Erna Solberg (H) (ordfører for saken): Dette forslaget inneholder egentlig forslag om to ulike ting, nemlig om å iverksette en såkalt Straksbo-ordning for bostedsløse og mennesker med liten boevne, og om å gi en bevilgning på statsbudsjettet for 2000 til etablering av boliger for bostedsløse.

Spørsmålet om tilbud til bostedsløse har vært behandlet flere ganger i Stortinget de senere årene. Det ble behandlet grundig i forbindelse med St.meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge vanskeligstilte, da boligpolitikk for bostedsløse kanskje var det området som det var bredest enighet om skulle være prioritert fremover. En rekke ulike tiltak, bl.a. kommunale handlingsplaner, ble foreslått, både av den daværende regjeringen og av ulike medlemmer av komiteen. Straksbo-spørsmålet ble da tatt opp av Arbeiderpartiet og SV i et forslag som ikke fikk flertall. Man baserte seg den gangen på at man skulle etablere ordninger i tråd med de kommunale handlingsplaner, og at det måtte være kommunene som i utgangspunktet skulle velge ulike typer tiltak.

Det er altså ingen tvil om, det kan man også se av behandlingen av budsjettet for i fjor, at bostedsløse er den gruppen som innenfor det boligpolitiske virkemiddelområdet har klarest førsteprioritet fra hele Stortinget. Det kan da være diskusjon om tempoet, om hvor mye som skjer og hvor mye som skal skje. Forslagsstillerne har ønsket mer bevilgninger i år, og etablering av en såkalt Straksbo-løsning. Departementet har i brev til komiteen svart at innenfor de bevilgningene som har vært, har bostedsløse hatt førsteprioritet, og at alle prosjekter det er søkt om, har fått støtte. Videre er det igangsatt et samarbeid med de største byene, som går ut på å styrke tilbudet av typen bokollektiv, som er nevnt i Straksbo-løsningen, for de som har liten boevne, som typiske rusmisbrukere og psykiatriske pasienter, som vi har mange av, og som kanskje utgjør hovedkjernen av de tunge bostedsløse rundt omkring.

Komiteen har i høst vært på tur til Danmark og bl.a. sett på det opplegget man har i København knyttet til bostedsløse, og det har forslagsstiller tatt inn som et eksempel på hvordan man kan gjøre det.

Flertallet har lagt til grunn at man bør følge de planene man har hatt når det gjelder å prioritere dette, men når det fremdeles er et problem med tiltak for bostedsløse, når søknader ikke er blitt avvist, og når man har et utviklingsprosjekt på gang, så kan det bety at det er behov for en forsterkning av opplysningene til kommunene om at de får penger dersom de har prosjekter. Det er det som på mange måter er konklusjonen på den korrespondansen vi har hatt med departementet og den klare prioriteringen som flertallet på Stortinget hele tiden har gitt dette området.

Flertallet i komiteen mener at dette medfører at man kanskje bør ha en egen budsjettpost, selv om vi ser at det kan bli litt mindre fleksibilitet hvis man har en egen budsjettpost til prosjekter for bostedsløse, fordi det synliggjør at dette er et område med penger og prioritet som kommunene kan få innvilget søknader i forhold til.

Den andre tingen som hele komiteen understreker, er at strakstiltak for bostedsløse må være fleksible og tilpasset de krav og ønsker til standard, størrelse og utforming som er hensiktsmessig. Det betyr at på dette området må man ikke bruke de standardkrav som ellers har vært vanlig å bruke i forhold til å gi støtte over bevilgningene til boligetablering. Det viser også erfaringene fra København, hvor man altså bygde helt ulike typer boliger til ulike grupper bostedsløse. Blant annet fikk bostedsløse av grønlandsk og eskimoisk herkomst tilbud om bolig i nærheten av kaiområdene. Det var av moduler, rett og slett containere, men et sted å bo som var tilpasset deres tilknytning, og et sted hvor de ønsket å være.

