Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Odd Eriksen (A) (ordfører for saken): Først en rettelse: Ved en inkurie er det på side 25 i innstillingen henvist til feil nummer på stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet. Riktig benevnelse skal være St.meld. nr. 22 for 1999-2000, og ikke nr. 17, slik det står i innstillingen.

Et vekslende flertall i komiteen går inn for alle Regjeringens forslag i kommuneøkonomiproposisjonen. Dette er gledelig. Endelig går et flertall i kommunalkomiteen inn for å ta et krafttak for kommunene, ikke bare når det gjelder økonomien, men også når det gjelder de strukturelle forholdene knyttet til kommunesektoren.

Komiteen er oppmerksom på den oppståtte ubalansen i kommunesektorens finanser, en ubalanse som det vil måtte ta flere år å rette opp. I innstillingen understrekes det at det må forventes at kommunene selv bidrar til å bedre den økonomiske situasjonen, gjennom effektivisering og fornyelse.

En enstemmig komite mener det er behov for fornyelse av offentlige sektor, for omlegging og for effektivisering innen kommunene og fylkeskommunene, som er de viktigste produsentene av våre velferdstjenester. Komiteen understreker i denne sammenheng at mange kommuner ligger langt framme i utviklingen av gode og effektive løsninger som tilfredsstiller innbyggernes behov. Disse kommunene er gode modeller for andre kommuner som ikke er kommet så godt i gang.

Komiteens flertall, dvs. alle partier unntatt SV, understreker viktigheten av at kommuneøkonomien ikke må ses isolert fra den generelle økonomiske utviklingen i landet for bl.a. å trygge sysselsettingen og holde renta nede. Gårsdagens renteøkning fra Norges Bank bør i så måte være et alvorlig varsku til de partiene som mener at Arbeiderpartiet og Regjeringen overdramatiserer behovet for stramhet i økonomien.

Kommunenes inntekter i 2001 øker med om lag 4 milliarder kr i forhold til revidert nasjonalbudsjett. Også her støtter komiteens flertall Regjeringens forslag. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer i så måte et forslag om en økning på om lag 5 milliarder kr. Så mye penger hadde ikke disse partiene da de var i posisjon.

Det som imidlertid er enda viktigere, er at en betydelig del av midlene skal gis som frie midler, nærmere bestemt om lag 2 milliarder kr. En forholdsmessig større del av de frie midlene vil gå til fylkeskommunene.

Regjeringen foreslår omfattende systemendringer som vil redusere detaljstyringen av kommunesektoren og gi et mer likeverdig kommunalt tjenestetilbud til landets befolkning. Blant annet foreslår Regjeringen å gå fra regelstyring til mål- og resultatstyring i kommunesektoren, basert på etablerte konsultasjoner med KS og på bruk av KOSTRA. Dette gir komiteen sin tilslutning til.

Regjeringen foreslår store omlegginger av inntektssystemet fra 2002 til 2007 for å sikre en mer rettferdig fordeling og utjevning mellom landets kommuner. Det blir nå en omfordeling av inntekter fra de rikeste til de fattigste kommunene. Dette får Regjeringen flertall for.

La meg nevne noen av hovedtrekkene i omleggingen av inntektssystemet. Et flertall i komiteen går inn for avvikling av tapskompensasjonsordningen, i tråd med Regjeringens forslag. Nedtrappingen skal skje over fem år, ved at tapskompensasjonen legges inn i de ordinære virkemidlene med en femtedel hvert år fra 2002 til 2007. Når vi ser at omfordelingsvirkningen er blitt mindre enn Rattsø-utvalget anbefalte, er det positivt at komiteen nå gjennomfører det Stortinget tidligere har vedtatt, slik at vi får omfordelingsordninger som er mer rettferdige.

Kommuner med skatteinntekt over 140 pst. av landsgjennomsnittet betaler nå 50 pst. av inntektene over denne grensen til inntektsutjevning. Innslaget trappes nå gradvis ned til 130 pst. Kommuner med skatteinntekt under 110 pst. av gjennomsnittet får kompensert gjennom denne inntektsutjevningen.

Regionaltilskuddet, Nord-Norge-tilskuddet og hovedstadstilskuddet beholdes, og ordinært skjønn består. I tillegg innføres to nye bosettingskriterier som kompenserer for desentralisert grunnskolestruktur.

Skatteandelen til kommunene økes til 46 pst. allerede fra 2001. Her foreslo Regjeringen om lag 44 pst., fra 2002. Komiteen går altså noe lenger og noe fortere fram. Målet er å øke skatteandelen over en periode til 50 pst. Dette innebærer at kommunene belønnes dersom de lokalt skaper et bredere skattegrunnlag.

Dette igjen innebærer at vi nå har et flertall i kommunalkomiteen for å påbegynne et arbeid som over tid vil gi et mer rettferdig inntektssystem for kommunene. Vi vil se en omfordeling, hvor tett befolkede områder med lav skatteinntekt får en større andel av kaka enn tidligere. Nå skal også befolkningen her kunne få et såkalt likeverdig tjenestetilbud, som resten av landets befolkning.

Kommunalkomiteens flertall støtter Regjeringens forslag om en plan for innlemming/avvikling av øremerkede tilskudd. Allerede i 2001 starter innlemmingen og avviklingen av øremerkede tilskudd. Penger som frigis ved innlemming, går over i kommunenes fire midler.

Det understrekes i innstillingen at innlemming og avvikling av øremerkede midler er en måte å avvikle den statlige detaljstyringen av kommunesektoren på. Dette er igjen et bidrag til et bedre lokaldemokrati, hvor folk reelt sett får bedre innflytelse kommunalt. Innlemming av øremerkede tilskudd er kostnadseffektivt og bidrar til å frigjøre ressurser fra administrasjon over til kommunal tjenesteproduksjon.

La meg oppsummere: Økningen i frie inntekter for 2001 vil sammen med en økt ramme og innlemming av øremerkede tilskudd bidra til økt handlefrihet for kommunesektoren.

Eldresatsingen går som planlagt. Komiteen gir således full støtte til en plan Arbeiderpartiet i sin tid initierte, og som vi fikk igjennom i Stortinget: Handlingsplan for eldreomsorgen. Arbeiderpartiet fikk eldreplanen vedtatt, og komiteen står bak oppfølgingen av eldresatsingen etter planen.

En enstemmig komite går inn for Regjeringens forslag om utvidelse av tilsagnsrammen for oppstartingstilskuddet til bygging av sykehjem og omsorgsboliger, med hovedvekt på plasser til personer med mest omfattende omsorgsbehov, og forslaget om å trappe opp driftstilskuddet med 800 mill. kr. Dette betyr at Regjeringens forslag om 5 800 nye sykehjemsplasser/omsorgsboliger det kommende året får støtte.

Handlingsplanen for eldre er evaluert og er nå til behandling i sosialkomiteen, som bl.a. vil avklare det forhold at det er forskjell mellom de faktiske planene i kommunene og utbyggingsrammen i handlingsplanen. Saken blir endelig behandlet først til høsten.

For Arbeiderpartiet er en sterk offentlig sektor bærebjelken i velferdssamfunnet og grunnleggende for sikring av likeverdige levekår. Et flertall i komiteen støtter dette og understreker at det er ønskelig med en sterk offentlig sektor også i framtiden. Dette er bra. Å verne om velferdsstaten vår er et kollektivt ansvar vi må stå sammen om.

For Arbeiderpartiet er det en hovedoppgave å mobilisere et sterkt forsvar for offentlig sektor. Offentlig sektor skal fornyes, fornyes for å forbedres og fornyes for å legge grunnlag for økt ressursbruk, flere og bedre tjenester og mer rettferdig fordeling. Også her må vi stå sammen og i fellesskap bidra til fornyelsen av offentlig sektor. Arbeiderpartiet kan ikke klare denne jobben alene. Det er ikke mulig for ett enkelt parti alene å gjøre den omfattende jobben å fornye offentlig sektor. Derfor er det viktig at vi som ønsker en sterk offentlig sektor, står sammen og bidrar til nettopp dette.

Når det gjelder inntektssystemet, er det positivt for Arbeiderpartiet at vi fikk flertall for avvikling av tapskompensasjonsordningen. Dette er for øvrig det eneste område hvor vi inngår kompromiss med Høyre. Noen forsøker å framstille dette som ubehagelig for Arbeiderpartiet. Det er det ikke. Dette er en avtale som Arbeiderpartiet er bekvem med. Den gir positive virkninger for kommunesektoren, og det er gledelig at vi får dette igjennom.

La meg også si noen ord om utbyggingen av omsorgsboliger for eldre. Dette er en ordinær kommunal oppgave. Den vedtatte handlingsplanen for inneværende 4-årsperiode utgjør en såkalt unntakstilstand som er innført for å avhjelpe at kommunene ikke bygde ut nok plasser. Det blir således helt feilaktig når det nå gis inntrykk av at Jagland-regjeringens handlingsplan båndlegger kommunene i utbyggingen. Tvert imot, Jagland-regjeringens handlingsplan for eldre var bra for eldresatsingen og for kommunesektoren.

Det er ikke flertall i komiteen for å utvide rammen for bygging av flere enheter enn eldreplanen legger opp til. Det er således en feilaktig framstilling når sentrumspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet og SV sier at de allerede nå utvider rammen for bygging av sykehjemsplasser/omsorgsboliger. Det er i innstillingen fremmet et forslag om å videreføre eldrereformen uten innskrenkninger inntil Stortinget har behandlet St.meld. nr. 34 og tatt stilling til om planen skal utvides. Det er alt.

Jeg vil også gi en kort stemmeforklaring. Arbeiderpartiet vil stemme for komiteens forslag til vedtak I, III, VI og VII i innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Det bør komme helt klart fram i denne debatten at Arbeiderpartiet nok en gang vil påtvinge det norske folk økte skatter og avgiftsbyrder. I proposisjonen om kommuneøkonomien for 2001 sier Arbeiderpartiet i realiteten at de vil tvinge kommunene til å innføre eiendomsskatt. Nettopp eiendomsskatt, som er en av de mest upopulære, urettferdige, usosiale former for skattlegging av det norske folk som finnes, vil altså Arbeiderpartiet presse kommunene til å innføre. Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet for én gangs skyld se på hvordan ting kan gjøres billigere, enklere, mer effektivt og mer rasjonelt i offentlig sektor, f.eks. ved hjelp av mer marked, mer konkurranse, fremfor ensidig alltid å skulle øke skatter og avgifter hver gang det offentlige trenger mer penger til å fortsette sin ineffektive drift? Hvorfor må alltid økte skatter og avgifter være den eneste løsningen for Arbeiderpartiet? Og hva slags modernisering og fornyelse ligger det i disse tradisjonelle grepene?

Statsministeren har tidligere uttalt at Arbeiderpartiet skal vinne det neste valget på oppnådde politiske resultater. Er det slik at ett av disse politiske resultatene er at man har påtvunget flest mulig av landets innbyggere eiendomsskatt, må jeg si jeg begynner å lure. Er det tvangsinnføring av eiendomsskatt som skal gjøre Arbeiderpartiet til landets neste vinner?

Odd Eriksen (A): Fremskrittspartiets representant Andersen sier at Arbeiderpartiet vil påtvinge det norske folk økte skatter og byrder. Når jeg går ute på gata, ser jeg vel at folk går kuet og med bøyd nakke på grunn av at Arbeiderpartiet har innført større skatter og økte byrder. Nei, det er ikke sånn.

Hvis vi skulle legge Fremskrittspartiets program til grunn for vår satsing på offentlig sektor, ville det ikke være 5 øre igjen. Av Fremskrittspartiets program fremgår det at deres ønske om å redusere skatter og avgifter har en størrelsesorden på ca. 100 milliarder kr, altså en fjerdedel av statens inntekter. Hvor mye penger har vi da igjen til å satse på tjenester og velferdsordninger til det norske folk?

Vi sier heller ikke i innstillingen at vi skal påtvinge kommunene å innføre eiendomsskatt, men vi sier at de kommunene som velger å se bort fra et inntektspotensial, også har valgt å ha noe mindre å rutte med for å bygge ut de tjenestene som kommunene står ansvarlig for. Vi tar til orde for å se på mulige incitamenter for å gjøre det mer attraktivt for kommunene å utnytte det inntektspotensialet som ligger i innføring av eiendomsskatt. Det er fornuftig, og det tror jeg det er riktig å se nærmere på.

Ivar Østberg (KrF): Landsstyret i Kommunenes Sentralforbund har store forventninger til konsultasjonsordningen. I en uttalelse av 30. mai i år, heter det:

«I denne sammenheng vil det være av stor betydning å oppnå felles forståelse mellom Regjeringen og kommunesektoren om hvilke tjenestetilbud som kan realiseres innenfor fastsatte inntektsrammer.»

KS har samtidig sagt at et minimum må være en økning på 5 –7 milliarder kr.

Regjeringen og en samlet komite understreker at det er en underbalanse i kommunesektorens finansiering. Hvilke oppgaver er det Arbeiderpartiet ser for seg, med de inntektsrammer som nå er foreslått, at kommunesektoren ikke lenger kan makte å gjennomføre? Det er viktig at vi ikke bare gir signaler om alt det kommunesektoren skal gjøre, kommunesektoren ber i stadig større grad om å få beskjed om hva de ikke skal gjøre. Med de rammer som Arbeiderpartiet og flertallet har lagt opp til, vil det være umulig for en rekke kommuner å unngå en nedbygging av viktige velferdstjenester, ifølge uttalelsen fra landsstyret i Kommunenes Sentralforbund av 30. mai.

Odd Eriksen (A): La meg først få si at vi er veldig glad for det initiativ den forrige regjeringen tok når det gjaldt å innføre konsultasjonsordningen. Vi syns den er bra, og det er den tilbakemeldingen vi har fått fra Kommunenes Sentralforbund også.

Av innstillingen går det fram at vi må se på denne konsultasjonsordningen underveis. Vi må se på om det er mulig å bygge den ut, ikke slik at den nærmest blir et forhandlingsforum, men slik at den tilfredsstiller de behov som partene måtte ha.

Så stiller representanten Østberg spørsmål om hva slags oppgaver som må tas fra kommunene, forutsatt at de ikke makter dem basert på de økonomiske rammene de får. Det har jeg ikke noe svar på, men det er jo et av de elementene som dette konsultasjonsforumet må se på, nemlig om oppgavene som kommunene får, står i forhold til de økonomiske rammene de blir stilt overfor.

La meg også si at når sentrumspartiene i innstillingen foreslår å øke kommunesektorens inntekter med ca. 1 milliard kr utover det som er Regjeringens forslag, er det ikke det som er det avgjørende for hvorvidt kommunene vil være i stand til å bære de oppgavene som de i dag ikke synes klare å løse basert på de økonomiske rammene som er til stede. Det vil nok være en kombinasjon av muligheter når det gjelder å effektivisere offentlig sektor, også kommunesektoren – altså å fornye offentlig sektor på en slik måte at det frigjøres ressurser til tjenesteproduksjon – og en rekke andre elementer som også vil være av avgjørende betydning for hvorvidt kommunene vil være i stand til å utføre de oppgavene som statlige myndigheter pålegger dem.

Erna Solberg (H): Jeg har lyst til å si at jeg syns saksordføreren foretok en litt spesiell vurdering av hva som ligger i vårt forslag knyttet til eldreomsorgen. Det som faktisk ligger der, er at vi ikke tar stilling til endringer når det gjelder eldreomsorgen, før Stortinget har behandlet selve handlingsplanen. Det er det vi sier.

Når vi samtidig sier at vi går inn for det opplegget som allerede ligger der, om 5 800 plasser i år, er det en naturlig konsekvens av at vi ikke vil gå inn for endringer før vi eventuelt får saken til behandling til høsten. Men det vi har sagt klart fra om, er de endringene som Regjeringen har gitt beskjed om at fylkesmennene skal innføre i forbindelse med hvordan man behandler søknadene, nemlig å etablere kvoter som baserer seg på at man fortsatt skal ha 24 400 plasser. Det ønsker vi ikke skal være en retningslinje. Vi ønsker at det skal være en vanlig behandling av søknadene på samme måte som i tidligere år, vi ønsker en godkjenning av de søknadene som holder et faglig forsvarlig nivå, og så vil vi ta stilling til rammene til høsten når det gjelder antallet plasser på dette området.

Dette er også i tråd med det Høyre sier når det gjelder de øremerkede ordningene. Vi må ta stilling til nivået på dem i forbindelse med behandlingen til høsten. Regjeringen har jo heller ikke sagt hvor mye penger de vil legge inn når det gjelder psykiatriplanen eller andre ting i det kommuneopplegget vi har til behandling, så Arbeiderpartiet må ikke nå forsøke seg på å late som om de signalene som er gitt til media om de søknadene som foreligger og som skal behandles, faktisk er det flertallet mener. Det Regjeringen har gjort i form av å etablere noen kvoter, har ikke Stortinget støttet. Og det skal ikke videreføres.

Jeg har et konkret spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvorfor mener de nå at det skal innføres spesielle stimulanser i kommunesektoren for å innføre eiendomsskatt? Det er et klart brudd med det statsråden i et svar på en interpellasjon den 30. mai begrunnet Arbeiderpartiets standpunkt til eiendomsskatt med. Hva er det som plutselig gjør det så viktig å stimulere kommunene? Skal de kommunene som innfører eiendomsskatt, i fremtiden få en ekstra bonus for det? Da er bruddet med frivillighetsprinsippet meget stort.

Jeg syns Arbeiderpartiet bør begrunne sitt syn nærmere når de på andre områder har forsøkt å holde igjen, f.eks. på aktivitetsnivået. Det er klart at økt eiendomsskatt gir økt aktivitet.

Odd Eriksen (A): Jeg hører hva representanten Solberg sier i forhold til hva komiteen måtte ha sagt om eldresatsingen eller eldreomsorgen. Jeg sa ikke noe annet enn det representanten Solberg her framstilte det som, men vi bruker ulike ord. Mitt poeng var at flertallet i innstillingen og i forslaget til vedtak ikke tar stilling til endringer i den vedtatte plan. Det er det viktig for meg å få fram. De vurderingene får vi ta når Stortinget til høsten skal behandle stortingsmeldingen som ligger til behandling i sosialkomiteen.

Regjeringen har aldri foreslått kvoter, som representanten fra Høyre her søker å framstille det som. Men det er viktig å erkjenne at det er et avvik mellom kommunenes planer for antall enheter og de planene som Stortinget har lagt til grunn for sitt vedtak, og man er nødt til å forholde seg til dette avviket.

Det er også viktig for meg å understreke at når kommunesektoren skal etablere en bedre og mer omfattende eldreomsorg, må man ta utgangspunkt i omsorgen og ikke la dette bli en byggereform, en boligreform. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å fokusere på omsorgen for eldre, som må være drivkraften i utviklingen og utbyggingen av eldreomsorgen. Det er nok slik at vi må ha en balanse mellom sykehjemsplasser på den ene siden og omsorgsboliger på den andre, og det er denne balansen jeg føler det er tatt hensyn til i brevet til fylkesmennene.

Bare veldig kort til dette med eiendomsskatten: Jeg ser ikke for meg hva som eventuelt kan gjøres, men jeg vil påpeke at det må være mulig å se på mulighetene og eventuelt komme tilbake til hvordan man kan skape de incitamentene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lodve Solholm (Frp): Først har eg lyst til å seie til representanten Odd Eriksen at han er eit godt eksempel på at nordlendingane er flinke til å fortelje røvarhistorier når han prøver å framstille vårt partiprogram på den måten han gjer.

Kommunesektoren skal konsentrere all si verksemd rundt nærare definerte og lovpålagde primæroppgåver. Etter Framstegspartiet si meining skal staten sikre eit godt tenestetilbod innafor basistenester som helsevesen, eldreomsorg og skule og at kommunane blir gitt fridom til utvikling av lokalt tilpassa tenester utover dette.

Det kommunale sjølvstyret må styrkjast. Men innbyggjarane må òg sikrast velferdsgode som helse, omsorg og utdanning utan omsyn til kvar dei bur og utan omsyn til kommunal økonomi og prioritering. Dette kan best gjerast ved at desse tenestene blir stykkprisfinansierte av staten. Ved å frigjere kommunane frå det økonomiske ansvaret for desse basistenestene vil kommunane få tilstrekkeleg fridom til å kunne styre sine andre inntekter og utgifter. Dette ville òg føre til at Stortinget, når det vedtek nye store reformer, må sikre det finansielle grunnlaget. Slik systemet fungerer i dag, blir ansvarlege kommunar med god økonomistyring straffa ved at staten tek pengane frå desse og gir dei til dårleg styrte kommunar. Vi ønskjer eit nytt system, der alle får dei same grunnleggande rettane. Ulike kommunale prioriteringar vil dermed ikkje lenger kunne svekke basistenestene overfor folket.

Ved innføring av målstyring, stykkprisfinansiering, rasjonalisering og effektivisering er det mogleg å føreta innsparingar utan å redusere tilbodet. Framstegspartiet si grunnleggande målsetting er å auke enkeltmennesket sin handlefridom.

Tryggleik og livsglede er ein føresetnad for at den enkelte kan kjenne at ein har innverknad over sitt eige liv. Framstegspartiet har derfor som sitt mål eit samfunn der dei fleste vedtak blir tekne direkte av innbyggarane sjølve. Kommunane skal vere levande lokalsamfunn der menneska kjenner seg heime og kan påverke sin kvardag.

Vi som politikarar må stadig spørje oss sjølve: Kva ytingar ønskjer innbyggarane? Svaret kan vi få gjennom meir kontakt med grunnplanet, gjennom folkerøystingar, spørjeskjema eller folkemøte.

God økonomi er viktig for tenestetilbodet. Men lokaldemokratiet har vist seg å vere vel så vitalt når økonomien er dårleg. Kommunesektoren sett under eitt legg beslag på store ressursar, og mykje kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester.

Kommunen bør samle sine forvaltningsetatar i eitt servicekontor, slik at kundane ikkje er nøydde til å springe frå det eine kontoret til det andre for å få ordna den same saka. Kommunale styresmakter skal vere serviceorgan som har til primæroppgåve å hjelpe innbyggarane. Politikarar og byråkratar skal derfor ikkje legge unødige hindringar og forbod i vegen for enkeltmenneske, næringsdrivande, lag og organisasjonar.

Produksjonen av tenester kan òg gjerast av andre enn det offentlege. Det offentlege finansierer og ivaretek kontrollen. Ettersom det handlar om å sikre den enkelte fridom og tryggleik uavhengig av kvar i landet ein bur, er det naturleg at staten tek ansvaret for dette, ikkje kommunane.

Kommunesektoren har store innsparingspotensial. Dersom ein konkurransestimulerer kommunale tenester, ikkje berre dei teknisk enkle, men også dei tunge innafor helse og omsorg, er innsparingspotensialet særs stort. Dette vil føre til ein betre kommunal økonomi. Staten si økonomiske utjamning mellom kommunane skal reduserast og baserast på objektive kriterium.

Eg konstaterer at trass i at ein ved fleire høve har erfart at sal av kommunale eigedomar, som t.d. aksjar i kraftselskap, og konkurransestimulering har betra den kommunale økonomien, er det mange kommunar som ikkje har prøvd dette, mest grunna politiske prinsipp.

Utgreiingsavdelinga her i huset har på førespurnad frå oss stipulert verdien av kraftaksjane til kommunane til over 200 milliardar kr, med ei årleg avkasting på 8 pst. Dersom ein sel dei, noko som ikkje skulle vere noko problem, vil det gje om lag 16 milliardar kr. Det er faktisk 5 milliardar kr meir enn det samla underskotet i kommunane. Dette er sjølvsagt makroøkonomi, men det viser likevel at det er ei moglegheit. Dersom kommunane endrar haldninga til desse prinsippa, er innsparingspotensialet stort.

Så litt om lønsoppgjeret: Eg vil vise til vårt alternative statsbudsjett, som etter Statistisk sentralbyrå sine utrekningar ville betre kommunanes situasjon tilsvarande ein auke i overføringane på 2,4 milliardar kr – og då kan representanten Eriksen snakke om at dei ikkje vil ha fem flate øre igjen – gjennom monalege skatte- og avgiftslettar, lågare inflasjon og reduserte lønskrav. Dette er eit verkemiddel som Regjeringa kunne ha brukt før årets lønsoppgjer, utan å blande seg inn i sjølve oppgjeret, noko som ville kunne gitt eit rimelegare oppgjer for kommunane. Regjeringas passivitet var med på å gi kommunane eit oppgjer som blei vesentleg dyrare enn det ein gjekk ut frå i nasjonalbudsjettet, og kommunane bør derfor etter vår meining få desse meirutgiftene kompenserte både for inneverande år og for år 2001.

Vi i Framstegspartiet ser positivt på at kommunar frivillig slår seg saman, og at det blir lagt til rette for det.

Eit likt basistilskot til alle kommunar verkar som ei sperre mot samanslåing av kommunar, for ei samanslåing fører til at ein etter ei tid misser eit basistilskot. Det naturlege vil vere å avvikle ordninga med basistilskotet, slik at det blir dei kommunane som sjølve gjer det valet å ikkje slå seg saman, som må bere kostnadene ved sitt val, og slik at dei kommunane som gjer eit val om samanslåing, får halde på dei fordelane dette fører med seg.

Her skulle det også vere høveleg å snakke om fylkeskommunen. Statsminister Stoltenberg har sagt at det kostar 3 milliardar kr å administrere fylkeskommunen politisk, og då er det ikkje uproblematisk, synest eg – det burde det ikkje vere for Arbeidarpartiet heller – å vere med på eit forslag om å legge ned fylkeskommunen og bruke dei 3 milliardar kr til å styrkje den kommunale sektorens frie inntekter via objektive kriterium. Det er interessant å merke seg at også leiaren i Venstre no har begynt å snakke om å legge ned fylkeskommunen.

Skjønsposten må gradvis fjernast og ikkje aukast. Det viktige er at ein brukar objektive kriterium. Kommunane må få større økonomisk ansvar ved at ein reduserer den statlege økonomiske overføringa mellom kommunane og baserer den på objektive kriterium, slik det ligg til rette for i Rattsø I og II gjennom innbyggjartilskotet.

Det må lagast eit system som premierer kommunar som sjølve tek tak i utfordringane og set i verk tiltak som aukar inntektsgrunnlaget. Det er ikkje rettvist at slike kommunar blir straffa, slik systemet er i dag, jf. bortfallet av selskapsskatten, med at ein innfører ei inntektsutjamning som blir til fordel for dei kommunane som gjer lite eller ingenting for å betre sin eigen situasjon.

Vi i Framstegspartiet meiner òg at øyremerkte tilskot må reduserast og på sikt fjernast. Men dette gjeld berre øyremerkte tilskot som er av generell karakter, og som blei laga for å påverke prioriteringar mellom ulike oppgåver. Øyremerkte tilskot, som i praksis er stykkprisfinansiering av tenester, er ikkje av den typen tilskot som må reduserast eller fjernast, då dette er øyremerkte tilskot som har ein effektivitetsfremjande verknad.

Nokre få ord om tunge brukarordningar som ikkje fungerer slik dei er i dag. Dei kan ikkje fungere før dei får ei stykkprisfinansiering som den som SV og Framstegspartiet vil føreslå i denne debatten.

Eg vil også hevde at dei tunge brukarane med dei største skadane kanskje bør vurdere å bruke institusjonstilbodet, gjennom eit samarbeid på tvers av kommunegrensene.

Eg vil også vise til brev av 19. mai 2000 frå Sosialdepartementet til fylkesmennene. Det er ufatteleg for meg at sosialstatsråden svara representanten Nesvik 7. juni, midt under behandlinga av kommuneøkonomiproposisjonen, at ho ikkje akta å trekke tilbake brevet, vel vitande om at det i komiteen var ein diskusjon om det, og at det alt var eit fleirtal som faktisk bad om at brevet blei trekt tilbake, noko som også merknadene no viser. No krev vi at brevet blir trekt tilbake, og at ingenting blir gjort før behandlinga av stortingsmeldinga til hausten.

Heilt til slutt vil eg ta opp dei forslaga som Framstegspartiet står bak, åleine eller saman med andre. Dei er inntekne i innstillinga på sidene 61 og 62.

Presidenten: Lodve Solholm har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Odd Eriksen (A) (fra salen): President! Kan jeg få ordet til en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Presidenten vil be representanten Eriksen komme hit opp, og så får han redegjøre for det etter hvert. Men vi setter i gang replikkordskiftet.

Leif Lund (A): Jeg skal forsøke ikke å komme med en røverhistorie, selv om Lodve Solholm påstår at det som vi i Arbeiderpartiet refererer til i programmet til Fremskrittspartiet, er en røverhistorie.

I et samfunn hvor den private rikdommen blomstrer ved siden av den offentlige fattigdom, og hvor individualismen og grådigheten får stadig større fotfeste, er det en stor utfordring å vinne gehør for en solidarisk politikk. Arbeiderpartiet mener at en satsing på offentlig ansatte vil sikre en velfungerende og effektiv kommunal sektor. Gjennom konkurranseutsetting og satsing på private løsninger – og gjennom den replikken vi nettopp hørte fra Fremskrittspartiet – signaliserer Fremskrittspartiet at arbeidstakerne i kommunene ikke duger. Fremskrittspartiet viser at de ikke har visjoner om hvordan offentlig sektor skal utvikles og drives. Å omstille kommunesektoren, som har et sted mellom 600 000 og 700 000 ansatte, er en kjempeutfordring, men langt fra umulig. Vi må bare sørge for at det finnes både oppgaver og ansatte å ta med i prosessen.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet blir: Hva vil de gjøre med rekrutteringen til kommunene, spesielt innenfor pleie- og omsorgsyrkene, uten det ensidige, evige maset om privatisering?

Lodve Solholm (Frp): Representanten Lund sa han ikkje skulle fortelje ei røvarhistorie, men det var jo nettopp det han gjorde.

Nok ein gong prøver han å framstille det som at vi seier at dei offentleg tilsette ikkje duger. Det har vi aldri sagt. Det vi i Framstegspartiet ønskjer, er at kvar enkelt person som bur i dette landet, uavhengig av tjukkleiken på lommeboka, skal få det same tilbodet, utan omsyn til kor i landet dei bur, utan omsyn til kommunal økonomi og utan omsyn til kommunal prioritering når det gjeld basistenestene innafor helse, omsorg og utdanning. Vi har aldri sagt at dei offentleg tilsette ikkje duger. Det vi har sagt, det er at vi ønskjer å få mest mogleg ut av dei kronene vi sprøytar inn i det offentlege rommet. Og då seier vi: Lat det bli konkurranse mellom offentlege produsentar og private produsentar! Men det er klart at dersom det blir nokre private produsentar, kvar skal dei hente arbeidstakarane sine frå? Jo, dei må kanskje hente dei frå det offentlege, og dermed er det eit signal om at dei er fullt ut dugande. Det er klårt at dei som jobbar i det offentlege, er dugande, men kanskje vi bør ha nokre incitament til at vi endå gjer vårt beste. Det burde vi kanskje alle ha. I så måte vil eg sitere min gamle ped.-lærar på lærarskulen. Han sa: Den dagen de blir nøgde med dykk sjølve som lærarar, skal de skrive avskjedssøknaden dykkar. Det burde kanskje gjelde oss politikarar også. Den dagen vi er nøgde med oss sjølve, bør vi slutte som politikarar. Vi må heile tida arbeide hardt mot det beste, nemleg å gjere kvardagen best mogleg for våre medmenneske.

Presidenten: Presidenten vil for øvrig bemerke at hun håper at denne debatten ikke blir fylt av altfor mange røverhistorier, og anbefaler kanskje at man har en annen språkbruk.

Ivar Østberg (KrF): Jeg skal ikke fortelle røverhistorier, men stille spørsmål.

Jeg har forstått det slik at Fremskrittspartiet er enig med alle oss andre i at vi skal ha mest mulig ut av de offentlige kronene. Jeg har nemlig ikke opplevd at noe parti ikke ønsker det. Men jeg har ofte hørt kritikk av at det i Norge skal være likt tilbud til alle, at vi ikke skal tåle noen forskjeller, ja, noen har kritisert dem som sitter med makten, for å lage et A4-tilbud. Det forundrer meg derfor at Fremskrittspartiet skal ha et likt tilbud til alle, uansett hvor de bor, uansett kommuneøkonomi.

