Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.
Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.
Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt. - Det er vedteke.
Anne Marit Bjørnflaten (A) [18:53:02] (komiteens leder og ordfører for saken): Økt internasjonalisering og økt mobilitet fører til at politi og rettsapparat må forholde seg til en kriminalitet som i stadig økende grad blir grenseovergripende. Organiserte kriminelle nettverk som opererer i flere land, stiller kriminalitetsbekjempelsen overfor nye utfordringer. Skal vi effektivt kunne bekjempe denne type grenseoverskridende kriminalitet i et felles reisefrihetsområde som det Norden utgjør, krever det at det ikke settes grenser for etterforskning og straffeforfølging i noen av statene - ellers vil slike stater lett bli et fristed for forbrytere og kriminelle nettverk.
En samlet komite er tilfreds med at den tradisjonelle utleveringsbegjæringen mellom de nordiske landene erstattes av en nordisk arrestordre. Justiskomiteen har ved flere anledninger, bl.a. da vi behandlet den såkalte politirollemeldingen, påpekt viktigheten av et tettere nordisk politi- og påtalemessig nordisk samarbeid. Nordisk arrestordre vil forenkle og effektivisere straffeforfølgning over statsgrensene.
Konvensjonen om arrestordre er en videreutvikling av det nordiske lovsamarbeidet. Konvensjonen pålegger de nordiske statene å avskaffe det nåværende utleveringssystemet og å innføre et overleveringssystem basert på gjensidig anerkjennelse. Det vil medføre at den staten som mottar en arrestordre, skal pågripe og overlevere den ettersøkte til den staten som har utstedt arrestordren, hvis det ikke foreligger særskilte grunner til å avslå. Muligheten til å nekte overlevering av egne borgere vil innsnevres og på det nærmeste bli avskaffet. For å sikre effektiviteten i systemet innføres det også svært korte frister for å etterkomme og iverksette en nordisk arrestordre. Komiteen har merket seg at samtlige høringsinstanser var positive til at nåværende utleveringssystem erstattes med overlevering på bakgrunn av en nordisk arrestordre.
På ett punkt har komiteen delt seg i et flertall som består av Arbeiderpartiet, SV og Høyre, og et mindretall bestående av Fremskrittspartiet. Flertallet viser til at siden de nordiske rettssystemene er preget av relativt stor rettsenhet og straffebudene er beskrevet stort sett likt, har avskaffelsen av mulighetene til å nekte overlevering når det gjelder forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat, liten betydning i praksis. Også forskjeller i lovverket vil ivaretas gjennom lov om nordisk arrestordre.
Et eksempel på dette er at den seksuelle lavalder er 15 år i Danmark og på Island, mens den er 16 år i Norge. Danmark og Island vil dermed være forpliktet til å overlevere en person til Norge dersom denne har hatt seksuell omgang med en 15-åring.
Mindretallet viser også til at man nå i all hovedsak avskaffer muligheten til å nekte overlevering når det gjelder forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat, men at et land likevel kan, ifølge konvensjonen, avslå å fullbyrde en nordisk arrestordre under gitte forutsetninger. På denne bakgrunn fremmer Fremskrittspartiet et eget forslag om at Norge på prinsipielt grunnlag ikke skal kreve en nordmann utlevert dersom handlingen er begått på et annet nordisk lands territorium og ikke utgjør en lovovertredelse etter dette landets lovgivning.
Jeg må få lov til å si at jeg synes at dette er en merkelig uttalelse fra det såkalte lov og orden-partiet Fremskrittspartiet. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet og SV, har også påpekt dette i en merknad. Konsekvensen kan bli at en norsk statsborger som i et av de andre nordiske landene begår en handling som er straffbar etter norsk lov, kan slippe unna straffeansvar. Vi er av den oppfatning at det blir feil kategorisk å utelukke mulighetene for overlevering, men at det bør vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Solveig Horne (FrP) [18:57:06]: Med fare for å skryte for mye av Regjeringen i dag, vil jeg bare si at Fremskrittspartiet støtter dette lovforslaget også. Vi mener dette er et skritt i riktig retning for effektiv bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet. Det viser seg at grenseoverskridende og organisert kriminalitet bare øker. Derfor er vi glad for at vi nå får dette lovforslaget som vil føre til et nytt og mer effektivt system for utlevering av lovbrytere til straffeforfølging og straffefullbyrding mellom de nordiske landene.
Fremskrittspartiet registrerer imidlertid at man nå i all hovedsak avskaffer muligheten til å nekte overlevering når det gjelder forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat. Selv om det i denne saken er tilnærmet lik lovgivning i de nordiske landene, reiser det et prinsipielt spørsmål som det for Fremskrittspartiet er viktig å peke på. Selv om dobbel straffbarhet nærmest blir opphevet i loven, er det likevel slik, i henhold til konvensjonens artikkel 5, at et land kan avslå å fullbyrde en nordisk arrestordre dersom en handling er begått på dette lands territorium og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse i dette landet.
