Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Inger Stolt-Nielsen (H) (ordfører for saken): Dokument nr. 8:19 for 1999-2000 omhandler alvorlige problemstillinger som det arbeides kontinuerlig med å finne tilpassede løsninger på. Og det er gjerne slik at det er problemer som tiltrekker seg fokus. Vi vil derfor benytte denne anledningen til å understreke at barnevernet til tross for de problemer vi er kjent med, i hovedsak gjør en god jobb, til beste for svært mange barn og deres familier. Betydningen av den positive innsatsen som barnevernet gjør, må ikke undervurderes, og det er heller ikke tvil om at hvis en setter inn flere tiltak tidligere, vil en få ned de problematiske sakene som det fokuseres negativt på.

Forslagsstillerne peker på behovet for kontinuerlig kompetanseoppbygging i barnevernet. Dette er komiteen enig i, og en er derfor tilfreds med at det gjennom hele 1990-tallet har vært gitt øremerkede midler til kompetanseoppbygging i fylker og kommuner.

Det fremgår av departementets redegjørelse at man i tråd med Befring-utvalgets innstilling er i ferd med å bygge opp kunnskapsbaser og nettverk for å kunne yte barnevernstjenester av høy kvalitet – også i forhold til de raske samfunnsendringer som også påvirker barns hverdag.

Komiteen er opptatt av at fylkesmennenes tilsynsplikt med barnevernsinstitusjonene følges opp slik loven forutsetter.

Komiteen har merket seg at departementet vurderer endringer i tilsynsmetodikken, og vil understreke at eventuelle endringer ikke må svekke rettssikkerheten for den enkelte som er under barnevernets omsorg. Dette er problemer som komiteen har vært opptatt av gjennom hele perioden, og som den faktisk har understreket ved hver eneste budsjettbehandling. Det er fylkesmannen, tilsynsmyndigheten, som er den sikkerhet og garanti barn skal ha. Det er også viktig at tiltaksplanene som skal utarbeides for hvert enkelt barn, følges opp, og at de evalueres jevnlig i forhold til den utviklingen et barn under omsorg har.

Forslagsstillerne ber om at det etableres en nasjonal godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner. Dette spørsmålet ble også tatt opp i forbindelse med budsjettarbeidet sist høst, og komiteen forventer at Regjeringen kommer tilbake til dette i forbindelse med stortingsmeldingen om barns og unges oppvekst og levekår.

En godkjenningsordning er ment å sikre at de som overlates ansvaret for andres barn, altså barn under barnevernets omsorg, er skikket for oppgaven og har tilstrekkelig kompetanse i forhold til den problematikk som er bakgrunnen for omsorgsovertakelsen. De ulike barn har ulike problemer og ulik bakgrunn, og de har behov for ulike tiltak. Derfor er det stort behov for bredde i de institusjoner og i de fosterhjem som skal ta seg av barn som har problemer. At denne bredden ivaretas, er veldig viktig for komiteen, og en godkjenningsordning må ikke sette grenser for bredden.

Når det offentlige overtar omsorgen for et barn, påtar det offentlige seg også et stort ansvar. Derfor er det uhyre viktig at en har kontinuerlig fokusering på barnevernet. Samfunnet vårt forandrer seg også hele tiden, og en barndom går så fort. Så når ting går feil innenfor barnevernet, får det uhyre dramatiske konsekvenser for de barna som rammes. Høy fokusering må vi altså ha hele veien. Det er også det som har vært bakgrunnen for de utvalg som har vært nedsatt for å vurdere barnevernets oppgaver og for å vurdere barns og unges levekår i Norge.

Stortinget vil få anledning til å gå i dybden på disse problemene når stortingsmeldingen om barn og unges levekår i Norge legges frem; det er varslet at den vil komme i løpet av sommeren.

Med dette anbefaler jeg at dokumentet legges ved protokollen.

