Morten Lund (Sp): Jeg vil få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

IKEA har planer om å bygge et varehus på 22.000 m² i Trondheim. Det protesteres mot prosjektet blant annet fra miljøorganisasjoner og representanter for byens og omlandets handelsnæringer.

Hvilke muligheter har sentrale myndigheter til å stoppe en slik etablering ut fra hensynet til miljø, samfunnsøkonomi, bypolitikk og distriktspolitikk?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Spørsmålet er opprinnelig stilt til kommunal- og arbeidsministeren, men siden det i hovedsak angår Miljøverndepartementets ansvarsområde, finner jeg det riktig at jeg besvarer spørsmålet.

Etter at etableringsloven ble opphevet i 1994, er plan- og bygningsloven det viktigste virkemidlet vi har for å styre denne typen lokalisering.

Som svar på liknende spørsmål i denne salen har jeg tidligere uttalt at plan- og bygningsloven gir rimelig gode styringsmuligheter, men vi er avhengige av et aktivt samspill med lokale og regionale myndigheter for å oppnå et godt lokaliseringsmønster.

Det er kommunene som i stor grad foretar beslutninger om arealbruk og etableringsmønster gjennom politiske vedtak i medhold av plan- og bygningsloven. Dersom en kommune vedtar planer i strid med nasjonal politikk og retningslinjer eller på tvers av fylkesplanens mål for den regionale utviklingen i området, kan fylkeskommunen og statlige etater på fylkesnivå om nødvendig fremme innsigelse og dermed bringe saken inn for Miljøverndepartementet til avgjørelse. Hvis investeringskostnadene overstiger 250 mill. kr, skal tiltaket også behandles etter bestemmelsene om konsekvensutredninger.

Ifølge mine opplysninger foreligger det ingen planforslag eller planvedtak i denne aktuelle saken. Jeg vil understreke at lokale og regionale myndigheter i utgangspunktet selv må komme fram til enighet om etableringsspørsmålet gjennom planleggingsprosessen.

Jeg har forventninger til at Trondheim kommune og de regionale myndighetene i Sør-Trøndelag vil vurdere saken grundig og treffe en avgjørelse som støtter opp under eksisterende sentrumsområder og lokalsamfunn, som sikrer alle grupper av befolkningen god tilgjengelighet til varehandelstilbudet, og som legger opp til begrensning av transportbehovet og bilavhengigheten. Dette vil være i samsvar med de rikspolitiske retningslinjer for en samordnet areal- og transportplanlegging, som Regjeringen fastsatte høsten 1993.

For øvrig vil jeg med det første sende ut et brev til alle kommuner og fylkeskommuner og regionale statlige myndigheter hvor det skal redegjøres nærmere for plan- og bygningslovens virkemidler for lokalisering av varehandel og annen publikumsrettet virksomhet.

Morten Lund (Sp): Jeg takker for svaret, og jeg synes det er positivt at det nå blir sendt ut informasjon om de retningslinjene til kommunene. Det burde også sendes ut til en del av dem som kan være aktuelle som etablerere av kjøpesentrene. For de retningslinjene det har blitt henvist til i denne salen mange ganger, er lite kjent utenfor salen her. I den aktuelle saken her går IKEA ut og sier ifølge et avisoppslag at kommunen pådrar seg et økonomisk ansvar hvis den kommer til å si nei i denne saken, etter at det er gitt et foreløpig ja - og det på et stadium der området det søkes om, ikke er regulert til formålet, konsekvensutredning er ikke gjort, nabokommunene er ikke blitt spurt, fylkeskommunen kjenner ikke saken, og berørte næringsdrivende har ikke fått uttale seg.

IKEA tror faktisk at det ikke finnes noen streng nasjonal politikk på dette området, eller de regner med at det ikke er vilje til å håndheve reglene, og de kommer nok ikke til å tro noe annet om dette før de i praksis ser at det finnes en streng politikk. Og mitt tilleggsspørsmål er da følgende:

Finnes det eksempler i praksis som viser at henvisningen til plan- og bygningsloven som statsråden her viser til, og annet plankrav ikke bare er tomt prat?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Dessverre kan vi vel ikke si at det finnes så veldig mange gode eksempler i forhold til det spørreren er ute etter. Det har sammenheng med at kommunene ikke har lagt noe særlig vekt på det, og det har også sammenheng med en konkurranse kommunene imellom om å tiltrekke seg arbeidsplasser. Dette har vi fra miljøvernmyndighetenes side drevet en veldig omfattende informasjonsvirksomhet på så langt. Det er et utall konferanser og seminarer hvor alle planleggere i hele kommunesektoren og på fylkessektoren har vært innkalt til møter hvor vi grundig har gått igjennom disse spørsmålene og en rekke andre spørsmål, så jeg ville jo synes at det er helt utrolig om de kommunale myndigheter i Trondheim ikke er kjent med disse problemstillingene. Og i den grad de pådrar seg et økonomisk ansvar i denne sammenhengen, har de sannelig seg selv å takke for det, det må jeg nesten få sagt i denne sammenhengen.

Morten Lund (Sp): Jeg takker på nytt for svaret, som bekrefter det jeg har trodd: Det finnes ikke praktiske eksempler på at staten har grepet inn og sagt nei til etablering av et varesenter. Det synes jeg er dramatisk. Derfor blir det nok fortsatt sånn - hvis staten ikke en gang gjør det - at kommunene kommer til å tenke som så: Sies det nei hos oss, kommer dette varehuset i nabokommunen, vi må passe på å få det. Jeg tror vi er nødt til å få et slikt eksempel som kommunene kan ha å støtte seg til. De kan være strenge i forhold til slike etablerere, de kan stille krav, og de kan regne med å få statens støtte hvis saken kommer som en klagesak til staten.

Jeg håper regionale myndigheter i Sør-Trøndelag kommer til å være litt på vakt. Jeg tror de som behandler slike saker lokalt, trenger tydelige signaler fra sentralt hold om at det er vilje til politisk styring, at det er vilje til å ta fra « kjøpesentermennene » deres makt til å forme samfunnet.

Det trengs også opplysninger om hvor dramatisk det i praksis er når det kommer et slikt senter rett utenfor et stort bysentrum. Mitt siste spørsmål er følgende: Er det foretatt en undersøkelse omkring en slik etablering for å finne ut hva som skjer i et bysentrum når kjøpmennene overtar som byplanleggere?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Ja, det er foretatt slike undersøkelser - det foreligger flere - og de viser at det genererer økt biltrafikk til disse kjøpesentrene, spesielt ved motorveiene. Det fører også til at det tynner ut eksisterende sentrumsstrukturer: ikke bare årelater det det lokale sentrumslokaliserte sentrumsnæringslivet, men det årelater også det alminnelige livet som skal være i et naturlig bysentrum

Så det er mange negative trekk ved slik kjøpesenteretablering utenfor byene, spesielt ved motorveiene. Det det står om her nå, er i hvilken grad enten lokale/regionale statlige myndigheter eller fylkeskommunen - når Trondheim kommune fatter et endelig planvedtak og reguleringsvedtak - gjør innsigelser til dette vedtaket slik at saken havner i Miljøverndepartementet. Det er mulig vi da kanskje får det første eksemplet på at staten i tilfelle stopper en slik kjøpesenteretablering.