Ågot Valle (SV): Jeg har dette spørsmålet
til barne- og familieministeren:
«Befring-utvalget foreslår
en godkjenningsordning for institusjoner i barnevernet for å sikre
faglige og etiske krav, slik Sosialistisk Venstreparti flere ganger
har foreslått. Det er urimelig at det er vanskeligere å starte
opp ei pølsebu enn en privat institusjon for barn og unge
med store vansker og en sårbar livssituasjon. Når
mange som kjenner barnevernet godt går inn for en godkjenningsordning,
er det en god grunn for å gjøre det nå.
Vil statsråden snarest ta initiativ
til innføring av en godkjenningsordning?»
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Representanten Ågot Valle tar opp
en viktig sak som angår en målgruppe
vi må holde et politisk søkelys på. Denne regjeringen
er opptatt av de svakeste barna. Barn som av ulike grunner må bo
på barnevernsinstitusjoner, er blant dem som trenger oss
aller mest. Da ligger det også implisitt at denne regjeringen
er opptatt av kvaliteten på tilbudet til disse barna. Historien
har lært oss at vi må unngå at slike
institusjoner blir lukkede organisasjoner som omverdenen ikke får
innsyn i.
Så over til Befring-utvalget og en
eventuell godkjenningsordning for private institusjoner.
Det er riktig at Befring-utvalget i sin nylig
avgitte innstilling har foreslått en godkjenningsordning
for private institusjoner. Departementet vil selvsagt vurdere dette forslaget
nøye – i likhet med de øvrige forslagene
og tilrådingene fra utvalget.
Jeg er selvsagt opptatt av at vi skal sikre
og styrke kvaliteten på offentlige og private barnevernsinstitusjoner,
og departementet vurderer fortløpende hvilke virkemidler
som kan være egnet til dette. Det er imidlertid viktig
at vi sikrer at institusjonene holder en god faglig standard hele
tiden, ikke bare i det øyeblikket de blir opprettet. Når
innføring av en godkjenningsordning til nå ikke
har vært ansett som et egnet virkemiddel, henger dette
sammen med at en godkjenningsordning baserer seg på en
forhåndsvurdering.
Jeg er enig med representanten Valle i at det
er bekymringsfullt, slik det blir nevnt i hennes spørsmål,
dersom en kan starte en institusjon uten at det stilles konkrete
krav til innhold og åpenhet. Respekt for brukerne av disse
tjenestene forutsetter at vi til enhver tid er villige til å vurdere
virkemidler som sikrer kvalitet og rettssikkerhet. Vi har dessverre
sett fra media at noen institusjoner ikke alltid drives slik vi
må kunne forvente. Dersom vi kan finne gode løsninger
som sikrer at en godkjenningsordning blir reell og ikke en sovepute,
er jeg villig til å vurdere denne problemstillingen på nytt.
Vi vet at de ungene dette handler om, kan ha
store atferdsproblemer, og noen kan ha satt store spor etter seg
i lokalsamfunnet. Med den framveksten vi har hatt av private barnevernsinstitusjoner,
ser jeg en fare for at kommunen – fordi man føler
at man har prøvd alt – sender barn til dyre institusjoner
rett og slett for å få seg et pustehull.
Da er det viktig å presisere at det er et offentlig ansvar å sikre
at det alltid skal ligge faglige føringer til grunn for
en slik plassering.
Høsten 1999 trådte det imidlertid
i kraft en lovendring som pålegger fylkeskommunen et større
ansvar for private institusjoner. Lovendringen går ut på at
fylkeskommunen – og kommunen – for å ta
en privat institusjon i bruk må undersøke om institusjonen
drives i samsvar med lov og forskrifter, altså at den drives
forsvarlig. Bestemmelsen forutsetter at fylkeskommunen – og
kommunen – fortløpende følger institusjonens
virksomhet og forsikrer seg om at institusjonen har et faglig godt
tilbud til det aktuelle barnet før plasseringen skjer.
Dette ansvaret er altså ikke begrenset til en forhåndsvurdering,
slik en godkjenningsordning kunne ha blitt.
Med støtte fra Barne- og familiedepartementet
er det i 1998-1999 også gjennomført et prosjekt
i alle landets fylkeskommuner for å kartlegge alle private
institusjoner som fylkeskommunen benytter. Hensikten er å luke
bort de institusjonene som ikke holder faglige og rettssikkerhetsmessige
mål. Resultatet foreligger nå i form av en forpliktende
samarbeidsavtale. Avtalen stiller opp en rekke betingelser som går
på innhold, kvalitet og faglig standard. Uten en slik samarbeidsavtale
vil en institusjon ikke bli benyttet. Departementet mener at en
slik samarbeidsavtale på mange måter fungerer
som en form for godkjenningsordning, og at den ivaretar målsettingen
om å sikre kvalitet og rettssikkerhet for barn og ungdom plassert
i private institusjoner.