Shahbaz Tariq (A): I NOU 2000: 12, bedre kjent som Befring-utvalgets innstilling, slås det fast at barnevernet er en viktig del av velferdsstaten. Som andre deler av vårt samfunn må også barnevernet fornyes med jevne mellomrom. Dette betyr ikke at barnevernet og den kompetansen som de sitter på i dag, er ubrukbar. Tvert imot vil vi fra Arbeiderpartiets side understreke betydningen av å ta vare på de ressurser som man sitter på, ikke minst de menneskelige. Å forstå de utfordringer som våre barn møter i dagens komplekse samfunn, krever stor evne til empati og høy kunnskap om barn og de samfunnsforhold som de lever under. Dette kan illustreres ved å se tilbake på historien og opprettelsen av vergerådene. Disse ble til i en tid da man hadde et ensidig fokus på at ansvaret for oppveksten skjedde i hjemmet, og dermed var dette også utgangspunktet for hvor problemene måtte oppstå. Hundre år etter kan vi si at dette var galt, og at vi vet at årsaksopphavet er mye mer komplisert og sammensatt. Men vi har også grunn til å anta at graden av kompleksitet når det gjelder barns problemer, er sammenfallende med den tekno-logiske og kulturelle utviklingen i samfunnet for øvrig.

Behovet for å forandre også barnevernet og tilpasse kompetansebehovet til denne virkeligheten er derfor nødvendig. Dette har jeg inntrykk av at de ansatte i sektoren har konstruktive innspill til og stor vilje til å gjøre.

Arbeiderpartiet vet at Regjeringen jobber med disse problemstillingene, og er kjent med at Regjeringen legger opp til en bred gjennomgang av barnevernet på bakgrunn av Befring-utvalgets innstilling. En slik gjennomgang vil kunne komme i forbindelse med den varslede barne- og ungdomsmeldingen og i form av en egen odelstingsproposisjon. Dette mener vi gjør forslaget til representantene Halvorsen og Valle overflødig, selv om vi deler mange av de intensjonene forslagsstillerne har om et bedre barnevern.

For Arbeiderpartiet er det viktig å se barnevernet i sammenheng med en helhetlig barne- og ungdomspolitikk. Det er derfor ikke unaturlig at deler av Befring-utvalgets innstilling følges opp i en bredere stortingsmelding om oppvekst og levekår for barn og unge. Det er viktig å se de mest utsatte barnas livssituasjon i sammenheng med den øvrige barne- og ungdomspolitikken.

Jeg har merket meg barne- og familieministerens bekymring for noen av de private barnevernsinstitusjonene og er fornøyd med at Regjeringen vurderer særskilte tiltak for å sikre at institusjoner som har ansvaret for de svakeste blant oss, holder et faglig mål vi kan være bekjent av.

I forslaget fra representantene Valle og Halvorsen fokuseres det spesielt på om barnevernet skal gis et eget ansvar for enslige mindreårige asylsøkere. Det viktige her er å presisere at barnevernsloven skal gjelde alle barn som bosetter seg i Norge. Vi kan ikke ha en automatikk i at enslige mindreårige asylsøkere betraktes som barnevernsklienter uten at det foreligger en reell barnevernssituasjon.

Jeg må samtidig få presisere at alle enslige mindreårige asylsøkere har rett til tjenester og tiltak etter barnevernsloven dersom vedkommende har et særskilt behov for hjelp.

Barn trenger voksne – og voksne trenger barn. Det må være vårt utgangspunkt. Vi må sikre disse barna faglig kompetente personer, voksne som er der over tid, og voksne som er i stand til å tåle utagerende atferd fra barn som har blitt sviktet av voksne tidligere. Vi må også se særskilt på hvordan de ulike etater samarbeider om barn og unge. Ikke minst er det viktig at barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien får til et samarbeid som utelukker at disse barna blir kasteballer i systemet.

Ut fra en helhetsvurdering mener derfor Arbeiderpartiet at i en så stor og kompleks sak er det viktig å få en grundig og god gjennomgang av systemet, slik at vi får best mulige løsninger for dem som trenger det mest, nemlig barna. Arbeiderpartiet vil derfor stemme for å avvise forslaget.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Barn og unge har rett til vern og hjelp, men det er ting som tyder på at forebyggande verksemd på oppvekstområdet ikkje er god nok og kanskje undervurdert i samfunnet. Forslagsstillarane retter søkjelyset på eit viktig område som krev stor merksemd hos både politikarar og barnevernsarbeidarar. Eg deler forslagsstillaranes engasjement for å ha eit kvalitativt godt og velfungerande barnevern.

