Statsråd Hilde Frafjord Johnson: For femti år siden – i denne sal – ble det bevilget 10 mill. kr til Fondet for hjelp til underutviklede land. Det var kanskje ikke et stort beløp – selv ikke den gang – men det var likevel en radikal beslutning i et land som nettopp var kommet ut av krig, og som fortsatt selv mottok bistand. Stortingets første bevilgning i juni 1952 gav grunnlaget for India-hjelpen. Dette innledet et stort norsk engasjement for utviklingslandene. Dette markerer vi i år.

Det er all grunn til å benytte denne anledningen til å takke de mange enkeltpersoner og organisasjoner, og medarbeidere i NORAD, som har gjort det mulig for Norge å være i fremste rekke i solidaritet med utviklingslandene.

I løpet av disse femti årene har det skjedd store framskritt for verdens fattige land. Men utfordringene er fortsatt betydelige. Fortsatt lever én milliard mennesker i den dypeste fattigdom. Enda flere er fratatt sine grunnleggende rettigheter. Og fortsatt ødelegger krig og voldelig konflikt grunnlaget for vekst og velferd i mange land.

Også det siste året har vært vanskelig for mange utviklingsland. Den økonomiske veksten har vært svak, og svakere enn det som må til for å holde tritt med befolkningsveksten. Råvareprisene falt til et historisk lavmål. Sviktende etterspørsel i industrilandene er med på å forklare situasjonen. Terroristangrepene 11. september rammet ikke bare amerikansk økonomi, men rystet verdensøkonomien. Det er utviklingslandene som er mest sårbare for raske svingninger, og det er de fattigste som må betale regningen. Det er vårt felles ansvar å støtte opp om utviklingslandenes kamp mot fattigdommen.

FNs erklæring ved tusenårsskiftet markerer en milepæl i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Verdens ledere har forpliktet seg til prinsippene om menneskelig verdighet, likhet og rettferdighet. Ikke bare stater, men også sentrale globale aktører som Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet har forpliktet seg på tusenårsmålene.

Målene kan etterprøves: Andelen som lever i den ytterste fattigdom og sult, skal være halvert innen 2015. Antallet kvinner som dør under svangerskap og fødsel, skal ned. Antallet småbarn som dør før de fyller fem år, skal reduseres med to tredjedeler. Spredningen av hiv/aids skal reverseres, og skolegang for alle barn, jenter så vel som gutter, skal sikres.

Tusenårsmålene har én ting til felles: De uttrykker fattigdommens ulike ansikter – de beskriver hverdagen for over én milliard mennesker. Tusenårsmålene setter mennesket i sentrum. Dette må få konsekvenser for hvordan vi arbeider med utviklingsspørsmål.

Målene kan bare nås gjennom forsterket innsats på flere områder – gjennom utenlandske investeringer, handel, gjeldslette og utviklingssamarbeid, og selvfølgelig først og fremst ved at utviklingslandene selv forbedrer sin politikk.

Drøftelsene i Monterrey i Mexico i mars i år viste at de rike landene nå har forstått at bidrag til kampen mot fattigdom også er bidrag til global sikkerhet. Løftene om mer bistand på om lag 20–25 pst. fra 2004–2006 og bedre markedsadgang forteller at dette er noe de rike landene er villige til å bidra til.

Konferansen kan bety et brudd med en langvarig trend med fallende bistandsvolum. Vi hilser velkommen at USA og EU varslet konkrete opptrappingsplaner.

Vi vet at god bistand gir resultater. Ifølge Verdensbanken vil en dobling av internasjonal bistand fra dagens nivå på drøyt 50 milliarder amerikanske dollar årlig bli nødvendig for å nå tusenårsmålene, og vi er langt fra der. Norge har under prosessen forut for Monterrey-konferansen vært en pådriver for å sette de rike landenes bistandsforpliktelser i sentrum.

Vi følger også opp på hjemmebane. Regjeringen har som mål å øke bistandsbudsjettet til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten innen 2005.

Bistand kan aldri alene løfte et land ut av fattigdom. Hele spektret av virkemidler må tas i bruk, og landene selv må ta ansvar.

Regjeringen la i mars fram sin Handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i Sør. Handlingsplanen vil være det grunnleggende dokumentet for utviklingspolitikken i tiden som kommer, og skal gi retningen for vår politikk langs en bred front. Hovedmålsettingen i handlingsplanen er krystallklar. Vår utviklingspolitikk skal handle om å bekjempe fattigdom, slik at vi bidrar til at tusenårsmålene nås.

