Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 40 minutter, fordelt med inntil 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Inger Løite (A) [13:45:07] (ordfører for saken): Jeg skal få legge fram flertallsinnstillingen i saken om lov av 17. juni 2005 nr. 103 om statens embets- og tjenestemenn mv.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har hele tiden vært klar på at vi ønsker å reversere endringene i tjenestemannsloven som Bondevik-regjeringen og Fremskrittspartiet vedtok våren 2005. Denne saken har vært drøftet grundig tidligere, og argumentene er de samme – og frontene er de samme. Vi registrerer at opposisjonen er lite opptatt av arbeidstakers rettigheter. Liberalisering av arbeidsmiljøloven, kutt i arbeidsledighetstrygden og også tidligere forsøk på å svekke sykelønnsordningen er noen eksempler. Dette viser et politisk og ideologisk mønster som også gjør seg gjeldende i diskusjonen om ny lov om tjeneste- og embetsmenn. Men valget i høst viste oss heldigvis at velgerne er opptatt av trygghet for arbeidsplasser og gode arbeidsforhold for arbeidstakerne.

De nåværende regjeringspartiene vil gjenta kritikken som kom fram forrige gang saken var til behandling. Vi mener at det burde ha vært gjennomført en mer omfattende prosess enn det regjeringen la opp til den gangen. Etter vårt syn var den manglende dialogen med de ansattes organisasjoner kritikkverdig. Prosessen med utarbeidelse av ny lov tydet på hastverksarbeid uten grundig utredning. Bondevik-regjeringen gav få argumenter med hensyn til hvorfor slike omfattende endringer var nødvendig, ja, det ble i det hele tatt et mangelfullt beslutningsgrunnlag.

Går vi over til selve innholdet i forandringene, mener vi at Bondevik-regjeringens forslag til ny embets- og tjenestemannslov fjernet sentrale elementer i forvaltnings- og tjenestemannsretten. Grunnleggende rettigheter og bestemmelser ble forringet.

Vi stiller oss også fortsatt undrende til påstandene om at forskjellen mellom arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven førte til lite mobilitet mellom offentlig og privat sektor og hvorvidt dette er et problem. Behov, kompetanse og lønns- og arbeidsforhold styrer i utgangspunktet dette. Vi frykter derimot at en svekkelse av de ansattes rettigheter kan bidra til at det blir vanskeligere å rekruttere og beholde gode arbeidstakere.

Vi mener videre at den daværende ordning med ansettelser fungerte godt. Ved ansettelser av tjenestemenn skulle det alltid være avgitt en innstilling av et organ der de ansatte var representert.

De endringene flertallet i Stortinget vedtok i forrige periode, vil svekke de ansattes innflytelse kraftig. Dette synliggjør den største forskjellen i utformingen av arbeidsgiverpolitikken mellom den avgåtte Bondevik-regjeringen og dagens Stoltenberg-regjering. Vi ønsker å verne om arbeidstakernes rettigheter, ikke bygge dem ned.

Retten til ventelønn var ikke ubetinget i det gamle lovverket, og vi er enig med opposisjonen i at ventelønnsordningen ikke må brukes til å støte folk ut av arbeidslivet. Men vi har mange eksempler på at det i omstillinger og omorganiseringer av virksomheter, som f.eks. i Telenor, Posten og NSB, har vært viktig å ha en ventelønnsordning, og at dette faktisk har ført arbeidstakere tilbake i jobb.

Statens arbeidsgiverpolitikk må være forutsigbar og ivaretakende og et eksempel til etterfølgelse for andre arbeidsgivere. I denne sammenheng må det være et mål å verne om de opparbeidede rettigheter, og ikke svekke dem, slik de tidligere regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vedtok.

Ut fra denne argumentasjonen anbefaler vi derfor at innstillingen bifalles slik den foreligger.

Åge Starheim (FrP) [13:50:00]: I det framforhandla dokumentet mellom Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV på Soria Moria går det ein raud tråd gjennom heile dokumentet: Det skal stakast ut ein ny kurs.