Bondevik-regjeringa oppnemnde Befring-utvalet i januar 1999, basert på det same engasjementet representantane Valle og Halvorsen viser. Utvalet fekk i oppgåve å gjennomføre den første heilskaplege vurderinga av korleis den organiserte barnevernstenesta i Noreg fungerer. Mandatet var vidt og skulle særleg legge vekt på styrking av fosterheimane, på forebyggande tiltak i familiane og på korleis barnas og foreldras rettstryggleik i barnevernssaker kan styrkjast.

Utgreiinga «Barnevernet i Norge» blei som kjent overlevert barne- og familieministeren sist vår, og vi er informerte om at NOU 2000: 12 blir følgd opp gjennom ei stortingsmelding om barn og unges oppvekst- og levekår, som er venta ferdig i juni i år. Eg er derfor einig med barne- og familieministeren i at det i samband med den vil bli naturleg å ta opp fleire av dei forholda dette Dok. nr. 8-forslaget kjem inn på. Komiteen vil då gå inn i eit svært interessant og omfattande arbeid. Vi veit f.eks. at Befring-utvalet kjem med nær 70 tilrådingar, og vi veit også at det ikkje finst enkle løysingar på barnevernets utfordringar. På barnevernets ansvarsområde har det alltid vore og vil alltid vere dilemma. Sjølv om vi kjem tilbake til dette temaet, vil eg her nytte høvet til å seie noko kort om barnevernstenestas forebyggande arbeid og bruk av hjelpetiltak.

I motsetning til tidlegare barnevernslover har dagens lov om barnevernstenester, som har vore gjeldande frå 1992, ein formålsparagraf. § 1-1, lovas formål, seier:

«Formålet med denne loven er

• å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,

• å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.»

Formålsparagrafen uttrykker dei politiske måla for barnevernsmyndigheitenes verksemd og fungerer retningsgivande for tenestas prioriteringar generelt og tolkinga av dei enkelte føresegnene.

Formålsparagrafen er todelt ved at den omfattar både barnevernstenestas generelle oppgåver og barnevernstenestas spesielle oppgåver i forhold til å gi hjelp til utsette barn og unge. I den samanhengen er det viktig å ta med seg at barnevernstenesta har eit spesielt ansvar for på den eine sida å legge til rette tiltak for utsette grupper og på den andre sida å legge forholda til rette for at utsette grupper kan dra nytte av meir generelle tiltak.

Dagens lov om barnevernstenester slår tydeleg fast at barn og unge som lever under forhold som kan skade deira helse eller utvikling, får rett hjelp til rett tid. Eg er spesielt opptatt av lovas kapittel 4, som omhandlar særlege tiltak som kan settast i verk overfor det enkelte barn og dets familie. Lovendringa i 1992 gjorde at frivillige hjelpetiltak kan settast i verk på eit tidlegare tidspunkt enn etter lov om barnevern av 1953. Dagens lov legg stor vekt på at arbeidet med den enkelte familie skal skje i samarbeid med familien. Det inneber eit samarbeid der familiens eiga problemdefinering og eigne forslag til tiltak skal givast stor plass.

Mange ser framleis barnevern berre som omsorgsovertaking og institusjonsplasseringar. Denne delen av barnevernet er sjølvsagt viktig og nødvendig. Men eg vil understreke verdien av å sette inn gode tiltak – i samarbeid med foreldre – så tidleg som mogleg, slik at ein del fastlåste situasjonar kan unngåast.

Mange av hjelpetiltaka som blir sette i verk i barnevernet, er framleis av tradisjonell karakter. Barnevernet har framleis ein veg å gå når det gjeld å prøve ut alternative tilnærmingar som bygger på brukaranes medverknad, også i dei sakene som grensar mot omsorgsovertaking. Ein myndiggjerandre praksis i desse sakene stiller andre krav til barnevernsarbeidaren enn i utforminga av meir generelle tiltak.

Forslagsstillarane peikar på eit veldig viktig punkt når dei etterlyser kompetanseheving innan barnevernet. Vi kan einast om at den faglege og etiske kompetanse for yrkesutøvar i barnevernet må styrkjast, fordi utfordringane er store, mange og kompliserte.

