Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 1 time og 10 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 20 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt. Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg av medlemer av Regjeringa.

Vidare blir det gjort framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Bent Høie (H) (ordfører for sakene): Sak nr. 3 er en oppsamling av tre saker som henger sammen, men som også kunne stått på egne ben. De tre sakene er: vannkraftutbyggingen i Saltfjellet–Svartisen-området, fremtiden for vannkraftutbyggingen og en vurdering av kraftbalansen.

Det har gått ca. ti år siden det ble gitt konsesjon for de tre utbyggingene i Saltfjellet–Svartisen-området. Siden den gang har det vært en samfunnsutvikling som gjør at flere partier i større grad vektlegger verdien av områdets naturkvaliteter. Dette var utgangspunktet da representanter for et flertall av partiene i Stortinget engasjerte seg i Beiarn-utbyggingen for å sikre at det ikke ble foretatt en utbygging som i ettertid ville bli oppfattet som et alvorlig feilgrep.

På bakgrunn av dette engasjementet foretok Regjeringen en lang og omfattende vurdering av denne utbyggingen samt utbyggingen i Bjøllåga og Melfjord. Når Regjeringen instruerte Statkraft til å stoppe disse utbyggingene, er dette i samsvar med stortingsflertallets synspunkt.

Dette er utbygginger som har store inngrep i forhold til kraftproduksjonen – så store at det ikke kan forsvares. Når det gjelder Melfjord-utbyggingen, har Høyre og Senterpartiet kommet til en annen konklusjon. Dette bygger for Høyres del på at denne utbyggingen, etter Statkrafts justering, vil ha en mindre negativ innvirkning på naturområdet enn det de to andre utbyggingene vil ha. Samtidig har vi stilt krav om at det foretas nye, supplerende konsekvensutredninger, og at disse eventuelt følges opp med avbøtende tiltak.

Vi kan konstatere at det engasjementet som var rundt Beiarn-utbyggingen, ikke bare reddet disse unike naturområdene i siste sekund, men det førte også til at vi nå får en høyere terskel for nye utbygginger.

For fremtidige generasjoner er det derfor et viktig signal Stortinget gir i dag. Det er av hensyn til de kommende generasjoner Stortinget i dag helt klart markerer at en fra nå av må ha en mer restriktiv holdning til videre vassdragsutbygginger, og at en sier at de aller fleste vassdrag som står igjen, skal forbli urørte.

Dette bygger på erkjennelsen av at de fleste utbyggbare vassdragene allerede er utbygde, og at det er få vassdrag av denne typen igjen. Noen prøver å fremstille det som om hoveddelen av vassdragene i Norge er vernet eller urørt av utbygginger. Men da legger en til grunn at alle vassdrag er like, og det er selvfølgelig ikke riktig. De vassdrag som har et utbyggingspotensial, ligger som regel i områder som er lite berørt av annen aktivitet, og er en del av et helt unikt norsk naturmiljø. Å sikre disse områdene for fremtidige generasjoner har en egenverdi, men vi skal heller ikke se bort fra den verdien som disse områdene representerer for lokalsamfunnet. Norge som reisemål er først å fremst kjent på grunn av vår uberørte natur og vår positive miljøprofil.

I meldingen understreker Regjeringen at den vil legge stor vekt på å holde oppe det eksisterende produksjonsgrunnlaget i forbindelse med revisjon og fornying av reguleringskonsesjoner. Denne målsettingen er komiteen enig i, men velger å understreke at også denne målsettingen må balanseres mot de nye krav til naturmiljø og de endrede samfunnssyn som har medført andre og mer restriktive konsesjonsvilkår enn dem en hadde for opp til 80 år siden. Den nylig behandlede saken om Numedalslågen er et godt eksempel på hvordan de hensiktene kan balanseres mot hverandre.

Når det gjelder opprustning og utvidelse, har komiteen funnet det nødvendig å gjenta den definisjonen som ble gitt i Samlet plan for vassdrag. Innenfor denne definisjonen vil det fortsatt være flere prosjekter som kan la seg realisere uten en betydelig skade for urørt natur. Med en mer restriktiv linje for utbygginger kan det imidlertid bli press for å definere prosjekter inn under disse begrepene. Denne striden har en f.eks. allerede registrert, knyttet til Hattebergvassdraget i Rosendal. I den forbindelse ville det være interessant om statsråden i den kommende debatten kunne gi en orientering om hvordan denne saken nå står, og hvordan fremdriften vil være.

Komiteen er opptatt av at Stortinget ved flere anledninger har uttrykt ønske om at en skal etablere flere mini- og mikrokraftverk, men at det likevel virker som om de som ønsker å etablere disse, møter motstand. Vi er derfor tilfreds med at Regjeringen nå vil foreta en kartlegging av hva som ligger til grunn for dette, og på den bakgrunn foreslå nye tiltak.

Men komiteens flertall velger i tillegg å fokusere på to forhold som er åpenbare, nemlig vurderingen av begrepet «allmenne hensyn» og NVEs føringer når det gjelder middelvannføring. Derfor har komiteens flertall gjentatt den merknaden som komiteen hadde til begrepet «allmenne hensyn» i forbindelse med vannressursloven, og understreker at utbyggerne bør ha større mulighet til å utnytte flomvannet når dette ikke går ut over naturkvaliteten i området.

For øvrig slutter komiteens flertall seg til Regjeringens forslag om å legge om og forenkle saksbehandlingen ved vannkraftsaker.

Den norske energidebatten er ofte preget av at vi har en sterkere tilgang på elektrisitet fra en fornybar kilde enn det de landene som vi vanligvis sammenlikner oss med, har. Dette har ført til at norsk industri og husholdninger har en stor andel elektrisitet som energi. Dette igjen har ført til at vi, etter min oppfatning, får en del «energimyter» i Norge. Disse bygger ofte på at en i den norske debatten setter likhetstegn mellom energi og elektrisitet. Noe av denne debatten var en inne på tidligere i dag i spontanspørretimen.

En av disse mytene er at vi i Norge har en sløsing av energi, noe som ikke er tilfellet. Vi har et energiforbruk i husholdningene som faktisk ligger under det de landene som vi sammenlikner oss med, har. Vi har en stor andel av denne energien knyttet til elektrisitet fra en fornybar kilde, noe som en bør se på med positive øyne. Den andre myten er at vi har en økning i energiforbruket som skyldes sløsing, det er heller ikke tilfellet. Den økningen vi har, skyldes en utvikling av velferdssamfunnet. Når bl.a. dette stortinget vedtar at det skal være enerom på sykehjemmene, har også det konsekvenser for energibruken. Når dette stortinget vedtar å satse på å utvikle IT-næringen, har også det betydning for energiforbruket.

Det er derfor grunn til å understreke at på tross av at Norge importerer elektrisk kraft, så eksporterer vi enorme mengder energi. Vest-Europa er helt avhengig av denne energien. I meldingen er elektrisitet mest i fokus, men jeg regner med at det skyldes at dette ikke er en fullstendig energimelding, men en justering i forhold til den allerede vedtatte meldingen.

I meldingen kan en få inntrykk av at det er et selvstendig poeng at Norge skal være selvforsynt med kraft. Dette er nå rettet opp gjennom at et flertall i komiteen understreker at dette ikke er tilfellet, men at Regjeringen gir et realistisk bilde knyttet til de utfordringene en står overfor med økt forbruk kombinert med en ensidig avhengighet av elektrisitet.

I forhold til energibalansen er uenigheten i hovedsak knyttet til synet på gasskraftverk og vurderingen av etterspørselen. Dette er et tema som er nok belyst i tidligere debatter, men Høyre er fornøyd med at denne meldingen legger til grunn et realistisk syn på mulighetene en har til å begrense forbruket.

Komiteen registrerer at det har vært et misforhold knyttet til beskrivelsen av Enovas oppgaver i meldingen og det vedtaket som er gjort i Stortinget om ansvaret for oppfølgingen av den nasjonale gasstrategien. Jeg regner med at dette er oppstått ved en inkurie, og vil be statsråden bekrefte at Regjeringen vil legge til grunn de vedtak og de signaler som ble gjort i tilknytning til opprettelsen av Enova. Det er dermed klart at hvem som skal ha ansvaret for oppfølgingen av den nasjonale gasstrategien, først vil bli bestemt i forbindelse med stortingsmeldingen om naturgass.

I energimeldingen ble det lagt høye ambisjoner knyttet til vannbåren varme. Skal en nå disse målsetningene, er det etter flertallets syn behov for å få en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme. Dette er også en oppfølging av intensjonen i et Dokument nr. 8-forslag fremmet av SV.

I meldingen er det sterkt fokusert på tørrår, men jeg er overrasket over at tørrårsmagasinene nesten ikke er omtalt i denne sammenhengen. Samfunnet har brukt store ressurser på å bygge opp en sikkerhet knyttet til disse, og det er derfor helt åpenbart at denne ressursen må utnyttes når situasjonen de var bygd for, oppstår.

Komiteens flertall har lagt stor vekt på betydningen av et godt fungerende effektmarked, med positive virkemidler. Dette er både god energipolitikk og god miljøpolitikk. Norge har også en stor mulighet til å ligge i forkant, slik vi gjorde når det gjaldt liberaliseringen av energimarkedet.

Norge er egentlig i en helt unik situasjon, fordi vi har noen få store kraftbrukere i prosessindustrien, samtidig som vi har en stor andel elektrisitet fra en fornybar energikilde. Dette letter også etableringen av et effektmarked betydelig, og gir oss store muligheter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Denne saken har pågått en tid, i alle fall i media og gjennom brevveksling, hvor også Høyre har vært en av underskriverne, spesielt når det gjelder området med Beiarn-vassdraget.

Jeg må si at jeg er svært forundret over Høyres krumspring i mange retninger i denne saken, spesielt når det gjelder Melfjord. Nå krever Høyre nye utredninger, og de er til og med med på følgende forslag sammen med Senterpartiet:

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for utbygging av Melfjord. Før endelig tillatelse gis, må det foretas nødvendige supplerende konsekvensutredninger og eventuelle avbøtende tiltak må iverksettes.»

Dette forslaget går nå Høyre inn for når det gjelder Melfjord. De er samtidig med på en felles komitemerknad om Melfjord, fra alle partiene unntatt Fremskrittspartiet, hvor det står helt til slutt: «I skjønnet ble det lagt til grunn at fiske i Storevatnet blir totalskadet.»

Nå må snart Høyre bestemme seg for hva de vil i Melfjord. Nå ber de i et forslag, som heldigvis ikke vil bli vedtatt her i dag, om at Regjeringen må gå videre med utbygging av Melfjord. Samtidig ber de om en konsekvensutredning på nytt. Det har jo vært et titall konsekvensutredninger. Så sier de videre i en komitemerknad at fiske i Storvatnet vil bli totalskadet. Ja, forstå det den som kan, hvor Høyre vil i denne saken. Her gjør Høyre kun èn ting, og det er å prøve å tekkes sine lokalpolitikere akkurat på dette stedet, og da skal de, som reven, ha en utgang i mange retninger. Her må Høyre finne ut hva de vil, både i vedtak og i hva de sier.

Presidenten: Bent Høie.

Presidenten ber representanten Høie tenkje over om han skal fremme forslaget eller ikkje.

Bent Høie (H): Det skal jeg.

Jeg skal også hjelpe Tore Nordtun med hukommelsen, for den er åpenbart ikke god. Hvis Tore Nordtun husker tilbake, var Høyres engasjement i disse sakene, sammen med andre, rett og slett knyttet til det en her tar opp, nemlig nye konsekvensutredninger. Det gjaldt Beiarn-utbyggingen.

Når det gjelder Melfjord-utbyggingen, har Regjeringen på selvstendig grunnlag foretatt en utredning, og har kommet til den samme konklusjonen som for Beiarn-utbyggingen. På det området er vi uenige med Regjeringen. Og det bør ikke være noen stor overraskelse for representanten Nordtun, for engasjementet vårt var knyttet til nye konsekvensutredninger. Så det har ikke vært noen vingling fram og tilbake, slik representanten Nordtun prøver å framstille det som.

Når det gjelder merknaden som Nordtun viste til, ramser den rett og slett opp de fakta som er knyttet til Melfjord-utbyggingen, og som baserer seg på Statkrafts egen beskrivelse.

Presidenten: Då oppfattar presidenten det slik at Bent Høie har teke opp forslag nr. 3 i innstillinga.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg vil ta opp litt av den samme tråden som representanten Nordtun tok opp i sin replikk til Høie.

Høyre sier i innstillingen veldig lite om fremtidige vannkraftutbygginger generelt, og det forundrer oss at Høyre står sammen med Senterpartiet bak et forslag om å tillate utbygging av Melfjord etter at nødvendige supplerende konsekvensutredninger er foretatt. Derfor vil jeg spørre representanten Høie: Har Høyre problem med å ta standpunkt til hva de skal mene om fremtidige vannkraftutbygginger?

Og videre: Dersom Høyre virkelig ønsker noen fremtid for vannkraften i Norge, hvorfor støtter de ikke da Fremskrittspartiets forslag om utbygging av vassdragene med et noe redusert og mer skånsomt alternativ for Beiarn?

Bent Høie (H): I motsetning til Fremskrittspartiet skiller Høyre klart mellom Beiarn- og Bjøllåga-utbyggingene og Melfjord-utbyggingen. Vi mener at de to førstnevnte utbyggingene har en klart sterkere negativ konsekvens enn det Melfjord-utbyggingen har.

