Se også behandlingen av sak nr. 1, 2 og 3 på formiddagsmøtet. 

Jan Simonsen (Frp): Den innstillingen som diskuteres i dag, er et historisk dokument. Den åpner for at det i Norge omsider kan etableres nye universiteter etter mange års stillstand. Det er fornuftig og riktig. Dagens universiteter er i ferd med å bli tungrodde kolosser. Det burde være behov for en viss desentralisering innen universitetsstrukturen.

Det finnes mange måter å etablere nye universiteter på. Vi kan tenke oss en løsning der et stortingsflertall ser at det er behov for et femte universitet, og vi får en debatt om hvor i landet dette bør plasseres, med massevis av lobbyvirksomhet mot Stortinget, med distriktspolitiske argumenter og en mer eller mindre tilfeldig avgjørelse i stortingssalen. Det er en dårlig løsning å gjøre et så viktig spørsmål som etablering av nye universiteter til et distriktspolitisk spørsmål, slik bl.a. forkjemperne for et innlandsuniversitet gjør.

Regjeringens løsning er ikke stort bedre. Den vil føre til en inflasjon i universitetstitler. Vi kunne selvfølgelig ha jublet i Rogaland over to nye universiteter, dersom både Misjonshøgskolen og Høgskolen i Rogaland hadde fått denne tittelen innen kort tid. Men det har ingen hensikt å endre titler og navn på en skole, når innholdet ikke blir vesentlig annerledes. Det vi trenger, er et universitet ikke bare i navnet, men også i innhold – med andre ord et universitet som er basert på kvalitet og kvantitet.

Derfor er det gledelig at et flertall i komiteen slutter seg til Mjøs-utvalgets flertall, der det stilles krav til bredde i kvaliteten før en høyskole kan søke og oppnå universitetsstatus. Det gir høyskolene noe å strekke seg etter, noe som kan oppnås gjennom et felles løft fra fylkeskommuner, kommuner og næringsliv, private organisasjoner og høyskolene selv. Det er bedre å vente fire til fem år for å oppnå et universitet som starter på et kvalitetsmessig høyt nivå, fremfor å oppnå en tittel umiddelbart uten den faglige kvaliteten som bør følge med.

Jeg vil takke Fremskrittspartiets hovedtalsmann, Ursula Evje, for hennes rosende ord om Høgskolen i Rogaland. Dersom det er en alminnelig oppfatning også i andre partier enn Fremskrittspartiet at denne høyskolen skiller seg positivt ut gjennom sin kvalitet, er det liten tvil om hvor det bør satses forskningsmidler i årene fremover.

Rikke Lind (A): For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å møte en biologiprofessor som akkurat hadde kommet tilbake til Universitetet i Oslo etter å ha undervist ti år i New Zealand og i England. Den beskrivelsen han gav av det å komme hjem fra disse stedene, var ganske skummel. Han fortalte at det var som å gå tilbake i historien. Mens han hadde brukt andre undervisningsformer, hatt en helt annen type profesjonell ledelse, blitt evaluert av studentene sine og i det hele tatt vært i en mye mer progressiv kultur med krav til ham som underviser, så kom han tilbake til Universitetet i Oslo, som var akkurat slik han forlot det. Denne beskrivelsen tror jeg flere enn han kjenner seg igjen i, og jeg tror det viktigste er at vi klarer å gjøre noe nettopp med det.

Arbeiderpartiet har tatt mål av seg til å forandre dette virkelighetsbildet, og ikke bare når det gjelder høyere utdanning. Stoltenberg-regjeringen har tatt mål av seg til å reformere og fornye offentlig sektor. Vi må gjøre den jobben, ta de grepene, slik at vi får en moderne, omstrukturert offentlig sektor som er i stand til å møte de behovene framtidens samfunn har. Og det er ikke enkelt. Det er tungt, det tar tid, og det møter motstand. Og det er selvfølgelig alltid slik at det er krefter som vil sette bremsene på. Høyre er en av de kreftene. Opp gjennom historien har de vært mer bremseklosser enn de har vært med og gitt drahjelp til de reformer som det har vært nødvendig å gjennomføre.

Representanten Lønning brukte i sitt innlegg tid på å fremstille to av de reformene Regjeringen har fremmet, som om de springer ut fra ulike ideologier. Det var jeg svært undrende til, for det er jo ikke slik! Sykehusene er aldri tenkt å skulle styre seg selv, slik Lønning vil at høyere utdanningsinstitusjoner skal. Tore Tønne har heller aldri vært inne på tanken om at leger og sykepleiere selv skal velge sine ledere. Og dette med private: Er det noen som har hørt Tore Tønne foreslå at Rimi-Hagen og andre skal få lov til å eie sykehus? Nei, de politiske skillelinjene går ikke mellom Trond Giske og Tore Tønne, de går mellom Arbeiderpartiet og Høyre, ikke minst i viljen og evnen til å ta de nødvendige grep, slik at vi får gjennomført de reformene som er nødvendige.

Representanten Lønning brukte også tid på å snakke om, som han vanligvis gjør fra denne talerstolen, at Arbeiderpartiet sultefôrer offentlig sektor, vi gir ikke nok penger. Jeg vil bare avslutte med å sitere fra da Lønnings parti selv satt i regjering. Da sa de: … (Presidenten klubber.)

Presidenten: Taletiden er omme. – Så da får vi bli i spenningen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Etter mi vurdering er det to vinnarar i dag: studentane, som får eit kvalitativt betre, internasjonalt tilpassa og fullfinansiert studieløp, og landet, som får meir oppdaterte fagfolk med høgare utdanning, dei fleste med utdanning delvis eller heilt i utlandet. At det igjen er ei arbeidarpartiregjering som legg fram ei utdanningssak, har nærast vorte sjølvsagt i norsk skulehistorie. At det er statsråd Giske, som sjølv er ung og har studietida si nær seg, som har teke på seg den oppgåva det er å skaffa støtte for store og viktige endringar, ser eg som ganske naturleg. På vegner av regjeringa Stoltenberg og til gode for komande generasjonar har han synt evne til både å vera visjonær og pragmatisk. Det skal han ha skryt for.

