Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter på hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for sak nr. 2):Jeg vil med dette bare anbefale komiteens flertallsinnstilling i begge sakene, og har utover det ikke tenkt å legge til noe fra denne talerstolen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) (ordfører for sak nr. 3): Det er en samlet komite som står bak innstillingen om endringer i bevilgninger under folketrygden i statsbudsjettet for 2001.

De reviderte anslagene for merutgifter eller innsparinger bygger i hovedsak på regnskapstall pr. 30. september 2001. Programområde 29 Sosiale formål reduseres med 1 631 mill. kr. Den aller største reduksjonen gjelder sykepenger. Veksten i sykefraværstilbøyeligheten, som var anslått til 6 pst. i revidert nasjonalbudsjett, er nå anslått til 2 pst. Dette gir dermed en reduksjon i sykepengeutbetalingene på 1 028 mill. kr.

Medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker en kartlegging av sammenhengen mellom sykepengeutbetalinger, dagpenger og sosialhjelp. Jeg vil i den sammenheng peke på at under budsjettbehandlingen ønsket en samlet komite å få utredet en felles etat bestående av Aetat, sosialkontor og trygdekontor. Kristelig Folkeparti synes det ville være naturlig at en så på disse forhold i den forbindelse.

Antall uførepensjonister har økt mindre enn forventet i 2001. Årsaken er høyere avslagsrate. Flere forsøker attføring enn tidligere, og stadig flere går lenger på rehabiliteringspenger.

Komiteen har merket seg at flere langtidssykmeldte forventes å gå utover sykepengeperioden og fylle vilkårene for rehabiliteringspenger. Anslaget for rehabiliteringspenger er økt med 45 mill. kr.

Det er viktig at funksjonshemmede får tekniske hjelpemidler, slik at de kan bli mer selvstendige og få bedre livskvalitet. Samtidig er det viktig at hjelpemidlene blir brukt, og at brukerne får god opplæring. Prosjektet «Mer effektiv hjelpemiddelformidling» har bidratt til dette, samtidig som det også har bidratt til lavere utgiftsvekst.

I budsjettet for i år ble det innført en engangsavgift på 2 000 kr pr. bruker ved utlån av standard datautstyr. Dette har stor betydning for bl.a. elever med dysleksi. Avgiften har vist seg å være i strid med opplæringsloven. Denne loven gir rett til gratis hjelpemidler for elever som et ledd i å oppfylle rett til grunnskoleutdanning. Innkrevingen av denne avgiften ble stoppet fra mai i år, og de som har innbetalt avgift, får denne refundert.

Bevilgningen til syketransport økes. Utgiftsveksten kan ha sammenheng med opphevelser av maksimalprisregulering for drosjetransport i en del områder i mai 2000. Mye av årsaken kan ha sammenheng med pasienters rett til selv å velge behandlingssted. Jeg tror nok at kortere liggetid og økt bruk av poliklinisk behandling og dagkirurgi er blant de viktigste forklaringene på økningen.

Det har vært et mindre forbruk av overgangsstønad og utdanningsstønad for enslige forsørgere. Endringene i reglene for overgangsstønad innebærer strengere krav til yrkesrettet aktivitet når barnet er fylt tre år. Regelendringen fikk full effekt fra 1. januar 2001. Et mindretall, SV og Senterpartiet, fremmer i den forbindelse et forslag om en redegjørelse om årsakene til nedgangen i antallet mottakere av overgangsstønad.

Som nevnt står en samlet komite bak innstillingen om endringer i bevilgninger under folketrygden for årets budsjett.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): Jeg har ofte undret meg over hvor relativt enkelt og lettvint det er for Regjeringen å komme til Stortinget med forslag om betydelige endringer i statsbudsjettet, og i dette tilfellet i sosial- og trygdebudsjettet. Nå har sosialkomiteen i ukevis sittet sammen og behandlet rammebudsjettene for henholdsvis ramme 15 og 16, og det lyktes et flertall kun å flytte på ca. 34 mill. kr. Så opplever man i dag, i den foreliggende innstilling til St.prp. nr. 22, at Regjeringen i tolvte time får flertall for å øke utgiftene for ramme 15 med bortimot 1 milliard kr. Disse relativt store endringene i kapitlene skjer selv om Stortinget offisielt reviderte budsjettet så sent som i mai dette år. Jeg finner grunn til å stille spørsmålstegn ved om en ikke burde forvente en bedre budsjettkontroll også fra Regjeringens side – en kontroll staten er særdeles opptatt av når det gjelder ytre og eksterne offentlige etater.

