John I. Alvheim (FrP): Etter at kommunene i løpet av en fireårsperiode fra 1998 har brukt nærmere 30 milliarder kr til opprustning av eldreomsorgen, har vi igjen i disse dager et alvorlig eldreopprør i svært mange kommuner. Sykehjem, aldershjem og eldresentra nedlegges. Pasientene flyttes, ofte med tvang, til dårligere omsorgstilbud, ofte til omsorgsboliger til svært høye kostnader for den enkelte. Sykehjemsdekningen var dårligere ved utgangen av 2001 enn den var ved påbegynnelsen av eldreplanen i 1998. Jeg vet ikke om sosialkomiteens øvrige medlemmer opplever denne situasjonen som overraskende, eller om de fremdeles slår seg til ro med uttalelser fra de siste ulike regjeringers sosialministere om at eldreplanen er i rute og i samsvar med de måltall som var lagt i St.meld. nr. 50 for 1998-1999.

Fremskrittspartiet er ikke særlig overrasket over den situasjonen vi nå er kommet opp i, fordi vi allerede i slutten av 1998 så at kommunene i vesentlig grad prioriterte bygging av omsorgsboliger istedenfor nye sykehjemsplasser. Fremskrittspartiet gjorde sin bekymring gjeldende overfor de tidligere sosialministere Magnhild Meltveit Kleppa og Guri Ingebrigtsen, uten at dette førte til noen oppfølging fra departementets side for å endre den sterke prioriteringen av omsorgsboliger på bekostning av sykehjemsplasser som har foregått til dags dato.

Det er grunn til å stille spørsmål om hvordan denne situasjonen som vi i dag opplever, kunne oppstå etter et enstemmig stortings klare vedtak om å oppruste eldreomsorgen, tilby eldre syke i offentlige institusjoner enerom og sørge for en dekning av sykehjemsplasser tilsvarende 25 plasser pr. 100 innbyggere over 80 år. Reformen så langt mener jeg i større grad bærer preg av en boreform enn en omsorgsreform. Vi har fått mer oppbevaring og mindre omsorg i eldreomsorgen, med økende ventelister for heldøgns omsorg og pleie.

Denne interpellasjonen tar kun for seg kapasitetsproblemet i eldreomsorgen i dag samt forholdet mellom omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Når det gjelder kvaliteten i eldreomsorgen, som heller ikke synes vesentlig bedret, særlig hvis vi skal tro på den tilsynsrapport som er i emning fra Statens helsetilsyn, er det også mye å sette fingeren på, men dette vil bli tatt opp i en ny interpellasjon fra Fremskrittspartiets side på et senere tidspunkt.

Hovedgrunnen til det resultatet vi nå ser, mener jeg kan tilbakeføres til det regelverk som departementet i samarbeid med Husbanken utarbeidet for finansieringen av omsorgsboliger og sykehjem. Kommunene fikk stort sett full frihet til selv å velge hva de ville bruke de statlige midler til, omsorgsboliger eller sykehjemsplasser. Omsorgsinvesteringene fra Husbanken på henholdsvis 175 000 kr i oppstartingstilskudd og 565 000 kr i kompensasjonstillegg for betaling av renter og avdrag over 30 år ble gitt når bare de bygningstekniske forhold og antall kvadratmeter var på plass, og Husbanken i tillegg fikk en verbal forsikring om at omsorgsboligene skulle tilrettelegges slik at det ble gitt mulighet for heldøgnsomsorg. Det ble imidlertid ikke stilt krav om basisbemanning av helsepersonell til omsorgsboligene.

På det tidspunkt eldreplanen ble igangsatt, hadde de aller fleste kommuner en betydelig underdekning av boligmasse for andre kategorier boligtrengende innen sosialsystemet som kommunene nå så mulighet til å dekke opp med penger fra eldresatsingen. Dette var departementet fullt vitende om på det tidspunkt, men de gjorde ikke noe med det. For sykehjemsplasser ble dessverre kompensasjonstilskuddet betydelig lavere enn for omsorgsboliger, nemlig 455 000 kr pr. plass. Dette i seg selv var også en medvirkende årsak til at kommunene i første rekke – og i betydelig grad siden også – har satset på bygging av omsorgsboliger. Ikke bare fikk kommunene nå en betydelig god investeringsstøtte fra staten til investering i nye boenheter, men beboerne/brukerne, også de eldre pleietrengende, betaler fullt ut markedsleie for tilflyttede omsorgsboliger, som også inkluderer renter og avdrag på lån som kommunen allerede har mottatt fra staten, noe som gjør at kompensasjonstillegget på 565 000 kr pr. omsorgsbolig kunne inntektsføres direkte i kommunekassa.

For noen av de eldre med dårlig økonomi, eksempelvis minstepensjonister, blir husleien for høy, og disse blir da tilstått bostøtte fra staten på toppen av at kommunen har fått sitt kompensasjonstillegg som skal dekke renter og avdrag. At regjering etter regjering har latt dette gå upåaktet hen, er for meg et tankekors. Selv om kommunene ikke har gjort noe direkte ulovlig, har de ved sin sterke prioritering av omsorgsboliger fremfor sykehjemsplasser i stor grad utnyttet regelverket i reformen til å legge seg opp boligformue betalt av staten og de eldre.

Det er helt nødvendig at eldresatsingen videreføres, men Fremskrittspartiet vil ikke være med på en videreføring på de premisser og med den praksis som er lagt til grunn for eldreplanen frem til dags dato. Fremskrittspartiet mener at departementet nå må inn med direkte styring, og må sørge for at nye sykehjemsplasser blir prioritert, slik at vi innen 2003 får en sykehjemsdekning på minst 25 plasser pr. 100 innbyggere over 80 år.

Det er en belastning for våre eldre syke at de stadig vekk får høre at staten har satset 30 milliarder kr på omsorgen for dem når sannheten virkelig er en helt annen, nemlig at en betydelig del av satsingen i eldreplanen har gått til en boreform for et langt videre spekter av brukere enn eldre syke. Mange eldre pleietrengende har fått en betydelig større utgift ved mer eller mindre å bli tvunget over i omsorgsboliger hvor de må ta alle driftskostnadene selv. Det finnes også for mange eksempler på at nye omsorgsboliger står tomme fordi de eldre ikke har råd til å bo der.