Vi håper at det gjennom å få en egen budsjettpost – vi har sagt at vi vil ta stilling til det når vi skal behandle budsjettet for år 2001 om 14 dager – vil være en stor sannsynlighet for at flertallet, basert på det vi har skrevet i innstillingen, vil gå inn for å etablere en egen budsjettpost skilt ut til dette formålet, først og fremst for å synliggjøre for kommunene at her er det egne penger og mulighet for å få prosjektstøtte. For det har kommet noen innrømmelser av at til tross for denne høye prioriteten som har vært på dette området i to år, så har ikke prosjektene ynglet godt nok til å løse problemene for de bostedsløse. Samtidig må vi innrømme overfor oss selv at det er en del bostedsløse som ikke ønsker en permanent bolig, som har problemer med å bo, og som rett og slett trenger en seng når kulden setter inn om høsten, som ikke ønsker å ha fire vegger, for fire vegger gjør det umulig å leve. Vi må leve med at personer bor ute i det fri de delene av året det ikke er skadelig, men vi må ha et tilbud om en seng når kulden setter inn i dette landet.

Flertallet har ikke valgt å støtte ønsket om å bevilge mer penger på inneværende års budsjett. For det første er vi nå i november, så det ville i realiteten ikke betydd noe som helst. Det er selvfølgelig et markeringsforslag som man har for å vise at man ønsker å gjøre noe for bostedsløse. Det er helt greit at man gjør det, men i praksis vil ikke det om man bevilger penger på dette budsjettet eller på neste års budsjett, ha særlig stor betydning for de reelle tiltakene for bostedsløse. Vi ber om at forslaget legges ved protokollen, men vil komme tilbake til det reelle saksinnholdet i dette forslaget når vi skal behandle budsjettet for år 2001. Det er et mindretall som ønsker både bevilgninger og en realitetsbehandling av forslaget nå, men flertallet er for at vi kommer tilbake til dette i budsjettet for år 2001.

Aud Gaundal (A): I regjeringa Stoltenbergs tiltredelseserklæring heter det:

«God økonomi er å sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling.

Det store flertall i vårt land har arbeid, trygghet og velferd. Vår felles oppgave er nå å løfte mindretallet.»

I Norge er det i dag ca. 6 000 bostedsløse. Ca. 65 pst. av dem bor i de største byene. Vi vet at denne gruppen er sammensatt: 23 pst. av dem sitter i fengsel, og 18 pst. bor bl.a. på hospits. I tillegg er det over 400 av de bostedsløse som har ansvar for barn. Dette er tall fra St.meld. nr. 50 for 1998-99, utjamningsmeldinga.

Vi vet at tilknytning til arbeidslivet er avgjørende i forhold til det å ha det bra økonomisk. Men det er svært vanskelig å skaffe seg arbeid uten fast bopel. Derfor er det å ha en plass å bo helt nødvendig.

Alle partier mener, slik det blir sagt i innstillingen, at de bostedsløse må være en viktig del av norsk boligpolitikk. Da vi behandlet St.meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, ble det under behandlingen enighet om at det bør satses på en opptrappingsplan for å få bygd flere rimelige utleieboliger. Her ble det også påpekt at det er helt avgjørende at kommunene kommer med planer for bygging av boliger til denne gruppen. Men både staten og kommunene har et ansvar som store grunneiere, og det er riktig, slik vi sa i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 49, at staten også må gå gjennom sine arealer for eventuelt å hjelpe til med rimelige tomter.

Når det i brev til komiteen fra statsråd Sylvia Brustad datert 19. oktober blir understreket at «i den utstrekning det kommer inn prosjektsøknader til bostedsløse vil disse kunne få tilsagn allerede nå», sier det oss at det ikke er behov for mer midler på inneværende års budsjett.

Det arbeidet som nå er satt i gang fra Regjeringens side når det gjelder samarbeidet med de fem største bykommunene, er derfor svært viktig, særlig fordi vi som sagt vet at 65 pst. av de bostedsløse er der. Med aktiv deltakelse fra disse bykommunene tror vi i Arbeiderpartiet at dette er veien å gå. Hvilke løsninger som fra kommunene skal velges som de rette, tror jeg kommunene selv er best til å vurdere. For oss er hovedmålet at det skal være midler innenfor kap. 581 post 75 Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger, slik at prosjektene kan realiseres.

