Jan Olav Olsen (H) (ordfører for saken): Representantene Haga, Skjælaaen og Sollied Øveraas foreslår i Dokument nr. 8:143 at det skal etableres et nasjonalt forsøk med samarbeid mellom skole og idrettslag om tilbud til alle elever i grunnskolen om daglig fysisk aktivitet. Forslagsstillerne viser til at det er en sterk økning i livsstilssykdommer i befolkningen og til den sammenheng det er mellom fysisk aktivitet og helse.

Forslagsstillerne viser videre til at grunnlaget for gode vaner og en god helse legges tidlig i livet. Det registreres videre at dagens 10-åringer sitter på skolen og foran datamaskinen og fjernsynet i gjennomsnitt ti timer pr. dag. Ut fra dette mener forslagsstillerne at skolen bør samarbeide med frivillige organisasjoner for å få mer fysisk aktivitet blant barn og unge. Det foregår forsøk både i Buskerud og Nordland. Ideen er hentet fra den svenske Bunkeflomodellen der 900 skoler inngår i et nettverk, og der myndighetene planlegger å gjøre modellen landsomfattende. I Nordland er prosjektet tilpasset aldersgruppen 13–19 år, mens prosjektet i Buskerud har som mål at barn og unge mellom 3 og 16 år skal ha minst én time fysisk aktivitet/lek daglig.

Komiteen deler den bekymring som uttrykkes i dokumentet om helseproblemer på grunn av manglende fysisk aktivitet. Dette berører mange instanser, og komiteen viser til den varslede meldingen om folkehelse, der bl.a. utfordringene i forbindelse med fysisk inaktivitet blant barn og unge og skolens rolle i forhold til dette skal behandles. Komiteen er også sammen om å minne om at foreldrene er hovedoppdragere og derfor har et ansvar sammen med skolen for barnas fysiske helse.

Komiteen har delt seg i saken. Et mindretall, representantene fra SV og Senterpartiet, støtter forslaget fra forslagsstillerne, og jeg regner med at mindretallet selv vil argumentere for sitt syn.

Komiteens øvrige medlemmer deler altså den bekymring som uttrykkes i forslaget, men finner av flere grunner ikke å kunne gå inn for det. En endring av timetall og innhold i et av fagene i grunnskolen vil påvirke skolens øvrige fag og arbeidsområder. Dette er derfor et omfattende forslag som altså berører hele skolens struktur og innhold. Det oppnevnte kvalitetsutvalget skal vurdere hele dette saksområdet. Utvalget skal avgi sin innstilling våren 2003. Flertallet viser til dette utvalget.

Komiteens flertall mener også at de regionale forsøk som er igangsatt i 2001, og som altså er inne i sitt andre år i et fireårig løp, bør evalueres og vise at de har dokumentert effekt før de lanseres som nasjonale prosjekt.

Komiteens flertall uttrykker altså støtte til intensjonen i forslaget, men dette bør utredes videre av Regjeringen.

Flertallet peker videre på at idretten er basert på frivillig innsats. Det betyr at idretten selv må bestemme om de ønsker å være med i denne type arbeid. Her kan det bety en stor grad av frikjøp av idrettsledere og trenere, personer som i dag utfører sine lederoppgaver på ettermiddagen og på kveldstid. Det er også viktig at dette arbeidet, i likhet med alt arbeid i skolen, skjer på skolens premisser og har pedagogisk forankring.

I en videre vurdering av forslaget bør også en norsk modell ses på. Uansett bør idretten være en av premissleverandørene for utvikling av modellen og hvordan den skal gjennomføres. Men også andre premissleverandører må og bør trekkes inn. Jeg vil spesielt nevne Landslaget Fysisk Fostring i Skolen, en organisasjon som har kroppsøvingslærere som medlemmer, og som bør ha mange fruktbare og interessante ideer til utvikling av en modell for økt fysisk aktivitet.

