Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Kristian Hogsnes (H) (ordfører for saken): I 1998 startet prosessen med sikte på å fristille Arbeidsforskningsinstituttet, også kalt AFI. Stoltenberg-regjeringen gikk senere inn for at AFI skulle omgjøres til en stiftelse, men i statsbudsjettet for inneværende år ble regjeringspartiene og Fremskrittspartiet enige om omdannelse av AFI til et aksjeselskap. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen i St.prp. nr. 57 for 2001-2002 foreslår omdanning til aksjeselskap og salg av aksjer. I Odelstinget senere i dag foreslås det i Ot.prp. nr. 73 for 2001-2002 også en fortrinnsrett og ventelønn for de ansatte i tre år fra omdanningen.

Arbeidsforskningsinstituttet er et viktig og sentralt forskningsinstitutt innen arbeidslivsfeltet, og instituttet driver tverrfaglig handlings- og brukerrettet forskning. Det finnes nå flere sentrale arbeidslivsforskningsinstitutter, og det er ikke lenger gode grunner for at ett av disse skal ha status som forvaltningsorgan. Den forrige regjeringen fremmet derfor forslag om å velge stiftelse som organisasjonsform for AFI, mens Regjeringen nå mener at aksjeselskapsformen er mer hensiktsmessig. Et hovedankepunkt mot stiftelse er at den er for statisk og for lite styrbar, og at en fremtidig organisasjonsform må tillate markedsorientering og dynamikk både når det gjelder å velge arbeidsområder og organisasjonsmessige løsninger. Organisasjonsformen må tillate at instituttene kan bestemme om de vil inngå i allianser eller fusjoner både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg kan det være verdt å merke seg påpekingen fra Riksrevisjonen om uheldige sider ved bruk av stiftelsesformen i statlige sammenhenger, selv om det gjøres forsøk på å bortforklare dette i en merknad i komiteinnstillingen. Stiftelse er, om man liker det eller ikke, en meget tungvint form å organisere en virksomhet på som har behov for å tilpasse seg endrede rammevilkår.

Kommunalkomiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen i at et aksjeselskap gir størst faglig og organisatorisk fleksibilitet samt klare og ryddige eier- og ansvarsforhold. Verdt å nevne i denne sammenheng kan jo også være at departementet, parallelt med arbeidet med endring av tilknytningsform for AFI, har samarbeidet med Norges forskningsråd om å utvikle en mer helhetlig og fremtidsrettet strategi for den samlede arbeidslivsforskningen. Jeg vil også på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti understreke det poeng at vi i arbeidet frem mot en fremtidig eierstruktur bør ivareta hensynet om mer robuste arbeidsforskningsmiljøer for å kunne hevde seg i internasjonal konkurranse på feltet. Et langsiktig, strategisk og profesjonelt eierskap vil derfor være ønskelig i AFIs tilfelle, og dette bør nødvendigvis ikke inkludere departementet. Organisasjonsformen må legge til rette for utstrakt samarbeid, allianser eller fusjoner både nasjonalt og internasjonalt. Styret for Arbeidsforskningsinstituttet AS bør derfor grundig vurdere alternativene for fremtidig eierskap og gjennomføre salg av aksjer innen utgangen av 2003. Det er også grunn til å understreke at det også bør være mulig for ansatte med deleierskap i en eller annen form, dersom det skulle være ønskelig, og slik representanter for de ansatte selv har uttrykt i en høring om saken.

Som saksordfører finner jeg for ordens skyld også grunn til å presisere at det Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i sin merknad under punkt 6.4 i innstillingen skriver, at vi forutsetter at basisbevilgningen på 7 mill. kr etter fem år konkurranseutsettes ved å inngå i en pott som Norges forskningsråd vil fordele mellom flere institutter etter søknad, må forstås slik det er mer detaljert beskrevet i det foranstående punkt 6.3. Her fremgår det at dette handler om at det kun er den strategiske satsningsdelen av denne basisbevilgningen som konkurranseutsettes etter fem år. Etter fem år vil dette utgjøre 40 pst. av basisbevilgningen.