Tusenårsmålene er ambisiøse. De krever et globalt krafttak. Vi skal gjøre vårt, og derfor er også handlingsplanen svært ambisiøs. Det vil kreve mye å følge den opp. Vi må derfor sikre at vi er best mulig utrustet og organisert for at vi skal kunne lykkes. Vi starter derfor nå en bred evaluering og gjennomgang av hele bistandsforvaltningen – inkludert Utenriksdepartementet og NORAD her hjemme og ambassadene i våre samarbeidsland.

Det er første gang en slik evaluering gjøres i Norge. Evalueringen skal danne grunnlaget for en modernisering av forvaltningen som skal sikre at Norge blir en mest mulig effektiv og resultatorientert utviklingsaktør internasjonalt. Vi skårer allerede høyt i internasjonale sammenligninger, men uten en best mulig forvaltning når vi ikke de målene vi har satt oss i handlingsplanen. Dette moderniseringsarbeidet skal gjennomføres innenfor rammen av Regjeringens prosjekt for modernisering, desentralisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor.

Jeg vil peke på noen sentrale initiativer og perspektiver i handlingsplanen.

I handlingsplanen peker vi på at en rekke forhold påvirker utviklingslandenes økonomi og situasjonen for fattige mennesker i disse landene. Noe er utenfor vår kontroll. Andre utfordringer kan vi møte.

Internasjonale og nasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer påvirker utviklingslandene, ofte i større grad enn bistanden. Vi må derfor sikre at politikken på disse områdene leverer i forhold til fattigdomsbekjempelse. Handel og investeringer kommer jeg tilbake til. På gjeldsområdet følger Regjeringen nå opp den utvidede gjeldsplanen som er behandlet av Stortinget. Også norsk politikk innenfor f.eks. energi, fiskerier og landbruk skal gjennomgås for å sikre at den er mest mulig konsistent i forhold til målene for utviklingspolitikken.

En slik gjennomgang vil se på ulike sider ved vår politikk for å klargjøre hvordan vi bedre kan bidra til å redusere fattigdom i utviklingsland. Denne gjennomgangen skal gjennomføres innen utgangen av året. På grunnlag av dette håper vi å bidra til større grad av sammenheng i politikken.

Handlingsplanen tallfester et mål om at minst 40 pst. av vår bilaterale bistand skal gå til de minst utviklede landene, MUL. Det er disse landene som trenger bistand mest, ettersom de har små utsikter på kort sikt til å få tiltrukket kapital fra andre kilder. En slik andel ligger betydelig over hva industrilandene i snitt gir til de fattigste landene. Den bør imidlertid være innen rekkevidde for oss, og på sikt bør den nok økes ytterligere.

Vi skal selvsagt ikke glemme de store fattige befolkningsgruppene også i andre utviklingsland. Vi har som en klar målsetting at vår bistand til disse andre landene også skal komme de fattigste til gode. I samarbeidsland skal situasjonen for spesielt sårbare grupper, inkludert funksjonshemmede og urfolk, gis økt oppmerksomhet.

Handlingsplanen bygger på et klart rettighetsperspektiv. Grunnleggende menneskerettigheter er det overordnede mål for utvikling og samtidig avgjørende for å skape utvikling. Retten til utdanning og ytringsfrihet, f.eks., er menneskerettigheter og skal fremmes av nettopp den enkle grunn. Samtidig frigjør disse rettighetene krefter som skaper og stimulerer utvikling. Satsing på økonomisk vekst er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å bringe folk ut av fattigdom.

Utdanning er et av de mest sentrale virkemidlene for å bekjempe fattigdom og fremme utvikling. Investering i grunnutdanning for jenter og kvinner gir den beste avkastningen. Det viser flere rapporter. Utdanning fører til færre barnefødsler, bedret helse for familien og høyere inntekter for kvinnene. Utdanning fremmer likestilling. Utdanning frigjør skaperevne og troen på at man kan endre sin egen situasjon til det bedre og er forankret i menneskerettighetene. Det er grunnleggende for å bygge landet. Derfor står utdanning så sentralt i tusenårsmålene, og derfor er utdanning jobb nr. 1 for denne regjeringen innenfor utviklingspolitikken.

