Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder og ordfører for saken): Den foreliggende innstilling og St.prp. nr. 47 har sin opprinnelse i en enstemmig komitemerknad gjort av sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 1999-2000, som hadde følgende ordlyd:

«Komiteen mener at den store forskjellen det er i sykehuseiernes og statens oppfatning av det økonomiske grunnlaget for driften av sykehusene i år 2000, tilsier at Regjeringen raskt må komme tilbake til Stortinget med en vurdering av situasjonen og forslag til tiltak for å styrke driften.»

Bondevik-regjeringen fulgte opp sosialkomiteens siterte merknad, og helseminister Høybråten nedsatte et bredt sammensatt utredningsutvalg, som fikk som oppgave å bidra til å legge et grunnlag for utarbeidelse av en stortingsproposisjon omkring sykehusøkonomien generelt og ISF-ordningen spesielt.

Referansegruppen var bredt sammensatt, inklusiv tre departementer og tre ulike forskningsinstitusjoner, som Norges Handelshøyskole, Universitetet i Oslo og SINTEF-NIS.

Komiteen har funnet det særlig betryggende at nettopp sentrale sykehusfaglige forskningsmiljøer har vært et sentralt element i det utredningsarbeidet som foreligger. Komiteen mener videre at også disse faglige forskningsmiljøene bør ha en sentral rolle i den fremtidige oppfølging av sykehusøkonomien generelt og av regelverket for ISF spesielt.

Referansegruppen, som avgav sin innstilling 16. mars i år, og som i store trekk var enstemmig når det gjaldt konklusjonene, slo bl.a. fast følgende: Fylkeskommunenes utgiftsandel til helseformål har økt med 2,7 pst. fra 1995 til 1999, samtidig med at fylkeskommunenes frie inntekter stadig er blitt redusert fram til år 2000. Dette til tross har tjenesteproduksjonen ved de offentlige sykehus vært opprettholdt og økende.

Dette understrekes av forskningsmiljøene som har deltatt i utredningsarbeidet. Det anføres fra disse:

«Den faktiske veksten i behandlingsaktivitet for 98 og 99 ser ut til å ha vært større enn den veksten som har vært planlagt av staten og fylkeskommunene.»

Videre anføres det:

«Fylkeskommunenes budsjetter og avtaler med sykehusene ser med andre ord i liten grad ut til å være styrende for sykehusenes ressursbruk og aktivitetsnivå.»

Konklusjonen på dette må være at fylkeskommunene har hatt og fortsatt har store problemer med styringen av sykehusøkonomien.

Når det gjelder referansegruppen, har den i sin utredning entydig konkludert med at fylkeskommunenes ukompenserte kostnad for tjenesteproduksjonen på 1999-nivå er beregnet til 1 430 mill. kr. Det konkluderes videre med at for å kunne øke tjenesteproduksjonen med 2 pst. i år 2000, slik Stortinget har forutsatt, vil det være behov for ytterligere 694 mill. kr. Til sammen utgjør dette 2,1 milliarder kr i underdekning i sykehusøkonomien.

Referansegruppen diskuterer i sin utredning også spørsmålet rundt kryptaket og hvorvidt dette bør opprettholdes. Likeledes diskuteres ordningen med gjestepasientoppgjøret. Så langt jeg kan erindre, er det utredningsarbeidet som foreligger fra denne gruppen, det første i sitt slag når det gjelder en skikkelig analysering av sykehusøkonomien generelt og ISF-ordningen spesielt.

Dette til tross: Departementet legger i St.prp. nr. 47 fram forslag om en tilleggsbevilgning på totalt 1 250 mill. kr, hvorav 510 mill. kr gjelder tilleggsbevilgning for å dekke opp for høyere aktivitet i 1999, mens bare 740 mill. kr foreslås gitt for å bedre sykehusenes generelle økonomi i inneværende år, slik at den foreslåtte veksten på 2 pst. kan nås, til tross for at det i referansegruppen var enighet om en underdekning på 2,1 milliarder kr

Med denne foreslåtte bevilgningen oppstår det et gap på 850 mill. kr som Regjeringen i proposisjonen mot bed-re vitende overlater til fylkeskommunene å ordne opp i. Det anføres bl.a. følgende fra Regjeringens side i denne sammenheng:

«En statlig inndekning av det påviste gapet vil kunne undergrave de ansvars- og styringsprinsipp som er gjort gjeldende for helsesektoren.»

Og videre:

«Skal en unngå tiltakende finansiell ubalanse i fylkeskommunene, krever det både omstilling og effektivisering samt styring av aktivitetsutviklingen i sykehusene.»

Som saksordfører finner jeg også grunn til å ta inn et annet kort sitat fra proposisjonen, hvor departementet anfører følgende:

«Sosial- og helsedepartementet legger til grunn at sykehusenes økonomiske situasjon gjennom denne tilleggsbevilgningen blir vesentlig forbedret og at det er lagt grunnlag for en samlet vekst i år 2000 på 2 pst. i sykehusenes behandlingsaktivitet.»

Denne påstanden vil jeg avvise på det sterkeste. Uttalelsen er freidig, og den er uriktig. Det samme mener vel også Arbeiderpartiets medlemmer i sosialkomiteen, idet de også fremmer forslag om en tilleggsbevilgning på 520 mill. kr for å opprettholde driften av sykehusene i 2000. Selv om det er gledelig at regjeringspartiet også her øker bevilgningen og tar ansvar, er det oppsiktsvekkende at helseministeren i denne saken går på et nederlag i forhold til egen stortingsgruppe.

Selv om det er positivt å registrere at flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, går for en tilleggsbevilgning på 520 mill. kr til sykehusdriften for inneværende år, er gapet i forhold til behovet fortsatt svært stort. Særlig vil underdekningen ramme våre regionsykehus ganske sterkt. Fremskrittspartiet har sitt eget bevilgningsforslag på til sammen 690 mill. kr, hvorav 520 mill. kr går til økning av enhetsprisene, 70 mill. kr til å fjerne kryptaket og 100 mill. kr til de fire fylkeskommunale regionsykehusene. Denne bevilgningen blir imidlertid nå ikke vedtatt, og Fremskrittspartiet vil da selvfølgelig subsidiært stemme for flertallsinnstillingen på til sammen 520 mill. kr, hvorav 300 mill. kr går til økning av enhetsprisene i ISF-ordningen.

Slik Fremskrittspartiet ser det, er inndekningen fra flertallet på 520 mill. kr mer enn betenkelig. Selv om de ulike partiene har noe forskjellig inndekning, har alle kuttet på medisinsk-teknisk utstyr, som samlet får et kutt på 760 mill kr. Selv 38 mill. kr til investering i psykiatrien i disse dager kutter flertallet. Det er bare Fremskrittspartiet og representanten Bastesen som foreslår en reell tilleggsbevilgning med friske penger i en størrelsesorden som vil muliggjøre normal drift ved sykehusene i resten av inneværende driftstermin.

Når det i revidert nasjonalbudsjett hevdes at en kan kutte på medisinsk-teknisk utstyr til sykehusene fordi disse beløpene ikke kommer til utbetaling i inneværende år, så har det sin bestemte grunn, nemlig at fylkeskommunen med sin dårlige økonomi ikke har hatt muligheter til å dekke inn egenandelen til tross for at det faglig sett er sterkt ønskelig å skifte ut betydelige deler av det medisinsk-tekniske utstyret, som for mange sykehus’ vedkommende er over 30 år gammelt. Å drifte med slikt gammelt utstyr er etter mitt skjønn faglig uforsvarlig og ikke minst en stor sikkerhetsrisiko for pasientene. Det finanskomiteen burde ha gjort, var å gå inn med 100 pst. dekning til innkjøp av utstyr for år 2000 når den økonomiske situasjonen i fylkeskommunene er som den er.

Jeg har registrert at vår nye statsminister har uttalt at denne regjeringen i løpet av en toårsperiode skal rydde opp i sykehusproblematikken. Kan en feste lit til en slik uttalelse når en ser hvordan denne regjeringen så langt i praksis ikke øker ressursene til sykehusene, men snarere tvert om kutter dem? Det er faktisk slik at ser en kuttene i revidert nasjonalbudsjett sammen med St.prp. nr. 47, ser en at flertallet her faktisk kutter mer til sykehusene enn det det lå an til i St.prp. nr. 47 og i revidert nasjonalbudsjett, framlagt av Regjeringen. Regjeringen og flertallspartiene i denne sak driver her et dobbelt bokholderi som jeg synes grenser mot «det uredelige».

Til slutt tar jeg opp de forslag som Fremskrittspartiet har sammen med andre partier, og partiets egne forslag i innstillingen.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Asmund Kristoffersen (A): Arbeiderpartiet og Regjeringen legger til grunn at den økonomiske situasjonen i sykehusene er alvorlig. Det la Arbeiderpartiet også til grunn da vi høsten 1999 behandlet budsjettet for 2000, der vi reiste sterk tvil om den daværende regjerings budsjettopplegg var i samsvar med de utgiftene sykehusene ville få til pasientbehandling for 2000.

Ingen, verken sykehuseierne eller pasientene, er tjent med at det ropes krise for å tilrive seg politisk oppmerksomhet eller vinne nye sympatisører. Men alle er tjent med at faktiske, kriselignende forhold i deler av helsevesenet rettes raskt opp.

Nå er det slik at en finansiell krise i sykehusene har utviklet seg over tid. Den har ikke utviklet seg etter 17. mars, da regjeringen Stoltenberg tok over – heller ikke utelukkende under verken sentrumsregjeringen eller regjeringen Jagland. Det går heller ikke ensidig an å bevilge seg ut av den. Det tar tid å arbeide seg ut av de manglene vi ser i dag. Jeg synes derfor det er glimrende av statsminister Jens Stoltenberg når han sier at dette skal løses, og at en i løpet av de neste to årene må etablere et robust system.