Et flertall i kommunalkomiteen bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har med lederens dobbeltstemme anbefalt Stortinget å omgjøre Arbeidsforskningsinstituttet fra forvaltningsorgan til stiftelse med virkning fra 1. juli 2002. På vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har jeg derimot gleden av å fremme mindretallsforslaget fra komiteen, der Stortinget samtykker i etableringen av AFI AS, slik Regjeringen foreslår. Dette forslaget er gjengitt på side 5 i innstillingen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Hans Kristian Hogsnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Då Stoltenberg-regjeringa la fram sitt forslag til statsbudsjett i fjor, gjorde dei framlegg om å gjere om Arbeidsforskningsinstituttet, AFI, til ein stiftelse. Dette røysta Arbeidarpartiet for då Stortinget behandla budsjettet for 2002, dette fordi me meiner at stiftelsesforma er ei god organisering der siktemålet er ei friare stilling.

Eg er kjend med at denne prosessen har vore til vurdering sidan 1998. Argumentet for slik fristilling er ønske om å frigjere forskingsmidlar, slik at dei i større grad kan kjøpe forsking også frå andre relevante institusjonar.

Ei omorganisering til eit statleg aksjeselskap er i seg sjølv inga ulykke for AFI, men Regjeringa sitt forslag skisserer dette som ei mellombels løysing. Innan utgangen av 2003 vil Regjeringa selje inntil 100 pst. av staten sine aksjar, og då vil instituttet bli fullstendig privatisert. For tida kan det sjå ut som om Regjeringa har privatisering som sitt store mål. Det at den får følgje av Framstegspartiet, bør ikkje overraske nokon. Marknadsorientering, privatisering og dynamikk er meir avgjerande for fleirtalet enn å ha stabile rammevilkår.

Arbeidarpartiet meiner at det er sterke argument for å velje stiftelsesforma framfor aksjeselskapsforma når det gjeld AFI. Føresetnader og stabile rammevilkår er viktig for forskingsmiljøa. Det bør vere eit offentleg ansvar å forske på arbeidslivet. Eg kan ikkje sjå at konsekvensane av å redusere det ansvaret som det offentlege har i dag, er vurderte eller har vore gjenstand for nokon stor debatt. Fleirtalet sitt forslag kan få store konsekvensar for den samfunnsoppgåva som staten bør ta seg av. Eg viser også til at Statens arbeidsmiljøinstitutt, STAMI, som har utgreidd overgang til aksjeselskap, ikkje ser aksjeselskapsmodellen som ei eigna organisering for instituttet.

Forskingsverksemder er ikkje ordinær næringsverksemd. Det er i så fall noko heilt nytt. AFI kan også bli kjøpt opp av konkurrerande institutt. Har me då nokon garanti for at dei forskingsområda som AFI i dag ivaretek, kan bli tatt hand om i framtida?

Det kan også ha konsekvensar for ønsket om ein brei forskingsaktivitet. Ei eventuell omorganisering av AFI til aksjeselskap vil skape presedens for forskingsinstitutta. Derfor burde denne saka ha vore ute til mykje breiare drøfting før departementet gjorde framlegg om aksjeselskapsforma. Eg viser her til den evalueringa av Norges forskningsråd som Regjeringa nå for tida drøfter.

På denne bakgrunn vil eg tilrå komiteen si fleirtalstilråding der Arbeidsforskningsinstituttet blir foreslått som stiftelse med verknad frå 1. juli 2002. Eg minner om at dette også er i tråd med dei tilsette sine ønske og dei faglege råda under komiteen si høyring.

Karin Andersen (SV): Jeg kan i sin helhet slutte meg til det Sigvald Oppebøen Hansen fra Arbeiderpartiet sa.

Jeg synes at hovedproblemet med denne saken er at vi ikke har fått en analyse fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av hva slags kunnskap vi trenger om arbeidslivet i framtida. Vi vet at arbeidslivet blir tøffere. Det blir mer utstøting, og det blir mer ventelønn – for å si det sånn – som det også blir av denne saken.