Når det gjelder vår linje i forhold til framtidig vasskraftutbygging, legger vi til grunn at det er en forskjell på Melfjord-utbyggingen, som allerede er godkjent av Stortinget, og en vurdering på helt nytt og fritt grunnlag i forhold til framtidige utbygginger.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gje honnør til saksordføraren for ein god jobb. Han skrytte òg av aksjonen på Saltfjellet, og det vil eg òg slutta meg til, for det har vore ein viktig jobb dei har gjort. Høgre har òg vore viktig i dette, for Høgre var aktiv i prosessen med brevskriving for å få Arbeidarpartiet med på ein instruksjon.

Etter at Høgre var med på dette, har det vore eit landsmøte i Høgre, der ein klart uttaler at ein no skal ha ei meir restriktiv haldning til vidare vasskraftutbygging, altså før me har behandla denne saka. Eg synest det er litt rart at ein først er med og skriv brev til statsråden, så vedtar landsmøtet ei meir restriktiv haldning, og så går ein inn for å vurdera Melfjord. Det blir ein mangel på logikk i det som eg treng ei forklaring på frå representanten frå Høgre.

No var òg representanten Høie inne på dette med myten om sløsing, at Noreg ikkje sløser med energi. Eg synest det er underleg at ein ikkje kan innsjå at Noreg gjer det. Ein innser det jo gjennom det faktumet at Høgre er med på eit forslag frå SV som går ut på å auka energieffektiviteten gjennom å ta i bruk vassboren varme. Høgre er heilt sikkert klar over at det blir sløst med energi i bygningar og hus rundt om i det ganske land. Om me brukar vassboren varme med bruk av styringsteknologi, kunne me spara ganske mykje straum. Altså: Det er stor sløsing, men Høgre påstår nei. Det synest eg òg representanten Høie kunne forklara litt meir, ikkje minst med utgangspunkt i det som Akselsen sa i dag, at me må bruka energien meir effektivt.

Bent Høie (H): Til den første problemstillingen vil jeg si, som jeg også har prøvd å si tidligere i debatten: Brevet til statsråden dreide seg om Beiarn-utbyggingen, og det dreide seg om nye konsekvensutredninger. Vi er fornøyd med at det engasjementet som både flertallet i denne salen og aksjonsgruppen hadde i forhold til det, har ført til stopp i disse energiutbyggingene, og at en nå legger listen høgere. Men det betyr ikke at en ikke kan ha en annen vurdering i forhold til én av disse utbyggingene, som ikke var en del av denne korrespondansen.

Når det gjelder myter, som jeg var inne på i forhold til sløsing av energi, er jo forskjellen den at Høyre, i motsetning til SV, som bygger sin politikk på disse mytene og dermed har en feilslått energipolitikk, bygger sin politikk på den oppfatningen at en i Norge har et betydelig forbedringspotensial i forhold til en effektiv bruk av energien. Det er jo nettopp derfor vi både gjennom denne saken og en sak som skal behandles senere i dag, legger stor vekt på å bruke markedet for å få en bedre og mer effektiv utnyttelse av energien. Men vi er ikke, som SV, villig til å bruke store offentlige midler på å bekjempe noe som er en myte, nemlig at vi er storsløsere av energi. Men at det kan være mer effektiv bruk av energi, er jeg helt enig i.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Bent Hegna (A): Utbyggingen av Saltfjellet/Svartisen har en lang forhistorie, som sakens ordfører har redegjort for. Og det er en sak som har vakt veldig sterke reaksjoner, både fra det politiske miljø og fra verneinteressene. Interessen rundt utbyggingen toppet seg for et års tid siden, da det utviklet seg en lang korrespondanse mellom stortingsrepresentanter fra alle partier, utenom Arbeiderpartiet, og olje- og energiministeren, samtidig som motstanderne av utbyggingen samlet rekkene i kampen mot disse tre prosjektene. Jeg har gått igjennom den ganske omfattende korrespondansen. Jeg må si at det virker ganske åpenbart at det partiene egentlig ønsket i forhold til disse utbyggingene, var at de ble stanset. Og når Arbeiderpartiet etter hvert tok dette til etterretning, og statsminister Stoltenberg gav til kjenne i sin nyttårstale at disse prosjektene skulle skrinlegges, ble beslutningen naturlig nok møtt med applaus fra brevskriverne fra samtlige partier på Stortinget.

Ikke at det er veldig viktig for saken, men et par sitater fra reaksjonene som kom, kan i hvert fall ha en viss underholdningsverdi – særlig siden det er valgår. Vi hilser nyheten om skrinleggingen med glede, uttalte Senterpartiets John Dale til NTB. En klok beslutning av statsministeren, kalte Jan Tore Sanner fra Høyre det, og regnet med stor støtte i Høyres stortingsgruppe. Nå vet vi hvordan det gikk. Ikke nok med det, Øyvind Vaksdal fra Fremskrittspartiet forsikret på telefon fra Kanariøyene at Fremskrittspartiet ikke vil protestere dersom den planlagte utbyggingen av Saltfjellet skrinlegges for godt. Alt dette er uttalelser som kom etter at Regjeringen hadde skrinlagt planene om utbygging. Men, som jeg sa, det er valgår i år, og da er jo alt mulig i politikken – særlig i politikken. For det må jo være begynnende valgkampnerver når de samme partiene nå, når saken er til behandling i Stortinget, gjør araber-flikkflakk og går imot Regjeringen og vil ha utbygging likevel. Høyre og Senterpartiet går nå inn for utbygging, dog bare i Melfjord, men en utbygging, og paradoksalt nok det største av de tre prosjektene. En klok beslutning, kalte Høyre skrinleggingen, og Senterpartiet hilste det med glede. Ja, det er valgår i år!

Fremskrittspartiets talsmann uttalte for noen måneder siden at de ikke ville protestere mot skrinlegging av prosjektene. Nå, noen måneder etterpå, men nærmere valgkampen, vil det samme parti åpne for utbygging av alle tre prosjektene.

Vel, Arbeiderpartiet er fornøyd med at vi får flertall sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og tar konsekvensene av at tidene forandrer seg, og at den mengden kraft vi ville ha fått ut av disse prosjektene, ikke forsvarer inngrepene, og at arbeidet stanses.

Det andre vi behandler i dag, er situasjonen rundt energibalansen i Norge. Det er et tankekors at vi har kommet i den situasjonen at vi nå bruker mer strøm enn det vi er i stand til å produsere. At vannkraft- og energinasjonen Norge er avhengig av å importere strøm fra kontinentet, er om ikke oppsiktsvekkende, så iallfall paradoksalt. Det vil være av avgjørende betydning å stable på bena økt produksjon av strøm i Norge og å få på plass bedre forbindelser til kontinentet så vi kan dekkes opp med import av strøm når det trengs.

Det er verdt å legge merke til at komiteen nå enstemmig konstaterer at det utvikler seg et felles nordeuropeisk marked for strøm. Det betyr at vi i diskusjoner om kraft og kraftbalanse må se utover landets grenser og se ting i sammenheng med situasjonen utenfor Norge.

Det har vært situasjoner der vi har utnyttet effektkapasiteten bortimot maksimalt av det som er mulig, og det er viktig å finne noen grep for å bedre på den anstrengte situasjonen som kan oppstå i kortere perioder. Arbeidet med å utvikle et effektmarked er viktig i denne sammenhengen.

Komiteen er også opptatt av utbygging av mikro- og minikraftverk, noe som kan gi oss ikke ubetydelige mengder kraft uten nevneverdig inngrep i naturen. Det må ikke være slik at regelverket og altfor omfattende saksbehandling forhindrer slike utbygginger. Her regner jeg med at departementet gjør de nødvendige tiltak for å få fortgang i slike saker.

Til slutt noen ord om prosessindustrien, som har uttrykt bekymring for framtiden i forhold til spørsmål om kraft. Og en enstemmig komite uttrykker nå i merknader at det er gode miljøpolitiske argumenter for å sikre at denne industrien blir i Norge. Jeg har lyst til å tilføye at det finnes også en serie av argumenter for dette, ikke bare av hensyn til miljøpolitikken, men det er også viktig av hensyn til sysselsettingen i hele landet. Det er nødvendig å ha en oppegående industri som ikke ensidig er avhengig av oljevirksomhet, og denne industrien må få muligheten til å utvikle seg. En ting er sikkert: Det eneste alternativet til utvikling for industrien er avvikling. Derfor er det betryggende at en enstemmig komite uttrykker klart at det ikke er nasjonal politikk å redusere aktiviteten i denne industrien.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bror Yngve Rahm (KrF): I forbindelse med innstillingen i dag har Arbeiderpartiet i fellesskap med Høyre skrevet en merknad hvor man lister opp en del gode tiltak for å løse kraftutfordringene våre. Man påpeker det som Stortinget har vært enig om, om 3 TWh vindkraft innen 2010, 4 TWh vannbåren varme innenfor samme tidsrom, man peker på overføringskapasiteten og omlegging av energiforbruket og produksjonen i tillegg til bruk av naturgass. Men så kommer det siste punktet i opplistingen, og det er følgende: at man vil legge til rette for bygging av gasskraft.

Det som ligger i Stortingets vedtak for bygging av gasskraftverk, er jo at aktørene på dette markedet fritt skal kunne vurdere om og når man finner det hensiktsmessig og lønnsomt eventuelt å bygge disse kraftverkene. Nå viser Arbeiderpartiet en mer aktiv holdning til at man vil gå inn og legge forholdene til rette. Og da blir mitt spørsmål til representanten Bent Hegna: Innebærer f.eks. det at Arbeiderpartiet i forbindelse med budsjettet vil komme med konkrete forslag til en dramatisk økning av elektrisitetsprisene for å gjøre bygging av gasskraftverk mer lønnsomt og mer konkurransedyktig? Det er det ene spørsmålet.

Det andre dreier seg om CO2-økninger knyttet opp til gasskraftverk. Nå ser vi at EEA i Dagbladet i går sier at vi allerede ligger 7 pst. over 1990-nivået når det gjelder utslipp. Dette betyr at vi faktisk er i ferd med å spise opp den målsettingen vi har med vannbåren varme og vindmøller for perioden fram til 2010, og så får vi da gasskraft på toppen. Har representanten Bent Hegna og Arbeiderpartiet i dette hus – uten å gjøre som Siri Bjerke hele tiden gjør, nemlig å vise til klimameldingen – noen selvstendig oppfatning av hvilke nasjonale tiltak som må iverksettes for at vi skal nå våre målsettinger i henhold til Kyoto-avtalen?

Bent Hegna (A): Først til spørsmålet om økning av kraftprisen. Jeg tror jeg kan berolige representanten Rahm med å si at det neppe kommer noen forslag om det i budsjettet. Og det trengs egentlig ikke å vedtas i budsjettet, for prisen på kraft stiger hvis det er for liten produksjon – så enkelt er det, det markedet fungerer. Så lenge det er problematisk å få stablet opp ny kraftproduksjon, vil prisene stige. Den eneste muligheten for å få ned kraftprisene er at vi er i stand til å produsere mer. Det er selvfølgelig også en rekke andre tiltak som kan settes i verk. Problemet er, som jeg sa, at vi må produsere mer kraft.

Når det gjelder gasskraft, mener vi i og for seg ikke noe annet om det enn at de som ønsker å bygge gasskraftverk i Norge, skal ha de samme rammebetingelsene her som i andre land. Det er det som er forskjellen. Vi ønsker ikke å pålegge et gasskraftverk avgifter som de ikke har i andre land hvor de bygger gasskraftverk.

Når det gjelder omleggingen av energiforbruket, som representanten var mye innom, er vi ikke uenig i det. Arbeiderpartiet her helt innforstått med og enig i at det er nødvendig å gjøre en rekke ting for å få endret den problematiske situasjonen vi er oppe i. Én ting er å produsere mer strøm, en annen ting er at vi må prøve å få til redusert forbruk der det er mulig. Det er ikke et spørsmål om enten – eller, men et spørsmål om å gjøre både – og.

Jan Tore Sanner (H): Komiteens leder Tore Nordtun fremstod som nyfrelst vassdragsverner i et tidligere replikkordskifte, og representanten Bent Hegna fremstod som rene misjonæren i sitt hovedinnlegg. Det ble forsøkt vist til ulike sitater i forbindelse med statsministerens nyttårstale, hvor bl.a. undertegnede hadde uttalt at det var en klok beslutning. Jeg mener at det var en klok beslutning – valgkamp eller ikke valgkamp. Jeg er derimot langt mer i tvil om representanten Bent Hegna og komiteens leder Tore Nordtun mener at det var en klok beslutning. Det er ingen hemmelighet at de to refererte representantene internt i Arbeiderpartiet fremstår som de mest utbyggingsvillige representantene når det gjelder utbygging av vassdrag.

Jeg synes kanskje at representanten Hegna skulle være ærlig nok til å innrømme at Høyres engasjement i denne saken, og ikke minst Høyres vedtak om å innta en mer restriktiv holdning til vassdragsutbygging, også har bidratt til at Arbeiderpartiet har inntatt en mer restriktiv holdning. Det innrømmer i hvert fall miljøopposisjonen i Arbeiderpartiet, som ikke legger skjul på at de har brukt Høyres restriktive holdning til også å tvinge de mest utbyggingskåte – unnskyld, president – representantene i Arbeiderpartiet til å innta en mer restriktiv holdning.

Til slutt: Arbeiderpartiet har i en komitemerknad sagt at man «viser til at det i tillegg er flere aktuelle prosjekter innenfor Samlet Plan og nye prosjekter som gjennom omleggingen av Samlet Plan vil kunne videreutvikles og realiseres». Hvilke vassdrag er det Arbeiderpartiet her har i tankene? Hvilke vassdrag er det Arbeiderpartiet mener kan bygges ut med den nye listen som er lagt, og innenfor Samlet Plan?

Presidenten: Presidenten registrerer at representanten Sanner bad om unnskyldning for bruk at eit ord som i høgste grad ikkje er parlamentarisk.