Hvis det så viser seg at Straksbo-ordning er et tiltak kommunene vil prøve, synes vi det er positivt. Og her er som sagt brevet fra statsråden klart: Det er midler til slike prosjekt for inneværende år. Det som mangler, er gode planer fra kommuner som har den type problem.

Til denne problemstillingen er det en særmerknad fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, hvor statsråden blir bedt om straks å gjøre det klart overfor aktuelle instanser at det er tilskudd å få for tiltak overfor de bostedsløse. Og for å si det litt enkelt: Det høres nesten ut som om kommunene som jobber med disse spørsmålene, skal behandles som om de var små barn.

Da vi behandlet St.meld. nr. 49 ble det fra regjeringen Bondevik understreket at det var kommunene som måtte lage tiltaksplaner. Etter min mening har Regjeringen nå en strategi som er rett, og som vil gi en forbedring av situasjonen. Meg bekjent er kommunene tilskrevet og bedt om å sette i gang med planer.

Så til den merknaden som flertallet har om at det bør være en egen budsjettpost konkret til de bostedsløse. Her er også svaret fra statsråden klart. Det er svært uheldig, ikke bare fordi det har med fleksibiliteten å gjøre, men det er også et spørsmål om øremerking. Og det tredje spørsmålet er jo: Hvordan skal vi greie å si hva som er riktig fordeling når vi splitter den posten?

Årets budsjett gir etter vår mening en økt og god satsing på boligsektoren, og her behøver jeg ikke å referere tallene. Budsjettforliket forteller at Regjeringen har en god politikk, og at det vil bli en klar forbedring i budsjettet for 2001.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg har merket meg at alle partier erkjenner at bostedsløse utgjør et problem i dagens Velferds-Norge, og at det ligger et politisk ansvar i å skaffe denne gruppen mennesker et botilbud som er det norske velferdssamfunn verdig.

Hovedansvaret for boligtiltak for vanskeligstilte ligger imidlertid formelt sett i kommunene, men vi kan ikke som rikspolitikere løpe fra vårt ansvar. Det ligger selvsagt også et betydelig ansvar på statlige myndigheter for å tilrettelegge for brukbare rammevilkår som kan bidra til å effektivisere kommunenes muligheter til å håndtere utfordringene for bostedsløse personer i Norge på en bedre måte enn hittil.

Nå er det imidlertid slik at det å skape boligløsninger for bostedsløse allerede i dag skal ha førsteprioritet innenfor boligtilskuddsrammen, og at bostedsløse er en meget sentral målgruppe innenfor norsk boligpolitikk. Vi må dessverre konstatere at det på tross av disse anstrengelser allikevel ikke synes å være nok for å fjerne problemet med bostedsløse personer.

Jeg registrerer at forslagsstilleren fra SV mener at det er behov for 55 mill. kr over statsbudsjettet for i år, mens altså departementet ikke ser et slikt behov. Komiteflertallet, inkludert Fremskrittspartiet i denne sak, ser ingen grunn til å tvile på at det er noe galt med departementets vurdering i så måte.

Fremskrittspartiet er imidlertid med på en flertallsmerknad hvor det sies at «synliggjøring av dette taler for at det bør opprettes en egen budsjettpost», som kanskje er øremerket for strakstiltak for bostedsløse, og at en vil komme tilbake til dette under behandlingen av statsbudsjettet for 2001. Bak en slik merknad ligger det en presisering av at tiltak av strakskarakter for bostedsløse skal ha en sterk prioritering på linje med mer permanente løsninger for den samme gruppen. En enstemmig komite understreker da også at det er behov for straksløsninger for bostedsløse i Norge.

Jeg vil for øvrig uttrykke en viss optimisme når det gjelder situasjonen for vanskeligstilte på boligmarkedet, nettopp på bakgrunn av den klart uttrykte viljen fra samtlige partier til å gjøre noe med denne aldri så lille skampletten på det norske velferdssamfunnet.