I løpet av det siste halvåret har «fattige barn» blitt sett ettertrykkeleg på dagsordenen. Fleire forhold rundt barn som lever i fattigdom, har blitt avdekte, m.a. gjennom Raudekrossen og ECON si undersøking som blei offentleggjord i januar i år. Eg vil understreke at det er spesielt viktig å gripe fatt i det faktum at det finst barn i dag som bur saman med foreldre som er bustadlause. Etter Byggforsk gjeld dette faktisk 400 barn. Det er så graverande at vi ikkje kan vente på nye utgreiingar og handsamingar. Bustadlause barn krev strakstiltak, og det kan løysast innan dagens lovverk. I påvente av stortingsmeldinga om barn og unges levekår må vi sørgje for at barn som lever under høgst kritikkverdige forhold, får nødvendig hjelp og omsorg.

Per Sandberg (Frp): Som tidligere talere har vært inne på, viser den brede enighet i komiteen at barnevernet er viktig og har en viktig posisjon i det norske samfunnet. Det er slik at barnevernstjenesten er og skal være de samlede offentlige tiltak som rettes mot vanskeligstilte barn og unge. I bred forstand kan en kanskje si at det er de samlede barnepolitiske virkemidler, og her er alle forvaltningsnivå derfor pålagt oppgaver som kan relatere seg til barne- og ungdomsvernet.

Det pekes spesielt på kompetansen. Her synes jeg det også er verdt å merke seg at det opp gjennom hele 1990-talet er blitt gitt vesentlige midler til ulike kompetansetiltak innenfor barnevernet. Og som brevet fra statsråden viser, er dette midler som kommer i tillegg til de midlene som kommer fra fylkene og kommunene.

Fremskrittspartiet er ikke så sikre på at det er en økning av pengestrømmen til barnevernet som er nødvendig for å få til bedre løsninger. Vi mener at en reformering i form av bedre utnyttelse av den kompetansen som er oppbygd og eksisterer, vil være et sterkt bidrag ikke bare i barnevernets institusjon – dette gjelder hele det tverretatlige samarbeidet. Eller la meg si det slik: Kanskje det tverrfaglige samarbeidet må prioriteres.

Det er en kjensgjerning at det fortsatt er enkelte skott innenfor det barne- og ungdomsfaglige miljøet generelt. Fremskrittspartiet mener at dette kanskje kan være årsaken til at en bør se på den rolle som barnevernet har som egen institusjon, ikke for å legge ned barnevernet, men for å bygge opp en institusjon hvor man tverrfaglig deler sin kompetanse i en felles institusjon. I et slikt samarbeid mener jeg faktisk at både politi, skole og barne- og ungdomspsykiatri skal være med.

Det kan virke som at vi har ganske grundig og reell dokumentasjon om barnevernsbarnet. I særlig grad er det svært godt dokumentert i prosjektrapport 2 000: 7 fra Norsk institutt for by- og regionforskning, Barnevern i Norge 1990-1997. Men samtidig kan det virke som et resultatregnskap for hvilke konsekvenser arbeidsmetoder barnevernet har jobbet og jobber under, har. Det kan virke som at det er mangelfullt.

Jeg synes også det er verdt å ta med at på 1990-tallet er det registrert 70 000 barnevernsbarn. Her mener jeg at det er viktig at også det politiske miljøet kikker på den generelle familiestatusen. Familiestatusen er et element som også dras inn i den rapporten som jeg har vist til tidligere. Det faktiske forhold er slik at i 1997 bodde 67 pst. av alle barn under 18 år sammen med gifte foreldre. Når det gjelder barnevernsbarn, er det atskillig færre som har gifte foreldre. Kun 30 pst. av barnevernsbarna bor sammen med både mor og far. Dette mener jeg bør få noen klokker til å ringe for noen hver.

Ellers deler Fremskrittspartiet stort sett oppfatningene i Dokument nr. 8-forslaget, og vi ser fram til at vi skal få en grundig og omfattende undersøkelse og vurdering av barnevernets situasjon i Norge.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Denne saken som vi nå behandler, er det bred enighet om i Stortinget. Det viser innstillingen, og det viser også brevene som er vedlagt innstillingen fra de to statsrådene, både i den forrige og den nåværende regjering. Det er også bebudet en melding om barn og unges oppvekst og levekår, og jeg forstår også at man vurderer lovendringer og vil komme tilbake med det hvis det er behov for det.

Jeg ble derfor ganske forundret da jeg i stad hørte at Arbeiderpartiets talsmann anbefalte Arbeiderpartiets gruppe å avvise dette forslaget. Det synes jeg blir en unødvendig konflikt i en sak hvor det er viktig at vi alle står sammen, og hvor vi – slik jeg oppfatter det – faktisk gjør det.

