Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Steinar Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Gunhild Øyangen (A) (ordfører for saken): Først vil jeg takke sosialkomiteen og kommunalkomiteen for godt samarbeid om utjamningsmeldingen.

Stortingets behandling av utjamningsmeldingen har økt bevisstheten om verdien av en rettferdig fordeling og en aktiv velferdspolitikk. Meldingen omhandler i hovedsak perioden fra 1986 til 1997. Det har vært en rekke positive utviklingstrekk i perioden: Det er en markant økning i andelen som tar høyere utdanning, flere kvinner er i arbeid, og det er en stadig bedre helsesituasjon for befolkningen.

Bostandarden er klart bedre, og det har vært en utjamning av levekår mellom by og land. Ifølge utjamningsmeldingen har gjennomsnittsinntekten økt reelt med 13 pst., og enslige forsørgere har en klar bedring i sin økonomiske situasjon.

Det store flertall av det norske folk har altså fått markert bedre levekår, og fortsatt er det slik at forskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre land vi vanligvis sammenligner oss med.

Samtidig har et lite mindretall av befolkningen ikke fått del i denne utviklingen. Det er ofte kjeder av problemer hvor de samme menneskene har lav utdanning, manglende tilknytning til arbeidslivet og dermed lav inntekt. Dette er igjen ofte forbundet med dårlige boforhold og dårlig helse.

Jeg er glad for at det er så stor grad av enighet i komiteen om virkelighetsbeskrivelsen og utfordringene. Det er et godt utgangspunkt for å få til nødvendige endringer. Analysene i utjamningsmeldingen er gode, og en rekke tiltak ble foreslått og får støtte. Jeg er også svært tilfreds med at vi får flertall for aktive tiltak som kan forebygge at mennesker får dårlige levekår.

Det er bra at en samlet komite mener det er viktig å slå ring om folketrygden som sikkerhet for vår alderspensjon og ved sykdom, arbeidsledighet, ved uførhet, tap av forsørger eller ved fødselspermisjon.

Det er bred enighet om at en stabil økonomi er en forutsetning for en godt utbygd velferdsstat. Det er også bra at det er en enstemmig komite som sier at det er et mål å ha en rettferdig skattepolitikk med lave satser for folk flest, bredt skattegrunnlag, enkle regler og færrest mulig smutthull.

Det er viktig hvilke holdninger som ligger til grunn for de vedtakene vi treffer. Jeg synes derfor det er gledelig at komiteen i sine innledende merknader har lagt vekt på at det enkelte mennesket er ansvarlig for sine valg, men at de fleste kan komme til å foreta uheldige valg gjennom livet.

Alle bør få nye sjanser. Det er heller ikke slik at alle «får som fortjent». Tvert imot kan alle uforskyldt bli rammet av sykdom, arbeidsledighet, ulykker eller på annen måte komme i et sosialt eller økonomisk uføre.

I Norge har vi utviklet et sosialt sikkerhetsnett for å ivareta mennesker som kommer i en livskrise. Det er en samlet komite som mener det er svært viktig at vi slår ring om og videreutvikler det sosiale sikkerhetsnettet.

En enstemmig komite peker på den nære sammenhengen det er mellom utdanning, arbeid og inntekt, og at det derfor er viktig å sikre gjennomføringen av voksenopplæringsreformen.

Det er imidlertid klare politiske skillelinjer i denne innstillingen. Gjennom budsjettforliket for inneværende år ble det enighet om å samarbeide også om innstillingen til utjamningsmeldingen. Som saksordfører er jeg svært glad for at dette samarbeidet har lyktes.

Komiteens flertall ved Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV mener det er ønskelig med en sterk offentlig sektor, og at det er behov for flere ansatte innen flere deler av helse- og omsorgssektoren. Videre viser disse partiene til at Regjeringen i forslag til revidert nasjonalbudsjett har uttalt at den fram mot budsjettet for 2001 vil vurdere endringer som vil styrke fordelingsprofilen.

Men mest glad er jeg fordi det er et flertall på Stortinget som er villig til å samle seg om en politikk for å løfte mindretallet samt å forebygge dårlige levekår. Dette flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, ber Regjeringen legge fram en handlingsplan som følger opp utjamningsmeldingen og Stortingets behandling av denne i løpet av våren 2001. Dette er selvsagt ikke til hinder for at Regjeringen så raskt som råd er, kommer med tiltak.

To av de største utfordringene er å skape et inkluderende og menneskelig arbeidsliv og en sosial boligpolitikk som gjør at folk har råd til å bo.

Komiteen peker på at særskilt innsats må rettes mot grupper som har redusert arbeidsevne. Det var i utjamningsmeldingen foreslått en ordning med utvidet periode med lønnstilskudd til grupper som har redusert arbeidsevne på grunn av helseproblemer som er variable, som kroniske muskel- og skjelettsmerter og psykiske lidelser. Komiteen sluttet seg til dette forslaget og mener at en bør vurdere å gjøre ordningen permanent.

Flertallet legger særlig vekt på kvalifiseringslønn som er et aktivt tiltak. Det gjelder for nyankomne innvandrere og flyktninger og for langtidsmottakere av sosialhjelp. Under arbeidet med meldingen er vi gjort kjent med flere vellykkede prosjekt hvor sosialhjelpsmottakere og også uføretrygdede og tidligere rusmiddelmisbrukere gjennom aktive tiltak har kommet i arbeid, forbedret sine inntekter og fått et kvalitativt bedre liv.

Antall sykmeldte og syketilfeller øker. Det samme gjør antallet nye uføretrygdede. For å sikre grunnlaget for de trygderettighetene vi har, må vi vri denne utviklingen over i en mer positiv trend, hvor flere får utnyttet sin arbeidsevne. Det er også behov for arbeidskraft innen flere sektorer.

Det må satses mer på aktive virkemidler i bedriftene. Dette krever en mer fleksibel bruk av ordningene, som f.eks. aktiv sykmelding, lønns- og driftstilskudd og støtte til nettverksarbeid for at flere kan stå i jobb lenger.

Vi må få en forenkling av regelverkene og bedre informasjon om økonomiske støtteordninger. Det er også behov for bedre koordinering mellom de ulike aktørene som sosialkontorene, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten, primærlegen, bedriftshelsetjenesten og bedriftenes ledere. Ansvarsdelingen på dette feltet bør vurderes nærmere, og det må stilles krav til de offentlige etatene og til bedriftene.

Å bo godt og trygt til en pris en har råd til, er god velferdspolitikk. I dag er det en prekær situasjon i boligmarkedet, særlig i de største byene med knapphet på boliger og til dels skyhøye priser. Komiteen mener det er i ferd med å bli et velferdsproblem når en stor andel av en generasjon har problemer med å skaffe seg bolig til en pris en kan betale. Det stramme markedet innebærer at de som har store problemer, skyves lenger bak i køen.

Komiteen har derfor understreket at en hjelper de som har det vanskeligst på boligmarkedet, med en generell økning i boligbyggingen. Det er nå meget viktig å satse på bygging av flere rimelige og nøkterne utleieboliger.

Flertallet i sosialkomiteen understreker at det ikke er akseptabelt at en stor gruppe mennesker er bostedsløse. Det er viktig at kommunene og staten samordner innsatsen for å løse oppgavene på dette feltet. Flertallet vil understreke at det er nødvendig at den enkelte kommune har lokale handlingsplaner.

Flertallet vil at bruken av hospits skal reduseres fordi dette er dårlige og meget dyre botilbud. Disse partiene mener at hospits ikke er egnet som botilbud for barnefamilier og for rusrehabiliterte.

Arbeidet med utjamningsmeldingen har også vist at det er viktig å bedre det sosiale sikkerhetsnettet. Sosialhjelp skal være en midlertidig ordning, et siste sikkerhetsnett. Det er derfor etter komiteens mening for mange som i dag har sosialhjelp som sin eneste kilde til livsopphold. Komiteen er av Norsk Helse- og Sosiallederlag gjort kjent med at om lag 8 000 til 10 000 sosialklienter i Oslo kunne vært i arbeid med litt tilrettelegging. Undersøkelser som er referert i utjamningsmeldingen, synliggjør til dels store og uforklarlige forskjeller i utbetalinger av sosialhjelp. Flertallet i komiteen støtter derfor forslaget om innføring av en statlig veiledende norm, og mener det vil bidra til en mer enhetlig praksis.

Rusmiddelmisbrukere, og i særlig grad tunge misbrukere uten fast bopel, er en gruppe med svært dårlige levekår. I utjamningsmeldingen var det foreslått flere tiltak for å bedre kvaliteten på tiltakene for denne gruppen, og komiteen sluttet seg til disse forslagene. Flertallet i sosialkomiteen, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, har ønsket et mer omfattende tilbud om metadonassistert behandling. Jeg er glad for den nye sosialministerens klare holdninger på dette punktet.

Komiteen peker på at unge alvorlig syke som er under utdanning, eller som ikke har fått innpass i arbeidslivet, ikke har opparbeidet rett til sykepenger. I tillegg til at de ikke har rett på økonomiske ytelser ved sykdom, er det sannsynlig at flere av dem har store utgifter til medisiner og behandling. Det er synliggjort at mange blir gjeldsslaver som følge av alvorlig og langvarig sykdom. Komiteen foreslår derfor at Regjeringen skal fremme forslag for Stortinget som sikrer unge alvorlig syke økonomisk trygghet.

Flertallet fremmer også forslag om en stortingsmelding om fordeling av levekår blant barn og unge i Norge. Bakgrunnen for dette er at det er en rekke barn og unge som vokser opp i familier med dårlige levekår, men vi mangler kunnskap om denne gruppen.

Jeg er blitt spurt om hva det koster å sikre en mer rettferdig fordeling. Mitt spørsmål tilbake er: Hva koster det ikke å ta vare på de evnene og de mulighetene som menneskene har? Sosial utstøting har en meget høy pris, både for den enkelte og for samfunnet. Dette er et spørsmål som nå drøftes i flere europeiske land. Sosialdemokrater drøfter om det i regi av EU-kommisjonen kan utvikles måleinstrumenter som kan gi et riktig bilde av hva den sosiale utstøtingen koster.

Norge er mulighetenes land. Hvert enkelt menneske har en ukrenkelig egenverdi. Vi må la alle få muligheten til å delta i samfunnet og utvikle seg.

Til slutt vil jeg anbefale forslagene til vedtak i innstillingen og ta opp mindretallsforslaget fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Gunhild Øyangen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Harald T. Nesvik (Frp): Utjamningsmeldingen som i dag foreligger til behandling i denne salen, er et meget omfattende dokument, i hvert fall hvis man ser på tykkelsen på den boken som foreligger. Utjamningsmeldingen ble i sin tid fremlagt av regjeringen Bondevik og har i ettertid blitt omfavnet av Arbeiderpartiet – for det er bare slik man kan tolke det faktum at regjeringen Stoltenberg valgte ikke å trekke saken tilbake. Dette vises også når man leser komiteens innstilling, der de samme partiene står sammen om bortimot alt.

Selve meldingen er på 275 sider. En skulle da kunne forvente at den var spekket med nye opplysninger og ikke minst løsninger på de forskjellige problemene som vi står overfor. Det er imidlertid et faktum at antall sider ikke står i stil med de forslag til endringer som fremkommer som konklusjon. Det hadde vært ønskelig om meldingen kunne vært mer konsentrert om de enkelte løsningsforslag, men en opplever isteden at den inneholder en rekke gjentakelser og selvfølgeligheter.

Noe av det som blir inngående drøftet, er det faktum at landets innbyggere har forskjellig innkomme. Er det noe galt i at personer tjener ulikt og bor forskjellig? Eller er det rett og slett et faktum at det både er bra og ønskelig med en slik utvikling? Fremskrittspartiet tilhører ikke dem som vil forsøke å gjøre alle i dette landet så like som mulig, men vi vil i stedet gi det enkelte individ muligheten til å dyrke sine egne evner og få betalt for det. Meldingen burde i mye større grad ha tatt opp problematikken om hvordan en skal kunne ivareta interessene til dem som faller utenfor dagens velferdssystem.

Fremskrittspartiet ser det som en selvfølge at alle skal ha like rettigheter og plikter, uavhengig av etnisk, kulturell eller sosial bakgrunn. Derfor er det også viktig at vi ikke legger opp til et system der en gir visse særfordeler til enkelte grupper. Dette vil i så fall være med på å undergrave den enkelte borgers tillit til velferdsstaten. Det er nettopp dette som flertallet i denne salen er i ferd med å gjøre gjennom å innføre en særskilt innføringsstønad for nyankomne innvandrere, samt at man er i ferd med å innføre en særskilt ordning for pensjonister med kort botid i Norge. Fremskrittspartiet vil hevde at disse gruppenes interesser er godt nok ivaretatt gjennom dagens ordninger, og vi vil gå imot begge disse forslagene.

Fremskrittspartiet er glad for at sikkerhetsnettet og eventuelle velferdstiltak med overføring fra det offentlige ikke i så stor grad skal knyttes opp mot deltakelse i yrkeslivet. Men det er helt klart at det ikke må legges opp til en ordning når det gjelder økonomiske ytelser fra det offentlige, som undergraver det faktum at det til enhver tid skal lønne seg for dem som er i stand til å arbeide, å ha et arbeid.

Det hevdes at norske borgere vil få de samme helse- og omsorgstilbudene i et desentralisert helse- og omsorgsvesen. Fremskrittspartiet er imidlertid av den mening at i et desentralisert helse- og omsorgsvesen vil det i stor grad være den enkeltes bostedsadresse og lommebok som vil være av avgjørende betydning for om en får et godt tilbud eller ikke.

Det hevdes i meldingen at Norge har et lavt skattenivå sett i forhold til de land vi konkurrerer med. Dette tyder på at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad er klar over at dersom man tar med de ufattelig høye avgiftene norske innbyggere må betale i tillegg til sine skatter, ligger Norge på verdenstoppen når det gjelder skatter og avgifter og det som innbyggerne må betale.

Flertallet i komiteen er meget opptatt av hvordan man kan få lov til å fordele andres penger istedenfor å se på ulikhetene i samfunnet, som bl.a. er et sunnhetstegn innenfor visse områder. Alle kan ikke være like, og samfunnets oppgave må være å hjelpe dem som faller helt utenfor. Fremskrittspartiet er opptatt av hvordan personer med ulike funksjonshemninger skal kunne få utnytte sine evner på en best mulig måte. Det gjør en etter Fremskrittspartiets mening bl.a. ved å legge forholdene til rette slik at også personer som ikke kan ha sertifikat, eller ikke kan gjøre seg nytte av offentlige kommunikasjonsmidler grunnet sin funksjonshemning, skal kunne ha en mulighet til å komme seg på jobb. Denne problemstillingen har til fulle blitt personifisert gjennom en del oppslag i TV 2 om en person som ikke får økonomisk støtte til å komme seg på jobb, selv om vedkommende har legeerklæring på at hun ikke kan nytte offentlige kommunikasjonsmidler grunnet sin funksjonshemning.

Jeg har flere ganger tidligere vært i kontakt med denne personen om denne problemstillingen, og på bakgrunn av dette fremmet Fremskrittspartiet et forslag til merknad som komiteen heldigvis enstemmig har sluttet seg til. Der står det følgende:

«En del funksjonshemmede, eller personer med spesielle lidelser, er forhindret fra å delta i arbeidslivet fordi de på grunn av funksjonshemningen ikke kan ha sertifikat eller benytte offentlige transportmidler, og komiteen vil understreke at det vil være bedre – både økonomisk og menneskelig – å sikre denne gruppen støtte til transport enn å la dem gå over på uføretrygd.»

Fremskrittspartiet forventer at denne merknaden fra en enstemmig komite vil være tilstrekkelig for å løse problemene for denne gruppen. Jeg har imidlertid lagt merke til at representanten Karin Andersen på vegne av SV har fremmet et forslag som det etter Fremskrittspartiets mening ikke skulle være nødvendig å fremme. Men det ville være galt å stemme imot noe som en er enig i, og Fremskrittspartiet vil derfor stemme for dette forslaget.

Representanten Øyangen listet opp en rekke problemstillinger i sitt innlegg. Hun viste bl.a. til presset i boligmarkedet og høye priser i sentrale strøk, og særlig i de store byene. Dette er faktisk noe som vi politikere veldig enkelt kan gjøre noe med. Vi kan sørge for at det blir regulerte tomter som man kan bygge ut, istedenfor å holde enkelte grenser «hellig», som f.eks. Oslo med Marka-grensen. Her er det en rekke forskjellige ting som kan gjøres med enkle grep i kommunene, slik at det blir mulighet for boligbygging.

En annen ting man også er opptatt av, er hvordan vi kan få folk ut igjen i arbeid. En rekke personer går dessverre over lengre tid på økonomisk sosialhjelp. Og det er beklagelig at enkelte faktisk nærmest ser på sosialkontoret som sitt opprinnelige lønningskontor. Fremskrittspartiet er av den formening at skal vi kunne få gjort noe med denne problemstillingen, må vi slå sammen arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor til én enhet. På denne måten kan vi få loset folk ut gjennom systemet og ut i et lønnet arbeid. For det er veldig viktig at personer i dette landet som kan arbeide, også kommer seg ut i arbeid.

Til slutt vil jeg fremme de forslag som Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre om.

Presidenten: Harald T. Nesvik har tatt opp de forslag han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Med utjamningsmeldingen har sentrumspartiene innfridd et løfte fra Voksenåserklæringen. De ønsket å ta de økte forskjellene på alvor, snu utviklingen, slå ring om solidaritetsverdiene og gi bedre tjenester og ytelser til de svakeste, de som ikke har fått del i den velstandsutviklingen de fleste i landet har fått.

Bondevik-regjeringen ville ha et sterkt offentlig ansvar for velferdssystemet, samtidig som en fører en politikk som støtter opp under familien og de frivillige organisasjonene.

Kristelig Folkeparti tror at en aktiv utjamningspolitikk kan forebygge sosiale konflikter.

Det ble lenge avvist at vi hadde fått et 9/10-samfunn, et Forskjells-Norge der de sosiale ulikheter har økt. Utjamningsmeldingen dokumenterer at dette er tilfellet. Kanskje er det riktigere å si at vi har fått et 8/10-samfunn. Tall viser at gjennomsnittsinntektene har økt med 13 pst. fra 1986 til 1997. For tidelen av folk med høyest inntekt økte den med hele 34 pst., mens tidelen med lavest inntekt bare hadde en vekst på 5 pst. Det er alvorlig når vi gjennom mer enn et tiår har fulgt feil kurs.

Kristelig Folkeparti er glad for at Arbeiderpartiet nå vil snu denne utviklingen. Vi står sammen om de fleste forslagene i meldingen. Det er stor enighet om hovedstrategiene og tiltak for bedre fordeling.

Det er et mål at de fleste skal delta i arbeidslivet, få utdanning og opplæring, slik at de kan forsørge seg selv gjennom eget arbeid.

Utjamningsmeldingen viser at det er de som ikke deltar i arbeidslivet, som er tapere økonomisk. Det er sammenheng mellom arbeidsinntekt og levestandard. Derfor er det viktig å sette inn tiltak for dem som har problemer i arbeidslivet. Arbeidsmarkedsetaten har et stort ansvar når det gjelder å tilrettelegge for disse. Kristelig Folkeparti støtter derfor at en uføregrad på 30 pst. kan gi uførepensjon, og at en legger til rette for at uføre kan bruke sin restarbeidsevne. Vi støtter også forsøk med lønnssubsidier til bedrifter som tar inn yrkeshemmede arbeidssøkere. Dette kan være kvinner med kroniske muskel- og skjelettsmerter og personer med psykiske lidelser. Mye utstår når det gjelder tilrettelegging av både studie- og arbeidsplasser for funksjonshemmede.

Det åpnes for at enslige forsørgere nå kan få mulighet til yrkeskompetanse utover videregående skole. Landet vårt trenger flere sykepleiere og lærere, men vi må passe på at vi ikke diskriminerer studenter som har giftet seg, eller bor i stabile samboerforhold.

Det må satses på skolering og etterutdanning for dem som av ulike grunner mangler dette. Desentralisert etter- og videreutdanning har vært en suksess, som må videreføres.

All statistikk viser at innvandrere fra ikke-vestlige land er overrepresentert blant dem med lav inntekt. Kristelig Folkeparti synes at en introduksjonsstønad for innvandrere, slik at de raskt kvalifiserer seg for arbeid, er en god ordning. På den måten lærer de norsk raskere og skaffer seg sosiale nettverk.

Alle trenger en bolig for å kunne ha et godt liv. Det er et mål å skaffe gode og rimelige boliger. Vi må få til et mer differensiert utleiemarked. Her er det store utfordringer til kommunene, ikke minst Oslo. Det er viktig at Husbankens låne- og tilskuddsordninger i større grad kan benyttes i storbyene og spesielt i Oslo, der boligprisene gjør det vanskelig for unge å etablere seg.

Bostøtten må bli mer målrettet, slik en legger opp til i meldingen.

Hospits som bolig for barnefamilier er utilfredstillende og bør opphøre snarest. Kristelig Folkeparti støtter tiltak som kan hjelpe de 6 200 bostedsløse som vi har i landet vårt. Mange av disse har rusproblemer eller andre problemer som gjør at de ikke har arbeid. Tunge rusmiddelmisbrukere uten fast bolig, ofte med psykiske problemer, er en gruppe med dårlige levekår. Kvaliteten på behandlingstiltakene for rusmiddelmisbrukerne må bli bedre. Nesvåg-utvalgets innstilling har nå vært på høring og gir et godt grunnlag for et mer helhetlig tilbud til rusmiddelmisbrukere. Kristelig Folkeparti hadde forventet at i hvert fall Arbeiderpartiet hadde vært med på å skaffe flertall for vårt forslag om nettopp dette.

I de siste årene er tiltakene overfor rusmiddelmisbrukere trappet kraftig opp. Jeg er spesielt glad for de lavterskeltilbudene som prøves ut i 14 kommuner.

Kristelig Folkeparti ønsker veiledende normering av sosialstønaden. Vi ser behovet for lokale og individuelle løsninger, selv om en må få til større likhet mellom kommunene enn det er i dag. Hjelpen skal kun være i en overgangsfase.

Under høringen sa Norsk Helse- og Sosiallederlag at om lag 8 000 – 10 000 sosialklienter i Oslo kunne vært i arbeid med litt tilrettelegging. Potensialet for forbedringer er stort.

Pasienter med langtidsopphold i psykiatriske sykehus vil nå gradvis likestilles med pasienter i somatiske avdelinger. Trygdestønader blir nå bare redusert dersom oppholdet varer i mer enn ett år. Fribeløpet vil også øke. Dette er et stort skritt i riktig retning.

Saksordføreren har pekt på at det er et «velferdshull» for unge alvorlig syke som er under utdanning, eller ikke har fått innpass i arbeidslivet og opparbeidet rett til sykepenger. Kristelig Folkeparti støtter forslaget som sikrer unge alvorlig syke økonomisk trygghet.

Jeg tar herved opp forslagene nr. 2, 3, og 4, fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV.

