Ansgar Gabrielsen (H): Den innstillingen vi behandler i dag, gjelder praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen slik den er utøvd av myndighetene i fireårsperioden 1996 – 1999. Den er selvfølgelig utøvd på grunnlag av et lovverk som denne forsamlingen har vedtatt. På ikke uvesentlige punkter har Høyre hatt andre forslag til lovtekst, men dette dreier seg først og fremst om praktiseringen av det lovverket som de facto har ligget til grunn.

Når man leser St.meld. nr. 35, ser man at det er et ikke ubetydelig antall høyt utdannede folk som sitter og jobber med en hel del unødvendige ting. Det er mye unødvendig arbeid som utføres i kommunene, i fylkene, hos fylkesmennene og for så vidt i departementet. Det er ganske åpenbart at en del av dette er helt overflødig og ikke etterspurt av innbyggerne.

Det andre som er helt sikkert, er at faktisk både regjeringspartiet og sentrumspartiene er i ferd med, på begrensede områder, å ta til vettet. Det gjorde de ved behandlingen av landbruksmeldingen i vår, ved at f.eks. statens forkjøpsrett nå oppheves. Den ordningen har kostet titalls millioner hvert år. I denne perioden som vi nå snakker om – 1996-1999 – er det behandlet 20 000 konsesjonssaker i byråkratiet, og når vi vet at hver enkeltsak involverer fra 20 til 50 politikere, med tilhørende hoff av saksbehandlere, skjønner alle at dette koster penger. Så det vi i realiteten gjør, er å holde liv i en god del høyt utdannede folk som skal jobbe med helt unødvendige ting – i en situasjon der offentlig sektor skriker etter høyt utdannet arbeidskraft.

Det andre jeg vil si, er at det norske folk må være et tålmodig folkeferd. Og jeg er helt sikker på, at hvis de konsesjonssakene som angår enkeltindividene, hadde angått enkeltindividene samtidig, hadde stortingsflertallet ganske raskt gjort store endringer.

I forbindelse med landbruksmeldingen ble det bestemt en del retningslinjer for Regjeringen som det nå jobbes med fra statsrådens side, og som gjelder bo- og driveplikten. Her har det vært slik at kommunene har adgang til å dispensere, og det gjøres i stor grad ved at ca. 92 pst. får innvilget fritak for bo- og driveplikten – i særdeleshet boplikten, driveplikten er jo oppfylt ved at jorda leies bort. Nå er det slik at flertallet ønsker å lovfeste faste kriterier for i hvilke tilfeller man er bosatt og ikke bosatt på eiendommen. Det blir jo en ny bransje i kommunene, for da skal man, så vidt jeg har skjønt, telle hvor mange døgn man har overnattet i hvilke senger. Det vil jo bare være fantasien som setter begrensninger for statsråd Hanssen i utformingen av disse reglene. Jeg kunne tenke meg at Hanssen kort redegjorde for det som er sendt ut på høring nå, som går på denne dyneløftingsmentaliteten, som enkelte kaller det..

Et annet punkt til slutt. Det er ikke så vanlig på noen måte å rette ros til en landbruksminister, og slett ikke fra Høyres side, men jeg skal gjøre et hederlig unntak, for det regelverket som forvaltes, er selvfølgelig statsråden nødt til å forvalte, på den annen side er det et ikke ubetydelig skjønn oppe i dette. Og nå har vi altså hatt en enkeltsak oppe i Tolga som har gått over 17 år i byråkratiet. På bakgrunn av den meterhøye bunken med papirer kan man bare forestille seg hva dette har kostet – og det hele bunner i at man blir pålagt boplikt på to gårder samtidig. Det er klart at dette er ikke lett å oppfylle.

Det viktigste etter mitt skjønn på dette området nå framover er nettopp de reglene som statsråden nå skal utferdige for når man er bosatt på en eiendom, der det faktisk antydes at antall overnattinger på henholdsvis det ene eller det andre eller det tredje stedet – hva vet jeg? – skal være avgjørende for om man har oppfylt kriteriene for om man skal beholde en eiendom man har kjøpt eller har fått overdratt i forbindelse med odel. Så man må altså ha akkurat samme knappetellingen som betjentkorpset har her før vi kan sette møtene. Kanskje statsråden vil redegjøre for litt av denne tellingen.