Den norske lægeforening har laget en tankevekkende rapport med tittelen «Når du blir gammel – og ingen vil ha deg» om eldreomsorgen i Norge, som vi alle har godt av å lese nøye. Her anføres det at svært mange eldre i dag ikke får en tilfredsstillende hjelp og omsorg fordi det er for få sykehjemsplasser. Videre anføres det at eldre er feilplassert i egne hjem eller i omsorgsboliger uten omsorg, noe jeg personlig er fullstendig enig i. Videre skriver Lægeforeningen bl.a. at eldreomsorgen må bygge på verdighet og ikke på oppbevaring. Det må man også si seg enig i. Det er det siste som nå holder på å utvikle seg i våre kommuner.

Basert på tall fra Statistisk sentralbyrå hadde vi ved utgangen av 2000 36 142 sykehjemsplasser, en økning på kun 2 424 plasser fra 1996. Tall for 2001 har vi ikke, men fra 1999 til 2000 ble kun 438 nye sykehjemsplasser bygd. Lægeforeningen har, basert på tall fra Statistisk sentralbyrå, regnet ut at skal vi ha en dekning på 25 pst. sykehjemsplasser pr. 100 innbyggere over 80 år i kommunene, burde vi i 2001 ha hatt 49 225 sykehjemsplasser. Det er en manko i forhold til dagens situasjon på nærmere 13 000 plasser. Dette passer godt med antakelsen om at det i norske kommuner i dag er ca. 10 000 eldre sterkt pleietrengende som venter på sykehjemsplass. Når vi så i tillegg vet at ca. 70 pst. av sykehjemspasientene er senil demente, blir alvoret i situasjonen enda større. En omsorgsbolig som ikke er døgnbemannet, er uegnet for 24 timers pleie og omsorg, og den er særdeles uegnet som omsorgssted for senil demente. Sosialministeren må nå selv ta et initiativ for at våre tilsynsmyndigheter, fylkeslegene, i større grad enn tidligere kontrollerer enkeltvedtak innen eldreomsorgen.

Jeg spør de tilstedeværende partier i sosialkomiteen, og jeg spør sosialministeren: Har vi gitt opp det politiske mål vi alle hadde om full sykehjemsdekning? Er full barnehagedekning viktigere enn full sykehjemsdekning?

Til slutt spør jeg sosialministeren: Kan vi forvente at Regjeringen i sluttfasen av eldreplanen nå fortrinnsvis kun godkjenner nye sykehjemsplasser og øker det statlige finansieringstilskuddet fra 830 000 kr til 1,4 mill. kr for bygging av nye sykehjemsplasser?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg kan i begrenset grad svare for de vurderinger og prioriteringer som er gjort av tidligere regjeringer, men jeg vil svare for det jeg og denne regjeringen har gjort.

Fra 19. oktober 2001 har vi styrket den statlige styringen over midlene som bevilges gjennom eldreplanen, for å sikre at pengene går til de kommunene som har dårligst dekning, og at heldøgns pleie og omsorg prioriteres ved tildelingen.

Når det gjelder behandlingen av søknader fra kommunene, er vi nå i sluttfasen av eldreplanen. Men vi er om lag midtveis – midtveis – i selve byggingen, og først rundt 2005 vil kommunene være ferdige med utbyggingen. Mer enn halvparten av de plassene som har eller vil få tilskudd, vil bli bygd i løpet av de neste tre årene.

Det har vært bred enighet om å gi kommunene frihet til lokalt å tilpasse tilbudet, bl.a. ved å kunne velge mellom sykehjem og omsorgsboliger som utgangspunkt for heldøgns pleie og omsorg. Det var flest søknader om omsorgsboliger som ble innvilget de første årene. Når det gjelder tildelingen av årets ramme, har Regjeringen i større grad prioritert sykehjemsplasser.

Regjeringen kommer med en sak til Stortinget denne våren om fullføring av eldreplanen, hvor vi også vil gjøre opp status og evaluere planen i forhold til de mål Stortinget har satt for eldreplanen. Vi vil også ta for oss fremtidige utfordringer, og her står kvalitet sentralt. Regjeringen tar sikte på å legge frem en egen sak om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene til våren neste år.

Representanten Alvheim viser til ordningen med kompensasjonstilskudd til kommunene. Denne ordningen ble til gjennom et bredt forlik i Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 50 for 1996-97 Handlingsplan for eldreomsorgen. I tillegg til oppstartingstilskudd ble det etablert et tilskudd som kompensasjon for renter og avdrag på lån i forbindelse med bygging og utbedring av sykehjem og omsorgsboliger.

Av Husbankens retningslinjer for ordningen fremgår det at tilskuddet «kan brukes både til investeringer og drift i kommunens helse- og sosialsektor». I mange tilfeller vil det være en bedre bruk av husbanktilskuddet til omsorgsboliger og sykehjemsplasser at tilskuddene nyttes til å bygge ut tjenestetilbudet i stedet for at det legges inn som delfinansiering eller subsidiering av et sykehjems- og omsorgsboligbygg. For å få til et heldøgns tjenestetilbud er det vel så ofte kvalifisert bemanning det skorter på, som bygninger.

Det er likevel ikke noen direkte statlig øremerket binding på hvordan kommunene skal anvende oppstartingstilskuddet eller kompensasjonstilskuddet som utbetales når kommunen har igangsatt prosjektet. Tilskuddene er å regne som stimuleringstilskudd og i forhold til de investerings- og driftskostnader som kommunen binder seg opp til ved å igangsette sine prosjekter, innebærer tilskuddene en subsidiering som blir inntektsført i kommunebudsjettet. Oppstartingstilskuddet gir ikke fullfinansiering av investeringene, og oppstartingstilskuddet for omsorgsboliger er lavere enn for sykehjem, nettopp for å stå i forhold til forskjellen i kostnadene. Når kommunene igangsetter byggeprosjekter, binder de seg opp til nødvendige driftsutgifter, og det er en selvfølge at oppstartingstilskudd og kompensasjonstilskudd er med i kommunens finansieringsplan.

En del eldre sitter med boligformue, og de både kan og ønsker å legge den inn som innskudd i en omsorgsbolig. Ordningen er utformet slik at det gis tilbud både til dem som kan finansiere og skyte midler inn i boligen selv, og til dem som vil leie en kommunal, tilpasset bolig eller betale egenandeler for å bo i sykehjem. Dette åpner for både kommunale og private eierformer.

Det er den enkelte kommune som fastsetter husleien i kommunale omsorgsboliger som leies ut. Selv om leien i utgangspunktet fastsettes ut fra forretningsmessige prinsipper, må kommunen ta hensyn både til at den statlige subsidieringen bør komme leietakeren til gode og til leietakerens betalingsevne. Dersom kommunen videretildeler eller låner husbanktilskuddet til private aktører, kan det bli vanskelig å kontrollere at den statlige subsidieringen kommer leietakeren til gode. Derfor har kommunene ansvaret for å sikre at statlig subsidiering kommer brukerne til gode.