Alle partiene er i komitemerknadene enige om at levekårene i indre Finnmark er dårlige, men vil ikke være med på et konkret forslag. Forslag nr. 3 er det eneste skatteforslaget i innstillingen, som flere burde støtte. Det samme gjelder forslaget om å få framlagt en stortingsmelding om et helhetlig tilbud for rusmiddelmisbrukere.

Kristelig Folkeparti vil støtte forslaget fra SV, framsatt av Karin Andersen. Det er viktig at når funksjonshemmede først får seg arbeid, må de kunne komme seg dit, noe vi også har skrevet om i en fellesmerknad.

Helt til slutt: Selv om vi i dag har fokusert mye på det negative, så er det viktig å slå fast at Norge er et meget godt land å bo i, med gode velferdsordninger og høy levestandard.

Presidenten: Åse Gunhild Woie Duesund har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H): Den meldingen som vi har til behandling i dag, minner meg om berget som fødte en mus. Det var mye snakk om den før den kom, det ble mindre snakk om den etterpå, og enda mindre ble det da Arbeiderpartiet ble nødt til å gå inn i substansen. For det er mye ord. Det er «bedrevet ord» med stor lyst!

Meldingen beskriver riktignok generelle trekk i samfunnsutviklingen, og mye av analysematerialet er bra. Men det meste er kjent fra før. Regjeringen har nøyd seg med å beskrive situasjonen og tar i mindre grad innover seg årsakene til at enkelte faller utenfor. Den gir heller ingen svar.

Meldingen bærer preg av å være uferdig. De fleste av forslagene gjelder nye forsøksprosjekter og utredninger. I meldingen snakkes det om forskjeller. Det mener jeg er en avsporing av debatten. For den sosialpolitiske utfordringen er ikke først og fremst forskjeller, men fattigdom. Høyre er ikke opptatt av retorikk mot Forskjells-Norge, men en målrettet politikk og konkrete tiltak for å redusere fattigdom. Problemet er ikke at noen har for mye, men at enkelte ikke har det nødvendige.

Til tross for store overføringer når ikke velferdsstaten dem som trenger det mest. Bare en begrenset del av det som blir betalt inn i skatt til staten, går til dem som har størst behov for hjelp og støtte. Tall fra Sverige viser at bare 26 pst. av overføringene går til personer som har sterkt behov for assistanse og hjelp. Resten er midler som går i en evig rundgang fra middelklassen til middelklassen, som har betalt skatt og mottar overføringer.

Spesielt grovt blir det når det må gis sosial støtte til familier som ikke klarer å leve på sin egen inntekt på grunn av høyt skattetrykk og høye avgifter. Slik må det ikke bli i Norge. For hvert nytt offentlig støttetiltak som rettes mot svake grupper, må vi spørre oss selv: Hadde de enkelte mennesker dette er ment å hjelpe, kanskje fått det bedre om de fikk beholde mer av egne penger gjennom lavere skatter og avgifter?

Vi må ikke ta ansvaret fra folk som er i stand til å løse sine egne problemer. Og nå tar statsministeren selvkritikk på Arbeiderpartiets vegne i VG 6. juni. Han sier at de til nå har nektet for at mange faller utenfor samfunnet, og innrømmer at de har vist unnfallenhet. Det er jo en begynnelse.

Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har samarbeidet om denne meldingen. Ønsket om å redusere forskjellene i samfunnet brukte sentrumsregjeringen i budsjettet før jul som et argument for å søke samarbeid med Arbeiderpartiet. Og det var forskjellsutviklingen under arbeiderpartistyret sentrumspartiene skulle rette opp. For å fjerne ethvert element av logikk henviste sentrumsregjeringen til at de økonomiske forskjellene var blitt mindre markert i løpet av de siste to årene. Men det var jo nettopp i disse to årene sentrumsregjeringen søkte samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet om budsjettet og den økonomiske politikken. Slikt blir det ikke mye sammenheng i politikken av.

For Høyre er det sentrale i velferdspolitikken den enkeltes trygghet. Trygghet er først og fremst vår evne og mulighet til å ta ansvar og ta vare på oss selv og våre nærmeste. Høyres politikk handler ikke om penger og materialisme, men om hvordan vi kan utvikle trygge, kreative og ansvarsfulle mennesker som kan stå på egne ben og med rygg og hjerte til å ta vare på seg selv og vise omsorg for andre.

Det er ikke slik at det er den offentlige velferden som er mest effektiv. Nei, det er den personlige kontakten, omtanken og omsorgen mennesker imellom. Arbeiderpartiets forsøk på å motvirke forandringer og gi oss stadig flere offentlige sikkerhetsnett og velferdsordninger har mislyktes totalt på ett område: Å skape trygge enkeltmennesker.

Høyre vil at staten skal være sterk nok til å løfte de svake, men ikke så overmektig at den knekker dem som kan klare seg selv.

Skole og utdanning er den aller beste velferden vi kan gi våre barn. Kunnskap blir mer og mer viktig i en verden hvor valgmulighetene strømmer mot oss, og hvor vi er avhengig av å kunne skille mellom det viktige og det uviktige, mellom det som er riktig og galt. Derfor må vi ikke tape av syne utdanningspolitikken når vi diskuterer velferds- og sosialpolitikk.

Kampen mot den strømlinjeformede enhetsskolen, som skaper tapere og ingen vinnere, er derfor sentral for Høyre for å gi hver enkelt det de trenger av kunnskap, av holdninger og tro på seg selv i møte med virkeligheten. De fleste lever godt i dagens samfunn. Men de aller svakeste mangler tilstrekkelig omsorg og behandling. Derfor er det nødvendig med en mer treffsikker og målrettet sosialpolitikk som hjelper rusmiddelmisbrukere, psykiatriske pasienter uten ettervern, hjemløse, innvandrere og flyktninger med språklige og kulturelle problemer og dem som ellers faller utenfor sikkerhetsnettet.

Det mest markante skillet går mellom dem som har arbeid, og dem som står utenfor arbeidslivet. Derfor må det legges til rette for å skape flere arbeidsplasser kombinert med tiltak som gjør det lettere å få flere over fra passiv trygd til helt eller delvis arbeid.

Hovedkonklusjonene i velferdsmeldingen må stå fast: Det skal lønne seg å jobbe, og støtteordningene som er ment å være midlertidige, må utformes slik at de gir hjelp til selvhjelp og ikke hjelp til varig avhengighet. Sikkerhetsnettet skal ikke fange folk og skape klienter, men hjelpe den enkelte tilbake til selvstendighet.

Å ta del i arbeidslivet vil for mange være det viktigste bidraget til å bli selvhjulpne. For å sikre tilgang på arbeidskraft i fremtiden må det legges vekt på at den enkelte kan stimuleres til å stå lenger i arbeid. Det må legges til rette for fleksible ordninger for deltidsarbeid blant trygdede for å sikre at arbeidstakerne ikke faller fullstendig ut av arbeidslivet på grunn av sykdom eller uførhet.

Flertallet ber Regjeringen vurdere å innføre 30 pst. uføregrad som inngangsvilkår for uførepensjon som en permanent ordning. Høyre er enig i at det er riktig å oppmuntre uføretrygdede til å prøve seg i arbeidslivet, men den forsøksordningen som ble satt i gang i 1997, hvor uførepensjonen kan graderes helt ned til 20 pst., og som skal vare til 2003, må først evalueres før det settes i gang nye permanente tiltak. Regjeringen påpeker i meldingen at forslaget kan ha negativ virkning på arbeidstilbudet. Det er en betimelig advarsel. Forslaget fra flertallet kan virke mot sin hensikt. De som står i arbeid og ikke oppfyller kravet om 50 pst. uførhet, får en lettere vei ut av arbeidslivet. Resultatet blir ikke et inkluderende arbeidsliv, men et arbeidsliv hvor veien ut blir enklere og fører til at flere blir uførepensjonister.

Det er underlig at flertallet, på tross av arbeidslinjen som Arbeiderpartiet og Høyre stod sammen om i forbindelse med velferdsmeldingen, pålegger Regjeringen å vurdere endringer som vil lempe på kravene for å bli uføretrygdet, før Sandman-utvalget har avgitt sin innstilling, spesielt på bakgrunn av det Regjeringen skriver i revidert budsjett, hvor det vises til Sandman-utvalget og at det derfor ikke er «aktuelt å foreslå endringer i selve uførepensjonsordningen nå».

Flertallet foreslår å utarbeide statlige rettledende normer for utgifter til livsopphold. Dette støtter ikke Høyre. Denne beslutningen må ligge der stønadene finansieres, nemlig i kommunene. Sosialhjelp skal være en midlertidig hjelp, og etter behov. Adgangen til å klage kommunens vedtak inn for fylkesmannen ligger fast og skal bidra til å hindre en åpenbar urimelig forskjellsbehandling mellom kommunene.

Å vedta en statlig rettledende norm som ikke på noen måte er bindende for kommunene, er å kaste blår i øynene på mennesker i en vanskelig livssituasjon. Og igjen har Arbeiderpartiet snudd. Ved behandlingen av velferdsmeldingen stod Høyre og Arbeiderpartiet sammen om dette.

Høyre støtter heller ikke forslaget om å vurdere en ordning med garantert minsteinntekt. En slik ordning vil bryte med prinsippet om at offentlige tjenester skal være basert på en rettighet eller et behov. Det vil bidra til å holde folk utenfor arbeidsmarkedet, fordi arbeid i mindre grad blir et lønnsomt alternativ til sosiale ytelser.

Høyre vil advare mot å utvikle trygde- og stønadsordninger som bidrar til at det ikke lønner seg å ta ordinært lønnsarbeid for dem som har muligheter til å delta på det ordinære arbeidsmarkedet.

Mange har falt utenfor i velferdssamfunnet på grunn av manglende forståelse for at folk er forskjellige. «Gi alle muligheten til å delta!» Det må være parolen for debatten om utviklingen av Velferds-Norge i det nye årtusen.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er vanskelig å komme gjennom hele det sakskomplekset som denne utjamningsmeldingen legger opp til, på 5 minutter. Det er en del som har gjort et nummer av at det er mange sider, men så er det også et vesentlig materiale som presenteres her.

Utjamningsmeldingen fikk en svært trang fødsel. Under trontaledebatten i 1996 fremmet daværende leder i Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, et forslag om at den daværende arbeiderpartiregjering skulle legge fram en egen fordelingspolitisk utgreiing for Stortinget. Dette ville ikke Arbeiderpartiet, og med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet ble det da også avvist. Kristelig Folkeparti, SV, Venstre og RV støttet Senterpartiet den gangen. Når da sentrumspartiene kom til regjeringsmakt i 1997, kunne Regjeringen selv legge fram en slik utjamningsmelding.

Det fokuseres i dag fra enkelte på hvor voluminøs meldingen er, og det gjøres altså et nummer av at det er mange sider. Da kan det repliseres at innstillingen også har ganske mange sider. Det må i hvert fall være viktig for alle parter å bidra til et konsistent, skikkelig og konkret innhold i innstillingen, men jeg syns at det mangler vilje fra enkelte hold.

Utjamningsmeldingen hadde ikke blitt lagt fram uten det initiativet som ble tatt i 1996, og uten at sentrumsregjeringen hadde hatt anledning til å legge den fram i fjor på denne tiden. Den viser det ukomfortable faktum at forskjellene i Norge har økt fra 1986 til 1997. Den får også fram oppdatert kunnskap om disse forholdene. Uten denne utjamningsmeldingen hadde vi ikke hatt disse kunnskapene og kunnet tatt tak i dette på en skikkelig måte.

Utjamningsmeldingen er videreført av den nåværende arbeiderpartiregjeringen, og det er i hvert fall gledelig at Arbeiderpartiet nå stiller seg bak den. Det er vel bl.a. ut fra det faktum at det her er økte forskjeller, noe som gjør at det er viktig å ta tak i disse sakene.

Sentrumsregjeringens utjamningsmelding skisserer fem strategier for å motvirke denne negative utviklingen, der ca. 10 pst. faller av lasset og blir stadig fattigere. For det første skal det sosiale sikkerhetsnettet forbedres slik at det fanger opp dem som faller utenom i den grad. Det sosiale sikkerhetsnettet består av økonomiske ytelser til personer som selv ikke klarer å generere nødvendige midler til livsopphold, og det primære sikkerhetsnettet er trygden. Grupper som i dag ikke omfattes av dette systemet, bør også ha en form for økonomiske ytelser, og størrelsen på ytelsene må være slik at det er tilstrekkelig til å gi den ønskede effekt.

Det subsidiære sikkerhetsnettet er den økonomiske sosialhjelpen. Det har vært mye diskusjon omkring den i denne sal. Det flertallet nå går inn for, er at det for alle kommuner utarbeides statlige rettledende normer for utgifter til livsopphold, slik at man har noe å holde seg til, og dette kan da bli gjort gjeldende fra 2001.

Det andre punktet i strategien er at det må føres en boligpolitikk som bidrar til å skaffe alle som ønsker det, en bolig med akseptabel standard til en akseptabel pris. Det er ikke akseptabelt at en stor gruppe mennesker er boligløse. Blant annet blir tilbudet om hospits omtalt i meldingen, og det sies nå klart at hospits ikke må brukes til barnefamilier og enslige barn og ungdommer. Det er også viktig at det settes kvalitetsnormer til hospitsvirksomheten.

Særlig i Oslo er det et problem for folk å skaffe seg bolig, og kanskje spesielt for enslige. Den sosiale boligbyggingen må gjenreises, og det må finnes løsninger på dette uten å bruke Marka. Bolignøden er en av sentraliseringens kostnader.

For det tredje må den arbeidslinjen som har vært, bli mykere, slik at det inkluderer flere. De offentlige tjenestene må bli bedre, og samarbeid mellom arbeidskontor, sosialkontor og trygdekontor er viktig. Det må ikke nødvendigvis samlokaliseres, men det må samordnes og samarbeides til brukerens beste.

Så har vi en strategi som går på skatteregler og beskatning. Sentrumspartiene, og spesielt Senterpartiet, synes at dette med skatt på aksjeutbytte er noe som Stortinget må ta tak i og behandle nå. Sentrumsregjeringen arbeidet med en skattemelding som skulle legges fram til høsten. Det er helt klart at Norge har en meget lav beskatning på kapitalinntekt, og det som kanskje fører til de største ulikhetene i dag, er at denne delen av inntekten ikke beskattes og fordeles. Det er viktige prinsipper som ligger i at man skal skatte etter evne og også i det gamle ordtaket «Gjør din plikt, krev din rett». Med slike holdninger i bakgrunnen vil det kanskje bli et bedre og mer solidarisk Norge.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg ta opp forslagene våre som står i innstillinga, og det forslaget som er omdelt.

Kampen mot fattigdommen og for rettferdig fordeling burde være en sak som fikk blodet til å koke skikkelig og skamrødmen til å bre seg hos mange av dem som har ansvar. Norge er verdens rikeste land, og vi kan ikke fortsette å være en visjonsløs gjerrigknark og aksjespekulant, når vi vet at det er folk som til og med må kutte ut å kjøpe medisiner, legge seg sultne og ikke har et sted å bo. Velferdsstaten er ikke lenger noe vern mot fattigdom.

Alle partiene sier i innstillinga at det er et mål å fjerne fattigdommen. Det er et ambisiøst mål. SV er svært glad for at de andre partiene har blitt med på dette. Da må vi også være villig til å fordele. Det er ikke alle partier som liker å snakke om det. Hvis vi skal løfte de svakeste, er vi nødt til å hente penger et sted. Hvis ikke dette skal bli omfordeling mellom de fattige, mellom de trygdede, mellom skoleunger, sosialklienter og eldreomsorg, er vi nødt til å finne et annet sted å hente pengene.

Representanten fra Senterpartiet var oppe og snakket om rettferdig skattepolitikk, og det er jeg glad for. Men jeg må si på vegne av SV at vi er ganske sjokkert over at Senterpartiet er med og sikrer et flertall for å gi skattelette på 2,3 milliarder kr til noen av dem som har mye, nettopp når vi sitter og behandler utjamningsmeldinga der vi gir smuler til de fattigste.

SV er glad for at dokumentet har kommet. Vi har kjempet for dette lenge, og virkeligheten som er beskrevet der, er riktig, og vi må gjøre noe med det. Et av de viktigste områdene hvor vi kan gjøre noe, er på boligområdet, og jeg er veldig glad for at statsministeren har valgt å være til stede her i dag, nettopp fordi statsministeren holdt en «stor» tale om hvordan han skulle utvikle Norge framover. Han glemte noe av det viktigste, nemlig boligområdet. Bolig er basic. På boligområdet er Norge annerledeslandet på vondt i Europa. Vi mangler nesten helt billige utleieboliger i dette landet. Det er bare 4 pst. av boligmassen som er slik gjennomsnittet i EU er, på 18 pst.

Nå sier flertallet at de skal være med på å bygge flere utleieboliger, og det er flott. SV er kjempeglad for det, men da er vi nødt til å gjøre det. Vi vet hva som mangler. Det mangler to ting. Det mangler penger, og det mangler tomter. Staten og kommunene er nødt til å legge ut billige tomter, og vi er nødt til å bevilge penger. I forbindelse med revidert budsjett foreslo SV at vi skulle heve boligtilskuddet med 150 mill. kr – dessverre, ingen støtte til det. Vi sier i innstillinga til utjamningsmeldinga at vi må ha som mål å bygge i hvert fall 3 000 hvert år når Regjeringa sjøl sier at det trengs 20 000 – ingen reaksjon. Problemet her er ikke alt man skriver og alt man er enig om, men problemet er alt man ikke gjør, og at man ikke tar konsekvensen av det.

Det er én ting som SV har fått fullt gjennomslag for i forbindelse med utjamningsmeldinga, og som vi er svært glad for, og det er å få slutt på at barn skal henvises til å bo på hospits. Det er uverdig, og det er offentlig barnemishandling når barn blir sendt på hospits når familien er blitt bostedsløs. Det har flertallet i komiteen sagt det skal bli en slutt på, og det er SV veldig glad for.

Så gjelder det å gi alle en mulighet til å delta i arbeidslivet, og det er SV hjertens enig i, det er en hovedstrategi. Derfor har SV foreslått at man skal ha rett til opplæring eller tiltak etter fire ukers ledighet. Det er et radikalt forslag, men det er å ta dette på alvor. Det å gå lenge ledig uten tiltak og opplæring er skadelig og meningsløst. Landet trenger arbeidskraft, og ledige trenger kompetanse. Derfor må man gis tiltak og opplæring så raskt som mulig, for det er nemlig det som kan sørge for at folk får jobb.

Så til slutt til den statlige normeringa av sosialhjelpa. Dessverre vil ikke det fungere. I den grad det skal fungere, vil det fungere som en omfordeling mellom fattige, for det sies i kommuneøkonomiproposisjonen at dette skal ikke den rike staten bruke én krone mer på. Sjøl om Stortinget nå vedtar å løfte normen for de aller fattigste, skal omfordelinga skje på kommunebudsjettene. Der skal altså sosialhjelpsklienter slåss om penger, sammen med sjukehjem og skoler som trenger nye bøker og PC-er. Det er en kamp som vil bli veldig urettferdig og uverdig. Den rike staten er nødt til å ta på seg et ansvar og være med og betale dette, og derfor må normen bli fast.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

May Britt Vihovde (V): Politikk handlar i stor grad om å leggja til rette for at folk skal få gode levekår. Utjamningsmeldinga grip såleis inn i det mest vesentlege: å ha ein politikk der velferd og velstand kjem alle til gode.

Venstre meiner at gode levekår er naudsynt for at innbyggjarane skal vera frie og deltakande i samfunnet. Slik er velferdspolitikk òg eit demokratispørsmål. Kor god velferdsstaten er, må ein måla ut frå korleis dei som har minst, opplever velferdsstaten. Dei fleste i Noreg har fått det betre, men ein kan hevda at ettersom me har blitt rikare, har viljen til å sjå at somme fell utanfor, blitt mindre.

I analysen som er gjord i samband med meldinga, kjem det tydeleg fram at det er dei som ikkje er knytte til arbeidslivet, som har dei dårlegaste levekåra. Venstre meiner det skal løna seg å arbeida, og at alle har ansvar for å forsørgja seg sjølve, men me må innsjå at ikkje alle evnar dette. Desse må òg få ta del i velstandsutviklinga.

I Venstre er vi glad for at det nå blir utgreidd ei ordning med minsteløn i samsvar med forslaget i meldinga. Garantert minsteinntekt er i prinsippet ein rett for alle med inntekt under ei viss minstegrense til å få utbetalt ein fast minstesum frå det offentlege. Den kan erstatta ordningar i sosialhjelpa og trygdesystemet og slik forenkla byråkratiet. Fagfolk kan få betre tid til å hjelpa menneske til å greia seg sjølve, når dei slepp å bruka tida si til millimeterutrekning kvar gong straum- eller husleigeprisar endrar seg. Framfor alt: Kjem ein i ein vanskeleg livssituasjon, har ein tryggleik for å sleppa å springa frå det eine offentlege kontoret til det andre for å dokumentera sine behov for det aller mest nødvendige. Ein kan i staden bruka ressursar og energi på å koma seg ut av den vanskelege situasjonen ein er komen i.

Det er viktig at ein får ei oppmjuking av arbeidslinja, slik at fleire kan få lov til å bruka den arbeidsevna dei har, og som dei ønskjer å bruka. Stadig fleire med nedsett arbeidsevne uttrykkjer kor vanskeleg det er å koma inn i arbeid. Her har arbeidsmarknadsetaten ei stor oppgåve. Hovudrolla må vera å kvalifisera og hjelpa dei som har særskilde vanskar med å koma seg inn i arbeidslivet. I dag, med stor etterspurnad etter arbeidskraft, kan dei fleste andre i stor grad skaffa seg arbeid sjølv.

Venstre er samd med komiteen som peikar på at me må få til ei koordinering og ansvarsavklaring mellom arbeidsmarknadsetaten, trygdeetaten og sosialkontora. Venstre er redd for at det ikkje er nok med samlokalisering. Her må me ta i bruk organisatoriske reformer. Ulike former for forsøk på samarbeid har gitt oss klare svar. Meldingane frå brukarane er eintydige.

I dag er det eit velferdsproblem at ein stor del av ein generasjon har problem med å skaffa seg ein bustad til ein pris ein kan betala. Her er det behov for offentleg dugnad, kor stat og kommune jobbar saman.

Eg vil visa til Dokument nr. 8-forslaget frå Odd Einar Dørum og meg sjølv om strakstiltak for bygging av billege bustader. Eit fleirtal i komiteen har bede Regjeringa vurdera fleire tiltak. Desse tiltaka er òg nemnde i vårt Dokument nr. 8-forslag. Billege bustader bør prioriterast høgt om ein vil betra levekåra til dei som har minst.

Venstre legg vekt på dei overordna måla i fordelingspolitikken: Å sikra ei rettferdig fordeling av gode og byrder i samfunnet. Skattesystemet skal medverka til dette gjennom ei utjamning av inntekt. Samstundes må skattesystemet vera innretta på ein slik måte at det er enkelt å forstå for alle. Eit uoversiktleg og komplisert skattesystem vil først og fremst vera til fordel for dei med høge inntekter og best høve til skatteplanlegging. Eit enklare og meir effektivt skattesystem vil difor koma dei med dei lågaste inntektene til gode. Venstre støttar difor tiltak for å redusera unntak og særordningar i systemet.