Jeg viser ellers til proposisjonen, der det fremgår at de offentlige sykehusene har behandlet langt flere pasienter enn forutsatt i budsjettet for 2001 – ja, faktisk er behandlingen mer enn doblet i forhold til forutsetningene. Dette vil selvfølgelig i dag gi en underdekning i sykehusenes regnskap i forhold til både rammer og innsatsbasert finansiering.

Vi er alle glade for at pasientbehandlingen har økt, og det har også vist seg at ventelistene er blitt redusert noe det siste halvåret. Det er Fremskrittspartiets mening at staten må gå inn og dekke underskuddet ved de offentlige sykehusene hvis underskuddet kan dokumenteres å være et resultat av økt pasientbehandling. Fremskrittspartiet har også i innstillingen fremmet et forslag om dette. Akkumulerte driftsunderskudd for 2001 som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker at staten skal dekke, vil ikke få støtte fra Fremskrittspartiet. Tidligere pådratte underskudd ved fylkeskommunal sykehusdrift må fylkeskommunen selv som eier rydde opp i.

Til slutt viser jeg til en merknad fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet til kapittel 730, post 67, vedrørende palliativ behandling og generell smertebehandling i de offentlige sykehusene. Det er veldig positivt at den palliative behandlingen for mennesker i terminalfasen blir bedre utbygd, men det er også nødvendig å ha et tilbud om adekvat smertebehandling til andre pasientkategorier som har store problemer med vedvarende smerter dag og natt. Vi har dessverre kommet altfor kort i Norge med å få etablert smertebehandlingstilbud ved våre offentlige sykehus. Det må være et minimumskrav at både regionsykehus og sentralsykehus i løpet av relativt kort tid må få etablert smertebehandlingsavsnitt. Jeg vil også henstille til helseministeren at han tar opp dette problemet med Den norske lægeforening, slik at man kan få i gang en bedre opplæring av fastlegene i forhold til adekvat moderne smertebehandling. Det er tross alt i kommunene og i primærhelsetjenesten et flertall av disse pasientene er, som lider unødig i stillhet.

Til slutt tar jeg opp det forslaget fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sigbjørn Molvik (SV): Disse sakene handler, som flere har vært inne på, om endringer på inneværende års statsbudsjett, og i alt vesentlig på overslagsposter i dette budsjettet. Så da skulle en kanskje tro at det var en sak med lite politikk i, men det er likevel et par punkter som det er grunn til å vie oppmerksomhet, fordi det kan stilles spørsmål ved hva som ligger bak tallene.

Det gjelder for det første kap. 2650, som viser en nedgang i sykepengeutbetalingene på i overkant av 1 milliard kr. Dette er det sjølsagt all grunn til å være fornøyd med. Men samtidig har det skjedd en økning i utbetaling av dagpenger sammenlignet med overslagsbevilgning for i år. Det samme har funnet sted når det gjelder sosialhjelp. Det er derfor grunn til å peke på de nære innbyrdes sammenhengene det ser ut til å være mellom disse tre ytelsene.

Når personer ikke lenger kan forsørge seg via arbeidsinntekt, vil en være avhengig av ytelser i en eller annen form, og da er sykepenger, dagpenger og sosialhjelp sentrale ytelser. Det vil også være slik at i perioder med høy sysselsetting vil sykepengeutbetalingene også være relativt høye, mens dagpengeutbetalingene og sosialhjelpsytelsene kan forventes å gå ned. Disse indre sammenhengene er etter vårt syn ikke godt nok kartlagt, og det vil være ønskelig med en nærmere kartlegging av disse sammenhengene, slik også saksordføreren var inne på i sitt innlegg.