Randi Karlstrøm (KrF) (ordfører for saken): St.meld. nr. 35 handler om praktiseringa av jord- og konsesjonsloven i perioden 1996-1999.

Etterspørselen etter jordbrukseiendommer er formidabel på landsbasis. Spesielt i de bynære strøk er det kø når jordbrukseiendommer lyses ut for åpent salg. Fortsatt er det slik i Norge at de med familie og arv fra slekt har større rettigheter og muligheter enn andre til å skaffe seg eiendom gjennom de mulighetene som ligger i konsesjonslovens fritak. Jord- og konsesjonsloven har derimot sikret lokalt eierskap.

Vårt samfunn er i endring, og Stortinget har etter denne perioden – 1996-1999 – behandlet landbruksmeldinga fra Bondevik-regjeringa og lagt klare føringer for den videre praktiseringa av jord- og konsesjonsloven. En viktig endring er at det ikke lenger er konsesjonsplikt og derfor heller ikke driveplikt på gårder under 20 dekar i totalareal. Men meldinga sier også at man skal skjerpe boplikten for eiendommer ut fra dagens praksis på eiendommer over 20 dekar. Tilgangen på eiendommer for de som ikke har familie og arv fra slekt, blir dermed lettere når denne store mengden med gårdsbruk under 20 dekar ikke lenger er konsesjonsbelagt. Samtidig blir det lettere å nytte disse til fritidsformål, og det vil kanskje også bli lettere for de som vil bruke dem til permanent bosted.

Jeg føler at diskusjonen framover må gå på hva slags måte vi skal bruke disse bostedsressursene på. For Distrikts-Norge er bostedsinteressene viktige for å holde på arbeidskrafta, og på kompetansen og for å drive næringsutvikling i lokalsamfunnet. Eiendommer som nyttes til fritidsformål, har en meget begrenset verdi for lokalsamfunnet i et stort og langsiktig perspektiv.

I konkurransen om disse attraktive eiendommene er det viktig at ikke de økonomiske forskjellene i samfunnet gjør at kapitalsterke fritidsinteresser byr over andre parter som ønsker plassen som bosted. De bofaste bidrar i større grad til utvikling og velferd, og på lang sikt kan det ha store konsekvenser for bygdeutviklinga hva slags interesser som får hånd om disse ressursene. Det er derfor viktig å praktisere jord- og konsesjonsloven slik at kommunene i større grad kan sette denne ressursen inn i en lokal arealplanlegging, et lokalt bygdeplanarbeid, og i et langsiktig perspektiv. Erfaringer fra perioden meldinga viser til, viser at når kommunene får større myndighet, øker andelen av tidsbegrensede fritak på bekostning av fritak uten tidsbegrensning. Dette er positivt fordi jeg tror det da viser at man har fått større aksept for praktiseringa av boplikten.

Flertallet mener at det er viktig å arbeide for å utvikle en hensiktsmessig praksis slik at de kommunene som ønsker det, kan bruke jordbrukseiendommer for å rekruttere familier både til jordbruksnæringa og fast bosetting for annen næringsvirksomhet. Disse gårdene er et stort aktivum for bosetting og næringsutvikling, og det er viktig også å sørge for at de som ønsker å etablere seg på gårdsbruk i Norge, får anledning til dette. Jeg tror det er viktig i det videre arbeidet med praktisering av loven at man også vurderer nye virkemidler, slik at de som er interessert i dette til bosettingsformål, kommer lettere til ressursene.

Dessverre viser praktiseringa at andelen omdisponering av den nasjonale naturressursen har økt, og også at vi har for liten kvalitetsvurdering rundt de matjordressursene som omdisponeres. Og vi vet at trenden med at det er den viktigste og mest verdifulle del av matjorden som i størst grad omdisponeres, dessverre ikke har endret seg. Så for å lage et grunnlag for å ta vare på den norske matjordressursen bør disse metodene bli bedre. Det er også viktig at man har en nasjonal plan for hvordan man skal disponere matjordressursene til golfbaner, for det er ganske sentrale matjordressurser som blir brukt til golfbaner, og de blir vanskelige å ta i bruk til matproduksjon over tid.