Når handlingsplanen er fullført, vil om lag 40 pst. av norske alders- og sykehjem ha vært skiftet ut, blitt forbedret eller ha gjennomgått en betydelig standardheving. Dette har vært helt nødvendig for å sikre akseptable boforhold for brukerne og et akseptabelt arbeidsmiljø for de ansatte. Vi har fått rom med eget bad og WC, og rom med livsløpsstandard, som er store nok til å utføre stell og pleie. Det har vært viktig å få orden på dette.

Det er også viktig å sikre at de svakeste eldre får den hjelpen de har behov for. Derfor styrer vi nå midlene etter dekningsgrad, og derfor satses det på økt bemanning og økt kompetanse. Jeg vil også understreke betydningen av et sterkt tilsyn for å sikre kvalitet i tjenestetilbudet, og jeg vil styrke tilsynet og kravene til kvalitet i disse tjenestene.

Tallet på sykehjemsplasser vil som følge av de vedtatte rammer for handlingsplanen, øke med 5 000. Når planen er ferdig gjennomført, vil sykehjemsdekningen ha holdt tritt med utviklingen i antall eldre over 80 år. Samtidig vil det være bygd ut et stort antall moderne omsorgsboliger. Utfordringen blir å sørge for at eldre og pleietrengende får omsorg i omsorgsboligene.

Det er imidlertid i stor grad personelldekningen i pleie- og omsorgstjenesten det kommer an på, når en skal vurdere kommunens muligheter til å gi et heldøgns tjenestetilbud, enten det skjer i sykehjem, i omsorgsbolig eller i brukerens eget hjem. I løpet av handlingsperioden har personellveksten vært raskere enn veksten i antall eldre, slik at personelldekningen fra 1997 til 2000 ifølge Statistisk sentralbyrå har økt fra 43 til 45,5 årsverk pr. 100 innbyggere over 80 år. Kommunene planlegger en ytterligere personellvekst i årene som kommer, noe Regjeringen også vil legge til rette for gjennom de ordinære statlige overføringene til kommunene. Det er også betryggende å se at utbygging av omsorgsboliger følges opp med personell. Slik blir omsorgsboligene det de er ment å være: et botilbud med individuelt tilpasset omsorg inntil 24 timer i døgnet dersom behovet tilsier det.

Hva vi kaller rommene, er mindre viktig. Det avgjørende er at det er lagt til rette for heldøgns pleie og omsorg, og at det er eldre med pleie- og omsorgsbehov som får tildelt plasser. Mange prosjekter inneholder fellesareal, slik at det i praksis blir liten forskjell for brukerne når det ytes pleie og omsorg hele døgnet.

La meg til slutt gjøre det klart at dersom kommunene ønsker å disponere omsorgsboligene til andre formål enn det som følger av retningslinjene, kan dette bare skje ved at mottatt tilskudd betales tilbake til Husbanken. Det har vært nødvendig for departementet og Husbanken å slå ned på prosjekter som ikke oppfyller klart uttrykte mål i retningslinjene for ordningen. Det vil vi fortsette med. Omsorgsboliger er ikke et tilbud til friske 60-åringer.

John I. Alvheim (FrP): Jeg er ikke helt fornøyd med innlegget fra sosialministeren. Det sies her at når eldreplanen er sluttført, vil det være full sykehjemsdekning i henhold til økningen i antall eldre. Det kan sosialministeren si, men jeg har ikke sett et eneste tall som dokumenterer en slik påstand frem til dags dato, hvis det ikke skal fremlegges nå i etterkant, eller til våren når vi får eldrepakken til ny behandling i Stortinget.

Jeg tror sosialministeren i likhet med John I. Alvheim skal lete lenge etter å finne en kommune hvor kompensasjonstilskuddet er brukt til å subsidiere husleien for de eldre, snarere tvert om. Særlig der hvor man bruker private utbyggere, selges eller leies leilighetene ut til markedspris, og det gjøres også av kommunene. Altså: De eldre må betale fulle renteutgifter, samtidig som staten har innbetalt tilskudd til kommunen som kompensasjon for renteutgiftene. På toppen av det hele kommer staten inn med bostøtte til dem som ikke makter dette – altså en dobbelt subsidiering av boligene i kommunene. Det må da være en grunn til at kommunene til de grader har satset på omsorgsboliger i stedet for på sykehjemsplasser! Hvis det er slik som sosialministeren her påstår, at omsorgsboliger skal ha tilgang til omsorg og pleie i 24 timer i døgnet, vil det være like dyrt som å ha en sykehjemsplass. Det er helt tydelig at vi har hundrevis av eldre, syke mennesker i vårt land i omsorgsboliger som ikke får et forsvarlig tilsyn og oppfølging fra omsorgsetatens side. Og da er mitt spørsmål til sosialministeren: Vil sosialministeren nå – og denne regjeringen kan gjøre noe hvis den vil – prøve å snu denne trenden vi nå har hatt frem til dags dato, og sørge for at man i hvert fall får tatt vare på de svakeste av de svake, altså prioritere sykehjemsplasser, og da på en slik måte at man også øker oppstartingstilskuddet og kompensasjonstillegget til kommunene hvis de bygger sykehjemsplasser?

Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Alvheim peker på noe av det som er mest grunnleggende viktig: de eldre og de sykeste av de eldre. Ja, vi er opptatt av at eldre og de sykeste og svakeste av de eldre skal ha et heldøgnstilbud. Som jeg også understreket i mitt innlegg, er vi nå opptatt av å vri det slik at tildelingen i sterkere grad går til sykehjem enn det som var tilfellet i første del av oppstartingen av eldreplanen.

Ambisjonen slik Stortinget har lagt den, og som Regjeringen vil følge opp, er å ha 25 pst. dekning i forhold til personer over 80 år, og at vi skal ha en sykehjemsdekning og et heldøgnstilbud som ivaretar denne gruppen. Jeg tror at representanten Alvheim, Regjeringen og jeg selv har den samme ambisjon og intensjon om nettopp å gjøre eldreomsorgen god nok, og at tilbudet skal være preget av verdighet.