Samarbeidsregjeringen forplikter seg til å øke støtten til utdanning til 15 pst. av den samlede bistanden. Vi vil bidra til at utdanning får en større plass innen alle deler av utviklingssamarbeidet, også innen den humanitære bistanden. Dette innebærer tilbud om fri grunnutdanning for alle. Jeg har igangsatt et arbeid for å utforme en utdanningsstrategi for å nå dette målet.

Det handler selvfølgelig ikke bare om hvor mye penger som bevilges, men også til hvilke formål. Vi må legge økt vekt på å bidra til fullføring av utdanning og til å styrke kvaliteten i utdanningen. Det er derfor nødvendig å satse på lærerutdanning og læremidler, i tillegg til institusjonsutvikling og kompetansebygging. Dette bør fortrinnsvis skje ved å gå inn i større sektorprogrammer under myndighetenes egen styring.

Norge er vertskap for en konferanse om utdanning og utvikling i regi av Nordisk Ministerråd i Oslo i begynnelsen av juni i år. Konferansen bringer utviklingsministre og utdanningsministre i de nordiske landene sammen for første gang. Konferansen skal bidra til at Nordens faglige og finansielle ressurser skal kunne utnyttes best mulig i et felles løft for utdanning i fattige land.

Investering i helse er også en investering i utvikling og en forutsetning for å nå målene i handlingsplanen. Barn, ungdom og kvinner skal prioriteres.

Verdens Helseorganisasjon la i desember i fjor fram en rapport som viser at dersom utviklingslandene øker den andelen de bruker av sitt bruttonasjonalprodukt til helseformål med 2 pst., og giverlandene parallelt øker sin helsebistand til 0,1 pst. av sitt bruttonasjonalprodukt, vil det innen 10 til 15 år gi en økonomisk avkastning på fem til seks ganger innsatsen. Og åtte millioner menneskeliv vil hvert år bli reddet. Det er viktige tall.

Sammenhengen mellom helse og utvikling ser vi i dag klarest i kampen mot hiv/aids-epidemien. Tre millioner mennesker døde av aids i 2001. Beregninger viser at de landene som er hardest rammet som et resultat av epidemien, kan få redusert sitt bruttonasjonalprodukt med mer enn 20 pst. innen 2020. Dette tar vi på alvor. Derfor viderefører Regjeringen den tunge satsingen på hiv/aids og helse. Regjeringen vil også arbeide for økt internasjonal innsats i kampen mot kjønnslemlestelse av kvinner.

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse slår fast at landenes egne fattigdomsstrategier skal ligge til grunn for vårt bilaterale samarbeid.

Planene vil være basis for mobilisering av egne ressurser og for prioritering av oppgaver mellom givere. En forbedring av styresettet er nødvendig for å lykkes. Derfor tar Regjeringen nå et eget initiativ for godt styresett i utviklingssamarbeidet. Det dreier seg både om å forbedre offentlig politikk og forvaltning og å styrke de såkalte kontrollfunksjonene. Vi foretar nå en systematisk kartlegging av situasjonen i første rekke i våre hovedsamarbeidsland.

På forvaltningssiden ser vi nærmere på forhold som behov for reformer i offentlig sektor, økonomistyring, tiltak mot korrupsjon og styrking av rettsstaten gjennom justissektoren.

På kontrollsiden retter vi oppmerksomheten både mot statlige kontrollorganer som riksrevisjon, politiske institusjoner som nasjonalforsamlinger og ikke-statlige aktører som politiske partier, frie medier, organisasjoner i det sivile samfunn og lokalsamfunn som skal nyte godt av bistand. Slike ikke-statlige vaktbikkjer har en meget viktig funksjon i arbeidet for å styrke styresettet i utviklingslandene.

Regjeringen legger stor vekt på korrupsjonsbekjempelse og vil forsterke det arbeidet som ble påbegynt for tre år siden på dette området.

Vi kan ikke kreve perfeksjon av samarbeidslandene. På grunnlag av denne gjennomgangen vil vi imidlertid diskutere med myndighetene i landet hvilke tiltak som kan iverksettes på forvaltningssiden så vel som på kontrollsiden. I samråd med andre givere og utviklingsaktører vil vi tilby konkret finansiell støtte og kompetanse til å bygge opp bedre kapasitet for godt styresett. Også her er koordineringen nøkkelen. Våre tre partnere i Utstein-samarbeidet, Nederland, Storbritannia og Tyskland, vil være viktige medspillere.