For øvrig vil jeg vise til komiteens merknader og til komiteens tilråding om at dokumentet vedlegges protokollen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Forslagsstillarane peiker på ei viktig problemstilling, altså auken i livsstilssjukdomar i befolkninga og behovet for samarbeid mellom skule og idrettslag for å gje alle elevar i grunnskulen moglegheit til å drive fysisk aktivitet.

Det er i barndomen og oppveksten at grunnlaget for ei god helse blir lagt, og her står sjølvsagt skulen i ei sentral stilling. Me har den siste tida fått eit bilete av dette gjennom fleire medieoppslag. I tillegg har Noregs Idrettsforbund uttalt at den oppveksande slekt kan bli ein generasjon i fysisk forfall. Bakgrunnen for denne påstanden er ei undersøking som Noregs Idrettsforbund og Noregs Olympiske Komite har utført.

Barn og unge rømmer frå idretten, og fleire foreldre enn nokon gong stiller seg likegyldige til barnas fysiske fostring. Dette er sterke ord, men likevel viktig å vere merksam på. I tillegg hevdar Noregs Idrettsforbund at barna blir late av å gå på skulefritidsordning. Dei meiner at dette kjem av manglande kompetanse hos dei tilsette, og at få av dei tilsette innanfor SFO veit kva som skal til for å stimulere barna til fysisk aktivitet. Dette er òg sterke ord. Samanliknar vi dette med Regjeringas kutt i tilskot til SFO for 2003, blir det endå meir dramatisk. Men det skal me sjølvsagt ikkje snakke om i dag!

Eg deler derfor forslagsstillaranes bekymring, og spørsmålet er kva me kan gjere med dette. Arbeidarpartiet meiner at dette er eit breitt og samansett problem som får følgjer for mange instansar. Me støttar som nemnt intensjonen i forslaget, men meiner at forslaget bør utgreiast vidare av Regjeringa, slik at me får utvikla ein modell som er så god som mogleg, for å betre den fysiske aktiviteten i befolkninga med skulen som verkemiddel. Me vil derfor avvente at Regjeringa kjem tilbake med m.a. meldinga om fysisk helse og vidare Kvalitetsutvalets innstilling.

Forslagsstillarane viser til Buskerud og til Bunkeflomodellen. Samarbeid mellom skule og idrett er ikkje ukjent i Noreg. Fleire kommunar driv slike samarbeidsprosjekt etter den svenske modellen. Og resultata i Sverige kan verke oppmuntrande. Skal dette setjast i verk sentralt i eit stort omfang, er det viktig at me får dokumentert denne effekten.

Det er òg viktig å hugse på når vi snakkar om samarbeid mellom idrettsbevegelsen og skulen, at idretten er basert på frivillig innsats. Det betyr at i tillegg til at slikt arbeid må skje på skulens premissar, må det òg skje på idrettens premissar. Dei må sjølve bestemme om dei ønskjer å vere med i denne typen arbeid.

Forslaget som ligg til behandling i dag, kan innebere ein stor grad av m.a. frikjøp av idrettsleiarar og -trenarar, som i stor grad utfører sine leiar- og trenaroppgåver på ettermiddagen og på kveldstid.

I ein slik samanheng er det òg viktig at departementet i det vidare arbeidet sørgjer for at idretten blir ein av premissleverandørane for utviklinga av modellen og korleis den skal gjennomførast.

Harald Espelund (FrP): Saken skal vedlegges protokollen. Det har jeg opplevd tidligere, som politiker i lokalmiljøet, og jeg synes jeg ser smilet til ordføreren når han får sendt Fremskrittspartiets forslag over med protokollen. Vi vet egentlig hva dette innebærer: Saken blir lagt til side og er egentlig ute av verden. Min oppfatning er at dette temaet fortjener en mye bedre skjebne enn at det blir lagt til side og glemt.

Jeg skal være forsiktig med å foreslå andre former for debatt, men kanskje dette hadde vært et tema som hadde egnet seg som en interpellasjon. Og jeg hadde håpet at media hadde brydd seg så mye at presselosjen faktisk hadde vært full av personer som noterte flittig når dette temaet ble debattert.