I Rogaland har diskusjonen om reformering av høgare utdanning i stor grad handla om høgskulen si moglegheit til å verta akseptert eller få høve til å utvikla seg til universitet. Det har m.a. eg arbeidd lenge for. Eg tykte framlegget i meldinga om å gje godkjenning som universitet til dei høgskulane som alt har doktorgradsutdanningar, var rett. Det gjev ei viktig godkjenning og er ein viktig stimulans til dei høgskulane som har utvikla sterk spisskompetanse på doktorgradsnivå. Samstundes sikrar det at ikkje den einskilde høgskulen legg alle egga i ei korg mot målet om å verta universitet etter Mjøs-utvalet sine kriterium. Det er ein del frå profesjonsutdanningane i Rogaland som alt har klaga på dette. Eg er ikkje i tvil om at m.a. høgskulen i Stavanger òg vil verta universitet etter Mjøs-modellen. Men eg er lei for at ikkje fleirtalet i Stortinget gjer vedtak i dag som kunne gje m.a. oss universitet frå neste haust, i staden for å vedta eit system som vil føra til at det tek mange år.

Diverre er ikkje fleirtalet i denne salen samd i dette. Men eg gler meg til valkampen.

Det eg kanskje er mest skuffa over, er at leiinga ved høgskulen i Stavanger har gått i kompaniskap med dei mest konservative kreftene i universitetssektoren for å avgrensa andre høgskular sine moglegheiter til å verta universitet. Snakk om å skifta side! Til all lukke har det òg vore stor semje innanfor Arbeidarpartiet òg i regionen om Regjeringa sitt framlegg.

Universitet og høgskular, serleg høgskular, skal og bør leva i eit tett samspel med samfunnet elles. Det gjer dei i stor grad på vår høgskule. Eg er ikkje i tvil om at dette har samanheng med at høgskulen i Stavanger har eksternt fleirtal. Eg er glad for at talet på eksterne representantar aukar over heile lina, og at det framleis er ope for eksternt fleirtal, og eg vonar at fleire vel den ordninga etter kvart.

Eg er elles nøgd med at komiteen ber om ei utgreiing om veterinærhøgskulen inkludert spørsmålet om den kliniske undervisninga. Eg er viss på at veterinærar treng opplæring i handsaming av produksjonsdyr. Instituttet har kompetansen, og jærregionen har den største husdyrtettleiken i landet. Men dette kjem me tilbake til.

Inge Lønning (H): Utdanningsministeren er en overraskelsenes mann. For kort tid siden kom han med et utspill offentlig om at han ønsket å avvikle skolevalgdebattene fordi de ikke var seriøse nok. Etter å ha lyttet til en del av innleggene fra Arbeiderpartiets talere i denne debatt begynner jeg å skjønne sammenhengen: Meningen var å sluse skolevalgdebatten inn i denne sal isteden.

Det meste av det som er sagt fra arbeiderpartitalere om Høyres utdanningspolitikk, har ingenting med denne saken å gjøre – ingenting med innstillingen og ingenting med stortingsmeldingen. I stortingsmeldingen har Høyre fremmet ett forslag som vi står alene om, ellers er vi stort sett sammen med flertallet. Og det forslaget er et forslag der vi ber Regjeringen om å legge til rette for at universiteter og høyskoler selv kan velge organisasjonsmodell. Den friheten ønsker Arbeiderpartiet åpenbart ikke å ta sjansen på.

Statsråden har forsvart sitt forslag til studiefinansieringsmodell på en måte som har skapt komplett forvirring i Stortinget. I stortingsmeldingen står det:

«Full stipendandel forutsetter at studenten følger normert studieprogresjon.»

Slik statsråden nå argumenterer for sin modell, er effektiviseringshensynet plutselig forsvunnet og erstattet med varme og sosial omsorg. Det må bety at samtlige studentorganisasjoner har misforstått det forslaget statsråden har lagt frem, ja, det må vel også bety at Arbeiderpartiets representanter i komiteen har misforstått det, siden de har funnet det nødvendig å helgardere seg. Først gir de tilslutning til meldingens forslag, og deretter ber de om å få utredet det forslag som mellompartiene og Høyre står sammen om. Det må vel nærme seg det gamle tippesystemet med 1 X 2. Det ville vært ønskelig om statsråden var i stand til å klargjøre hva det egentlig er han har foreslått når det gjelder studiefinansieringsmodellen.

Da Stortinget behandlet St. meld. nr. 20 for en tid tilbake, ble det ikke sten tilbake på sten av det statsråden hadde foreslått. Når det gjelder St. meld. nr. 27, er det noen få stener som ligger der hvor statsråden la dem, bl.a. ved Fremskrittspartiets hjelp. Men på svært mange punkter har stortingsflertallet sagt det motsatte av statsråden.

Og det må jo være tillatt å undre seg over at statsråden etter at han hadde lagt frem meldingen, brukte måneder på å tråle landet rundt for med all sin oppfinnsomhet å argumentere mot Mjøs-utvalgets forslag om et uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan. I Stortinget i dag sier han at det er et helt greit forslag, nærmest identisk med det han fremmet selv.

Det er ikke så helt lett å forholde seg til en statsråd som beveger seg i terrenget på en måte som til forveksling minner om en snurrebass.

Odd Einar Dørum (V): Jeg har ikke noen problemer med å forholde meg til politikere uansett, og heller ikke til statsråder som konstaterer og tar til etterretning det Stortinget sier. Men jeg har et problem når man må skrive om forhistorien så den passer med nåtiden.

Statsråden sier at det nå er greit med akkreditering, for det er i grunnen det som står på side 53 i stortingsmeldingen. Men der står det ikke om akkreditering, der står det om kvalitetssikring. Og det som kommer fra Norgesnettrådet, er noe helt annet enn det som kommer fra Mjøs-utvalget. Men det er helt fair å skifte syn, selv etter at man har agitert for noe annet, men det blir helt galt å framstille det som om at det har man i grunnen ment hele tiden.

Det er helt fint at man erkjenner at det koster noe å gjøre dette, og dermed er med på I i innstillingen i dag, som forteller at utdanning koster noe. Men det blir problematisk når det skal begrunnes med at det har vært sagt hele tiden, bl.a. når det i den delen av meldingen, som ikke er veldig omfattende, fremgår helt klart at bortsett fra løftet om studiefinansiering, kan finansieringsmodellen dekkes innenfor budsjettrammene. Og alle debatter nesten helt fram til nylig har handlet om det. Det er positivt at man erkjenner at det koster noe. Men det blir veldig problematisk for enhver ryddig debatt at man framstiller det som at det har man i grunnen sagt hele tiden.

