Se også behandlingen av sak nr. 3 på formiddagsmøtet. 

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blitt gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Gunnar Kvassheim (V) (ordfører for saken): Statkraft skal spille en sentral rolle i den omfattende restruktureringen av kraftnæringen i Norge og Europa. Det forutsetter en finansiell styrking av foretaket. Regjeringen foreslår å tilføre 6 milliarder kr i ny innskuddskapital samt at det åpnes for ytterligere 10 milliarder kr i økt låne- og garantiramme.

I Stortinget er det bred enighet om at Statkraft er en viktig aktør i kraftnæringen. Det er også et klart flertall som ønsker å bruke Statkraft for å utøve offentlig eierskap. Statkrafts arena er det europeiske markedet, med solid posisjon i Norge som et fundament. Innskuddskapitalen og den utvidede låne- og garantirammen som nå diskuteres, skal i all hovedsak brukes til oppkjøp i Norge. Det er antydet at selskapet vil trenge ytterligere 8 milliarder kr i innskuddskapital i 2004 og en utvidelse av låne- og garantirammen. For det sistes vedkommende har det vært antydet en utvidelse på 12 milliarder kr. I sum blir det dermed tale om 36 milliarder kr i innskuddskapital og utvidet låne- og garantiramme over en treårsperiode, som i hovedsak skal brukes til oppkjøp i Norge. Det er i Stortinget klar stemning for å gi Statkraft en finansiell styrking. Høyre og Fremskrittspartiet har ønsket å løse dette ved privatisering.

Statkraft skal spille en sentral rolle i Norge. I komiteen har det vært drøftet hvor sentral denne rollen skal være. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig å foreta en nærmere avklaring av akkurat dette spørsmålet. Målet er et handlekraftig selskap av en viss størrelse. På den andre siden er selskapet i ferd med å få en dominerende posisjon i det norske markedet gjennom sitt direkte og indirekte eierskap. De fire partiene mener at dersom de ytterligere planene om oppkjøp som foreligger, gjennomføres, kan selskapet få en så dominerende posisjon at dette kan undergrave fri konkurranse i markedet. En forutsetter at konkurransemyndighetene følger situasjonen nøye. Det må avklares om Statkrafts rolle i restruktureringen av kraftmarkedet kan undergrave viktige prinsipp ved den dereguleringen av markedet som ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av energiloven av 1990. Dersom Statkraft gjennomfører planlagte oppkjøp, vil dominansen bli betydelig forsterket. En vil i løpet av inneværende år kunne komme opp i en situasjon der selskapet har innflytelse på over 60 pst. av kraftproduksjonen. Statkraft vil sitte i de fleste lukkede rom der viktige avgjørelser i kraftnæringen tas. Selskapet får en helt unik posisjon til å samordne og optimalisere egne interesser. Dette er ikke i forbrukernes interesse. Resultatet kan bli høyere strømpris enn det man får i et marked med flere tunge aktører.

Vi er ved et veiskille, der politiske myndigheter må foreta en avklaring. En må gjøre seg tanker om hvilket rom det skal skapes for andre aktører i kraftnæringen. Etter mitt syn må det stimuleres til oppbygging av ulik kompetanse, og det må åpnes for mangfold og konkurranse. Vi trenger andre store aktører som kan utøve nasjonalt eierskap på dette viktige området.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag. De legger vekt på at selv om Statkraft er stor i Norge, er de små i Norden, som de mener er det naturlige markedet å forholde seg til. De mener altså at Statkrafts andel av det norske markedet er av mindre interesse. Partiene vil for øvrig redegjøre for sine syn i innlegg fra sine respektive representanter.

Venstre ønsker et sterkt Statkraft, vi ønsker at det skal være en sentral aktør i Norge, med et engasjement i utlandet. Men denne sentrale rollen er ikke avhengig av at selskapet er totalt dominerende i Norge. Venstre mener derfor at det må være en forutsetning at kapitalutvidelsen skjer på en måte som ikke blokkerer for at det kan utvikle seg sterke selskaper basert på fylkeskommunalt og kommunalt eierskap. Dette kan ivaretas ved at Statkraft under direkte og indirekte eierskap ikke har innflytelse i mer enn 50 pst. av norsk vannkraftproduksjon. Det betyr at tilførte midler kan brukes til oppkjøp i selskaper hvor Statkraft allerede er inne, det kan brukes til engasjement i utlandet eller til omstrukturering ved at en selger seg ut i noen selskaper for å gå inn i andre.

Det har ikke vært vilje til å legge inn en slik forutsetning under komitebehandlingen, og Venstre kommer derfor til å stemme mot at selskapet skal tilføres ny kapital.

Det er flertall for å tilføre ny kapital til Statkraft, det nye er at det er et meget knapt flertall som gjør dette uten forbehold og etter den anbefaling som Regjeringen legger fram.

Under komitebehandlingen var konkurransesituasjonen på det norske kraftmarkedet og Konkurransetilsynets rolle tema. Regjeringen og flertallet mener altså at det er feil å snakke om et norsk marked i denne sammenheng. Etter at komiteen var ferdig med sitt arbeid, ble vi gjort kjent med at Konkurransetilsynet i forbindelse med Statkrafts erverv av aksjer i Vestfold Kraft og Skiensfjordens kommunale kraftselskap uttaler at man er bekymret for at Statkraft er i ferd med å få kontroll over en så betydelig andel av den regulerbare produksjonen at markedsmakt kan utøves i Sør-Norge. Det var ikke kjent for komiteen da vi foretok vår behandling. Og det er for øvrig verdt å merke seg at mens Regjeringen og flertallet ikke vil forholde seg til et norsk marked, er altså Konkurransetilsynet opptatt av det sørnorske markedet.

Konkurransetilsynets bekymring har kommet til uttrykk også på annen måte og etter at komiteen avgav sin innstilling. I et intervju med TV 2 uttaler en representant for Konkurransetilsynet at man er kritisk til at Statkraft tilføres nye milliarder og mer makt. Man mener at når en aktør har en så stor makt i markedet, kan det igjen føre til høyere pris. Dette er altså innvendinger fra Konkurransetilsynet når det gjelder den alminnelige, generelle situasjonen og Statkrafts generelle situasjon i markedet, og ikke en ytring i forhold til en konkret oppkjøpssak.

Denne skepsisen deles også av andre. Statistisk sentralbyrå ved forsker Tor A. Johnsen sier at Statkraft er en gjøkunge i et ellers velfungerende konkurransemarked, og selskapet kan bli en monopolist i deler av strømmarkedet. Svekkes konkurransen, kan det gi høyere priser. Johnsen viser til at Konkurransetilsynet skal behandle hver enkelt sak når den kommer på bordet, men det er grunn til å være føre var, sier representanten for Statistisk sentralbyrå.

Det vil være meget vanskelig å dele opp igjen Statkraft senere, hvis man alt har tillatt en sammenslåing eller et oppkjøp. Jeg mener også at denne skepsisen har bred utbredelse i bransjen, og viser i den forbindelse til at administrerende direktør i Bergen Energi, Bill Schjelderup, sier til TV 2-nyhetene at tilførsel av 16 milliarder kr til Statkraft vil ha en langsiktig, permanent påvirkning av prisutviklingen i Norge – altså ikke det enkelte oppkjøp, men den generelle tildeling av kapital vil ha denne virkning.

Dette er en problemstilling som burde ha vært belyst og grundigere behandlet både av Regjeringen og komiteen. Det er mulig komiteen ikke har gjort jobben sin godt nok på dette punktet, men alle innspill som ble gitt i forhold til Regjeringen for å få belyst konkurransesituasjonen, ble avvist med at det var uinteressant hva som var bildet i det norske markedet. En bidrog ikke til å skape innsikt i de generelle innvendingene som departementet da var kjent med, og som Konkurransetilsynet hadde gitt uttrykk for i forbindelse med tidligere oppkjøp.

Jeg er skuffet over at det ikke er et flertall som vil sette rammer for Statkrafts plass i det norske markedet. Jeg vil understreke at Venstre ikke vil styre Statkraft i forhold til enkeltoppkjøp, det må Statkraft ha frihet til å prioritere innenfor den rammen som jeg mener burde ha vært satt.

Konkurransetilsynet og andre vil nok sørge for at det blir oppmerksomhet rundt Statkrafts rolle i kraftnæringen. Selv om selskapet tilføres midler, er det et åpent spørsmål om Statkraft kan gjennomføre sine oppkjøpsplaner i Norge slik de nå er kjent.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Jeg må si at det var oppsiktsvekkende uttalelser fra saksordfører i innledningen av denne debatten, og at det er saksordfører som står på i dag og vil sende saken tilbake til komiteen. Jeg trodde saksordfører ville ha tatt dette initiativet tidligere. Nå har vi stemt over det, og saken er til behandling.

Videre vil jeg gjøre saksordfører oppmerksom på hva Venstre har vært med på tidligere. De har vært med på å vedta formålsparagrafen til Statkraft i dette storting. Høyre og Fremskrittspartiet har hatt og har en annen retning i dette spørsmålet, og det har jeg all respekt for. Men Venstre har vært med på å vedta, senest i forbindelse med Innst. S. nr. 66 for 1999-2000, at Statkraft skal være en sterk, norsk aktør i det norske og det europeiske kraftmarkedet, og det skal gis muskler til å være med på dette. Og Venstre har nærmest vært med på å robbe Statkraft for kapital tidligere. De har vært med på å ta et utbytte på 75 pst., og så plutselig oppdager vi at Venstre nå snakker om kraftpriser, og at nå er det tid for å gå til aksjon mot Statkraft.

Da vil jeg spørre Venstre: Hvis vi ikke skal gi muskler til ett nasjonalt selskap i Norge, hvem vil da kjøpe de enkelte kraftverkene rundt omkring? Jo, da blir det utenlandske aktører i fullt monn. Jeg vil se kommunen til Kvassheim når kommunepolitikerne skal be om en lånegaranti på flerfoldige millioner for å kjøpe seg opp i et eller annet selskap. Nei, da blir det satt opp mot sykehjemmene.

Stortinget, med Venstre, har gitt Statkraft føringer på at Statkraft skal være dominerende i det norske markedet, og kjøpe opp for at vi skal sikre offentlig eierskap til disse viktige ressursene i Norge. Jeg er enig med saksordfører på ett punkt, at monopol er noe herk, og det skal vi passe oss for. Men han må ikke komme med at Konkurransetilsynet skal styre Stortinget i hva de gjør – Konkurransetilsynet skal ta konkret stilling til hver enkelt sak.

Og så vil jeg si: Det var jo bemerkelsesverdig at Venstre kom på kraftpriser i dag – de har jo vært aktive i markedet og sagt at kraftprisene må opp. Det har vi jo hørt hver dag fra Venstre.

Presidenten: Presidenten vil mene at uttrykket «robbe» ikke uten videre passer inn i det parlamentariske språk.

Gunnar Kvassheim (V): Venstre har alltid vært for en mest mulig effektiv produksjon og en konkurranse som bringer ned prisene for produsenten, så det er rett at vi har vært tilhengere av en elavgift som bidrar til at kundene får forholde seg til priser som gjør det attraktivt å spare, og som løfter opp annen alternativ produksjon. Men å drive med monopolister som presser opp prisene, har aldri vært Venstre-politikk. Den klassiske sentrumsposisjonen og Venstres posisjon er nasjonalt eierskap av disse ressursene, men at det utøves på en måte som ikke skaper monopolsituasjon i markedet. Det er akkurat den posisjonen som er Venstres klassiske posisjon, i motsetning til sosialistenes og høyrepartienes.

Jeg har Tore Nordtun mistenkt for å ha laget replikken før han hørte mitt innlegg. Jeg brukte store deler av mitt innlegg til nettopp å vektlegge at Statkraft var et viktig redskap for å sikre posisjonen i markedet og utøve nasjonalt eierskap. Men det vi har vedtatt, er at de skal være en sterk aktør, ikke en dominerende aktør, og jeg tror vi får mange uheldige utslag som følge av den dominerende rollen som Statkraft nå er i ferd med å få. Det plikter vi å korrigere for. Jeg mener at nasjonalt eierskap også kan utøves ved at vi har noen få regionale aktører eid av fylkeskommuner og kommuner som supplerer Statkrafts eierskap. Det tror jeg vil være en god struktur. Sånn sett er jeg enig med partifellen til Tore Nordtun, Myhre, som er en sentral energipolitiker i Rogaland og styreleder i Lyse Energi.

Jeg mener definitivt at det jeg sa i mitt innlegg, er godt i samsvar med Venstres tidligere standpunkt i disse spørsmålene, og definitivt i samsvar med det som er den klassiske sentrumsposisjonen med avveininger mellom høyrepolitikk og sosialistisk politikk.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg har ei kjensle av at Venstre går eitt steg hit og eitt steg dit, og så må dei landa ein plass, og det blir på den plassen som dei nå ser ut til å landa for tida, nemleg på høgresida blant marknadsliberalistane.

I denne saka ser ein tydeleg kva Venstre står for. Venstre vil ikkje vera med i eit fleirtal som slår fast at eigarstruktur, heimfalls- og konsesjonslovgjeving skal ligga fast – det vil dei ikkje vera med på. Det vil seia at dei ønskjer seg ein annan struktur, dei ønskjer seg altså ei privatisering av kraftsektoren. Og då er det klart at det er ein riktig strategi å la Statkraft leva utan pengar, slik at dei så vidt klarer å overleva, for då kjem alle dei andre interessentane, utlendingane, for å ta over. Det er det Venstre ønskjer seg. Det må dei vera ærlege nok til å innrømma i denne saka.

