Tomas Norvoll (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, som nå får en mulighet til å komme tilbake til sin mer naturlige rolle:

«Departementet har godkjent søknaden fra Guds Menighet om å få opprette en privat grunnskole på Ørsnes i Vågan. Vågan kommune har enstemmig påklagd avgjørelsen, blant annet på grunn av at medlemmene er totalt underlagt lederens meninger, og det er kun den øverste prest som har offentlig uttalerett.

Mener ikke statsråden at dette er betenkelig, og må ikke lokale prioriteringer tillegges vekt?»

Statsråd Jon Lilletun: Guds Menighet Grunnskole vart godkjend den 23. desember 1998 med rett til statstilskot etter privatskulelova.

Departementet har brukt lang tid og gjort ei omfattande vurdering av alle sider av søknaden om godkjenning, som er datert 6. januar 1997. Godkjenninga er gjeven med grunnlag i krava i privatskulelova. Det er lagt vekt på at skulen har synleggjort at han representerer eit religiøst alternativ til den offentlege grunnskulen, og at han vidare oppfyller dei faglege krava den nemnde lova stiller.

Høvet til å etablere private skular av religiøse grunnar er prinsipielt forankra i foreldrerett og religionsfridom. Foreldre har rett til å velje oppseding for barna sine. Privatskulelova opnar for at dei på bestemte vilkår kan få statstilskot til å opprette private skular som gir oppseding på eit anna livssynsgrunnlag enn den offentlege skulen.

Det er viktig for meg å understreke det prinsipielle utgangspunktet når representanten Norvoll stiller kritiske spørsmål i forhold til det å leggje vekt på og ta omsyn til lokale prioriteringar ved vurdering av denne konkrete saka. Lokale synspunkt er viktige og skal sjølvsagt vektleggjast som ein del av departementet si samla vurdering i forhold til hovudprinsippa og krava i lova. Likevel er det slik at om omsynet til dei lokale prioriteringane gjer at den private skulen må vike, kan det føre til at privatskulelova reelt sett får lite å seie i små lokalsamfunn.

I denne saka har vi i godkjenningsbrevet av 23. desember 1998 stilt ein del krav for godkjenning av Guds Menighet Grunnskole. Det er m.a. understreka sterkt at skulen skal hente impulsar og stimulans frå lokalsamfunnet, medverke til at elevane kan delta i eige lokalmiljø og stimulere til samarbeid og dialog med eit mangfald av lokale instansar og organisasjonar som arbeider med tiltak for barn og unge i kommunen.

Som representanten Norvoll sa i sitt spørsmål, har Vågan kommune i brev av 18. januar 1999 påklaga departementet si godkjenning. Departementet vil no vurdere klagen grundig. Eg finn det difor ikkje rett å kommentere saka utover det eg har sagt her.

Tomas Norvoll (A): Jeg takker for svaret og er glad for at statsråden vil gå grundig gjennom saken igjen, men jeg må si at jeg har en viss forståelse for at det er begrenset hvor grundig han kan gå inn i saken her i spørretimen.

Jeg må likevel få lov til å si at ved at man har fattet beslutning om å godkjenne denne skolen, bidrar man til å splitte en bygd i Lofoten. Jeg er for så vidt enig i at dette er et prinsipielt spørsmål, men prinsippet som er viktig for meg, er at skolen skal være en møteplass, og at den skal bidra til å fremme toleranse og forståelse på tvers av forskjellige grupper. Dette bidrar man ikke til ved å la menigheten få en egen skole, og på den måten isolere seg enda mer fra samfunnet enn til nå. Jeg registrerer at statsråden understreker at det skal stimuleres til samarbeid og dialog i lokalsamfunnet, og jeg håper at dette vil bli fulgt nøye opp. Tross alt er det hovedgrunnen til at Vågan kommune har anket dette vedtaket inn for departementet.

Statsråd Jon Lilletun: Eg vil igjen stadfeste at vi skal ha ei grundig behandling vidare når anken når vårt bord. Reint prinsipielt vil eg gje uttrykk for at ein står i eit dilemma ein god del gonger når foreldre i mindre bygder sterkt ynskjer eit alternativ til den offentlege skulen. I dei tilfella er det heilt klart to motstridande interesser. Den eine er omsynet til det totale bygdemiljøet, den andre er den retten foreldra sjølve har til å bestemme oppdraging og opplæring for barna sine. I det spenningsfeltet står vi. Når det gjeld denne konkrete saka, vil eg koma attende til ho. Når det gjeld hovudprinsippet, er det viktig for denne statsråden og denne regjeringa å halde fast på det.