Annelise Høegh (H): Jeg skal få stille et spørsmål til helseministeren:

«Stortinget har vedtatt å bygge ut mammografiscreening til et nasjonalt tilbud for å redde flest mulig kvinneliv. For å nå ut til flest mulig kvinner ønsker mange fylker å satse på mammografibusser i tillegg til stasjonære enheter ved sykehusene. Departementet pålegger fylkene å ha stasjonære enheter til tross for at disse alene er dyrere og kan gi dårligere resultat.

Vil statsråden straks sørge for at fylker som ønsker det, får ta i bruk mammografibusser?»

Statsråd Tore Tønne: Det er en glede å kunne konstatere at vi er på god vei til å nå målet om landsdekkende mammografiscreening. Det gjenstår nå kun tre fylker som ikke har satt i gang eller har fått midler til å ferdigstille planer for å starte mammografiscreening. Innen utgangen av kreftplanens periode, dvs. innen 2004, skal alle landets fylker ha etablert tilbud om screening.

Fremmøteprosenten er stor, rundt 80 for de fylkene som er i gang med screeningen, og resultatene lar ikke vente på seg. Allerede gjennom prøveprosjektet ble det antydet at man kunne oppnå en redusert dødelighet av brystkreft på 30 pst. De foreløpige resultatene fra andre fylker viser at resultatene av den landsomfattende screeningen vil bli minst like gode.

Evalueringen av prøveprosjektet viste at de gode resultatene ikke minst skyldtes en organisasjonsmodell som bidrog både til å oppnå et godt fremmøte og til å trekke inn kvalifiserte fagfolk.

Det er rimelig å anta at et godt fremmøte er avhengig av kort reisevei for kvinnene som innkalles til screening. Bruk av buss vil forkorte reiseveien i mange strøk av landet. Derfor bygges mammografiscreeningen ut med kombinasjon av mobile og stasjonære enheter. Antallet mammografibusser driftet av Statens helseundersøkelser er således nylig økt fra tre til fire. Fylker med store geografiske avstander er prioritert ved disponering av disse bussene.

Erfaringen så langt gir imidlertid ikke grunnlag for å hevde at bruk av busser entydig gir et bedre fremmøte enn fast stasjon. Blant annet hadde Rogaland, som kun bruker fast stasjon, i løpet av prøveprosjektet en oppmøteprosent på 88,6, mens resultatet for Akershus, som kun brukte buss, var 79,4 pst.

Det er også en del forhold som kan tale til fordel for stasjonære enheter, som f.eks. muligheter for å benytte private røntgeninstitutter og hensynet til oppfølging av kvinner med behov for ytterligere undersøkelser.

Stortingsrepresentant Høegh legger i sitt spørsmål til grunn at stasjonære enheter er dyrere i bruk enn buss. Jeg vil understreke at sammenligninger av kostnader på dette feltet kan være kompliserte. Tall for fylkenes utgifter til screeningen viser f.eks. at de to fylkene som i dag bruker buss, har klart høyeste utgifter til mammografiscreeningen. Det er grunn til å anta at bruk av buss medfører ekstrakostnader, som etter hvert vil måtte bæres av fylkeskommunene selv. Jeg presiserer at det her kun er tatt i betraktning de direkte kostnader ved bruk av mammografibuss. Ved valg av løsninger må det i det enkelte tilfellet legges vekt på hensynet til god ressursutnyttelse og ivaretakelse av faglig kvalitet.

De modeller som legges til grunn for utbygging av mammografiscreeningen, er utviklet i et samarbeid mellom departementet og de enkelte fylkeskommunene. Det er derfor misvisende å hevde at departementet pålegger fylkene faste stasjoner. For Oppland og Sogn og Fjordane har departementets tilbud om bruk av buss blitt avslått av fylkene selv.

Når det gjelder Akershus, har fylkeskommunen selv ønsket å erstatte bruk av buss med etablering av stasjonære enheter, og har selv presentert to alternative modeller helt uten buss. Fylkeskommunens primære ønske er imidlertid fortsatt en begrenset bruk av buss i tillegg til stasjonære enheter, og jeg vil søke å finne en løsning som ivaretar dette i de nordlige deler av fylket.

