Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen):Budsjettbehandlinga på Stortinget denne hausten har vist at det finst eit klart alternativ til den politikken Regjeringa og Framstegspartiet fører. Eg reknar med at dei ulike fraksjonane i kommunalkomiteen vil gjera greie for sine prioriteringar. Kommunalkomiteen si budsjettinnstilling viser òg at det er stor forskjell på prioriteringane mellom Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet på den eine sida og Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet på den andre.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet står m.a. saman om

• meir pengar til kommunane i 2003 for å unngå uhaldbare kutt i skule, barnehage og omsorg

• meir pengar til fylkeskommunane, slik at dei skal ha reelt høve til å sikra gode tilbod innanfor sine ansvarsområde

• at staten må ta sin del av kommunane sine ekstraordinære pensjonsutgifter

• ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen som no er i kommunesektoren

• ei meir forpliktande konsultasjonsordning mellom Regjeringa og KS

• nei til utfordringsrett, dvs. nei til å påtvinga kommunane konkurranseutsetjing av velferdstenester

• ein meir offensiv distriktspolitikk for næringsutvikling og likeverdige levekår i heile landet

• ein meir sosial bustadpolitikk for å dempa presset på bustadmarknaden og gi unge og vanskelegstilte betre moglegheiter

• framleis norskopplæring i flytningmottaka

• styrking av Aetat og meir til arbeidsmarknadsmidlar

Sjølv om desse tre partia har ulike løyvingar på dei ulike områda, står vi saman om ei retning i sterk kontrast til det samfunnet Høgre og Framstegspartiet tek til orde for. Skal vi framleis ha eit fellesskapssamfunn, eller skal vi ha eit samfunn der den einskilde i større grad er «sin egen lykkes smed» også i forhold til dei fellestenestene og den grunntryggleiken som eit breitt fleirtal i folket til no har vektlagt? For Senterpartiet er dette eit enkelt val. Vi ynskjer ein offentleg sektor som tek vare på behova hjå det einskilde mennesket, og eit tilstrekkeleg og likeverdig tilbod. Vi ynskjer ikkje ei fragmentering av tenestetilboda, men ei samling om visse fellesskapselement. Då trengst det ei styrking, ikkje ei svekking. Ei anna utvikling hadde vore mogleg om Kristeleg Folkeparti hadde valt samarbeidspartnarar som stod samen med Kristeleg Folkeparti i dei politiske hovudlinene.

Det er i kommunane folk bur. Det er der det er behov for eit godt førebyggjande arbeid for å sikra trygge oppvekstmiljø. Barnehage, skule, kulturskule og eit breitt friviljug arbeid – alt er avhengig av at kommunane har midlar til å utføra sin avgjerande viktige del av arbeidet for trygge og inkluderande nærmiljø. Det er i kommunane det no er nødvendig å arbeida for ei omsorg der folk blir møtt med verdigheit og respekt. Senterpartiet vil òg at kommunane skal ha ei viktig rolle som medspelar for å sikra eit variert næringsliv. Vi vil at fylkeskommunane skal ha ressursar til ein desentralisert vidaregåande skule, til kultur, barnevern, rusfeltet og samferdsel, inklusiv ei trygg TT-ordning. Vi vil ha ei reell styrking av oppgåva som regional utviklingsaktør. Det er pinleg at Regjeringa ikkje har ordna opp etter seg med eit meir rettferdig oppgjer etter statleg overtaking av sjukehusa.

Det største problemet offentleg sektor no står framfor, er ubalansen mellom inntektene kommunesektoren har til disposisjon, og dei oppgåvene det er forventa at dei skal utføra. Hausten 2002 har vore fylt med meldingar i lokale media om dramatiske nedskjeringar i dei aller fleste kommunane. Kommunalkomiteen er orientert om ei rekkje døme på det same. Det er tøft å ta innover seg at kanskje så mykje som 80 pst. av kommunane må kutta i velferdstilbodet til innbyggjarane. Dette gjeld både storbyane, vekstkommunane og fråflyttingskommunane, og det skjer i alle delar av landet. Det gjeld ei rekkje heimar og ei rekkje enkeltpersonar.

Utviklinga som har ført til denne situasjonen, har vore kjent for Regjeringa og stortingsfleirtalet i lang tid. Dessverre finst det ikkje eit fleirtal på Stortinget i dag med vilje til å følgja opp kommunane godt nok på dette området. Høgre får no moglegheit for fritt fram for eit samfunn der ein reduserer det offentlege velferdstilbodet og lèt folk i større grad ordna opp sjølve, alt etter den enkelte sin økonomi.

Senterpartiet meiner det blir eit skeivt bilete når ein berre ser på veksten i inntektene i kommunesektoren og ikkje på veksten i utgiftene. Nye oppgåver er tilførte dei siste åra utan at pengar har følgt med. Det er ansvarsfråskriving frå Regjeringa og frå stortingsfleirtalet etter vårt syn når kommunar og fylkeskommunar no får skulda for at innbyggjarane ikkje får dei tenestene dei har krav på. Senterpartiet vil styrkja, ikkje svekkja, område som er svært viktige for mange menneske. Det gjeld i særleg grad ei meir verdig omsorg, ein god og gratis felles skule, tilrettelagd undervisning og god oppfølging for barn med særskilde behov, tilstrekkeleg med undervisningsplassar i den vidaregåande skulen og ettervern på rusfeltet.

Senterpartiet sitt alternative budsjett inneheld ein kommunepakke på om lag 6,1 milliardar kr. Det er ei oppfølging av Senterpartiet sitt opplegg i behandlinga av kommuneproposisjonen for 2003.

Senterpartiet har tidlegare teke initiativ til ein gjennomgang av utilsikta verknader når det gjeld nedtrappinga av kompensasjonen til dei såkalla Rattsø-taparane.Vi er svært fornøgde med at eit fleirtal i dag bestiller ein slik gjennomgang til kommuneproposisjonen for 2004. Vi er òg glade for at Arbeidarpartiet og SV no står saman med oss om ein opptrappingsplan for den økonomiske ubalansen og om ei meir forpliktande konsultasjonsordning mellom Regjeringa og KS. Senterpartiet har tidlegare gjort framlegg om å sletta kommunal gjeld. Det kan bli eit viktig element i ein slik opptrappingsplan. Men lat meg understreka at det må skje etter objektive kriterium, slik at den enkelte kommunen si gjeld ikkje blir avgjerande for kor mykje pengar den enkelte kommunen får.

Det trengst ei heilskapleg og offensiv satsing på distrikta for å stansa sentraliseringa av kunnskap, busetjing og kapital. For Senterpartiet er det viktig at folk opplever ein reell valfridom når det gjeld bu- og arbeidsstad. Noreg er i ein spesiell situasjon med mange lokalsamfunn med lågt folketal og store avstandar. Mange av våre viktigaste ressursar ligg i desse områda. Det er nødvendig å føra ein politikk som medverkar til å nytta dei rike ressursane vi har både på land og i havområda våre.

Dette krev ein offensiv distriktspolitikk, slik at heile landet får høve til ei positiv utvikling. Auka midlar på område som samferdsel, næringsutvikling, kommunal velferd, breiband og tiltak retta mot ungdom og kvinner er nødvendig.

Ei nedbygging av aktive verkemiddel er eit sterkt bidrag til å forsterka sentraliseringsprosessane. Det er ein politikk Senterpartiet vil arbeida imot. Større fridom til fylkeskommunane innanfor dei regionale utviklingsoppgåvene vil verka som ein god stimulans og truleg ha god effekt.

Vi er likevel djupt ueinige i nivået på dei løyvingane som Regjeringa føreslår. Regjeringa overfører ei rekkje tunge verkemiddelområde og oppgåver utan å følgja opp med tilstrekkelege midlar. Enda verre blir det når regjeringspartia og Framstegspartiet kuttar ytterlegare 100 mill. kr i desse løyvingane. Vi vil på det sterkaste åtvara mot ein politikk der oppgåver blir lagde på andre politiske nivå utan at det følgjer pengar med.

Kommunale næringsfond og program for vassforsyning er to tunge område der ansvaret no er overført til fylkeskommunane. Då må dei òg ha reell moglegheit til å følgja opp. Det same gjeld forpliktingar overfor 14-kommunegruppa. Senterpartiet vil bruka om lag 500 mill. kr meir til regional utvikling enn regjeringspartia og Framstegspartiet, og vi aukar òg rammene til SND med 190 mill. kr.

Senterpartiet synest det er oppsiktsvekkjande at Regjeringa reduserer talet på kvoteflyktningar overførte frå Høgkommissæren for flyktningar. Noreg må oppretthalda sin del av det internasjonale fellesansvaret vi er ein del av. Vi stiller oss òg avvisande til Regjeringa sitt framlegg om å fjerna tilskotet til norskopplæring for asylsøkjarar. Det kan gi ekstra store samfunnskostnader på sikt, fordi integreringsprosessane kjem seinare i gang.

Vi vil honorera den viktige innsatsen ulike organisasjonar gjer i integreringsarbeidet, møteplassar som gir gjensidig forståing, respekt og samarbeid. Og vi aukar difor i vårt alternative budsjett løyvingane på det området.

Senterpartiet vil at det skal førast ein aktiv bustadpolitikk, og held fast ved at Husbanken er eit av våre beste bustadpolitiske verkemiddel. Vi er ueinige med Regjeringa når det gjeld å endra Husbanken til ein førsteheimsbank. Vi føreslår at ramma for Husbanken skal setjast til 16,5 milliardar kr, noko som inneber 2,5 milliardar kr utover Regjeringa sitt framlegg. Og vi vil auka bustadtilskotet, tilskotet til bumiljø og bustøtta med til saman 200 mill. kr.

Noreg står overfor store utfordringar på arbeidsmarknaden. Arbeidsløysa aukar, og delar av næringslivet slit tungt. I vårt opplegg er det både ein eigen pakke til verftsindustrien, og det er auka midlar til Aetat og til arbeidsmarknadstiltak.

Til slutt anbefaler eg vårt forslag om ei utgreiing når det gjeld situasjonen for åleinebuande, og dei forslaga som SV og Senterpartiet står saman om når det gjeld kjønnsbasert forfølging, når det gjeld at einslege mindreårige asylsøkjarar skal vera eit ansvar for barnevernet, som bør bli ei bekymringssak for dei, og at mottak for einslege mindreårige asylsøkjarar skal ha status som barnevernsinstitusjonar.

Så vil eg heilt til slutt ta opp dei forslaga som Senterpartiet anten står åleine om eller er medforslagsstillar til.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Representanten Meltveit Kleppa gav i innlegget sitt uttrykk for ei rekkje synspunkt og vurderingar som eg kan gi mi tilslutning til. For eksempel hadde ho markerte oppfatningar om sentrale spørsmål som kommuneøkonomi og på same vis òg når det gjeld nødvendige distriktspolitiske tiltak. Det er full semje mellom Senterpartiet og Arbeidarpartiet om desse synspunkta.