Fremskrittspartiet synes virkningen av artikkel 5 har vært veldig lite drøftet i lovforslaget. Flertallet i komiteen viser i sine merknader til artikkel 4 nr. 3 i forhold til de enkelte avslagsgrunner, men unngår å vise til at artikkel 5 også kan bli gjeldende.
Fremskrittspartiets syn er at Norge på prinsipielt grunnlag ikke bør kreve en nordmann utlevert og eventuelt straffeforfulgt, såfremt vedkommende ikke har begått en lovovertredelse etter det respektive lands lovgivning. Fremskrittspartiet har derfor fremmet et forslag om at påtalemyndighetene ikke skal kunne kreve noen utlevert for en handling begått i et annet nordisk land hvis det ikke utgjør en lovovertredelse i det landet.
Jeg vil derfor fremme mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet i innstillingen.
Presidenten: Representanten Solveig Horne har teke opp det forslaget ho refererte til.
Akhtar Chaudhry (SV) [18:59:26]: Jeg skal ikke holde noe langt innlegg. Jeg har kun et spørsmål til Fremskrittspartiet, som ved en anledning bør svare.
Nå snakker vi om Norden, og jeg gir Fremskrittspartiet derfor muligheten til å forklare det prinsippet som de nå framførte - nemlig at dersom en norsk borger i et annet nordisk land begår en forbrytelse som er straffbar i Norge, skal vi ikke kreve vedkommende hjem. Mitt spørsmål er om dette bare gjelder Norden, eller er dette et universelt prinsipp for Fremskrittspartiet? Hvis dette gjelder Norden, kan vi faktisk leve med det, for vi har - som forrige taler var innom - et felles verdigrunnlag i Norden. Omtrent alt som er straffbart hos oss, er straffbart i andre nordiske land. Men så finnes det andre land hvor det som er straffbart hos oss, ikke er straffbart der. For eksempel kjønnslemlestelse, som Fremskrittspartiet er veldig opptatt av - og det er vi også - er ikke straffbart andre steder i verden, men det er straffbart hos oss.
Da er spørsmålet: Hvis en norsk statsborger begår denne handlingen andre steder i verden, vil Fremskrittspartiet da gå med på å kreve vedkommende hjem for å straffeforfølges her hjemme? Jeg er ute etter å høre om dette prinsippet er universelt eller bare gjelder Norden.
Odd Einar Dørum (V) [19:01:41]: Jeg vil snu problemstillingen som representanten Chaudhry presenterte, og si at det er en spesiell grunn til at vi faktisk skal kunne gjøre det som lovforslaget foreslår, i Norden. Vi har en lang tradisjon med et nordisk samarbeid og et nordisk rettsfellesskap, og med et nordisk arbeid på ulike deler av lovgivningens område søker vi å finne samlende løsninger. Det er interessant også i en bredere internasjonal sammenheng, det vi kan gjøre i Norden og lære av i Norden. Jeg vil heller si det på en annen måte - det kan hende at Den europeiske union vedtar forslag som vi har lyst til å være med på, men som er langt mer krevende enn det vi har her.
Det å bruke hele det nordiske området for å lete etter løsninger som vi har lang tradisjon for å stå i og kunne forsvare, synes jeg er en spennende tilnærming. Jeg synes den er spennende på to måter - for det første Norden i seg selv, men også Norden som en del av Den europeiske union og et videre internasjonalt rettssamarbeid.
Jeg skal ikke bruke min tid på å være polemisk overfor Fremskrittspartiet, for jeg skjønner faktisk at Fremskrittspartiet ønsker å innskrenke noe. Men jeg kan skjønne Chaudhrys spørsmål, for det kan godt tenkes at man ikke vil gjøre det i andre tilfeller. Men jeg legger til grunn at de mener det de mener, og da vil det kunne ha noen konsekvenser. Det kan godt tenkes at jeg i andre sammenhenger vil stemme for presiseringer og innskrenkninger, men jeg finner liten grunn til å gjøre det innenfor det nordiske rettsfellesskap. Er det noe sted på kloden hvor vi faktisk skal gjøre dette i gjensidig tillit og på gjensidig bakgrunn, og det er utmerket beskrevet både i lovforslaget og av komiteen, er det i det nordiske fellesskapet. Dette er også en måte å utvikle nordisk samarbeid på, at vi klarer å gjøre det på rettens område. Det er også andre områder, men de hører ikke til debatten her i dag.
Så Venstre støtter med disse ord den innstillingen som er fremmet, og vil gjerne avvente debatten om andre arrestordrer som er kompliserte og utfordrende, og som jeg er sikker på at statsråd Storberget er enig med meg i. Men å starte i Norden er utmerket. Det er nettopp her det skulle startet hvis vi mener noe med de ordene vi stort sett bruker når Nordisk Råd sitter samlet og har sine plenumsforsamlinger.
Statsråd Knut Storberget [19:04:04]: Jeg er veldig enig med representanten Dørum i hans påpekning av betydningen av strafferettssamarbeidet i Norden. Det har betydning i mange retninger. For det første bor vi svært tett på hverandre, og vi har veldig lik rettskultur. Det andre er at vi i Norden har en stor mulighet til å ta felles grep overfor svært alvorlig kriminalitet.