Den nye kursen kan vi sjå fleire plassar, og vi i Framstegspartiet må innrømme at vi er svært bekymra for konsekvensane av den nye kursen, ikkje minst for næringslivet, med påfølgjande fare for arbeidsplassar. Vi høyrer kva som vert sagt frå den nye regjeringa om at dei vil betre rammevilkåra for norsk næringsliv. Framstegspartiet er derimot redd for at fleire av utspela som no kjem, vil ha negativ verknad for næringslivet. Framstegspartiet er sterkt bekymra når den nye regjeringa no kjem med framlegg om å oppheve og reversere embets- og tenestemannslova. Vi er redd for at dette vil skape vanskar for statens moglegheit for omstilling. Framstegspartiet vil hevde at dette vil føre til eit ytterlegare hinder i det varsla arbeidet med å overføre statlege oppgåver til det kommunale nivået.

Framstegspartiet vil også peike på at innfører ein særskilde verneordningar for statleg tilsette, vil dette etter vårt syn verte eit hinder for mobilitet av arbeidskrafta mellom statleg og privat verksemd. Etter Framstegspartiet sitt syn vil både staten og det private næringslivet tape på dette. Staten taper som arbeidsgjevar, og det private næringslivet taper på den måten at dei får vanskar med å rekruttere kompetent arbeidskraft.

Framstegspartiet vil også hevde at ventelønnsordninga for statstilsette har bidrege til at eldre arbeidstakarar altfor ofte har måtta vike plassen ved omstilling og nedbemanning. Det er eit faktum at heile 90 pst. av ventelønnsmottakarane er over 50 år.

Framstegspartiet vil meine at i ein situasjon der ein etter kvart treng meir arbeidskraft, og der avtale om inkluderande arbeidsliv skal sikre at eldre arbeidstakarar kan stå lenger i arbeid, er ventelønnsordninga etter Framstegspartiet sitt syn feil medisin. Framstegspartiet meiner difor at den nye regjeringa sitt framlegg om å oppheve embets- og tenestemannslova er ei kursendring i feil retning, då dette skulle vere eit viktig bidrag i prosessen med å harmonisere arbeidsvilkåra for tilsette i private og offentlege verksemder. Framstegspartiet kjem difor til å røyste mot framlegget.

Presidenten: Den røde lampen lyser både titt og ofte, men presidenten passer på taletiden så alle skal få den taletiden de har krav på.

Bent Høie (H) [13:53:12]: Den røde lampen lyser med god grunn i denne saken fordi dette er en alvorlig sak i forhold til at en gjør noe så oppsiktssvekkende som å foreslå å videreføre en særstilling for ansatte i statlig virksomhet på bekostning av ansatte i kommunal og privat virksomhet.

Derfor er det grunn til å stille spørsmål om hvorfor en velger å gjøre dette. En har et avtaleverk mellom partene i arbeidslivet. En har ikke minst et lovverk bl.a. gjennom arbeidsmiljøloven som skal sikre alle arbeidstakeres rettigheter. En har virkemiddelapparat gjennom Aetat, og en har virkemiddelapparat gjennom folketrygden, som alt er med på å gi et grunnlag og en basis for at alle arbeidstakere i dette landet skal kunne føle en trygghet hvis deres arbeidsplass blir utsatt.

Hva er det da som gjør at Regjeringen mener at de som er ansatt i staten, skal ha et sterkere vern enn de som er ansatt i kommunal virksomhet? Hva er det som gjør at statsråden mener at en butikkansatt på Rema 1000 eller, for å ta noe enda mer nærliggende, en barnehageansatt i Florø ikke har behov for det samme vernet som en ansatt i hennes eget departement i Oslo? Det er det veldig vanskelig å se at det er noen annen grunn til enn at den sittende regjering mener at de universelle og generelle bestemmelser om beskyttelse som arbeidstakerne i kommunal og privat sektor i dette landet har, er for dårlige. Hvis de ikke er gode nok, kan en argumentere for at en gradvis skal bedre disse, og at en ønsker å starte med de statsansatte, som var grunnlaget den gangen denne loven ble vedtatt, men det er tross alt noen generasjoner siden.