Selv om det i dag ikke finnes noen godkjenningsordning
for institusjoner, er det altså ikke slik at det ikke finnes
regler og ordninger som skal sikre at institusjonene drives forsvarlig,
for at de barn og unge som oppholder seg på private institusjoner,
skal få en best mulig omsorg og behandling. Men jeg vil
selvfølgelig vurdere nøye hvilke nye tiltak som
kan settes i verk for å gjøre dette enda bedre.
Da kan en godkjenningsordning være et mulig virkemiddel,
og da vil jeg komme tilbake til Stortinget med det.
Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Det var et godt svar,
og jeg oppfatter det slik at statsråden nå er
på glid i dette spørsmålet. Det er et
langt skritt både i forhold til hva Arbeiderpartiet har
sagt tidligere, og i forhold til hva tidligere statsråder
har sagt.
Jeg er helt enig i at ei godkjenningsordning
ikke er noe sesam sesam for å få en god kvalitet,
men det er én viktig forutsetning for å få god
kvalitet og for å hindre at hvem som helst kan åpne
en barnevernsinstitusjon, slik som det er i dag. Hvem som helst
kan faktisk gjøre det, og så lenge fylkeskommunene
er prisgitt de private løsningene fordi de ikke har nok
plasser selv, kan man altså risikere at unge blir plassert
i en institusjon som ikke er god nok, så lenge vi ikke
har denne godkjenningsordninga. Jeg minner om at f.eks. barnehagene
har ei godkjenningsordning.
Det jeg vil spørre statsråden
om, er om hun ser noen prinsipielle grunner til ikke å behandle
denne saken veldig, veldig raskt og ikke vente til Befring-utvalget
har vært ute på høring.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg er veldig glad for at representanten Ågot
Valle er fornøyd med det svaret jeg gav.
I det arbeidet vi gjør på dette
feltet, er i hvert fall jeg opptatt av at vi skal få en
god kvalitet på institusjonene. Da kan vi ikke være
konservative i formen, vi er nødt til å bruke
alle muligheter for å gi et best mulig tilbud til barna.
Og hvis en godkjenningsordning kan være med og bidra til
det, vil jeg selvfølgelig være åpen for
det.
Når det gjelder behandlingsmåten,
ber jeg om forståelse for at jeg må få komme
tilbake igjen til det. Befring-utvalget la fram sin rapport i forrige
uke, og jeg føler at jeg er nødt til å bruke
litt mer tid for å se på helheten i rapporten.
Men jeg kan forsikre representanten om at denne regjeringen er opptatt
av å gi et tilbud som er best mulig på dette feltet,
og da vil vi vurdere eventuelt å komme tilbake igjen til
en godkjenningsordning særskilt.
Ågot Valle (SV): Jeg takker igjen for svaret.
Grunnen til at jeg utfordrer statsråden
til å prøve å se dette litt løsrevet
fra Befring-utvalget, er at dette er et forslag som har vært
oppe til diskusjon gang på gang på gang. Nå kommer
altså Befring-utvalget og foreslår det. Tidligere
har det vært støttet av barneombudet, det har vært
støttet av Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger,
sosionomer og vernepleiere, altså de som har kunnskap om
hvordan det står til på feltet, og også Redd Barna
har støttet et slik forslag. Så det skulle altså ikke være
noen grunn til at dette ikke kan sees på isolert og gjøres
noe med raskt, for disse ungene som risikerer å bli feilplassert,
og som kanskje blir utsatt for overgrep fordi de blir plassert i
en institusjon som ikke er god nok, har ikke én dag å miste.
Derfor er det en sak som haster veldig, ved siden av å få til
en skikkelig kvalitet på det vi driver med.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vil bare gjenta det svaret jeg gav i stad.
Jeg kan i grunnen ikke si noe særlig mer.
Selvfølgelig vil jeg se på mulighetene
for å ta ut enkeltdeler av Befring-utvalgets rapport, men
jeg synes det mest forsvarlige nå er å få en
god gjennomgang selv av dette, og se på om det også kan
være ulike ting som man kan komme tilbake til Stortinget
med før det går ut på en bred høringsrunde.
Det kan være ting som er såpass åpenbare
at det kan kreve beslutninger raskt, om det kan være mulig,
men det ber jeg om forståelse for at jeg får komme
tilbake igjen til litt senere.