Nils A. Røhne (A) (ordfører for saken): Den innstilling fra sosialkomiteen som Stortinget behandler i dag, om vurdering av krav om vandelsattest for helsepersonell for å skjerme barn fra kontakt med helsepersonell som er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn, tar for seg et svært alvorlig samfunnsproblem. Det er grunn til å gi forslagsstillerne ros for å ha satt en viktig problemstilling i fokus. Det er videre gledelig, men ikke overraskende, at en samlet komite i innstillingen sier at dette er en problemstilling det er all grunn til å ta på alvor.

I Dokument nr. 8:41 peker forslagsstillerne på bestemmelser i barnehageloven og opplæringsloven og ber om at lignende bestemmelser vurderes i forbindelse med helsepersonelloven.

Komiteen sier seg enig i dette og tilrår enstemmig at Stortinget gjør vedtak der man ber Regjeringen legge fram en vurdering og et lovforslag til hvordan vandelsattest for helsepersonell kan sikre at barn som søker helsevesenet, ikke møter helsepersonell som har begått seksuelle overgrep mot barn eller umyndige.

En enstemmig komite ber videre Regjeringen i egnet form legge fram en bred vurdering av hvordan barn og andre spesielt utsatte grupper i møte med offentlig og/eller privat sektor, utover helse- og oppvekstsektor, skal sikres mot overgrep og garanteres rettssikkerhet og trygghet.

Bakgrunnen for andre del av forslaget er jo at det ikke er slik at det kun er krenkelser og forbrytelser av seksuell karakter som gjør det betimelig å stille spørsmål om skikkethet i tilknytning til bl.a. å ha ansvar for barn i f.eks. en offentlig helseinstitusjon. Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, peker i innstillingen på at det er, «et åpenbart behov for å foreta en drøfting av hvilke sektorer og områder det eventuelt vil være hensiktsmessig med krav om politiattest», og at det bør «stilles spørsmål om ikke også andre kriminelle handlinger burde diskvalifisere for tett og nær kontakt med barn, det være seg i offentlig eller privat virksomhet».

Her tenker flertallet på forhold som grov voldsutøvelse, seksuelle overgrep også mot andre enn barn, virksomhet som faller inn under bestemmelser knyttet til pornografi osv.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt har forstått hvorfor ikke Høyre og Fremskrittspartiet støtter flertallet på dette punktet i innstillingen. Men jeg er samtidig glad for at de samme partier støtter forslaget som nettopp sikter mot å ta opp hele denne problematikken.

Det er i år hundre år siden boka «Barnets århundre» ble utgitt. Bokas tittel, «Barnets århundre», har ofte blitt brukt også på det århundret vi forlot, fordi barns situasjon fikk en helt annen fokusering i dette århundret enn i det forrige. «Å oppdra et barn – det betyr å bære en sjel i sine hender», skrev den svenske forfatteren av boka, Ellen Key, og dette er en formulering som virkelig klargjør for oss det ansvar vi alle har for at barn skal møte et samfunn preget av trygghet og rettssikkerhet.

Komiteens behandling av Dokument nr. 8:41 og Regjeringens videre behandling av de problemstillinger som forslagene fra komiteen reiser, er et viktig – om enn lite – bidrag for nettopp å gi barn i vårt samfunn større trygghet. Samtidig vil jeg understreke at barns situasjon totalt sett avgjøres av kvaliteten på det samfunnet de er en del av. Det er derfor slik at den debatten vi akkurat har avsluttet i forbindelse med forrige sak, antakelig er viktigere når det gjelder å ivareta barns trygghet og sikkerhet, men det betyr ikke at den sak vi nå drøfter, er uviktig. Tvert imot – som jeg sa innledningsvis, er den svært viktig.

Skal vi på noen måte kunne karakterisere vårt samfunn som barnevennlig og vår tid som en tid der også barns interesser står i sentrum, må vi skjerme barn mot slike grufulle opplevelser og handlinger som forslaget i Dokument nr. 8:41 omhandler, og som vi gjennom behandlingen av forslaget i dag forsøker å bygge noen nye forsvarsverk mot.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Annelise Høegh (H): Det er svært gledelig at Høyres forslag om vurdering av krav om vandelsattest for helsepersonell for å skjerme barn fra kontakt med personer som er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn, nå får hele komiteens støtte. Takken bør ikke bare rettes til oss som forslagsstillere, som har tatt opp spørsmålet, men også til komiteen, og spesielt til saksordføreren for en rask og god behandling av saken.