Samtidig sier representanten Solholm i sitt innlegg at Fremskrittspartiet vil ha et system hvor man skal straffe de dårligst styrte kommunene, og så skal enkeltmennesket ha frihet til å velge akkurat slik det vil. Og så taler man for lokaldemokratiet, og så foreslår man fjernet regionaltilskuddet og Nord-Norge-tilskuddet, som nettopp har en distriktspolitisk begrunnelse. Man skal ha helse overalt hvor man måtte bo, men man legger opp til en politikk hvor Kyst-Norge risikerer en sterk desimering av befolkningen. Hvordan henger disse tingene på greip? Det er en rekke selvmotsigelser, slik jeg opplever fremstillingen av Fremskrittspartiets politikk.

Lodve Solholm (Frp): Eg ventar ikkje at det avgiftskåte Kristeleg Folkeparti skal skjøne så mykje av eit nytt system når ein har grave seg ned i eit gammalt system.

Eg har heller ikkje sagt at ein skal straffe dårlege kommunar. Eg har sagt at ein ikkje skal straffe kommunar som verkeleg gjer noko sjølve for å skape eigne inntekter. Men ein er ikkje nøydd til å straffe dårleg styrte kommunar for det. Ein treng berre ikkje premiere dei, slik som systemet er i dag, nemleg at ein tek frå dei som kanskje gjer noko sjølve, jf. då Kristeleg Folkeparti m.a. tok frå kommunane selskapsskatten og la den inn i fordelingspotten. Det er eitt system.

Når ein stykkprisfinansierer helse, omsorg og utdanning gjennom eit statleg finansiert ansvar, har det ingenting med kommunal økonomi å gjere når vårt system kjem inn. Dermed kan vi ta vekk regionaltilskotet, og vi kan ta vekk Nord-Norge-tilskotet og la det gå inn i den potten som skal dekkje opp stykkprisfinansieringa med statleg økonomisk ansvar for helse, omsorg og utdanning.

Det er mogleg at eg må bruke litt meir tid enn eit replikkordskifte for å få representantane frå Kristelig Folkeparti til å forstå det, men eg skal ta meg den tida. Eg reknar med at eg får tid til å gjere det utover kvelden.

Presidenten: Presidenten håper at det ikke skjer fra Stortingets talerstol, for det tror hun neppe det blir tid til.

Erna Solberg (H): Replikkordskiftet så langt har båret preg av mange generelle problemstillinger. Jeg har lyst til å gå helt konkret til verks i forhold til to forslag som ligger i innstillingen som er av rimelig stor betydning, og som jeg har vært forbauset over at Fremskrittspartiet ikke er med på.

Det ene er forslag nr. 6, hvor Høyre har fått med seg Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, om å se på en annen inntektsutjevning enn den vi har i dag, en utjevning som gradvis avtar når inntektene når 100 pst. av gjennomsnittet. Jeg vet at Fremskrittspartiet i utgangspunktet ønsker enda mindre inntektsutjevning, men jeg har vært forbauset over at Fremskrittspartiet ikke vil bidra til flertall i innstillingen for dette. Det er et utredningsforslag og kanskje noe som burde vært «second best» for Fremskrittspartiet. Jeg håper at det rett og slett skyldes at man ikke har tenkt nøye gjennom dette, og kanskje kan man revurdere standpunktet i løpet av debatten.

Dette tilsvarer det ønsket som er kommet fra representanter for de 22 kommunene som har vært samlet i Kristiansand, som representerer nesten 50 pst. av befolkningsgrunnlaget, og som ønsker en inntektsutjevning som gir større incentiver både til næringsutvikling, som Fremskrittspartiet har vært helt enig med Høyre i har vært viktig, og i forhold til skatteinnkreving. Derfor synes jeg det er så ulogisk at Fremskrittspartiet ikke er med, og de kan altså avgjøre at det blir et flertall for dette senere i dag hvis de nå velger å være med.

Det andre forslaget som jeg også er litt skuffet over at man ikke er med på, er forslag nr. 21, fra Høyre, som igjen er et forslag som det ut fra retorikken ville vært naturlig at Fremskrittspartiet var med på. Det er et forslag som gjelder utarbeiding av et faglig grunnlag for innarbeiding og videreutvikling av kriterier for rus/sosiale forhold for både kommuner og fylkeskommuner. Dette er spørsmål byene har tatt opp. Byene ønsker å få legitimerte endringer fordi de har spesielle sosiale forhold i byene som de i større grad mener det bør tas hensyn til i inntektssystemet. Det er helt i kjernen av det Oslo argumenterer for, men det gjelder også for de andre byene. Ut fra de signalene Fremskrittspartiet har gitt tidligere, synes jeg det er litt ulogisk at partiet ikke er med på dette, og jeg ville ønske at man vurderte dette på nytt igjen i dag.

Lodve Solholm (Frp): No skal ein kanskje ikkje føregripe stemmegivinga seinare i dag, men det er klart at Framstegspartiet – sjølv om vi ikkje er forslagsstillar eller medforslagsstillar – vurderer alle forslaga opp mot korleis vi skal stemme når vi skal votere ein gong ut på natta. I så måte skal eg love at eg ikkje skal overtyde representanten Østberg frå talarstolen, men at eg skal ta det ved andre høve.

Eg vil seie at det er ein del av det som ligg i forslaga og premissane, som har gjort at vi ikkje har vilja vere forslagsstillar, men vi vurderer fortløpande korleis vi skal gi vår stemme til dei enkelte forslaga når vi kjem fram til voteringa ut på natta ein gong.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sakens ordfører, Odd Eriksen, har overfor presidenten sannsynliggjort at det kan være oppstått en misforståelse i forhold til Lodve Solholms innlegg, og at det kan være mening i at dette blir oppklart allerede nå, i tilfelle det kunne få en innvirkning på den videre debatten. Presidenten lar derfor sakens ordfører få mulighet til å oppklare en eventuell misforståelse.

Odd Eriksen (A): Takk.

Jeg bad om ordet til en åpenbar misforståelse fordi representanten Solholm viste til en setning i innstillingen som komiteen var enig om skulle utgå, men som ved en feil fortsatt står der. Som følge av dette er en ny, beriktiget innstilling under trykking.

Dette er ikke bare en åpenbar misforståelse, dette er en utidig og lite redelig måte å bruke interne drøftelser i komiteen på.

Presidenten: Har Lodve Solholm noen grunn til å kommentere dette?

Lodve Solholm (Frp): Eg har berre halde meg til det dokumentet eg har her, og der står det ei lita setning. Eg var dessverre ikkje med på avgivingsmøtet, og eg har ikkje fått nokon beskjed om at den er stroken i det dokumentet eg har lese og førebudd meg på.

Presidenten: Da kan man vel anta at den opplysningen som er kommet fra sakens ordfører, er korrekt, og at man tar hensyn til det i den videre debatten om denne saken.

Ivar Østberg (KrF): I sine generelle merknader til kommuneøkonomien sier komiteens flertall, som Kristelig Folkeparti er en del av, at kommuneøkonomien ikke kan ses isolert fra den generelle økonomiske utviklingen i landet. Gårsdagens renteøkning fra Norges Bank understreker viktigheten av å holde en stram budsjettpolitikk for bl.a. å trygge sysselsettingen og hindre ytterligere renteoppgang. En samlet komite har da også merket seg at Regjeringen er oppmerksom på den oppståtte ubalanse i kommunesektorens finanser, og mener staten har et ansvar for å bidra til at denne ubalansen rettes i løpet av de kommende år.

Konsultasjonsordningen med kommunesektoren som regjeringen Bondevik innførte, er viktig for forståelsen av sektorens situasjon. Det er ikke lenger grunn til å tvile på virkelighetsbeskrivelsen.

Når KS hevder at kommunesektoren trenger en økning på 5-7 milliarder kr, tar Kristelig Folkeparti dette på alvor. Vårt forslag – hvor vi er sammen med Senterpartiet – om at den reelle vekst i kommunesektorens samlede inntekter fra 2000 til 2001 skal være 5 milliarder kr, blir på mange måter det viktigste.

Skal vi ha konsultasjoner for å oppnå en felles virkelighetsforståelse, må vi også ta hensyn til den virkeligheten vi er enige om.

Kristelig Folkeparti ønsker å ta hele landet i bruk. Derfor er det viktig å fortsette arbeidet for å bremse flyttestrømmen, stoppe den og helst snu den. Resultatet av den distrikts- og regionalpolitikk som er ført de siste år, viser gledelige resultater. I vårt arbeid med å endre inntektssystemet må vi ta hensyn til dette og sørge for at det fortsatt er liv laga i Distrikts- og Kyst-Norge. Vi og de framtidige generasjoner har bruk for hele landet for den verdiskaping som skal til for at vi skal kunne bevare Velferds-Norge. Et rettferdig inntektssystem tar hensyn til at folk må bo spredt, at avstandene er store, og at klimaet er forskjellig i vårt langstrakte land.

I kommuneøkonomiproposisjonen sier Regjeringen innledningsvis to ganger at Regjeringen tar forbehold om at det økonomiske opplegget for kommunesektoren kan bli strammere dersom den økonomiske situasjonen tilsier det når forslaget til statsbudsjett legges fram til høsten. I den vanskelige økonomiske situasjonen Kommune-Norge befinner seg i, er ikke det de signalene Regjeringen burde sende.

De tolv arbeiderpartiordførerne og 13 gruppelederne i mitt eget fylke Troms har sendt brev til Regjeringen om kommuneøkonomien. Her forlanges det ikke bare mer penger, men det stilles krav om at ingen av kommunene får redusert sin handlefrihet.

Kristelig Folkeparti hadde et ønske om å sørge for flertall for en bedret kommuneøkonomi, sammen med de andre sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, i likhet med tidligere år. Arbeiderpartiet valgte Høyre. Det stemmer dårlig med det statsminister Stoltenberg sa om utjamningsmeldinga i gårsdagens debatt, der han hevdet at velferdsstatens sikring lå nettopp i krysningspunktet mellom Arbeiderpartiet, SV og sentrumspartiene.

Kristelig Folkeparti er i prinsippet enig i at vi må avvikle tapskompensasjonen over fem år fra 2002, men forutsetter en skikkelig evaluering først. Flere kriterier mangler, som f.eks. klima, ambulansekostnader, kostnader knyttet til helsetjenesten i kommuner og fylker med lange avstander og spredt bosetting – for å nevne noen.

Kristelig Folkeparti er også enig i at vi skal beholde regionaltilskuddet og Nord-Norge-tilskuddet, men er dypt skuffet over at Regjeringen ikke har foreslått å prisjustere tilskuddet, slik regjeringen Bondevik har gjort de siste årene.

At Fremskrittspartiet foreslår å fjerne Nord-Norge-tilskuddet, viser at de ikke har forstått landsdelens utfordringer og store verdiskapning. Skal fiske og oppdrett være framtidsnæringer i Norge, må det bo folk langs kysten i Nord-Norge.

Kristelig Folkeparti ønsker å gi Kommune-Norge større handlefrihet. Da må de frie inntektene økes og øremerkede midler reduseres. Det er ikke antallet, men volumet som er avgjørende. I dag er det nesten 34 milliarder kr med øremerkede tilskudd. Regjeringen foreslår en reduksjon på 1,1 milliard kr.

Det er de generelle øremerkede tilskuddene som virker over hele landet, som må innlemmes i inntektssystemet, ikke de små, målrettede tilskuddene som virker i forhold til spesifikke funksjoner eller i deler av landet.

Jeg opplever Regjeringens forslag som direkte kulturfiendtlig. Tilskuddet til fylkeskommunale kulturoppgaver er på kun 9,5 mill. kr og gir tilskudd til bl.a. fem landsdelsutstillinger og 13 regionale kunstsentre.

Tilskuddet til scenekunst i fylkeskommunene er en måte å utbetale tilskuddet til kulturbåten «Innvik» på. Tilskuddet er bare på 2,5 mill. kr og utbetales gjennom to fylkeskommuner. De to siste årene har båten turnert fra Finnmark til Agder. Båten er ypperlig til turnébruk, særlig i distriktene. Ikke alle mindre kommuner i utkanten har lokaler som er egnet for teater, men de fleste har en kai som «Innvik» kan ligge ved. Kulturbåten bringer kultur ut i hele landet og er godt egnet for desentralisering av kulturtilbudet. Kulturbåten «Innvik» er fiskeri-, sjøfarts- og kystnasjonen Norge verdig.

Det vil bli en katastrofe for investering og drift av bokbusser dersom tilskuddet til mobile bibliotektjenester og biblioteklokaler avvikles. Det er et merkelig forslag all den stund ABM-meldingen – arkiv, bibliotek og museer – er til behandling i Stortinget. Til biblioteklokaler er det 79 prosjekter med et etterslep på 24,6 mill. kr til tilskuddsberettigede biblioteklokaler som foreligger i dag.

Ved behandlingen av lov om familievernkontorer i 1997 ble det klart uttrykt at tilskuddet skulle øremerkes. Under budsjettbehandlingen i 1999 ble dette understreket igjen i avtale med Arbeiderpartiet. Kristelig Folkeparti opplever forslaget fra Regjeringen som et klart avtalebrudd.

Kristelig Folkepartis forslag i forbindelse med øremerkede tilskudd øker volumet i antall kroner som innlemmes, i forhold til Regjeringens forslag.

Kommunene i Troms og Finnmark har i år opplevd ekstreme vær- og snøforhold. Dødsulykker, evakuering, stengte veier på grunn av ras og skredfare har vært normalsituasjonen i vinter. Kommunalministeren har selv besøkt bl.a. Hammerfest.

Jeg har selv besøkt Lyngen, hvor fem menneskeliv gikk tapt da en buss ble feid på havet. Forslaget om overføring av 15 mill. kr til Statens Naturskadefond til bruk for skredsikring i kommunene er for lite. Kristelig Folkeparti foreslår sammen med Senterpartiet og SV en fordobling av dette beløpet. 30 mill. kr er nok heller ikke nok, men representerer en betydelig forbedring. Lyngens Høyre-ordfører, sammen med Arbeiderpartiets ordførere i Nord-Troms, vil vanskelig kunne forstå den manglende støtte til forslaget.

Kristelig Folkepartis støtte til inndelingstilskuddet har en viktig premiss: Kommunesammenslåinger skal initieres fra kommunene selv og være frivillige. For Kristelig Folkeparti er det viktig at gevinsten ved kommunesammenslåing tilfaller lokalmiljøet og kommunene selv.

Av hensyn til de små kommunene er det viktig at komiteinnstillingen foreslår å innarbeide regionaltilskuddet i inndelingstilskuddet for kommuner som ved sammenslåing ville mistet dette tilskuddet.

Kristelig Folkeparti ønsker rettferdighet i inntektssystemet, derfor forslaget om å kompensere etter dagens regler for de kommuner som ble tvangssammenslått i 1991. Jeg tenker da spesielt på Arendal og Fredrikstad.

Vi har både i går og i dag hatt debatt om brevet av 19. mai og det dramatiske og uakseptable kuttet som vi har fått i eldreomsorgsplanene. Det er ingen tvil om at Kommune-Norge opplever at det ved dette brevet er innført kvoter som de ikke kan leve med. I mitt eget fylke – Troms – er planene på 1 800 enheter blitt redusert til 785 enheter. Det betyr altså en reduksjon i forhold til planene på over 1 000 plasser, med mer enn 50 pst. Dette er ikke akseptabelt. Derfor har vi fremmet det forslaget som vi har fremmet.

Til slutt vil jeg få ta opp forslag nr. 5 og nr. 6, som Kristelig Folkeparti har sammen med Høyre og Senterpartiet, forslagene nr. 9-13, fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og forslagene nr. 14 og 15, fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Jeg gjør oppmerksom på at det i forslag nr. 13 må ha sneket seg inn i en skrivefeil. Det står: «Følgende forslag opprettholdes som øremerket». Det skal stå: «Følgende tilskudd opprettholdes som øremerket».

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Østberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg vil gripe tak i det siste representanten Østberg var inne på i sitt innlegg, eldrereformen. Stortinget bør kunne være enig om at den eldrereformen vi nå er halvveis inne i, har vært en meget positiv reform ute i kommunene. Jeg ser av innstillingen at Kristelig Folkeparti vil

«… videreføre eldrereformen uten innskrenkninger av godkjenninger av nye prosjekter inntil Stortinget har behandlet St. meld. nr. 34 (1999-2000) og tatt stilling til om planen skal utvides».

Er ikke Kristelig Folkeparti redd for at dette kan medføre en situasjon hvor de som søker først, får sine planer godkjent, mens det reelle behovet kommer i annen rekke? I tilfelle det til høsten blir vedtatt å forlenge eldrereformen, slik Kristelig Folkeparti også foreslår, hvor mange milliarder vil partiet da legge inn i en forlenget plan, og hvordan vil partiet i tilfelle finansiere dette? Skal andre ting kuttes, eller skal man inn med nye, friske milliarder?

Som saksordfører for St.meld. nr. 34 er jeg spesielt opptatt av hvordan Kristelig Folkeparti skal takle dette. Det er jo ikke mer enn vel halvannet år siden Kristelig Folkeparti i regjeringsposisjon foreslo å forlenge med to år den perioden for eldresatsing som vi er inne i, men ikke fikk det gjennom.

Ivar Østberg (KrF): Det er ingen tvil om at Kristelig Folkeparti ser på eldrereformen som en positiv reform. Det var debatt i forkant av denne reformen. Partiene hadde forskjellige forslag for hvordan man skulle styrke eldreomsorgen, og man klarte ikke å komme til enighet før man sa at nå får vi slutte å krangle. Vi fikk da lagt fram forslaget om reformen, og det var enstemmig tilslutning til denne. Reformen er udelt positiv.

At vi tidligere har foreslått at man skulle kunne bruke lengre tid, er kjent. Det er også de signalene som kommer fra kommunene om at de kunne trenge lengre tid. Nei – Kristelig Folkeparti ønsker ikke at «den som kommer først til mølla, får først male». Kristelig Folkeparti foreslår derfor at man allerede nå ber Regjeringen å komme fram med et opplegg som ikke bare forlenger, men utvider reformen. Det hersker ingen tvil hos meg om at det både i representanten Arnesens og mitt hjemfylke, Troms, er behov for flere av de planer som nå foreligger, og som i henhold til brevet av 19. mai ikke kan gjennomføres. Kommunene Tromsø og Harstad, de to tettest befolkede områdene, har planer om sykehjemsutbygging, men har allerede fått beskjed om at de i henhold til brev av 19. mai ikke kan gjennomføre disse planene. Det er ikke eldrereformen verdig. Hvor mye den skal utvides, får både debatten omkring St.meld. nr. 34 og Regjeringens senere framlegg, og debatten om det, avgjøre.

Lodve Solholm (Frp): Det blei visst litt om Nord-Noreg igjen, og eg må berre få replisere til Kristeleg Folkeparti. Representanten forstod ikkje korleis vi kan ta vekk Nord-Noreg-tilskotet og likevel ha folk i Nord-Noreg. Jau – Framstegspartiet vil, i motsetning til Kristeleg Folkeparti, som ønskjer å skattlegge folket til «the bitter end», la verdiskapinga bli verande der den blir skapt, og då treng vi ikkje noko Nord-Noreg-tilskot, då treng vi ikkje regionaltilskot heller, og då treng vi ikkje avgiftskåte politikarar som skal dra skattar og avgifter inn, for så å sitte i denne salen å fordele dette ut igjen nærmast etter eige skjøn.

Så tilbake til det avgiftskåte partiet Kristeleg Folkeparti, som Ivar Østberg tilhøyrer. Han vil no forsterke kommunanes høve til å krevje inn eigedomsskatt, pålegge spesielt kanskje den eldre generasjonen større skattebyrde. Folk som har bygd hus, som no bur i område som kanskje blir høgt verdsette, som sit med minstepensjon, skal betale ein ny skatt på pengar som dei har betalt skatt på før, nemleg sparepengane sine, som dei kanskje har spart ved å gje avkall på ferie for å betale ned hus og heim og skaffe seg ein bustad til sin alderdom. Kristeleg Folkeparti vil altså pålegge kommunane å gripe fatt i endå meir pengar frå desse menneska, for vi veit alle at dei som sit med dei største eigedomane, dei klarer alltids å kome seg unna.

Ivar Østberg (KrF): Representanten Solholm har bekjent at han ikke var med på selve avgivelsesmøtet. Men han har vært med i prosessen, og hadde han fulgt med i hva Kristelig Folkeparti står for, hadde han visst at han ikke snakker sant når han sier at vi vil pålegge kommunene å innføre eiendomsskatt.

Kristelig Folkeparti har understreket at dette er en frivillig sak, samtidig som vi er helt enig i at det er lite lurt av kommuner som ikke innfører eiendomsskatt, å syte over dårlig råd.

Om vi er avgiftskåte – de øynene som ser, får vel vurdere det. Jeg vet ikke riktig om det er den type kåtskap eller annen kåtskap vi har. Vi er imidlertid enig med Fremskrittspartiet i at forurenser f.eks. bør betale for forurensningen, og da må vi av og til legge på noen avgifter for å få til det. Jeg lurer jo da på om Fremskrittspartiet har gått vekk fra det prinsippet.

Så sier representanten Solholm at verdiene skal bli der de blir skapt. Det er jo nettopp det som bl.a. ligger i Nord-Norge-tilskuddet, å tilbakeføre noen av verdiene. I Kvænangen kommune, med sine ca. 1 500 innbyggere, produserer de pr. hode for mellom 150 000 og 200 000 kr i eksportinntekter til landet. Jeg skulle like å se om noen av de sentrale strøk som Fremskrittspartiet gjerne skulle styrke, produserer for like stor eksportverdi.

Karin Andersen (SV): I innstillinga står sentrumspartiene og SV sammen om flere merknader. Vi sier at det er viktigst å løse velferdsoppgavene først framfor å øke privat forbruk hos dem med høyest inntekt og formue. Vi sier også at det er nødvendig å styrke skole, helse og omsorg, og det kan man gjøre ved å omfordele fra andre sektorer og ved å øke skatten på de store kapitalinntektene.

Med forskrekkelse ser jeg da at mens vi behandler kommuneøkonomiproposisjonen, er sentrumspartiene med på å sikre flertall for å gi 2,4 milliarder kr i skattelette til de rikeste. De får fast fisk. Mens den skatteomleggingen som sentrumspartiene og SV er enige om, og som vi hadde trengt å forene krefter om for å få Arbeiderpartiet med på, nemlig å skattlegge aksjeutbytte på mottakers hånd, den skal vente. I mellomtida vil de inntektene som vi skal sikre bedre helse og skole for, renne bort mellom fingrene. Så jeg ser faktisk ikke på Kristelig Folkeparti som noe spesielt skatteparti, tvert imot frykter jeg at de kjører et dobbeltløp som gjør at vi ikke greier de viktigste oppgavene først. Jeg ønsker at Østberg kanskje kunne forklare hvorfor de velger denne målløse strategien i skattepolitikken.

Så ønsker jeg å spørre Kristelig Folkeparti om de kan begrunne hvorfor de ikke støtter SVs og Fremskrittspartiets forslag om stykkprisfinansiering for særlig ressurskrevende brukere. Dette er for å gi disse brukerne et trygt, stabilt og godt tilbud fra år til år. Det er ingenting som egner seg så dårlig for skjønn som dette. Hadde vi greid å sikre dette, hadde vi for det første gitt disse brukerne en trygghet, og vi hadde også gjort et vesentlig løft for mange små kommuner der dette er en utgift de ikke makter.

Ivar Østberg (KrF): Når Fremskrittspartiet beskylder oss for å være avgiftskåte og SV beskylder oss for ikke å legge på skatter, så regner jeg med at vi har funnet en god balanse mellom ytterpunkter. Der hører Kristelig Folkeparti hjemme. Vi står for det vi har sagt i innstillingen.

Når det gjelder de ressurskrevende brukere, så er Kristelig Folkeparti opptatt av den ordningen. Vi er glad for at ordningen ble innført, og vi er bekymret for at ordningen ikke skal bli så god og målrettet som den bør være, hvis vi er avhengig av et tilfeldig skjønn. Det forslaget som Fremskrittspartiet og SV har fremmet, forutsetter en 100 pst. statlig toppfinansiering. Det tror ikke vi er et riktig prinsipp. Vi tror at det også over 600 000 kr, slik som SV og Fremskrittspartiet har foreslått, burde være en kommunal egenandel. Representanten Karin Andersen vet at det har vi diskutert, men det klarte vi ikke å bli enige om i denne omgang. Men jeg ser ikke bort fra at vi må over på en ordning hvor dette blir en form for stykkprisfinansiering, hvor vi gjør oss fri fra et skjønn.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Erna Solberg (H): Det er ingen tvil om at norske kommuner har en meget anstrengt økonomisk situasjon for tiden. De fleste kommuner står overfor store omstillingsprogram for å få aktivitet og inntekter til å passe sammen. Deler av dette er Stortingets ansvar, og deler av det er kommunenes ansvar. Vi er oppe i en situasjon hvor det nasjonaløkonomisk er et høyt aktivitetsnivå, som skaper en anstrengt arbeidsmarkedssituasjon. Det er altså en situasjon med problemer i kommuneøkonomien, samtidig som vi har behov for makroøkonomisk stram styring, og en rekke nasjonale programmer som har lagt beslag på store deler av veksten i kommunesektoren. Vi har sett en sterk øremerking av tilskudd og en lav vekst i frie inntekter i alle årene på 1990-tallet. Dette er blitt supplert med en generell trend i forhold til mer rettighetslovgivning, økt detaljstyring gjennom lover, forskrifter og rundskriv overfor kommunesektoren.

Alt dette medfører at det er vanskeligere å effektivisere i den enkelte kommune, fordi man møter mange barrierer for å tenke nytt, annerledes, eller organisere seg på andre måter enn det som er forutsatt i de statlige planer. Rapporteringsrutiner og lov- og regelverk og de økonomiske betingelsene stenger ofte for lokale løsninger.

Vi har et ansvar for å gjøre noe med denne utviklingen. Kommunene har også et ansvar, og det ansvaret går ut på å drive mest mulig effektivt innenfor de rammene de har. Der opplever vi nok at en del kommuner av politiske grunner velger å gjøre noe annet enn å sette hensynet til innbyggernes tjenester i sentrum, fordi man politisk er imot f.eks. anbudsordninger, og dermed mulighetene for å få mer penger til flere tjenester.

For Høyre har stikkordene for kommuneøkonomien de senere årene vært: mer frie inntekter, reduksjon i øremerkede midler, reduksjoner i lov- og regelverk. Og som en parentes: Jeg merker meg ofte at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet kniver om hvem som har æren for den såkalte forenklingen som foregår på kommunesektoren. Jeg minner da bare om at det tok et år før sentrumsregjeringen var villig til å oppfylle stortingsflertallets vedtak fra lokaldemokratidebatten om å igangsette et slikt program. De kom sent. De kom kanskje godt, men de kom altså sent.

For Høyre har det vært viktig at det økonomiske opplegget for år 2001 skulle innebære en reell økning i de frie inntektene for å gi kommunene et bedre handlingsrom. Vi har derfor støttet Regjeringens opplegg på 1,5-2 milliarder kr i økte frie inntekter neste år, og har samtidig sagt at vurderingen av nivået på de ulike øremerkede ordningene må man komme tilbake til i forbindelse med budsjettet. Det er også viktig å understreke at det vi i dag behandler, er inntektssiden i kommuneøkonomien. Hva kommunene faktisk kommer til å få for de økte rammene, blir først klart når budsjettet behandles til høsten og man ser hvilke nye kreative utgiftsforslag som måtte komme både fra Regjeringen og fra andre partier på Stortinget, f.eks. knyttet til avgifts- og skatteforslag eller egenandeler for arbeidsgivere når det gjelder velferdsordningene. Dette er like bestemmende som inntektssiden for hva kommunene faktisk kan gjøre til neste år.

Vi er også enig i at en større andel av de frie inntektene må gå til fylkeskommunene fremfor primærkommunene, fordi det er en større akutt økonomisk krise i fylkeskommunene. Dette er også avspeilet i det opplegget Høyre har i forbindelse med sykehusbehandlingen, i revidert nasjonalbudsjett for 2000.

Selv om vi er enig med Arbeiderpartiet i totalrammen, hadde vi primært likevel ønsket en annen fordeling i budsjettopplegget for 2000 enn Regjeringen. Vi ønsket å fryse innføring av tapskompensasjonen og regionaltilskuddet på 2000-nivå, slik vi også foreslo for inneværende år. Vi ønsket en økning i skatteandelen allerede fra 2001. Omfordelingsprofilen har vi ikke fått tilslutning til fra andre partier, og vi har derfor valgt å støtte Regjeringens fordelingsopplegg med den vesentlige endringen som det nå er et bredt flertall for i komiteen, at skatteandelen av inntektene skal økes til 46 pst. allerede fra neste år. For Høyre har dette vært viktig, for vi har ved hver eneste korsvei de siste seks årene motarbeidet at man skulle senke skattøren og dermed skatteinntektsandelen av de frie inntektene. Fromme ønsker om å øke skatteandelen har de siste to årene vært gjentatt fra flertallet, uten at man har klart å gå den veien i praksis. Nå får vi til en snuoperasjon som jeg håper vil få virkning også utover 2001, slik at vi i alle fall når målet om 50 pst. raskt, kanskje enda mer.

Regjeringen har smykket seg med at de har foreslått 14 øremerkede tilskudd avviklet eller innlemmet i inntektssystemet fra 2001. Høyre foreslo allerede i fjor 14 øremerkede tilskudd innlemmet. Men det er en stor forskjell på de forslagene Høyre har kommet med, og de forslagene Regjeringen har kommet med. Mens Høyre hadde en hovedtyngde av forslag som ville gitt mer frie inntekter til primærkommunene, er nesten alle større tilskudd som Regjeringen har foreslått, knyttet til omlegginger overfor fylkeskommunene.

Regjeringens omlegging av øremerkede midler for 2001 ville altså ikke hatt noen særlig effekt på primærkommunene, hvor det kanskje ville vært størst behov. Derfor er jeg glad for at vi i år har fått flertall for at skolefritidsordningen allerede fra skoleåret 2001-2002 skal innlemmes i inntektssystemet. Det gir faktisk en endring også på dette for primærkommunene.

En stor del av innstillingen vi har til behandling i dag, dreier seg om føringer for det fremtidige inntektssystemet. Det er en lang vei å gå etter vår mening før vi kommer over på et inntektssystem som sikrer de tre hovedhensyn Høyre mener et inntektssystem for kommunene skal bygge på. Det ene hovedhensynet er at overføringene først og fremst skal være basert på objektive kriterier, dvs. at det skal tas hensyn til kommunenes ulike muligheter i forhold til kostnader på utgiftene for å gi et noenlunde likeverdig tjenestetilbud. Det andre viktige punktet er at inntektssystemet må stimulere kommunene til økt verdiskapning i egen kommune. Det tredje punktet er at inntektssystemet skal stimulere til lokalt selvstyre.

Det er en underlig logikk at de som har fått for mye før, fortsatt skal få for mye. Det er en like underlig logikk at når man fjerner en tapskompensasjon, innfører man nye kompensasjonsordninger for tap av tapskompensasjon. Jeg hadde ønsket litt mer politisk mot fra Regjeringen i denne saken.

Opprinnelig ønsket vi et hurtigere tempo, men vi er med på å sikre det tempoet Regjeringen har lagt opp til, slik at vi er sikker på at tapskompensasjonsordningen skal bli historie om noen år. Når vi er ferdig med å nedbygge tapskompensasjonsordningen, har det gått 13 år fra Stortinget konstaterte at det var behov for å gjøre noe med fordelingen mellom kommunene, og det er 15 år siden Høyre tok opp det første forslaget om dette. Men mangelen på perfekthet i inntektssystemet må ikke medføre handlingslammelse, og det mener jeg sentrumspartiene har fått.