Forkjøpsretten er praktisert i perioden, og det viser seg at ressursene man bruker forvaltningsmessig ikke står i forhold til det man oppnår av fornuftig og hensiktsmessig forvaltning. Forkjøpsretten ble jo også besluttet avviklet i sin daværende form under behandlingen i vår. Men dette vil jo bli skjerpet ved at man kanskje må ha en annen praksis rundt konsesjonsavgjørelsene. Det er litt ulikt syn i komiteen når det gjelder vurderingen av om praktiseringen av dispensasjonsadgangen har vært riktig eller ikke.

Jeg vil bare til slutt si at jeg syns det er viktig at praktiseringen av bo- og driveplikten kommer inn i plan- og utviklingsarbeidet i kommunene, slik at vi lager en lokal aksept for en hensiktsmessig praksis. Det tror jeg vil være helt avgjørende for om denne måten å sikre lokalt eierskap på kan opprettholdes. Jeg tror også det er viktig at man har for øye at man lager en praksis som ikke gjør at de med liten egenkapital faktisk ikke får tilgang til den meget attraktive nasjonale ressursen som jordbrukseiendommer er.

Øystein Hedstrøm (Frp): Fremskrittspartiet inngår ikke i flertallets merknader i innstillingen, og det skal jeg begrunne nærmere.

Vi ser jo at slik det fungerer i dag, og som meldingen bærer bud om, så underholder dagens rigorøse lov- og regelverk innenfor landbrukslovgivningen et stort og omfattende byråkrati som skalter og valter med andre menneskers eiendomsrett. Her ønsker Fremskrittspartiet en mye mer liberal lovgivning og en mer liberal lovpraktisering enn dagens lov- og regelverk. Vi sier rett ut at det er en trussel mot den enkeltes rett til fritt å eie og råde over egen eiendom. Fremskrittspartiets prinsipale holdning er derfor å avvikle en del av de restriksjoner som er lagt på jord- og skogbrukseiendommer, samt å oppheve de bestemmelser som gjelder for bo- og driveplikt, og lovgivning som hindrer fri omsetning av jordbrukseiendommer. Dette standpunktet er vel kjent.

Innenfor det bestående lov- og regelverk ønsker vi en liberal praktisering av jord- og konsesjonsloven. Når nå den statlige forkjøpsrett blir opphevet, kan vi ikke se noen grunn til at dette skal kombineres med mulighetene til å avslå konsesjon. Det kan til en viss grad bety en videreføring av dagens politikk som vil begrense friheten og den private eiendomsretten.

De siste ti år har det totale landbruksareal i Norge økt med 4 pst. av det som er i drift. Det er en økning i alle landsdeler. Økningen har funnet sted til tross for relativt liten nydyrking i denne perioden og en del omdisponering av dyrket jord til andre formål. I en situasjon hvor vi opplever et til tider sterkt overproduksjonspress mot alle de tradisjonelle landbruksproduktene i Norge, må det være greit, mener vi i Fremskrittspartiet, å lette dette presset ved å omdisponere arealer til annen verdiskapende produksjon når det ivaretar eller styrker jordvernet. Saksordføreren var i sitt innlegg inne på dette med golfbaner, og jeg har her med meg Innst. S. nr. 167 for 1999-2000 om norsk landbruk og matproduksjon, som vi behandlet i vår, da hele landbrukssektoren fikk en omfattende behandling i Stortinget. I den innstillingen vises det til en utredning som er foretatt av Eirik Romstad i 1999 ved Institutt for økonomi og samfunnsfag ved Norges landbrukshøgskole, der han slår fast at det å omdisponere bruken av jordbruksarealer til golfbaner, innebærer å styrke jordvernet i Norge. For hvis man legger om til golfbaner, forutsatt at det gjøres på en skikkelig måte, ved at vanningsrør og andre installasjoner legges under plogdypet, så er det en meget fornuftig omlegging. Jeg vil også vise til dagens Nationen og et intervju med landbruksministeren, der han sier at det er overproduksjonen som bl.a. gjør at jordbruksoppgjørene de siste årene har slått negativt ut for bøndene. Da er jo dette med alternativ bruk, hestehold, golfbaner osv., et incitament til at man også kan gjøre det lettere for bøndene å få mer ut av jordbruk, skogbruk og annet de har på sine eiendommer. Så derfor ser vi det som meget fornuftig at man i dagens situasjon åpner for muligheten til å omdisponere til golfbaner osv.