Når det gjelder tilsyn, er de rapporter som vi senest så omtalt i dagspressen i går, nettopp rapporter vi har ønsket, fordi vi ønsker å følge opp kvaliteten og sjekke ut hvordan stoda er i forhold til eldreomsorgen i dagens Norge. Det er mange glansbilder, men det er altfor mange eksempler på at tilbudet ikke er godt nok. Derfor er det også viktig at tilsynet fungerer etter intensjonen og gir oss de eksempler som vi har sett de seneste dagene.

Så vil jeg også kommentere det som går på kompensasjonstilskuddet og husleieproblematikken. Kompensasjonstilskuddet kan brukes både til drift og investeringer i kommunenes helse- og sosialsektor. Tilskuddsordningene åpner for både private og kommunale eierformer. Husleie skal ta hensyn til statlig subsidiering, og kommunene må ha et opplegg for å ivareta dette når det er private som eier. Det er også klare vilkår for tildeling av tilskudd, bl.a. er det kommunene som tildeler plass i boligene. Dersom boligene brukes til andre formål, kan altså Husbanken kreve tilbakebetalt tilskudd. Det har skjedd. Vi vil heller ikke i fortsettelsen nøle med å gripe inn i forhold til dette. Det er altså husleieloven som regulerer dette, og da er det hensynet til individet og den vurderingen, og ikke selve boligen, som er utgangspunkt for husleiedelen.

Britt Hildeng (A): Intensjonen hos oss alle er å få en eldreomsorg som evner å gi eldre en så god livskvalitet som mulig. Det har vært tatt et løft: 30 milliarder kr har gitt og gir resultater. Men det er langt igjen til vi kan si at vi har en verdig eldreomsorg. Så lenge vi registrerer en omfattende underernæring av eldre, så lenge vi har store mørketall om vold mot eldre, både i deres eget hjem og på institusjon, så lenge vi har overskrifter som forteller om grove brudd i pleie av demente eller at eldre i psykiatrien faller mellom to stoler, så lenge vi får meldinger om at eldre ikke får stå opp eller legge seg når de vil, så lenge står det fortsatt store uløste oppgaver innen eldreomsorgen.

Eldre omsorgstrengende trenger tid og stabilitet i sin tilværelse. Begge disse tingene er en mangelvare i dagens eldreomsorg og vil forsterkes dersom vi ikke greier å skaffe tilstrekkelig pleiepersonell med arbeidsforhold som gjør det mulig å ivareta deres omsorgsoppgaver.

Representanten Alvheim tar opp en side ved Oslo kommunes storstilte privatiseringsprosjekt, som viser hvor kortsiktig privatiseringstenkningen egentlig er dersom en ønsker en eldreomsorg også i framtiden. Lån til private utbyggere sikrer verken dagens eldre rimelige boliger eller gir sikkerhet for bolig til morgendagens eldre. Også andre sider av Oslo kommunes privatiseringspolitikk begynner nå å vise seg. Konkurranseutsetting med jevnlig bytte av omsorgsselskaper har skapt utrygghet for pasienter og personellflukt fra institusjonene. Tidligere anbydere blir byttet ut med nye eller sier opp sine avtaler, fordi de ikke makter å tilby omsorgstjenester til sterkt pleietrengende til den pris de har lovet. Jeg håper at representanten Alvheims oppgjør med deler av Oslos privatisering også vil føre til tilsvarende oppgjør med prinsippet om konkurranseutsetting, som er et lite egnet virkemiddel i en eldreomsorg som søker å sikre kvalitet og stabilitet for de eldre.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Da Handlingsplan for eldreomsorgen, St. meld. nr. 50 for 1996-97, ble behandlet i Stortinget, var intensjonen med planen at flest mulig skulle kunne bo i egen bolig lengst mulig. Det var bred enighet i Stortinget om å gi kommunene mulighet til å tilpasse omsorgstilbudet lokalt. Det betyr at kommunene skulle stå fritt til å velge mellom omsorgsboliger, bokollektiv og sykehjem i oppbyggingen av et heldøgns pleie- og omsorgstilbud.

Utbygging av omsorgsboliger og en styrking av den hjemmebaserte omsorgen skulle samtidig bidra til å gi den enkelte eldre trygghet og bedre livskvalitet i eget hjem. Dette var for å unngå en for tidlig henvisning til sykehjem.

Personellveksten i løpet av handlingsplanperioden har vært raskere enn veksten i antall eldre, og mer enn halvparten av de nye stillingene har kommet i den hjemmebaserte omsorgen. Det igjen betyr at utbyggingen og styrkingen av den hjemmebaserte tjenesten i kommunene langt på vei er i tråd med planen, og at kommunene har bygd opp et bo- og omsorgstilbud som er individuelt tilpasset den enkelte bruker. Dersom ikke kommunene hadde styrket den hjemmebaserte omsorgen, frykter jeg at presset på dagens sykehjem hadde vært langt større enn det er i dag.

Sosialministeren avsluttet sitt svar til interpellanten med å slå fast at omsorgsboliger finansiert gjennom handlingsplan for eldreomsorgen ikke skal være et tilbud for friske 60-åringer. Statsråden viste også til at kommuner som ønsker å disponere omsorgsboliger til andre formål enn det retningslinjene i eldrereformen legger opp til, må tilbakebetale tilskuddet til Husbanken. En slik beslutning er helt på sin plass. En bør derfor kunne be kommunene om en oversikt over hvem som disponerer boligene som det er blitt gitt tilskudd til, for så å kunne rydde opp i eventuelle misbruk.

Når den hjemmebaserte omsorgen nå er utbygd og styrket, føler jeg meg trygg på at Regjeringa i tråd med Sem-erklæringen vil følge opp kommuner som søkte innen fristen i oktober. Jeg føler meg også trygg på at kommunene i det videre arbeidet gis mulighet til å etablere et godt heldøgns pleie- og omsorgstilbud for sine eldre, og at Regjeringa nå i innspurten av reformen vil prioritere sterkt kapasiteten innenfor heldøgns pleie og omsorg. Det er viktig at en i den videre tildeling vokter seg vel for at fokuseringen som interpellanten nå har satt på bygging av omsorgsboliger kontra sykehjemsplasser, ikke bidrar til å skape et feil bilde av heldøgns pleie- og omsorg kontra sykehjemsplasser. En må ikke i den videre debatten tape helheten i planen av syne. (Presidenten klubber.)

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Er taletiden slutt?

Presidenten: Ja.