Jeg tror derfor at vi nøye må vurdere hvor de kostnadsdrivende faktorene ligger i sykehusøkonomien. Vi må nøye vurdere dyre vaktopplegg for svært få pasienter. Vi må ta nye grep i forhold til organisering, styring og ledelse. Likevel: Mye kan gjøres med penger, og derfor fremmet Regjeringen en sak om tilleggsbevilgninger utover vedtatt budsjett for 2000. Bakgrunnen for dette var det initiativ som Arbeiderpartiet tok for å få en fullstendig gjennomgang av sykehusenes økonomi, men også med krav om forbedringer av vårt finansieringssystem, slik at det blir mer forutsigbart. Dessuten måtte det gjøres noe med den manglende kontakt mellom sykehuseierne og staten, slik at begge parter var innforstått med virkningen av f.eks. systemendringer og nivået på enhetspriser for pasientbehandling. Denne gjennomgangen bekreftet langt på vei de innvendinger som vi reiste. Den viste også at aktivitetsveksten og kostnadsutviklingen var høyere enn forutsatt og bare hadde forsterket seg.

I dag får fylkeskommunen og dermed sykehusene våre en kraftig heving av bevilgningene til pasientbehandling, der Arbeiderpartiet og sentrumspartiene står sammen om å bevilge 1 770 mill. kr ekstra for 2000. Disse pengene fordeler seg med 510 mill. kr som følge av høyere aktivitet i 1999 enn forutsatt, og videreføring av denne i 2000. 1 260 mill. kr går til styrking av sykehusenes økonomi for å ivareta kravet om ytterligere vekst i pasientbehandlingen i 2000 og til å dekke økte kostnader.

Vi vet at kostnadene har økt, bl.a. gjennom økt lønnsvekst, kostnadskrevende utstyr, implantater og medikamenter og også økt pasienttyngde, bl.a. grunnet stadig flere og sykere eldre pasienter. I forslaget fra Regjeringen var det åpnet for å fange opp kostnadene ved moderne kreftbehandling gjennom en forbedring av DRG-systemet. Dette er forsterket gjennom komitebehandlingen og vil nok høyne kostnadene, men samtidig vil våre kreftpasienter være sikret den beste behandling.

En bevilgning til styrking av sykehusenes økonomi løser ikke alene fylkeskommunens økonomiske problem. Hovedproblemet ligger nettopp i at fylkeskommunene har problemer med basisfinansieringen av veksten i pasientbehandlingen ved at de frie inntektene har gått ned etter 1997, mens det har vært en målsetting å øke aktiviteten i sykehusene, noe som også har skjedd, også utover det som det har vært budsjettert for.

Til slutt noe som egentlig ligger utenfor denne saken, men som andre på en noe feilaktig måte har trukket inn. Planen for investering i sykehusutstyr med ca. 2,9 milliarder kr fordelt over fem år ligger fast. Fylkeskommunene har allerede fått utbetalt det beløp de skal ha for år 2000 – 380 mill. kr. Det at det nå blir overført 760 mill. kr av avsatte utstyrsmidler til andre formål, får selvsagt ingen betydning for de beløp sykehusene har krav på i fremtiden. Arbeiderpartiet legger til grunn at det på budsjettet for 2001 blir bevilget det beløp som er statens andel på 60 pst. av fylkeskommunenes innkjøp av utstyr, fullt ut i samsvar med investeringsplanen for sykehusutstyr.

Forskjellen mellom Fremskrittspartiets bevilgningsforslag og flertallets er på 170 mill. kr. Da går en ut fra tallet 1 770 mill. kr. Det er med forundring at jeg hører hvordan John I. Alvheim ordlegger seg, både her i salen og utenfor, i lys av en så liten forskjell i bevilgningsforslagene.

Are Næss (KrF): Sykehusøkonomi er et komplekst område, ikke minst fordi sykehusenes finansiering skjer gjennom en rekke ulike kanaler og systemer. Dette har gjort det vanskeligere for oss som politikere å ha den fulle oversikt over de forhold som knytter seg til sykehusøkonomien. Det har ikke gjort saken lettere at de ulike aktører har presentert ulike synspunkter når det gjelder å beskrive den faktiske økonomiske tilstand for sykehusene, og hva som bør gjøres for å rette på denne.

Det bredt sammensatte utvalg som daværende helseminister Dagfinn Høybråten nedsatte, har nå gitt oss en rapport som på en helt annen måte gir oss anledning til å vurdere den faktiske situasjon når det gjelder sykehusenes økonomi, og dermed de tiltak som må treffes for å bedre denne. Referansegruppen, som består av representanter fra Sosial- og helsedepartementet, Finansdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kommunenes Sentralforbund, fylkeskommuner og sykehus, har gitt en bred gjennomgang av sentrale problemstillinger knyttet til fylkeskommunenes økonomiske rammebetingelser for sykehusdriften, og også lagt fram forslag til tiltak. Sentrale forskningsmiljø har også vært involvert. Som politikere har vi dermed – vil jeg tro – for første gang en tilnærmet konsensusbeskrivelse av de faktiske forhold. Dette er helt klart et ønskelig, ja faktisk et nødvendig utgangspunkt for politisk behandling, og på lang sikt tror jeg derfor at det viktigste vi gjør i dag, er å vedta det enstemmige komiteforslaget om et kontaktorgan for løpende oppfølging av sykehusøkonomien. Men dermed er det ikke sagt at våre bevilgninger til sykehusene i dag er uten betydning – tvert imot.

Vi har altså fått en konsensusbeskrivelse fra den nevnte referansegruppen som under visse forutsetninger konkluderer med en avstand mellom kostnadene ved økt pasientbehandling fra 1997 til 2000 og fylkeskommunenes inntektsgrunnlag til å dekke disse kostnadene på om lag 2,1 milliarder kr. Referansegruppen har påpekt at det planlagte aktivitetsnivå i budsjettet for år 2000 ble nådd allerede i 1999. Regjeringen har villet holde fast ved målet om 2 pst. aktivitetsvekst for år 2000, målt ut fra det nye, høyere nivå. Ifølge referansegruppens oppstillinger krever dette en tilleggsbevilgning på ca. 700 mill. kr.

I denne sammenheng blir Regjeringens forslag i proposisjonen om en tilleggsbevilgning på i alt 1 250 mill. kr klart utilstrekkelig. Bare 740 mill. kr av dette er foreslått innrettet mot styrking av sykehusøkonomien, herav 40 mill. kr til Rikshospitalet. Dette er som nevnt klart utilstrekkelig, og det er derfor gledelig at en samlet komite ser dette, og at også Arbeiderpartiet er med på å øke bevilgningen til sykehusene med 520 mill. kr utover det Regjeringen har foreslått. Etter vår mening er det også gledelig at det er et flertall for å styre disse midlene mot pasientbehandling på den måten at 300 mill. kr går til justering av satsene for innsatsstyrt finansiering, slik at sykehusene får bedre betalt for hver behandlet pasient. 220 mill. kr går til styrking av fylkeskommunenes rammer, og dette forutsettes i sin helhet benyttet til styrking av sykehusdriften.

Kristelig Folkeparti kunne selvfølgelig – hvem kunne ikke det – ønsket en ytterligere styrking av sykehusøkonomien. Men vi er som sagt glad for at det har vært mulig å oppnå enighet om en økning på over en halv milliard utover det Regjeringen har foreslått. Jeg er også glad for at referansegruppens rapport har gitt oss et godt utgangspunkt for å vurdere ikke bare hvor mye vi bør styrke sykehusøkonomien, men også hvilken innretning en slik styrking bør ha. Som nevnt innledningsvis tror jeg dette vil ha en avgjørende positiv virkning for den politiske behandling av spørsmål som angår sykehusøkonomien i årene framover.

Til slutt bare kort til II-vedtaket i innstillingen: Kristelig Folkeparti er ikke med på dette forslaget. Det er ikke fordi det i og for seg ville vært en dårlig tanke å knytte gjestepasientbetalingen opp til DRG-systemet, men all den tid departementet er i dialog med Kommunenes Sentralforbund om forslag til en omlegging, synes vi det kan være like greit å avvente dette.

Annelise Høegh (H): Dagens innstilling og debatt er egentlig en hard dom både over tidligere helseminister Dagfinn Høybråten og det budsjettforliket som Bondevik-regjeringens partier og Arbeiderpartiet inngikk høsten 1999 – altså for mindre enn et halvt år siden. Jeg vil si det så sterkt som at den budsjettavtalen som den gang ble inngått, ikke var verdt papiret den ble skrevet på. Den ble forhandlet frem av folk som i alle fall ikke var veldig godt kjent med hvilke behov og hvilke ønsker man har innenfor helsesektoren.

Derfor grep Stortinget inn, som flere har vært inne på. Allerede i budsjettinnstillingen fra sosialkomiteen gikk alle partier – både de som den gang hadde regjeringsansvar, og de som i dag har det, sammen med oss som hverken da eller nå har det – inn og forlangte at Regjeringen skulle komme med en tilleggsproposisjon så raskt som mulig. I tillegg fremmet Høyre og Fremskrittspartiet forslag om at vi burde få en skikkelig evaluering av innsatsstyrt finansiering som system, fordi det var avslørt at de endringer som stadig ble gjort, var i ferd med ikke bare å svekke tilliten til systemet, men å sette hele dette finansieringssystemet i miskreditt. Det førte til en tillitskrise mellom staten og fylkeskommunene. Det gav uforutsigbarhet og mistillit til innsatsstyrt finansiering som system. Men denne evalueringen har vi jo egentlig ikke fått i dag heller, og jeg håper derfor at helseministeren vil gjøre som Høyre og Fremskrittspartiet nå anbefaler, nemlig å legge frem en vurdering av den rapporten som fagmiljøene har utarbeidet, slik at vi får en bedre og mer total gjennomgang av innsatsstyrt finansiering som system.

Det den tidligere helseministeren gjorde – og som var svært bra – var at han nedsatte denne referansegruppen, der også forskningsmiljøene var med. Det er, som de tidligere talere også har påpekt, svært viktig at det nå ser ut til å være enighet om virkelighetsforståelsen. Det er i alle fall første skritt for å kunne gå videre. Det er slått fast at fylkeskommunenes frie inntekter er redusert mer enn forsvarlig er, og den foreløpige evaluering vi har fått av innsatsstyrt finansiering, viser selvfølgelig – hadde jeg nær sagt – at denne ordningen ikke har de vridningseffektene som først og fremst motstanderne og skeptikerne til dette finansieringssystemet har ment ville skje, nemlig at man ville prioritere de lette og såkalt billige pasienter fremfor de tyngre og mer kompliserte. Det har ikke skjedd.

