Morten Lund (Sp): Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren:

«Lov om erverv ble vedtatt i 1994 for å erstatte industrikonsesjonsloven som en direkte følge av EØS-avtalen. Den nye loven ble påstått å være et bedre redskap for å sikre et godt og stabilt eierskap. Det motsatte synes å ha blitt tilfellet. Langt flere eierskifter underlegges behandling, færre betingelser blir stilt. Ulempene med loven er størst for norske eiere.

Vil det bli lagt fram en evaluering av lov om erverv med tanke på å få et bedre redskap for å sikre et godt og stabilt eierskap?»

Statsråd Grete Knudsen: Lov om erverv av næringsvirksomhet trådte i kraft 1. januar 1995. Loven avløste den tidligere industrikonsesjonsloven som utløste konsesjonsplikt for utenlandske investorers erverv av virksomhet i Norge. Konsesjonsplikten etter industrikonsesjonsloven var betinget av at det skjedde et erverv av fast eiendom. Kriteriet om fast eiendom som vilkår for konsesjonsplikt var lite treffende for de bedriftsoppkjøpene vi hadde og har behov for å regulere. Med ervervsloven fikk vi en lovgivning som bedre traff myndighetenes kontrollbehov ved at forhold knyttet til bedriften, som størrelsen på omsetningen og antall ansatte, utløser meldeplikten til myndighetene. Ervervsloven regulerer både norske og utenlandske investorers oppkjøp av norske bedrifter. EØS-avtalens regler om ikke-diskriminering gjør at det ikke er lovlig å forskjellsbehandle norske og utenlandske selskaper ved oppkjøp av virksomheter i Norge på bakgrunn av deres nasjonalitet. Ved behandlingen av et oppkjøp er det den nye kjøpers planer for fremtidig virksomhet i selskapet som er av vesentlig betydning, og ikke om vedkommende eier er norsk eller utenlandsk. Jeg vil peke på at de aller fleste eierskifter i norsk næringsliv er positive for bedriftene, og at det derfor ikke er nødvendig for myndighetene å stille eksplisitte betingelser utover det som følger av loven selv. Det er derfor i et fåtall tilfeller at det er grunnlag for å foreta en nærmere prøving som kun kan foretas når et oppkjøp kan antas å ha negative virkninger.

Ervervsloven har etter fem års virke vist seg å være et godt og hensiktsmessig redskap for myndighetenes behov for kontroll ved eierskifter i norsk næringsliv. Jeg vil særlig trekke frem lovens preventive effekt i forhold til å hindre oppkjøp for å legge ned konkurrerende bedrifter. Jeg synes imidlertid at det uansett kan være naturlig med en evaluering av en lov som har vært i kraft i drøyt fem år. De erfaringer som er gjort så langt med loven, vil danne grunnlag for eventuelle endringsforslag. Dersom det er behov for lovendringer, vil disse på vanlig måte legges frem i en odelstingsproposisjon for Odelstinget. Jeg vil trekke frem at vi hele tiden må ha for øye å finne det riktige balansepunktet mellom myndighetenes behov for kontroll og unødvendige ulemper for næringslivet med å være underlagt myndighetskontroll ved eierskifter. Blant annet må meldepliktsgrensene i loven ses i lys av dette.

Til slutt vil jeg peke på at ervervsloven i seg selv ikke vil være myndighetenes eneste redskap for å sikre både gode og stabile eiere i norske bedrifter. Rammevilkårene for næringslivet vil være av avgjørende betydning for investorenes vilje til å investere i og eie norske bedrifter. Den store utfordringen ligger derfor i å gjøre Norge til et attraktivt investeringsland og et land der folk føler seg velkommen. Vår satsing på dette feltet vil derfor være viktig for hvilket eierskap vi vil få i fremtiden i norske bedrifter.

Morten Lund (Sp): Jeg takker for svaret, og jeg synes det er positivt at vi vil få en slik evaluering som jeg etterlyser.