Dette som Odelstinget nå er invitert til å vedta, er jo kanskje et av de områdene hvor vi ser at det praktiske politi- og påtalesamarbeidet mellom de nordiske land fungerer svært godt, og også har fungert som modell for øvrig internasjonalt samarbeid, bl.a. europeiske arrestordre. Vi har fått en europeisk arrestordre som har masse komplisert i seg, og som det også har vært en lang prosess for Norge å forsøke å komme i posisjon til. Vi ser igjen at Norden tar tak og lager en ny arrestordre, som vi vedtar i dag i norsk lov, og som bidrar til at vi får enda greiere regler for å kunne håndtere kriminelle, uavhengig av hvor i Norden de måtte befinne seg.
Dette er etter mitt skjønn en svært viktig lovsak for oss, og jeg håper at dette samarbeidet bare blir tettere og mer integrert i forhold til mange av de utfordringene vi står overfor i Norden - det være seg menneskehandel, kjønnslemlestelse, spørsmål om etterforskning av krigsforbrytelser og desslike. Noe av dette er også tema - bl.a. internettrelaterte overgrep - på det justisministermøtet vi skal ha nå like over sommeren for å se om det er andre mekanismer vi kan trekke opp for å gjøre samarbeidet i Norden tettere. Det kan også fungere for et øvrig internasjonalt samarbeid, som vi er helt avhengig av for å kunne komme til bunns i mange alvorlige kriminalitetsarter som vi vet ikke kjenner noen grenser.
I dag er det slik at utlevering mellom de nordiske stater er basert på likelydende lover fra begynnelsen av 1960-tallet. Det utleveringssystemet som vi har hatt, har fungert godt, vært veldig smidig og lite byråkratisk, mens samfunnsutviklingen har vist at det var ønskelig med forbedringer av systemet. I 2002 vedtok EU et nytt og forenklet system for overlevering av lovbrytere - den europeiske arrestordre, som vi har vært inne på - og denne var bl.a. inspirert av nettopp dette nordiske samarbeidet. Men den gikk noe lenger for å forenkle prosessen og avskaffe avslagsgrunner. Det var derfor de nordiske landene i 2002 besluttet at reglene om utlevering av lovbrytere i Norden skulle revideres i lys av en ny europeiske arrestordre. Forutsetningen var at den nordiske utleveringsordningen etter revisjonen skulle bli minst like vidtrekkende og effektiv på alle punkter som den europeiske arrestordren. Dette har vi heldigvis lyktes med. Æren går til både den forrige regjering og den nåværende regjering. Konvensjonen ble ferdigforhandlet i 2005 og undertegnet av alle de nordiske land 15. desember 2005.
Vi har jo alle forutsetninger for å kunne ha et slikt nært samarbeid om kriminalitetsbekjempelse i Norden. Regjeringas ambisjon er at vi i framtida skal styrke politisamarbeidet på alle nivåer i strafferettspleien for å kunne stå mer effektivt rustet mot den internasjonalt forgreina kriminaliteten.
Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet fremmer et mindretallsforslag på ett punkt. Fremskrittspartiet ønsker å lovfeste at påtalemyndigheten ikke skal kunne kreve overlevering for forhold som er begått på et annet nordisk lands territorium, når det ikke utgjør en lovovertredelse etter dette landets lovgivning.
Jeg vil bemerke at straffelovgivningen i de nordiske stater er bygd på felles verdier, som jeg sa innledningsvis, og er i stor grad sammenfallende. Den situasjonen som Fremskrittspartiet tar opp, vil dermed neppe oppstå særlig ofte i praksis. Jeg vil imidlertid si meg enig med flertallet i komiteen, at man ikke kategorisk bør utelukke mulighetene for å kreve overlevering i slike tilfeller. Ja, hvorfor skulle vi gjøre det, avskaffe den muligheten vi har gjennom denne nordiske avtalen, når man faktisk kan ha en mulighet til å kreve utlevering? Men det er en «kan-regel» som oppstilles. Jeg har rett og slett problemer med å se hva som er bakgrunnen for at vi skulle si fra oss den muligheten også på nordisk nivå.
Jeg må også si at jeg syns representanten Chaudhrys problemstilling i så måte er relevant for å belyse om det skulle være noe prinsipielt som gikk inn i Fremskrittspartiet med tanke på det å kunne kreve utlevering. Når en norsk borger har begått en straffbar handling som er belagt med straff etter norsk lov, hvorfor i all verdens navn skulle vi ikke da gjøre hva vi kan for å kunne forfølge en slik forbrytelse?
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Solveig Horne (FrP) [19:09:13]: I artikkel 5, som gjelder enkelte avslagsgrunner, står det helt klart at en arrestordre kan avslås dersom forholdet er begått på den iverksettende stats territorium og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse der.