Det er også enighet om, slik jeg oppfatter det, at gjestepasientordningen nå skal avvikles og bli en del av DRG-ordningen. Det er også bra. Forhåpentligvis vil det medføre et enklere og mer rettferdig system enn dagens.

Vi prøver også å gjøre noe med regionsykehusene, og Radiumhospitalet. Jeg vil i denne sammenheng understreke Radiumhospitalet, fordi man ofte glemmer at det også er et regionsykehus på sitt område. Alle disse sykehusene har vært underfinansiert i mange år. Det begynner vi altså å rette opp nå. Derfor er det gledelig at vi får til en styrking av sykehusenes økonomi, ikke bare gjennom Regjeringens proposisjon, men også gjennom de tillegg som kommer i og med stortingsbehandlingen. Men dersom dette skippertaket – for det er vel egentlig det det er, det er noe veldig norsk ved det – ikke skal bli et tilbakevendende årvisst skippertak, må Regjeringen ta på alvor at den årvisse manglende prisjustering som mange deler av sykehusøkonomien blir utsatt for, underbudsjetteringen av fylkeskommunenes frie inntekter og triksing og miksing med komponentene i innsatsstyrt finansiering, ikke kan fortsette. Da blir altså dette ikke en engangsforeteelse, som det burde være, da blir det noe vi må komme tilbake til med jevne mellomrom, og slik burde det ikke være dersom man ønsker forutsigbarhet, åpenhet og en sykehusøkonomi som gjør det mulig å behandle stadig flere pasienter. Det er det vi alle ønsker. Da må vi prøve å klare å prioritere denne sektoren, som er en av de viktigste som det offentlige steller med.

Regjeringens forslag om å finansiere selv de midlene som ligger i proposisjonen, med kutt i utstyrsbevilgningene, viser jo dessverre at den nye helseministeren ikke er så ulik sin forgjenger i denne sammenheng som vi hadde kunnet ønske. For også Tore Tønne gir med den ene hånden og tar med den andre. Når han skal gi til sykehus, så tar han fra sykehus. Og det håper jeg altså blir siste gangen vi får oppleve.

Det er derfor svært positivt at Regjeringen ikke får flertall for å utvide antall år som utstyrsplanen skal gjennomføres på. Det ville også gått ut over gjennomføring av kreftplanen, fordi også deler av den baserer seg på at man skal kunne skifte ut gamle strålemaskiner med nye, og det går under utstyrsplanen. Men det er et stort spørsmålstegn ved flertallets påplussing av kuttene på utstyrsplanen, fordi, som vel også tidligere talere var inne på, dette nettopp indikerer at fylkeskommunene ikke er i stand til å bidra med sin del av det spleiselaget som denne planen egentlig er: 60 pst. fra staten og 40 pst. fra fylkeskommunene. Den eneste måten man kan forstå Regjeringens brev til finanskomiteen på, er at det å kutte opptil 600-700 mill. kr på utstyrsfinansieringen ikke får konsekvenser. Og det er jo også det som ligger i Asmund Kristoffersens understrekning nettopp, at her skal kommunene få det de er forutsatt å få til neste år, og at vi ikke får noen forskyvning i og utvidelse av planens antall år. Det betyr altså at fylkeskommunen har problemer med å fylle opp sin del. Jeg håper derfor at helseministeren vil vurdere denne ordningen i budsjettet for 2001, for dersom dette fortsetter, vil jo konsekvensen enten bli at utstyrsplanen ikke lar seg oppfylle, eller at man faktisk er nødt til, når man kommer på slutten av perioden, å forlenge den fordi den ikke er gjennomført. Derfor håper jeg at man kan vurdere fordomsfritt om staten skal gå inn med en større del.

Til slutt noen ord om kreftmedisinene, som utgjør et tallmessig lite beløp, men ikke desto mindre er svært viktig for dem som blir rammet av denne sykdommen. Det har i mange år vært påpekt fra Stortingets side at man ikke har klart å finne gode ordninger for å dekke inn de stadig nye og forhåpentligvis bedre medisinene som kommer på markedet. Det er viktig at den styrkingen på 30 mill. kr som nå er foreslått, ikke blir et skippertak, noe jeg håper at resten av påplussingene heller ikke blir. Og det betyr at skal de 30 mill. kr i år bli noe mer enn et skippertak, må man altså gjøre det slik at når det er oppnådd enighet om kriteriene for når nye medisiner skal tas i bruk, må det skje en fortløpende tilpasning av refusjonstaksten, slik at den dekker kostnadene uten at det blir en ny forhandling og utdragning i tid. Det er bare slik norske kreftpasienter raskt kan få tilgang på ny og bedre behandling, slik at flere kan reddes og helbredes.

Komitelederen var inne på at det var et altfor stort gap mellom flertallets forslag til bevilgning, som Høyre i denne innstillingen står bak, og behovet. Det er riktig. Dette er ikke alt vi burde ha gjort, men det er et godt stykke på vei. Men i likhet med Kristoffersen, må jeg nok si at jeg synes Alvheims krasse ord også rammer ham selv, for heller ikke Fremskrittspartiet har vært i stand til å foreslå en bevilgning som er identisk med den som referansegruppen har kommet frem til. Det mangler flere hundre millioner kroner i samtlige forslag fra Stortinget i dag.

Asmund Kristoffersen var inne på at i løpet av to år skulle den nye regjeringen nå etablere et robust system for at helsesektoren skulle kunne fungere. Ja, det får vi håpe, det skal iallfall ikke stå på Høyre. Jeg synes nok det er dristig å legge frem noe slikt uten at det er antydet noe om hva disse nye, robuste tiltak skal inneholde, men vi kan jo håpe at helseministeren vil avdekke noe av det her i dag. Hvis ikke, er det foreløpig intet annet enn fromme ønsker. Det kan vi alle ha, men det er forslagene og innholdet det kommer an på.

Ola D. Gløtvold (Sp): Problemer med sykehusøkonomien er ikke av ny dato, og med en fortid i fylkespolitikken kan jeg vise til flere tiår med stadig debatt omkring dette temaet. Fylkeskommunene som sykehuseiere har ofte vært i en mellom barken og veden-situasjon i forhold til sykehusene som tjenesteutøver på den ene siden og staten, som i hovedsak setter de økonomiske rammene, på den andre siden. I flere tilfeller har den økonomiske situasjonen for helse- og sykehusvesenet ført til et uverdig svarteper-spill.

Ulike økonomiske dekningsmodeller har vært praktisert og blitt forkastet. Innføringen av DRG-systemet og innsatsstyrt finansiering er det som de siste årene har vært systemrådende når det gjelder det somatiske sykehusvesenet, og dette sammen med rammeoverføringene til fylkeskommunene gir i hovedsak det økonomiske grunnlaget for drift av våre sykehus ute i fylkene.

Høsten 1999 var det en erkjennelse både i Stortinget og i sentrumsregjeringen at det igjen var store forskjeller i oppfatningen av det økonomiske grunnlaget for sykehusdriften mellom staten og sykehuseierne. Både Stortinget og sentrumsregjeringen var innstilt på å få foretatt en bred gjennomgang og vurdering av situasjonen med alle berørte parter, og så legge fram forslag til tiltak for å styrke driften.

Den økonomiske situasjonen for sykehusene og fylkeskommunene var for øvrig så vanskelig høsten 1999 at det etter nærmere kontakt med sentrumsregjeringen ble signalisert fra denne at den var villig til å foreta en ekstrabevilgning allerede før årsskiftet. Som saksordfører for den saken må jeg si at det var svært positivt at vi fikk til en bred enighet slik at det på det tidspunktet kunne tilleggsbevilges 254 mill. kr til sykehussektoren.

Sentrumsregjeringen gikk av bare dager før den skulle legge fram sin stortingsproposisjon om sykehusøkonomien. Grunnlaget for proposisjonen var imidlertid lagt gjennom det arbeidet som var utført i referansegruppen, med deltakelse fra Kommunenes Sentralforbund, fylkeskommunene sentralt, sykehusadministrasjonen, Kommunal- og regionaldepartementet, Finansdepartementet og selvsagt Sosial- og helsedepartementet. Videre var det under arbeidet nær kontakt med de sykehusfaglige forskningsmiljøene.

Arbeiderpartiregjeringen la så fram St.prp. nr. 47, som vi i dag behandler, etter sin tiltredelse nå i vår.

Referansegruppen konkluderte, under visse forutsetninger, med at det var en avstand mellom kostnadene ved økt pasientbehandling fra 1997 til i år og fylkeskommunenes økonomiske inntektsgrunnlag for å dekke disse kostnadene, på om lag 2,1 milliarder kr.

Nåværende regjering foreslår i proposisjonen å dekke dette gapet med 1 250 mill. kr. Det betyr at av de 2,1 milliarder kr som referansegruppen påpekte som totalt behov, gjenstår det ca. 850 mill. kr som ikke er inndekket i forslaget. Man må videre ta hensyn til at 510 mill. kr av Regjeringens forslag går til det staten skal betale i ISF-andel for merproduksjon i 1999, samt videreføring av denne aktiviteten i år. Det er også i Regjeringens forslag et øremerket tilskudd til Rikshospitalet på 40 mill. kr, noe som gjør at underdekningen i forhold til behovet på 2,1 milliarder kr blir enda større.

Alle partiene i sosialkomiteen er imidlertid enige om at noe av inndekningen må også sykehusene og sykehuseierne ta gjennom sitt delansvar, og at dette må gjøres først og fremst gjennom de gevinster bedre organisering og effektivisering kan bidra til.

Senterpartiet mener at statens andel av kostnadsdekningen for sykehustjenestene må styrkes utover Regjeringens forslag, og er glad for at det i hvert fall er et flertall for å tilføre 520 mill. kr til økt pasientbehandling utover Regjeringens forslag. Av dette skal 300 mill. kr gå til styrking av kap. 730 post 60. Dette skal gi grunnlag for nødvendige justeringer, som bl.a. justering av enhetsprisen. 220 mill. kr skal gå til styrking av fylkeskommunenes rammer.