Harald T. Nesvik (FrP): Både sosialministeren og representanten Røbekk Nørve viste til at omsorgsboliger ikke skulle være for friske 60-åringer. Men det viser jo at man ikke helt har forstått det som nettopp er problemstillingen i denne saken, for problemstillingen er nemlig den – og det er helt korrekt at det ikke er friske 60-åringer som i dag blir plassert i omsorgsboliger – at det er sterkt pleietrengende eldre, som skulle hatt en sykehjemsplass, som blir lagt inn dit fordi det er ikke et tilstrekkelig antall sykehjemsplasser i den enkelte kommune. Det viser seg at det fortsatt står bortimot like mange pasienter i kø og eldre pleietrengende i kø for å få sykehjemsplass nå som det gjorde f.eks. i 1997 og i 1996, så behovet er enormt.

Jeg tror at vi er nødt til å ta innover oss at det er den store skilnaden mellom de faktiske kostnadene ved både investering i og drift av et sykehjem og det tilskuddet som gis fra statens side, som gjør at kommunene prioriterer nettopp slik som de har gjort. Og man kan jo begynne å lure på om man har mistet den kontrollen over utbyggingen i eldreomsorgen som man burde ha. Vi kjører oss fast i definisjoner og måter vi definerer oss vekk fra de enkelte institusjonsplassene på. Vi roter mellom sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgnspleie og omsorg. Vi må se på hva som er forskjellen. Hvis hjemmebasert omsorg skal stå for tilsyn og hjelp innenfor det som går på omsorgsboliger med heldøgnspleie og omsorg, kan ikke det bli det samme tilbudet som det som skal gis til en sykehjemsplass.

Det er også sterkt alarmerende det som har kommet fram de siste dagene når det gjelder tilbudet til demente pasienter i kommunene. Det er et enormt behov. Det viser seg at så å si ingen kommuner i dette land har et tilfredsstillende tilbud til demente pasienter, og da kan man begynne å bli sterkt bekymret.

Jeg vil utfordre sosialministeren på ett område, og det går på tilsynsordningen, tilsynsordningen for bl.a. sykehjemsplasser og også for omsorgsboliger: Hvem er det som skal stå for tilsynet når det gjelder omsorgsboligene, og hvilke virkemidler vil tilsynsfunksjonen ha? Og et annet spørsmål til sosialministeren er som følger: Vil man nå vurdere å la tilsynsmyndighetene få et større sett av virkemidler overfor de kommunene som ikke yter den hjelp som skal til for våre pleietrengende eldre?

Olav Gunnar Ballo (SV): Foregående taler var inne på et kjerneargument i forhold til hvordan eldreomsorgen og utbyggingen av sykehjem og omsorgsboliger har virket i perioden, nemlig at det vil være en tett sammenheng mellom statens tilskudd og kommunens tiltak. Og det er kanskje noe av det mest meningsløse med kritikken fra John I. Alvheim, som man stadig hører han framfører, nemlig at kommunene har sviktet sitt ansvar for utbyggingen av sykehjem og omsorgsboliger. Det er helt åpenbart at kommunene vil være avhengig av de midlene som staten tilfører, og vil være underlagt de premisser man har lagt for bruken av de midlene.

Da man startet i forhold til eldreomsorgen og bygging av omsorgsboliger og sykehjem, var intensjonen at man skulle få til sammen 24 400 sykehjemsplasser og vel 12 000 nye årsverk i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste. Det ble beregnet et behov for til sammen 10 800 nye omsorgsboliger og sykehjemsplasser for å møte behovet for enerom i institusjon og til utskiftning og sanering av gammel og uhensiktsmessig bygningsmasse, og 13 600 nye plasser og boliger ble beregnet med sikte på å øke kapasiteten i pleie- og omsorgstjenestens botilbud. Heri la man at det skulle bygges 10 400 nye omsorgsboliger og 3 200 nye sykehjemsplasser. På mange måter har jo regjering og storting oppnådd akkurat det man var på jakt etter. Man har fått en veldig stor grad av utbygging av omsorgsboliger, mens man ikke i samme grad har fått nye plasser i sykehjem. Og det er vel en av de erfaringene vi er nødt til å ta med oss videre, at det er en underkapasitet når det gjelder sykehjem i dag, som vi er nødt til å gjøre noe med. Det betyr at man ikke kan avslutte i forhold til satsingen på eldrereformen nå. Man er nødt til å forlenge den, og SV vil satse på en forlengelse som i hvert fall bør ha en varighet på to år.

Man er også nødt til å se på de tilskuddsordningene man har overfor kommunene. Når sykehjemmene blir større som en konsekvens av at enhver skal bo på enerom, gir det også ringvirkninger med hensyn til bemanningen. Derfor bør man også ha krav knyttet til denne. Og i stedet for å gjøre norske kommuner til en skyteskive for Stortingets kritikk må man ta innover seg at man ikke har fått det nødvendige handlingsrom i kommunene for å sikre utviklingen av eldreomsorgen på en forsvarlig måte. Man har rett og slett ikke hatt de ressursene man er i behov av for å kunne gjøre det.

Så ser man i en ECON-rapport allerede fra 1999 at Kommunal- og regionaldepartementet den gang fikk seg forelagt at det forelå overinvesteringer i omsorgsboliger. Det forelå negative implikasjoner i det lokale boligmarkedet. Man så hvordan markedsmakten begynte å styre med hensyn til bruken av de boligene, og man så at det var undervurderte utgifter til drift av omsorgsboliger. Alle de erfaringene kunne daværende regjering ha tatt innover seg, og man kunne ha korrigert kursen, men man valgte å ikke gjøre det. Da blir Alvheims kritikk av kommunene ganske meningsløs, fordi kommunene har jo fulgt opp nettopp ut fra de premissene som regjering og storting har lagt til grunn.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF):   Eldrereformen har vært nødvendig fordi antall eldre over 80 år har økt betydelig de siste årene. Ifølge demografiske prognoser vil denne tendensen først avta etter 2007.

En vet også at veksten i antall 80-åringer vil variere fra kommune til kommune. Oslo og Sogn og Fjordane har en svært lav vekst, mens f.eks. Akershus fylke har et behov langt over gjennomsnittet. Denne variasjonen gjør at det nødvendigvis er ulike behov. Stortinget har gitt kommunene mulighet til selv å prioritere boligtyper tilpasset dette behovet.

Ved revideringen av eldrereformen delte Kristelig Folkeparti interpellantens bekymring over tendensen til å satse for lite på sykehjemsplasser. Dette er nå forbedret ved at en etter 2001 har prioritert utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger tilrettelagt for heldøgns tjenestetilbud.