Mitt spørsmål til statsråden gjelder § 17, som justisministeren har foreslått i saken: Ser ikke justisministeren at artikkel 5 i grunnen kan virke mot sin hensikt i forhold til § 17, som er foreslått?
Statsråd Knut Storberget [19:09:44]: Nei, det ser jeg ikke.
Det er her jeg tror at Fremskrittspartiet forstår avtalen feil, for det er faktisk slik at det utleverende landet har en mulighet til å avslå utlevering når det ikke er straffbarhet for forholdet i det landet man utleverer fra.
Fremskrittspartiets forslag oppfatter jeg slik at man ønsker å avskjære muligheten for at norsk politi skal kunne kreve utlevering i tilfeller hvor det er begått straffbare handlinger av nordmenn i utlandet. Det er en ganske annen problemstilling, en mulighet som jeg ikke forstår hvorfor vi skal avskrive. Det er jo tross alt bare en mulig hjemmel som norsk politi måtte ha, og som kan være god å ha.
Når det gjelder Norden, må jeg si, som representanten Dørum, Chaudhry og andre har pekt på, at vi har så like lover og regler, en stor grad av rettsenhet, at det sjelden vil kunne problematiseres noe prinsipielt når det gjelder spørsmålet om dobbelt straffbarhet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Solveig Horne (FrP) [19:11:02]: Det var representanten Akhtar Chaudhry som fikk meg til å ta ordet en gang til i denne saken.
Den saken vi behandler i dag, gjelder pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater. Som flere talere har sagt, er det nordiske rettssystemet preget av relativt stor rettsenhet. Det eneste problemet som kommer opp i de nordiske landene, gjelder den seksuelle lavalder. For Fremskrittspartiet er dette et prinsipielt spørsmål. Hvis en nordmann reiser til f.eks. Danmark og har sex med en 15-åring, skal han da kreves utlevert?
Så vil jeg minne representanten Chaudhry om at vi i dag har et lovverk med tanke på det han tar opp - straffeloven § 12 første ledd nr. 3, som Fremskrittspartiet støtter fullt og helt opp om. Der er det ramset opp en masse handlinger som er straffbart for en nordmann å gjøre i utlandet. Jeg vil bare si at meg bekjent er det forbudt med kjønnslemlestelse i de fleste land i verden. Så den problemstillingen kommer ikke opp der.
Men så må jeg jo si når det gjelder den rørende bekymring som Akhtar Chaudhry har for dette: Jeg kan ikke se at han har foreslått at vi skal heve den seksuelle lavalderen - Danmark har en seksuell lavalder på 15 år, mens Norge har 16 år - hvis han er så bekymret for dette.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.
(Votering, sjå side 649)
Votering i sak nr. 6
Presidenten: Under debatten har Solveig Horne satt fram et forslag
på vegne av Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
Ǥ 17
første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Påtalemyndigheten skal ikke kreve noen utlevert dersom forholdet
er begått på et annet nordisk lands territorium, og det ikke
utgjør en lovovertredelse etter dette lands lovgivning.»
Det voteres over dette forslaget fra Fremskrittspartiet.
Votering:
Forslaget fra Fremskrittspartiet ble med 63 mot 17 stemmer ikke
bifalt.(Voteringsutskrift kl. 20.43.25)Votering
Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å
gjøre slikt vedtak til
lov
om pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på
grunn av straffbare forhold
(lov om nordisk arrestordre)
Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser
§
1 Definisjon av nordisk arrestordre
En nordisk arrestordre er en
avgjørelse truffet av en nordisk stat om å be en annen nordisk
stat pågripe og overlevere en ettersøkt person til
a) strafforfølgning for forhold som i den staten som har
utstedt arrestordren, kan medføre frihetsstraff eller en annen frihetsberøvende
reaksjon, eller
b) fullbyrding av reaksjon som nevnt i
bokstav a.
§ 2 Krav til utforming av en nordisk
arrestordre
En arrestordre skal være skrevet på norsk,
svensk, dansk eller engelsk og den skal inneholde den ettersøktes
personalia og statsborgerskap,
a) navn, adresse,
telefon- og faksnummer og e-postadresse til den som har utstedt arrestordren,
b) om det foreligger en rettskraftig dom, en pågripelsesbeslutning
eller en annen avgjørelse med samme rettskraft,
c) lovovertredelsens karakter med en henvisning til straffebestemmelser
som antas å ramme handlingen,
d) en beskrivelse
av under hvilke omstendigheter lovovertredelsen er begått, herunder
tidspunkt, sted og omfang av den ettersøktes deltakelse,
e) den idømte straff eller den strafferamme som er fastsatt
for lovovertredelsen i den staten som har utstedt arrestordren, og
f) så vidt mulig andre følger av lovovertredelsen.
Som en nordisk arrestordre regnes også en europeisk
arrestordre utstedt etter Den europeiske unions råds rammebeslutning
13. juni 2002 om den europeiske arrestordre og prosedyrene for overlevering
mellom medlemsstatene.
Er den ettersøkte registrert i Schengen
informasjonssystem, skal registreringen regnes som en nordisk arrestordre
dersom den inneholder opplysninger som nevnt i første ledd.