Venstre vil bruka skattesystemet aktivt for å betra miljøet og for å medverka til sterkare utjamning. Skatt på miljø skal brukast til å senka skatten på arbeid. Spesielt vil me redusera skattane til dei med lågast inntekt gjennom ei kraftig auke i botnfrådraga. Dermed vil ei slik grøn skatteomlegging både betra miljøet og verka sosialt utjamnande ved at den kjem dei med lågast inntekt til gode.

Både ut frå utjamningsomsyn og for å redusera skadeverknadene av delingsmodellen vil Venstre ha ei tilnærming mellom skattesatsane på arbeid og kapital. Dette kombinert med store botnfrådrag, redusert toppskatt og langt færre unntak og frådrag vil gi eit enklare, meir effektivt og meir rettferdig skattesystem.

Venstre går mot dobbel skattlegging av aksjeutbytte gjennom skattlegging på mottakars hand.

Venstre vil stemma for innstillinga frå komiteen, og når det gjeld dei forslaga som er fremja, vil me stemma for forslaga nr. 2, 3 og 4, frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV, og for forslag nr. 17, frå SV. Me går litt lenger i vårt Dokument nr. 8-forslag om bustadpolitikk enn SV i sitt forslag nr. 13, så det vil me stemma imot.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Først vil jeg få gi honnør til komiteen for et grundig arbeid med innstillingen. Jeg er glad for at det er så bred enighet om fordelingspolitikken, og særlig om strategier og tiltak for å løfte de dårligst stilte. Det er et godt utgangspunkt for en videre oppfølging.

Likhet, trygghet og velferd for alle er og har alltid vært sentrale mål for Arbeiderpartiet. Et godt utbygd velferdssamfunn som favner alle, er både et overordnet mål og et viktig grunnlag for verdiskaping og rettferdig fordeling. Vi vil ha rettferdig fordeling og vi vil bekjempe utstøting. Trygge mennesker er skapende mennesker, mennesker som tør. Et homogent og likeverdig samfunn er et konkurransefortrinn for samfunnet som helhet.

Vårt mål er at hele befolkningen skal kunne ta del i velstandsutviklingen. I Regjeringens tiltredelseserklæring sier vi:

«Gjennom det forrige århundre var den store politiske utfordringen å løfte flertallet til rettigheter som bare kom et mindretall til gode.

Norge har lyktes med dette. Det store flertall i vårt land har arbeid, trygghet og velferd. Vår felles oppgave er nå å løfte mindretallet.»

I Norge har vi lagt stor vekt på verdiskaping i en stabil og sunn økonomi. Vi har ført en politikk der målet er at utdanning, arbeid, helse- og omsorgstjenester skal omfatte alle på like vilkår. I tillegg har vi et trygdesystem som gir trygghet for alle, og som bidrar til utjamning og hjelp til selvhjelp. Derfor er hovedbildet av Norge i dag at det store flertallet i befolkningen har trygge og gode levekår, og at vi har hatt en positiv utvikling de siste 10–20 årene. Likevel ser vi at et lite mindretall har blitt hengende etter, og at ulikhetene har økt litt i denne perioden.

De som faller utenfor velferdssamfunnet i dag, er først og fremst de som står utenfor arbeidslivet. Mange har i tillegg problemer på flere områder samtidig, både med helsa, sosialt og med å mestre dagliglivet. Sammensatte problemer krever samordnede løsninger, samarbeid og fleksibilitet. Det er nødvendig at vi fokuserer mer på den enkelte bruker av det offentlige hjelpeapparat, hvordan de opplever og klarer å nyttiggjøre seg den hjelpen de får. Det er nødvendig med et tettere samarbeid mellom de ulike etatene. Vi ønsker derfor en fornying og utvikling av offentlig sektor, der samarbeid og samordning av tjenester står sentralt. Et godt velferdssamfunn er avhengig av en sterk offentlig sektor. Et nett av tjenester som inkluderer alle, er viktig for vår velferd og trygghet.

Arbeiderpartiregjeringen støtter i det alt vesentlige opp om de skisserte tiltakene i utjamningsmeldingen, men vi ønsker å gå et skritt videre. Vi ønsker en bredere og klarere satsing. Vi ønsker å bekjempe grådighetskulturen. Vi vil arbeide for et mer rettferdig skattesystem, som gir rettferdig fordeling og mindre forskjeller. Det vil vi komme tilbake til i skatteopplegget i budsjettet til høsten, og i Regjeringens langtidsprogram.

Flertallet i komiteen har i innstillingen til utjamningsmeldingen fremhevet at arbeid og bolig til alle er helt avgjørende for å forebygge dårlige levekår i landet. Det er riktig og viktig.

For å ta arbeid først: Vi ønsker å videreføre arbeidslinja og legge til rette for et inkluderende og mer menneskelig arbeidsliv. Det er et hovedgrep i fordelingspolitikken. Flest mulig skal kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid.

I Regjeringens tiltredelseserklæring sier vi:

«Alle skal ha mulighet til arbeid. Det skal lønne seg å arbeide. Det skal være lystbetont å arbeide. Vårt mål er å få de som i dag er arbeidsløse, i jobb.»

Vi må hindre utstøting fra arbeidslivet, økt sykefravær og uføretrygding. Vi må hindre at arbeidslivet bare har plass til de friskeste av oss. Bedrifter og arbeidsgivere har et ansvar for å ta vare på sine ansatte når det gjelder å redusere sykefraværet. Vi vil stimulere bedrifter og arbeidsgivere til også å gi rom for yrkeshemmede. Vi vil komme tilbake til ytterligere tiltak på dette området når Sandman-utvalget har levert sin innstilling.

Vi må sikre at innvandrere og flyktninger får delta i arbeidslivet så fort som mulig etter at de er kommet til landet. Mange blir gående lenge på passive ytelser. Det er uheldig for levekårene til den enkelte og for integreringen av innvandrere og flyktninger i det norske samfunnet. Regjeringen arbeider med en helhetlig gjennomgang av integreringspolitikken. Her vil aktive tiltak framfor passive ytelser stå i fokus.

Vi må også sikre en grunnleggende trygghet for dem som ikke er i stand til å arbeide. Jeg er enig med komiteen i behovet for bedre trygghet for unge alvorlig syke. Dette gjelder unge som i dag ikke har fått innpass i arbeidslivet, eller som er i utdanning, og som derfor ikke har rett til sykepenger. Regjeringen vil legge vekt på å finne løsninger som sikrer disse unge bedre økonomisk trygghet.

Det er også viktig å sørge for at sosialhjelpen skal ha et akseptabelt nivå. Derfor vil Regjeringen innføre statlige veiledende normer for sosialhjelp. Videre vil vi vurdere å innføre et tak 2 på egenandeler for å skjerme de vanskeligst stilte. Dette vil Regjeringen komme tilbake til.

Bedre og mer målrettede helsetjenester er også viktig i arbeidet med utjamning og levekår. Å gjennomføre store planer som eldreplanen, kreftplanen og psykiatriplanen er svært viktig i dette perspektivet.

Helse- og sosialtjenesten må også kunne gi et tilpasset tilbud til rusmiddelmisbrukere. For at den enkelte misbruker skal lykkes i sin rehabilitering, er det nødvendig at det gis et helhetlig tilbud, som bl.a. omfatter bolig med nødvendig oppfølging, aktiviseringsmulighet og rett til medisinsk behandling både i forhold til misbruket som sådant og i forhold til vanlige helsetjenester.

Bolig til en overkommelig pris, særlig for unge i etableringsfasen, er et helt sentralt gode. For å forebygge dårlige levekår ønsker Regjeringen en bred boligpolitisk satsing. Vi ønsker en økt generell boligbygging og økt satsing på bygging av nøkterne og gode utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Kommunalministeren vil legge fram en plan for dette. Videre er et offentlig utvalg i gang med en bred boligpolitisk utredning, som skal legges fram ved utgangen av 2001.

Mitt mål er at velferdssamfunnets bakgård skal romme færrest mulig, og derfor er jeg opptatt av å sørge for en planmessig oppfølging av komiteens innstilling.

Regjeringen vil legge fram en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i løpet av våren 2001. En slik handlingsplan vil sette enkelttiltak inn i en samlet strategi for utjamning av levekår i Norge. Fordeling og forbedring av svake gruppers levekår vil også stå sentralt i Regjeringens langtidsprogram.

Som et ledd i oppfølgingen av en slik handlingsplan ønsker jeg å legge opp til en periodisk rapportering til Stortinget på velferdspolitiske områder. Her vil Stortinget kunne bli informert om gjennomføringen av politikken og tiltakene, om gjenstående eller nye utfordringer, og om hvordan de ulike tiltakene i handlingsplanen virker.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Som jeg viste til i mitt innlegg, har vi via TV 2 blitt gjort kjent med skjebnen til en person som på grunn av sin funksjonshemning har problemer med å komme seg på jobb, da vedkommende ikke kan bruke offentlige transportmidler på grunn av sin lidelse.

En enstemmig komite sier følgende:

«En del funksjonshemmede, eller personer med spesielle lidelser, er forhindret fra å delta i arbeidslivet fordi de på grunn av funksjonshemningen ikke kan ha sertifikat eller benytte offentlige transportmidler, og komiteen vil understreke at det vil være bedre – både økonomisk og menneskelig – å sikre denne gruppen støtte til transport enn å la dem gå over på uføretrygd.»

Dette er en problemstilling som i hvert fall jeg mener at det er veldig viktig at vi tar tak i, og det ganske raskt. Vil statsråden kikke på denne problemstillingen så raskt som mulig, slik at de personer som er rammet av dette, kan få støtte til den typen transport som de er avhengige av for å kunne komme seg på jobb?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg har merket meg det samme TV-innslaget som representanten Nesvik har gjort, og var meget overrasket over at det fungerte sånn.

Vi var allerede før dette innslaget kom, blitt enige om at samferdselsministeren, arbeids- og administrasjonsministeren og jeg skal sette oss ned og se på transportsystemene for de funksjonshemmede, og det vil da naturlig også inkludere saker av den typen som er beskrevet i media. Jeg kan derfor love representanten Nesvik at jeg skal kikke på den problemstillingen.

Are Næss (KrF): Når vi i dag opplever saksordfører som en hønemor som favner om det meste av gode ønsker under sine vinger i en omfattende melding og innstilling, kan en fristes til å stille spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet i utgangspunktet var så sterkt imot en slik melding, men det skal jeg la ligge.

Rusmiddelmisbrukere er en gruppe som ofte har svært dårlige levekår, og det er en klar sammenheng mellom tilgjengelighet, bruk, misbruk og skader av rusmidler. Jeg håper statsråden ikke vil bidra til økt tilgjengelighet og dermed misbruk og skader ved f.eks. å være med og redusere alkoholavgiftene. Kristelig Folkeparti, sammen med Senterpartiet og SV, ser behovet for å trappe opp innsatsen for å redusere bruken av og dermed skadene ved rusmidler og fremmer også forslag om en stortingsmelding om et mer helhetlig behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere. Arbeiderpartiet støtter ikke dette forslaget. Er statsråden fornøyd med dagens tilstand, eller hvordan vil hun angripe denne situasjonen?

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre gir i innstillingen uttrykk for et ønske om en mer omfattende bruk av metadon og buprenorfin. De kaller dette behandling istedenfor substitusjon, som det jo egentlig er, og de ønsker å se på kriteriene for tildeling av metadon. Kristelig Folkeparti legger vekt på at substitusjon med metadon bare er effektivt når det skjer under tett oppfølging og kontroll, og håper at statsråden vil bygge på dette, samt at substitusjon ikke må bli et alternativ til rusfrihet for dem som kan oppnå det.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Når det gjelder alkoholavgiften, har ikke den vært tatt opp i denne meldingen, ei heller i innstillingen. At vi nok kan bli nødt til å tilpasse oss den verden vi lever i, ser jeg ikke bort fra, men foreløpig har jeg ikke lagt fram noe i forbindelse med det.

Når det gjelder medikamentassistert rehabilitering til opiatmisbrukere – og jeg understreker at når det gjelder opiatmisbrukere, finnes det en ganske betydelig gruppe rusmiddelmisbrukere der metadon eller andre medikamenter kan brukes istedenfor opiater – så har jeg sagt at jeg ønsker å se på både kriteriene for og ikke minst organiseringen av det behandlingstilbudet de får. Det jeg ikke vil endre på, er kravet til at det også skal følges av sosiale tiltak som bolig og aktivitet.

Børge Brende (H): Det er en meget omfattende melding som ligger på bordet her i dag, hele 275 sider, men likevel syns jeg det forløsende ord og resonnement mangler.

Over halvparten av de verdiene som skapes i Norge i dag, går gjennom det offentlige. Vi ser at land med en lavere offentlig andel faktisk har vel så bra sikkerhetsnett som oss. Poenget er jo at halvparten av en middelsstor kake er mindre interessant enn 30 pst. av en langt større kake. Vi får ikke noe bedre sosialt sikkerhetsnett her til lands enn i forhold til hva vi greier å skape av verdier, greier å tiltrekke oss av arbeidsplasser, greier å skape av dynamikk i økonomien, mindre finmaskede forhandlingsmønster og færre byråkratiske prinsipper.

Men på ett punkt er komiteen faktisk helt enig, man fastslår at det er en nær sammenheng mellom arbeidsinntekt og levestandard. Men skal man ha arbeidsplasser, må man også ha arbeidsgivere. Sosialministeren sa i sitt innlegg at nå ønsker Arbeiderpartiet å skjerpe skattene for å øke utjevningen, og det skal man komme tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet. Da må jeg bare si rett ut at ytterligere skatteøkninger for dem med de såkalte høye inntektene og store formuene nå vil få betydelige negative konsekvenser, bl.a. ved at flere bedrifter og privatpersoner vil velge å flytte ut av landet, og dermed flyttes også investeringene og arbeidsplassene. Regjeringens forsøk på ytterligere inntektsutjevning kan dermed føre til at de rikeste ikke rammes, fordi de forsvinner ut av landet, mens flere mister jobben og får økonomiske problemer som følge av dette. En slik utvikling ønsker vi selvsagt ikke, og den bidrar heller ikke til økt rettferdighet på noen som helst måte. Mitt spørsmål til sosialministeren er: Kan hun garantere at de skatteøkningene som Arbeiderpartiet vil fremme forslag om, ikke vil få den negative siden at det skapes færre arbeidsplasser, og at bedrifter forsvinner ut av landet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Som jeg sa i mitt innlegg, vil vi komme tilbake til skatteforslagene i budsjettet. Jeg vil ikke komme nærmere inn på dem her, ei heller på konsekvensene av dem.

Det jeg har lyst til å understreke, er det jeg sa i mitt innlegg om at trygge mennesker er skapende mennesker. Klarer vi å skape et trygt og godt samfunn, får vi også en økt verdiskaping og dermed mer å lage et sosialt sikkerhetsnett for, som så igjen kan øke tryggheten og gi oss en god og positiv spiral.

Ola D. Gløtvold (Sp): Representanten Øyangen poengterte i sitt innlegg at det i denne salen er et flertall for mer metadon. Men metadonbehandling er vel ikke bare metadon? Det heter faktisk metadonassistert behandling, slik at en trenger både bolig, arbeid og bl.a. et stabilt sosialt nettverk for at denne behandlingen skal være meningsfylt og riktig. Hvordan vurderer sosialministeren dette? Er hun enig i min framstilling? Og hvordan vil hun intensivere arbeidet for å dekke basisbehovene som bolig og arbeid for å kunne øke den metadonassisterte behandlingen radikalt?

I debatten om utjamningsmeldingen har det vært fokusert på barns levekår. Noen framholder nærmest at det er stigmatiserende å snakke om at barn lider når ressursmangelen blir så stor at det kan være berettiget å snakke om fattigdom. Jeg syns det er riktig å kalle en spade for en spade, og er det fattigdom, er det et forhold som vi må gjøre noe med. Nå ber flertallet om at det skal bli lagt fram en stortingsmelding om fordeling av levekår for barn og unge i Norge. Hvilke hovedproblemer mener sosialministeren i dag det må gjøres grep i forhold til når det gjelder barn og unge som har dårlige levekår? Jeg tenker her på bl.a. dette med stigmatisering, dette at man får en start på livsbanen sin som fører til at en kommer feil ut, og at det er veldig kostbart for samfunnet når barn får en slik livsbane?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Representanten Gløtvold spør om hvordan vi skal gå videre når det gjelder medikamentell assistert rehabilitering av rusmiddelmisbrukerne. Det har i relativt kort tid vært lov å bruke den type behandling til narkomane, fordi vi her i landet har hatt en svært moralistisk tanke om at enten skulle det være medikamentfrihet eller så skulle det ikke. Klarte man ikke det, var det ingen behandling å få. Jeg er veldig glad for at vi nå i hvert fall har den muligheten til å gi behandling.

Jeg er allerede i gang med å se på organiseringen av den måten vi tildeler behandlingsplasser på, for det viser seg at kommunene klarer å stille opp med bolig og med tiltak, men prosjektet klarer ikke å behandle søknadene, og da har vi laget et byråkrati i byråkratiet som vi slett ikke trenger, og det må vi omorganisere. Jeg vil i budsjettet til høsten komme tilbake til noe om hvordan vi skal gjøre dette.

Så var det hovedproblemene for barn og unge. Barne- og familieministeren har begynt å arbeide med en stortingsmelding om barn og unges forhold i Norge. Jeg vil tro at når det gjelder de som har de vanskeligste levekårene blant barn og unge, er det viktigste vi kan gjøre, å hjelpe foreldrene i gang, slik at familien har en inntekt å leve av og en bolig å bo i.

Karin Andersen (SV): Jeg går ut fra at Regjeringa er enig med SV i at det vi foreslår av tiltak, faktisk skal virke, gjøre noen forskjell fra eller til, og da må jeg spørre om den veiledende sosialhjelpa man nå innfører. Der sier Regjeringa sjøl at staten ikke skal være med på å betale mer penger til dette. Kommunene skal ikke være bundet av det, de skal fremdeles sjøl få lov til å bestemme hvor høyt dette beløpet skal være. Når vi vet at det er 11 milliarder kr i underskudd på kommunebudsjettene nå, hvordan mener sosialministeren da at dette skal sikre et løft for de fattigste? Og hvordan kan sosialministeren begrunne at den rike staten ikke skal være med på å bidra når de fattigste i landet skal få lite grann mer?

Så har jeg et spørsmål til, og det dreier seg om engangsstønaden ved fødsel. Det får alle, uansett hvor rik en er. De eneste som risikerer å miste denne stønaden, er folk som går på sosialhjelp, folk som mangler det meste til hverdagen sin. Dette er unge folk. De har kanskje nettopp etablert seg, hvis de har vært så heldige å ha fått et hus. Hva i all verden har de av ting der de skal ta imot et lite barn og sørge for at det får trygghet og de mest elementære ting? Hvorfor i all verden mener Regjeringa at akkurat denne gruppa skal vurderes i forhold til om de faktisk trenger noen av disse kronene, om det ikke går an å få trukket noen av disse kronene fra dem igjen? Hvis sosialministeren og alle vi andre i dette landet får barn – nå er noen av oss kanskje litt i eldste laget, men hvis vi skulle få det – får vi disse pengene uansett hvor rike vi er. Hva i all verden er grunnen til at man mener at de aller fattigste ikke skal få beholde disse pengene som vi har sagt at alle trenger for å kunne sikre de mest elementære tingene som skal til når man skal ta imot et nyfødt barn?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Den rike staten har et ansvar for å se til at det er orden på økonomien. Den rike staten har også et ansvar for å se til at konkurranseforholdene for industrien er så gode at vi fortsatt kan ha arbeidsplasser i dette landet. Det er ganske viktig når det gjelder utjamning, at vi har arbeidsplasser spredt over hele landet og ikke bare tilknyttet oljen. Og det er en av grunnene til at den rike staten ikke kan bruke så mange penger som representanten Andersen skulle ha ønsket, og som av og til sosialministeren skulle ha ønsket, men jeg ser faktisk at noe er viktigere enn annet.

Veiledende sosialhjelp mener jeg er et godt tiltak for å få gått gjennom hva som vil være en rimelig størrelse, og vi vet at denne typen anbefalinger gjør at man kommer nærmere likhet blant brukerne av sosialhjelp. Jeg er også opptatt av at det skal være mulig for kommunene å vurdere de ulike behov. Jeg har faktisk tro på at kommunene løser oppgavene sine godt.

Når det gjelder engangsstønaden ved fødsel, er det en trygdeytelse som er ment å dekke utgiftene til livsopphold i en bestemt livssituasjon. Sosialtjenesteloven gir kommunene rett og plikt til å anvende skjønn og vurdere alle saker om stønad individuelt. Det forholdet gjelder generelt også i forhold til engangsstønaden ved fødsel.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

John I. Alvheim (Frp): Den foreliggende innstilling er like voluminøs som meldingen, men lite konkret når det gjelder forslag for å løse problemene for dem av våre medborgere som i vårt oppskrytte velferdssamfunn virkelig lider både fysisk og mental nød. Til disse mindre gruppene er det fortsatt lite å fordele av statlige midler, da de vesentligste offentlige velferdsoverføringene går til unge, friske og arbeidsføre.

Fra venstresiden i norsk politikk, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har det de seneste år gjentatte ganger og i ulike sammenhenger vært påstått at Norge har utviklet seg til et såkalt «tredjedelssamfunn». Den foreliggende meldingen tilbakeviser ettertrykkelig en slik påstand. Meldingen understreker tvert om at Norge er et samfunn med små økonomiske og sosiale forskjeller, sett i forhold til andre land i Europa.

Selv om meldingen innledningsvis anfører at en må få et mer finmasket sikkerhetsnett for dem som virkelig har behov for hjelp fra det offentlige, er dette lite konkretisert i meldingen og i liten grad tatt hensyn til i den foreliggende innstilling. Fortsatt vil det være slik at de offentlige og statlige overføringene i vesentlig grad går til friske og arbeidsføre og i altfor stor grad er knyttet opp til lønnet yrkesaktivitet. En konsekvens av dette er at det blir for få ressurser igjen til å hjelpe dem som virkelig trenger hjelp i vårt samfunn.

Det har forbauset meg storlig at verken meldingen eller innstillingen i særlig grad har befattet seg med den kapasitetsmangel vi har i vårt helsevesen, både når det gjelder somatikk og ikke minst psykiatri, et problem som ikke er et velferdssamfunn verdig. Å stå i helsekø i måneder og år skaper angst, utrygghet og en betydelig redusert livskvalitet for mange. Jeg spør meg ofte: Gjelder begrepet solidaritet og rettferdighet overfor syke og omsorgstrengende mennesker, eller gjelder det ikke?

Det er ikke tilstrekkelig at Stortinget vedtar ulike opptrappingsplaner innen helse og omsorg hvis Stortingets flertall ikke samtidig er villig til å tilføre de nødvendige ressurser for å kunne gjennomføre planene. Jeg er glad for de signaler som er gitt, både av vår nye statsminister og av vår nye helseminister, når det gjelder fremtidig, intensiv satsing på helsevesenet. Dette har vi imidlertid hørt snakk om før, uten at det har skjedd noe særlig positivt i så måte.

