Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Fremskrittspartiet og Høyre 15 minutter hver, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hvert parti og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Grete Knudsen (A) (komiteens leder): I vårt samfunn møter vi resultatene av forandringene i samfunnet også som konflikter, generasjonsoppgjør, oppgjør med tradisjonelle familiemønstre og konflikter vis-à-vis våre nye landsmenn og kvinner. Det gir hele tiden nye bruddflater og perspektiver, som nok kan overraske, men det gir aldri enkle løsninger. Når vi venner oss til det, kan vi kanskje bli enige om at vår sjanse til å videreutvikle vårt velkjente velferdssamfunn ligger i å mestre og bryte gjennom fordommer og legge opp til en praktisk politikk som kan takle økonomiske, sosiale og kulturelle spenninger på en human måte. Eller for å si det slik: Vi er engstelige for at vi skal oppleve at humanisme og hensyn til de svakeste blir latterliggjort av folk som opplever velferdsstaten som en plage og et formynderstyre. Vi tror at nettopp de utfordringer vi står overfor i det flerkulturelle Norge, vil øke behovet for samfunnets tjenester. Økt behov for kunnskap og kompetanse vil skjerpe kravene til etablerte utdanningsinstitusjoner og også gjøre våre voksenopplæringsorganisasjoner til en viktig faktor. Vi tror ut fra en helhetsvurdering at en vektlegging av tjenestesiden er mer riktig i den tid vi er i, og den tid vi går inn i, enn en vektlegging av individuelle overføringer. Da sier vi samtidig noe om den retningen vi i Arbeiderpartiet vil gå i fremover.

Arbeiderpartiet bygger sin utdanningspolitikk på at alle skal ha samme muligheter ut fra egne forutsetninger til å utvikle seg. Dette gjelder fra barnehage, barneskole, videregående skole til høyere utdanning. Vi tror at en videreutvikling av enhetsskolen vil være en viktig garanti for at vi skal klare nettopp dette flerkulturelle, mangfoldige Norge. Kanskje er snakket om enhetsskolen blitt så vanlig at det nærmest blir som en floskel som ingenting betyr lenger. Men vi har faktisk vært enige om å legge til rette for et enhetsskolesystem fordi vi ønsker et samfunn der ulike mennesker møtes, blir kjent over grenser og lærer å respektere hverandre. For oss sier også den vekt vi legger på en skole for alle, noe om et samfunnssyn. I en slik sammenheng angir kontantstøtten et signal om en annen politikk. Det samme signal gir en reduksjon på 30 pst. på en skolefritidsordning som ennå bare er i startfasen.

Arbeiderpartiets prioriteringer er naturlig nok også for neste års budsjett konsentrert om den utdanningspolitikk vi har forfektet og fortsatt holder fast ved. Vi mener barnehagen bør få sin rettmessige plass som et første skritt inn i et utdanningssystem. Vi tror at det sosiale miljøet og den pedagogiske stimulans som barna møter i tidlige år i barnehagen, påvirker dem både når det gjelder læring, utvikling og holdninger.

Norsk skole holder en høy standard, og den lykkes langt på vei i å gi grunnleggende ferdigheter. Den står seg videre godt i en økende internasjonal konkurranse, til tross for ulike OECD-rapporter, som sier at lærerne burde være enda mer inne i klassesituasjonen. Men om vi sammenligner skolens situasjon med våre høye ambisjoner og de krav som fremtiden stiller, må skolen settes i stand til å bli bedre på en rekke områder. Derfor vektlegger vi kvalitet, der fagplanene ikke må virke som et hinder for pedagogisk utvikling eller emneovergripende undervisning.

Den tilnærming som skjer i stadig flere lokalsamfunn mellom barnehage, skolefritidsordning og skole, øker forutsetningene for å sette det enkelte barns behov i sentrum ved å utnytte de ulike personalressursene. I felles programmer kan den pedagogiske virksomheten utgjøre en helhet som nettopp øker kvaliteten. Dette stiller samtidig store krav til det pedagogiske lederskapet.

Samtidig er det flere barn som går ut av skolen uten å ha fått med seg kunnskaper som de trenger. Slik vi ser det, er hver elev som forlater skolen uten tilfredsstillende kunnskaper eller med liten selvtillit i forhold til det å lære, en tilkortkommersituasjon for skolen som sådan.

Mye er sagt og skrevet i det siste om de emneområder som savnes i skolen. Vår holdning er at undervisning i miljø, i naturvitenskap og teknologi er særs viktige, og disse emnene må introduseres tidlig og samtidig ha en innretning som gjør at de integreres i ulike fag og emner. Det samme gjelder for matematikk, der en mer praktisk innrettet pedagogikk anskueliggjør betydningen av å få kunnskap på dette området. Den nye teknologien er det viktig at alle blir dus med, slik at det ikke utvikles et A- og B-lag – de som har muligheter fordi de har et hjem som har nok av PC-er, og de andre som ikke har det. Og her mener vi at det bør utvikles felles planer og et systematisk arbeid mellom skole, skolebibliotek og de offentlige bibliotekene.

Trygghet er et nøkkelord når vi snakker om gode oppvekstvilkår for å motvirke mobbing og rasisme. Da kommer vi heller ikke forbi økt elevinnflytelse i skolen. Om man tar tid til å trekke elevene systematisk med i deres egne planer og opplegg, vil også muligheten for økt interesse tilta. Derfor følger vi opp rapporten fra Barneombudet, der så vel elever som foreldre og lærere mobiliseres til aktiv medvirkning om bl.a. sitt inneklima. Derfor setter vi på dagsordenen spørsmålet om en egen arbeids- og miljølov for elevene, men som del av det totale, integrerte pedagogiske miljøet. Vi mener også at det er nødvendig å øke elevenes innflytelse i den videregående skole for å sikre optimal læring. Opplæringsboka som har vært brukt innenfor lærlingordningen, kan nettopp ses på som en av flere måter der skolen oppfyller sitt demokratiske oppdrag.

Den raske forandringstakten i arbeidslivet stiller enorme krav til kunnskap og kompetanse og derfor til kontinuerlig oppdatering. Samtidig er utdanning en kilde til selvtillit og bidrar til et samfunn med aktive mennesker som kan forandre og forbedre sin og andres hverdag. I en slik sammenheng ser vi etter- og videreutdanningsreformen. Derfor satser vi på desentralisert utdanning, på økte midler til etter- og videreutdanning, til prosjekter som kan utvikle realkompetanse mens man går veien, uten først å ha garantier for å lykkes. Derfor legger vi opp til en annen fleksibilitet i de offentlige utdanningsinstitusjonene for at de skal mestre en skarpere konkurranse både fra utenlandske og innenlandske private aktører.

Og vi mener at utbygging av høyere utdanning må fortsette over hele landet. Vi har de senere år, under skiftende regjeringer, erfart en utvikling i retning sentralisering og nye bosettingsmønstre. Etter Arbeiderpartiets mening er det avgjørende at det i alle deler av landet fins tunge sentre som ungdom kan søke seg til, både for å skifte miljø, for å kunne være anonym en periode, for å oppleve det urbane, uten å måtte forlate sin region. Vår satsing på Tromsø- og Bodø-miljøet må ses i en slik sammenheng. Ingen bosettingspolitikk er bedre enn den som satser på kompetanse.

Men våre høyskoler og våre universiteter må åpne seg mer for samfunnet omkring, derfor tar vi initiativet til en bedre samordning av høyskoler og de regionale forskningsstiftelsene. Samfunnets og næringslivets behov skal gjenspeiles i utdanning så vel som i forskning. Vårt land ligger på et bra nivå når det gjelder forskning, men ikke i forhold til det nye kunnskapsbaserte samfunnet, og i forhold til andre land synes vi nå å sakke akterut – derfor et statens forskningsfond, som det nå er flertall for, derfor mer kompetansesatsing fra SND, derfor utviklingskontrakter.

Den flertallsinnstillingen vi behandler i dag på bakgrunn av et forlik mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre når det gjelder utdanningspolitikken, har trekk ved seg som går i en annen retning enn den folk flest både har vent seg til og støttet opp om, fordi resultatene når det gjelder enhetsskolen, har vært så synlige i en større sammenheng.

Det er ikke mange penger å flytte på i de årlige budsjettene, fordi ganske mye er tømret fast ved lover og forskrifter, og enkelte ynder jo også å lage et nummer av det. Samtidig viser nettopp de prioriteringene vi gjør, våre valg, som vi står ansvarlig for.

Nå tror ikke jeg at den offentlige skolen, barnehagene og skolefritidsordningen går helt i stå med et borgerlig forlik som vektlegger først de individuelle overføringene, økt foreldrebelastning og økning i tilskuddene til private skoler – og borte er jo alle løftene. Men de linjene flertallet trekker opp, kan føre til omkostninger for samfunnet, hvis velferdsordninger – samfunnets ordninger – først skal brytes ned før nye bevegelser kan få gjenopprettet dem uten uholdbare virkninger for de yngste av barna og deres foresatte.

Med dette vil jeg ta opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Grete Knudsen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Representanten Grete Knudsen var i sitt innlegg inne på SFO. Fremskrittspartiets syn på SFO vil fremgå av våre innledende bemerkninger. Vi slår fast at vi ønsker et SFO basert på foreldrestyring og selvfinansiering. Fremskrittspartiet synes det er helt greit at man har en SFO-ordning. Vi har forståelse for at mange foreldre føler behov for en barnepassordning før og etter skoletid. Men vi ser det ikke som en oppgave for trange offentlige budsjetter. Hadde man imidlertid benyttet ressursene til kunnskapsformidling, f. eks. i form av utvidet skoledag, ville vi vært atskillig mer positive.

Våren 1998 behandlet Stortinget lovfesting av SFO. I forbindelse med denne foreslo Arbeiderpartiet nye, strenge krav til bemanning og utforming av SFO, og tak på foreldrebetaling. Tilsvarende bemanningskrav og andre krav er blitt lagt på norske barnehager, og er en av hovedgrunnene til at vi i Norge har svært dyre barnehager. Det er på det rene at forslaget som Arbeiderpartiet la inn under stortingsbehandlingen av SFO, vil innebære en vesentlig fordyring av ordningen, langt mer enn de 7 mill. kr partiet har påplusset Regjeringens opprinnelige forslag.

Mitt spørsmål er derfor: Hvor befinner disse pengene seg i Arbeiderpartiets forslag, og har man beregnet hva det fremtidige pengebehov vil være dersom Arbeiderpartiets modell skulle bli valgt?

Og sist, men ikke minst: Hvor ønsker man å ta disse pengene fra?

Grete Knudsen (A): Jeg konstaterte i mitt innlegg at det er nettopp den trenden som Fremskrittspartiet og Høyre har forfektet i mange år når det gjelder skolefritidsordningen, som nå har vind i seilene, og som langt på vei har fått støtte av regjeringspartiene.

Vi vet hvor tungt det var i denne sal å få gjennom skolefritidsordningen og også 6-åringsreformen. Det er i første omgang Senterpartiet som har snudd i den saken og nå legger seg på en linje som bryter med det totale synet som vi har på en pedagogisk virksomhet, der leken – utvikling for barna – går sammen med læring. Vi mener at det etter hvert skulle innarbeides en pedagogisk ledelse for skolefritidsordningen, slik at barn som trengte en annen type opplæring enn den som ble gitt i en typisk klasseromssituasjon, også i løpet av skoledagen kunne gå inn i skolefritidsordningen. Dette har så langt ikke fått oppslutning her i denne salen. Det synes jeg er trist, når vi kjenner barns utvikling. Barn har ulike behov, og hvis Fremskrittspartiet vil forlenge den formelle skoledagen og redusere muligheten til å gå til skolefritidsordningen, vil vi vektlegge det annerledes. Og jeg tror faktisk ikke skolefritidsordningen vil bli dyrere enn det Fremskrittspartiet i så måte måtte foreslå.