§ 3 Forholdet til straffeprosessloven
Så fremt ikke
annet er bestemt i denne lov, gjelder straffeprosesslovens regler så
langt de passer.
Kapittel 2. Vilkår for å
iverksette en nordisk arrestordre
§ 4 Plikten til å
iverksette en arrestordre
Arrestordren skal etterkommes og iverksettes
hvis ikke det foreligger en avslagsgrunn etter § 5 eller § 6.
Gjelder arrestordren flere straffbare forhold, skal den etterkommes
og iverksettes selv om vilkårene bare er oppfylt for ett av forholdene.
Dersom det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn for ett eller flere forhold,
jf. § 5, skal det settes vilkår om at den ettersøkte ikke
kan straffforfølges for disse forholdene. Dersom det foreligger en
fakultativ avslagsgrunn, jf. § 6, kan det settes et slikt vilkår.
§ 5 Obligatoriske avslagsgrunner
En arrestordre skal
avslås dersom:
a) det er gitt amnesti
for det samme forholdet i Norge,
b) den ettersøkte
på grunn av sin alder ikke kan gjøres strafferettslig ansvarlig
for forholdet i Norge,
c) det i Norge foreligger rettskraftig
dom for det samme forholdet, og straffen i tilfelle domfellelse er fullbyrdet,
under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes,
d)
det i Norge foreligger rettskraftig dom for det samme forholdet på
overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, og
dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes,
e) det i Norge foreligger rettskraftig forelegg for det
samme forholdet, og forelegget er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke
lenger kan fullbyrdes,
f) det i Norge foreligger godkjent
avtale fra mekling i konfliktråd for det samme forholdet, og avtalen
ikke er vesentlig misligholdt,
g) rettsforfølgning
for det samme forholdet i Norge er innstilt, med mindre det foreligger forhold
som nevnt i straffeprosessloven § 74 første, femte eller sjette
ledd,
h) det i Norge er meddelt påtaleunnlatelse
for det samme forholdet, med mindre det foreligger forhold som nevnt i straffeprosessloven
§ 74 andre, tredje, fjerde eller sjette ledd, eller
i) den kompetente myndighet har kjennskap til at det i en stat som er
tilknyttet Schengensamarbeidet, foreligger en rettskraftig dom eller en
annen endelig avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning
for det samme forholdet, og, dersom det er ilagt en reaksjon, at denne reaksjonen
er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes.
§ 6 Fakultative avslagsgrunner
En arrestordre
kan avslås dersom:
a) det er igangsatt
strafforfølgning mot den ettersøkte i Norge av det forholdet
arrestordren gjelder,
b) forholdet er begått helt
eller delvis i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske
bilandene, eller øvrige områder underlagt norsk jurisdiksjon,
og forholdet ikke er straffbart etter norsk lovgivning,
c) påtalemyndigheten har kjennskap til at det i en stat som ikke
er tilknyttet Schengensamarbeidet, foreligger rettskraftig dom for det samme
forholdet, og straffen i tilfelle domfellelse er fullbyrdet, under fullbyrding
eller ikke lenger kan fullbyrdes etter denne statens regler, eller
d) arrestordren gjelder fullbyrding av dom, og den ettersøkte
er bosatt eller oppholder seg i Norge, eller er norsk statsborger, og norske
myndigheter forplikter seg til å fullbyrde dommen.
Den ettersøkte skal få anledning til å uttale seg
før en arrestordre avslås på grunnlag av et forhold som
er nevnt i bokstav a til d. Før en arrestordre avslås etter
bokstav d, skal også kriminalomsorgen gis anledning til å uttale
seg.
§ 7 Betinget overlevering
Dersom en arrestordre
gjelder overlevering til strafforfølgning, og den ettersøkte
er norsk statsborger eller bosatt i Norge, kan det settes som vilkår
for overleveringen at vedkommende sendes tilbake for å sone en eventuell
dom her.
Den ettersøkte og kriminalomsorgen skal få
anledning til å uttale seg før det settes et slikt vilkår.
§ 8 Vilkår for overlevering. Spesialitetsprinsippet
Det skal settes som vilkår for overleveringen at vedkommende ikke
skal utleveres eller overleveres til en stat utenfor Norden for et forhold
begått forut for overleveringen, med mindre
a) den ettersøkte samtykker,
b) den ettersøkte
har unnlatt å forlate riket, enda han i 45 dager har hatt mulighet
dette,
c) den ettersøkte frivillig er vendt tilbake
til riket etter først å ha forlatt det, eller
d) departementet samtykker til utleveringen eller overleveringen.
Strafforfølgning eller straffullbyrding kan innledes
mot en person som er overlevert fra Norge for et forhold som er begått
forut for overleveringen, med mindre
a) det
foreligger forhold som nevnt i § 5, eller
b) forholdet
er begått helt eller delvis i Norge, jf. § 6 bokstav b, og påtalemyndigheten
ikke samtykker.