Så langt i praktisk politikk har heller ikke denne regjeringen vist vilje til å foreta de radikale grep som må til for å bedre kapasiteten ved våre offentlige sykehus. I revidert nasjonalbudsjett har faktisk Stortingets flertall, inklusiv regjeringspartiet, totalt sett redusert bevilgningene til våre sykehus. Men vi tar signalene, og vi skal positivt medvirke til å få et bedre helsevesen hvis det er det denne regjeringen vil ha.

Behovet for omsorgsplasser er foreløpig ikke dekket. Fremskrittspartiet vil derfor tilbakevise og gå imot et forslag fra Regjeringen om at utbyggingen av eldreomsorgsboliger og sykehjemsplasser skal stoppe ved utgangen av 2001. Det vil i tilfelle ikke gi full dekning av det økende behov for omsorg for og pleie av mennesker over 80 – ja faktisk over 90 – år.

Det finnes i samfunnet også en annen mindre gruppering blant våre medmennesker som vitterlig lider nød, nemlig de narkomane og andre rusmiddelmisbrukere. De har vært en bortglemt gruppe mennesker som vi har gått utenom, både jeg, andre politikere og samfunnet for øvrig. Denne grupperingen må vi nå i større grad ta vare på og gi den behandling og den omsorg de virkelig trenger, både pasientene selv og deres familier. Det beste vi kan gjøre, er å fjerne klientstemplet på våre narkomane og betrakte dem som det de i virkeligheten er, nemlig pasienter. Jeg er glad for at den nye sosialministeren ser dette poenget.

Det vil bli gitt full støtte fra Fremskrittspartiet til å legge opp en bedre behandlingsform for våre rusmiddelmisbrukere i tiden som kommer.

Statsminister Jens Stoltenberg: Rettferdig fordeling og likeverdige levekår for alle er politiske kjerneverdier for Regjeringen. Det er disse verdiene som var rettesnor for sosialdemokratiet i hele det forrige århundret, og det vil de være for sosialdemokratiet også i dette århundret.

En sterk offentlig sektor er en grunnleggende sikkerhet for likeverdige levekår for alle. Derfor bør våre felles velferdsordninger styrkes, ikke svekkes. Derfor er de offentlig ansatte en ressurs, ikke en byrde. Og derfor vil vi trenge flere ansatte innenfor undervisning, helse, omsorg og mange andre offentlige virksomheter – ikke færre.

Offentlig sektor er i dag under press på mange områder. Da kommer også angrepene fra høyresiden. Det spilles på misnøye for å få etablert mer markedsbaserte løsninger i velferdspolitikken, slik at hvor mye en tjener – hvor stor lommeboka er – vil bli mer avgjørende for hva slags velferdstilbud en får. Det er en linje Regjeringen avviser.

For Regjeringen – og Arbeiderpartiet – er det en hovedoppgave å mobilisere et sterkt forsvar for våre felles velferdsordninger, som det offentlige organiserer. Kampen for en sterk offentlig sektor står i norsk politikk mellom høyresiden på den ene siden og Arbeiderpartiet, sentrum og SV på den andre. Jeg tror det vil bli enda tydeligere i tiden som kommer.

Vårt mål er å fornye offentlig sektor for å styrke den, ikke for å svekke den. Gode velferdstjenester og jevn fordeling er et konkurransefortrinn for Norge, ikke en byrde for verdiskapingen. Det ser vi når vi sammenlikner Norge med andre industriland. Sammen med Tyskland og USA har Norge den høyeste andelen i yrkesaktiv alder med videregående utdanning, særlig har kvinner et høyt utdanningsnivå i Norge. De nordiske landene og Nederland har en jevn inntektsfordeling sammenlignet med andre industriland, og Norge bruker en større andel av de offentlige overføringene til å støtte dem med lavest inntekt, enn andre land. Men samtidig har Norge lavere skatt på arbeid enn mange andre europeiske land, og vi har et konkurransedyktig skattesystem i forhold til våre bedrifter. Når det gjelder mye av den nye økonomien, informasjonsteknologien, Internett, opplever vi at Norge og de andre nordiske landene ligger helt i forkant, ikke på tross av, men faktisk på grunn av at vi har vel utbygde velferdsordninger og et godt utdanningstilbud som når ut til det brede lag av folket.

Vi har greid å legge forholdene bedre til rette for barnefamiliene, slik at kvinner stadig har kunnet delta i arbeidslivet. Det er en fordel for kvinnene, men det er også en fordel for hele det norske samfunnet.

Kvaliteten i samfunnet måles i forhold til hvor godt vi tar vare på våre svakeste. Vi må erkjenne at enkelte grupper ikke har tatt del i den velstandsutviklingen vi har hatt i Norge. Også her ligger det argumenter for fornyelse av våre offentlige velferdsordninger, fordi mye av dette skyldes at vårt samfunn har forandret seg. Vi har fått flere eldre, vi har fått flere enslige, og vi har fått flere enslige forsørgere. I 1998 var halvparten av alle husstander i Norge enslige personer, det er en kraftig økning i løpet av få tiår. Mange enslige og enslige forsørgere har fått det vanskeligere.

Ett område der mange sliter, er boligmarkedet. Vi må få flere rimelige utleieboliger i Norge. Samtidig har vi hatt en sterk vekst i boligprisene, særlig i de store byene. Derfor er det riktig å bruke mer av lån og tilskudd i Husbanken til å stimulere boligbygging i de store byene. Å bygge flere rimelige utleieboliger er et viktig og et treffsikkert virkemiddel for å bedre levekårene for noen av dem som har det vanskeligst i dag. Vi må bruke skattesystemet for å bidra til mer rettferdig fordeling; de som har mye, betaler mer, og de som har lite, kan betale mindre.

Jeg er glad for at Stortingets behandling av utjamningsmeldingen viser at det finnes et bredt flertall for å styrke og videreutvikle den norske velferdsmodellen. Kampen om rettferdig fordeling og likeverdige levevilkår blir aldri vunnet én gang for alle, derfor er det viktig at vi gang på gang bekrefter at disse verdiene står sentralt hos oss, og at vi er villige til stadig å fornye virkemidlene for å utjevne levekårene i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er forbauset over at statsministeren fortsetter vulgærpropagandaen som han lærte i skoledebatter, hvor han må fremstille andre partier på en fullstendig feilaktig måte, for så å ta avstand fra sin egen feilaktige fremstilling.

Fremskrittspartiet ønsker en sterk offentlig sektor. Jeg vil be statsministeren slutte med å si at vi er imot en sterk offentlig sektor. Vi vil ha en sterk offentlig sektor, men det betyr ikke at all offentlig betalt tjenesteproduksjon nødvendigvis må utføres av offentlig ansatte mennesker. Jeg vil gjerne spørre statsministeren om, når han hevder at han vil gå inn for en del ting, hvorfor Regjeringen og Arbeiderpartiet er imot lovfestet rett til folketrygdbetalte eldreomsorgstjenester og sykehustjenester. Hvorfor vil ikke regjeringssjefen garantere at det ikke blir oppsigelser i norske sykehus som følge av mangel på penger? Hvorfor sitter statsministeren passiv og er vitne til planer om å nedlegge rehabiliteringsavdelingen ved Regionsykehuset i Tromsø? Det er mange forskjellige fylkeskommuner som nå sliter. Hvorfor går Regjeringen og statsministeren inn for å kutte 760 mill. kr i utstyrsanskaffelser for våre sykehus, som han har klare planer for å gjøre? Og hvorfor gikk statsministeren og Regjeringen inn for kvoter på gjennomføringen av eldreomsorgsplanen og bad fylkesmennene stoppe kommunenes planer for 10 000 sykehjems- og omsorgsplasser? Hvordan kan statsministeren allikevel stå her og hevde at han er garantisten når det gjelder omsorgen for de svakeste?

Statsminister Jens Stoltenberg: Representanten Carl I. Hagen og jeg har truffet hverandre i skoledebatter en lang rekke ganger. Jeg syns vi har en litt annen form her i Stortinget, både Hagen og jeg, og det tror jeg tjener oss begge.

Fremskrittspartiet ble stiftet som et parti for sterk nedsettelse av offentlige utgifter og skatter. At Fremskrittspartiets leder i dag sier at Fremskrittspartiet er for en sterk offentlig sektor, syns jeg i og for seg vitner om at det har skjedd en utvikling også i det partiet. Problemet er at partiet nå er tilhenger av «en sterk offentlig sektor», for å sitere representanten Hagen, og samtidig har partiet holdt ved den andre delen av partiets grunnsyn, nemlig sterk nedsettelse av inntektene til det offentlige. Den selvmotsigelsen har jeg pekt på en lang rekke ganger. Det var logikk i det da Fremskrittspartiet både var for en kraftig nedbygging av det offentliges utgifter og en kraftig nedbygging av det offentliges inntekter. Nå er Fremskrittspartiet for en kraftig oppbygging av det offentliges utgifter, men samtidig for en kraftig nedbygging av det offentliges inntekter. Den selvmotsigelsen forholder ikke Fremskrittspartiet seg til. Det partiet lover de aller største skattelettelsene, tar penger ut av statskassen og reduserer inntektene, og samtidig ønsker de stadig større bevilgninger. Vi har vært gjennom listene før, men i Fremskrittspartiets partiprogram har man gått inn for forslag som vil redusere inntektene med om lag 100 milliarder kr – opp mot en fjerdedel av alle statens inntekter. Da blir det en svakere offentlig sektor, det blir mindre penger til eldreomsorg, mindre penger til helse og mindre penger til veldig mange andre gode formål vi er enige om bør styrkes. Regjeringen sitter ikke passiv, Regjeringen sørget for at det etter at vi hadde sittet i regjeringskontorene få uker, ble bevilget 1,2 milliarder kr ekstra til helse utover det som var bevilget i statsbudsjettet fra Bondevik-regjeringen rett før jul.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Til det siste er det å bemerke at det allerede ved budsjettbehandlingen i fjor høst ble varslet at en måtte gjennomgå sykehusenes økonomi og komme tilbake med nye bevilgninger nå i vår, så det var ikke noe nytt initiativ fra arbeiderpartiregjeringen. Men den bevilgningen arbeiderpartiregjeringen kom med, har jo vist seg å være utilstrekkelig, så stortingsflertallet har vedtatt en påplussing på ca. en halv milliard kroner.

Ellers er det positivt at Arbeiderpartiet engasjerer seg så vidt sterkt i debatten om utjamningsmeldingen ved at statsministeren og andre fremtredende fra partiet deltar. Og det er uhyre interessant med tanke på bakgrunnen for den meldingen som sentrumsregjeringen her la fram, nemlig at Arbeiderpartiet i trontaledebatten i 1996, da denne saken først ble tatt opp, stemte mot et forslag om at det skulle legges fram en utjamningsmelding. Det er også interessant med tanke på at Arbeiderpartiets leder – og den gang også statsministerkandidat – karakteriserte sentrumspartienes forslag om et utjamningstiltak, nemlig økt minstepensjon med 12 000 kr i året, som «kvalmende», mens Arbeiderpartiet senere som kjent stemte for det samme forslaget.

Det er enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrum om behovet for en sterk offentlig sektor. Men det betyr at vi seriøst må drøfte hvordan vi skal unngå at den offentlige sektor blir overbelastet med oppgaver, slik at den reelt sett faktisk blir svekket. Det samme gjelder vår folketrygd, hvor utgiftsveksten nå er i ferd med å kvele muligheten for andre prioriteringer.

Statsministeren var inne på forholdet mellom skatt på kapitalinntekter og på lønnsinntekter. Der har Arbeiderpartiet og sentrumspartiene hatt ulike forslag til løsninger, og dermed har ingen av dem blitt vedtatt. Debatten om hvorfor kjenner vi godt, den tar vi ikke opp igjen nå, men da bør vi sette oss ned og se om det er mulig å finne andre grep som en kan enes om, slik at noe på dette punkt blir vedtatt. Og derfor spør jeg: Hvorfor har da Arbeiderpartiet – jeg regner med i forståelse med Regjeringen – motsatt seg dette, hvorfor vil de stemme mot et forslag i dagens innstilling hvor en ber Regjeringen komme tilbake med slike grep?

Statsminister Jens Stoltenberg: Bondevik-regjeringens mest aktive periode har vi egentlig opplevd etter at regjeringen gikk av, for nå kommer de med penger og tiltak som skulle ha vært presentert dersom de hadde blitt sittende.

Jeg er glad for at sentrumspartiene i likhet med et bredt flertall her i Stortinget erkjenner at det som ble bevilget til helse i fjor høst – som faktisk var litt mer enn det regjeringen den gang foreslo – var for lite. Det vi nå diskuterer, er hvor mye mer vi skal bevilge for inneværende år, og der har man samlet seg om en ytterligere påplussing. Det er bra, bl.a. fordi man har funnet en mulighet for det innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

Når det gjelder utjamningsmeldingen, mener jeg at den illustrerer at utjamningspolitikk i og for seg handler om alle politikkens områder – det handler om bolig, det handler om budsjettpolitikk, det handler om skattepolitikk, det handler om velferdspolitikk, om helsepolitikk osv. Det betyr at det er et spørsmål om hensiktsmessighet hvordan man best uttrykker og forvalter dette, om man gjør det i én stor melding, eller om man gjør det på alle enkeltområdene. Vi har et åpent forhold til det. Vi syns det er helt utmerket at vi nå behandler en felles utjamningsmelding, men mener at verdien av det får vi først målt dersom vi er i stand til å følge opp de ulike intensjonene og målsettingene på de ulike sektorene, enten det er boligpolitikk, skattepolitikk eller andre områder.

Når det gjelder velferdsstatens fremtid, mener jeg at de andre sentrumspartiene og Kristelig Folkeparti – Kjell Magne Bondevik spesielt – har tatt initiativet til en svært verdifull og viktig debatt som det er vanskelig å gå inn i, nemlig den veldig sterke veksten i folketrygdens utgifter som gjør det krevende å finne rom for bevilgninger til å produsere velferdstjenester. Det er først og fremst tjenester vi vil trenge i årene som kommer, og vi må se på hvordan vi kan håndtere det på en sosialt forsvarlig måte. Det er en viktig debatt som sentrumspartiene har tatt initiativet til, og som vi gjerne deltar i.

Når det gjelder kapitalskatt, vil vi komme med gode forslag etter hvert.

Jan Petersen (H): La meg først si at jeg syns en av de underligste debatter vi opplever nå om dagen, er debatten mellom Kjell Magne Bondevik og statsminister Stoltenberg når de braker sammen om å beskrive hvor utilstrekkelig 2000-budsjettet er, særlig på helseområdet. Jeg vil minne om at det var jo nettopp Bondevik og Stoltenberg som lagde budsjettet for år 2000, men nå slåss de og må distansere seg fra sitt felles produkt.

Det er vel ikke tvil om at en av de viktigste og alvorligste forskjellene som utvikler seg, er forskjellen mellom dem som har arbeid, og dem som ikke har arbeid. Derfor er det å skape arbeid og legge på plass forutsetningene for å skape arbeidsplasser, noe av det viktigste vi må snakke om når det dreier seg om forskjeller, særlig fordi en del av de forslagene som ofte fremmes i utjevningens navn, f.eks. på skatteområdet, direkte motvirker forutsetningene for å opprettholde eller skape nye arbeidsplasser i Norge. To viktige eksempler på dette er formuesbeskatningen og opsjonsbeskatningen. Børge Brende utfordret sosialministeren på dette området, men det virket som om det var en problemstilling som var helt uinteressant for Regjeringen i denne sammenhengen.

Og da er mitt spørsmål: Er statsministeren for det første enig meg i at en av de viktigste forskjellene vi må angripe, er forskjellen mellom dem som har arbeid, og dem som ikke har arbeid? Og hvis han først er det, kan han da virkelig være enig med sosialministeren når hun åpenbart mener at det ikke er nødvendig å engasjere seg i en slik debatt nettopp her i dag?

Statsminister Jens Stoltenberg: Svaret er ja. Jeg mener at et av hovedproblemene, og det er vel dokumentert i velferdsmeldingen, er knyttet til om man har arbeid eller ikke. Det skaper også forskjeller på mange andre områder. Derfor er det overordnede målet i fordelingspolitikken å sikre arbeid til alle. Det handler om mange ting, bl.a. om arbeidsmarkedstiltak. Det store paradokset i dag er at det er mangel på arbeidskraft innenfor mange sektorer i mange deler av landet, samtidig som vi har noen titalls tusen mennesker som går arbeidsledige. Broen tilbake til arbeidsmarkedet for de menneskene er arbeidsmarkedstiltak, som skal gi dem kompetanse, hjelpe dem inn i det ordinære arbeidsmarkedet. Derfor har vi advart veldig sterkt mot å kutte i arbeidsmarkedstiltakene. Vi ser at Høyre ikke tar de advarslene alvorlig. Det mener vi er en alvorlig svikt i forhold til de kanskje aller svakeste, de som går arbeidsledige i et arbeidsmarked der det faktisk er mangel på arbeidskraft.

Når det gjelder formuesbeskatningen, vil jeg si at den har åpenbare svakheter. Den forskjellsbehandler og virker vilkårlig. Vi ser f.eks. at noen av de med de største aksjeformuene gjennom ulike grep kan komme ut med lite eller null i formuesskatt, mens minstepensjonister som har 20 000-30 000 kr i banken og en nedbetalt bolig, kan betale formuesskatt. Formuesskatten virker derfor vilkårlig og urettferdig. Arbeiderpartiregjeringen startet et arbeid for å gjøre noe med det. Vi senket satsen for formuesskatten fra 1,5 pst. til 1,1 pst., noe som ikke minst var til fordel for de hundretusener av pensjonister som har litt sparepenger i banken. De fikk en vesentlig lavere formuesskatt med Arbeiderpartiets forslag. Vi foreslo også å heve bunnfradraget, det fribeløpet man har i bunnen. Det ble nedstemt av Høyre, Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene høsten 1997. Hvis de borgerlige partiene hadde stemt for Arbeiderpartiets skatteopplegg, hadde vanlige småsparere hatt lavere formuesskatt enn de har i dag. Men de borgerlige partiene insisterte på at vanlige småsparere skulle ha høyere formuesskatt enn det Arbeiderpartiet foreslo. Der har vi en jobb å gjøre, og vi er i gang også med å se på det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsministeren fokuserer på Noreg som moglegheitenes samfunn. Utjamningsmeldinga er ein reiskap for å gje fleire grupper og enkeltpersonar ein sjanse til å koma ut av ein vond sirkel, gje dei ein ny start og eit meir verdig og meiningsfylt liv. Det hastar med tiltak for å motverka den utviklinga vi no ser.

Med velferdsmeldinga friskt i minne, der alle vedtaka enno ikkje er gjennomførte, vil Senterpartiet peika på at det er naudsynt med ei rask oppfølging. Utjamningsmeldinga har lege eitt år i Stortinget. Vi vil be statsministeren om å syta for at det ikkje går fleire år før forslaga i denne meldinga blir realiserte. Vi vil be om at statsministeren prioriterer forslaga i meldinga alt i budsjettet for 2001.

Eg vil be statsministeren stadfesta om han av omsyn til dei – kan hende så mange som – 50 000 fattige barn i dette landet raskt vil realisera dei tiltaka som vil gje barn eit betre utgangspunkt, større barnetillegg til funksjonshemma foreldre, utvida overgangsstønad under utdaning og auka støtte til barnetilsyn og til foreldre med funksjonshemma barn. Desse forslaga kan verka snevre og smalspora, men dei er av uvurderleg verdi for dei det gjeld. Det gjeld òg betre bumoglegheiter for vanskelegstilte barnefamiliar, statleg rettleiande normer for sosialhjelp og eit meir heilskapleg tilrettelagt behandlingstilbod for rusmiddelmisbrukarar. Dette er tiltak som vil gje fleire barn i Noreg ei moglegheit til eit betre og tryggare oppvekstmiljø.

Statsminister Jens Stoltenberg: Representanten Meltveit Kleppa nevnte en lang rekke forslag som ble tatt opp i forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen. Hun spurte også generelt om Regjeringen vil følge opp de forslagene i meldingen som det er flertall for, raskt. Svaret på det er selvsagt ja. Vi vil følge opp de forslagene så raskt som overhodet mulig, uten at jeg kan ta stilling til akkurat når hvert enkelt forslag vil bli fulgt opp.

For øvrig er det et paradoks at den tidligere sosialministeren, i en regjering som satt til inntil tre måneder siden, nevner en lang rekke forslag som man åpenbart mener at det haster med å gjennomføre. Det hadde vært fullt mulig for den forrige regjeringen å fremme disse forslagene, enten det gjelder minstestandarder, retningslinjer for sosialhjelp eller økte tillegg for ulike grupper. Det er igjen et eksempel på at det er en voldsom aktivitet, og at det haster med tiltak fra en som satt i regjeringskontorene, og som var ansvarlig for dette feltet inntil for tre måneder siden. Forslagene kunne godt vært fremmet av den forrige regjeringen hvis de hastet så mye.

Ellers vil jeg minne om følgende: Det som er tyngst dokumentert i utjamningsmeldinga, og som er nøkkelen til spørsmålet om forskjeller mellom folk, er om man er i fast jobb eller ikke. Har man egen inntekt fra arbeid, er sannsynligheten for at man også skårer mye høyere på alle andre velferdsområder – har mindre problemer med rus, har en fast bopel osv. – mye høyere. Derfor er nøkkelen arbeid.

Problemet er at vi har 60 000-70 000 mennesker som er uten jobb, i et arbeidsmarked som har et stort behov for arbeidskraft. Det handler om at de 60 000-70 000 menneskene ikke har kompetanse, kvalifikasjoner, kanskje de ikke kan norsk språk, til å kunne ta de ledige stillingene. Derfor er det et paradoks at Senterpartiet og Magnhild Meltveit Kleppa, som er så opptatt av å hjelpe de svakeste, nå kutter dramatisk i arbeidsmarkedstiltakene akkurat for de aller svakeste på arbeidsmarkedet – flere tusen plasser. Det blir bråstopp i (presidenten klubber) arbeidsmarkedstiltakene, ikke minst for innvandrere, til høsten dersom forslaget fra sentrumspartiene blir vedtatt (presidenten klubber igjen). Fremskrittspartiet støtter Regjeringen …

Presidenten: Taletiden er omme.

Kristin Halvorsen (SV): I SV ser vi utjamningsmeldinga som en seier. Utjamningsmeldinga dokumenterer det som SV har påstått på hele 1990-tallet, nemlig at forskjellene har økt, og at vi har et fattigdomsproblem i Norge.

Jeg har mange ganger i denne salen tidligere utfordret foregående statsministre fra Arbeiderpartiet på nettopp disse spørsmålene og fått blank benektelse som svar. Gro Harlem Brundtland har «marsjet» rasende ut fra denne salen mange ganger på grunn av SVs såkalt usaklige påstander. Så perspektivet som ligger i utjamningsmeldinga, er en seier.

Jeg merker meg også at statsminister Stoltenberg har erkjent at det fins forskjeller i Norge som må bekjempes, og at ulikhetene har økt. Det er en viktig erkjennelse. Men så er det da om å gjøre å komme derfra til handling. Der er SVs skuffelse større, for det er lite forpliktende handling stortingsflertallet er enig om skal komme på grunnlag av denne meldingen.