En demokratisk utvikling, med bred folkelig deltakelse, er av stor betydning for å presse fram større ansvarlighet både hos politikere og i forvaltningen. Et fungerende demokrati er en nøkkel i kampen mot både korrupsjon og fattigdom. Her har de politiske partiene en sentral rolle.

Enkelte giverland har i noen år hatt ordninger med støtte til politiske partier i utviklingsland. Som ledd i styresettinitiativet vil Regjeringen i løpet av sommeren etablere et norsk senter for demokratistøtte som skal bidra til å styrke partienes organisasjoner og funksjon. Regjeringen har kommet til at dette er en bedre ordning enn tidligere forslag om tilknytning til Institutt for menneskerettigheter.

Slik kan norske politiske partier bistå i utviklingen av demokratiet i utviklingsland. De politiske partiene er forutsatt å søke midler på grunnlag av konkrete prosjektforslag. Det skal legges vekt på å fremme flerpartisystemer og gjennomføring av frie valg. Kvalifisering av kvinnelige politikere vil bli viktig. En stor del av midlene bør gå til tiltak hvor flere partier samarbeider, både i Norge og i samarbeidslandene. Tiltak i norske hovedsamarbeidsland skal prioriteres. Prosjekter i andre samarbeidsland bør i begrenset utstrekning også kunne støttes.

Regjeringen har bygd på både britiske og nederlandske erfaringer i utformingen av ordningen og har hatt gode konsultasjoner med representanter for de norske politiske partiene og deres sideorganisasjoner. De politiske partiene vil også bli trukket inn i arbeidet med å utforme retningslinjer for denne nye ordningen.

Også det sivile samfunn har en viktig kontrollfunksjon. Regjeringen legger stor vekt på det nære samarbeidet med frivillige organisasjoner. Det kanaliseres i dag mer bistandsmidler til utviklingstiltak og humanitær innsats gjennom frivillige organisasjoner enn gjennom stat til stat-bistanden til våre samarbeidsland. Det viser hvilken vekt som legges på organisasjonenes rolle. Det illustrerer også hvilket stort ansvar som hviler på organisasjonene.

Vi ønsker mangfold. Det kan ofte være lettere for norske frivillige organisasjoner enn den norske stat å bidra til utvikling av organisasjoner som kan være vaktbikkjer og kritiske korrektiver. Men de organisasjonene som yter sosiale og andre tjenester, må også se nødvendigheten av å arbeide samordnet i forhold til nasjonale myndigheters egne planer og prioriteringer. Flere av våre samarbeidsland har gitt uttrykk for at dette er svært viktig i forhold til egen planlegging og oversikt over tilgjengelige ressurser.

En rekke av organisasjonene samarbeider nå også innenfor rammene av Fredskorpset. Det nye Fredskorpset støtter samarbeid mellom organisasjonene og institusjoner i Norge og i utviklingsland og bistår også i rekruttering og opplæring. Fredskorpset er i løpet av det siste året kommet godt i gang, og hadde ved utgangen av fjoråret virksomhet i over 50 land.

Visjonen bak Fredskorpset er kompetanseoverføring og gjensidig samarbeid for utvikling. Det handler også om å skape endringsagenter hjemme og ute, og flere fredskorpsere fra utviklingsland er nå i Norge. I så måte er ungdommen en gruppe som fortjener en større rolle og flere muligheter til å bli involvert.

Vi vil derfor gjøre to ting:

For det første vil Regjeringen i statsbudsjettet for 2003 foreslå å etablere et separat ungdomsprogram under Fredskorpsets ledelse, det såkalte FK Ung. Dette programmet vil støtte opp om de mange ungdomsutvekslingsprogrammene som drives av en rekke frivillige organisasjoner. Ungdomsprogrammet under Fredskorpset skal forplikte ungdommene til grundig opplæring før utreise, og skikkelig oppfølging etter hjemkomst. Vi håper disse ungdommene blir bærere av verdier og engasjement som vi trenger i kampen mot fattigdommen.

For det andre ønsker jeg i dette jubileumsåret å etablere et ungdomspanel – eller vår egen vaktbikkje. Dette panelet skal ha representanter utvalgt av ungdommens egne organisasjoner. Panelet skal få anledning til kritisk å vurdere utviklingspolitikken vår og gi sine synspunkter og kommentarer på det vi gjør. Jeg lover å ta både ris og ros alvorlig.