Jeg ønsker å understreke så sterkt jeg kan, at fylkeskommunenes økonomi for framtiden må styrkes ytterligere gjennom rammeoverføringene, og det er svært viktig at fylkenes frie inntekter kan økes også for helsevesenets del. Det vi i dag ser, er at en for sterk fokusering på finanseringssystemet med ISF fører til en svekkelse av andre områder som ikke dekkes av denne ordningen. Spesielt er det her grunn til å nevne psykiatrien, men også somatikken kan bli skadelidende da fylkene ikke har tilstrekkelige midler til egenandelsdekning av f.eks. sykehusutstyr.

Når det gjelder statens andel til anskaffelse av sykehusutstyr, har Regjeringen i forbindelse med behandling av revidert nasjonalbudsjett opplyst at statens forpliktelser i forhold til utstyrsplanen er ivaretatt full ut for i år. I tråd med regjeringspartiets egen merknad i innstillingen vil jeg understreke at det er en klar forutsetning for disposisjoner som nå gjøres, at det i statsbudsjettet for 2001 blir ført opp nok til å ivareta statens andel på 60 pst. for innkjøpt sykehusutstyr, og at utstyrsanskaffelsesplanen kan gjennomføres som forutsatt.

Sentrumsregjeringen økte den såkalte kryptakgrensen med 2 pst., og vi støtter nå forslaget om å heve kryptaket med ytterligere 1 pst. Når det gjelder andre viktige områder som har betydning for sykehusøkonomien, har jeg lyst til å nevne betalingsordningen for gjestepasienter, men det forslaget som Regjeringen eventuelt kommer tilbake med, at den skal knyttes til DRG-ordningen, vil vi se nærmere på når det kommer.

Olav Gunnar Ballo (SV): Den saken som vi skal drøfte i dag, nemlig økonomien til sykehusene og en ekstrabevilgning for å rette opp den, var også en viktig del av debatten i forbindelse med statsbudsjettet for 2000. Vi har siden da byttet regjering, og det falt mange ord i den debatten i forbindelse med statsbudsjettet, og man merker nå at posisjonene er endret ettersom man er mer forsiktig i å formidle kritikk av de beløpene som er bevilget.

Det som man må kunne si i forhold til økonomien i sykehusene, er at man på kort sikt står overfor en stor utfordring – man er i en bordet fanger-situasjon. Med et beregnet underskudd på 2,1 milliarder kr er det åpenbart at man må gå inn og dekke store deler av det beløpet for å få til en forsvarlig sykehusdrift. Men det må være de kortsiktige tiltakene. Ser man mer langsiktig på det, må det være grunn til ettertanke at man har brukt så store midler på sykehussektoren i Norge gjennom en årrekke. Det har vært en realvekst i bruken av midler på sykehusene på ca. 5,6 milliarder kr fra 1990 og fram til i dag, og likevel ser vi at vi får en vekst i underskuddene. Og det man har grunn til å savne i denne debatten, er en analyse av årsaksforholdene knyttet til det. Det er tankevekkende at særlig den innsatsstyrte finansieringen har ført til at underskuddene har vokst. Vi ser altså at fylkeskommunen ikke har frie inntekter som er store nok til å dekke opp for sin andel og sine forpliktelser, og på den måten vokser underskuddene. Og selv om vi får en vekst i produktiviteten ved sykehusene, er den ikke i samsvar med den veksten man har hatt i personell og i ressurstilførsel. Og dermed er det, mener jeg, grunn til å spørre seg om vi har en sykehusdrift i Norge som er som den bør være i forhold til de tilførte ressursene. Jeg synes at en del av dem som i dag fremmer krass kritikk både mot den tidligere helseministeren og mot den sittende, skyter over mål med sin kritikk.

Et spørsmål som burde være sentralt, er: Hvordan kunne langt flere pasienter bli behandlet uten at de hadde behov for sykehustjenester? Ikke: Hvordan skal vi behandle langt flere ved sykehusene? Det er åpenbart at i den behandlingskjeden som skal eksistere, burde mye mer av veksten i det norske helsevesenet ha skjedd utenfor sykehussektoren, ikke innenfor. Det gjelder i forhold til kommunehelsetjenesten, der man står overfor en betydelig krise i dag. Utsettelse av fastlegeordningen er med på å forsterke den krisen fordi det blir usikkerhet om hvorvidt man vil ha en ordning i gang fra 1. juni neste år, og det har vært en flukt fra kommunehelsetjenesten inn i sykehusvesenet. Dermed behandles altfor mange pasienter i dag av sykehusene, pasienter som under andre omstendigheter kunne ha vært behandlet ute i kommunene. Det er klart at den innsatsstyrte finansiering, som stimulerer til at sykehusene skal hente sine inntekter gjennom aktivitet, fort vil kunne føre til en vridning inn i sykehusene, der sykehusene heller skulle argumentere for at behandlingen skjedde utenfor. Så i en sånn kjedetenkning blir det viktig både å få fastlegeordningen på plass, og å få styrket allmennlegetjenesten generelt.

Andre viktige faktorer som vil virke inn, er såpass tilsynelatende «banale» ordninger – banale i anførselstegn fordi det er en viktig ordning – som den hjemmebaserte omsorgen, som sykehjemstjenesten, og der hvor man også har den som en modell, god sykestuemodell, rett og slett fordi det nå foreligger solid dekning for å kunne si at der hvor man har den type tjenester på plass og de er velfungerende, er bruken av sykehusene mindre enn der hvor man mangler tjenestene. Ikke minst gjelder det i forhold til sykestuene. Derfor er det grunn til å satse mye bredere enn det som gjøres i dag, og det er grunn til å advare mot så sterk fokusering på videre vekst inn i sykehusene, fordi man da stadig vil komme ut i nytt uføre der man må dekke opp for de underskuddene som oppstår.

Jeg vil avslutningsvis si at jeg noterte meg i forbindelse med debatten i desember at bl.a. Gunhild Øyangen fra Arbeiderpartiet også bad om at det for protokollens del skulle understrekes at Arbeiderpartiet forventet at helseministeren kom tilbake til Stortinget tidlig i 2000 med hvordan inndekningen til sykehusene skulle skje. Nå er vi i juni. Jeg ser at kritikken fra Arbeiderpartiet mye har forstummet i forhold til de underskuddene, og at man nå i stedet forsvarer at inndekningen ikke fullt ut er til stede. Det er grunn til ettertanke også i denne salen, for hvordan man snur i forhold til argumentasjonen, er avhengig av om man er i posisjon eller i opposisjon.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Gunhild Øyangen (A): Ved behandlingen av budsjettet for inneværende år ble det reist tvil om det økonomiske grunnlaget var lagt for en 2 pst. vekst i pasientbehandlingen, slik regjeringen Bondevik varslet.

Stortinget stod overfor sprikende beregninger og dermed et svakt beslutningsgrunnlag for sine budsjettvedtak. Mye tydet på at det ikke var lagt et økonomisk grunnlag for økt pasientbehandling. Komiteen krevde derfor en full gjennomgang av sykehusøkonomien, slik at de ulike aktører – staten, Kommunenes Sentralforbund og fylkeskommunene – kunne komme fram til en omforent forståelse av virkeligheten.

Det var riktig og nødvendig at Bondevik-regjeringen fulgte opp Stortingets klare henstilling, slik at en kunne gjenopprette det tillitsforhold som er nødvendig mellom bl.a. staten og fylkeskommunene. Arbeiderpartiet mener det er viktig å ivareta dette tillitsforholdet som er skapt mellom partene i referansegruppen, og at det etableres et organ for kontinuerlig oppfølging og videreutvikling av ISF-ordningen.

Sykehusenes drift må kunne basere seg på forutsigbarhet, og der de økonomiske rammene for driften er sikret, slik at de enkelte sykehusenheter ikke tvinges til drastiske tiltak midt i budsjettåret, som i sin tur mer eller mindre tilfeldig rammer pasientene.

Uansett styringsmodell, finansieringssystem eller prioriteringer, må norske pasienter forvente en rimelig forutsigbarhet i tilgangen på helsetjenester. Like lite som en skoleklasse eller en barnehageavdeling kan legges ned midt i året, kan et helsetilbud bare forsvinne. Dette har vi sågar sett eksempel på skje midtveis i behandlingen – ett eksempel er kjønnsskiftebehandlingen ved Rikshospitalet i Oslo.

Det er ingen tvil om at fylkeskommunene for sin del har hatt trange rammer for driftsutgiftene, og at det er behov for forbedringer av ISF-systemet, slik at staten kan bidra til en mer sikker og forutsigbar økonomi for sykehuseierne.

I tillegg til en rekke henvendelser fra sykehuseiere i våre fylkeskommuner har jeg med interesse merket meg Ullevåls styreleder Karl Glads uttalelser til Dagens Næringsliv 9. juni i år, hvor han bl.a. mener at finansieringssystemet for sykehusene i praksis fungerer svært dårlig, og at betydelige systemforbedringer er påkrevd. Jeg tror også det er viktig at det enkelte sykehus får større ansvar for sin drift, noe som bl.a. kan oppnås ved å ta i bruk ny lov om fylkeskommunale selskap.

Jeg er glad for at det i tillegg til Regjeringens forslag til tilleggsbevilgning på 1,25 milliarder kr var mulig med en økning på ytterligere 520 mill. kr til drift i forbindelse med Stortingets behandling av revidert budsjett. Heller ikke denne bevilgningen løser alle fylkeskommunenes problemer, men gir muligheter for å sikre et forsvarlig driftsnivå ved våre sykehus.

Jeg vil tilbakevise at sykehusene skal havne i krise som følge av kutt i utstyrsinvesteringer. Rutinene det er lagt opp til, er at fylkeskommunene får refundert den statlige andelen til utstyr i mars året etter at investeringen er gjort. Fylkeskommunene har altså allerede i år fått utbetalt statens andel for 2000 med 380 mill. kr. Derfor er det mulig å omprioritere det budsjetterte beløp til andre formål som styrker pasientbehandlingen. Utstyrsplanen skal altså gjennomføres som planlagt.

Jeg vil til slutt gi uttrykk for at det er tegn på en alvorlig finansieringskrise når sykehusene må tilføres 1 770 mill. kr til drift i revisjonen av årets budsjett.

Jeg vil minne om at vår nåværende helseminister i vesentlig grad har bidratt til å skaffe til veie friske midler midt i et budsjettår med budsjettoverskridelser på en rekke felt. Jeg vil også støtte Regjeringens prioritering av arbeidet med bedre organisatoriske og finansielle løsninger for våre sykehus, slik Regjeringen selv har varslet, og jeg er svært overrasket over at en del partier i denne sal finner å kunne kritisere at Regjeringen har satt seg nye og høye mål på dette området.