Den politiske kursen på ei rekkje av områda som er omhandla i kommunalkomiteen si innstilling, står Senterpartiet og Arbeidarpartiet i lag om. Når det gjeld sjølve innretninga, kor mykje midlar som skal brukast til dei ulike områda, skil vi til tider lag, men eg konstaterer med glede at samarbeidsarenaen er stor. Men Senterpartiet står aleine i synet på interkommunalt samarbeid og kommunestruktur. I det minste mellom linjene kan vi lese ei negativ haldning til samanslåing av kommunar. Dette er overraskande. I fleire kommunar er det i alle fall slik at det er gode grunnar for å sjå på kommunegrensene, og mange av Senterpartiet sine lokalpolitikarar er av same grunn med på drøftinga om ein ny kommunestruktur.

Spørsmålet mitt til representanten Meltveit Kleppa blir derfor: Kvifor er Senterpartiet i Stortinget så negativ til endringar i kommunestrukturen, meir negativ enn deira eigne folkevalde i fleire kommunar?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fyrst til samarbeidet med Arbeidarpartiet. Det er slik at lista med litt store bokstavar både kan gjerast endå lengre og kanskje endå meir tydeleg. Eg er glad for at det er eit alternativ i Stortinget som er oppteke av å styrkja fellesskapssektoren sjølv om det går ut over lommeboka til dei av oss som har mest frå før, og eg er glad for at òg Arbeidarpartiet har skjerpa profilen når det gjeld distrikspolitikken.

Når det gjeld framtidig kommunestruktur, trur eg kanskje det er ei misforståing som gjer seg gjeldande. Det er då vitterleg slik at i dei svært få kommunane som i den seinare tida har valt å slå seg saman, er det Senterpartiet som både har teke initiativ og vore i leiinga. Den siste er Re kommune i Vestfold. Og det er ein kommune, leidd av ein senterpartiordførar, som har valt å gå frå eitt fylke til eit anna, nemleg Ølen, som har gått frå Hordaland til Rogaland, og der samanslåing no vert vurdert.

Men det opplegget som no ligg frå denne regjeringa, er ei slags fordekt tvangssamanslåing som eg finn å måtta åtvara svært sterkt imot, og der trudde eg faktisk at Arbeidarpartiet og Senterpartiet kunne vera på linje. Det er jo slik at det er ein bevisst strategi å halda kommunane nede for å tvinga fram ein annan kommunestruktur. Vi ynskjer no ein eigen post på statsbudsjettet for å styrkja det interkommunale samarbeidet, for vi ser at det er viktig. Dei minste kommunane treng å styrkja samarbeidet. Det gjer òg dei store. Vi føreslår ein eigen post med mykje midlar for å styrkja det interkommunale samarbeidet. Vi er overraska over at ingen vil vera med oss på det.

Peter Gitmark (H): For regjeringspartiene var det viktigste med dette budsjettet å få et stramt økonomisk opplegg for å legge til rette for en rentenedgang. Det har betydd prioriteringer. Innenfor en ramme på over 500 milliarder kr skulle man tro at selv Senterpartiet evner å prioritere. Dessverre, Senterpartiets løsninger er som tidligere – økt bruk av penger.

Mitt spørsmål til Senterpartiet er derfor: Hvorfor evner ikke Senterpartiet å prioritere? Og hva har Senterpartiets bidrag til gårdsdagens rentenedsettelse vært?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet sin finanspolitiske talsmann har på eit overbevisande grunnlag halde fram at det ikkje har vore nødvendig å halda renta så høg som ho har vorte halden i den seinare tida.

I forhold til desse 500 milliardar kr så lat meg seia: I Senterpartiet synest vi faktisk at det ville vore ille ikkje å bruka det høvet som vi no har til å styrkja samferdselssektoren og på den måten investera i framtida for å sikra busetjing utover dei største pressområda, og for å gi moglegheit til å ta vare på dei rike ressursane som ligg i distrikta. Vi synest det ville vera ille dersom vi ikkje no kunne styrkja kommunane og sørgja for at vi beheld ein god og gratis offentleg skule og ei meir verdig omsorg. Vi føreslo meir midlar til sjukehussektoren, fordi vi synest det er nærast ubegripeleg at over 7 000 årsverk er vekk når folk står i kø for ein operasjon og folketrygdas utgifter, som følgje av sjukefråvær, aukar formidabelt.

Vi har ikkje prioritert skattelette til dei rikaste av oss. Vi har heller ikkje lovt å arbeida for ytterlegare 14 milliardar kr i skattelette etter den modellen som denne regjeringa står for. Vi har lovt at vi skal lyfta nedanfrå. Vi skal ta vare på dei mest vanskelegstilte og sørgja for at dei får det betre, og vi skal sørgja for at det er busetjing utover dei største pressområda i landet vårt. Eg er glad for prioriteringane i vårt budsjett.

Per Sandberg (FrP): Senterpartiet og representanten Meltveit Kleppa skal ha ros for at de i hvert fall framstår som ærlige og redelige og oppriktig tror på sine framlegg.

Jeg vil allikevel spørre representanten Meltveit Kleppa, siden hovedinnlegget handlet veldig mye om å gi og gi: Finner ikke Senterpartiet noen områder overhodet i offentlig forvaltning hvor det burde vært endringer, og hvor det kanskje finnes et potensial for effektivisering, et potensial for noen rasjonaliseringer, en eller annen plass? Har Senterpartiet gjort seg noen tanker rundt det?

Når nå Senterpartiet skal videreføre den type politikk overfor kommunene gjennom, som i dette tilfellet, å gi 6,1 milliarder kr, vil ikke det bare forsterke de urettferdige forskjellene i Kommune-Norge i dag? Vi ser i rapporter at de beste kommunene leverer dobbelt så gode tjenester som de kommunene som har det dårligst. Når en da viderefører inntektssystemet på den måten som Senterpartiet gjør, betyr det bare at forskjellene kommunene imellom og de tjenestene som leveres fra disse kommunene, blir enda større. I noen kommuner vil den enkelte få enda dårligere tilbud, mens kommunene i Nord-Norge som det anbefales å flytte til, vil få enda bedre tilbud. Ser ikke Senterpartiet at disse forskjellene må bort på en eller annen måte?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Når Senterpartiet føreslår til saman vel 6 milliardar kr, er det fyrst og fremst for å sikra det tilbodet som er i dag, og over 2 av desse milliardane går direkte til auka pensjonsutgifter i kommunane.

Eg er glad for at Per Sandberg er oppteken av eit godt tenestetilbod. Lat meg då minna om at det er faktisk dei minste kommunane som der kjem best ut. Då er det trist å registrera at det er dei minste kommunane Framstegspartiet vil ramma med sitt opplegg, og eg skjønar ikkje at vi kan få eit betre tilbod i Kommune-Noreg ved å ta frå dei kommunane som i dag har eit akseptabelt tilbod. Det må jo vera eit mål både å behalda det tilbodet som er i dei kommunane der dei er fornøgde, og å styrkja tilbodet i dei andre kommunane. Det klarer ikkje Framstegspartiet med sitt opplegg.

Så er det slik at vi faktisk tek på alvor at det er over 80 pst. som no i lang tid har gjennomgått sin situasjon og gjort endringar. Sjølvsagt! Senterpartiet er praktisk i sine løysingar, og det er ei mengd med senterpartifolk som har medverka til endringar på ulike felt, faktisk òg nokre som ser at geografien ligg slik til at dei tek initiativet til å slå saman kommunar. I andre kommunar ser dei i motsetning til stortingsfleirtalet at det blir ikkje ei betre omsorg eller ein betre skule ved å slå saman kommunar med lange avstandar. Ei betre omsorg og ein god skule må jo vera der som folk bur.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Signe Øye (A): Neppe i noen annen komite ser vi klarere og større forskjeller mellom Arbeiderpartiets, Senterpartiets og SVs budsjett og det budsjettet fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som sannsynligvis blir vedtatt i kveld. Dette er områder som Kristelig Folkeparti tidligere var opptatt av, kommuneøkonomi, distriktspolitikk, innvandring og arbeid. Budsjettforliket med Fremskrittspartiet viser klart at Kristelig Folkeparti har skiftet side i politikken på disse viktige områdene. Det synes vi i Arbeiderpartiet er trist.

Arbeiderpartiet vil satse på våre felles velferdsordninger og bevilger over 2 milliarder kr mer til kommunene enn regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Det er kommunene som er ansvarlig for de viktigste velferdsordningene, barnehager, skoler og eldreomsorg. Mange kommuner er i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Nær halvparten av landets kommuner har varslet at de kommer til å bruke mindre på skole neste år. Det betyr flere elever i klassene, det betyr mindre spesialundervisning, det betyr færre assistenter, det betyr mindre oppfølging av elevene. Det gir ikke en bedre skole, slik Høyre later til å tro. Det gir en dårligere skole og et dårligere tilbud til elevene.

I tillegg tvinges mange kommuner til å kutte i tilbudene til de eldre som har slitt et langt liv. Eldre sendes tidligere i seng på aldersheimen, noen får dagtilbudet sitt lagt ned, og mange må betale mer for hjemmetjenestene. Alle som rammes av disse kuttene, skal vite at det er Fremskrittspartiet som er nøkkelen til at kommunene til neste år får så trange rammer. Men det er og har alltid vært Fremskrittspartiets politikk, så det er egentlige ikke så overraskende.

Forlikspartene sier de har økt bevilgningene til kommunene. Det er riktig, men økningen på 713 mill. kr i frie inntekter ifølge Regjeringens forslag er ikke engang nok til å kompensere for de sviktende skatteinntektene i inneværende år.

Arbeidsledigheten har steget med over 20 pst. det siste året. Men selv om renten gikk ned med 0,5 pst. i går, burde den økte ledigheten bekymre alle, også regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet mener at Regjeringens politikk på dette området er for defensiv. Arbeiderpartiet vil ha en mer offensiv politikk på arbeidsmarkedsfeltet, hvor flere får tilbud om tiltak. Vi styrker også Aetat, samtidig som vi vil ha 1 700 flere arbeidsmarkedstiltak til neste år.

Regjeringens og Fremskrittspartiets politikk er å gjøre det verre for de ledige. Arbeiderpartiet sier nei til å sende tusenvis av arbeidsledige over på sosialhjelp. Vi sier nei til endringer som kan føre til at flere blir oppsagt istedenfor permittert. Vi sier nei til at de som er arbeidsledige, fratas opptil 20 000 kr i året. Alle arbeidsledige skal vite at det er Fremskrittspartiet som nå får vedtatt et budsjett som gir dem mindre å leve av til neste år.

I kveld blir det vedtatt å halvere antall kvoteflyktninger som skal få komme til Norge neste år, fra 1 500 til 750 mennesker. Om en ikke hadde visst bedre, skulle en tro at dette var noe Regjeringen måtte godta i forliket med Fremskrittspartiet, men slik er det jo ikke.

Jeg har lyst til å sitere fra trontaledebatten, der statsminister Bondevik sa følgende:

«Jeg er stolt av å lede en regjering som kjemper for dem som lider mest, for de fattige og for de forfulgte.»