Som et neste initiativ i styresettarbeidet vil Regjeringen foreslå en større satsing på frie og differensierte medier. Dette vil vi komme tilbake til.

Skal vi nå målene om fattigdomsbekjempelse, er næringsutvikling og verdiskaping nødvendig. Den forrige regjeringen Bondevik lanserte i 1999 en strategi for næringsutvikling i Sør. Vi har nå satt fart på oppfølgingen av strategien, slik vi også signaliserte i budsjettet i fjor.

Jeg har derfor satt i gang en systematisk gjennomgang av alle våre hovedsamarbeidsland i forhold til næringsutvikling. Vi skal identifisere flaskehalser og muligheter. Vi skal se nærmere på områder hvor norske aktører kan bidra og har komparative fortrinn. Og vi skal se på samarbeidsmuligheter med andre internasjonale aktører.

Jeg har invitert næringslivet med i dette arbeidet. Samarbeidet har utviklet seg meget konstruktivt. Landgjennomgangene gjennomføres i første omgang i Bangladesh, Malawi, Mosambik, Sri Lanka, Tanzania og Uganda.

Samarbeidet og partnerskapet mellom næringsliv og myndigheter er viktig. For å styrke dette samarbeidet vil det før sommeren bli opprettet et eget sekretariat i NHO med ansvar for utviklingssaker. Sekretariatet skal bl.a. fungere som ressursbase for bistandsmyndighetene og bidra til utvikling av partnerskapet mellom næringslivet, frivillige organisasjoner og myndigheter.

Samtidig som OECD-landene nå avbinder sin bistand til de minst utviklede landene, åpner dette også nye markeder for norsk næringsliv. Alle bistandsfinansierte prosjekter av en viss størrelse i de minst utviklede landene skal fra 1. januar i år notifiseres til OECD. For å sikre like forhold og åpen internasjonal konkurranse arbeider Regjeringen i OECD for å oppnå enighet om felles innkjøpsprosedyrer. Fra norsk side ønsker vi også at anbudsdokumentene skal stille krav til miljø- og arbeidsstandarder, og at de tar høyde for faktorer som kompetanseoverføring og vedlikehold.

Handel er en viktig forutsetning for næringsutvikling. Fra 1. juli i år vil alle varer fra de minst utviklede landene kunne importeres tollfritt og kvotefritt til Norge. Vi arbeider nå aktivt med norske importører og næringsliv for å få fram produkter som tilfredsstiller våre kvalitetskrav, og som dermed kan finne veien til det norske markedet.

Økt markedsadgang er også et sentralt krav fra utviklingslandene i den nye WTO-runden. Regjeringen legger vekt på arbeidet for å øke markedsadgangen for varer også fra andre land enn de minst utviklede. Samtidig er det viktig å opprettholde fokus på de minst utviklede land både når det gjelder markedsadgang og faglig bistand til å delta i WTO-forhandlingene.

Landbruk må stå helt sentralt i arbeidet med næringsutvikling i fattige land. Majoriteten av verdens fattige bor på landsbygda. Likevel har andelen av norsk og internasjonal bistand til utvikling av landbrukssektoren falt betydelig de senere år. Regjeringen vil bidra til å snu denne trenden. En rådgivende gruppe for bistand til landbruksutvikling er nedsatt for å fremme anbefalinger om konkrete tiltak innen september i år. Dette vil Regjeringen derfor komme tilbake til.

Regjeringen varslet i forbindelse med behandlingen av tilleggsproposisjonen at den ville komme tilbake med vurderinger av våre samarbeidsland.

Den mest umiddelbare problemstillingen er vårt samarbeid med Zimbabwe. Det er viktig å styrke det internasjonale presset mot president Mugabe og hans regjering. Målet er å få myndighetene til å respektere menneskerettighetene og demokratiske spilleregler, stanse den politiske volden og arbeide for nasjonal forsoning. Det er derfor bestemt at Norge skal slutte seg til de internasjonale straffetiltakene mot president Mugabe og hans nære støttespillere.

Samarbeidet med myndighetene i Zimbabwe ble frosset i 2001. Alle de suspenderte avtalene på bistandsområdet vil nå bli sagt opp. Utviklingssamarbeidet gjennom ikke-statlige kanaler vil imidlertid bli opprettholdt. Målet er å bidra til en demokratisk utvikling, styrke respekten for menneskerettigheter, forsvare ytrings- og pressefriheten, fremme nasjonal forsoning, samt avhjelpe den humanitære krisesituasjonen. For å kunne sikre tilstrekkelige ressurser til slike tiltak vil Regjeringen ikke foreslå å stryke Zimbabwe fra listen over andre samarbeidsland.

