet kan i forskrift pålegge
helsepersonell som nevnt i første ledd å føre
egen journal som pasienten oppbevarer selv (egenjournal).
Presidenten: Til andre ledd foreligger to avvikende forslag.
Det er forslag nr. 6, fra Fremskrittspartiet:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 39 andre ledd lyde:
I helseinstitusjoner som har pasientansvarlig
lege, skal denne ha det fulle og hele ansvar for pasientens journal.»
Og forslag nr. 7, fra Høyre:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 39 andre ledd lyde:
I helseinstitusjoner skal pasientansvarlig
lege eller den person institusjonen har utpekt, ha det overordnede
ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke
opplysninger som skal stå i pasientjournalen.»
Presidenten vil først la votere over
forslaget fra Høyre, og deretter alternativt mellom innstillingen
til andre ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet. Presidenten
har forstått at Høyre støtter Fremskrittspartiets
forslag subsidiært. – Det bekreftes.
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 12.16.19)(Voteringsutskrift kl. 12.16.52)Presidenten: Det voteres over innstillingens
første og siste ledd.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
40 Krav
til journalens innhold m.m.
Journalen skal føres i samsvar med
god yrkesskikk og skal inneholde korrekte og fullstendige
opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger
som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller
opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen
skal være lett å forstå for annet kvalifisert
helsepersonell.
Det skal fremgå hvem som har ført
opplysningene i journalen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler om pasientjournalens innhold og ansvar for journalen etter denne
bestemmelse.
41 Plikt
til å gi pasienter innsyn i journal
Den som yter helsehjelp, skal gi innsyn i journalen
til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 5-1.
I helseinstitusjoner skal den som har det overordnede ansvaret
for journalen etter § 39, sørge for at det gis
innsyn etter første ledd.
42 Retting
av journal
Helsepersonell som nevnt i § 39 skal
etter krav fra den opplysningen gjelder, eller av eget tiltak, rette
feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige opplysninger
eller utsagn i en journal. Retting skal skje ved at journalen
føres på nytt, eller ved at en datert rettelse
tilføyes i journalen. Retting skal ikke skje
ved at opplysninger eller utsagn slettes.
Dersom krav om retting avslås, skal
kravet om retting og begrunnelse for avslaget nedtegnes
i journalen.
Avslag på krav om retting kan påklages
til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse
fra Datatilsynet, avgjør om retting kan foretas.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om retting etter denne bestemmelse.
43 Sletting
av journalopplysninger
Etter krav fra den journalopplysningene gjelder,
eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39
slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette
er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, og:
Dersom krav om sletting avslås, skal
kravet om sletting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.
Avslag på krav om sletting kan påklages
til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse
fra Datatilsynet, avgjør om sletting kan foretas.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om sletting etter denne bestemmelse.
44 Journal
på feil person
Etter krav fra den opplysningene gjelder, eller
av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette
journal, eller opplysninger eller utsagn i en journal, som er ført
på feil person, med mindre allmenne hensyn tilsier
at sletting ikke bør foretas. Reglene i § 43 annet
til fjerde ledd gjelder tilsvarende.
45 Overføring,
utlevering av og tilgang til journal og journalopplysninger
Med mindre pasienten motsetter seg det, skal
helsepersonell som nevnt i § 39 gi journalen eller opplysninger
i journalen til andre som yter helsehjelp etter denne lov, når
dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig
måte. Det skal fremgå av journalen at
annet helsepersonell er gitt tilgang til journalen etter første punktum.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser til utfylling av første ledd, og
kan herunder bestemme at annet helsepersonell kan gis
tilgang til journalen også i de tilfeller som faller utenfor
første ledd.
46 Krav
til elektronisk pasientjournal
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere
bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille
krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående
ikke får kjennskap eller tilgang til journalen.
47 Opptegnelser
og journal som bevis
I rettssak eller forvaltningssak om helsepersonells
yrkesutøvelse, kan opptegnelser, journal og journalmateriale
kreves lagt fram som bevis i original eller bekreftet fotokopi eller
utskrift.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
Kapittel 9 Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
48 Autorisasjon
Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter
følgende grupper helsepersonell:
Rett til autorisasjon etter søknad
har den som:
a) har avlagt eksamen i vedkommende
fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående
opplæring,
b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i
forskrift gitt av departementet,
c) har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift
av departementet,
d) er under 75 år og
e) ikke er uegnet for yrket.