Men det var faktisk regjeringen Bondevik som foreslo den drastiske reduksjonen i antall kvoteflyktninger. Overføringsflyktningene er de verst stilte av alle verdens flyktninger. Disse menneskene har flyktet fra sitt hjemland, oppholder seg midlertidig i et land, og de kan ikke reise hjem igjen. De kan heller ikke bosette seg på permanent basis i det landet de nå bor midlertidig i. Derfor må et rikt land som Norge kunne ha plass til de 1 500 årlig. Arbeiderpartiet vil opprettholde dagens kvote, for vi vil kjempe for dem som lider mest, for de aller fattigste og for de forfulgte.

Arbeiderpartiet erkjenner at vi ikke har vært gode nok i integreringsarbeidet her i landet. Derfor mener vi at vi må gjøre noe med det, både på kort og lang sikt. Men det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå gjør når de kutter i norskopplæringen på mottak, er jo det motsatte. Det vil både forsinke og fordyre integreringsprosessen.

Arbeiderpartiet er enig i at antatt grunnløse asylsøkere skal plasseres i egne mottak og få svar på søknaden sin så raskt som mulig, og gjerne innenfor tre uker. Men Arbeiderpartiet er uenig i at de som med stor sannsynlighet skal bli her i landet fordi de trenger beskyttelse, ikke skal starte med norskopplæring før de er bosatt i en kommune. Å ikke bruke tiden i mottak til å kvalifisere seg til det norske arbeidsmarkedet, er sløsing med skattebetalernes penger.

Selv om forlikspartene sparer noen millioner kroner i norskundervisning, vil budsjettene øke på andre områder:

• Det vil måtte føre til økte bevilgninger til aktiviseringstilbud for beboerne.

• Det vil måtte føre til økte kostnader med tolkebruk.

• Det kan føre til økt kriminalitet.

• Livskvalitet vil forringes og motivasjonen til å bli integrert forsvinner gradvis. Det kjenner vi til.

Å gi norskopplæring i en kortere periode til asylsøkere som med stor sannsynlighet skal bli her i landet, mens de sitter i mottak, er mye billigere og bedre for alle parter enn å måtte gi sosialhjelp eller trygd over tid når de er bosatt i en kommune.

Arbeiderpartiet vil gi 200 mill. kr mer på boligområdet. Vi mener at utfordringene i boligpolitikken står i kø. Det er over 6 200 bostedsløse i Norge. Boligprisene er høye, renten er høy, og strømprisene øker. Mange sliter med altfor høye boutgifter. Den beste måten å få boutgiftene ned på, i tillegg til å få ned renten, er å bygge flere boliger. Arbeiderpartiet mener at Husbanken skal ha så romslige rammer at det ikke bremser byggingen av nye boliger. Det er tilfellet i år, da regjeringens rammer var så knappe at Husbanken gikk tom for penger på ettersommeren og mange søknader måtte skyves over til neste år. I en slik situasjon er det ikke nok å bevilge 1 milliard kr mer til Husbanken, slik det nå blir gjort i kveld. Arbeiderpartiet mener Husbankens rammer til neste år skal være på 16 milliarder kr, men får nok ikke flertall for det. Arbeiderpartiet mener at 8 milliarder kr av rammen skal settes av til bygging av nye boliger. Regjeringen legger opp til at mesteparten skal gå til kjøp av bolig. Det er ikke en politikk for å få flere boliger inn i markedet og dermed presse prisene ned. Derimot kan det gi økt prispress.

Arbeiderpartiet mener at skal de som har det vanskelig med å komme inn på boligmarkedet, få hjelp, er det helt nødvendig å øke tilskuddene til bygging av lavinnskuddsboliger og utleieboliger. Derfor vil vi gå inn for en økning på 112 mill. kr til neste år. Boligtilskuddet er målrettet. Det vil særlig være til hjelp for dem med dårlig råd, og som har problemer med toppfinansieringen. Det kan ikke være slik at det bare er de som har foreldre, besteforeldre eller en arbeidsgiver som garanterer for toppfinansieringen, som skal få mulighet til å bo rimelig og godt.

Bostøtteordningen er et meget godt statlig virkemiddel, som gjør at alle har mulighet og råd til å bo akseptabelt. Arbeiderpartiet vil bevilge 63 mill. kr utover det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet foreslår. Vi er enig i at barnefamilier som bor i hus som ikke er husbankfinansiert, skal komme inn under bostøtteordningen. Men det er ikke nok. Det største problemet med bostøtten i dag er at taket for å få støtte er svært lavt, og mange med høye boutgifter og lav inntekt faller utenfor. Det vil Arbeiderpartiet gjøre noe med. Derfor foreslår vi å heve taket med 30 000 kr – et tak som i dag er på 148 000 kr for en enslig med barn og 161 000 kr for et par med barn. Har man en husleie på 4 000–5 000 kr pr. måned, blir det ikke mye igjen å leve av. Ved å heve dette taket vil økonomien til mange barnefamilier med høye boutgifter og lave inntekter bli mye bedre. I tillegg vil Arbeiderpartiet at bostøtten skal utbetales hver måned.

Til slutt: På kommunalkomiteens områder ser vi klart at Norge nå styres i en annen retning enn det Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker – i Høyres og Fremskrittspartiets retning, med større forskjeller mellom mennesker og mellom by og land. Det hadde vært fullt mulig å velge annerledes for Kristelig Folkeparti: mer velferd – og noe mindre skattelette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter Gitmark (H): Først et par åpenbare faktafeil: Arbeiderpartiet har også kuttet i sitt opplegg til norskopplæring for flyktninger. De har kuttet med halvdelen av det Regjeringen foreslår. Det betyr ene og alene økt byråkrati. Hvem er det som skal få da? Hvem er det som ikke får?

Så over til dem som er i mottak, og norskopplæring for dem. Det er en selvfølge at de som får ja til å få opphold i Norge, også vil få norskopplæring når de er i mottak. Noe annet vil være helt feil.

For å følge opp i leiren med faktafeil kan man gå over til Arbeiderpartiets økonomiske politikk og representanten Schjøtt-Pedersens utsagn om at Arbeiderpartiets samlede budsjettopplegg er strammere enn Regjeringens. Dette er feil. Arbeiderpartiets budsjettforslag har både høyere inntekter og høyere utgifter enn budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. På utgiftssiden er det særlig offentlig forbruk, altså summen av statens og kommunenes utgifter, som ligger høyere. Dette virker isolert sett ekspansivt. Nettoskattene, det vil altså si skatter justert for overføringer, ligger også betydelig høyere i Arbeiderpartiets forslag, som isolert sett virker kontraktivt på økonomien. En økning i skattene virker imidlertid mindre kontraktivt på økonomien enn en reduksjon i offentlig forbruk. Når man tar hensyn til dette, tilsier sammenhengen i Arbeiderpartiets budsjett at det samlet sett ikke vil gi noen svakere vekst i sysselsettingen enn det som følger av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Mitt spørsmål til representanten Signe Øye er derfor: Er Arbeiderpartiets samlede budsjettforslag virkelig strammere enn Regjeringens?

Signe Øye (A): Det er riktig at Arbeiderpartiet også har kuttet i norskopplæringen for dem som sitter i mottak – vi har nå fått en ordning som gjør at vi har egne mottak for grunnløse asylsøkere. Vi mener også at det ikke er noen grunn til at de skal få norskopplæring, fordi de etter stor sannsynlighet skal ut av landet ganske fort. Men så er det de som med stor sannsynlighet skal være her i landet. Vi mener at de trenger å starte med norskopplæring selv om de sitter i mottak, når de med stor sannsynlighet skal være her i landet. Det er også det billigste å starte med norskopplæringen mens de er i mottak. Det tror vi vil gi en mye bedre integrering. Det vil gjøre at de raskere kommer i jobb, og at de ikke må leve på sosialhjelp i store perioder når de først kommer ut i kommunene.

Arbeiderpartiet er enig med Høyre i at vi skal ha et stramt budsjett, og at vi skal forholde oss til handlingsregelen i budsjettet. Arbeiderpartiet er glad for at renten i går gikk ned med 0,5 pst. Når representanten Gitmark spør om vi har et strammere budsjett, er svaret ja, fordi vi bruker 2,2 milliarder kr mindre enn det Regjeringen bruker i sitt opplegg. Det gir et strammere budsjett. Det er ikke noen tvil om at vårt budsjett et strammere enn Regjeringens, men vi skal likevel være glad for at renten nå begynner å gå nedover.

Torbjørn Andersen (FrP): Hva skal man si om dette, da? Her var det få lyspunkter. Arbeiderpartiets Signe Øye fortsetter i velkjent stil med å svartmale. Man blir faktisk fort litt trett av å høre på dette evinnelige sorgens budskap fra Arbeiderpartiet om at alt er så forrykende galt i Kommune-Norge. Så endte det altså opp med at Fremskrittspartiet jammen fikk skylden for dette, vi som nettopp ble beskyldt for å være det partiet som bruker mest penger! For slik jeg oppfattet det, finnes det ifølge Arbeiderpartiet ingen andre løsninger for å forbedre kommunesektoren i Norge enn å bevilge mer penger.

Hvor har det blitt av den politiske kreativiteten som en gang i tidligere tider kjennetegnet Arbeiderpartiet? Vi husker også at bare for litt siden hadde Stoltenberg-regjeringen høytsvevende vyer. De snakket om å modernisere, fornye og effektivisere offentlig sektor. I dag hørte vi et arbeiderparti som overhodet ikke snakket om modernisering eller fornyelse.

Arbeiderpartiet er altså sterkt imot at den offentlige tjenesteproduksjonen skal konkurranseutsettes, slik jeg skjønte det. Utfordringsretten, som Fremskrittspartiet og regjeringspartiene anbefaler, bannlyses nærmest av Arbeiderpartiet. Er det slik at kampen for å bevare de gamle, gjenlevende offentlige velferdsmonopolene er forenlig med å ville fornye og effektivisere offentlig sektor? Jeg bare spør.

Og så vil partiet ta imot flere flyktninger. Er det ikke viktigere at vi nå bremser opp for å få kontroll over den kaotiske situasjonen vi allerede har på dette området? Det gjelder bosetting, språkopplæring, arbeidsløshet, kulturkonflikter og hva det måtte være.

Og så vil Arbeiderpartiet bruke 3 milliarder kr mer enn det Fremskrittspartiet og Regjeringen er enige om! Har i det hele tatt Arbeiderpartiet andre forslag for å forbedre og effektivisere kommunal sektor enn bare å ville bruke mer penger? Det er mitt spørsmål.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Signe Øye (A): Det virker som om Fremskrittspartiet ikke er fornøyd med budsjettavtalen i forhold til hva kommunene skal få av inntekter neste år. Det burde de absolutt være, for med Fremskrittspartiets budsjett ville de fått 3 000 milliarder kr Skal være 3 milliarder kr. mindre. Da ble det enda mer privatisering og enda mindre både dusjing og andre ting for de eldre. Men det ser det ikke ut som at Fremskrittspartiet er spesielt opptatt av.

Det er svartmaling, sier representanten Andersen. Nei, dette er ikke svartmaling, for aldri før har vi fått så mange henvendelser fra kommunene. Men det er ikke fra politikerne i kommunene, det er befolkningen i kommunene som klager. Det er foreldrene til skolebarna, det er de eldre, det er de som nå reiser seg og går i demonstrasjonstog rundt omkring i det ganske land og sier at nok er nok, nå finner vi oss ikke i dette lenger.