Statsråd Tore Tønne: Da Regjeringen fremmet St.prp. nr. 47 for 1999-2000, Om sykehusøkonomi og budsjett 2000, var den fullt klar over at den foreslåtte tilleggsbevilgning ikke kunne løse alle de finansielle problemer sykehusene og deres eiere står overfor. De økonomiske utfordringene for sykehusene lar seg ikke løse i en håndvending og med bevilgninger alene. Problemene har bygd seg opp over flere år, og det vil ta tid å løse dem.

Det er ingen uenighet om at det har utviklet seg et gap mellom sykehusenes og fylkeskommunenes kostnader på den ene side og deres inntektsgrunnlag for å finansiere dem på den annen. Dette var klart allerede på det tidspunkt årets budsjett ble vedtatt. Den proposisjon Regjeringen fremmet, var et bidrag til å fylle dette gapet, men det var aldri meningen at det kunne fylles fullt ut gjennom en slik tilleggsbevilgning.

Når vi drøfter de finansielle problemer i sykehussektoren, er det viktig å være klar over at de også har sammenheng med en grunnleggende positiv utvikling i og ved sykehusene. Norske sykehus behandler stadig flere pasienter. Innsatsstyrt finansiering har ført til at personell og utstyr utnyttes bedre enn før. Antall brudd på ventelistegarantien går ned.

Vi snakker med andre ord ikke om en økonomisk eller finansiell krise som følge av generelt dårlig drift av sykehusene. Det vil alltid være muligheter til forbedringer også på driftssiden, men de kostnadsøkninger vi har sett, har først og fremst sammenheng med at produksjonen øker. Denne grunnleggende sammenheng gjør seg gjeldende også når produksjonen består i å behandle pasienter.

Kostnadene øker både fordi flere pasienter blir behandlet, og fordi utviklingen i medisinsk kompetanse og utstyr går raskt fremover. Sykehusene behandler stadig mer kompliserte sykdomstilfeller. Det er i seg selv positivt at stadig flere og mer kompliserte sykdomstilfeller lar seg behandle og faktisk blir behandlet ved våre sykehus. Det er i tråd med velferdssamfunnets krav. Samtidig må vi erkjenne at det er grenser for hvor sterk vekst vi kan ha ved våre sykehus med de økonomiske rammer sykehuseierne til enhver tid må prioritere innenfor.

I den proposisjonen som ligger til grunn for dagens innstilling, fremmet Regjeringen forslag om ekstraordinære bevilgninger til sykehusene på i alt 1,25 milliarder kr. Det var da tatt hensyn til at veksten i 1999 var blitt 4-5 pst., hvilket var vesentlig høyere enn opprinnelig forutsatt. Dermed var også utgangsnivået for aktivitetsveksten i inneværende år vesentlig høyere enn forutsatt. Disse forholdene førte samlet til ekstrakostnader på til sammen 510 mill. kr. Ytterligere 740 mill. kr ble foreslått fordelt som tilleggsbevilgning til fylkeskommunenes frie inntekter, dekning av økt pasienttyngde, økt kreftbehandling, oppjustering av poliklinikksatsen og økt tilskudd til regionsykehusene.

Dette utgjør et viktig bidrag til at målet om en vekst på 2 pst. i aktivitetsnivået kan nås også i år. Det er imidlertid ikke mulig gjennom slike bevilgninger å garantere at bestemte vekstmål kan nås. Det er mange flere elementer enn de statlige bevilgninger som avgjør dette, herunder også hvilke effektiviseringstiltak sykehusene og deres eiere lykkes med.

Jeg har selvsagt merket meg at komiteen mener det er riktig å tilføre fylkeskommunene økte midler til pasientbehandling utover det som er foreslått i St.prp. nr. 47, og at et flertall foreslår en økning på 520 mill. kr, som i sin helhet skal disponeres til pasientbehandling. En slik økning vil innebære at det omtalte gapet mellom sykehusenes kostnader og fylkeskommunenes evne til å finansiere disse kan dekkes raskere. Jeg ser naturlig nok positivt på å gjennomføre et slikt forslag. Samtidig vil jeg påpeke at heller ikke dette innebærer en reell løsning på de økonomiske problemene i sykehussektoren. De har utviklet seg over tid, og det vil nødvendigvis ta tid og kreve mer enn bevilgninger å arbeide seg ut av dem.

Som representanten Ballo nettopp har pekt på, kan det også være grunn til å stille spørsmål ved om vi i dag har en riktig sykehusdrift. Og jeg innrømmer gjerne at jeg kort tid etter tiltredelsen som helseminister var i tvil om hvor stor tilleggsbevilgning som burde gå til sykehussektoren før det var foretatt en nærmere gjennomgang av driftsopplegg, finansieringssystemet osv.

Proposisjonen går nærmere inn på den kritikken som har vært reist mot den innsatsstyrte finansiering av sykehusene. Det er gjennom forskernes arbeid ikke funnet noen sprik mellom utviklingen i enhetspris og enhetskostnad i ISF-ordningen. Jeg mener forarbeidet til proposisjonen har vist at det er grunn til å ha tillit til innsatsstyrt finansiering som prinsipp. Det fungerer etter intensjonene, som et bra insentiv for økt pasientbehandling. Det er likevel ikke grunn til å slå seg til ro med dette. ISF-ordningen er et system som krever konstant overvåking og forbedring. Samtidig er det et rimelig krav at systemet skal være mest mulig forutsigbart. Da må vi foreta en avveining mellom behovet for å la systemet og reglene ligge i ro og behovet for forbedringer. Jeg har merket meg at flertallet i komiteen finner det betryggende at den foreløpige ISF-evalueringen ikke viser negative vridningseffekter bort fra tunge over til lette pasienter i løpet av den første perioden med ISF.

Arbeidet med denne stortingsproposisjonen har foregått i nært samarbeid mellom representanter for staten, fylkeskommunene, sykehusene og Kommunenes Sentralforbund og med støtte fra sentrale forskningsmiljøer. Det har vært et fruktbart samarbeid til nytte for alle parter. Jeg har merket meg at komiteen har gitt sin tilslutning til denne arbeidsformen. Jeg tror at videre samarbeid mellom alle involverte parter er en forutsetning for å lykkes i arbeidet fremover. Det gjelder også det arbeid Regjeringen har satt i gang med sikte på å skape en mer robust modell for sykehussektoren i løpet av de kommende to år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): Som nevnt i mitt tidligere innlegg, har statsministeren uttalt at denne regjeringen i løpet av en toårsperiode skal prøve å løse de problemene vi i dag sliter med i helsesektoren. Og jeg går ut fra at når statsministeren sier dette, er det sagt i forståelse med helseministeren.

Og helseministeren har jo – særlig før tiltredelse – offentlig gitt signaler om at svært mye bør endres i norsk helsevesen, signaler som jeg har satt stor pris på og har store forventninger til. Da snakker jeg ikke først og fremst om ressurser, men om ny organisering.

I Dagbladet for lørdag den 10. juni er det to overleger ved Feiringklinikken som uttaler seg og gir råd til Regjeringen når det gjelder å få skikk på det offentlige helsevesenet. Dette er leger som har jobbet i offentlige sykehus, fortrinnsvis på Rikshospitalet, og utfører i dag fire ganger så mange behandlinger som de gjorde i det offentlige sykehuset. Det sier noe.

Men jeg kunne tenke meg å stille spørsmål til helseministeren ut fra den anbefaling som gis her, om han vil innføre sterkere stykkprisfinansiering, etablere mindre, selvstendige enheter i sykehusene for mer rasjonell drift, premiere gode resultater i sykehusene og få til mindre byråkrati, færre møter og mer praktisk arbeid. Er dette noe som helseministeren kan tenke seg å vurdere, eller har helseministeren allerede vurdert etter disse tankebaner?

Statsråd Tore Tønne: Jeg har merket meg de råd som er fremsatt gjennom mediene, og som det her vises til, og jeg kan være kort i mitt svar: Ja, jeg synes dette er gode råd. Enkelte av dem har jeg allerede vurdert, og de øvrige har jeg til hensikt å legge til grunn for det videre arbeid med forbedringer i sykehussektoren.

Are Næss (KrF): I proposisjonen heter det at man skal videreføre

«dagens målsetting om at hele befolkningen, uavhengig av økonomisk og sosial situasjon, skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester.»

Videre heter det

«at offentlig eide sykehus også framover skal være de dominerende tjenesteyterne i sykehussektoren.»

Men så sies det:

«Fylkeskommunene bør også vurdere å kjøpe helsetjenester i utlandet når disse er bedre og billigere.»

Jeg kunne tenke meg å spørre helseministeren: Hvilke helsetjenester mener statsråden fylkeskommunen bør vurdere å kjøpe i utlandet? Og ønsker statsråden å dimensjonere helsevesenet her i landet slik at de aller fleste pasienter kan behandles innenlands, eller vil han basere seg på at helsevesenet ikke skal være i stand til å ta seg av pasientene og dermed ikke bare svikte prinsippet om nærhet i behandling, men også gi avkall på den kompetansen som helsevesenet får ved å behandle pasienter?

Statsråd Tore Tønne: Det er for det første ingen tvil om at de aller fleste pasienter skal behandles ved norske sykehus også i fremtiden.

Når jeg har vært inne på behandling i utlandet som et alternativ, er det først og fremst på følgende måte: enten som et tillegg til behandling ved norske sykehus når det er kapasitetsproblemer, eller også dersom det innenfor enkelte områder er en mangel på kompetanse og kanskje heller ikke et stort antall pasienter som gjør det rasjonelt å bygge opp en kompetanse ved norske sykehus, og hvor dette bedre kan løses ved behandlinger i utlandet. I disse tilfeller mener jeg det godt kan forsvares å bygge opp et fast tilbud med behandling i utlandet, men jeg kan ikke i dag være konkret i mitt svar på representanten Næss" spørsmål om hvilke typer behandling det kan være snakk om, men det vil det være anledning til å komme tilbake til senere.