Rett til autorisasjon etter søknad
har også den som:
a) har utenlandsk eksamen som anerkjennes
som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om
gjensidig godkjenning etter § 52, eller
c) på annen måte har godtgjort å ha
den nødvendige kyndighet.
Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonellgrupper
som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon
etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt
på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med
utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves
selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.
Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav
for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder
at kravene skal gjelde for de som allerede har autorisasjon
eller offentlig godkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.
Presidenten: Her foreligger et avvikende forslag,
nr. 8, fra Sosialistisk Venstreparti. Forslaget lyder:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 48 lyde:
48 Autorisasjon
Departementet
kan gi autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen
skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet,
innhold og formålet med utdanningen, i hvilken
utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering
med andre land.
Rett til autorisasjon etter søknad
har den som:
a) har avlagt eksamen i vedkommende
fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående
opplæring,
b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i
forskrift gitt av departementet,
c) har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift
av departementet,
d) er under 75 år og
e) ikke er uegnet for yrket.
Rett til autorisasjon
etter søknad har også den som:
a) har utenlandsk eksamen som anerkjennes
som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om
gjensidig godkjenning etter § 52, eller
c) på annen måte har godtgjort å ha
den nødvendige kyndighet.
Departementet
kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon
for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene
skal gjelde for de som allerede har autorisasjon eller
offentlig godkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.»
Høyre var varslet at de går
mot fjerde ledd.
Det voteres derfor først over forslaget
fra Sosialistisk Venstreparti og deretter over innstillingen.
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 12.17.50)Videre var innstillet:
49 Lisens
Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon
etter § 48, kan gis lisens etter søknad. Lisens
kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens
art og omfang.
Lisens kan også gis til helsepersonell
med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om
gjensidig godkjenning etter § 52.
Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt
stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen
måte.
Departementet kan gi nærmere forskrifter
om betingelsene for å få lisens og de
vilkår som kan knyttes til den, herunder at kravene skal
gjelde for dem som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.
50 Grenselisens
Offentlig ansatt og autorisert helsepersonell
i Sverige og Finland i arbeid langs grensen til Norge,
kan utøve virksomhet i tilgrensende norske kommuner uten
norsk autorisasjon eller lisens etter §§ 48 og
49.
51 Vilkår
for spesialistgodkjenning
Departementet kan gi forskrifter om vilkår
for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen
en avgrenset del av det helsefaglige området,
herunder at vilkårene skal gjelde for dem som allerede
har spesialistgodkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.
52 Internasjonale
avtaler
På grunnlag av avtale med annet land
om gjensidig godkjenning kan autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
gis til utenlandsk statsborger.
Departementet kan i forskrifter gi nærmere
bestemmelser til utfylling av første ledd, og
kan herunder fastsette særlige vilkår
for godkjenning som er nødvendige for å oppfylle
internasjonale avtaler.
Kapittel 10 Tildeling og bortfall av autorisasjon,
lisens og spesialistgodkjenning
53 Tildeling
av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn gir autorisasjon, lisens
og spesialistgodkjenning mot nærmere fastsatt
godtgjørelse. Helsetilsynet kan delegere myndighet til å gi
spesialistgodkjenning til private yrkesorganisasjoner.
En søker kan nektes autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning hvis det foreligger
grunnlag for tilbakekall etter § 57.
Vedtak etter bestemmelsens foregående
ledd er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Hvis det er grunn til å tro at tilbakekallsgrunn
foreligger, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste
seg undersøkelser som omtalt i § 60.
54 Bortfall
av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
bortfaller når vedkommende fyller 75 år. Yrkestittelen
kan likevel benyttes.
Kapittel 11 Reaksjoner ved brudd på lovens
bestemmelser
55 Tilrettevisning
Fylkeslegen kan gi tilrettevisning til helsepersonell som
overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt
i medhold av den, eller på annen måte handler
ukorrekt eller i strid med god yrkesskikk, selv om helsepersonellet
ikke kan bebreides.
I tilrettevisningen kan det gis veiledning
om hvordan pliktbruddet kan rettes, tidsfrist for retting
samt varsel om at strengere reaksjoner kan bli ilagt dersom pliktbruddet
ikke rettes.
Før tilrettevisning blir gitt, skal
helsepersonellet gis anledning til å uttale seg.
Tilrettevisning skal gis skriftlig og er unntatt
fra offentlighet. Tilrettevisning er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Fylkeslegen kan underrette arbeidsgiveren og den som har
påpekt pliktbruddet, om tilrettevisningen.