Til slutt: Når man først argumenterer i stortingsmeldingen, slik representanten Lønning viste til, for at man skal ha et stipend under mottoet «Gjør din plikt – krev din rett» for å få til gjennomstrømning, og så vender om og inntar nærmest en politisk posisjon som er helt annerledes enn før, og sier at dette er i grunnen et sosialpolitisk tiltak. Det er et tiltak som skal sørge for at folk kommer igjennom, og så må man for sikkerhets skyld plukke ut de bohemene som eventuelt må ha det så godt at de bare plasserer studielånet i banken og for øvrig ikke oppholder seg på universitetet i det hele tatt.

Hvis man da skal ta denne siste argumentasjonen på alvor, og overse alle krumspringene før det, gjenstår følgende: Hos de studenter som begynner å studere, er det en reell gjeldsfrykt, for det er noen som vet at de ikke klarer det. Det er noen som vet de sitter med gjeld. Da må det være et poeng, hvis man skal ha en reform som er OK, som er motiverende, og som skal bekjempe gjeldsfrykt, at man skaper en trygghet i utgangspunktet. I stedet for først å si at han står på det han har sagt, som i grunnen betyr noe annet enn det han opprinnelig sa, og så for sikkerhets skyld skal Arbeiderpartiet utrede noe som ligner på det som representantene for Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fremmer, da bør han faktisk ta konsekvensen av det, og faktisk gå inn for det forslaget. Det forslaget gir den grunntryggheten for dem som ønsker å studere, samtidig som det gir den motivasjonen og belønningen som skal til for at man går igjennom systemet når man har gode lærere, god undervisning – en undervisning basert på forskning. Da ville man ha vært helt logisk.

Det vi ellers har opplevd, opplever jeg som en sterk serie av politiske krumspring og tilpasninger. Det synes jeg er greit. Men jeg synes det er forferdelig ugreit når man argumenterer etter den bolsjevikiske tradisjon at det vi mener nå for tiden, er i grunnen det vi alltid har ment. Jeg blir til og med sterkt provosert av det!

Rolf Reikvam (SV): Etter å ha hørt en del av innleggene på formiddagsmøtet, føler jeg et behov for å slå et slag for høyskolene.

Det er tegnet et bilde av høyskolene som helt åpenbart er uheldig. Høyskolene våre driver forskningsbasert undervisning, og de skal fortsatt drive forskningsbasert undervisning. De har et vesentlig og tungt ansvar for å drive forskning knyttet opp mot det lokale næringsliv. Det må være klinkende klart. Derfor blir jeg rimelig overrasket når noen kan tillate seg å si at hvis de ikke får universitetsstatus på høyskolen i Agder, Rogaland eller hvor det måtte være, skulle dette få konsekvenser for næringsutviklingen i regionen. Det er jo riv ruskende galt. Vi har høyskoler, og de skal fortsatt drive forskning.

Så vil jeg minne om den merknaden som ligger der, som det beklageligvis ikke ble flertall for, der vi gjorde det klart at høyskoler som har doktorgrader, og som har et grunnforskningsansvar, skal få tilført forskningsmidler på linje med universitetene. Det ville ha vært et forslag som støttet opp om høyskolene, framfor å lage noen krampaktige forsøk på å skape universiteter av høyskoler – som gjør en kjempejobb og en god jobb som høyskoler. Jeg beklager at det ikke er flertall for denne presiseringen i den merknaden som vi la inn. Det ville vært et håndslag til høyskolene våre, og da hadde vi klart å få til en god arbeidsdeling mellom de ulike institusjonene.

Vi har egentlig to valg, slik som jeg ser det: å kalle alt for universiteter, eller å ha en arbeidsdeling mellom høyskoler og universiteter. Jeg er ganske overbevist om at den modellen som flertallet ligger på, er den beste modellen, men da slik at høyskoler som har forskerutdanning, som har doktorgradsutdanning, får midler på linje med universitetene.

Så til statsråden: Jeg er enig med statsråden i at stort sett har han fått gjennomslag for de aller fleste sakene. Når det er blitt dratt fram et akkrediterings- og evalueringsorgan, har for så vidt ikke komiteen definert hva som skal være det viktige, hva som skal vektlegges. Vi stemmer for dette forslaget, men vi har en helt annen vektlegging enn det Høyre og de andre har. For oss er det aller viktigste at vi får et godt evalueringsorgan som kan følge opp institusjonene, gi råd osv. Det er etter vår oppfatning det viktigste med et sånt organ.

Og så helt til slutt: Jeg har overhodet ikke nevnt eller sagt at studenter som kommer fra arbeiderklassen, gjør studiene dårligere enn andre – snarere tvert i mot. Jeg er ganske overbevist om at de er minst like gode som de andre studentene, men det som er uheldig med den nye studiefinansieringsordningen, er at den vil hindre dem i å starte på en lengre utdanning.

Ursula Evje (Frp): Rikke Lind tegnet et bilde av en professor i biologi som kom hjem etter å ha arbeidet i utlandet, hjem til Norge fra et ekspansivt miljø hvor det ble stilt krav til professorene, hvor de ble evaluert, og hvor også professorene hadde klare mål å strekke seg etter. De kom hjem til et system i stagnasjon. Med flertallets vedtak, som Rikke Lind faktisk er en del av, vil dette være en tilstand som vil fortsette på ubestemt tid. Fremskrittspartiet beklager dette. Vi hadde helt klart andre målsetninger og forutsetninger, men det vil ikke få det nødvendige flertall.

Så vil jeg gå over til statsrådens svar på min replikk, som avslørte en kanskje lett arrogant holdning til enkeltindividets rett til personlig tankevirksomhet og til å ta selvstendige standpunkter. Jeg forsøkte å forklare statsråden at de enorme innsparingene som ble påvist av Norman-utvalget i «Mot bedre vitende?», langt på vei ville dekke de økte utgiftene knyttet opp til Fremskrittspartiets forslag, og at man derfor ikke ville behøve å bruke en så stor andel av det overskuddet vi bunkrer opp, som det statsråden ledet oss til å tro.

Det er grenser, og det bør være grenser, for ungdommelig overmot. Når statsråden parerer med at han ikke skjønner hvor Fremskrittspartiet tar pengene fra, må det være mulig å antyde at en lyttende holdning til Stortingets øvrige representanter ville vært kledelig i denne sammenheng.

Jeg har tidligere i mitt hovedinnlegg sagt at jeg ikke vil delta i et hylekor mot statsråden. Fremskrittspartiet vil heller ikke prøve å påstå at Fremskrittspartiet eier vesentlige deler av den reformen som blir vedtatt, selv om nettopp dette vil bli klarlagt over tid.