Det er ikke snakk om at man skal øke velferden i kommunene, det er ikke det vi snakker om, vi snakker om å ikke kutte tiltakene fullstendig, slik at dagsenteret blir borte og skolefritidsordningen blir så dyr at man ikke har råd til den. Det er det vi snakker om.

Arbeiderpartiet er for modernisering i kommunene. Det har vi drevet med bestandig, og det skal vi fortsette med. Det er klart at det finnes effektiviseringstiltak ute i kommunene, og det må vi jobbe med å få fram, men det blir ikke effektiviseringstiltak når man over natten konkurranseutsetter en masse ting, slik som Moss kommune nå gjør. De har prøvd det, de prøvde med et sykehjem her i sommer – midt i året – for da hadde de underskudd. Nå går det sykehjemmet med mange millioner kroner i underskudd. Nei, hvis vi skal effektivisere, må vi ha med oss de ansatte, og det er ikke det som nå skjer.

Karin Andersen (SV): SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen om mye i denne innstillingen, og det meste av det går på retningen. Men vi i SV må si at vi er ikke særlig imponert over den kommuneøkonomien som Arbeiderpartiet legger fram i forhold til de store oppgavene som ligger der. Jeg tror nok også at Arbeiderpartiet er på litt tynn is når de tror at deres opplegg skal sikre norskopplæring til asylsøkere i mottak etter den modellen som ble foreslått. Men jeg skal ikke si mer om det.

Jeg skal ta opp et område som jeg trodde var midt i hjerterota til Arbeiderpartiet, der jeg ikke forstår hvorfor de ikke er enig med SV. Det dreier seg om å sette tak på hva et attføringsopplegg skal koste. Jeg skjønner at man i et budsjett ikke nødvendigvis har penger til alt, men at man argumenterer imot det prinsipielt, syns jeg er vanskelig å forstå.

Dette dreier seg altså om opplegg som Aetat skal godkjenne og kontrollere, og som de ser er fornuftige i forhold til brukeren. Da kan det faktisk være at noen av de private tilbyderne som tilbyr f.eks. utdanning innen tekniske fag og IT, har dyre og gode opplegg, som gjør at den enkelte lykkes. Å være så gjerrig i utgangspunktet at dette bare skal få lov til å koste 50 000 kr, og i sum aldri mer enn 100 000 kr, må jeg si er en veldig kortsiktig innsparing hvis man kan få en funksjonshemmet over i arbeid på en slik måte. Så jeg har lyst til å utfordre Arbeiderpartiet litt på det.

Det er greit at man ikke har funnet rom for denne økningen i dette budsjettet, men hva i all verden er grunnen til at man argumenterer for at det skal være et slikt tak? Kvalitetskontrollen og sjekkingen av at private skoler ikke skal kunne sko seg helt rått på dette, ligger hos Aetat, og den kontrollen må nødvendigvis være der.

Signe Øye (A): Til representanten Andersen må jeg si at vårt kommuneopplegg inneholder ikke bare 3 milliarder kr mer enn Regjeringens opprinnelige opplegg, det er jo flere ganske vesentlige momenter i det opplegget, bl.a. sier vi noe om hvordan vi skal takle de økte pensjonsutgiftene. Jeg trodde, etter å han snakket med ganske mange kommuner, at det er den vesentlige grunnen til at man nå sliter veldig tungt ute i kommunene. Vi ber også om å få en opptrappingsplan, og der står vi sammen med SV, slik at kommunene kan få økonomi i forhold til det de har behov for. Så det er flere elementer her som gjør at man vil kunne komme mye bedre ut med vårt opplegg enn det som nå blir vedtatt. Men som vi vet, blir ingen av disse tingene vedtatt i kveld. Det vil Arbeiderpartiet beklage, og det tror jeg også SV beklager.

Når det gjelder norskopplæring, har vi omtrent halvert kuttet i forhold til Regjeringens opplegg. Vi mener at antatt grunnløse asylsøkere ikke skal få norskopplæring, fordi det er så stor sannsynlighet for at de skal sendes ut igjen. Vi mener at med vårt budsjett på det området skal vi klare å gi norskopplæring til dem som er i den kategorien at de sannsynligvis skal få bli her i landet.

Jeg tror at representanten Andersen og jeg er enige om at funksjonshemmede skal i arbeid for enhver pris, og når det gjelder taket på attføring, skal vi komme tilbake til det i 2003.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Kristian Hogsnes (H): Regjeringspartiene har i denne budsjettinnstillingen fått flertall for et stramt, men godt budsjett for Kommune-Norge. I forhold til revidert nasjonalbudsjett styrkes kommunene nå med totalt 3,6 milliarder kr. De frie inntektene utgjør over 1,2 milliarder kr av dette. Det tildekker ikke det faktum at mange norske kommuner sliter med svært stramme rammer. Dette er et stramt statsbudsjett. Da er det ikke unaturlig at også kommunesektoren, som utgjør en stadig større andel av både norsk økonomi og sysselsetting, også blir berørt av det.

Dette dreier seg ikke bare om hvor mye penger vi har å bruke. Det er like viktig hvordan vi bruker pengene. Partiene som samarbeider om dette statsbudsjettet, har det til felles at vi vil ha mest mulig velferd for hver kommunekrone. Veksten i inntekter er stor, men det er ikke det som er hovedproblemet for norske kommuner. Det er veksten i utgiftene. Det er der vi må ha fokus. Utgiftsveksten må ned. Derfor er et stramt statsbudsjett viktig for Kommune-Norge.

Får vi ned renten, redusert skatte- og avgiftspresset, sikret arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor, ja så øker også handlefriheten for kommuner i alle landsdeler. Gårsdagens rentenedsettelse på en halv prosent betyr mye for norske kommuner. Ifølge Norges Banks oppdaterte tall er den samlede kommunale gjeldsbyrde på noe rundt 120 milliarder kr. Gårsdagens rentenedsettelse øker dermed handlefriheten i norske kommuner med 600 mill. kr. At det nå spås en fortsatt rentenedgang på nyåret, vil jo kunne forsterke effekten av dette.

Kommunesektoren har en stor plass i norsk økonomi. Kommunesektoren forvalter samlede inntekter på formidable 225 milliarder kr. 25 pst. av antall sysselsatte hører hjemme i kommunesektoren. Sektoren er helt enkelt så stor at generell stramhet i budsjettet er nødt til å bety stramhet også her. Men det er grunn til å minne om at kommuneøkonomien er et resultat av prioriteringer gjennom lang tid. Vi har sett opptil flere underfinansierte statlige reformer de siste årene. Den statlige styringen har blitt stadig sterkere og den lokale handlefriheten stadig mindre. Enkelte tilfeller av overinvesteringer ser vi nok også rundt i enkelte kommuner, samt at det er manglende samsvar mellom driftsnivå og rammer.

Forklaringene er flere, men det er ikke lenger en god nok resept bare å øke de statlige overføringene. Da skyver vi bare problemet foran oss. Alle kommuner her i landet har, om de liker å høre det eller ikke, et potensial for å løse sine oppgaver med samme eller bedre kvalitet på en mindre kostnadskrevende måte enn i dag. Det handler om ny teknologi, bedre interkommunalt samarbeid, mer konkurranse, mindre fokus på hensynet til eget byråkrati og mer fokus på innbyggernes ønsker og behov. Det er forskjeller fra landsdel til landsdel, fra fylke til fylke og fra kommune til kommune. Vi må ikke være så redd for forskjellene. Mindre øremerking, en større andel med frie midler, et mer momsnøytralt system for kjøp av tjenester og mer konkurranse vil gi mye mer lokal handlefrihet. Politikk handler om å prioritere. Lokalpolitikk handler om å gjøre lokale prioriteringer. Det er ikke vi i denne salen som skal detaljstyre Kommune-Norge.

Det er ikke så lenge siden vi hørte fagre ord fra en tidligere regjering om omstilling og modernisering av offentlig sektor. Det vi hører her i dag fra samme hold, er redusert til bare å være et rop om mer penger. Når pengene i tillegg skal hentes gjennom nye skatteskjerpelser, ja så setter man bare ny fart på lønnskarusellen og jekker utgiftsnivået enda høyere. Det er ikke en god resept for bedre kommuneøkonomi.

Mange kommuner har denne tøffe budsjetthøsten vist at de tør. De tør ta omstillingen, selv om den smerter. De tør ta diskusjonen om fremtidig organisering av samarbeid med nabokommunene. De tør satse på konkurranse. De tør ta dialogen med sine innbyggere om hva som er de viktigste jobbene akkurat i den kommunen. Jeg tillater meg også i en bisetning å nevne i denne forbindelse det spesielle hensynet som må tas til de 14 kommunene i fire fylker i spørsmålet om kompensasjon for endringer av arbeidsgiveravgiften. Høyre vil her få lov til å uttrykke støtte til ønsket om at det blir tatt slike hensyn ved fordelingen av de regionale utviklingsmidlene neste år.

Helt til slutt: Det er en jobb igjen å gjøre med inntektssystemet. Det er et spennende arbeid i gang på momsfronten, og Regjeringen er godt i gang med å redusere tallet på øremerkede ordninger, senke skatter og avgifter, med å forenkle det offentlige Norge og med å gi kommunene den handlefriheten de trenger for å kunne løse de oppgavene hver kommune finner viktigst for sine innbyggere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Representanten Hogsnes er tydelegvis komen til at kommunane går harde tider i møte, sjølv om han prøver å undertrykkje synspunktet så godt han kan. Regjeringspartia og Framstegspartiet tvingar kommunane til å gjere smertelege nedskjeringar. I stor grad kjem det til å ramme eldre personar, personar som har slite eit langt liv, og som no har behov for både hjelp og omsorg. Som ein konsekvens av dårleg kommuneøkonomi kjem tilbodet til eldre til å bli mindre enn før, og kvaliteten på tilbodet kjem til å bli langt dårlegare i veldig mange kommunar. Ja, ei undersøking frå Kommunenes Sentralforbund viser at ein over heile landet får til dels store nedskjeringar i velferdstilbodet for den eldre delen av befolkninga. Ordføraren i Ålesund, Tonning, snakkar om den alvorlegaste økonomiske situasjonen for kommunen som ein har vore oppe i i hans politiske karriere. Spørsmålet mitt til representanten Hogsnes blir derfor: Uroar det Høgre at omsorga for eldre blir forringa rundt om i kommunane våre? Og spørsmål nr. 2: Gir ordføraren i Ålesund eit feil bilete av forholda i Kommune-Noreg?

Hans Kristian Hogsnes (H): Ja, som jeg var tydelig på i mitt innlegg: Dette er et stramt budsjett. Dette er meget utfordrende. Nye milliardoverføringer til kommuner og fylkeskommuner vil bare utsette den nødvendige omstilling og modernisering som burde vært gjennomført for lenge siden. Nå må vi stimulere til å finne nye løsninger. Det betyr ikke nødvendigvis en serie kommunesammenslutninger, men det betyr kanskje samarbeid langs uventede grenser om nye løsninger, også når det gjelder tilbud for eldre, som Reidar Sandal var spesielt opptatt av.