På denne bakgrunn er Fremskrittspartiet enig i flertallets innstilling om at dette forslaget vedlegges protokollen.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det er 6 000 bustadlause i Noreg. Å vera utan fast bustad, vera uteliggjar eller gatebarn er eit elende utan sidestykke. Det er klart at samfunnet ikkje har gjort nok for å hjelpa desse menneska. Det er også innlysande at det manglar kommunale midlar til dette tiltaket som kan avhjelpa elendet. Det er samtidig klart at problemet er ein del av det generelle presset på bustadmarknaden, noko som gjer at det for mange grupper er vanskeleg å få seg ein bustad til ein akseptabel pris, ikkje minst i pressområda.

Tilrettelegging av tomter og ein positiv politikk frå kommunens side når det gjeld utleigebustader, ville hatt god effekt, trur eg – slik f.eks. Bodø kommune kan visa til i forhold til å skaffa bustader til studentar, som også kan vera bustadlause, iallfall i ein periode når studiane begynner.

Kristeleg Folkeparti ser klart at forklaringa på den labre kommunale innsatsen er moglegheita for å finansiera eigendelen på ca. 320 000 kr pr. eining, etter kommunalministeren sine utrekningar. Likevel er det rimeleg spesielt, synest vi, å løyva store summar til eigendel for bustader for inneverande år i slutten av november.

Det er grunn til å påpeika at det er nødvendig å få bustader ut av dei 13 mill. kr som er disponible til formålet. Derfor er Kristeleg Folkeparti oppteke av at departementet skal vurdera om det er mogleg å redusera kommunale eigendelar for bustader til dei mest vanskelegstilte – dei bustadlause. Vi treng maksimal fleksibilitet for å skaffa bustader, både som mellombelse og som permanente løysingar. Av den grunn er det òg forstandig å skilja formålet ut på ein eigen budsjettpost.

Kommunalministeren fortel i brev til komiteen at det er kome inn få søknader om midlar til bustadprosjekt for bustadlause. Derfor meiner vi at det er viktig å involvera frivillige organisasjonar på ein positiv måte.

Eg vil presisera at det er bra at dei fem største byane arbeider med å få eit heilskapleg hjelpetilbod til bustadlause. Desse menneska har ofte dårleg buevne, og då hjelper det lite berre å tilby tak over hovudet.

Kristeleg Folkeparti meiner at vi er avhengige av at frivillige organisasjonar, som Frelsesarmeen, evangeliesentera og Kirkens Bymisjon, plukkar opp folk på gata og gjev dei mat, tak over hovudet og ei seng. Dette er ofte kriseløysingar, men heilt livsnødvendig for dei som frys. Vi trur at desse organisasjonane på kort tid og med beskjedne midlar kunne nå lenger og hjelpa fleire enn vi kan klara med store løyvingar til kommunane.

Men det er få som veit at det er 13 mill. kr disponible til formålet. Derfor er det nødvendig at statsråden opplyser om at det er mogleg å få tilskot til strakstiltak. Då kunne det som vinter etter vinter har vore provisoriske tiltak for å redda liv og helse, kanskje vorte meir varige tiltak til bustadlause, slik at ein kan sikra dei eit verdig liv, for det er jo det som er målet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er nødvendig med eit krafttak og ein felles dugnad mellom stat, kommune og interesserte organisasjonar og institusjonar for å sikra fleire bustadlause tak over hovudet. Det er nok nokre få, som Erna Solberg er inne på, som ynskjer å leva sitt liv under open himmel. Det er ikkje dei vi snakkar om, det er alle dei andre. Utjamningsmeldinga drøfta – eg har høyrt som det fyrste offentlege dokument – strategiar og tiltak for å få dette til.

Senterpartiet er nøgd med at fleire statsrådar i Stoltenberg-regjeringa i samarbeid følgjer opp dei strakstiltaka som der blir føreslåtte. Eg vil spesielt peika på den førre regjeringas strategi om eit meir forpliktande samarbeid mellom Regjeringa og dei største byane – eg forstår det er godt i gang.