Kapittel 3. Behandlingen
av en nordisk arrestordre
§ 9 Oversendelse til påtalemyndigheten
En arrestordre skal sendes politimesteren på stedet den ettersøkte
oppholder seg. Er oppholdsstedet ukjent, skal arrestordren sendes Kripos.
Ved feilsending skal den som mottar arrestordren, straks sende den
videre til kompetent påtalemyndighet og underrette den som har utstedt
arrestordren.
Den
ettersøkte skal pågripes snarest mulig hvis det ikke er åpenbart
at overlevering må avslås etter § 5 eller vil bli avslått
etter § 6. Ved pågripelsen skal den ettersøkte informeres
om arrestordren og om muligheten til å samtykke til overlevering og
en eventuell strafforfølgning for andre forhold og hvilke rettsfølger
et slikt samtykke har. Det skal oppnevnes forsvarer.
Vil påtalemyndigheten
beholde den pågrepne i mer enn 3 dager for å gjennomføre
overleveringen, skal vedkommende snarest mulig og senest den tredje dagen
etter pågripelsen fremstilles for tingretten med begjæring om
fengsling. Fengsling kan besluttes dersom vilkårene i straffeprosessloven
§§ 171 eller 172, jf. § 170 a, er til stede. Tingretten skal
i vurderingen av om fengsling skal besluttes legge til grunn opplysningene
i arrestordren, med mindre de åpenbart er uriktige. Beslutter retten
fengsling, skal det settes en tidsfrist som ikke må overstige 2 uker.
Den kan forlenges med inntil 2 uker av gangen. Dersom det foreligger en
konkurrerende anmodning om utlevering, jf. § 14 andre ledd, eller den
som kreves overlevert tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden,
gjelder ikke fristene i fjerde og femte punktum.
Andre straffeprosessuelle
tvangsmidler kan anvendes i samme utstrekning som i saker om tilsvarende
lovbrudd her i riket. Andre ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.
§ 11 Immunitet og privilegier
Dersom den ettersøkte
har immunitet eller et privilegium med hensyn til rettsforfølgning
eller fullbyrding i Norge, skal påtalemyndigheten straks anmode angjeldende
myndighet om å oppheve immuniteten eller privilegiet.
Den som er overlevert til Norge
på grunn av en nordisk arrestordre, kan overleveres videre til en
annen nordisk stat på grunn av en nordisk arrestordre som gjelder
et straffbart forhold vedkommende har begått forut for overleveringen
til Norge.
Dersom den ettersøkte er overlevert fra Island,
skal videreoverlevering ikke skje uten samtykke fra de kompetente islandske
myndigheter når den ettersøkte er islandsk statsborger eller
handlingen vedkommende kreves overlevert for utgjør en politisk forbrytelse.
Dersom den ettersøkte er utlevert til Norge fra en stat utenfor
Norden, skal vedkommende ikke overleveres i strid med vilkår som er
satt for utleveringen.
Den kompetente myndighet skal sørge
for at det straks blir sendt en anmodning til angjeldende stat for å
anmode om samtykke til overleveringen.
§ 13 Avgjørelse
om overlevering
Avgjørelse av om arrestordren skal etterkommes
eller ikke, treffes av påtalemyndigheten.
Gir den ettersøkte
samtykke til overlevering, skal avgjørelsen treffes straks og senest
tre dager etter at samtykket er gitt. Den ettersøkte kan også
samtykke til rettsforfølgning for andre lovovertredelser som er begått
forut for overleveringen. Et samtykke skal avgis skriftlig etter at den
ettersøkte har blitt orientert om virkningen av at samtykke gis.
Et samtykke kan tilbakekalles, likevel slik at samtykke etter andre punktum
bare kan kalles tilbake dersom samtykke til overlevering kalles tilbake.
Dersom påtalemyndigheten vil etterkomme arrestordren, og den
ettersøkte ikke samtykker til overlevering, eller trekker samtykket
tilbake før overleveringen er gjennomført, sendes saken straks
til tingretten. Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene
for overlevering er oppfylt. Spørsmålet skal om mulig behandles
i rettsmøtet om varetektsfengsling. Opplysningene i arrestordren
skal legges til grunn for avgjørelsen, med mindre de åpenbart
er uriktige. Kjennelsen kan ankes etter reglene i straffeprosessloven kapittel
26. Fristen for anke er likevel tre dager. Anke har oppsettende virkning.
Rettskraftig avgjørelse skal om mulig foreligge senest 30 dager etter
pågripelsen av den ettersøkte. Den rettskraftige avgjørelsen
sendes straks til påtalemyndigheten, som innen tre dager treffer avgjørelse
om arrestordren skal etterkommes eller ikke.
Frister som nevnt i
andre og tredje ledd begynner ikke å løpe før påtalemyndigheten
har mottatt tilstrekkelige opplysninger til å treffe avgjørelsen.