Arne Lyngstad (KrF): Det var interessant å høre representanten Grete Knudsens betraktninger omkring barns oppvekstvilkår, og jeg er enig i poengteringen av at flertallets budsjettforslag for så vidt ikke vil innebære noen nedbygging av de institusjonene og det tilbudet som barn har i skolehverdagen.

Et annet interessant moment var at representanten Grete Knudsen vektla kompetanseutbygging i regionene. Dette har ikke vært framtredende ved Arbeiderpartiets politikk tidligere. Og det er gledelig å høre støtten til de regionale forskningsstiftelsene.

Når vi ser på Arbeiderpartiets forslag til budsjettprioritering, er det mange gode formål som får økte bevilgninger. Men budsjettreformen som Stortinget har vedtatt, synliggjør også inndekning. Da er det tre hovedtrekk som peker seg ut: Det er kutt på private skoler, private høyskoler og folkehøyskoler. Det mest overraskende er imidlertid nedprioriteringen av høyere utdanning, som kuttet på private høyskoler representerer. For hva rammer dette? Dette rammer sykepleierutdanning, førskolelærerutdanning og lærerutdanning. Står vi nå foran en situasjon hvor Arbeiderpartiet vil prioritere barnetrinn og småskoletrinn foran høyere utdanning?

Grete Knudsen (A): De yngste barna kommer dårligst ut i budsjettforliket som regjeringspartiene har inngått med Fremskrittspartiet og Høyre ved at barnehageutbyggingen faller som en sten. Så går man løs på skolefritidsordningen med en reduksjon på 30 pst., og vi vet hvem som ikke kommer til å kunne benytte seg av ordningene. Vi vet også at de kommunene som nå er i en vanskelig situasjon, vil legge dette på en økt foreldrebetaling. Det representerer et linjeskifte, slik vi ser det, når man i 1997 hadde en barnehageutbygging på 13 500 plasser og i inneværende år bare 3 500 plasser. Kommunene har altså skjønt hva Regjeringen vil, og de har fulgt det opp. Nå kommer skolefritidsordningen.

Når det gjelder kompetanseutbyggingen i regionene, aner jeg nesten ikke hva representanten Arne Lyngstad sikter til. I Arbeiderpartiets regjeringsperiode har det vært en enorm utbygging av de høyere utdanningsinstitusjonene i hele vårt samfunn. Det i seg selv har vært en viktig demokratisering. Det vi nå sier i denne innstillingen, er at vi må samordne de regionale forskningsinstitusjonene med høyskolene på samme måte som vi forsøker å samordne det som skjer sentralt. Men når det gjelder vekt på de høyere utdanningsinstitusjonene, har vi i tillegg til hva Regjeringen har gjort, også vektlagt næringsforskning, som i den grad nå er blitt redusert.

Da vi skulle velge hva vi skulle satse på når vi hadde begrensede midler etter dette forliket, var det helt selvsagt at Arbeiderpartiet satset på de offentlige skolene, og at bevilgningene til de private i den sammenheng måtte reduseres. Det er vårt syn, nettopp av hensyn til enhetsskolen og den start som ungene skal ha.

Inge Lønning (H): Det må være tillatt å minne komiteens leder om at Arbeiderpartiet hadde drastiske kutt på privatskolene lenge før det forelå noe rammevedtak, og at det var en del av Arbeiderpartiets prinsipale budsjettforslag. Ja, faktisk hadde partiet større kutt på utdanningssektoren enn de hadde påplussinger på grunn av sitt forsøk på å rasere privatskolene.

Jeg la merke til med stor interesse den ideologiske innledningsdel i komitelederens foredrag. Det gav nesten nostalgiske følelser, fordi den form for etterklang av gammelsosialisme jo i dagens verden er så sjelden at den nesten begynner å bli verneverdig.

Jeg la merke til at komitelederen i sin polemikk mot kontantstøtteordningen ordla seg om barnehagen på en måte som la den slutning snublende nær at Arbeiderpartiets målsetting er å senke den obligatoriske skolealder videre fra 6 år til 5 år og videre nedover. Slik ordla vår forhenværende statsminister Gro Harlem Brundtland seg også i debatten omkring 6-åringsreformen, og det ville være interessant å få Grete Knudsens svar på om det faktisk er det hun mener når hun sier i sitt innlegg at barnehagen skal ha sin rettmessige plass på veien inn i utdanningssamfunnet.

Under finansdebatten den 30. november her i Stortinget la jeg også merke til at komitelederen ordla seg på lignende måte:

«Vi har sett og ser opplæring som egenverdi, men også som virkemiddel for å jevne ut sosial og økonomisk ulikhet. Slik er på mange måter barne- og utdanningsreformene de viktigste sosiale ingeniørprosjekter i nyere tid.»

Det er faktisk det eneste sted jeg det siste tiåret har registrert at noen bruker ingeniørmetaforen på positiv måte når det gjelder samfunnstenkning og samfunnsplanlegging. Jeg ville svært gjerne lytte til en nærmere utdypning av hvorledes samfunnet skal fungere som maskin i fremtiden hvis ingeniørprosjektene lykkes.

Grete Knudsen (A): Inge Lønning følger fint opp utviklingstrenden i replikken til representanten fra Fremskrittspartiet, med sin vektlegging av private skoler. Det er jo dette regjeringspartiene nå har gått i et så tett samarbeid om, og som er veldig tydelig i utdanningspolitikken.

Når Arbeiderpartiet har sett det som viktig i denne sammenhengen å prioritere samfunnsinstitusjonene og prioritere enhetsskolen på bekostning av private skoler, er det nettopp fordi vi mener at det er riktig å videreutvikle den skolen der alle møtes. Da vi opprinnelig også reduserte bevilgningene til private skoler i vårt alternative budsjett, var det fordi barnehagene kom så dårlig ut. Vi så vårt budsjettopplegg i en helhetlig sammenheng.

Jeg har nevnt tidligere og nevner igjen, at barnehagen er et viktig utgangspunkt for mange barn. Det gir en trygghet og en mulighet for utvikling som kanskje mange av dem ellers ikke hadde hatt. Det vi har lagt særlig vekt på, er å få til et tettere samarbeid mellom barnehagen, skolefritidsordningen og skolen. Det betyr ikke at vi har noen som helst planer om å redusere skolestart ytterligere utover det som både Inge Lønning og jeg tidligere har vært enige om.

Til slutt: Når jeg brukte en metafor om ingeniører, var det kanskje fordi jeg er gift med en, som alltid mener at det er de som er samfunnets byggere.

President: Replikkordskiftet er omme.

Ursula Evje (Frp): Fremskrittspartiets politikk når det gjelder spørsmål om tro, liv og lære – kirke, utdannelse og forskning – er tuftet på et overordnet prinsipp om at alle mennesker har rett til egne valg og derved rett og plikt til å bli gagns mennesker.

Den enkeltes ansvar for å ta avgjørelser på egne vegne og familiens ansvar for og plikt til å ta avgjørelser på barnas vegne, spesielt når det gjelder oppdragelse og opplæring, blir dessverre redusert dag for dag. Det offentliges hang til å redusere individets egen vilje er ikke bare betenkelig, men direkte uansvarlig i et levende demokrati. Barndom og barnets tidlige og kanskje for enkelte uansvarlige lek er et utviklingstrinn hvor innlæringen skjer via prøve og feile-metoden, en metode som fungerer meget godt også for større barn. Men hva gjør vi voksne? Jo, vi sender barna i barnehage og 6-åringene på skole og i skolefritidsordning fordi barna der får et pedagogisk tilrettelagt tilbud, som vi er lært til å tro er bedre. De ansatte har kompetanse, men hvor blir det av den frie leken og barnets mulighet til å lære av egen erfaring?

Fremskrittspartiet er for en naturlig barndom, hvor hovedelementet er barn og foreldre i samspill og utvikling, ikke foreldre på egoistisk jakt etter egen tilfredsstillelse og erkjennelse, hvor barn er symboler under offentlig omsorg.

Barn har rett til foreldre, og foreldrene har en overordnet moralsk plikt til å være nettopp foreldre. Det er også lovfestet. Gjesteopptredener av foreldre i forhold til sine barn på i gjennomsnitt to timer pr. dag er ikke en god løsning, men tilfredsstiller dessverre mange foreldres behov i hverdagens travelhet – ganske enkelt for å overleve. Hvordan kan vi akseptere at landets største parti fortsatt er målbærere for egoisme satt i system innen det offentliges ramme?

Så over til et meget viktig punkt innen offentlig skole, nemlig grendeskolen. I Norge er mer enn 50 pst. av alle skoler udelte eller fådelte. Vi forbinder ofte disse skolene med grendeskoler, og grendeskolene anses av mange for å være økonomisk sett dyrere i drift enn store aldersmessig fulldelte enheter. Det finnes faktisk regnemodeller som gir driftsmessig optimale skoler økonomisk sett, men disse matematiske modellene kan ikke beregne barnas trivsel, utvikling og f.eks. behov for tilleggsundervisning. Det er ikke plass for følelser i matematikk. Fagets struktur gir ikke rom for skjønn. Enten er svaret riktig eller så er det galt. Nesten riktig eller litt galt går ikke. Når det stadig blir fremmet forslag av rådmenn rundt om i landets kommuner om nedleggelse av skoler for å spare penger, tar jeg sterkt avstand fra denne type økonomisering. Regnestykkene er ofte beheftet med store feil og mangler, f.eks. når det gjelder prognoser og gjennomgang av klassedelinger på mottakerskolene. Det økonomiske langtidsperspektivet er ikke tilstedeværende, og øyeblikkets innsparing er ofte ekstrautgifter i et lengre perspektiv. Fremskrittspartiet sier et meget klart nei til denne typen politikk og fremmer alternative løsninger for å beholde også grendeskolen som skole og kulturbærer i nærmiljøet.

Kunnskapsformidling er skolens hovedoppgave, og skolelovgivningen tar utgangspunkt i det enkelte barns evner og behov – en framifrå lov, men det er forstemmende når innlæringen skal skje via personale som selv mangler gode forutsetninger for å lære bort f.eks. matematikk, biologi og naturfag, for ikke å snakke om fysikk og kjemi. Lærerne er skolens viktigste læremiddel, men krav til kvalifikasjoner i basisfag og evaluering har vært og er dårlig. Når en lærer blir autorisert som allmennlærer, underviser hun eller han i alle fag, selv om egne kunnskaper i enkelte fag er mangelfulle, f.eks. oppnådd og dokumentert kun ved karakterer fra videregående skole – og det var det. Dette må det bli slutt på, og lærere som ikke har nødvendig kunnskap, må akseptere egen kunnskapsmangel og rette på dette forhold. Barna er skolens viktigste anliggende nå og i fremtiden. Skolen drives for barnas skyld. Lærernes arbeidsplass er en sak for partene i arbeidslivet, men ikke på bekostning av barnas læremiljø. Når lærerne er utrygge på egen kompetanse, smitter utryggheten over på barna, og behovet for ekstraundervisning synes å eksplodere.

Ekstraundervisning og spesialundervisning er et annet viktig tema for Fremskrittspartiet. Når vi ser hvor store summer som blir brukt for å hjelpe svake grupper og barn med forskjellige typer handikap til å tilegne seg grunnleggende kunnskaper, må dette ses som et symptom på en langvarig feilslått skolepolitikk. Når inntil 30 pst. av alle norske barn trenger en eller annen form for tilrettelagt undervisning, må noen gi beskjed om at dette er galt. 30 pst. av norske barn i skolepliktig alder kan umulig ha handikap i forhold til normalbarnet som gjør det nødvendig å ta dem ut av undervisningen eller styrke klasselærerfunksjonen. Etter Fremskrittspartiets vurdering må skolen tilpasses det enkelte barn, og ikke barna tilpasses skolesystemet, som «einskapsskulen» forutsetter. Normalundervisningen må stimulere til økt læring tilpasset den enkeltes behov.