Det er ein politikk som SV er sterkt imot. Viss Venstre ikkje meiner dette, burde dei støtta den politikken som SV står for i sitt forslag, nemleg å gå inn for minstepris, eller gå inn for at kommunane skal kunna ta opp billege lån, slik at dei kan vera med i kampen om dei ulike selskapa. Men det vil dei heller ikkje vera med på. Og som krona på verket vil dei heller ikkje vera med på nokon miljøpolitiske føringar for korleis selskapet skal drivast.

Når SV gjer framlegg om at ein skal føra ein politikk i samsvar med Kyoto-avtalen, slik at ein ikkje skal gjera oppkjøp som står i motsetnad til den, eller at ein ikkje skal kjøpa seg inn i atomkraft, seier Venstre at dei får kjøpa der dei vil. Nei, eitt skritt hit og eitt skritt dit, nå må Venstre landa. Og eg meiner dei har landa der dei høyrer heime: på høgresida i norsk politikk.

Gunnar Kvassheim (V): SV har i innstillingen fremmet forslag som framstilles som betingelser, som forbehold. Det går på minstepris, og det går på anledning til å gi kommunene billige lån. Da skulle en tro, slik Venstre gjorde, at når forbeholdene ikke ble tatt til etterretning, tok man konsekvensen av det og stemte annerledes. SV har her viftet med disse gode målsettingene og visst at det ikke blir flertall for dem, og så stiller de lydig opp bak Arbeiderpartiet og Statkraft for en politikk som betyr at Statkraft står fritt til å bruke pengene sine til å bygge seg opp i gasskraftproduksjon, kjøpe seg inn i utenlandske selskap som driver med atomkraftproduksjon osv. Så hvis vi går ett skritt hit og ett skritt dit, går SV en lang tur hit og en lang tur dit.

Jeg er opptatt av å slå fast at det vi gjør i denne saken, er godt i samsvar med Venstres politikk. Vi står fast på konsesjonspolitikken. Vi ønsker ikke å privatisere Statkraft. Det står klart å lese i innstillingen at vi ikke ønsker å privatisere Statkraft, og jeg har forsikret Langeland ved en rekke anledninger at vi også står fast ved konsesjonsloven, som er nøye koblet til Venstres historie. Vi ønsker nasjonal kontroll over disse ressursene, og det har vi bestemmelser i dag som er med på å sikre. Det som er alternativet til Statkraft, slik vi ser det, er å lage noen robuste regionale aktører med fylkeskommuner og kommuner som dominerende eiere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Aud Blattmann (A): I proposisjonen inviteres Stortinget som eiere til å tilføre nødvendig kapitalinnskudd mv. i Statkraft. Det er som eiere vi skal ta stilling i denne saken, og jeg sier det slik fordi jeg har følt at det kan være vikarierende motiver i en sak som denne. Men det er vel ikke bare en følelse heller. Stavanger-avisene har vært ganske vonbrotne fordi rogalandsrepresentantene i behandlingen av denne saken ikke har kunnet være til større hjelp for sitt eget energiverk.

Staten som eier må regelmessig vurdere kapitalsituasjonen i selskaper hvor staten er hel- eller deleier, og det er viktig at slike vurderinger kan foretas på et rent forretningsmessig grunnlag. Statlig eierskap bør ikke forvaltes slik at det svekker selskapenes utviklingsmuligheter. Som eier skal staten derfor vurdere investeringene ved å ta stilling til innskuddskapitalens størrelse, fastsettelse av utbyttepolitikken og stille krav til egenkapitalen.

Jeg er glad for at et flertall av eierne, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, ønsker å tilføre Statkraft 6 milliarder kr i innskuddskapital og støtter utvidelsen av låne- og garantirammen med 10 milliarder kr. Dette vil gi selskapet gode muligheter for videre utvikling og drift. Ved å tilføre Statkraft kapital legges det til rette for fortsatt betydelig offentlig eierskap over norsk vannkraft i en situasjon hvor kommuner og fylkeskommuner selger seg ut.

Kristelig Folkeparti ønsker kapitalutvidelsen og økning i lånerammen, men reduserer beløpene til henholdsvis 4 milliarder kr og 8 milliarder kr. Det må være lov å spørre seg hvorfor – hvis ikke svaret er at man ønsker å redusere selskapets utviklingsmuligheter.

Staten har flere roller når den sitter som eier i forretningsdrift. Staten er lovgiver, som fastsetter viktige rammevilkår for selskapene bl.a. gjennom den alminnelige markedslovgivningen, selskapslovgivningen og skattelovgivningen. I mange tilfeller er staten også konsesjonsmyndighet, for kraftnæringen gjelder dette hjemfalls- og konsesjonslovgivningen. Her må selskapene iverksette sine strategier i henhold til vedtatte retningslinjer som skal ivareta andre av statens hensyn. Det er derfor en viktig utfordring for myndighetene å holde orden på de ulike rollene – ellers blir det statlige eierskapet en hemsko for selskapene.

Det går fram av innstillingen at de som går imot en slik tilførsel av eierkapital som Regjeringen har foreslått – og det gjelder da i stor grad Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – i all hovedsak begrunner dette med konkurransemessige forhold. Dette er utvilsomt en sammenblanding av statens roller. Dersom Statkraft også hadde hatt private eiere, slik som Høyre og Fremskrittspartiet foreslår, ville en slik sammenblanding neppe vært særlig gangbar.

Venstre står alene og går i sine merknader inn for å gripe direkte inn i konkurranseregelverket i dette konkrete tilfellet. Alminnelig ryddighet, sånn jeg ser det, tilsier at det overlates til konkurransemyndighetene å forvalte konkurranseregelverket. Etter Regjeringens forslag skal Konkurransetilsynet på vanlig måte vurdere de konkrete oppkjøpene som Statkraft gjør i markedet. Det er svært viktig at både regjering og storting holder tunga rett i munnen når staten skal ivareta flere hensyn og spille ulike roller. For en lang rekke selskaper innen flere bransjer vil det være meget alvorlig om det statlige eierskapet på et slikt grunnlag bringes i miskreditt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker spesielt de negative konsekvensene av at Statkraft får en dominerende stilling i det norske markedet, noe som etter deres mening vil undergrave konkurransen. Det må være tillatt å stille seg spørsmålet om et delprivatisert Statkraft som ønsket å foreta ytterligere oppkjøp i Norge, ville fått en mindre dominerende posisjon i energimarkedet enn et heleid statlig Statkraft, og videre om det ville være mulig i et eventuelt delprivatisert Statkraft, slik Høyre ønsker det, å bruke konkurranseelementet og konkurransemessige forhold som et argument for å gå imot kapitalutvidelse.

Jeg er derfor ikke i tvil, det er Statkraft som heleid statlig selskap man ønsker å angripe, og begrense selskapets muligheter til videre utvikling. Argumentasjonen holder rett og slett ikke dersom vi samtidig skal holde orden på statens roller og holde oss til det saken gjelder i dag. Her er det eieren som skal handle.

Det ville være uheldig om en slik framgangsmåte for et svekket Statkraft skulle få gjennomslag. Derfor er det bra at flertallet i denne saken på en ryddig måte holder statens ulike roller fra hverandre. At det har vært vikarierende argumenter for enkelte partiers stillingtaken i denne saken, beskrives greit i Stavanger Aftenblad: at seks stortingsrepresentanter i energi- og miljøkomiteen ikke kunne hjelpe.

Nei, la meg uttrykke tilfredshet med at i hvert fall noen partier har vært i stand til å skille snørr og bart i denne saken!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Høie (H): Innledningsvis vil jeg si at jeg reagerer en del på de hentydningene som representanten Blattmann kommer med. Det er nettopp det som representanten Blattmann tar opp avslutningsvis, nemlig statens ulike roller som eier, som kanskje burde ha bekymret også Arbeiderpartiet noe mer.

Det som i alle fall har vært mitt utgangspunkt i denne saken, er behovet for å se at det utvikler seg alternative, større selskaper til Statkraft. Det er det muligheter for i tre områder, slik det er i dag. Det er i Stavanger-området med Lyse Energi, i Sør-Trøndelag-området, og det er i Oslo-området med Viken Energi. Disse tre områdene har selskaper som har potensial til å bli et alternativ til Statkraft. Når en da tar opp bekymringen for at Stortinget gir Statkraft så mye kapital at en kan hindre utviklingen av alternativer, mener jeg det er et redelig standpunkt som man ikke behøver å angripe med de hentydningene som Blattmann her kommer med.

Jeg vil ellers peke på en sak som vi har hatt til behandling tidligere i dag, nemlig delprivatisering av Statoil, der flertallet – inkludert Blattmann – uttaler følgende:

«Flertallet mener at dagens eierstruktur i Statoil er problematisk. For det første har staten en rekke oppgaver utover å være eier. Når staten både er eier, lovgiver, kontrollør og skatteinnkrever, kan det oppstå rollekonflikter. Dernest hindrer dagens eierstruktur at selskapet eksponeres for samme markedsmessige overvåking som konkurrentene.»

Disse innvendingene burde også Blattmann hatt med seg i denne saken, og jeg vil spørre representanten Blattmann om hun ikke ser en del paralleller her.

Aud Blattmann (A): Først til dette ønsket fra noen om at andre kommunale og fylkeskommunale verk skal kunne kjøpe seg opp, og redselen for at Statkraft skal bli for dominerende i markedet.

Jeg forutsetter at konkurransemyndighetene skal vurdere hvor dominerende Statkraft blir ved neste oppkjøp. Det er deres rolle. Og jeg kan jo da stille representanten Høie spørsmålet: Hvis flertallet i Stortinget hadde gjort som Høyre ville, og som Venstre gjorde, nemlig å si at vi ikke ønsker å tilføre denne kapitalen hvis ikke dette kan komme inn under 50 pst. av eierskapet – eller gått imot totalt – hvor mye konkurranse ville det da vært om salg av Agder Energi, hvis Statkraft i dette tilfellet måtte trekke sitt tilbud? Da ble det i hvert fall ikke noen konkurranse.

Så til dette med rollene. Ja, derfor understreket jeg ganske sterkt at her gjelder det å holde tungen rett i munnen, og jeg tror at statsråd Akselsen svarte ganske greit på det spørsmålet da det bli stilt i Stortingets sal nå under behandlingen av Statoil-saken.

Øyvind Vaksdal (Frp): Vi har tidligere i dag behandlet delprivatisering og børsnotering av Statoil, som også representanten Høie var inne på. I den saken viste Arbeiderpartiet at de hadde sett lyset og kunne tenke både nytt og konstruktivt. I denne saken ser vi dessverre en helt annen side av Arbeiderpartiet enn det vi så i den forrige saken. Her kommer de gammelsosialistiske ideene igjen opp til overflaten der statlig styring og kontroll er det aller viktigste. Om konkurransen forsvinner og strømprisene øker, spiller tydeligvis ingen rolle for Arbeiderpartiet.

Jeg vil derfor spørre representanten Blattmann: Når skal Arbeiderpartiet ta innover seg at flere og flere i dag sliter med å få betalt en stadig høyere strømregning? Og hva vil Arbeiderpartiet eventuelt gjøre for å begrense de varslede økningene i strømprisene?

Aud Blattmann (A): Fremskrittspartiets stillingtagen og holdning i denne saken forbauser meg overhodet ikke. Jeg har i grunnen stor respekt for et parti som klarer å holde noen linjer i politikken, og vi har jo aldri vært i tvil om hva Fremskrittspartiet vil: De vil ikke ha statlige selskaper i det hele tatt.

Så til dette med hvem som så lyset eller ikke så lyset. Det kan en jo diskutere, men i så tilfelle er det mange som ikke har sett lyset, for det er et stort flertall i denne salen som ønsker å beholde Statkraft som et heleid statlig selskap.

Når det gjelder strømprisene, er det mange ting som for så vidt påvirker prisene, men jeg vil ikke tro at Statkraft i et nordisk marked med den makten de har i dag, kan påvirke prisene i noen særlig grad. Til det er konkurransen både fra de andre skandinaviske landene og fra Nord-Europa altfor stor. Så jeg må si at argumentet om at Statkrafts oppkjøp og en monopolsituasjon vil påvirke prisdannelsen i Norge, det har jeg ingen tro på.

Gunnar Kvassheim (V): Det er nok riktig at flertallet ikke har sett Lyse i denne saken.

Det blir antydet at en del representanter, og jeg forstår også undertegnede, har en skjult agenda i denne saken. Det vil jeg bestemt avvise. Jeg legger ikke skjul på at jeg syns det er spennende planer som Agder og Lyse har, og jeg er faktisk tilhenger av at en kunne få til en løsning ved en fusjon. Men det er vel også helt utenkelig å blande en konkret sak inn i forbindelse med behandlingen her i dag. Derfor har vi ikke gjort det, og derfor står Statkraft fritt til å velge hvilke selskaper de vil by på, selv om de får en ramme for sin egen virksomhet. Da kan de selge seg ut et annet sted, f.eks. i Sverige.

Mitt spørsmål til Arbeiderpartiets representant er om hun ikke ser at når en aktør blir totalt dominerende i et marked, slik Statkraft vil bli hvis de gjennomfører sine oppkjøpsplaner, kommer en i en markedsposisjon som gjør at en kan få påvirkning på prisene og holde dem oppe på en annen måte enn dersom det er konkurranse?

Og når det gjelder den advarselen som er kommet fra Statistisk sentralbyrå og Konkurransetilsynet på generelt grunnlag, syns ikke Arbeiderpartiet at det er rimelig at vi som eiere og politikkskapere på dette området også har anledning til å ta dette innover oss, selv om det var spørsmålet om tilførsel av kapital til Statkraft som var temaet da vi startet behandlingen?