Jeg støtter fullt ut saksordførers fremstilling. Han redegjorde for dette på en balansert måte. Vi i Fremskrittspartiet ser betydningen av å drive med fysisk fostring. Vi er bekymret for de barn og unge som blir sittende hjemme, som kanskje gjemmer seg unna både i skoletiden og etter skoletid med en datamaskin – kanskje i et mørkt rom. Jeg ser faktisk flere barn og unge nå som er bleke selv etter en varm sommer som i år, fordi de har dratt for gardinene for å kjøre disse dataspillene sine mest mulig. Dette er noe jeg er glad for at politikerne er opptatt av, og vi må fokusere på problemene, slik det er gjort her.

Det som også er viktig, er at vi er klar over at det er foreldrene som må følge opp sine barn. De har fortsatt ansvaret for dette. Kommunene har ansvaret for det som skjer i skolen, og jeg synes det er litt betenkelig når Stortinget – uten å antyde noen økonomiske konsekvenser – prøver å diktere kommunene hvordan de skal gjøre dette arbeidet. Samspillet mellom skole og idrettsorganisasjoner er viktig. Jeg vil ta dette med meg i mitt arbeid i lokalsamfunnet. Og jeg håper også at media, lokalpolitikere, skolefolk og kommuner kan gå sammen i en felles innsats for nettopp å motarbeide det forslagsstillerne her har tatt opp og fokusert på.

Elsa Skarbøvik (KrF): «La heisen stå. Det er bedre å gå», stod det på alle heiser her i Stortinget for en tid siden. Nå står det: «Ikke slapp"a. Bruk trappa!» Det såkalte «GangLaget» har en kampanje gående for å få oss til å være mer fysisk aktive. Ingen skal være i tvil om at det vil lønne seg i det lange løp. Men det kan være veldig behagelig å la seg drive med i det stillesittende samfunn. Derfor er den saken som tas opp i dag, om mer fysisk aktivitet, viktig.

Inaktiviteten flyttes stadig lenger nedover i årsklassene, og fra flere hold er det kommet varselrop mot fedme og svekket helse. Barn og unges oppvekst er utsatt bl.a. fordi den preges av overbeskyttelse, de blir kjørt til skolen, driver aktivitet under voksenstyrt kontroll i stedet for egenstyrt lek, og de passiviseres på grunn av TV, video og data. Dette vil slå ut på ulike måter, både for den fysiske og psykiske helse.

Jeg vil derfor peke på foreldrenes ansvar. Når lærere forteller om turdager der barna kommer uten klær og fottøy som egner seg for uteliv, sier dette også noe om holdninger i hjemmet. Selvfølgelig vil tilrettelegging av områder for fri utfoldelse være av stor betydning.

Kristelig Folkeparti ønsker også flere timer kroppsøving i skolen. Vi avventer derfor Kvalitetsutvalgets arbeid også om dette, for de har som oppgave nettopp å vurdere innhold, kvalitet og organisering av grunnskolen og den videregående skolen på en helhetlig måte. Vi vil selvsagt forholde oss til de svarene Kvalitetsutvalget kommer med, men regner med at man også der ser behovet for økt fysisk aktivitet både for store og små.

Utvalget vil kunne vurdere erfaringer som er gjort i ulike prosjekt som er i gang, før man lanserer et nasjonalt prosjekt, som er foreslått. Flere timer av ett fag vil nødvendigvis gjøre noe med antall timer i andre fag. Arbeid som skjer på skolen, må ha en pedagogisk forankring.

Landslaget Fysisk Fostring i Skolen er som nevnt tidligere av saksordføreren, en interesseorganisasjon nettopp for kroppsøvingslærere som har som målsetting å bedre forholdene for kroppsøving og idrett i skolen. Arbeidet for å styrke den fysiske aktiviteten i skolen omfatter både faget kroppsøving og den lek og idrett som skjer i skolens regi. Derfor søker denne organisasjonen samarbeid med andre aktuelle organisasjoner som aktiviserer barn og unge i skole og fritid. Jeg håper at også denne organisasjonen trekkes med i det arbeidet som må gjøres videre på dette området.