Fremskrittspartiet er derimot opptatt av at det gode arbeid må fortsette kontinuerlig for å etablere nye fagområder med høy kvalitet og ny forskning, og at studentene blir tilgodesett og ivaretatt på en ordentlig og respektfull måte. Dette er viktige momenter for oss. Og jeg forventer at vi også blir møtt på samme måte.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg bad om ordet fordi jeg ikke fikk svar fra statsråden i stad på mitt første spørsmål i replikken til statsråden. Det var om hvordan han kan forsvare å kalle meldingen for en kvalitetsreform, når det samtidig står:

«Forslagene om ny finansieringsmodell for universiteter og høyskoler kan gjennomføres innenfor eksisterende budsjettramme.»

Det fikk jeg ikke noe svar på. Betyr det at kvalitet ikke behøver å koste, stikk i strid med det Universitets- og høgskolerådet sier? For ordtaket om at de som har skoen på, best kjenner hvor den trykker, er vel fortsatt gjeldende. Jeg utfordrer statsråden nok en gang: Hva ligger det i «innenfor eksisterende budsjettrammer» – hva betyr det? Er det bare studiefinansiering som skal tilgodeses i kvalitetsreformen? Tettere oppfølging av studenter, altså mer læreroppfølging, vil kreve både omstillinger og tettere lærerbemanning. Kan ikke statsråden innrømme at det trengs betydelige midler til institusjonene, dersom det fortsatt skal være forskningsbasert undervisning ved våre universiteter og høgskoler?

Så til representanten Aud Blattmann, som hadde et innlegg der hun særlig trakk fram Høgskolen i Agder, og at den nå ikke hadde noen særlig mulighet til å bli universitet. Så vidt jeg vet, har aldri verken Høgskolen i Agder eller Høgskolen i Stavanger sagt at én doktorgradsretning er tilstrekkelig – i hvert fall slik jeg har oppfattet det. I de høringene vi har hatt, har de lagt stor vekt på kvalitet, og de har vært klar over at det er en vei å gå før de fyller kvalitetskravene.

Når Arbeiderpartiet gjør et nummer av at vitenskapelige høgskoler ikke kan få universitetstatus etter vedtakene vi gjør i dag, syns jeg det er noe søkt. Med den brede erfaringen og store forskerutdanningsflaten som disse institusjonene har hatt over år, vil jeg bli overrasket om ikke de fleste av disse vil bli godkjent av et akkrediteringsorgan.

For innlandsregionen Oppland-Hedmark er et innlandsuniversitet et viktig mål. De henvendelser jeg har fått, har likevel satt ordet kvalitet sentralt. Det blir kamp om studentene framover, og disse vil etterspørre nettopp kvalitet. Vi er ikke tjent med å få noe universitet light, etter min oppfatning.

Vedtakene som fattes i dag, er selvsagt ikke til hinder for at vi får et innlandsuniversitet på sikt. Og når representanten Faldet sier at Senterpartiet svikter distriktene i denne saken, blir det noe lettvint.

Som man ser av innstillingen, er det bare Senterpartiet og Arbeiderpartiet som har egne særmerknader om innlandsuniversitet. Det er altså ikke flertall for å mene noe om dette i Stortinget i dag, så Arbeiderpartiets forslag, hvor innlandsuniversitetet er bakt inn, vil lide nederlag uavhengig av Senterpartiets stemmegivning. For sakens skyld var det jo best om forslaget ble trukket eller oversendt, men det er selvsagt ikke mitt område. Det er det opp til Arbeiderpartiet å bestemme, men det ville vært det beste for saken.

Statsråd Trond Giske: Først til Marit Tingelstad: Jeg beklager at jeg ikke fikk svart på det første spørsmålet. Det ble mange spørsmål. Når det står at en ny finansieringsmodell kan gjennomføres med eksisterende budsjett, er ikke det noe mer dramatisk enn at en ny finansieringsmodell i seg selv ikke må endre hver enkel institusjons budsjett. Det må altså ikke bli slik at en ny finansieringsmodell gjør at enkelte høyskoler, enkelte universitet, kommer fryktelig dårlig ut. Vi må sørge for at vi begynner på nivå A, og så får heller modellen belønne institusjoner som gjør det godt ut fra dagens nivå. Det vil være dramatisk hvis f.eks. en høyskole skulle kutte i budsjettet sitt med 30 pst. fordi finansieringsmodellen i seg selv leder til slike resultat. Det er det den setningen betyr.

I meldingen står det flere steder at institusjonene må sikres tilstrekkelige ressurser for å gjennomføre reformen. Ved presentasjonen av meldingen, hvor også representanten Tingelstad var til stede, understreket jeg både dette med mer penger pr. student, forskningsopptrapping og også frihet for institusjonene til å bruke midlene bedre.

Så til forvirringen om studiefinansieringen. Det står altså på side 8 i innstillingen, i sammendraget som komi-teen har skrevet, veldig klart hvordan dette skal foregå. Der står det at studiestønaden først blir utbetalt som lån, og så står det:

«Stipendelen kjem trinnvis etter avlagte vekttall.»

Lånet blir gjort om til stipend etter hvert som studiet blir gjennomført. Det er helt korrekt beskrevet i sammendraget.

Studiefinansieringen består av flere deler:

For det første et løft på 80 000 kr på kostnadsnormen. Det har vi fått gjennomslag for.

En stipendandel på om lag 40 pst. Det har vi fått gjennomslag for.

At det skal være en sammenheng mellom gjennomførte studier og stipend, har vi et bredt flertall for. Det er vel bare SV som går imot det prinsippet.

Så er det punkt 4: Hvordan skal vi gjennomføre dette? Her har vi fått tilslutning til vår prinsipielle modell, men vi sier jo allerede i meldingen at vi bl.a. må se på hensynet til studentpolitikk, studentaktivitet og studentvelferd, og også alle velferdsordningene når det gjelder fødsel, sykdom osv. Nå sier man også i innstillingen at man skal se på muligheten for at heltidsstudenter som gjennomfører eksamen, som gjør de oppgavene som kreves for å gjennomføre et studium, men som likevel ikke får stipend, også kan få en fast stipendandel. Det er noe helt annet enn det Høyre og sentrum foreslår, hvor det fortsatt skal være fullt mulig å ta ut 48 000 kr i stipend uten noensinne å ha vært på en studieinstitusjon.