Det andre området som opptar oss i SV, er nedgangen i stønad til enslige forsørgere, på kap. 2683. Her forventes det en reduksjon i overgangsstønad og utdanningsstønad på til sammen 109 mill. kr i forhold til det som er budsjettert. Proposisjonen fra Regjeringa gir ikke noe svar på hva denne nedgangen skyldes. Hvis det er slik at flere enslige forsørgere med barn over tre år er kommet i arbeid, er det sjølsagt all grunn til å glede seg over det. Hvis nedgangen derimot skyldes at flere har mistet retten til overgangsstønad, men ikke er blitt yrkesaktive, er vi i SV sterkt bekymret over en slik utvikling. Jeg vil i den sammenheng vise til de innstramminger som ble gjort i reglene for overgangsstønad til forsørgere med yngste barn over tre år, og som fikk full effekt fra 1. januar i inneværende år. Disse innstrammingene var SV imot, nettopp fordi vi fryktet at de ville kunne føre til at folk mistet retten til stønad uten å ha kommet seg i arbeid.

Jeg vil også vise til en undersøkelse utført av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA, som viser at de fleste enslige forsørgere med barn over tre år har fått det vanskeligere nå enn tidligere. En nedgang i antall stønadsmottakere på 35 pst. fra i fjor til i år gir grunn til å spørre hva dette skyldes. Jeg frykter at mange av disse ikke er kommet i lønnet arbeid, men har mistet retten til stønad på grunn av de innstramminger som ble foretatt, og at disse nå er henvist til sosialhjelp. Hvis dette er riktig, er det en utvikling som burde bekymre alle, ikke bare oss i SV. SV vil derfor be Regjeringa om en nærmere redegjørelse for årsakene til den store nedgangen i antall mottakere av overgangsstønad og legge den fram for Stortinget.

I tråd med dette tar jeg opp det forslaget som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har fremmet, og som er tatt inn i innstillingen på side 3.

Presidenten: Sigbjørn Molvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp): Bare noen korte merknader til disse to sakene.

Først til sak nr. 2, Innst. S. nr. 57. Driftsunderskuddet ved de offentlige sykehusene for 2001 kjenner vi ennå ikke helt tallene til, men det er helt klart at det blir et relativt stort underskudd. Jeg viser til det Dokument nr. 8-forslaget som jeg er med på å fremme sammen med representantene Asmund Kristoffersen, Bjarne Håkon Hanssen og Olav Gunnar Ballo. Jeg håper at vi skal kunne finne en løsning på dette. Jeg finner Fremskrittspartiets forklaring noe sær, at man kanskje skal være med på å dekke noe av utgiftene, men den utgiftsdekningen skal i hvert fall ikke gå til fylkeskommunen. Da mener jeg man får et frenetisk syn på hva fylkeskommunen er og skal være for framtiden. Det må være slik at utgiftsdekningen går til dem som har hatt utgiftene, og så får vi se hvordan det i tilfelle både skal regnes ut og utbetales.

Så til dette med innsatsstyrt finansiering. Vi er egentlig tilbake til budsjettbehandlingen som komiteen hadde i forrige uke, så jeg skal ikke ta så mye av det. Men sammen med Sosialistisk Venstreparti fremmet Senterpartiet i budsjettinnstillingen et forslag om å gå gjennom den innsatsstyrte finansieringen, se på utslagene av den, på hvordan innsatsstyrt finansiering kanskje fører til en behandlingseffekt som går på bekostning av de som er kronikere, og de som er svingdørspasienter, og at man får en form for «lønnsomme» pasienter som har førsterang, bevisst eller ubevisst.

