Reidun Gravdahl (A): Jeg tillater meg å stille et spørsmål til landbruksministeren:

«En skogteig på 6 000 dekar i Etnedal kommune er solgt til Kistefos Træsliberi, et aksjeselskap med store skogeiendommer spredt i flere andre kommuner, til sammen 86 000 dekar. En småbruker fra bygda som ønsker å bygge ut sin eiendom for å kunne leve av det, har søkt om forkjøpsrett og fått medhold i kommunestyret og fylkeslandbruksstyret, men staten har avslått.

Mener statsråden det er til nytte for våre bygdesamfunn at et aksjeselskap får kjøpe eiendommen framfor en som lever av sitt småbruk?»

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Saken gjelder eiendommen Strande skog i Etnedal kommune, som AS Kistefos Træsliberi har kjøpt og søkt konsesjon på. Eiendommen er en skog- og utmarkseiendom på vel 6 000 dekar, som ligger i en sammenhengende parsell på vestsida av Etna.

Konsesjonssøker AS Kistefos Træsliberi er en skogbedrift med skogeiendommer i Jevnaker, Ringerike, Nordre Land, Gjøvik og Sør-Aurdal, med et samlet skog-/utmarksareal på ca. 86 000 dekar, hvorav ca. 63 000 dekar er produktivt skogareal. Aksjeselskapets administrasjon ligger på Dokka i Nordre Land kommune. Selskapet har fire heltidsansatte skogsarbeidere og to ansatte i administrasjonen.

Konsesjonssøkers formål med ervervet av Strande skog er å drive eiendommen som tillegg til sine øvrige skogeiendommer. Eiendommen ligger 36 km fra søkers administrasjonssted.

Ved behandlingen av konsesjonssaken i kommunen meldte Hans Magne Lunde seg interessert i konsesjonseiendommen som tilleggsskog til sin eiendom. Jordsøkers eiendom er totalt 932 dekar, hvorav 100 dekar jordbruksareal, 789 dekar produktivt skogareal og 50 dekar annet areal. Jordsøker driver kjøttproduksjon på sau og skogbruk. Strande skog ligger 16 km fra jordsøkers eiendom. Da jordsøker meldte sin interesse for konsesjonseiendommen, gav han uttrykk for at prisen ikke kunne godtas.

Kommunens hovedutvalg for plan og næring tilrådde overfor kommunestyret at statens forkjøpsrett ikke skulle nyttes, og at konsesjonssøker skulle gis konsesjon. Kommunestyret vedtok, mot to stemmer, å nytte statens forkjøpsrett. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at forkjøp vil styrke jordsøkers driftsenhet og sikre bosettingen og varige arbeidsplasser i området.

Konsesjonssøker påklaget kommunens vedtak om å nytte statens forkjøpsrett. Fylkeslandbruksstyret behandlet klagen og vedtok med fem mot én stemme ikke å ta klagen til følge. Styret la ved avgjørelsen vekt på kommunens vedtak, og at bruk av forkjøpsretten gagner lokalsamfunnet best. Selger av eiendommen og konsesjonssøker anmodet etter dette departementet – med hjemmel i forvaltningsloven § 35 – om å omgjøre fylkeslandbruksstyrets vedtak. Jeg viser til at det i landbruksmeldingen, St.meld. nr. 19 for 1999-2000, ble foreslått å oppheve forkjøpsretten. Dette sluttet flertallet i næringskomiteen seg til gjennom Innst. S. nr. 167 for 1999-2000. Dette forslaget er fulgt opp i en odelstingsproposisjon for 2000-2001 fra Stoltenberg-regjeringen.

Som konsekvens av forslaget om å oppheve forkjøpsretten har departementet gitt retningslinjer for praktisering av forkjøpsretten i perioden fram til det formelle vedtak kan fattes. Det er lagt til grunn at det skal foretas en strengere vurdering enn til nå i forkjøpssaker, ved at det legges inn en ekstra sikkerhetsmargin i retning av at forkjøp utvilsomt bør gi et bedre resultat enn det som oppnås ved avtalen som er inngått, og som er til konsesjonsbehandling.