Vi har identifisert flere områder som vi også mener bør utredes nærmere. Vi mener man må gå igjennom rusproblematikken og de sosiale forholdene for kommunesektoren, ikke bare for fylkessektoren, ikke minst for å få en skikkelig vurdering av om det er flere byer i Norge som burde hatt kompensasjon for særlige forhold på dette området. Det dreier forslag nr. 21 seg om. Jeg er forbauset over at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke er med på det, for i merknadene sine gir de den typen signaler. Samtidig har Anita Apelthun Sæle gått ut og sagt at dette er hun for, at det i fremtiden skal bli et storbytilskudd og ikke bare et hovedstadstilskudd. Veien for å få det til må jo gå gjennom å identifisere de objektive områdene som det i så fall skal kompenseres for.

Vi har fått et bredt flertall for våre ønsker om en gjennomgang av inntektssystemet i forhold til vekstkommunenes problemer, også deres problemer knyttet til kapitalutgifter. Vi ser et klart behov for å fremjustere hvilket befolkningstall som skal ligge til grunn for rammetildelingene, men vi er ikke klar for å konkludere pr. 1. oktober, slik sentrumspartiene har foreslått. Vi mener f.eks. at elementer av fremskrivning av vekst kan være én tanke, justeringer etter et halvår f.eks. kan være en annen. Dette må vi altså få utredet nærmere for å få et sikkert grunnlag for hvordan vi integrerer disse problemene, og vi har ikke tenkt å konkludere før vi faktisk ser resultatene av en slik utredning.

Vi er også glade for at vi sammen med Arbeiderpartiet får et flertall for å gjennomgå om nivået på de tre særlige delene i inntektssystemet, Nord-Norge-tilskuddet, regionaltilskuddet og hovedstadstilskuddet, skal få en klarere begrunnelse i forhold til hva man skal kompensere gjennom disse ordningene, og om nivået er riktig derfra. Vi mener det er grunnlag for å vurdere om ikke vi for ofte tyr til å smøre på på noen av disse områdene, uten at man klart har spesifisert hvorfor man faktisk gjør det, og at dette er noe av det manglende politiske motet jeg nevnte tidligere.

Det vi foreløpig ikke har fått flertall for, som vi mener er vesentlig å få til, er en ny gjennomgang av hvordan inntektsutjevningen i systemet skal være. Vi synes det har kommet viktige innspill fra bl.a. det stormøtet som har vært i Kristiansand om kommuneøkonomien. Det er i tråd med de ønsker som vi har ment at man burde tenke nytt på, som vi også adviserte i en interpellasjonsdebatt tidlig i mai.

Nå har jeg hørt at Fremskrittspartiet skal vurdere dette utover natten, og håper at vi kan komme noe gladere ut fra de sluttelige voteringene når Fremskrittspartiet er ferdig med denne vurderingen. Det ville være ulogisk og nok forbausende for Fremskrittspartiets lokalpolitikere hvis det var dem det skulle stå på at vi fikk en slik runddreining.

Til slutt vil jeg ta opp de forslag som Høyre fremmer i innstillingen.

Presidenten: Representanten Erna Solberg har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Selv om representanten Solberg ikke var inne på eldrereformen og det som er Høyres mening, føler jeg at jeg må få oppklart en del spørsmål omkring det.

Høyre har på side 12 i innstillingen følgende merknad:

«Disse medlemmer mener likevel at endelige prioriteringer mellom ulike oppgaver må gjøres av det enkelte kommunestyre eller av Stortinget som lovgivende og bevilgende myndighet.»

Høyre er så med i en enstemmig komitemerknad som understreker behovet for å prioritere bygging av plasser i nærmiljøet til personer med heldøgns omsorgsbehov framfor generell omsorgsboligbygging. Uansett hva som måtte bli resultatet av behandlingen av St. meld. nr. 34, ser ikke Høyre at noen må prioritere de eldste eldre, altså de med heldøgnsbehov?

Så har vi problematikken som bl.a. Bærum kommune er oppe i, der de planlegger både omsorgsboliger og permanente sykehjemsplasser i Syden. Mener representanten Solberg dette harmoniserer med den enstemmige komitemerknaden som sier at vi må prioritere bygging i nærmiljøet? Å prioritere er jo å si nei til noe. Mitt spørsmål blir derfor: Hvem mener Høyre skal foreta prioriteringene?

Erna Solberg (H): Hvis man tar merknader ut av den sammenhengen de står i, vil man selvfølgelig kunne lese høyt fra alle partiers merknader og oppfatte dem som inkonsekvente.

Den første merknaden representanten Gaundal leste opp, er en kommentarmerknad til flertallets merknad knyttet til hva disse samtalene mellom Regjeringen og KS skal dreie seg om, hvor vi har understreket at de som faktisk foretar prioriteringene, enten må være denne sal eller kommunestyrene. Det er ikke i forhandlingene mellom KS og Regjeringen det skal foretas politiske prioriteringer mellom kommuner eller andre. Det har altså ingen ting å gjøre med forholdet mellom hva som skal fordeles av Stortinget, og hva som fordeles i kommunestyret.

Vi ønsker at vi skal ha minst mulig føringer fra Stortinget på videre oppfølging av de områdene hvor det ikke er spesielle tiltak. Men når det gjelder selve handlingsplanen, som er den aktuelle debatten, er det jo et problem at vi må ta konsekvensen av at vi har laget en handlingsplan. Og det er det vi på mange måter gjør. Når vi først har begynt å prioritere og trekke frem spesielle områder, som vi har gjort med eldreomsorgsplanen, er vi nødt til å fullføre det. Jeg synes egentlig at f.eks. Regjeringens holdning til 24 400 som et religiøst tall er relativt naivt. For man vet at konsekvensene av å innføre øremerkede ordninger er at flere hiver seg på dem. Det er et av systemproblemene med en øremerket ordning at flere kommer til å melde seg på enn dem man hadde i henhold til behovsanalyser – spesielt de kommunene som hadde litt bedre råd og som kanskje ikke hadde de største problemene innenfor eldreomsorgen. Det er den biten som går på eldreomsorgspakken.

Jeg tror altså at høstens behandling kommer til å medføre et høyere antall. Jeg tror jeg kan si det allerede i dag. Det kommer til å bli en konklusjon på et høyere antall til høsten. Men hvor det blir, og hvor mye det er, må man gå gjennom i Stortinget og se på hva som er det reelle. Og så må vi begynne å stille de faglige kravene knyttet til det.

Jeg synes ikke at jeg som stortingsrepresentant skal overprøve et kommunestyre som måtte velge f.eks. å sende noen av de eldre til Syden. Det må de få lov til å gjøre. Jeg synes det viktigste er at det er enkeltindividene man da prioriterer for, og ikke bare politikernes ønske om å markere noe.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Høgre gjev i dag arbeidarpartiregjeringa støtte på avgjerande punkt i det høgst førebelse opplegget for kommuneøkonomien for 2001: ramma på 3,5-4 milliardar kr i høve til revidert nasjonalbudsjett, signal om omlegging av inntektssystemet med dramatiske reduksjonar for dei mindre kommunane, ein overstimulans til kommunesamanslåing og eit opplegg for sentralisering og for reduksjon av offentleg sektor.

Dei gjev òg støtte til avvikling av svært verdifulle kultur- og miljøtiltak. No har Høgre rett nok fått Arbeidarpartiet med på innlemming av mobile bibliotektilbod i staden for avvikling. Reaksjonane på det tilseier likevel at ei avvikling kan bli resultatet.

Eg har to spørsmål til Erna Solberg. For det første: Er ho overraska over at saksordføraren i si framstilling seier at Arbeidarpartiet søkjer støtte hjå Høgre på eitt punkt, nemleg for avvikling av tapskompensasjonsordninga, når Høgre vitterleg gjev støtte på svært så sentrale punkt elles i opplegget?

Og spørsmål nr. 2: Erna Solberg var ute i diverse medium med krav om at brevet av 19. mai om eldreplanen måtte trekkjast tilbake. Ho er noko meir uklar i dag, sjølv om ho no forskoterer eit resultat av St. meld. nr. 34 som inneber fleire einingar og fleire år. Er ikkje den praktiske konsekvensen av den fleirtalsmerknaden ho allereie står inne i, som gjev tilslutnad til søknader som fyller eksisterande krav inntil Stortingets behandling, nettopp eit signal om at kvotane må trekkjast tilbake?

Erna Solberg (H): På det siste spørsmålet skal jeg svare ja. Det er slik at de praktiske konsekvensene er at Regjeringen ikke har Stortingets støtte til å praktisere noen kvoter før Stortinget har fått behandlet denne handlingsplanen. Og det går klart frem når vi sier at de som har planer som er faglig holdbare, skal få dem godkjent. Jeg skjønner hvorfor man har laget kvotene, jeg skjønner bare ikke hvorfor man ikke har sørget for å få dette til diskusjon, siden det er et så sterkt inngrep i forhold til Stortinget, f.eks. i kommuneøkonomiproposisjonen. Nå ligger alt i handlingsplanen, og da må det behandles på det tidspunktet. Men Regjeringen har ikke noe flertall for å praktisere noen kvoter. I praksis må det bety at Regjeringen – hvis de ikke tar kontakt med fylkesmennene og sier at innholdet i brevet ikke lenger gjelder – vil ha et problem i forhold til et stortingsflertall, hvis det skulle være konsekvensen. Når vi har fjernet en del av den merknaden som opprinnelig var, som altså alle har vært med på å fjerne, det er ingen som har ønsket å opprettholde den av flertallet i komiteen, har det vært ut fra et ønske fra regjeringspartiet om at man ikke skulle instruere så klart – de hadde tatt meldingen, slik jeg oppfattet det, for lengst.

Når det gjelder spørsmålet om hva vi har fått Arbeiderpartiet med på eller hvor vi står sammen, var vi på noen områder faktisk bare enig i utgangspunktet med Arbeiderpartiet. Vi var enige om et nivå på frie inntekter på 1,5–2 milliarder kr. Det var ikke noe behov for oss å diskutere oss sammen, når vi i utgangspunktet mente at Regjeringen hadde truffet noenlunde med hvor det skulle ligge. Så kan man si at det betyr at vi står sammen. Vel, det er greit det, vi kan stå sammen om enten det Høyre mener eller det Regjeringen mener. På noen punkt har vi sørget for at kommunene får et klart svar nå, istedenfor at vi skulle bidra til – fordi vi hadde en annen type innretning som vi visste vi ikke kom til å få flertall på – å lage et politisk spill frem til budsjettet til høsten. Vi har sørget for at det ikke blir et slikt politisk spill, og vi har samtidig sørget for at vi har et klart flertall for at tapskompensasjonen skal gå ned, og et par andre områder som jeg gjerne kommer tilbake til senere, men det var mange ting å ta opp.

Karin Andersen (SV): I innstillingen innrømmer Høyre at det er en stor ubalanse nå i kommuneøkonomien, og at denne har oppstått i de årene da Høyre støttet budsjettoppleggene, og i fjor, da de var villige til å legge seg på den samme ramma som opplegget var – det ble i hvert fall sagt.

Det som SV er bekymret for i denne sammenhengen, er det veldige gapet som er i ferd med å utvikle seg mellom standarden på de tjenestene man får i offentlig sektor, og den standarden man har i privat sektor. På skolesiden er dette skjærende, og der har Høyre og SV vært veldig enige om at her må noe gjøres. Ja, det er endog blitt slik at Høyre og SV nå er enige om at staten faktisk må kompensere for nødvendige lønnsoppgjør som staten fremforhandler for lærerne, slik at kommunesektoren har noen penger å betale disse lønningene med, og at det ikke skal gå ut over den ellers dårlige nok standarden på skolen. Så langt er dette bra.

Da er det spørsmål om de andre tjenestene i offentlig sektor, på helse- og omsorgssektoren og på sjukehusene. Hva i all verden er grunnen til at Høyre ikke greier å følge samme resonnementet der? Er det fordi Høyre ser at der er det et større privatiseringspotensial, og ønsker at kommuensektoren skal ha en konkurranseulempe på dette området og være nødt til å tilby dårligere lønns- og arbeidsforhold for sjukepleiere, omsorgsarbeidere osv. som skal ha disse jobbene, slik at de vil søke seg ut av offentlig sektor og over i private tilbud? Er dette en strategi – en privatiseringsstrategi – fra Høyre, fordi de ser at det er større marked for private omsorgs- og helsetjenester enn det det er på skolesida? Ser ikke Høyre at det resonnementet de har i forhold til skole, burde følges opp slik at det ble kompensert for lønnsoppgjør også når det gjelder helse og omsorg?

Erna Solberg (H): Vi står sammen med SV om et ønske om å gjøre noe med rekrutteringen av lærere, og vi står sammen med SV om en klar prioritering av skole og skolepolitikk. Men så har jeg lyst til å si at vi står milevis fra hverandre når det gjelder innholdet i skolepolitikken på veldig, veldig mange områder. Det er klart at vi står for en diametralt forskjellig oppfatning av hva som skal til for å gjøre skolen til det vi ønsker at den skal bli, nemlig et grunnlag for å skape kunnskap, skape selvstendige individer og skape mennesker som i fremtiden også kan bidra til både verdiskaping og å sikre en god offentlig sektor i Norge. Der er veivalgene våre ulike, og det er klart at mye av vår skolepolitikk dreier seg om innhold, mens jeg synes mye av SVs politikk dreier seg om fysiske omgivelser. Vi synes at innholdet her er ganske viktig, og det er grunnen til at vi er så opptatt av lærerne. Lærerne er faktisk den viktigste biten av innholdet i skolen, fordi vi vet at forskjellen på hva en elev lærer i løpet av de årene han går på skolen, og hvordan en elev trives på skolen, i veldig stor grad er avhengig av lærerens kompetanse og kunnskap, men også de menneskelige kvalifikasjonene læreren har.

Så til spørsmålet om helse og omsorg. Situasjonen er slik at på lærersiden er det staten som forhandler, foreløpig. Det har gjort at det er lettere for oss å si noe om lønnsbiten der, fordi det er staten som har hatt forhandlingsbiten. Men det er klart at når vi prioriterer noe, betyr det at vi må prioritere ned noe annet. Det har ført til at det har vært andre arbeidstakergrupper i det offentlige vi ikke har gitt denne klare prioriteten til. Men vi har på den andre siden også bidratt gjennom budsjettet, f.eks. i revidert nasjonalbudsjett, til en kraftig satsing på helse. En av grunnene til at vi er med på å prioritere mer midler til fylkeskommunene enn til primærkommunene i det opplegget vi er enige med Regjeringen om, er faktisk at vi ser at fylkeskommunene må være i stand til å ta på seg ansvaret for å drive helsesektoren sin skikkelig. Det er et prioritert område for Høyre det også.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Høgre sikrar i dag fleirtal for Regjeringa sitt forslag til kva midlar kommunar og fylkeskommunar førebels skal få til neste år, m.a. for å driva barnehagar, skular og eldreomsorg. Det må vera ein tankekross for mange av Arbeidarpartiet sine eigne folkevalde i Kommune-Noreg at Regjeringa la fram eit kommuneopplegg som Høgre stod klar til å støtta frå fyrste dag. Både statsministeren og kommunalministeren plar understreka kor viktig det er at Arbeidarpartiet og sentrumspartia står saman for å sikra eit godt velferdstilbod.

Senterpartiet føreslår å auka inntektene til kommunar og fylkeskommunar med reelt 5 milliardar kr neste år i forhold til i år. Vi veit at det trengst ytterlegare midlar. Det er i dag ein ubalanse mellom dei oppgåvene kommunane er pålagde, og dei midlane som er til disposisjon. Sentrumsregjeringa tok initiativ til ei konsultasjonsordning med Kommunanes Sentralforbund. Vi har store forventingar til det grunnlaget som no er lagt for ei felles forståing av både underskot og utfordringar framover.

Senterpartiet tek på alvor at mange kommunar har tyngjande gjeld, og at staten gjennom underfinansiering av nye reformer er medansvarleg. Det er auka aktivitetsnivå og ikkje auka inntektsnivå som skaper press i norsk økonomi. Dersom auka inntekter i kommunesektoren blir nytta til å gjenoppretta balansen i kommuneøkonomien ved sletting av gjeld, vil verknaden vera auka handlefridom for mange kommunar som i dag slit. Fleire vil då ha høve til å føra vidare dagens tilbod, anten det gjeld skule, pleie og omsorg, fritidstiltak, rusmiddelomsorg eller tiltak for funksjonshemma. Arbeidarpartiet sitt forslag inneber dessverre vanskelege kutt for mange. Dei mange meldingane vi har fått til komiteen frå kommunar og regionråd, seier sitt om det.

Bakgrunnen for Senterpartiet sitt forslag om ei utgreiing av ei gjeldssaneringsordning for kommunar og fylkeskommunar er altså å gje kommunane noko meir fridom, men utan samstundes å medverka til auka press i økonomien. Ordningane må vera rettferdige. Dei kommunane og fylkeskommunane som har vist god økonomistyring, eller som står framfor store investeringar, må få sin rettmessige del av ei slik handsrekking frå staten.

Så til omlegginga av inntektssystemet: Senterpartiet går mot gradvis å fjerna tapskompensasjonen frå 2002. Regjeringa sitt forslag kan få dramatiske følgjer for ei rekkje små distriktskommunar. Vi vil fyrst ha ei grundig evaluering av endringane i inntektssystemet og ei styrking av busetjingskriteria Senere rettet av representanten Magnhild Meltveit Kleppa, jf. side 3701. Forslaget frå Regjeringa om å kompensera bortfallet av tapskompensasjonen ved å gje tilskot frå det ordinære skjønnet til dei kommunane som blir ramma, styrkjer argumentet om at det må gjerast andre endringar i inntektssystemet før tapskompensasjonen blir fjerna.

Kommunesamanslåing går for seint, sa statsråd Brustad då ho presenterte kommuneopplegget. Dei mangelfulle inntektene som no ligg der, kombinert med overpremiering ved kommunesamanslåing, er eit opplegg for sentralisering og endra kommunestruktur.

Vi føreslår saman med Kristeleg Folkeparti at innbyggjartilskotet skal baserast på innbyggjartalet og folkesamansetjinga 1. oktober året før i staden for 1. januar. Vi veit at dette er ei endring som vil bety mykje for dei såkalla vekstkommunane. Dei ekstra kostnadene som storbyane har, ikkje minst for å møta store utfordringar innan sosialomsorg, psykiatri og rusmiddelmisbruk, blir ikkje fanga godt nok opp av kriteria i inntektssystemet. Eit storbytilskot bør utgreiast for betre å ta vare på desse utfordringane.

Vi er nøgde med at Regjeringa fører vidare sentrumsregjeringa sitt arbeid med å leggja øyremerkte tilskot inn i ramma. Vi meiner det er stor forskjell på å innlemma tilskot som gjeld alle kommunar, og det å fjerna tilskot som går til heilt spesielle tiltak i nokre få kommunar eller fylkeskommunar. Vi er leie for at det er fleirtal i komiteen for å ta bort tilskotet både til kulturbåten «Innvik», til mobil bibiliotekteneste og biblioteklokale og til Lokal Agenda 21, og nøgde med at både Aksjon Jærvassdraget og landslinjene i den vidaregåande skulen framleis blir tekne vare på.

Senterpartiet reagerer sterkt på den stoppordren innan eldreomsorgen som Sosial- og helsedepartementet no har gjeve kommunane. I brev av 19. mai har alle fylkesmenn fått kvotar til fordeling. Dette har skapt stor uro når det gjeld oppfølging av handlingsplanen for eldreomsorga. Fleire kommunar som har inngått alle kontraktar og fått førehandstilsagn frå Husbanken, er no bedne om å gjennomgå behova sine på nytt.

Det er avdekt ein avstand mellom eldreplanen sine opphavlege 24 400 einingar og kommunane sine planar. Då må Regjeringa førebu seg på utviding og forlenging av eldrereforma, slik at kommunane kan realisera planane sine og eldre pleietrengande sikrast eit likeverdig tilbod, same kor i landet dei bur. Vi vil koma tilbake til kor mange år, og talet på einingar, når St.meld. nr. 34 skal behandlast, men eg er glad for at fleirtalet no gjer det klart at planlegging og utbygging skal gå sin gang i år. Vi meiner det er rett å gje det signalet allereie no.

Eg tek med dette opp Senterpartiet sine forslag.

Presidenten: Representanten Meltveit Kleppa har tatt opp de forslag hun har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Inger Lise Balandin (A): Det var med interesse jeg hørte Meltveit Kleppas argumentasjon og forslag om styrking av kommuneøkonomien.

Senterpartiet har de senere år ønsket å fremstå som en garantist for en god distriktspolitikk. Forventningene var store da Senterpartiet gikk inn i sentrumsregjeringen og i tillegg fikk kommunalministeren. Senterpartiet og sentrumsregjeringen skulle rette opp alt det Arbeiderpartiet ikke hadde klart i sin regjeringstid. I stedet for økte veibevilgninger, økt havneutbygging og ikke minst styrking av kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon opplevde vi at de fagre løftene visnet, og pengene uteble.

Til tross for at Arbeiderpartiet fikk plusset på ca. 1 milliard kr til kommunesektoren høsten 1999, er det ennå mye å ta igjen. Dette er tiltak Senterpartiet og sentrumspartiene for så vidt har støttet, men tiltakene har ikke vært økonomisk prioritert av sentrumsregjeringen.

Når det gjelder kommuneøkonomien for 2001, ligger det her mange forslag i riktig retning fra Arbeiderpartiet. Det kan nevnes omlegging til nytt inntektssystem og økte frie midler ved redusert øremerking. I tillegg er det viktig å legge merke til at til tross for sin korte regjeringstid legger Arbeiderpartiet fire ganger mer i potten til styrking av kommunesektoren enn Senterpartiet og sentrumsregjeringen gjorde i sitt forslag til budsjett høsten 1999.

Mitt spørsmål til Senterpartiet ved Magnhild Meltveit Kleppa er derfor: Når Senterpartiet i dag går så hardt ut og krever mer penger til kommunesektoren og offentlig sektor enn det de prioriterte for kort tid siden, ser vi at det er nødvendig, men hvorfor ble ikke samme aggressivitet og forslagslyst brukt da de selv satt i regjering og kunne realisere alt det de nå foreslår? Kanskje har det sammenheng med at den økonomiske virkeligheten fremtrer noe forskjellig om man er i opposisjon eller i posisjon – for det kan vel ikke være snakk om dobbeltmoral?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er nødvendig med eit lite tilbakeblikk, spesielt til hausten 1998, då budsjettet for 1999 skulle leggjast. Korleis var då situasjonen i norsk økonomi og i internasjonal økonomi? Det var eitt som var nødvendig, og det var å gjera det vi kunne frå regjeringa si side for å bidra til stabilitet. Då var ikkje spørsmålet, verken i kommunesektoren eller på noko anna område, å auka utgiftene vesentleg, men faktisk korleis vi skulle få til eit kutt på 9 milliardar kr. Det var situasjonen for 1999.

Når det så gjeld budsjettet for 2000, går det fram både at budsjettet vart auka og at her vart lagt viktige føringar framover. Lat meg når det gjeld distrikta, peika på ein offensiv og aktiv distrikts- og regionalpolitikk, som faktisk allereie gir resultat. Flyttestraumen vart bremsa under sentrumsregjeringa, det vart teke initiativ til ei konsultasjonsordning med KS for å få brakt fram korleis den reelle situasjonen i Kommune-Noreg er – altså korleis vi her kan få til ein felles røyndom å snakka ut ifrå. Det går fram av proposisjonen at i 1999 var underskotet rekna til 3,6 milliardar kr frå regjeringa si side, året etter til 3,4 milliardar kr. Så blir altså underskotet 11 milliardar kr og ser ut til å bli det same i år. Då er det nødvendig å drøfta både korleis vi kan bidra til frie midlar, og korleis vi kan bidra til å sanera gjeld.

Torbjørn Andersen (Frp): Senterpartiet vil gjerne fremstille seg selv som klippen i forsvaret av kommunene, og da særlig de små kommunene. Senterpartiet har da også medvirket til at vi har fått et inntektssystem som stort sett i hele sin innretning er skapt for å favorisere småkommuner og de distriktsmessige strøk av dette landet.

Men kommuner av en annen kategori blir en slags tapere. Hadde f.eks. Grimstad kommune i Aust-Agder ligget i Finnmark, hadde kommunen fått nær 100 mill. kr ekstra gjennom inntektssystemet via Nord-Norge-tilskuddet.

Generelt synes det å være slik at spesielt mellomstore og litt større vekstkommuner blir tapere i dagens inntektssystem. Spørsmålet er: Skal vi fortsette å ha det slik at flere kommuner overøses med regionaltilskudd, Nord-Norge-tilskudd, skjønnsmidler, inntektsutjevning, utgiftsutjevning og i tillegg blir tilgodesett med differensiert arbeidsgiveravgift, SND-midler og flere andre ting, mens altså andre kommuner sliter tungt i motbakke uten å ha noen av disse generøse fordelene?

Jeg vil derfor spørre om Senterpartiet har forståelse for at flere av innbyggerne i nettopp vekstkommuner, som er mellomstore kommuner, føler at de taper i dagens inntektssystem. Representanten viste i sitt innlegg til at noe er gjort på dette området, men mener Senterpartiet at dagens inntektssystem godt nok ivaretar vekstkommunene og de mellomstore kommunene?

Og før tiden er ute: Gjeldssanering. Jeg vil gjerne høre noen ord om det også, hvis tiden tillater.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg er overraska over at representanten Torbjørn Andersen, og kanskje òg dei andre i Framstegspartiet, ikkje har fått med seg det denne vinteren som no ligg bak oss, har ført til av ekstra kostnader for kommunar som ligg i Nord-Noreg.

Det er sjølvsagt andre element i tillegg som ligg til grunn for Nord-Noreg-tilskotet. Eg vil rå Torbjørn Andersen til å ta ei lita reis, anten med hurtigruta eller på anna vis, så vil han forstå det sjølv.

Elles er Senterpartiet sitt hovudpoeng at det er nivået for kommunesektoren som er for lågt. Vi er djupt ueinige i det som no skjer både frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet si side, nemleg at kommunar av ulik type blir sette opp mot kvarandre. Alle har sine utfordringar. Storbyane har sine utfordringar, vekstkommunane har sine utfordringar, og dei små kommunane har sine utfordringar. Difor er det eit viktig poeng å syta for auka rammer, slik at alle kan få sin del i det. Og det er viktig å syta for at noko av den gjelda som faktisk er skapt fordi storting og regjering har pålagt kommunane nye reformer, blir sanert, slik at kommunane har større handlefridom.

Så føreslår vi ei viktig endring i inntektssystemet, som eg vil anbefala overfor Framstegspartiet. Det er å la innbyggjartilskotet gjelda frå 1. oktober året før i staden for frå 1. januar. Vi veit at det har direkte innverknad på vekstkommunane.

Sverre J. Hoddevik (H): La oss i dette replikkordskiftet få lov til å gjøre et forsøk på å avdekke Senterpartiets reelle vilje til frivillig kommunesammenslåing.

Senterpartiet er med på en merknad om at man ikke vil la kommuner tape på dette, og henviser til inndelingskriteriet. Men man avstår fra å være med på å innlemme regionaltilskuddet i den samme tankegangen.

I et tidligere replikkordskifte snakket Senterpartiets representant om overkompensasjon, og de har også i sitt forslag en femårs varighet for denne mulige overgangsordningen. Hvordan skal vi i grunnen tolke dette – vel vitende om at en tidligere statsråd fra Senterpartiet, Ragnhild Queseth Haarstad, i et svar til Sunnfjord sa at i det forsøket skulle gevinsten tilfalle staten? Dermed stoppet også prosessen.

Så ble det ikke svart på Fremskrittspartiets invitt om gjeldssanering. Det er forståelig, for man får ikke svart på alt. Men jeg kan gjerne gjenta den samme problemstillingen: Hvilke rettferdighetskriterier er det Senterpartiet skal legge til grunn? Hvilke langsiktige effekter vil man ha? Og hvilken objektivitet skal man ha inn her, når man nå refererer til et mindretallsforslag som naturligvis ikke får noen oppfølging? Hvis vi kunne få litt syn på dette, så blir stoda klar.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg tek til orientering at det faktisk er Sverre Hoddevik, som sjølv kjenner Distrikts-Noreg, som tek opp problemstillinga om kommunesamanslåing. Eg synest det er interessant, ikkje minst fordi geografien i dette landet tilseier at ein del, særleg mindre kommunar, har funne si naturlege form på grunn av den. Det er veldig lite å tena på ei samanslåing, anten det gjeld geografi eller på annan måte.

Senterpartiet sin reelle vilje står nedfelt i innstillinga. Vi ynskjer ikkje den overkompensasjonen som ligg i Regjeringa sitt opplegg, men vi er einige i at ein skal kunna behalda eit basistilskot. Vi føreslår at eit inndelingstilskot skal kunna gjevast i fem år, ikkje i ti år, slik fleirtalet vil.

Når det gjeld forslaget om gjeldssanering, snakkar eg gjerne både høgt og mykje om det. Eg hadde ein gjennomgang i innlegget mitt. Lat meg gjenta at vi ber Regjeringa koma tilbake med ei vurdering av ei gjeldssanering, fordi vi ser at det er ein måte å skaffa fleire midlar til kommunane på utan at det fører til press i norsk økonomi. Kanskje kan dei begynna med eldreplanen, med grunnskulereformene, sjå på dei ulike eigendelane som kommunane måtte yta der. Kanskje er kriterium i inntektssystemet det mest rettferdige. Det treng vi eit større apparat til å utgreia, men at det er ein god idé, er vi ikkje i tvil om. Vi synest det er flott at det skapar engasjement og interesse òg hos fleire parti.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV): SV ønsker en langt sterkere satsing på kommunesektoren og skole og helse. Vi vil peke på at situasjonen i norsk økonomi er så god at det overhodet ikke kan rettferdiggjøre den manglende satsinga vi har nå. Men det er en ubalanse mellom privat og offentlig forbruk. Det er et stort standardsprik mellom privat sektor og offentlig sektor. En nødvendig styrking av skole, helse og omsorg er fullt mulig uten skadevirkning på norsk økonomi. Det kan gjøres ved å omfordele fra andre sektorer, ved å innføre grønne skatter på forurensende og miljøskadelig forbruk og ved å øke skatten på store kapitalinntekter.

Målet med politikken kan ikke bare være at den skal være stram, men at den også må være riktig. Det er SV opptatt av. Hvis man skal øke eller man skal kutte, kan det også gjøres både i privat og offentlig sektor. Det er ikke nødvendig alltid å gå løs på det viktigste når man må bruke mindre penger.

Det er uakseptabelt at et rikt land som Norge ikke løser prekære behov i skole- og helsesektoren når det åpenbart finnes penger til det hvis en er villig til omfordeling. Det viktigste må komme først. Fellesgodene må styrkes, sa Stoltenberg i går. Vi trenger flere offentlig ansatte for å gjøre de viktige jobbene. En god offentlig sektor er et konkurransefortrinn, og SV er enig. Skal vi få dette til, må vi samarbeide med sentrum og SV, sa Odd Eriksen i dag. Det er viktig at vi som mener at offentlig sektor skal være sterk, må stå sammen, sa han. Og så er det første man gjør etter at man har sagt det, å gå til Høyre for å sikre at skole, helse og de nødvendige oppgavene ikke får penger nok. De kunne fått mye mer penger i et samarbeid med SV og sentrum.

I verdens rikeste land skal altså nå oppgave nr. 1 for lokalpolitikere være å finne en skole de kan legge ned, eller et sjukehjem som skal få dårligere tilbud. Det virker ganske meningsløst. Og så skyldte statsråden i går på at dette måtte de gjøre for å få flertall for en omlegging av inntektssystemet. Det er ikke sant. På side 51 i innstillinga står det at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og SV «støtter i prinsippet en omlegging», mens Høyre derimot «har en rekke avvikende synspunkter». De vil f.eks. at selskapsskatten skal tilbake til kommunene, og den fordeles skeivere enn noen annen inntektskilde. Hvordan det kan bidra til en mer rettferdig fordeling, er aldeles ubegripelig. Og de vil ikke ha eiendomsskatt.