Den direkte foranledning til at enkelte av oss fra Høyre har fremmet dette forslaget, er faktisk en henvendelse fra en mor som har sett at dagens regelverk – det vil også gjelde den nye helsepersonelloven, selv om den ikke har trådt i kraft ennå – ikke er til hinder for at en mann som to ganger er dømt for seksuelle overgrep mot barn, i etterkant har utdannet seg til lege og nå praktiserer som lege. Og når vi vet hvor sårbare barn er, hvor stor makt leger og annet helsepersonell har i omgang med i og for seg alle pasienter, men kanskje spesielt barn som er særlig sårbare, er det viktig at vi tar fatt i dette problemet og prøver å gjøre noe med det. Det har vært forslagsstillernes overordnede siktemål med forslaget.

Men vi innser jo at det er ikke like lett å innføre en slik bestemmelse i helsevesenet som det har vært i barnehager og i skoleverk, for helsevesenet steller jo med så mange flere enn barn, og ikke alle som jobber i helsevesenet, kommer i kontakt med barn. Disse avgrensningsproblemene er da grunnen til at vi ikke har gått rett på å foreslå en lovendring, men ber departementet vurdere dette, avklare og legge frem eventuelt ulike forslag til avgrensninger og komme med et lovforslag så raskt som mulig. For oss er det viktig at det lovforslaget som komiteen nå støtter skal komme fra departementet, ikke trekkes unødig ut i langdrag ved at man også trekker inn andre grupper og andre samfunnsområder hvor det kan være aktuelt å vurdere lignende ting, for det vil sikkert føre til at det vil gå både vinter og vår før vi får denne saken tilbake igjen. Derfor er jeg spesielt glad for at komiteen har delt sin innstilling i to punkter. Og det ligger i det, tror jeg jeg tør si, at helseministeren forventes å komme tilbake med et forslag i forbindelse med punkt 1 ganske raskt, mens punkt 2 nødvendigvis må ta lengre tid. Men jeg understreker altså at Høyre og for så vidt også Fremskrittspartiet står bak begge punktene i forslaget til vedtak.

Når vi – iallfall gjelder det Høyre – ikke har vært med på det aktuelle avsnittet som saksordføreren nevnte, er det bl.a. ut fra at hensynet kommer frem i punkt 2. Men jeg må iallfall si at jeg personlig er svært i tvil om folk som i ett enkelt tilfelle har begått en – om enn alvorlig – kriminell handling, skal utelukkes fra å ha stillinger hvor de kan komme i kontakt med barn eller andre vergeløse. De fleste drap f.eks. som begås her i landet, er jo konsekvenser av en affektsituasjon. Og det å tenke seg at vi skal utelukke disse og andre, nærmest gi dem yrkesforbud i forhold til å kunne utdanne seg og fungere i arbeidssituasjoner hvor de har med barn eller andre vergeløse å gjøre, det føler jeg ikke noe behov for å få utredet. Likevel står vi altså bak punkt 2, fordi vi ikke vil motsette oss at man ser på dette i en større sammenheng. Men vi håper altså, forutsetter, når det gjelder punkt 1, å få en vurdering av og lovforslag til hvordan man kan verge barn mot å bli utsatt for helsepersonell som har forbrutt seg mot dem, og regner med at det kommer så raskt som overhodet mulig.

Harald T. Nesvik (Frp): Representanten Annelise Høegh sa for så vidt mye av det jeg hadde tenkt å si. Årsaken til at jeg tok ordet, var at man etter saksordførers innlegg kunne sitte med det inntrykk at Fremskrittspartiet ville gå imot punkt 2. Det er jo når det gjelder merknaden at Fremskrittspartiet står utenfor, og da ut fra at vi bl.a. ønsker å fokusere på punkt 1 for å få det med vandelsattestbiten hurtig på dagsordenen. Så vi håper i hvert fall at helseministeren kan få fortgang i dette arbeidet slik at vi kan se om det er mulighet for å løse dette problemet med tanke på barns møte med helsevesenet.

Nils A. Røhne (A): Jeg tillater meg en kort kommentar knyttet til spørsmålet om hvordan innstillingen skal oppfattes når det gjelder punkt 1 og 2. Der deler jeg representanten Høeghs oppfatning om at punkt 1 i forslaget til vedtak forhåpentligvis kan få en raskere håndtering enn det mer omfattende punkt 2.

Når det gjelder spørsmålet om det var et mindretall som ikke sluttet seg til dette punktet om også å ta opp en drøfting rundt forhold som ikke kun dreide seg om seksuelle forbrytelser, så står det tross alt i innledningen til den merknaden at det er å «foreta en drøfting» vi prater om, ikke å ta stilling pr. i dag til hvordan vi skal håndtere det – det er å foreta en drøfting.

Ellers er jeg også enig i de mer prinsipielle betraktninger som dreide seg om forholdet til retten til å søke arbeid, yrkesforbudproblematikken, osv., som implisitt lå litt i innlegget til Annelise Høegh. Men jeg er glad for at komiteens flertall har støttet både begrunnelsen og forslaget, men jeg er selvsagt mest glad for at hele komiteen støtter forslaget om å håndtere den problemstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.