Vi har å gjera med ei gruppe der mange har rusproblem, psykiske vanskar. Vi har å gjera med ei gruppe som treng heilt spesiell oppfølging for å få ein betre kvardag.

Utjamningsmeldinga slår fast at mangelen på bustad og verna butilbod som er høvelege for bustadlause, i ein viss grad bremsar gjennomstrøyminga i behandlingstilbodet. Andre har i dag vore inne på den samanhengen som er mellom det å ha ein bustad og det å ha moglegheit til arbeid og utdanning.

Vi trur det er behov for ei synleggjering av kva midlar som i dag er disponible, ja, vi meiner faktisk det blir for tilbakelent å leggja til grunn at hadde det vore fleire søknader, så hadde òg fleire tiltak fått støtte. Men dei har ikkje søkt. Her er det behov for eit aktivt engasjement overfor dei som kan vera aktuelle søkjarar. Det er difor vi ber statsråden straks gjera det klart overfor dei som kan vera moglege iverksetjarar av fleire bustader, at her er det midlar.

Vi synest òg det er eit godt forslag å synleggjera midlane til bustader for bustadlause på ein eigen post.

Vi meiner òg at det er nødvendig å sjå nærare på fordelinga av innsatsen mellom kommune og stat. Det er ikkje vanskeleg å vera einig i at det er kommunane som har ansvaret – sjølvsagt er det det – men det er jo ikkje uvilje frå kommunane si side at det ikkje har blitt bygt fleire bustader, at det ikkje har blitt sendt fleire søknader. Eg trur faktisk at vi, uavhengig av kva vi elles måtte meina om kommunane sin økonomi, må vera einige om at tiltak som dette handlar om å prioritera innafor svært knappe budsjett.

Senterpartiet gir si støtte til begge forslaga frå SV. Vi gir òg vår støtte til å løyva 55 mill. kr på årets budsjett.

Då blir det stilt eit spørsmål som er forståeleg: Er desse 55 mill. kr berre eit forslag til markering? Svaret er nei. Vår støtte til å løyva 55 mill. kr på årets budsjett er støtte til ein felles aktiv dugnad til strakstiltak, til å få modular opp og stå så raskt som mogleg, i eit samspel mellom dei som måtte ha kompetanse og moglegheit til å få det gjort.

Komiteen var i haust i Sandnessjøen – dei andre medlemane av komiteen har mykje lengre erfaring enn eg når det gjeld å besøkja ulike etablissement der ein med avgrensa midlar og med enkel byggjestil fort har sikra fleire tak over hovudet. Dømet i Sandnessjøen var eit asylmottak. Her kunne ein med dei 55 millionane pluss dei 13 ha sikra ganske mange av gruppa bustadlause tak over hovudet rimeleg fort.

Eg synest det er pinleg for det norske folk at vi på dette området skal vera så trege at vi her skal operera med ei gruppe som for fleire år tilbake let seg telja inn til 6 000, der vi veit at det eksakte talet kan vera endå større, og der vi veit at det har skjedd veldig lita betring òg no dei siste åra.

Komiteen har òg vore i Danmark i haust. Vi har der sett eit heilt anna engasjement, ein heilt annan vilje til å ta i bruk òg utradisjonelle løysingar for å sikra fleire ein bustad. Vår støtte til dette eingongslyftet er ut frå ei erkjenning av at vi ikkje gjer nok for enkeltmenneske som slit i dette landet. Det er ikkje meint som nokon spesiell kritikk av noverande kommunalminister. Det er ei erkjenning av at ein her over fleire år med vekslande regjeringar med ulike dokument som har blitt lagt fram og diskutert i denne sal, likevel er komen for kort i forhold til dei måla mange parti har hatt på dette punktet. Her trengst ein felles dugnad, eit lyft, og det trengst no.