Jeg aksepterer at Inge Lønning mener at Høyres politikk ikke har noe med saken å gjøre. Men det står faktisk i den innstillingen som representanten Lønning la fram i februar:

«Utvalget mener at stipendandelen bør ligge på dagens nivå, og bør avkortes hvis studentene bruker mer enn normert tid på å komme seg gjennom studiet.»

Det er greit at Lønning synes dette er en så ekstrem politikk at han ikke fremmer det i innstillingen, men da bør man ikke hovere og moralisere over andre partiers politikk.

Ranveig Frøiland (A): I debatten i dag har det kome klart fram at det altså er brei semje om at vi skal ha ei kvalitetsreform, og at Arbeidarpartiet sin statsråd har fått gjennomslag for det aller meste. Det kan ein berre gå inn i innstillinga og lesa seg til. Ein treng ikkje stå her med dei store orda for det. Så har vi frå Arbeidarpartiet vore med på noko som ikkje står i meldinga, men der vi har gått saman med fleirtalet og fått gjennomført nokre endringar, og så vert ein jammen fornærma for det òg. Måten ein har lagt opp debatten på, er at ein skal ta statsråden. Eg plar sjeldan karakterisera folk frå Stortingets talarstol, men eg må seia at representantane Lønning og Dørum har overraska meg i dag. Det er ikkje anna enn harselering over korleis ein oppfører seg, og korleis ein deltek i debattar ute. Det vert gjort til noko morosamt. Eg trudde faktisk at ei av dei oppgåvene ein statsråd hadde, i tillegg til alle stortingsrepresentantar og alle som er medvetne borgarar, var å delta i debatten om kvalitetsreforma, anten det no gjeld barneskulen, vidaregåande skule eller høgare utdanning. Det er måten ein debatterer på, som iallfall får meg til å reagera, når ein er så einig om den reforma som er lagd fram, at det er ei kvalitetsreform som har meir pengar i seg, og at det skal følgjast opp i komande budsjett.

Eg må jo seia at når Høgres Inge Lønning klarer å gå på talarstolen og seia at programmet til Høgre ikkje har noko med dette som vi diskuterer i dag, å gjera, fordi det er ei innstilling som vi no har til debatt, då blir eg òg overraska. Eg trudde faktisk at politikken vår her i huset tok utgangspunkt i partiprogramma våre. Men det er greitt. Eg aksepterer òg at ein ikkje fremjar sitt eige primære standpunkt. Eg synest det er greitt – men då må ein ikkje harselera så mykje over andre!

Det er ei kjempegod studiefinansiering knytt til denne reforma. Eg trur at alle i dag har klart for seg kva den går ut på: ein auka stipenddel til 39 pst. Den er god for studentane. Men så trur eg faktisk det sit einskilde her i salen i dag som har vorte litt overraska, fordi dei faktisk ikkje har skjøna heile innhaldet i den. Den har utover dagen på ein måte vorte betre enn det dei følte den var, då debatten byrja.

Alt i alt trur eg at Stortinget skulle kosta på seg å vera kjempenøgd med at ein no klarer å få i hamn denne reforma, som er så viktig for høgare utdanning. Ikkje bruk tida på å stå og harselera over småting og over korleis ein opptrer når ein er ute på debatt.

For at ikkje folk skal gå – nei, no vågar eg ikkje ta opp det som ikkje Rikke Lind fekk lest, for då kjem heller ikkje eg i hamn!

Presidenten: Da er den taletiden omme.

Karin Andersen (SV): Det var en stor mangel ved mandatet til Mjøs-utvalget, og det er også en mangel ved stortingsmeldingen. Det er at den tar for lite innover seg behovet for tilrettelegging og muligheter for høyere utdanning for mennesker med funksjonshemninger, spesielt har situasjonen vært krevende for studenter med lese- og skrivevansker. Behandlingen har til dels rettet opp dette.

Det har tradisjonelt vært liten forståelse for mennesker med funksjonshemninger, og veldig mange har sjøl blitt overlatt til sin egen ståpåvilje. Hvis de har vært heldige, har de møtt noen i systemet som har skjønt hva dette er. Kanskje har de vært så heldige at de har møtt noen som har hatt litt kunnskap om det også, og har kunnet hjelpe dem. Men mange har møtt uforstand, mangel på kunnskap og noen også direkte uvilje. Det er tragisk, fordi vi, parallelt med dette, også jobber for å få flere ut i arbeid, ikke minst for at flere skal kunne greie seg med inntekt av eget arbeid. Det vi vet, er at de med ulike former for funksjonshemning, er de som har størst problemer med å få arbeid. Hvis de får det, er det i lavtlønnsyrker med dårlig lønn.

Så her er det behov for en rekke tiltak som kan sikre disse studentene vi nå snakker om. Det gjelder tiltak som gjør retten til utdanning, altså inntaket, reell, ut fra del- og realkompetanse, og at man får nødvendige hjelpemidler og pedagogisk tilrettelegging av undervisningen. Slik det er nå, har man slike rettigheter, men det kan gå både vinter og vår før man får hjelpemidlene. Hvis man først har kjempet seg igjennom og er motivert, og så ikke får hjelpemidler slik at man kan komme i gang, kan det være fryktelig ødeleggende. Så dette må på plass, og det må på plass raskt, slik at når man får en studieplass, er motivert og har tatt mot til seg, skal det ikke stå på om man får innvilget hjelpemidler.

Det står mye positivt i innstillingen om nye evaluerings- og eksamensformer. Det vil være positivt for alle, og svært positivt for studenter med ulike former for funksjonshemninger, spesielt for mennesker med lese- og skrivevansker. I tillegg til det vil det være nødvendig med spesiell tilrettelegging for en del enkeltstudenter med slike problemer. Det må rettighetsfestes.

Til slutt: Det er også nødvendig at man får en ordning når det gjelder vitnemål, slik at man slipper et stempel på vitnemålet som gjør at det vitnemålet havner nederst i søknadsbunken når man søker en jobb. Det må ikke stå på vitnemålet at vedkommende er funksjonshemmet slik at det blir liggende nederst i bunken. Jeg mener at det er behov for nødvendig tilrettelegging for disse elevene, og at slik tilrettelegging blir lovfestet.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Kristelig Folkeparti har lenge vært en pådriver og støttespiller for å få et universitet i Agder. Jeg er derfor svært glad for at det i dag er flertall for å følge Mjøs-utvalgets innstilling. Det vil i praksis si at et universitet i Agder vil være en realitet om få år.