Vi i SV gjør mange fremstøt og la meg ta ett. Bolig er den andre nøkkelen til å delta i samfunnet. Arbeid er viktig, men det er vanskelig å få fast arbeid hvis man ikke har en fast bopel. Når det gjelder boligpolitikken, er Norge faktisk et «sinkeland». Vi har mye mindre sosial boligbygging enn andre land, vi har færre muligheter for ungdom og andre som sliter med å få etablert seg på boligmarkedet.

Så er spørsmålet om det går an å spa fram de kronene som trengs for å oppfylle målsettingene i utjamningsmeldinga når det gjelder boligpolitikken. Og da har jeg et spørsmål til statsministeren. Det er nå flertall for å pålegge Regjeringen å innføre fritak for formuesskatt for såkalt arbeidende kapital allerede fra neste års statsbudsjett. Det haster tydeligvis for sentrumspartiene. Vil statsministeren utfordre sentrumspartiene til å la det kostnadsdrivende og dyre forslaget på 2,5 milliarder kr ligge for å skaffe de kronene som trengs for å sette i gang en sosial boligbygging?

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsminister Jens Stoltenberg: Først en liten betraktning om dette med forskjeller – om de har økt eller ikke økt. Jeg mener at det er dokumentert i forskjellsmeldingen at de har økt. Men jeg mener på en måte at det ikke er det avgjørende, det avgjørende er at enhver som ser seg rundt i det norske samfunnet, uavhengig av hvordan statistikerne måler ulikhet og problematiserer hvor vanskelig det er å måle det, ser at forskjellene er for store. Så selv om de ikke hadde økt på 1990-tallet, mener jeg at vi måtte ha gjort noe med dem fordi de åpenbart er for store. Det er fortsatt altfor store forskjeller mellom de som har store muligheter, og de som har små muligheter, i det norske samfunnet. Og det ønsker vi å gjøre noe med på et langt spekter av politikkområder.

Når det så gjelder bolig, er vi enige. Det er ett av de områdene hvor vi nå ser de største forskjellene, spesielt i Oslo. Det handler om et kommunalt ansvar, men det handler også om et statlig ansvar for å søke å legge til rette for å bygge utleieboliger spesielt myntet på dem som har det vanskeligst i boligmarkedet.

Når det gjelder formuesskatten, tror jeg at jeg skal nøye meg med å si at vi nå jobber med hele skatteopplegget for 2001, og jeg synes det er vanskelig å gå inn på enkeltelementer der. Men jeg har tidligere i debatten pekt på at formuesskatten har åpenbare svakheter, at vi har prøvd å gjøre noe med det i de budsjettforslagene Arbeiderpartiet har hatt tidligere, spesielt det forslaget vi hadde da vi satt i regjering forrige gang, og det er tanker vi fortsatt ønsker å følge opp. Problemet med enhver skattedebatt er at det er alltid lettere å argumentere mot en skatt enn for en alternativ skatt eller kutt i en alternativ offentlig utgift, slik at skal man redusere formuesskatten med noen milliarder kroner, vet jeg mange som kan argumentere godt for det, men det er mye vanskeligere å finne en annen skatt som bør økes med noen milliarder kroner, eller en offentlig utgift som bør kuttes med noen milliarder kroner. Da blir innleggene spakere, mindre presise og mindre entusiastiske. Og det er den helheten vi skal få på plass i budsjettopplegget vi legger fram til høsten.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Steinar Bastesen (TF): Det er et par ting jeg skal konsentrere meg om i innlegget mitt.

For det første skal jeg si noen ord om det Dokument nr. 8-forslaget mitt som ligger i innstillingen. Jeg har jo klart begrunnet hvorfor jeg fremmet dette forslaget. Det er ganske enkelt fordi den himmelropende og skandaløse forskjellsbehandlingen som norske statsborgere har vært utsatt for når de har vært utenfor dette landet i fem år, ikke kunne fortsette. Men merkverdig var det å registrere at når asylanter og innvandrere kom til landet, hadde de fulle rettigheter fra første dag. Nordmenn må bo i landet i tre år før de får rettigheter til uføretrygd og sosiale ordninger på linje med innvandrere og asylsøkere. Det fant jeg så urettferdig at jeg fremmet dette forslaget.

Jeg har merket meg at sosialministeren i et brev har skrevet at forslaget mitt kan være misvisende. Ja, det har jeg registrert. Men komiteen har merkverdig nok funnet ut at det må være noe i dette når de på side 77 i innstillingen skriver:

«Komiteen viser til at det er enkelte unntak fra kravet om 3 års medlemskap.»

Ja, det er nettopp det som er poenget. Unntaket gjelder kun asylanter og innvandrere, det gjelder ikke for norske statsborgere. Da forstår ikke jeg hva slags misvisende informasjon jeg har gitt. Poenget er jo nettopp at det er unntak fra folketrygdloven for disse folkene. Men komiteen har forstått poenget. De har foreslått en stønadsordning som tilsvarer minstepensjonen for alle som har forkortet botid. Og jeg håper nå at denne ordningen blir gjort gjeldende. Det er trasig, slik som det var, at en norsk statsborger som kom til landet her – ikke bare en, men mange – og ble syk og erklært ufør kanskje uker før treårsfristen, før botiden her på tre år, ikke kunne få noen slags stønad. Det var så uverdig at noe måtte gjøres, og det ser ut til at den innstillingen som er lagt på bordet, skal fange opp det.

Det neste jeg skal snakke litt om, er reaktivering av uførepensjonister. Jeg vil henlede oppmerksomheten på Dokument nr. 8-forslaget mitt fra 1997-98 og Innst. S. nr. 37 for 1998-99, som ble vedtatt vedlagt protokollen. Her sier komiteen – og Sosialdepartementet erkjenner – at det er vanskelig å få folk i arbeid når de er uføretrygdet. Ja, det skulle bare mangle at det ikke var vanskelig! Hvis man arbeider for mer enn 1 G, tar staten det overskytende beløpet. Det er klart at ingen vil gå i fella og begynne å jobbe, miste trygden og kanskje ikke klare å jobbe. Men hvis forslaget mitt hadde vært tatt til følge, at de hadde betalt skatt som andre normale folk for det overskytende beløpet, så kunne de i løpet av et par-tre år være tilbake i fullt arbeid. Men de vil ikke ta sjansen på å forlate det sikkerhetsnettet som de har fått i forbindelse med uføretrygd. Det måtte vel gå an å få til en ordning så disse menneskene kunne komme seg ut i arbeid og betale skatt. Arbeidsdirektøren sier jo at vi må ha 30 000 innvandrere. Enn om vi kunne ha brukt noen av disse uførepensjonistene til å gjøre de jobbene som de 30 000 innvandrerne skal gjøre.

Går det ikke an å se på forslaget mitt på nytt, og prøve å inkorporere og lage en ordning slik at folk som har lyst og krefter til å arbeide, kan få gå ut i arbeidslivet uten å miste trygden? Jeg synes det er vanvittig. De som har kapitalinntekter og som er over 70 år, kan tjene så mye som de vil, uten å bli fratatt trygd! Det er noe sosialministeren bør se nærmere på.

Erna Solberg (H): La meg først få lov til å kommentere noe av det statsministeren sa i replikkvekslingen sin. Det må basere seg på at han enten ikke har oversikten over hvordan bevilgningene er benyttet på arbeidsmarkedsetaten, eller det må være en politisk tilsnikelse. Det er nemlig slik at det som skjer i revidert nasjonalbudsjett fra flertallet, er et kutt som tilsvarer halvparten av den merbevilgningen som ble gitt i forliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, som var øremerket for å bruke til krisen i verftsindustrien. Det dreier seg ikke om tiltak overfor flyktninger, det dreier seg ikke om å sette dem som virkelig har problemer, i fokus, det dreier seg om en høykompetent ressursgruppe. Derfor er det statsministeren sa i forhold til konsekvensen av det, feil, hvis det ikke er slik at Arbeiderpartiets løfter overfor Vestlandet og disse tiltakene ikke er riktige.

Denne meldingen er i og for seg mest interessant ut fra perspektivet om debatten rundt den, ikke så mye for hva som står i den. Det interessante med debatten har vært at den har vært høyprofilert som tiltak, mens tiltakene i meldingen nesten ikke har fått omtale. Og debatten i dag har vært omtrent som den pleier. Spørsmålet er om denne meldingen egentlig skulle dreie seg om forskjellene i Norge, om den skal dreie seg om en ny generell velferdsmelding, eller om det er en melding som har i fokus det som kalles Fattig-Norge.

SV har primært vært opptatt av å øke skatten, altså gjøre noe med forskjellene fra toppen av, og Arbeiderpartiet har etter min mening både i innstillingen og i debatten her primært vært opptatt av å opprettholde de goder som er til for dem som er innenfor arbeidsmarkedet, selv om retorikken deres dreier seg om dem som er utenfor arbeidsmarkedet. De ser ikke at mangelen på fleksibilitet i arbeidsmarkedet faktisk også medfører økt arbeidsledighet, som gjør at terskelen for å komme inn for dem som ikke har slike sterke arbeidsevner som de sterkeste, faktisk blir høyere når man lager tekniske og lovmessige hindere.

Sentrumspartiene har solgt godt, og de har levert en melding, men har ikke sagt så mye om tiltakene, kanskje fordi tiltakene stort sett er av utrednings- og viderearbeidskarakter. Egentlig er det en statusrapport i et fortløpende arbeid.

Det viktige er spørsmålet: Skal vi ha et sikkerhetsnett i Norge for alle og være mest opptatt av det, eller skal vi være sikker på at vi har et sikkerhetsnett som først og fremst fokuserer på dem som faller utenfor? Og de to tingene kan stå i motstrid mot hverandre, for et sikkerhetsnett for alle kan bety at de som faller utenfor, ikke kommer innenfor i det hele tatt.

Etter Høyres mening er utjevning mindre viktig enn det å fokusere på dem som har det vanskeligst. Og dette kan summeres opp slik: Vi trenger mer individfokusering på alle deler av det apparatet som jobber overfor dem som er vanskeligstilt og som har falt utenfor arbeidsmarkedet. Skal man gjøre mer for dem som faller ut, er det viktig å se enkeltindividene. Det viktige er å ikke tenke grupper og kategorier, men å se på enkeltindividenes samlede problemer, fordi de fleste av dem har mer en ett problem. Og hva som er årsak og hva som er virkning, kan av og til være vanskelig å finne ut. Vi skal ta innover oss at Velferds-Norge faktisk reproduserer ulikhet og faktisk reproduserer fattigdom. Og det bør vi gjøre i forhold til også en debatt som har mye preg av å være politiske slagord, slik som den har vært foreløpig i dag. Den gjør det fordi vi kanskje mangler denne individfokuseringen ute i behandlingsapparatet, ute i hjelpeapparatet.

Mangelen på koordinering er et hovedproblem. Mange har flere enn ett problem, og det er et paradoks at de svakeste i vårt samfunn veldig ofte møter det mest komplekse hjelpeapparatet, og man må gå til én etat for hvert enkelt problem, selv om man egentlig i utgangspunktet har et stort mangfold av problemer som burde vært løst i samarbeid. Derfor har Høyre ment at vi må ha en bedre koordinering av trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialkontor. Det er det flere partier som mener, men behovet er til stede for å gjøre noe med de interne kulturene. Jeg vil gå så langt som til å si at det kan være et behov for å se om arbeidsmarkedsetaten etter hvert må splittes i ulike etater hvis man ikke får gjort noe med det som i dag ser ut til å være det hovedsakelige for arbeidsmarkedsetaten, nemlig å være en etat som skal konkurrere på det kommersielle markedet, og som har mistet mye av individfokuseringen og det å hjelpe de svakeste. Dette blir enda sterkere når Arbeiderpartiet nå foreslår å gjeninnføre ungdomsgarantien. Det er ikke slik at ungdomsgarantien er et tiltak som hjelper dem som er svakest i arbeidsmarkedet. Ungdom har generelt sett gode forhold. Det er enkelte ungdommer som har problemer, og de må løses ved hjelp av tiltak for langtidsledige eller sosialklienter. Men en generell ungdomsgaranti kommer til å medføre at ressursene flyttes vekk fra de svakeste og over til dem som ikke er så svake. Og det kommer til å skape et større problem for dem som vi virkelig burde hjelpe, de som er langtidsledige og langtids sosialklienter.

Hill-Marta Solberg (A): I dag behandler Stortinget utjamningsmeldinga, som ble lagt fram av regjeringen Bondevik i fjor sommer. Sosialkomiteens innstilling viser at det er stor enighet her i Stortinget om viktige fordelingspolitiske spørsmål.

De fleste i Norge har hatt en god økning i sine inntekter de siste ti årene. Det store flertallet er deltakere i velstandsutviklingen, bl.a. gjennom økt sysselsetting og reallønnsvekst. Dette gjelder likevel ikke alle. En viktig utfordring i arbeidet for en mer rettferdig fordeling blir derfor å løfte dem med lavest inntekt. Budsjettsamarbeidet i fjor høst og behandlingen av utjamningsmeldinga i Stortinget viser at Arbeiderpartiet vil ha et godt grunnlag framover for å kunne etablere flertall for en slik politikk.

Norge er på alle måter et rikt land. Vi har de beste forutsetninger for å gi våre innbyggere muligheter for et godt liv. Over lang tid har vi bygd opp velferdsstaten på grunnlag av rike naturressurser og en befolkning med høy kompetanse. Vi lever i et fredelig hjørne av verden, og det har gitt oss ro og trygghet til å satse på velferd – med folketrygden som grunnpilar.

Stabil og god økonomi er en forutsetning for en godt utbygd velferdsstat. Sterke konjunktursvingninger kan på kort sikt bidra til å forskyve inntekter og levekår mellom grupper. Det svekker også grunnlaget for en effektiv fordelingspolitikk.

Et godt tjenestetilbud innen helsevesenet, god eldreomsorg, økte midler til bekjempelse av kriminalitet og vår satsing på internasjonal solidaritet må derfor gjennomføres innenfor rammene av en stabil økonomisk utvikling i landet vårt. Sosialkomiteens fellesmerknader i innstillingen viser at det også er bred politisk enighet om et slikt utgangspunkt.

Skattepolitikken er av stor betydning for at vi skal greie å skape rettferdig fordeling. Skattereformen fra 1992 har bidratt til å øke gjennomsnittsskatten for dem med de høyeste inntektene ved at en større del av kapitalinntektene nå kommer til beskatning. Det er likevel et faktum at de som har hatt den kraftigste inntektsveksten, er de som har store kapitalinntekter.

Mer rettferdig fordeling var Arbeiderpartiets viktigste mål da vi forhandlet med sentrumspartiene sist høst om statsbudsjettet for 2000. Resultatet for inneværende år ble forbedringer gjennom et nytt lønnsfradrag for de laveste inntektene og et ekstra trinn i toppskatten for de høyeste inntektene. Dette var et viktig steg for bedre utjevning. Fram mot budsjettet for 2001 vil Regjeringen vurdere endringer i skattereglene som kan bidra til å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet ytterligere.

Om lag tre fjerdedeler av inntektene i Norge tjenes opp som lønn. Å bidra til at flest mulig er i arbeid, er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape god fordeling. Mye tyder på at flere av dem som i dag har sin hovedinntekt fra trygd, kan delta mer i yrkeslivet med litt tilrettelegging. For å oppnå et mer inkluderende arbeidsliv må vi se nærmere på hvordan jobbformidlingen fungerer, og hvilke utstøtingsmekanismer som gjør seg gjeldende på ulike arbeidsplasser.

Vi har over lang tid hatt en positiv utvikling i levestandarden i landet vårt. De fleste har fått det stadig bedre. Samtidig må vi ta innover oss at om lag 3-5 pst. av befolkningen til enhver tid har relativt lav årsinntekt. For enkelte er dette et forbigående problem ved at de er utenfor arbeidsmarkedet i en periode. Men for om lag 1-2 pst. av befolkningen er det et faktum at de har lav inntekt over lang tid. Disse kan vi omtale som de fattige i vårt velferdssamfunn.

Det som rammer disse gruppene, er gjerne en kjede av problemer: Det er lav utdanning, manglende eller ingen tilknytning til arbeidslivet, dårlige boforhold, ofte kombinert med dårlig helse. Dette er selvfølgelig også sosialkomiteen oppmerksom på i sitt arbeid, og det er da også gledelig at det i sosialkomiteens innstilling fokuseres på tiltak som skal forebygge dårlige levekår, samtidig som det samles et flertall for en del konkrete tiltak for særskilt utsatte grupper.

Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og Sosialistisk Venstreparti, går inn for at Regjeringen skal legge fram en handlingsplan som følger opp utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne i løpet av våren 2001. Vi har i dag hørt sosialministeren beskrive hvordan dette vil bli håndtert fra Regjeringens side.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig å sikre unge alvorlig syke en økonomisk trygghet, for faktum er at det i Velferds-Norge i dag er slik at unge alvorlig syke som er under utdanning, ikke har fått opparbeidet noen rettigheter og dermed heller ikke rett til sykepenger. Flere av disse har i tillegg en særlig økonomisk belastning med store utgifter til medisiner og behandling, uten krav på noen form for økonomisk bistand. Vedtaket som Stortinget fatter i dag, skal bedre situasjonen for unge som på grunn av alvorlig sykdom har havnet i en akutt livskrise. Tiltaket omfatter bl.a. også unge med psykiske lidelser som har behov for bistand under alvorlig sykdom.

Boligpolitikken har fått en sentral plass i behandlingen av utjamningsmeldinga, og for å møte boligutfordringene må vi benytte et bredt sett av virkemidler. Det er, som saksordføreren vektla ved åpningen av debatten, «i ferd med å bli et velferdsproblem når en stor andel av en generasjon har problemer med å skaffe seg en bolig til en pris en kan betale». I løpet av de senere årene har det bygd seg opp et udekket behov for gode og nøkterne boliger, kanskje særlig i sentrale strøk. Ved budsjettforliket for inneværende års statsbudsjett fikk Arbeiderpartiet gjennomslag for økte tilskudd til utleieboliger og studentboliger. Behovene tilsier økt satsing på boligpolitikken i tiden framover.

Mangel på egnede boliger forsterker de vanskelige levekårene for utsatte grupper, ikke minst i storbyene. For de unge og bostedsløse blir det viktigst med ny satsing på rimelige og nøkterne utleieboliger. Dette har svært mange vært innom i dagens debatt.

Blant de enslige i aldersgruppen under 45 år finner vi mange av dem som har hatt svakest inntektsutvikling i perioden 1986-1996. Samtidig vet vi at også en rekke barn og unge vokser opp i familier med dårlige levekår. Det gir grunn til bekymring. Det er i seg selv et problem at vi vet så lite om fordeling av levekår blant barn og unge. I dag fatter Stortinget vedtak om å få fram en stortingsmelding om fordeling av levekår for barn og unge i Norge. Dette viser at også etter behandlingen av utjamningsmeldinga i dag er det mye arbeid å gjøre for å klargjøre viktige levekårsforskjeller, og på den måten gjøre oss bedre i stand til å rette på det.

Da sentrumsregjeringen la fram utjamningsmeldinga, ble det klart uttrykt at sentrum bare kunne sikre en bedre fordelingspolitikk i samarbeid med Arbeiderpartiet. Dette ble sterkt uttrykt fra flere av sentrumsregjeringens statsråder. Innstillingen som behandles i dag, bekrefter de tradisjonelle skillelinjene i fordelingspolitikken. Høyrepartiene har på en rekke områder sin egen tilnærming, mens sentrum og Arbeiderpartiet gjennomgående står sammen. Klare eksempler er skattepolitikken og boligpolitikken. Også med hensyn til en rekke enkelttiltak rettet mot svake grupper, er dette tydelig i dagens innstilling.

Det blir avgjørende framover at sentrum, ikke minst i skattepolitikken, virkelig er villig til å drive fordelingspolitikk, for når de samme sentrumspartiene senere i denne uken går sammen med høyrepartiene om å fjerne deler av formuesskatten, er det dessverre et steg i motsatt retning, og det føyer seg inn i rekken av saker der sentrum nå i opposisjon har penger og løsninger de ikke hadde da de satt i regjering for ganske få uker siden.

Men jeg velger å legge til grunn at sentrum mener alvor med de formuleringer om skatt som virkemiddel i fordelingspolitikken som de står sammen med Arbeiderpartiet om i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Dette er ein spesiell dag. Utjamningsmeldinga med sine mange forslag skal klargjerast til oppfølging. Meldinga viser utvitydig at forskjellane mellom folk har auka i dette landet frå 1986 til 1997. Meldinga har medverka til at det no er ei brei forståing for at det må setjast inn tiltak for å letta kvardagssituasjonen for mange som har sakka akterut i den velstandsutviklinga dei fleste av oss har fått del i. Meldinga er eit grunnlag for motarbeiding av ein aukande fattigdom i Noreg.

Det var Senterpartiet som tok initiativ til å analysera dei auka forskjellane. Under trontaledebatten i 1996 fremja stortingsrepresentant Anne Enger Lahnstein eit forslag om at den dåverande arbeidarpartiregjeringa skulle leggja fram ein slik analyse. Det ville ikkje Arbeidarpartiet. Saman med Høgre og Framstegspartiet avviste dei forslaget. Ei stortingsmelding for å klargjera dei auka forskjellane vart eit sentralt punkt i Voksenåserklæringa. Gjennom fagleg utgreiingsarbeid og ved drøfting med faglege og frivillige organisasjonar og enkeltpersonar vart meldinga utvikla. Seks departement var involverte. Det var stort for meg som sosialminister då eg den 25. juni i fjor kunne leggja fram meldinga på vegner av regjeringa. Det kjendest godt for heile regjeringa å registrera den gode mottakinga meldinga fekk.

Arbeidarpartiet har skifta meining etter 1996. Saksordførar Gunhild Øyangen gjekk inn i ein konstruktiv dialog med sentrumspartia. Resultatet av stortingsbehandlinga vil no vera støtte til meldinga sine fem strategiar for utbetring av levekår og til ei lang rekkje konkrete tiltak.

Regjeringa får i oppdrag i løpet av våren 2001 å utarbeida ein handlingsplan for oppfølging av utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne i dag.

Eg vil streka under behovet for å setja i verk så mange tiltak som råd så snart som mogleg. Og spesielt til statsministeren: Sentrumsregjeringa har no gjort eit forarbeid. Vi har allereie sett i gang tiltak som ligg i meldinga. No har Arbeidarpartiet alle moglegheiter til å følgja opp.

Lat meg nemna nokre eksempel med dei fem hovudstrategiane som utgangspunkt:

• Ei mjukare arbeidslinje: Budsjettet for i år gir rom for både lønstilskot utover dagens ordningar for å sikra fleire med nedsett arbeidsevne arbeid i sine gode periodar og forsøk med kommunal arbeidsformidling. Begge desse tiltaka bør utvidast i neste års budsjett. Betre bilstønadsordning for funksjonshemma, omstillingsstønad for personar som har hatt langvarig omsorgsarbeid, og forsøk med lågare uføregrad enn 50 pst. bør prioriterast.