Regjeringen har signalisert at man ville se nærmere på utviklingen i Zambia. Selv om det ble påpekt betydelige mangler ved valget i desember 2001, har landets nye president på kort tid maktet å skape avstand til den regjering som han overtok etter, dette til tross for at han tilhører samme parti. Den nye regjeringen har også kommet med positive signaler om kamp mot korrupsjon og en mer aktiv fattigdomsbekjempelse.

Regjeringen foreslår nå at landet opprettholdes som hovedsamarbeidsland. Vi må imidlertid følge utviklingen i landet meget nøye for å kunne vurdere grunnlaget for fortsatt å gi Zambia høy prioritet i vårt utviklingssamarbeid.

De fornyede krigshandlingene mellom Etiopia og Eritrea i 1999 førte til at stat til stat-bistanden til Etiopia og Eritrea ble frosset i mai 2000. Både konfliktforholdet til Eritrea og interne utviklingstrekk med svekket respekt for demokrati og menneskerettigheter var bakgrunnen for at Stortinget vedtok å endre Etiopias status som hovedsamarbeidsland.

Fredsprosessen har hittil gått bedre enn mange forventet. Vi håper den positive utviklingen kan gi grunnlag for på ny å innlemme Etiopia i gruppen av hovedsamarbeidsland. Det er vårt siktemål. Det er imidlertid på dette tidspunkt for tidlig å konkludere. En rekke vanskelige spørsmål gjenstår i fredsprosessen, og selve grensedemarkeringen som fordrer FNs fredsbevarende nærvær, antas å ville strekke seg til 2004. Forholdet til Eritrea vil også ha betydning i denne sammenhengen og for våre vurderinger. På dette grunnlag kan jeg derfor ikke anbefale at Etiopia nå oppgraderes til hovedsamarbeidsland.

Norge har gjennom mange år hatt en omfattende tilstedeværelse i Mali gjennom frivillige organisasjoner, og også gitt bistand via multilaterale organisasjoner. Mali oppfyller en lang rekke av kriteriene som stilles til norske hovedsamarbeidsland. Dette gjelder ikke minst landets reformvilje. En fattigdomsstrategi er under utarbeidelse, og nye demokratiske valg ble gjennomført i april. Dette er en utvikling vi følger med stor interesse.

Landet er imidlertid fortsatt i en tidlig fase av reformene. Det gjenstår å se hvordan det pågående presidentvalget vil påvirke utviklingen i landet. Dersom den positive utviklingen fortsetter, vil vi på egnet måte komme tilbake til spørsmålet om Mali skal bli hovedsamarbeidsland. Fram til da vil jeg anbefale at det brede samarbeidet med de frivillige organisasjonene, forskningsmiljøene og FN-systemet videreføres.

Når det gjelder gruppen av andre samarbeidsland, varslet Regjeringen at den ville se nærmere på utviklingen både i Madagaskar og i Rwanda.

Norge har i over hundre år hatt et nært forhold til Madagaskar, både gjennom misjon og bistand. En forutsetning for at vi skulle kunne styrke vårt utviklingssamarbeid med Madagaskar, var at landet fikk et styre som arbeider i en demokratisk retning, sikrer menneskerettighetene og bekjemper korrupsjon. Madagaskar har dessverre kommet til kort på dette området. Presidentvalget i desember i fjor kunne ha rettet opp dette inntrykket, men utfallet har foreløpig skapt en uavklart situasjon. Landets økonomi er blitt sterkt skadelidende, og behovet for humanitær bistand utenfra er økende. Avtalen mellom partene, som nylig ble inngått i Dakar, mellom presidentkandidatene, var et skritt i riktig retning. Situasjonen er imidlertid svært spent etter at landets høyesterett etter ny valgopptelling har utpekt en vinner. Regjeringen vil følge utviklingen nøye. Norge er beredt til å støtte det gassiske folket i denne vanskelige og akutte situasjonen. På denne bakgrunn er det vanskelig å gi en anbefaling vedrørende spørsmålet om Madagaskars status som eventuelt samarbeidsland.