Det er to ordninger som er helt vesentlige som en her viderefører, og som vil være et betydelig problem. Det er ventelønnsordningen, og det er prosedyrer i forbindelse med ansettelser. Hvis en ser på ventelønnsordningen og bruken av den de siste ti årene, vil en se at antall ventelønnsberettigede har steget fra 300 til 3 400 i perioden. 90 pst. av dem som får ventelønn i dag, er over 50 år. 73 pst. av dem som har begynt på ventelønn de siste ti årene, har fortsatt ventelønn. 20 pst. har mistet retten på grunn av at de er blitt alderspensjonister eller uførepensjonister, og 12 pst. av dem som har fått ventelønn, har kommet i arbeid.

Hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss klart det samme som Aetat skrev til Arbeids- og sosialdepartementet i forbindelse med at Bondevik II-regjeringens lovforslag var på høring. De skrev i høringsuttalelsen:

«Vi ser økning i antall brukere, lange stønadsperioder, lav overgang til jobb, høy andel seniorer, m.m. Dette i kontrast til de arbeidsmarkedspolitiske målsettinger om at flest mulig skal være i arbeid lengst mulig.»

Ventelønnsordningen har det ved seg at hvis en er over 50 år, blir en lettere skjøvet ut i forbindelse med omstillingsprosesser i statlig virksomhet. Det betyr at en som er over 50 år, i utgangspunktet er utsatt på arbeidsmarkedet og har da valget mellom å ha 66 pst. lønn med ventelønnsordningen eller gå over i en ny jobb som en vil oppleve som mer usikker. 73 pst. velger å stå på ventelønn fram til de går av med uføre- eller alderspensjon. Dette er diskriminerende i forhold til seniorer i arbeidslivet.

Videreføring av ventelønnsordningen er i strid med målsettingen i arbeidsmarkedspolitikken, som har en bred forankring i Stortinget. Det er i strid med målsettingen i IA-avtalen, som har en sterk forankring i Stortinget. Det er i strid med de målsettingene som et flertall i Stortinget har gitt uttrykk for i forbindelse med at en har bedt Regjeringen om å fremme en egen stortingsmelding om seniorpolitikk i arbeidslivet, nettopp for å få seniorene i større grad til å bli i arbeidslivet.

Når det gjelder ansettelsesprosedyrer, er det en her foreslår, med på å svekke statens muligheter til å få ansatt de beste menneskene i sin virksomhet. Det betyr at staten, som i utgangspunktet har en utfordring når det gjelder å få tak i de beste medarbeiderne, igjen sakker akterut i forhold til privat virksomhet. For en statsråd som har et totalansvar for statens personalpolitikk, må det være et paradoks å gå inn for en slik ordning.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:58:30]: Høstens valgresultat gjorde omkamp om arbeidsmiljølov og tjenestemannslov mulig. Nå oppheves loven om statens embets- og tjenestemenn som ble vedtatt i Odelstinget 9. juni i år. Den gamle tjenestemannsloven vekkes opp fra de døde ved hjelp fra de røde og makta på Youngstorget. Vi i Kristelig Folkeparti beklager dette.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å sikre et godt lovmessig vern for ansatte både i privat og offentlig sektor. Det er ingen tvil om at det fortsatt er behov for en arbeidsmiljølovgivning som bl.a. sikrer fysisk og psykisk arbeidsmiljø, og gir de ansatte vern mot usaklige oppsigelser.

Vi mener ansatte i privat og offentlig sektor bør ha harmoniserte og likeverdige arbeidsvilkår. For oss er det et mål at det skal gjelde felles regler for de fleste stillingskategorier, og at arbeidsmiljøloven skal omfatte flest mulige arbeidsforhold. Dette blir imidlertid ikke resultatet av stortingsflertallets beslutning om å oppheve lov om statens embets- og tjenestemenn.