• Ein meir sosial bustadpolitikk: Årets budsjett gav rom for forsøk med ulike modellar for oppfølging av bustadlause. Dette er tiltak som bør utvidast. Regjeringa kan dessutan styrkja Husbanken si rolle som fyrsteheimsbank. Eg nemner spesielt utvikling av eit tilskot som kan stå i husværet ved eit eigarskifte.

• Betre offentlege tenester: Ei rekkje tiltak er alt i gang på dette området. Når det gjeld handlingsplanen for funksjonshemma med sine 161 tiltak, ber eg Regjeringa vera spesielt merksam på framlegg som gir funksjonshemma høve til utdanning og arbeid. Handlingsplanen for ei styrking av sosialtenestene gir alt resultat. Eg ser fram til at dei varsla statleg rettleiande normene for sosialhjelp vil gi fleire tilsette tid og rom for betre oppfølging av den enkelte.

• Og då er eg over i

• eit meir finmaska sosialt tryggingsnett. Forslag om auke i barnetillegget for funksjonshemma foreldre, og dei andre forslaga som ligg der, vil ha stor verdi for dei det gjeld.

«Ikke skatteforslag under behandlingen av Utjamningsmeldingen» – denne avisoverskrifta frå førre veke er ei sanning med visse modifikasjonar.

Ei meir rettferdig skattlegging er den femte strategien i meldinga. Bakgrunnen finn vi i kapitla 7 og 8. Eg vil minna om at Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står saman om eit framlegg om å be Regjeringa leggja fram endringar i skatteopplegget som reduserer forskjellane i skatt på arbeid og kapital. Eg vil òg fokusera på vår merknad i innstillinga der vi spesielt nemner at innretning av skatt på aksjeutbytte òg skal omfatta skatt på mottakars hand. Det er påfallande at Arbeidarpartiet ikkje kunne slutta seg til desse signala, men i staden fann å nytta spalteplass på å bortforklara at skatt er tema.

Situasjonen for rusmiddelmisbrukarar er vigd spesiell merksemd både i meldinga og i innstillinga. Eg vil be fleirtalet vurdera på nytt om dei ikkje av omsyn til rusmiddelmisbrukarane kan støtta forslaget frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om ei stortingsmelding våren 2001.

Utjamningsmeldinga inneheld analysar som fortel om ei urovekkjande utvikling. Det er aukande fattigdom i Noreg. Spesielt er det viktig å vera merksam på tiltak som kan gje betre moglegheiter for dei mange barna som i dag fell utanfor.

Statsråd Sylvia Brustad: Vi vil skape en solidarisk boligpolitikk. Boligdekninga og boligfordelinga i Norge er generelt sett god. De fleste bor bra og med akseptable bokostnader. Men det gjelder ikke alle, slik mange har vært inne på i debatten i dag. Det må ikke være slik at ungdom skal være avhengig av rike foreldre eller besteforeldre for å få seg et sted å bo. Vi kan heller ikke akseptere at over 6 000 mennesker blant oss er bostedsløse. Mange unge, mange trygdede og andre med lav inntekt har vanskeligheter med å få innpass i dagens boligmarked. Det samme gjelder mange flyktninger og innvandrere. Særlig vet vi at problemene er store i Oslo og i våre andre større byer og pressområder. Derfor er boligspørsmålene en av de aller største utfordringene i fordelingspolitikken. Ved siden av arbeid og inntekt er bolig en av hjørnesteinene i folks liv. Det kaller på solidaritet mellom unge og eldre, mellom by og land og mellom fattig og rik. Det må tas et krafttak. Vi trenger en solidarisk boligpolitikk.

Kommunene har to særskilte oppgaver i boligpolitikken. De har ansvar for tomtepolitikken og for de vanskeligstilte i boligmarkedet. Sosialkomiteen understreker begge deler, det er viktig, og jeg er enig med sosialkomiteen.

Bostøtten er et treffsikkert og godt virkemiddel for mange av de vanskeligstilte i boligmarkedet. Jeg har merket meg at komiteen støtter de tiltak og endringer som foreslås i bostøtten. De øvrige grensene for boutgifter i bostøtten er for lave i forhold til boutgiftsnivået i storbyene. Jeg vil derfor arbeide for å tilpasse grensene for boutgiftene bedre til boutgiftsnivået i våre storbyer.

Komiteen understreker det særlige ved at meldinga setter i fokus bostedsløse og andre særlig vanskeligstilte på boligmarkedet. Jeg er glad for sosialkomiteens innstilling også på dette punktet. Dette er grupper som Regjeringa vil prioritere, og vi bør ta et tak for disse gruppene nå. Jeg har allerede tatt et initiativ overfor berørte kommuner og departementer, slik at vi sammen kan sette oss ned for å se på hvordan vi kan gjøre en bedre jobb for denne gruppen. Husbanken må spille en aktiv rolle her gjennom finansiering av boliger for denne gruppen.

Det er et stort behov for å stimulere til økt boligbygging i storbyene. Det gjelder ikke minst i Oslo, hvor Husbanken må være mye mer til stede enn tilfellet er i dag. Jeg vil derfor arbeide for at Husbanken skal få et regelverk og økonomiske virkemidler som er tilpasset dette. Å stimulere til gode, nøkterne og rimelige boliger for unge og vanskeligstilte i Oslo og i andre større byer som er pressområder, er en viktig oppgave også for Husbanken.

Når det gjelder de konkrete tiltakene komiteen ber Regjeringa vurdere, er jeg enig i at det bør legges til rette for en økt bygging av flere utleieboliger og studentboliger. Vi har for få av dem i dag, og økt bygging av dette vil være et viktig og nyttig supplement til de mange eierboliger vi allerede har. Det gjelder selvfølgelig også for andre grupper vanskeligstilte i boligmarkedet.

Når det gjelder et nasjonalt program for utleieboliger, som komiteen går inn for, viser jeg til at Stortinget i fjor under behandling av St. meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, sluttet seg til at det settes i gang et arbeid for å få kommunene til å utarbeide handlingsplaner. En rekke kommuner er allerede i gang med dette arbeidet. De vil selvfølgelig måtte inneholde tiltak for å etablere flere boliger for unge og vanskeligstilte der det er behov for det – og det er det i mange kommuner.

Jeg vil også benytte anledningen til å informere om at jeg allerede i neste uke skal ha et samråd om en solidarisk boligpolitikk her i Oslo. Der har jeg invitert både brukere, utbyggere, kommuner, departementer og representanter for aktuelle organisasjoner. Formålet må være at vi får ideer, utveksler ideer og får et konstruktivt samspill i det videre arbeidet med å skaffe boliger til ungdom og vanskeligstilte. Jeg vil i nær framtid komme tilbake med konkrete tiltak for å få fart på boligbygginga, for å følge opp det som også ligger i innstillinga fra sosialkomiteen, som Stortinget vil gi sin tilslutning her i dag.

La meg helt på tampen også nevne viktigheten av det som flere har vært inne på i forhold til arbeid. Jeg er glad for at det fortsatt er et flertall som vil verne om arbeidsmarkedstiltakene, som er viktige. Og det er en veldig viktig oppgave for denne Regjeringa at vi greier å ha et arbeidsmarked som er til også for dem som ikke er hundre prosent friske hele tiden. Det har vi behov for. Det er mange ressurser vi nå går glipp av ved å ha en slik politikk som gjelder i deler av vårt arbeidsliv pr. i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Statsråden var særlig inne på problematikken rundt det som gjaldt boligforhold, og da først og fremst i storbyene. Statsministeren var også inne på det samme, og sosialministeren har vært inne på det. Det som får en til å lure litt, er selvfølgelig problematikken rundt Oslo. Man har en betydelig sentralisering her. Veldig mange ønsker å bosette seg i Oslo. Samtidig låser Oslo kommunes politikere for bl.a. å utvide grensene til Marka, altså innskrenker muligheten til å bygge flere boliger. Det virker som om det man egentlig er mest interessert i, er at folk ikke skal bygge sine egne boliger, men at man fra politisk nivå skal styre hva slags boliger som skal bygges.

Spørsmålet mitt til statsråden på det området er: Hva vil statsråden gjøre overfor Oslo og de øvrige storbyene slik at det blir regulert til boligformål i de enkelte kommunene?

Jeg har også et annet spørsmål. Det er mulig det tenderer mer inn på sosialministerens område, men jeg gjør et forsøk likevel. Man skal innføre en stønad til nyankomne innvandrere til Norge. Spørsmålet mitt til statsråden er: Hva ligger i begrepet «innføringsstønad»? Skal det bli en spesiell stønad som skal gi ytterligere penger utover det systemet man har i dag? Og vil man også følge opp overfor kommunene, som føler at de får for lite i forbindelse med bosetting av innvandrere og flyktninger i kommunene? Hvordan har man tenkt å dekke opp denne biten slik at kommunene får fulgt opp på en skikkelig måte også når det gjelder boliger?

Statsråd Sylvia Brustad: For å svare på det siste først. Regjeringa vil tidlig i høst komme til Stortinget med en stortingsmelding om integrering av innvandrere og flyktninger, slik også Stortinget har bedt om. Der vil vi ha en grundig gjennomgang av mange av de spørsmålene som representanten Nesvik nå tok opp. Og noe av det som jeg synes er aller viktigst å få på plass, er hvordan vi skal greie å få våre nye landsmenn vekk fra mottak – det er nesten 14 000 som nå sitter der, også mange barn, og mange av dem har sittet der altfor lenge – og hvordan vi skal greie å få dem bosatt i kommunene på en skikkelig måte, la dem få mer verdige forhold enn det som er tilfellet i dag, og også mer aktivitet både i form av utdanning og arbeid. Her kommer Regjeringa tilbake med konkrete forslag gjennom en stortingsmelding tidlig i høst, og da får vi rikelig anledning til å diskutere det.

Når det så gjelder boligspørsmål i våre store byer, har representanter for Regjeringa, inkludert meg selv, allerede hatt et møte med representanter for alle våre store byer, hvor boligpolitikken har vært et tema. Vi kommer til å ha et nytt møte i løpet av høsten, og, som jeg også sa, vi kommer i neste uke til å ha et samråd, der bl.a. Oslo kommune er invitert, for å se på hva vi i fellesskap kan gjøre for å skape det jeg kaller en solidarisk boligpolitikk, noe som ikke er tilfellet i mange kommuner pr. i dag. Det dreier seg om den måten både mange kommuner og også staten driver tomtepolitikk på. Det er det også grunn til å se nærmere på. Når det gjelder Oslo kommune f.eks., tror jeg det er svært mye en kan gjøre med boligbygginga i Oslo også uten å røre Marka-grensa. Det er mange politikere her i byen som mener at det går an å få til mange tusen boliger uten at en også gjør noe med Marka-grensa, men det er nå mer et spørsmål for lokalpolitikerne enn for oss. Men det er ingen tvil om at mange av dem som er aller dårligst stilt på boligmarkedet, bor i denne byen, og her har også Oslo kommunes flertall et betydelig ansvar for å gjøre noe mer enn det som er situasjonen pr. i dag.

Ivar Østberg (KrF): Flertallet i sosialkomiteen viser i innstillingen til utjamningsmeldinga til stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, som også statsråden viste til. Og der peker de på behovet for kommunale planer for boligtilbud til vanskeligstilte, og de sier at en større del av Husbankens tilskuddsmidler skal «kanaliseres» for å dekke de behovene kommunene viser til i slike planer. Flertallet ber Regjeringen å vurdere nettopp økningen i Husbankens tilskuddsrammer og omdisponering av offentlige tomter og eiendommer til boligformål.

Ved behandlingen av St.meld nr. 49, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, var daværende leder i kommunalkomiteen, representanten Sylvia Brustad, opptatt av at tomter i statens eie, f.eks. i Pilestredet hvor det gamle Rikshospitalet lå, skulle selges billig for å bygge boliger til unge og vanskeligstilte. Mitt spørsmål blir: Er statsråd Brustad enig med tidligere leder i kommunalkomiteen, Brustad, om at det fortsatt er god politikk å selge statlige tomter – Pilestredet eller andre?

Jeg vil også minne om en gruppe som ikke har vært sterkt framme i debatten i dag. Jeg hadde fornøyelsen av å være til stede på et boligseminar, et boligmøte, som Ensliges Landsforbund hadde. Der kom det fram at en rekke mennesker – som arbeider og har sin lønn – ikke har råd til å bo på mer enn ett rom. Hva har statsråden tenkt å gjøre i forhold til disse?

Statsråd Sylvia Brustad: Det er ingen tvil om at det i tillegg til dem som har problemer med i det hele tatt å komme seg inn på boligmarkedet, også finnes en del mennesker som har dårlige boforhold. Eksempler på det ser vi ikke minst i denne byen, og vi har selvfølgelig en ambisjon om å få gjort det bedre for disse enn det som er tilfellet i dag. Og da er vi inne på mange ting: Byfornyelse m.m. er viktig i den sammenhengen og ikke minst prisene på bolig, som gjør at en del folk må bo så kummerlig som noen gjør pr. i dag.

Så til spørsmålet om tidligere leder av kommunalkomiteen kjenner igjen kommunalministeren. Jeg synes alltid det er en fordel når en møter seg sjøl i døra, at en kjenner seg igjen, og jeg kan forsikre representanten Østberg at det gjør jeg også i denne saken. Jeg har selvfølgelig tenkt å følge opp det jeg gjorde som representant her i Stortinget. Derfor er Regjeringa i gang med et arbeid med en gjennomgang av den eiendomsmasse og de tomter som staten sitter på, for å se på om noe av det kan gjøres om nettopp til mer rimelige og nøkterne boliger til unge vanskeligstilte, og til dem som i det hele tatt ikke har noe sted å bo. Det skal vi gjøre så raskt som mulig, og komme tilbake. Jeg mener mange har et ansvar for at vi ikke har vært flinke nok på det området tidligere, og et godt eksempel på det er Rikshospitalet, hvor vi kunne ha gjort noe. Men vi skal selvfølgelig gå gjennom det vi har, og se på om det er noe å gjøre der, jeg tror det er det. Jeg tror at en ved ganske enkle grep kan greie å få til flere rimelige og nøkterne boliger, og representanten Østberg bør ikke bli overrasket hvis Regjeringa kommer tilbake med noe her, også i rimelig nær framtid.

Erna Solberg (H): Jeg merket meg at en sosial boligpolitikk nå var byttet ut med en solidarisk boligpolitikk. Hvorvidt det blir noe særlig forskjell i innhold, blir det jo da å vente og se. Jeg er enig med statsråden i at det må være viktig at man ikke er avhengig av rike foreldre og besteforeldre for å kunne skaffe seg et sted å bo.

Da lurer jeg litt på: Når er Arbeiderpartiet villig til å begynne å se på en større reform av Husbanken? For det er jo slik at Husbanken er det viktigste virkemidlet når det gjelder boliger generelt, ikke til dem som er definert som en vanskeligstilt og sosial gruppe som skal få hjelp av tilskuddsmidler som går via kommunene. Husbanken er først og fremst en bank som skal finansiere bygging av boliger til hvem som helst. Nybygging av boliger er formålet med Husbanken, ikke en sosial boligbygging. Høyre har derfor ved gjentatte korsveier foreslått at vi skal endre på det og gjøre Husbankens generelle bidrag i boligpolitikken til en finansieringsordning for kjøp av bolig rett etter førstehjemskjøpet – altså første gang man kjøper en egen bolig. Ved f.eks. å kunne gjøre dette gjennom kontrakter mellom bankvesenet og Husbanken kan man f.eks. få opptil 90 pst. dekning. Det betyr at de som virkelig har problemer, som ikke har rike foreldre eller besteforeldre, slipper toppfinansiering, som er den dyreste finansieringen i markedet, og som utgjør forskjellen mellom en ung nyutdannet akademiker med rike foreldre og en uten rike foreldre som kan garantere eller gi støtte. Her skulle staten gått inn og gjort det, men det har Arbeiderpartiet blankt avvist.

Er det ikke nå på tide å foreta en fullstendig omlegging av Husbanken? Det er mitt ene spørsmål til statsråden. Det andre spørsmålet er: Er det nå slik at Arbeiderpartiet har sluttet å være imot at man skal bygge nøkterne boliger også under 55 m2, noe Høyre tidligere har foreslått og som statsrådens forgjenger, statsråd Opseth, avviste tidligere? Går man nå inn for at man også for ungdom kan bygge mindre boliger?

Statsråd Sylvia Brustad: Svaret på det siste er ja. Regjeringa er for at vi skal kunne bygge mindre boliger når vi snakker om midlertidige boliger, altså også under 55 m2 for unge og vanskeligstilte som skal bo der midlertidig og ikke permanent. Det skjer allerede til en viss grad pr. i dag. Jeg har selv sett noen av de boligene. Det er slett ikke umulig. Det er slik at i denne byen er det mulig å bygge i høyden, og jeg tror det er noe å gå på der for å få mer fart på det – og det akter Regjeringa å gjøre noe med.

Så til spørsmålet omkring Husbanken. Jeg tror ikke tida er inne for å legge om Husbanken fullstendig, slik representanten Solberg tar til orde for, i hvert fall slik jeg forstår henne. Men jeg har en åpen holdning til om det er ting der som kan gjøres annerledes, og der mottar jeg gjerne forslag og ideer til hva vi kan gjøre. Jeg hører også hva representanten Solberg her sier, og jeg skal ikke avvise det bastant i utgangspunktet, men jeg tror det er viktig, uansett hva vi gjør av forbedringer som det helt sikkert er behov for, at vi greier å beholde Husbanken på én måte som en generell bank, men samtidig mer målrettet enn tilfellet er i dag. Det tror jeg er en vei å gå i forhold til tilskuddsordninger, særlig overfor de grupper som jeg har snakket om i denne debatten pr. i dag for å målrette enda mer.

Jeg tror det er viktig at vi får lagt om deler av Husbanken slik at vi i større grad kan benytte husbankmidler f.eks. i Oslo. Jeg vet at i hvert fall et flertall i Stortinget i flere omganger har vært opptatt av det. Husbanken er et av de aller viktigste virkemidlene vi har i boligpolitikken, og da må vi sørge for at det går an å benytte disse midlene f.eks. i Oslo og i en del av våre andre større byer, noe som er ganske vanskelig pr. i dag.

Ola D. Gløtvold (Sp): Statsministeren fikk tidligere i dag spørsmål om hvorfor Arbeiderpartiet og Regjeringen kort tid etter at de tiltrådte, sendte beskjed til landets kommuner om at det skulle legges begrensninger på eldreomsorgsutbyggingen ved å regulere den med kvoteordninger på fylkesnivå. Ikke minst etter initiativ fra Senterpartiet sier nå stortingsflertallet nei til en slik kvoteordning. Men da statsministeren unnlot å svare på spørsmålet om hvorfor kvotene skulle innføres, ber jeg kommunalministeren besvare hvorfor arbeiderpartiregjeringen ønsker en slik kvotebegrensning av eldreomsorgsutbyggingen. Ser ikke kommunalministeren at en slik kvotepolitikk skaper store problemer, ikke minst for kommunene, som nå har utbyggingsplaner og ambisjoner om en bedre eldrepolitikk?

Så litt til boligpolitikken. Statsråden sa at det stort sett var en oppgave for kommunene å ta tak i boligpolitikken. Jeg er til en viss grad enig i det, men det viser seg at bl.a. Arbeiderpartiets stortingsgruppe har diskutert dette med Marka og Marka-grensa, og jeg har lyst til å høre hva statsråden mener om å utvide Marka-grensa eventuelt for boligformål.

Parallelt med boligreising for boligløse, både familier og enslige, og ikke minst kanskje ungdomsboligreising, bør det gjøres et annet arbeid for å minske presset når det gjelder boligsøkning, ved at det utbygges og etableres relevante studieplasser og arbeidsplasser i flere deler av landet, slik at ikke sentraliseringspresset blir for sterkt på Oslo og andre store byer. Og er kommunalministeren enig i at boligpresset i sentrale strøk er en av sentraliseringens kostnader?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg mener det ville være helt galt, og vi har ingen mulighet til å vedta hvor folk skal bo. Selvfølgelig er det slik at noe av forklaringen på de høye prisene er at det er press i deler av landet. Men hvis vi skal diskutere distriktspolitikk og en spredt bosetting, er det også mange andre tiltak som må til for å få gjort noe med det, og det kan vi komme tilbake til i andre debatter.

Når det gjelder spørsmålet om eldreplan, kjenner jeg til at kommunalkomiteen i innstillinga om kommuneøkonomien, som skal diskuteres i morgen, så langt har støttet opp om det Regjeringa foreslår for neste år når det gjelder antall boenheter, men at det er understreket at sosialkomiteen ikke skal behandle eldreplanen før til høsten, og at en selvfølgelig også kommer til å mene noe om det da.

Jeg vil ta litt avstand fra begrepet at Regjeringa har innført en «kvoteordning» for boenheter i kommuner og fylker. Det vi er opptatt av, er å forsøke å sikre en rettferdig fordeling mellom kommunene, og forsøke å sikre en rettferdig fordeling mellom omsorgsboliger og sjukehjem. Og det er grunn til å stille spørsmål om vi har den balansen vi bør ha, når det gjelder det pr. i dag.

Når det vises til tall som kommunene har sendt inn, kontra det som Regjeringa har lagt opp til for å følge opp eldreplanen for neste år, er det også grunn til å tro at det i tallene fra kommunene ligger svært mange ting inne, og det er ikke sikkert alt er direkte relatert til eldreplanen, i hvert fall ikke til det det har vært før fra flertallet side, et ønske om hva som bør prioriteres mest innenfor eldreplanen. Men dette får Stortinget rikelig anledning til å diskutere i sin fulle bredde når evalueringa av eldreplanen skal diskuteres til høsten, og jeg regner også med at det blir en liten runde om det i morgendagens debatt.

Karin Andersen (SV): En av de ting jeg er glad for, er den sterke fokuseringen på boligpolitikk som har vært i debatten, og hvis en leser innstillinga, er det nå en stor og brei enighet når det gjelder å beskrive virkeligheten. Arbeiderpartiet og SV er også enige om det faktum at bevilgningene til den sosiale boligpolitikken er redusert med 70 pst. fra 1994 til 1999. Det er dramatisk, og her må det altså gjøres noe annet.

Foreløpig har det vært slik at SVs og Arbeiderpartiets veger har skiltes når det gjelder å ha en målsetting for dette arbeidet, der SV sier at vi må opp på 10 pst. av boligmassen til sosiale boliger. Gjennomsnittet i EU er 18 pst., Sverige har 23 pst. og Nederland har 37 pst. Vi er altså aldeles på jumboplass når det gjelder dette. Det andre skillet er når det gjelder penger. I revidert nasjonalbudsjett foreslo SV at vi skulle styrke posten Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger med 150 mill. kr. Kan statsråden på bakgrunn av det vi er enige om, og sitt engasjement nå, gi en fornuftig forklaring på at Arbeiderpartiet ikke mener at det hadde vært riktig å få satt i gang denne utbyggingen nå? Vi vet at tomtene er i ferd med å renne ut, de blir solgt til høystbydende, og det blir bygd helt andre ting enn boliger til dem som trenger det mest.