Situasjonen i Rwanda er fortsatt vanskelig. Rettsoppgjøret etter folkemordet i 1994 utgjør fremdeles en hovedutfordring for landet. Valg planlegges etter at grunnloven mot slutten av 2002 er på plass. Fortsatt er situasjonen for menneskerettighetene meget svak. Regjeringen finner derfor ikke grunnlag for å innlemme Rwanda i gruppen av andre samarbeidsland.

Når det gjelder Niger, Bhutan og Mongolia, har det ikke skjedd noe som skulle tilsi endringer i Regjeringens tilråding om at landene ikke inngår i gruppen av andre samarbeidsland.

I inneværende budsjettår har vi ikke lenger noe hovedsamarbeidsland i Mellom-Amerika. Det er ikke grunnlag for å endre på dette foreløpig, selv om nye regjeringer i både Nicaragua og Honduras har gitt positive signaler og vist vilje til å bekjempe korrupsjon. Flere av landene i regionen er inne i en kritisk fase i demokratiseringsprosessen, og det kan bli aktuelt å støtte opp om positive utviklingstendenser. I arbeidet med neste års statsbudsjett vil Regjeringen ut fra dette perspektivet vurdere en styrking av den regionale innsatsen overfor Mellom-Amerika.

Vi har nok et dramatisk år bak oss. En rekke land har vært preget av krig og konflikt.

Fred og utvikling henger sammen. Satsing på fred er investering i utvikling og fattigdomsbekjempelse. Med fredsbyggende bistandstiltak vil vi fremme levedyktige politiske og administrative strukturer, demokrati og respekt for menneskerettigheter. Vi vil bidra til sikkerhet, forsoning og ikke-voldelig konfliktløsning. Vi vil arbeide for at fredsbygging integreres i nasjonale fattigdomsstrategier i konfliktområder.

Ansvaret for å bygge fred hviler på de involverte partene. Men det internasjonale samfunn kan bistå ved å forebygge, bygge kompetanse, kapasitet og institusjoner, og støtte prosesser som fremmer konfliktløsning. Utviklingssamarbeidet spiller her en nøkkelrolle.

Vi legger stor vekt på støtte til FNs arbeid for konflikthåndtering og fredsbygging. Vi vil bidra til å styrke og utvikle en samlet internasjonal tilnærming til fredsbygging under FNs ledelse. Men norsk innsats kan også kanaliseres bilateralt eller gjennom andre organisasjoner.

Norge har fortsatt et sterkt engasjement både i Sudan, Midtøsten og Sri Lanka. I tillegg har vi systematisert vår innsats for fredsbygging i Vest-Afrika og i Great Lakes-regionen. I år leder Norge også Støttegruppen for Afghanistan.

Afghanistan kom raskt i sentrum for verdens oppmerksomhet etter terroranslagene mot USA 11. september i fjor. Tørke og over to tiår med konflikter har satt dype spor. Infrastruktur er ødelagt, menneskelige ressurser er utarmet og sosiale institusjoner oppløst.

Norges lederskap i støttegruppen gir god mulighet til å spille en aktiv rolle i den internasjonale koordineringen av bistanden til landet og i dialogen for å påvirke den videre politiske utviklingen. Det er akutt behov for både humanitær bistand og støtte til sikkerhetstiltak, gjenoppbygging og langsiktige utviklingstiltak i en situasjon som er blitt enda mer prekær etter jordskjelvene rett før påskehelgen.

Den nye posten for overgangsbistand er en viktig kilde til å finansiere norsk bistand til gjenoppbygging av Afghanistan. Norge tar sikte på en samlet støtte til landet for 2002 på om lag 350 mill. kr.

Overgangsbistand og bistand til fredsbygging er viktig, men samtidig svært risikofylt. Det har vi ikke minst opplevd i palestinske områder, hvor institusjoner og utviklingsprosjekter finansiert med norsk og internasjonal bistand bombes og ødelegges.

Den pågående krisen i området har ført til at det ordinære utviklingssamarbeidet med de palestinske myndigheter har måttet tilpasses situasjonen. Deler av det langsiktige utviklingsprogrammet er blitt forsinket, samtidig som vår støtte til kortsiktige prosjekter og nødhjelp har økt.

Det er dessverre lite nå som tyder på at den økonomiske og sosiale situasjonen i det palestinske området vil gjøre det mulig med det første å vende tilbake til de opprinnelige planene for utviklingssamarbeid. Det er derfor innledet et arbeid med en ny strategi for norsk bistand til palestinerne.