I løpet av de siste generasjoner er barns lek blitt flyttet innendørs. Flere barn er fysisk inaktive, og kløften mellom aktive og passive barn øker.

Når vi vet at en fjerdedel av norske barn bruker mer enn fire timer hver dag foran data- og TV-skjermer, må noe gjøres for å legge til rette for fysisk aktivitet også i skolen. Skolen selv må her komme på banen, selv om det først og fremst er familiene som kan gjøre noe med dette.

Dette forslaget er altså i utgangspunktet et godt forslag. Derfor er det også tatt tak i det ved flere forsøk allerede. Senere i høst kommer også Regjeringen med en stortingsmelding om folkehelsearbeid. Der vil fysisk aktivitet være en del av de tiltak det vil legges vekt på også i forhold til barn og unges oppvekstvilkår. Fysisk aktivitet på arenaer som barnehage og skole vil stå sentralt i meldingen, sies det. Det vil dreie seg om mer enn antall kroppsøvingstimer. De frivillige organisasjoner er hovedaktører i tilrettelegging av idrett og fysisk aktivitet i fritiden, og de er bedt om å komme med innspill. Man må her se på samspillet mellom flere arenaer og dermed bidra til en bedret folkehelse. Derfor kan jeg forsikre foregående taler om at dette ikke bare blir ord og lagt i en skuff. Regjeringen vil komme tilbake til dette senest nå i høst i forbindelse med en ny melding om folkehelse.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Da Åslaug Haga, Eli Sollied Øveraas og jeg fremmet dette forslaget som innstillingen omhandler, hadde vi faktisk forhåpninger om at flere partier enn bare Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet skulle støtte det. Bakgrunnen for dette var nettopp at det har vært fokusert sterkt på barn og unges helse de senere år. Helseministeren har også vært høyt på banen og påpekt at barn og unges mangel på fysisk aktivitet er et alvorlig helseproblem.

«Norske barns liv på helsa løs» står det som en fet overskrift i Dagbladet den 27. mai i år. Der presenteres resultatene av den største undersøkelsen som er gjort vedrørende barn og unges fysikk etter 1980, foretatt av forskere ved Norges idrettshøgskole. Undersøkelsen viser at barn blir mindre og mindre aktive med alderen. Forskjellen i fysisk form er større nå enn tidligere, og den generelle tendensen er at barn og unge i dag er tyngre, i dårligere fysisk form og mer inaktive enn før. Fra 1980 er kondisjonen redusert med 12 pst., og barn og unges vekt har gått opp med i snitt tre kilo. Forskere frykter at barnas livsstil vil påføre dem sykdommer som diabetes og hjertelidelser.

Jeg kunne forstått flertallet som går mot dette forslaget, dersom dette bare var et eller annet påfunn fra vår side. Men realiteten er at i vårt naboland Sverige har forsøk vart i fire år på 900 skoler, og det blir nå landsomfattende. Om noen har problemer med å se til Sverige, kan man kanskje vende blikket mot Buskerud, der flere skoler deltar i et liknende prosjekt etter modell fra Sverige. Veiavangen ungdomsskole, Gol ungdomsskole og Vestfossen ungdomsskole deltar i prosjektet som heter «Idrettslaget i skolen». Der er aktørene fylkeslegen, fylkeskommunen, skolene og idrettskretsen. De deltar, og de bidrar alle økonomisk til å drive prosjektet fram.

Den fysiske formen til norske skolebarn er så dårlig at dette prosjektet må vedvare, sier forebyggingsrådgiver hos fylkeslegen i Buskerud. Som forslagsstillere beskriver vi i innstillingen hvordan dette viktige forebyggende arbeidet kan komme i gang – i første omgang ved at det etableres et prøveprosjekt i et visst antall kommuner, der barnehage, grunnskole og videregående skole er med. I den sammenheng ber vi Regjeringen ta et ansvar for dette og legge til rette for et landsomfattende samarbeidsprosjekt mellom skole og idrettsbevegelse.