Oppmøteprosenten og resultatene av screeningen blir kontinuerlig registrert og evaluert. Dersom det skulle vise seg at enkelte fylker skulle få avvikende resultater, vil jeg selvfølgelig sørge for at årsaken blir kartlagt og nødvendige tiltak satt i verk for å endre situasjonen.

Annelise Høegh (H): Jeg vil få takke statsråden for svaret, som jeg oppfattet som langt mer moderat og nyansert enn det man kan ha fått inntrykk av av det som har kommet frem i denne saken hittil; det viktigste må jo være at vi oppnår et best mulig resultat, og at det faktisk er viktigere enn å finne ut hva man kan spare 50 øre på.

Når statsråden – så vidt jeg oppfattet – sier at utgiftene ved buss kan bli dyrere, iallfall for fylkeskommunene, som da sannsynligvis må bære disse utgiftene selv etter en stund, håper jeg at han kan bekrefte at det primære her er å gi et tilbud om mammografiscreening til alle landets kvinner i den aktuelle aldersgruppe som gjør at man også lokalt har tro på at flest mulig kvinner møter frem, og at staten da er villig til å bidra til at fylkene kan settes i stand til å gjøre dette, også økonomisk.

Statsråd Tore Tønne: Jeg er enig med representanten Høegh i at det viktigste her er å sørge for å innfri målet, at det skal være et godt tilbud om mammografiscreening til alle i alle landets fylker. Det er også svært viktig at vi viderefører det gode samarbeid som er etablert, og som vi er helt avhengig av, mellom departementet og de enkelte fylkeskommuner i den videre utvikling av dette tilbudet. I det ligger det også at vi i hvert enkelt tilfelle må drøfte med fylkeskommunen hva som er den mest hensiktsmessige kombinasjon av stasjonære og mobile enheter. I denne sammenheng må vi også ta hensyn til de kostnader som de enkelte løsninger innebærer, og samarbeide om å finne de løsninger som også på dette området gir best resultat pr. krone som settes inn i arbeidet.

Annelise Høegh (H): Det man har fått inntrykk av hittil, er at departementet har hatt et ønske om å få én modell etter endt prøveprosjekt. Jeg håper at statsråden, etter det han nå har sagt, kan bekrefte at det ikke er et overordnet ønske at man skal ha én modell, men at man ser på de ulikhetene som finnes i landet, og respekterer det, fordi det overordnede målet er å hindre at flere kvinner får brystkreft.

Når det så gjelder utgiftene, må jeg nok si at det fremstår som litt uklart for meg hva grunnlaget skulle være for å kunne hevde at buss er dyrere. Det viktige er jo det faglige her, og dersom man ikke har utstyr og kan ha personell i buss som gjør at man kan være sikker på kvaliteten av de undersøkelser man gjør, må man bringe de usikre undersøkelsene inn til en av de stasjonære enhetene, enten det er i fylket eller i et annet fylke. Jeg håper også at statsråden kan bekrefte at dette er en del av programmet.

Statsråd Tore Tønne: Jeg kan berolige med at det ikke er riktig, slik det eventuelt måtte ha vært skapt et inntrykk av, at departementet ønsker å tre én bestemt modell ned over de enkelte fylkeskommuner på dette området. Heller ikke på dette området er det en hensiktsmessig måte å samarbeide med fylkeskommunene på. I den utstrekning det måtte være snakk om én modell, vil det være en modell med en kombinasjon av både stasjonære enheter og mobile enheter.

Når det gjelder kostnadene, har heller ikke jeg full oversikt over hvorfor kostnader er så forskjellige som de kan fremstå som for de enkelte fylkeskommuner. Jeg viste bare til at når det gjelder de direkte kostnader, er det et faktum at de fylker som har basert seg utelukkende på busser, så langt har hatt høyere kostnader til det enn hva som har vært snittet ellers, men dette er problemstillinger som vi skal gå nærmere inn i fremover.