Savimbis død har utløst en politisk utvikling i Angola som gir håp om at landet kan komme seg ut av 40 års borgerkrig. Fredsbygging blir en viktig oppgave. Utviklingen den senere tid kan innebære en endring i de begrensninger i bistanden til Angola som Regjeringen la opp til i tilleggsproposisjonen. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet i budsjettforslaget for 2003.

Det vil også bli redegjort nærmere for Norges støtte til fredsbygging og utvikling i neste års budsjett.

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse gir et godt grunnlag for en målrettet og konsekvent norsk utviklingspolitikk og for norsk innsats i internasjonale fora. Konferansen om finansiering for utvikling har skapt et godt grunnlag for viktige kommende toppmøter.

I begynnelsen av mai vil FN holde sin spesialsesjon om barn. Spesialsesjonen er en milepæl i den internasjonale satsingen for å styrke barns rettigheter og velferd. For Norge er det viktig at spesialsesjonen bidrar til å sette barns grunnleggende rettigheter til helse, skolegang, utvikling, beskyttelse og deltakelse i fokus.

Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling vil finne sted i Johannesburg, etter sommerens matvaretoppmøte i Roma, der retten til mat vil bli framhevet fra norsk side.

Det er nå gått ti år siden Rio-toppmøtet. Det sentrale budskapet fra Rio var at jordens befolkning – fattige som rike – er knyttet sammen i et ubrytelig fellesskap. Vi trenger handlingsorienterte og forpliktende resultater. Og FNs rolle i arbeidet for bærekraftig utvikling må styrkes.

Mange av verdens fattige er direkte avhengige av naturressursene og de økologiske systemene for å dekke sine behov. Både lokale og globale miljøendringer vil ramme de fattigste hardest. Konsekvensene av klimaendringer er størst for de fattigste landene, som har minst ressurser til å tilpasse seg. Samtidig har disse landene bare i liten grad bidratt til problemene. Norge og andre rike land har derfor et moralsk ansvar både for å redusere egne klimagassutslipp og for å bøte på konsekvensene.

Når vi drar til Johannesburg, ønsker vi å bidra til en ny giv i arbeidet for bærekraftig utvikling. Vi vil stadfeste behovet for sterke internasjonale institusjoner, både på utviklingsområdet og innen miljøfeltet, med klare forpliktelser. Vi vil videre arbeide for godt nasjonalt styresett, for konsistens i rike lands politikk for å bekjempe fattigdom og understreke behovet for mer bistand til de fattigste for å bringe oss nærmere målet.

I de femti år Norge har deltatt i det internasjonale utviklingsarbeidet, har det skjedd store framskritt. Bare de siste 20 årene har verdens befolkning økt med 1,6 milliarder mennesker. Ifølge tall fra Verdensbanken er det imidlertid færre mennesker som lever i absolutt fattigdom i dag enn det var for 20 år siden – 200 millioner færre, for å være nøyaktig. Det er et godt resultat. Ved begynnelsen av et nytt århundre står det internasjonale samfunn likevel foran betydelige utfordringer. Det må legges til rette for varig økonomisk vekst og demokratisk utvikling. Dette er avgjørende for å styrke utviklingslandene i deres kamp mot fattigdom og for utvikling.

Utvikling kan ikke skapes utenfra. Utvikling er først og fremst et resultat av det enkelte lands egen innsats, bygd på egne forutsetninger. Dette er det bred internasjonal enighet om, blant både rike og fattige land. Men det er også bred enighet om en ting til, nemlig at vi i den rike del av verden også sitter med en avgjørende del av ansvaret. Det er vi som må være villige til å slette gjeld og bygge ned handelshindringer. Det er vi som må bidra med en betydelig del av den finansiering som må til om fattige skal få et menneskeverdig liv. Utvikling dreier seg om å utvide menneskers frihet, menneskers valgmuligheter. Skal fattige også få muligheten til et annet liv, eller skal de for alltid være prisgitt fattigdommens tvangstrøye?

Er det én ting vi ikke mangler i vår del av verden, så er det valgmuligheter. Men noen valg er viktigere enn andre. Vi har valget mellom å bidra til at også folk i fattige land får frihet og valgmuligheter, eller å la være. Vi kan være en del av problemet, eller en del av løsningen. Jeg har tillit til at denne sal fortsatt vil velge rett side i dette livsviktige spørsmålet.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at redegjørelsen legges ut til gjennomsyn og føres opp til behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.