Bent Hegna (A): Det er helt riktig observert at representanten Hegna har vært utbyggingskåt, og det er jeg i og for seg fortsatt. Men jeg innser at mitt syn på kraftutbygging kanskje ikke lenger er det samme som det var for noen år siden. Samfunnet endrer seg, folk ute i landet endrer seg, og kravene til kraftutbygging endrer seg. Jeg har nå i ti år blitt kalt «kraftsosialist», men jeg innrømmer glatt at ok, jeg har tapt den saken. Jeg må bare konstatere at jeg må akseptere at vi må ta mer hensyn til miljøet nå enn vi gjorde før. Men det synes jeg er helt greit. Hvis det er stor lokal motstand, hvis det medfører store naturinngrep og samtidig ikke gir oss noe særlig kraft, ser jeg ikke noe poeng i å «trøkke» igjennom en utbygging bare for å tilfredsstille noen velgere lokalt. Nå ser det i og for seg ut som det straffer seg for Arbeiderpartiet, og det er mulig at det er på grunn av Melfjord-utbyggingen at Høyre stiger kraftig på meningsmålingene. Men det gjenstår å se.

Presidenten: Presidenten registrerer at ein igjen bruker eit ord som ikkje er parlamentarisk. Presidenten ser det ikkje som naudsynt å bruke ikkje-parlamentariske uttrykk for å innrømme sine eigne feil, sjølv om det er ærleg nok å innrømme sine eigne feil.

Siste replikant er Øyvind Korsberg. Presidenten håpar at ein ikkje treng å bruke det uparlamentariske uttrykket seinare i debatten.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg skal prøve å la være, men jeg registrerer at lysten til representanten Hegna er blitt mindre, utrolig nok.

Statsministerens nyttårstale, som representanten Hegna var inne på, gav oss kraftige signaler om vannkraftens fremtid, eller rettere sagt mangel på fremtid, som Regjeringen følger opp i denne saken. Flertallet i innstillingen, som også Arbeiderpartiet er med i, setter nå en effektiv stopper for vannkraftutbygging i Norge – med de konsekvensene dette får både for industri og forbrukere. Jeg vil derfor spørre representanten Hegna om han har tro på at de puslete tiltakene som Stortinget vedtok under behandlingen av energimeldingen, vil være nok til å imøtekomme økningen i etterspørselen.

Og videre: Synes representanten Hegna virkelig at det er fornuftig at en energistormakt som Norge, som nærmest flommer over av energi, skal bruke friske skatte- og avgiftskroner til å subsidiere energiproduksjon?

Bent Hegna (A): Det blir fra Fremskrittspartiet hevdet at det er mangel på framtid for vannkraften. Det er jo helt feil. Vannkraft er utbygd i stort monn i Norge, og det vil det alltid være. 90 pst. av strømforbruket vårt er strøm produsert fra vannkraftverk, og sånn vil det fortsatt være. Så vannkraften har selvfølgelig en evig framtid i Norge. Det det dreier seg om, er at vi innser at tiden for å bygge ut nye, store prosjekter er forbi. Men vannkraftens framtid er overhodet ikke forbi.

Når det gjelder det representanten Korsberg kalte «puslete» tiltak for å få produsert nok strøm, så er jeg enig med Fremskrittspartiet i det. Jeg tror ikke det er nok med vindmøller og diverse andre ting. Det er veldig bra. Vi skal bruke litt subsidier på det av mange grunner, ikke først og fremst fordi det er noe stort bidrag til kraftbalansen, men kanskje for å skape forskningsmiljøer, litt aktivitet og noen arbeidsplasser rundt omkring i distriktene osv. Men det er helt andre grep som må tas for å få ordentlig hånd om misforholdet mellom det vi bruker av strøm, og det vi produserer av strøm. Der er det helt andre grep som må til, og det er det først og fremst import av strøm fra kontinentet som kan ordne opp i. Bygging av gasskraftverk vil være helt sentralt. Og det er selvfølgelig viktig å gå inn i husholdninger, i offentlig sektor og i industrien og sette i verk fornuftige energisparetiltak.

Så det er som jeg sa i stad, dette dreier seg ikke om enten det ene eller det andre – her må vi gjøre mange ting samtidig.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Da statsministeren holdt sin nyttårstale i fjor og varslet stans i utbyggingene i Saltfjellet/Svartisen og slutten av vannkraftepoken, fikk han støtte av partiene i Stortinget. Det var også etter betydelig press fra Stortinget at revurderingen ble foretatt.

Det er derfor med en viss forbauselse at en kan registrere at to av partiene som stod bak presset fra Stortingets side, nå skiller lag fra oss andre i spørsmålet om utbygging av Melfjordvassdraget. Selv om korrespondansen mellom stortingsflertallet og statsråden primært dreide seg om Beiarn-utbyggingen, er ikke miljøargumentene mindre viktige i forhold til Melfjord. Alle tre utbyggingene ligger tett inntil eller inne i arealer som er vernet som nasjonalparkområde, naturreservat eller landskapsvernområde. Melfjord-utbyggingen vil få negative konsekvenser for vassdrag og naturverdier i deler av disse vernede områdene. Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag.

Det er også nødvendig å sikre vern av flere vassdrag, ikke bare gjennom supplerende tiltak, men gjerne gjennom et nytt verneplanarbeid. Det burde gi grunnlag for en verneplan der alle urørte vassdrag i utgangspunktet er med, med mindre de eksplisitt unntas for andre formål. Dette innebærer en form for speilvending. Her kunne en få vurdert en revidering av eldre konsesjoner, vern av andre vassdrag der verneverdiene er store, vern av laksevassdrag som ikke er regulert til kraftformål osv. En slik femte verneplan ville da være den aller siste som behandles.

Da stortingsproposisjonen om Statkraft nylig ble behandlet, ble alt snakk om det norske markedet betraktet som irrelevant – ikke bare i proposisjonen, men også i replikkordskiftet her i salen. Det norske markedet ble bortimot avvist som en eksisterende størrelse. Det ble fokusert på at vi nå har et fritt internasjonalt energimarked i Norden, og snart ditto for Europa.

I stortingsmeldingen som kom særdeles kort tid etterpå, fikk pipen plutselig en helt annen lyd. Nei, da var det nesten ikke snakk om det internasjonale energimarkedet. Fokus er nesten utelukkende på det norske, selv om det nordiske omtales til en viss grad. Ja, det snakkes endog om rasjonering og en slags kraftkrise i det norske markedet. Og det indirekte budskapet er en slags målsetting om selvforsyning. Det er ganske oppsiktsvekkende at to så forskjellige og motstridende budskap kan presenteres av samme regjering i løpet av så kort tid. Men det er desto mer interessant, for det får en jo til å lure på om det ikke ligger noen politiske agendaer bak her som påvirker hvilke argumenter man kjører frem til hvilken tid.

Det er også påfallende hvor forskjellig denne meldingen er fra energimeldingen, som ble lagt frem av sentrumsregjeringen, og det til tross for at Arbeiderpartiet støttet det aller meste. I energimeldingen slo en fast at miljømålene vil bestemme produksjonsmulighetene. Det skulle føres en aktiv politikk for å begrense energiforbruket. Dette fikk Stortingets tilslutning. I denne meldingen argumenterer Regjeringen helt annerledes. Her later det til at forbruksøkningen styrer prioriteringene. Tiltak for å avhjelpe energibalansen baseres på fremskrivninger av økninger av forbruket, og uten at miljømålene er styrende. Disse tiltakene foreslås i uprioritert rekkefølge. Dermed kan tiltak for omlegging av energiproduksjon og forbruk bli mindre lønnsomme, og forbruket øker ytterligere, med behov for stadig ny produksjon.

Den samme snuoperasjonen gjelder oljefyring. Før var Arbeiderpartiet for at det skulle utarbeides en plan for utfasing av oljefyring og innfasing av bioenergi og varmepumper. Og Stortinget bad om dette. Det fikk vi ikke, i stedet fikk vi en snuoperasjon der Regjeringen åpner for økt bruk av oljefyring.

Kristelig Folkeparti har ikke skiftet mening, verken når det gjelder miljømål, energisparing eller fossile energikilder. Vi mener fortsatt det samme.

Det norske kraftsystemet satte tre rekorder i fjor: Vi har aldri produsert så mye, vi har aldri brukt så mye strøm, og vi har aldri eksportert så mye i løpet av ett år. Den norske kraftforsyningen var ikke i noen dramatisk situasjon, verken med hensyn til energiforsyning eller effekt. I den såkalte krisemåneden i år, januar 2001, eksporterte Norge 0,4 TWh ut av landet – tilsvarende et Alta-kraftverk.

Fra Kristelig Folkepartis side kan vi derfor ikke se at vi står overfor noen kraftkrise eller produksjonskrise. Et velfungerende marked ville dessuten gitt prissignaler som i neste omgang utløste energisparingstiltak eller økt produksjonskapasitet. Det er ingen prissignaler i markedet nå som tilsier en så dramatisk situasjon. Tiltak er imidlertid nødvendig, men de må i første rekke rettes mot de problemer som nå kan skape det jeg vil kalle en forbrukskrise og en effektkrise. Derfor bør en nå satse på virkemidler for å gjøre noe med disse to forholdene, forbruk og effekt. De må prioriteres først.

Dette betyr at følgende tre tiltak bør prioriteres fremover:

• Vi må sikre at markedet fungerer godt – her er det internasjonale markedet og utbygging av effekt helt avgjørende.

• Vi må få til omleggingen av energibruk og energiproduksjon.

• Vi må redusere andelen el som går til oppvarming .

I tillegg vil vi støtte tiltak for opprustning og utvidelse av vannkraft og utbygging av mikro- og minikraftverk, slik et samlet storting også går inn for i innstillingen.

Jeg tar disse punktene etter tur. For det første må vi utnytte det frie energimarkedet bedre og gjøre det mer effektivt. Ifølge tall fra PricewaterhouseCoopers viser situasjonen på det internasjonale markedet at den installerte energikapasiteten i Europa i dag har et overskudd på 40-50 pst. Når det gjelder selve produksjonen av energi i forhold til forbruket, er overskuddet på om lag 20 pst. Med etablering av de planlagte overføringslinjene i forhold til utlandet vil et slikt felles elektrisitetsmarked snart kunne være fullt ut fungerende. Både miljømessige og økonomiske argumenter taler for å utnytte denne kapasiteten før man bygger ut ny kraft.

Skal en få markedet til å fungere godt, må en også gjøre mer i forhold til effekt. Tiltak for å motvirke utviklingen av en effektknapphet må prioriteres høyt. På dager med svært høyt forbruk er det i dag ikke nok overføringskapasitet til å overføre all kraft en reelt har til disposisjon. Dette krever nye grep. Derfor er jeg glad for at et flertall på Stortinget også ser dette.

Det betyr tiltak som:

• effektstyring, der både produsenter og forbrukere kan få betalt for å stille reservekapasitet til disposisjon

• utvikling av et større effektmarked med kjøp og salg av effekt

• en tariffharmonisering med resten av Norden

Dette vil bidra til å utløse nødvendige investeringer som igjen kan bidra til en akseptabel effektbalanse.

• styring av maksimalbelastning med toveiskommunikasjon gjennom bruk av ny teknologi

Dette vil redusere effekttoppene med 14-28 pst., øke energitilførselen og bidra til å redusere strømregningen.

• en bedre samordning av systemoperatørene i Norden

Dette vil kunne gi oss et effektmarked som er langt mer lønnsomt enn dagens gasskraftplaner.

• investering i overføringsnettet og fjerning av såkalte flaskehalser

Her spiller også overføringslinjene i forhold til utlandet inn.

Dette er alle tiltak som vil kunne bety mye for utnyttelsen av energimarkedet og for mer effektivisering av energibruken.

Så til mitt andre punkt: omlegging av energibruk og energiproduksjon. Det er pussig at energiforbruket i Norge anses som nesten umulig å gjøre noe med, mens en f.eks. i Tyskland legger opp til en klar reduksjon i energiforbruket i perioden 2010-2020. Det er ikke ønsketenkning. De mener selv at de skal få det til. Ifølge EEA, EUs øverste miljøorgan, sløser heller ingen europeere så mye som oss. Til og med Sverige og Finland bruker halvparten så mye strøm som Norge.

En rekke tunge fagmiljøer har beregnet hvilket omfattende energisparingspotensial vi har i Norge. Vi stoler vanligvis på Statistisk sentralbyrå, forskningsprogrammer utført under Norges forskningsråd, som Effekt-programmet, eller offentlige utredninger, som f.eks. Energi- og kraftbalansen mot år 2020 fra 1998. Men når det gjelder enøk og energieffektivisering, er det alltid tvilen som går av med seieren, økningen i energiforbruket anses som en uavvendelighet, som noe en nesten ikke kan gjøre noe med. Også Regjeringens energimelding gjennomsyres av denne tankegangen. Mens EU-landene og EU kommer med stadig nye sparetiltak, står det bare noe få linjer om dette i meldingen, og ingen nye tiltak varsles.

Et gasskraftverk gir 300 MW, mens utnyttelse av energisparingspotensialet i husholdninger og industrien kan gi nesten 20 ganger mer. Bare en liten realisering av dette potensialet vil bety svært mye. Det er virkelig forbausende hvor liten vekt Regjeringen legger på dette. Det trengs endringer både i byggeforskrifter og tekniske forskrifter, økonomiske støtteordninger, bruk av ny teknologi og virkemidler som f. eks. tredjepartsfinansiering for å få dette til. Her vil Enova bli en viktig aktør. Satsingen på 5 milliarder kr over ti år dreier seg om å bidra til økt energiproduksjon i Norge gjennom energisparing og nye fornybare energikilder. Dette målet må nå følges opp med bevilgningsomfang og tiltak. Vi forventer konkret oppfølging av Regjeringen.