SV sier ja til en omlegging av inntektssystemet. Men vi ønsker at noen deler av det må utredes nærmere, og så tar vi stilling til det. Det har jeg oppfattet at faktisk alle sier – det sier også Høyre. En av hovedgrunnene til at vi ser at vi er nødt til å få til en omlegging nå, er at det i mange sentrale kommuner, innflyttingskommuner, bor veldig mange folk. Det er også en økende privat velstand i disse kommunene, og det er en synkende standard på det offentlige tilbudet. Hva skjer da? Da er det en risiko for at det oppstår private tilbud fordi folk ikke er fornøyd og ikke finner seg i en for dårlig standard, f.eks. på skolen. Hvis vi ikke skjønner at skolen må være god, skjønner enhver mor og far det, og da vil de altså sørge for at de får et privat skoletilbud – eller et helsetilbud, hvis de ikke får hjelp når de trenger det.

Derfor er det helt nødvendig for den som ønsker å slå ring om de offentlige velferdsgodene, å være mot privatisering og være med på en viss omlegging av inntektssystemet nå, og det er SV. Men vi mener også at kommunesektoren må styrkes med minst 4 milliarder kr i frie inntekter utover Regjeringas opplegg. Det er nødvendig hvis man skal kunne dekke egenandeler på de forskjellige områder, og for at man skal kunne ha tilstrekkelig rom både for å klare omleggingen og for å gjøre de viktige oppgavene med kvalitet.

Så skal jeg si litt om de særlig ressurskrevende brukerne. Det er ingenting i verden som egner seg så lite for skjønn som å finansiere tjenester til særlig ressurskrevende brukere. Til vår forundring ser vi at statsråden frarår vårt forslag om en toppfinansiering, fordi det er for byråkratisk for fylkesmennene, samtidig som statens eget forslag har fire knekkpunkter, mot vårt ene – mot vårt ene. Statsrådens opplegg vil i hvert fall kreve mange regneøvelser, både hos kommuner og hos fylkesmennene. Vårt opplegg er et enkelt opplegg, som sikrer at de aller dårligste får et sikkert tilbud fra år til år.

Så ønsker også SV å være med på å redusere bruken av de øremerkede midlene, og vi ønsker å desentralisere makt og oppgaver. Det er også veldig sentralt for dem som vil øke det lokale sjølstyre. Det må være en viktig del av den pakka som skal til for at kommunesektoren skal få rammer de kan leve med.

Jeg vil ta opp forslagene fra SV som står i innstillinga.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Leif Lund (A): Jeg er faktisk enig med representanten Karin Andersen i at vi må forsøke å få til et samarbeid med sentrum og SV når det gjelder spørsmålet om kommuneøkonomien i Norge. Men samtidig er det dessverre nødvendig å ha et flertall. SV vil aldri være med på noe flertall, fordi de ikke får igjennom det de ønsker. Da er vi like langt.

Karin Andersen sier at hun vil øke de frie inntektene med 4 milliarder kr, og hun er alene om det. Vi er alle enige om at vi kanskje burde ha litt høyere frie inntekter, men et eller annet sted må det settes et tak, og da er SV aldri med, og derfor blir det ikke noe samarbeid med SV. Det er ikke det at vi ikke ønsker det, men samarbeid er å gi og ta.

Det samme gjelder ressurskrevende brukere. Det var faktisk på et initiativ fra Arbeiderpartiet tidligere at skjønnsmidler i forhold til særlig ressurskrevende brukere i kommunene kom inn i forbindelse med kommuneøkonomien, som faktisk er utvidet til også å gjelde større kommuner i år. Så kommer da SV med genitrekket: at kommunene skal betale en egenandel på 600 000 kr, og utover det skal det dekkes med 100 pst. – uten å stille spørsmål om noen ting. Det er jo det som er forskjellen. Det vi sier, er at vi må utrede dette, slik at det treffer riktig. Det er ikke slik at man bare skal kunne pøse på utgifter utover 600 000 kr for alle tunge, ressurskrevende brukere. Det må være et system som fanger opp dette på en skikkelig måte.

Det som er problemet med SV, er at de har alle de kjekke løsningene, men så er de aldri med på å finne inndekning.

Karin Andersen (SV): Bare i løpet av debatten i dag har jeg vært på talerstolen flere ganger og vist til hvordan SV inndekker sine forslag. Blant annet hadde jeg håpet at representantene fra Arbeiderpartiet i dag også hadde vært tydelige på at de kunne tenke seg å øke skatten på aksjeutbytte, som jo er null. Der er det milliardinntekter som er ubeskattet. Hvorfor i all verden skulle vi ikke bruke dem til å betale tjenester til f.eks. særlig ressurskrevende brukere? Det er helt umulig for meg å skjønne hvorfor vi ikke skulle gjøre det.

Så sier representanten Lund at SV har 4 milliarder kr i økning. Og de kunne tenke seg «litt høyere». Ja, OK – hvorfor har man ikke forsøkt å snakke med SV og sentrum om det, så kanskje vi kunne blitt enige? Man har jo aldri noen gang forsøkt. Det er sånn at det er enighet – det er øredøvende enighet – blant alle Arbeiderpartiets lokalpolitikere om at de burde samarbeide med SV, og at det er behov for mer penger til disse viktige tingene. Ja, langt inn i stortingsgruppa var det jo opprør for å få ut en milliard mer. Jeg tror ikke de er spesielt fornøyd med de sengepartnerne man nå har valgt seg.

Så til de særlig ressurskrevende brukere. Det er tredje år på rad SV fremmer dette forslaget. Nå er Fremskrittspartiet med. Det er tredje år på rad det skal utredes mer. Nå går altså Regjeringa inn for et veldig gradert opplegg. Man skal ha planer i hver kommune som skal utredes av fylkesmennene og godkjennes. Dette er fryktelig mye byråkrati, og jeg kunne ha lyst til å replisere til representanten Lund: I forhold til sterkt trafikkskadete mennesker som må ha hjelp til alt døgnet rundt – hva er det for slags sløseri man skal bedrive overfor slike mennesker? Er det at det skal være noen der når de trenger hjelp? Er det at de skal få hjelp til å vaske seg og kle seg? Er det at de skal ha et skikkelig sted å bo? Hva i all verden er det for slags sløseri man tror kommunene skal bedrive overfor disse aller mest hjelpetrengende ved en slik ordning? Nei, her trengs det handling og ikke flere utredninger.

Torbjørn Andersen (Frp): SV har jo tradisjon for å tviholde på de gamle tiders løsninger, og betegnende nok er det nok en del av oss som husker at partiet en gang kjempet energisk mot utvidede åpningstider i butikkene. For SV er det altså, så vidt jeg skjønte, et hovedmål med en stor offentlig sektor, der mest mulig skal styres gjennom byråkrater og politikere, og lite skal overlates til det enkelte menneske. Samtidig vil altså SV øke skatter og avgifter – de vil innføre grønne skatter, ble det sagt – vanlige folks inntekt og formue skal beskattes, SV vil øke skattene for næringslivet, og de vil selvsagt tvangsinnføre eiendomsskatt sammen med Arbeiderpartiet. De vil også øke lønnsnivået i offentlig sektor, men de sier ingenting om at de antakeligvis i neste omgang vil skatte bort hele lønnsøkningen. Og selvsagt vil de beholde fylkeskommunen – for å nevne noe. Derfor vil altså SV – og skryter av det – bevilge 4 milliarder kr mer enn alle andre til kommunesektoren. Men SV sier aldri, så vidt jeg har hørt, et eneste ord om effektivisering av den offentlige sektor. De vil alltid bare pøse mer penger inn og skatte folk deretter.

Betyr dette at SV mener at kommunesektoren i dag drives meget effektivt? Er det etter SVs syn ikke noe å hente ut på økt effektivisering i kommunesektoren? Mener SV at offentlig sektor i en grad er optimalt effektiv, siden de aldri snakker om effektivisering, men bare snakker om å pøse inn mer penger? Det vil jeg gjerne høre noe om. Og kom gjerne med noen eksempler på hvordan det går an å effektivisere kommunal sektor for å spare penger.

Karin Andersen (SV): Det er fristende å være stygg og si at det hadde vært moro å få replikker fra noen som hadde skjønt hva vi holdt på med, og hadde lest innstillinga. Fremskrittspartiet og SV er jo f.eks. i en hel spalte enige om nye tiltak i offentlig sektor, bl.a. om serviceerklæringer og forbrukergarantier. Det er SV som har skrevet merknadene, men Fremskrittspartiet var helt enig med oss.

Så til skatteopplegget. I SVs skatteopplegg som jeg her har for 2000, er det sånn at alle inntekter under 300 000 kr får til dels store skatteletter, og over det får man skatteøkninger. SV har signalisert at vi ønsker å skattlegge dem som nå har null skatt på millioninntekter. Man kan til og med ha milliardinntekter skattefritt uten å jobbe, hvis man bare tjener pengene sine på å spekulere i aksjer. Det syns vi er urimelig. Vi syns det er urettferdig. Vi syns faktisk det er viktigere at vi har en god skole og en god eldreomsorg enn at det skal være slik. Og det er jo ikke fordi vi syns det er fryktelig morsomt å bruke disse pengene, men tvert imot fordi folk ber oss om det, og sier: Vi vil ha en god skole, vi vil ha eldreomsorg for våre gamle, og vi vil ha en sjukehusplass når vi trenger det. Ja, folk vil endog – og det har kanskje Fremskrittspartiet oppdaget – ha veier i det ganske land, og hvis vi skal få det til, må faktisk noen betale det.

Men vi har også skrevet i denne innstillinga – som jeg kanskje hadde håpet at Torbjørn Andersen fra Fremskrittspartiet hadde lest, siden vi jo sitter i samme komite – at vi tror det er mulig å effektivisere. Men jeg tror ikke vi skal ha noen overdimensjonerte forestillinger om det, og vi tror i hvert fall ikke at en kaldkveling av offentlig sektor, slik Fremskrittspartiet står for, er i nærheten av å gi folk de tjenestene de vil ha. For folk vil ikke ha færre og dårligere tjenester, folk vil ha bedre skole og bedre helsetjenester. Det er det de ber om. Og SV er ganske ærlige når de sier hvor de skal ta pengene fra. Det er ikke Fremskrittspartiet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): SV og sentrumspartia står ofte saman, i tema som gjeld både fordeling, miljø og nasjonal og internasjonal solidaritet. Frå Senterpartiets side vil eg rosa Karin Andersen si evne til å få fram kvardagen for mange av dei som har det vanskeleg i dette landet. Og det er rett som ho framstiller det, det er i kommunane dei bur.

Ho har på vegner av SV fremja eit forslag, som ho òg omtala i innlegget sitt, og som gjeld ressurskrevjande klientar. Eg vil seia, både på vegner av Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, at vi føreset at Regjeringa arbeider vidare for å finna betre ordningar enn i dag. Vi har òg bede om at ulike toppfinansieringsordningar blir vurderte.

Så er det to tema i innstillinga som overraskar meg i forhold til SV sine haldningar. Det eine gjeld avvikling av tapskompensasjonen, ei ordning som, dersom ho blir avvikla, openbert vil innebera dramatiske endringar for mange av dei mindre kommunane. Eg vil gje Karin Andersen høve til å forklara kva som gjer at ho ikkje i det minste der kunne vera med på Senterpartiet sitt signal og gje klarare beskjed til Regjeringa.

Når det gjeld spørsmålet om ei gjeldssanering, ser eg at ho er inne på det i forhold til fylkeskommunane. Kvifor ikkje følgja Senterpartiet sitt forslag om ei utgreiing og på den måten ha høve til å få litt fleire midlar til kommunesektoren?

Karin Andersen (SV): SV og Senterpartiet er enige om svært mye, også om retningen på norsk politikk. Når det gjelder skjønnet og de særlig ressurskrevende brukerne, ser jeg at det er flere som ønsker endring, men etter SVs syn går dette altfor sakte. De som trenger det, får ikke tjenestene sine, og kommunenes økonomi knekkes. Derfor mener vi det må gjøres nå. Å gå ned på finansieringa, slik som noen har forsøkt, synes vi ikke er noen god løsning.

Så gjelder det avviklinga av tapskompensasjonen. SV har i prinsippet sagt ja til den. Det forklarte jeg i innlegget mitt. Noe av det vi frykter mest, er en økende privatisering. En del av de kommunene som taper nå, er innflyttingskommuner. Det bor mye folk der. Det bor mange med gode inntekter, og disse kommunene har nå små inntekter og har problemer med å følge opp med gode offentlige tilbud. Da vil det være der privatiseringsraset kommer først. Når de som bor i disse kommunene, må betale tjenestene sine sjøl, rakner hele solidariteten deres. Hvorfor skulle de være villig til å være med på å betale for tjenester til andre når de sjøl må betale sine? Vi ser at vi er nødt til å få en dreining av inntektene der. Men samtidig vil jeg be Senterpartiet se på vårt forslag, der vi ønsker å bruke regionaltilskuddet mye mer aktivt etterpå for å se om det er noen virkninger over tid som vi vil fange opp. Vi har et forslag om både å øke virkeområdet – nå er det samme området som for de distriktspolitiske virkemidlene – og omfanget av det. Det har vi bedt om å få utredet samtidig, slik at man kan se om det er ting man kan fange opp der. Vi har fått signaler fra kommuner som sier at de ønsker seg dette.

Når det gjelder gjeldssanering, syns jeg Senterpartiets forslag er for generelt. Vårt forslag går spesielt på investeringer i sjukehus, og det syns vi er en avgrenset oppgave, som vi trur det er enklere både å gjennomføre og få et breiere flertall for.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Aud Folkestad (V): For ein som til dagleg driv med politikk på kommune- og fylkesplan, er det med glede, men også med ei viss undring eg lyttar til denne debatten. Det er med glede fordi det er mange vakre ord om kommunane sin plass i velferdssamfunnet, og det er ei rørande semje om å gje kommunane meir sjølvstyre og fridom. Det meste som er sagt om dette her i dag, kan eg slutte meg til. Spesielt synest eg det er gledeleg at den nye regjeringa har følgt opp Bondevik-regjeringa sitt arbeid for mindre øyremerking av statlege tilskot til kommunane og har kome med framlegg på same tidspunkt som sentrumspartia varsla at dette ville bli lagt fram.

Men likevel er kanskje undringa sterkare enn gleda. Det er eit skremmande stort gap mellom den røyndomen som fleirtalet i salen legg til grunn for aktiviteten rundt om i kommunane, og den røyndomen eg opplever på kroppen som lokalpolitikar. Det er ikkje til å kome vekk frå at det oftast er alle lokalpolitikarane i landet som til sjuande og sist skal syte for at reformene som representantane i denne salen vedtek, blir sette ut i livet. Det er også dei lokale folkevalde som kvar einaste dag blir stilte til veggs for at forventingane til kva oppgåver det offentlege skal løyse, veks og veks utan at vi på nokon måte har økonomiske rammer til å fylle forventingane, ja i dei fleste tilfelle ikkje eingong høve til å påverke våre eigne inntekter.

Det kan vere god grunn til å diskutere kor realistiske alle forventingane skapte av regjering og storting er, men resultatet på lokalplan er i alle fall veksande frustrasjon, mindre engasjement for folkestyret og ei tvungen prioritering av dei oppgåvene som er underlagde sterkast statleg øyremerking. Situasjonen svært mange stader i landet er difor at dei omfattande og viktige reformene innanfor helsevesenet dei siste åra har andre sektorar måtta lide smerteleg for. Særleg gjeld det skule og kultur. Dersom t.d. omfangsforskriftene for vidaregåande skule hadde vore like forpliktande som ulike helseforskrifter, er eg redd at fleire fylkeskommunar allereie hadde vore sette under statleg administrasjon.

På den bakgrunnen blir det nærast ein parodi når Regjeringa framstiller det som at det er auka kommunal handlefridom å avvikle øyremerkte tilskot, f.eks. på kulturområdet, t.d. bokbussane. Sjølv om sosialøkonomien ser ut til å vere den nye sosialdemokratiske statsreligionen, skal det meir enn éin bokbuss med sosialøkonomar til for å overtyde meg om at mindre pengar gjev større handlefridom for kommunane.

Statsminister Stoltenberg snakka nyleg om å ta eit kulturlyft for heile landet og gje barna våre ein kulturell skulesekk. Eg har lyst til å helse statsministeren velkomen etter. I Møre og Romsdal har vi dei seinare åra utvikla ei ordning med kulturniste til alle grunnskuleelevane, der menyen består av smakebitar frå ulike kulturområde. Ordninga har blitt svært populær. Diverre ser det ut til at komande skuleår blir det første og det siste då vi kan by fram denne kulturnista i alle kommunane. Grunnen er Stoltenberg-regjeringa sin økonomiske politikk. Ikkje berre står dei samla rammene til kommunesektoren i sterk kontrast til Arbeidarpartiet sine lovnader medan dei var i opposisjon. I tillegg blir økonomisk små, men for oss viktige kulturtiltak som bokbussar og kulturbåten «Innvik» raderte ut. I revidert nasjonalbudsjett vil Arbeidarpartiet også kutte løyvingane til lokale og regionale kulturhus og har fått Høgre med seg på det.

Regjeringa og Arbeidarpartiet må forstå at ein god skule og eit blømande kulturliv i dag blir skapt med beinhard jobbing lokalt og ikkje ved høgtsvevande frasar frå rikspolitikarar som ikkje vil opne pengesekken.

Venstre står fast ved at kommunane treng ein styrkt økonomi for å utføre dei tenestene dei er pålagde. Difor står Venstre saman med dei andre sentrumspartia i framlegget om ein reell vekst i kommunesektoren på 5 milliardar kr.

Samtidig er det viktig å understreke at lokaldemokratiet er meir enn rein tenesteproduksjon. Det er minst like mykje eit uttrykk for fellesskap og samarbeid mellom borgarane for å løyse oppgåver og utvikle lokalsamfunnet. For oss som meiner at det enkelte mennesket skal ha størst mogleg innverknad på politiske avgjerder, er det sjølvsagt at desse avgjerdene blir fatta så nær den enkelte som mogleg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Leif Lund (A): Først bare en oppklaring i forhold til bokbusser. Vi avvikler ikke det øremerkede tilskuddet, vi innlemmer jo det i rammen. Dette er en typisk debatt i forhold til det at når vi vil innlemme øremerkede tilskudd, passer det aldri for noen. Men en gang må vi jo begynne. Nå er det en utfordring til lokalpolitikerne at de viderefører tilskuddene til bussene, for nå ligger det jo i rammene.

Men det jeg hadde lyst til å ta opp med representanten Aud Folkestad fra Venstre, er formannen i Venstre, Sponheims, avisartikkel i Bergens Tidende den 8. juni og oppfølgingen i Aftenposten den 9. juni om nedlegging av fylkeskommunen. Nå sa jo representanten mye fint om lokaldemokratiet og om fylkesnivået. Jeg vil gjerne høre fra representanten Folkestad om hun deler det synet som lederen Lars Sponheim gir uttrykk for i disse avisartiklene, hvor han mener at Arbeiderpartiets debatt om fylkeskommunen og å vurdere større regioner, er forkastelig, og at vi kanskje burde legge ned det nivået og overføre disse tilbudene til kommunalt nivå. Jeg vil bare høre hvordan Venstre tenker seg driften av sykehus på et kommunalt nivå. Det må jo i så tilfelle være kjempestore kommuner for å ha råd til f.eks. å drive universitetsklinikken i Bergen, i Trondheim og i Tromsø. Jeg vil gjerne høre hvordan representanten ser for seg Kommune-Norge hvis vi skal følge tankene til Venstres leder Sponheim. Jeg ser også at tanken hans ikke er i tråd med Venstres program, men jeg vil gjerne bare høre det.

Aud Folkestad (V): Det er eit problem når ein tek vekk øyremerking på nokre område som er svake, medan ein held fram med å ha sterk øyremerking på ein del andre område. Eg har smerteleg erfart at når det gjeld kultur, gjer dette seg spesielt gjeldande ute i kommunane. Dette at ein tek dette inn i ramma, kan bli eit stort problem. Vi ser det på all ambulerande bibliotekteneste. I f.eks. mitt eige fylke greier ein ikkje å halde fram med tilskotet til bokbåten «Epos», noko som alle parti seier seg svært leie for. Alle desse tinga samla gjer at ein får eit veldig dårleg tilbod på kulturområdet når ein samtidig held fast på ei sterk øyremerking f.eks. innanfor heile helse- og sosialfeltet.

Så til fylkeskommunen. Eg vil presisere at Sponheim har kome med eit innspel i debatten rundt Venstres programarbeid. Når det er sagt, deler eg Sponheims store skepsis til desse superregionane som Arbeidarpartiet legg opp til. Eg har veldig sterk mistanke om at dette eigentleg er ei direkte form for sentralisering som eg absolutt ikkje ønskjer meg. Det som ligg i Sponheims utspel når det gjeld fylkeskommunen, er først og fremst ein tanke om å styrkje lokaldemokratiet og nettopp understreke fleire av dei tankane som eg var innom i mitt innlegg, at ein flytter avgjerdene så nær det enkelte mennesket nede på lokalnivået som mogleg, og syter for at den som har skoen på, kan få lov til å seie ifrå om kor den trykkjer. Derfor deler eg mange av Sponheims synspunkt. Men eg presiserer at dette er ein debatt som pågår i Venstre, og at vi held på med å lage eit nytt stortingsvalprogram. Inntil vidare skal den debatten få gå sin gang.

Lodve Solholm (Frp): Eg har lyst til å gripe fatt i denne fylkeskommunedebatten. Av og til har eg lyst til å stole på statsministeren. Når det gjeld offentlege utgifter, har eg aldri trudd at statsministeren overdriv. Han ønskjer nok å legge seg på eit lågast mogleg nivå, for Arbeidarpartiet ønskjer jo ein sterk offentleg stat. Men statsministeren seier at det kostar 3 milliardar norske kroner kvart år å administrere fylkeskommunen – unnateke administrasjon av sjukehus, unnateke administrasjon av dei vidaregåande skulane. Vi veit også at 80 pst. av fylkeskommunanes budsjett går til vidaregåande skular og sjukehusa, inklusiv psykiatrien. Då synest eg det er spennande at Venstre, og spesielt formannen, leiaren, har ymta om at no vil han gå inn for å legge ned fylkeskommunen som ei politisk og administrativ eining. Det kunne ha vore interessant å få høyre nestleiaren i Venstres syn i så måte, ut frå det perspektivet at ho stod på talarstolen her og sa at det var ho som fylkespolitikar og kommunepolitikar i Møre og Romsdal som på ein måte måtte ta imot det dårlege. Her har ein ein enkel måte å spare 3 milliardar kr på, som kan førast tilbake til kommunesektoren innafor primærkommunen. Det ville undre meg mykje om ikkje nestleiaren var samd med leiaren, men det kunne vi kanskje få eit svar på.

Aud Folkestad (V): Når Venstre har vore ein varm forkjempar både for det regionale styringssystemet som fylkeskommunen har vore, og for primærkommunane og lokaldemokratiet der, er det nettopp ut frå det omsynet at vi ønskjer at folkestyret skal ha ei reell vekt i det daglege livet til alle menneske, at vi skal få verkeleg innverknad på å skape det gode livet for kvar og ein.

Eg trur at dei fleste har registrert at fylkeskommunen slit, og at den ikkje får til den effektiviseringa som er nødvendig i forholdet mellom fylkeskommunen og fylkesmannen f.eks., og vi ser at her trengst det nye grep. Og der er vi faktisk einige med Framstegspartiet. Det vi ikkje er einige med Framstegspartiet i, er at ein skal flytte makt oppover til det statlege nivået. Vi ønskjer å flytte makt nedover, ned til folk flest og til lokaldemokratiet ute i kommunane. Det er klart at nokre midlar må ein bruke for å sikre at vi har innverknad på vår daglege kvardag alle saman. Det trur vi er viktig, det er det som er folkestyreprinsippet for Venstre.

Sverre J. Hoddevik (H): Siden Venstre ikke er medlem av komiteen, blir det å utfordre partiet på prinsipielt grunnlag, og utfordringene når det gjelder fylkeskommunene, er jo rikelige. Men la meg starte med lokaldemokratiet og de øremerkede tilskuddene. Ser ikke representanten mulighetene for lokaldemokrati i å få innlemmet øremerkede tilskudd i fylkeskommunale rammer? Og er det i grunnen ikke en slags mistillit nettopp til fylkeskommunen at man er bekymret når noen slår til lyd for slike prosesser?

Så kunne jeg godt tenke meg å utfordre sentrum også på et tema som Østberg hadde oppe i et innlegg tidligere i dag. Det er mer prinsipielt i forhold til Nord-Norge-tilskuddet, der jeg syntes jeg hørte at Nord-Norge-tilskuddet kunne det argumenteres for som ressurstilføring til nærmest navngitte eksportrettede fiskebruk i Nord-Norge. Nå vil det vel bli feil å si at dette for meg høres ut som å skyte spurv med kanoner, men treffsikkerheten på det virker noe underlig for meg. Så hvis representanten for Venstre også kunne kommentere sentrumssamholdet på denne analysen og bruken av Nord-Norge-tilskuddet, kunne det være nyttig å få et svar.

Aud Folkestad (V): Når det gjeld øyremerkte tilskot, sa eg i innlegget mitt at øyremerkte tilskot ønskjer ein mindre av, og ein ønskjer større fridom for både kommune og fylkeskommune til å løyse sine oppgåver.

Det som skjer i praksis i dag, er at ein tar vekk øyremerking på nokre område, samtidig som ein held fram med sterk øyremerking på ein del store og viktige område. I min eigen fylkeskommune ser ein nå i budsjettbehandlinga korleis dette fører til at enkeltområde blir veldig sterkt skadelidande fordi f.eks. helse- og sosialsektoren stadig veks og tek ein større del av den fylkeskommunale kaka. Det er eit stort problem. På svake område ser vi det derfor naudsynt framleis å ha ei viss øyremerking, så lenge ein ikkje tek eit oppgjer med heile systemet og dermed sikrar at den lokale og regionale innverknaden på korleis midlane faktisk blir brukte, er reell. Dette opplever eg dagleg som eit stort problem. Det er nesten slik at ein må spørje om det hadde vore betre å innføre fleire øyremerkingar enn å ta vekk nokre få, for her vil, som eg sa i innlegget mitt, skule og kultur lide mykje. Derfor ser eg at det å innlemme dette i rammene kan vere eit problem, og derfor har også sentrum gått inn for å halde på ein del av desse øyremerkingane framleis.

Når det gjeld sentrum si haldning til distriktstilskot generelt og Nord-Noreg-tilskuddet, har vi vore einige i dei sakene, og vi ønskjer å halde fram med dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Berit Brørby (A): Vi mener at gode og tilgjengelige tjenestetilbud er vårt viktigste grunnlag for å sikre felles velferd og trygghet. Skal vi klare å forbedre tilgjengeligheten og kvaliteten på de offentlige tilbudene, må kommuner og fylker ha nødvendig handlingsrom.

Skal tilbudene også være likelig fordelt, må vi ha et fordelingssystem kommunene imellom som oppleves som rettferdig. Inntektsutjevningen er derfor et sentralt virkemiddel for å nå målet om likeverdige tjenestetilbud for alle innbyggere, uavhengig av bostedskommune.

Prinsippet om at de som har mest, må gi til dem som har minst, forsterkes. Hovedinnretningen blir at de folkerike, men skattesvake kommunene kommer bedre ut på bekostning av kommuner som har mer.

Arbeiderpartiet har lovet mer penger til kommunene. Det holder vi. Kommuneøkonomien vil neste år få en vekst på nær 4 milliarder, og 2 milliarder skal gis i frie inntekter. Det er fire ganger så mye som senterpartistatsråden foreslo for bare åtte måneder siden.

Allikevel er det grunn til å ta på alvor at for flere av kommunene er situasjonen bekymringsfull. Omstilling og fornyelse er nødvendig, og etter min mening kommer resultatene gjennom å gi kommunene større økonomisk handlefrihet, og stimulanser til å nå disse mål. Eller for å si det på en annen måte – som min datter, som jobber med økonomi i en kommune, sa: Det er i lengden deprimerende å bare drive med omstillinger i form av nedskjæringer. Jeg skulle ønske det ble rom for mer utviklingsarbeid slik at vi når statlige mål om mer og bedre tjenesteproduksjon. Dessuten enda et ønske: Få ned detaljstyringen og rapporteringen til alle mulige instanser – det vil frigjøre ressurser. Det er mye fornuft å hente ute i kommunene.

Det tas forsiktige skritt for å fjerne øremerkingen av en rekke tilskudd, og hensikten er helt klar: Kommunene skal få større handlefrihet og bedre muligheter til å prioritere selv og ta selvstendige valg.

Tilstrekkelige og gode tjenestetilbud for eldre er den største utfordringen offentlig tjenesteproduksjon har. I 1997 vedtok Stortinget en eldrereform som over fire år skulle gi 30 milliarder kr til å løse denne oppgaven raskere. Jeg tror allikevel vi må minne hverandre om at det er en normal kommunal oppgave bl.a. å bygge sykehjem. Når det nå er sprik mellom måltallet Stortinget har satt, og de planer som finnes i kommunene, vil det koste 10-15 milliarder kr mer å innfri det. Foreløpig har ingen partier tatt høyde for å bevilge 10-15 milliarder kr mer. Det som kan slås fast – selv om et flertall har forsøkt å skape et annet inntrykk – er at eldreplanen går som planlagt av Stortinget. En eventuell øking i bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger blir først klarlagt til høsten.

Det er mye å kommentere når det gjelder de ulike partienes holdninger til offentlig sektor. Men jeg er etter representanten Lodve Solholms innlegg nødt til å gjøre en liten visitt til Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets politikk, hvor kraftige skatte- og avgiftslettelser inngår, må nødvendigvis gå ut over noe. Men hva? Offentlig sektor er for Fremskrittspartiet et takknemlig offer. Om folk med deres politikk får mindre skatt og kanskje også gjennom det en noe bedre personlig økonomi, så må denne igjen brukes til å kjøpe de nødvendige omsorgstjenester. Er den offentlige tjenesteproduksjonen redusert – eller minimalisert, for å si det slik – vil det være det private markedet som skal dekke behovet. Det er ikke noe mer suspekt i det enn at det er her den store forskjellen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene og Fremskrittspartiet er, nemlig i holdningen til offentlig sektor. Men det er å snakke ut av begge munnvikene når Fremskrittspartiets Lodve Solholm mener at kommuner som ikke skaffer seg egne inntekter, bør straffes – jeg går ut fra at det er økonomisk – særlig når vi også vet at Fremskrittspartiet er prinsipielt imot bruk av eiendomsskatt.

Alt i alt: Med de grep som nå foretas for å bedre kommunenes økonomiske situasjon, og med de endringer som skjer i inntektssystemet, vil kommunenes handlefrihet øke, og forhåpentligvis får vi tryggere og mer fornøyde innbyggere.

Steinar Bastesen (TF): Vi behandler i dag en sak som er av vital betydning for hele Distrikts-Norge, ja, den har stor betydning for byene også. Det er litt merkverdig med hele driften av kommunene. Vi her i salen bestemmer rammebetingelsene for hva slags økonomi kommunene skal ha, hvor mye penger de skal ha å rutte med. Det er et resultat av skattesystemet. Noen kommuner betaler mye skatt og noen betaler lite, og så skal det fordeles av Stortinget.

Det er en annen ting som er verd å merke seg. Lønnen til de ansatte i kommunene forhandles av staten, men utbetalingen av lønnen skjer fra kommunene, det skjer lokalt.