For å øke nasjonens samlede kompetanse, noe som også vil gagne f.eks. skolen, helsevesenet og ikke minst forskningen, trenger vi gode studiefinansieringsmuligheter og – det viktigste av alt – ordninger som sikrer et menneskeverdig liv etter fullført utdannelse. I dette fromme ønsket fra Fremskrittspartiet ligger det et krav om at Statens lånekasse for utdanning skal fungere som en profesjonell bank. Det skal og må gis tilbud om både flytende og fast rente på denne type lån. I tillegg må Stortingets representanter ta innover seg at når studietiden er over og studentene kommer i betalt arbeid, må de ha en mulighet til å klare seg selv uten sosialhjelp. Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at kostnadene til Lånekassen skal være fradragsberettiget før brutto skattepliktig inntekt på selvangivelsen. Dette gjelder både renter og avdrag til Lånekassen. Politisk styrt rente diskuteres ut fra gammel vane, mye fordi man ikke makter å heve blikket mot fremtiden og et liv i frihet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Me fekk akkurat no ei innføring i det ideelle framstegspartisamfunnet når det gjeld utdanningssida. Samtidig opplever me at dagens utdanning og dagens skule blir veldig svartmåla. Det er dårleg kunnskapsnivå på elevane, me har dårlege lærarar, pedagogar, det er uheldig med for mykje offentleg styring osv.

Eg skal vere konkret på ei sak, og det dreier seg om opplæring innafor kriminalomsorga. I innstillinga skriv Framstegspartiet at dei «går primært inn for å redusere» tilbodet til dei innsette når det gjeld opplæring. Ein kan stille spørsmål om det betyr at Framstegspartiet på sikt vil fjerne heile posten og fjerne heile tilbodet. Samtidig skriv Framstegspartiet i sine generelle merknader i innleiinga i innstillinga:

«Hensikten med all undervisning må… være å skape den grunnleggende sikkerhet hos alle barn og unge at de blir i stand til å ta vare på seg selv gjennom deltagelse i arbeids- og samfunnsliv.»

Det er bra. Men har ikkje det noko å seie for dei som har kome skeivt ut her i livet? Framstegspartiet peikar på at mange langtidsledige ungdomar «mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter». Me veit òg at dette gjeld mange av dei som er innsette i fengsel. I tillegg veit me at det er ein stor del av dei innsette som manglar fullført grunnskuleutdanning, og dei manglar vidaregåande opplæring. Er ikkje dette bekymringsfullt for Framstegspartiet?

Ursula Evje (Frp): Jeg vil få lov til å takke Sigvald Oppebøen Hansen for komplimenten. Jeg tar det i den mening. Oppebøen Hansen sa at kunnskapsnivået i skolen etter vår mening var dårlig både når det gjaldt elever og lærere. Jeg vil isteden si at man får det man betaler for, og det er ikke vår skolepolitikk som har vært gjennomført.

Når det gjelder opplæring, skolering, av innsatte i fengsler, er Fremskrittspartiet – og jeg trodde alle var klar over det – av den formening at straff er straff. Når Sigvald Oppebøen Hansen blander sammen forholdene for ungdom i fengsel, under straff, med forholdene for langtidsledig ungdom utenfor fengslene når det gjelder kunnskaper og ferdigheter, føler jeg at pengene meget vel kan brukes til å skolere ungdom utenfor fengslene, ikke de som sitter inne som straff for noe galt de har begått.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg setter pris på mye av det som Fremskrittspartiet sier, ikke minst med hensyn til kirke og den kristne tro og moral som det grunnlag vi skal bygge vårt samfunn på. Det er imidlertid skolesektoren også jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten mot, og det går ikke minst på det Oppebøen Hansen også repliserte i forhold til, at barn skal bli «i stand til å ta vare på seg selv», som det understrekes. Spørsmålet mitt er: Hva med å bli gagns menneske i samfunnet? Det er mange ulike ting omkring et menneske som det er viktig å forholde seg til, og da ikke bare ved å avvise og ved å straffe. Her individualiseres det altfor mye fra Fremskrittspartiets side, synes jeg. Dessuten peker Fremskrittspartiet på at overdreven administrasjon og styring av universiteter og høyskolesektoren må opphøre. Hva er det for noe? Likedan hevdes det at utdanningsinstitusjonene innen høyere utdanning og spesielt universitetene har en lite fleksibel struktur. Dette blir eksemplifisert ved at det som regel ikke er gjennomførbart å omplassere professorer fra et fakultet til et annet, og begrunnelsen er at denne gruppen sjelden har den nødvendige bredde i sine faglige kvalifikasjoner. Men har ikke representanten Ursula Evje akkurat understreket nødvendigheten av at vi har mennesker med kompetanse som er i framkant, som kan være med og bibringe dette til lærere igjen, som så kan bringe det til våre barn? Jeg skjønner ikke helt logikken i dette og vil gjerne spørre Ursula Evje om ikke det å satse på forskning og utvikling er med på å bringe samfunnet vårt framover til gagn for våre barn.

Ursula Evje (Frp): Her var det mye på en gang, men noe kan jeg svare på rimelig greit.

Når jeg snakker om universitetenes og høyskolenes stive struktur, går det på det forhold at man ikke har en utstrakt anledning til å ansette folk for kortere eller lengre tid. Man må definere tidspunktet for ansettelsen. Trenger man dem lenger, blir det et problem. Trenger man dem kortere, blir man ikke kvitt dem. Dette koster penger.

Når jeg har brukt professorene som eksempel og den bredden de har på sine faglige kvalifikasjoner, betyr ikke det at ikke jeg har stor respekt for dem, også for de to professorer som sitter i denne sal. Men jeg har vanskelig for å se at i hvert fall den ene av dem ville være spesielt gagnlig på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og undervise i matematikk osv. Men det er ikke til forringelse for ham. Det sier etter min oppfatning bare noe om at en professor må ha en viss grad av spisskompetanse for å bli professor.

Når det gjelder satsing på forskning og utvikling, er jeg stort sett helt enig. Dette har Fremskrittspartiet heller ikke kuttet i, annet enn at vi forlanger en bitte, bitte liten rasjonaliseringsgevinst. Det burde antakeligvis også være mulig innenfor denne delen.

Inge Lønning (H): Jeg er litt i tvil om hvorvidt jeg er den ene eller den annen av de to professorene i denne sal, men vil bare til representanten Evjes orientering fortelle at jeg er av de få universitetsprofessorer i dette land som har forelest ved samtlige fakulteter og dermed må anses for å være rimelig brukbar i de fleste sammenhenger.

Jeg bad om ordet for å knytte et par kommentarer til temaet studiefinansiering – én kommentar som uttrykker sterk enighet, og én som uttrykker uenighet. Den første kommentaren er med et formanende sideblikk til statsråden.

Stortinget la til grunn den forutsetning da man vedtok en ny ordning for rentefastsettelsen i Statens lånekasse, at det skal gis et tilbud til alle låntakere om fast rente. Da er det etter mitt skjønn helt uakseptabelt at man får til svar at det er uoverstigelige tekniske problemer forbundet med å få til det som enhver middels bygdebank i dette land får til, og som også statsbanker, som Husbanken, får til uten vanskeligheter. Det er simpelthen ikke akseptabelt at ikke Stortingets forutsetninger blir fulgt opp og realisert.

Så det annet punkt: Fremskrittspartiets forslag om at man skal gå tilbake til en ordning hvor også avdrag på studielån er fradragsberettiget i selvangivelsen. Det er en ordning som eksisterte på 1960-tallet. Men etter den tid er både skattleggingssystem og studiefinansiering blitt endret mange ganger og på mange måter. Så jeg undres litt over at Fremskrittspartiet er i stand til å trekke en så bastant konklusjon at dette vil være en fornuftig måte å bedre studiefinansieringen på. Derfor vil jeg gjerne spørre: Har Fremskrittspartiet i det hele tatt gjort noe forsøk på å beregne omkostningene ved sitt forslag?

Ursula Evje (Frp): Jeg er glad for at professor Lønning fikk anledning til både å være usikker og til å briljere med sine kunnskaper.

Når det gjelder fradrag for renter og avdrag på studielån i selvangivelsen, er det ikke alltid slik at et gammelt, velprøvd og godt fungerende system nødvendigvis må reformeres for reformeringens egen skyld. Denne typen lån er lån til fremtidig inntekts ervervelse. I næringslivet er det relativt kjent. Man bruker det ofte. Hvorfor skal en bedrift kunne ta opp et slikt lån og få slikt fradrag, mens en ungdom som investerer en ikke ubetydelig sum penger i sin egen fremtidige inntekts ervervelse, ikke skal få det? Det håper jeg er et svar til Lønning.

Når det gjelder kostnadsberegningen, kan jeg ikke se at andre i denne sal har kostnadsberegnet noe som helst, så hvorfor i all verden skal Fremskrittspartiet gjøre det?

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Presidenten vil spørre Ursula Evje om hun skal ta opp de forslag Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen?

Ursula Evje (Frp) (fra salen): Ja.

Presidenten: Da har Ursula Evje tatt opp Fremskrittspartiets forslag.

Arne Lyngstad (KrF): På dagen for utdelingen av Nobels fredspris og markeringen av 50-årsdagen for FNs menneskerettighetserklæring vil jeg understreke hvor viktig det er å styrke verdidimensjonen i all utdanning. Utdanningspolitikkens fokus må være elevenes og studentenes læring, og dette krever oppmerksomhet på så vel det faglige innhold som på læringsmiljøet. Barn og unge trenger et trygt og stimulerende oppvekstmiljø. Derfor er det naturlig at skolen fokuserer på vold og mobbing, rusmisbruk og rasisme. Gjennom elevdemokrati og skolemekling kan elevene selv arbeide med å løse disse utfordringene.

Kristelig Folkeparti synes det er spennende at Regjeringen løfter fram entreprenørskap som tenkemåte og tiltak i skolen. Entreprenørskap som dannelsesideal i skolen fokuserer på elevenes kreativitet, ansvar og handlingsevne og setter elevene bedre i stand til å møte framtidas utfordringer. Men skolen må også gi tilpasset opplæring ut fra elevenes behov og lokalsamfunnets muligheter som læringsmiljø.

Jeg er også fornøyd med at Regjeringen ønsker å integrere miljøundervisningen i skolen, noe som gir mulighet for å fokusere på forvalteransvar og en bærekraftig framtid. Ved å fokusere bl.a. på disse dimensjonene ved utdanningen har Regjeringen vist en framtidsrettet kurs og vilje med norsk skole. Det er på tide at undervisningens innhold nå blir satt i fokus. Den beste måten å forhindre latterliggjøring av de svake og våre humanistiske tradisjoner på er nettopp å fokusere på skolens verdiformidling.

I en budsjettdebatt er det naturlig å fokusere på ressursbruken og prioriteringen. I flere år har reformene i grunnskole og videregående skole krevd økte ressurser. Dette har i en viss grad gått ut over satsingen på høyere utdanning. Vi står nå i en situasjon hvor det fortsatt er nødvendig å kvalitetssikre disse reformene, spesielt når det gjelder etterutdanning for lærere. Men det er påfallende at Arbeiderpartiet under fjorårets budsjettbehandling fokuserte sterkt på høyere utdanning, mens det i år er nesten stille. Kristelig Folkeparti derimot følger opp prioriteringen av høyere utdanning. I tillegg har Regjeringen lagt opp til en styrking av grunnforskningen.