Det er viktig for meg å påpeke at lov om statens embets- og tjenestemenn i stor grad ble vedtatt som en følge av anbefalingene fra Arbeidslivslovutvalget. Når nå loven oppheves, er det grunn til bekymring – av flere grunner.

Vi vet at tjenestemannslovens regler om ventelønn i betydelig utstrekning har vært misbrukt til å støte eldre arbeidstakere ut av arbeidslivet. At denne problemstillingen ikke engang omtales i proposisjonen, er oppsiktsvekkende. Særlig er det oppsiktsvekkende at dette skjer når en av statsrådene har tatt mål av seg til å være inkluderingsminister og ikke en utstøtingsminister. Det passer heller ikke godt for en fornyingsminister. Det er all grunn til å spørre hva statsråden vil foreta seg for å forhindre at ventelønnsordningen skal bli misbrukt for å kvitte seg med eldre arbeidstakere i framtiden.

Et annet forhold som gir grunn til bekymring, er at tjenestemannsloven forhindrer omstillinger i offentlig sektor. I årene framover vil det være behov for moderniseringer og effektiviseringer også i statlige virksomheter. I slike prosesser skal selvsagt hensynet til de ansatte tillegges betydelig vekt, men utgangspunktet for slike prosesser må være hva som tjener folket, ikke hva som isolert sett er mest tjenlig for de statsansatte.

I den forbindelse vil jeg gjerne høre statsrådens vurdering av tjenestemannslovens rolle og virkning for å nå Regjeringens ønske om å etablere flere statlige arbeidsplasser utenfor Oslo.

Jeg vil også påpeke at tjenestemannsloven er et hinder for kompetanseflyt mellom offentlig og privat sektor. Jeg tror samfunnet samlet sett er tjent med en større sirkulasjon av ansatte på tvers av sektorene.

Som det framgår av innstillingen, vil Kristelig Folkeparti stemme mot forslaget i Ot.prp. nr. 25.

Statsråd Heidi Grande Røys [14:00:00]: I Soria Moria-erklæringa kom det tydeleg fram at Regjeringa ville reversere dei endringane i tenestemannslova som vart vedtekne våren 2005. Dei omfattande endringane i lova som det førre stortinget vedtok, var ikkje tilstrekkeleg verken vurderte eller drøfta på førehand.

Eg vil òg vise til Innst. O. nr. 102 for 2004–2005, der komiteen sine medlemmer frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meinte at framlegget til ny embets- og tenestemannslov var av eit slikt omfang at det skulle ha vore utgreidd av eit eige lovutval, der ein kunne ha sett på dei ulike konsekvensane.

Bondevik-regjeringa fjerna sentrale delar av forvaltings- og tenestemannsretten utan at det naudsynte samarbeidet med dei tilsette sine organisasjonar låg føre. Denne regjeringa vil understreke at gode endringsprosessar i staten er avhengig av eit godt samarbeid mellom alle partar på begge sider av bordet. Større endringar av lover og reglar må verte grundig utgreidde, og dei tilsette sine organisasjonar må sjølvsagt trekkjast med i det arbeidet.

Eg er ikkje usamd i at gjeldande tenestemannslov bør vurderast med tanke på fornying. Men vi meiner at det er ein klar føresetnad at det arbeidet vert gjort i samarbeid med arbeidstakarpartane. Dette arbeidet er så vesentleg at det er viktig å få ein grundig utgreiingsprosess, der særleg konsekvensanalysar får ein sentral plass.

Eg har difor nemnt for hovudsamanslutningane tanken om å setje ned eit utval til å sjå nærare på lova. Eg har fått positive tilbakemeldingar på det. Ei årsak til at vi treng å sjå nærare på lova, er prosedyrane for tilsetjing. Mange verksemder mister godt kvalifiserte søkjarar fordi prosessen i dag tek for lang tid. Dette bør vi gjere noko med, men ikkje ved at dei tilsette mister sin medavgjerdsrett. Det er ikkje det som tek tid. Demokrati skal ta tid om det trengst, men det er andre ting med tilsetjingsprosedyrane som vi må gå inn og sjå på, heller enn å ta frå dei tilsette deira rettar. Dessutan treng vi òg på sikt ein grundig gjennomgang av embetsmannsordninga. Det fall utanfor Arbeidslivslovutvalet sitt mandat. Poenget er altså at vi skal gjere det i samarbeid med organisasjonane.