I år er det 400 år siden den offentlige helsetjenesten startet, da den første statsmedikus kom til Norge, dvs. han kom til Bergen. Vi mener at dette er en god anledning til å foreta nye grep i det forebyggende arbeidet. Vi er glad for at alle partier støtter intensjonen i forslaget, men vi er skuffet over at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ikke kunne gå noen skritt lenger når forholdene faktisk ligger til rette for det.

Det har i flere innlegg vært snakket om at det kreves ganske store grep. I Buskerud har man altså greid å organisere skolehverdagen litt annerledes og fått til en times fysisk aktivitet om dagen ved å gjøre noen enkle grep. Gevinsten i Sverige viser at barn som kommer i bedre fysisk form, lærer fortere å lese, og de lærer lettere. Det betyr faktisk mye for læringsmiljøet.

Jeg er nok litt skuffet, men jeg håper at Regjeringen ser hva som står i denne innstillingen, ser alle de politiske partienes gode intensjoner og tar det på alvor i det videre arbeidet når man skal snakke om innholdet i skolen framover.

Jeg vil på vegne av SV og Senterpartiet ta opp forslaget i innstillingen.

Presidenten: Rune J. Skjælaaen har teke opp det forslaget han refererte til.

Trine Skei Grande (V): Jeg er enig med alle de talerne som har sagt at dette er et viktig tema. Problemet, slik jeg ser det, kan illustreres ved følgende historie som en Venstre-dame opplevde nyss: Hun satt på sitt kontor da hun fikk en hysterisk telefon fra barnebarnets barnehage, som ikke hadde fått tak i mor, og som måtte fortelle mormor at barnet satt i et tre og ikke ville komme ned. Dette vakte så stor bekymring i barnehagen at de straks prøvde å få tak i foresatte for å fortelle at barnet satt i et tre og ikke ville ned. Da kom mormor med den eneste sunne reaksjonen: La henne sitte i treet!

Skal barns fysiske aktivitet øke, må ungene få lov til å leke, de må få lov til å være ute, de må få lov til å være oppe i fjellet, og de må få lov til å være ute i skogen.

Jeg er kritisk til at idretten har den eneste gode løsningen. Hvis idretten sliter med å få ungene med seg, må de finne nye midler, slik at ungene syns det er artig å være med.

Jeg tror heller ikke at gym er den eneste arbeidsformen for å få ungene i fysisk aktivitet. Jeg tror nok at det fins mange gymopplevelser som har ført til at ungene har fått et negativt syn på fysisk aktivitet, eller føler seg som tapere, og føler seg som den som ikke klarer det. Derfor syns jeg det er viktig at gymlærere ikke har monopol på hvordan man utvikler ungenes fysiske aktivitet, men at hele samfunnet faktisk har det ansvaret. Da må vi ta tak i alt. Da må foreldrene slutte å kjøre ungene. Da må foreldrene slutte å ha advokaten klar hvis barnet faller ned i ikke EU-godkjent sand. Vi må ha en skole som ikke alltid oppfatter de urolige som noen som skal medisineres.

Jeg syns ikke vi skal skylde på ungenes dataspill. Sjøl har jeg holdt på med mye frivillig barne- og ungdomsarbeid, og jeg har sett hvor lykkelige og hvor kloke man kan få ungene ved å holde på i skogen. Jeg har som 4H-er sett hvor lykkelig og hvor begeistret en åtteåring kan bli over å være med og plukke blåbær. Så jeg tror ikke et dataspill er noen trussel, for jeg tror ungene kan finne mye spenning på helt andre områder, hvis vi voksne tør å organisere samfunnet vårt annerledes.