Det hjelper lite med en fin bolig eller enerom dersom en mangler personell til å betjene disse. Kompensasjonstilskuddet kan brukes til å styrke drift, kompetanse og bemanning. Jeg mener det er en god måte å bruke tilskuddet på. Da unngår en at eldrereformen blir en boligreform.

Det er gledelig at personelldekningen ifølge Statistisk sentralbyrå har økt fra 43 til 44,5 årsverk pr. 100 innbygger over 80 år. Samtidig kunne Dagbladet i går melde om underbemanning, overbelegg og at grunnleggende behov ikke blir dekket. Det er uverdig og viser at vi fremdeles har en vei å gå.

Mange pensjonister har etter hvert mulighet og egenkapital til å kjøpe egen omsorgsbolig selv. Kristelig Folkeparti synes det er bra at både kommuner og private aktører kan tilby slike. For denne gruppen eldre er det viktigste at kommunen kan tilby gode hjemmetjenester.

En del pensjonister vil foretrekke å leie omsorgsbolig av kommuner eller av private utbyggere. Jeg regner med at utbyggerne har trukket fra statlige subsidier før husleien er beregnet, og at de kommer leietakerne til gode, slik at de ikke trenger bostøtte i tillegg.

Kommunene skal ifølge Husbankens regler ha et godt kontrollopplegg som sikrer dem som leier bolig. Kommunene må også kontrollere at det ikke er friske seniorer som opptar plass i nye omsorgsboliger.

For Kristelig Folkeparti står målet om 25 pst. dekningsgrad til alle over 80 år fast. Vi kan ikke slutte reformen før dette målet er nådd. Dette er mitt svar og signal til representanten Alvheim. Kristelig Folkeparti har ikke gitt opp eldresatsingen.

Sosialministeren har varslet en stortingsmelding om innhold og kvalitet i eldreomsorgen. Kristelig Folkeparti ser behovet for dette, og at kravet til kvalitet må bli endret til en mer forpliktende forskrift.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er riktig at det ved starten av eldrereformen ble slått fast at flest mulig skulle ha mulighet til å bo i egen bolig så lenge som mulig. Der kom både privat egeneid bolig gjennom livsløpet inn, og dette med å etablere omsorgsboliger, slik at man kunne ha en boligstandard som var mest mulig lik sin egen. Men den åpne og hjemmebaserte omsorgen skulle utbygges og styrkes for at så skulle kunne skje. Det står vel igjen en del på det området også, men vi ser nå at de fleste bor i egen bolig så lenge at når de først må flytte, er behovet for sykehjemsplass der først og fremst – en sykehjemsplass der det gis god omsorg og forsvarlig helsefaglig behandling og pleie. I den sammenheng skal jeg være litt enig med interpellanten John I. Alvheim i at det er sykehjemsplasser vi først og fremst trenger.

Men så kan vi ta andre sider ved denne saken. Alvheim sier at de andre partiene, de regjeringene som har sittet i den senere tid, og de fleste av oss, kanskje bortsett fra ham selv og Fremskrittspartiet, har sviktet. Og kommunene har sviktet. Men min påstand er at Fremskrittspartiet har i hvert fall også sviktet, særlig når det gjelder kommunene, for det går ikke an å legge skylden på kommunene når kommunene ikke får ressurser og rammevilkår til å oppfylle det som er intensjonen i eldrereformen: en god, forsvarlig og verdig eldreomsorg.

Tilskuddsordningene til utbygging av plasser er ikke nok, vil jeg si til John Alvheim. Representanten John Alvheim påpeker dette, men dette er ikke nok. Vi må ha en generell økonomi hos dem som har driftsansvar og omsorgsansvar, slik at vi kan legge inn god nok omsorg, bl.a. med tilstrekkelig bemanning og ressurser for øvrig.

Så stiller Alvheim spørsmålet om det har gått for langt med utnyttelsen av disse virkemidlene. Jeg synes det er en viktig erkjennelse fra Fremskrittspartiet når representanten Alvheim sier at særlig der det brukes private utbyggere, må brukerne betale mye i form av renter og dekning av utgifter til utbygging. Det er en interessant erkjennelse i forhold til privatisering, og jeg synes at det er godt hvis Fremskrittspartiet kommer med flere slike erkjennelser etter hvert.

Vi synes at sosialministeren sier det for svakt når hun sier at den statlige subsidieringen bør komme leietakeren til gode. Den statlige subsidieringen og tilskuddene skal komme leietakeren til gode.

Så vil jeg spørre sosialministeren til slutt: Vil sosialministeren ordne med at vi får en økt kompensasjon til kommunene for økt sykehjemsutbygging? Vil sosialministeren se på bemanningsbehovet, og om vi skal ha bemanningskrav med egne bemanningsfaktorer? Og kan vi få en endring av regelverket når det gjelder trygderefusjon, slik at det blir likhet med hensyn til egenbetaling for medisiner og medisinsk behandling for folk som bor i omsorgsbolig, og dem som bor på sykehjem?

Bjarne Håkon Hanssen (A): La meg innledningsvis si at det er prisverdig at Alvheim tar opp denne saken i en interpellasjon. Det er vesentlig at vi holder i fokus alle sider knyttet til eldreomsorgen, fordi det er en svært viktig sak. Vi vil få flere interpellasjonsdebatter om sider ved eldreomsorgen utover våren, bl.a. har jeg selv levert inn en interpellasjon om kvalitetssituasjonen i eldresektoren.

Jeg tror også det er viktig at vi understreker at eldrereformen har vært bra, at den har vært viktig og nødvendig. Vi har gjennom eldrereformen foretatt en nødvendig opprustning av en rekke boliger og institusjonsplasser, og vi må ikke beskrive det som et problem at vi faktisk har gjort det. Vi har kommet langt på vei. Det er også veldig bra at vi gjennom eldrereformen har fått ansatt en rekke nye personer i eldreomsorgen.

Samfunnet har økt innsatsen i eldresektoren med et beløp på nærmere 30 milliarder kr, og det har ført oss et godt stykke på vei. Allikevel er det også viktig å understreke at eldrereformen av 1997 ikke har ført oss i mål. Vi har en situasjon i eldresektoren der vi fortsatt ser at vi har uløste oppgaver på boligsiden, kanskje særlig på sykehjemssiden, men ikke minst – og det skal vi, som sagt, berøre mer senere – i forhold til innholdssiden. Derfor blir denne våren en svært viktig vår. Komiteen har jo bedt om – og Regjeringen har sagt seg villig til det – at den i løpet av vårsesjonen vil komme til Stortinget med en egen stortingsmelding om status i eldreomsorgen. Det er viktig, og det er bra. Der har Regjeringen en krevende utfordring, ikke minst i forhold til å gå gjennom status: Hvor var vi i 1997 da vi startet opp? Hvor er vi i dag? Og ikke minst: Hva vil veien videre være? Skal vi gå videre med en eldrereform, eller skal vi nå finne en mer varig ordning, som vil ligge der for å møte de til enhver tid skiftende behov og utfordringer i eldresektoren?