Så noen korte merknader til sak nr. 3 på dagens kart om endringer i folketrygden. Det er flere som har kommentert at det er en sterk nedgang i sykepengeutbetalingen for 2001, og det er isolert sett svært gledelig. Vi får håpe at det har med gledelige realiteter å gjøre. Men det som vi ser, er at når f.eks. sykepengeutbetalingen går ned, øker andre ting, da gjerne dagpengeutbetaling og sosialhjelp. Som også representanten fra SV var innom, ønsker vi å se nærmere på disse sammenhengene og få en kartlegging av hvordan dette henger sammen, og hva man skal gjøre for å ha en bedre oversikt og også få mye bedre tilbud til de som rammes av denne rundgangen mellom sykepenger, dagpenger og sosialhjelp.

Så til slutt en merknad til endringer når det gjelder stønad til enslige forsørgere. Det er regnet med et mindreforbruk på 109 mill. kr når det gjelder overgangsstønad og utdanningsstønad for denne gruppen. Senterpartiet var svært skeptisk til de innstrammingene som kom i reglene for overgangsstønad til forsørgere med barn. Vi ser nå at antall stønadsmottakere har gått ned med 35 pst. fra 2000 til 2001. Vi håper at Regjeringen vil komme tilbake med en redegjørelse om årsaken til den store nedgangen, og at vi får behandlet det på en skikkelig måte. Dessverre ser det ikke ut til at det blir noe flertall for et slikt forslag, men jeg vil allikevel, når Regjeringen er representert her, be om at man ser nærmere på dette forholdet.

Bent Høie (H): Jeg vil først henvise til innlegget fra representanten Åse Gunhild Woie Duesund, som også dekker Høyres standpunkter i disse to sakene.

Det er et forhold som jeg ønsker å kommentere ytterligere, og det er forslaget fra Fremskrittspartiet og merknadene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet knyttet til sykehusøkonomi og fylkeskommunens økonomi. Vårt standpunkt er at Regjeringen må komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med en gjennomgang av helheten i sykehusbevilgningene sett i lys av de erfaringene man har med statlig overtakelse. Sykehusene skal ikke dra med seg underskudd inn i 2002, og det er bakgrunnen for at vi stemmer imot Fremskrittspartiets forslag, selv om vi har en viss sans for intensjonene i forslaget.

Når det gjelder merknadene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, er det merknader som i hovedsak dreier seg om fylkeskommunenes økonomi. Det er derfor dette Dokument nr. 8-forslaget som disse merknadene dreier seg om, er sendt til kommunalkomiteen istedenfor til sosialkomiteen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg bare kort bemerke til representanten Alvheim at når han uttaler at det er viktig med budsjettdisiplin, er det ikke vanskelig å slutte seg til det. Når det gjelder de postene som faktisk er budsjettstyrt, er det et klart overordnet ansvar for departementet å bidra til en god budsjettdisiplin. Det ansvaret vil jeg være meg bevisst. Men jeg må minne om at de største postene som Stortinget i dag inviteres til å treffe vedtak om endringer i, dreier seg om overslagsbevilgninger hvor nettopp grunnlaget er et regelverk, og hvor det ikke er budsjettrammen som er styrende. Her ligger utfordringen til en god budsjettering først og fremst i å gi stadig bedre anslag i den ordinære budsjettbehandlingen. Men i forhold til det jeg har merket meg at representanten Alvheim i andre sammenhenger har sagt om behovet for å gi sykehusene bevilgninger i forhold til den aktivitet de har, burde han med lett hjerte kunne slutte seg til de forslag som Regjeringen har fremmet på de punktene.

Jeg har for øvrig merket meg det som er sagt om behovet for satsing på palliativ behandling. Jeg vil vise til at Regjeringen i sitt budsjettforslag for 2002, som nå er vedtatt, nettopp har gått inn for en slik satsing. Det vil vi følge opp også i tiden som kommer.

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg vil bare kommentere to forhold som var nevnt av representanten fra SV i forhold til stønadsutbetalinger. Jeg tror det er grunn til å si at jeg har merket meg de synspunkter som mindretallet har gitt uttrykk for. Jeg ser også at det er behov for å se de ulike velferdsordningene i sammenheng. Det ligger også faktisk til grunn for det arbeid som Regjeringen gjør på dette området.