Mer fokus på innbyggernes ønsker og behov, og mindre fokus på egen organisasjon. Flere her snakker om mer handlingsrom, men tar i forslag samtidig til orde for mer øremerking og mer sentralstyring. Og som jeg var inne på i mitt innlegg: Vi har hatt noen luftige kalkyler gjennom flere år, og det har gitt stor underfinansiering av en rekke statlige reformer.

Til de to spørsmålene: Ja, vi skal alle være urolige over at situasjonen er stram. Det er utfordrende. Så får vi sammen finne de beste løsningene. Jeg tror ellers ordføreren i Ålesund klarer best selv å uttrykke hvilke bekymringer han har. Jeg deler ikke alle hans bekymringer.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Hogsnes fra Høyre sa at kommunene først og fremst har et utgiftsproblem framfor et inntektsproblem. Innlegget til representanten Hogsnes gikk det godt an å høre på. Høyre og Fremskrittspartiet er enige i flere viktige politiske saker, som f.eks. å nedlegge den unødvendige fylkeskommunen, samt å tilrettelegge for god konkurranse innen den offentlige velferdsproduksjonen, slik også Hogsnes var inne på i sitt innlegg. Og jeg tror bestemt at disse to partiene kan utrette mye sammen når det gjelder å forbedre, forenkle og effektivisere offentlig forvaltning for framtiden. For vi har så mye felles. Men på andre områder er det en del politikk som skiller oss.

La meg ta et eksempel. Det gjelder spørsmålet om økt arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området. Jeg tror det framstår som noe underlig for de fleste når man hører at Høyre fortsatt vil jobbe for økt arbeidsinnvandring av ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS-området. Høyre har sikkert fått med seg at ledigheten er økende, også blant innvandrere i Norge. Hvor lenge skal Høyre fortsette å mene at det er fornuftig å øke arbeidsinnvandringen i en tid da vi altså har økende ledighet, og spesielt blant ikke-vestlige innvandrere? Er ikke representanten Hogsnes enig i at det mest fornuftige må være først å få i jobb de ledige innvandrerne som allerede er her i landet, før man velger å åpne for en stor økning i antall ikke-vestlige arbeidsinnvandrere? Høyre har jo tidligere – jeg bare minner om det – fremmet forslag som i realiteten betyr fri innvandring til Norge. Når skal Høyre ta til fornuften på dette området?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg vil aller først få gi uttrykk for at jeg er enig med Torbjørn Andersen når han sier at det ikke er veksten i inntektene som er hovedproblemet for norske kommuner, men veksten i utgiftene.

Det er heller ikke vanskelig å si seg enig i at det helt klart er en prioritert oppgave å få ledige innvandrere, som alle andre ledige, i jobb. Det ligger i arbeidslinjen. Videre befinner det seg innenfor en rekke grupper en betydelig restarbeidsevne her i landet som det er viktig å få ut og utnytte. Jeg mener, i motsetning til Torbjørn Andersen, at Høyre har en fornuftig innvandringspolitikk, og deler altså ikke hans bekymring.

Heikki Holmås (SV): Det er én ting jeg blir litt fortvilet over i innlegget til Hogsnes, og det er når han snakker om at landet har behov for et så stramt budsjett. Men det han ikke snakker om, er at hovedgrunnen til at det er så stramt i de offentlige budsjettene, er at Regjeringen har bestemt seg for at alle oljepengene skal gå til skattelette og ingenting til bedre velferd for landets innbyggere. Men det er kanskje ikke noe det er betimelig å nevne hele tiden.

Det som var hovedpoenget mitt i replikken til Hogsnes, er det som går på Regjeringens slogan. Og Regjeringens slogan er at pengene skal hjelpe dem som trenger det mest. Så ser vi hva som skjer rundt omkring i kommunene: Når det kuttes i kommunene, er det en god del av de folkene som trenger det mest, som blir rammet av disse kuttene. Og det er jo fordi alle de som trenger det mest, bor rundt omkring i en eller annen kommune her i landet – enten det er ressurskrevende brukere, som ikke får oppfølging av assistenter, eller det er sånn som på Kongsvinger, der 750 eldre mennesker risikerer å få kutt i hjemmehjelpen sin, eller det er unger i Engerdal som kan få en reisetid på opptil to timer hver dag, eller det er sosialhjelpsmottakere i Oslo som ikke får en økning i sosialhjelpen i det hele tatt over nyttår.

Høyre påstår at de er for lokaldemokratiet, fordi det er lurt og fordi det er riktig. Likevel kutter de i lokaldemokratiets mulighet til nettopp å prioritere dem som trenger det mest. Da er mitt spørsmål til Hans Kristian Hogsnes: Skjønner ikke Høyre dette? Eller ser de ikke at den politikken de fører overfor kommunene, ikke henger på greip når det gjelder å hjelpe dem som trenger det mest? Eller mener Høyre at de som mottar sosialhjelp, de eldre som er avhengige av hjemmehjelp, og andre som nå opplever kutt, egentlig ikke trenger det mest?

Hans Kristian Hogsnes (H): Det er jo nettopp dette som preger det statsbudsjettet som vi nå har på bordet foran oss, nemlig at man innretter hjelpen til dem som trenger det mest. Tidligere har man jo vært svært flink til å snakke om hva man skulle gjøre. Denne regjeringen tør å gjøre noe for dem som trenger det mest.

Jeg synes både Høyres og Regjeringens politikk henger på greip. Det er ikke riktig, som det ble sagt, at alle oljepengene går til skattelette. Vi bruker da atskillig på andre formål også, mener jeg å kunne se av budsjettet.

Men det fritar ikke kommuner og fylker for selv lokalt å prioritere hva de synes er viktig. Det er ikke nok å skylde på at de ikke får penger nok. De har en jobb å gjøre i forhold til å prioritere skole, hvis det er det de vil, å prioritere arbeid for eldre, hvis det er det de vil. Det ansvaret kommer de ikke fra selv om representanten Heikki Holmås mener vi svikter. Det gjør vi ikke. Lokal handlefrihet vil være budskapet om kommunene skal klare oppgavene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP): Skattelette til de rike er på en måte blitt gjengangeren til den nye blokkdannelsen og kanskje den framtidige nye samarbeidsregjeringen, Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet. De har altså ikke registrert at Fremskrittspartiet har fått inn 1 milliard kr i skattelette til alle som tjener under 190 000 kr i året. Etter min mening bør noen og hver, både fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, slutte seg til og juble for den milliarden. Den vil nå dem som har minst.

Jeg registrerer også at den samme blokken ikke er så veldig opptatt av at Fremskrittspartiet har fått til mer penger til sykebehandling i forliket med regjeringspartiene. Jeg registrerer også at de samme partiene ikke er opptatt av at Fremskrittspartiet har fått fjernet at syke mennesker ikke skal få medisin på blå resept. Vi nådde ikke helt fram, men vi kom et godt stykke på vei. De som har minstepensjon, får gratis medisin, på blå resept.

Jeg registerer også at de samme partiene ikke er opptatt av at Fremskrittspartiet fikk fjernet heving av egenandelene. Jeg registrerer også at de samme partiene ikke er opptatt av at Fremskrittspartiet fikk inn 1 milliard kr til opprusting av skolebygninger. Jeg registrerer også at de samme partiene ikke er opptatt av at Fremskrittspartiet fikk stoppet at lønnsplikten til arbeidsgivere ble utvidet, slik at vi unngikk masseoppsigelser, slik at vi unngikk å få enda flere over på arbeidsledighetstrygd og dagpenger. Jeg registrerer også at de samme partiene overhodet ikke er interessert i å se at Fremskrittspartiet også fikk gjort noe med fradraget på maskiner, som sannsynligvis var med på å styrke og bevare en hel masse arbeidsplasser.

Men jeg hadde ikke forventet det heller, for disse tre partiene har nå drevet med så mye svartmaling og – unnskyld uttrykket – så mye jamring at jeg er stygt redd for at det utover vinteren vil skape store depresjoner i det ganske land. Jeg leste nettopp at mørketiden slo inn på folks humør. Men du store verden – den jamringen som vi har hørt nå i en måneds tid fra de tre partiene, tror jeg vil slå inn på utgiftene på et helsebudsjett. For blir ikke folk syke av å lytte på den type jamring, forstår ikke jeg det.

Fremskrittspartiet er vågalt også i kommunepolitikken. Men jeg er oppriktig litt lei meg for at ikke andre partier prøver å se på andre vinklinger og andre løsninger også på kommunesektoren. Jeg registrerer at alle er opptatt av at oppgavene skal løses bedre, at vi skal ha bedre tjenesteproduksjon. Jeg er for så vidt også enig i at mange kommuner har det veldig dårlig. Men som det er sagt her, skyldes det ikke inntektene. Det skyldes stort sett utgiftene. Jeg er også enig i at enkelte statlige reformer har påført kommunene ekstrautgifter som de ikke har fått betalt for. Men da er det forunderlig at ikke de samme partiene faktisk vil være med på å gi kommunene de pengene som de nødvendigvis må ha til å drive helse-, omsorgs- og skolesektoren. Det innebærer at vi er nødt til å ha et finansieringssystem hvor staten finansierer dette 100 pst., slik at vi unngår dårlig tjenesteproduksjon i kommunene, slik at det blir et jevnt, rettferdig tjenestetilbud i hele landet, uavhengig hvor man bor – ikke som i dag, der tjenestetilbudet i enkelte kommuner er helt elendig, mens det i andre er veldig godt. Men jeg er sterk i trua, og jeg er sikker på at Fremskrittspartiet også på dette området går foran og brøyter vei, og at det før eller senere vil gå et lys opp for noen andre partier om at det blir nødvendig å foreta en justering på dette området.

Det er helt riktig at Fremskrittspartiet kutter 3 milliarder kr – ikke 3 000 milliarder, som representanten Øye sa i sitt innlegg, det får da være måte på hvor mye penger kommunene har også! Men det er riktig – vi kutter 3 milliarder. Men da synes jeg også at det i rettferdighetens navn skal fokuseres litt på de områdene hvor vi gir penger til kommunene. Vi overfører umiddelbart 1,2 milliarder kr tilbake til helse- og sosialbudsjettet. Samtidig følger vi opp. Og vi tror faktisk på alle de rapportene som har kommet de siste årene, også fra Stoltenberg-regjeringen i sin tid, om at det finnes muligheter for effektivisering i kommunene. Vi tror på det, vi, i motsetning til resten av denne salen.

Jeg har håp om at begge de statsrådene som er til stede her i dag, i større grad vil fokusere på det å hente ut de gevinstene som måtte finnes innenfor offentlig sektor. For det kan ikke være slik det er i dag! Når kommunene har 225 milliarder kr, kan vi gjøre oss et forsiktig og beskjedent anslag. Det er lett å se at det kanskje kan finnes effektiviseringspotensial på la oss si 4 pst., selv om rapportene tilsier at det kanskje kan være så mye som 20 pst. Med 4 pst. har Senterpartiet også fått oppfylt sitt ønske om 6 milliarder kr disponibelt til tjenesteproduksjon i kommunene – enkelt og greit.