Høyere utdanning er i dag inne i en spennende omstillingsprosess. Et offentlig utvalg, Mjøs-utvalget, arbeider med flere viktige sider ved høyere utdanning, bl.a. finansiering og gradssystem. Vi står også framfor en kompetansereform for voksne. Det vil føre til etterspørsel etter nye studietilbud og tilpassede utdanningsopplegg og opptak basert på realkompetanse. Vi får også en gjennomgang av og debatt om høyskolesektorens økonomiske situasjon etter gjennomføringen av høyskolereformen. I dagens innstilling ber så en samlet komite om at Regjeringen fremmer forslag til en lovhjemmel om forsøksvirksomhet i lov om universitet og høyskoler. Dette åpner for forsøksvirksomhet ved de enkelte universitet og høyskoler basert på lokalt initiativ, og jeg håper institusjonene tar imot dette på en positiv måte og ser mulighetene for en modernisering av universitets- og høyskolesektoren. For det er nettopp en slik moderniseringsprosess vi nå står framfor. I denne prosessen er det imidlertid viktig å slå ring om akademienes særpreg med vekt på frihet og fordypning. Kristelig Folkeparti ønsker å gå aktivt inn i denne prosessen og stimulere til nytenkning, kvalitet og internasjonalisering. Derfor har det også vært viktig for Kristelig Folkeparti i denne budsjettbehandlingen å prioritere høyere utdanning.

Den norske kirke opplever i disse dager en anstrengt økonomisk situasjon. Gjennom den nye kirkeloven har den lokale kirke fått større selvstyre, men er fortsatt avhengig av kommunal og statlig finansiering. Å ha en statskirke forplikter både kommuner og stat til å gi Kirken tilstrekkelige ressurser til å kunne utføre oppgaver i henhold til kirkelovens intensjoner og gi Kirkens ansatte arbeidsvilkår etter dagens standard. Kristelig Folkeparti er glad for at Stortinget i dag vedtar å be Regjeringen legge fram for Stortinget en samlet vurdering av Kirkens økonomiske situasjon etter innføringen av ny kirkelovgivning. Jeg er også glad for at Stortinget vil stå ved sine tidligere vedtak om å ta større ansvar for Kirkens arbeid i utlandet ved å øke tilskuddet til Sjømannsmisjonen og Den norske kirke i utlandet.

Det budsjett vi vedtar i dag, bygger på de hovedprioriteringer Regjeringen har lagt fram. Under Stortingets budsjettarbeid viste det seg nødvendig å foreta større reduksjoner i offentlige utgifter enn det Regjeringen la opp til. Dette har ført til en lavere ramme for utdannings- og forskningssektoren enn det Regjeringen foreslo. Likevel vil Kristelig Folkeparti hevde at budsjettrammene er tilstrekkelige til å fortsette arbeidet med å videreutvikle et godt, moderne utdanningssystem for neste årtusen.

Til slutt vil jeg ta opp det forslaget Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillingen sammen med Senterpartiet og Venstre.

Presidenten: Arne Lyngstad har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anneliese Dørum (A): Arne Lyngstad snakket om verdier i innlegget sitt. Men hva slags verdier er det når budsjettforliket fører til at det er de aller yngste skolebarna våre som får svi, som må betale for dette forliket bl.a.?

Man reduserer skolefritidsordningen kraftig. Man tar 50 mill. kr fra skolemateriell i forbindelse med 6-åringsreformen, og man tar 20 mill. kr fra undervisning til fremmedspråklige barn. Det er noen områder. Når Arbeiderpartiet i år ikke kan satse fullt så mye på høyere utdanning og forskning som vi gjorde i fjor, har det sin bakgrunn i at vi må fylle opp disse postene som berører de aller yngste skolebarna våre så sterkt. Vi synes det er uansvarlig å medvirke til at det blir flere nøkkelbarn, at det blir flere barn som kommer hjem til tomme hus med nøkkelen rundt halsen og venter på at foreldrene skal komme hjem fra jobb. Vi vil ikke ha et sånt samfunn, og det tror jeg heller ikke at Arne Lyngstad vil. Jeg vil spørre Lyngstad om han ikke synes det er ille å beskjære disse postene så mye. Jeg får mange signaler fra kommuner og rådmenn i forbindelse med budsjettet, og jeg kan fortelle at i en kommune i Buskerud har rådmannen foreslått å legge ned skolefritidsordningen ved seks skoler. Vi får håpe at politikerne klarer å stoppe det, men slik er situasjonen mange steder. Vil Lyngstad ved første anledning igjen være med på å prioritere skolefritidsordningen? Jeg tenker på revidert nasjonalbudsjett eller neste budsjett.

Arne Lyngstad (KrF): Det har vært enighet i Stortinget om at det var nødvendig å stramme inn i norsk økonomi i høst. Det viste seg også å være flertall blant politiske partier for at skatter og avgifter ikke skulle økes i dette budsjettopplegget. Det er klart at når det skjer, må det strammes inn på offentlig sektor. Da får vi en del kutt som kan virke problematiske, men de kuttene betyr jo ikke at tilbudene tas bort. Skolefritidsordningen vil fortsatt eksistere rundt omkring i kommunene. Kommuneøkonomiopplegget kommer ut omtrent likeverdig med det Regjeringen la opp til, og man får en økning i kommunesektoren i henhold til kommuneøkonomiproposisjonen. Men det er riktig at foreldrebetalingen til skolefritidsordningen øker med 120 kr i måneden i snitt. Jeg er kanskje den eneste i komiteen som merker det på pungen, i og med at jeg har barn i SFO. Men tilbudet er der, og dermed er det ikke riktig som representanten Dørum sier, at det som følge av dette vil bli flere nøkkelbarn. Det vil det ikke bli. Tilbudet er der fortsatt, men foreldrebetalingen vil sannsynligvis øke. Det vil ikke skje i alle kommuner heller, for det er en del kommuner som ikke har gitt kommunal støtte til SFO, og disse må etter lovendringen neste år også gi bidrag til det. Men når vi har fått den innretningen på kuttene som vi har, henger det også sammen med at Arbeiderpartiet valgte å stå utenfor en budsjettavtale i årets opplegg ved å stå så hardnakket på at kontantstøtten ikke skulle gjennomføres.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Jeg står her med en artikkel fra bladet Studentstatus, som representanten Lyngstad også får i sin posthylle. Det er en artikkel fra novembernummeret med tittelen «Vil registrere studenter som er uskikket til yrket». Fra artikkelen siterer jeg:

«Erfaringer fra både lærerutdanningen og helse- og sosialfagutdanningene viser at en student som er funnet uskikket for yrket ved én høgskole, fortsetter samme utdanning ved en annen høgskole. Det er ikke en menneskerett å bli lærer eller helse- og sosialarbeider, mener Studentenes Landsforbund, og vil at det skal opprettes et nasjonalt register som registrerer uskikkede studenter.»

Er representanten Lyngstad enig i at dette er et problem? Og er han enig i studentenes forslag, og vil han konkret vurdere vårt forslag nr. 18, som er referert i innstillingen?

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Lyngstad (KrF): Det er klart at i forhold til spesielt lærerutdanning er dette med skikkethetsvurdering et element som er viktig å få i inn tidlig i utdanningsprosessen. Hvis jeg ikke husker helt feil, har Stortinget allerede gitt sin tilslutning til det i behandlingen vi har hatt i høst. Det har Kristelig Folkeparti støttet. Og jeg tror det er viktig at denne vurderingen kommer så tidlig i utdanningen som mulig, slik at studenter som en vurderer ikke har noe der å gjøre, får beskjed om det ganske tidlig.

Hvorvidt det er behov for å opprette et nasjonalt register for dette, vil jeg reservere meg litt imot. Jeg har faktisk den tiltro til høgskolene at de klarer å vurdere dette, og jeg tror faktisk at de gjør et godt arbeid også på det området.

Petter Løvik (H): I ein tidlegare debatt i Stortinget i år blei det påstått at sentrumspartias skulepolitikk er ei ganske bleik utgåve av Arbeidarpartiets og stort sett held same kursen.

Når vi no har berga Regjeringa og regjeringspartia tre gonger på rad, kan det då tenkjast at representanten Lyngstad vil inngå eit litt nærare samarbeid med Høgre også i skulepolitikken? Det er, som det har blitt sagt, veldig mykje godt i norsk skule i dag, men det er også veldig mange ting som må gjerast betre. Representanten Grete Knudsen viste i eit tidlegare innlegg til fleire OECD-rapportar som viser at vi har eit stykke å gå. Vi har sett statistikkar og reportasjar i media som viser at mange lærarar ikkje har den nødvendige kompetansen, spesielt i ungdomskulen.

Vil Kristeleg Folkeparti slutte å vere ei bleik utgåve av Arbeidarpartiet i skulepolitikken? Vil Kristeleg Folkeparti no kunne bestemme seg for å halde ei linje og gå inn i eit samarbeid med Høgre om å heve kvaliteten i skulen, om å styrkje kompetanse og omfang i sentrale fag som norsk, matematikk og naturfag? Vil Kristeleg Folkeparti vere med og auke den fleksibiliteten som Lyngstad nemnde i sitt innlegg, der me gir både dei flinke og dei svake elevane høve til å utvikle seg ved ei tilpassa opplæring?

Framtida vil krevje veldig mykje, og eg føler at Kristeleg Folkeparti har gapt over altfor mykje som dei gjerne vil gjere, med det resultatet at vi ikkje får gjort dei viktigaste tinga som vi må gjere. Eg håpar at Lyngstad vil kunne gi eit svar som stadfestar dette – ikkje for å glede meg, men for å hjelpe norsk skule framover.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg tror representanten Løvik misforstår Kristelig Folkepartis skolepolitikk dersom han oppfatter det slik at vi ikke legger vekt på kvalitet i skolen. Det har Kristelig Folkeparti gjort hele tiden. Men vi har samtidig sagt at dersom elever og unger skal få godt utbytte og en god læringssituasjon, må også læringsmiljøet være med. Derfor ser ikke Kristelig Folkeparti noen motsetning mellom en skole som legger vekt på kvalitet, og en skole som legger vekt på omsorg for barna og en helhetlig utvikling.

For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å få lagt vekt på likeverdig opplæring, uavhengig av geografi, sosial bakgrunn, økonomi osv. Så en satsing på en likeverdig opplæring innenfor enhetsskoletradisjonen er faktisk en god Kristelig Folkeparti-tradisjon.

Jeg tror også, som representanten Løvik pekte på, at en framover spesielt bør fokusere på ungdomstrinnet i grunnskolen og de utfordringene som en står overfor der. I den grad Høyre ønsker å fokusere på en likeverdig opplæring, kvalitet og ungdomstrinnets utfordringer, er Kristelig Folkeparti rede til å kunne samtale og samarbeide med Høyre og andre partier i Stortinget som vil fokusere på disse tingene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inge Lønning (H): Politikk er det muliges kunst – selv om det av og til kan se ut som om politiske partier kan lykkes i å få gjennomslag for det umulige klokken fem på tolv.

Det er grunn til å ta utgangspunkt i, når man skal behandle budsjettet for KUF-området dette året, at vi har en meget stram økonomisk situasjon. Det kan man selvfølgelig beklage hvis man tenker seg at man helst skulle befinne seg i en situasjon med ubegrenset tilgang på ressurser. Men alternativet ville jo ha vært, hvis man ikke hadde blitt enige om å føre en så stram økonomiske politikk, at man hadde skjøvet problemene foran seg for det norske samfunn, både når det gjelder utdannings- og forskningspolitikk, og når det gjelder alle andre områder av politikk. Derfor er det ingen løsning å velge det kortsiktige perspektiv å bruke mer penger enn det er rimelig dekning for i år, for så å håpe på at konjunkturene forbedrer seg til neste år. Det er nødvendig å føre en økonomisk politikk som gjør at det norske samfunn på lang sikt også kan ha en utdannings- og forskningspolitikk som er fremtidsrettet og bærekraftig.