Så til det andre spørsmålet. Stoltenberg sa i sitt innlegg at en sterk offentlig sektor er viktig, at fellesskapet skal styrkes, og at løsningen på dette finnes mellom Arbeiderpartiet, sentrum og SV. Hva i all verden er da grunnen til at Arbeiderpartiet velger et opplegg for de viktigste velferdsgodene gjennom offentlig sektor i kommunesektoren sammen med Høyre, og ikke sikrer at det blir noe mer penger til det som både statsministeren og kommunalministeren nå sier er det aller viktigste? Hva er grunnen til at man velger et samarbeid med dem som vil satse mindre på dette enn det Arbeiderpartiet nå prøver å gi et inntrykk av at de ønsker?

Statsråd Sylvia Brustad: Representanten Karin Andersen foregrep litt debatten i morgen når det gjelder kommuneøkonomien. Det er ikke riktig at Arbeiderpartiet er enig med Høyre på alle punkter i innstillinga om kommuneøkonomien. Men jeg skammer meg ikke over å være enig med Høyre i at det er viktig at vi greier å sikre et mest mulig likeverdig tjenestetilbud rundt omkring i alle landets kommuner, for det er det som er konsekvensen av det ene punktet som bl.a. Arbeiderpartiet og Høyre er enige om, nemlig en omlegging av inntektssystemet, som vi vet er den viktigste forklaringa på ulikheter i tjenestetilbud mellom kommunene. Derfor er jeg glad for at Høyre støtter oss på det punktet, slik at vi får til en helt nødvendig omlegging av inntektssystemet, slik at vi i større grad kan sikre et mer likeverdig tjenestetilbud rundt om i landet.

På andre områder i denne innstillinga står vi sammen med andre partier, og denne regjeringa er glad for støtte fra dem vi får støtte av. Så er det riktig at på en del andre områder skiller Arbeiderpartiet og Høyre lag. Men jeg skammer meg ikke over den innstillinga som ligger på bordet, og som faktisk betyr at Regjeringa har fått igjennom så å si alt det den foreslo.

Når det så gjelder spørsmålet om boligpolitikk, tror jeg Arbeiderpartiet og SV langt på veg er enige både om virkelighetsbeskrivelsen og om at det ikke har vært ført en god nok boligpolitikk fram til i dag. Og det bør mange partier bære et ansvar for. Vi har i likhet med flertallet i Stortinget et sterkt ønske om – og vil forsøke å sette det ut i livet – å få fart på boligbygginga, slik at vi får bygd flere boliger for unge og vanskeligstilte. Og da er selvfølgelig også penger viktig. Det får vi rikelig anledning til å komme tilbake til når vi skal behandle statsbudsjettet for neste år.

På bakgrunn av et oppslag i radioen tidligere i denne uken har jeg også lyst til å si at det ikke er slik som det ble framstilt, at Husbanken er helt tom for penger, og det er heller ikke slik at situasjonen i Husbanken pr. i dag vil skape problemer for utbyggerne, selv om det kan ligge an til en viss kø på tampen av året. Det får vi altså rikelig anledning til å behandle senere. Da regner jeg også med at representanten Andersen og andre skal få anledning til å mene noe om andre, konkrete forslag fra denne regjeringa på boligsiden, som kommer i god tid før det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bendiks H. Arnesen (A): Slik jeg har forstått det, skal utjamningsmeldingens fremste mål være å legge grunnlaget for en rettferdig fordeling av inntekt og levekår for alle. Vi kommer ikke unna at tilbud om meningsfylt arbeid er det viktigste virkemiddel for å nå dette målet.

Det framgår av meldingen at yrkesaktive har bedre levekår enn de som ikke er i arbeid. Dette er etter min mening en viktig forklaring på at funksjonshemmede ofte har dårligere levekår enn gjennomsnittet av befolkningen.

Vi har en situasjon hvor altfor mange må leve i en passiv trygdetilværelse, til tross for at de ønsker å være i arbeid, at de ønsker å tjene penger og dermed betale skatt. Dette er mennesker som ofte har kompetanse og arbeidsevne til å kunne ha en full jobb eller en deltidsjobb. Problemet er etter min mening at samfunnet fortsatt er for dårlig tilrettelagt til å kunne utnytte denne arbeidskraften og for å kunne gi de menneskene dette gjelder, et meningsfylt liv. Det å få ta del i arbeidslivet betyr ikke bare inntekt, men også selvrespekt og sosial kontakt med andre mennesker.

I februar i år hadde jeg et spørsmål i spørretimen, hvor jeg viste til eksempler på at funksjonshemmede må slutte i jobb fordi kostnadene til arbeidsreiser er for store. Jeg fortalte om en kvinne som måtte betale opptil 400 kr pr. dag for å komme til sin 40 pst. stilling. Senere har jeg fått henvendelser fra flere som er i tilnærmet samme situasjon.

Etter min mening må slike forhold snarest rettes på, slik at samfunnet kan få nyte godt av den arbeidskraft som funksjonshemmede er i besittelse av, og jeg er glad for å høre det sosialministeren sa i dag om det arbeidet som er i gang i departementene for å se på denne situasjonen. Jeg er ikke i tvil om at en bedre tilrettelegging på utdanningsinstitusjoner, på arbeidsplasser og i samfunnet for øvrig fort vil merkes ved at trygdeutgiftene vil gå ned. Det må være god samfunnsøkonomi å tilrettelegge slik at trygdemottakere helt eller delvis kan komme i arbeid og bli skattebetalere.

Jeg har også merket meg at mange funksjonshemmede som ønsker å skape sin egen bedrift, hevder at de støter på så mange problemer at de gir opp. Dette synes jeg er bekymringsfullt når vi vet at tallet på trygdede stadig øker, og hvilke økonomiske utfordringer dette skaper.

Are Næss (KrF): Meldingen og innstillingen inneholder en rekke forslag med sikte på å hjelpe de vanskeligst stilte gruppene i samfunnet. Desto mer oppsiktsvekkende er det at Fremskrittspartiet og Høyre benytter anledningen til å mistenkeliggjøre en av disse gruppene, nemlig pasienter med fibromyalgi. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre sier at økningen av antall uførepensjonister bl.a. kan skyldes

«en mer liberal holdning fra Trygderettens side når det gjelder en utvidet, udokumentert medisinsk diagnose som eksempelvis å tilstå uføretrygd på den generelle lite spesifikke diagnosen fibromyalgi. Det synes for disse medlemmer som Trygderetten ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til Stortingets uttrykte ønske i 1991 om i større grad å binde tilståelse av uføretrygd opp til en dokumentert medisinsk diagnose med langtidsvirkning.»

Hva en «diagnose med langtidsvirkning» er, vet jeg ikke. Det har jeg aldri hørt om før. Men det Fremskrittspartiet og Høyre her sier, er at fibromyalgi er en «utvidet» – hva nå det enn måtte være – «udokumentert» og generell, lite spesifikk diagnose.

Dette er en utidig, urimelig og uriktig mistenkeliggjøring av syke mennesker, og i motsetning til diagnosen er påstanden udokumentert, ja, den er rett og slett feil! Fibromyalgi er en kronisk sykdom som kan være invalidiserende, og fibromyalgi er selvsagt en diagnose på linje med andre diagnoser. Sykdommen har sine diagnostiske kriterier, og det er ikke pasientenes feil at Fremskrittspartiet og Høyre ikke synes å være klar over dette. Disse partiene burde oppdatere sine kunnskaper fremfor å insinuere at enkelte pasientgrupper er trygdemisbrukere.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Reidun Gravdahl (A): Å få til utjamning betyr at vi må ha evne og vilje til å ta ansvar for hverandre. Alle skal yte etter evne, og ressursene fordeles slik at de som har det dårligste utgangspunktet, løftes. Et samfunn basert på felles ansvar og solidarisk fordeling er også i alles egeninteresse. Det kan ramme alle å falle utenfor.

Hvis vi er friske og har arbeid, da har vi det bra. Hvis vi f.eks. rammes av sykdom over lang tid, slik at inntekten reduseres, kan vi fort få problemer.

For dem som rammes av psykiske lidelser, kan problemene være sammensatte. Mange har ikke et fast sted å bo, de har ikke arbeid, eller de mister det, fordi de ikke er i stand til å møte opp til faste tider hver dag. Opptrappingsplanen for psykiatrien som ble vedtatt i 1998, har lagt opp til en forbedring for disse menneskene. Oppbygging av et bedre behandlingstilbud og muligheten til arbeid er noen av tiltakene for å bedre forholdene for denne gruppen.

Mange av dem har også behov for bolig om de skal kunne fungere bedre. Det er en forutsetning for å få arbeid at en også har et godt sted å bo.

Forslaget fra Regjeringen om at pensjonen for psykiatriske pasienter ikke skal reduseres med mindre institusjonsoppholdet varer utover ett år, er et godt forslag til forbedring for denne gruppen. Det er også fint at fribeløpet økes, slik at det blir som for pensjonister som bor i institusjon.

Jeg er glad for at det er flertall for å bedre bosituasjonen for vanskeligstilte. Når Regjeringen skal vurdere alle de forslagene om botiltak som ligger i innstillingen, må også mennesker med psykiske lidelser ses på som en gruppe med liten boevne. Mange med psykiske lidelser er også rusmisbrukere. Dette vanskeliggjør hele situasjonen fordi de da har behov for flere typer behandling. Dette må vi være oss bevisst under arbeidet med opptrappingsplanen for psykiatrien.

Utjamningsmeldingen og innstillingen ivaretar de utfordringene vi står overfor med forslag som tar sikte på å utjamne forskjeller. Jeg ser fram til å få en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet til å følge opp alle de tiltakene som ligger i meldingen, og de forslagene som et flertall går inn for.

Nils A. Røhne (A): Arbeidet med utjamningsmeldingen har vist at det er bred politisk enighet om å verne den norske velferdsstaten. Det er også bred politisk enighet om at noen av de utviklingstrekk vi har sett i de siste år knyttet til fordeling av inntekt og levekår, er urovekkende.

I et oppslag i VG, samtidig med at komiteen behandlet utjamningsmeldingen, ble det vist til en rapport fra Statens institutt for folkehelse. Rapporten forteller om 70 000 barn som har kummerlige boforhold og gjennomsnittlig dårligere helse enn andre, og som lever i familier med en inntekt mindre enn 50 pst. av gjennomsnittet i Norge. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og en sosial boligpolitikk er viktig for å gi mange av disse barna og andre grupper som har falt utenfor, levekår som er den norske velferdsstaten verdig.

I tillegg til nødvendig innsats innen disse to felter er det viktig at en handlingsplan for oppfølging av utjamningsmeldingen, som et flertall i komiteen har bedt Regjeringen legge fram, ser på hvordan det sosiale sikkerhetsnett kan gjøres så finmasket at det fanger opp det mindretallet som faller utenfor den generelle velstandsutvikling.

Like før innholdet i den ovennevnte rapport ble kjent, slo Redd Barna fast at Norge er verdens beste land å bo i for barn. Og det er denne litt schizofrene situasjonen den norske velferdsstaten befinner seg i. På den ene siden forteller det om en økonomisk utvikling og derav følgende velstandsutvikling som gjelder de aller fleste, og på den andre siden om et mindretall som faller utenfor den generelle velstandsutvikling.

Ut av utjamningsmeldingens analyser og vurderinger og komiteinnstillingen er det to grunnleggende spørsmål som etter min oppfatning reiser seg i den politiske debatten framover. Det første spørsmålet er: Hvordan skal vi ta vare på, videreutvikle og videreføre den norske velferdsstat og den norske velferdsmodell i en verden i så rask endring som vår? Og det andre spørsmålet er: Hvordan skal vi klare å bekjempe en utvikling med utstøting og marginalisering av grupper som av en eller annen grunn ikke får anledning til eller ikke er i stand til å henge med i en samfunnsutvikling som er så rask som vår og preget av globalisering og teknologisk utvikling?

Utjamningsmeldingen og Stortingets behandling av denne vil bli et viktig grunnlag når den norske velferdsstaten skal videreføres inn i et nytt århundre. Arbeiderpartiet var både arkitekt og byggeleder da Norge gikk fra et samfunn preget av store materielle forskjeller og dype sosiale skiller til et av verdens beste velferdssamfunn i det forrige århundret. Med den enorme utvikling og forandring vi opplever ved inngangen til et nytt århundre, er det grunnlag for å se både på velferdsstatens arkitektur og praktiske løsninger. Og med Arbeiderpartiet som både arkitekt og byggeleder for en norsk velferdsstat også i det nye århundret vil vi være garantert at de to viktigste forutsetninger for en aktiv velferdsstat blir ivaretatt inn i den nye tiden, nemlig en sterk offentlig sektor og en rettferdig fordeling. Arbeiderpartiets innstillinger og holdninger i utjamningsmeldingen vitner om det.

Inger Lise Husøy (A): Det er en kjent sak at de største levekårsforskjellene i Norge finner vi i Oslo. Det er også en kjent sak at statlige myndigheter gjennom mange år ikke har tatt dette ordentlig innover seg. Derfor er situasjonen slik den er i landets hovedstad, som i tillegg styres av et byråd som heller ikke iverksetter nødvendige tiltak.

Tilstrømmingen til sentrale strøk gir et stort behov for boliger, og Oslo har nok av arealer å ta av. Det er finansieringen som mangler, særlig for utleieboliger og for unge mennesker i etableringsfasen. Vi står overfor kjempeutfordringer for de verst stilte og de mange boligløse i Oslo.

Vi kan ikke overlate dette til markedet. Det er jo nettopp fordi at markedet ikke har fungert, at vi har så store problemer som vi faktisk har i dag, med dramatisk lav boligbygging og eksplosjon i boutgifter. Vi trenger å gjeninnføre den sosiale boligbyggingen, og vi trenger skattemessige og økonomiske ordninger som begunstiger kollektive løsninger. Manglende vilje til aktiv offentlig innsats gjennom mange år har resultert i økte forskjeller og at en stadig større del av befolkningen faller utenfor det ordinære boligmarkedet.

Det storbyene først og fremst trenger, er flere utleie- og lavinnskuddsboliger, og derfor må Husbankens regler endres. Tidligere debatter har vist at vi har en noenlunde felles beskrivelse av forholdene. Det har vært mye prat og lite handling. Det er tiltakene som mangler, og det haster med å komme i gang. Det er derfor svært oppløftende det statsministeren sa i dagens debatt om at vi har for få rimelige utleieboliger, og tok til orde for å bruke mer av lån og tilskudd i Husbanken til å stimulere boligbygging i de store byene. Det er nødvendig å endre Husbankens regler, og det er nødvendig å øke rammene kraftig, ikke bare overføringer innenfor rammen. Og det haster altså med å komme i gang.

Jeg syntes også det var svært positivt at kommunalministeren lovte å tilpasse Husbankens regelverk og de økonomiske virkemidlene for de store byene. Særlig er det viktig med romsligere kostnadsramme. Jeg har store forventninger til det møtet som ble annonsert om solidarisk boligpolitikk i Oslo, som ministeren omtalte, og jeg håper at vi nå får både lokale og sentrale myndigheter med på å ta et krafttak for boligsituasjonen i de store byene.

Eirin Faldet (A): Jeg vil si meg enig med statsminister Stoltenberg da han i et replikkordskifte med stortingsrepresentant Bondevik bl.a. sa at utjamningspolitikk handler om alle politikkens områder. Vi får ikke en mer rettferdig fordeling ved å drøfte det i Stortinget. Utjamning handler mye om penger og politisk vilje til å gjøre noe med de urettferdighetene som fortsatt finnes i samfunnet vårt.

Da kampen for velferdsgodene pågikk, stod arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen ganske alene. Den gang var det ikke mye støtte å få fra samfunnstopper og kirkens menn, men vi greide det.

En gammel trysling sa en gang til meg at han hadde vært igjennom to verdenskriger og opplevd freden. Det var stort. Men han nevnte i samme åndedrag at for ham og mange eldre var den tryggheten i hverdagen som kom med innføringen av folketrygden, det viktigste velferdstilbudet noensinne. Vi er stolte av vårt trygdesystem som gir alle en garanti og sikkerhet under sykdom, uførhet og alderdom.

Av andre store reformer vil jeg også se tilbake med stolthet på at vi fikk en arbeidsmiljølov som sikret arbeidstakere mot det som mange opplevde som utnytting. Arbeiderbevegelsen har stått på for en skolereform som har gitt alle rett til utdanning. Vi kalte det enhetsskole og er glad for at det nå ikke lenger er foreldrenes lommebok som avgjør hvorvidt våre barn og ungdommer kan få en solid utdanning.

Vårt samfunn er nå i stor forandring. De gamle yrkene er på vei ut, og nye etableres. Jan Petersen sa i denne debatten at den største forskjellen går mellom de som har arbeid, og de som ikke har det. Det er jeg enig i. Arbeid til alle er det viktigste tiltaket for en mer rettferdig fordeling. Alle de som faller utenfor det moderne yrkeslivet, må få en sjanse. De aller fleste vil arbeide, de aller fleste har en restarbeidsevne de gjerne vil benytte, bare de får sjansen. Derfor trenger vi arbeidsmarkedstiltak som kan gi flere mulighet til å tilpasse seg det nye arbeidslivet. Hvis alle de politiske partiene i denne sal var opptatt av utjamning i praksis, ikke bare med fagre ord i en melding, ville det vært bred enighet om å styrke arbeidsmarkedstiltakene.

Det er gjennom like muligheter til et meningsfylt liv vi best reduserer forskjellene. Arbeid er den beste medisin for å motvirke utstøting og isolasjon. Arbeid til alle er en rettferdig fordeling.

Signe Øye (A): Denne debatten har klart vist at det er store forskjeller mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk når det gjelder vilje til å jamne ut forskjeller i samfunnet og å gjøre noe for de fattigste.

Arbeiderpartiet tror ikke, slik høyresiden gjør, at dersom man senker skatter og avgifter for de rikeste, blir det mer til de fattigste. Arbeiderpartiet tror snarere det motsatte, at skatte- og avgiftslettelser vil være med på å øke forskjellene – dersom ikke lettelsene innrettes slik at de kommer dem med lavest lønn og lavest formue til gode, men det vil ikke høyresiden.

Vi har i dag gang på gang hørt at skillelinjene går mellom de som er i arbeid, og de som er utenfor arbeidsmarkedet. Det bør det være mulig å gjøre noe med, spesielt i en tid da det på mange områder er mangel på arbeidskraft og vi må hente inn arbeidere fra utlandet. Da blir det helt feil å gjøre som sentrumspartiene gjør i revidert nasjonalbudsjett, å kutte 150 mill. kr i bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak. Det betyr at 3 000 færre langtidsledige får et tilbud om skolering eller arbeidstrening slik at de kan komme i arbeid.

Jeg kjenner en eldre, tålmodig dame i Halden som blir svært glad i dag. Hun har i store deler av sitt voksne liv bodd i utlandet sammen med ektemannen sin, som nå er død. Derfor har hun en alderspensjon på kun 2 500 kr i måneden, og må i tillegg få sosialhjelp for å klare seg. Det betyr mange turer til sosialkontoret i løpet av året, fordi sosialhjelp ikke er noe man får kontinuerlig. Det er nå gått noen år siden hun tok opp problemet med meg, som igjen tok opp saken videre med den daværende sosialminister. Derfor er jeg svært glad for at denne saken nå blir i orden. Og det er med undring jeg leser i innstillingen at Fremskrittspartiet og Høyre går imot at pensjonister med kort botid i Norge skal få supplerende støtte slik at de i prinsippet slipper å gå på sosialkontoret på livstid. Dette gjelder sannsynligvis ikke mange, men det betyr så mye for dem det gjelder.

Til slutt: Når det fra denne talerstolen kommer uttalelser som at det er grupper som ser på sosialkontoret som sitt lønningskontor, slik representanten Nesvik fra Fremskrittspartiet sa, er det en holdning som Arbeiderpartiet tar sterk avstand fra.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg mener å huske at en tidligere helseminister i en av sine helsepolitiske redegjørelser her i salen framholdt at fattigdom er all sykdoms mor, og det tror jeg han har ganske rett i. Fattigdom og ulikhet er utgangspunktet for utjamningsmeldingen.

Jeg har lyst til å ta med én ting i det offentlige tilbudet som det har vært lite fokusert på i dag, nemlig det med et godt helsetilbud, med særlig vekt på helsefremmende og forebyggende tiltak. Det er en viktig utjamningsfaktor. Dette kommer ikke av seg selv, men krever initiativ fra det offentlige. Når det gjelder primærhelsetjenesten, vil jeg spesielt fokusere på den fordi den, særlig helsestasjonene og helsesøstrene, har nærkontakt med innbyggerne og kan følge barna fra fødselen og gjennom oppveksten. Jeg tror det kunne være fornuftig at vi så på et lignende opplegg for oppfølging av de eldste i befolkningen vår.

Så en kommentar til kommunalministeren, som sier at hun vil reservere seg mot uttrykket «kvoteordning». Jeg står her med et brev fra fylkesmannen og fylkeslegen i Hedmark, der det sies at Helse- og sosialdepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet har «utarbeidet fylkesvise investeringsrammer», og at Hedmark fra 1. mai 2000 er tildelt 450 enheter. Det betyr etter min mening at det her dreier seg om kvoter.

Så en merknad til representanten som sa at Arbeiderpartiet har vært arkitekt og byggeleder for velferdspolitikken i Norge. Slik prat skal en lytte til, for det kommer fra hjertet. Men jeg må minne om at det har vært andre sosiale reformer som har framkommet i dette landet, som faktisk har vært innført under andre regimer enn Arbeiderpartiet. Regjeringen Borten innførte folketrygden for vel 30 år siden, og det er en av de største sosiale reformene som vi har hatt i landet – men det er altså ikke mer enn ca. 30 år siden.

Det som utjamningsmeldingen nå kan være, hvis vi vil, er starten på en politikk og en reform som gjør forskjellene mindre for dem som føler forskjellene som så håpløse at de er et hinder for å eksistere på akseptabel måte. Jeg syns at det i denne debatten har vært en del nedlatende kommentarer opp gjennom årene, slik som representanten Halvorsen bl.a. var inne på. Vi har fått høre, når vi har tatt opp at det var forskjeller i Norge, at vi har drevet krisemaksimering og svartmaling. Men jeg tror at utjamningsmeldingen i dag viser at det er behov for å sette søkelyset på en del ting og igangsette tiltak, som bl.a. utjamningsmeldingen beskriver, og at det er behov for å følge opp dette videre i den handlingsplan som flertallet i dag ber om. Den skal komme i kjølvannet av den utjamningsmeldingen vi i dag behandler, og kan være innledningen til en sosial reformpolitikk.

John I. Alvheim (Frp): Til representanten Gløtvold vil jeg gjerne få sagt at denne meldingen understreker ettertrykkelig at Norge ikke er blitt noe tredjedelssamfunn, som både Senterpartiets representanter og SVs representanter har mast om i årevis. Og vi skal være glad for at situasjonen ikke er slik.

Det har vært få kommentarer til min påstand i mitt innlegg tidligere om at det meste av de offentlige velferdsoverføringene går til friske og yrkesaktive mennesker i dette land. Vi er faktisk i den situasjonen i denne sammenheng at nær sagt hele den norske befolkning er rubrisert i svake grupperinger som trenger samfunnets støtte. Og det er klart at jo flere som kommer inn i disse grupperingene, jo mindre blir det igjen til dem som virkelig er svake, og som trenger støtte. Det må være nokså innlysende. I likhet med representanten fra Høyre, Erna Solberg var det vel, mener jeg at våre velferdsordninger er for lite individrettet, de er mer gruppepraktisert.