Det er ikke riktig, som Arbeiderpartiets representanter, Aud Blattmann og Gunnar Halvorsen, fra Agder sier i dag, at dette er et «nederlag for Høgskolen i Agder», og at Kristelig Folkeparti skyver universitetet «ut i det blå» – tvert imot. Vi er blant de fremste talsmenn for et universitet. Vi ønsker et universitet med en viss bredde, som kan ha en høy status både nasjonalt og internasjonalt.

Når rektor uttaler at han har tro på at høyskolen vil være klar som universitet om få år, er det ingen grunn for oss som politikere å se svart på det. Jeg har den samme tro på dette som rektor. Dette har heller ingen ting å gjøre med hvem som blir først av Stavanger og Kristiansand, og at dagens resultat derfor skulle være et nederlag. Dette er et spørsmål om kvalitet, og den status som følger med det. Vi ønsker ikke bare et universitetsstempel, men et innhold og en bredde som vi har bruk for, og som vi kan være stolte av.

Selvsagt skal det fortsatt være et krav at det skal brukes ressurser på studentene. Jeg tar det også som en selvfølge at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti fortsatt er enige om målet her, og at det vil bli tilført forskningsmidler slik at Høgskolen i Agder kan videreutvikle seg fram mot å bli et universitet.

Et universitet i Agder vil ha stor betydning for næringslivet på Sørlandet og for folk flest, både for å øke kompetansen og for å holde på kompetansen i landsdelen.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Inge Lønning (H): Til komiteens leder: Jeg diskuterer gjerne Høyres program når som helst og hvor som helst, men helst med folk som har lest det. De sitatene som er brukt av en rekke arbeiderpartitalere i denne debatten, er ikke hentet fra Høyres program. De er hentet fra en utredning som man tilfeldigvis snublet over en gang i vår. Høyres program foreligger tilgjengelig for alle, og det er der våre standpunkter er nedfelt.

Det er riktig, som statsråden viste til, at Høyre har hatt det standpunkt at kostnadsnormen var det aller viktigste innenfor studiefinansieringen. Nøyaktig det samme standpunkt hadde Arbeiderpartiet så sent som dagen før man la frem forslaget til stortingsmelding.

Det er vel også riktig å minne om at Arbeiderpartiet er det partiet som lengst og mest standhaftig har motsatt seg en økning av stipendandelen. Derfor er det gledelig at Arbeiderpartiet har snudd, og at vi nå er enige om den økningen. Men fremdeles er det akkurat like uklart som det har vært i hele debatten, hva statsrådens forslag til modell går ut på.

Presidenten: Odd Einar Dørum har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Odd Einar Dørum (V): Debatten om denne reformen skjer selvsagt både i og utenfor salen, særlig fordi statsråden veldig tidlig gjorde det klart at han ville føre debatten utenfor salen også før meldingen ble fremlagt. Så det er en helt legitim måte å gå fram på.

Det er også helt legitimt å slå fast at komiteen, med Arbeiderpartiets stemmer, har gjort endringer i forhold til stortingsmeldingen. Det har vi faktisk gjort. Det er også en rekke punkter hvor Arbeiderpartiet er blitt nedstemt i komiteen, men det er punkter hvor vi taper, og det gjelder studiefinansieringen. Og det er fortsatt slik at selv om det åpenbart er klart for Arbeiderpartiets talere hva statsråd Giske mener, så framstår det ikke for meg som klart hvordan konverteringen fra lån til stipend skal skje. Det framgår heller ikke etter det siste innlegget til statsråden om det nå eksisterer noen andre krav for at konverteringen skal finne sted, enn det å være til stede. Da synes jeg ikke man har bidratt til noen klarhet, man har ikke bidratt til å skape den avklaringen man bør få. Jeg håper at statsråden i løpet av de nærmeste månedene vil bidra til det, slik at vi får en løsning. Men den beste måten å gjøre det på, er fortsatt å stemme på det forslaget som er framlagt av et mindretall her i salen.

Statsråd Trond Giske: Jeg tror det går ganske klart fram etter hvert hva som er Arbeiderpartiets studiefinansieringsmodell. Jeg mener at vi skal se nærmere på muligheten for at heltidsstudenter, ikke ved oppmøte og fraværsprotokoll, men ved å gjennomføre de eksamener, leveringer, presentasjoner eller hva det nå blir som blir grunnlaget for den evalueringen som nå skal foregå gjennom året, også kan få mulighet til å få stipend selv om de ikke består i faget. Det får vi se nærmere på. Men det er langt fra den modellen som Høyre og sentrum tviholder på, ved at man skal få stipend helt uavhengig av om man faktisk er student eller ikke.

Når det gjelder Høyres utvalg, som Inge Lønning ledet, er det en vesensforskjell på dette og det som Lønning viser til i Arbeiderpartiets program, for dette var faktisk Høyres svar på det arbeidet som Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget hadde gjort. Det var en gjennomgang fra deres side av hvilken politikk Høyre stod for i den sammenheng. Og man må jo da tro at hvis representanten Lønning hadde sittet og bestyrt Utdanningsdepartementet og skulle lagt fram en melding, ville dette vært de resultatene som der har blitt fremmet. Og der står det faktisk:

«Utvalget vil ikke foreslå å øke stipendandelen … Ved at mesteparten av studiefinansieringen gis som lån må studentene selv bære mesteparten av utgiftene ved å være forsinket med studiene. Stipendandelen bør derfor bli liggende på 30 prosent. Stipendet bør også motivere til rask gjennomføring av studiet ved at det reduseres ved faglig forsinkelse.»

Så ikke nok med at Høyre ville innføre en modell hvor stipendene blir redusert ved faglig forsinkelse, men de skal reduseres ut fra dagens nivå og ikke få en slik type økning. Det er da jeg mener at det kanskje blir litt overdrevet å gå på talerstolen og kritisere dem som faktisk har kjempet igjennom historiens største økning i studiefinansieringen.

Og å snakke til meg om skoledebatt: Jeg har aldri noensinne i noen skoledebatt møtt den frekkeste Unge Høyre-person som faktisk har forvrengt Høyres politikk i så sterk grad. Det har jeg aldri opplevd. Når man kan dokumentere at det er en annen politikk man faktisk står for selv, men ikke tør fremme i innstillingen, riktignok, da burde man kanskje gå litt stillere i dørene.