En annen sak som jeg også vil si er med på å forverre kommuneøkonomien, er at staten gir med den ene hånden og tar med den andre. Kommunene har store omkostninger med drift, med transport. Vi øker drivstoffavgiftene enormt, samtidig som det kuttes i overføringene. Hvordan kan da talere stå her og si at kommunene får bedre økonomi? Her er noen eksempler som gir tydelig bevis på selvmotsigelsen i framstillingen: Kommunene er lovpålagt en rekke ytelser. De får en rekke øremerkede midler, og de får økte utgifter, som sosialutgifter, bl.a. til innvandrere som blir utplassert i kommunene, og som når statens tilskudd opphører, ofte havner på sosialen. Vi får flere eldre, og vi får større omsorgsbehov som må ivaretas. Hjemmehjelpsordningen fungerer dårlig fordi det er for lite penger. Det er behov for flere støttekontakter. Og hva med ungdomstiltak? Det er et spesielt problem i byer. Hvordan blir dette ivaretatt når kommuneøkonomien svekkes? Så er det kulturtilbud, det er også et behov ute i distriktene. Jeg vil bare nevne at tilskuddet til kulturbåten «Innvik» er tatt bort – 2,5 mill. kr. En skulle tro det har voldsom betydning for statsbudsjettet! Det tilskuddet er fjernet. Men her i Oslo, her slår vi til. Her har vi vedtatt ny opera. Men ikke nok med det, i går vedtok vi i realiteten at havnekassen skal kunne brukes til hva som helst. Så nå blir vel det nye at nå skal vi ha hytte i sjøen og båt på fjellet, for havnene skal nå brukes til boligbygging og kjøpesentre – for det er det som ligger i planen. Det skal bygges en ny bydel. Prislappen, hvor mange milliarder det blir, har vi ingen anelse om. Men jeg håper det stopper på under 100 milliarder kr. Nei, det blir ikke inflasjon av sånt.

Vi pålegger lover, vi pålegger regler i dette huset i stort omfang. Jeg har lyst til å bruke et slagord: Uten bygda dør byen.

Jeg fikk et brev på bordet i dag fra Sortland, det går på omsorgsboliger – jeg er sikker på at flere i salen har fått det. Der har kommunen brukt 10 mill. kr til å planlegge, men når planene skal realiseres, er det ikke penger. Det er stopp i behandlingen av omsorgsboliger i Husbanken på grunn av et brev departementet har sendt ut.

Vi skal bruke 6,5 milliarder kr for å redusere gjelden til Gardermobanen. Det blir det ikke inflasjon av, det skal holdes utenom budsjettet. Men jeg lurer på om det blir inflasjon av å gjøre rene våre gamle som ligger utgjorte i sengene sine? Har vi i realiteten ikke råd til å ha folk boende ute i distriktene for å høste av de naturressursene som skaper velstand i dette landet, som er basis for byenes velferd?

Torbjørn Andersen (Frp): Da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten, virvlet partiet opp en bølge av optimisme og forventninger ute i det norske folk, som altså umiddelbart sendte partiet til topps på alle meningsmålinger. Men slik er det ikke lenger. På rekordtid har Arbeiderpartiet klart å legge sin nyvunne optimisme og sin egen medgang fullstendig flatt. Et av de mest ambisiøse budskapene fra arbeiderpartiregjeringen var modernisering og fornyelse av den offentlige sektor, en offentlig sektor der kommunene sliter med rekordstore underskudd, ineffektivitet, regelstyring, byråkrati, sterke fagforbund og også lokalpolitisk resignasjon. Det er nå en påtrengende god grunn til å spørre om hva slags fornyelse og modernisering det egentlig er vi kan vente oss fra denne arbeiderpartiregjeringen.

La meg nevne én ting: Nylig holdt statsminister Stoltenberg en tale i Bergen som ble hyllet av Kommuneforbundets leder, Jan Davidsen, som uttalte at denne talen til statsministeren kunne han for så vidt, i grove trekk, stort sett holdt selv. Tenk det! Da begynner jeg faktisk å lure, for Norsk Kommuneforbund synes i all hovedsak å være opptatt av å bekjempe forandringer og nytenking for Kommune-Norge. Fornyelse og modernisering og ikke minst en effektivisering av kommunal sektor forutsetter jo helt klart at en tilrettelegger for konkurranse mellom offentlig og privat virksomhet om å gi innbyggerne de beste offentlige finansierte velferdstilbudene. Men en slik politikk synes altså nå å ligge milevis unna Regjeringens syn, en regjering som altså gir inntrykk av å ha lagt seg langflat for Kommuneforbundets krav og synspunkter på hvordan kommunesektoren skal drives, fremfor å prioritere innbyggernes behov. Og inntrykket av at det faktisk er slik, ble jo ytterligere forsterket under komiteens behandling av kommuneøkonomiproposisjonen for 2000, da det fra Arbeiderpartiets medlemmer i kommunalkomiteen ble gitt klart uttrykk for at det var slett ikke nok at våre velferdstjenester var finansiert av det offentlige – nei, de offentlige velferdstjenestene måtte i tillegg vær så god utelukkende bli utført av offentlig ansatte. Det ligger særdeles lite fornyelse og modernisering i en slik – iallfall sett fra min side – svært så gammeldags monopoltenking. For det er jo en helt sentral utfordring å skape økt effektivitet i kommunal sektor, og da er det jo helt feil å beskytte det offentliges – i hvert fall i realiteten – monopol og enerett på å drive omsorg, helse, skoler eller annet. Vi må altså derimot ha politisk vilje til aktivt å legge forholdene til rette for en effektivitetsfremmende konkurranse mellom offentlige og private aktører om å få lov til å utføre typiske offentlige velferdstjenester, til beste for både brukerne og til beste for skattebetalerne. Men Regjeringen synes altså ikke å ville høre snakk om modernisering i kommunal sektor ved hjelp av konkurranseelementet. Dette er en fatal feil. Istedenfor mener altså Regjeringen at kommunesektoren skal få fortsette sin skjermede monopolvirksomhet, få fortsette å leve i seilskutetiden og få fortsette å slite med store kostnadsproblemer. Det vil også bety at en kommer til å fortsette å slite med mangelfulle tjenestetilbud, en vil få helsekøer og korridorpasienter. Alt dette takket være at Arbeiderpartiet fortsatt vil opprettholde et nærmest totalt fravær av effektivitetsøkende og kvalitetsfremmende konkurranse i den kommunale sektor.

Regjeringens handlekraft vedrørende fornyelse og modernisering av offentlig sektor fremstår for mitt vedkommende derfor så langt som heller tafatt. Men vi får jo alltids vente og se.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg er glad for at det er flertall for så å si alt det Regjeringa har foreslått, og at vi nå gir et klart signal om at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter blir på 3,5–4 milliarder kr i 2001. Det er godt over den vekst som har blitt varslet i kommuneøkonomiproposisjonen både for årene 1999 og 2000.

Inntektsveksten må ses i sammenheng med ubalansen i kommunesektorens økonomi de siste årene. Underskudd før lånetransaksjoner har vokst, og driftsoverskuddet har blitt redusert. Denne situasjonen greier vi ikke å rette opp over natta, den må vi rette opp over flere år. Regjeringas forslag om økte inntekter for neste år er et bidrag til dette, men kommunesektoren må også selv bidra.

Gjennom konsultasjoner med kommunesektoren vil Regjeringa før statsbudsjettet legges fram, drøfte prioriteringer av kommunesektorens oppgaver innenfor den foreslåtte inntektsrammen, men også forenklinger, fornyelser og effektiviseringsmuligheter vil måtte være tema i disse konsultasjonene.

Et viktig signal i kommuneøkonomiproposisjonen, og som det er støtte for, er omlegging av prinsippene for den statlige styringen av kommunesektoren – fra detaljstyring gjennom øremerkede tilskudd og regelverk til nye styringsformer basert på målstyring, veiledning og dialog mellom staten og kommunesektoren. Målet er helt klart å øke den kommunale handlefriheten, og det er flere forslag som legger til rette for dette.

For det første legges det opp til en økning av de frie inntektene fra 1,5 til 2 milliarder kr. Det er en klar endring i forhold til hva som har vært trenden de siste åra, da veksten nærmest i sin helhet har kommet som øremerkede tilskudd. Når veksten i større grad kommer som frie inntekter, gir det kommunesektoren større handlingsrom til å tilpasse aktiviteten til inntektene og til sjøl å bestemme hva som er viktigst i sin kommune.

Innlemming av øremerkede tilskudd er det andre viktige grepet som bidrar til økt kommunal handlefrihet. Jeg er glad for at det er så stor oppslutning om å rydde opp i de øremerkede tilskuddene. Jeg tror det nå er en felles erkjennelse både i Stortinget og i Regjeringa av at vi må bli flinkere til å tenke helhet i forhold til våre kommuner. Det kan selvfølgelig være gode begrunnelser for å beholde enkelttilskudd. Problemet er bare at vi nå har et antall og et omfang av øremerkede tilskudd som i altfor stor grad binder opp administrative ressurser på statlig og kommunalt nivå, og som hindrer kommunene i å gjøre gode lokale prioriteringer. Det er dessuten en meget ineffektiv måte å styre kommunene på. Vi har et stort behov for å frigjøre ressurser, både menneskelig og økonomisk, til direkte tjenestetilbud til folk.

Når komiteen har gjort noen få justeringer i forslaget om innlemming og avvikling av øremerkede tilskudd i 2001, har jeg ingen problemer med det, all den tid det er bred oppslutning om den retning vi går i.

Et tredje viktig grep er økt skatteandel. Skattenes andel av de samlede inntektene utgjør i dag 44 pst. Regjeringa har foreslått en gradvis opptrapping til 50 pst. Jeg har merket meg at flertallet i komiteen vil gå noe raskere fram, og jeg har selvfølgelig ingen problemer med det.

Regjeringa har i kommuneøkonomiproposisjonen foreslått betydelige endringer i inntektssystemet for å få til en mer rettferdig fordeling. Jeg er glad for at vi får støtte til å gjennomføre disse endringene, for de er viktige for å kunne tilby våre innbyggere et mest mulig likeverdig tjenestetilbud, uansett hvilken kommune en bor i. Vi vet at den viktigste årsaken til forskjeller i tjenestetilbud er forskjeller i inntektsnivå.

Det er en klar tendens til at kvaliteten på det kommunale tjenestetilbudet øker med kommunenes inntekt. Når vi nå får omlegginger av inntektssystemet, vil det føre til at vi får en jevnere og mer rettferdig inntektsfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner. Det er de skattesvake og mest folkerike kommunene som tjener mest på det.

Jeg vil også understreke at vi har gitt klar beskjed om at kommuner med skatteinntekt under 110 pst. i all hovedsak vil få kompensert det de taper. Derfor er det heller ikke hold i den argumentasjonen som bl.a. Senterpartiet har, når de sier at det vil være dramatisk for de fleste småkommuner. Det er ikke riktig.

Oppsummert vil jeg si: Neste år vil gi en klar bedring av kommunenes økonomi. Det vil øke den lokale handlefriheten. Vi vil etter hvert få et mer rettferdig inntektssystem, og det igjen vil føre til at vi får et mer likeverdig tjenestetilbud. Det er jeg svært tilfreds med.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lodve Solholm (Frp): Med erfaring frå ein av debattane i går, der det var frykteleg vanskeleg å få statsrådane til å svare på spørsmål: I og med at vi òg i denne debatten har to statsrådar, kan det hende same spørsmålet går til begge to.

Den 19. mai 2000 sende sosialministeren ut eit brev der fylkesmenn blei bedne om kvotering eller fordeling – ein kan kalle det kva ein vil. I alle tilfelle galdt det tydelegvis ei reversering av eldreomsorgspakka. Etter ein førespurnad til den same statsråden frå stortingsrepresentant Harald Nesvik om ein var villig til å trekke tilbake dette brevet, svara statsråden i eit brev av 7. juni 2000 nei til dette – midt i sluttfasen av handsaminga av kommuneøkonomiproposisjonen. Her burde Regjeringa vite at det var fleirtal for eit forslag som ikkje kan tolkast på annanmåte enn at ein bed Regjeringa trekkje tilbake brevet. Men vi skriv det ikkje implisitt, det er riktig. – Eg er blitt gjort merksam på at eg kanskje tok litt feil i stad, då eg siterte, og det vil eg seie meg lei for. Men då eg siterte, var eg ikkje klår over kva som var på gang.

Det forundrar meg at det er så liten kommunikasjon mellom kommunalministeren og sosialministeren – så overgripande mellom departementa som dette vitterleg er. Ein kunne i alle fall i svarbrevet til Nesvik seie at ein avventa komiteen si handsaming. Men statsråden sa altså nei.

Betyr det at Regjeringa ikkje tek omsyn til stortingsfleirtalet?

Statsråd Sylvia Brustad: La meg først få si at jeg prøvde å svare på spørsmål også i debatten i går, og et av de spørsmålene som jeg svarte på, gjaldt nettopp det som representanten Lodve Solholm nå tar opp. La meg bare understreke: Regjeringa tar selvfølgelig hensyn til det som flertallet i Stortinget mener. Det gjelder også i forhold til denne saken.

Når det gjelder kommuneøkonomien, er det slik – som flere har understreket – at det foreløpig er støtte til det opplegget Regjeringa har lagt for eldreplanen. Vi har selvfølgelig merket oss at et flertall sier at en vil ta endelig stilling til dette under behandlingen av eldreplanen til høsten. – Sosialkomiteen har bestemt at den skal behandles da. Det forholder Regjeringa seg til. Derfor vil det selvfølgelig også bli gitt signaler om at vi avventer en videre behandling av eldreplanen, til dem som må ha de signalene. Jeg regner med at sosialministeren kan utdype det noe mer i sitt innlegg litt senere.

Ivar Østberg (KrF): I kommuneøkonomiproposisjonen sier Regjeringen:

«Regjeringen tar forbehold om at det økonomiske opplegget for kommunesektoren kan bli strammere dersom den økonomiske situasjonen tilsier det når forslaget til statsbudsjettet legges fram til høsten.»

Det samme står både på side 6 og side 13, altså to ganger.

Hva er det Regjeringen ser for seg, siden det er nødvendig å varsle dette? Er det oljeprisfall til 10 dollar fatet? Er det børskrakk? Eller er det et varsel om at her har man ikke tenkt å følge opp det stortingsgruppen til Arbeiderpartiet fikk til, nemlig å øke med en milliard?

Statsråden gav uttrykk for at det er god vekst i økonomien, og vi har hørt fremhevet noen ganger at i fjor klarte Arbeiderpartiet – og det skjer i dialog når man gir og tar – å få plusset på en milliard. Vi hadde ønske om det i år, fordi situasjonen for kommunene er annerledes, men Arbeiderpartiet hadde ikke dette å gi. Er dette et varsel om strammere politikk overfor kommunesektoren?

Arbeiderpartiet vil også fjerne en del små øremerkede tilskudd, og i Budsjett-innst. S. nr. 2 ber familie-, kultur- og administrasjonskomiteen Regjeringen om å orientere Stortinget på egnet måte om de erfaringer som er gjort med ny forvaltningsmodell før eventuelle endringer i tilskuddssystemet blir foretatt. Synes statsråden at denne måten å informere om det øremerkede tilskudd til familievernkontoret på er tilfredsstillende?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg må nok si at jeg syns spørsmålet fra representanten Østberg om denne regjeringa ønsker en strammere politikk overfor kommunesektoren, er noe underlig, særlig i lys av at i det opplegget denne regjeringa presenterer for neste år, og som det er tilslutning til fra flertallet i Stortinget, er det nesten fire ganger så mye penger som i det opplegget sentrumsregjeringa opprinnelig presenterte for inneværende år. Så kom det til noe mer penger etter forhandlinger mellom Arbeiderpartiet og sentrum, som jeg er glad for, men det er litt merkelig at det da framstilles som om dette er et veldig stramt opplegg for neste år. Det er det ikke.

Når det i kommuneøkonomiproposisjonen står at en må ta forbehold om hva som skjer i verden omkring også når det gjelder økonomien, er ikke det helt uvanlig å gjøre. Det er nemlig ikke slik at kommunesektorens økonomi kan ses isolert fra det som skjer i norsk økonomi for øvrig.

I går registrerte vi alle sammen et varsel om renteøkning. Det viser at det ikke er riktig og det er ikke bra når noen partier signaliserer at en nærmest kan løfte hva som helst inn i norsk økonomi uten at det fører til press i økonomien. Selvfølgelig må vi også når det gjelder det vi behandler innenfor kommunesektoren, forholde oss til det som skjer i verden omkring. Men når vi for neste år får tilslutning til et opplegg på 3,5–4 milliarder kr, er det selvfølgelig noe som Regjeringa ønsker å foreslå, men det er altså ikke uvanlig at en må se på situasjonen framover også i norsk økonomi for øvrig, men det er ikke her noe varsel om at vi skal kjøre et strammere opplegg. Jeg syns dette er et bra bidrag for å komme videre og prøve å komme nærmere et samsvar mellom kommunenes oppgaver og de pengene de har til rådighet, men det tror jeg ingen regjering hadde greid å rette opp over natta.

Sverre J. Hoddevik (H): En kritisk gjennomgang av inntektssystemet har vært bebudet i tidligere dokumenter, og vi gledet oss selvfølgelig da vi så utfasingsplanen for tapskompensasjonen.

Så ble vi ikke så lite skuffet da vi så at de tre nordligste fylkene og Oslo uten videre vurdering skulle bibeholde krone for krone det man tidligere har hatt. Det medfører i praksis at Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag, og kanskje delvis Oppland, er de som sitter igjen med usikkerhet i forhold til Regjeringens foreløpige tanker. Ser statsråden dette, og har hun en kommentar til det? Og videre: Ser statsråden viktigheten av forslaget til VI, der det blir bedt om en fundering av disse velkjente tilskuddene som ikke har særlig objektivitet knyttet til seg?

Så til dette med øremerkede tilskudd, der fylkeskommunen har stått i fokus. Er det interessant for statsråden å vurdere å fokusere på primærkommunen i neste omgang, med innlemmelse og frie midler, siden skjevheten er åpenbar på dette punktet?

Og så kunne det helt til slutt, hvis det ikke blir for mange spørsmål, vært artig å få en oppklaring på bruken av begrepet «stor og sterk» i forhold til offentlig sektor. Vi vet jo at foreldre i forrige generasjon gjerne sa til sine barn at de måtte spise maten sin, så ble de store og sterke. Det er ikke sikkert at dette er synonyme begreper, og noen ble faktisk sterke uten å bli store. Kanskje har det med kosthold å gjøre – ikke vet jeg. Men iallfall: Har statsråden en kommentar til at offentlig sektor kan «spisse» sine aktiviteter for å nå lenger og ikke være allestedsnærværende?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg er glad for at det var mulig å samle flertall for, bl.a. med støtte av Høyre, en gradvis reduksjon av tapskompensasjon for å få til en mer rettferdig fordeling av inntektssystemet kommunene imellom og på den måten få et mer likeverdig tjenestetilbud. Når Regjeringa foreslo å gjøre dette gradvis over en femårsperiode, er det fordi det, hvis vi skulle ha gjort det fra ett år til et annet, og særlig hvis en ikke skulle ha kompensert, ville ha fått dramatiske følger for en del mindre kommuner, og spesielt en del mindre kommuner i distriktene. Det ønsker ikke Regjeringa. Derfor gjør vi det gradvis ved å kompensere mye, spesielt for kommuner med skatteinntekt under 110 pst. av landsgjennomsnittet, gjennom – som Hoddevik riktig sa – bl.a. Nord-Norge-tilskudd og gjennom hovedstadstilskuddet, som vi gjør helt spesielt for Oslo, fordi vi mener byen har helt særskilte oppgaver.

Vi mener at det har vært viktig å gjøre det vi gjør, bl.a. i forhold til Nord-Norge. Men vi er selvfølgelig også opptatt av – og vil selvfølgelig foreta den utredning som en ber om, for å gjennomgå de ulike ordninger vi har – det jeg opplever at mange har et ønske om, nemlig å få et inntektssystem som i større grad har objektive kriterier. Så den utredninga skal selvfølgelig komme.

Når det gjelder spørsmålet om øremerkede tilskudd, mottas alle gode forslag – gjerne flere, også utover de som ligger der – med takk, rettet både mot fylker og kommuner. I den grad det er enda mer Regjeringa kan innlemme/avvikle enda fortere, har vi selvfølgelig ikke noe imot å være med på en diskusjon også om det, all den tid vi vet at vi binder opp utrolig mye ressurser både menneskelig og økonomisk når folk skal sitte og lage planer, rapporter, søknader osv. Det er en meget ineffektiv måte å styre kommunene på. Vi har et akutt behov for mer personell, bl.a. innenfor helsesektoren og eldreomsorgen, og hvis vi får dekket det behovet, vil det være en mye mer fornuftig bruk av ressursene.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Denne våren ser vi eit utstrekt samarbeid mellom Arbeidarpartiet og Høgre på svære, tunge politiske område – oljepolitikken, revidert nasjonalbudsjett, jordbruksoppgjeret er berre nokre av fleire eksempel på det. Så var det òg Høgre som innsette arbeidarpartiregjeringa.

I fjor då kommuneøkonomiproposisjonen vart handsama, sa dåverande stortingsrepresentant Sylvia Brustad:

«… et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, et samarbeid som ikke vil bety en bedre situasjon for kommunene, og som på ingen måte vil bety et bedre tjenestetilbud, spesielt for barn og unge.»

Dersom Arbeidarpartiet skulle ha inngått eit samarbeid med sentrum, måtte dei, i tråd med det som sentrumsregjeringa hadde varsla før dei gjekk av, sytt for å auka rammene. Vi hadde varsla 5 milliardar kr, og vi står ved det. Det var i lys av det felles grunnlaget som regjeringa og KS har vist at det er behov for. Dei måtte ha sytt for å greia ut andre kriterium før dei tok vekk tapskompensasjonen, noko KS og andre òg har bede om. Vi har altså teke på alvor at det er i distrikta ein stor del av verdiskapinga går føre seg, anten det gjeld fisk, olje, skog eller andre ressursar, og gjeve dei høve til framleis å ha eit godt tenestetilbod.

I lys av dette sitatet frå i fjor må ein forstå opplegget som eit signal om at Arbeidarpartiet no har reduserte ambisjonar for kommunesektoren. Eg gjentek: Det vil «ikke bety en bedre situasjon for kommunene», og «på ingen måte bety et bedre tjenestetilbud, spesielt for barn og unge».

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg tror jeg må få si at hvis en sitter i glasshus, skal en være litt forsiktig med å kaste stein, særlig når en vet hva sentrumsregjeringa, med Senterpartiet i kommunalministerstolen, presenterte når det gjaldt kommuneopplegget bl.a. for det året vi nå er inne i, som var nesten fire ganger mindre enn det denne regjeringa i løpet av noen måneder presenterer for neste år.

Det er ikke riktig at det kommuneopplegget som det nå blir flertall for for neste år, betyr at vi skal redusere tjenestetilbudet, at det er reduserte ambisjoner i forhold til kommunesektoren osv. Det er altså ikke riktig. Det er også slik at når denne regjeringa har gått inn for en ganske kraftig omlegging av inntektssystemet, er det ut fra et faktum som jeg mener er ganske viktig, men som jeg skjønner Senterpartiet ikke er opptatt av, nemlig at vi ønsker å sikre et likeverdig tjenestetilbud i alle deler av landet. Og når den viktigste forklaringa på forskjellen i tjenestetilbud er ulikheter i inntektssystemet, er det, hvis en er opptatt av likeverdige tjenestetilbud, bare ett svar på det, nemlig å gjøre noe med inntektssystemet. Det er det Regjeringa har foreslått, og det er vi glad for at vi får tilslutning til.

Jeg tar til etterretning at Senterpartiet ikke mener at det er så viktig. Men jeg tror ikke folk bl.a. i den delen av landet vi nå er i, lenger vil finne seg i det forfallet vi bl.a. ser i skoler, eller i at de må stå lenge i kø og vente på å få den hjelpen de trenger innenfor helsevesenet osv. Her er det også et marked for privatisering, hvor det er folk både med betalingsevne og med ønske om å kjøpe slike tjenester. Dette ønsker heller ikke Arbeiderpartiet ut fra vår holdning til grunnleggende velferdstilbud.

I lys av det er det særdeles viktig å få til en mer rettferdig omlegging av inntektssystemet, som jeg også trodde Senterpartiet var opptatt av, enn det som har vært tilfellet fram til i dag.

Karin Andersen (SV): Jeg får prøve nok en gang å få en forklaring på hvorfor Arbeiderpartiet har valgt å samarbeide med Høyre denne gangen, når de vitterlig kunne fått det de har sagt de vil ha, nemlig mer penger til kommunesektoren, sammen med sentrumspartiene og SV, og når de kunne fått til de samme omleggingene i inntektssystemet sammen med SV og Kristelig Folkeparti. Det ville det vært et bredt flertall for.

I går sa statsministeren også at kommunesektoren trengte mer penger. Ja, hvordan skal man få det til, hvordan skal man få mer penger i offentlig sektor? SV har anvist hvordan vi ønsker å gjøre det. Vi ønsker å stramme inn på andre områder, vi ønsker bl.a. å skattlegge aksjeutbytte på mottakers hånd – skatt på aksjeutbytte er nå null for million- og milliardinntekter. Vi ønsker å omfordele fra andre sektorer. I går satt man i Stortinget og vedtok en fregattkontrakt til 14,3 milliarder kr – et forholdsvis usikkert prosjekt, for å si det pent. Det gikk greit igjennom.

SV velger bort disse tingene; vi velger sjukehus, skoler og helse foran dette. Så hvis det ikke er sånn at Arbeiderpartiet vil være med SV og stramme inn på noen områder, men derimot vil ha mer penger til de gode tingene og på en måte bare bruker mer penger, er det jo Arbeiderpartiets politikk som vil sørge for mer renteøkning, inflasjon og alt det man skremmer så veldig med. Jeg forstår ikke hvordan Arbeiderpartiet skal kunne sikre det de sier de vil, nemlig mer penger til offentlig sektor, når de ikke vil være med på SVs omfordelingspolitikk, og de vil heller ikke være med og sørge for flertall sammen med dem som faktisk kan sikre det Arbeiderpartiet sier at de vil. Jeg savner en god forklaring. Den eneste forklaringen jeg greier å finne, er at Arbeiderpartiet faktisk ikke vil, og at de mener at det er riktig at kommunesektoren holdes på det nivået som er i dag. Det sier jo statsråden sjøl ikke er et godt nok tilbud.

Statsråd Sylvia Brustad: Flere har sagt at vi her har inngått et forlik med Høyre når det gjelder kommunesektoren for neste år. Etter å ha hørt på debatten i dag, synes jeg flere talere har fått godt fram at Arbeiderpartiet har fått vekslende støtte for de ulike tiltakene som ligger i kommuneøkonomiproposisjonen – noen ganger fra sentrum, andre ganger fra Høyre. Jeg skammer meg ikke over å få støtte verken fra det ene eller det andre partiet. Regjeringen er glad for å ha fått gjennomslag for så å si alt vi har foreslått.

Arbeiderpartiet og Regjeringa er selvfølgelig særdeles opptatt av å ha en kommunesektor som kan tilby det tjenestetilbud som folk både forlanger og forventer å få, og til en riktig kvalitet. Penger er selvfølgelig ett svar, mens fornyelse av offentlig sektor er et annet.

Vi mener at vi har fått på plass et ganske stort løft for neste år når vi sier at kommunene skal få mellom 3,5 og 4 milliarder kr. Det er ikke riktig som representanten Andersen sier, at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av å få til en mer rettferdig fordeling i samfunnet vårt. Vi behandlet i går utjamningsmeldinga, der Arbeiderpartiet stod sammen med flere partier, bl.a. sentrumspartiene og SV, om en del forslag som nettopp går i retning av å få mer rettferdighet.

Arbeiderpartiet har i skattepolitikken gitt klart uttrykk for – og det tror jeg også en vil se resultater av framover – at det er de som har den sterkeste ryggen, som må bære den tyngste børa. Det har Arbeiderpartiet ment hele tida, og det mener vi fortsatt. Der vil vi etter hvert også komme tilbake med forslag når tida er inne for det.

Men det er også slik at når SV foreslår ca. 4 milliarder kr mer enn det Regjeringa har foreslått, stiller jeg meg litt undrende til at SV ikke vil være med på en merknad om at hvor mye en putter inn i kommunesektoren, også henger sammen med det totale presset i økonomien for øvrig. Det er altså en fare for rentestigning, økende arbeidsledighet osv. hvis en ikke ser også dette i sammenheng med andre ting. Derfor går det ikke an å gjøre alt fra en dag til en annen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det var interessant å høre kommunalministeren nå. Hun sa: Vi henter støtten der den er å finne, en vekslende støtte. Men da Sylvia Brustad var i opposisjon, var gjennomgangsmelodien fra Arbeiderpartiet at nå må sentrumsregjeringen velge side i velferdspolitikken og ikke drive og hente støtte her og der og dingle fra side til side. Nå gjør arbeiderpartiregjeringen akkurat det samme. Kommunalministeren står her tvert om og skryter av at de henter støtten der den er å hente, vekslende fra side til side, og – interessant nok – i en så viktig velferdspolitisk oppgave som kommuneøkonomien, hos Høyre. Det er greit, men da skal Arbeiderpartiet også her erkjenne at de har lagt seg på et linjeskifte. Det er en ny kurs i forhold til tidligere krav om at en må velge én side, og så må en stå konsekvent på den siden. Det gjør altså ikke Arbeiderpartiet i det hele tatt i regjering.

Kommunesektoren er ansvarlig for størstedelen av de offentlige tjenestene og er derfor så viktig for utbyggingen av velferdssamfunnet. Offentlig sektor står i dag overfor store utfordringer. Befolkningens alderssammensetning vil medføre økt etterspørsel etter kommunale tjenester, vi har et arbeidsmarked med knappere tilgang på arbeidskraft, og publikums forventning til omfang og kvalitet på tjenester vil øke.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig både for den enkelte bruker og for den totale ressursbruk å se på mulighetene for fornyelse og forenkling av offentlig sektor. Derfor iverksatte sentrumsregjeringen programmet «Et enklere Norge», og derfor fortsetter den nye regjeringen med disse og også andre tiltak for modernisering av offentlig forvaltning, og det er bra.

For å lykkes med fornyelse og forenkling av kommunesektoren er det bl.a. behov for å redusere detaljstyringen av kommunene og fylkene. Det er gledelig å registrere at Regjeringen følger opp både prosessen med avvikling av øremerkede tilskudd og prosjektet med gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å legge til rette for en best mulig økonomi for kommunene innenfor forsvarlige økonomiske rammer. Vi har derfor foreslått å øke den reelle veksten i kommunenes inntekter i 2001 med 5 milliarder kr i forhold til i år, noe kommunalministeren i sentrumsregjeringen, Odd Roger Enoksen, varslet allerede før regjeringsskiftet. Det er altså ikke noe vi har kommet på etterpå. Vi synes det er skuffende at arbeiderpartiregjeringen ikke har vært villig til å bli med på denne veksten i kommunenes økonomi.

En god økonomi er viktig for å kunne opprettholde bosettingen i distriktene, men den er også viktig for storbyene. Kristelig Folkeparti mener derfor det er behov for et eget storbytilskudd for å imøtekomme storbyenes spesielle utfordringer.

For de kommunene som opplever sterk vekst, er det et problem at innbyggertilskuddet beregnes ut fra innbyggertallet pr. 1. januar. Vi foreslår heller 1. oktober for bedre å fange opp den senere tids vekst i slike kommuner.

Kristelig Folkeparti er glad for at de 14 kommunene som får økte utgifter til arbeidsgiveravgift på grunn av endringer i arbeidsgiversonen, vil få dette refundert. Disse kommunene vil derved få bedre tid til å omstille seg til disse ekstra kostnadene.

Vi er glad for at Regjeringen i 2001 følger opp plantallene for bygging av boliger i Handlingsplan for eldreomsorg, nemlig 5 800. Vi er imidlertid betenkt over at departementet har sendt ut brev til fylkesmennene som vil føre til at kommunene må stoppe prosjekter som er byggeklare. I det samme brevet framgår det at kommunene har planlagt 38 500 plasser. Søknadsfrist for kommunene er tidligere satt til 1. juni 2001. Dette viser at det fortsatt er store behov for utbygging av eldreomsorg ute i kommunene. Kristelig Folkeparti foreslår derfor sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet at Regjeringen skal forberede et opplegg som sikrer utvidelse og forlengelse av eldrereformen, slik at alle kommuner får gjennomført sine planer. Det kan ikke være slik at det er førstemann til mølla som skal få bygge ut. Dette forslaget ser dessverre ikke ut til å få flertall.