Rune Slagstads bok «De nasjonale strateger»som utkom i høst, har utløst en nyttig og viktig samfunnsdebatt. Den stiller nemlig spørsmålet om den samfunnsutvikling vi har hatt i Norge det siste hundreåret, og særlig de siste 50 år, i altfor høy grad har vært preget av en teknokratisk tilnærming til samfunnet og en overtro på samfunnsplanleggingens muligheter når det gjelder å programmere frem det ideelle samfunn. Det er vel god grunn til å gi professor Slagstad rett i at Det norske Arbeiderparti, som har preget det meste av denne perioden i norsk politikk, har ligget under for nettopp denne overtro på samfunnsplanleggingens muligheter for å programmere samfunnet. Jeg hørte vel nokså tydelig gjenklang av det i komitelederens innledning til debatten i dag. Det er intet ondt å si om ingeniører hvis man bruker dem til det de kan, men det er neppe tilrådelig å anlegge et ingeniørperspektiv på samfunnsfellesskapet og på samfunnsfellesskapets utvikling.

Når vi i dag står overfor svære kvalitetsproblemer i norsk skole, som prisverdig er illustrert de siste dagene i landets største avis, og som alle partier er opptatt av i komiteinnstillingen, er det nettopp fordi vi gjennom tiår har overbelastet skolen med målsettinger som skolen har meget beskjedne muligheter for å innfri. Vi har lagt inn en forutsetning om at skolen primært er et virkemiddel for å forandre samfunnet i retninger som man anser for å være formålstjenlige. Hvis man legger så mange formål inn i skolen, gir det seg selv at skolens muligheter for å innfri sitt primærformål, nemlig læring for de unge, må bli skadelidende.

Jeg synes også det er en underlig tilnærming til spørsmålet om kvalitetsutfordringene norsk skole står overfor i dag når det gjelder innholdet i sentrale læringsprosesser og fag, å fokusere primært på inneklimaet og bygningenes tilstand. Vi kan fort være enige om at begge deler er viktig, men kvalitetsutfordringen for skolen ligger da vitterlig ikke primært på det området.

Høyre har kjempet konsekvent, også det siste året i forbindelse med de store sakene vi har hatt til behandling her i Stortinget, opplæringsloven og meldingen om spesialundervisning, for at de viktigste tingene skal komme først og at skolen skal settes bedre i stand til å løse sin primæroppgave, nemlig å tilby alle barn og unge en læringsprosess som er tilpasset deres forutsetninger – og de forutsetningene spenner som vi alle vet, over et vidt register – og gi dem den samme mulighet hva enten deres utrustning primært er av teoretisk art, av praktisk art eller av estetisk art.

Det uheldige ved enhetsskolebegrepet er at det har lett for å få en magisk virkning på tenkningen som fører til at mangfoldet utraderes til fordel for likheten. Det blir ikke større likhet i samfunnet ved at man holder alle barn fysisk samlet i 10 år eller 13 år. Det blir ikke større likhet i et samfunn ved at man insisterer på at det skal være én sentralstyrt offentlig skole som alle skal tvinges inn i. Det finnes massevis av forskning som viser at samfunn med en helt annen skoletradisjon enn vår norske, og som har hatt et helt annet liberalt syn på friheten til å lage skoler på foreldrenes vilkår, har høyere grad av solidaritet og fellesskap enn det det norske samfunn har.

Et lite apropos til den litt opphetede debatten om retten til en muslimsk skole i Oslo: Det er interessant at i våre naboland Sverige og Danmark, som lenge har hatt og praktisert en slik rettighet, er det gjennomført flere forskningsprosjekter som viser at integreringen av barn som tilhører livssynsminoriteter, lykkes bedre dersom foreldrene får hånd om skolemiljøet selv. Det lykkes bedre når barna kommer opp mot ungdomstrinnet, simpelthen fordi det har gitt dem en trygghet og en identitet som gjør det lettere å integreres i storsamfunnet.

I dette perspektiv synes jeg Arbeiderpartiets og delvis SVs motstand mot private skoler har et antikvarisk preg over seg – og ganske særlig når man i innstillingen til ny tilskuddsordning, som Stortinget behandlet for en tid tilbake, fastslår at man riktignok må godta at Norge har underskrevet internasjonale konvensjoner som forplikter oss til å akseptere livssynsminoriteters rett, men så i neste øyeblikk føyer til at det innebærer ikke at det bør gis økonomisk støtte til slike skoler. Det har Arbeiderpartiet tatt konsekvensen av i sitt budsjettforslag. Men det innebærer jo som praktisk konsekvens at hvis disse skolene skulle bestå med Arbeiderpartiets politikk, ville de bli sosialt lagdelte skoler, hvilket de i Norge aldri har vært, for det ville bare være foreldre med god råd som ville ha en mulighet for å velge å sende sine barn til slike skoler.

Det er Høyres oppfatning at den norske skole har et stort forbedringspotensial. Men det forbedringspotensialet vil kreve av oss politikere at vi definerer skolens primære målsetting, nemlig læringen, på en tydelig og klar måte og gir skolene vesentlig større frihet enn de har i dag, til selv å finne ut hvordan de skal organisere seg, til selv å finne ut hvilke pedagogiske metoder som er de beste i den enkelte klassesituasjonen. Jeg tror på en skolepolitikk med klare, entydige mål og høyest mulig grad av frihet både for den enkelte skole og for den enkelte lærer. Det er også den sikreste måte å gjøre læreryrket mer attraktivt på enn det er i dag, å gi lærerne større frihet og større ansvar. Men samtidig må vi stille klarere krav til lærernes faglige kompetanse, særlig på ungdomstrinnet.

Til sist noen få ord om forsking og høyere utdannelse. Høyre prioriterte i sitt budsjettforslag i år – som de foregående år – dette området, fordi det er der utfordringene er aller lettest å få øye på i dagens norske system. Vi tar ikke opp våre primærforslag, i og med at Stortinget nå har fattet sitt endelige budsjettvedtak, og det forliket som er inngått mellom Høyre og Fremskrittspartiet og de tre regjeringspartiene, har trukket opp rammer. Innenfor disse rammer er Høyre fornøyd med den profilen budsjettet har fått, fordi det gir en klar føring i retning av at den forskningen som ligger under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets område, er prioritert, dvs. grunnforskningen, og det er ganske særlig gledelig at det i årets budsjett blir tatt et løft når det gjelder den medisinske grunnforskningen, som lenge har ligget dårlig an i Norge.

La meg til sist også få lov til å peke på de fem romertallsvedtakene på side 101 i komiteinnstillingen, som etter mitt skjønn alle sammen er gode vedtak som vil gi større grad av fleksibilitet enn det vi har i dagens norske system. Særlig er jeg glad for at Høyre har fått fullt gjennomslag for sitt ønske om å avvikle dagens meget tungrodde og byråkratiske godkjenningsordning for lærebøker i skolen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Kristelig Folkeparti er enig med Høyre i at kunnskap er en primæroppgave i skolen – og kunnskap er et vidt begrep. Høyre ønsker å drive en målrettet kunnskapspolitikk. Ordene «kunnskap» og «viten» brukes i merknaden, spesielt om det å utvikle en felles nasjonal kulturarv. Mener Høyre at skolen også må bruke ressurser på opplevelse og ulike aktiviteter for å gjøre denne kulturarven til et eget eie for elevene, og at sosial læring og dannelse også er en oppgave for skolen?

Høyre er med på å foreslå nye grunnkurs innenfor Reform 94 både i mediakommunikasjon og i merkantile fag. Kan ikke Høyre vente på den gjennomgang som skal komme, der vi skal ta hele reformen opp til vurdering, når det bare er snakk om et par måneder til vi får en stortingsmelding om dette? Det er ikke fremmet slike forslag før nå, fordi en hele tiden har ventet på å se alt i en sammenheng. Hvordan ser Høyre for seg hele den videre strukturen i Reform 94, når de nå vil endre deler av den?

Inge Lønning (H): Svaret på det første spørsmålet fra representanten Stråtveit er klart og enkelt ja. Selvfølgelig er Høyre enig i at kunnskap er et vidtfavnende begrep, at læringsprosessen har mange dimensjoner i seg, og at det ikke finnes noen god læring i noe fag i denne verden uten opplevelsesdimensjonen, og uten at læreren er i stand til å appellere både til elevenes forstand, til deres følelsesliv og til deres personlighet. Svaret på det er helt entydig ja.

Men Høyre deler ikke den oppfatning som lenge har herjet norsk pedagogisk tenkning, at det er en motsetning mellom det å tilegne seg kunnskaper, til og med eksakte kunnskaper i eksakte fag, og denne opplevelses- og dannelsesprosessen. Det er etter vår oppfatning to sider av samme sak, og det er nettopp det som gjør læreryrket til en spennende utfordring: å være i stand til å ivareta alle dimensjoner i læringsprosessen.

Til det andre, mer konkrete spørsmålet, om nye grunnkurs, er svaret kort og godt at det foreligger så mange entydige henvendelser fra brukerne av norsk videregående opplæring på dette punkt, og de har vært der i såpass mange år og med såpass økende utålmodighet, at Høyre er kommet til den konklusjon at på dette punkt er det ikke noen grunn til å vente lenger. Det er ikke noen grunn til å avvente en total evaluering av Reform 94, fordi det er tilstrekkelig dokumentert at her foreligger det et konkret behov fra norsk arbeidslivs side, og det behovet er det vår oppgave som politikere å imøtekomme.

Rolf Reikvam (SV): Dette var et voldsomt angrep på enhetsskolen, kanskje det sterkeste angrep jeg har hørt på lang tid – enhetsskolen da definert som en skole som en felles møteplass for alle barn, hvor de har et felles læreplanverk å forholde seg til. Det er definisjonen av enhetsskolen. Dette var et voldsomt angrep på den, og det alvorlige er jo at dette angrepet kommer fra en person som åpenbart ikke er kjent med norsk skole. Og jeg skal begrunne hvorfor.

Norsk skole baserer seg på læreplanene, hvor inntil 40 pst. kan være lokalt tilvalgsstoff. Skolen har stor frihet når det gjelder valg av pedagogisk metode, og Inge Lønning fremstiller det som om dette ikke er tilfellet. Men det er den faktiske situasjonen – en stor andel lokalt tilvalgsstoff og stor frihet for den enkelte lærer i valg av pedagogikk.

Inge Lønning berørte også dette med kvalitet i skolen, og prøvde å latterliggjøre det som noen av oss er opptatt av, nemlig selve læringsmiljøet, og at det også har noe med de fysiske vilkårene å gjøre – inneklima, skikkelige bygninger osv. Han snakket om kvalitet uten å definere hva han legger i begrepet kvalitet. Jeg vil gjerne ha Inge Lønnings kommentarer til det. For oss har kvalitet noe med lærernes kompetanse å gjøre – bl.a. etterutdanning. Det har noe med rekruttering av lærere å gjøre – hva slags lærere vi rekrutterer. Det har også noe med utstyr i den enkelte skole å gjøre. Dette har med kvalitet å gjøre, men ikke på ett av disse områdene er Høyre med på forslag som skal gjøre skolen bedre innenfor disse områdene.

Mitt spørsmål til Inge Lønning blir: Ville det ikke være naturlig for Høyre å støtte den typen tiltak som direkte går på kvalitet?

Inge Lønning (H): Jeg har stor sans for skolebygningenes kvalitet, både estetisk og fysisk, men jeg har faktisk enda større sans for skolens kvalitet. Og for nå ikke å snakke om ting som jeg ifølge representanten Reikvam ikke har kjennskap til, nemlig norsk skole, så la meg holde meg til universitets- og høyskolenivået, som jeg i hvert fall har en viss kjennskap til.