Hvorfor skjer dette? Hvordan kan vi hindre det? Og har vi nok kunnskap? Det foreligger ingen analyse med hensyn til hvordan vi skal greie å skaffe oss det. Det foreligger heller ingen forskningspolitisk analyse som er ny, eller som jeg i hvert fall har greid å finne fram til er etablert, som sier noe om at dette er en organisasjonsform som passer for denne typen forskning og forskningsstiftelser. Denne saken burde også ha blitt drøftet breit med utdannings- og forskningsministeren, som absolutt burde ha hatt et ord med i laget her, så man kunne ha fått en skikkelig forskningspolitisk begrunnelse for de grepene som Regjeringen har gjort. For SVs del tror vi at hovedhensikten bak dette er mer politisk prinsipiell, at man ønsker AS-formen framfor andre former, og at det har styrt dette, slik som det har gjort med noen av de andre kastene som Regjeringen og stortingsflertallet har vært med på det siste året, der man vedtar AS-ifisering over bordet uten egentlig å vite hvor mye det koster eller hva man oppnår.

Jeg vil også legge vekt på at Regjeringen i sin framstilling har vist til både Riksrevisjonens arbeider og til Mjøs-utvalget for å begrunne denne organisasjonsformen. Fra SVs side har vi gått inn og sett på dette, og vi er altså ikke i stand til å se at det er dekning verken i Riksrevisjonens arbeid eller i Mjøs-utvalget for å si at de har anbefalt AS når det dreier seg om denne type forskningsinstitusjoner, og når det dreier seg om den hensikten som Regjeringen selv sier de har, nemlig fristilling.

Det dette forslaget går ut på, er også ganske sterke signaler om at forskning skal være mer butikk, og kanskje bare butikk. Det kunne vært fint å få høre hva statsråden mener om det. Mener statsråden at det bare skal være butikk? Eller mener han at det skal være noe igjen som bør være allmennyttig, at man trenger et annet eierskap og andre driftsformer for å ivareta de allmennyttige behovene som man f.eks. har for å skaffe kunnskap på arbeidslivsområdet?

Det er også et tydelig signal fra Regjeringen om at større og færre forskningsenheter og -miljøer er bra, uten at jeg har greid å finne noen god begrunnelse utover det at man mener at det som er stort og det det er få av, er fint. Det burde i så fall begrunnes med at noen av disse institusjonene som er små, har drevet med forskning som ikke er kvalitetsmessig god eller på høyde med de store, eller i det hele tatt ikke ha vært i stand til å samarbeide med andre og fått fram forskningsresultater som har hatt den kvaliteten vi forventer. Det kunne være interessant å få høre hva statsråden mener om det.

Vi har under behandlingen av saken forsøkt å utfordre statsråden på om han har noen formening om hvor mange forskningsenheter det bør være på dette området, uten at vi har fått noe svar på det. Vi frykter at det er en generell politisk holdning her om at dette skal markedet bestemme, både hva slags forskning vi skal få fram, og hvor mange forskningsinstitusjoner det blir. Det er SV dypt uenig i fordi vi mener at det offentlige nettopp har et stort og tungt ansvar for å sørge for at det er breie forskningspolitiske miljøer med ulike innfallsvinkler, og at det er forskning man trenger og som ikke blir utført hvis ikke det offentlige tar på seg ansvaret for å sørge for og bestille nødvendig forskning på viktige områder, særlig innenfor arbeidslivet der utfordringene kommer til å bli enorme framover, med økende utstøting, uføretrygding, økende sykdomspress og et stadig tøffere arbeidsliv.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar i komiteen):Det er noko uverkeleg over denne saka. Arbeidsforskningsinstituttet er det største forskingsinstituttet i Noreg innan arbeids- og organisasjonsutvikling. Instituttet nyt stor tillit innan offentleg verksemd og med omsyn til evaluering av offentlege tiltak på arbeidslivsområde – på arbeidsmiljøproblem og utstøytings- og inkluderingsprosessar på arbeidsplassane. Instituttet medverkar til forsking på område der det verkeleg er eit forsterka behov for forsking. Dette miljøet, som – til liks med mange andre verdifulle forskingsmiljø – treng ro og føreseielege omgivnader, blir no gjenstand for Regjeringa si AS-ifisering. Dette skjer mens Norges forskningsråd blir evaluert – ei evaluering som nettopp peikar på behovet for ein nærare gjennomgang av den samla norske instituttsektoren og arbeidsdelinga mellom institutt, næringsliv og universitet. Det er vanskeleg å få tak i grunngivinga utover det reint politiske motivet. Det synest å vera eit sjølvstendig poeng for den sitjande regjeringa å telja opp kor mange institusjonar og verksemder ein kan gjera om til aksjeselskap, og seinare selja ut statlege eigardelar nær sagt kor som helst.

