Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tord Lien (FrP) [17:00:44]: Før pausen ble jeg nærmest utsatt for en trussel. Jeg ble definert som en introdusert art – og slike har jo alle til hensikt å skyte. Jeg synes det er å gå litt over kanten i en debatt. Jeg ser at presidenten er skeptisk, men det var et forsøk på å være morsom, noe komiteens medlemmer forhåpentligvis skjønte!

La meg begynne med det jeg stilte statsråden spørsmål om. Jeg synes svaret han gav, gir håp om at vi kan få til noe fornuftig. Så lenge statsråden og hans etterfølgere i statsrådsposisjonen passer på at det som blir liggende til grunn for forvaltningen av § 34, er – som statsråden selv sier – at vi fokuserer på det som fremmer og det som hemmer verneformålet, kan dette bli veldig bra. Men det fordrer at statsråden følger det opp. Jeg gjetter på at det er et ikke ubetydelig antall byråkrater som med stor entusiasme vil motsette seg det målet. Men jeg kan love at vi fra Stortingets side følger det opp.

Så nevnte jeg i mitt første innlegg Soria Moria-erklæringen. Der og i gjentatte saker i denne salen – og for så vidt også i media – har man sagt at lokal forvaltning skal ligge til grunn når det gjelder de store verneområdene i Norge. Jeg noterer meg at det er signaler fra regjeringshold om at man når man etablerer vern, i hvert fall prøver å legge lokal forvaltning til grunn. Jeg mener imidlertid at det burde ha vært lovfestet i dag. Vi fremmer forslag om slik lovfesting når det gjelder store nasjonalparkområder i tilknytning til landskapsverneområdene. Det er forsøkt. Den såkalte Dovrefjell-modellen har vist seg å være meget tilfredsstillende, den fungerer på alle måter. Det er ikke slik at man har overlatt hele forvaltningen til lokalpolitikerne. Den nasjonale forskriften for verneområder må selvfølgelig utarbeides i Oslo og av statsråden og regjeringskollegiet, men forvaltningen og oppfølgingen burde kunne gjøres av lokale politikere og lokalt byråkrati – ikke av Fylkesmannen, ikke av Direktoratet for naturforvaltning og ikke av statsråd Solheim, men av politikere lokalt, som jeg forutsetter vet mer om hva som skal til for å ivareta fjellreven, orkideen og villreinen lokalt.

Så må jeg bare få lov til å sparke litt til Bondevik-regjeringen. Jeg tror ikke man helt har forstått hva vi gjør i dag. Børge Brende vasset rundt i hele Norges land, fra fjelltopp til fjelltopp, tegnet en rød strek på et kart og forlot åstedet – uten at så mye mer enn det ble gjort. Det vi gjør i dag, er å legge grunnlaget for en helt ny måte å etablere og forvalte verneområder på, som jeg mener er langt bedre enn den måten Bondevik og Børge Brende gjorde det på.

Erling Sande (Sp) [17:04:07]: Det siste Tord Lien sa, kan eg vere heilt einig i. Noko av tanken bak dette lovverket er at ein skal følgje opp dei områda ein vernar, både når det gjeld utvalde naturtypar og prioriterte artar, og ein skal følgje opp i samarbeid med dei lokale innbyggjarane, dei som driv næring, dei som brukar områda, og finne gode løysingar. Dei kan variere frå plass til plass, men dei kan verkeleg vere dei rette for å nå den overordna målsetjinga, nemleg å ta vare på mangfaldet i naturen.

Eg har lyst til berre å kommentere det fyrste innlegget til representanten Tord Lien på to område. Av innlegget hans kunne ein få inntrykk av at dagens praksis når det gjeld SNO og fjellstyras oppgåve, blir endra gjennom arbeidet med naturmangfaldlova. Det er viktig å hugse at fleirtalet legg til grunn at det vi gjer i dag når det gjeld naturmangfaldlova, ikkje medfører noka endring i forholdet mellom desse to. Vi ber jo òg Regjeringa om å trekkje opp nødvendige grenselinjer på dette området.

Heller ikkje når det gjeld erstatning utbetalt som følgje av beitenekt eller reguleringar som følgje av beiting i område med mykje rovdyr, blir det noka endring av dagens praksis.

Når det gjeld både naudverje og lokal forvaltning – som representanten Lien var inne på i sitt siste innlegg – viser eg til prosessane i Regjeringa om desse spørsmåla. Vi får vonleg sjansen til å kome tilbake til denne sal og drøfte dei nærare.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.