Det har slått meg at vi i Norge bruker umåtelig store ressurser på arealer og nettopp på bygningskvalitet, sammenlignet med nesten alle andre land i Europa og alle universiteter ellers i Europa som jeg har besøkt, mens det er ganske tankevekkende at mange steder hvor man produserer ti ganger så mange nobelprisvinnere innenfor de ulike vitenskaper som vi gjør i Norge, vektlegger man den ytre rammen vesentlig mindre og bruker vesentlig mindre penger på den enn det vi gjør i Norge.

Jeg skal ikke uten videre overføre det på grunnskolen, men jeg tror det er ganske tankevekkende, fordi det viser en annen tilnærming, nemlig at det ikke er den ytre, fysiske ramme som er det primære når det gjelder hva man får utløst av menneskelige kvaliteter i aktiviteten innenfor veggene. Det er faktisk den menneskelige kvalitet som er det primære, og den ytre kvalitet som er det sekundære.

Så en liten bemerkning til skolen: Jeg har faktisk aldri så lite grann peiling på norsk skole, bl.a. i kraft av at jeg har hatt fire barn som har gjennomløpt den, jeg har selv undervist på alle nivåer i norsk skole – det ligger riktignok noen år tilbake i tid, og jeg tror faktisk jeg har omtrent like god rede på læreplanene som representanten Reikvam har. Forskjellen ligger simpelthen i det at vi kanskje leser med litt ulike briller. Jeg angriper ikke «enhetsskolen» – hvis det er den alminnelige, nøytrale betegnelse på den skole vi har. Men jeg angriper en bestemt skoletenkning som politikerne har påført skolen, og som ikke er noe som deles av flertallet av lærere, foreldre eller elever i norsk skole, men som er nettopp den sosiale ingeniørkunst, i en slags light stalinistisk utgave.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Marit Tingelstad (Sp): Budsjettprosessen denne høsten er et praktisk svar på at politikk er det muliges kunst. Senterpartiet tar ansvar for budsjettresultatet som ble framforhandlet av sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, også på dette rammeområdet. Jeg erkjenner dog at Regjeringens opprinnelige forslag hadde gitt større bevilgninger innenfor visse områder, bl.a. skolefritidsordningen. Når det er sagt, vil jeg understreke at SFO tross alt ikke er en del av opplæringsplikten, men en tilsynsordning for barna. Komitelederens antydning om at Senterpartiet har snudd i sin tenkning her, er direkte feil. Senterpartiet har aldri ment at SFO skal være noen forlengelse til å utgjøre en heldagsskole. Derimot mente vi sterkt at leken skulle stå sentralt i opplegget for 6-åringene.

Budsjettet som vedtas i dag, kan karakteriseres som økt satsing for Utdannings-Norge. Høyere utdanning og forskning har fått en betydelig økning i forhold til inneværende år.

«Et taktskifte for forskningen», uttalte adm. direktør Christian Hambro i Forskningsrådet til bladet Forskning da statsbudsjettet ble lagt fram. «… bedre enn fryktet», sa påtroppende rektor ved Universitetet i Bergen, Kirsti Koch Christensen.

Regjeringens målsetting er fortsatt at forskningsinnsatsen i Norge skal opp på OECD-nivå. Årets forslag er en god begynnelse. Og Senterpartiet vil særlig framheve grunnforskningens betydning.

Som saksordfører for kapitlene om fiskeriforskning sier jeg meg tilfreds med Regjeringens betydelige satsing på dette feltet, som representerer vår største eksportartikkel, en bærekraftig sådan. Jeg viser for øvrig til fiskeriministerens innlegg senere i dag.

Senterpartiet er svært glad for at de regionale forskningsinstitusjonene har fått et løft. Det er et meget viktig incitament for kompetansebygging generelt og i regionene spesielt.

Komiteflertallet har i innstillingen framhevet betydningen av samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og høyskolene. Likedan har stortingsflertallet framhevet betydningen av desentraliserte høyskoletilbud, slik at folk kan få mulighet til å skaffe seg kompetanse nærmere der de bor. Dette er særlig viktig for kvinnene i distriktene.

I samme forbindelse vil jeg nevne de regionale næringshagene som Regjeringen har foreslått, og som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Dette viser hvor viktig grunnlag utdanning og kompetansebygging er for initiativ, entreprenørskap og næringsutvikling, ikke minst for å få små og mellomstore bedrifter opp å stå.

Jeg begynte i toppen av utdanningskjeden i mitt innlegg i dag. Men uten et grunnleggende fundament i opplæringen, får vi ikke god effekt av satsingen på det høyere utdanningsnivået.

Senterpartiet tilhører flertallet som framhever enhetsskolen som det bærende prinsipp for grunnskoleopplæring, der alle elever skal få tilpasset opplæring ut fra sine egne forutsetninger. Dette er krevende, men det må ikke være til hinder for å nå målet, nemlig en skole som gir den enkelte følelse av tilhørighet og aksept i et inkluderende miljø som har evne til å utvikle toleranse og respekt. Dette krever en lærerstab som er godt skolert, og som får mulighet til etterutdanning i mer enn rene skolefag. Årets budsjett følger opp etterutdanningsplanen for L97 med ca. 72 mill. kr til kvalitetsutvikling.

Samarbeid og evne til empati er kvaliteter som samfunns- og arbeidsliv etterspør, og som skolen må bestrebe seg på å lære elevene. Jeg mener disse aspektene må ligge i bunnen når nasjonalt skolevurderingssystem skal utformes.

Det har lenge kommet klare signaler fra skoler og kommuner om at det ikke gis nok støtte til skolen når det gjelder spesielt tilrettelagt opplæring. Derfor har Stortinget besluttet at ressursene skal flyttes nærmere brukerne, jf. behandlingen av St.meld nr. 23 for 1997-98 i vår. Dette vil skje når kommunene får tildelt flere stillinger innen PP-tjenesten, ved at kompetansesentrene nedbemannes i løpet av kommende år. Det er imidlertid viktig at kompetansesentrene fortsatt beholder spisskompetanse, som kan gi god effekt for brukerne.

Her vil jeg trekke fram ett eksempel, nemlig kompetansesenter for talevansker. Jeg er redd for at flertallets klare merknad om samlokalisering fra Søndre Land til Bredtvet kan føre til at vi mister høyt kvalifisert fagpersonell innen taleflyt/stamming, da den sterkeste kompetansen på dette feltet befinner seg i Søndre Land. Når personer må pendle ca. 25 mil pr. dag, sier det seg selv at det kan bli vanskelig å opprettholde spisskompetansen innen dette feltet. Jeg viser for øvrig til brev fra tillitsvalgte som komitemedlemmene fikk tilsendt i går.

I tråd med stortingsvedtaket i vår vil et treårig praksisrettet kompetanseutviklingsprogram for skoleledere og PP-tjenesten gi skolen og den enkelte bruker mer målrettet hjelp. Dette er et meget viktig tiltak. Videre er det bra at departementet har fulgt opp Stortingets merknad om en omstillingsenhet som skal virke minst til 1. august 2000. Jeg forventer at de ansattes tarv blir ivaretatt på en forsvarlig måte, i tråd med offentlige myndigheters regelverk.

Skolen skal fremme de skapende krefter hos barn og unge. Den tid da kunnskapstilegnelsen kun skulle skje ved reprodusering av fakta, er forbi. Selvsagt må basiskunnskapen være på plass, men elevenes egeninnsats og idérikdom må få bedre vekstmuligheter. Vektleggingen av prosjektorientert undervisning og læring er et godt virkemiddel i så måte. Senterpartiet vil ha skapende skoler der nye læringsmetoder tas i bruk, ikke minst vil informasjons- og kommunikasjonsteknologi stå sentralt.

Etter å ha besøkt en del grunnskoler i det siste vil jeg si at dette er godt i gang, ikke minst var inntrykkene fra den nye Korta skole på Vestre Toten svært positive. Der har de bygd en skole etter L97-lesten, og resultatet er storfornøyde brukere på alle plan. Jeg synes det er verdt å framheve at det gjøres en stor innsats av lærere og personale i prosessen med innføring av ny læreplan, L97.

Videregående opplæring med Reform 94 har vært gjennom en grundig evaluering gjennomført av flere forskningsinstitusjoner, og departementet er nå i gang med en stortingsmelding om temaet.

Senterpartiet er opptatt av at tilbudene til 16-åringene skal være godt tilpasset samfunnets behov, men aller viktigst er det at den enkelte ungdom føler at han eller hun får en utdanning som passer til de ønsker og mål vedkommende har, samtidig som opplæringen gir mulighet til videre utdanning og kompetanseutvikling. Særlig må det også her legges vekt på å tilpasse opplæringen for å ivareta integreringstanken. For øvrig viser jeg til innstillingen om kvalitetsutvikling i videregående opplæring.

Når det gjelder forslaget som har kommet fra flertallet om nye grunnkurs innenfor merkantile fag og media, vil jeg bare si at henvendelser jeg fikk fra fagmiljøer i går, gikk på om det var ny praksis Stortinget hadde begynt med, ved at dette nå kunne foreslås uten både grundig høring og gjennomgang.

Evaluering av Reform 94 må ha for øye den forestående etter- og videreutdanningsreformen. Videregående opplæring må forberede seg på å bli en av de viktigste aktørene i livslang læringsaspektet. Voksenpedagogikk og vurdering av realkompetanse er viktige stikkord her. Videregående skoler må videreutvikles som ressurssentre.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet og SV nok en gang kritiserer Regjeringens oppfølging og ansvarlige budsjettering når det gjelder privatskolene. Senterpartiet mener de lange tradisjonene som privatskolene i landet vårt representerer, fortjener slik forutsigbarhet. Vi mener at disse skolene er et godt supplement til offentlig skole.

Så litt om Kirken: Budsjettet for Kirken har fått bra økning i et ellers stramt opplegg. Senterpartiet er klar over at det likevel er betydelige økonomiske problemer, ikke minst innenfor vikarposten. Det er helt uakseptabelt og direkte krenkende for de kvinnelige prestene at det ikke settes inn vikarer ved svangerskapspermisjoner.

Komiteen ber om at det legges fram en kirkeøkonomiproposisjon, slik at en får en fullstendig gjennomgang av alle områdene. Dette er i tråd med Kirkerådets og tillitsvalgtes ønsker. Etter mitt skjønn ville det være helt galt å begynne å ta av Opplysningsvesenets fond til alminnelig drift. Det er riktigere at en får en fullstendig vurdering av dette området i denne proposisjonen.

For øvrig vil jeg peke på at Kirken må bestrebe seg på å få til en større deltakelse ved valg av menighetsråd. Det er altfor dårlig i dag, med 2-3 pst. valgdeltakelse. Vi får ikke en åpen, inkluderende kirke uten at medlemmene engasjerer seg.

Som saksordfører for bl.a. Nidaros domkirke viser jeg til den positive merknaden en samlet komite står bak. Nidaros domkirke framheves som en enestående kirke- og kulturinstitusjon for landet vårt. I tillegg har organisasjonen Restaureringen en unik kompetanse, som også kan komme andre middelalderbygninger til nytte. Restaureringen vant for øvrig prisen «Årets kulturminne», og i tillegg ble den internasjonale Rafael-prisen tildelt Restaureringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tomas Norvoll (A): Jeg registrerer at Marit Tingelstad syns det er viktigere at de private skolene har forutsigbare rammebetingelser enn at foreldre med barn i SFO skal ha forutsigbarhet for at tilbudet består, og for at foreldrebetalingen blir overkommelig. Det er ganske leit å høre. Linjeskiftet som nå har vært i Senterpartiet spesielt, og i sentrumspartiene generelt, må være leit for Senterpartiet, og det må være leit for den norske skole, for det er sjelden vi hører representanten Marit Tingelstad så uinspirert som hun var i dag. Det har vært en ganske utrolig endring fra forrige periode hvor Senterpartiet var det partiet som stod aller fremst i spissen for å kjempe for mer penger til den offentlige skolen. Den kampen er borte nå, den kampen eksisterte kun da de var i opposisjon.