Aud Blattmann (A): Jeg snakket ikke om å se Lyse, jeg mente lyset. Og jeg tror det er mange som har sett lyset i denne saken. Jeg har en haug med avisutklipp – fra Stavanger Aftenblad, flere fra Aftenposten og ett fra Dagens Næringsliv i dag.

I Stavanger Aftenblad av 4. april, den dagen vi avgav saken, sier de:

«Fritt fram for nye Statkraft-oppkjøp»

Det er overskriften. Og videre:

«Rogaland har seks stortingsrepresentanter i energikomiteen. Det hjelper ikke Lyse Energi.»

Nei, i denne saken er det ikke Lyse Energi og dens utvikling vi skal diskutere, det er faktisk Statkraft, og at vi som eiere skal foreta oss noe. Det er det viktig for meg å understreke. Og faktisk mener jeg at det har betydning at Statkraft kan være en tilbyder i denne saken, og at ikke ett fylkeskommunalt selskap skal stå som den eneste tilbyderen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg må ærlig si at dette er en vanskelig sak. I alle kommentarer jeg har gitt i forkant av denne saken, har jeg sagt at Statkraft trenger kapitaltilførsel for å kunne delta med tyngde og kraft i det internasjonale og stadig mer liberaliserte kraftmarkedet. Kristelig Folkeparti ønsker Statkraft som et ledende nordeuropeisk energiselskap. Norge er en energinasjon, ikke bare en petroleumsnasjon. Da må vi også legge til rette for at vi har aktører på energimarkedet som kan tåle en tøff internasjonal konkurranse. Da kan man heller ikke bare være lilleputt. Dette viktige hensynet må ivaretas. Samtidig må det balanseres opp mot hensynet til regionale norske aktører og tendenser i retning av en monopolisering i det norske kraftmarkedet. Fra Kristelig Folkepartis side har jeg sagt i kommentarene at det vil være viktig å finne en balanse mellom disse to hensynene. Og det mener vi fortsatt. Det er også bakgrunnen for den linjen vi har lagt oss på i denne innstillingen.

I utgangspunktet regnet jeg med at økt tilførsel av kapital for anvendelse primært i det internasjonale kraftmarkedet ville være en god løsning for Statkraft, og jeg antok at det lå slike planer klare. Så hadde jeg også et lite håp om at det forelå alternative virkemidler i så henseende som ikke innebar instruksjon fra statsråd i denne type saker. Men så kom proposisjonen, og både fra Regjeringen og fra Statkraft får vi høre at konkurransekraften ikke kan opparbeides primært i utlandet, men må ha sin basis i større styrke på hjemmebane. Statkraft er for lite i internasjonal sammenheng.

Samtidig foreligger ingen andre styringsvirkemidler i forhold til foretakets disposisjoner enn instruksjon. Statkraft opererer nå, som vi alle vet, på forretningsmessige betingelser. Dette – som vi kan like eller mislike – er nedfelt i foretakets formålsparagraf og legger grunnlaget for dets disposisjoner. Stortinget har, også med Kristelig Folkepartis støtte, for lengst fratatt seg selv og statsråden styringsretten i forhold til forretningsmessige disposisjoner. Føringer fra Stortinget i retning begrensning av oppkjøp i Norge og større oppkjøp i utlandet, som Kristelig Folkeparti ville vært positive til, ville enten måtte medføre instruksjon fra statsråden i strid med de retningslinjene Statkraft opererer etter, eller ha liten mening. Kristelig Folkeparti er ikke rede til å bryte med de prinsipper Stortinget har trukket opp for Statkraft og reversere den linje man har lagt seg på i forhold til statlige selskaper generelt. Vi ønsker å føre en konsistent linje. Og føringer som har liten verdi, hadde vi liten lyst til å komme med.

For Kristelig Folkeparti var derfor den eneste gjenværende mulighet å redusere omfanget av kapitaltilførsel i forhold til Regjeringens forslag, både når det gjelder egenkapital og når det gjelder låne- og garantiramme. Etter vår vurdering er dette den mest ryddige måten å håndtere denne saken på. Det gir Statkraft en solid kapitaløkning, men samtidig mindre spillerom, og hensynet til regionale aktører i det norske markedet kan bedre ivaretas. Vi har søkt råd hos eksperter som kjenner markedet, og har etter nøye vurdering kommet til at en reduksjon av kapitaltilførselen i forhold til Regjeringens forslag på 4 milliarder kr ville være fornuftig. Dette innebærer at Statkraft kan gjennomføre oppkjøp i det norske markedet, men av et mindre omfang enn det en i utgangspunktet har lagt opp til. Dette innebærer dermed også at andre aktører vil ha muligheten til å bygge seg sterkere opp.

Et underliggende og viktig hensyn i denne saken er selvsagt også at vi verken ønsker å bidra til å sette fart i en privatiseringsdebatt i forhold til Statkraft eller å bidra til utenlandske oppkjøp i større omfang på det norske markedet. Fra Kristelig Folkepartis side er det viktig at foretaket og dets kraftreserver og produksjonskapasitet forblir på statlige og for en stor del nasjonale hender. Dette har også medført en viss forsiktighet i tilnærming fra Kristelig Folkepartis side. Her skiller vi også åpenbart lag med Høyre og Fremskrittspartiet som ønsker en privatisering.

Etter Kristelig Folkepartis vurdering ville det også være et nederlag for energinasjonen Norge om vårt største kraftselskap ikke vil klare å hevde seg i internasjonal konkurranse.

Hvorfor kan vi så likevel i utgangspunktet ikke støtte Regjeringens opplegg? Jeg tror innstillingen taler for seg selv. Vi ønsker å styrke Statkraft som selskap, og vi legger opp til det. Etter vår vurdering er det likevel et poeng også å fokusere på utviklingen i det norske markedet. Til tross for integreringen av det nordiske kraftmarkedet og liberaliseringen av det internasjonale energimarkedet er det etter vår vurdering fremdeles grunnlag for å se på utviklingen i det norske kraftmarkedet særskilt. Dette gjør åpenbart også Konkurransetilsynet når de i sin beslutning av 14. desember 2000 sier:

«Konkurransetilsynet frykter at Statkraft er i ferd med å få kontroll over en så betydelig andel av den regulerbare produksjonen at markedsmakt kan utøves i Sør-Norge.»

Når Konkurransetilsynet kan operere med vurderinger i forhold til markedet i Sør-Norge, må Stortinget også kunne foreta egne vurderinger i forhold til det norske kraftmarkedet og ikke bare vise til det nordiske og internasjonale energimarkedet.

Det er etter Kristelig Folkepartis vurdering viktig med mangfold og konkurranse på det norske markedet. Bare noen få selskaper har mulighet til å kunne bygge seg opp til slike tyngre regionale og uavhengige selskaper med offentlig eierskap. Disse bør få muligheten. Den kan nok bli atskillig mindre dersom Statkraft tilføres hele den foreslåtte kapital og kan gjennomføre alle sine oppkjøpsplaner. Dette er bakgrunnen for vårt alternative forslag.

Selv om vi støtter en relativt omfattende kapitaltilførsel til Statkraft med vårt opplegg, finner vi også grunn til å advare mot at foretaket blir for dominerende på det norske markedet. Dersom alle Statkrafts planer blir gjennomført, kan foretaket direkte og indirekte komme til å sitte på opp til 60 pst. av den norske kraftproduksjonen. Derfor ber Kristelig Folkeparti og andre partier om at Konkurransetilsynet følger situasjonen meget nøye. Tilsynets vurdering av Statkrafts kjøp av aksjer i Vestfold Kraft AS og Skiensfjordens kommunale kraftselskap og uttalelser i mediene de siste dagene tyder på det. Det er bra. Og det er nødvendig.

Fra Kristelig Folkepartis side ser vi en sammenheng mellom hva Regjeringen nå foreslår, og det som signaliseres for 2004. Dette ser ut til å være en totrinnsrakett. Og jeg kan allerede nå signalisere at vi kommer til å følge utviklingen på kraftmarkedet meget nøye. Vi vil også forholde oss kritisk til nye forslag om kapitaltilførsel. Her vil utviklingen i det norske energimarkedet og Statkrafts egne disposisjoner nasjonalt og internasjonalt være avgjørende. Når det nå ser ut til at det blir flertall for Regjeringens forslag, må vi i mellomtiden sette vår lit til at Konkurransetilsynet gjør jobben sin. Det er bare tilsynet som har myndighet til å gripe inn mot erverv etter konkurranseloven § 3 – 11. Men det må altså etter loven skje i enkeltsaker og på grunnlag av konkrete vurderinger, ikke på grunnlag av generelle selskapsstrategier eller generelle markedsmessige vurderinger.

I denne saken har Kristelig Folkeparti ikke kunnet finne noen fullgod løsning. Vi har ikke hatt virkemidler til vår disposisjon som etter vår vurdering kunne anvendes for å oppnå akkurat det vi ønsker. Dette har også gjenspeilt seg i stortingsgruppens behandlinger av denne saken. Vår intensjon har imidlertid hele tiden vært å finne en balanse mellom hensynet til et sterkt og handlekraftig Statkraft i det internasjonale markedet på den ene siden og hensynet til regionale selskaper som kan vokse seg sterke i det norske markedet, på den andre.

Forslagene nr. 2 og 3, som vi fremmer, ivaretar dette hensynet så langt det er mulig – og innenfor de rammer for Statkraft som vi i dag opererer under. Etter min vurdering ville det være et bedre alternativ å legge opp til denne linjen enn Regjeringens forslag, og et bedre alternativ enn å gå imot hele forslaget om kapitaltilførsel.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 2 og 3 fra Kristelig Folkeparti i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hilde Frafjord Johnson har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hallgeir H. Langeland (SV): I denne saka er det interessant å følgja sentrumsalternativet som prosjekt, vil eg seia. Ein har altså Venstre, som er i lomma på Høgre og Framstegspartiet, ein har Senterpartiet, som står saman med Arbeidarpartiet og SV, og så har ein Kristeleg Folkeparti, som er forvirra, og som ikkje heilt veit kva dei skal velja. Då vel dei å gå sin eigen veg, og det er den eg har litt vondt for å forstå. Ein kan gjerne snakka mykje om at ein ikkje ønskjer at Statkraft skal ha slik styrke i forhold til regionale selskap, og ein kan gjerne snakka om at dei ikkje treng å ha slik styrke som Arbeidarpartiet og SV og Senterpartiet går inn for i europeisk samanheng – men det blir liksom litt midt imellom alt. Så eg ønskjer ei betre forklaring på kvifor Kristeleg Folkeparti har tatt på seg denne litt merkverdige rolla – i lause lufta, for å seia det sånn.

Så til det som eg trur Hilde Frafjord Johnson er førebudd på, nemleg dette med miljøvilkår. Frafjord Johnson har sjølv sete i regjering og valt ikkje å legga fram retningslinjer for bruk av oljefondet. Det har ført til at Noreg har gjort ein del investeringar som etter mi meining iallfall burde uroa Kristeleg Folkeparti, men eg må jo innrømma at det har vore rimeleg stille i forhold til den kritikken som SV har reist her. Men kvifor vil ikkje Kristeleg Folkeparti vera med og gje nokre føringar for Statkraft sine oppkjøp når det gjeld Kyoto og klimaproblematikken, eller når det gjeld forholdet til atomkraftverk? Eg forstår ikkje heilt at det ikkje skal vera mogleg å bruka den styringsretten som ein i realiteten har.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Til det første spørsmålet til representanten Langeland: Hvem som er i lomma på hvem, kan en jo spørre om, men det virker jo som om SV og Senterpartiet har landet pent i lomma på Arbeiderpartiet i denne saken. Og det er nok i hvert fall Arbeiderpartiet glad for.

Når man så ikke ønsker å lande helt i lomma, men ønsker å legge noen føringer som innebærer at det faktisk blir mer rom også for regionale aktører, har man med de prinsippene som er trukket opp av Stortinget i denne sal, egentlig kun ett alternativ igjen, og det er å redusere omfanget av kapitaltilførsel, fordi man ikke lenger har muligheten til å bruke instruksjonsretten. Og Langeland må gjerne si at sentrumsposisjoner er å lande i løse lufta – det kan man si som et fløyparti på venstre side – men det er altså etter min mening en fornuftig sentrumsposisjon som er konsistent i forhold til det vi har sagt i Stortinget før, og som ikke bryter med de prinsippene vi har lagt opp for Statkrafts rolle.

Da kan jeg med det samme svare på spørsmål nr. 2, som har med akkurat det samme å gjøre, nemlig at forretningsmessige betingelser har Statkraft frihet til – ut fra formålsparagrafen og ut fra de prinsippene Stortinget har trukket opp – å foreta selv. Det betyr at det å legge miljøføringer i forhold til Statkraft blir vanskelig. Da må man gjøre om på de prinsippene og bryte med dem. I innstillingen har vi sagt at vi ikke vil gjøre det i denne saken, og det innebærer også at vi ikke vil gjøre det i de saker som Langeland refererer til.

Når det er sagt, vil jeg si at vi har en annen situasjon når det gjelder oljefondet. Oljefondet er ikke noe foretak, og det er fullt mulig for oss å legge retningslinjer for investeringene når de praktiske verktøyene er på plass. Jeg kan i hvert fall love Langeland at i forhold til det Dokument nr. 8-forslag som SV har fremmet, vil Kristelig Folkeparti jobbe aktivt med å finne gode løsninger – man har nå kommet lenger enn før med hensyn til verktøyene. Jeg tror vi kan se med spenning fram til behandlingen av akkurat det forslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Bent Høie (H): Dagen i dag har vært historisk for en del av energisektoren, nemlig petroleumssektoren. Statoil er blitt delprivatisert på tross av at få partier ønsket dette for bare kort tid tilbake.