Annelise Høegh (H): Jeg synes det var et interessant svar helseministeren nå gav til Are Næss. Jeg er i alle fall enig i at det er nettopp i de tilfellene hvor vi har en situasjon med kortvarige kapasitetsproblemer, at vi bør kunne gå til utlandet, sånn som vi gjorde med hjertebroen på 1980-tallet, var det vel, eller når vi har mangel på kompetanse eller det er pasientgrupper hvor det er få, og som trenger en så høyt kvalifisert behandling at det er mer rasjonelt å samarbeide om behandling på nordisk eller europeisk nivå. – Så det synes jeg var en interessant opplysning.

Jeg nevnte i mitt innlegg at vi nå, tilsynelatende i alle fall, uten fare for utstyrsinvesteringer kan kutte i dem fordi fylkene ikke greier å oppfylle sin del. Jeg spurte helseministeren om han kunne kommentere det, og jeg spør nå, siden han ikke tok det opp i sitt innlegg, om han vil vurdere den fordelingen av utgifter mellom staten og fylkeskommunene som i dag ligger i utstyrsplanen, nemlig 60 pst. på staten og 40 pst. på fylkene. Det er i alle fall ikke fornuftig å kutte i investeringer, for de skal jo legge grunnlaget for en fremtidig mer kostnadseffektiv behandling. Derfor er det alvorlig dersom denne situasjonen får fortsette, at fylkene ikke ser seg i stand til å oppfylle sine investeringsplaner. Det er på denne bakgrunn jeg spør om helseministeren vil vurdere denne ordningen slik at vi ikke risikerer at utstyrsplanen til slutt må forlenges fordi fylkene ikke har vært i stand til å oppfylle sin del av spleiselaget.

Statsråd Tore Tønne: La meg først forsikre om at den vedtatte utstyrsplan, som innebærer at staten skal bevilge 2,960 milliarder kr som tilskudd til utstyrsinvesteringer ved sykehusene, står fast, og den skal gjennomføres som fastlagt over perioden 1998–2002. Disse bevilgningene er gjort overførbare nettopp fordi man må forvente at når man gjennomfører en slik plan, vil det kunne være rasjonelt å gjøre forskyvninger mellom de enkelte år. Og det er for så vidt det man har gjort så langt.

Jeg er enig i at det ikke er fornuftig å gjennomføre reelle kutt i en slik investeringsplan. Men jeg vil nok si at det her, som på andre områder, godt kan være fornuftig å gjøre tidsmessige forskyvninger. Det er vanlig innenfor all virksomhet at når det oppstår kanskje akutte finansielle kriser, ser man på om man kan skyve på investeringene et år eller to, eller i hvert fall skyve på noen av dem et år eller to. Selv om det isolert sett er uheldig, behøver det alt i alt ikke å være et problem. Det mener jeg at det ikke skal bli i dette tilfellet heller.

For øvrig er det ingen problemer med å foreta en slik revurdering som jeg her blir spurt om, men det vil jeg i tilfelle komme tilbake til Stortinget med senere.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det kunne ha vært interessant å få en kortversjon i hvert fall fra helseministeren av hvordan han skal oppfylle statsministerens utsagn om et mer robust og effektivt helsevesen. Noe har vi fått, og det er klart at det ikke er tid til slikt i en replikk, men jeg synes nok kanskje at konsistensen kunne ha vært litt mer rettet mot det i innlegget til helseministeren.

Så har vi et utsagn her fra helseministeren om at han kort tid etter tiltredelse var i tvil om det burde bevilges mer penger til helsevesenet, slik jeg forstod det. Mener helseministeren at det er nok penger i vårt helsevesen i dag? Er det bare organisatoriske grep som skal gjøres? Vi har flere faktorer som påvirker kostnadsnivået kanskje utenfor både helseministerens og vår vedtaksramme for så vidt, det er dette med lønn, det er den medisinsk-teknologiske utviklingen med høykostmedisin, og det er også dette med høyere alder på befolkningen. Jeg synes kanskje spesielt dette med lønn er noe som burde tas tak i, i hvert fall hvis en skal gjøre et organisatorisk grep. Vi betaler nå mye for vaktordninger, men får lite utførte tjenester.

Fra proposisjonen henter jeg noe som er interessant. Som et kostnadsdrivende element framholdes det at legenes vaktordninger ved sykehus

«ikke bare utformes utfra beredskapsbehov, men at det også tas hensyn til personlige behov hos legene og særskilte behov hos sykehusledelsen».

Kan helseministeren kommentere dette noe? Hva kan gjøres her innen kort tid?

Statsråd Tore Tønne: Det var mange spørsmål til besvarelse i en kort replikk, så jeg tror i hvert fall at jeg tillater meg å hoppe over kortversjonen av de tiltakene som må gjennomføres for å rydde opp i sykehussektoren de nærmeste to år, bortsett fra at jeg nok vil si ifra om at det må gjøres tiltak innenfor det rent organisatoriske, altså hvordan sykehusene og sykehussektoren i dag er organisert.

Når det så gjelder spørsmålet om det er nok penger i helsesektoren eller til sykehussektoren, synes jeg også det er et vanskelig spørsmål. På den ene side, hvis man ser de behov som er der, i hvert fall i den forstand at det er behandling som kan gjennomføres ved sykehusene, blir det vel antakelig nesten aldri slik at man kan si at nå er det nok penger. Når jeg var i tvil, og for så vidt fortsatt er noe i tvil, om hvor raske eller hvor store tilleggsbevilgninger som bør gå til denne sektoren, er det nettopp fordi det er grunn til å stille spørsmål ved om den er organisert og drevet på en velegnet måte totalt sett. Da er jeg – siden en slik krise utvikler seg over lang tid – alltid i tvil om det er fornuftig å forsøke å rette den opp med én stor bevilgning, om det ikke er bedre tross alt å forsøke å arbeide seg ut av problemene over litt tid.

Til det siste spørsmålet må jeg si at jeg synes det er all grunn til å se nøyere på de vaktordninger som representanten viser til, men jeg har ikke tid til å gå nærmere inn på det nå.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil innledningsvis bare avklare to ting. Det ene er at jeg på vegne av SV vil fremme det forslaget vi har liggende inne, før jeg kommer tilbake til et spørsmål til statsråden. Det andre er at jeg forstår at Norge nå leder 1-0 over Spania, og det syns jeg er gledelig.

Når det gjelder innsatsstyrt finansiering og det finansieringssystemet som vi står overfor, er jeg enig med statsråden i at det er et incentiv til å øke effektiviteten. Man beregner også en produksjonsgevinst av det, og det virker som om man er i en vekstfase, hvor sykehusene klarer å øke produktiviteten fra år til år, og at man også henter ut et forbedret inntektsgrunnlag.

Men den problemstillingen jeg har lyst til å reise overfor statsråden – hvis man eksempelvis tar Kirkenes Sykehus, som har et nedslagsfelt på noen og tretti tusen, som det kan være diskutabelt om er stort nok, men som altså ligger ca. 600 km fra neste sykehus – er at det er veldig vanskelig å hente ut en produktivitetsgevinst med mindre man klarer å rekruttere folk til å reise langt for å komme til det sykehuset, samtidig som det kan være gode samfunnsmessige grunner til at sykehuset skal ligge der det ligger, bl.a. rett og slett av akuttmedisinske grunner. Da kan det jo tenkes at den innsatsstyrte finansieringen er et lite egnet redskap bl.a. for å sikre driften av den typen sykehus. Vi ser jo nå at man sier opp 30 ansatte ved Kirkenes Sykehus.

Jeg har lyst til å spørre statsråden om han ser at det kan være behov for mer differensierte virkemidler til forskjellige sykehus for å sikre en fordeling av sykehusene, slik at man ikke får en massiv sentralisering bare ut fra tenkningen om økt produktivitet, uten hensyntaken til at det også skal være nærhet til de ulike sykehusenhetene.

Presidenten: Presidenten må takke for at noen holder seg oppdatert i fotballkampen, men synes for så vidt at det kanskje var litt dristig å fortelle statsråden dette nå, for det kunne jo ødelegge hans konsentrasjon om de spørsmål som deretter fulgte. Men vi får se.

Olav Gunnar Ballo har tatt opp det forslag han refererte til.

Statsråd Tore Tønne: Det bedrer i hvert fall humøret å registrere at landslaget er ved god helse.

Svaret jeg kan gi til representanten Ballo, er at jeg er opptatt av å beholde den innsatsstyrte finansiering som et prinsipp og som et system, som vi selvfølgelig skal forbedre fremover, men også som en viktig del av finansieringen av sykehusene. Men jeg tror ikke det kan bli den eneste delen, og det er det jo heller ikke i dag.

Når det gjelder de øvrige finansielle løsninger, er jeg enig i at de må kunne differensieres ut fra hvilke spesielle situasjoner som enkelte av sykehusene er i. Landet er forskjellig. Sykehusenes oppgaver er derfor også forskjellige. Det vil ikke være egnet å ha én skjematisk finansieringsordning som skal gjelde helt likt for alle. Det er visse tilpasninger til dette i dag, bl.a. ved de særskilte tilskudd til regionsykehusene. Jeg mener vi også må være åpne for å differensiere for å ta hensyn til andre spesielle forhold, og uten at jeg kan gå nærmere inn på situasjonen i Kirkenes, er vel den kanskje et eksempel på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bendiks H. Arnesen (A): Spørsmålet om sykehusenes økonomi har i mange år vært det sterkest omtalte tema i forbindelse med budsjettarbeidet i Stortinget.

Forskjellen i oppfatning av økonomisk behov er altfor stor, og forutsigbarheten er altfor dårlig, både for sykehuseierne og for staten som bevilgende myndighet. Dette kan ikke fortsette slik, fordi det kan ramme pasientene på en uheldig måte. Den betydelige tilleggsbevilgning til sykehusene som Regjeringen og stortingsflertallet i denne omgang har stått for, er meget positiv. Men forutsigbarheten blir for dårlig når det må skje store tilleggsbevilgninger midt i et budsjettår.

Det er viktig å sikre et godt og pålitelig offentlig helsevesen som setter pasientens behov i sentrum, og som ikke forskjellsbehandler mennesker på noen måte. Det norske offentlige helsevesenet må være slik at det er like godt for alle, uansett privat økonomi og bosted.

I noen deler av landet er det på grunn av store avstander dyrere å gi helsetjenester enn tilfellet er andre steder. Her kommer også behovet for sykestuer inn som et viktig tiltak i noen deler av landet. Også dette må bevilgningene til helsesektoren i framtiden ta høyde for.