Og for det tredje: Vi må redusere andelen el som går til oppvarming, og satse mer på vannbåren varme. Norge har et stort potensial for å bygge ut mer vannbåren varme. Derfor er vi glad for at Stortinget i dag ber om en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme, slik at dette potensialet kan realiseres. Vannbåren varme bør etter Kristelig Folkepartis vurdering være hovedregelen i nye bygg over 1000 m2, og ikke bare i offentlige bygg, som jo har fått en forskrift allerede.

Også når det gjelder gasskraft, har pipen fått en annen lyd. Mens den eneste legitime begrunnelsen for gasskraft var eksport og å redde verden eller redde Europa, skal gasskraftverkene tydeligvis nå redde Norge eller den norske kraftbalansen. Argumentasjonen har snudd. Men i dag er det tiårskontrakter på markedet til om lag 16–17 øre pr. TWh. Med slike priser vil utbygging av ny produksjon i form av gasskraft eller større vannkraftutbygginger ikke svare seg økonomisk. Subsidier kan neppe anses som noe alternativ. Både hensynet til kostnadseffektivitet, som jo bør være en retningslinje i energipolitikken, og miljøhensyn, som også bør være en retningslinje i miljøpolitikken, tilsier at gasskraft basert på gammeldags og forurensende teknologi ikke kan anses å utgjøre en del av fremtidig norsk energiproduksjon.

Utvikling av gasskraftverk med ny teknologi og med minimale utslipp av klimagasser vil imidlertid få Kristelig Folkepartis støtte. Her imøteser vi et arbeid og en dugnad mellom flere aktører for å realisere slike prosjekter. Det vil vi ha mange muligheter til å komme tilbake til i senere debatter.

Med dette tar jeg på vegne av sentrumspartiene og SV opp forslagene nr. 1 og 2 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hilde Frafjord Johnson har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg skal ikkje underslå at sentrumsregjeringa hadde ein klårare miljøprofil enn den Regjeringa me har i dag. Eg synest at sentrumspartia representert ved Kristeleg Folkeparti er blitt endå flinkare på miljø i opposisjon, og eg er takknemleg for at partiet er med på t.d. dei forslaga som SV og sentrumspartia har i innstillinga. Det er positivt og lover godt for det vidare arbeidet med miljø.

Eg har likevel to spørsmål. Det eine går på signaleffekten av det som me gjer i dag i forhold til Saltfjellet. Kva meiner Kristeleg Folkeparti konsekvensane skal vera? SV har ein merknad om dette, der ein anbefaler folk som tenkjer på og har lyst til – for å bruka det ordet – å bygga ut mykje, å tenkja seg om to gonger og redusera sine prosjekt og sine planar i forhold til det. Eg vil gjerne veta kva slags signaleffekt Kristeleg Folkeparti meiner at denne saka som me behandlar i dag, har for andre prosjekt, m.a. prosjekt i hennar eige fylke, Rogaland.

Det andre spørsmålet gjeld erstatning og Statkraft. Ein er kjend med at det har vore saker der kommunane og Statkraft ligg i konflikt, og ein veit at det òg kan oppstå i denne saka. Kva er Kristeleg Folkeparti si haldning i forhold til Statkrafts rolle overfor dei kommunane som ein framleis har ting usnakka med i denne saka?

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Vi setter pris på gode ord også fra SV når det gjelder Kristelig Folkeparti og de andre sentrumspartienes miljøprofil.

Så til spørsmålet som knytter seg til signaleffekten av de vedtak vi i dag gjør. Jeg tror signaleffekten allerede har gått ut av både statsministerens nyttårstale og partienes holdning, til tross for to divergerende oppfatninger i salen i dag i tilknytning til Melfjord-utbyggingen. Signalet som har gått ut, blir nok av de fleste utbyggere oppfattet dit hen at det kommer til å være mye større varsomhet i Stortinget når det gjelder nye, store utbygginger, og at vektleggingen har forskjøvet seg i forhold til sterkere miljøorientering.

Når det gjelder SVs merknad, som mer eller mindre er en direkte oppfordring til utbyggere om å gjøre noe med sine prosjekter, har ikke Stortinget her i salen noen tradisjon for i noen retning å komme med oppfordringer til utbyggere. Jeg synes ikke det er spesielt seriøst – for å si det rett ut. Utbyggerne får foreta sine vurderinger, men våre signaler ligger i den politikk vi legger i denne salen, og den politikk som nå anføres i innstillingen. Der tror jeg signalene er temmelig klare.

Når det gjelder konsekvensene for andre utbygginger, er det klart etter min og Kristelig Folkepartis oppfatning at vektlegging av miljø vil tilsi at man både ser på omfang og miljøinnretning av fremtidige utbygginger. Det er heller ikke alle utbygginger som vil få vår støtte, selv om man også tar hensyn til begge deler. Det må vi se på fra sak til sak. Dermed vil jeg ikke gå inn i hvilke enkeltsaker det måtte dreie seg om.

Når det gjelder erstatning til Statkraft, har man, så vidt vi forstår, og slik komiteen har skrevet i innstillingen, lagt til grunn at kommunene vil kunne beholde de midlene som er en del av avtalen med Statkraft, og som knytter seg til næringsfond. Utover det er vel dette en sak mellom Statkraft og kommunene, og vi fra vår side synes iallfall ikke det er riktig av Stortinget å gå inn og instruere ytterligere. Men den merknaden som ligger til grunn her, er klar nok, og den burde gi tilstrekkelig grunnlag for sikkerhet for kommunene.

Bent Hegna (A): Representanten Frafjord Johnson var innom gasskraftverk og hevdet at argumentasjonen for bygging av gasskraftverk har snudd, fra at strømmen skulle eksporteres til at den nå skal redde det innenlandske markedet. Men nå er jo situasjonen den at i løpet av den tiden vi har diskutert gasskraftverk, har det forandret seg.

For seks–åtte år siden var Norge i en situasjon da vi hadde overskudd av strøm og kunne eksportere, mens vi nå importerer og er i en underskuddssituasjon. Samtidig er det utviklet ikke bare et nordisk marked, men et nordeuropeisk marked. Det skriver også sentrumspartiene i sine merknader. Det får selvfølgelig konsekvenser for det nordeuropeiske markedet hvis vi bygger gasskraftverk i Norge, og det innrømmer alle. Men poenget er jo at det også får konsekvenser hvis vi ikke bygger gasskraftverk. For bygger man ikke gasskraftverk, betyr det at vi må dekke opp den mengden strøm med noe annet, og det er kun én ting, og det er import. Da er vi inne på diskusjonen om import eller ikke import. Den meningsløse påstanden fra representanten om at gasskraftverkene er gammeldagse pølsekokere, er selvfølgelig bare sprøyt. De gasskraftverkene det dreier seg om, har moderne teknologi – kanskje den mest moderne teknologien som er utviklet. Så den diskusjonen behøver vi ikke dra om igjen. Den har vi hatt utallige ganger i Stortinget.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at ein ikkje omtalar andre representantars meiningar som «sprøyt». Det er ikkje parlamentarisk.

Bent Hegna (A) (fra salen): Men det er riktig!

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Det er tydelig at vi går mot sommer – i forhold til ordbruken her!

Jeg har ikke full oversikt. Det må jeg medgi. Jeg kunne sikkert hatt kopier av de ulike uttalelsene som har vært på landsmøtene og landsstyremøtene i Arbeiderpartiet opp gjennom årene. Men hvis jeg ikke tar helt feil, er det ikke mer enn et par – tre år siden Arbeiderpartiet hadde som klart premiss at gasskraften skulle eksporteres. Det er ikke åtte år siden, og så mye dramatisk har ikke skjedd på kraftmarkedet at det skulle tilsi en snuoperasjon i argumentasjonen. Det som har skjedd, er at man har snudd ut fra bekvemmelighetshensyn, og man finner at det nå er mulig – sammen med Høyre. Høyre har hele tiden argumentert veldig klart for at gasskraften skulle gå til norsk kraftforsyning. Arbeiderpartiet argumenterte helt annerledes. Jeg er nokså sikker på at jeg kunne hatt mange saftige sitater å komme med hvis jeg hadde lett godt på forhånd. Det har jeg ikke gjort.

Det står ikke til troende å si at dette er noe som skyldes omlegging og forandring i kraftmarkedet og utviklingen av kraftmarkedet og kraftpris. Det er det ikke. Det er Arbeiderpartiets politikk som har endret seg – ut fra veldig interessante forutsetninger.

Så har representanten Hegna – interessant nok – ifølge et tidligere replikkordskifte liten tro på at vindkraft, vannbåren varme og andre nye og fornybare energikilder skal kunne utgjøre noe i forhold til kraftbalansen. Han argumenterte omtrent som Fremskrittspartiet i sitt replikkordskifte. Det er jo ikke noe nytt. Men det gjorde han. Det vi vet, er jo faktisk at dette utgjør mer i TWh enn de gasskraftverkene som er planlagt hvis vi utnytter potensialet slik vi har lagt opp til, og utnytter det fullt ut. Det gjelder både vannbåren varme, det gjelder vindkraft og det gjelder bio- og andre energikilder. Vi kan altså få ut mer enn de 6 TWh gasskraften skulle utgjøre. Det gjør faktisk ganske mye i forhold til kraftbalansen, det! Det gjør også at det faktisk er en konsistens i den argumentasjonen vi har.

Når det gjelder det nordeuropeiske energimarkedet, vil jeg faktisk si at vi vektlegger det mer enn arbeiderpartiregjeringen gjør i sin stortingsmelding.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Øyvind Vaksdal (Frp): Forholdet mellom tilbud og etterspørsel på kraft i det norske markedet har i de senere år endret seg radikalt. Fra å være en netto krafteksportør har Norge i de senere år måttet importere stadig mer kraft, til og med i såkalte normalår. Dette skyldes selvfølgelig økning i elforbruket, samtidig som det har vært bortimot full stopp i kraftutbyggingsprosjekter.

Det må imidlertid ikke være et mål i seg selv at alle land skal være selvforsynt med kraft så lenge vi opererer i et felles europeisk kraftmarked. Men at Norge som Europas ledende energistormakt ikke makter å være selvforsynt med kraft, vitner om mange år med politisk handlingslammelse fra skiftende regjeringer og stortingsflertall. Dette er med på å bidra til økt import og høyere priser for norske forbrukere.

Flertallet i denne sal har gjennom mange år hatt som målsetting å begrense veksten i strømforbruket. Resultatet har like lenge vært det stikk motsatte. Feilslåtte enøksatsinger og innføring av stadig høyere elavgifter til forbruker er eksempler på tiltak som er brukt for å oppnå målsettingene og for å forsøke å styre markedet – også dette uten nevneverdige resultater.

Fremskrittspartiet mener at strøm og annen form for energi fritt skal kunne omsettes i markedet som en hvilken som helst annen handelsvare, uten innblanding fra det offentliges side. Vi tar også avstand fra de myter som er skapt om at vi i Norge er noen store energisløsere. Vi deler heller ikke flertallets bekymring over veksten i forbruket.

I et marked der etterspørselen er større enn tilbudet, vil prisene gå opp dersom det ikke blir gjort noe for å øke tilbudet. Jeg er derfor forbauset over at flertallet ennå ikke har tatt dette innover seg. Og deres manglende handlekraft – dessverre også i denne sak – vil medføre enda høyere priser til den norske forbruker. Dette kommer på toppen av de galopperende avgiftsøkningene Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har påført det norske folk de siste årene.

Vi lever i et land som nærmest flommer over av energi. Hvorfor i all verden skal ikke det norske folk få nyte godt av de enorme energiressursene vi har, til en fornuftig pris, for nettopp å kompensere at vi bor i et land med et kaldt klima?

Fremskrittspartiet vil gjøre noe med dette. Vi vil legge til rette for noe mer vannkraftutbygging der dette ikke har altfor store konsekvenser for naturen. Vi vil også, som tidligere, legge forholdene til rette for kraftproduksjon basert på gass, og vi vil i tillegg legge forholdene til rette for mikro- og minikraftverk samt opprusting og modernisering av eksisterende kraftverk.

Det er også grunn til å minne om den positive innvirkning ny og spredt kraftproduksjon vil ha på effektproblematikken, selvfølgelig i tillegg til den positive effekt det har på energibalansen. Vi vil imidlertid på det sterkeste ta avstand fra de målsettinger som flertallet stod bak ved behandlingen av energimeldingen i fjor. Den enorme og kostbare satsingen på vindmøller og vannbåren varme vil i svært liten grad ha noen innvirkning på situasjonen. I tillegg er dette prosjekter som i overskuelig framtid ikke kan stå på egne ben økonomisk. Det vil derfor kreve enorme overføringer, både til investeringer og drift.

Vi mener at det skal være fri konkurranse mellom de forskjellige former for energi, uten noen som helst subsidiering fra det offentliges side. Det må være en fallitterklæring at en energistormakt som Norge, som nærmest flommer over av energi, skal bruke friske skatte- og avgiftskroner til å subsidiere energiproduksjon.

Så til de konkrete kraftutbyggingsprosjekter som er omtalt i meldingen. Vannkraftutbyggingen i Saltfjellet–Svartisen ble behandlet i 1989 og 1990, og det ble på dette tidspunkt gitt tillatelse til utbygging av de tre vassdragene. Da Statkraft mange år senere startet utbyggingen av Beiarn, var dette prosjektet av en annen størrelsesorden enn det som var behandlet. Dette i tillegg til lokal motstand mot prosjektet gjorde at også Fremskrittspartiet støttet kravet om en ny konsekvensutredning av dette endrede utbyggingsalternativet.