Vi er imidlertid glad for at flertallet – alle partier unntatt Arbeiderpartiet – ber Regjeringen videreføre eldrereformen uten innskrenkninger av godkjenning av nye prosjekter inntil Stortinget har behandlet stortingsmeldingen om handlingsplanen for eldreomsorg etter to år.

På bakgrunn av de plantall vi kjenner i dag, undrer det oss at Regjeringen har funnet ut at vi i perioden 2002–2007 kun har behov for 5 000 boenheter. For oss er det viktig at vi i de nærmeste årene fullfører krafttaket som skal til for å få på plass en god eldreomsorg. Vi kan ikke svikte de eldre nå. Eldresatsingen må fullføres. Det er viktig at det tidlig legges planer for hvordan staten kan imøtekomme kommunenes behov på dette viktige velferdspolitiske området.

Hill-Marta Solberg (A): Stortinget slutter i dag opp om arbeiderpartiregjeringens forslag om å styrke kommunenes økonomi og redusere den statlige detaljstyringen. Regjeringens forslag om gjennomføring av eldresatsingen som planlagt, med 5 800 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger neste år, får også full støtte.

Den økonomiske situasjonen i mange kommuner og fylker er bekymringsfull. Ifølge enkelte beregninger utgjør underskuddet i sektoren samlet om lag 11 milliarder kr. Vi skal likevel være klar over at dette ikke er et rent driftsunderskudd i bedriftsøkonomisk forstand. I disse tallene inngår som kjent også investering og låneopptak knyttet til 6-åringsreformen og til eldresatsingen. Men underskuddet er stort, selv når vi korrigerer for slike særskilte forhold som staten kompenserer for over flere år.

Regjeringens opplegg gir kommunene 3,5 – 4 milliarder kr mer i inntekter til neste år. Til sammenlikning la den forrige regjeringen, med Odd Roger Enoksen som kommunal- og regionalminister, opp til en reell vekst i kommunenes inntekter fra 1999 til 2000 på 1,1 milliarder kr. Vår nye regjering er dermed nær en firedobling av det Bondevik-regjeringen la inn i sine budsjetter.

Når sentrumspartiene nå uttaler at dette ikke er nok, står dette i klar motstrid til hva de selv prioriterte i praktisk politikk fra regjeringsposisjon. Det undrer meg da også å høre at tidligere statsminister Bondevik nå er lei seg for at Arbeiderpartiet ikke ville foreslå 5 milliarder kr, men 4, mens hans egen regjering greide å stable på beina 1 milliard kr da siste budsjett ble lagt fram.

Arbeiderpartiet fikk plusset på 1 milliard kr til kommunene på inneværende års budsjett. Nå legger vi altså 4 nye milliarder kr i kommuneopplegget, og etter min mening er det en god begynnelse i arbeidet med å gjenreise kommunenes økonomi.

Offentlig sektor vil i årene som kommer, bli større og få flere ressurser. Vi vil trenge flere offentlig ansatte til å løse oppgavene innenfor undervisning, helse, eldreomsorg og kriminalitetsbekjempelse.

For å sikre en mer rettferdig fordeling og utjevning av inntekter mellom landets kommuner blir det nå vedtatt betydelige endringer med en sterkere omfordeling fra de rikeste til de fattigste kommunene. Den delen av skatteinntektene som kommunene selv skal beholde, økes. Det betyr at kommunene får mer igjen for sitt arbeid med å tilrettelegge for god næringsutvikling. Samtidig gjennomføres en sterkere omfordeling fra skattesterke til skattesvake kommuner.

Endringene innebærer en betydelig styrking av det lokale selvstyret. En større del av tilskuddene skal framover gis som frie midler med mindre detaljstyring fra statens side. Dette er i tråd med hva vårt parti og også folkevalgte ute i kommunene har etterspurt.

I opposisjonsrollen på Stortinget har Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om å øke kommunenes inntekter neste år med 5 milliarder kr, med andre ord 1 milliard mer enn Arbeiderpartiet. Og som jeg allerede har vært inne på: Det er i seg selv ikke oppsiktsvekkende mye mer enn hva Arbeiderpartiet foreslår, men det er virkelig oppsiktsvekkende mye mer enn hva sentrumspartiene fant rom for å styrke kommunene med da de satt i regjeringskontorene.

Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for øvrig, som vi skal håndtere i morgen, viser i realiteten at det er meget liten forskjell på hva Arbeiderpartiet og sentrumspartiene gjør når det gjelder prioritering av kommunesektoren. Legger vi standpunktene ved siden av hverandre, ser vi følgende: For kommuneøkonomien samlet går sentrum inn for 57,1 mill. kr mer enn Arbeiderpartiet – 57 mill. kr! Det er derfor det er veldig vanskelig å forstå årsaken til at sentrumspartiene på et slikt grunnlag ikke engang var villig til å gå inn i reelle forhandlinger med Arbeiderpartiet også om revideringen av det budsjettet som sentrumsregjeringen la fram, og fikk vedtatt sammen med Arbeiderpartiet.

Dette viser at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i hovedsak er enige om prioriteringen av kommunenes økonomi. Så framfor å fokusere på enkelte små forskjeller, burde vi tvert imot stått sammen om å bringe kommunene ut av den vanskelige situasjonen de befinner seg i. I dag velger sentrumspartiene i stedet å stille seg utenfor.

Og til det som er blitt tatt opp flere ganger i denne debatten, hvorfor Arbeiderpartiet ikke har en avtale med sentrum og f. eks. SV i denne saken i dag: Forklaringen på det er veldig enkel. Sentrum ville ikke forhandle med Arbeiderpartiet, til tross for de små forskjellene i realiteter som jeg nylig har påpekt.

Sverre J. Hoddevik (H): Vi er nå allerede kommet langt ut i debatten, og de fleste tema er berørt av mange.

Handlingsplan for eldre har etter hvert blitt et hovedtema i innstillinga, all den stund Regjeringas kortsiktige grep har blitt oppfattet som forholdsvis dramatiske i Kommune-Norge. Vi tenker her på utgående korrespondanse gjennom fylkesmannen, der kommunene langt på vei får stoppordre, i et forsøk på å holde volumet innenfor tidligere stipulerte rammer. Jeg er veldig glad for at flertallet i komiteen har samlet seg om Høyres formulering, der vi i forslag ber om at eldrereformen blir videreført uten innskrenking av godkjenninger av nye prosjekt inntil Stortinget har behandlet St.meld. nr. 34 og derigjennom tatt stilling til om planen skal utvides. Det er imidlertid viktig at kvalitetskravet til omsorg i denne prosessen blir ivaretatt.

Det virker som om innfasing av store rikspolitiske reformer har medført store planarbeid og også en omfattende rettferdighetsdebatt knyttet til den enkelte kommunes tidligere prioriteringer og utført arbeid. Vi må se til at vi ikke får en tilsvarende smertelig prosess knyttet til en utfasing av dette store øremerkede prosjektet.

Et annet viktig element i innstillinga er de langsiktige signal som går på tilrettelegging for strukturendringer i forvaltninga. Regjeringa foreslår et innlemmingskriterium for primærkommunene som fører til at et område ikke taper basistilskudd gjennom en tiårsperiode ved en eventuell frivillig kommunesammenslåing. Jeg er spesielt glad for at flertallet i komiteen har sluttet seg til Høyres forslag om på samme måte å ta med et eventuelt regionaltilskudd i dette inndelingskriteriet, slik at det ikke gjenstår som en hindring eller som et økonomisk motiv for å avstå fra frivillig sammenslutning. Jeg minner her om at når Oppgavefordelingsutvalget snart avgir sin innstilling, vil – uavhengig av hva den måtte inneholde av konklusjoner – samfunnsdebatten starte om oppgavefordeling, og også om antall forvaltningsnivå. Og skulle vi være så heldige at det lot seg skaffe et flertall for å avvikle fylkeskommunen totalt – slik å forstå at vi gjenstår med to forvaltningsnivå – er det også viktig at vi har en prosess når det gjelder å skape kompetente mottakere på primærkommunenivå som kan ta seg av deler av fylkeskommunens nåværende ansvarsområde. Det er et faktum at hvis en ser bort fra SV, er det ingen særlig forskjell på skiftende regjeringer og opposisjon med hensyn til disponibelt kronebeløp til kommunesektoren. De politiske fleskeprisene varierte unektelig mer mellom regjering og opposisjon for noen år tilbake, men nå ser det altså ut til at svaret på ebbe i kommunekassene like mye er effektivisering og strukturelle grep som oppjustering av kronebeløpet.

Helt annerledes er grenseproblemet som oppstår omkring inneklemte byer. Mange av disse problemene har måttet få sin løsning gjennom de par siste tiåra gjennom prosesser som ikke påfallende er preget av frivillighet fra alle. Det dagsaktuelle problemet som er omtalt i innstillinga, knytter seg til Nord-Jæren. Her går flertallet inn for å få en prosess tilskyndet fra staten for å få en løsning på Stavanger- eller Nord-Jæren-spørsmålet.

Så til slutt noen få ord om avvikling av øremerkede tilskudd i en prosess for å vekte frie inntekter i sterkere grad i forhold til øremerkede tilskudd. Det er ikke vanskelig å få flertall for prinsippet om at øremerking relativt sett sterkt bør avta. Vanskeligere er det når vi kommer til de konkrete forslag som har en særinteresse eller en postadresse knyttet til seg. I denne innstillinga ser det ut til at kulturbåten «Innvik» fremstår som den politiske «ark» – med andre ord det tryggeste sted å oppholde seg i tilfelle distriktspolitisk uvær. Det er antatt å skulle være ekstra vanskelig for representanter fra Sogn og Fjordane ikke å være om bord i dette politiske skipet pr. dato. For Høyre, som har ledet dette løpet med innlemming av øremerkede tilskudd, sier vi prinsipielt ja til Regjeringas liste når de nå først er kommet på glid. Vi gleder oss over at det lot seg gjøre å innlemme skolefritidsordninga, som for så vidt stod øverst på Høyres tilleggsliste på over en halv milliard kroner totalt. Da får det våge seg om disse 2,5 mill. kr som tidligere har tilflytt kulturbåten «Innvik», må finne andre avsendere enn øremerkingslistene i statsbudsjettet. Denne innlemmingsøvelsen tar sikte på å sikre Kommune-Norge minst et par milliarder kroner vekst i frie inntekter som muligens kan yte bidrag hvis tiltaket for øvrig når opp i konkurranse med andre kulturtiltak i Distrikts-Norge.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Regjeringen la samtidig med St.prp. nr. 62 for 1999-2000 fram St.meld. nr. 34 for 1999-2000, Handlingsplanen for eldreomsorgen etter 2 år. Meldingen skal behandles av Stortinget til høsten, men innholdet er delvis omtalt i kommuneøkonomiproposisjonen og er derfor også omtalt i kommunalkomiteens Innst. S. nr. 252.

Jeg vil gjerne begynne med å gi honnør til kommunene for den innsatsen de har gjort de første to årene av handlingsplanen for eldreomsorgen. Resultatene så langt er svært tilfredsstillende og viser at kommunene har prioritert eldreomsorgen.

La meg så slå fast at Regjeringen tar hånd om gjennomføringen av handlingsplanen innenfor rammer vedtatt av Stortinget – bl.a. er det vedtatt å bevilge tilskudd til 24 400 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Regjeringen følger også opp den omfattende styrkingen av bemanningen i pleie- og omsorgstjenesten – over 12 000 nye årsverk.

Kommunalkomiteen har nå vært opptatt av sammenhengen mellom handlingsplanens vedtatte investeringsramme og kommunenes foreløpige planer. Kommunene har for eldreplanen og opptrappingsplanen for psykisk helse samlet rapportert et utbyggingsbehov tilsvarende 38 500 enheter for perioden fram til 2003.

Så langt er den faktiske søknadsinngangen til Husbanken godt innenfor de vedtatte rammer. Før prosjekter godkjennes i Husbanken, må det dokumenteres at kommunen også kan drive de nye enhetene med tilstrekkelige tjenester. Det har hittil vist seg at kommunene planlegger flere enheter enn de faktisk bygger ut. Kommunenes planer slik de foreligger i dag, indikerer heller ikke tilstrekkelig samsvar mellom investeringer og drift.

På bakgrunn av at de kommunale planene likevel ligger så vidt høyt over de vedtatte investeringsrammene, ble det i St.meld. nr. 34 og i kommuneøkonomiproposisjonen beskrevet et opplegg for kommunevise rammer.

Regjeringen har i meldingen antydet at det kan være behov for ytterligere 5 000 nye sykehjemsplasser/omsorgsboliger etter 2001. Jeg vil understreke at det er usikkerhet knyttet til anslaget. Dette vil sammen med eldreplanens ramme og opptrappingsplanen for psykisk helse til sammen gi om lag 35 000 plasser i løpet av planperioden og de nærmeste årene. Dette er etter Regjeringens mening dekkende i forhold til kommunenes planer.

Stortinget har tidligere vært opptatt av hensynet til kommuner som trenger noe lengre tid til gjennomføring av sine byggeprosjekter. Erfaringene så langt viser at de større kommunene ligger etter når det gjelder bruk av tilskuddsordninger i Husbanken. Dette skyldes ofte at disse kommunene trenger noe lengre tid for å planlegge, finne egnet tomt og gjennomføre de nødvendige prosesser politisk og administrativt før søknad sendes Husbanken.

Eldreplanen er et formidabelt løft, et løft som hele veien har hatt bred tilslutning i Stortinget. Det er til nå avsatt 19 milliarder kr til investeringer og 10 milliarder kr til drift. Regjeringen er opptatt av å få mest mulig ut av ressursene, bl.a. slik at vi oppnår en styrking i de kommunene som har kommet kortest når det gjelder utbygging.

Regjeringen er opptatt av at det blir en god fordeling av eldreomsorg kommunene imellom, samtidig som det er viktig med en hensiktsmessig balanse i utbyggingen av omsorgsboliger kontra sykehjemsplasser. Dette lå til grunn for at Sosial- og helsedepartementet i St.meld. nr. 34 tok initiativ til at resterende enheter som skal bygges i planperioden – totalt 11 000 enheter – ble fordelt nå. Slik ville vi gi kommunene forutsigbarhet i planleggingen og unngå først til mølla-prinsippet.

Departementet tar til etterretning at Stortingets flertall ikke ønsker at denne fordelingen skal skje nå. Det blir derfor ikke fastlagt kommunevise rammer, og søknader vil på vanlig måte bli behandlet i Husbanken inntil St.meld. nr. 34 er behandlet til høsten.

Regjeringen ser det som svært viktig å sikre en best mulig fordeling av nye prosjekter og tilstrekkelig kapasitet i forhold til behovet blant pleie- og omsorgstrengende eldre. Derfor vil Regjeringen senest i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet til høsten, ett år tidligere enn beskrevet i meldingen, konkretisere statens medvirkning i finansieringen av enheter som bygges utover handlingsplanperioden fra 2002. Her vil naturlig nok også personellbehovet bli berørt. Det er viktig med et godt samsvar mellom investeringer og drift.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (Frp): Siden fylkeskommunene er sykehuseiere, finner jeg grunn til å stille sosialministeren noen spørsmål, da helseministeren ikke er til stede.

I revidert budsjett, som vi skal behandle og vedta i morgen, kutter flertallet – bestående av Arbeiderpartiet og sentrumspartiene – kjøp av sykehusutstyr med 760 mill. kr. Et av argumentene som har vært brukt, er at fylkeskommunene nå ikke har råd til å følge opp satsingen ved å legge inn sin andel av kjøp av utstyr til sykehusene, og at man derfor nå kan kutte i bevilgningene.

Det er nå engang slik at behandling gjennom bruk av mer effektivt utstyr vil føre til at flere pasienter blir behandlet, at vi får redusert sykepengeutbetalingene, og at vi får flere i jobb. Med andre ord er det bare fordeler knyttet til det å fornye utstyret ved våre sykehus. I tillegg er heller ikke disse bevilgningene inflasjonsdrivende – i denne tid, da vi debatterer press i økonomien, stramhet og balanse.

Hvorfor kan da ikke Regjeringen være villig til å vurdere forslag som f.eks. går på å fornye utstyret, enten gjennom å øke de direkte overføringene til fylkeskommunene til dette formål, eller gjennom å øke den statlige andelen av investeringsutgiftene, slik at vi faktisk får fornyet utstyr, som så sårt trengs ved så å si alle sykehusene i dette landet? Jeg har foreløpig til gode å forstå Arbeiderpartiets logikk på dette området. Men hvis sosialministeren kunne være så vennlig å forklare meg hva som er logisk ved det hele, ville jeg satt pris på det, for så langt har det altså ikke vært mulig å forstå hvilken saklig begrunnelse som skal ligge til grunn for den type uanstendige kutt, på et område hvor vi virkelig trenger å satse for nettopp å få økt behandlingskapasiteten ved våre sykehus.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: For to dager siden tok helseministeren opp dette spørsmålet fra denne talerstol og forklarte det godt, så vidt jeg kunne skjønne.

Det er faktisk slik at om man lot den planen stå, ville pengene bli stående ubrukt.

Ivar Østberg (KrF): Jeg er enig med sosialministeren i at eldrereformen er en god reform, og at kommunene har gjort en god jobb. Derfor oppleves det helt urimelig når Regjeringen samme dag som den legger fram St.meld. nr. 34, Handlingsplanen for eldreomsorgen etter 2 år, sender et brev til fylkeskommunene, hvor man ikke drøfter innføring av kvoter, men hvor man innfører kvoter eller fylkesvise rammer. Dette var på en fredag, og brevet kom uken etter, den 23. mai, til Troms. Jeg reagerte ganske spontant, fordi det som skjer i Troms fylke, er jo at mange av planene blir stoppet. Penger er blitt brukt unødvendig når man går frem slik.

Jeg er glad for at statsråden sier at «departementet tar til etterretning» det flertallet nå kommer til å vedta i løpet av kvelden. Det skulle jo også bare mangle! Men finner statsråden en slik fremgangsmåte rimelig, at man samme dag som man legger en sak fram for Stortinget, sender et slikt brev? Er det en reell måte å behandle Stortinget på, ikke å la Stortinget få lov til å drøfte disse sakene før departementet fatter et vedtak?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Stortinget har bestemt rammene for eldreomsorgsutbyggingen. Det er departementets plikt å gjennomføre det. Det er også vår plikt å se til at det blir en god og rettferdig fordeling mellom kommuner, mellom sykehjem og omsorgsboliger, og at det blir tilstrekkelig pleie knyttet til hver enkelt enhet. Dette var det departementet ønsket å gjøre – lage en fordeling så vidt tidlig at man fikk denne rettferdigheten, for nettopp å unngå at de kommunene som kom først i gang, var de som ikke bare fikk bygd ut det som var tilstrekkelig, men kanskje også utover behovet.

Jeg har lyst til å minne om at kanskje særlig byer som Tromsø, som har kommet sent ut, vil ha veldig stor nytte av at det blir gjort en fordeling. Men selvfølgelig vil departementet og jeg rette oss etter det Stortinget har sagt.

Erna Solberg (H): Jeg er glad for at vi har en statsråd som retter seg etter det Stortinget har sagt. Men jeg synes også vi burde hatt en statsråd som var en politiker, og ikke en byråkrat som jeg synes de svarene statsråden har gitt så langt i denne runden, tyder på.

Det er nemlig slik at hvis man mener at sykehusutstyr skal brukes mer, må man se på hva som skal til for at man eventuelt kan foreta denne oppdateringen. Det gjorde vi. Derfor styrket vi også i revidert nasjonalbudsjett de frie inntektene til fylkeskommunene noe, både for å klare egenandelen ved økt sykehusaktivitet og i forhold til kjøp av sykehusutstyr. Det betyr at hvis man har et ønske, må man endre andre rammebetingelser – ikke bare finne ut at ingen kommer til å søke på disse pengene. Jeg har ikke tro på at ikke mer av de pengene kommer til å bli brukt. Og ikke minst burde man gjøre det når man i innstillingen foreslår at man skal utsette det med to år. Det betyr at det skal utsettes for neste år. Der er det faktisk et flertall som ønsker å gi fylkeskommunene mer frie inntekter som gjør at de kan betale en del av egenandelen sin da. Det er den ene biten.

Den andre biten: Det samme gjelder i og for seg også for eldreomsorgsreformen. Jeg kan se én grunn til at det skulle være kvoter, men da burde de vært innført da Stortinget behandlet eldreomsorgsplanen – den gangen den var foreslått. Men å endre spillereglene nå medfører altså en kolossal forvirring for kommunene og en veldig vanskelig situasjon. Vi har på en måte lagt ett sett med rammebetingelser, kommunene har tilpasset seg det, og så kommer mange som har gode planer og får beskjed om at de ikke får det. Det ulogiske i denne måten å gjøre det på er faktisk at de som egentlig hadde ferdige prosjekter, de som ikke trengte et øremerket tilskudd for å få til mer eldreomsorg, har fått pengene. De hadde jo planene – de fikk bare plutselig ekstra finansiering fra staten for planer de allerede hadde hatt.

Derfor tror jeg vi må innse at vi må diskutere oss gjennom på hvilke premisser eventuelle rammer skal legges, og hvor store rammene skal være. Jeg tror bare vi må innse at når vi innfører øremerkede tilskudd, tvinger det sannsynligvis frem større dekning enn det opprinnelige behovet man hadde satt, for det er et av feilproblemene knyttet til effektivitetsproblemene ved øremerkede midler.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg merket meg at representanten Andersen ønsket en politiker og ikke en byråkrat. Det er mulig hun også ønsket seg en helseminister og ikke en sosialminister til å svare på spørsmålet.

Med den økonomiske situasjonen som sykehusene er i i dag, er det faktisk helt nødvendig å gjøre en del grep forut for innkjøp av utstyr, og det har helseministeren forklart gjentatte ganger fra denne talerstolen.

Så til eldrereformen: Ingen kommuner har fått avslag. Kommunene er bedt om å gi en prioritet til de ulike prosjektene de har planlagt. Det har aldri vært antydet fra noe hold – verken fra Stortinget eller departementet – at rammene var uendelige når det gjaldt eldrereformen. Men vi ser, som jeg sa i mitt innlegg, at det vil bli behov for noe mer enn det man planla fra starten av. Det var også oppe i debatten den gang dette kom opp, og vi hadde faktisk veldig dårlig grunnlag for å finne det eksakte tallet, så det er ingen overraskelse at treffsikkerheten ikke var 100 pst.

Presidenten: Presidenten antar at replikksvaret var rettet til replikanten Erna Solberg – Karin Andersen kommer nå.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Beklager!

Karin Andersen (SV): Ja, det er jeg som er Andersen!

Når det gjelder investeringer til sykehus, fins det bare en måte å gjøre det på hvis man ønsker at man skal investere mer i sykehusutstyr, og det tror jeg man bør være enig om. Da må man sørge for at fylkeskommunene har råd til det, enten ved å gi dem frie rammer slik at de har råd til å løse ut midlene, ellers må man øke statens andel, eller sanere gjeld. Så den eneste konklusjonen på dette må være at Regjeringen mener at det ikke er viktig lenger. At man skal gjøre det på lengre tid, har jo noen foreslått. Arbeiderpartiet og SV sier i innstillingen til kommuneøkonomiproposisjonen at man skal gjøre det innenfor den oppsatte tida. Det må bety at man vil få en skikkelig investeringsboom ved slutten av perioden, og det kan jo ha sine effekter.

Så har jeg også et spørsmål som dreier seg om eldrereformen. Jeg er enig i at det er viktig å bruke pengene til dem som trenger dem mest, men det er også viktig å sørge for at de som trenger en mer tilpasset bolig, får det. Både omsorgsbolig og sykehjem har jo vært en del av denne planen. Noen kan ta imot omsorg i sitt eget hjem, det kan fungere like greitt hvis boligen er tilrettelagt for det. SV har i flere år på rad tatt til orde for å se om det hadde vært mulig å bruke noen av disse pengene bedre og få mer ut av dem, ved f.eks. å gjøre det lovlig å bruke noen av dem til å installere heis, rette på bad og slike ting. Spesielt i byer ville det være viktig, for her er det ikke så mange tomter å ta av for å bygge eldreboliger og omsorgsboliger. Vi har ønsket at departementet kunne se på en slik måte å bruke disse pengene på. Kanskje vi hadde fått mer ut av noen av dem – flere omsorgsboliger ut av pengene – ved å kunne gjøre det på denne måten, spesielt i byer der det er så dyrt å bygge.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Til representanten Andersen skal jeg bare si at jeg er helt enig i at man bør kunne se på muligheten for å bruke litt til å lage bedre standard på boliger som allerede eksisterer. Det kan være fornuftig, og det tar jeg med meg tilbake.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Når Senterpartiet reagerte på det som skjedde den 19. mai, er det fordi det her er en kombinasjon av to grep frå Regjeringa si side. Det eine er at det blir lagt fram ei stortingsmelding som gjer ryddig greie for status pr. i dag, men som varslar ei vag tilbakemelding i forhold til situasjonen etter 2001. Det andre er at det blir sendt ut brev som gir utvitydige signal i forhold til situasjonen etter 2001, og oppstart i 2002 blir oppfatta i forhold til det, fyrst eit brev til fylkesmenn med kvotar, og så brev frå nokre fylkesmenn – ikkje frå alle, dei følgjer ikkje dette likt opp – ut til kommunane, med veldig kort varsel. Kommunar som føler at dei sjølve er komne altfor langt i si planlegging og godkjenning, blir der bedne om å vurdera situasjonen på nytt.

Det har aldri frå vår side vore usemje – heller ikkje hos andre slik eg oppfattar det – om kva som skal skje i 2000 og 2001 når det gjeld omfang. Det er spørsmål om å ta kommunane sine planar på alvor i forhold til utviding og forlenging. Eg oppfattar no situasjonen i Stortinget slik at det forslaget som er fremja frå sentrum og Framstegspartiet, og som eg trur SV har vore inne på, vil i praksis få tilslutnad frå alle. Erna Solberg har sagt at det er det som ligg i hennar merknad, og sosialministeren har sjølv no sagt at ho kjem til å førebu utviding og forlenging utover 2001.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: I kommuneøkonomiproposisjonen har vi orientert Stortinget om at vi må gjøre noe med den kommunevise fordelingen:

«Kommunene har allerede fått frist 30.06.01 for å søke investeringstilskudd. Fordelingen av rammene skjer derfor allerede nå, slik at kommunene gis inntil et år til den videre planlegging, og Husbanken kan foreta fortløpende søknadsbehandling. Kommuner som har planlagt utover tildelt ramme må på denne bakgrunn prioritere sine prosjekter før de oversendes Husbanken til søknadsbehandling.»

I så måte mener jeg å ha orientert Stortinget om hva vi har tenkt å gjøre.

Jeg har samtidig lyst til å minne representanten Kleppa om at de to foregående år, mens hun var sosialminister, ble det orientert til Stortinget hvert år om at det fra kommunenes side var lagt større planer enn det man kunne innfri.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Aud Gaundal (A): Fornyelse og omstilling er vanskelig, men samtidig spennende og utfordrende. Det gjelder ikke bare for Kommune-Norge, det gjelder også for bl.a. næringsliv, landbruk og servicevirksomhet.

Jeg er sikker på at med de kommuneansattes hjelp er det mulig å se helt andre løsninger på offentlig tjenesteproduksjon enn det vi gjør i dag. Vi må forenkle og bygge ned det administrative apparatet og satse mer på folks behov. Vi må bli flinkere til å fortelle hva de kan få av tjenester fra kommunen, konkretisere mer hva tjenestene er, og sørge for at folk får det de er blitt lovet.

Jeg tror at noe av problemet i dag er at det er usikkerhet både hos dem som skal gi tjenestene og dem som skal motta tjenestene, om hva som skal være kommunenes omfang og nivå i tjenesteproduksjonen.

Kommunene må sette standard for tjenestene og sørge for at folk, som sagt, får det de blir lovet. Vi må derfor både fjerne dobbeltarbeid og uklare ansvarsforhold mellom etater og mellom forvaltningsnivåer.

I mange tilfeller må flere etater inn i bildet for enkelte av brukerne, og det er opplest og vedtatt at hvis etatene samarbeider, blir resultatene gode. Likevel er det slik i dag at der flere etater er inne i bildet, blir det så mye, mye mer komplisert enn om ansvaret lå på en etat. Her må det tenkes nytt for også der å oppnå bedre resultat.

Brukerne må stå i sentrum. Kommunene må i større grad enn i dag gjennomføre brukerundersøkelser for å se om de leverer de tjenestene innbyggerne forventer og etterspør. Noen kommuner har begynt, og med gode erfaringer. Kvalitetsarbeid bør gjennomføres uavhengig av om tjenestene utføres i offentlig eller privat regi.

Brukernes tiltro til kommunale tjenester er avhengig av at kvaliteten oppfattes som tilfredsstillende. Mer systematisk klagebehandling må også til, slik at folk får bedre mulighet til å klage hvis de føler seg dårlig eller galt behandlet.

For oss i Arbeiderpartiet er det imidlertid viktig å understreke at det må være politisk styring for å sikre rettferdig fordeling. Markedsløsninger og privatisering har aldri løst problemene for folk flest, og særlig ikke for dem med dårlig råd.

Vi sier derfor ja til fornying og omstilling. Og det er vår påstand at kommuneøkonomiproposisjonen og innstillinga i dag gir gode muligheter for det. En del kommuner har kommet godt i gang, og mange står i startgropa. Og det er også viktig å understreke at det er mange brukere som er svært godt fornøyd med de tjenestene de får av sin kommune.

En stor del av debatten, både i forbindelse med behandlinga av innstillinga til utjamningsmeldinga i går og nå i dag, dreier seg om bygging av sykehjem og omsorgsboliger. Synspunktene er mange, men vi må ta innover oss at det var et engangsløft til kommunene på 30 milliarder over fire år vi gjorde vedtak om, ikke – slik enkelte etter min mening framstiller det – at staten skal ta over kommunenes ansvar for bygging av sykehjem og omsorgsboliger. Kommunene har i alle år hatt ansvaret for det, og må fortsatt ha det. Ekstrainnsatsen skulle være begrenset både i tid og ramme.

Når en ser forslaget fra sentrumspartiene om at kommunenes planer skal prioriteres, nærmest uavhengig av hva som er de eldres behov i andre kommuner, blir mitt spørsmål til disse partiene om de har gått bort fra hovedintensjonen i eldresatsinga, nemlig å prioritere de eldste eldre uansett hvor de bor i landet. Å prioritere er faktisk å prioritere, ikke å la alle kommunene få sine planer realisert fordi de har laget planer. Med så stor kapasitet på planer må det prioriteres, og en enstemmig komite sier at vi må prioritere de som behov for heldagspleie.

Mange kommuner er engstelig for hvorledes avviklingen av ekstraordinært skjønn vil slå ut. Tabellene i proposisjonen skremmer en del. Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag, med sine nesten 700 innbyggere, er forespeilet et inntektstap på ca. 6 mill. kr. Og det er flere slike små og avsidesliggende kommuner. Da er det imidlertid viktig å minne om at disse beregningene er gjort innenfor uendret økonomisk ramme, og kommuner og fylkeskommuner med skatteinntekt under 110 pst. av landsgjennomsnittet vil i hovedsak få kompensasjon gjennom økt skjønnstilskudd.

Jeg sier ikke at avviklingen ikke får konsekvenser, men jeg mener utviklingen ikke vil bli så dramatisk som tabellene viser.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Reidun Gravdahl (A): Gode og tilgjengelige tjenestetilbud er vårt viktigste grunnlag for å sikre felles velferd og trygghet. Hvis vi skal klare å forbedre tilgjengeligheten og kvaliteten på de offentlige tilbudene, må kommuner og fylker ha nødvendig handlingsrom. Selv med påplussingen på 3,5 – 4 milliarder i forhold til dette årets budsjett kan det for noen bli stramt. Innbyggernes forventninger til omfang av tjenester og kvalitet er stadig økende. Derfor er det behov for økonomiske ressurser, spillerom og handlefrihet til å utvikle lokale løsninger. På denne bakgrunn har kommunene i Oppland signalisert at de er glad for at øremerkingen reduseres.