Den meldingen som Stortinget behandler i dag, inneholder i hovedtrekk en oversikt over endringer i regelverk og tallmateriale som viser departementets, fylkeslandbruksstyrenes og kommunenes virksomhet i den perioden meldingen omfatter. Som jeg har sagt tidligere, fikk alle partier grundig belyst sine grunnleggende politikkområder ved behandlingen av St.meld. nr. 19 for 1999-2000 i vår, og jeg vil derfor avstå fra ytterligere kommentarer til denne meldingen nå. Det fremgår dessuten ganske tydelig av innstillingen hva de forskjellige partier står for – hva flertallet står for og hva mindretallet står for. Jeg føler at vi vil komme tilbake til mer grunnleggende debatter om disse problemstillingene i samband med jordbruksoppgjøret til våren.

Ivar Kristiansen (H): Med bakgrunn i St.meld. nr. 35 tror jeg, selv om dette er en redegjørelse for en faktisk situasjon, at man nå også innenfor landbrukssektoren bør anta den samme generelle ambisjon som man har innenfor offentlig sektor, når man snakker om modernisering – og det gjør man innenfor enhver sektor. Jeg tror det er på høy tid når vi er i en situasjon hvor norske bønder sliter med et helt annet problemsett enn man gjorde for noen år tilbake, at man politisk tar fatt i en opprydding av en lovjungel, en jungel med forskrifter i tusentall som har et sterkt behov for å bli forenklet og gjort om på en slik måte at norsk landbruk ikke får klistret på seg kostnader av en forvaltning i milliardklassen, som til syvende og sist er med og forsterker det bildet man har rundt om i de norske husholdninger om at norsk landbruk har en altfor høy pris. En del av denne prisen har norske politikere trædd over hodet på dem, og det har man nå en gyllen anledning til å ta fatt på og få forenklede forordninger for.

Man har ennå ikke vært villig til å ta inn over seg den faktiske situasjonen som norsk landbruk er inne i. Vi ser klare tendenser til at overproduksjon er et av hovedproblemene som er med på å skape dårlig lønnsomhet. Man tar ikke høyde politisk for å gjøre noe med dette når man fortsatt praktiserer en politikk som først og fremst stimulerer til fortsatt økt overproduksjon. Man går den stikk motsatte veien når det gjelder forordninger som bo- og driveplikten, hvor man innskjerper forordningen. Dette genererer bare økt overproduksjon, samtidig som det er et nytt bidrag til å sørge for at det på landsbygda blir enda flere tomme hus.

Etter å ha hørt innlegget fra saksordføreren, må det være tillatt å stille spørsmålet: Hvor mye dokumentasjon må flertallspartiene ha for å se på den faktiske situasjonen i Bygde-Norge? Hvor mange flere tomme hus, nedlagte samvirkelag eller nedlagte skoler må man ha før man kan begynne å praktisere fradelingspolitikken, jord- og konsesjonslovpolitikken, på en annen og mer positiv måte? Det må jo være et forslitt uttrykk å advare mot kapitalkrefter. Man advarer mot at fraflyttede sønner eller døtre skal få anledning til å kjøpe seg en fritidseiendom, og setter det i samme bås, samme begrepsterskel, som at dette er kapitalkrefter som skal ut og kjøpe eiendommer på landsbygda, og dermed er en trussel mot landsbygda. Man kan faktisk ikke snu saken mer på hodet enn det flertallspartiene fortsatt presterer i den innstillingen vi behandler i dag. Jeg vil sterkt anmode landbruksministeren om å ta et aktivt grep også på dette området. Jeg har sett at han har vært villig til å gå nye veier på andre områder – og det må han hilses hjertelig velkommen til å gjøre.