Men hva når disse tankene ikke går igjennom, og alle sammen, og i særdeleshet Arbeiderpartiet, som vi ser, nå har blitt museumsvoktere? Unnskyld meg, men jeg tror faktisk ikke på den agendaen som Arbeiderpartiet har. Jeg har vanskelig for å forstå at Arbeiderpartiet er opptatt av bedre tjenesteproduksjon. Men jeg forstår det når representanten Øye er veldig opptatt av å ta med seg de ansatte i omorganiseringen. Man skal være det, det er jeg helt enig i. Men poenget er at Arbeiderpartiet har en avtale med de ansatte om at det ikke skal moderniseres, at det ikke skal konkurranseutsettes. Det er de ansatte som skal bestemme det, og da blir det vanskelig å få det til.

Jeg skal være litt tilbakeholden på slutten her, men jeg har lyst til å gi ros også. Jeg synes det skal være lov til å gi ros i slike debatter. Faren er vel kanskje overhengende for at prosessen vil stoppe opp, men jeg tar likevel sjansen. Jeg vil gi juleros til statsråd Solberg når hun nå bit for bit effektuerer Fremskrittspartiets innvandringspolitikk. Jeg er fornøyd med at statsråd Solberg har dratt inn momenter som forsørgerkrav i forbindelse med familiegjenforening, fornøyd med at det nå er et flertall i Stortinget for målsettingen om at behandlingstiden for søknader skal ned til 48 timer, at vi har fått merknader om alternativ utsending av asylsøkere, at vi nå får innstramming i norskundervisning til asylsøkere som tross alt skal sendes ut av landet, at vi får krav til minimumsopplæring i norsk for å få fast oppholdstillatelse eller statsborgerskap, at vi nå også skal sjekke hvorvidt unge, enslige asylsøkere er de de gir seg ut for, at også statsråden gir uttrykk for at nå skal bistand brukes i forhold til bistandslandene for å få ut asylsøkere. Det skal statsråden ha ros for.

Men fortsatt er det store oppgaver igjen for å demme opp for den naive liberaliseringen som Bondevik har stått for siden 1997. Det er 600 pst. økning i asyltilstrømmingen siden 1997! Jeg skal ikke blande meg opp i den debatten som foregår når det gjelder enkelte asylsøknadsbehandlinger, men undersøkelser viser nå at folk blir mer og mer skeptiske, og nå må flere enn Fremskrittspartiet innse at dette kan gå riktig galt. Og nå har vi altså fått med oss KS; nå reiser Kommune-Norge seg og står sammen med Fremskrittspartiet om at må det gjøres endringer.

Jeg vil også prøve meg med noen anmodninger. Jeg vil gjerne følge opp representanten Hogsnes i forhold til de 14 kommunene som er blitt lovt kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift. Jeg anmoder statsråden om å prøve å finne muligheter for å følge opp det.

Jeg vil også rette en liten anmodning til statsråden. I avtalen i kommunalkomiteen har vi fått på plass 1,1 mill. kr til organisasjonen Human Rights Service. Som kjent er den organisasjonen under sterkt press, og det har kommet fram påstander. Fremskrittspartiet vil gjerne avvente den saken i og med at den er til behandling også i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og anmoder statsråden om å vente med eventuelle utbetalinger, i hvert fall inntil saken er avklart i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Jeg fremmer de forslag som ligger i innstillingen.

Presidenten: Representanten Sandberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Aller først vil eg anbefale representanten Sandberg å lese Arbeidarpartiets alternative budsjett, da kan det hende at han får sjå lyset han òg.

No er det slik at Framstegspartiet har sett sitt preg på dette budsjettet, men Framstegspartiet driv med dobbeltspel – både ros og ris. Eg vil minne om at i løpet av dei siste seks åra har Framstegspartiet stemt for fire statsbudsjett. Likevel prøver Framstegspartiet å fråskrive seg ansvaret for det budsjettet som dei stemmer for. No er det på tide at Framstegspartiet vedkjenner seg dette. Utan Framstegspartiets stemmer ville ikkje budsjetta ha blitt vedtekne. Framstegspartiet står for populistiske overbod som ville slått negativt ut på både rente og arbeidsløyse, og i tillegg står dei for grove angrep på fagorganiserte og andre arbeidstakarar.

Det er ei oppsiktsvekkjande utsegn i Nationen av 6. desember, der Per Sandberg er intervjua:

«Per Sandberg, Frps kommunalpolitiske talsmann, tror at kommunestyrene vil kutte ekstra hardt i år for å demonstrere mot regjeringens politikk. – Jeg frykter et partipolitisk spill, sier Sandberg.»

Det er smerteleg for ein kommunestyrerepresentant å vere med på å leggje ned eller kutte i sitt eige velferdstilbod. Trur verkeleg representanten Sandberg at kommunestyra og dei enkelte representantane har slike motiv når dei held på med sitt budsjettarbeid? Og dersom det var eit sleivspark frå representanten Sandberg si side, burde representanten beklage dette overfor dei som driv aktiv lokalpolitikk.

Per Sandberg (FrP): Det var aldeles ikke et sleivspark. Det var en oppriktig bekymring for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i de enkelte kommunestyrene rundt omkring i det ganske land nå vil bruke kommunebudsjettet for neste år i noen grad for å markere at det er flertallet som står bak statsbudsjettet for neste år, som er årsaken til at kommunene har problemer. Jeg er oppriktig bekymret for det. Og jeg er ikke bare oppriktig bekymret heller, for jeg er jo ikke annerledes i forhold til andre representanter i kommunalkomiteen enn at jeg har en viss form for interesse av hvordan budsjettene lages i de forskjellige kommunene, så jeg prøver å holde et lite øye med det. Og jeg registrerer, på tross av påstanden om at kommunene har elendig økonomi, at det fortsatt brukes penger på å beholde næringsselskap, beholde de administrative leddene, bevare mellomleddene og endatil ansette nye ledere i administrative stillinger, mens det på det samme budsjettet kuttes på skole, helse og omsorg. Da blir jeg oppriktig bekymret. Og det er beklagelig at Arbeiderpartiet ikke føler den bekymringen.

Jeg vil også si, når det fra representanten Øye tidligere i dag ble lagt fram en hel masse kutt og påstått at det er mange folk som tar kontakt, at det gjelder også undertegnede. Men det folk er opptatt av, er de partiene som sitter i kommunestyrene og kutter på helse, omsorg og skole. Og det er Arbeiderpartiet. Det er Senterpartiet. Og det er til og med SV.

Så jeg tror faktisk at det å prøve å kritisere Fremskrittspartiet, som bare sitter i konstellasjon ett sted og har påvirkning i et par andre kommuner, for at det blir kutt i eldreomsorgen og skolene i kommunene, er en drøy overdrivelse. Der tror jeg Arbeiderpartiet må ta noe av ansvaret selv.

Karin Andersen (SV): Det finnes visst nesten ikke grenser for sjølopptatthet i Fremskrittspartiet når de tror at kommunestyrerepresentanter fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skulle sitte i kommunestyrene og legge ned skoler og kutte i hjemmehjelpen fordi man vil ramme Fremskrittspartiet. Unnskyld, men det er noe av det mest useriøse jeg har hørt.

Jeg skjønner at Sandberg sjøl er litt rammet av denne depresjonen. Det er vel ingen som kan sutre og klage så bra som Fremskrittspartiet, så jeg skal ikke ta opp noen konkurranse med Fremskrittspartiet på det, men realiteten er faktisk at gamle og sjuke nå får svi for kommuneopplegget. Og det har Fremskrittspartiet ansvaret for.

Når vi ikke skamroser Fremskrittspartiet for opplegget, er det fordi vår kommuneøkonomi er bedre, vår skattelette til dem med minst inntekt er bedre, vi fjerner alle egenandelene, og vi har til og med de samme avskrivningene på maskinene som Fremskrittspartiet nevnte. Så her hadde det vært mulig å få til et langt bedre opplegg med et samarbeid med oss.

Så til en konkret sak som Fremskrittspartiet før har vært enig med SV om, men der de nå har sviktet. Og det gjør de når de har mulighet til innflytelse. Det gjelder de særlig ressurskrevende brukerne i kommunesektoren. Det er de mest funksjonshemmede som må ha hjelp til absolutt alt døgnet rundt. Fremskrittspartiet og SV har før ment at de bør ha en statlig toppfinansiering, en stykkprismodell på alle utgifter over 600 000 kr, slik at de ikke er prisgitt en eventuell kommunal fattigdom eller prioritering fra det ene året til det andre. Jeg har ikke særlig sympati med Fremskrittspartiet når de står her og sutrer fordi de ikke får ros, når de i en sånn prioritering ikke greier å verge dem som overhodet ikke har noen mulighet til å påvirke sin egen situasjon.

Per Sandberg (FrP): Jeg tror ikke jeg trenger noe sympati. Jeg er heller ikke ute etter ros, i hvert fall ikke fra Sosialistisk Venstreparti. Hadde jeg fått det, ville jeg blitt bekymret. Så kan jeg også slå fast at mitt humør er godt, og det er oppadgående, for det nærmer seg jul, en skal ha ferie, spise god mat og være sammen med familien.

Så til ressurskrevende brukere. Representanten Andersen vet meget godt at Fremskrittspartiet har en avtale med regjeringspartiene når det gjelder kommuneproposisjonen for 2003. Fremskrittspartiet er, i motsetning til noen andre, veldig opptatt av å holde avtaler. Nå er det slik at det blir mer ressurser til ressurskrevende brukere neste år. Det ligger også i avtalen på kommuneproposisjonen. Det ligger også inne der at det skal en ny finansieringsmodell på plass fra 2004. Så vi følger opp de avtaler og det ansvar vi har tatt på oss.

Så sier representanten Andersen at en rekke områder som vi fikk gjennomslag på, hadde de også på sitt budsjett, og at det kunne ha blitt et bedre opplegg med f.eks. SV i den rollen. Men poenget er at da måtte det ha rammet noen andre, bl.a. gjennom høyere skatter og avgifter – mest trolig. Og det må alle i hop innse at det vil ikke Fremskrittspartiet være med på.

Men så tilbake til kommunene. Vi fikk faktisk oppfylt avtalen vi hadde om kommuneproposisjonen for 2003 ved at det ble en million ekstra til kommunene i forliket. Vi prøvde endatil å få alle pengene over på primærkommunene, fordi det er der helse, omsorg og skole skal leveres. Det fikk vi ikke fullt ut, men vi fikk i hvert fall flyttet 40 mill. kr fra fylkeskommunene og over til primærkommunene – og det er vi fornøyd med – til eldreomsorg, skole og helse.

Ivar Østberg (KrF): Representanten Sandberg sa i sted at han gjerne ville gi ros. Jeg ønsker å gi honnør for vilje til samarbeid, for vilje til å inngå avtaler og for vilje til å holde dem. Per Sandberg pekte i sitt innlegg på en rekke ting som ifølge ham har forbedret budsjettet – og langt på vei er jeg enig.