En rask utvikling i form av teknologi og kompetanse gjør mulighetene i helsevesenet stadig større. Dette setter store krav til oppdatering i forhold til driftsutvikling og økonomi, og det må skapes større grad av felles forståelse for hvilke økonomiske behov slike endringer innebærer. Derfor er det så viktig at det etableres et kontaktorgan for løpende oppfølging av sykehusøkonomien, slik en samlet sosialkomite går inn for.

Jeg har også tro på at en omorganisering av de offentlige sykehusenes drift både kan skape større grad av forutsigbarhet og også utnytte ressursene bedre.

Hovedbudskapet må uansett være at Stortinget skal sikre et godt offentlig helsevesen også i framtiden, uten noen form for begrensninger som gjør at pasientene blir skadelidende.

Det haster etter min mening med å få et bedre system og en bedre forutsigbarhet for driften av våre sykehus. Og jeg har stor tiltro til at dette er en sak som helseminister Tønne og resten av Regjeringen vil ta et krafttak for å få på plass.

Øyvind Korsberg (Frp): Dagen i dag er en ganske dramatisk dag for norsk helsevesen. For det nordnorske helsevesen og pasientene i landsdelen er dagen i dag nær en katastrofe. Det jeg tenker på, er de enorme konsekvensene som en reduksjon i overføringene til sykehusene ville måtte medføre. Det er for meg helt ubegripelig at Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre kan være med på å føre en politikk som reduserer ressursene til helsevesenet på en slik måte som vi nå ser.

Det gode helsetilbudet som Regionsykehuset i Tromsø har bygd opp over flere tiår, vil i kveld bli kraftig redusert og svekket. Som et resultat av stortingsflertallets vilje vil over 200 ansatte på RiTø måtte gå fra sine stillinger. Avdelinger og sengeposter må stenge, noe som får konsekvenser for folks liv og helse. Man tappes også for faglig og medisinsk ekspertise, noe som kan medføre at de fagmiljøene en i dag har, vil bli redusert og kan gå i oppløsning. I tillegg blir det selvfølgelig vanskelig å få rekruttert øvrig helsepersonell til et sykehus som stadig vekk er i økonomisk krise.

Nedleggelsen av rehabiliteringstilbudet ved Regionsykehuset er et av forslagene som styret ved sykehuset har kommet med for å spare penger. I fjor flyttet man inn i nye lokaler, og man er i ferd med å bygge opp et tipp topp rehabiliteringstilbud for pasientene fra landsdelen. I år var det beregnet at 250 pasienter ville få behandling. Nå vil altså flere hundre brukere som følge av stortingsflertallets manglende bevilgning miste sitt tilbud. Pasienter som har vært utsatt for ulykker, hjerneslag eller andre alvorlige sykdommer, står helt uten tilbud når dette tilbudet legges ned.

Nå er det slik at det ikke bare er RiTø som rammes av stortingsflertallets manglende bevilgninger til norsk helsevesen. Alle sykehus i landet er i krise. På Kirkenes Sykehus er ledelsen tvunget til å si opp nesten 10 pst. av de ansatte. Det betyr at pasientbehandlingstilbudet reduseres vesentlig. Redusert behandlingstilbud medfører lengre sykehuskøer og ytterligere forverring av den enkelte pasients livskvalitet. Det er uakseptabelt at innbyggerne i Kirkenes skal få en så dramatisk reduksjon i sitt helsetilbud fordi en ikke ønsker å prioritere nødvendig sykehusbehandling. Det personell som nå forsvinner fra sykehuset, kan man ikke forvente kommer løpende tilbake dersom man velger å prioritere helse ved neste korsvei.

Reidun Gravdahl (A): I motsetning til foregående taler er jeg svært fornøyd med denne satsingen på sykehusene. Nå er det opp til fylkeskommunene å styre mot bedre tider. Det styringsverktøyet ligger bl.a. i å gi drifts- og budsjettansvar og ved å ha gode oppfølgingsrutiner som avdekker avvik på et tidlig tidspunkt. Samtidig må det fra statens side arbeides med forbedringer av ISF-systemet, slik at det blir mer forutsigbart.

Vi var svært bekymret etter de meldinger vi fikk inn på høsten i fjor, om virkningen av DRG-krypet. Det medførte også skarpe reaksjoner fra Stortingets side under behandlingen av budsjettet for år 2000. Det var enstemmighet om å be den da sittende regjering om raskt å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av situasjonen og forslag til å styrke driften. Det ble slik at det ble den nye helseministeren som fremmet forslaget om styrking av sykehusøkonomien med 1,25 milliarder kr, og vi er alle glad for at den under behandlingen her i Stortinget er økt med 520 mill. kr. Dette bør sikre et forsvarlig driftsnivå for sykehusene våre.

Det er viktig at ISF-ordningen medfører reell aktivitetsvekst. Men referansegruppen som har vært nedsatt, har påpekt forskjeller i registreringen, noe som gjør det uaktuelt å fjerne kryptaket på nåværende tidspunkt. Men det kan være aktuelt senere, når man har oppnådd nødvendig kvalitet på registreringen.

Jeg er også glad for at utstyrsplanen står ved lag. Noen har forsøkt å framstille en krise i sykehussektoren som følge av kutt på utstyrsinvesteringer. Dette er ikke bare sterkt overdrevet, men tilnærmet uriktig. Vi vet at statens andel på 380 mill. kr for dette året er utbetalt. Det budsjetterte beløpet for år 2000 vil derfor ikke bli benyttet og kan brukes til andre formål. Investeringspakken skal allikevel gjennomføres slik som forutsatt.

Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har presisert at de 520 mill. kr som er foreslått utover bevilgningen i St.prp. nr 47, er økte midler til pasientbehandling. Det er viktig å understreke at dette er fordelt med 300 mill. kr til styrking av ISF, som skal gi grunnlag for nødvendig justering av regelverket, bl.a. økning av enhetsprisen, og 220 mill. kr går til styrking av fylkeskommunenes rammer. Flere enn noensinne har blitt behandlet, og denne bevilgningen skal bidra til ytterligere aktivitetsøkning. Men økt behandling medfører også økte utgifter. Derfor kommer Stortinget nå med denne løsningen.

Jeg tror fylkespolitikere og fylkesadministrasjoner over hele landet nå får nødvendig arbeidsro til å finne bedre organisasjons- og styringsverktøy for sykehusene. Det er helt nødvendig å effektivisere og omprioritere i tråd med de inntektsrammer som blir gitt i de årlige statsbudsjettene. Den oppgaven er jeg sikker på vil bli tatt alvorlig.

John I. Alvheim (Frp): Det er nødvendig for meg å komme tilbake til et par uttalelser fra to av Arbeiderpartiets representanter i debatten.

Representanten Asmund Kristoffersen sier at det ikke skiller mer enn 170 mill. kr mellom bevilgningen fra flertallet og bevilgningsforslaget fra Fremskrittspartiet. Det er korrekt, det. Men forskjellen er nemlig den at hele Fremskrittspartiets bevilgning er friske penger. Vi har ikke kuttet én øre i forhold til forslagene i revidert nasjonalbudsjett. Vi har beholdt sykehusutstyrspengene. Vi har beholdt pengene til psykiatrien. Vi har beholdt rehabiliteringspengene. Og vi har fremfor alt dekket inn den umoralske økningen av egenandelene for syke mennesker. Det er en himmelvid forskjell på dette og det flertallet her gjør, hvor man de facto driver med dobbelt bokholderi.

Da er det ganske utrolig at representanten Gunhild Øyangen fra denne talerstol kan si at hun er glad for at flertallet har kommet med så mye friske midler. Det er ikke fem øre i friske midler. Det er bruk av penger som var foreslått til andre tiltak i sykehusene, og som sykehusene nå mister. Ja, faktisk verre enn som så – totalt sett er innstillingen fra flertallet i sosialkomiteen dårligere sett fra sykehusenes side enn utgangspunktet i Regjeringens forslag i St.prp. nr. 47 og i revidert nasjonalbudsjett.

Så til slutt: Hvis det er slik at flertallet i denne sal mener at de bruker for mye penger på helse og omsorg, og hvis man mener at dette er inflasjonsdrivende og renteøkende, hvorfor da ikke skrive det rett ut i proposisjonen og i innstillingen, så hele det norske folk kan få lese at det er de syke, de omsorgstrengende, som er faren når det gjelder inflasjon og renteøkning?

Carl I. Hagen (Frp): Det var statsrådens uttalelser vedrørende investeringene i sykehusutstyr som fikk meg til å gripe ordet. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på dette en gang til. Så vidt jeg oppfattet, sa han at utstyrsinvesteringer var meget viktig, fordi når det eventuelt var mangel på kvalifisert arbeidskraft, var det viktig at de som var der, hadde best mulig utstyr. Men så la han til at det ikke var så farlig om utstyrsanskaffelsene ble forlenget i tid; om man ikke maktet å bruke det som var meningen, og skjøv det over til et år senere, eller to, var ikke det så betydningsfullt. Dette er to synspunkter som står dønn imot hverandre. Jeg skulle gjerne ha statsrådens forklaring på dette.

Og så vil jeg gjerne spørre: Hvis det er slik, som det er, at sykehusene har klar bestillingslister på hva slags utstyr de trenger, og planer for anskaffelse og staten – eller Stortinget – har bevilget penger til det, men så har altså fylkeskommunene av den samme staten fått for lite penger, slik at staten har skaffet seg fylkeskommunene å kunne skylde på når den selv skal spare penger, er det da virkelig slik at man ikke greier å formidle de 540 mill. kr? Etter hvert har det blitt 760 mill. kr som flertallet vil kutte i utstyrsanskaffelser. Man har 760 mill. kr, sykehusene har behov for å kjøpe utstyr, og så greier altså ikke helseministeren å få formidlet disse 760 mill. kr ut til sykehusene for å kjøpe utstyr. Hvis det er snakk om en eller annen ordning med 40/60-fordeling og spleiselag, må vel statsråden kunne si at OK, da lager vi en ny ordning. Vi vet at sykehusene trenger dette utstyret, vi vet at de står klar til å kunne kjøpe det. De mangler penger, og vi har pengene. Er det virkelig så dårlig fatt med vår statsforvaltning? Er man virkelig så til de grader udugelig at man ikke greier å få formidlet disse 760 mill. kr ut til sykehusdirektørene, slik at de kan kjøpe det utstyret de har planlagt og har på sine lister, og som er tilgjengelig?