Det bakgrunnsteppet som tegnes av Regjeringen som begrunnelse for å delprivatisere Statoil, er nesten identisk med det bakgrunnsteppet som trekkes opp i denne saken. Det dreier seg om et statsselskap som ikke lenger er et redskap i energipolitikken, men som er et fokusert forretningsmessig foretak i et konkurranseutsatt marked.

På formiddagsmøtet var Arbeiderpartiets løsning å gå inn for delprivatisering av Statoil. Nå, på kveldsmøtet, er løsningen å tilføre Statkraft 6 milliarder kr av skattebetalernes penger samt å gi selskapet garantier for å leke seg i markedet med ytterligere 10 milliarder kr. Jeg er overbevist om at neste gang Stortinget behandler en stor sak knyttet til Statkraft, er det delprivatisering – etter initiativ fra styret og den nye ledelsen – som står på dagsordenen.

Som ung og uerfaren representant lurer jeg på hvorfor ikke flertallet i denne sal av og til kan være i stand til å peke ut kursen selv, til selv å ta initiativ til de riktige løsningene. De fleste her vet at dette kommer til å bli resultatet til slutt, men hvorfor skal da styret i selskapet ha gleden av å få legge de første premissene i saken? Det kan virke som om Arbeiderpartiet er avhengig av en anbefaling fra styret i de statlige selskaper før de selv kan ta styringen.

Jeg vil også trekke en annen parallell fra petroleumsnæringen. Stortinget er opptatt av at det skal være to norskbaserte sterke oljemiljøer. Dette begrunnes ikke minst i behovet for konkurranse, en konkurranse som skal sikre at en har to sterke kompetansemiljøer som brynes opp mot hverandre til samfunnets beste.

Statkraft er etter Høyres oppfatning i ferd med å få en for dominerende posisjon i det norske markedet gjennom direkte og indirekte eierskap. I løpet av 2001 kan Statkraft gjennom direkte og indirekte eierskap komme til å sitte med innflytelse i anslagsvis 60 pst. av den norske kraftproduksjonen. Da er det etter Høyres oppfatning riktig å vurdere om vi er i ferd med å få en utvikling som går på tvers av hensikten med det frie kraftmarkedet, nemlig å sikre kundene strøm til optimal pris.

Norge var i forkant med den nye energiloven. En lyktes med å gjøre noe som EU i dag strir med, nettopp fordi en hadde mange konkurrerende miljøer. Nå er vi i kveld i ferd med å posisjonere oss inn i den vanskelige situasjon EU er i. Vi får et konkurrerende energimarked gjennom å etablere for dominerende aktører.

I etterkant av komiteens behandling har det kommet fram at både Statistisk sentralbyrå og Konkurransetilsynet deler denne bekymringen. Jeg siterer forsker Tor Arnt Johnsen i SSB:

«Hvis man har få produsenter så vil disse lettere kunne manipulere prisen, og det er veldig vanskelig å avdekke hva prisen faktisk skulle ha vært dersom konkurransen hadde fungert.»

I Norge er det nå flere faktorer som drar i retning av en høy elektrisitetspris, noe som Regjeringen har redegjort for i sin stortingsmelding om vannkraft og kraftbalansen. Noen av disse faktorene er resultatet av en villet politikk, slik som den høye elavgiften og den nye enøkavgiften som ble vedtatt før påske, og i dag behandler en altså en sak som ytterligere kan forsterke denne utviklingen.

Det er faktisk myndighetenes ansvar også å sikre at det er et tilstrekkelig antall konkurrerende produsenter, både i forhold til prisen og i forhold til å ha konkurrerende kompetansemiljøer.

Som et paradoks til Regjeringens stortingsmelding om kraftbalansen sier Bill Schjelderup, adm. dir. i Bergen Energi:

«Magasinfyllingen i dag er helt uinteressant i sammenligning med 16 milliarder til Statkraft. Det vil ha langsiktig, permanent påvirkning på prisutviklingen i Norge. Det er ingen diskusjon.»

Et annet paradoks i forhold til denne meldingen er at i saken om Statkraft legger Regjeringen vekt på det nordiske markedet, mens i saken om kraftbalansen trekker en fram de problemene som en har i forhold til kapasitet til overføring av kraft mellom de nordiske landene. Dette trekker også Konkurransetilsynet fram i forhold til saken om Skiensfjordens kraftlag og Vestfold kraftlag. Der opererer en med et sørnorsk marked.

Hele denne saken viser hvilken dobbeltrolle staten kommer i når en er eneeier hos den største aktør, samtidig som en har ansvaret for å ivareta forbrukernes og samfunnets interesser.

Med dette tar jeg opp Høyre og Fremskrittspartiets fellesforslag, forslag nr. 1.

Presidenten: Representanten Høie har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Aud Blattmann (A): Høyres politikk når det gjelder statlige selskaper, er godt kjent. Det har ikke forbauset meg i det hele tatt at man ønsker en delprivatisering av Statkraft. Men det jeg ikke skjønner, er at man denne gangen gjemmer seg bak Konkurransetilsynet og faren for å bli for monopolistisk. Jeg stilte i mitt innlegg spørsmålet om et delprivatisert Statkraft som ønsker å foreta ytterligere oppkjøp i Norge, ville få en mindre dominerende posisjon enn et heleid Statkraft. Jeg skulle ønske at Bent Høie kunne forklare meg dette.

Så til slutt konkurransemessige forhold. Det er og må være slik at Konkurransetilsynet må gå inn når de enkelte oppkjøp er foretatt, og vurdere hvorvidt oppkjøpene fører til større monopolisering eller ikke. Det er konkurransemyndighetene som må ordne opp i dette.

Men jeg skulle ønske at representanten Bent Høie kunne forklare meg hva som er forskjellen på «en dominerende rolle» enten det er et heleid statlig selskap, eller det er et delvis statlig selskap.

Bent Høie (H): På det spørsmålet vil jeg svare at det faktisk er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Høyre går helt klart i saken inn for å delprivatisere selskapet. Det mener vi er riktig, og det er – som Aud Blattmann sier – ingen overraskelse for noen. Samtidig ser vi også at selskapet er i ferd med å nå en posisjon som gjør at vi får et godt tilleggsargument for også denne gangen, som heller ikke er noen overraskelse for Blattmann, å stemme imot å tilføre Statkraft ny kapital. Det har vært Høyres posisjon lenge. Dette gir gode tilleggsargumenter for den posisjonen.

Vi som sitter i denne sal, har faktisk også et primæransvar for forbrukerne ute, som er i ferd med å bli rimelig lei av å betale den høye kraftprisen som nå utvikler seg. Regjeringen har selv vist at den utviklingen kommer til å fortsette hvis en viderefører denne politikken. Da er det feil nå å gjøre grep, før en har tenkt igjennom denne situasjonen, som ytterligere presser elprisene opp.

Bror Yngve Rahm (KrF): Høyre har i innstillingen tatt til orde for en delprivatisering av Statkraft, og avviser med det forslaget om kapitaltilførsel og utvidede låne- og garantirammer til selskapet. Det er et standpunkt som ikke overrasker, og som jeg vil gi uttrykk for respekt i forhold til. Det er en klar stillingtagen, som Høyre ganske riktig har stått for relativt lenge. For Kristelig Folkepartis del representerer vår holdning i denne saken en etter vår oppfatning fornuftig mellomløsning, hvor vi på den ene side ser behovet for å ha et sterkt Statkraft, og vi ønsker et sterkt Statkraft, samtidig som vi legger begrensninger i forhold til de oppkjøpsmuligheter selskapet skal ha. Derfor ligger det også inne i vårt forslag reduserte overføringer på til sammen 4 milliarder kr, noe som ville satt klare begrensninger for hvor store og hvor dominerende Statkraft kunne bli på det norske markedet.

Det som imidlertid skjer, er at utviklingen i kraftmarkedet, kanskje ikke minst internasjonalt, går veldig fort. Det skjer skifte i eierstrukturer og sammenslåinger over en lav sko, og i mellomtiden blir Statkraft sittende mer eller mindre på gjerdet og iaktta en prosess som vi selv ikke har muligheter til i det hele tatt å ta del i. Det vil på sikt selvfølgelig føre til konsekvenser for Statkrafts situasjon, ikke minst internasjonalt. Hvis Høyres linje hadde fått flertall og målsettingen med delprivatisering skulle ligge til grunn, ville det være en prosess som tok lang tid, og i mellomtiden går altså tiden, og endringene skjer uavhengig av hvorvidt Statkraft kan være med eller ikke. Ville det ikke også sett med Høyres øyne være naturlig at Statkraft i denne perioden iallfall fikk noe kraft i form av kapital til å være med og kjøpe seg litt opp, og ikke komme helt i etterhånd i et marked som går så veldig fort i retning av større fusjoner og privatiseringer?

Bent Høie (H): Det er jo nettopp den situasjonen som representanten Rahm her beskriver, som gjør det nødvendig å stoppe opp. For hvis en deler Høyres og for så vidt også Venstres bekymring – en bekymring som, ettersom jeg forstår, Kristelig Folkeparti også deler – for at Statkraft kan få en for dominerende rolle, er det kanskje på tide å si nei og stoppe opp og tenke seg om. Hele hensikten da en liberaliserte energimarkedet i Norge, var nemlig å få en sunn konkurranse, som på den ene siden bidrog til lavere priser, og på den andre siden forhindret at en foretok ulønnsomme investeringer. Hvis en viderefører en politikk som går ut på å gi Statkraft den kapitalen som de vil ha, er en i ferd med å posisjonere seg tilbake igjen i den tidligere situasjonen, og det ønsker ikke Høyre.

Aud Blattmann (A): Representanten Bent Høie unngikk elegant å svare på det spørsmålet jeg stilte ham, og derfor gjør jeg det ganske direkte nå: I en konkurransesituasjon – hvis det er konkurransen man er redd for – hva er forskjellen på oppkjøp fra et delprivatisert Statkraft og et heleid statlig Statkraft?

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Bent Høie (H): Som jeg har prøvd å redegjøre for et par ganger, er det helt åpenbart at hvis Statkraft i dag hadde vært et delprivatisert selskap, hadde jeg som representant for myndighetene håpet at Konkurransetilsynet hadde grepet inn for å forhindre at de skulle få en for dominerende posisjon. Nå er vi i en situasjon der vi også sitter med et annet redskap, nemlig muligheten for å stoppe en kapitaltilførsel for å hindre denne utviklingen, og for å gi noe tid i forhold til å få en omlegging også på dette området. Beskrivelsen av denne situasjonen har jo Aud Blattmann selv vært med på i forhold til innstillingen om Statoil, nemlig statens ulike roller, og det er nå på tide å få ryddet opp i dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Vaksdal (Frp): Det har over en tid foregått en restrukturering av kraftnæringen i Norge, og mye av det vi har sett i kjølvannet av det, har vært positivt. Det er imidlertid viktig å få avklart hvilken rolle Statkraft skal spille i en slik omstruktureringsprosess. Jeg synes det er bra at en samlet komite står bak kravet om å få en egen sak til Stortinget med gjennomgang av utviklingen for Statkraft som foretak og i kraftnæringen for øvrig.

At Statkraft har ambisjoner om å være et ledende nordeuropeisk energiselskap med spisskompetanse innen vannkraft, er for så vidt vel og bra. Men Statkrafts stadig mer dominerende rolle i det norske markedet vil etter vårt syn kunne undergrave prinsippene om fri konkurranse. Dette kan også undergrave de viktige prinsippene ved dereguleringen av markedet som lå til grunn da energiloven ble revidert tidlig på 1990-tallet.

Det er etter vårt syn betenkelig at Statkraft gjennom oppkjøp har skaffet seg posisjoner som gir foretaket vesentlig innflytelse både direkte og indirekte. Dersom alle planlagte oppkjøp blir gjennomført, kan Statkraft gjennom direkte og indirekte eierskap sitte med innflytelse over 60 pst. av norsk kraftproduksjon innen kort tid. Vi vil på det sterkeste advare mot en slik utvikling i retning av et Statkraft-monopol, noe som kan bli resultatet av den kapitaltilførselen vi i dag behandler. Dette vil helt klart svekke konkurransen i markedet, og til syvende og sist er det forbrukerne som må betale regningen for dette. Med de siste dagers prognoser om utviklingen i strømprisene er det helt klart at dette er gal vei å gå. Som om ikke dette er nok, er det klart at Statkraft vil trenge ytterligere kapitaltilførsel på 8 milliarder kr om få år for å gjennomføre sine planer.

Jeg har stor forståelse for Statkrafts ønske om og behov for finansiell handlefrihet. Dette kan imidlertid oppnås på andre måter enn å tilføre friske penger fra statskassen. Statkraft kan hente penger i markedet. Regjeringen bør derfor etter mitt skjønn snarest forberede en sak om delprivatisering og børsnotering av Statkraft, slik at de på denne måten kan få den finansielle handlefrihet. Jeg synes det er ganske utrolig at samme dag som Stortinget vedtar en delprivatisering og børsnotering av Statoil, går man i denne saken stikk motsatt vei.

Og i tillegg til å bruke 6 milliarder friske skatte- og avgiftskroner, som flertallet vil, risikerer vi å få økte strømpriser til forbruker som følge av svekket konkurranse. Fremskrittspartiet vil selvfølgelig ikke være med på dette. Vi vil stemme imot både forslaget om å tilføre ny innskuddskapital på 6 milliarder kr og fullmakten om å øke låne- og garantirammen med inntil 10 milliarder kr.