Som saksordfører Inger Stolt-Nielsen pekte på, er det viktig at vi kontinuerlig fokuserer på barnevernet, fordi samfunnet endrer seg så raskt, og fordi vi her står overfor situasjoner som kan få dramatiske følger, både for enkeltindivider, for familier og for samfunnet på sikt.

De punktene som er tatt opp i forslaget, og som komiteen har kommentert, behøver jo ikke jeg å gjenta. Det går altså på kompetanse, det går på barns behov for å bli sett og hørt, det går på fylkesmannens rolle i denne sammenhengen og behovet for tverrfaglig samarbeid. Og der vil jeg bare understreke faren for at disse barna faller mellom to stoler, og at man får en ansvarsfraskrivelse, for det er kompliserte situasjoner man kan komme opp i. Det er også enighet om å fokusere på mindreårige asylsøkere og flyktninger.

Jeg vil spesielt, i likhet med Inger Stolt-Nielsen og også Shahbaz Tariq, peke på dette med en nasjonal godkjenningsordning for alle typer barnevernsinstitusjoner. Jeg tror det er et veldig stort behov for det. Det vil gi en trygghet som man faktisk i dag savner, både når det gjelder tilbudets innhold og kompetansen til de ansatte. Det er sikkert veldig mange bra private barnevernsinstitusjoner, men jeg har også – om jeg får tillate meg å si det – et inntrykk av at man kan komme i så vanskelige situasjoner at kommuner synes det er best å betale seg ut av problemet ved å sende et barn til en institusjon som man faktisk ikke vet helt hva holder på med. Det er en veldig uheldig situasjon. Jeg vil understreke betydningen av at dette blir fulgt opp så raskt som mulig, og jeg vil også vise til den komitemerknaden som er gjengitt i innstillingen, og som var fra budsjettinnstillingen vår før jul.

La meg til slutt peke på Befring-utvalgets innstilling. Det er etter min mening et veldig bra arbeid som Befring-utvalget har gjort. Det har gått meget grundig til verks. Det har hatt et veldig bredt utgangspunkt, altså gått rett løs på helheten, på oppvekstvilkår i vid forstand og også på dette med verdigrunnlaget for barns oppvekst og for det samfunnet og de holdningene vi møter barn og unge med.

Shahbaz Tariq nevnte også uttrykket «empati», at vi må lære oss å møte barn med empati. Det er jeg helt enig i. Empati, altså innlevelsesevne, er noe av det samfunnet mangler i dag. Og det gjelder ikke bare de voksnes evne til å leve seg inn i barn og unges hverdag og situasjon, men det betyr også å lære barn og unge til sjøl å ha en empatisk holdning til sine medmennesker. Der tror jeg vi står overfor veldig store utfordringer, som vi kanskje også ser i bildet av den bekymringsfulle voldsutviklingen som vi har. Så dette med empati tror jeg er av avgjørende betydning for at vi skal greie å bygge et samfunn som er basert på solidaritet.

Ellers vil jeg bare vise til innstillingen.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Ågot Valle (SV): Først vil jeg si at jeg er glad for at så mange har uttrykt enighet med hensyn til tankene bak Dokument nr. 8-forslaget.

I 1997 gikk SV til valg på «Barn og unge først». I hele denne stortingsperioden har det vært et kompass for arbeidet vårt. Både i valgkampen den gang og i det videre arbeidet har vi kommet i kontakt med barn og unge som har fått eller ikke har fått hjelp fra barnevernet. Vi har vært i kontakt med dem som jobber i barnevernet, og samarbeidspartnere. Vi har fått solide opplysninger om tilstanden, og det er bakgrunnen for at vi for halvannet år siden fremmet dette forslaget om en nasjonal handlingsplan. I mellomtida har vi fått Befring-utvalgets gjennomgang av barnevernet. Den gjennomgangen dokumenterer mange av de erfaringene vi har gjort oss. Nå er det om å gjøre at det ikke bare blir med ord, men at det følges opp med handling.

Når det nå kommer en stortingsmelding til sommeren, er vi enig i at ressursene må brukes for å gjøre den god nok, men at en handlingsplan som følger av en stortingsmelding, i hvert fall ikke kan vente vinter og vår.