Videre vil jeg også advare mot at man ser på utviklingen av antall golfbaner i Norge som en trussel. Det er faktisk ikke noe annet enn positivt når man ser på hva golfsporten har av andre ringvirkninger. Det er ikke først og fremst på dette området vi ser at det utvikles en trussel overfor dyrket eller dyrkbar jord. Så i likhet med det Hedstrøm var inne på, håper jeg det som står i innstillingen, ikke vil praktiseres på den måten at det nå blir bråstopp i utviklingen av sports- og golfbaner i Norge.

Til slutt har jeg bare lyst til å peke på en enkeltsak som har fått relativt stor mediedekning, og det er kjøp og salg-saken på Jevnaker i Oppland. Her ser vi et eksempel på at en kjøper og en selger er blitt enige om en pris for en av landets flotteste gårder hvor kjøperen faktisk skal bosette seg og drive gården videre, en gård med betydelige verdier – 720 dekar dyrkbar mark, bygg og anlegg, en melkekvote på 240 000 kilo. Man finner ut politisk at 9,6 mill. kr for dette praktverket er en for høy pris. Jeg tror norske politikere må begynne å markedsføre Bygde-Norge med de verdiene man har her, på en helt annen måte enn dette. Jeg ser ikke at de samme kreftene i noen spesielt virkningsfull grad løfter en finger når man selger leiligheter på 70-80 m2 til 2-3 mill. kr i byene, og de samme kapitalinteressene får en ny beskjed om først og fremst å investere innenfor tettbebygde strøk. Sats på en annen og mer positiv politikk for Bygde-Norge! Det vil Bygde-Norge tjene stort på i framtiden.

Gunnar Breimo (A): Jeg skal gjøre dette innlegget ganske kort. Saken dreier seg om et tilbakeblikk på hvordan ting har fungert i de siste årene. Og det kan jo være nyttig å se tilbake og se om ting har fungert slik hensikten var da bestemmelsen ble innført, og om vi kan ta lærdom av det vi ser, og korrigere for retninger framover. Men jeg ser ingen særlig hensikt i å fordype seg i disse problemstillingene i dag. Det får vi komme tilbake til senere. Vi får jo en sak til Stortinget når det gjelder oppfølgingen av landbruksmeldingen, og da spesielt når det gjelder konsesjonslovgivningen og det tilgrensende lovverk.

Det synes som om det meste av bestemmelsene våre fungerer – det vil jeg påstå. Så kan det være grunnlag for å stille en del spørsmål på enkelte områder, bl.a. når det gjelder bo- og driveplikten, som flere har vært inne på allerede, og om den har fungert på en måte som gjør at vi styrker bosettingen. Det er iallfall et forhold som vi ute i Distrikts-Norge er veldig opptatt av.

Jeg har merket meg at Landbruksdepartementet ikke har gode oppgaver over landets jordressurser ut fra hvilken verdi disse ressursene har for matproduksjonen. Man har heller ikke god nok dokumentasjon av hvor stor andel av jordressursene som er omdisponert, og hvilke formål de er omdisponert til. Departementet konkluderer med at man ikke har gode nok data om hvilke sider av samfunnsutviklingen som i størst grad utgjør en trussel

mot arealressursene våre, og at kunnskapsgrunnlaget for utvikling av politikk og virkemidler derfor ikke er god nok.

(Breimo)

Jeg synes det er betryggende at departementet påpeker dette forholdet, og at man i neste avsnitt sier at departementet vil arbeide videre med dette for å komme fram til metoder som gjør at vi har et sikrere datagrunnlag å utforme politikken på.

Som sagt: Vi vil ha et langt bedre grunnlag for å diskutere de forskjellige problemstillingene når Regjeringens forslag foreligger. Vi får ta vare på denne stortingsmeldingen fram til så skjer, og fram til den debatten vi da skal ha.

Det kunne være fristende å kommentere innleggene fra representantene Gabrielsen og Hedstrøm, men det får jeg også komme tilbake til. Jeg går ut fra at de ikke vil skifte mening om disse forholdene fram til neste runde.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: St.meld. nr. 35 for 1999-2000 Om praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen i 1996-1999 gir en statistisk oversikt over hvordan bruken av konsesjonsloven, jordloven og reglene om bo- og driveplikt har vært i perioden 1996-99. Formålet med meldingen er å gi Stortinget en oppsummerende orientering.