Så skal jeg ta opp en ting som ingen har nevnt så langt, og jeg tror heller ikke det står noe om det i meldingen. Det er hvordan de svakstilte, de hjelpetrengende, blir møtt i vårt hjelpeapparat. Av oss som er i sosialkomiteen, vil jeg tro at det ikke bare er jeg som får jevnlige innmeldinger om grov uforstand, ja faktisk mangel på folkeskikk som hjelptrengende møter i hjelpeapparatet ute – det være seg sosialkontor, trygdekontor og arbeidsmarkedskontor.

Jeg synes det er viktig at både sosialministeren og de øvrige ministrene med ansvar for disse områdene ser på dette, sørger for at de som er svake, hjelpeløse, med luen i hånden, blir møtt på en menneskelig, god måte og ikke blir mistenkeliggjort i den grad som mange blir i vårt offentlige hjelpeapparat. Dette er et problem som det må gjøres noe med. Jeg har ikke oppskrift på hvordan man skal gjøre noe med det, men vanligvis er det slik at har man normal, skikkelig folkeskikk, er man også i stand til å møte mennesker på en ordentlig måte, og ikke mistenkeliggjøre, som svært mange gjør, og særlig dem som ligger nederst på rangstigen, eksempelvis våre rusmiddelmisbrukere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mine fyrste 5 minutt gjekk veldig fort, så difor nokre få supplement.

For det fyrste: Eg deler Alvheim si understreking av at den enkelte må bli møtt med respekt og vørdnad, og eg synest det er opplyftande at den understrekinga kjem nettopp frå Framstegspartiet. Det hender jo at representantar frå akkurat det partiet er med på å gruppera folk etter litt andre valørar enn respekt og vørdnad. Så det synest eg er bra.

Eg merka meg at Framstegspartiet tok avstand frå eit forslag som ligg føre om å utgreia ei spesiell stønadsordning for personar med kort butid i Noreg. Det er eit forslag som eg håpar Regjeringa vil følgja opp. Eg veit at det vil ha mykje å seia for mange eldre i dette landet; både eldre som har vore ute av Noreg og har flytta tilbake, som ikkje har med seg trygderettar, og innvandrarar som har for kort butid i Noreg til å ha tent opp rett til folketrygd.

Så finn eg det nødvendig å peika på det grunnlaget som ligg i departementet for ei heilskapleg tilnærming når det gjeld eit betre behandlingstilbod og eit styrkt ettervern for rusmiddelmisbrukarar. Eg gjer det, for eg synest det er ein sjølvmotsetnad mellom det som komiteen på den eine sida understrekar når det gjeld eit meir heilskapleg behandlingsopplegg, og det store arbeidet som forskar Sverre Nesvåg gjorde i sitt utval, der det er ei innstilling som medførte ei rekkje verdifulle høyringsutsegner. Det er det vi meiner dannar eit godt grunnlag for ei stortingsmelding som gjeld ei meir heilskapleg oppfølging av rusmiddelmisbrukarar.

Vi i Senterpartiet ser fram til den oppfølgingsplanen som sosialministeren skal laga, og hennar varsla periodiske rapportering, og vi ser fram til kommunalministeren si oppfølging av ein meir sosial og solidarisk bustadpolitikk.

Utjamning er no lyfta høgt på dagsordenen. Senterpartiet vil medverka til at analysane i denne meldinga òg blir bakgrunnen for andre saker i Stortinget. Vi støttar Arbeidarpartiet sitt initiativ til ei stortingsmelding om levekår for barn og unge, men kjenner samstundes behov for ein gong til å understreka at det er viktig med rask realisering av dei tiltaka i meldinga som er spesielt retta mot barn og unge.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har bedt om ordet for å kommentere lite grann replikkordskiftet med statsministeren for en stund tilbake.

Jeg tillot meg å spørre statsministeren, når han snakker om å bedre situasjonen for de svakest stilte, som jo er å løfte de svakest stilte oppover og derved bedre utjevningen, om hvorfor Regjeringen akkurat på det området foretar kutt. Jeg spurte om hvorfor man ikke kan garantere at det ikke skal være mangel på penger til sykehusene i Norge når det gjelder å utnytte de arbeidskraftressurser som vi dog rår over. Jeg spurte om hvorfor Regjeringen hadde gått inn for å gi instruks til fylkesmennene om å lage et kvotesystem for gjennomføring av eldreomsorgsplanen, hvor 12 000 plasser som kommunene ønsker å bygge ut, skal fjernes. Jeg opplevde det som relativt pinlig at en statsminister som istedenfor å svare på spørsmål, igjen gikk til motangrep på Fremskrittspartiet og igjen kom med eventyrfortellinger om vårt partiprogram, noe jeg har korrigert mange ganger. Jeg er bedre skikket til å vite hva vårt partiprogram går ut på enn det statsministeren er. På tross av at vi nå tre ganger har lagt frem alternative statsbudsjetter, forsøker han seg med eventyrfortellinger om hva vår politikk er. Jeg synes det var useriøst. Jeg synes ikke at det sømmer seg en statsminister som vil bli tatt for å være ansvarlig, å behandle konkrete spørsmål som opptar store deler av det norske folk, på en slik måte.

Jeg ville sette pris på om sosialministeren kunne svare på hvorfor man har gått inn for å kutte 12 000 plasser i eldreomsorgen, og hvorfor man nå, i revidert budsjett, har gått inn for å øke egenandelene for spesialisthelsetjeneste og syketransport, hvis det er slik at man vil hjelpe de svakest stilte.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på en artikkel i Dagsavisen i dag, side 2, hvor lederen i Bestum Arbeiderparti når det gjelder vårt forslag om tildeling av UMTS-lisenser, bl.a. skriver:

«Når et samfunn deler ut en slik lisens uten å ta betalt for det, deler vi ut en ressurs det er knapphet på, til kapitalsterke aktører som har god betalingsvillighet. Det er god sosialistisk politikk å sørge for at de kapitalsterke aktørene betaler for goder de får av fellesskapet. Det er derfor ikke overraskende at sosialistiske og sosialdemokratiske regjeringer i Europa nå lar de kapitalsterke telekom-aktørene betale skikkelig for seg når de får nye lisenser.»

Han kritiserer den norske regjering for ikke å gjøre tilsvarende. Fremskrittspartiet foreslår altså dette. Vi vil hente inn midler gjennom auksjon her i stedet for å kutte i godene til pleietrengende eldre og syke mennesker, slik Regjeringen gjør. Og hva er da reaksjonen fra vår statsminister? Han kaller det som andre lands regjeringer gjør, for monopolpenger. Jeg synes statsministeren snart burde skjerpe seg når det gjelder hva han får seg til å si.

Gunhild Øyangen (A): Jeg synes det i all hovedsak har vært en veldig god og interessant debatt. Jeg har bare lyst til å kommentere noen få ting.

I en times samtale med pressen framhevet jeg at en av de aller største utfordringene, slik jeg så det etter å ha arbeidet med meldingen, er boligproblemene i Oslo. De rammer særlig også våre nye landsmenn, som har en tendens til å ville slå seg ned her, de rammer distriktenes sønner og døtre, og de rammer alle dem i en ny generasjon som ikke har rike eller velstående foreldre.

I en bisetning kom jeg til å si at økt boligbygging faktisk også må være viktigere enn Marka-grensen. Jeg sa det ikke uten grunn. Jeg sa det fordi jeg ville ha økt fokusering på en av de største utfordringene vi står overfor når det gjelder fordelingspolitikk. Men det har resultert i at jeg har fått veldig mange henvendelser – positive henvendelser – for å ha satt boligbygging på dagsordenen. Jeg er nå veldig glad for det engasjementet vi ser, at det legges til rette for bygging av flere boliger. Jeg er veldig fornøyd med kommunalministerens klare innlegg i dag, og vet at hun er opptatt av at vi må få en mer solidarisk boligpolitikk.

Så vil jeg kommentere forslag nr. 17, fra SV, som sikrer funksjonshemmede dekning av transportutgifter. Dette er tiltak som sosialministeren og Regjeringen er opptatt av og arbeider med. Derfor vil jeg også signalisere at Arbeiderpartiet vil stemme for forslaget.

Til slutt: Det samarbeidet vi har hatt med sentrum og SV i denne innstillingen, har vært veldig konstruktivt. Det er enighet om analysene og om virkelighetsbeskrivelsen. Men det er også lett å være for noe som er godt for andre. Jeg har til slutt bare et fromt ønske, og det er at vi også klarer å samle oss om en ansvarlig inndekning for de mange nye, gode tiltak som vi ønsker å få fram gjennom behandlingen av denne meldingen.

Harald T. Nesvik (Frp): Det var en interessant invitasjon fra representanten Øyangen til sentrumskameratene, og det skal bli spennende å se hvordan inndekningen vil skje i fremtiden. Jeg håper bare ikke det blir på den tradisjonelle måten, via økte egenandeler.

Jeg blir nødt til å komme med en kommentar i forbindelse med den debatten som har vært rundt det omtalte brevet fra sosialministeren til landets fylkesmenn og fylkesleger. Brevet ble sendt til disse personene den 19. mai, og det var vel statsråd Brustad som tok avstand fra at dette var en kvotering. Jeg har det brevet, og der er det til og med en tabelloppstilling over hvor mange plasser som var planlagt i de enkelte fylkene, hvor mange som var forbrukt pr. 1. mai, og i tillegg hvor mange plasser fylkesmannen kunne dele ut videre, deriblant til mitt eget hjemfylke, som hadde planlagt vel 3 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og som fikk beskjed fra departementet om at de kunne tildeles vel 1 800 plasser. Er ikke dette kvotering, så vet ikke jeg.

Derfor sendte jeg et brev til statsråden den 31. mai, der jeg bad om at dette brevet ble trukket tilbake i påvente av komiteens behandling av evalueringen av eldreplanen. Forrige uke, den 7. juni, fikk jeg brev tilbake fra statsråden, der det ikke står noe om at man vil gjøre det. Men når man leser innholdet, er det helt klart at man ikke vil trekke tilbake brevet. Men nå var jo det sendt om formiddagen den samme dagen som kommunalkomiteen hadde sitt møte, så da får vi se hvordan det går framover.

Så vil jeg bare komme med en liten kommentar i forbindelse med det som har med de sykes vilkår i Norge å gjøre. Da vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten mot det som har med egenandeler på bl.a. medisiner å gjøre. En rekke personer, minstepensjonister og andre syke – først og fremst kronikere – har store utgifter til medisin. Og en rekke personer er faktisk i den situasjon at de må velge om de skal kjøpe seg middag den ene dagen, eller om de skal bruke pengene sine til medisiner. Og dette er først og fremst på grunn av de store egenandelene på medisiner.

Så er det varslet at det vil komme et egenandelstak 2. Dette er noe man nå vurderer. Jeg vil at sosialministeren skal svare på når vi kan forvente å få oss forelagt en slik sak til Stortinget, slik at vi kan innføre det taket og skjerme kronikerne i fremtiden. For dette er nemlig et forslag som Fremskrittspartiet har fremmet en rekke ganger.

Sonja Irene Sjøli (H): Ja, dette er en lang dags ferd mot en forhåpentligvis snarlig slutt.

Jeg er enig med representanten Erna Solberg i at det som har vært mest interessant og verdifullt med denne meldingen, er debatten rundt den, og ikke så mye det som står i den. For det som er foreslått i meldingen, løser ikke de grunnleggende problemene som vi står overfor når det gjelder å redusere fattigdommen. Og det har vært sagt mye. Jeg er likevel svært usikker på om det jeg har hørt, er de grunnleggende forløsende ord. Men det er i alle fall mye god vilje, og det er jo en god begynnelse.

Det viktigste er å gi den enkelte gode muligheter i livet, og å skape en bedre skole for alle. Det er et paradoks at venstresiden snakker seg varm om Forskjells-Norge, samtidig som de motarbeider forslag som ville løse det enorme problemet med at nesten hver femte elev går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det er en av de største utfordringene vi må løse, for å forhindre utbredt fattigdom i Norge. Utdanningspolitikken er rett og slett avgjørende i diskusjonen om velferds- og sosialpolitikken.

Statsministeren mer enn antydet at Høyre ikke er for en offentlig sektor. Det er direkte feil. Høyre vil ha en sterk stat, en sterk offentlig sektor, men skal den være sterk, må den være mindre, og ikke altomfattende. Og den må konsentrere seg om kjerneoppgavene, som skole, helse og utdanning og de som trenger mest hjelp.

Det er oppløftende at den ene arbeiderpartirepresentanten etter den andre, inkludert statsministeren og statsråder, tar selvkritikk og erkjenner at flere har falt utenfor under arbeiderpartistyret, og at de har vist unnfallenhet. Ja, det har vært de reneste bekjennelses- og erkjennelsestimer fra Arbeiderpartiet. Og erkjennelse er jo, som vi vet, det viktigste i forhold til at noe kan bli gjort. Men samtidig angriper de Høyre for å kamuflere sin egen utilstrekkelighet. Det gjennomskues av alle. Arbeiderpartiet får nå rydde opp i eget hus og møblere om før de angriper andre. Og trenger de hjelp til ryddesjau og møblering, bidrar Høyre gjerne. De trenger rett og slett arkitekthjelp, og det skal de få helt gratis.

Karin Andersen (SV): Når det gjelder det siste representanten Sjøli sa, må det være en forglemmelse fra representanten når hun sier at venstresida ikke vil satse på skole. Tvert imot står SV og Høyre sammen om merknadene om skole i innstillinga, og SV har en skolesatsing som langt overstiger den Høyre har. Så der tror jeg Høyre er nødt til å finne noen andre å bruke seg på hvis de har behov for det.

Da sosialministeren svarte på spørsmålet mitt i stad om hvorfor den rike staten ikke kunne være med og løfte de som er aller fattigst, fikk vi det gamle svaret: konkurranseevne, balanse, orden i økonomien og at noe er viktigere enn annet. Det har vi hørt før. Da var det altså ikke viktigst å gi de som faktisk bare har noen skarve tusenlapper å greie seg med i måneden, såpass at de kanskje kan kjøpe julepresang til bestemor. For det er det dette dreier seg om. Er ikke det såpass viktig at det må kunne gå an å få skaffet noen få kroner fra den rike staten for å sikre at dette blir gjort?

Jeg må si at jeg ikke skjønner sosialministerens engasjement i dette. Er det slik at hvis sosialhjelpsmottakere i dette landet får en økonomi som det går an å leve av, vil det være fullstendig ødeleggende for statens finanser? Det er ikke mulig for meg å skjønne at det skal være slik. For det går an å omfordele. Og det har jo bl.a. statsministeren vært på talerstolen her i dag og sagt. Dette er et spørsmål om omfordeling, og da er vi altså nødt til å ville gjøre det.

Så til arbeidsledighet, som flere har snakket om. Statsministeren sa at brua tilbake til arbeidslivet er tiltak og opplæring. Helt enig, SV er helt enig i dette. Men da er vi nødt til å satse mer enn i dag, og noe av problemet i dag er at folk er langtidsledige. Det betyr at de faktisk går ledige svært lang tid, og de fleste av dem er unge. Alle vet hva det gjør med folk. Man mister kompetanse, man mister sjøltillit, man mister evnen til å tro at man duger til noe, og man mister også rett og slett lysten til å møte folk. Veldig mange gjemmer seg hjemme og tør ikke gjøre noe som helst. Derfor fremmer SV et radikalt forslag, ja vel, men sett en mye kortere tidsfrist som gjør at når man oversitter den fristen, skal man ha rett til kompetanseheving eller tiltak. Det er det mest aktive vi kan sette inn. Alle sier jo at de tror det virker, og hvorfor skal vi først vente så lenge at mange har fått ødelagt sjøltilliten sin og den kompetansen de hadde, før vi skal begynne å bygge dem opp igjen? Hadde det ikke vært mye lurere å begynne på et langt tidligere tidspunkt, slik at vi var sikre på at de som nå er ledige, kunne gå inn på noen av de arbeidsplassene der det trengs folk?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg føler meg trygg på en ting, og det er at statsministeren er en populær mann. Ellers hadde ikke angrepene på ham i hans fravær vært så sterke. Det er jeg godt fornøyd med, og jeg skal ikke forsvare ham.

Jeg skal derimot si i forhold til hva man dekker inn budsjettet med, at det er klart at hvis man skal ha inn 10 milliarder kr fra UMTS-konsesjonene, blir det ikke bygd mye utover hele landet. Det synes jeg ikke er noen god måte å saldere budsjett på.

Så ble det spurt om dette med kvoter på eldreboliger. Kommunalministeren har allerede sagt noe om det. Vi har satt en ramme for hvor mange omsorgsboliger og sykehjemsplasser som skal bygges ut. Det har Stortinget vært med på. Hvis vi skal være sikker på at hver kommune får bygd ut tilstrekkelig, at det ikke blir de kommunene som kommer først til mølla, som får mest, må vi lage en fordeling, uansett hvor stor rammen er. Det er det vi er i ferd med å gjøre. For øvrig skal jeg komme tilbake til akkurat det spørsmålet i debatten om kommuneøkonomiproposisjonen i morgen.

Når det gjelder egenandeler på syketransport, er selvfølgelig det en måte å finne inndekning innenfor eget budsjett på. Så vidt jeg vet, er også transportkostnader inne i det taket som gjelder for alle, slik at de som er mest belastet, ikke får økte utgifter til det. Det gjelder også medisiner på blå resept til kronisk syke. Der er det et tak når man kommer til en viss utnyttelsesgrad.

Så er det spørsmål om kommuneøkonomien og sosialsatsene. Jeg synes det ville være bedre å sette kommunene i stand til å løse problemene sine enn å lage faste statlige satser for sosialstøtten.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har merket meg det sosialministeren sier om disse kvotene. Det er en kvote i det øyeblikket en rekke fylkesmenn får beskjed om at det skal tildeles færre tilskudd til færre plasser enn det som kommunene har bedt om.

Jeg har et spørsmål til sosialministeren som dreier seg om forholdet mellom regjering og storting, for det synes jeg også er et vesentlig innslag i akkurat denne debatten. Hvordan kan det ha seg at Regjeringen fremmer en stortingsmelding om oppfølging av eldreplanen, uten å varsle at man vil innføre et kvotesystem, uten å varsle at man vil instruere fylkesmennene om innen 15. juni å fastslå hvilket antall plasser den enkelte navngitte kommune kan forvente å få, og allikevel sende et brev til fylkesmennene om det? Hvorfor kom ikke Regjeringen til Stortinget først og meddelte at man hadde dette til hensikt med mindre Stortinget hadde en annen mening? Det er jo det vanlige når det gjelder så pass store ting som oppfølging av eldreomsorgsplanen, som Arbeiderpartiet av stortingsflertallet ble tvunget til å legge frem for en del år siden, når man vil gjøre endringer i kommunenes forutsetninger, der kommunene er i gang med å planlegge, anskaffe tomter og se hvordan de kan få det til i praksis. Og så skal man plutselig med tre ukers varsel for fylkesmennene gi stoppordre, uten at dette meddeles Stortinget til godkjenning før man gjør det. Kunne sosialministeren være så vennlig å gi en kort redegjørelse nå for hva som er holdningen i departementet overfor Stortinget, når man som her på en måte ser ut til å gå bak ryggen på Stortinget, sende stoppordre til og med uten at man lager et stort poeng av det i den meldingen som fremmes til Stortinget? Er det slik at vi må forvente at vi nå må følge nøye med i journalene om brev sosialministeren og departementet sender ut, for å være sikre på at man ikke går bak ryggen på Stortinget i viktige sosialpolitiske spørsmål og eldreomsorgsspørsmål?

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til et minutt.

Karin Andersen (SV): Først til det siste: Det er i hvert fall en kjensgjerning at en nesten enstemmig sosialkomite, bortsett fra Arbeiderpartiet, har gitt Regjeringa beskjed om å trekke dette brevet tilbake og følge planene. Så den saken skulle i hvert fall være i orden.

Når det dreier seg om å sette kommunene i stand til å gi et skikkelig nivå på sosialhjelpa, er ikke sosialministeren og jeg uenige om det, men da er vi nødt til å gjøre det. Det er 11 milliarder kr i underskudd i kommunesektoren. Arbeiderpartiet kunne ha fått et bedre opplegg for kommunesektoren til neste år hvis de hadde valgt å samarbeide med SV og sentrumspartiene om kommuneøkonomien. Isteden valgte de å samarbeide med Høyre. Situasjonen er den at det er blitt et lite løft i kommuneøkonomien, men på langt nær nok til at dette vil gjøre noe fra eller til for sosialhjelpssatsene. Det er det som er problemet. Her blir det en kamp mellom dem som er fattige og har for lite penger i stedet for å gjøre dette til en omfordeling mellom dem som har mye og dem som har lite.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: I forbindelse med St.meld. nr. 50 for 1996-1997 Handlingsplan for eldreomsorgen, ble det satt en ramme for utbyggingen. Det ble gjort av Stortinget etter forslag fra Arbeiderpartiet. Den rammen må fordeles på et eller annet vis. Den kan fordeles ved at man behandler søknader fortløpende til man når et tak. Den kan også fordeles på annet vis.

Vi har valgt å sende et brev til fylkesmennene som forvalter dette arbeidet sammen med oss, slik at vi skal sikre oss en rettferdig fordeling mellom kommunene, en fornuftig fordeling mellom sykehjemsplasser og omsorgsboliger og at det fortsatt er en omsorgsreform og ikke bare en boligreform. Det er bakgrunnen for brevet av 19. mai.

Vi har i den samme meldingen, som skal diskuteres til høsten, sagt at det er mulig at vi må øke anslaget noe. Det vil vi få langt klarere når vi nå vet hvordan fordelingen fungerer.

Jeg skal komme tilbake til tallene og det øvrige rundt eldresatsingen som tas opp i kommuneøkonomiproposisjonen, i debatten i morgen.

Presidenten: Også Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (Frp): Årsaken til at jeg terper på disse tingene, er at det er sosialkomiteen som har styrt med det som har med bl.a. eldreplanen å gjøre. Spørsmålet mitt dreide seg om hvorfor man ikke kunne vente med denne vurderingen før man sendte ut det brevet, inntil sosialkomiteen hadde behandlet evalueringen. Hva var det som gjorde at det hastet så voldsomt med å få stoppet dette og sende ut det kvotebrevet, når man visste at man selv hadde sendt en sak til sosialkomiteen som skal behandles? Det er det som er problemstillingen.

Derfor var jeg også litt overrasket over det brevet som jeg fikk tilbake igjen, der det ikke står noe om at man ville vurdere det i den sammenheng. Evalueringen legger nemlig opp til at det bl.a. er tre alternativer som komiteen og Stortinget kan gå inn for, enten å videreføre, utvide eller stoppe det, slik som det ligger. Derfor burde man helt klart ha ventet til den evalueringen foreligger. Jeg håper statsråden kan signalisere her at hun vil gjøre det. Hvis ikke, ligger det som sagt i kommunalkomiteen i morgen at det vil bli stoppet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3650)