Jeg vil bare avslutningsvis anbefale forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om delprivatisering og børsnotering av Statkraft, og samtidig minne om at foretaket pr. i dag er landets nest største netteier, og at kapital også kan innhentes ved realisering av dette.

John Dale (Sp): I og for seg er det uproblematisk at eit selskap heilt ut er eigd av staten. Det er fyrst når staten oppfører seg som inkompetent eigar det er grunn til å kjenna uro. Ei slik vurdering har relevans for alle statsselskap, og i særleg grad for viktige aktørar som Statoil og Statkraft. Difor vil Senterpartiet i denne saka medverka til at den statlege eigarskapen vert teken på alvor, framfor å føra ein debatt om privatisering, slik Høgre og Framstegspartiet i alle fall delvis legg opp til.

Kva interesser skal Stortinget vareta som eigar av Statkraft? Det er lett å svara på. Eit samla storting ynskjer at Statkraft skal vera eit leiande nordeuropeisk energiselskap med spisskompetanse innan vasskraft. Ein solid basis i Noreg er ei viktig plattform for gjennomføringa av ei slik målsetjing. Dessutan bør Statkraft sterkt medverka til forvalting av offentleg kapital og til å sikra norsk offentleg eigarskap. Bak denne politiske føringa står eit solid fleirtal – Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV.

For å kunna gjennomføra dei nemnde oppgåvene treng Statkraft å verta tilført så vel ny innskotskapital som auka låne- og garantirammer. Eit solid stortingsfleirtal er også einig i det. Jamvel Høgre og Framstegspartiet meiner Statkraft treng meir kapital – rett nok skal det skje via delprivatisering og børsnotering.

På ein slik bakgrunn kan me undra oss over at St.prp. nr. 51 har vekt oppstuss. Eg las ei svær overskrift i Klassekampen, der pengeoverføringa vart omtala som ei gåvepakke til Statkraft. Avisa, som elles er kjend for å unngå å bruka useriøse overskrifter, skapte her eit inntrykk som etter mi meining er feilaktig. Som kjent finst det store mengder offentleg kapital, og stadig meir vert plassert i utlandet. Alternative plasseringar er difor høgst velkomne, særleg dersom dei stimulerer til industri- og teknologiutvikling. Statkraft kan kanalisera offentleg kapital inn i energimarknaden, og er i så måte eit nyttig og godt instrument.

Så registrerer me ei viss uro over at Statkraft kan utvikla seg til å verta det Høgre, Framstegspartiet og Venstre omtalar som eit reelt Statkraft-monopol. Det er sjølvsagt viktig at marknaden fungerer, at straumprisar vert påverka av konkurranse. Men det ligg slett ikkje i korta at Statkraft etter å ha fått sine tiltrengte pengar vil kunna manøvrera seg inn i ein monopolsituasjon. Det vil jo korkje Stortinget eller Konkurransetilsynet tillata. Dessutan opererer kraftprodusentane alt i dag i ein nordisk marknad, og snart i ein endå større samanheng, og ingen kan påstå at Statkraft vil verta ein gigant i det nye landskapet.

Senterpartiet har i alle år oppmuntra kommunane til å halda fast på sine kraftrettar. Lokal eigarskap er eit gode. Senterpartiet har vanlegvis ikkje gått i bresjen for å selja kommunale eigardelar i kraftselskap for å skaffa pengar til kommunekassa. Me har etter evne prøvd å tilføra kommunane pengar på ordinært vis. Denne strategien er framleis aktuell. Men me registerer at lokale eigardelar stadig kjem på sal. Utviklinga har fått eit omfang som verkeleg fortener å bli omtala som omstrukturering av norsk kraftforsyning. Sterke utanlandske interesser posisjonerer seg for å sikra seg tilgang også til kraftproduksjonen. I ein slik situasjon bør me ikkje sitja med hendene i fanget. Statkraft bør handla aktivt for å sikra norsk offentleg eigarskap. Det vil sjølvsagt føra til at selskapet veks, slik at Statkraft om nokre år kan koma til å sitja med 55 pst. av den norske produksjonskapasiteten. Departementet legg til grunn at Konkurransetilsynet vil vurdera dei enkelte oppkjøpa Statkraft gjennomfører i marknaden. Og eg vil seia at det er viktig å sikra at formålet i konkurranselova ikkje vert utfordra.

Den sterke omstruktureringa som no går føre seg innanfor kraftforsyninga, er ei utfordring, ikkje berre for Statkraft, men òg for regionale energiselskap. For eksempel har Lyse Energi ambisjonar om å veksa seg større, og selskapet søkjer samarbeidspartnar i utlandet. Me kan ikkje sjå bort frå at Statkraft og Lyse i konkrete tilfelle blir konkurrentar. Like fullt vil styrking av Statkraft ikkje stå i motstrid til eit ynske om at regionale energiselskap skal kunna veksa og medverka til mangfald i energimarknaden. Selskapa har ulik profil. Statkraft har fyrst og fremst kompetanse på vasskraftproduksjon og engroshandel. Andre selskap har eit anna utgangspunkt og satsar på å utvikla kraftnettet, byggja ut annan infrastruktur, eksempelvis gass og teletenester, og tilby sluttbrukarane ulike produkt og tenester. Konkurranseflata mot Statkraft er altså ikkje så stor som enkelte vil ha det til. Dessutan er det – også sett frå eit regionalt synspunkt – generelt urimeleg å definera Statkraft som ein motstandar. Selskapet er òg ein viktig samarbeidspartnar for regionale kraftselskap, eg nemner eksempelvis BKK. Statkraft kan rekna med støtte i Stortinget for å sikra definerte mål, og ikkje for å driva ein aggressiv oppkjøpspolitikk på sida av dei retningslinene som Stortinget har trekt opp.

Eg vil igjen minna om det eg sa innleiingsvis, at Statkraft treng aktive eigarar som tek konsekvensen av dei målsetjingar som er definerte for selskapet. Senterpartiet støttar Regjeringa sitt forslag om å tilføra selskapet meir midlar. Forslaget er i tråd med den politikken regjeringa Bondevik la til grunn.

Me ser òg på transaksjonen som ei god og interessant plassering av offentleg kapital. Det er eit sjølvstendig argument at Statkraft får ein eigenkapital på rundt 40 pst., slik føresetnaden var då selskapet vart etablert. Dermed skulle grunnlaget vera lagt for ei god utvikling. Ein samla komite ynskjer at departementet neste år skal koma tilbake til Stortinget med informasjon, slik at nasjonalforsamlinga vert halden à jour med utviklinga. Det er eit godt teikn.

Til slutt vil eg visa til den delen av innstillinga som etter mitt syn er mest interessant, fordi me her finn oppsummert viktige prinsipp og konklusjonar som peikar framover. Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV meiner det er styret og leiinga i Statkraft som på forretningsmessig grunnlag skal gjera vedtak om investeringar. Dette fleirtalet meiner det er nødvendig å gje Statkraft auka ressursar for å kunna oppfylla dei målsettingane Stortinget har trekt opp. Fleirtalet viser til at Statkrafts eigarstruktur og heimfalls- og konsesjonslovgjevinga skal liggja fast. Fleirtalet presiserer at Statkrafts oppkjøpspolitikk skal følgja vedtekne retningsliner. Og så står det:

«Ved å tilføre Statkraft kapital legges det til rette for fortsatt betydelig offentlig eierskap over norsk vannkraft i en situasjon hvor kommuner og fylkeskommuner selger seg ut.»

La oss håpa at det norske folket i haust vil sørgja for at denne politikken også får eit solid fleirtal bak seg i den komande stortingsperioden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): Representanten uttrykte begeistring over noen merknader om at konsesjonslovgivning og hjemfall skal ligge fast. Nå får vi se hvor lenge det varer. Jeg tror vi må være åpne for at endringene er så pass store at her kommer forandringene til å tvinge seg frem også i Norge.

Ellers tok representanten avstand fra at de 6 milliarder kr som nå skal brukes av skattebetalernes penger, er en gave til Statkraft. Han understreket at det er god forvaltning og bruk av offentlige midler. Det som er realiteten, er at Statkraft nå kommer til å kjøpe ut kommunene, og kommunene får mer penger som de kan bruke til andre gode formål. Det er ikke slik at staten, gjennom å investere i Statkraft, investerer i ny virksomhet, i ny industriell virksomhet, men man bytter statlig kapital med kommunal kapital, eller omvendt – kommunal kapital med statlig kapital.

Jeg er overrasket over Senterpartiets standpunkt i denne saken. Senterpartiet har tidligere uttrykt skepsis til en linje hvor Statkraft skulle blåses opp for at Statkraft så skal bruke sine muskler i et nordisk og europeisk marked. Senterpartiet har tidligere vært opptatt av konkurranse på hjemmemarkedet. Nå går man med åpne øyne inn i en situasjon hvor Statkraft får mulighet til å opparbeide seg markedsmakt, som Konkurransetilsynet advarer meget sterkt imot. Samtidig går man også med åpne øyne inn i en situasjon hvor denne markedsmakt som Statkraft vil kunne tilegne seg, vil føre til økte priser, jf. både Konkurransetilsynet og SSBs vurderinger. Jeg vil spørre representanten om han mener at situasjonen er annerledes, eller om han aksepterer de premissene som SSB og Konkurransetilsynet nå legger til grunn.

John Dale (Sp): Eg kjenner meg sikker på at dersom eg skulle diskutera situasjonen til ei privat bedrift med representanten Sanner, ville me fort verta einige om kva ein god eigarskap ville vera. Eg trur me i det tilfellet fort ville verta einige om at når ei bedrift definerer eit mål, er det i neste omgang viktig å setja inn verkemiddel for å nå det målet. Det er det som er situasjonen for Statkraft. Me har her ei bedrift som er eigd av det offentlege, og så har me regjering og storting som klart har definert det målet Statkraft skal jobba fram mot. I neste omgang vert det spørsmål om å setja inn økonomiske ressursar for å realisera desse målsetjingane. Det er ei haldning som kvar eigar nødvendigvis må ha dersom eigaren skal framstå som seriøs og ta jobben sin alvorleg, som jo er heilt viktig i ein slik situasjon. Men det verkar som om dette er eit vanskeleg poeng å ta for representanten Sanner, for i dette tilfellet snakkar me om ei offentleg bedrift og ikkje ei privat bedrift. Det er det grunn for representanten Sanner til å reflektera litt nærare over, etter mi oppfatning.

Så registrerer eg at representanten Sanner med hud og hår identifiserer seg med overskrifta i Klassekampen som eg viste til, der det stod noko om at desse pengane som vert løyvde til Statkraft, er ei gåvepakke. Eg vil gjenta at det er ikkje ei gåvepakke. Det handlar ikkje om skattebetalarane sine pengar, men det er ei god pengeplassering, kapitalplassering av offentlege midlar i ein kraftsektor der det er behov for investeringar.

Jan Tore Sanner (H): Det kan da ikke være noen tvil om at det er skattebetalernes penger John Dale nå benytter seg av. 6 milliarder kr skal vi i dag bevilge av skattebetalernes penger for at Statkraft skal kunne kjøpe kraftselskap land og strand rundt. Hva får skattebetalerne tilbake? Jo, ifølge Konkurransetilsynet og SSB, høyere pris.

Her er vi inne i en klassisk blanding av roller. Jeg er enig med representanten John Dale i at det er klart at en eier vil ha ambisjoner på vegne av sitt selskap. Men staten har også en annen rolle, og det er å sørge for effektiv konkurranse til fordel for forbrukerne. Det er nettopp derfor staten bør selge seg ned også i Statkraft, for å redusere denne rollekonflikten mellom på den ene siden eierskapsrollen og på den andre siden reguleringsrollen, og reguleringsrollen er viktig av hensyn til forbrukerne. Derfor er jeg heller ikke enig i at vi fort vil komme til enighet om at dette ville være en fornuftig strategi hvis det var en privat bedrift, for Høyre er like skeptisk til private monopoler som det vi er til offentlige monopoler. Derfor er vi opptatt av at man i større grad skal skille mellom eierskaps- og kontrollrollen. Staten skal regulere, staten skal kontrollere markedet. Så bør eierskapet i størst mulig grad være privat. Da unngår vi den rollekonflikten som staten er oppe i her – på den ene siden ambisjonene som eier og på den andre siden reguleringsrollen, spørsmålet om konkurranse.

John Dale (Sp): Vi står her oppe i ein situasjon der det er snakk om å velja mellom to alternativ. Det eine er å følgja Høgres veg, å delprivatisera selskapet og skaffa inn kapitalen via marknaden. Det andre er å gjera det vedtaket som vi tilrår skal bli gjort i dag, nemleg å tilføra Statoil pengane via offentlege budsjett. Men i begge tilfella vil vi stå framfor selskap som vil møta nøyaktig den same utfordringa vis-à-vis konkurransereglane. Eg vil gjenta det poenget som representanten Aud Blattmann førte fram i ein tidlegare replikk: Utfordringa vil vera nøyaktig den same, anten ein vel den eine modellen eller den andre. Men i den situasjonen må vi altså kunne ha tillit til at Konkurransetilsynet fungerer som det skal, og at det til kvar tid er i stand til å vurdera dei enkelte oppkjøpa på ein slik måte at ein kan vera trygg på at konkurranselova vert respektert.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg har lyst til å dvela litt ved det replikkordskiftet som var nå mellom Høgre og Senterpartiet. Eg har ei viss forståing for at Høgre ønskjer å fiska litt i rørt vatn, når ein ser på korleis sentrumspartia i dag liksom har sprikt litt i forskjellige retningar. Når ein òg veit at Høgre er på beilarkurs i forhold til sentrum, har eg litt forståing for at Høgre nå gjer seg endå meir tekkeleg for sentrum, og dei har jo fått god støtte av Venstre i denne saka. Eg forstår då at det er viktig å få det poenget fram i denne debatten òg.