Så til det som er tatt opp både av representanten fra SV og representanten fra Senterpartiet når det gjelder enslige forsørgere. Det er slik at stønadsordningen for enslige forsørgere ble lagt om nettopp for å stimulere enslige forsørgere til å ta utdanning eller lønnet arbeid. Stønadsbeløpet ble økt, mens den maksimale tiden man kan motta stønad ble redusert fra ti til tre år. Omleggingen av de stønadsordningene evalueres av SEFOS i Bergen. Et sentralt punkt her er nettopp i hvilken grad omleggingen har bidratt til å sikre enslige forsørgere bedre inntekter ved at flere tar utdanning og arbeid. Så langt tyder tallene på at omleggingen har stimulert til arbeid eller utdanning, og andelen enslige forsørgere i arbeid eller i utdanning var i 2000 76 pst.

Regjeringen vil komme tilbake til denne saken med en gjennomgang og vurdering av behovet for eventuelle endringer i regelverket når denne evalueringen foreligger første halvår 2002. Jeg har også merket meg at sosialkomiteen i innstillingen til budsjettet for neste år også vil avvente denne evalueringen og gjennomgangen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Magne Aarøen (KrF): Liksom representanten Høie vil også eg kort kommentere dette med sjukehusøkonomi. Komiteen er veldig klar over at sjukehusa vil få eit underskot ved utgangen av året. Komiteen har i sine merknader delt seg i tre. Det største mindretalet, Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, ynskjer på ein måte å dekkje inn underskotet i fylkeskommunen. Hjartet kunne godt følgt det ynsket, for etter alle dei åra eg har vore fylkeskommunepolitikar, veit eg at dei slit med økonomien. Men eg trur det er feil stad og feil budsjettpost til å ta opp den problemstillinga.

Framstegspartiet ynskjer å gå rett på og seie frå om at ein skal dekkje inn meirkostnadene som dei offentlege sjukehusa har som følgje av aktivitet. Eg trur det er nyansar mellom desse synspunkta. Eg vil berre streke under at frå regjeringspartias side er det ikkje nokon tanke om at staten ikkje skal betale for det dei skal dekkje eller skulle ha dekt, og det er heller ingen tanke om at helseforetaka skal starte med eit udekt underskot frå før 1. januar 2002.

Eg trur den rette vegen no er at Regjeringa i samband med revidert nasjonalbudsjett på ein grundig og skikkeleg måte går gjennom dette og tek ei heilskapsvurdering av sjukehusløyvingane, der ein også ser på – så langt som tida tillèt det – erfaringa etter statleg overtaking. Så får dei kome tilbake til Stortinget med sine forslag og sine oppsummeringar i lys av dette.

Asmund Kristoffersen (A): Siden det ble gjort et poeng av noe som ikke var drøftet særlig i innstillingen, nemlig dette med sykehusenes opparbeidede underskudd, finner jeg grunn til en kort kommentar til to–tre av innleggene som har vært holdt her.

Når det gjelder Fremskrittspartiets forslag til dekning av underskudd som skyldes merbehandling, har jeg stor sans for det forslaget i seg selv. Men jeg tror det skal bli en meget vanskelig øvelse å finne ut av hva som eksakt skyldes merbehandling. Derfor har jo, som nevnt tidligere, jeg og flere andre fremmet et Dokument nr. 8-forslag som tar utgangspunkt i det regnskapsmessige underskudd ved sykehusdriften og driften av de øvrige spesialisthelsetjenestene, og legger det til grunn for Regjeringens og Stortingets behandling av dette underskuddet. Det er altså ikke av hensyn til fylkeskommunen som institusjon at vi gjør dette, men det er av hensyn til innbyggerne i de fylkene som har underskudd, og det gjelder sannsynligvis mange. Men det vil bare regnskapet vise. Derfor har vi holdt oss strikt til det.