56 Advarsel
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som
forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller
bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre
fare for sikkerheten i helsetjenesten eller
til å påføre pasienter en betydelig
belastning. Det kan også gis advarsel dersom helsepersonell
ikke innretter seg etter en tilrettevisning. Tilsvarende gjelder
dersom helsepersonell har utvist atferd som er egnet til å svekke
tilliten til vedkommende yrkesgruppe.
Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
57 Tilbakekall
av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet
til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn
av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse,
langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller
midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt,
uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser
gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses
uforenlig med yrkesutøvelsen.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette
seg etter lovbestemte krav.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
kan kalles tilbake også dersom vilkår fastsatt
i forskrift etter §§ 48, 49 eller 51
ikke er oppfylt.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet
land, kan kalles tilbake dersom godkjenningen i dette landet mister sin
gyldighet.
Tilbakekall er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
58 Suspensjon
av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene
for tilbakekall er tilstede og helsepersonellet anses å være
til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn
suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning inntil
det er tatt endelig beslutning i saken. Suspensjonen kan
gjøres gjeldende i seks måneder, og
kan forlenges en gang med ytterligere seks måneder.
Suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
59 Begrensning
av autorisasjon
Statens helsetilsyn kan begrense autorisasjonen
til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under
bestemte vilkår.
Slik begrensning kan fastsettes i tilfeller
der helsepersonell, til tross for at vilkårene
for tilbakekall er oppfylt, anses skikket til å utøve
virksomhet på et begrenset felt under tilsyn
og veiledning.
Vedtak om begrensning av autorisasjon er enkeltvedtak
etter forvaltningsloven.
60 Pålegg
om sakkyndig undersøkelse
I saker der tilbakekall av autorisasjon, lisens
eller spesialistgodkjenning skal vurderes, kan Statens helsetilsyn pålegge
helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk
undersøkelse av sakkyndige.
Statens helsetilsyn kan suspendere autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning så lenge pålegg
etter første ledd ikke etterkommes.
61 Frivillig
avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning ved skriftlig erklæring
til fylkeslegen. Autorisasjons-, lisens- eller spesialistgodkjenningsdokumentet
skal så vidt mulig innleveres samtidig.
62 Ny autorisasjon
eller lisens
Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som
har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved
tilbakekall eller frivillig avkall, ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
hvis vedkommende godtgjør at han/hun er skikket.
Ny autorisasjon kan begrenses etter § 59.
Avslag på søknad om ny autorisasjon
eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
63 Tap av
retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B
Hvis legers eller tannlegers rekvirering av
legemidler i gruppe A og B anses uforsvarlig, kan Statens
helsetilsyn helt eller delvis kalle tilbake retten til å rekvirere
slike legemidler for en bestemt tid eller for alltid.
Det samme gjelder for annet helsepersonell som i forskrift fastsatt
i medhold av § 11 er gitt begrenset rett til å rekvirere legemidler.
Helsepersonell kan selv gi avkall på retten
til å rekvirere legemidler som nevnt i første
ledd ved skriftlig erklæring til fylkeslegen.
Et avkall er bindende i den perioden det er gitt for.
Hvis vilkårene for tilbakekallet fortsatt
er oppfylt ved utløpet av fristen etter første
ledd, kan Statens helsetilsyn treffe nytt vedtak etter
første ledd.
Når leger eller tannleger ikke selv
har rett til å rekvirere legemidler i gruppe
A og B, skal kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen
rekvirere legemidler som er nødvendige i vedkommendes
virksomhet. Disse kan også godta at et annet helsepersonell
foretar rekvireringen.
Vedtak om tilbakekall av rett til rekvirering
er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
64 Suspensjon
av rekvireringsrett
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene
for å kalle tilbake rekvireringsretten er oppfylt og helsepersonell
ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten,
kan Statens helsetilsyn suspendere retten til å rekvirere
legemidler som nevnt i § 63 inntil saken er avgjort, men
ikke utover seks måneder. Hvis helsepersonellet forhaler
saken, kan suspensjonen forlenges en gang med ytterligere seks måneder.
Vedtak om suspensjon av rekvireringsrett er
enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
65 Forkortelse
av frist for tap av rekvireringsretten
Hvis det finnes forsvarlig, kan Statens helsetilsyn
etter søknad gi helsepersonellet tilbake retten til å rekvirere legemidler
i gruppe A og B før utløpet av den frist som er fastsatt.