Statkraft har nå utarbeidet alternative planer for Beiarn-utbyggingen, hvor listen legges mye høyere med hensyn til naturinngrep i området. Fremskrittspartiet synes Statkrafts nye og endrede planer er svært interessante. Statkrafts alternativ, med 3 meter oppdemming av Ramskjellvatnet istedenfor de opprinnelige 7 meter, vil redusere dammens størrelse fra 110 meter til 40 meter. Til tross for dette vil en likevel ikke redusere kraftproduksjonen med mer enn 8 GWh pr. år, som er ca. 4 pst. av den opprinnelig planlagte produksjonen.

Vi vil derfor foreslå at Regjeringen opphever instruksjonen til Statkraft om å legge bort utbyggingsplanene for de tre prosjektene, og at Statkrafts alternativ med 3 meter oppdemming av Ramskjellvatnet legges til grunn ved Beiarn-utbyggingen.

Jeg vil med dette ta opp forslag nr. 4 på vegne av Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Øyvind Vaksdal har fremja det forslaget han refererte til.

Magnar Lussand (Sp): Regjeringa går i St.meld. nr. 37 inn for å seia nei til meir vasskraftutbygging i området Saltfjellet–Svartisen. Det vert òg slege fast at tida for store vasskraftutbyggingar er over.

Det kan vera mykje rett i dette, men det er no likevel slik at kvart einskilt prosjekt må få si eiga sjølvstendige vurdering ut frå dei føresetnadene som er til stades.

Regjeringa har gjort ei vurdering av tre prosjekt: Beiarn, Bjøllåga og Melfjord. Det vart i 1989 gjeve løyve til å byggja ut desse. Desse konsesjonane vart gjevne på slutten av ein periode med store vasskraftutbyggingar.

År er gått, og synet på naturverdiar og naturvern har endra seg. Verdien av område med urørt natur veg i dag tyngre enn den gongen konsesjonane vart gjevne. Det som vart vurdert som akseptable naturinngrep då, vert vurdert annleis i dag.

Senterpartiet meiner framleis at vasskraft er noko av den mest miljøvennlege energiproduksjonen ein kan tenkja seg, men viljen til å ta i bruk alternative miljøvennlege energiformer har auka. Dette saman med at urørt natur og naturkvalitetar vert høgare verdsett i dag, gjer at me i hovudsak sluttar oss til konklusjonane i St.meld. nr. 37.

Senterpartiet har i komiteen, saman med Høgre, fremja eit alternativt framlegg til Melfjord-utbygginga. I det framlegget ber ein om at det vert gjennomført ei supplerande konsekvensutgreiing før det vert teke endeleg stilling til denne utbygginga. Grunngjevinga går også fram av komitemerknaden – den er tufta på Statkraft sitt justerte utbyggingsalternativ, og ikkje minst dei ynskemål som er komne frå lokalt og regionalt hald. Ei konsekvensutgreiing vil gje høve til å vurdera kva avbøtande tiltak som kan gjennomførast for å redusera naturinngrep og miljøkonsekvensar dersom ein skal byggja ut.

Økonomisk kompensasjon til Statkraft grunna at Statkraft vert instruert til å stoppa utbygginga, vert å koma attende til i statsbudsjettet.

Regjeringa går også inn for at kommunane får behalda dei næringsfonda som er utbetalte, og det stør Senterpartiet.

Senterpartiet er også innstilt på at Samla Plan bør leggjast om, og at det må utarbeidast ein Verneplan V. Slik Samla Plan verkar i dag for ein som ser dette frå ein annan posisjon i kvardagen, har den liten verdi. Eit vassdrag som er plassert i kategori I, klart for konsesjonshandsaming, vert i praksis undergjeve fullstendig nye konsekvensvurderingar likevel, slik at det er på tide å revidera dette.

Så til slutt: Eg undrast litt over den framstillinga som einskildrepresentantar gjev i høve til kor mykje kraft ein produserer i dette landet, og kor stort forbruk det er. Me vert framstilte som ein importør av kraft. Men alle statistikkar som eg les, viser at me dei siste åra har produsert meir kraft enn me har forbrukt. Me har vore netto eksportør av kraft. Kvifor står ein då her og framstiller dette annleis? Er dei statistikkane eg les, feil? Eg trur ikkje det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Blattmann (A): Sentrum har fått godord for sin miljøvennlige politikk i dag fra SV, og det skal en så vel ikke kimse av. Men jeg vil bare minne om at denne utbyggingssaken lå på sentrumsregjeringens bord i over ett år uten at de klarte å fatte et endelig vedtak. Det virket i hvert fall slik på de uttalelsene som kom, at gleden var stor da statsminister Jens Stoltenberg la fram et endelig vedtak i sin nyttårstale, og jeg har lyst til å sitere – slik også Bent Hegna gjorde – hva som ble uttalt. Til Aftenposten sa John Dale at

«han er glad for at statsminister Jens Stoltenberg mener fordelen ved å bygge ut de tre vassdragene «ikke er store nok til å forsvare de ugjenkallelige inngrepene i naturen» som en slik utbygging vil representere».

«– Det står respekt av statsministerens vurdering på dette punkt»,

sier Dale.

Til NTB uttaler han at Senterpartiet

«er enig med statsministeren i at fordelene ved den aktuelle utbyggingen er for små til å forsvare …» og «Det står respekt …»

– Altså noe av det samme. Da er det for meg uforståelig at man i dag fremmer et forslag som går ut på at Stortinget faktisk ber Regjeringen legge til rette for utbygging. Forstå det den som kan! De to eneste unnskyldningene jeg kan finne, er at Dales uttalelser ble gitt første nyttårsdag på morgenen, eller at Rødøy har en senterpartiordfører.

Magnar Lussand (Sp): No lyt John Dale få lov å svara for utsegnene sine sjølv. Eg har ikkje intervjua han om det. Det eg representerer i dag, er Senterpartiets stortingsgruppe sitt syn i denne saka. At John Dale kanskje ein nyttårsdag hadde eit anna syn enn Senterpartiets stortingsgruppe har i dag, får me på ein måte godta.

Elles er det vel det å konstatera – det er mi oppfatning – at det var eigenleg ein prosess i Stortinget som førte til at statsminister Stoltenberg hadde den konklusjonen i sin nyttårstale.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne, ut frå replikkordskiftet her, oppklara mitt skryt av Senterpartiet i miljøpolitikken i denne saka, med at det nå ikkje gjeld Senterpartiet i forhold til vassdragsutbygging, der ein tydeleg viser at ein ikkje har dei same interessene som SV når det gjeld naturvern.

For oss som er opptatt av miljø og naturvern, er dagen i dag ein stor dag. For SV er dette ein milepæl – for oss som har jobba mot utbygging av vassdrag over lang tid.

Eg vil òg gje honnør til «Folkeaksjonen Spar Saltfjellet», som gjennom mange år har jobba med å auka kunnskapen til politikarane i Noreg om kva dette unike området har av kvalitetar – innanfor naturopplevingar, innanfor kulturminne, innanfor reindrift og samar og innanfor fiske og friluftsliv. Sjølv har eg fått vore til stades i området eit par gonger gjennom invitasjon frå «Folkeaksjonen Spar Saltfjellet» og bl.a. fått sjå Marmorslottet og vore ved Ramskjellvatnet. Eg veit kva kvalitetar dette inneber, og dei er nå berga. Så dette er ein stor dag.

Arbeidarpartiet gav altså til slutt etter i denne saka. Gjennom lange og mange brev frå eit fleirtal på Stortinget ville ein vera med og instruera Statkraft – det skal me heller ikkje gløyma, det ser eg òg på som positivt, sjølv om ein hadde kniven på strupen. Men ut frå det som Høgre, Framstegspartiet og Senterpartiet gjer i dag, kunne det gjerne blitt trenert av Arbeidarpartiet. Det gjorde det altså ikkje.

Eg er, som eg sa i eit replikkordskifte også, forundra over Høgre, som altså nyleg har vedteke ei restriktiv haldning til ny vassdragsutbygging, men som i dag går inn for noko som eg trudde var heilt umogleg i forhold til dette landsmøtevedtaket. Så det er viktig for oss som politikarar også å følgja med på kva ein gjer i praksis. Det som Høgre gjer, er det som ein oftast ser: Ein har festtalar, og så kjem det til praktisk handling, og då gjer ein altså noko heilt anna. Det er det Høgre gjennom sin politikk illustrerer for oss i dag.

Eg er likevel litt forundra over eit samla storting som ikkje ønskjer å bruka denne saka til å vera heilt tydeleg overfor dei som går med utbyggingsprosjekt i magen, og seia: Legg det vekk, reduser mengda, sats på opprusting – det er strategien. Det burde me ha vore endå tydelegare på enn det me er i dag, synest eg, ikkje minst i forhold til det lokale eksemplet med Sauda-utbygginga, der det faktisk finst eit miljøvenleg alternativ som ein kan satsa på dersom ein vil, og som ein har ei lokal mobilisering for å få igjennom.

Eit signal til Statkraft. SV stiller svært ofte opp for Statkraft. Me følgjer mange gonger Statkraft sine råd. I denne saka vil eg vera veldig tydeleg på å seia at Statkraft må ikkje nå rota seg inn i konfliktar med dei enkelte kommunane i området. Nå må denne ballen leggast død ein gong for alle, og nå må det ikkje vera nokon krangel om økonomi i forhold til kommunane.

Så litt til slutt om import av polsk og dansk kolkraft, altså retorikken til Høgre, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, dette med kraftbalansen. Statsråd Akselsen sa i eit innlegg i dag i den munnlege spørjetimen at ein må bruka energien «meir effektivt». Det er SV heilt einig i. Problemet er då, som med Høgre: Kva er det ein gjer i praksis? Det er det som på ein måte viser realitetane i orda. Det er derfor interessant å sjå at to slike eksempel ikkje får tilslutning frå Arbeidarpartiet. Det eine går på å installera ein styringsteknologi, noko som kan spara inntil 14 TWh – 25 Alta-kraftverk, fire gasskraftverk. Det er ikkje Arbeidarpartiet med på i dag. Dei vil heller ikkje vera med på eit forslag som går på at ein skal ha eit toprissystem, med høgare pris når det er høgt forbruk. Så det er altså fleire parti her som slitest mellom ord og konkret handling i denne saka også.

Gunnar Kvassheim (V): På mange måter er det en historisk sak vi behandler i dag. Miljøargumentene nådde fram og stoppet utbyggingen i Saltfjellet–Svartisen-området. Dessuten var dette utløsende for at flertallet slår fast at det er slutt på vannkraftepoken og de store, kontroversielle utbyggingene. Behandlingen i Stortinget viser at Regjeringen har en solid ryggdekning for sin kursendring på dette området.

Det som er skjedd med Beiarn-utbyggingen, er rett og slett oppsiktsvekkende. For nøyaktig et år siden tok jeg spørsmålet om utbygging i Beiarn opp med statsråden i spontanspørretimen, fordi jeg ønsket at utbyggingsplanene skulle vurderes på nytt. Olje- og energiministeren svarte:

«Ein slik konsesjon er bindande, varig bindande, og den kan ikkje gjerast om.»

Og på mitt oppfølgingsspørsmål svarte han:

«Sjølv om eg skulle ynskt det, kunne eg ikkje gjort noko anna enn å seia ja til ei redusert utbygging, som det no er søkt om.»

Denne replikkvekslingen har jeg hjemme som et kjært samleobjekt, og som et eksempel på at det nytter å stå på i viktige miljøspørsmål. For heldigvis nådde opposisjonen fram, og miljøbevegelsen, anført av «Folkeaksjonen Spar Saltfjellet», var med på å lage miljøhistorie. Det umulige ble mulig.

Det er overraskende – der deler jeg synspunktene som flere allerede har gitt uttrykk for – at Senterpartiet og Høyre vil bygge ut Melfjord. Begge applauderte Regjeringens snuoperasjon. Høyre har også et landsmøtevedtak senere som forsterker skepsisen til kontroversielle utbygginger. I miljøpolitikken framstår Høyre som et vingleparti. Jeg vil ikke rette kritikken mot dem som utgjør partiets fraksjon i energi- og miljøkomiteen. Jeg regner dem som umyndiggjort og parkert i denne saken av flertallet i gruppen.

Det finnes fortsatt interessante vannkraftprosjekt som en kan ta fatt på. Blant annet er det mulig i Sauda gjennom moderat utbygging og opprustning å få 400-500 GWh uten å komme i konflikt med miljøbevegelsen. Vi vet at mikro- og minikraftverk kan bidra betydelig. NVE har et anslag på 10 TWh. Problemet her er sen saksbehandling. Vi vet også at det er mulig å få økt produksjon i eksisterende anlegg, ikke minst få stor gevinst når det gjelder effekt.

De siste årene har vi hatt vekst i forbruket og lite ny energiproduksjon. Årsaken er åpenbar. Det er vedvarende lav pris. Vi er i en situasjon som er utfordrende, men som på ingen måte kan betegnes som en krise. Vi vet hva som må gjøres, og derfor er det beklagelig at Regjeringen har en defensiv holdning som underslår at det finnes et betydelig handlingsrom for Norge, og at de dermed istedenfor å gripe dette handlingsrommet iler mot de dårlige miljøløsningene, f.eks. forurensende gasskraftverk. Alternativet burde vært en storstilt satsing på fornybare energikilder, på enøk og på de store kvantesprangene som er knyttet til ren gasskraft og til hydrogen.

Mange ønsker å redusere strømregningen sin. Regjeringens svar er: Vent på gasskraftverkene. Det er altså gasskraftverk som kommer om tre-fire år i beste fall, og som forutsetter en energipris minst på dagens nivå. Den muligheten folk har for å redusere strømregningen, går på veiledning og stimulans til å kutte i forbruket, installere ny teknologi. Det burde vært Regjeringens svar på den utfordringen som vi i dag står overfor. I stedet velger en å betjene et stadig økende forbruk med tradisjonelle virkemidler.