Det er likevel ett område som vi mener at det haster å gjøre noe med, der det er solid dokumentasjon på at det haster med å gjøre noe, og det er kompetanseutvikling. Her mener vi at det ikke er noen grunn til å vente, og det vil jeg komme tilbake til.

Først noen generelle kommentarer: SV deler Befring-utvalgets tilnærming, at barns oppvekstvilkår er avhengig av mange elementer som kanskje er viktigere enn barnevernet, familie, skole, barnehage, nærmiljø, fritid og venner. Men når det svikter, og barn og unge får store problemer, er det barnevernet som er den hjelpeinstansen som har ansvaret for å koordinere hjelp til barn og unge i en uholdbar oppvekstsituasjon.

Inngripen fra barnevernet, eller mangel på inngripen, kan få store konsekvenser, det var også Inger Stolt-Nielsen inne på. Derfor er det viktig at barnevernet er godt nok rustet til å møte de store utfordringene de daglig står overfor. Vi vil ha et barnevern med god kompetanse som samhandler med barn og foreldre, andre instanser og det øvrige hjelpeapparatet. Det er en forutsetning for at barn og foreldre får den hjelpen som trengs. Derfor trengs det en kontinuerlig oppmerksomhet fra storsamfunnets side overfor barnevernet, både i forhold til ressurser og i forhold til hvordan barnevernet utvikler seg.

Det er rett at det har vært satset gjennom ulike program, slik det også står i innstillinga, men det står mye igjen, og det er vi altså opptatt av. I 1998 hadde jeg en interpellasjon om kompetanseutviklingen i barnevernet. Jeg pekte den gangen på at flere og flere barn får problemer. Utfordringene og samfunnet endrer seg. Derfor må barnevernet få muligheten til å være en kontinuerlig lærende organisasjon, med kontinuerlig kompetansepåfyll og systematisk veiledning. Det trengs kompetanse til å se og lytte til barn, til å samhandle med foreldre på en ny måte og til å møte utfordringene. Vi syns det er et paradoks at det først og fremst er de ansattes organisasjon som har stått på barrikadene for dette, og at man til nå har lyttet lite til akkurat det de har å fortelle. Men nå får de altså støtte i Befring-utvalget.

Vi peker på, og har fått mange opplysninger om, at det er stor «turnover» i det kommunale barnevernet. Mange flykter over i nye jobber. I Bergen er det faktisk én av fire barnevernsarbeidere som har under ett års ansiennitet. Det er altså de yngste med minst erfaring som møter familier og barn i kriser. Det er en tøff jobb å sette inn tiltak overfor familiene eller å ta barnet ut av familien. Derfor trengs det kompetansepåfyll og kontinuerlig veiledning. Det er en allmenn oppfatning at det er viktig med tverrfaglig samarbeid. Jeg har den erfaring som barnevernsarbeider sjøl at jeg mange ganger har møtt et barnevern med glassklokka trukket ned over hodet. Det understreker også behovet for kompetansepåfyll. Vi mener også at det er viktig med denne kompetansepåfyllingen for å møte det store problemet som denne «turnover» er.

Jeg vil vise til de merknadene som vi har i innstillinga, og vil ta opp det forslaget som også er referert i innstillinga.

Presidenten: Ågot Valle har tatt opp det forslag hun refererte til.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Representantene Valle og Halvorsen tar gjennom sitt forslag opp en meget alvorlig problemstilling. Barnevernet er satt til å ivareta de svakeste av våre barn. Kvaliteten på det norske samfunnet kan på mange måter måles med utgangspunkt i hvordan vi behandler våre svakeste. Det er derfor stor grad av enighet mellom meg og representantene Valle og Halvorsen om at barnevernet skal organiseres på en måte som sikrer disse barna hjelp, og at barnevernet skal ha den nødvendige kompetansen til å følge opp disse barna. Det har også flere av talerne vært inne på i debatten.