Hvis det skal være slik at fylkeskommunene skal dra med seg et underskudd inn i framtiden som skyldes driften av spesialisthelsetjenesten, vil jo det måtte bety kutt i de oppgavene som nå ligger igjen i fylkeskommunene, f.eks. videregående skole, kultur og deler av samferdsel. Det synes vi i Arbeiderpartiet og vi som er forslagsstillere, er veldig uheldig. Når det gjelder behandlingstidspunktet for en slik etterbetaling, er jo ikke det viktig. Revidert kan være et naturlig tidspunkt. Vi har hatt andre saker i Stortinget hvor en har lagt føringer fram mot revidert. Så det får jo vise seg når vedkommende komite skal ta fatt på arbeidet, på hvilket tidspunkt den ønsker å behandle dette. Det som er viktig å understreke, er at det av hensyn til helsetilbudet til innbyggerne er nødvendig at fylkeskommunene ikke drar med seg underskudd som skyldes sykehusdriften.

John I. Alvheim (FrP): Selv om representanten Asmund Kristoffersen innledningsvis prøvde å fortelle oss at det ikke var fylkeskommunens fremtid han tenkte på med dette Dokument nr. 8-forslaget som Arbeiderpartiet er med på, gikk jo hele hans innlegg ut på det stikk motsatte, at det var fylkeskommunens økonomi som var bekymringen fra Arbeiderpartiets side. Og det må Arbeiderpartiet ha lov til å ha bekymring for, i motsetning til oss i Fremskrittspartiet, som ikke er særlig opptatt av hvordan fylkeskommunens fremtid blir. Vi ville jo gjerne ha lagt ned fylkeskommunen her og nå, men det fikk vi da ikke til.

Det som er poenget vårt, er nemlig at staten selvfølgelig skal gå inn og dekke det underskuddet som fremkommer på grunn av økt pasientbehandling. Vi vet at man har behandlet ca. 2,5 pst. flere pasienter i år enn det som var forutsetningen i budsjettet, så det er åpenbart at noe må gjøres fra statens side, slik at ikke foretakene drar med seg dette underskuddet inn i den nye reformen.

Så kunne jeg tenke meg å stille et spørsmål til Arbeiderpartiet og SV, og for så vidt også Senterpartiet. Ved å stemme ned dette forslaget fra Fremskrittspartiet vil jeg tro at disse partiene for ettertiden, når vi skal behandle Dokument 8-forslaget deres, kommer i en noe problematisk situasjon. Hvis man nå stemmer ned dette forslaget, betyr det at staten ikke skal dekke det driftsunderskuddet for 2001 som kan knyttes opp mot økt pasientbehandling. Da har i tilfelle flertallet her i Stortinget et problem som man må løse på en eller annen måte, så det beste hadde vært om dette forslaget hadde blitt vedtatt. Da hadde vi i hvert fall sikret at sykehusene fikk dekket sine underskudd.

Presidenten: Asmund Kristoffersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Asmund Kristoffersen (A): Nei, det går ikke an å trekke en slik konklusjon at om vi stemmer ned forslaget, så har vi pådratt oss et problem.

Vi synes, som jeg gjorde rede for i mitt innlegg, at innretningen på Fremskrittspartiets forslag er for smal. Jeg antar at Regjeringen, slik det gikk fram av Bent Høies innlegg her, vil komme tilbake til hvordan statens medvirkning skal være når det gjelder inndekning av opparbeidet sykehusunderskudd. Og da antar jeg at vi, enten i en slik sammenheng eller kombinert med behandlingen av det Dokument nr. 8-forslaget som er referert til tidligere, som omfatter en bredere innretning, får rik anledning til å stemme for de gode forslag som da måtte fremkomme.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har en liten kommentar til det som representanten Alvheim tok opp her.

Jeg synes at det siste innlegget til representanten Alvheim var en sterk understreking av at Fremskrittspartiet vil fylkeskommunen til livs, kanskje mer enn å gjøre opp regningen for driftsunderskudd ved sykehusene. Da blir dette noe frenetisk for meg, som jeg sa i det første innlegget. Jeg kan ikke se at det som Alvheim fremfører her, er så klinkende klart som han selv vil ha det til.