Regjeringa synest i denne saka å ta i bruk kritikk frå Riksrevisjonen og Mjøs-utvalet si tilråding med omsyn til eigarform, lausrive frå den samanhengen der desse to instansane har ytra seg. Eit fleirtal i komiteen stør dette. Eg registrerer at Kristeleg Folkeparti òg stillteiande godtek dette. Eg legg merke til ein avstand mellom tidlegare statsråd Jon Lilletun sitt engasjement for å styrkja norsk forsking og den uroa som her er skapt rundt denne saka. Om forslaget no skulle bli vedteke, som det ser ut til, vil eg be statsråden leggja opp denne omorganiseringa slik at òg dei tilsette har høve til å vera medeigarar.

Så vil eg til slutt seia at Odelstinget i dag skal behandla ei eiga sak om dei tilsette sine vilkår. Sjølv om Senterpartiet er imot den omorganiseringa som no skjer, stør vi naturleg nok eit opplegg som inneber både fortrinnsrett og venteløn for dei tilsette som det måtte vera aktuelt for.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg har i forhold til representanten Meltveit Kleppas innlegg lyst til å føye til at jeg synes det er noe uvirkelig over denne debatten – mer enn over saken. Jeg har i utgangspunktet lyst til å minne om at AFI i dag ikke er en fristilt enhet. Det er bred enighet i Stortinget om at det er ønskelig å forandre organisasjonsformen for AFI og gi det en fristilling. Det eneste spørsmålet vi har oppe, er: Hva er en hensiktsmessig ny organisering for AFI? Er det å gjøre AFI til herreløst gods, ved å gjøre det til stiftelse, eller er det å gjøre AFI til en enhet som har eiere som tar ansvar for utviklingen av forskningsinstituttet? Min vurdering er helt klart at aksjeselskapsformen både gir størst faglig og organisatorisk fleksibilitet, gir klare og ryddige eier- og ansvarsforhold, men som først og fremst gir denne forskningsenheten gode eier som kan bidra til å utvikle miljøet.

Jeg har lyst til å presisere at fristillingen av AFI ikke betyr at jeg ønsker å fraskrive meg ansvar for eller nedprioritere forskning på arbeidslivsområdet. Hvis problemstillingen var at fristilling ville innebære at statsråden eller staten fraskrev seg ansvar, så ville det for øvrig være et argument også mot å fristille i form av stiftelse. Det at man godtar at institusjonen bør fristilles, innebærer at man samtidig godtar at ansvaret for at det finnes god forskning her, er et annet spørsmål enn hvordan instituttet i seg selv skal organiseres.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har utviklet og tatt ansvar for en helhetlig og fremtidsrettet strategi for den samlede arbeidslivsforskningen i Norge, og det akter vi å fortsette å gjøre. Vi har fått på plass et nytt arbeidslivsforskningsprogram under Forskningsrådet i januar 2002. I tillegg til å initiere langsiktige strategiske forskningsprosjekter og satsinger skal programutvalget gi råd til Forskningsrådet om basisbevilgningene til de sentrale arbeidsforskningsinstituttene som får sin bevilgning via Forskningsrådet.

Jeg mener det er viktig å ha et helhetsperspektiv på dette feltet og ikke særbehandle enkeltinstitutt som har en tilfeldig tilknytningsform som er forskjellig fra andres. Tiltak som kan styrke forskningsinstituttenes frie og uavhengige stilling og fremme Forskningsrådets strategiske oppgaver, er i samsvar med de overordnede målene for instituttpolitikken.