Det er altså svært viktig at vi som er opptatt av eldresektoren, ikke nå nærmest lanserer en avslutning på arbeidet med eldreomsorgen i Norge, for vi skal i løpet av denne våren gjennom en stortingsbehandling som skal skissere fremtiden, der vi fortsatt har mange store utfordringer å gripe fatt i.

Bent Høie (H): Jeg er enig med interpellanten i at det er behov for sterkere kontroll og retningslinjer i forhold til bruken av de statlige midlene. Det har også sosialministeren gitt en rimelig klar tilbakemelding på. Da er det spesielt viktig at en nå i større grad prioriterer de kommunene som har en reell underdekning, at en går vekk fra førstemann til mølla-prinsippet. Det andre er at en også i større grad får en dreining over til sykehjem.

Jeg er ikke enig i det klare skillet som representantene Alvheim og Nesvik setter mellom sykehjem og omsorgsboliger, fordi den gruppe som har behov for et tilbud, har like mange personlige preferanser og ønsker som andre grupper i samfunnet. Det er behov for et variert tilbud, og jeg tror at kommunene kanskje er de som er nærmest til å se hva som er den beste fordelingen i sitt lokalmiljø. Det har, som sagt, vært en overprioritering av omsorgsboliger. Men det er viktig at en i de omsorgsboligene som har blitt etablert, legger til rette for å få et heldøgns omsorgstilbud.

Det neste som overrasker meg litt, er den voldsomme fokuseringen en har i forhold til den forsvinnende lille delen som har gått til private utbygginger. Veldig mange av dem som har bygd ut i privat regi, f.eks. Nasjonalforeningen og andre ideelle organisasjoner, har ønsket å videreføre sitt arbeid gjennom å legge til rette for bygging av omsorgsboliger, der en i tilknytning til omsorgsboligen får et tilbud gjennom at frivillige gjør en betydelig innsats. Dette var noe jeg trodde Fremskrittspartiet – på lik linje med Høyre – syntes var positivt, og at en var glad for at en statlig ordning var såpass fleksibel at man også lot f.eks. frivillige organisasjoner være med på å bidra til å løse problemene.

Det er viktig i den debatten som en nå går inn i, at en får lagt opp til en varig ordning, en ordning som også er så fleksibel at kommunene har mulighet til å legge til rette for det som passer best i de lokalmiljøene som de kjenner.

Arne Sortevik (FrP): I sluttfasen av denne handlingsplanen er det bedrøvelige resultatet at vi knapt er kommet et skritt lenger hvis målet var å skaffe flere plasser til dem som trenger plasser med heldøgns kontinuerlig tilsyn og pleie. Vi har faktisk ikke fått stort flere plasser i det hele tatt. Vi har fått en boligreform, en masse nye rom og en masse nye bygninger. Vi har fortsatt et stort udekket behov for sykehjemsplasser med heldøgns tilsyn.

Jeg har litt erfaring fra en kommune med navn Bergen, hvor vi altså i minst tolv år har slitt med lange ventelister, hvor vi fortsatt har lange venteliser, og hvor folk fortsatt dør i køen for å få en sykehjemsplass. Min erfaring er dessverre at den statlige satsingen til dels har vært en sovepute for en del kommuner, som utelukkende velger å bruke statlige tilskuddsmidler og ikke legger inn egne midler. Det er et spørsmål om prioritering i Kommune-Norge også. Min erfaring er dessverre også at en del kommuner er opptatt av å stenge ute private, spesielt når det gjelder sykehjemsbygging, og ønsker å bevare eierskap og drift selv.

Til alle dem som nå står frem og tilkjennegir at man er så overrasket over den manglende kvaliteten, har jeg først og fremst lyst til å si at den viktige våren – for å replisere til en av de foregående talerne – faktisk var våren 1997. Den 1. mai 1997 kom forskriftene for kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene. Hvis tilsynet hadde tatt de forskriftene fra 1997 på alvor, ville vi aldri hatt denne storstilte utbyggingen av såkalte omsorgsboliger, som er så fjernt fra omsorg for en god del beboere som man overhodet kan tenke seg.

Hvis forskriftene var blitt tatt på alvor – og de er meget detaljerte – om det pleietilbudet man skal gi, ville ikke denne retningen på utbyggingen kommet. Da ville vi fått en langt mer offensiv bygging av sykehjemsplasser i stedet for omsorgsboligplasser. Jeg håper at statsråden nå vil se på den gjeldende forskrift, og sette kraft bak den gjeldende forskrift, slik at de som har tilsynsansvaret bruker det virkemidlet de har fått for lengst, men som de åpenbart ikke har tatt på alvor.

Sigbjørn Molvik (SV): SV er sterkt opptatt av at eldrereformen ikke bare må bli en bolig- og bygningsreform. Det er like viktig å være opptatt av selve innholdet i reformen, hva slags tilbud får de eldre og syke i kommunene både i omsorgsboliger, i de hjemmebaserte tjenestene og i sykehjemmene. Den nye satsinga i pleie- og omsorgssektoren må etter SVs oppfatning komme på dette området, samtidig som kapasitetsutbygginga fortsetter.

Regjeringa har varslet at det skal innføres minstestandarder og krav til kvalitet i norske kommuner når det gjelder pleie og omsorg for eldre. SV er svært opptatt av dette og vil være med på å sette klare og strenge krav både når det gjelder ernæring, stell, pleie og omsorg for eldre og syke. Men da støter man på en stor utfordring både i norske kommuner og her i Stortinget: Hvem skal gjøre disse jobbene? Hvem skal sørge for denne kvalitetshevinga? Hvem skal sørge for at eldre og pleietrengende får nok mat og drikke til rett tid? Hvem skal sørge for at de får kommet seg opp, får dusjet, bli vasket og stelt? Og hvem skal være der og ha tid til å prate med dem og gi menneskelig varme og omsorg? De aller, aller fleste som gjør disse viktige jobbene i norske kommuner i dag, gjør en veldig god jobb, men de er i ferd med å bli utslitte. Vi ser stort sykefravær, og at mange slutter.