Da energi- og miljøkomiteen var i Tyskland, fikk vi en beskrivelse av ambisjonene om å stabilisere og redusere energiforbruket mellom 2010 og 2020. Jeg mener det burde være naturlig for Norge, som har et betydelig høyere energiforbruk pr. innbygger enn Tyskland, å forsere en slik ambisjon ved å stabilisere og redusere energiforbruket i Norge lenge før det tidspunktet.

Jeg har registrert at vi nå har fått et gjennombrudd og en nyorientering når det gjelder vannkraftpolitikken. Det vi nå trenger, er en nyorientering og et gjennombrudd i den overordnede energipolitikken. Jeg er optimist. Jeg tror tiden arbeider for en slik løsning. Foreløpig registrerer vi at det ikke er flertall i Stortinget for å legge om hovedlinjene i energipolitikken, men den endringen som vi har fått til når det gjelder vannkraftpolitikken, er et inspirerende utgangspunkt for videre arbeid.

Presidenten: Det aner presidenten at det går mot replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Det var en riktig anelse presidenten hadde, for jeg ble meget forundret over innlegget til Gunnar Kvassheim. Her kommer Gunnar Kvassheim med en kraftig salve mot arbeiderpartiregjeringen og Arbeiderpartiet. Gunnar Kvassheim stod sammen med Arbeiderpartiet om hele energimeldingen – om enøktiltak og alt sammen. Vi stod skulder ved skulder. Vi hadde budsjettforlik i høst over enøktiltakene. Vi stod skulder ved skulder.

Det er ikke så mange år siden Venstre satt i regjering og la fram en energimelding om utviklingen på det norske energimarkedet, der de ikke kom med noen resept på hvordan vi skulle komme oss ut av det. Og så står representanten Gunnar Kvassheim her og holder en tordentale om hvor lite som blir gjort nå. Han jo vært med på alt selv!

Det ble tidligere stilt spørsmål om hukommelsen til enkelte representanter på dette tinget, men nå må jeg stille spørsmål ved hukommelsen til Gunnar Kvassheim og hans engasjement i forhold til Arbeiderpartiet og det vi gjør. Arbeiderpartiet har tatt grep etter grep for å få ting på plass, og det er den videre gangen i dette vi skriver ut resepten for, inklusiv gasskraftverk. Jeg aksepterer at Gunnar Kvassheim ikke vil være med på det, men hvis Gunnar Kvassheim tror at vindmøllene alene skal løse dagens problemer framover, tar han feil. Det er et supplement, intet annet.

Gunnar Kvassheim (V): Det er rett som Tore Nordtun sier, at det i forbindelse med energimeldingen var enighet på viktige punkter. Den daværende sentrumsregjeringen fikk tilslutning av Arbeiderpartiet for økt satsing på alternative energikilder og enøk. Det var et historisk løft. Det som er beklagelig, er at det senere ikke er blitt fulgt opp i budsjettene av arbeiderpartiregjeringen. Men det er også rett at det er ulike synspunkter på viktige områder. Det avtegner seg i gasskraftsaken – uten at jeg skal gå nærmere inn på den – og det avtegner seg i den innstillingen som i dag foreligger, hvor det er forslag som vi er med på, men som Arbeiderpartiet ikke støtter, bl.a. med fokusering på styringsteknologi som kan bidra til at den enkelte husstand får en mer effektiv energibruk og en lavere strømregning.

Og det er nettopp dette som er mitt hovedankepunkt mot Arbeiderpartiet. I en situasjon hvor det er behov for handling, går en monomant inn for å tegne et krisebilde og peke på gasskraftverk, i stedet for å peke på de alternativene som vi for så vidt har vært enige om – alternativ som i sum kan gi en betydelig forbedring både når det gjelder effektsituasjonen og kraftbruk, og som samtidig kan bidra til at den enkelte huseier får redusert strømregning og en mer effektiv bruk av ressursene. Så jeg mener definitivt at det er grunnlag for den kritikken som jeg rettet mot Arbeiderpartiet. Og jeg reagerer også på olje- og energiministerens håndtering i vinter, hvor jeg synes han i perioder opptrådte som den reneste mørkemann. Istedenfor å skape en dugnad rettet inn mot de rene, framtidsrettede miljøløsningene, prøvde han å rydde terrenget slik at det skulle bli aksept for det gasskraftgrepet som Regjeringen har tatt.

Bent Høie (H): Når representanten Gunnar Kvassheim fra Venstre snakker om vingling, bør en lytte med andakt, for det er en ekspert som snakker.

Det som representanten Kvassheim burde ha gjort i stedet for å rette sine angrep mot Høyre, var å takke Høyre fordi vi stilte opp sammen med de andre opposisjonspartiene og sikret flertall for den nye linjen i vannkraftpolitikken. Det var det Gunnar Kvassheim burde ha gjort. I stedet bruker han tiden på å angripe oss.

Istedenfor å gå opp på talerstolen og være potent og framstå som en seierherre, burde Gunnar Kvassheim sittet nede i salen med bøyd hode. For sentrumsregjeringen satt faktisk i ett år med denne saken på sitt bord uten å få til noen ting. Man var nødt til å komme i opposisjon og gå sammen med Høyre for å få gjennomslag for Venstres syn i denne saken.

Presidenten: Neste replikant er Jan Tore Sanner. – Nei, beklager, presidenten var noe rask i avtrekkeren. Det har hendt før. Det er nok best at presidenten gir hr. Kvassheim anledning til å svare.

Gunnar Kvassheim (V): Med så ulike synspunkter som det er i Høyre på dette spørsmålet, var det gjerne ikke unaturlig at to fra samme parti etterfulgte hverandre.

Når det gjaldt bruken av vinglebegrepet, var jeg selvfølgelig klar over at jeg da ville få den responsen at det er et begrep som er knyttet til Venstre. Nå er det i alle fall slik at vi i energipolitikken har stått for stø kurs og en konsekvent linje i ti-tjue år.

Det er rett at Høyre har hatt en nyorientering. Det synes jeg er positivt. Og jeg tror at den generasjonen som Bent Høie representerer, har gjort et viktig arbeid i sitt parti. Men så har han altså hatt et tilbakefall, som jeg tror mange som tilhører den samme generasjonen, er undrende til og beklager. Det var det jeg konstaterte i mitt innlegg. Jeg har tidligere takket Høyre for medvirkning og drahjelp, så det var det ikke nødvendig å bruke tid på i dag. Derfor forholdt jeg meg til den nye utviklingen, nemlig at en i siste time av en eller annen grunn valgte å gå inn for utbygging i Melfjord.

Så blir det sagt at sentrumsregjeringen hadde denne saken liggende uten å håndtere den på en tilfredsstillende måte. Det er ikke rett. Sentrumsregjeringen arbeidet med å finne en løsning som kunne gi det resultatet som vi i dag har. Og jeg vet at sentrumsregjeringens strategi var å invitere Stortinget til en dialog om hvordan en kunne finne en slik utvei. Det var nøyaktig den samme strategien opposisjonen valgte i forhold til arbeiderpartiregjeringen. Forandringen var at få uker etter regjeringsskiftet gikk olje- og energiministeren rett på mål og sa ja til utbygging. Så sa han i Stortinget i replikkveksling med meg: Jeg hadde ingen andre alternativer. Det er stor forskjell på den håndteringen som sentrumsregjeringen hadde, og det gå-signal som Arbeiderpartiet gav, før de så slo kontra etter at de talte til 165 og fant ut at de var i mindretall i Stortinget.

Jan Tore Sanner (H): Jeg kan forsikre representanten Gunnar Kvassheim om at grunnen til at to Høyre-representanter tar ordet etter hverandre, er ikke at disse to representantene har ulik oppfatning. Tvert imot, vi har samme oppfatning.

Men det er grunn til å merke seg det voldsomme engasjementet som Kvassheim rettet mot Høyre. Det er forunderlig, særlig når representanten la så stor vekt på at dette er en historisk dag. Det er en historisk dag fordi Stortinget trekker tilbake konsesjoner som er gitt, og lar være å bygge ut vassdrag som var ment å skulle bygges ut. Slik sett kan man heller ikke se på Høyres holdning til Melfjord som et tilbakefall, heller ikke i forhold til Høyres landsmøtevedtak. Dette dreier seg ikke om en ny beslutning om å bygge ut et vassdrag. Det dreier seg om et vassdrag som tidligere er besluttet utbygd, og som Høyre nå mener kan bygges ut, forutsatt at de supplerende konsekvensutredningene viser at det lar seg gjøre innenfor de krav som skal settes.

Man får litt inntrykk av at når representanten Kvassheim taler, er det slik at når noen er blitt grønne, skal andre bli enda grønnere. Slik sett spiller Venstre en viktig rolle. Jeg har lyst til å gi honnør til Venstre for den høye miljøprofilen partiet har hatt, og da burde man heller være glad for at andre partier har funnet et fornuftig krysningspunkt med enkelte av sentrumspartiene.

Men så til spørsmålet. Det er et sterkt engasjement fra Venstre for å bringe frem nye energikilder. Da er det litt forunderlig at Venstre, sammen med Arbeiderpartiet, har skåret ned på bl.a. midlene til energiforskning. Kan vi forvente at Venstre i kommende budsjettperioder vil gå sammen med Høyre om å trappe opp bevilgningene til forskning, slik at vi kan få brakt frem ny energi og nye energikilder og også få økt energieffektiviteten? Det er et av de nye, viktige spørsmålene som kommer når Stortinget har fattet de beslutningene vi gjør i dag.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg la i mitt innlegg hovedvekt på at det var en historisk dag, fordi man har snudd resultatet i den aktuelle utbyggingssaken i Nordland, og fordi det endrer norsk politikk når det gjelder vannkraftutbygging. Det var hovedelement i mitt innlegg.

Så brukte jeg to linjer på å stille meg undrende til Høyres holdning til Melfjord. Det regnes som et voldsomt angrep på Høyre. Det var to linjer med velberettiget, klar tale etter min vurdering. Høyre halter litt videre når det gjelder vannkraftutbygging. Vi så det i Øvre Otta-saken, hvor en del sentrale Høyre-folk ønsket å si nei til utbygging, og hvor resultatet ble en midt på treet-løsning, sammen med Arbeiderpartiet, altså for halv utbygging. Den vaklingen ser vi nå når det gjelder Melfjord.

Så til spørsmålet. Det er rett at Høyre har fremmet forslag om økt innsats på forskning på alternative energikilder. Men det er også rett at sentrumspartiene la opp til et krafttak for å utvikle ren gasskraftteknologi. Vi var villig til å legge fram en pakke med mange hundre millioner kroner i virkemidler. Ja, det var endog partier som mente at i sum innebar de stimuleringstiltakene som sentrumspartiene gikk inn for, en milliardsatsing på rene gasskraftverk. Derfor gikk man imot de omfattende tiltak vi gikk inn for. Forskning og utvikling av teknologien i et samspill mellom myndigheter og industrien var et hovedelement i denne pakken for å utvikle ren og framtidsrettet gasskraftteknologi.

Så svaret på spørsmålet er: Venstre ønsker å trappe opp forskningsinnsatsen generelt, og energi er et av de områdene vi vil satse på spesielt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Olav Akselsen: Utnytting av vasskrafta har vore avgjerande for utvikling av industri, sysselsetjing og velferd i Noreg. Vasskrafta er rein energi. Vår energiforsyning er svært miljøvennleg samanlikna med alle andre land.

Men vassdraga våre er òg av stor verdi for friluftsliv og biologisk mangfald. Det er dessverre ikkje til å unngå at utbygging av vasskraft medfører fysiske inngrep i naturen, og urørt natur har som kjent ein verdi i seg sjølv. Me har i Noreg no bygd ut 65 pst. av det totale vasskraftpotensialet vårt. Omtrent 20 pst. er verna. Dei vassdraga som står igjen, er anten svært lite lønsame å byggja ut eller særdeles konfliktfylte. Derfor er det grunn til å seia at tida for dei store vasskraftutbyggingane i Noreg er over.

Regjeringa vil leggja auka vekt på omsynet til urørt natur ved behandling av framtidige vasskraftsaker. Eg er glad for at Stortinget gjev si tilslutning til Regjeringa sitt syn på dette punktet.

Regjeringa har gått inn for å stoppa dei planlagde kraftutbyggingsprosjekta til Statkraft i Saltfjellet–Svartisen-området, Beiarn, Bjøllåga og Melfjord, av omsyn til miljøet. Denne avgjerda blei tatt etter ei lang og omfattande behandling. Beiarn-utbygginga fikk konsesjon i 1989. Ei planendring for utbygging blei send over i februar 1998. Denne saka hadde med andre ord lege i to år i departementet utan å bli behandla den dagen eg overtok ansvaret.

Regjeringa har etter grundig vurdering funne at nytten av desse tre utbyggingane ikkje er stor nok til at ein kan forsvara dei inngrepa som vil bli gjorde i naturen. Når Stortinget no gjev si tilslutning til dette, vil eg gje Statkraft den endelege instruksjonen om å skrinleggja dei tre utbyggingsprosjekta.

Men det er viktig å presisera at allereie utbygd vasskraft har ein særleg stor verdi, som me må ta vare på. Det er viktig at dei verdiane som finst i dei eksisterande anlegga, blir vidareutvikla. Me bør ikkje svekkja ressursgrunnlaget for produksjon ved behandling av revisjon og fornying av reguleringskonsesjonar. Me ønskjer opprusting og skånsam utviding av eksisterande vasskraftanlegg som ikkje skadar urørt natur. Me går no i gang med å forenkla regelverket, og me startar arbeidet med å revidera Samla Plan og supplera verneplanane.