Jeg ønsker også fortsatt å ta et langsiktig og økonomisk ansvar for AFI i form av basisbevilgningen. Basisbevilgningen vil bli foreslått kanalisert via Norges forskningsråd fra 2003, men de strategiske oppgavene som instituttet skal ivareta, vil bli sikret, uavhengig av den endringen i tilknytningsform det nå er spørsmål om. Det eneste spørsmål vi da har i dag, er spørsmålet: Hva er den egnede nye tilknytningsformen? Det er fra mindretallet i komiteen pekt på tungtveiende argumenter for å velge aksjeselskapsformen, så jeg skal ikke gjenta de argumentene her nå. Men jeg har lyst til å presisere nok en gang at forskningsinstitutter trenger å ha gode eiere. Spørsmålet om AS-ifisering er ikke et spørsmål om kommersialisering av institusjonen, det er spørsmål om å sørge for at det er noen som tar ansvar for instituttets utvikling.

Jeg har merket meg at flertallet i komiteen mener at jeg på feilaktig grunnlag påberoper meg Mjøs-utvalget som støtte for at AFI bør omdannes til AS og ikke til stiftelse. Jeg er selvfølgelig fullt klar over at Mjøs-utvalget omhandlet oppdragsvirksomhet ved institusjoner innenfor høyere utdannelse – jeg satt selv i utvalget. Men diskusjonen om stiftelsesformen i Mjøs-utvalget dreide seg om stiftelsesformen var en egnet organisasjonsform og eierform for institutter generelt sett. Et samlet utvalg var altså enig i at dette ikke var en egnet form. Det var ikke en egnet form bl.a. fordi det innebærer at instituttene ikke styres av de ansatte, det innebærer at instituttene ikke styres av det offentlige, det innebærer at instituttene ikke styres av markedene, men det innebærer at instituttene styres av et eller annet vagt, ubestemmelig der ute som ikke er i stand til å ta ansvar for den langsiktige utviklingen av miljøene. Og det er ikke en hensiktsmessig måte å drive virksomhet på, enten det er næringsvirksomhet eller forskningsvirksomhet. Stiftelser egner seg veldig godt til å forvalte fond og andre ting med avgrensede oppgaver, men det er ikke en god selskapsform for offentlig virksomhet, forskningsvirksomhet eller næringsvirksomhet.

Dette er spesielt viktig, tror jeg, i forhold til AFI, for det har å gjøre med utviklingen videre. Vi har ikke tatt stilling til hva som er en egnet fremtidig eierstruktur for AFI, men vi må åpne for at det kan foretas en utvikling av arbeidsforskningsmiljøene i Norge som er i samsvar med de overordnede forskningspolitiske prioriteringene, og som er hensiktsmessig for AFI i seg selv. Vi mener at et profesjonelt styre for AFI er de beste til å utrede hva som er gode løsninger der, og ønsker ikke å ta stilling til hva den fremtidige eierstrukturen bør være før vi har fått en profesjonell vurdering av AFIs forhold til alle mulige eiere, herunder muligheten også for å slippe de ansatte til som eiere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Når det gjeld det som statsråden var inne på om ein uavklard eigarstruktur, har eg berre eit spørsmål i den samanhengen.

Kan statsråden nå seie litt om problemstillinga knytt til dette med sal av aksjar? Er det slik at staten vil selje til høgstbydande, eller kan statsråden nå bekrefte at ein skal bestemme eigarsamansetjinga ut frå forskingspolitiske vurderingar? Grunnen til at eg spør om det, er at eg fryktar for at prisen på aksjane kan ha ei viss betydning for instituttets innteningsevne.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg er glad for å kunne benytte denne anledningen til å presisere at salg av aksjer i AFI ikke vil foregå på grunnlag av inntjening eller mulig salgsgevinst. Hele formålet med eierskapet er å utøve et eierskap som er godt for instituttet forskningsmessig, og godt for utviklingen av forskningsfeltet i Norge. Et eventuelt salg av aksjer til andre vil være basert på hva som er en god løsning for instituttet og dets faglige utvikling, og hva som er godt for forskningspolitikken i Norge. Vi tar ikke sikte på å bruke AFI som en inntektskilde for staten.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er bra at statsråden strekar under at han er seg sitt ansvar bevisst i forhold til å vera ein god eigar, og at han vil leggja til rette for ei langsiktig basisløyving. Men det han her no står og seier, må vel oppfattast som ei stadfesting med avgrensa haldbarheit – det er vel inntil vidare, det er vel inntil han har gjort sine profesjonelle vurderingar, han kan la dette stå fast. For etter at denne vurderinga er gjord og det er spørsmål om sal, kan vel ikkje statsråden bortforklara at forretningsmessige omsyn vil koma meir i fokus i høve til den forskinga som skal utøvast.

