Jan Petter Rasmussen (A): Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til justisministeren;

«Soningsforholdene i norske fengsler er i dag ikke tilrettelagt for å ta seg av pleietrengende fanger. Dette er uholdbart både for de innsatte det gjelder, og for de ansatte i fengselsvesenet.

Hvordan mener statsråden at dette problemet kan løses, og hva vil han foreta seg?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er et grunnleggende prinsipp i Norge at personer som er straffedømt, ikke mister sine ordinære rettigheter og plikter som samfunnsborgere under straffegjennomføringen. I 1998 ble ansvaret for helsetjeneste til fengselsinnsatte overført fra Justisdepartementet til Sosial- og helsedepartementet, og helsetjenesten for innsatte er nå direkte lovregulert i kommunehelsetjenesteloven. Hovedmålet med reformen var å sikre at fengselsinnsatte kan gis et helsetilbud likeverdig med det som gis befolkningen for øvrig. Når det gjelder de prinsipielle ansvarsforholdene, som senest ble vurdert i forbindelse med kriminalomsorgsmeldingen, mener jeg at det ikke er behov for endringer.

Både helseministeren og jeg er opptatt av at de innsatte i fengslene har et godt helsetilbud. En innsatt som blir syk, gis behandling av fengselshelsetjenesten i fengslet, eller blir om nødvendig sendt til sykehus. Dersom fengselsdirektøren og fengselshelsetjenesten mener den innsatte er soningsudyktig, gis soningsavbrudd med hjemmel i fengselsloven § 33 for kortere eller lengre tid.

Jeg fikk for kort tid tilbake et brev fra Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, der de tok opp problemer knyttet til pleietrengende innsatte, og jeg vil si det samme her som i mitt svarbrev til de fengselsansatte. Det kan synes å være et behov for et styrket tilbud til pleietrengende innsatte, og dette er noe Justisdepartementet er i gang med å se nærmere på sammen med Sosial- og helsedepartementet. Det synes å gå mot at vi vil få et økende antall pleietrengende innsatte, og det er grunn til å tro at dette problemet vil vedvare. Av løsninger som bør vurderes, er bl.a. om vi i større utstrekning kan benytte den kommunale hjemmehjelpstjenesten i enkelte anstalter med lavt sikkerhetsnivå, og om det bør opprettes noen plasser i lukkede anstalter hvor det ligger til rette for at helsemyndighetene kan komme inn med permanent pleiekompetanse i et døgnkontinuerlig tilbud.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg er klar over Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbunds engasjement i saken, og det jeg synes er spesielt her, er ikke minst det krenkende de innsatte er utsatt for ved at vanlig tjenestepersonell i fengslene må ta seg av tjenester som normalt tillegges helsepersonell. Og det andre er selvfølgelig problemet for ansatte som ikke har utdanning på det feltet, og som må påta seg slike oppgaver.

Jeg synes statsråden på en måte tar litt lett på problemet, fordi de forholdene vi har fått beskrevet fra Ila, senest i Dagsavisen de siste uker, beskriver uholdbare tilstander. Ila er ikke det eneste sted med dette problemet.

Jeg vil spørre statsråden: Hvor stort omfang har dette problemet? Jeg har inntrykk av at noen i dette landet rett og slett søker benåding av helsemessige grunner. Hva kan han tenke seg å gjøre mer konkret på kort sikt? Det må nemlig gjøres noe på kort sikt med dette.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kan ikke i denne stund kvantifisere problemet, men jeg har lagt opp til personlig å få den fremste innsikt i det ved å gå igjennom det jeg vil kalle for soningskjeden, nemlig forholdet mellom fengselsvesen og de institusjoner utenfor fengselsvesenet eller kriminalomsorgen som både har med innsatte å gjøre når de er inne, og som har med innsatte å gjøre når de skal ut. Det er det vi kaller for forvaltningssamarbeid. Jeg vil da ved selvsyn forvisse meg om at vi ikke får gråsoner mellom arbeidskraftmyndigheter, utdanningsmyndigheter, helsemyndigheter og fengselsvesenet. Den mest effektive måten en statsråd kan gjøre dette på, er faktisk å gå igjennom denne kjeden på egen hånd, og det har jeg tenkt å gjøre. Det har jeg tenkt å gjøre innenfor de typer av soningsregimer vi har, fra de strenge til de milde, og forvisse meg om dette.

Jeg har allerede for noen måneder siden nettopp tatt det initiativet som var nevnt, overfor Sosial- og helsedepartementet for å være sikker på at vi statuerer noen gode eksempler på hvordan dette kan gjøres på det beste, for vi vet at forvaltningspraksis på det beste i Norge skaper gode resultater. Når vi ikke får det til, skaper det problemer. Jeg oppfatter at dette også er noe av representantens anliggende. De større spørsmål utover dette, som ligger på mennesker med tyngre lidelser, ligger bl.a. i statsbudsjettet, på aktivitetsbygget på Ila.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg synes statsråden nå var litt klarere, i og med at han også sier han vil gå inn personlig i dette for å studere problemstillingen.

Jeg synes det er viktig at en her slår fast ansvarsforholdet, og der tror jeg vi er veldig enige. Det sa den meldingen vi arbeidet med i fjor også, at vi ikke skulle gjøre noen endringer, og ingen ønsker noen endringer på det. Det verste som kan skje, er hvis en nå får en strid mellom helsemyndigheter og fengselsmyndigheter – det må vi for all del unngå.

Jeg er klar over at det er mange aspekt ved dette som gjør det vanskelig, bl.a. sikkerhetsaspektet og andre forhold som kan gjøre det vanskelig å overføre innsatte til ordinære kommunale eller fylkeskommunale tilbud. Men én ting er det kortsiktige. Det er klart at på sikt må en finne løsninger. Før 1987 hadde vi både lokale og landsdekkende tilbud for somatisk pleietrengende innsatte. Det har vi ikke i dag. Hva tenker en seg på sikt her av permanente ordninger? Det er klart at selv om det først og fremst gjelder Helsedepartementet, har Regjeringen det samlede ansvar. Tenker en på enkeltfengselsløsning, landsdekkende eller regionale tilbud, eller en kombinasjon av disse?

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten og jeg legger til grunn en felles forståelse av ansvaret og prinsippene. Vi legger også til grunn en felles forståelse av hva Stortinget gjorde med kriminalomsorgsmeldingen.

Jeg har sagt at det kortsiktige er å sørge for at vi ikke får gråsoner i forvaltningssamarbeidet. For likevel å få en dypere innsikt i spørsmålet – utover det som ligger i aktivitetsbygget som kommer på Ila, og utover ressursavdelingen som kommer i Trondheim – har jeg tatt initiativ til at mitt departement så snart som mulig skal arrangere et symposium, hvor vi skal se på det vi kaller for mennesker som blir slått i stykker under soning. Det er rett og slett for å få en oversikt over det vi nå ikke fanger opp. Og for å kunne gi et langsiktig svar på det må vi tore å bli konfrontert med den kjensgjerning at samtidig som vi vil at folk skal gjøre opp for seg, så hender det at folk i denne prosessen faktisk blir utsatt for så mye plager – enten de hadde det med seg eller de får det med seg underveis – at vi må se på det. Og den eneste måten å gjøre det på, er å gjøre akkurat det samme som Justisdepartementet gjorde da vi hadde straffesakssymposium, som førte til en bred gjennomgang av straffesakskjeden. Jeg er innstilt på å gjøre det samme når det gjelder det prinsipp som ligger i representanten Rasmussens spørsmål til meg, så jeg er sikker på at vi tenker rett både kortsiktig og langsiktig.