Avslag på slik søknad er
enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
66 Informasjon
til arbeidsgiver og til andre land
Statens helsetilsyn skal varsle arbeidsgiver
ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av
autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller
begrensning av autorisasjon. Med arbeidsgiver menes også offentlig
myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet.
Hvis helsepersonellet driver selvstendig praksis
med driftsavtale, skal Statens helsetilsyn gi rett offentlig
myndighet et forhåndsvarsel når det foreligger
berettiget mistanke om at vilkårene for nevnte vedtak foreligger,
og vedtaket vil få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen.
Ved tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon
av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett
eller ved begrensning av autorisasjon, skal Statens helsetilsyn
underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å informere.
67 Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer
eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven
eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel
i inntil tre måneder.
Offentlig påtale finner sted hvis
allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens
helsetilsyn.
Kapittel 12 Statens helsepersonellnemnd og klageregler
68 Statens
helsepersonellnemnd
Det opprettes en Statens helsepersonellnemnd
(HPN).
Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for
vedtak etter §§ 53, 56-59 og 62-65.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
69 Organisering
av Statens helsepersonellnemnd
Statens helsepersonellnemnd skal være
et uavhengig organ med høy helsefaglig og juridisk
ekspertise som oppnevnes av departementet for tre år av
gangen.
Statens helsepersonellnemnd skal bestå av
tre jurister, hvorav en er leder av nemnda, samt tre personer
med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.
Statens helsepersonellnemnd kan oppnevne to
sakkyndige for bistand i den enkelte sak.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler om organiseringen av Statens helsepersonellnemnd.
Presidenten: Til andre og tredje ledd foreligger
et avvikende forslag, nr. 1, fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Sosialistisk Venstreparti: Forslaget lyder:
«I lov
om helsepersonell m.v. skal § 69 andre og tredje
ledd lyde:
Statens helsepersonellnemnd skal bestå av
to jurister hvorav en er leder av nemnda, samt to personer med
helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.
Statens helsepersonellnemnd skal oppnevne to
sakkyndige for bistand i den enkelte sak.»
Det voteres først alternativt mellom
innstillingens andre og tredje ledd og forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Sosialistisk Venstreparti, deretter over første og siste
ledd.
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 12.18.46)Videre var innstillet:
70 Statens
helsepersonellnemnds virksomhet
Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler om saksbehandlingen i Statens helsepersonellnemnd.
71 Domstolsprøving
av suspensjon, tilbakekall og begrensning
Vedtak i Statens helsepersonellnemnd om suspensjon, tilbakekall
og begrensning kan bringes inn for retten, som kan prøve
alle sider av saken.
Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven
kapittel 30. Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtaket
om suspensjon, tilbakekall eller begrensning ikke skal ha virkning
før det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig
dom foreligger.
Bestemmelsen er ikke til hinder for at vedtak
kan bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.
72 Anmodning
om administrativ reaksjon
Den som mener at bestemmelser om plikter fastsatt
i eller i medhold av denne lov er brutt til skade for seg, kan be
tilsynsmyndighetene ilegge helsepersonellet en administrativ
reaksjon etter reglene i kapittel 11. Pasienten kan opptre ved representant.
Kravet sendes fylkeslegen.
Representant etter første ledd er
den som har fullmakt til å fremsette en anmodning
på andres vegne, eller som har samtykkekompetanse etter
reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4. Fullmektig som ikke
er advokat, skal legge fram skriftlig fullmakt.
Fylkeslegen skal vurdere de synspunkter som
er fremsatt i anmodningen, og kan også ta opp forhold som
ikke er berørt i anmodningen.
Hvis fylkeslegen mener at det bør
ilegges strengere reaksjon enn tilrettevisning, skal saken
oversendes Statens helsetilsyn. Tredje ledd gjelder tilsvarende
for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.
Tilsynsmyndighetene skal gi den som har fremsatt
en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av
saken og en kort begrunnelse for resultatet.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere
bestemmelser om tilsynsmyndighetenes saksbehandling, og kan
herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning
etter denne paragraf.
Kapittel 13 Forskjellige bestemmelser
73 Erstatning
for tap ved suspensjon og tilbakekall
Dersom vedtak om suspensjon eller tilbakekall
viser seg å være ugyldig eller blir
omgjort av annen grunn, kan det kreves erstatning for lidt tap etter
vanlige erstatningsrettslige regler.