Eg synest likevel at ein overbruker Konkurransetilsynet vel mykje frå Høgres side. Men eg forstår det òg, for dersom ein ønskjer å privatisera Statkraft, er det klart at noko av grunnen til det er at ein nettopp skal ha mange hestar å spela på. Det er dei private som skal driva dette. For Senterpartiet, for Arbeidarpartiet, for SV – spesielt for SV – og for Kristeleg Folkeparti var ein viktig del av forhandlingane i denne saka å slå fast at den offentlege eigarskapen ligg fast. Det vil i klartekst seia det som står på side 2 i innstillinga:

«Dette flertallet viser til at Statkrafts eierstruktur, og hjemfalls- og konsesjonslovgivningen, ligger fast.»

Altså er det eit fleirtal som slår dette fast. Det er klart at med tanke på den førre saka, Statoil-saka, er det godt å vita at iallfall i denne saka er den offentlege eigarskapen sikra.

SV er opptatt av å styrkja den offentlege eigarskapen. Derfor var det heilt nødvendig for oss å vera med i eit fleirtal og få inn dette som ein fleirtalsmerknad. I motsett fall hadde neppe saka i dag fått eit fleirtal.

Med utgangspunkt i at det er ein uforgjengeleg ressurs me snakkar om, er det viktig at det er folkets eigedom, at det ikkje blir privatisert og selt utanlands, slik som eg trur Høgre og Framstegspartiet eigentleg står for når det kjem til stykket – kanskje òg Venstre, utan at eg er heilt sikker på det.

Det var ein ting til som SV var opptatt av i forhandlingane. Det var at me må få ein diskusjon om kva me vil med eigarskapen som me har i Statkraft. Derfor er SV glad for at me har fått inn ein merknad som går på at ein skal ha ein gjennomgang av utviklinga av Statkraft som foretak, og av kraftnæringa elles, i 2002. Då kan ein få ein grundig diskusjon om korleis dette har gått og korleis vegen skal vera vidare.

Bent Høie spekulerte på kvifor me skulle venta på at Statkraft kom med privatiseringsforslag. Det som Senterpartiet, Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti har slått fast, er at ein ikkje skal venta på det, for det skal ikkje komma. Det er det Stortinget nå fortel Statkraft. Når Aftenposten den 20. april i år spekulerer i dette, og styreleiar Vareberg uttaler at ein skal leita etter ei leiing med børskompetanse, kan altså me frå fleirtalets side seia at det er heilt unødvendig. Eigarskapen ligg fast. Det skal vera statleg eigarskap, og då treng me kompetanse for statleg styring av ein statleg eigarskap.

Frå Venstre og Kristeleg Folkeparti blir det snakka ein del om – og det gjeld for så vidt fleire parti – at det er viktig med offentleg eigarskap og regionalt offentleg eigde selskap med slagkraft. Kven var ueinig i det? Det var iallfall ikkje SV, Senterpartiet og Arbeidarpartiet i sine merknader.

Eg og SV ser det slik at problemet er at med den kommuneøkonomien som eit fleirtal her i Stortinget gjev kommunane, kjem dei i ein tvangssituasjon ved at dei må skaffa seg inntekter for å gjera investeringar. Og det er der at det, etter mi meining, berre er SV som har eit grep som ingen andre parti følgjer opp. Så kan dei gjerne seia at dei følgjer det opp når dei vedtek budsjetta og kommuneøkonomien, men eg trur at dersom ein spør kommunane, så får ein til svar at det ikkje er realiteten. Kommunane manglar pengar. Det er noko av det som dette fleirtalet burde gjera noko med.

Derfor foreslår SV at ein for det første skal kunna forlanga ein minstepris ved sal, ein pris som står i samsvar med det å bygga ut ny kraft. Det er etter mi meining kjempefornuftig, men SV står altså aleine om det. Og når det gjeld problemstillinga med omsyn til dette med regional styrke, som Kristeleg Folkeparti, Venstre og fleire er opptekne av, kvifor vil ein ikkje då vera med på eit forslag som går ut på å tilby kommunar billige lån, slik at dei kan syta for å få den regionale styrken gjennom at dei får kapital og lån frå staten? Det ville det jo vera logikk i, men den logikken følgjer altså ikkje bl.a. Venstre og Kristeleg Folkeparti opp. Og då heng ikkje dette heilt på greip.

Nå kunne SV i denne saka meldt seg ut og sagt nei, me vil ikkje vera med på noko, me vil ikkje vera med på denne utvidinga av dette lånet, for me får ikkje gjennom alle våre forslag. Men me vel altså å vera med ikkje minst på grunn av dette med garantien for at Statkraft framleis skal vera statleg eigd.

Eg må likevel problematisera dette litt, og det går veldig mykje på sentrumspartia sitt forhold til miljø. Sentrumspartia er stadig vekk på banen og snakkar om viktige verdiar, dei snakkar om at det er viktig å satsa på miljø, og det er viktig å gjera noko med klimaproblema. Ja, det er SV heilt einig i. Men når det då kjem til det konkrete, er ein altså ikkje villig til å koma med styringssignal eller legga føringar på dei statlege selskapa. Då vil ein ikkje gå saman med SV og seia at Statkraft ikkje skal investera i selskap som opptrer i strid med Kyoto-avtalen, eller som ikkje vil fasa ut atomkraft. Det vil ein ikkje vera med på. Ein vil altså ikkje ha ein aktiv eigarskap med ei målsetting, ein vil berre la dei operera som ein vanleg rå kapitalist.

SV meiner at når ein opererer med statlege pengar, anten det er i oljefondet eller i Statkraft, sånn som dei gjer nå, bør ein legga føringar på investeringane som gjer at ein faktisk bringar verda i meir riktig retning – i dette tilfellet på miljøsektoren.

Eg konstaterer at når det gjeld sentrumspartia og denne problemstillinga, seier ein altså ja, ein vil gjerne ha eit betre miljø, ja, ein vil gjerne gjera noko i forhold til klimaproblema, ja, ein er imot atomkraftverk, men ein skal altså investera i det ute i Europa. Eg har problem med å forstå dette, eg synest dette liknar litt på dobbeltmoral.

SV er, som sagt, for ein sterk offentleg eigarskap. Me har ingenting imot sterke offentleg eigde regionale aktørar og å legga til rette for det i vår politikk.

Med dette tek eg opp SV sine forslag.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bent Høie (H): Det virker som om representanten Langeland mener at dagens vedtak skal stå som en mur rundt Statkraft og sikre dem mot privatisering. Da vil jeg minne representanten Langeland om at flertallet her også mente at det var behov for tre oljemiljøer i Norge, helt til styret i Hydro mente noe annet. Jeg vil også minne representanten Langeland om at flertallet i dette hus mente at det var nødvendig med et heleid statlig oljeselskap, helt til styret i Statoil mente noe annet. Og grunnen til at flertallet da snudde, var at virkeligheten innhentet flertallet.

Jeg har ikke ambisjoner om at virkeligheten skal innhente representanten Langeland, men jeg tror ikke det er lenge før også Statkraft kommer og ber om å bli delprivatisert. Det bør de iallfall gjøre etter å ha hørt debatten i dag.

Men la oss nå snu problemstillingen litt på hodet. Hva om Statkraft hadde vært et privat selskap som var i ferd med å få den markedsposisjon som de nå har? Da hadde Langeland, for å si det billedlig, ligget oppunder taket i forhold til protester på vegne av folk med bekymring for utviklingen i markedet. Nå gir han dem en gavepakke og sier: Fortsett med den utviklingen! Og det betyr at heller ikke i denne saken er SV opptatt av vanlige folks vilkår og vanlige folks strømregning, men heller opptatt av de statlige selskapenes ve og vel.

Hallgeir H. Langeland (SV): Ja, verklegheita til Bent Høie kan sjå mørk ut, og den kan sjå lys ut. I dag har ho tydelegvis eit lyst preg over seg. Iallfall gjev replikken hans uttrykk for det. Men verkelegheitsoppfatninga til Høgre tek eg med ei klype salt, og eg tek også med ei stor klype salt den omsorga ein har for forbrukaren, kjøparen av straum.

Så kan ein seia at Høgre er imot alle avgifter og mot omtrent alt i forhold til å forsøka å styra ting i riktig retning. Det er nettopp det ein har høve til dersom ein vil, i forhold til statleg eigarskap og i forhold til den styringsmoglegheita som ligg i denne salen. Ein kan faktisk vedta høgare avgifter og lågare avgifter. Det kan ein gjera dersom ein vil. Ein kan òg, men det vil jo ikkje Høgre, styrkja den offentlege eigarskapen lokalt f.eks. ved at kommunane kan få ein økonomi som dei kan overleva av. Det vil ikkje Høgre. Høgre gjev kommunane dårleg økonomi. Det einaste enkelte kommunar kan gjera for å skaffa seg pengar, er å selja kraftverka sine. Det er god Høgre-politikk. Så kan ein seia at det tener forbrukaren. Ja, det kan henda at det gjer det av og til, men totalt sett tener Høgre-politikk marknadskreftene. Når marknaden går opp, går prisen opp, og då er det forbrukaren som skal betala. Då er det slik i Høgre sitt samfunn at den som har mykje pengar, kan klara seg, mens andre som ikkje har den økonomien som Høgre-folk har, får det monaleg verre og må streva for å klara kvardagen. Men dei forbrukarane som slit i kvardagen, er ikkje spesielt interessante for Høgre, heller ikkje i denne saka.

Gunnar Kvassheim (V): SV er bekymret for at sentrumspartiene ikke vil være med og gi miljøsignaler som skal legge føringer for Statkrafts investeringer. Jeg er mer bekymret over at SV gir Statkraft mange milliarder som gjør at de kan opptre i strid med de føringene Langeland ønsker å legge. For realiteten er at et selskap som har ambisjoner om å ekspandere òg i det europeiske markedet, vil måtte forholde seg til selskaper som både produserer kullkraft, atomkraft og gasskraft. Det verktøyet de nå har, har de fått bl.a. med hjelp fra SV. Så er det grunn til å spørre om dette er en illustrasjon på det ambisjonsnivå SV har når de skal forholde seg til Arbeiderpartiets drømmeforhold i regjering, altså at en skal ha anledning til å si hva man mener, for så lojalt å stemme med på arbeiderpartiferden med lydige stemmer.

Statkraft er i ferd med å bli totalt dominerende i Norge, og en legger ikke skjul på at det er en målsetting. Det er en del av en langsiktig strategi hvor solid base i Norge skal være grunnlag for ekspansjon i Europa. Hvis en skal ha mulighet til å komme med inngrep i forhold til store europeiske aktører, enten ved oppkjøp eller ved fusjon, vil det være snakk om titalls milliarder kroner. Det er mulig at SV ønsker å bidra med titalls milliarder kroner, men det kommer ikke et flertall i denne sal til å gjøre. Det vil bli åpningen for den privatisering som sterke krefter i Statkraft ønsker. Det som skjer, er at Statkraft kasserer inn én etappe i sin strategi, og SV vil bli husket som en nyttig medspiller. Tilbake i det norske markedet står en uten andre robuste aktører.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg prøvde i mitt innlegg å klargjera det som SV har fått gjennomslag for i forhandlingar med Arbeidarpartiet. Ei sentral sak for SV, men som ikkje er det for Høgre «light» eller for Venstre, er eigarskapsproblematikk. Det at ein kan sikra og behalda ting i offentleg eige, er eit svært sentralt punkt for ein sosialist. Det er riktig at dersom det var opp til SV, ville ein òg fått vedtatt fleire styringssignal enn det ein nå får. Eg tar til etterretning at her må me gjera ein betre jobb i neste omgang, til hausten, dersom det skulle bli ei aktuell problemstilling i forhold til regjeringsforhandlingar, som Kvassheim var inne på.

Eg trur at noko av det svake ved Venstre sin argumentasjon er at ein ønskjer sterke regionale selskap, men ein ønskjer ikkje å medverka til at kommunane får ein økonomi til å ha slike selskap – altså blir Venstre sin argumentasjon hol. Det blir eigentleg ein argumentasjon for å trekka inn utanlandske aktørar, slik som ein veit Lyse skal gjera for å skaffa seg pengar.

Det er riktig at SV og Venstre er to forskjellige parti. Eg synest at Venstre nå plasserer seg veldig mykje opp mot Petersen og Høgre. Det håper eg veljarane ser og tar til etterretning.

Jan Tore Sanner (H): Representanten Hallgeir Langeland besvarte spørsmålet fra Bent Høie med å ta seg en lang joggetur. Spørsmålet fra Bent Høie var ganske enkelt: På hvilken side står SV? Er de på forbrukernes side, eller er det av hensyn til statsselskapet Statkraft at SV nå vil bruke 6 milliarder av skattebetalernes penger? For det er ikke slik at vi er nødt til å bevilge 6 milliarder for å sikre at kraftselskapene skal gå ut av offentlig eie. Realiteten er at man bruker 6 milliarder av skattebetalernes penger for at kraftselskapene skal gå fra kommunalt til statlig eie. Det er det som er realiteten. Alternativet står ikke nødvendigvis mellom offentlig og privat, men mellom kommunalt og statlig. Det som derfor er realiteten, er at SV, gjennom å bruke 6 milliarder av skattebetalernes penger, gir Statkraft økt markedsmakt. Hvis det er det som er poenget, bør man også si det.