Så til Dørum, som jo har vært svært opptatt av økonomien i meldingen, og som har reist land og strand rundt og sagt og også skrevet i avisene at statsråd Giske sier at man faktisk skal gå så langt som til å ta penger fra universitets- og høyskolesektoren og gi til andre sektorer. Det har stått i innlegg i mange aviser. Det er rett og slett usant. Man må gjerne fortsette å bruke den type argumentasjon for å bevise sin egen påstand om en sparereform, selv om det faktisk står i meldingen at man skal tilføre tilstrekkelige ressurser, og man også sier gang etter gang at man skal ha mer penger pr. student. Men da får man slutte å stå på Stortingets talerstol og snakke om at man skal være fair og real.

Presidenten: Rolf Reikvam har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad.

Rolf Reikvam (SV): Det er ikke helt enkelt å bli klar over hva de ulike partiene mener. En av de siste som hadde ordet her, var representanten Stråtveit, som hadde et sterkt forsvar for Høgskolen i Agder, og hun drog opp med at de måtte få forskningsbevilgninger på linje med andre. Slik oppfattet jeg i hvert fall innlegget. Men i innstillingen hadde Stråtveits partikollegaer mulighet for å bli med på en merknad fra SV som går ut på at høyskoler som har doktorgradsutdanning, skal ha bevilgning på linje med universitetene.

Da vil jeg rette spørsmål direkte til statsråden på akkurat det som går på reformer i høyskoler og universitet, for jeg syns den er litt uheldig den debatten som har utviklet seg, der på mange måter høyskolene blir stigmatisert som noe litt annenrangs som ikke er bra nok. Er statsråden enig med SV i at høyskoler som har tunge, gode forskningsmiljøer, som har doktorgradsutdanning, skal ha finansiering på linje med universitetene for denne utdanningen, altså grunnforskningsbevilgninger?

Presidenten: Arne Lyngstad har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad.

Arne Lyngstad (KrF): Fra Kristelig Folkepartis side har vi ikke kommentert forslaget om et «Grønt universitet». Vi slutter oss også til komiteens merknad om å utrede det på fritt grunnlag. Men jeg har lyst til å tilføye at vi mener at en slik utredning også må vurdere lokalisering av deler av virksomheten til husdyrrike områder.

Så var det representanten Frøiland som var litt opptatt av at den forvirring som antakelig hersket i formiddag, nå synes å ha blitt oppklart. Da må jeg bare si at den forvirring som ble skapt, ble skapt av statsråden da han i forbindelse med sammenhengen studie/stipend sa at det var uavhengig av studiegjennomføringen. Da står jeg og lurer på, i likhet med representanten Dørum: Hvordan skal konverteringen fra lån til stipend være? Den er fremdeles uklar, og det gjenstår det å svare på. Er det noen krav igjen utover det å være til stede på universitetet? Det synes for meg å stå igjen som krav.

Petter Løvik (H): Først til statsråden. Eg vil tilrå statsråden å lese Høgre sitt program og sjå på kva vi har foreslått i saka, før han begynner å snakke om kva vi meiner om studiefinansiering.

Så til komiteleiar og saksordførar Ranveig Frøiland. Det er ikkje gale at Arbeidarpartiet forandrar meining, men det er påfallande når ein blir driven frå skanse til skanse, at ein framleis prøver å framstille dette som ein siger. Frøiland seier at Stortinget må vere kjempefornøgd. Ja, eg er ganske bra fornøgd. Det er ikkje Regjeringa sitt forslag å takke, men at komiteen og Stortinget har gjort det arbeidet som Giske og hans departement og Regjeringa ikkje har gjort.

Når det blir snakka om at statsråden og Regjeringa har fått gjennomslag for det alt vesentlege, vil eg stille nokre konkrete spørsmål til statsråden på ein del område som det er fleirtal for:

• Når Stortinget no presiserer framdrift og ikkje hoppar over, som Regjeringa gjorde, alle økonomiske forpliktingar ved å seie at dette skal vere på plass i år 2003, er det ein siger for statsråden?

• Når Stortinget bed Regjeringa utforme regelverket slik at institusjonane blir gitt fridom til sjølve å utforme innhaldet i bachelorgraden utover dei 20 første studiepoenga, kva er det?

• Når vi pålegg Regjeringa å inkludere institusjonane sitt internasjonale utvekslingsarbeid i utrekningsmodellen for finansiering, er den presiseringa ein siger?

• Når vi seier at dei kriteria, føresetnadene og prosedyrane som er trekte opp av Mjøs-utvalet, skal ligge til grunn for at ein institusjon skal kunne tilkjennast universitetsstatus, er det ein siger?

• Når vi seier at statlege høgskular – i strid med det som Regjeringa har sagt – skal ha fridom til å opprette og legge ned studietilbod som varer inntil tre år, er det ein siger?

• Når vi vil fristille einingar for oppdragsforsking ved universitet og høgskular i f.eks. aksjeselskap – i strid med Regjeringa sitt syn – er det ein siger for Giske?

• Når vi klarer å slå tilbake at Regjeringa ville stoppe ordninga med opprykk til professor etter kompetanse, når vi bed om eit eige, uavhengig akkrediterings- og evalueringsutval – er det ein siger?

• Når vi vil ha ei felles lov for statlege og private institusjonar innafor høgare utdanning, når vi vil vidareføre og berge gebyrstipendet for utanlandsstudentar, når vi bed om at studieavgifta for studentar ved Handelshøyskolen BI delvis skal dekkast – er det ein siger?

Ærleg talt, dersom statsråden framleis prøver å framstille dette som ein siger for Regjeringa, då lurer eg på korleis eit nederlag vil sjå ut.

Presidenten: Ursula Evje har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Ursula Evje (Frp): Noe ved denne debatten minner meg om «Gubben og gamla låg og drog, og ikkje fekk opp rota». Slik fortsetter det og fortsetter det, og vi kommer aldri videre. Hvorfor jeg står her nå, er jeg kanskje litt i tvil om selv, men jeg føler at det er i rettferdighetens navn. Når det gjelder Høyres utvalg og dets vurdering av dette i forhold til Mjøs-utvalget, sier utvalget i 12.4 Konklusjon:

«Utvalget mener at stipendandelen bør ligge på dagens nivå og bør avkortes hvis studentene bruker mer enn normert tid på å komme seg gjennom studiet.»