Den dårlige økonomien i svært mange norske kommuner har ført til en så lav grunnbemanning i pleie- og omsorgssektoren at folk rett og slett ikke holder ut. I tillegg er disse uhyre viktige yrkene blant de aller dårligst betalte i vårt samfunn, og rekrutteringen blir deretter. Norsk ungdom velger andre bedre betalte og mindre slitsomme yrker. Søkninga til pleie- og omsorgsfagene i den videregående skole har falt sterkt de senere årene. Den nye eldrebølge som kommer om noen år, kan føre oss ut i en kritisk situasjon. Derfor er det ikke nok med minstestandarder og kvalitetskrav. Alle vet at kvalitet koster, og slik er det også i eldreomsorgen. Og dersom vi her i Stortinget mener noe med høyere kvalitet, forventer SV at dette følges opp med penger til norske kommuner. Dette regner jeg med at både interpellanten og Regjeringa er enige i. Dette er helt nødvendig både for å kunne gi et kraftig lønnsløft til pleie- og omsorgsarbeidere og til å ha en tilstrekkelig bemanning som gjør at folk blir satt i stand til å gjøre den gode jobben som de ønsker å gjøre, uten å bli utslitt både fysisk og psykisk, og for å sikre framtidig rekruttering. SV forventer derfor at Regjeringa kommer til Stortinget med en prislapp på den økte kvaliteten i eldreomsorgen sammen med en erklært politisk vilje til å betale denne prislappen gjennom en styrket kommuneøkonomi.

John I. Alvheim (FrP): La meg begynne med å vise til representanten Bjarne Håkon Hanssens innlegg: Vi må bort fra oppbevaring og over til omsorg.

Jeg ser med spenning frem til den debatten som vi skal ha siden om den interpellasjonen han har levert inn.

Jeg går ut fra at alle i denne salen må ha tenkt over: Hvorfor har kommunene bygd dobbelt så mange omsorgsboliger som de har bygd sykehjemsplasser hvis ikke det har vært økonomisk motivert? Det er en total misforståelse av representanten Britt Hildeng å påstå at det er Oslo kommune jeg spesielt har hatt i tankene når det gjelder private utbyggere. Dette gjelder hele landet! Og det gjelder forsyne meg også kommunene! Du får ikke kjøpt noe billigere omsorgsboliger hos en kommune enn hos en privat utbygger i Oslo. Du får heller ikke leie en omsorgsbolig noe billigere i en kommune enn hos private i Oslo, fordi det er markedsleie begge steder. Og i markedsleie ligger også renteutgiftene, som staten allerede har betalt inn til kommunene. Da blir det jo enda verre at kommunene sitter på disse pengene.

Så til representanten Gløtvold. Det er en myte igjen å påstå at Fremskrittspartiet gjennom de senere statsbudsjett har bevilget mindre til kommunene enn de øvrige partiene. Dette er rett og slett galt.

Og så til Regjeringen og sosialministeren. Vil sosialministeren nå vurdere å gå kommunene etter i sømmene for å få på bordet hva man har brukt kompensasjonstillegget til? Er det brukt til eldreomsorg? Er det brukt til billigere husleie? Svaret på det skulle jeg ha meget stor interesse av å få, for jeg tror nemlig ikke det er det som har skjedd i de fleste kommunene.

Og til slutt, også til sosialministeren og hele Regjeringen: Vil de nå vurdere en annen finansieringsform for eldreomsorgen, hvor vi får inn prinsippet om at pengene skal følge pasienten, som da gir valgmuligheter for den enkelte eldre syke også, slik vi har fått det når det gjelder fritt sykehusvalg? Det lar seg gjøre, og det skulle heller ikke være særlig komplisert å få det til.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Ingjerd Schou: La meg først få si at jeg er veldig glad for at det er et så stort og bredt engasjement i Stortinget for å gjøre eldreomsorgen god og bra i dette landet.

Vi kommer denne våren med en sak til Stortinget som, med utgangspunkt i det Stortinget sa da man startet med eldreplanen, tar sikte på å fullføre eldreplanen og samtidig drøfte hvordan den skal videreføres. – Hvor var det vi startet, hva var utgangspunktet, hva har vi fått, og hva gjenstår? Det er utfordringen for den saken, og jeg ser frem til samtalen med Stortinget og det engasjementet som ligger her.

Den 8. mars kommer det en interpellasjon om kvalitetsreform. Mange har berørt at det nå er snakk om innhold og ikke bare kapasitet. Jeg ser også der frem til å samtale med Stortinget og høre de synspunktene man har her. Vi har også tenkt en del i forhold til kvalitet, og jeg er opptatt av å få tilbakemelding på det. Penger alene borger altså ikke for kvalitet – penger til bygg borger heller ikke alene for kvalitet – det handler om bemanning, det handler om kompetanse, det handler først og fremst – og ikke minst – om ledelse og om organisering. Jeg tror de fleste her i salen har hatt det akkurat som meg i forhold til eldreomsorgen – både som pårørende og som politiker – og vet at skoen trykker mange steder.

Det var flere representanter som var opptatt av det som går på tilsyn. Der har jeg lyst til å si at Helsetilsynet er en viktig instans, samt det forholdet som gjelder tilsyn hos fylkeslegene. Vi ser også i disse dager at det fungerer, fordi man avdekker at forhold ikke er gode nok. Men et viktig prinsipp er at tilsynet skal følge tjenestene og være uavhengig av arena. Vi vil også styrke de tjenestene og tydeliggjøre krav til kvalitet i eldreomsorgen. I dag er det forskrifter for sykehjem, det er retningslinjer for omsorgsboliger, og i tillegg er det en veileder for hvordan dette skal utformes. Disse skal totalt sett gjøres om til forskrifter, slik at kommunene må, og ikke bare bør, se på kvaliteten i forhold til sine tjenester. Det er i dette landet mange gode eksempler på at kommuner på politisk nivå har satt krav til hvordan eldreomsorgen i kommunene skal være på administrativt nivå og tilsvarende også på det faglige nivå, slik at man, når eldre i Norge kommer i omsorgsbolig eller på sykehjem, kan stille krav til tjenesten og skal få vite om man får hjelp til sitt personlige hygienebehov, om man får mat, ernæring, eller hva det måtte være. Det skal være helt konkret på det.

Tilsynsmyndigheten ligger formelt sett under Helsedepartementet, og Helsedepartementet ser også på muligheten for å styrke tilsynets sanksjonsmuligheter, slik at vi kan få håndhevet en god og verdig eldreomsorg.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.