Dersom den ettersøkte har immunitet eller privilegium i Norge for
den straffbare handling arrestordren gjelder, begynner ikke fristen å
løpe før immuniteten eller privilegiet er opphevet. Dersom
det foreligger forhold som nevnt i § 12 andre og tredje ledd, begynner
fristen ikke å løpe før angjeldende stat har gitt samtykke.
Dersom fristene i særlige tilfeller ikke kan overholdes, skal
påtalemyndigheten straks underrette den som har utstedt arrestordren
om dette.
Den ettersøkte kan påklage påtalemyndighetens
vedtak. Spørsmålet om vilkårene for overlevering er til
stede kan ikke påklages. Straffeprosessloven § 59 a gjelder tilsvarende.
Fristen for å klage er likevel tre dager, og klagen har oppsettende
virkning. Klageinstansen treffer avgjørelse straks og senest tre
dager etter å ha mottatt klagen.
Når endelig avgjørelse
om overlevering foreligger, skal påtalemyndigheten straks underrette
den som har utstedt arrestordren.
Departementet kan gi forskrifter
om samtykke.
Dersom det foreligger flere nordiske arrestordre som gjelder
samme person, skal påtalemyndigheten treffe avgjørelse om hvilken
arrestordre som skal etterkommes.
Dersom det i tillegg til en eller
flere nordiske arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra
en stat utenfor Norden, treffes avgjørelsen av departementet.
I vurderingen av hvilken arrestordre eller utleveringsbegjæring
som skal etterkommes, skal det bl.a. legges vekt på stedet for og
grovheten av de straffbare handlinger, når de konkurrerende arrestordrene/utleveringsbegjæringene
er utstedt, og om de gjelder strafforfølgning eller fullbyrding av
dom.
§ 15 Frist for overlevering
Den ettersøkte
skal overleveres snarest mulig og senest fem dager etter at det foreligger
en endelig avgjørelse om overlevering. Gjør særlige
omstendigheter det umulig å overlevere den ettersøkte innenfor
denne fristen, skal påtalemyndigheten straks kontakte den som har
utstedt arrestordren for å avtale en ny frist.
Overlevering
kan utsettes dersom det foreligger tungtveiende humanitære grunner.
Overlevering kan utsettes for å strafforfølge den ettersøkte
i Norge for et annet straffbart forhold. Det samme gjelder dersom den ettersøkte
skal fullbyrde en dom for et annet straffbart forhold.
I stedet for
å utsette overleveringen kan overlevering gjøres midlertidig
på vilkår som avtales skriftlig mellom påtalemyndigheten
og den som har utstedt arrestordren.
Dersom den ettersøkte
er frihetsberøvet, skal kriminalomsorgen gis anledning til å
uttale seg før det treffes avgjørelse etter første
ledd andre punktum og andre ledd.
Kapittel 4. Overlevering
til Norge
§ 17 Utstedelse av en nordisk arrestordre
Påtalemyndigheten kan utstede en arrestordre til en annen nordisk
stat til strafforfølgning dersom den ettersøkte med skjellig
grunn kan mistenkes for å ha begått en straffbar handling som
kan medføre fengsel. Påtalemyndigheten kan utstede en arrestordre
til straffullbyrding dersom det foreligger rettskraftig dom på fengsel
eller annen frihetsberøvelse.
Arrestordren skal utformes i
samsvar med § 2 og sendes den myndigheten som etter vedkommende stats
lovgivning er kompetent til å motta en arrestordre.
§
18 Varetektsfradrag
Når en ettersøkt overleveres til
fullbyrding av dom her i riket, skal det gjøres fradrag i straffen
for den tiden han eller hun i anledning av saken har vært berøvet
friheten i den iverksettende stat. Det samme gjelder når den ettersøkte
blir overlevert til strafforfølgning, dersom den ettersøkte
blir idømt fengselsstraff her i riket på grunnlag av det straffbare
forholdet arrestordren gjelder.
§ 19 Strafforfølgning
for andre straffbare forhold
Den som overleveres til Norge, kan strafforfølges,
og straff kan fyllbyrdes mot vedkommende for straffbare forhold begått
forut for overleveringen med mindre
a) det
i den stat som overleverte vedkommende foreligger forhold som nevnt i §
5 bokstav a til h eller det foreligger forhold som nevnt i § 5 bokstav
i,
b) vedkommende er overlevert fra Island, forholdet
gjelder en politisk forbrytelse og Island ikke samtykker til strafforfølgning,
eller
c) forholdet er begått helt eller delvis på
territoriet til den stat som overleverte vedkommende, eller et sted som
likestilles med dette, og forholdet ikke er straffbart etter denne statens
lovgivning, med mindre denne staten samtykker til strafforfølgning.
Selv om vilkårene i første ledd bokstav
b og c ikke er oppfylt, kan den som overleveres til Norge, strafforfølges
på grunn av tidligere straffbare forhold når
a) vedkommende har unnlatt å forlate riket, enda han i 45
dager har hatt mulighet dette,
b) vedkommende har vendt
frivillig tilbake til riket etter først å ha forlatt det, eller
c) vedkommende før eller etter overleveringen har
samtykket til strafforfølgning for andre forhold.