Som flere har vært inne på, har Stortinget nettopp behandlet en landbruksmelding, St.meld. nr. 19 for 1999-2000, der den daværende regjering foreslo at en rekke temaer innen landbrukslovgivningen skulle revideres, herunder konsesjonsloven og reglene om bo- og driveplikt. Det ble også fremmet forslag om tiltak med sikte på å styrke vernet om produksjonsarealene, særlig med tanke på å unngå nedbygging av matproduserende arealer. Stortinget behandlet landbruksmeldingen i mai, og flertallet støttet disse forslagene.

Innleggene her i dag bærer etter mitt syn preg av en slags repetisjon av de synspunktene som kom fram ved behandlingen av St.meld. nr. 19. Jeg vil derfor gi en kort rapport om hvor langt arbeidet med forslagene er kommet.

Landbruksdepartementet og fylkesmennene arbeider aktivt med å øke bevisstheten om verdien av produktive arealer og viktigheten av å beholde slike arealer hos beslutningstakerne i lokale planprosesser. I tillegg til dette er det forutsatt i landbruksmeldingen at Planlovutvalget, det utvalget som er nedsatt for revisjon av plan- og bygningsloven, skal omfatte utredning av endringer i praksis eller lovregler som kan bidra til å sikre styrket ressursvern gjennom plansystemet. Materialet i St.meld. nr. 35 viser tilstanden før disse tiltakene ble satt i gang.

Forslagene om opphevelse av forkjøpsrett, endring av boplikt og økning av arealgrenser i konsesjonsloven og odelsloven ble sendt på høring fra departementet i juli/august. Høringsfristen er nå ute, og departementet arbeider med en Ot.prp. som vil bli fremmet for Stortinget snarest mulig, i høstsesjonen. Stortinget vil etter det få anledning til å drøfte de spørsmålene som er aktuelle i denne sammenheng, i sin fulle bredde i nokså nær framtid. Debatten i dag bærer preg av at det kan bli en interessant debatt.

Regjeringen er da i sluttfasen i forhold til dette arbeidet, og det vil derfor være feil av meg nå å redegjøre for konklusjoner på disse spørsmålene.

Når så denne proposisjonen er fremmet for Stortinget, og Stortinget har behandlet den, vil arbeidet med de øvrige lovforslagene som ble fremmet i St.meld. nr. 19, bli satt i gang som en umiddelbar oppfølging etter at disse «hurtiglovendringene» er behandlet av Stortinget. Jeg antar at dette vil kunne starte opp litt utpå nyåret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Statsråden gav en kort informasjon om fremdriften når det gjaldt det lovgivningsmessige, i tråd med landbruksmeldingen og de synspunktene som kom fram der.

Men det skjer jo svært mye utenfor Norge. Mange har den oppfatning at utviklingen, og da særlig i liberaliserende retning, går utrolig langsomt i Norge. Vi ser at Finland er midt oppe i en tøff omstillingsprosess. De har også hatt et gjennomregulert landbruk tidligere, men skjønner at det er nå i oppgangstider de er nødt til å gjøre det som er helt nødvendig for at Finland også i framtiden skal være konkurransedyktig. Man kan ikke ha disse enorme overføringene til en næring når nedgangstidene og lavkonjunkturene kommer.

Vi vet at for ca. to år siden gjorde professor Norman Aanesland og forsker Olaf Holm ved Norges landbrukshøgskole en undersøkelse der man sammenlignet Sverige og Norge. Sverige liberaliserte lovgivningen i 1991. De opphevet boplikten og fikk fri prisfastsettelse på landbrukseiendommer. Man sammenlignet Hedmark og Värmland. I Värmland har man etter denne liberaliseringen faktisk fått flere bosatt på eiendommene og en større investeringslyst i landbruket. Man har altså ved å liberalisere oppnådd det som i Norge har vært intensjonen med en svært gjennomregulert politikk.