Industrikonsesjonsloven ble altså fjernet to uker etter at folket sa nei til EU, og dette var en stor seier for høyresiden, som aldri har forstått poenget med å styre politisk når det gjelder eierskap i næringslivet.

Arbeiderpartiet påstod den gangen, og påstår fortsatt, at ervervsloven er et bedre politisk redskap enn den forrige loven vi hadde. Tidligere næringsminister Jens Stoltenbergs bevis for at det skulle være sånn, var at vi ville få 200 flere eierskifter til behandling i departementet hvert eneste år. Vi har da fått 1 300 slike saker til behandling. Tolv av dem er blitt gransket, og ingen har fått avslag.

Talsmenn for Regjeringen har sagt at vi ikke har lovgrunnlag for å hindre salg av Hydro Seafood eller Dyno til utlandet. Det er da jeg mener at vi har et for dårlig redskap, fordi det er så viktig at de ikke hadde blitt solgt. Det er helt opplagt at folket ønsker at det skal gripes inn. Er det sånn at den loven vi har, ikke har vært god nok, slik at vi kunne si nei i de to tilfellene?

Statsråd Grete Knudsen: Jeg er glad for at representanten er tilfreds med svaret med hensyn til det som var hovedhensikten med spørsmålet, nemlig hvorvidt vi vil foreta en evaluering, og, som jeg har sagt, det vil vi gjøre. Samtidig er det klart at Norge på mange måter er avhengig av et tett samspill både med utenlandske investorer og med folk som har lyst til å etablere seg i Norge. Vi kan ikke ha et lovverk som legger opp til en diskriminering og norsk for enhver pris. Det blir å bite seg selv fullstendig i halen, og vi blir fulgt med argusøyne utenfra. Samtidig har loven i seg selv virket preventiv. Det er helt klart at det har vært veldig få tilfeller der det har vært grunnlag for å etterrøkje den enkelte bedrift og å gå den etter i sømmene.

Morten Lund (Sp): Jeg har ikke sagt at vi skal ha norsk for enhver pris. Men jeg er helt sikker på at det norske folk ønsker at vi skal ha et redskap for å kunne si nei i noen få tilfeller. Det er jeg redd for at vi ikke har i dag.

Folk vil at vi skal bry oss om hvem som eier arbeidsplassene. Jeg tror at én streikeårsak bl.a. er det at verdier som er bygd opp, som er skapt og spart opp gjennom mange generasjoner av mange mennesker, plutselig kan havne på én konto, til tross for at en på forhånd har sett at slik kunne det gå.

Jeg mener at vi på et eller annet vis må bidra til at arbeidsfolk har en trygghet for at de verdiene som blir igjen gjennom en moderasjonspolitikk, blir til nytte for alle, og at de få som viser at de er egoistiske og tenker mer på seg selv enn de tenker på fellesskapet, skal kunne stoppes. Jeg mener at internasjonal rett gir oss den muligheten.

Er statsråden enig i at det finnes eiere som det må kunne sies nei til?

Statsråd Grete Knudsen: Svaret på det er selvfølgelig ja. Ervervsloven tar jo sikte på å etterrøkje om det er potensielle eiere/kjøpere som har tenkt å slakte bedriften, om man har noen systematisk plan som også ivaretar de ansatte, om man har trukket de ansatte med osv. For dette er det prosedyrer som gjør at vi kan gå gjennom det. Så svaret er selvfølgelig ja.

Men samtidig må vi sørge for andre måter å takle en internasjonalt økende konkurranse på, nemlig ved å være god på kompetansesiden, på utdanningssiden og på forskningssiden.

Selv viser jo Norge et stort engasjement når det gjelder oppkjøp av utenlandske bedrifter, jf. ikke minst Norske Skog. Entusiasmen fra den tidligere regjeringen er svært stor nå når det gjelder dette med Hydro – etter at de er kommet ut av regjeringskontorene.