Det er òg signalisert at det kan vere grunn til å sjå på ventelønsordninga på ny. Det har både denne statsråden og statsministeren sagt. Venteløn skal altså ikkje vere ein tidlegpensjon. Venteløn vert heller ikkje gitt utan vilkår, men som ein rett som vert gitt ein tenestemann som vert sagd opp t.d. på grunn av omstilling. Venteløn er meint å vere ei løn som ein får medan ein ventar på nytt arbeid. Det vert kravd at ein ventelønsmottakar har meldt seg til Aetat som reell arbeidssøkjar, og det er Aetat sitt ansvar å følgje opp vedkommande.

Når det gjeld spørsmålet om å harmonisere lovverket i statleg og privat sektor, må ei slik avgjerd nettopp gjerast på ein heilskapleg måte ved å vurdere heile tenestemannslova i samanheng og ikkje fragmentert, slik som tilfellet var då Arbeidslivslovutvalet fekk utvida sitt mandat til å omfatte stillingsvernreglane i staten.

Komiteen sine medlemmer frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner at Regjeringa vil gjere det vanskeleg for staten å omstille ved ikkje å la den nye tenestemannslova gjelde frå nyttår. Ein hevdar at det å behalde gjeldande embets- og tenestemannslov vil gjere arbeidet med å føre statlege oppgåver over til kommunalt nivå vanskeleg. Det er eg usamd i.

Vi skal sjølvsagt ha gode omstillingsprosessar i staten. I debatten om kommunalkomiteens forvaltingsbudsjett i går var vi innom forvaltingsreforma som denne regjeringa skal jobbe med desse fire åra. Den jobben skal vi gjere. Denne lova legg ingen hindringar i vegen for at vi skal få til det. Eg kan heller ikkje sjå at den førre regjeringa burde ha vore usamd i det vi no gjer, nemleg å setje oss ned med organisasjonane og finne ut korleis vi skal starte arbeidet med å gå gjennom lovverket som det ligg føre. Det var nettopp difor partane trekte seg frå det arbeidet, fordi ein gjennomførte det omtrent over natta utan å ha teke med seg organisasjonane. Så dei som har skoen på, dei som skal gjennomføre ei omstilling der ute, skal altså ikkje ha noko som helst å seie i forhold til omstillingsprosessar. På den måten trur ikkje denne regjeringa at vi vil få til gode omstillingsprosessar verken i stat eller kommune, eller for den del i privat verksemd. Å høyre på sine tilsette som er midt oppi dette i kvardagen, er det beste utgangspunktet for å få til ting vi ynskjer.

Eg skal samle partane over jul. Vi skal setje oss ned og finne ut av om vi skal setje ned eit lovutval, eller om vi skal setje ned eit utval samansett av partane, og så får vi ta vegen vidare derifrå i forhold til dei punkta eg no har nemnt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [14:07:16]: Eg høyrde kva statsråden sa om venteløn. Eg registrerer likevel at det er dei eldre som må vike plass ved omstilling og nedbemanning. Når vi også registrerer at heile 90 pst. av ventelønsmottakarane er over 50 år, er dette bekymringsfullt. Påstanden vår er at også særskilde verneordningar for statleg tilsette inneber eit hinder for mobilitet av arbeidskraft mellom statleg og privat verksemd.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Kva vil statsråden gjere for at vi skal unngå at det er dei eldre som vert sitjande igjen som taparar i denne situasjonen?