I mai 1997 stod representanten Jørgen Holte på denne talerstolen og kritiserte flertallet, Arbeiderpartiet og Høyre, sterkt fordi vi bare ville gi 150 mill. kr ekstra til læremidler under Reform 97. De skulle ha 225 mill. kr fordelt med 75 mill. kr pr. år i tre år. Hvor er de midlene nå?

Sentrum og Senterpartiet går i denne innstillingen løs på den offentlige skolen og offentlige samfunnsordninger generelt. De reduserer støtten til SFO, grunnskolen, videregående opplæring, barnehager, eldreomsorg osv. I stedet går de inn med en ubetinget støtte til private og personrettede ordninger som kontantstøtte og private skoler.

Jeg har ikke noe spørsmål til representanten Tingelstad. Vi bare registrerer at de nå har bundet seg i et fellesskap med Fremskrittspartiet og Høyre, og vi kan ikke gjøre annet enn å beklage at det har skjedd og si at det var et alternativ. Hadde det for Senterpartiet vært mulig å fire lite grann på kontantstøtten og kommet oss noe i møte, kunne vi unngått de kraftige kuttene som nå foretas innenfor de offentlige samfunnsordningene, som vi tidligere stod samlet om.

Marit Tingelstad (Sp): Selv om innlegget mitt kunne virke lite inspirerende, var det iallfall en engasjert, ung representant fra Arbeiderpartiet som var svært inspirert til å angripe Senterpartiet for n-te gang.

Jeg tror jeg må repetere lite grann. Når Senterpartiet angripes for ikke å satse på den offentlige skolen, kan vi gå to år tilbake – til desember 1996. Hva skjedde da? Da skjedde dette: Flertallet, ved sentrumspartiene, presset fram en kommuneøkonomi som gav 5 milliarder kr mer til den sektoren. Det må vel i seg selv være et veldig løft. Hvordan hadde det stått til med skolefritidsordningen og andre ting hvis ikke det hadde skjedd for to år siden? Jeg vil minne om at skolefritidsordningen, som jeg sa i innlegget mitt, ikke er en del av opplæringsplikten, men det hadde ikke vært meg imot om vi hadde hatt mer midler til den. Det sa jeg også.

Så har jeg fått et notat som viser at da Arbeiderpartiet satt i regjering, var det ingen prisjustering for skolefritidsordningen fra 1994 og framover. Det var riktignok en liten økning fordi det ble flere brukere, men det var ingen prisjustering. Det var ingen diskusjon om beløpet, det lå bare fast. Å gå til frontalangrep nå, etter Arbeiderpartiets uvillighet til å være med og finne løsninger sammen med sentrumspartiene, syns jeg er ganske spesielt for å si det sånn.

Dessuten må jeg nok si, som min parlamentariske leder har uttalt til avisen, at angrepene på at vi går i den og den retning faller litt på steingrunn når en tenker på Jaglands framstøt på Arbeiderpartiets landsmøte, der han sa at det absolutt var mulig å samarbeide med Høyre.

Ursula Evje (Frp): I juni i år vedtok flertallet på Stortinget en meget stor omkalfatring av spesielt utdannet personale ansatt ved kompetansesentrene over hele landet med begrunnelse i at tilbudet skulle være nærmere brukerne – en utmerket idé, men ikke helt etter Fremskrittspartiets smak. Denne omleggingen ville måtte bety endrede arbeidsforhold og endret bosetting for ganske mange familier rundt omkring i landet. Det er utopi å tro at overføring av 300 stillinger vil foregå uten flytting for manges vedkommende.

Nå hører vi fra talerstolen at representanten Tingelstad er bekymret for spisskompetansen ved talesenteret i Søndre Land, og det er hun nok med rette. Men merknaden om samlokalisering vil antakeligvis bevare så mye kompetanse som mulig på Bredtvet. Mener Tingelstad det er større grunn til bekymring for den spisskompetanse man besitter i Søndre Land, enn den spisskompetansen man besitter hvor som helst ellers i landet hvor det er slike sentre? Og mener representanten Tingelstad at de som virkelig har behov for denne kompetansen, mennesker med til dels meget store handikap, kan få dette i den kommunale PP-tjenesten?

Marit Tingelstad (Sp): Det er riktig at Fremskrittspartiet og Senterpartiet har ulike syn på hvordan spesielt tilrettelagt opplæring skal være i skolen. Det var et stort flertall som i vår vedtok en omflytting av kompetanse, ved at vi skulle få flere PP-stillinger i kommunene, noe som har vært etterspurt i lang tid. Og det er ikke på det området jeg nærer noen bekymring.

Så kom representanten Evje inn på at jeg kanskje kunne ha misforstått noe når jeg påpekte at kompetansen som i dag er i Søndre Land, skal flyttes til Oslo, og det skulle medføre at det ble sterkere kompetanse, slik Evje oppfattet det. Det bekymrer meg. Det er nemlig Søndre Land med sin gamle Halmrast skole som har de fleste stillingene innen feltet taleflyt og stamming. De har flere enn Bredtvet har. Det jeg har en viss bekymring for, er at lærerne som skal flyttes dit og må kjøre 25-26, kanskje flere mil fra der de bor, til Oslo, vil prøve, noe som er helt naturlig, å finne seg andre jobber som ikke tilflyter brukerne på samme måte.

Vi fikk alle et brev i går, det er ikke fra noen ledelse eller noe slikt, det er fra klubbene, fra LO Stat og fra Norsk Lærerlag, som påpeker akkurat dette. Det som bekymrer meg, er at flertallet kanskje har satt ned foten, slik at vi ikke klarer å ta vare på nettopp denne kompetansen.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Petter Løvik (H): Representanten Tingelstad brukte ein stor del av sitt innlegg til å snakke om kompetansesenter og spesialundervisning. Når det gjeld denne saka, ser det – dessverre – ut til at Høgre får rett.

Den overføringa av ressursar frå kompetansesentra til PP-tenesta som stortingsfleirtalet vedtok før sommaren, vil føre til at kompetansen smuldrar opp. Veldig mange kompetente arbeidstakarar forsvinn ut av dette systemet. Det er enkeltelevar som treng hjelp frå kompetent hald, som blir skadelidande ved det at vi no har prakka inn på dei dette systemet, mot kompetansesentra sin vilje.

Dette har også litt med integreringstankegangen i norsk skule å gjere. Integrering av elevar i den kommunale skulen har stort sett, i minst 95 pst. av tilfella, vore positiv. Men ein del tilfelle viser at vi kanskje har gått for langt her, som vi også gjorde når det gjaldt HVPU-reforma. Vi har kanskje klart å integrere ein del av desse personane fysisk. Men har vi også klart å integrere dei sosialt? Det trur eg det er vanskeleg å svare eit absolutt ja på.

Derfor er mitt spørsmål: I og med dei rettssakene som kommunane kjem opp i på grunn av at foreldre til desse elevane krev tilpassa tilbod for borna, og der foreldra vinn kvar gong, kan det ikkje då vere grunn for Senterpartiet, sidan dei har programfesta at ein skal gi enkelte elevar slike tilbod, til på nytt å vurdere det forslaget som Høgre fremma då vi handsama denne saka? Og det forslaget lyder:

«Stortinget ber Regjeringa oppnemne eit utval til å foreta ei brei vurdering av oppleringa for barn, unge og vaksne med spesielle behov, på bakgrunn av utviklinga etter at spesialskulelova vart integrert i grunnskulelova i 1975.»

Marit Tingelstad (Sp): Arbeiderpartiets påstand om at det har skjedd et linjeskifte i skolepolitikken i dag, faller på steingrunn når vi hører innleggene fra høyrepartiene. Vi i Senterpartiet er for en integrert skole. Vi er for at skolen skal ha rom for alle, men da må det kanaliseres ressurser, styrkingstiltak og kompetanse nærmere inn til der brukeren er, altså på læringsarenaen i klasserommene. Det står vi i Senterpartiet fast på. Men jeg skal gi Høyre rett i at det likevel er nødvendig å ha disse ekstra kompetansesentrene og at de må levere kompetanse til brukerne.

Det er ikke slik at jeg vil gå tilbake og si at vi skal ha egne skoler for elever med store vansker.

Når det gjelder det forslaget som Høyre viste til, mener jeg at vi hadde en gjennomgang av det da vi behandlet St.meld. nr. 23 for 1997-98. Dessuten kommer det jevnlig tilstandsrapporter fra utdanningskontorene til departementet. Departementet skal jo overvåke kvalitetsutviklingen kontinuerlig, så jeg mener at dette er ivaretatt på en god måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har lyst til å starte med et sitat:

«En sentrumsregjering vil derfor satse mer på utdanning og kompetanse. Denne satsingen er en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet, og bedrer vår evne til å møte utfordringer og omstillinger i det neste årtusen.»

Dette er sitat fra Voksenåserklæringen, som er Regjeringens politiske grunnlag.

En skal ha både lupe og mye god vilje for å mene at dette budsjettet er et opplegg for mer satsing på utdanning. Det burde heller ikke overraske noen, når man vet at dette budsjettet er et kompromiss mellom regjeringspartiene og høyrepartiene. Erfaringsmessig vet vi at dette ikke gir godt grunnlag for høy satsing på den offentlige sektor.

Vi skal ikke dramatisere at det nå er kuttet 328 mill. kr på de øremerkede tilskudd. Men det alvorlige er at disse kuttene er et klart signal om en endring av kursen, for kuttene kommer utelukkende innenfor det offentlige utdanningssystem. Privatskoler, grunnskole, videregående skole og privathøyskoleutdanning er skjermet for dette kuttet, så det rammer utelukkende den offentlige skole. Det er det alvorlige, og det er det nye i denne utdanningspolitikken.

Vi har et offentlig utdanningssystem som er under press, og dette merkes på mange måter. Barneombudet har anslått at det trengs 15 milliarder kr for å sette skolebygningene i stand til å oppfylle kravene i forskriften til miljørettet helsevern. Dette har noe med læringsmiljøet å gjøre. Høyre prøver å latterliggjøre det at inneklimaet og gode skolebygninger er viktig for kvaliteten i skolen, og det synes jeg er ganske urimelig. Det å bygge skikkelige skolebygninger og det å legge grunnlaget for at kommunene har muligheten til å skape et godt fysisk læringsmiljø, er viktig for å forbedre norske skoler.

Vi ser også en tiltakende tendens til nedleggelse av skoler. De siste årene, fra 1986 og fram til i dag, har det jevnlig blitt nedlagt mellom 40 og 50 skoler. Det nye ved denne situasjonen som vi nå ser, er at det altså er en tiltakende tendens til at skoler blir nedlagt. Vi ser også at begrunnelsene for nedleggelsene er annerledes enn før. Nå blir vanskelig økonomi, dårlig økonomi i kommunen, i sterkere grad brukt som begrunnelse for å legge ned skolene.

Vi ser en tiltakende økning av egenandelen, foreldrene må betale en større andel. Det gjelder ikke bare leirskoler. Vi ser også at i mange kommuner betaler foreldrene for undervisningsmateriell. Etter det budsjettkuttet som nå ligger inne, vil også andelen som foreldrene skal betale i skolefritidsordningen, øke ganske kraftig.

Vi ser en oppblomstring av private skoler, og det er et nytt grunnlag de blir opprettet på. Nå er det ofte dårlig økonomi og det at den offentlig skole ikke holder mål, som blir brukt som begrunnelse for å opprette flere private skoler – altså et nytt press mot den offentlige skole.