Så til dette at bl.a. driftsunderskudd som kan dokumenteres å ha sin grunn i økt pasientbehandling i 2001, skal dekkes fullt ut. Er det ikke også slik at det er administrative kostnader bundet opp til sykehusbehandling, som kan regnes inn som driftsutgifter ved våre offentlige sykehus? Hvor skal disse bokføres f.eks.? I likhet med representanten Kristoffersen kan jeg ikke se at vi ved å stemme nei til forslaget fra Fremskrittspartiet i dag, som er så klart begrunnet i en spesiell retning, skulle være forhindret fra å dekke driftsunderskuddet for framtida. Det er ikke riktig, og jeg mener at vi har full anledning til å stå på kravene i forhold til det Dokument nr. 8-forslaget som er fremmet fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, og at det må gjøres opp på en slik måte at det er de som har hatt utgiftene, som får oppgjøret.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å forlenge denne debatten, men Alvheim gav oss en direkte utfordring.

Grunnen til at SV ikke går inn på dette forslaget, er måten det er formulert på. Det er jo ikke slik at all pasientbehandling som skjer ved sykehusene, og all økningen i den behandlingen, nødvendigvis er et gode. Det vi har sett, er at det gjennom hele 1990-tallet gjennomgående har vært en betydelig økning av kostnadene knyttet til sykehusdriften, og da spesielt den somatiske delen av sykehusdriften i Norge, og at vi nå nærmer oss 35 milliarder kr i kostnader bare knyttet til somatiske sykehustjenester. Ser man på de midlene som nå går til de ulike helseforetakene, ser man jo at beløpene er enda høyere.

Slik formuleringen er i Fremskrittspartiets forslag, kan det jo virke som om enhver kostnadsøkning er et gode bare den er knyttet til sykehussektoren, og slik går det bare ikke an å tenke hvis man er opptatt av at man skal bruke midler på en hensiktsmessig måte i dette landet.

Jeg har nevnt det en rekke ganger tidligere, men vil gjenta det: Hadde man brukt midlene innenfor helsesektoren på andre, mer kostnadseffektive måter, hadde man sannsynligvis i hvert fall kunnet unngå en del av de økningene som vi ser nå. Derfor har også SV påpekt det betenkelige ved en del av kostnadsveksten.

I sosialkomiteen foreslo SV – og fikk støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – at man burde overføre midlene til reisekostnadene til de ulike helseforetakene, nettopp for å stimulere til nærhet i behandlingen for å unngå lange reiser. Det fikk vi altså ikke flertallet med på. Men det er et av flere eksempler på hvorfor man etter SVs, syn i stedet for å få stadig økte kostnader fordi flere reiser lenger – det absurde i det ser vi jo når det gjelder utenlandsbehandlinger, der man kanskje kommer opp i flerdoblede behandlingskostnader for til dels enkle tilstander – bør være mye mer opptatt av hele behandlingskjeden, og at behandlingen skjer nærmest mulig der brukeren bor, forutsatt at det er medisinsk forsvarlig. Det betyr økt satsing på sykestuer. Det betyr økt satsing på ambulerende spesialisttjenester, på utbygging av den psykiatriske behandlingen i de ulike kommunene – også når det gjelder barne- og ungdomspsykiatri, for mange unge må i dag reise altfor langt bort fra familien for å få behandling.

Det forslaget Fremskrittspartiet kommer med her, er bare en stimulering til økt kostnadsvekst, og Fremskrittspartiet burde, hvis de mente alvor med å ivareta befolkningens tarv på en god måte, i stedet ha gått inn for det forslaget som SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremmet, nemlig om å foreta en gjeldssletting i fylkeskommunene for å sikre de andre virksomhetene som fylkene kommer til å ha ansvaret for fra 1. januar.

Presidenten: Før vi går videre i debatten, vil i hvert fall presidenten for sin del si at han syns han har fått en forståelse av hvordan de ulike partiene stiller seg til forslaget fra Fremskrittspartiet, så det er vel ingen grunn til å fortsette så veldig mye lenger.

Karin Andersen (SV): Jeg har allikevel behov for å få lov til å si tre ting.