Statsråd Heidi Grande Røys [14:08:10]: Eg er altså ikkje samd i at det er ventelønnsinstituttet i seg sjølv som gjer at det er dei eldre som må gå når det er nedbemanning og omstilling. Det skjer òg alle andre stader der ein har nedbemanning og omstilling. Det er ikkje berre i statleg sektor. Ein kan berre sjå seg rundt i det norske arbeidslivet! Kvar er dei arbeidsgivarane som står klare med opne armar og seier: Kom hit, du som er 58 år, du som er 60 år, som har vorte arbeidslaus! Her skal du få arbeid hos meg! Det er eit generelt problem i det norske arbeidslivet at arbeidsgivarane ikkje fokuserer på seniorane. Det vert t.d. ikkje gjort godt nok i statleg sektor. Det har eg som hovudansvarleg for statleg arbeidsgivarpolitikk begynt å sjå på. Men det vert neimen ikkje gjort godt nok i kommunal eller privat sektor heller. Det å skulle gi eldre arbeidstakarar ei reell moglegheit til å stå i arbeid handlar om, punkt 1, å leggje til rette for eit arbeidsliv slik at folk held ut, og, punkt 2, at ein ved nedbemanning og omstilling ser på den unike kompetansen og erfaringa som eldre arbeidstakarar har, og ser på om det ikkje er nettopp dette ein treng i den omstillingsprosessen bedrifta går gjennom.

Bent Høie (H) [14:09:31]: Jeg forstår at statsråden legger stor vekt på at prosessen i forhold til den forrige endringen ikke var i samsvar med det hun hadde ønsket. Det er det selvfølgelig mulig å diskutere. Utfordringen i innstillingen og i argumentasjonen i denne saken er imidlertid at det eneste argumentet som framføres for at man endrer loven, er at man er blitt enig i Soria Moria-erklæringen om at man skal endre loven.

Prosess kan vi diskutere, men når det gjelder prinsippene i saken, er spørsmålet: Hva mener statsråden om det arbeidet som skal gjøres videre? Er det slik at hun støtter et prinsipp som går ut på at kommunalt ansatte skal ha et dårligere vern enn dem som er ansatt i statlig virksomhet? Er det slik at utfordringene i forbindelse med omstilling er mindre for en statsansatt enn for en barnehageansatt i Florø, eller skal det videre arbeid bygge på at man skal ha et likt lovverk for kommune og stat?

Statsråd Heidi Grande Røys [14:10:45]: Eg har veldig sans for Høgre sitt omsyn til at tinga skal vere like her i verda. Problemet med Høgre er jo berre måten dei har gjort det på. Dei har føreteke kutt for dei som har betre ordningar enn andre. I den førre perioden kutta dei i permitteringsregelverk, i dagpengeordningar, i attføringsordningar, i rehabiliteringsordningar og i stillingsvern, i ventelønn og i medavgjerdsrett. Det er medisinen til Høgre i staden for å snu det til det motsette: Kanskje er det slik at nokon har gode ordningar fordi dei fortener det. Dei som har mindre gode ordningar, bør kanskje få moglegheit til å forhandle seg oppover, ikkje redusere nedover.

Når vi går inn i prosessen med arbeidstakarorganisasjonane, kan ikkje statsråden ha bestemt seg på førehand om korleis det skal verte. Då er det ingen prosess. Då ville det ha vore omtrent det same råkøyret som Bondevik-regjeringa heldt på med. Dei hadde bestemt seg på førehand, og så berre gjorde dei det slik.

Dersom ein vil ha ein dialog med arbeidstakarorganisasjonane, så har ein ein dialog. Det betyr at ein ikkje har bestemt seg på førehand.

Bent Høie (H) [14:12:06]: Det er ganske overraskende når en i sitt hovedinnlegg nettopp trekker fram de utfordringene som også vi ser, i forbindelse med både ventelønnsordningen og ansettelsesprosedyrene og på en måte innrømmer at det er vanskelig, og så kommer til at svaret altså er at en skal gå inn i en prosess der en skal se på om disse ordningene skal omfatte alle i arbeidsmarkedet. Det får vi la ligge foreløpig.