§ 20 Videre utlevering av personer som er overlevert til Norge
fra annen nordisk stat
Videre utlevering kan bare skje
hvis
a) den ettersøkte samtykker,
b) den ettersøkte har unnlatt å forlate riket,
enda han i 45 dager har hatt mulighet dette,
c) den ettersøkte
frivillig er vendt tilbake til riket etter først å ha forlatt
det, eller
d) den staten som overleverte den ettersøkte
til Norge, samtykker til videre utlevering.
Avgjørelse
om videre utlevering til en stat utenfor Norden treffes av departementet
etter bestemmelsene i utleveringsloven.
Kapittel
5. Andre bestemmelser i forbindelse med overlevering
§
21 Beslag og overlevering av ting
Påtalemyndigheten skal beslaglegge
og overlevere ting som antas å ha betydning som bevis i den saken
arrestordren gjelder, eller som er utbytte av dette straffbare forholdet.
Det samme gjelder andre ting og utbytte som kan inndras etter straffeloven
§§ 34 til 37 b, så fremt den staten som har utstedt arrestordren
begjærer det, og det ville vært adgang til inndragningen etter
lovgivningen i den staten som har utstedt arrestordren.
Plikten i
første ledd gjelder selv om den ettersøkte er død eller
forsvunnet.
Påtalemyndigheten kan holde tilbake eller midlertidig
overlevere ting som nevnt i første ledd når de antas å
ha betydning som bevis i pågående strafforfølgning her
i riket.
Overleveringen får ingen betydning for eksisterende
rettigheter i tingene. Det kan stilles vilkår for overleveringen hvis
det er nødvendig for å beskytte slike rettigheter.
§ 22 Transitt
Den som overleveres fra Sverige, Danmark, Finland
eller Island til en av disse statene, kan uten særskilt samtykke føres
over norsk territorium.
Kapittel 6. Avsluttende
bestemmelser
§ 23 Ikrafttredelse m.m.
Stortinget
samtykker i at konvensjon 15. desember 2005 om overlevering for straffbare
forhold mellom de nordiske land (nordisk arrestordre) ratifiseres.
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme
at loven kan tre i kraft mellom enkelte av de nordiske stater. Fra samme
tidspunkt oppheves lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til
Danmark, Finland, Island og Sverige.
Loven gjelder for arrestordre
mottatt etter at loven har trådt i kraft. Utleveringsbegjæringer
mottatt før loven har trådt i kraft, behandles etter lov 3. mars
1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige.
§ 24 Endringer i andre lover
Fra den tid Kongen bestemmer,
gjøres følgende endringer i annen lovgivning:
Reglene i lov om nordisk arrestordre § 8 gjelder tilsvarende for domfelte
som i medhold av bestemmelsen i denne lovs § 5 overføres til
Danmark, Finland, Island eller Sverige for å utholde frihetsstraff
der.
§ 1 andre ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke avgjørelse
i samband med strafforfølgning, jf. lov om nordisk
arrestordre.
§ 9 første ledd nytt andre punktum
skal lyde:
Om adgangen til å strafforfølge
den utleverte og til å fullbyrde straff for forhold som er begått
før utleveringen, samt til å utlevere vedkommende videre til
en tredje stat for et slikt forhold, gjelder lov om nordisk arrestordre
§ 8.
Nåværende første ledd andre punktum
og andre til fjerde ledd oppheves.
§ 9 nytt tredje punktum skal lyde:
Med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen
er det den anmodende stats bestemmelser som kommer til anvendelse dersom
utleveringsbegjæringen er fremmet av en stat som deltar i Schengensamarbeidet.
§ 18 nr. 2 skal lyde:
I tilfelle som nevnt i §
11 andre ledd innhentes uttalelse fra kriminalomsorgen før avgjørelse treffes, såframt
den det gjelder soner straff eller er anbrakt i anstalt.
§ 21
nr. 2 første punktum skal lyde:
Samtykke kan bare gis når
handlingen kunne ha begrunnet utlevering etter denne lov.
§ 21 nr. 2 nytt tredje punktum skal lyde:
Dersom saken tidligere ikke har vært prøvd
for retten, skal den tingretten hvor den ettersøkte sist oppholdt
seg, avgjøre spørsmålet.
Nåværende
tredje punktum blir nytt fjerde punktum.
§ 22 andre punktum
oppheves.
§ 24 nytt fjerde ledd skal lyde:
Endringen i utleveringsloven § 9 trer i kraft straks.
§ 24 nr. 3 tredje punktum skal lyde:
Ved begjæring fra
Danmark, Finland, Island eller Sverige gjelder heller
ikke første punktum første alternativ.
§
25 nr. 3 fjerde punktum skal lyde:
Første
punktum gjelder ikke for begjæringer fra Danmark, Finland, Island
eller Sverige.
Votering:
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.Votering
Presidenten: Det voteres over lovens overskrift
og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble
enstemmig bifalt.Votering
Presidenten: Lovvedtaket
vil bli sendt Lagtinget.