For det første er det ingen grunn til å trekke de slutninger som Fremskrittspartiet gjør når det gjelder behandlingen som skal foretas i kommunalkomiteen. Det er mange flere forhold som også skal vurderes i denne saken, bl.a. administrative kostnader, dekning av underskudd i 2001 og underskudd påløpt før det. I tillegg er det forutsetninger som er lagt om at fylkeskommunene skal kunne drive sine oppgaver videre.

For det andre: Jeg syns det er trist å høre at Fremskrittspartiets aversjon mot fylkeskommunen til de grader skal få lov til å gå utover videregående skole, og jeg håper inderlig at regjeringspartiene Høyre og Kristelig Folkeparti er i stand til å se over denne aversjonen mot et forvaltningsnivå, og se at det her dreier seg om et av de viktigste strategiske virkemidlene vi har framover for å kunne berge både økonomi og næringsvirksomhet, nemlig videregående utdanning, og at det er det denne saken dreier seg om framover.

Og for det tredje: Hvis vi går til dagens innstilling på side 3, kap 731 Rikshospitalet, så står det:

«Komiteen har merket seg at høyning av kapitlet i all hovedsak skyldes akkumulert underskudd, som bør dekkes inn for å opprettholde sykehusets kapasitet.»

Ja, hadde Stortinget oppført seg slik overfor de fylkeskommunale sykehusene som de til enhver tid gjør overfor de statlige sykehusene, så hadde man ikke sittet med et slikt problem i dag. Og det hadde vært ønskelig at alle partiene som nå har sluttet seg til dette, også kunne slutte seg til en slik holdning når det gjelder dekning av utgifter til sykehusbehandling, uansett hvem som er sykehuseier.

Harald T. Nesvik (FrP): Etter de to siste innleggene fra representantene fra SV, er det i hvert fall helt åpenbart hva som er SVs bakgrunn for det Dokument nr. 8-forslaget som er fremmet. Det er jo fylkeskommunens fremtid. Ja, representanten Ballo stod til og med på talerstolen og sa at det ikke er all vekst innenfor pasientbehandlingen ved somatiske sykehus som er bra. Jeg tror at vi påtar oss en rolle her som vi helst ikke burde, for jeg er i hvert fall ikke i stand til å si at den eller den behandlingen som man gir på sykehus, ikke burde vært gitt på grunn av kostnadsveksten. Jeg forholder meg til at sykehusene er der for å behandle pasienter. Jeg forholder meg videre til at når en pasient mottar behandling på et somatisk sykehus, så er det fordi pasienten har behov for det, og at det er en vurdering som en lege har gjort. Så i den sammenheng er forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, viktig – at det er underskuddet som fremkommer på grunn av økt pasientbehandling, som bør dekkes.

Så var det vel representanten Karin Andersen som gikk til angrep på Fremskrittspartiet og oppfordret Regjeringen til ikke å høre på oss, i hvert fall ikke når det gjelder fylkeskommunens fremtid, for det vil gå utover de videregående skolene. Fremskrittspartiet ønsker en ny fordeling av oppgaver, der bl.a. fylkeskommunen ikke lenger er med. Men det tror jeg faktisk jeg skal overlate til kommunalkomiteen. Den debatten skal vi ikke ta her. Men det er faktisk veldig viktig at vi sender et signal over til Regjeringen, som Fremskrittspartiet har forsøkt i denne saken, når det gjelder forslaget om at underskuddet som er knyttet til økt pasientbehandling i 2001, skal dekkes. Hvis ikke tror jeg vi kan komme ut på ville veier. Representanten Gløtvold var vel i denne sammenheng inne på hva som skal dekkes og fylkeskommunens fremtid og den biten, men det er ikke det vi nå skal forholde oss til. Nå må vi forholde oss til den statlige overtakelsen av sykehusene og dekning av foregående års underskudd. Og det er veldig viktig å få på plass. Hvorvidt dette er kostnadskrevende i fremtiden, er en helt feil problemstilling. Vi står overfor en overtakelse av sykehusene fra 1. januar 2002, og det er det opparbeidede underskuddet for 2001 som skal dekkes inn. Det er ikke det man snakker om i fremtiden. Og da kan ikke det være kostnadsdrivende.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.