Statsråden sa også i sitt hovedinnlegg at hun mener at dette ikke vil føre til problemer i forhold til omstilling i det offentlige, og viste til den varslede regionsreformen. Er det slik at statsråden virkelig tror at når en foreslår at ansatte i statlig virksomhet skal overføres til kommunal virksomhet, vil de akseptere å bli overført til et helt annet lovverk og til en helt annet beskyttelse enn det de har i dagens tjenestemannslov? Ser hun ikke at den lovendringen man gjør i dag, nettopp vil gjøre at motstanden fra fagforeningene mot den varslede reformen vil bli betydelig større enn nødvendig?

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Heidi Grande Røys [14:13:22]: Nei, eg gjer ikkje det. Eg deler altså ikkje Høgre si tru på at pisk er det einaste moglege. Eg har tru på at dersom folk som er midt oppe i ein omstillingsprosess, vert tekne med og får sagt frå om kva dei synest, så respekterer dei mykje meir at omstillingsprosessen likevel må gå sin gang fordi statsråden eller regjeringa har teke ei anna avgjerd og ikkje fullt ut har kunna innfri krava til alle tilsette. Men det er viktig med dialog. Det er viktig å bruke tida. Det er jo det vi skal gjere. Vi skal bruke fire år på å diskutere ei forvaltingsreform. Det betyr at dersom det vert endringar slik at ein statstilsett vert kommunalt tilsett, som representanten Høie brukar som eksempel, har det vore ein lang prosess, og dei tilsette har sjølvsagt vore med i den prosessen. Det er godt kjent. Den tilsette er teken i vare gjennom at han har fått sagt kva han synest, og organisasjonane har vore med i arbeidet heile vegen.

Det er ein heilt annan måte å tenkje omstilling på. Eg er heilt overtydd om at dersom dei tilsette og dei tilsettes organisasjonar er med i omstillingsprosessen, går omstillingsprosessen mykje enklare enn ved å bruke pisk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:15:00]: Det er mye man kunne sagt om Bondevik-regjeringens behandling av denne saken, om forarbeidet, hvor det var mangel på konsekvensanalyser, og om kravet om et lovutvalg som ble avvist, som etter min mening gjorde at Stortinget hadde et mangelfullt beslutningsgrunnlag da det fattet sitt lovvedtak.

Jeg skal bare gi ett eksempel på hvorfor en reversering av loven er viktig, og det er nettopp i forhold til medbestemmelse ved tilsettinger.

Bondevik II-regjeringen og Fremskrittspartiet fjernet det kollegiale tilsettingsorganet som sikrer at tilsettingssaker i staten blir godt forberedt. Samhandlingen med arbeidstakerrepresentantene i innstillings- og tilsettingsråd forsvant. Så kan en spørre hvorfor denne tilsettingsordningen er så viktig. Og nå håper jeg at representanten Bent Høie fra Høyre følger med. At de ansatte er representert i tilsettingsorganene, er en sikkerhet for at tilsettinger i staten ikke er tuftet på tilfeldigheter, vennskap, kjennskap og kameraderi.

Bondevik-regjeringen åpnet også for at enkeltpersoner skulle få myndighet til å ansette arbeidstakere i statlige stillinger. Samtidig åpnet de for en utvidelse av ordningen med å unnlate å kunngjøre ledige stillinger. Dette ville medført at garantien mot politiserte tilsettinger og korrupsjon ikke lenger lå i tilsettingsprosessen, men ville vært avhengig av den enkelte leders moral og integritet.

Det er viktig at statsansatte er objektive og nøytrale, og at det til enhver tid er de best kvalifiserte som ansettes. I den senere tid har vi sett eksempler på at enkeltpersoner har foretatt noen ansettelser, og det har vel ikke slått like heldig ut, for å si det på den måten.

Det er bra at det kollegiale tilsettingsorganet i staten nå gjeninnføres. Det burde alle i denne sal sette stor pris på ettersom mange av de statsansatte nettopp er Stortingets og Regjeringens redskap, og det er viktig at deres ytelser blir underlagt strenge saklighetskrav, objektivitetskrav, kvalifikasjonskrav og kontroll.