Åslaug Haga (Sp): Det er altså slik at livsstilssykdommene griper om seg, som flere her har vært inne på. Diabetes, visse former for kreft, hjerte- og karsykdommer er i veldig stor grad en konsekvens av hvordan vi lever. Det vi gjør feil i forhold til hvordan vi lever, er hovedsakelig at vi er for lite fysisk aktive, og at vi har et for dårlig kosthold, bl.a. med for høyt inntak av sukker. Jeg er helt sikker på at hvis vi skal greie å gripe fatt i livsstilssykdommene, som påfører samfunnet enorme utgifter, må vi evne å forebygge. Vi er i en situasjon der helsebudsjettene kan bli et økonomisk svart hull hvis vi ikke evner å gjøre noe med dette.

Det å forebygge livsstilssykdommer – for så vidt også andre typer sykdommer – er klokt i økonomisk forstand. Det er samfunnsøkonomisk klokt å forebygge, og det er sjølsagt også menneskelig helt riktig ikke å påføre folk unødvendige skader. Så i forhold til dette må vi alle bli mer fysisk aktive. Men det er aller, aller viktigst å begynne med ungene våre. Vi vet at unger sitter veldig mye mer stille enn det de har gjort. Vi vet at fedme er et økende problem. Det forundrer meg at stortingsflertallet ikke ønsker å møte dette på en offensiv måte. Det som er samfunnsøkonomisk klokt, det som er klokt for den enkelte, det ønsker altså ikke stortingsflertallet å møte på en offensiv måte. Sjølsagt skal vi jobbe med holdninger i hjemmet, men utviklingen viser jo at dét ikke holder.

Jeg mener at det er rimelig opplagt at det må være en oppgave for politikerne å legge til rette for at folk gjør kloke valg. Det har vi en mulighet til ved å legge til rette for mer fysisk aktivitet i skolen. Vi snakker ikke i dette forslaget om gymposer, svetting, hopping over bukker osv. Det vi snakker om, er at ungene skal få være mer aktive i hverdagen, eventuelt – slik man gjør det i Buskerud – bruke den fritida som ungene ellers har på skolen, til å være mer aktive.

Jeg må si at jeg virkelig hadde trodd at det skulle være mulig å få flertall for dette forslaget i Stortinget, for det er så opplagt riktig. Vi vet jo at dette opplegget fungerer. Det fungerer i Sverige. Det utvides i Sverige. Vi vet at man har funnet løsninger på dette også i forhold til det stortingsflertallet er opptatt av, med organisering av skolehverdagen, og at det kan gå på bekostning av andre ting. Det har man greid å finne løsninger på i Buskerud. Og så sier stortingsflertallet at man ikke kan gå inn på dette før en har dokumentert effekten av forslaget. Når det gjelder det forebyggende arbeidet, skal vi altså dokumentere at hver eneste krone har en god effekt, mens når det gjelder f.eks. å skrive ut medisiner på blå resept, er det ingen som stiller den type spørsmål og krav. Og det er pussig. Skal vi komme videre i det forebyggende arbeidet, må vi stille spørsmål også ved de tiltakene som går på reparasjon. Vi velger i dette samfunnet vårt – og det er et politisk valg vi gjør – å fokusere på reparasjon i stedet for forebygging.

Og så sår flertallet – i hvert fall sånn det er formulert i innstillingen – tvil om idretten ønsker å være med. Én telefon til Idrettsforbundet hadde vært tilstrekkelig til å finne ut at dette ønsker idretten faktisk å engasjere seg i, for idretten er ikke bare opptatt av toppidrett, her er en ikke minst opptatt av masseidretten.

I festtaler, i avisintervjuer og også her i stortingssalen ser vi at flertallet i ord er offensive når det gjelder det forebyggende arbeidet. Men det er altså noe med dette å tenke det, ville det – men gjøre det vil en ikke. Jeg må si at jeg syns det er usedvanlig defensivt og lite framtidsrettet ikke å gå inn på dette forslaget. Det holder ikke med å støtte intensjonen, hvis en ikke ønsker faktisk å gjøre noe.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

Kjell Engebretsen gjeninntok her presidentplassen.