For at tilbudene skal være rettferdig fordelt, må det være et rettferdig fordelingssystem kommunene imellom. Arbeidsgiveravgiften er et viktig distriktspolitisk virkemiddel, men den gir også en fordelingsvridning som rammer de kommuner som har høyeste sats. Denne merutgiften er for noen kommuner med trang økonomi en tung byrde. Det vil derfor være nyttig om Regjeringen vurderer denne virkningen i sitt videre arbeid med gjennomgang av kommuneøkonomien og utviklingen av inntektssystemet.

Opptrappingen for psykiatrien og handlingsplanen for eldreomsorgen er tunge satsinger som vil forbedre tilbudene til folk med psykiske lidelser, og for eldre og pleietrengende. Handlingsplanen for eldreomsorgen 1998-2001 går nå inn i sin avsluttende fase. Stortingsmeldingen om saken så langt ligger til behandling i sosialkomiteen og skal behandles til høsten. I den vurderes behovsanslagene på nytt, og virkemidlene opp mot resultatene. Regjeringens forslag om virkemiddelbruken etter handlingsplanens avslutning skal behandles i den forbindelse. Handlingsplanen er ment å gjennomføres som opprinnelig vedtatt i Stortinget, og driftstilskuddet skal trappes opp.

Planen og gjennomføringen nærmer seg sluttfasen, og det foreligger planer langt utover handlingsplanens måltall. For å kunne skape en mest mulig forutsigbarhet og rettferdighet for kommunene med hensyn til hva den enkelte kommune kunne regne med å få finansiert gjennom Husbankens tilskuddsordninger, hadde departementet i brevs form bedt fylkesmennene i samarbeid med fylkeslegene om å foreta en kommunevis fordeling innen 15. juni. Det var vektlagt at ulikheter mellom kommunene skulle utjevnes, og at fortrinnsvis de tyngste brukerne skulle prioriteres. Det burde ha vært et godt grunnlag for en rettferdig fordeling innenfor de vedtatte rammene. Dessverre ser jeg i innstillingen at et flertall foregriper behandlingen av stortingsmeldingen og stopper prioriteringen av godkjenninger. Dette kan medføre at det ikke er de tyngste brukerne som prioriteres, fordi planene for noen av disse ennå ikke foreligger.

Einar Steensnæs (KrF): Kommuneøkonomiproposisjonen har også et kapittel om kommunestruktur og interkommunalt samarbeid, og der fremgår det at de kommunene som etter politisk behandling ønsker en kommunesammenslutning eller å videreutvikle et interkommunalt samarbeid, kan få en finansiell støtte for å gjennomføre det. Det har jeg ingen merknader til, jeg synes det er en forstandig og god innretning.

Det er også kommuner som ligger tett opp til en fylkesgrense, og som ut fra det har vært opptatt av et regionalt samarbeid og et interkommunalt samarbeid, men nå over fylkesgrensen. Det er jo slik at naturlige regioner ikke alltid følger en fylkesgrense.

En av disse kommunene er Ølen kommune i Hordaland. De har der etter inngående drøftinger og en folkeavstemning kommet til at de ønsker å tilhøre Rogaland fylke istedenfor Hordaland, og de har da søkt Kommunaldepartementet om en slik overflytting. Istedenfor å følge folkeviljen har departementet avslått denne søknaden. Departementet henviser til at Oppgavefordelingsutvalgets innstilling vil foreligge om kort tid, og viser dessuten til at det bør gjøres en tilleggsutredning som belyser konsekvensene for nabokommunene, før saken kan bringes fram for Stortinget til behandling. Dette fremgår av brev fra departementet til Ølen kommune, datert 9. juni. Ølen kommune reagerer kraftig på innholdet i dette brevet på flere punkter.

For det første: Det vil uansett ta lang tid før noen ny fylkes- eller regionstruktur vil bli etablert. I mellomtiden skal altså folkeviljen settes til side. Dette provoserer ganske kraftig.

For det andre: Departementet sier i brevet at en avslår søknaden, til tross for at det er Stortinget som skal avgjøre en slik søknad. Eller mener statsråden at dette er et forhold som Stortinget ikke har noe med?

For det tredje: Som nevnt mener departementet at det vil være behov for en tilleggsutredning. Hvorfor avviser da departementet å igangsette en slik utredning? Hva er vitsen med å henvise til Oppgavefordelingsutvalgets innstilling dersom departementet ikke engang er villig til å utrede konsekvensene av en slik overflytting, slik Ølens befolkning og Ølens folkevalgte organer har gått inn for?

Jeg synes at dette brevet fra departementet oser av sentralpolitisk overstyring og besserwissen. Jeg kan heller ikke skjønne at formen dette brevet har fått, er i overensstemmelse med de formelle beslutningsfullmaktene som finnes mellom regjering og storting, og jeg vil derfor be statsråden redegjøre for departementets håndtering av denne saken.

Bendiks H. Arnesen (A): Kommunene står aller nærmest innbyggerne og kjenner de lokale forhold best. Også fylkeskommunene har oppgaver som berører innbyggernes hverdag, ikke minst gjelder dette samferdselstilbudene som er så viktige for å få et lokalsamfunn til å fungere.

Den økonomien som tilføres kommuner og fylkeskommuner, er avgjørende for hvilke velferdstilbud folk får, og hvilke rammebetingelser som legges for næringsliv og bosetting. På mange måter snakker vi her om utgifter til inntekts ervervelse. Jeg har inntrykk av at forslaget om mindre øremerking og større frihet for kommunene er godt mottatt av våre kommune- og fylkespolitikere. Det advares imidlertid mot å berøre de øremerkede midler som har en utjevnende virkning.

Jeg tror også det er stor forståelse for at befolkningsrike områder må få en inntekt som setter disse kommunene i stand til å gi gode tjenester til sine innbyggere. Det er imidlertid fare på ferde dersom en bedring av situasjonen for de befolkningsrike områdene skal finansieres med kutt i allerede marginale tilbud i distriktskommunene.

Også i distriktskommunene har det pågått en kontinuerlig omstilling de senere årene, men f.eks. avstandskostnadene kan ikke fjernes når avstandene er der. Ytterst få av disse kommunene kan tåle reduserte inntekter uten at dette må bety kutt i tjenestetilbudet for innbyggerne. Skal vi beholde bosetting og næringsvirksomhet over hele landet, må vi også sikre distriktskommunenes framtid. Jeg vil så sterkt jeg kan henstille til kommunalministeren om å se nøye på den dokumentasjon som nå foreligger om dette fra distriktskommunene.

Jeg er glad for at Nord-Norge-tilskuddet foreslås videreført, og jeg ser positivt på at tilskuddets utgiftselementer skal belyses. Folk som bor i landsdelen, kjenner disse elementene veldig godt, og jeg håper at landsdelens folk blir trukket inn i arbeidet med den faglige vurderingen. Det er ikke akseptabelt dersom vurderingen ensidig skal utføres av økonomer og saksbehandlere med tilhold her i Oslo, uten kunnskap om og kjennskap til landsdelens spesielle forhold.

Jeg har også merket meg at Fremskrittspartiet går inn for å kutte ut Nord-Norge-tilskuddet med den begrunnelse at det er med på å opprettholde bosettingen i distriktene i landsdelen. Fremskrittspartiet sier jo ganske direkte at bygdene raskt skal avfolkes gjennom å redusere tjenestetilbudet.

Dette håper jeg at folk på bygdene i Nord-Norge merker seg.

Siv Jensen (Frp): I forbindelse med lønnsoppgjøret påløp det to ekstra feriedager, som selvfølgelig også påfører kommunene en ekstrautgift på ca. 1 milliard kr. I forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett spurte finanskomiteen Regjeringen om dette forholdet. Regjeringen har skriftlig varslet at de vil dekke inn denne milliarden gjennom en proposisjon til Stortinget først til høsten. Spørsmålet er: Hvordan har Regjeringen tenkt at den milliarden skal dekkes inn?

Nå har vi hatt en debatt gående hvor hovedhensikten har vært at budsjettet skal være stramt, at alt skal gå i balanse, og vi har hatt denne krone for krone- inndekningslogikken som Regjeringen tilnærmet hysterisk har forholdt seg til. Når vi nå behandler både kommuneøkonomiproposisjonen og revidert budsjett, og det er kjent at denne ekstra milliarden skal betales til kommunene, hvordan har det seg da at Regjeringen ikke finner det hensiktsmessig å saldere dette i forbindelse med budsjettrevisjonen som vi nå holder på med, hvor man altså har understreket behovet for å ha en stram finanspolitikk?

Betyr ikke denne milliarden noen ting? Vi har nemlig hørt antydninger om at denne milliarden ikke har realøkonomisk effekt. Det er mulig, det, men det har heller ikke de utgiftene som påløper i forbindelse med Kosovo, som vi skal dekke inn i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett. Vi vet også at lønnsoppgjøret på toppen av dette medfører ytterligere 1 milliard i forbindelse med neste år, hvor de to neste feriedagene skal betales. Det betyr altså 2 milliarder kr. Det ville ha vært naturlig at det ble berørt i kommuneøkonomiproposisjonen og for så vidt også i revidert budsjett, men det har altså Regjeringen valgt å se bort fra. Jeg vil gjerne at kommunalministeren redegjør for denne logiske bristen fra Regjeringens side, hvordan de kan få seg til å argumentere på denne måten vel vitende om at denne milliarden selvsagt har like stor betydning for norsk økonomi som en rekke andre poster, som vi nå har strevd med å få orden på i forbindelse med revidert budsjett. Det er ikke logisk. Og det er selvsagt sånn at Regjeringen sikkert håper på at bare de slenger denne proposisjonen fram for Stortinget en eller annen gang på høsten, drukner den i en drøss med andre saker, slik at vi på en måte ikke merker at vi bruker 1 milliard kr til. Men det kommer vi til å huske på.

Jeg synes det er rimelig å avkreve Regjeringen et svar på hvorfor denne milliarden ikke teller, når man er nødt til f.eks. å kutte nesten 1 milliard kr i sykehusutstyr for å få Kosovo-utgiftene til å gå i hop.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg må innrømme at jeg blir litt trist når jeg hører debatten her i dag. Vi opplever en kommunesektor som – selv om jeg ikke skal bruke ordene dyp krise – har store økonomiske problemer for tiden. Vi har hatt store underskudd over flere år, og det er vi flere som skal ta ansvaret for. Jeg som tidligere kommunalminister er også en av dem som skal ta ansvaret for det. Og som jeg har sagt utallige ganger tidligere, og som jeg også sa i innlegget mitt i fjor da vi behandlet denne saken, er det ingen grunn til å legge skjul på at kommuneøkonomien for år 2000 kommer til å bli svært stram for kommunene, og at mange kommuner kommer til å oppleve både 1999 og 2000 som vanskeligere enn 1998, nettopp på grunn av at kommuneøkonomien var stram.

Jeg har aldri gjort forsøk på å skjønnmale den økonomiske situasjonen i kommunesektoren, tvert imot har jeg lagt vekt på at det er vi som har en del av ansvaret for at kommunesektoren nå opplever stramme vilkår. Det er ikke løssluppenhet rundt omkring i de mange kommuner, og det synes jeg også at vi skal være med og ta ansvaret for. Jeg tror faktisk flere kunne være tjent med å ha den tilnærmingen.

For Arbeiderpartiet gikk i fjor forskjellen mellom en god kommuneøkonomi og ruin for kommunene på det å tilføre 1 milliard kr ekstra, noe som vi fikk til ved budsjettforliket i fjor høst. Selv om mye tyder på at underskuddet også for inneværende år kan komme opp i 10 milliarder kr, var det altså den ene milliarden som da var avgjørende for om vi hadde en god eller dårlig kommuneøkonomi.

Vi er i en situasjon hvor vi har et felles ansvar for den situasjonen kommunene er i, med de mange reformer som har blitt vedtatt på 1990-tallet, som har vært delvis underfinansiert, og vi burde også ta ansvaret for å ta et felles løft for kommunesektoren.

Men når jeg bad om ordet, er det først og fremst for å si at jeg tror ingen er tjent med lettvintheter og halvsannheter i forhold til hva som er den reelle situasjon. Det kan ikke stå uimotsagt når både kommunalministeren og Arbeiderpartiets parlamentariske leder har en så lettvint omgang med fakta som det de her har hatt i sine innlegg.

Regjeringens opplegg for 2001 innebærer en vekst i forhold til revidert nasjonalbudsjett på 3,5-4 milliarder kr, som kommunalministeren helt riktig har sagt. Men da er det viktig å ha med seg at ifølge Kommunenes Sentralforbund innebærer revidert nasjonalbudsjett i forhold til vedtatt budsjett for inneværende år en innstramming for kommunesektoren på ca. 1,6 milliarder kr gjennom lønnsoppgjøret, gjennom økt ferie, gjennom utvidet arbeidsgiverperiode, som Regjeringen foreslo. Det innebærer altså at økningen i kommuneøkonomien for neste år i forhold til vedtatt budsjett for inneværende år blir på 1,9-2,4 milliarder kr.

Så er det helt riktig, som det har blitt sagt av flere her, at sentrumsregjeringens opplegg i St.prp. nr.1 for 1999-2000 innebar en vekst i kommuneøkonomien på 1,1 milliarder kr. Men i forhold til revidert nasjonalbudsjett i fjor, som er det sammenlignbare dokument til det denne regjeringen nå har lagt fram sin kommuneøkonomiproposisjon i forhold til, var foreslått vekst 3,1 milliarder kr. Når det ble 1,1 milliarder kr i statsbudsjettet, var det på grunn av at vi hadde en ekstra skatteinngang i fjor på 2 milliarder kr som kommunene fikk beholde, som ikke ble trukket inn, og som gjorde at veksten i forhold til budsjettet ble lavere enn 3,1 milliarder kr.

Jeg tror alle hadde tjent på å holde seg til de reelle tallene og de reelle fakta når man skal diskutere denne saken.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): En av de viktigste basisverdier i enhver kommune er tilgangen på rent vann. Det er neppe noen uenig i. Men da er det også viktig at vi sikrer denne uerstattelige verdien. Dette startet man med gjennom «Program for vannforsyning» 1. januar 1995. På det tidspunktet var det registrert 1 587 vannverk som hvert forsynte 100 personer eller flere. Ca. 600 av disse vannverkene var vurdert som tilfredsstillende, og disse vannverkene forsynte ca. 2,5 millioner personer.

I programmets første femårsperiode er ca. 300 vannverk utbedret med den konsekvens at ytterligere ca. 850 000 personer har fått godt, rent vann med tilstrekkelig hygienisk sikkerhet i henhold til norsk drikkevannsforskrift. Programmet får bevilgning over statsbudsjettet, og i disse årene har bevilgninger på 381 mill. kr utløst investeringer på til sammen 2,5 milliarder kr.

Vannprogrammet virker som en gulrot for kommunene og vannverkene. Derfor er det viktig at dette programmet ikke nedprioriteres ettersom det ble bestemt at programmet skulle fortsette en femårsperiode til.

I budsjettforliket mellom de tre sentrumspartiene og Arbeiderpartiet ble det kuttet 23 mill. kr på denne posten. I revidert nasjonalbudsjett blir denne posten redusert med ytterligere 3,1 mill. kr.

Personlig er jeg ikke komfortabel med at dette er nødvendig for å få flertall for et budsjett. Derfor vil jeg sterkt understreke behovet for at departementet i statsbudsjettet for neste år legger tilbake de pengene som man fant å måtte omfordele fra Vannprogrammet.

De aller fleste av de gjenværende vannverk som må utbedres, befinner seg på strekningen fra Rogaland til Finnmark. Et hovedproblem som går igjen for disse utilfredsstillende vannverkene, er den manglende hygieniske sikringen. Jeg henviser i den forbindelse til hendelsene ved Bergsøy Vasslag AL i Herøy kommune i Møre og Romsdal i januar–februar 1999. Manglende hygienisk sikring av drikkevannet fra en reservevannkilde medførte

• en smittespredning med 54 sykdomstilfeller, hvorav to personer trolig døde av sykdommen

• 80 fiskefartøy måtte desinfiseres på grunn av at de mottok is fra Fosnavåg isanlegg

• to fiskebedrifter i Herøy måtte desinfiseres

• totalt 11 bedrifter med 300 ansatte ble stoppet for en periode

• 30 fiskeanlegg langs kysten ble oppsporet og pålagt desinfisering

• fisk på vei til markedet ble stoppet

Rent og hygienisk sikret vann er livsviktig for å opprettholde eksportrettet næringsmiddelproduksjon, turistvirksomhet og bosetting i distriktene. Derfor er det viktig at Vannprogrammet fortsetter i den perioden som det er blitt bestemt for, nemlig ut 2004.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at hun har tenkt å la formiddagens møte fortsette inntil denne saken er ferdigbehandlet, og at det er ytterligere 12 inntegnede talere til treminuttersinnlegg. – Dette bare til opplysning.

Odd Eriksen (A): Det er ganske sikkert at vi kan slå hverandre i hodet med tallene til vi blir helt blå. Men det har aldri fra Arbeiderpartiets side vært hevdet at en ekstra milliard vil være det som skal redde Kommune-Norge, og det vil heller ikke være tilfellet med den ekstra milliarden som sentrumspartiene nå foreslår lagt inn.

Når jeg tar ordet, er det fordi sentrumspartiene har hatt en voldsomt høy sigarføring om kommunesektorens økonomi og Bondevik-regjeringens satsing på kommunesektoren. La meg bare minne om at det fra KS og kommunesektorens side har blitt hevdet at kommunesektorens økonomi aldri har vært vanskeligere enn de siste to-tre årene, dvs. under Bondevik-regjeringen, og dvs. også i en periode hvor Senterpartiet flyttet hele sin partiledelse inn i Kommunal- og regionaldepartementet. Det er et faktum som det ikke går an å bestride.

I kommuneøkonomiproposisjonen som ble lagt fram våren 1998, la Bondevik-regjeringen opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 1 og 1¼ pst. Arbeiderpartiet foreslo da ytterligere styrking av kommuneøkonomien med om lag 1 milliard kr. Vi påstod aldri at det var det som skulle redde kommunesektoren. Vi stod alene om å stemme for forslag som ville gitt mer penger til kommunesektoren i forhold til det som ble vedtatt av sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet i fellesskap. På tross av sentrums generøse løfter om styrking av sektoren stemte de altså imot forslag som ville gitt en viss styrking.

Våren 1999 la Bondevik-regjeringen opp til en reell vekst på om lag 1¼ pst. i kommunesektorens økonomi. Vi viste da under behandlingen til at proposisjonen bar bud om fortsatt stramme tider for mange kommuner, og at forslagene fra sentrum var langt fra sentrums valgløfter om mer penger til kommunene. Vi varslet da en økning av kommunesektorens inntekter utover Bondevik-regjeringens forslag, noe vi fikk gjennomslag for høsten 1999.

Da Stoltenberg-regjeringen la fram kommuneøkonomiproposisjonen i vår, la en opp til en reell vekst i samlede inntekter på om lag 4 milliarder kr , som jeg viste til tidligere. Nå er signalene fra sentrum at dette langt fra er nok. De mener etter å ha vært to måneder ute av regjeringskontorene at kommunesektorens økonomi er faretruende dårlig, og vil plusse på enda mer. Og da kan man jo spørre om hvor ansvarlige de var da de satt i posisjon. Et uttrykk som er blitt brukt tidligere, gjelder fortsatt, nemlig at sentrum er løsslupne og uansvarlige, og at det er bedre for Kommune-Norge når de er i opposisjon, enn når de er i posisjon.

Så har representanten Meltveit Kleppa og representanten Bondevik sagt at arbeiderpartiregjeringen viderefører sentrumsregjeringens arbeid med å innlemme øremerkede tilskudd i rammeoverføringene og med å forenkle regelverket. Nei, det er ikke helt korrekt, for omfanget av øremerkede tilskudd økte kontinuerlig under sentrumsregjeringen. Sentrumsregjeringen foreslo ikke et eneste øremerket tilskudd innlemmet i rammeoverføringene – det er den faktiske sannheten.

Det er mulig at man hadde visse planer da man satt i regjeringskontorene, men de kom aldri fram til Stortinget!

Marit Tingelstad (Sp): Siste taler glemte faktisk det forsøket i 20 kommuner der vi nettopp skulle ha et annet opplegg med hensyn til de økonomiske overføringene. Det bør nevnes, i rettferdighetens navn!

Ellers vil jeg starte med å si, som de fleste sier, at kommuneøkonomien er alfa og omega for å yte velferdstjenester som Norge kan være bekjent av. I dag må vi innse at vi ikke klarer dette godt nok. Det strømmer på med brev og henvendelser fra det ganske land om mer penger til skole, helse og eldreomsorg. Det er en vanskelig pedagogisk oppgave å fortelle at for å beholde budsjettbalansen må vi kjøre så stramt i de offentlige budsjetter.

Jeg har registrert at flere arbeiderpartiordførere og stortingsrepresentanter har begynt å tale ledelsen midt imot. Jeg viser her bl.a. til VG -intervju med stortingsrepresentant Rune Kristiansen i går. Jeg tror Kristiansen her uttrykker det som de fleste stortingsrepresentanter føler, at det er sosialøkonomene som får dominere arenaen, de som mener å kunne spillereglene i markedsøkonomien. Rektor ved Universitetet i Tromsø bruker uttrykket «Politisk abdikasjon for fagøkonomane» i bladet Kommunal Rapport i dag. Jeg stiller også spørsmål om budsjettets balansepunkt er et hellig tall. Jeg ser flere fagøkonomer er inne på det samme, og noen mener sågar at litt mer bruk av oljefondet er forsvarlig.

Senterpartiet ventet med spenning på kommuneøkonomiproposisjonen etter å ha hørt Arbeiderpartiets løfter i opposisjon og ulike utsagn etter at partiet kom i posisjon. Men dessverre ble vi skuffet. Nå er det partiet Høyre som har gitt sin støtte til Regjeringens opplegg, og som sørger for at det er langt igjen før vi får løftet kommuneøkonomien sånn som det virkelig trengs.

Den viktigste framtidsinvestering et samfunn kan gjøre, er å satse på skolen. Sentrumsregjeringen foreslo, og fikk tilslutning til, en skolepakke på 225 mill. kr mer til skolen i en fireårsperiode. Her var bl. a. en startbevilgning til ny timefordelingsressurs på ungdomstrinnet. Dette fjernet Stoltenberg-regjeringen i sitt første budsjettforslag! Heldigvis går Stortinget imot dette kuttet.

Jeg vil i det følgende ta fram et eksempel fra en kommune jeg kjenner godt: Ungdomsskolen har vel 200 elever og sju klasser med gjennomsnittlig 28,8 elever i hver klasse. Sakkyndig rådgiving til spesialpedagogiske tiltak er 41 timer i uka, mens kommunen kan gi bare 20 timer. Skolebygningen er 35 år gammel, og vedlikeholdsbehovet er stort. Skolen har kun én vaktmester, redusert fra tidligere to. Lokalene er slett ikke tilrettelagt for L97. Skolen mangler musikkrom, har 15 datamaskiner, men altfor lite midler til driftskostnader.

Skolens ledelse sier på forespørsel at de ikke har mulighet til å legge opp alternative pedagogiske opplegg for elever med særlige behov. Skolegangen for disse er direkte ødeleggende, sier skolens rektor. En bedret kommuneøkonomi ville i det minste kunne gi flere timer til alternative opplegg. Jeg understreker at dette er en såkalt godt drevet kommune, med en arbeiderpartiordfører i spissen, men kommunen har behov for mer penger for å gi et skoletilbud som kan tilfredsstille alle elevers behov. Et velferdssamfunn måles etter hvordan man tar vare på de svakeste, og det ble ikke minst framhevet i debatten om utjamningsmeldingen i går, men det klarer vi altså ikke å leve opp til i dag.

Signe Øye (A): For første gang i denne stortingsperioden har vi fått en kommuneøkonomiproposisjon som tar fatt i de skjevhetene som er i dagens Kommune-Norge. Det er bra at Arbeiderpartiet i dag får flertall for å avvikle bl.a. tapskompensasjonen og får gjennomført det Stortinget tidligere har vedtatt. Vi vil nå se en omfordeling i langt større grad enn tidligere, hvor bl.a. tett befolkede områder med lave skatteinntekter får en større del av kaken. Det er riktig retning.

Vekstkommunene vinner fordi de har særlige utgiftsbehov. Kommunene vil dermed få en mer rettferdig fordeling og dermed mer likeverdige tjenester til innbyggerne over hele landet. Det er sentrum, spesielt Senterpartiet, imot. Flere øremerkede tilskudd innlemmes i rammene. Detaljstyringen fra Stortinget reduseres, og lokalpolitikerne gis større mulighet til selvstendige prioriteringer tilpasset lokale forhold. Dette er meget bra. Noen kunne ønske at denne omleggingen gikk fortere, men retningen er riktig. Det er dette lokalpolitikerne har etterspurt i mange, mange år. Når vi i tillegg også øker inntektene til kommunene med 3,5–4 milliarder kr, er dette bra. Jeg vil også minne om at statsministeren i tillegg til dette lover om lag 1 milliard kr til avsetning av feriepenger i år, som skal komme til anvendelse neste år, i tillegg til å se på økte utgifter i forbindelse med tariffoppgjøret for lærerne.

Etter å ha lest innstillingen må jeg vise til en feil. Det vises til revidert nasjonalbudsjett og at planperioden for sykehusutstyr forlenges med to år. Det er ikke riktig. Planperioden for sykehusutstyr går som planlagt, det er ingen forskyvning, det må man nå kunne slå fast.

Før Senterpartiet kom inn i Regjeringskvartalet, var løftene fagre og store når det gjaldt mer penger til kommunene. De tre årene sentrumspartiene var i regjering, merket ingen noe til de tidligere løfter, og underskuddet i kommunene bare økte formidabelt fra år til år. Men nå, bare noen uker etter at de igjen er i opposisjon, er det nye fagre løfter om mer penger og sletting av gjeld i kommunene for mange titalls milliarder kr. Spørsmålet blir selvsagt om Senterpartiets og sentrumspartienes troverdighet er til stede ved slike utspill. Jeg har også merket meg at sentrumspartienes samhold sprekker på flere viktige punkter, og at de er uenige på flere områder i innstillingen.

Karin Andersen (SV): Først til et forslag som SV hadde i innstillingen om en mer generell gjeldssaneringsplan for fylkeskommunale utgifter knyttet til sjukehusinvesteringer. Det har falt ut, og jeg vil legge fram det forslaget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i morgen, det er en mulighet til å gjøre det da. Det er et mer begrenset forslag enn Senterpartiets, som vi for vårt vedkommende synes er for vidtfavnende. Men vi kunne tenke oss at Regjeringen vurderte om det er mulig å se på noe av gjeldssituasjonen knyttet til sjukehus, for der er det store problemer, det har vi diskutert før i dag.

Så til den mer generelle debatten. Jeg blir mer og mer i stuss – særlig etter Signe Øyes innlegg nå – om Arbeiderpartiet vil styrke kommuneøkonomien, eller om de ikke vil det. Statsministeren sa i går at han ville det, kommunalministeren sier også at hun vil det, men man lar altså være å søke samarbeid med dem som ønsker det. Man sier at man ikke kan samarbeide med SV, for SV sier de skal ha 4 milliarder kr mer. Det kan jo hende at vi kunne kommet til en enighet hvis vi hadde satt oss ned og diskutert, og gått i riktig retning sammen. Jeg bare konstaterer at det har man ikke villet. Og man kunne fått til akkurat de samme endringene i inntektssystemet sammen med SV som man nå har fått til sammen med Høyre. Det må bety at man ikke vil disse endringene og styrke kommunesektoren, at man ikke vil f.eks. de innstrammingene som må til i andre deler av økonomien for at dette skal gå bra og det ikke skal bli enda større renteøkninger enn det vi har sett. Jeg må si at jeg hører til dem som tviler på at det er kommuneøkonomien og framlegget i den forbindelse som har gjort at sentralbanksjefen nå har hevet renta. Jeg tror ikke det er det i det hele tatt. Og i så fall tror jeg også Stortinget og Regjeringen kunne gjort en jobb og strammet inn der det er mulig å stramme inn, for å øke på de områdene der det er mulig å øke, og gjort vårt til at dette ikke skulle bli verre enn det det er.

Så har jeg behov for å si litt om skolen. Poenget med å stresse skole når det gjelder kommuneøkonomi, er at skolene får pengene sine fra de frie inntektene, og derfor er de frie inntektene så viktig. For skolen er jo det viktigste vi kan satse på, det er den viktigste fellesarenaen vi har, og den viktigste investeringen for framtida. Det er der alle skal møtes, og det er der kvaliteten skal være god, slik at man greier å utvikle alle sine evner og talenter. Og SVs skole er en skole som skal ha nok midler til å kunne realisere læreplanen, som skal gi rom for mangfold og individuelt tilpasset opplæring. Det er litt i motsetning til Høyres opplegg, som er mer prøver og pugg og mer likhet og enhetskvern. Det synes ikke vi er noen god skole. Men vi vet at det trengs mer penger, og da trengs det altså en satsing på de frie midlene.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg finner grunn til å gi noen kommentarer til spørsmålet om videreføring av Handlingsplan for eldreomsorgen, siden dette har blitt et så sentralt tema i denne debatten.

Handlingsplanen for 1998-2001 er en helhetlig omsorgspakke, både et svært byggeprosjekt med hensyn til omsorgsboliger og sykehjemsplasser og et krafttak for å rekruttere mange flere omsorgspersoner og for å få til en styrket drift. Arbeiderpartiregjeringen fremmet denne saken for Stortinget i 1997, og Stortinget sluttet opp om både omfang av bygging og omfang av vekst i stillinger til å utføre omsorgsarbeidet. Den nye regjeringen har gjennom en egen sak bedt Stortinget ta stilling til den videre gjennomføring av denne planen. Det er med meget stor overraskelse jeg registrerer at et flertall i Stortinget på en overfladisk måte gjennom kommuneøkonomiproposisjonen vil foregripe en nødvendig og grundig evaluering av Handlingsplan for eldreomsorgen. Handlingsplanen er fortsatt en helhetlig omsorgspakke og ikke bare en boligpakke. Sosialministeren redegjorde på en meget tilfredsstillende måte for hva Regjeringen akter å gjøre, ved å meddele at hun i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2001 vil varsle statens medvirkning i finansieringen av boligenhetene som bygges utover handlingsplanperioden, og redegjorde også for behovet for personell.

Det hadde vært behov for, slik Regjeringen varslet i kommuneøkonomiproposisjonen, å gi kommunene større forutsigbarhet ved å unngå først til mølla-prinsippet, som nå råder, med fare for store ulikheter i tilbudet. Regjeringen har ikke satt et annet tak med hensyn til kommunenes utbyggingsplaner enn det som går fram av handlingsplanen, og det som Stortinget vedtok. Men Arbeiderpartiet er opptatt av at det blir en god fordeling mellom kommunene. Jeg er imidlertid tilfreds med at kommunene fortsatt kan sende inn søknad til Husbanken på vanlig måte inntil handlingsplanen er behandlet av Stortinget.

Selv om kommunene har lagt planer som overstiger det som ligger i handlingsplanen, er det ut fra det bildet vi ser i dag, ikke åpenbart at kommunenes faktiske søknader vil avvike så sterkt fra det som nå ligger i planen, nemlig 24 400. Jeg ser fram til å behandle handlingsplanen på ordinær måte til høsten i sosialkomiteen og i Stortinget.

Erna Solberg (H): Jeg må si at jeg ble litt i stuss over det siste innlegget. Representanten Kristoffersens oppfatning av hvem som har foretatt endringer, må være helt riv ruskende gal. Det er Regjeringen som har gjort endringer i spillereglene for kommunenes søknadsprosess før saken er behandlet i Stortinget, og det er Regjeringen som har skapt forvirring ute blant kommunene om de kommer til å få godkjent de prosjektene de har. Hvis det er sånn som representanten Kristoffersen nå sier, at det er stor sannsynlighet for at det ikke blir noe særlig mer enn 24 400 når planene endelig er ferdigbehandlet, skjønner jeg egentlig ikke hvorfor de har gjort det. Forutsetningen er nå at det skal bli 36 000, og at det kommer til å koste flere milliarder i framtiden. Men det får vi ta opp når denne saken kommer til behandling til høsten.