Spørsmålet fra Bent Høie om hvordan SV ville ha håndtert situasjonen hvis det var et privat selskap vi her hadde stått overfor, ble heller ikke besvart. Høyre har en prinsipiell holdning her som gjelder både offentlige og private selskaper. Vi ønsker konkurranse, vi ønsker mangfold, vi er opptatt av forbrukerne. Men jeg tror at Bent Høie har rett i at hadde det vært et privat selskap som var i ferd med å oppnå den markedsmakt som Statkraft er i ferd med å få, da ville det ikke vært måte på hvordan dette selskapet ville tynt vanlige folk. Men når det er et statlig selskap, så går man inn i en situasjon med åpne øyne, en situasjon Konkurransetilsynet og SSB advarer mot, en situasjon hvor prisen til forbrukere vil gå opp.

Hallgeir H. Langeland (SV): La meg starta med å innrømma at eg er ein slett joggar, men eg er ein god lagspelar – på fotballag. Og det er mitt utgangspunkt i denne saka òg. Når det er mogleg å få til eit godt resultat og vinna ein kamp om den offentlege eigarskapen, så vil eg gjerne vera med på det laget. Og det er altså SV i denne saka.

Så får det eit rart skjær når Høgre spør om kva side SV står på – forbrukarane eller Statkraft si side. Ja så menn går det an å skapa motsetningar! Men kven er forbrukarane då? Kven er Statkraft eigentleg? Det er det norske folk som eig Statkraft. Sanner kan òg gjennom sin posisjon her vera med og styra den bedrifta til forbrukarane sin fordel dersom han ønskjer det. Men det er ikkje det det er snakk om her. Interessene til Høgre og Jan Tore Sanner er først og fremst – som tidlegare i dag – å syta for at ein brukar konsulentar og rådgjevarar for 1 milliard kr for å privatisera eit statleg eigd selskap, det er å syta for at aksjemarknaden og kursen går som eit olja lyn, sånn at dei som har aksjar, får noko igjen – det er Høgre-politikk! Då synest eg at det blir søkt å snakka om kven det er SV tenkjer på – Statkraft eller forbrukaren – når ein veit at det som ligg Høgre sitt hjarte nærast, er marknaden og aksjespekulanten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Olav Akselsen: Kraftmarknaden i Europa er i total endring. Det blir færre og større selskap. Konkurransen blir hardare. Spørsmålet er: Skal energinasjonen Noreg òg ha eit selskap som kan hevda seg i denne konkurransen, eller skal det overlatast fullt og heilt til utlendingar?

Store delar av Kraft-Noreg er til sals. Norske kommunar vil ut av kraftbransjen. Spørsmålet er: Skal det òg vera eit norsk selskap med i konkurransen om å kjøpa desse kraftverka, eller skal den norske kraftmarknaden overlatast til dei store internasjonale, pengesterke energigigantane?

Dei endringane som skjer i den europeiske marknaden, vil ikkje stoppa opp fordi om Statkraft ikkje får ta del. Dei norske kraftselskapa som i dag er til sals, vil òg vera til sals sjølv om Statkraft ikkje får økonomi til å kjøpa dei. Det er med andre ord ikkje Statkraft sin finansielle situasjon som avgjer utviklinga korkje i den norske kraftmarknaden eller i den europeiske.

Regjeringa ønskjer eit handlekraftig offentleg eigd norsk kraftselskap i den aukande internasjonale konkurransen. Statkraft kan medverka til å sikra at me enno har ein vesentleg offentleg eigarskap i kraftnæringa i Noreg. Strategien om å satsa på Statkraft er ikkje ny. Eg kan derfor gjera den førre regjeringa sine ord til mine. I statsbudsjettet for 2000 seier den:

«Norge kan stå overfor en periode med økt omstrukturering i norsk kraftforsyning. Statkraft bør kunne bidra sterkt til forvaltningen av offentlig kapital, sikre norsk offentlig eierskap og opprettholde vannkraftkompetansen. Videre tilsier forpliktelsene overfor kraftintensiv industri at Statkraft gis tilstrekkelig styrke.»

Arbeidarpartiet og SV støtta den førre Regjeringa i at det var viktig å ha eit sterkt Statkraft for å møta den nye situasjonen i kraftmarknaden. Eg må innrømma at eg er overraska over at enkelte parti som stod bak den førre regjeringa, i dag ikkje stiller seg bak den politikken dei sjølve var med på å utforma.

Statkraft tek sikte på å styrkja sin posisjon i marknaden gjennom å fokusera på kjerneverksemda, ein prosess som starta i 1996. Statkraft har ein sterk posisjon innan drift av vasskraftverk og disponering av energi. I tillegg har føretaket bygd opp mykje erfaring og kompetanse innan engroshandel med kraft. Eg meiner at strategien til Statkraft er rett i forhold til føretaket sin posisjon og utviklinga i næringa.

Med dei raske endringane som no skjer i kraftnæringa, er finansiell handlefridom ein heilt sentral konkurransefaktor. Den finansielle stillinga til Statkraft gjer at føretaket ikkje kan gjera større investeringar på mange år dersom ikkje eigenkapitalen blir styrkt og låneramma auka.

Sjølv om kraftprisane har vore låge i mange år, viser uavhengige verdivurderingar at Statkraft har hatt god avkasting. Det er god grunn til å tru at Regjeringa sitt forslag vil leggja til rette for auka avkasting og auka verdi for føretaket.

Statkraft reknar med å investera om lag 55 milliardar kr over ein sjuårsperiode. Sjølv om hovudstrategien går ut på at oppkjøp av produksjonskapasitet først og fremst vil skje i Noreg, er ikkje kjøp i andre europeiske land utenkjeleg. Statkraft har gjort vesentlege investeringar i det svenske selskapet Sydkraft.

Statkraft ønskjer primært å kjøpa produksjonsanlegg. Dei kommunale og fylkeskommunale eigarane har derimot i stor grad selt ut eigardelar i vertikalt integrerte selskap, som omfattar både produksjon, nett og sluttbrukarverksemd.

Nett- og sluttbrukarverksemd ligg utanfor Statkraft si kjerneverksemd, og det vil derfor vera aktuelt for føretaket å revurdera sine eigarposisjonar i nett- og sluttbrukarverksemd seinare.

Statkraft kan koma opp i ein marknadsdel i Noreg innan produksjon på omtrent 55 pst. om nokre år. Sjølv om denne marknadsdelen er vesentleg, vil det framleis vera rom for andre norske aktørar. I denne samanhengen vil eg peika på den pågåande dereguleringa av kraftnæringa i Europa. Dersom Statkraft gjennomfører strategien sin, vil føretaket sin marknadsdel i Norden innan produksjon bli om lag 17–19 pst. om nokre år. Til samanlikning har Vattenfall om lag 20 pst. av produksjonskapasiteten i den nordiske marknaden i dag.

Eg har lagt merke til at det i kjølvatnet av denne saka har blitt ein diskusjon om Konkurransetilsynet si rolle. Lat meg derfor gjera det heilt klart: Konkurransetilsynet har ikkje som oppgåve å vurdera om staten som eigar bør tilføra Statkraft meir kapital. Konkurransetilsynet si rolle er å vurdera konkrete oppkjøp i forhold til konkurranselova. Det vil seia at tilsynet først har ei oppgåve når Statkraft brukar den kapitalen dei er blitt tilført. Konkurransetilsynet er ikkje forbigått i arbeidet med denne saka. I proposisjonen blir det gjort heilt klart at det er Konkurransetilsynet si oppgåve å gripa inn mot bedriftserverv dersom tilsynet meiner at vedkomande erverv vil føra til, eller forsterkar, ei vesentleg avgrensing av konkurransen i samsvar med konkurranslova § 3-11. At Konkurransetilsynet ikkje har uttalt seg om saka på førehand, sikrar at tilsynet kan føreta ei uavhengig vurdering når konkrete saker ligg føre, basert på situasjonen på det tidspunktet. Det er ikkje mogleg å føreta ei fornuftig vurdering av dette i forkant, basert på Statkraft si strategibeskriving.

Enkelte har òg hevda at eit styrkt Statkraft vil føra til auka prisar til sluttbrukarane. Lat meg minna om kva som styrer pris til forbrukarane. Straumrekninga som folk betalar, består av tre delar: kraftpris, nettleige og avgifter. Storleiken på avgiftene blir bestemt i denne salen. Statkraft er i svært liten grad involvert i nettverksemd. Kraftprisen blir bestemt av forholdet mellom tilbod og etterspurnad i kraftmarknaden. Dersom eit selskap skal kunna påverka prisane, må det ha marknadsmakt. Eg har tidlegare gjort greie for at Konkurransetilsynet har som oppgåve å sjå til at ikkje nokon aktørar får marknadsmakt.

Me har ein felles nordisk kraftmarknad. Utviklinga går i retning av ein felles europeisk kraftmarknad, der nasjonale grenser blir underordna. I ein slik marknad vil ikkje ein aktør kunna påverka prisane så lenge overføringskapasiteten mellom landa er tilstrekkeleg.

Eg vil understreka at Regjeringa har vurdert, og slutta seg til, hovudlinene i Statkraft sin strategi. Føretaket må ha fridom innanfor denne hovudramma. Det er styret i Statkraft sitt ansvar å sjå til at strategien blir gjennomført på ein forretningsmessig forsvarleg måte. Styret er òg ansvarleg for å revurdera strategien dersom forretningsmessige forhold skulle tilseia det. Når marknaden endrar seg raskt, er det spesielt viktig at eigaren stiller opp for selskapet og gjev det den handlefridomen som trengst for at selskapet skal halda fram med å utvikla seg.

Til slutt vil eg minna om at innskot av kapital ikkje er ei løyving, men ei pengeplassering. Alternativet for staten er å plassera desse pengane – gjennom oljefondet – i utanlandske selskap. Eg meiner det er rett å bruka delar av den finansielle handlefridomen Noreg no har, til å utvikla norske selskap og til verdiskaping i Noreg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Først vil jeg henlede statsrådens oppmerksomhet på en viktig fellesmerknad i komiteinnstillingen, der en ber departementet «i løpet av 2002 om å komme tilbake til Stortinget med gjennomgang av utviklingen for Statkraft som foretak og i kraftnæringen for øvrig». Det er svært viktig, og da kan vi også få vite hvordan denne pengeplasseringen er blitt forvaltet, og hva som har vært konsekvensene på det norske markedet. For Kristelig Folkeparti er det viktig at dette ikke blir et lite kapittel i en liten budsjettproposisjon, men at det blir et skikkelig dokument som vi kan drøfte ordentlig, og som forhåpentligvis blir en stortingsmelding. Jeg ber statsråden kommentere dette.

For det andre vil jeg vise til en komitemerknad fra flertallet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, der det står:

«Flertallet mener derfor at fokusering på Statkrafts andel av den norske produksjonskapasitet er mindre relevant.»

Det er uttrykket «mindre relevant» jeg gjerne vil utfordre statsråden på, fordi andre deler av norske myndigheter, dvs. Konkurransetilsynet – og vi har flittig sitert dem i dag – sier de frykter at Statkraft er i ferd med å få kontroll over en så betydelig andel av reguleringen av produksjonen at markedsmakt kan utøves i Sør-Norge. Også Statistisk sentralbyrå har representanter som har uttrykt tilsvarende bekymring. Og da er mitt spørsmål til statsråden: Er statsråden selv også bekymret? Mener man at man har funnet en riktig dosering i forhold til kapitaltilførsel til Statkraft, eller mener statsråden, i likhet med sine partifeller i Stortinget, at dette er en problemstilling som er «mindre relevant»? Det ville være interessant. Da er norske myndigheter uenig med seg selv, og jeg håper det ikke er tilfellet.

Statsråd Olav Akselsen: Først: Når det gjeld dette med å få ein gjennomgang av Statkraft, vil eg sjølvsagt medverka til det på eigna vis. Eg må innrømma at eg ikkje har gjort meg opp noka meining om korleis det best skal gjerast, men eg synest det er naturleg at Stortinget får moglegheit til å drøfta det på brei basis. Eg vil gjera det eg kan for å følgja opp ønsket frå komiteen.

Så til spørsmålet om kva som er norske myndigheiter. Norske myndigheiter er så mangt. Ulike myndigheitsorgan har ulike roller å spela. Når det gjeld konkurransespørsmål, har konkurransemyndigheitene svært vide fullmakter. Dei ikkje berre kan, men dei skal reagera dersom marknadsmakt oppstår. Derfor er det slik at om Konkurransetilsynet meiner at konkurransen er trua, så skal tilsynet bruka den myndigheita Konkurransetilsynet har, til å syta for at konkurransen framleis er til stades.

Så er spørsmålet om eg er bekymra. Til det er svaret nei, for eg kjenner meg nokså sikker på at den norske kraftmarknaden er i ferd med å bli historie. Me er allereie i dag del av ein nordisk elbørs. Me veit at det vil bli utbygging av linekapasitet, slik at flaskehalsar forsvinn. Dermed går me i retning av ikkje berre ein nordisk, men ein europeisk kraftmarknad, der prisane ikkje blir bestemte i Noreg, men på denne internasjonale marknaden. Og i denne nye marknaden som me ser konturane av, vil Statkraft vera ein særdeles liten aktør, så faren for marknadsmakt ser eg som svært liten.

Kjell Engebretsen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Bent Høie (H): Statsråden legger i sitt innlegg sterk vekt på Konkurransetilsynets rolle som kontrollør av konkurranseforholdene i Norge. Da regner jeg også med at statsråden har stor tillit til Konkurransetilsynets vurderinger av marked og konkurranseforhold. Denne saken bygger statsråden på et nordisk marked. I sin vurdering av oppkjøpet i Vestfold Kraft og Skiensfjordens kommunale kraftselskap AS sier Konkurransetilsynet følgende:

«Konkurransetilsynet frykter at Statkraft er i ferd med å få kontroll over en så betydelig andel av den regulerbare produksjonen at markedsmakt kan utøves i Sør-Norge.»