Helge Bjørnsen (SV): Det virker unektelig litt sært å stå her og prøve å kaste 55 mill. kr over på statsråden, og hun dukker unna. Jeg er helt sikker på at hvis jeg hadde prøvd å kaste disse 55 millionene til Hero Mottak, til Kirkens Bymisjon eller til Frelsesarmeen, hadde ikke de dukket unna. Da hadde det heller ikke tatt mange dagene før det hadde stått boliger som det kunne flyttes inn i, som hadde hatt en akseptabel standard, og der man hadde hatt slik oppfølging som iallfall er et minimum.

Jeg er klar over at det er Oslo kommune som har dette ansvaret, og jeg er klar over at når vi foreslår dette, er det en kritikk av Oslo kommune, og av noen andre storbyer, for ikke å ha tatt det som er alvorlig, alvorlig. Det er dårlig moral.

Vi ønsker at Regjeringen og departementet går inn og ikke overkjører kommunene, men gir kommunene så gode incitamenter til å få dette på plass at de ser seg i stand til å gjøre det. For kommunene handler det ikke bare om å etablere boliger, men også om å etablere disse inn i et større omsorgsmønster, og inn i en større organisasjon. Men det hadde altså bare tatt noen få dager å få dette på plass hvis noen andre hadde gjort det, og det hadde også bare tatt noen få dager å få det til hvis det hadde vært en flyktningstrøm vi hadde snakket om.

Jeg har prøvd å etterspore hva det er departementet har gjort som gjør at vi ikke har fått større tempo, og jeg har latt meg fortelle at departementet ønsket å ha et boligpolitisk samråd, hvor bl.a. Oslo kommune var invitert. Oslo kommune hadde fått fem minutter til rådighet for å si noe om sin situasjon. Så vidt jeg har forstått, møtte de ikke engang, og hvis dette er riktig, skjønner jeg at de ikke møtte. Men da skjønner jeg ikke at statsråden kan si at hun har gjort det hun skal, for vi trenger noe annet enn et kort møte og noen offisielle brev, som vi får hvert år, med opplysning om at her ligger det noen midler.

Det er klart at her mener vi at det skal gjøres en ekstraordinær innsats, og vi har fått den forståelse fra statsråden at det skal gjøres en ekstraordinær innsats. Så hører jeg litt rundt om, og så greier jeg rett og slett ikke å etterspore fra dem som skulle ha vært mottakere av budskapet om det ekstraordinære, at det er noe ekstraordinært annet enn at problemet er ekstraordinært, og det er det. Derfor opprettholder vi forslaget og intensjonen bak forslaget. Det trengs ekstraordinære midler, det trenges en rask ekstraordinær innsats, og kommunene trenger hjelp til det.

Nå er det slik at de 6 000 – det er flere bostedsløse nå, og slik som markedet fungerer, vet vi inderlig godt at det stopper ikke der – rommer et bredt spekter av mennesker. Det rommer gjeldsofre, det rommer studenter, det rommer folk som har splittet familien og som for en stakket stund ikke har et sted å bo. Dem vi snakker om nå, er en relativt liten gruppe av de 6 000, men stor nok, som har dårlig boevne i tillegg. Det er dem vi snakker om når vi snakker om Straksbo-løsninger, som Arbeiderpartiet og SV var enige om for ikke så veldig lenge siden. Og det er ikke umulig å få til dette på en rask måte.

Saksordføreren sa i sin innledning at vi snakket om ulike tilbud, om alternative tilbud, og at vi ville ha en egen budsjettpost. Jeg synes det er riktig med en egen budsjettpost for å markere dette, slik som flertallet sier, slik at vi også får markert at det skjer noe, når det skjer noe. Men hvorfor skjer det ikke noe? Det er det store spørsmålet.

Aud Gaundal sier at vi behandler kommunene som små barn når vi ikke har tillit til at de går inn for å prøve å løse dette på en ordentlig måte selv. Det er ikke dette det handler om. Det er rett og slett et stort løft og en vanskelig sak, og det er derfor vi ønsker å gå inn og gi dette ekstra incitamentet. Vi fritar ikke kommunene, men vi skal ha et samarbeid med dem, og vi ønsker at dette skal skje nå.