74 Bruk
av beskyttet tittel
Bare den som har autorisasjon, lisens eller
spesialistgodkjenning har rett til å benytte
slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe
helsepersonell.
Ingen må uriktig benytte titler eller
annonsere virksomhet på en slik måte at det kan
gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om hvilke titler som er beskyttet etter denne
paragraf.
75 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre
i kraft til forskjellig tid.
76 Forskrifter
Forskrifter o.l. gitt med hjemmel i lover som
oppheves eller endres når loven her trer i kraft,
gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt
med hjemmel i loven.
Den som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig
godkjenning som helsepersonell eller lisens, beholder sin autorisasjon,
godkjenning eller lisens etter denne lov.
Departementet kan fastsette forskrifter til
gjennomføring av loven, herunder overgangsbestemmelser.
77 Opphevelse
av og endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft oppheves følgende
lover:
1) Lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter
og mensendiecksykegymnaster.
2) Lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere.
3) Lov av 11. juni 1971 nr. 54 om ortopediingeniører
og om omsetning av ortopediske hjelpemidler.
4) Lov av 23. juni 1972 nr. 69 om offentleg godkjenning av
pleiarar i psykiatriske sjukehus.
5) Lov av 9. mars 1973 nr. 13 om godkjenning m.v. av psykologer.
6) Lov av 14. juni 1974 nr. 47 om godkjenning m.v. av helsepersonell.
7) Lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger.
8) Lov av 13. juni 1980 nr. 43 om tannleger.
9) Lov av 26. april 1985 nr. 23 om jordmødre.
Fra samme tid gjøres følgende
endringer i andre lover:
Ny lovtittel skal lyde:
Lov om innskrenkning i
adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur.
Ny § 1 skal lyde:
Denne loven gjelder personer
som ikke faller inn under 3 i lov om helsepersonell.
§ 2 første ledd
skal lyde:
Den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell
3, må ikke uten samtykke av det departement
som medisinalvesenet hører under, avertere eller
ved tekst eller billeder gjøre reklame for sin virksomhet,
frasett opplysning om navn, adresse og kontortid og en almindelig
meddelelse om virksomhetens art.
§ 3 første ledd
skal lyde:
Den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell
3, må ikke anvende lægemidler
som det er apotekerne forbudt å utlevere til alle og enhver,
foreta operative inngrep, gi innsprøitninger, iverksette
fullstendig eller lokal bedøvelse, eller anvende noen annen
undersøkelses- eller behandlingsmåte
som efter nærmere bestemmelse av Kongen bare må anvendes
av helsepersonell som nevnt.
§ 4 første ledd
skal lyde:
Den som ikke er helsepersonell
etter lov om helsepersonell 3, må ikke ta syke
i kur og derunder behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer
etter lov om vern mot smittsomme sykdommer.
§ 5 oppheves.
§ 6 første ledd
skal lyde:
Overtredelse av §§ 1-4 eller av bestemmelser som gis efter
denne lov, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.
I gjentagelsestilfelle og under særdeles skjerpende
omstendigheter kan straffen forhøyes til inntil
seks måneders fengsel.
Tredje ledd skal lyde:
Det fritar ikke vedkommende for straff at han
i de tilfeller som er nevnt i § 4, på grunn av
manglende kyndighet ikke har forstått
sykdommens art.
Fjerde ledd skal lyde:
Overtredelse av §§ 1-4 anses som forseelse.
§ 7 første ledd
skal lyde:
På samme måte som nevnt i § 6
straffes den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell
3, og som derved utsetter noens liv eller helbred for alvorlig
fare, enten ved selve handlingen eller ved at den syke
undlater å søke kyndig hjelp. Har kuren medført
døden eller betydelig skade på legeme
eller helbred, jfr. straffelovens § 9, kan anvendes
fengsel i inntil to år.
Tredje ledd skal lyde:
Det fritar ikke vedkommende for straff at han
på grunn av manglende kyndighet ikke
har forstått faren eller sykdommens art.
§ 8 skal lyde:
Har noen krav på helsehjelp for
annens regning, straffes den som for å opfylle den plikt
som således påhviler ham, har bevirket den syke
tatt under kur av person som ikke er helsepersonell
etter lov om helsepersonell 3, med bøter hvis kuren
har medført døden eller betydelig skade på legeme
eller helbred, jfr. straffelovens § 9.
Ny § 1-3a skal lyde:
1-3a. (Tilrettelegging
m.v.)