I hvilken grad vurderer man de resultatene man har fått fra sammenlignbare fylker i Sverige, når Regjeringen trekker opp visjonene for en fremtidig landbrukspolitikk i vårt land?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Stortinget har for bare kort tid siden, som også Hedstrøm var inne på i sitt første innlegg, hatt en bred og omfattende gjennomgang av landbrukspolitikken og gitt klare signaler om hvilken vei Stortinget ønsker at den politikken skal ta i tiden som kommer. Stortinget har også veldig klare oppfatninger av hva som skal skje med bo- og driveplikten, hva som skal skje med konsesjonsloven og forkjøpsretten osv. Det Regjeringen legger til grunn i sitt arbeid, er flertallsmerknadene fra Stortingets behandling av denne stortingsmeldingen. Det vil gjennomgående være på den bagrunn proposisjonen vil bli lagt fram for Stortinget, og den vil bli fremmet ganske raskt.

Så tar selvfølgelig Hedstrøm opp den brede debatten som vi da egentlig hadde i mai. Min grunnholdning til de spørsmålene som Hedstrøm tar opp, er at det er helt rett at vi skal ha en helt annen landbrukspolitikk i Norge enn den svenskene har ført. Jeg kjenner ikke til de konkrete undersøkelsene som Hedstrøm viser til i forhold til en sammenligning mellom Hedmark og Värmland, men hvis man kjører Norge fra sør til nord, og kjører Sverige fra sør til nord, er det åpenbart at dette er to land som har en vidt forskjellig struktur når det gjelder bosetting, kulturlandskap og levende bygdesamfunn. Det er stor forskjell på de to landene, og grunnen til at det er så stor forskjell når det gjelder bosetting og kulturlandskap, er nettopp at man i Norge har ført en helt annen landbrukspolitikk enn i Sverige. Så Regjeringen føler seg veldig trygg på grunnlaget, på at en aktiv landbrukspolitikk som den som nå føres, er til det beste for å nå de mangesidige mål i landbruket.

Jon Lilletun (KrF): Eg var noko overraska over at både Høgre og Framstegspartiet delvis la opp til ein omkamp i samband med landbruksmeldinga då vi behandla historia her. Representantane har sjølvsagt høve til å nytte taletida på den måten som dei finn formålstenleg, men eg ville berre ut frå Kristeleg Folkeparti si side og sentrum si side signalisere at vi er vel tilfreds med den måten som ministeren oppsummerte arbeidet vidare på. Framdrifta verkar heilt grei, likeins at det er fleirtalsmerknadene og vedtaka frå behandlinga av landbruksmeldinga som sjølvsagt skal liggje til grunn for den proposisjonen som vil komme. Eg synest det ville vere spennande om landbruksministeren òg tok med ein del samanlikningar, for eg trur at dersom ein gjer ei brei samanlikning og ser på busetjing i Noreg kontra land som har ført ein liberalistisk landbrukspolitikk internasjonalt, trur eg at vi vil komme svært godt ut. Det var nødvendig med visse justeringar, det var nødvendig med ein del nye grep, og det er gjort som ein konsekvens av landbruksmeldinga. Det er det landbruksministeren no skal følgje opp, men eg ser fram til at ein del av dokumentasjonen kan komme i tilknyting til proposisjonen.

Ein ting til vil eg minne om, og det er dei forsøka som no har vore gjorde i regi av bl.a. Bonde- og småbrukarlaget i samarbeid med ein del enkeltkommunar, med å leggje ledige eigedomar ut på Internett og sjå kva det har å seie for busetjinga. Det synest eg er eit svært interessant prosjekt; dette kunne det ha vore interessant å få klargjort.

Ein ser at det er mange grep her. Eg trur fleirtalet står trygt på det fleirtalet har sagt, og eg er tilfreds med at ministeren vil følgje opp den linja.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg skal selvfølgelig ta med meg de ønskene som kommer fra representanten Lilletun. Det jeg tror vil være utfordringen for departementet, er at vi føler at vi har et veldig sterkt tidspress i denne saken. Vi ønsker å fremme proposisjonen så raskt at dersom det er mulig for Stortinget, kan vi kanskje få til et samarbeid som gjør at vi kan iverksette en del endringer fra nyttår. Så innenfor behovet for å få proposisjonen fram så raskt som mulig av hensyn til Stortingets arbeid, skal jeg ta med meg de ønskene som representanten fremmet, og se om det mulig å komme fram med denne type erfaringsmateriale også i proposisjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.