Jeg har én liten ting til som jeg synes hører sammen med dette, for det som nå skjer, er svært alvorlig for de bostedsløse. Men det er også slik at det norske samfunn er i endring. Hver eneste dag møter vi bostedsløse i gatebildet. For to-tre år siden skjedde dette mye sjeldnere og bare på noen få steder. Da ble vi ganske forarget over dette, men nå møter jeg mange mennesker som ikke lenger blir forarget, som ikke ser det. Det har på en måte blitt en del av bybildet. Det er denne ekstravirkningen, at man ikke gjør noe, som er forferdelig farlig, og som gjør at vi må handle raskt for dem det gjelder. Vi må handle slik at det ikke framstår på denne måten, slik at ikke samfunnet vårt råtner på rot. Jeg synes dette er et symptom på et samfunn som har store problemer, og det gjelder å handle nå.

Jeg tar hermed opp forslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Helge Bjørnsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg syns det er veldig bra at situasjonen for bostedsløse nå får stor oppmerksomhet.

En viktig målsetting fra statens side er å stimulere kommunene til å lage gode boligløsninger for denne gruppa. Når det gjelder akuttiltak for vinteren, vil jeg understreke at sosialtjenesteloven klart pålegger kommunene å sørge for at bostedsløse får tak over hodet og beskyttelse for vinterkulda. Slike akuttløsninger må med andre ord kommunene få til innafor sine budsjetter. Kommunene kan ikke la bostedsløse sove ute om vinteren.

Som boligminister har jeg et stort engasjement også for å hjelpe bostedsløse, og jeg ønsker særlig å få fart på kommunenes arbeid for å etablere gode boligløsninger spesielt for denne gruppa. Dette har Regjeringa tatt tak i. Det er galt når representanten Bjørnsen sier at lite er gjort fra Regjeringas side. Gode boligløsninger for bostedsløse og andre vanskeligstilte står sentralt i den tiltakspakka for en solidarisk boligpolitikk som jeg la fram på vegne av Regjeringa allerede i juli i år. På bakgrunn av dette er innsatsen overfor denne gruppa foreslått fulgt opp og styrket i det budsjettet som nå er til behandling her i Stortinget. Aktivitetsnivået for boligtilskuddet er foreslått økt med 152 mill. kr. Økninga er på over 30 pst. og kan gi 750-1 000 flere utleieboliger enn i år. Regjeringas satsing på tiltak overfor bostedsløse gjenspeiler seg også i sosialministerens budsjettforslag for neste år, der det foreslås til sammen avsatt 15 mill. kr til aktiviseringstiltak for langtids sosialhjelpsmottakere og tiltak for bostedsløse. 6 mill. kr av denne bevilgninga øremerkes til utviklingstiltak overfor bostedsløse i de største byene.

Bostedsløse er, som jeg har skrevet i brev til kommunalkomiteen, den mest prioriterte gruppa innafor boligtilskuddsordninga. Derfor har søknader om prosjekter og boligløsninger for bostedsløse førsteprioritet innafor denne boligtilskuddsramma. Kommunene vil også få dekket opptil 50-60 pst. av kostnadene for slike boligløsninger. For en gjennomsnittlig kostnad på 800 000 kr vil kommunene få dekket opp til 480 000 kr fra statens side.

Som en oppfølging av bl.a. utjamningsmeldinga ble det i år, som Stortinget er kjent med, og som flere også har vist til i sine innlegg, igangsatt et samarbeid med de største bykommunene for å bedre boligsituasjonen for de bostedsløse. Jeg kan melde at dette arbeidet er godt i gang. Mange av de om lag 6 000 bostedsløse vi har i Norge, har i første rekke et boligproblem, men vi vet at svært mange også har tilleggsproblemer som bl.a. er knyttet til rusproblemer og psykiske lidelser. Bostedsløse med sammensatte problemer har behov for boligløsninger der de kan få oppfølging. Utviklingsarbeidet har derfor som målsetting å sikre at bostedsløse får et helhetlig hjelpetilbud, der boligpolitiske virkemidler knyttes sammen med helse- og sosialtilbud der det er nødvendig. Målsettinga er rett og slett å utvikle en kjede av alternative boformer, hvor nødvendige helse- og sosialtjenester er tilkoblet ut fra brukerens behov og utvikling. Ettersom bistandsbehovet reduseres, skal en kunne gå ett trinn opp i kjeden.