Fremskrittspartiet har gjennom sitt alternative budsjett vist at de er villige til positiv forskjellsbehandling. De foreslår i sitt budsjett at skjermede tiltak for yrkeshemmede skal få en investeringsøkning på 50 mill. kr. Gjennom avtalen har de vært med på å rette opp urettferdighet i forhold til Nord-Trøndelag og Østfold. Forrige replikkrunde viste at de gjennom avtalen om kommuneproposisjonen har vært med på å øke bevilgningene til særlig ressurskrevende brukere med 50 mill. kr, slik at økningen har gått fra ca. 350 mill. kr da vi begynte med dette, til 650 mill. kr i inneværende år – altså en betydelig økning.

Det er derfor med stor forbauselse at jeg i det alternative budsjettet finner kr 0 til nasjonale minoriteter, ca. en halvering for Sametinget, Kompetansesenter for urfolks rettigheter kr 0, og kutt for Senter mot etnisk diskriminering, nettopp med den begrunnelse at man er imot positiv forskjellsbehandling. Hvordan kan man være for en positiv forskjellsbehandling på ett område men ikke på et annet? Hvordan holder dette i forhold til internasjonale avtaler som Norge er forpliktet på?

Per Sandberg (FrP): Hvis det er slik å forstå at positive tiltak går under kategorien der man bevilger penger til svake grupper, ser jeg en stor forskjell på det og eventuelt å gå inn for tiltak og bevilge midler til friske og oppegående mennesker som i full grad kan delta på alle felles arenaer som finnes i det ganske land.

Det er her Fremskrittspartiet igjen er litt vågalt og tør stå på at hvis vi skal få til et fellesskap som skal virke, hvis vi skal ha et samfunn i harmoni, uten konflikter, er det viktig at alle innbyggerne og aktørene i dette landet deltar på de samme arenaene, ikke at hver enkelt samfunnsgruppe skal bygge seg egne arenaer å spille på, og da på en måte stå i konflikt med andre grupper. Jeg har mye mer tro på at om de forskjellige innvandrergruppene – om en kaller det minoriteter, om en kaller det nye landsmenn – kan stå i fellesskap på de arenaer som frivillige organisasjoner har bygd opp over lang tid i Norge, ville det styrke integreringsarbeidet vesentlig i forhold til det å drive med positive tiltak som skiller gruppene. For det er det som skjer om man øremerker midler til enkelte grupperinger i dette landet. Det blir det ikke integrering av, da blir det bare et skille. Det er Fremskrittspartiet opptatt av ikke skal skje, for da får vi konflikter. Men Fremskrittspartiet vil sannsynligvis også her i lang, lang tid bli stående alene, inntil situasjonen i det ganske land blir av en slik karakter at vi er nødt til å gjøre noen grep.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV): SV vil føre en politikk som går i en annen retning enn det Regjeringen og Fremskrittspartiet vil.

Vi vil ha et samfunn der kunnskap og kompetanse er den viktigste strategien for å sikre økonomi både for den enkelte og for samfunnet. Vi vil ha en miljøsatsing der vi tar globalt ansvar og gir lokale muligheter for folk til å oppføre seg miljøvennlig, f.eks. ved å satse på kollektivtrafikken. Vi vil ha et arbeidsliv som ikke tar helsa fra folk og gjør dem syke. Det skal være plass til flere med dårlig helse og flere funksjonshemmede i arbeidsmarkedet. Og vi skal ikke straffe folk økonomisk fordi de er syke.

SV vil utjamne forskjeller og avskaffe fattigdommen. Politikk på alle områder må innrettes slik at det ikke skapes store ulikheter og fattigdom, for fattigdom er uakseptabelt og gjør at samfunnet blir dårligere å leve i for alle sammen. Vi vil også at offentlig sektor skal innrettes på samarbeid, og ikke på konkurranse med hverandre. Hvis vi skal få til dette, kreves det politisk styring, og at storting og regjering tar et større ansvar for resultatet i praksis. Når kartet ikke stemmer med terrenget, når vi ser at det vi gjør på papiret, blir noe annet i virkeligheten, må vi altså justere kartet fordi det er terrenget som stemmer.

Problemet i Kommune-Norge i dag er jo ikke at alt er helsvart og fryktelig dårlig. Problemet er at mye hangler og går, og at mye av det som er bra nå, vil oppleve kutt og bli borte. Og da er vi ved kjernen her, for dette dreier seg om standardforskjellen mellom det de fleste har privat, og det vi nå kan tilby av standard på offentlige fellesgoder. Folk opplever at de ikke holder mål, og de mister tilliten. Vi mener altså at vi ikke kan stille opp med en umoderne offentlig sektor. Vi vil ha en moderne skole som er så god og mangfoldig at alle har lyst til å ha barna sine der. En skole som ikke er bra nok for mine barn, er ikke bra nok for noen. Vi vil ha en omsorg som gjør at funksjonshemmede, eldre og syke er trygge, at de har mulighet til å stå opp når de vil, gå på do når de må, dusje når de sjøl føler behov for det, og de skal ha en kvalitet vi er bekjent av, og som vi sjøl ville finne oss i hvis det gjaldt oss. Vi vil ha et moderne samfunn som tilbyr barnehageplass den dagen du trenger det, til en pris du kan betale.

Hva i all verden er det som er så moderne med en skole der vi må gå tilbake igjen til slik det var på 1960-tallet, med bare store klasser der alle skal sitte samtidig, lære akkurat det samme samtidig og på samme måte, der man kutter tilpasset opplæring og det ikke er én krone til å komme seg ut og besøke bedriftene i kommunen.

Og så er det slik at forfall smitter. Hvis vi vanskjøtter bygg og ikke tilbyr opplæring i moderne datateknologi, så gir vi én beskjed til barna, og det er at dette er ikke viktig. Men SV synes at skolen er viktig. Nå blir den skolen mindre relevant både for elever og for foreldre, og det kan da umulig være meningen. For vi godtar ikke at ikke fellesskolen skal være god og holde det den lover.

Fattige barn, nedslitte skoler og folk uten tak over hodet har ingenting i et moderne velferdssamfunn å gjøre. I et moderne velferdssamfunn finnes det også gode og gratis fritids- og kulturaktiviteter der ingen barn blir ekskludert fordi de ikke har råd til å delta. Vi vil satse steinhardt på løsninger som ikke ekskluderer. Regjeringen og Fremskrittspartiet vil øke forskjellen og reparere de grelleste utslagene med behovsprøvede ordninger, der det å være moderne på en måte blir synonymt med å bruke mest mulig penger på seg sjøl, og minst mulig penger på andre – putt hjertet i lommeboka og la det stå til.

SV ønsker ikke privatisering og konkurranseutsetting av tjenester. I forbindelse med den streiken som nå er, har vi fått meldinger fra Helsetilsynet der de viser med all tydelighet hva det er privatisering fører til. Det fører til at man har et lønnsnivå som ligger langt under det det offentlige kan tilby. For hva skulle de ellers konkurrere på? Det fører til at anbudene er så lave at de ikke overhodet kan ha nok stillinger, slik at de ved sykdom og i vanlige helgevakter er så tynt bemannet at det går ut over liv og helse. Flere kommuner i prosessen har ikke engang vært klar over at de har ansvaret for driften i de private institusjonene. Ansvarsfraskrivingen, nivået på lønn og bemanning forteller jo sitt om hvorfor det lønner seg å konkurranseutsette. Og det er oppskriften. Jeg må si at det er SV rykende uenig i. Her skal altså tusenvis av underbetalte damer slite helsa av seg for å gi gamle folk et minimum av omsorg og pleie, fordi regjeringspartiene og Fremskrittspartiet synes det er viktigere med skattelette. Ja, vi betakker oss.

SV har også i mange år foreslått en spesiell ordning for ressurskrevende brukere av kommunale helsetjenester. Vi ønsker å løfte dem ut av rammene og legge dette over på en spesiell tilskuddspost. De skal ikke behovsprøves fra år til år. Nå har ministeren, uten et ord til Stortinget, krevd en økt egenandel på opptil 700 000 kr for kommunene, og det betyr etter mitt regnestykke at kommunesektoren bare på denne ene lille regneoperasjonen har fått en ekstrautgift på en halv milliard.

Så til hvordan det ellers står til i kommunene, og eksemplene er mange. I Engerdal, f.eks., må de stenge rådhuset, låse døra, og likevel har de ikke penger nok. Eller de må stenge to barneskoler, hvorav den ene er en samisk skole, og barna må busse i timevis. Det hjelper ikke med frihet til å disponere midlene friere hvis det ikke er noen å samordne seg med i mils omkrets. Og da sier ministeren, når hun blir konfrontert med det, at ifølge indikatoren har de penger nok. Men det er altså ikke indikatoren vi snakker om, vi snakker om levende barn, som skal ha et skoletilbud. Og hvis kartet ikke stemmer med terrenget, så er det antakeligvis terrenget som er riktig. Så kan en jo spørre: Jeg har fått en artikkel inn på bordet mitt i dag. Der står det at det blir jul i Gulen likevel – Gulen er en tilsvarende kommune. De har nå ekstraordinært fått 7,5 mill. kr av ministeren. Vi unner dem de pengene av hele vårt hjerte. Men hva i all verden er det som er forskjellen på disse kommunene? Det fins ikke forskjell på dem. Det er samme problemstillingen. Men her sitter man altså og gir til noen og ikke til andre. Jeg har en mistanke om hvorfor det skjer, men jeg vil velge å la ministeren svare for det først.

Så til arbeidsmarkedet. SV ønsker et arbeidsliv som ikke skal ta helsa fra folk. Vi vil at flest mulig skal være i arbeid, og da må vi tåle at noen blir sjuke i blant. Vi må også tåle at noen må ha små stillinger, og at det går an å kombinere arbeid og trygd uten at en mister noe av trygda. Statistisk sentralbyrå og departementet viser at det lønner seg å ha folk på tiltak, da kommer de lettere i jobb.

Hva er da klokskapen i at ikke flere skal få den hjelpen, slik at de kommer ut i arbeidsmarkedet raskt? Og hva er klokskapen i å gå løs på dagpengene til de arbeidsløse for at de skal arbeide mer? På den andre siden er skattehullene så store som kratre for dem med mye penger. De kan tjene millioner skattefritt på utbytte av aksjer uten å ha gjort det skapte grann. Men de fattige må få så lite som mulig, for de vil nemlig bare arbeide hvis de blir fattige nok, mens det visstnok er helt motsatt for de rike, etter denne regjeringens logikk. De rike vil bare arbeide hvis de blir rike nok. Dette er vi meget uenige i.

Så til slutt: Det er snart jul. Det var det for 2000 år siden også, og da som nå var det ikke plass i herberget til alle. Da som nå var det noen som ikke fikk tak over hodet. Slik er det altså i rike Norge i år 2002. Det er 6 200 mennesker registrert bostedsløse i Norge. Det er få ting som gjør meg så opprørt som det, det er få ting som smaker så lite av velstand og rikdom som det. Dette er mennesker som aldri, aldri vil kunne skaffe seg den millionen det er i egenandel for å kunne kjøpe seg en bolig sjøl. De vil aldri få lån. Dette vil være slik helt til vi greier å skaffe dem et sted å bo med rimelig husleie. Da har de en mulighet til sjøl å reise seg opp og stå på egne bein hvis de får seg en jobb. Det kan altså bare løses politisk, og det kan løses politisk fordi det er en fysisk ting. En bolig kan vedtas, den kan bygges.