Vi må få på plass et barnevern som sikrer de svakeste barna trygge, oppegående og faglig kompetente voksne som står, og som tåler å stå, over tid. Barn er ofte under omsorg av barnevernet fordi vi voksne har sviktet eller ikke makter å gi disse barna det de trenger. Jeg har brukt mye tid siden jeg ble statsråd på å snakke med barn og unge som har hatt erfaring med og synspunkter på barnevernet. Mange av historiene har gjort veldig dypt inntrykk på meg. Jeg er derfor svært opptatt av å få på plass et barnevern som virkelig verner barna. Jeg vet at mange ansatte i barnevernet gjør en formidabel innsats. Da skulle det bare mangle at ikke politikerne strekker seg langt i å se på de rammebetingelsene som barnevernet jobber under. Og la meg få innskyte: Når vi diskuterer rammebetingelser, snakker vi altfor ofte ensidig om de økonomiske rammebetingelsene. Etter min oppfatning handler det vel så mye om hvordan vi organiserer våre tjenester. Ikke minst er jeg opptatt av at vi må få organisert tjenestene på en slik måte at vi sikrer tett og nær kontakt mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet. Her deler jeg fullt ut representanten Sandbergs synspunkt, og dette er en av de tingene Regjeringen jobber meget intenst med.

Som også representanten Lahnstein var inne på i sitt innlegg, la Befring-utvalget fram en omfattende og grundig analyse av norsk barnevern, NOU 2000: 12, «Barnevernet i Norge. Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer». Forslagene til reformer er mange i denne utredningen. Etter min vurdering er det hensiktsmessig å drøfte disse forslagene samlet. Dette vil bli gjort i den kommende stortingsmeldingen om oppvekst og levekår for barn og unge.

Det bør foreligge tunge argumenter for reformer dersom vi skal foreslå endringer nå. Jeg ser slike behov med hensyn til spørsmålet om rettigheter og tvang i barnevernsinstitusjoner. Derfor har departementet sendt ut til høring et forslag til revidert forskrift om rettigheter og tvangsbruk under opphold på barnevernsinstitusjoner. En godkjenningsordning er også en sak som jeg jobber meget intenst med, og som vel kan komme til å bli lagt fram før meldingen.

For å unngå unødvendig tidsbruk arbeider Barne- og familiedepartementet, som tidligere nevnt, samtidig med å vurdere lovendringsforslagene som er foreslått av Befring-utvalget.

Det er også blitt mye fokusert på spørsmålet om barnevernet bør gis et utvidet ansvar for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. Vi vet at man i forslaget foreslår å gi barnevernet ansvaret for å kartlegge behov og iverksette hjelpetiltak og koordinere tiltak for målgruppen. Jeg kan også nevne at Befring-utvalget ber myndighetene om å vurdere om botiltak for mindreårige asylsøkere bør gjøres om til barnevernsinstitusjoner. Jeg vil framheve at det førstnevnte forslaget ville bryte med prinsippene om å stimulere til lokale løsninger og individuell tilpasning av tiltak for denne målgruppen, slik disse er beskrevet i St.meld. nr. 17 for 2000-2001 om asyl og flyktningpolitikken i Norge. Som kjent jobber Regjeringen for generelt sett å gi kommunene et mer lokalt handlingsrom. Dersom vi skal sette nye rammer for det kommunale selvstyre, krever det etter min oppfatning at vi er helt sikre på at det vil være den beste løsningen.

Jeg er imidlertid svært opptatt av de enslige mindreårige asylsøkerne. Jeg er derfor glad for at Regjeringen gjennom meldingen om asyl- og flyktningpolitikken i Norge har viet denne gruppen spesiell oppmerksomhet, og er det behov for hjelp via barnevernet, skal disse barna få den hjelpen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Shahbaz Tariq (A): Da jeg tidligere konkluderte, kom jeg i skade for å si at Arbeiderpartiet avviser forslaget. Det korrekte er at Dokument nr. 8-forslaget, fra representantene Kristin Halvorsen og Ågot Valle, vedlegges protokollen.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg har ikke på noen måte tenkt å holde et treminuttersinnlegg, og har heller ikke tenkt å bruke 3 minutter, men det var deler av representanten Sandbergs innlegg som provoserte meg såpass sterkt at jeg følte trang til å si fra. Når Sandberg setter fokus på den enslige forsørger, blir jeg engstelig med tanke på den kommende valgkamp. Det er en grunn til at mange er enslige. Det kan veldig ofte være det samme som er grunnen til at barnevernet har fokus på disse barna, og det er ikke til disse barnas beste om det nå rettes et negativt fokus på de familiene som har én voksenperson som omsorgsperson. Hvis dette er opptakten til en valgkamp hvor eneforsørgerne skal være hakkekylling for Fremskrittspartiet, blir jeg meget betenkt – meget betenkt – ikke minst med tanke på eneforsørgernes barn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.