Da er det åpenbart at Konkurransetilsynet ikke opererer med et nordisk marked, slik statsråden gjør, men med et marked i Sør-Norge. Konkurransetilsynets informasjonssjef sier videre:

«Vi synes at konsentrasjonen i kraftmarkedet er stor nok fra før. Også når det gjelder stordriftsfordeler, er det minimalt å hente.»

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor har statsråden hentet inn synspunkter og ekspertuttalelser som underbygger påstanden om at Konkurransetilsynet her tar feil, og at en opererer med et nordisk marked? Det er helt åpenbart ut fra de uttalelsene som har kommet fra flere aktører, bl.a. Konkurransetilsynet og Statistisk sentralbyrå, at denne saken vil føre til at kraftprisene vil øke for forbrukerne i Norge.

Statsråden har nettopp også lagt fram en sak som peker på andre faktorer som øker kraftprisene i Norge. Er ikke statsråden bekymret for at den vanlige forbruker begynner å betale en altfor høy pris for å ha det godt og varmt hjemme, noe som er helt nødvendig i et kaldt land som Norge?

Statsråd Olav Akselsen: Eg må innrømma at eg synest det er ein brest i Høgre sin logikk i denne saka, for når ein les merknadene til Høgre, er ikkje Høgre motstandar av at Statkraft skal få pengar til å gjera oppkjøp, men dei meiner at dei pengane skal hentast i marknaden. Det blir ikkje mindre konsentrasjon i marknaden av den grunn.

Sanninga er at om det hadde vore Høgre som hadde bestemt, så hadde me fjerna alle reguleringar på dette området. Konsesjonslova hadde blitt fjerna. For å seia det på ein annan måte: Høgre gjer alt for å leggja til rette for at dei store internasjonale selskapa skal få moglegheit til å koma til Noreg og kjøpa seg opp i norsk kraftbransje. Og eg må innrømma at eg har vanskeleg for å tru at desse store internasjonale selskapa ser på Noreg fordi dei vil ta vare på norske forbrukarar sine interesser, det er heilt andre argument som gjer at Noreg er ein interessant marknad.

Men det er tydeleg at Høgre har for lita tru på sin eigen argumentasjon, og derfor synest det er lettare å argumentera for forbrukarane sine interesser enn å argumentera for det som dei går inn for, nemleg at norsk kraftmarknad skal bli heilt og fullstendig open for dei store utanlandske gigantane.

Så er spørsmålet: Har eg tillit til Konkurransetilsynet? Ja, det har eg. Konkurransetilsynet har vide fullmakter. Konkurransetilsynet skal ikkje berre vurdera, men dei skal faktisk òg setja i verk tiltak dersom konkurransen er trua. Det betyr at om nokon av desse pengane som Statkraft no blir tilført, blir brukte til å gjera eit oppkjøp som Konkurransetilsynet ikkje finn å vera i tråd med norsk konkurranselovgjeving, så skal Konkurransetilsynet stoppa oppkjøpet. Men eg held fast ved at me går i retning av ein meir og meir nordisk og nordeuropeisk marknad på dette området.

Øyvind Vaksdal (Frp): I denne saken er vi invitert av Regjeringen til å støtte en kapitaltilførsel til Statkraft på 6 milliarder kr i tillegg til en økt låne- og garantiramme. Her skal vi altså bruke 6 milliarder friske skatte- og avgiftskroner, og så skal den norske befolkning få økte strømpriser tilbake som takk for hjelpen. Forstå det den som kan! Det er så en kan begynne å lure på om vi lever i et bakvendtland.

I forrige uke ble det offentliggjort en prognose som hevder at vi kan risikere en fordobling av strømprisen allerede i inneværende år. Jeg vil derfor spørre statsråden om han tar alvorlig prognosen fra ICF og for så vidt andre som er kommet med liknende spådommer? Og vil Regjeringen vurdere å senke elavgiften til forbrukerne for å bøte på de store økningene i strømprisen?

Statsråd Olav Akselsen: Det er tydeleg at det er nokon som meiner at dei har funne gode argument gjennom Konkurransetilsynet. Men når det gjeld dei merknadene som Framstegspartiet har i tilknyting til denne saka, vil dei ikkje hindra Statkraft i å veksa, men dei vil hindra staten i å vera med på den veksten. Og det er ikkje slik som ein her hevdar, at det er såkalla «friske skatte- og avgiftskroner». Dette er pengar som staten har, og som i alle høve skal skytast inn i eit selskap. Så er spørsmålet: Skal dei skytast inn i eit norsk selskap såframt det i dag har ei veldig god avkastning på den kapitalen som er skoten inn, og som etter alt å dømma òg vil ha veldig god avkastning på desse pengane i framtida, eller skal ein gjennom oljefondet investera desse pengane i utanlandske selskap? Det er det som er diskusjonen når det gjeld desse pengane, for dei pengane skal i alle høve setjast inn i eit selskap. Spørsmålet er om ein òg skal bruka dei på eit fornuftig vis her i Noreg.

Så er spørsmålet: Har eg tru på desse prognosane som no er lagde fram? Eg har tru på dei prognosane som eg sjølv har presentert for Stortinget. Situasjonen er alvorleg, rett og slett fordi me i løpet av dei siste ti åra – eller for så vidt i løpet av alle åra etter krigen – har hatt ein viss vekst i forbruket, men ikkje tilsvarande vekst i produksjonskapasiteten. Det fører til at me er i ein pressa situasjon. Me har for liten tilgang på kraft i Noreg, me produserer for lite elektrisitet. Det er det som er problemet. Dei prisane som me no har sett, er eit symptom. Eg trur ikkje at spotmarknaden når det gjeld elektrisitet, vil bli lågare, eller for å seia det på ein annan måte: Eg trur ikkje det vil bli meir elektrisitet tilgjengeleg i Noreg sjølv om staten skulle redusera avgiftene på dette området. Tvert imot ville det sannsynlegvis føra til at forbruket blei større.

Gunnar Kvassheim (V): Det kan sikkert diskuteres hvor viktig Konkurransetilsynets synspunkter er i forhold til den saken som vi diskuterer i dag. Men jeg har lyst til å spørre statsråden om hva som er bakgrunnen for at departementet ikke har innarbeidet i den saken som er sendt til Stortinget, en problematisering av Statkrafts posisjon i markedet.

Da dette dokumentet ble laget, var departementet kjent med at Konkurransetilsynet var bekymret over at Statkraft er i ferd med – etter deres eget utsagn – «å få kontroll over en så betydelig andel av den regulerbare produksjonen at markedsmakt kan utøves i Sør-Norge». Ser statsråden at dette er informasjon som kunne være av interesse for Stortinget? Det er et brev til komiteen, med svar på spørsmål, hvor denne uttalelsen fra Konkurransetilsynet omtales, men en unnlater å ta med disse momentene som flere partier i dag har fattet interesse for og tillagt stor vekt. Hva er grunnen til at en unnlot å ta med de opplysningene som mange har opplevd som relativt viktige og til dels oppsiktsvekkende?

Så har jeg lyst til å spørre litt om framtiden. Jeg hadde en prognose når det gjelder Statkraft, at strategien til Statkraft er å bli dominerende – ikke sterkt i Norge, slik som sentrumspartiene formulerer det, men å bli dominerende i Norge – for å bruke den styrken som utgangspunkt for å vokse i det europeiske markedet. Deler statsråden den prognosen? Og mener statsråden at en slik ekspansjon skal skje ved tilførsel av ytterligere et titalls milliarder kroner, eller har han en forventning om at det er privatisering som skal gjøre videre ekspansjon i det europeiske markedet mulig?

Statsråd Olav Akselsen: Eg meiner at det dokumentet som eg har sendt over i tilknyting til denne saka, gjev eit godt grunnlag for å ta avgjerder. Der er det gjort grundig greie for dei utviklingstrekka som ein ser, både i Noreg, i den nordiske og i den europeiske marknaden.

Det me behandlar i dag, er ikkje ei prinsipielt ny sak. Representanten Frafjord Johnson sa tidlegare i dag at dette var den første av ein «totrinnsrakett». Det er ikkje tilfellet. Denne raketten er skoten av for lenge sidan, så det er anten andre eller tredje fase. Det var den førre regjeringa som var med og skaut opp raketten. Eg vil minna om at den strategien som styret i Statkraft har lagt, og som ligg til grunn for desse avgjerdene, blei støtta aktivt av den førre regjeringa. Me gjer no vårt for å støtta den same strategien. Derfor overraskar det meg litt at Venstre prøver å argumentera så pass sterkt mot dette som deira eige parti var med på mens dei sjølve sat med regjeringsmakta.

Det er i dag referert mykje til Konkurransetilsynet. Og det er rett at Konkurransetilsynet har vurdert konkrete saker. Men i desse vurderingane har dei ikkje funne grunnlaget for å setja foten ned, sjølv om dei har eit lovgrunnlag for å gjera det. Det er faktisk slik at dei har funne ut at dei investeringane som er gjorde til no, ikkje har ført til konsentrert marknadsmakt. Eg vil sitera frå Konkurransetilsynet:

«Vi har heller ikke funnet holdepunkter for at potensialet for utøvelse av markedsmakt vil øke i fremtiden med dagens overføringskapasitet.»

Me må òg ha med desse vurderingane frå Konkurransetilsynet si side, sidan dei er blitt gjorde til ein så viktig aktør i denne debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Tore Nordtun (A): Det er en spesiell dag på Stortinget i dag. I formiddagsmøtet hadde vi en ganske stor og etter min oppfatning god debatt om de store olje- og gassrikdommene våre, som vi siden i kveld skal gjøre prinsipielle, meget viktige, fremtidsrettede vedtak om, og nå vi behandler vi den andre viktige ressursen for industrinasjonen Norge som har brakt oss fremover i årtier, nemlig vannkraftressursene våre. Vi er på mange måter eiere av alle disse ressursene, både de to vi behandlet i formiddagsmøtet, og den vi behandler nå i kveldsmøtet.

Vi har i Stortinget tidligere sagt noe om hva vi vil som eiere av Statkraft, hva vi vil bruke Statkraft til. Flertallet har sagt ja til formålsparagrafen for Statkraft, og så har vi i etterkant behandlet Statkraft på den måten at vi har ført en utbyttepolitikk – det har jeg selv også vært med på – som har gjort at Statkraft har veldig få muskler igjen i den retningen. Nå er det en stor debatt om hvordan vi vil at Statkraft skal utvikle seg i det norske markedet slik som situasjonen er der.

Og hva er situasjonen? Den er nesten så uoversiktlig som det går an! Det er en mengde selskaper som ønsker å selge, som ønsker å fusjonere etc. – en veldig uoversiktlig, ustrukturert eier- og produksjonssituasjon på kraftmarkedssiden. Og så fremstiller enkelte her Statkraft som den store, stygge ulven! Men det er jo ingen her i Stortinget som pålegger kommunene eller fylkene å selge til Statkraft. Det er ingen som pålegger dem det. Vi har gitt Statkraft den rollen vi har, for å møte konkurransen, for å sikre norsk, offentlig eierskap, for å opprettholde vannkraftkompetansen vår og for å ivareta forpliktelser overfor kraftkrevende industri. Statkraft skal være en aktiv aktør på det norske marked. Det har vi ønsket, og det må vi stå ved.

Så snakker man om monopol eller ikke monopol. Vi vet jo at eierskapet nå i stor grad ligger i det offentliges hender – ca. 80 pst. Men det er et stort problem i fylkene og i kommunene når de skal gå til sine eiere og spørre om kapital. Ja, tenk på situasjonen i kommunestyret! Da blir den kapitalinnsprøytningen satt opp mot et sykehjem etc. De offentlige eierne er i dag ikke sterke nok til å gjøre den nødvendige oppryddingen på kraftproduksjonsmarkedet som jeg mener er helt nødvendig for å møte utfordringene i fremtiden. Det må vi òg ha med oss, og derfor er det viktig at vi gir Statkraft de musklene som skal til. Markedet må og skal fungere. Vi seier òg nei til et monopol, og dette skal både Stortinget og Konkurransetilsynet være voktere for.

Fra Arbeiderpartiets side ønsker vi et offentlig eierskap, og vi sier helt klart fra at hjemfalls- og konsesjonslovgivningen vår skal ligge fast.

Så blir det sagt at kraftprisen svinger. Ja, kraftprisen svinger alvorlig og har gjort det den siste tiden. Jeg vil understreke at kraftprisen svingte før vi bestemte oss for å gjøre disse vedtakene i dag. Hva var situasjonen på spotprismarkedet i 2000? Jo, gjennomsnittlig var den 10,3 øre pr. kWh. I 2001 er gjennomsnittet ca. 20 øre pr. kWh.

Så sier representanten Vaksdal at vi lever i «et bakvendtland». Ja, det er kanskje slik å forstå for Fremskrittspartiet. De har jo påstått dette i mange år. Det er vel kanskje en del av grunnlaget for deres eksistens. Men jeg vil understreke at disse kraftprisene er et resultat som påvirkes både av tilsig og temperatur og ikke minst av de variable kostnadene i de omkringliggende produksjonslandene som vi er en del av. Dette må vi òg ta innover oss. Jeg tror egentlig at representanten Kvassheim skal ha problemer med å si at kraftprisen vil gå betydelig ned dersom vi i dag stopper kapitaltilførselen til Statkraft.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, se side 2774)