Det er oppsiktsvekkende at Høyre sammenlikner butikkansatte med statsansatte. Innenfor den forfatningsrettslige rammen er det de statsansatte som representerer den utøvende makt. Det er nettopp derfor embets- og tjenestemenn har fått sin arbeidssituasjon regulert på en annen måte enn arbeidstakere i privat og kommunal sektor. De er også underlagt strenge habilitetskrav, har spesielle stillingsvernregler, lojalitetsbånd osv.

De spesielle krav til tjenestens utførelse og tjenestemennenes og embetsmennenes rolle er bl.a. gitt for å sikre uavhengighet, slik at forvaltningen framstår som forutsigbar, stabil og uavhengig av regjeringsskifter – til nytte for befolkningen og folkevalgte organer.

Stoltenberg-regjeringen gjør det eneste rette i denne saken: reverserer hele loven for på et senere tidspunkt å ta et helhetlig grep og følge de prosedyrer som bl.a. er nedfelt i utredningsinstruksen.

Bent Høie (H) [14:18:20]: Innlegget til siste taler gjorde at jeg har behov for å be om at det blir presisert hva som er målsettingen med det arbeidet statsråden har varslet at hun vil sette i gang. Vi har fått referert at statsministeren har sagt at det er grunn til å se på ventelønnsordningen. Vi har hatt en statsråd som i et tidligere innlegg har argumentert for at det er ting med ansettelsesprosedyren som det er grunn til å se på, for å få den mer lik det som er andre steder. En statsråd i en tidligere sak i dag, statsråd Bjarne Håkon Hanssen, sa i sitt svar til representanten Woie Duesund at Regjeringen ville vurdere ventelønnsordningen. Men det må vel være grunnlag for å få et svar på om målsettingen for den vurderingen skal være – som saksordfører uttrykte i dag, som siste taler uttrykte i dag, som statsråden var inne på i replikkordskiftet – en sterk argumentasjon for dagens ordninger, og ikke minst en argumentasjon for at dette kanskje også bør utvides til å gjelde andre. Eller om målsettingen med den prosedyren en skal sette i gang, er å få et system som endrer på de negative konsekvensene som må være åpenbare både i forhold til ansettelsesprosedyren og i forhold til ventelønnsordningen og de erfaringene en har hatt med dem de siste årene. Det er absolutt grunn til i dag å få svar på: Er målsettingen med prosessen fullstendig vern og utvidelse, eller endring og tilpasning til lovverket for andre arbeidstakere i dette landet?

Statsråd Heidi Grande Røys [14:20:18]: Som eg var inne på i mitt innlegg, startar ikkje eg forhandlingar med hovudsamanslutningane i staten på Stortinget sin talarstol. Eg har invitert hovudsamanslutningane til å vere med på eit arbeid der vi ser på embets- og tenestemannslova. Kva som skal kome ut av det, har ikkje statsråden eller Regjeringa bestemt seg for på førehand. Det er det nettopp arbeidet enten i eit lovutval eller i eit partssamansett utval som må fortelje. Kva Regjeringa kjem til å ha som utgangspunkt, kjem eg sjølvsagt heller ikkje til å leggje fram her frå Stortingets talarstol. Det ville vere heilt feil i forhold til eit slikt arbeid når eg har invitert partane med på det. Vi må stille med ope sinn. Vi treng å gjennomgå det, sjå på dei ulike elementa i det. Vi har nemnt ventelønnsordninga, vi har nemnt tilsetjingsprosedyrane – for å nemne to. Det er klårt at når vi skal sjå på embets- og tenestemannslova, skal vi sjå på alle elementa i henne. Men vi har altså ikkje bestemt oss på førehand, slik som Bondevik-regjeringa hadde: kva som skulle kome ut i andre enden, nemleg einsidige kutt i opparbeidde rettar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 5.