Ved departementets avgjørelse om å omgjøre fylkeslandbruksstyrets vedtak og ikke nytte statens forkjøpsrett er det lagt til grunn at konsesjonssøker, AS Kistefos Træsliberi, har eid og drevet skog i lang tid. Det gir arbeidsplasser og virksomhet som er av betydning for det distriktet hvor selskapet har skogarealer. I den forbindelse antar jeg at det til en viss grad er grunn til å se det distrikt konsesjonseiendommen og selskapets øvrige skogeiendommer ligger, som et felles bosettingsområde og arbeidsmarked. Jeg mener selskapets virksomhet må anses samfunnsgagnlig og i samsvar med konsesjonslovens og jordlovens formålsbestemmelser.

Med hensyn til nytten for våre bygdesamfunn er det ikke tale om, slik representanten Gravdahl sier i spørsmålet, å preferere et aksjeselskap framfor en som lever av sitt småbruk. Jeg ser klart det behov jordsøker har for tilleggsjord og -skog. Spørsmålet om forkjøpsrett må likevel vurderes konkret ut fra konsesjonslovens og jordlovens bestemmelser.

Som jeg allerede har nevnt, mener jeg også at AS Kistefos Træsliberi driver sin virksomhet i tråd med jordlovens og konsesjonslovens formål. Ut fra dette og med bakgrunn i forkjøpsrettens situasjon var departementet i tvil om det var grunnlag for å nytte statens forkjøpsrett. Jeg mener avgjørelsen om ikke å nytte forkjøpsrett i dette tilfellet er riktig. Det er også pekt på at jordsøker har gitt uttrykk for at han ikke kan godta den avtalte kjøpesum.

Jeg gjør avslutningsvis oppmerksom på at konsesjonsspørsmålet i saken skal behandles og avgjøres av kommunen.

Reidun Gravdahl (A): Jeg takker statsråden for et utfyllende svar, men jeg har et tilleggsspørsmål. Jeg er sjølsagt klar over at Stortinget har vedtatt å oppheve forkjøpsretten, og at den på det nærmeste er lagt død. Men jeg er betenkt over virkningen når vi ser denne saken, for det har uten tvil betydning for en fraflyttingskommune at småbruk blir levevei for noen som vil fortsette å bo i bygda.

Ved behandlingen av landbruksmeldingen påpekte et stort flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, «verdien av et lokalt eierskap til naturressursene som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet». Dette flertallet mente at det også i framtiden må «tilstrebes eierformer» hvor dette er hovedregelen.

I dette tilfellet jeg har tatt opp, er skogeiendommen det som skal til for at denne småbrukeren kan leve av eiendommen sin. Jeg lurer derfor på når statsråden mener det er særlig grunn til å nytte forkjøpsrett, og hvilke virkemidler som fins når forkjøpsretten oppheves.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Som jeg forsøkte å gi uttrykk for i mitt hovedsvar, er vel min mening at jeg nesten ikke kan se i hva slags situasjon det i dag villevære naturlig å bruke statens forkjøpsrett. Om Regjeringen nå skulle gått hen og aktivt brukt statens forkjøpsrett når et flertall i Stortinget har sagt at ordningen skal oppheves, og når proposisjonen om å fjerne den er fremmet av Regjeringen for Stortinget – selv om regjeringspartiet ikke aktivt har tilhørt dette flertallet i Stortinget – ville jeg sagt at Stortinget med rette kunne kalt det en underlig oppførsel. Så det er nærmest ikke mulig å se for seg når det skulle være aktuelt fram til Stortinget får vedtatt lovendringene.

Men det fins andre virkemidler, bl.a. konsesjonsavslag og konsesjonsvilkår, som kan brukes også i framtiden, men det vil jo da være i spesielle saker og etter en veldig konkret vurdering.

Reidun Gravdahl (A): Jeg takker for svaret.

Jeg har et lite tilleggsspørsmål til i tilknytning til akkurat denne saken. En slik skogeiendom har jakt- og fiskerettigheter som har interesse og betydning for denne småbrukeren som ønsker eiendommen som levevei, og for allemannsretten. Kan statsråden gi en vurdering av det spørsmålet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg skal i hvert fall prøve.

Det er vel slik at jakt- og fiskerettigheter som ligger til fast eiendom, ikke kan fradeles eiendommen for lengre tidsrom enn ti år om gangen. Ellers er det jo slik at utnytting av jakt- og fiskerettigheter ligger til grunneier. Og jeg har ingen planer om å legge fram noe forslag til lovendringer som griper inn i eller regulerer denne type grunneierrettigheter.