18. november 2000 – Stavanger Aftenblad:

«Hovedprinsippene er presentert i arbeidsutvalget og sentralstyret i Høyre, uten å møte innvendinger.»

Noe får meg til å reagere uansett – sosialist eller ikke – på dette forholdet.

Statsråd Trond Giske: Når det gjelder det siste, er jeg helt enig i det som representanten Evje fastslår. Dette var behandlet i Høyres sentralstyre. Det står ingenting i Høyres program om at man har tatt avstand fra dette, så jeg synes egentlig det er litt synd at Høyre faktisk ikke i stortingssalen tør stå for den politikken man selv har utformet. Men det er jo veldig bra for studentene og for studiefinansieringen at man går bort fra dette, som faktisk ville vært en svekkelse også i forhold til dagens nivå.

Jeg må nevne et par saker som jeg ikke har kommet inn på, bl.a. «Grønt universitet». Vi tar komiteens innstilling til etterretning og vil se på den saken. Når det gjelder høyskoler, er jeg helt enig i det representanten Reikvam sier. Jeg liker ikke engang debatten om at enkelte institusjoner skal «oppgraderes» til universiteter. For det å utdanne lærere, sykepleiere – profesjonsutdanninger – er like viktig som å drive med breddeforskning eller grunnforskning og de oppgavene som universitetene har. Det er forskjellige oppgaver, men de er likeverdige. Den nye finansieringsmodellen vil først og fremst belønne kvalitet på forskning, slik at det også for høyskolene blir muligheter til å ta del i forskningsaktiviteten og forskningsbevilgningene ut fra produktivitet og kvalitet. Det foregår allerede i dag mye verdifull forskning ved høyskolene.

Så må jeg også kommentere kunstfagstipendet, for det har vært reist kritikk mot den modellen som vi foreslår der. Jeg tror det er en modell som er bedre for kunstfagstudentene. For hva skjer hvis man er ferdig utdannet keramiker og skal starte opp for seg selv og prøve å komme inn i yrket? Er det da best å få redusert studielånet sitt med 50 000–60 000 kr – eller hva et kunstfagstipend måtte innebære – eller er det best å kunne få et tilskudd til kanskje å kunne investere i et verksted, starte opp, ha utstyr og faktisk komme inn i den aktiviteten som man har utdannet seg for? Jeg tror at for veldig mange kan den siste løsningen være vel så bra som den første.

Så til forvirringen om studiefinansieringen. Jeg kan ikke si annet enn at det har vi prøvd å oppklare ganske mange ganger nå. Det er ikke snakk om tilstedeværelse, som Lyngstad snakket om, men det er snakk om å se på om det for de studentene som faktisk gjennomfører studiet, tar oppgavene, er med på evalueringen og besvarelsene og det som skal skje gjennom studieåret, er mulighet til å få et grunnstipend. Men det er langt fra en modell hvor en faktisk får stipend helt uavhengig av om en er student eller ikke.

Så til alle disse «nederlagene», som representanten Løvik ramser opp. Ja, det er klart at det er gjort en del ting som ikke vi har foreslått, f.eks. dette med Mjøs-utvalgets kriterier for universiteter. Det synes vi er synd. Vi tror det gjør at ressursene spres mer, og at det blir vanskeligere for disse høyskolene å få universitetsbetegnelsen. Men når representanten Løvik sier at det er et nederlag for oss f.eks. at den internasjonale aktiviteten skal inkluderes i finansieringsordningen, at det på en måte er et nederlag for oss, vil jeg si: Nei, tvert imot. Det har vært en forutsetning fra vår side i det hele tatt og er helt i orden, og slik er det med en rekke av de tingene Petter Løvik var inne på.

Bent Høie (H): Det var to forhold som fikk meg til å ta ordet igjen. Det første var representanten Ausdal Starrfelts innlegg, der hun gav uttrykk for skuffelse over at ledelsen ved Høgskolen i Stavanger fortsatt står på Mjøs-utvalgets kriterier. Det forteller ganske mye om Arbeiderpartiets syn på utdanningsinstitusjoner. Når en utdanningsinstitusjon som skal være et korrektiv – et debattkorrektiv – i samfunnet, bestemmer seg i en tidlig høringsuttalelse for å stå på Mjøs-utvalgets kriterier, så blir faktisk Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter skuffet over at utdanningsinstitusjonen ikke hopper etter Arbeiderpartiets statsråd når Arbeiderpartiet har endt på et annet standpunkt. Det er en merkelig holdning til de høyskolene og universitetene som skal være et korrektiv i samfunnet, men det forteller kanskje noe om hvorfor Arbeiderpartiet ikke er villig til å akseptere at disse får en friere tilknytning til staten.

Det neste forholdet er statsråd Giskes gjentatte forsøk på å prøve å definere hva som er Høyres politikk. Dette ble også fulgt opp av Ursula Evje fra Fremskrittspartiet. Men disse to representerer jo to partier som absolutt bør ha innsikt og forståelse for at en i partier i forkant, før en tar en avgjørelse, har utredninger og ulike standpunkter som en del av en demokratisk prosess som fører fram til et vedtak i det organet som faktisk vedtar partiets politikk og program, nemlig landsmøtet. Og det er ikke noe hold i de påstander som er kommet fram, at Høyres politikk er som statsråden eller Ursula Evje sier. Det som Ursula Evje trekker fram i forhold til sitatet fra Stavanger Aftenblad, dreier seg om Mjøs-utvalgets kriterier, og sentralstyret og arbeidsutvalget i Høyre slutter seg i hovedsak til disse.

Ranveig Frøiland (A): Heilt til slutt: Høgskulane skal sjølvsagt ha pengar til forsking. Eg seier meg lei for det, til representanten Lønning frå Høgre, eg viste til utvalsarbeidet, ikkje til programmet. Men like fullt, Høgre står igjen heilt avkledd i forhold til studiefinansiering. Og det meiner eg faktisk at Odd Einar Dørum òg gjer når det gjeld den kampanjen som han har drive rundt omkring i forhold til den «sparereforma» som no vert innført. I dag er det tilbakevist frå alle – frå Arbeidarpartiet, frå Venstre, frå Høgre og frå alle parti: Dette er inga sparereform. Dette er ei kvalitetsreform, og alle parti står inne for at vi her skal vera med på å gje meir pengar. Likevel har Odd Einar Dørum reist rundt og snakka om denne sparereforma som er grundig tilbakevist i dag. I det heile får studentane ei kjempegod kvalitetsreform.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2 og 3.