Kvalitet er blitt et slagord i skoledebatten. Det er vanskelig å finne spor etter kvalitetstiltak i dette budsjettet. I vårt forslag har vi prioritert et minste timetall i hver klasse som skal sikre muligheten til gruppedeling og flere lærere i hver klasse. Vi har prioritert senkning av elevtallet på ungdomstrinnet fra 30 til 28. Vi har prioritert bedre etter- og videreutdanningstiltak for undervisningspersonalet. Det er viktig å merke seg at innenfor de begrensede rammene vi har fått tildelt, har vi klart å prioritere dette.

Vi øker investeringsrammene til utstyr, undervisningsutstyr. I kompromisset kutter man de siste 50 mill. kr som Stortinget tidligere har sagt at man skal gi kommunene for å finansiere utstyr.

Så til slutt: Det er en liten feil i innstillingen på side 41, og det gjelder kompetansesentre. Det står: «nedleggingen» av Torshov. Det er ikke snakk om å nedlegge Torshov, det skal stå «nedbyggingen».

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Representanten Reikvam var i sitt innlegg veldig kort innom privatskoler. Fremskrittspartiet anser private skoler for å være et meget godt supplement til de offentlige.

De private skolene fungerer som et godt korrektiv til den pedagogiske og organisatoriske utvikling i skolen. Det er med glede vi konstaterer at de private skolene stadig blir mer og mer populære, og at folks valgfrihet derfor øker. Den populariteten burde imidlertid også være et kraftig varsel til offentlig skole om at man føler at den offentlige skole ikke er god nok lenger, og at den ikke gir den kvalitet man ønsker.

Svaret fra de sosialistiske partiene er at man vil ødelegge rammebetingelsene og arbeidsbetingelsene for konkurrenten. Under kap. 240 post 70 har Arbeiderpartiet i sitt forslag redusert bevilgningene med 230 mill. kr. SV kutter enda mer – med dramatiske 328 mill. kr, eller tilsvarende ca. en tredjedel av dette totale bevilgningsforslaget. Dette er rundt regnet ti ganger mer enn begge de nevnte partier kuttet på samme post i fjor.

Innen privat høyskoleutdanning er det også betydelige kutt fra de to partier – fra Arbeiderpartiet i overkant av 44 mill. kr og fra SV i overkant av 60 mill. kr. Disse kuttene er også vesentlig høyere enn man fremmet forslag om i forrige budsjettbehandling.

Mitt konkrete spørsmål til SV er da: Hva vil konsekvensene av disse kuttene på kap. 240 post 70, som er tidoblet og representerer en tredjedel av det totale budsjettet, være? Hva er bakgrunnen for at man kutter så dramatisk? Konkret: Hvilke skoler ønsker man å legge ned, eller skal man ta kuttene med ostehøvel?

Og til slutt: SV hevder ofte at de er toleransens parti. Hvorfor kan man da ikke tolerere at enkelte ikke føler seg hjemme innenfor det offentlige, ensrettede skolesystem?

Rolf Reikvam (SV): Hvis representanten Knudsen hadde fulgt med i timen, ville han ha fått med seg hvor vi vil kutte når det gjelder privatskoler. Tilskuddsordningen til private skoler er en sak vi behandlet for ikke så veldig lenge siden. Vi hadde da et rimelig klart opplegg, som vi ikke fikk flertall for her i salen. Vi ønsket å skille klart mellom skoler. Vi har skoler som er etablert på et pedagogisk grunnlag, som vi mener dekker et behov, eksempelvis Steinerskolene, som vi mener kan være et supplement til de offentlige skolene. I vårt opplegg, som representanten Knudsen kjenner til, hadde vi en tilskuddssats til dem som ligger på dagens nivå.

Når det gjelder en del andre private skoler som vi ikke oppfatter som et supplement, som ikke representerer noe alternativ verken pedagogisk eller faglig, ser vi ikke noen grunn til at de skal ha et så høyt tilskudd som de har i dag. Så vi hadde forslag om lavere tilskuddssatser til den type skoler.

Så en ting til: Vi ser ingen grunn til at noen private skoler skal få et høyere tilskudd enn det fylkeskommunene får for å drive sine skoler – jeg tenker på idrettsgymnasene. Derfor får de, med det opplegget som er vedtatt av flertallet, en tilskuddssats som ikke noen av de studieretningene vi har i offentlig skole, får. Det ønsker vi å kutte på. Men, og det er det veldig viktig å være klar over, ved det kuttet som flertallet her gjør på skole- og fritidsordningen, får vi sannsynligvis også en ganske dramatisk økning i egenbetalingen til foreldre innenfor et offentlig system. Og da vil vi heller at de som velger private løsninger, må ta et kutt i bevilgninger, fremfor de som velger en offentlig løsning.

Kari Økland (KrF): Kristelig Folkeparti er enig med Sosialistisk Venstreparti i at det offentlige skolesystemet er grunnleggende for å sikre barn og unge samme rettigheter og muligheter for utdanning. Men samtidig mener vi også at private skoler kan være et godt alternativ eller et godt supplement, faglig, pedagogisk, livssynsmessig eller geografisk. Det vil også være en naturlig ting i et demokratisk samfunn. Retten til å etablere og drive private skoler er også en generell forutsetning både i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og i FNs barnekonvensjon. Nå vet vi at disse internasjonale konvensjonene ikke forplikter oss til å gi tilskudd til private skoler, men det er likevel en viktig forutsetning for å kunne etablere og drive private skoler i vårt land hvis disse skolene ikke bare skal være et tilbud for barn og unge med spesielt pengesterke foreldre.

Vi vet at Sosialistisk Venstreparti går inn for å redusere tilskuddet. Mitt spørsmål blir: Hvordan kan SV foreslå å redusere tilskuddssatsene for private skoler når det ikke er flertall i Stortinget for å endre privatskoleloven?

Mitt andre spørsmål er knyttet til en privat, kristen videregående skole på Helgeland, Kristen videregående skole på Nesna. Mange av elevene kommer fra distriktet rundt. Denne skolen er absolutt et godt supplement til den offentlige skole. Den er et viktig bidrag til skolestedet Nesna, og er også et viktig bidrag til å sikre unge bedre muligheter til utdanning ved at mange unge, ved å velge denne skolen, kan slippe å flytte på hybel. Har jeg forstått Sosialistisk Venstreparti riktig i at dette er en skole som etter partiets forslag ville fått redusert tilskudd?

Rolf Reikvam (SV): Ja, det er nok rett forstått at den skolen på linje med en del andre skoler – ganske mange skoler – med vårt opplegg ville fått et lavere tilskudd enn det de får i dag.

Her var nevnt som eksempel en skole på Helgelandskysten, og at den ligger i et område hvor den dekker et behov for lokalbefolkningen. Jeg har lyst til å minne om at en del av disse privatskolene som blir etablert – i år snakker vi kanskje spesielt om videregående skoler – i mange tilfeller fortrenger offentlige skoler, gjør det vanskeligere å opprettholde et godt og bredt tilbud på de offentlige videregående skoler. Vi kan gi eksempler på dette, og vi syns ikke det er en god utvikling at en bruker private skoler for å gjøre det vanskeligere for de offentlige skolene i området, og da snakker jeg, som sagt, om videregående skoler. Det er helt klart at med vårt budsjettopplegg vil det, som jeg sa i stad, bli mindre tilskudd, og det vil bli høyere skolepenger hvis skolen skal opprettholdes. Det blir en naturlig konsekvens av dette, og det er vi nødt til å si. Vi er nødt til å si det fordi vi har fått et budsjettforlik i Stortinget som reduserer rammen til utdanningssektoren med 328 mill. kr. Noen velger å ta dette kuttet på de offentlige skolene. Vi velger å ta en større andel av kuttet på de private skolene, og sier at de som velger private ordninger, må betale en større andel enn det de gjør i dag. Alternativet er at de som velger offentlige skoler og skolefritidsordninger, skal betale mer.

Inge Lønning (H): Jeg må først rette en åpenbar misforståelse. Jeg finner intet latterlig eller komisk ved at folk interesserer seg for skolebygninger og inneklima. Derimot har jeg forsøkt å peke på en problemstilling som jeg trodde de fleste med litt erfaring fra norsk skolevirkelighet kjenner, nemlig at det kan være et godt læringsklima i en skole med skrøpelige ytre rammer, og det kan være et særdeles slett læringsklima i en skole med perfekte ytre rammer. Og noen av oss prioriterer det første fremfor det andre alternativet, mer komplisert er det ikke. Jeg antar at også representanten Reikvam et stykke på vei har gjort lignende erfaringer og derfor vil ha en viss forståelse for det synspunkt at klima i overført betydning i skolevirkeligheten kan ha enda større betydning enn klima i fysisk forstand.

Så til spørsmålet om privat versus offentlig. Jeg hørte mellom linjene og kanskje også på linjene i representanten Reikvams innlegg at han legger en slags økonomisk kalkyle til grunn for dette som går ut på at det er en slags netto ekstrabelastning på samfunnet at det finnes private skoler og at det finnes elever som går i private skoler. Det er et resonnement som umulig kan være riktig, og som umulig kan basere seg på seriøse økonomiske vurderinger. Hvis man skulle gå inn og vurdere dette samfunnsøkonomisk, er det vel grunn til å tro at det på dette som på de fleste andre områder medfører mindre samfunnsmessige kostnader når ting drives på privat basis enn når de drives på offentlig basis. Men jeg ville i og for seg bare advare mot å legge den type premisser til grunn for det som egentlig er et ideologisk og ikke et økonomisk begrunnet standpunkt. Og da vil jeg gjerne interpellere representanten Reikvam når det gjelder hensynet til livssynsminoritetene, om SV virkelig står for det standpunkt at vel innrømmer man livssynsminoriteter rett til egne skoler, men de skal betale det fullt ut, dvs. det er bare rike foreldre som skal ha anledning til å bruke dem.

Rolf Reikvam (SV): Vårt prinsipielle standpunkt til private skoler kom fram i debatten vi hadde om tilskuddssatsene, og den debatten og de standpunktene vi inntok der, burde være kjent for representanten Inge Lønning.

For å repetere kort: For en del private skoler ville vårt opplegg ha medført et mindre statlig tilskudd. Jeg sier noen, litt avhengig av grunnlaget for dem. Også livsynsskoler opprettet av religiøse minoriteter og av andre, ville ha fått et noe lavere tilskudd enn det de får etter dagens system. Det er de faktiske forhold.

Men så har jeg lyst til å si en ting til. Det at vi kutter såpass som 328 mill. kr på de private skolene denne gangen, er et resultat av budsjettforliket, der Inge Lønning og Høyre har vært med, og som har gitt utdanningssektoren 328 mill. kr i mindre rammer. Vi har valgt å forholde oss til disse rammene, og vi har valgt å prøve å kutte der hvor det er mulig uten å ramme de offentlige skolene, uten å påføre foreldre økt egenbetaling innenfor den offentlige utdanningssektoren, og for å opprettholde tilbud til kvalitetsforbedrende tiltak.

Så til slutt dette med et godt læringsmiljø. Jeg hadde håpet at vi kunne være enige om at et godt læringsmiljø generelt er avhengig av et godt inneklima og gode lokaler. Barneombudet har som sagt påpekt dette, og jeg anbefaler representanten Inge Lønning å lese Barneombudets rapport.

Presidenten: Presidenten registrerte ikke at representanten tok opp forslag i sitt hovedinnlegg – kanskje han skal gjøre det nå?

Rolf Reikvam (SV): Ja takk. Jeg tar hermed opp vårt forslag, og også de fellesforslagene vi har sammen med Arbeiderpartiet.

Presidenten: Rolf Reikvam har da tatt opp de forslagene han refererte til.

Presidenten finner det uhensiktsmessig å avbryte møtet mellom et innlegg og det påfølgende replikkordskifte, og presidenten vil derfor heve møtet nå. Møtet settes igjen kl. 15. Første taler blir da Helene Falch Fladmark.
Behandlingen av sak nr. 1 - fortsatt.