Me kan i framtida ikkje rekna med særleg ny produksjonskapasitet frå vasskrafta. Me må derfor snu oss mot andre energiberarar for å dekkja framtida sitt behov.

I stortingsmeldinga åtvarar eg mot ei utvikling der tryggleiken i energiforsyninga blir gradvis dårlegare. Veksten i bruken av elektrisitet held fram. Samtidig blir det nesten ikkje bygt ut ny produksjonskapasitet i Noreg. På 1990-talet auka bruken av elektrisitet med omtrent 18 TWh, mens veksten i produksjonskapasiteten berre var nær 4 TWh. Det skal ikkje mykje kunnskap eller fantasi til for å sjå at denne utviklinga ikkje kan halda fram. Me må få betre balanse mellom forbruk og produksjon.

Det er eit faktum at me under 1990-talet gjekk frå å vera i ein overskotsposisjon til å bli eit land som er avhengig av import i eit år med gjennomsnittleg nedbør. Dersom utviklinga held fram, vil underskotet veksa i åra framover. Det overraskar meg at ikkje alle vil ta denne verkelegheita innover seg.

Den norske energiforsyninga er heilt unik. Vasskrafta står for nær all elektrisitetsproduksjon her i landet. Nedbørsmengda varierer kraftig frå år til år. Produksjonen av elektrisitet varierer derfor òg frå år til år, faktisk så mykje som pluss/minus 20 pst. av normalen.

I 2000 regna det mykje. Me sette ny produksjonsrekord, og eksporterte straum til utlandet. Men me skal likevel ikkje lenger tilbake i tid enn til 1996 før me finn eit svært tørt år, med påfølgjande liten straumproduksjon og stor import. Me veit at slike tørrår vil koma igjen med jamne mellomrom. Noreg er i dag dårlegare rusta til å handtera eit slikt tørrår, rett og slett fordi ubalansen mellom produksjon og forbruk har vakse dei siste åra. Dersom me får eit nytt år no med nedbør tilsvarande den i 1996, har me ikkje produksjons- og importkapasitet til å dekkja vårt eige forbruk.

Alle prognosar tyder på at veksten i elektrisitetsbruken vil halda fram, trass i ei sterk satsing på tiltak som energiøkonomisering. Situasjonen blir i tillegg forverra av at dei andre nordiske landa òg har ein svak vekst i produksjonen i forhold til veksten i bruk av elektrisitet i desse landa.

Eg registrerer at fleirtalet i Stortinget meiner at meldinga gjev eit realistisk bilete av situasjonen knytt til utfordringane med auka forbruk og ein altfor einsidig bruk av elektrisk kraft.

Det er eit breitt fleirtal i Stortinget som støttar satsinga på å avgrensa energibruken og byggja ut vindkraft og vassboren varme. Stortinget sitt ønske om at Regjeringa skal utarbeida ein handlingsplan for utbygging av vassboren varme, vil eg sjølvsagt følgja opp.

Eg står fast på dei måla som Arbeidarpartiet og sentrum var einige om i samband med behandlinga av energimeldinga i fjor vår. Men, som me sa for eit år sidan, dette er ikkje nok. For å sikra ei trygg kraftforsyning og redusera dei uheldige verknadene av tørrår er det nødvendig å leggja til rette for ny kraftproduksjon i Noreg.

Ein strammare energibalanse gjer det endå viktigare med tiltak for å betra effektbalansen. Statnett har inngått avtalar i marknaden om å reservera effekt både frå produksjon og frå større brukarar. Dette er noko nytt. Det kan byggjast vidare ut, både hos storbrukarar og hos mindre forbrukarar, etter kvart som meir moderne og rimelegare teknologi blir utvikla.

For å betra tryggleiken i elektrisitetsforsyninga legg Regjeringa opp til ei offensiv og brei satsing. Me ønskjer at ein større del av gassressursane våre skal bli tatt i bruk innanlands, ikkje berre til å produsera elektrisitet, men òg direkte. Bruk av gass innanlands vil spela ei viktig rolle i ein framtidsretta og miljøvenleg energipolitikk. Samtidig skal me styrkja arbeidet med omlegginga av energibruk og -produksjon og sikra at kraftmarknaden fungerer godt.

Sentrumsregjeringa sin energipolitikk ville gjort underskotet på kraftbalansen større. Sjølv med ei ambisiøs satsing på enøk og fornybar energi viste deira eigne tal og utrekningar at behovet for import av straum ville auka. Med deira politikk ville me fått ei meir sårbar energiforsyning i framtida, og me ville medverke til å halda oppe kolkraftproduksjonen i Europa. Det overraskar meg at ein slik politikk kan framstillast som miljøvenleg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Etter Kristelig Folkepartis mening er både det norske, nordiske og internasjonale markedet relevant i forhold til kraftbalansen. I spørsmålet om Statkraft skulle få ytterligere midler vektla vi en slik balansert tilnærming. Dette er også reflektert i merknadene våre i denne saken.

Det som er mer overraskende, er Regjeringens og Arbeiderpartiets linje i disse to sakene. I forbindelse med behandling av Statkraft-saken, St.prp. nr. 51, avviste faktisk statsråden i et replikkordskifte med meg at det norske markedet var relevant. Nei, nå var det bare det europeiske, frie markedet som gjaldt, og om kort tid ville det være fullt ut fungerende. Det var budskapet. Det var ingen grunn til å fokusere på det norske markedet eller konkurransesituasjonen på det norske markedet, og det var ikke måte på beroligelser fra statsrådens side i den sammenheng.

Nå, bare kort tid etter, er argumentasjonen snudd trill rundt. I St.meld. nr. 37 rettes søkelyset nesten bare mot det norske kraftmarkedet. Det snakkes om rasjonering og nasjonal kraftbalanse. Det snakkes om kraftunderskudd, nå i statsrådens innlegg, og behovet for ny produksjonskapasitet i Norge. Nå følger også statsråden opp nærmest med en tordentale om situasjonen på det norske kraftmarkedet. Så selv om noen sikkert kan ha følelsen av at vi i Kristelig Folkeparti setter pris på mørkemenn, ser jeg ingen grunn til at man skal legge seg på en slik mørkemannsstrategi, som jeg synes statsråden gjør i denne saken.

Det som er spørsmålet, er: Hva er Regjeringens linje? Dette er helt og totalt motstridende. Hva er Regjeringens linje? Er det slik at det er det norske kraftmarkedet som gjelder, eller er vi i et internasjonalt marked? Er det St.prp. nr. 51 som gjelder, eller er det St.meld. nr. 37? Jeg vil gjerne ha statsrådens svar på det og vil gjerne ha et klart og entydig svar på hva som er grunnlaget for Regjeringens politikk, og hva som faktisk er Regjeringens politikk. Man kan ikke leve med to politiske linjer, man er nødt til å holde seg til en.

Statsråd Olav Akselsen: I sitt innlegg tidlegare i dag sa Frafjord Johnson at det var lite spenst i Regjeringa si energimelding. Dette er inga energimelding. Den saka me diskuterer i dag, som går på energibalansen, burde ha vore ein del av den energimeldinga som vart lagd fram i fjor, fordi det ville ha gjeve Stortinget eit betre grunnlag for å diskutera korleis ein skulle ta seg av energisituasjonen i Noreg fram til år 2020.

Eg har ingenting imot å bli kalla mørkemann. Men det er altså slik at det som eg har vidareformidla no, er informasjon, og eg føler alvorleg at eg ikkje ville gjort jobben min som statsråd dersom eg ikkje informerte Stortinget om situasjonen. Den informasjonen som eg har hatt, har eg berre vidareformidla, og det er NVE og Statnett – dei som har oversikt over situasjonen i Noreg – som har formidla denne situasjonsbeskrivinga til meg. Derfor føler eg det var mi klare plikt å informera Stortinget.

Så kan sjølvsagt stortingsrepresentantane ta stilling til dette og bry seg om det eller la vera, og eg konstaterer at Kristeleg Folkeparti er blant dei som lar vera og ikkje bryr seg om at alle faginstitusjonar i Noreg seier at ein har ikkje ei kraftkrise, men ein pressa situasjon, og at det faktisk vil vera vanskelegare for oss å dekkja vårt eige forbruk. Og situasjonen er den at dersom det i år blir like tørt som det var i 1996, har me pr. i dag ikkje overføringskapasitet nok inn i dette landet til å dekkja vårt eige forbruk. Det er ein særs alvorleg situasjon. Eg har iallfall gjort min del av jobben, eg har informert Stortinget om at sånn er det, og så har eg lagt fram ei rekkje tiltak som skal betra den situasjonen.

Det er ingen motsetnad mellom å prøva å ha så stor produksjon som mogleg i sitt eige land og å seia at Noreg er ein del av ein internasjonal marknad. Men i og med at Kristeleg Folkeparti og andre er så veldig opptatt av å presisera at me er ein del av ein nordisk og nordeuropeisk marknad, stadfestar dei samtidig at deira svar på desse utfordringane berre er stadig større import. Og me veit alle at den importen kjem frå mykje verre energikjelder enn den krafta me kan produsera sjølve her i landet.

Bent Høie (H): Representanten Sanner hadde replikk til representanten Hegna angående Arbeiderpartiets merknad i innstillingen knyttet til at en der viser til at det «er flere aktuelle prosjekter innenfor Samlet Plan og nye prosjekter som gjennom omleggingen av Samlet Plan vil kunne videreutvikles og realiseres innenfor de rammebetingelser som nå blir gjeldende». Representanten Sanner spurte Hegna om å konkretisere disse prosjektene, noe som representanten Hegna åpenbart ikke kunne. Og da er det nødvendig å spørre statsråden om han kan konkretisere hvilke prosjekter som her er aktuelle for arbeiderpartiregjeringen å fremme for utbygging, på bakgrunn av den debatten som vi har hatt i dag.

Jeg hadde også i mitt innlegg to utfordringer til statsråden. Den ene var knyttet til en oppklaring i forhold til Regjeringens håndtering av hvem som skal ha ansvaret for oppfølgingen av den nasjonale gasstrategien, og det andre var om en allerede nå kan få en orientering om hvor langt i prosessen planene i forhold til Hattebergvassdraget er kommet. Det tredje som jeg vil spørre statsråden om, er hans syn på utnyttelsen av tørrårsmagasinene. I sitt innlegg var statsråden opptatt av tørrår og de problemer det kunne medføre, men verken i statsrådens innledning eller i meldingen er tørrårsmagasinene beskrevet noe særlig i forhold til den mulige avbøtende effekten de kan ha på de problemene som Regjeringen her beskriver.

Statsråd Olav Akselsen: Når det gjeld det første spørsmålet, går det ikkje an å konkretisera det, for alle dei søknadene som er om utbygging, må behandlast individuelt. Det me kan seia, er at det no vil bli stilt større krav enn tidlegare, og der det er snakk om inngrep i urørt natur, er sjansane usedvanleg små for at ein skal få gjennomslag på søknadene sine. Me skal ha ein total gjennomgang av Samla Plan, og me skal òg, som eg sa i innlegget mitt, jobba med å supplera allereie vedtatte verneplanar.

Når det gjeld dette med nasjonal gasstrategi, er det slik at Stortinget har behandla det. Komiteen kom med si innstilling på eit tidspunkt då den meldinga som no blir behandla, allereie var gått i trykken. Det er grunnen til at det står litt ulike ting der, men det er sjølvsagt det Stortinget har lagt til grunn, Regjeringa jobbar etter.

Når det gjeld Hattebergvassdraget, har eg tidlegare sagt at me skal behandla den saka i løpet av våren. No er eg litt usikker på kor lenge våren varer i stortingsterminologien, men i den grad den varer fram til Stortinget tar ferie – og kanskje heilt til statsråden tar ferie – skal iallfall den saka bli ferdigbehandla.

Når det gjeld tørrårsmagasina, veit me at i 1996 spelte dei ei stor rolle, og ein nytta moglegheita til å tappa nokså kraftig av dei magasina som ein hadde. Og det har spelt ei stor rolle for den evna me hadde til å produsera kraft, slik at kraftproduksjonen i det året var atskilleg større enn det nedbøren skulle tilseia. Så det er sjølvsagt viktig at me har magasin som har så stor kapasitet at me kan samla nedbør over fleire år. Men det er sjølvsagt òg slik at når me no er i ein underskotsposisjon, blir det vanskelegare og vanskelegare å fylla desse magasina opp slik at det blir ein reell reserve, på den måten dei var då dei blei bygde i si tid.

Presidenten: Når det gjelder årstider, kan presidenten i hvert fall presisere at på Stortinget gjelder to tider, det er vårsesjon og høstsesjon.

Øyvind Vaksdal (Frp): Når vi behandler kraftbalansen og vannkraften i Norge, må vi ikke glemme situasjonen for vår kraftkrevende industri. Ved budsjettbehandlingen i fjor høst foreslo Regjeringen å innføre elavgift overfor kraftkrevende industri, noe som i realiteten ville medført bortimot utryddelse av denne industrien, og titusener av arbeidsplasser ville gått tapt. Nå gikk det heldigvis ikke så galt, men nå har vi i tillegg fått på bordet en fremskrivning som går ut på at kraftkrevende industri skal redusere sitt forbruk fra 33 til 25 TWh. Reaksjonene både fra PIL og LO Industri har på bakgrunn av dette vært veldig skarpe. Og det er jo ikke særlig overraskende. Jeg vil derfor spørre statsråden: Er disse to eksemplene jeg her har nevnt, en del av en målsetting Regjeringen har for å nedlegge kraftkrevende industri i Norge? Og hvis det er riktig, hvorfor sier han det da ikke med rene ord, i stedet for å pakke det inn på den måten vi her har sett eksempler på?