Jeg er glad for at denne debatten på mange måter har avmystifisert Høyre som samarbeidspartner i kommuneøkonomien. På en del områder er vi nå enige med Arbeiderpartiet, og vi har en statsråd som med entusiasme har snakket om hvor mye bedre fordelingspolitikken mellom kommunene kommer til å bli ved å gjøre endringer, f.eks. i forhold til tapskompensasjonsordningen og på en del andre områder, som Høyre en rekke år har fremmet forslag om og ikke fått tilslutning til. Det er vi glad for. Det betyr at Arbeiderpartiet etter hvert har innsett at den fordelingen som Høyre har gått inn for med hensyn til kommuneopplegget, faktisk har vært en positivt bedre fordeling enn det Arbeiderpartiet har gått inn for.

I tillegg vil jeg minne sentrumspartiene om at det å la Høyre stå som et spøkelse overfor Arbeiderpartiet, smaker litt dårlig, når man minnes det Morten Lund, som Senterpartiets talsmann, sa høsten 1998 etter forliket med sentrumspartiene, nemlig at man ved forliket med Fremskrittspartiet og Høyre reelt sett hadde fått et bedre opplegg for kommunene på grunn av det som skjedde med hensyn til reduserte skatter og avgifter. Handlefriheten i kommunene ble større. Jeg er glad for at vi ikke lenger blir sett på som det store, stygge spøkelset i denne sammenhengen. Kommuneøkonomien ville etter vår mening vært bedre med Høyres opplegg og innretning.

Jeg har også lyst til å si at Kjell Magne Bondevik sa noe som var feil i sitt innlegg. Sentrumspartiene foreslo ikke å innføre et spesielt storbytilskudd. De har skrevet om det i merknadene sine, og jeg oppfordrer dem igjen til å se nærmere på forslag nr. 21, som i praksis vil ha den samme konsekvens.

Så har jeg lyst til å komme inn på den konkrete saken som Einar Steensnæs tok opp, nemlig spørsmålet knyttet til Ølen kommune. Jeg syns at denne saken bør legges frem for Stortinget, og det syns Høyre som parti også. Dette er en sak hvor de i folkeavstemning har sagt at de ønsker å tilhøre et annet fylke. Det bør vi respektere. Hvis det er slik at statsråden mener at det må tilleggsutredninger til, oppfordrer jeg statsråden til å foreta de tilleggsutredningene, men at man kommer med saken til Stortinget i løpet av neste stortingssesjon.

Lodve Solholm (Frp): Eg er litt forundra over representanten Asmund Kristoffersen si tolking av det som har skjedd, vel vitande om at statsråden har skrive eit brev til fylkesmennene. Og hadde ikkje statsråden skrive det brevet til fylkesmennene, der statsråden ber om ei kvotering, hadde heller ikkje denne merknaden og dette forslaget til vedtak, vore aktuelt. Så eg forstår ikkje dette i det heile.

Men det som er litt interessant, er at vi etter to dagar klarte å få statsråden til å forstå. Vi håper at det i neste omgang ikkje er nødvendig å bruke to dagar på å få sosialministeren til å forstå alvoret i det som faktisk fleirtalet i kommunalkomiteen står bak.

Det er også verdt å legge merke til at ein statsråd, i dette tilfellet sosialministeren, ikkje veit kva som er grunngjevinga for at Regjeringa foreslår å redusere midlane til innkjøp av nytt sjukehusutstyr. Det einaste ho svarte, var at om pengane stod der, hadde dei blitt ståande der ubrukte. Det er veldig enkelt å ordne på det. Om ein verkeleg ønskjer nytt sjukehusutstyr som skal kunne brukast til å behandle pasientar, er det berre eit enkelt grep som skal til, nemleg å fjerne eigendelen til fylkeskommunen. Det er ikkje verre. Då hadde nemleg sjukehusa kunna kjøpe det utstyret som dei meiner er nødvendig, og skifta ut det gamle utstyret som står der og ikkje kan brukast, i alle fall ikkje til å behandle pasientar med. Så her er det berre spørsmål om politisk vilje til å ta tak i det. Og når ein då også veit at sannsynlegvis 99 pst. av desse pengane ville bli brukt i utlandet, vil det ikkje ha nokon som helst innverknad på norsk økonomi, og heller ikkje på renta. Sentralbanksjefen sa jo i januar at dersom ein ikkje begynner med skatte- og avgiftslettar i dette landet, og dersom ein ikkje får redusert prisstiginga, ja, då må renta hevast. Vi såg resultatet av det i går.

Det kunne ha vore interessant å gjere ein visitt til Arnesen og Nord-Noreg-tilskotet, men det skal eg heller kome tilbake til ein annan gong. Eg vil berre stille eit spørsmål til statsråden, sidan Steensnæs tok opp dette med kommunesamanslåing. Eg støttar Steensnæs der, og eg synest det er riktig som Erna Solberg seier, at vi bør få den saka til Stortinget. Men då kunne det også ha vore interessant å få vite når statsråden har tenkt å avgjere saka om Åram krins i Vanylven kommune.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg føler behov for å kommentera nokre få punkt. For det fyrste: I høve til alternativ når det gjeld innretninga av vårt forslag om gjeldsutgreiing, brukte eg eit feil uttrykk. Eg skulle brukt uttrykket «kriterium i inntektssystemet» i staden for «busetjingskriterium», og eg ber om at det blir retta opp i protokollen.

Så gjev eg mi støtte til det som er sagt frå både Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet når det gjeld Ølen. Frå Senterpartiet si side vil vi òg be om at denne saka blir lagd fram for Stortinget, og vi er overraska over måten dette har blitt handtert på av statsråden.

Erna Solberg reagerte på måten Høgre hadde blitt framstilt på som samarbeidspartnar. Det var eit sitat frå Sylvia Brustad som vart brukt i den samanhengen. Det var måten ho karakteriserte Høgre på, og det var eit angrep på Odd Roger Enoksen og Senterpartiet fordi vi hadde sagt at det ikkje var kven vi samarbeidde med, men kva vi samarbeidde om, som var poenget. Slik er det framleis for vår del.

Så er eg glad for den forståinga som det no er på tvers av partia og mellom regjering og storting når det gjeld handteringa av eldreplanen, fyrst det som står att av planperioden, men òg det som Regjeringa no har lova i neste års budsjett i høve til komande år. Det er ikkje den skriftlege orienteringa frå Regjeringa som har skapt problem i høve til Stortinget, det er nok meir at det ikkje vart signalisert at dette var ei sak som burde ha vore behandla i vår – altså St.meld. nr. 34. Det ville ha vore ein fordel både for Regjeringa og for Stortinget, men ikkje minst for kommunane, i høve til den uroa som det brevet som vart sendt den 19. mai, har skapt.

Så kan vi gjerne framleis dvela ved fortida. Eg finn nok ein gong behov for å minna om situasjonen i norsk økonomi i 1998. Eg registrerer noko besynderleg her. Det er faktisk ein forskjell i skildringa av sentrumspartia sitt opplegg frå ein pluss på 57 mill. kr frå Hill-Marta Solberg til 2,5 milliardar kr etter Odd Roger Enoksen og hans reknestykke. Eg vel å halda meg til det siste og til vårt forslag slik det går fram av innstillinga.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg skjønner godt at representanten Enoksen liker dårlig å bli minnet om at han hadde vesentlig mindre penger å tilby kommunesektoren da han var kommunalminister enn det han nå har, men la det ligge. Det er i hvert fall positivt at Enoksen i dag går fram og sier at han gjerne tar et medansvar for at kommunene er i en meget vanskelig stilling, slik Stortinget også konstaterer i dag.

Det som jeg overhodet ikke vil akseptere, er Enoksens påstander om at mitt innlegg bestod av lettvintheter og usannheter – eller halvsannheter, som Enoksen sa. Ingen av delene er riktig. Tvert imot er mine beregninger helt presise, og de kan dokumenteres både for representanten Enoksen og Meltveit Kleppa hvis det trengs. Min kommentar gikk på å vise til den minimale forskjellen som er mellom den måten Arbeiderpartiet reviderer årets opplegg for kommunesektoren på, og det sentrum gjør. Det skal vi behandle i morgen. Men i innstillingen for årets opplegg for kommunesektoren, som vi har vedtatt sammen, er forskjellen en pluss på 57,1 mill. kr. Det er forskjellen i Arbeiderpartiets revisjon av kommuneopplegget for 2000 og sentrums når det blir vedtatt i morgen, altså 57,1 mill. kr i forskjell for en total sektor som har en ramme på over 200 milliarder kr. Jeg vet ikke hvor mange nuller man må ha bak kommaet før det i det hele tatt kommer et tall – for å vise hvor liten den forskjellen i virkeligheten er.

Poenget med å si dette er at jeg, i likhet med Enoksen, mener at det er viktig at vi heller står sammen når forskjellene er så små, enn krangler om disse – for å si det slik – bagatellene. Jeg er overbevist om at det ville tjene den sektoren som vi har til behandling i dag – og delvis også i morgen – og ikke minst tror jeg innbyggerne ville satt pris på at politikerne istedenfor å skape inntrykk av stor uenighet med hensyn til hvor mye godt vi vil for denne sektoren, heller burde forsøke å finne sammen når det i realiteten er mikroskopiske forskjeller i det vi til sjuende og sist vedtar her i Stortinget.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg skjønner på Hill-Marta Solberg at man trenger pinsett og lupe for å se forskjellen mellom Arbeiderpartiets og sentrumspartienes kommuneopplegg for inneværende år, men denne diskusjonen om opplegget for neste år viser at det kan være noen større forskjeller.

Uansett, det som er mitt store hjertesukk når jeg hører på denne diskusjonen, med litt fartstid på Stortinget, er at når Arbeiderpartiet er i posisjon, er det sentrum som ønsker litt mer til kommunene. Når sentrum er i posisjon, er det Arbeiderpartiet som ønsker litt mer til kommunene. Hvis man er i en situasjon hvor de forhandler med hverandre, blir det litt mer til kommunene, men det blir litt etter innfallsmetoden og litt etter hvilket år det er. Det skjer ikke i forbindelse med revidert, fordi da kan man kjøre slalåm, og da ender man på en forholdsvis liten differanse.

Det som er det store paradokset, er at et stortingsflertall ikke klarer å prioritere over tid en skikkelig satsing på offentlig sektor og derigjennom en skikkelig satsing på Kommune-Norge. Vi er inne i en gigantisk omfordeling. Den har vart på hele 1990-tallet. Det har betydd at privat sektor har vokst mye sterkere enn offentlig sektor, og det er det paradokset som slår inn i hverdagen til hver enkelt av oss. Det er det paradokset mine unger ser hver eneste dag på skolen, når de ser hvor dårlig standard det er, når de har de råd til å pusse opp halve skolen og ikke den andre halvparten, mens den standarden de har privat, er mye høyere. Det er det som er så sprøtt, når foreldre som ønsker en god offentlig skole, begynner å snakke om at jammen, skal tro om vi ikke må foretrekke en privat skole, for våre egne små poder driver vi ikke og gambler med.

I Skien kommune, som er nær der jeg var i min barndom, fikk man diverse små svømmebassenger rundt omkring på 1970-tallet for at ungene skulle lære å svømme. Det var god trim og fint om vinteren og i det hele tatt. Nå er alle tømt for vann, for de har ikke råd til å ha oppvarmet vann og holde dem ved like. Den slags småligheter finner man rundt over alt. Den offentlige sektoren som man bygde ut på 1960- og 1970-tallet, er man nå i ferd med å knipe inn på. Derfor hadde man trengt et stortingsflertall som satte seg som mål at man systematisk skulle satse på å omfordele slik at man fikk opp standarden på offentlig sektor, slik at vi gikk av gårde med hjertebank til helsestasjonen, til skolen og hvor det skulle være, og at det lyste av offentlig sektor, slik vi gjerne ville ha den. Ingen må tro at SVs forslag om 4 milliarder kr utover det Regjeringen har foreslått, vil bety fest og lettsindigheter rundt omkring i kommunene. Det er et godt påslag, men det er også meget nøkternt i forhold til de forventningene vi har, fordi vi forventer en standard som er mye bedre enn det vi har nå, og vi forventer et mangfold i tjenestene som er mye større enn det vi har nå. Vi kommer til å kreve framover et mye mer individuelt rettet tjenestetilbud, et mye mer individuelt rettet skoletilbud.

Presidenten: Presidenten vil minne om at den reglementsmessige tiden nå er omme. Presidenten vil gjenta, som allerede antydet, at hun vil la formiddagens møte fortsette inntil saken er ferdigbehandlet.

Odd Roger Enoksen (Sp): Representanten Hill-Marta Solberg gjentar nå at forskjellen mellom sentrums og Arbeiderpartiets opplegg i revidert er 57 mill. kr for kommunesektoren. Nå må jeg få lov å minne om at det forslag til revidert som sentrum har lagt fram, innebærer en vekst i kommunesektoren på 892 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag.

Så er det flertall i komiteen for påplussinger på til sammen 640 mill. kr, og det er riktig at i innstillingen er det en forskjell. Jeg er ikke helt sikker på om den er nøyaktig 57 mill. kr, men det er riktig at i innstillingen er forskjellen mindre. Men med respekt å melde, jeg synes man kan holde seg til det som Regjeringen har lagt fram, og som viser forskjellen mellom Regjeringens prioritering og Stortingets prioritering i forhold til kommunesektoren. Det er 640 mill. kr, bl.a. fordi man har drevet tilbake forslaget om å øke arbeidsgiverperioden, fordi man har styrket sykehussektoren med til sammen 520 mill. kr, og fordi man også har plusset på fylkesveier.

Så har jeg registrert at kommunalministeren har tegnet seg til et nytt innlegg, og da har jeg et par spørsmål. Men først av alt: Overfor de som måtte være interessert i å få avklart tallene når det gjelder veksten fra 1999 til 2000 i sentrumsregjeringens opplegg, anbefaler jeg St.prp. nr. 1 for inneværende år, les side 19. Der framgår det at veksten i revidert nasjonalbudsjett fra i fjor til i år er 3,4 milliarder kr og ikke, som jeg kom i skade for å si, 3,1 milliarder kr. Dette er altså omtrent det samme som ligger i Regjeringens forslag for i år. Det står på side 19.

I kommuneøkonomiproposisjonen side 6 tar Regjeringen et forbehold. Man tar «forbehold om at det økonomiske opplegget for kommunesektoren kan bli strammere dersom den økonomiske situasjonen tilsier det når forslaget til statsbudsjett legges fram til høsten». Det er for så vidt et ganske uskyldig forbehold å ta, og det er godt bortgjemt på side 6. Men dette forbeholdet kan bety forskjellen på om kommunesektoren i det hele tatt kan regne med vekst eller ikke. Hensikten med å behandle kommuneøkonomiproposisjonen om våren er at kommunene skal ha en viss forutsigbarhet i forhold til behandling av sine budsjetter. Jeg vil da spørre: Kan kommunalministeren garantere at kommunesektoren får den vekst i inntekt til neste år som man har lagt til grunn i kommuneøkonomiproposisjonen, eller vil man komme til å bruke situasjonen i norsk økonomi som et påskudd for å stramme inn når man legger fram budsjettproposisjonen til høsten, for dermed å skape ytterligere problemer for kommunesektoren i forhold til budsjettbehandlingen? Kan kommunalministeren garantere en vekst på 3,5-4 milliarder kr?

Jeg tror vi alle sammen som sitter her, er enige om at det er behov for en opptrappingsplan for kommunene for at det skal bli samsvar mellom oppgaver og tilførte ressurser. I Kommunal Rapport torsdag den 1. juni sier statssekretær Audun Tron i Kommunaldepartementet at kommunene ikke vil få mer penger i 2002 eller 2003. Medfører dette riktighet?

Statsråd Sylvia Brustad: Først til spørsmålet om Ølen som flere har vært inne på. Jeg må bare si at det som var tenkt fra min side da vi fattet denne beslutningen, var at når vi nå får innstillingen fra Oppgavefordelingsutvalget 3. juli, har Regjeringa til hensikt å legge fram en sak om det tidlig neste vår, dvs. mars-april. Da er det vel grunn til å tro, også etter utspillene fra mange andre partier, at det ligger an til en ganske betydelig endring når det gjelder fylkesstrukturen i Norge. Da tenkte jeg som så at da kan det hende at spørsmålet om Ølen løser seg selv. Det var bakgrunnen for det.

Så er det selvfølgelig slik at jeg hører hva representantene sier. Jeg har også vært opptatt av at dersom man skulle ta en avgjørelse med hensyn til Ølens situasjon nå, måtte det mer utredning til. Dersom den utredningen skulle settes i verk nå, hadde det tatt like lang tid som saken om den totale fylkesstrukturen osv. neste vår. Derfor var min vurdering: La oss nå ta den først, og så kan det hende at spørsmålet om Ølen har løst seg av seg selv. Det er min spådom. Men jeg hører hva flertallet sier, og hvis det er et ønske om å gjøre det i motsatt rekkefølge, å allikevel sette i verk den utredningen nå, er det selvfølgelig ikke noe problem for meg å gjøre det.

Når det så gjelder spørsmålet fra Siv Jensen om den milliarden som Regjeringa signaliserte for inneværende år når det gjelder ferie, er det det å si at da vi la fram kommuneøkonomiproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett, var ikke dette avklart. Det var den 26. mai brevet fra statsministeren kom, og det er bakgrunnen for at vi må komme tilbake til dette med forslag tidlig i høst. Vi har også sagt, som det står i brevet, at vi da også vil vurdere utfallet av læreroppgjøret, og hvilken innvirkning det har på kommunenes økonomi.

Når det så gjelder innleggene fra representanten Enoksen, synes jeg det er positivt at han tar et medansvar for denne situasjonen, som han også har et medansvar for som tidligere kommunalminister og partileder i Senterpartiet. Men jeg vil heller ikke ha på meg at jeg har operert med halvsannheter eller lettvintheter, slik representanten Enoksen her har sagt.

Når representanten Enoksen viser til at KS påpeker at det er en innstramming i Regjeringas opplegg på drøyt 1,6 milliarder kr, er ikke det riktig. KS har i sine tall, som Enoksen bruker og henviser til fra denne talerstolen, ikke tatt høyde for at Regjeringa har signalisert at vi vil bevilge ca. 1 milliard kr i forbindelse med lønnsoppgjøret for inneværende år. Det er ikke tatt høyde for at Regjeringa la inn mer til sjukehussektoren i en egen proposisjon, og det er selvfølgelig ikke tatt høyde for at det også har skjedd positive endringer under behandlingen av revidert her i Stortinget. Så det er ingen innstramming, slik som KS påstår, og som Enoksen bringer videre.

Så spør representanten Solholm om hvor saken når det gjelder Sande, Vanylven og Åram krins ligger i systemet. Til det er det å si at departementet jobber med den saken, og vil selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med den så fort som mulig. Jeg kan ikke i dag si akkurat når, men som representanten Solholm vet, kjenner jeg saken veldig godt og vil selvfølgelig også komme tilbake til Stortinget med den så fort som mulig.

Så hadde Enoksen et par andre spørsmål. Jeg rekker bare å svare på det ene av dem, tror jeg, og det går på om jeg kan garantere at kommunesektoren får vekst til neste år. Til det har jeg å si: Ja, selvfølgelig garanterer jeg at kommunesektoren får vekst til neste år. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å drive og lage politikk ut fra den setningen hvor det står at også kommunesektoren må forholde seg til den økonomiske situasjonen totalt. Men det er ikke noe her som tyder på at ikke kommunene skal få det de er blitt lovt for neste år.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Når kommunalministeren ikkje vil leva med usanningar, tar eg det for gitt at ho òg neste gong ho framstiller forskjellen mellom sentrum og Arbeidarpartiet, ikkje brukar gongetabellen så lettvint som ho gjorde, då ho gonga opp fire gonger Arbeidarpartiets opplegg.

Så forstår eg godt Hill-Marta Solberg som har behov for å fokusera på kommunanes situasjon i år i staden for neste år. No er vi altså i den situasjonen at vi har fått påvist at underskotet i kommunesektoren korkje var 3,4 milliardar kr eller 3,6 milliardar kr, men 11 milliardar kr i fjor og tilsvarande i år. Det krev ei spesiell innleving i og forståing av situasjonen ute. Det er ikkje nok å retta opp det som er skeivt mellom kommunane. Det er auka rammer og forståing for kommunanes gjeld som no er viktig.

Berit Brørby (A): Det er bare et par ting jeg har lyst til å kommentere. Først til representanten Enoksen. Under debatten om revidert i morgen vil vi nok få en nærmere avklaring med hensyn til tall og hva som er forskjellen mellom sentrumspartienes opplegg for kommunene og Arbeiderpartiets opplegg. Men det er altså 57 mill. kr, og det er i forhold til at vi tar høyde for det som blir vedtatt i salen, og ikke alle primære ønsker.

Egentlig bad jeg om ordet for å gi en kommentar til SVs Karin Andersen, som spør om det virkelig er slik at Arbeiderpartiet ønsker mer til kommunesektoren. Det skulle egentlig være unødvendig å kommentere det, men 4 milliarder kr mer er 4 milliarder kr mer.

Arbeiderpartiet kunne fått til veldig mange endringer i inntektssystemet sammen med SV om vi hadde diskutert kommuneøkonomien med dem og ikke med Høyre, som hun hevder. Det skulle også være unødvendig, men SV er med på å øke skatteandelen f.eks. til 46 pst. neste år. SV er med på å endre inntektssystemet for trekk i inntektsutjamninga gradvis, fra 140 pst. til 130 pst. SV er med på merknader sammen med Arbeiderpartiet og Høyre om tapskompensasjoner, bortfall av kommunal selskapsskatt osv. Så det er en rekke ting SV står sammen med Arbeiderpartiet og Høyre om. Jeg ber om at man ikke fremstiller det som at Arbeiderpartiet og Høyre har et eget «samrøre». Det er en rekke flertall i denne innstillingen som SV er med i, så man bør ikke fremstille det som at det bare er Arbeiderpartiet og Høyre, for det er faktisk ikke sant. Det synes jeg også SV kunne ta innover seg.

Siv Jensen (Frp): Kommunalministeren svarte ikke på mitt spørsmål. Jeg er klar over at brevet fra statsministeren kom 26. mai. Jeg er også klar over at Regjeringen har sagt at dette skal man gjøre noe med til høsten. Det jeg bad kommunalministeren redegjøre for, er hvordan Regjeringen har tenkt å dekke inn den milliarden som de skal bevilge i inneværende år, fordi hele argumentasjonen til Regjeringen er bygd på krone for krone inndekning, stramhet, balanse – at alt skal være skikk og orden. Hvorfor skal det da ikke være den samme orden i regnskapene når det gjelder akkurat denne milliarden? Hvorfor mener Regjeringen at akkurat denne milliarden kan vi vente med, og så kan Stortinget vedta den bevilgningen til høsten, på tross av at den selvfølgelig er med på å påvirke økonomien like mye som alle andre milliarder som dette storting bevilger? Det resonnementet har ikke Regjeringen gitt noen forklaring på. Kommunalministeren unngikk å gå inn i den debatten nå. Det er mulig at det bare er finansministeren og statsministeren som er opptatt av dette stramhetsbegrepet, krone for krone-inndekningslogikken, og ikke kommunalministeren. Men jeg antar at kommunalministeren står like mye bak Regjeringens såkalte ansvarlighetslinje i den økonomiske politikken. Og da bør også kommunalministeren, som står ansvarlig for hele kommunesektoren, kunne gi en forklaring på hvorfor den milliarden ikke er viktig å dekke inn nå, men at den kan tas i forbindelse med nysaldering til høsten, og at vi da på en måte ikke skal merke det. Men alle de pengene som Stortinget bevilger og aksepterer i forbindelse med revidert budsjett til bruk i Kosovo, ja de skal vi saldere inn og dekke inn krone for krone, på tross av at de ikke har noen effekt på norsk økonomi og det såkalte presset i norsk økonomi.

Og så har jeg registrert, som jeg også sa i innlegget mitt, at det blir argumentert med fra Regjeringens side at denne milliarden til kommunene ikke har noen virkning. Selvsagt har den en virkning. Derfor er det forunderlig at Regjeringen later som om dette er en regning de kan skyve på. For jeg har jo hørt Arbeiderpartiet, særlig i opposisjon, hamre løs på sentrumspartiene for at de skulle skyve regninger foran seg og være direkte uansvarlige i sin måte å budsjettere på. I så fall så er det altså akkurat det samme Arbeiderpartiet nå gjør, og jeg ber om at kommunalministeren redegjør mer inngående for dette, for det er ikke besvart, og jeg synes, med all respekt, at Stortinget fortjener et svar på dette spørsmålet.

Einar Steensnæs (KrF): Først til spørsmålet om Ølen kommune. Jeg er fornøyd med statsrådens svar. Det viktige er jo nå at det blir igangsatt en prosess som vil avklare de konsekvenser av betydning en eventuell overflytting fra Hordaland til Rogaland vil kunne få f.eks. for nabokommunene. Nabokommunene selv har uttrykt at de ikke ser noen betenkeligheter med dette, men Hordaland fylkeskommune har hatt visse innvendinger. La oss få dette avklart, slik at Stortinget kan fatte en beslutning. Jeg legger da til grunn at statsråden nå har bekreftet at en slik utredning vil bli igangsatt, og at det derfor vil komme til Stortinget en sak om spørsmål om overflytting av Ølen kommune fra Hordaland til Rogaland i løpet av neste vår. I hvilken sammenheng Regjeringen vil gjøre dette, får være opp til Regjeringen å velge, men jeg legger til grunn at en slik utredning ikke skulle være så krevende at det skulle være nødvendig å utsette dette utover våren 2001.

Så vil jeg gi full tilslutning til det som Siv Jensen påpekte når det gjelder kommunenes økte utgifter til feriepenger. Det er åpenbart at bruken av slike penger virker i økonomien nøyaktig på samme måte som andre utgifter som kommunene har på sine driftsbudsjetter. Hvis ikke staten finansierer dette, må kommunene gjøre det, og de har da det samme krav til innstramning som for andre utgifter som de har på sine budsjetter.

Jeg kan lett nevne andre utgifter på statsbudsjettet som etter min vurdering og etter realøkonomiske vurderinger ikke har den samme pressvirkningen i økonomien som økte lønnsutgifter, økte utgifter til feriepenger osv., f.eks. bistandsmidler. En rekke direkte pengeoverføringer til internasjonale organisasjoner som FN og Verdensbanken har selvfølgelig ingen realøkonomisk pressvirkning i norsk økonomi. Like fullt regnes det inn i den samlede sum av utgifter som skal salderes mot tilsvarende inntekter her i Stortinget. En ansvarlig finanspolitikk krever en balanse mellom inntekter og utgifter, og den jobben har Stortinget gjort. Når Regjeringen da etter å ha presset igjennom et krav til stramhet – som vi for vår del er enig i – bokfører andre utgifter på en så lettvint måte og sier at dette ikke har den samme virkning i økonomien, er det noe viktig som mangler som forutsetning. Jeg ser på dette som et grep som kan være med på å redusere respekten for det arbeidet Stortinget skal gjøre i finanspolitikken, dersom en på noen områder krever disiplin, mens en på andre områder uten, etter mitt skjønn, finanspolitisk god begrunnelse mener at dette kan unntas fra den samme stramheten. Her har ikke statsråden gitt Stortinget et tilfredsstillende svar.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karin Andersen (SV): Det SV spør Arbeiderpartiet om, er hvorfor de ikke har brukt muligheten til å få det Arbeiderpartiet sier de vil, nemlig litt mer til kommunesektoren. Det er riktig at SV har et primæropplegg; vi mener det er riktig med 4 milliarder. Men jeg regner da med at Arbeiderpartiet har vært med på forhandlinger før i Stortinget – hvis man sier at man vil ha litt mer og man ser noen som er enig i retningen, går man til dem. Og her har det vært et flertall av sentrumspartiene, SV og Arbeiderpartiet som nå sier at de vil ha mer. Det er helt riktig som representanten Brørby sier, at SV er med på de nevnte omleggingene. Og derfor skjønner jeg ikke hva det er de har fått av Høyre som de ikke vil si høyt – det må jo være et eller annet de har fått som de ikke sier høyt. For ellers må det jo være sånn at de har fått alt de vil ha, og da vil de altså ikke ha ei krone mer til kommunesektoren. Da må det jo være det som er resonnementet. For det er altså ikke synlig for noen andre enn Arbeiderpartiet hvorfor de har latt være å gå til sentrumspartiene og SV for å få mer til det viktigste.

Statsråd Sylvia Brustad: Både overfor representanten Jensen og representanten Steensnæs er det viktig å understreke at selvfølgelig hele regjeringen er opptatt av å føre en ansvarlig økonomisk politikk for å prøve å holde renten og prisene nede og arbeidsledigheten lavest mulig. Det gjelder på alle områder, og selvfølgelig er heller ingen ministre unntatt fra det.

Jeg vil bare lese et avsnitt fra brev fra statsministeren av 26. mai som jeg er helt sikker på at både representanten Jensen og representanten Steensnæs har lest, men jeg gjør det allikevel. Der står det følgende:

«Regnskapsforskriftene for kommunene innebærer at det må avsettes midler til feriepenger året før utbetalingen skjer. ... Utgifter til samme ferieutvidelse periodiseres m.a.o. ulikt i staten og kommunesektoren. Regjeringen ser at de økonomiske virkningene av en slik forskjell ikke er et tilsiktet resultat. Avsetningen i kommuner og fylkeskommuner kan betraktes som en form for bundet sparing, og gir derfor ikke grunnlag for økt aktivitet det året de avsettes. Denne merutgiften kan stipuleres til ca 1 mrd kr. i 2000. Av denne grunn er Regjeringen innstilt på å foreslå en tilleggsbevilgning for 2000 til kommuner og fylkeskommuner av tilsvarende størrelse.»

Som jeg sa i mitt forrige innlegg: Regjeringa kommer selvfølgelig tilbake til Stortinget med en sak om dette på en skikkelig måte til høsten, og da får en rikelig anledning til å diskutere også alle sider av den saken.

Leif Lund (A): Bare kort: Jeg hadde en replikk til SVs Karin Andersen tidligere i dag, og jeg gav uttrykk for at det er vanskelig å få til det som Karin Andersen vil, for vi må ha et flertall. Jeg håper at hun er med på det, for sentrumspartiene ville ikke forhandle med Arbeiderpartiet, og derfor var det ikke flertall når det gjelder det som du fremstiller som at vi ikke ville gi noe mer til kommunene fordi vi ikke ville samarbeide med SV og sentrum. Når ikke sentrum ville snakke med oss, så gikk det jo ikke an å få noe flertall. Sånn er verden, og det må du, Karin Andersen, og SV ta innover dere enten dere liker det eller ikke. Sånn er det bare.

Presidenten: Presidenten vil ..

Leif Lund (A) (fra salen): Ja, president. Jeg vet det.

Presidenten: ... bemerke det Leif Lund nå sikkert tenkte på, men også at interne komiteforhandlinger om hvordan sitser har vært i løpet av komitebehandlingen, for så vidt er et internt spørsmål i en komite.

Leif Lund (A) (fra salen): President! Det var i debatten i dag.

Ivar Østberg (KrF): Jeg ble litt forvirret nå da representanten Lund fortsatte innlegget etter at han kom ned i salen, og ble litt usikker på hva det var han etter hvert mente. Jeg vil avkrefte påstanden om at sentrum ikke har vært villig til å forhandle. Sentrum har ikke maktet å få noen bevegelse i retning av det sentrum ønsket. Det er det korrekte.

Presidenten: Dette høres ut som en vise presidenten har hørt tidligere med litt vekslende deltakere.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3774)

Dermed hever vi formiddagens møte, og vi setter nytt møte kl. 18.

(Fortsett til kveldsmøtet kl. 18.00)