Dette begriper jeg ikke. Heller ikke det norske folk begriper at man i en situasjon som nå kutter 760 mill. kr som sykehusdirektørene kan bruke til utstyr, og dermed få mer arbeid utført av personellet og på den måten i realiteten sørge for at det kommer sykepleiere og leger opp av borehullene. For med moderne utstyr kan denne begrensede ressursen behandle flere pasienter. Hvorfor i all verden kan ikke en så dreven organisasjonsmann som helseministeren sørge for å få formidlet disse 760 millionene ut til sykehusene, helt uavhengig av hvorledes man har organisert dette?

Asmund Kristoffersen (A): Bare to korte presiseringer.

Æres den som æres bør. Jeg gjorde en feil ved ikke å nevne at Høyre var med på flertallsforslaget om tilleggsbevilgning på 1 770 mill. kr. Det er en styrke for våre sykehus at det aller meste i innstillingen har samlet et bredt flertall.

Og så det andre: Ja, Arbeiderpartiet var utålmodige etter å få fremmet denne saken om nødvendige tilleggsbevilgninger. Alle i sosialkomiteen så behovet for det. Jeg må konstatere at Bondevik-regjeringen ikke hadde fremmet en slik proposisjon før den gikk av 17. mars, men jeg antar at den var like om hjørnet. Det har jeg grunn til å tro. Men bare 28 dager etter at den nye regjeringen hadde tiltrådt, ble saken fremmet for Stortinget. Jeg syns at det var en meget rask reaksjon sett i forhold til det arbeid som en ny politisk ledelse måtte gjøre.

Statsråd Tore Tønne: Jeg skal forsøke å gi noen kommentarer til de utfordringene som representanten Hagen her gav meg. For det første ser jeg ikke helt den store motsetningen mellom det å understreke viktigheten av gjennomføringen av en ekstraordinær utstyrsanskaffelsesplan for en periode fra 1998 til 2002, og at det gjennomføres visse forskyvninger fra et år til et annet når det gjelder gjennomføringen av den planen. Det jeg mente å si om det, er at det ikke er uvanlig – i hvert fall ikke i andre virksomheter jeg kjenner – at man når det inntrer en vanskelig økonomisk situasjon eller en finansiell krisesituasjon, ser på om det er investeringer som i hvert fall uten de største skadevirkninger totalt sett kan forskyves fra et år til et annet. Når det gjelder den aktuelle utstyrsplanen, understreker jeg igjen at den står fast, og at den vil bli gjennomført etter planen i den forstand at 2,960 milliarder kr vil bli bevilget fra statens side som 60 pst. tilskudd til de utstyrsinvesteringer som fylkeskommunene og deres sykehus planlegger å gjennomføre.

Jeg har forholdt meg til den planen slik den der er beskrevet, men som jeg har sagt tidligere her, er det mulig å komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i forhold til det opplegget som tidligere er lagt til grunn.

Når det så gjelder den andre delen av representanten Hagens utfordring, er det mitt inntrykk at de anskaffelser som det nå er aktuelt å refundere, er planlagt ut fra planer som de enkelte fylkeskommuner har lagt fram. Og i henhold til de planene, som staten da skal finansiere med 60 pst. tilskudd, er det altså behov for 380 mill. kr, som det er godt rom for på årets budsjett. Hvis man skal gjøre mer enn det – og jeg er ikke fremmed for det – må det i hvert fall innhentes nye planer fra fylkeskommunene eller fylkessykehusene. Jeg syns ikke det er enkelt uten videre å sende mer penger ut til disse på kort varsel når det ikke foreligger slike planer. Men kommer de, er det klart at det kan vurderes.

Ola D. Gløtvold (Sp): Sykehusøkonomien har vært og vil fortsatt være et hett tema i samfunnsdebatten. Derfor er det et overordnet mål for alle å få fram ordninger som gir mer forutsigbarhet og større trygghet for en nødvendig og god pasientbehandling. Det har vært brukt ord i dag som skippertak, og det er helt klart at vi ikke må gjøre dette til en skippertakssak, men at vi nå må få en kontinuitet i å se på hva som kan gjøres videre for å få et bedre og gjerne mer robust og effektivt helsevesen.

Da er det viktig med dialog, og det var derfor jeg i mitt første innlegg også sa at vi ønsker en dialog mellom departement og KS før vi f.eks. ser på hvordan betalingsordningen for gjestepasienter skal være. Vi ber også i denne saken om at Regjeringen etablerer et kontaktorgan for løpende oppfølging av sykehusøkonomien, og erfaringene med det som sentrumsregjeringen la fram og arbeidet med i vinter i forhold til referansegruppe og forskningsmiljø, tilsier vel at det bør bli en mer permanent ordning. Og som en liten replikk til Asmund Kristoffersen: Jeg tror det er ganske meningsløst om det med det arbeidet som var nedlagt, ikke skulle komme noe fra sentrumsregjeringen. Denne saken var vel faktisk varslet i våre papirer – også at den skulle komme før utgangen av mars – så det dreide seg bare om dager, som jeg sa.

Det er viktig at vi får større forutsigbarhet og trygghet når det gjelder dette med pasientbehandling og sykehussektor. Og jeg er enig med representanten Ballo i at hele behandlingskjeden her må ses i en sammenheng. En kjede er som kjent ikke sterkere enn det svakeste leddet. Derfor er det viktig at vi ser helheten her, og også at vi ser på hva primærhelsetjenesten betyr. Jeg er enig med representanten Ballo i at sykehusøkonomien og sykehussektoren vil bli avlastet i forhold til en del av det som nå er økonomisk belastende, og som føres på den regningen, hvis mer kan gjøres og blir gjort innenfor primærhelsetjenesten.

Ellers vil jeg til slutt bare si at jeg er glad for de signaler som helseministeren her har gitt når det gjelder å se litt videre på ulike muligheter, f.eks. når det gjelder differensierte virkemidler i tillegg til ISF-systemet i forhold til finansiering av sykehus og ulike kategorier sykehus. Det er et opplegg som i hvert fall jeg vil hilse velkommen på vegne av Senterpartiet – at vi ikke bare ser oss blind på ISF-finansieringsmodellen.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men jeg stiller meg litt undrende når helseministeren i sitt innlegg helt til slutt sier at man i vanskelige økonomiske tider skyver på investeringene, og viser til den innsparingsmetoden som flertallet i Stortinget er i ferd med å vedta i dag – i vanskelige økonomiske tider. Da må jeg bare si: Det er vel ikke statens vanskelige økonomiske situasjon som er saken her. For penger har vi jo nok av, problemet er vel bare hvordan vi skal bruke disse pengene.

Vi er i en situasjon i dag der rehabiliteringstilbudene er i ferd med å raseres over hele landet. Vi er i en situasjon der en rekke rehabiliteringsinstitusjoner er i ferd med å måtte legge inn årene fordi det ikke er penger til drift. Og vi ser stadig nye eksempler på sykehus som sliter økonomisk. Kirkenes har vært nevnt her i dag, og også RiTØ. Spørsmålet er bare: Hvor skal dette ende? Og da er det klart at i vanskelige økonomiske tider skyver vi på investeringene.

Jeg håper at man snart får øynene opp for at man ved å investere i sykehusutstyr faktisk kan effektivisere pasientbehandlingen. Ved at personer i dette landet får nytte av det beste utstyret, kan de både komme seg hurtig tilbake i arbeid og ikke minst få en bedre livssituasjon. Vi må slutte å si at vi har en vanskelig økonomisk situasjon. De som har en vanskelige økonomisk situasjon, er sykehusene, som ikke får investere i utstyr og dermed behandle pasientene med de beste metodene. Da får vi som sentrale politikere sørge for at disse sykehusene får denne muligheten til investeringer. Når vi sier at vi tar fra investeringsbudsjettet og fører over på driftssiden til sykehusene, og man så sier at det skaper press i økonomien hvis vi pøser mer penger inn i helsevesenet, så er det det å bemerke at å investere i sykehusutstyr skaper ikke det presset i økonomien som det å pøse pengene inn. Så vi kan trygt opprettholde pengene til sykehusutstyr i dette landet, slik at flest mulig får den beste behandlingen.

Statsråd Tore Tønne: Jeg vil bare ved avslutningen av en debatt som jeg synes er viktig for det videre arbeid med sykehusenes økonomi, si at jeg nok ikke ser på flertallets forslag om en økning på 520 mill. kr slik at jeg, som det tidligere er blitt hevdet, går på et stort nederlag. I lys av den helt spesielle situasjonen som har fått utvikle seg over tid i norsk sykehussektor, synes jeg ikke det er så oppsiktsvekkende om det kan være noe ulike vurderinger av hvor raskt man gjennom økte bevilgninger bør ta sikte på å arbeide seg ut av situasjonen. Jeg legger dessuten vekt på at også flertallet foreslår økte midler til mer av de samme tiltak som Regjeringen har foreslått.

Så vil jeg også igjen si til de noe kritiske bemerkninger som har kommet om at det er vært gjennomført en reduksjon i det beløp som stod til disposisjon på årets budsjett for utstyrsinvesteringer, at jeg har litt vanskelig for å se at dette er noe som har dramatiske konsekvenser i forhold til de planer som fylkeskommuner og sykehus har lagt. Disse planene vil bli gjennomført som forutsatt, og jeg vil hevde at også hele den ekstraordinære utstyrsplanen vil bli gjennomført som forutsatt. Det er ikke slik at disse kuttene er gjennomført på grunn av statens vanskelige økonomiske situasjon. Det har ikke noe med det å gjøre. Etter min vurdering ville det ikke være rasjonelt å gjennomføre større utstyrsinvesteringer i år enn det sykehusene og fylkeskommunene har planlagt å gjøre. Men en sterk økning i forhold til dette, oppå de øvrige problemer som sektoren strir med, tror jeg på kort sikt snarere vil skape problemer enn det motsatte. Da synes jeg det er bedre å gjennomføre de planer som ligger der, og eventuelt i årene fremover øke innsatsen på dette området.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.