Statsråd Olav Akselsen: Eg er svært glad for at representanten her gjev meg moglegheit til å seia det som alle veit, nemleg at denne industrien er svært viktig for Arbeidarpartiet, og at det er eit mål for oss å ta vare på denne industrien og la den få moglegheit til å vidareutvikla seg i Noreg. Ein skal ha nokolunde tilsvarande rammevilkår i Noreg som ein har elles i Europa, eller der konkurrentane til denne industrien måtte vera. Historia viser at me har gjort det som har vore nødvendig for at denne industrien skulle kunna utvikla seg vidare i Noreg, og det vil òg framtidig historie visa.

Om ein ser veldig isolert på det, brukar denne bransjen mykje energi, som enkelte kan oppfatta som negativt. Men me må presisera at alternativet er jo ikkje at denne produksjonen forsvinn. Alternativet er at denne produksjonen hamnar ein annan plass, under heilt andre miljøkrav, der det same produktet vil bli laga med mykje meir forureinande energikjelder, og ikkje minst under heilt andre forhold når det gjeld utslepp av miljøgifter. Derfor vil eg hevda at eit av dei mest offensive miljøpolitikktiltaka ein kan ha, er å sørgja for at norsk kraftkrevjande industri får levevilkår i Noreg slik at den kan utvikla seg her, framfor at ein flyttar produksjonen til andre land der ein på ingen måte set tilsvarande miljøkrav til omgjevnadene rundt produksjonen.

Magnar Lussand (Sp): Tidleg på 1980-talet var det stor aktivitet på kraftutbygging i Sogn og Fjordane fylke. Då skjedde det at Statkraft sine prosjekt vart tekne forbi Samla Plan, medan fylkeskommunen sine prosjekt vart lagde inn under Samla Plan sine vurderingar. Det medførte utsetjingar, og det medførte også vern av store kraftutbyggingsprosjekt og store kostnader for fylkeskommunen. Fylkeskommunen kravde kompensasjon for dette og vart tildelt 20 pst. del i jostedalsutbygginga, tilsvarande 225 GWh. Ved valdgift i 1997 vart prisen på denne krafta fastsett til mellom 40 og 50 øre pr. kWh. Marknadsprisen var då mellom 10 og 20 øre. Det skal ikkje stor reknekunst til for å sjå at dette ikkje var nokon reell kompensasjon. Sogn og Fjordane søkte difor om vederlag på 73,8 mill. kr. Departementet har avslått dette og er ikkje villig til å prøva dette for Stortinget. Grunngjevinga er, slik eg skjønar det, at det står ingen stad nemnt at kompensasjonen skulle vera reell. Er statsråden kjend med desse tilhøva, og er han villig til å sjå på dette på nytt i ljos av dei kompensasjonane som det er lagt til rette for i St.meld. nr. 37?

Statsråd Olav Akselsen: Eg er ikkje kjend med den saka, og i og med at eg heller ikkje har fått førespurnad frå den gjeldande fylkeskommunen, har eg ikkje tenkt på eige initiativ å gjera noko spesielt.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg fyrst seia at SV er nøgd med å ha medverka til at Arbeidarpartiet nå instruerer Statkraft i denne saka, og synest at det er positivt.

Det fyrste spørsmålet går på signaleffekten som dette har. Ein kjenner jo til at det er ein del utbyggingsprosjekt som er planlagde, men frå Arbeidarpartiet og stortingsfleirtalet si side seier ein at nå er vasskraftepoken over, nå er det slutt på store vasskraftutbyggingar. Eg ynskjer å utfordra litt på dette med storleik. Det må jo vera mogleg å seia noko meir enn at ein er imot større vasskraftutbyggingar. Ein må jo kunna seia noko om storleiken. Er 0,5 TWh stort, eller er 1 TWh stort? Det lurer eg på, og det er eit viktigt signal å gje.

Så er det dette med verkelegheitsoppfatninga. Statsråden legg i innlegget sitt stor vekt på at det er nokon som ikkje tek verkelegheita innover seg. Då er det det å seia at Arbeidarpartiet etter mi meining då må ha litt problem med å velja kva for verkelegheitsoppfatning dei ynskjer seg. Dersom ein ser på miljørørsla, som altså står for det som er rett for framtida for denne kloden, får ein beskjed om ei verkelegheitsoppfatning. Dersom ein ser i stikk motsett retning, sånn som Arbeidarpartiet gjer, til Høgre og Framstegspartiet, får ein ei heilt anna oppfatning. Då blir gasskraft løysinga, då er det svaret. Så dette med verkelegheit har noko å gjera med kva slags grunnsyn og ideologi ein har, og her sviktar altså Arbeidarpartiet.

Til slutt: SV får støtte av sentrumspartia når det gjeld å gjera noko med energieffektivitet – noko som vil seia f.eks. 14 TWh, dersom ein satsar litt på styringsteknologi. Kvifor vil ikkje Arbeidarpartiet, med si verkelegheitsforståing, vera med på å støtta slike konkrete forslag?

Statsråd Olav Akselsen: Eg er litt i tvil om dette er den rette plassen å diskutera storleiken. Det finst i alle fall ikkje eit standardsvar på det.

Vår politikk går ut på at me må ha ei individuell behandling av dei ulike søknadene. I teorien kan det sjølvsagt vera store prosjekt der det er små fysiske naturinngrep, og det kan vera små utbyggingar med heilt uakseptable naturinngrep. Derfor må me halda fast ved at me skal ha ei grundig vurdering av dei ulike søknadene. Likevel meiner me at det går an å forenkla dette i forhold til i dag, slik at ein skal sleppa å bruka 8–10 år på å få behandla ei sak. I og med at det no blir sett høgare krav til kva slags fysiske inngrep som vil bli mogleg, reknar eg med at kraftbransjen, som er svært dyktig og framtidsretta, greier å tilpassa seg den nye verkelegheita.

Så trur eg dessverre at Langeland blandar saman to omgrep, nemleg verkelegheitsoppfatning og ønskedraum. Veldig mange av dei som er motstandarar av gasskraftverk, ser vekk frå verkelegheita og definerer ei verd slik dei kunne tenkja seg at den var. Det er kanskje ei behageleg løysing, men det løyser dessverre ikkje problema våre. Eg føler at eg har eit stort ansvar når alle faglege instansar seier at situasjonen i Noreg er blitt mykje meir pressa enn det den var, og då må eg informera Stortinget om det. Det har eg no gjort. Arbeidarpartiet har òg ein strategi som gjer at me kan redusera dei problema som me no er i ferd med å segla inn i. Men eg føler meg heilt sikker på at hadde det vore SV som hadde bestemt, hadde problema berre blitt større. Eg føler meg òg heilt sikker på at det på sikt hadde vore verre for miljøet, fordi ein då i all hast måtte bygd ut mange tiltak utan å ta omsyn til miljøet, slik som ein no kan gjera.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torny Pedersen (A): St.meld. nr. 37 inneholder to hovedpunkter, det ene er om kraftutbygging Svartisen–Saltfjellet, og det andre er kraftbalansen. Jeg vil begynne med den siste delen.

I meldingen er det referert til Regjeringens langtidsprogram, der man kan lese av fremskrivningen av energiforbruket at prosessindustrien alene må redusere sitt kraftforbruk med 7 TWh i de nærmeste årene. Dette har skapt bekymring i og rundt disse bedriftene. Jeg er derfor veldig glad for at uttalelser i innstillingen fra hele komiteen, og også svar fra statsråd Akselsen, så sterkt presiserer at det ikke er aktuelt å føre en nasjonal politikk som har til hensikt å redusere aktiviteten i denne industrien. Alle vet vi at produktene fra disse bedriftene er etterspurte på verdensmarkedet, og vi løser derfor ingen miljøproblemer ved å legge ned eller flytte disse bedriftene til land hvor kravet til miljøtiltak er mye mindre enn i Norge. Mange av disse bedriftene ligger i Distrikts-Norge, så det er også god distriktspolitikk å beholde disse bedriftene.

Da er vi inne på en annen sak som i det siste århundret også har vært distriktspolitikk, nemlig vannkraftutbygging. Jeg tør påstå at nesten alle i dette landet kjenner til disse påtenkte vannkraftutbyggingene i Saltfjellet–Svartisen.

For Bjøllåga-, Beiarn- og Melfjord-vassdragene ble regulering og manøvreringsreglement vedtatt henholdsvis i 1989 og 1990. Så kan man spørre: Hvorfor satte ikke Statkraft i gang disse vannkraftutbyggingene? Svaret den gang var at på grunn av kraftoverskudd og manglende lønnsomhet, var dette ikke aktuelt. Tidlig på 1990-tallet skal administrerende direktør i Statkraft ha uttalt på et møte med Beiarn kommune at det ikke fantes lønnsomhet i noen av disse prosjektene, og han tilføyde at de var lite sannsynlig at kraftprisene ville nå et nivå som tilsa en lønnsom utbygging, før omkring 2005.

Vi må ikke glemme at helt fram til 1996 var Norge selvforsynt med elektrisk kraft. I april 1996 gav Olje- og energidepartementet en femårsfrist til Statkraft for igangsetting av vannkraftutbygging i Beiarn. Da startet arbeidet med planendringene, som faktisk var til det bedre for naturen, men som mange mener ikke var gode nok etter dagens krav til natur- og miljøvern. I 1998 sendte Statkraft planendringssøknadene til godkjenning for alle de tre vassdragene.

Bondevik-regjeringen fikk en sak på bordet som den rett og slett ikke greide å håndtere. Jeg hadde flere henvendelser til Bondevik-regjeringens statsråder i Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet om utbyggingen i Beiarn. Svaret var at det fantes ikke noe lovgrunnlag for å trekke konsesjonene tilbake, men likevel ble denne saken liggende i to år. Da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten, var selvfølgelig saken moden for en avgjørelse. Det var ingen juridisk grunn til å avslå eller utsette søknaden. Det eneste var at statsråden instruerte Statkraft om stans i utbyggingene. Hvorfor avgjorde ikke Bondevik-regjeringen denne saken? Selvfølgelig var partiene internt uenige om de skulle følge et juridisk lovverk, eller om de skulle instruere Statkraft om å skrinlegge Beiarn-utbyggingen. De gjorde ingen av delene, for det var det enkleste.

Det er merkelig at da de samme politikerne igjen kom i opposisjon på Stortinget, ville de gjerne avgjøre denne saken, og Høyre og Fremskrittspartiet hengte seg gladelig på. Opposisjonen på Stortinget skapte denne saken om til en betent politisk sak, med brevskriving gang på gang fra opposisjonen på Stortinget til olje- og energiministeren. Heldigvis tok statsminister Stoltenberg igjen ansvar og avgjorde saken. Vi hadde jo allerede lagt føringer for framtidens vannkraftutbygging gjennom vedtaket da vi behandlet Øvre Otta.

Det er derfor med stor undring jeg registrerer at Høyre åpner for utbygging i Melfjord, når de samtidig i innstillingen ramser opp alle skadene på naturen som denne utbyggingen gir. Og dersom vi tenker tilbake til nyttår, vet vi at Høyre og Senterpartiet nærmest skamroste statsministerens avgjørelse om stans i den videre utbygging av Svartisen–Saltfjellet. Så dette er helt og holdent valgkamp, og ikke miljøpolitikk.

Personlig er jeg av den formening at lovlig fattede vedtak i Stortinget bør følges opp, og at det er enhver regjerings ansvar å sette i verk vedtakene.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Sahl (KrF): Jeg skal ikke drøye debatten i denne saken, men jeg føler et visst behov for å gi uttrykk for at jeg representerer et lite mindretall i Kristelig Folkeparti som ikke er like glad for totaliteten i det resultatet som kom etter statsministerens nyttårstale. Det gjelder selvfølgelig de tre prosjektene for kraftutbygging i Saltfjellet, der jeg er av den samme oppfatning som Rødøy kommune er, og som Nordland fylkesting er, at det er en rimelig stor forskjell på de tre utbyggingsprosjektene. Og som kjent var Kristelig Folkeparti også sterkt engasjert i at vi ikke skulle få Beiarn-utbyggingen. Det som lå i bunnen for det, var de store miljøinngrepene, men også at det var stor motstand i kommunen og blant miljøvernorganisasjonene mot denne utbyggingen. Det samme gjelder Bjøllåga-utbyggingen; kommunen var her med delegasjoner og bad om at nå måtte det være nok, de ville ikke ha den.

Når det gjelder Melfjord-utbyggingen, er situasjonen en helt annen. Rødøy kommune så på mange måter dette som en mulighet for utvikling av egen kommune. Det var gjort enstemmige kommunale vedtak. Fylket har fulgt det opp og sagt at Melfjord-utbyggingen burde få en sjanse til, ved en ny utredning. I tillegg er det også etter min oppfatning mindre miljøinngrep knyttet til Melfjord-utbyggingen. Derfor vil jeg komme til å støtte et av mindretallsforslagene som foreligger, nr. 3. Men når vi nå ser at vi taper denne saken, er jeg glad for at komiteen understreker at Nordland fylkeskommune skal få sin del av den kompensasjonen som Statkraft får for tapte inntekter ved produksjon ut fra disse anleggene.

Det som det ikke sies så tydelig i innstillingen, er: Hva da med de kommunene som er berørt? Så vidt jeg skjønner, vil både Beiarn-prosjektet og Melfjord-prosjektet i henhold til lov få en mulighet til å få stilt sine krav om kompensasjon. Og da vil jeg særlig rette oppmerksomheten mot Melfjord-utbyggingen og Rødøy kommune, som etter mitt skjønn, ut fra den jobben de selv har gjort, og ut fra de avtalene de satt med med Statkraft i midten av desember, absolutt må få den økonomiske kompensasjonen for tapet som bl.a. er i tråd med den behandling som Saltdal kommune fikk i en lignende situasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

(Votering, se sidene 3299 og 3300)