Jeg syns kommunenes engasjement i utviklingsarbeidet tyder på at de er opptatt av å få til gode løsninger. Jeg har stor tro på at dette prosjektet vil utløse aktivitet, også i flere kommuner enn de som var invitert, slik at vi får fram flere gode løsninger for denne gruppa. For i år har Sosial- og helsedepartementet avsatt 5 mill. kr til formålet, hvorav 3,5 mill. kr går til oppstart av utviklingsarbeidet. Husbanken er også inne med midler.

Så har jeg lyst til å kommentere forslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, der det foreslås en tilleggsbevilgning på 55 mill. kr for inneværende år. Vi har nå igjen ca. en måned til jul. Jeg er også svært opptatt av situasjonen for mennesker som ikke har noe sted å bo. Det mener jeg gjenspeiler seg i budsjettforslaget for neste år og i det utviklingsarbeidet jeg nettopp har vist til, og også det faktum at denne gruppa har førsteprioritet innafor denne ordninga. Kommer det flere søknader, vil kommunene få tilsagn om penger allerede i år. Det er med andre ord ikke penger det står på. Det som behøves, er flere gode løsninger, planer og ideer om hva som kan gjøres. Det er derfor ikke behov for tilleggsbevilgninger på årets budsjett til dette. Jeg dukker ikke unna, som representanten Bjørnsen sa, men det må være lov å sette spørsmålstegn ved realismen i å tro at en skal greie å bruke 55 mill. kr i løpet av en måned og få til løsninger overfor den gruppa vi her snakker om. Det er ikke Regjeringa som bygger boliger, det må kommunene i samarbeid med boligbyggelag og gjerne frivillige organisasjoner ta seg av. Vi må sørge for at pengene er der, og at lover og regelverk er tilpasset slik at vi får dette til, og den dugnaden er Regjeringa i høyeste grad med på.

Når det så gjelder forslaget om å opprette en egen budsjettpost for etablering av boliger for bostedsløse, mener jeg at det ikke er en god løsning. Jeg tror at det å øremerke en egen post for dette vil motvirke god utnyttelse av ramma til boligtilskuddet og også motvirke den fleksibilitet som jeg faktisk mener er nødvendig, særlig når det gjelder vanskeligstilte.

Det er viktig at staten og kommunene tar tak i situasjonen for bostedsløse. Det mener jeg at Regjeringa også har bidratt til gjennom handlingsplanen for en solidarisk boligpolitikk og i budsjettet for neste år. Jeg har stor tro på at vi skal få fram gode resultater, og vi har god kontakt med alle landets kommuner. I juli i år ble det sendt ut et brev til alle landets kommuner, der de ble bedt om å prioritere boligpolitikk. Vi sendte med vår handlingsplan for en solidarisk boligpolitikk, der bl.a. de bostedsløses situasjon var godt framme.

Vi har hatt mer enn fem minutters møte med Oslo kommune, og med hensyn til det samrådet representanten Bjørnsen viste til, var Oslo kommune ved den politiske ledelsen de eneste som ikke møtte opp. Alle andre som var med på det samrådet, var meget godt fornøyd. Men jeg har i ettertid – fordi den politiske ledelsen i Oslo ikke møtte opp der – hatt flere møter med Oslo kommune, og jeg føler at vi har en god dialog.

Vi har gjort mye når det gjelder kontakten med kommunene, spesielt med de store byene, men også med de øvrige kommunene. Det kommer vi selvfølgelig til å fortsette med, for vi er like utålmodige som Stortinget er, etter å finne løsninger for den gruppa blant oss som kanskje er den gruppa som har det aller verst i vårt samfunn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Hans J. Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.