Karin Andersen (SV): «I et intervju i Dagbladet 10. oktober 1998 uttaler statsråden på spørsmål om ikke barnehager er mer stabilt enn praktikanter, at: «Det er foreldrene som skal være stabiliteten i barnas liv.»

Mener statsråden det er uviktig med kvalitetskrav og stabilitet i barnetilsynsordningen og at staten ikke skal ta slike hensyn i sin politikk og bidra til å gjøre de beste ordningene tilgjengelige og rimeligst?»

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst eit lite hjartesukk: Når sitatet «Det er foreldrene som skal være stabiliteten i barnas liv» kan møta motstand og uklarleik, skjønar eg ikkje korleis vi skal uttala oss for at ingen skal skulda oss for eit eller anna uhumskt her. Men representanten Karin Andersen prøver ut frå eit intervju i ei avis å gi meg meiningar eg slett ikkje har, og spør difor om eg finn det uviktig med krav til kvalitet og stabilitet når det gjeld tilsynsordningar for born.

Eg meiner sjølv at eg fleire gonger har forsøkt å gjera det klart, både i denne salen og i media, at det er foreldra sjølve som skal avgjera kva for omsorg førskuleborna deira skal ha, og ikkje det offentlege. Om foreldra vel barnehage, som er det tilbodet det offentlege gir, er eg den fyrste til å vera einig i at staten og kommunane skal legga til rette for eit best mogleg kvalitativt og stabilt tilbod, til ein rett pris, slik at dei som ynskjer det, òg skal kunne ta tilbodet i bruk.

Alle foreldre ynskjer likevel ikkje offentleg barnetilsyn og vel private løysingar, som praktikant eller dagmamma. Andre vel å vera heime med borna i eitt eller fleire år av oppveksten. Dette er ei avgjerd som dei einskilde foreldra sjølve tek. Det er, for å ta intervjuet i Dagbladet opp att, mi meining at det er og skal vera foreldra som skal utgjera stabiliteten i borna sine liv, ikkje tilsynsløysingane, same kva karakter dei har eller type løysing ein vel – eit standpunkt som altså ikkje er til hinder for at eg vil halda fram arbeidet med å gjera barnehagane til så kvalitative, gode og stabile tilbod som mogleg.

Karin Andersen (SV) : Det er dessverre slik at uklarheten rundt disse spørsmålene fortsetter så lenge det ikke er slik at staten gjennom sine bidrag til ulike barnetilsynsordninger har kvalitetskrav i forhold til det tilbudet barna skal ha, som et overordnet mål. Barnehager ble ikke til bare for at foreldrene skulle ha et sted å plassere barna sine mens de var på jobb. De ble til fordi vi mente at de var et tilleggsgode, en kvalitet som skulle gjøre oppveksten rikere og bedre.

Det perspektivet har blitt fullstendig borte i kontantstøttereformen. SV har vært positiv til at dette skulle kunne gi tid til foreldre og barn, men så lenge det ikke er begrenset til det området, må jeg gjenta spørsmålet: Er valgfriheten som Regjeringen nå ønsker å innføre, viktigere enn kvaliteten?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg undrar meg av og til litt over spørsmålsstillingane.

Når det gjeld barneomsorg, vil kvaliteten alltid vera i høgsetet. Men eg vil ikkje stå her på Stortingets talarstol og seia at det er barnehagane som gir den beste kvalitet, stabilitet og tryggleik til borna. Det er foreldra som har det overordna ansvaret, og alle dei foreldra som klarar å ta det ansvaret, skal sjølvsagt få gjera det. Vi veit at det er enkelte foreldre som treng hjelp, og dei skal få hjelp. Men no snakkar vi altså om den meir gjennomsnittlege barnefamilien, med foreldre som tar borna sine behov på alvor.

Valfridom vil seia at ein skal kunna velja om ein vil ha ein trygg, god og stabil barnehageplass. Eg har vore opptatt av innhaldet i barnehagen heile tida. Men det er ikkje sikkert representanten ynskjer å høyra på det øyra, fordi ho heller ynskjer å nedkjempa ideen om kontantstøtte, som skapar større valfridom. Eg er opptatt av at foreldra skal få lov til å velja. Og eg trur faktisk at dei aller fleste foreldra har bornas beste i tankane òg når dei vel omsorgsløysingar. Då vel nokre av dei barnehageplass, nokre vel å vera heime med borna sjølve, medan andre vel å ha deltidsjobbar og kombinerer kanskje med praktikant eller dagmamma. Praktikant og dagmamma kan òg vera gode, trygge og stabile omsorgsformer. Det har eg gode erfaringar med sjølv. Barnehagen skal sjølvsagt òg vera det. Det å påstå at det eine er mykje meir verdifullt enn det andre blir ein diskusjon som faktisk kan bli ganske forvirrande.

Karin Andersen (SV) : Jeg merker meg at statsråden ikke vil si at barnehager er et bedre tilbud enn andre ordninger når foreldre sjøl ikke har mulighet til å ha tilsyn med barna sine hele dagen. Det er vel det som gjør en del av oss bekymret. Da vil jeg rette et direkte spørsmål til statsråden når det gjelder andre barnetilsynsordninger, i og med at de overhodet ikke er underlagt noen form for lov og kontroll. Det blir et forhold mellom foreldrene og praktikant, eventuelt dagmamma.

Kan statsråden tenke seg å gå inn med ordninger som gjør at det er mulig å sikre kvalitet på barnetilsynsordninger som ikke er underlagt barnehageloven? Og mener statsråden at barnehageloven og de kvalitetskrav som er stilt i den, ikke er viktige, i og med at barnehageloven etter hennes syn ikke sikrer en barnetilsynsordning som er bedre enn en praktikantordning?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland:   Barnehage er eit svært godt tilbod til borna – iallfall gode barnehagar. Eg har påstått nokre gonger at vi har gode og dårlege barnehagar. Vi har gode og dårlege praktikantar og gode og dårlege dagmammaer. Dagmamma kan vera ei svært god tilsynsordning for borna, spesielt dei yngste. Barnehage er det òg. Og desse tilboda treng ikkje stå i konflikt med kvarandre.

Barnehagelova er viktig. Og vi skal evaluera kontantstøttereforma nøye. Det som har vore hovudmålsettinga for meg når det gjeld kontantstøttereforma, er at born og foreldre skal bruka meir tid saman. Det er ein av dei tinga vi vil fylgja svært nøye. Om det skulle skje at vi ikkje oppnår den målsettinga, er det klart at eg er villig til å sjå på reguleringar og andre endringar i forhold til kontantstøttemodellen. I Finland har dei gjort det fleire gonger etter at dei gjennomførte lova, på bakgrunn av ulike ting som har skjedd i samfunnet. Dette er ikkje ei lov som må vera slik i all æve. Det er klart vi kan sjå på ulike heldige og uheldige utslag av dette. Eg er open for å vurdera dette når vi får evalueringa av reforma på plass.