Så til det som vi handsamar i dag. Når statsråden høyrer dei spørsmåla som framleis blir stilte frå Stortinget si side når det gjeld skilnaden på aksjeselskap og stiftelsar, er han då samd i at Regjeringa hadde hatt eit mykje betre grunnlag for avgjerdene sine dersom denne saka hadde vore ute på ei omfattande høyring i forkant?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg må – med respekt – melde dyp uenighet med representanten Meltveit Kleppa i spørsmålet om hva AS-formen innebærer. Det virker som om flere i denne salen tror at det er en automatisk kobling mellom selskapsform og virksomhetsprofil.

Det er ikke slik at aksjeselskapsformen bare egner seg til profittmaksimerende næringsvirksomhet. Aksjeselskapsformen er en bredt anvendelig selskapsform for mange typer virksomhet. Vi har valgt AS-formen som mest hensiktsmessig for AFI, fordi det er en god form for å sørge for at forskningsinstituttet fortsatt har en eier.

Jeg vil i den forbindelse understreke at AFI i dag faktisk har en eier. Staten eier AFI 100 pst. Flertallet i komiteen ønsker at staten skal gi bort AFI til en uavhengig enhet ingen kan styre. Vi ønsker at staten fortsatt skal eie AFI, ha ansvaret for AFI og sørge for at AFI får en utvikling som er i samsvar med instituttets og forskningens samlede ønsker.

Når det gjelder spørsmålet om å sende saken på høring, vil jeg gå tilbake til spørsmålet om hvorfor dette ikke var klarert med utdannings- og forskningsministeren. Dette er selvfølgelig klarert med utdannings- og forskningsministeren. Det er en samlet regjering som overfor Stortinget foreslår denne løsningen. Den er helt i samsvar med den generelle forskningspolitikken vi har i Norge, og den er helt i samsvar med den linjen Utdannings- og forskningsdepartementet fører overfor andre institutter. Derfor mener vi at det ikke var nødvendig med noen separat, omfattende høringsrunde om akkurat dette spørsmålet – om hvorvidt staten fortsatt skal eie AFI, eller vi skal gi det bort.

Karin Andersen (SV): Jeg registrerer at statsråden mener at det bare er forskningsinstitusjoner som er AS, som det er noe styring på. Alt som er stiftelser, reker rundt som. som statsråden sa, «herreløst gods».

Så vidt jeg vet, er svært mange forskningsinstitutter i Norge – med noen unntak – organisert som stiftelser. Mener statsråden at disse forskningsstiftelsene reker rundt som herreløst gods, at de egentlig er uten mål og mening? Eller ser statsråden at denne formen for eierskap og drift faktisk er i stand til å frambringe nyttig og god forskning, som både er allmennyttig og kommersielt meget utnyttbar?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg bare konstaterer at forskningsstiftelser og andre stiftelser ikke har noen eier. «Herreløst gods» tror jeg er en betegnelse som vanligvis brukes om ting som ikke har noen eier. Det er en realitet.

Det er også i stor grad en realitet at det i forskningspolitisk sammenheng mange ganger har vært pekt på som et problem at det er vanskelig å få den utvikling av instituttsektoren som er ønskelig – gitt at man ikke har noen eiere. Det er selvfølgelig ikke slik at det ikke drives svært god forskning også i forskningsstiftelser. Vi har svært gode forskningsstiftelser faglig sett. Men det er en realitet at den samfunnsmessige styringen av forskningsprofilen og av forskningsutviklingen i forhold til disse stiftelsesmiljøene i sin helhet må skje gjennom forskningens finansieringsordninger. Det er ikke mulig for staten – som i mange tilfeller har vært disse stiftelsenes mor eller far – å være med på å utvikle instituttsektoren i kraft av eierposisjoner.

Ut fra dette mente Mjøs-utvalget, og mener jeg, at det er mer hensiktsmessig at forskningsinstituttene har eiere. Selv om det gjøres gode ting i institusjoner som er herreløst gods, kan det gjøres enda bedre ting i institusjoner som faktisk har en herre eller en kvinne.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4.