Kommunen skal planlegge,
organisere og legge til rette for at kommunen, helsetjenesten og
helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov
eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om
pliktens innhold.
Ny § 1-3b skal lyde:
1-3b. (Registrering
m.v.)
Kommunen skal motta og
registrere meldinger om helsepersonell i kommunen og i kommunehelsetjenesten.
Departementet kan i forskrift
gi regler om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis
og hvordan de skal registreres og formidles videre til sentralt
register.
Ny § 3-4 skal lyde:
3-4.Taushetsplikt
i forhold til kommuneadministrasjonen)
Kommunen kan pålegge helsepersonell
som arbeider innenfor rammen av denne lov å gi opplysninger til
bruk for planlegging, styring og utvikling av kommunehelsetjenesten.
Pålegg etter denne bestemmelsen
skal være saklig begrunnet og ikke omfatte flere opplysninger enn
det som er nødvendig av hensyn til formålet.
Nåværende § 3-4
blir ny § 3-5.
§ 3-5 nytt fjerde ledd
skal lyde:
Kommunelegen skal videresende
dødsmeldinger mottatt fra leger i kommunen etter lov om helsepersonell
36 til Dødsårsaksregisteret.
§ 6-6b oppheves.
Ny § 1-3a skal lyde:
1-3a. (Tilrettelegging
m.v.)
Fylkeskommunen skal planlegge,
organisere og legge til rette for at fylkeskommunen, tannhelsetjenesten
og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av
lov eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
om pliktens innhold.
Ny § 1-3b skal lyde:
1-3b. (Registrering
m.v.)
Fylkeskommunen skal motta
og registrere meldinger om helsepersonell i fylkeskommunen og i
tannhelsetjenesten.
Departementet kan i forskrift
gi regler om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis
og hvordan de skal registreres og formidles videre til sentralt
register.
Ny § 3-4 skal lyde:
3-4. Taushetsplikt
i forhold til administrasjonen i fylket)
Fylkeskommunen kan pålegge
helsepersonell som arbeider innenfor rammen av denne lov å gi opplysninger til
bruk for planlegging, styring og utvikling av tannhelsetjenesten
i fylkeskommunen.
Pålegg etter denne bestemmelsen
skal være saklig begrunnet og ikke omfatte flere opplysninger enn
det som er nødvendig av hensyn til formålet.
Gjeldende §§ 3-4 og 3-5 blir
nye §§ 3-5 og 3-6.
4. I lov av 30. mars 1984 nr. 15
om statlig tilsyn med helsetjenesten gjøres følgende
endringer:
§ 2 ny overskrift skal
lyde:
§ 2. Tilsynsmyndighetenes
oppgaver
§ 2 nye femte, sjette,
sjuende og åttende ledd skal lyde:
Fylkeslegen skal informere
Statens helsetilsyn om forhold som tilsier advarsel eller tilbakekall,
frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning
eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov
om helsepersonell kapittel 11.
Fylkeslegen og Statens
helsetilsyn gir administrative reaksjoner til helsepersonell etter
reglene i lov om helsepersonell kapittel 11.
Fylkeslegen og Statens
helsetilsyn skal registrere advarsel og tilbakekall, frivillig avkall,
eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning
eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov
om helsepersonell kapittel 11.
Fylkeslegen og Statens
helsetilsyn skal informere helsepersonellets arbeidsgiver om advarsel,
tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon,
lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett og begrensning
av autorisasjon etter lov om helsepersonell kapittel 11.
5. I lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler
m.v. gjøres følgende endringer:
§ 9 annet ledd skal lyde:
Når særlige grunner foreligger,
kan markedsføringstillatelsen gjøres
betinget av at preparatet bare skal være til bruk for visse
sykehus eller rekvireres av visse spesialister.
§ 26 annet ledd skal lyde:
I forskriftene kan fastsettes alminnelige innskrenkninger
i helsepersonells adgang til å rekvirere sprit,
brennevin og vin til medisinsk bruk.
§ 42 nr. 2 nytt annet
og tredje punktum skal lyde:
Institusjonen skal informere
Statens helsetilsyn om utestenging etter dette alternativ. Departementet
gir forskrift om informasjonsrutiner.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Presidenten: Det voteres over lovens
overskrift og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Videre var innstillet:
B.
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak
for Stortinget der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal
ha rett til å gå i å kreve utlevering
av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om
personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.
Presidenten: Forslaget under B blir i samsvar
med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende
Stortinget.