Dette synes jeg er noe av den største skammen i Velstands-Norge.

Presidenten: Igjen er presidenten litt usikker på om det er forslag som skal tas opp.

Karin Andersen (SV): Så vidt jeg er kjent med, er alle forslag vi er medforslagsstillere til, tatt opp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Eg er einig i mange av dei synspunkta som representanten Karin Andersen kom inn på i innlegget sitt. Og dersom vi les innstillinga frå kommunalkomiteen, ser vi at SV, Senterpartiet og Arbeidarpartiet har mange felles oppfatningar om viktige område i politikken. Det gjeld kommunane sine forpliktingar med omsyn til velferdsoppgåver, det gjeld konkurranseutsetjing, det gjeld distrikts- og regionalpolitikken, og det gjeld arbeidsmarknadspolitikken, for å nemne fire viktige felt.

Eg er klårt tilfreds med at samarbeidsklimaet mellom dei tre opposisjonspartia er godt, og dette er særleg viktig i ei tid då landet har ei regjering med ein markert Høgre-profil. Dette politiske vennskapsforholdet lovar godt for tida som kjem.

Eg konstaterer likevel at SV ikkje står i lag med Arbeidarpartiet og Senterpartiet i delar av bustadpolitikken. SV går imot forslaget om å auke bustøtta med 63 mill. kr, noko som vil heve inntektstaket for å ta imot bustøtte med 30 000 kr. SV går også imot forslaget om å løyve 112 mill. kr til auke i bustadtilskotet for å sikre utbygging av utleigebustader eller låginnskotsbustader. Spørsmålet mitt til representanten Andersen blir derfor: Kvifor kan ikkje SV støtte dei nemnde forslaga, som vil gi ein meir rettferdig bustadpolitikk?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Jeg deler representanten Sandbergs Se senere korrigering, side 1185synspunkt på at det er viktig at vi nå har et godt samarbeidsklima for å få til et alternativ. Det er kjempeviktig. Men samtidig er jeg også opptatt av at vi i den – man kan si – vennskapeligheten som oppstår i det, ikke glemmer hva det er vi holder på med, altså at vi må slåss for de politiske sakene vi er opptatt av. Jeg tror at politikken og dem vi er her for, er best tjent med at vi er tydelige på det, hver for oss også.

Så til boligpolitikken. Vi er ikke imot å øke bostøtten, som Arbeiderpartiet har foreslått, men vi har disponert våre penger på en litt annen måte i vårt budsjett enn det Arbeiderpartiet har gjort. Og det er nok ikke riktig at vi ikke er med på å øke boligtilskuddet. Tvert imot er vår satsing på boligtilskuddet langt større enn Arbeiderpartiets, og det sier litt om vår innretning på det. For vi har vært mer opptatt av å få opp volumet av billige utleieboliger og på boligbyggingen generelt enn det Arbeiderpartiet har vært, fordi vi mener at ubalansen i markedet mellom tilbud og etterspørsel er så stor at det er nødvendig å få en enda høyere fart på boligbyggingen. Ikke minst kan man jo også bruke boligtilskuddet til å kjøpe eksisterende bolig til dem som trenger det. Og det er veldig viktig – hvis jeg kan fortsette litt på det jeg snakket om i stad – for det dreier seg om de bostedsløse. Regjeringen har riktignok lagt inn 80 mill. kr i budsjettet sitt for å hjelpe folk som har problemer med å bo. Men de må jo først ha et sted å bo da, før de skal kunne øve seg i det og få hjelp. Det har vært vår hovedprioritet da vi satte opp vårt budsjett. Så tror jeg vi skal finne en fornuftig fordeling på det etter hvert, men takten i boligbyggingen må altså vesentlig opp.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Andersen fra SV er en engasjert politiker, men står etter mitt syn for gammeldagse politiske løsninger som ville gjøre det vanskelig for henne å realisere sine egne politiske mål. Det beste man kanskje kan si om SV, er at de har gode målsettinger som vi alle kan være enige om. Men partiet står altså for en politikk der stadig høyere skatter og avgifter og mer offentlig byråkrati og styring skal løse alle problemer som samfunnet har.

Fremskrittspartiet er sterkt uenig i dette. SVs største problem er at de er mest opptatt av å skattlegge og omfordele goder, framfor å tilrettelegge for arbeidsplasser og reell verdiskaping. Når de nå skal ta 8,5 milliarder kr i økte skatter og avgifter for å lage en enda større offentlig sektor, må jeg si at vi har jo en så stor offentlig sektor fra før, og det er mange som mener at den må slankes, men her har vi et parti som vil utvide en fra før stor offentlig sektor til en enda større.

Vi vet også at et oppegående næringsliv som grunnlag for gode arbeidsplasser er det viktigste fundamentet for velferdsstatens eksistens. Hvor er det SV sender regningen sin på 8,5 milliarder kr ekstra til kommunene? Hvilke bedrifter eller arbeidsplasser er det som skal få økte skatter og stå i fare for å bli nedlagt for å finansiere SVs store offentlige pengeforbruk? Og hva vil 8,5 milliarder kr i økt offentlig forbruk bety for kronekurs og rente dersom de skal brukes til økt offentlig etterspørsel etter f.eks. arbeidskraft og tjenester? Har man i SV i det hele tatt foretatt noen beregninger av hvor inflasjonsdrivende en slik oppblåsing av offentlig økonomi kan være?

Karin Andersen (SV): Jeg har vel egentlig ingen forventninger om at Fremskrittspartiet skal ha gått inn i vårt helhetlige opplegg og sett på det noe særlig nøye. Men det er slik at vårt opplegg har store skattelettelser i bunnen for folk med lave inntekter. Vi har nullet ut alle de økningene på egenandeler – som jo er en skatt på sykdom, eller en avgift på det å være syk – som Fremskrittspartiet nå har gått inn for. Vi har riktignok økt skatten for dem som tjener mest. Det er mulig at Fremskrittspartiet mener at det er de som tjener mest, og som har utbytte fra aksjer på flere millioner kroner, som trenger pengene mest. Men det mener altså ikke SV. Jeg greier ikke å få noen følelse for at millionærene lider. Jeg er mye mer opptatt av skolen, mye mer opptatt av at gamle folk skal slippe å ligge uten hjelp i timevis, mye mer opptatt av at vi får en kollektivtrafikk som gjør at folk kan få tatt seg att og fram på jobben på et fornuftig vis, og veldig mye mer opptatt av å skaffe boliger til folk, slik at folk kan ha et reelt valg, sjøl ta fornuftige valg, velge en rimeligere bolig så de kan klare sine utgifter sjøl.

Så det er klart at vi har et helhetlig opplegg. I tillegg til det har vårt skatteopplegg også noen skjerpelser i forhold til næringslivet. Det er helt riktig. Og det meste av det går i miljøpolitikkens retning – det er grønne skatter, som vi mener er riktig, fordi det vil dreie næringslivet vårt over i en miljøvennlig og framtidsrettet retning. Et gammeldags næringsliv som forurenser, er overhodet ikke moderne eller har framtida for seg. Så skattepolitikken blir nok ikke SV og Fremskrittspartiet enige om.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Millionar i skattefritt utbytte, seier SV, og veit at det er tøys. SV veit at aksjeutbytte har 28 pst. skatt, som anna kapitalinntekt, som den skatten ein har når ein får rente i banken.

SV løyver milliardar på milliardar til alle gode formål, og SV er oppteke av arbeid til alle. Samtidig har SV ingen sans for å hjelpa det næringslivet som skaffar inntekt til landet og skaffar arbeid til folk flest. Tvert om, dobbel skatt og auka skatt er typisk for SV, og 7 milliardar kr i skjerpingar i skatten er det i dette budsjettet, og det sjølv i ei tid då forverra konkurransevilkår gjer at næringslivet i bygd og by i urovekkjande grad legg ned eller flyttar ut. Dette er ei nedleggingspakke for vårt næringsliv.

Trur SV at vi kan leva av å klippa kvarandre, eller av å driva eldreomsorg for den saks skyld? Trur SV at bedriftene nærmast uansett vil sørgja for arbeid til folk, eller skal alle ideelt sett jobba i offentleg sektor? Korleis skal vi finansiera det? Dette heng ikkje saman – sorry!

Det er mykje som skal finansierast, men ikkje eingong ei grense for kva attføringstiltak skal kosta, vil SV setja. SV meiner visst at det nærmast er uansvarleg å setja tak på attføringskostnader på 50 000 kr. Av vel 90 000 som fekk eit attføringsløp i 2001, var det berre 1 800 som ville bli ramma av dette 50 000-kronerstaket. Ser ikkje SV at tilboda kan verta vel dyre, og at vi kan hjelpa fleire? Sjølv om det er 1 800 det dreiar seg om denne gongen, er dei som verkeleg treng meir pengar, faktisk også skjerma. Men ser ikkje SV at vi treng å skaffa fleire ein jobb og ei framtid, ved å hindra dyre tilbod i å ha sugerør i statskassa?

Karin Andersen (SV): Først vil jeg be om unnskyldning for at jeg i stad kalte representanten Sandal for Sandberg. Det var ikke meningen.

Så til representanten Apelthun Sæle. Det var veldig mye å ta fatt i i det innlegget. Men SVs helhetlige politikk er en politikk for at vi skal bli mindre oljeavhengige, en politikk med satsing på grønne næringer framover, en skattepolitikk som premierer miljøvennlig virksomhet framfor annen virksomhet, vi har en utdannings- og forskningsstrategi som er den eneste fornuftige strategien hvis vi skal lykkes i framtida og ha noe å leve av. Vi kan ikke leve av å verne redere og alle dem som tjener godt i dag.

Når det gjelder det at aksjeutbytte er skattefritt: Ja, på mottakers hånd er det skattefritt. I bedriften er det beskattet med 28 pst. For arbeidstakere skatter man altså først arbeidsgiveravgift, og etterpå betaler arbeidstakerne skatt av det. Vi ønsker bare det samme rettferdige system, slik at en krone man tjener på ærlig arbeid, skal skattes likt med en krone man tjener på å flytte papir. Det er ikke slik at alle de pengene enkelte tar ut i aksjeutbytte, nødvendigvis puttes inn i verdiskapende arbeid. Det vet vi ingenting om. Vi aner ikke hva som skjer med de pengene.

Her er det snakk om å prioritere det vi mener er viktigst. Og jeg må si at jeg er ganske sjokkert når Kristelig Folkeparti mener at det er viktigere å gi skattefritt aksjeutbytte på millioner av kroner til folk som har høye inntekter fra før, framfor å skaffe tak over hodet, det mest elementære for folk i kalde Norge, der vi vet at folk ikke har det. Jeg synes at det er en stor skam!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Så er det ganske klart: Skattefritt aksjeutbytte finst ikkje.

Budsjettet for 2003 har eit hovudfokus, stramt nok til at renta skulle gå ned, og det har lukkast. Det er svært viktig for konkurranseutsett industri, for syssetsetjing, for optimisme, for deg og meg og alle som har lånt pengar til hus og heim – og ikkje minst for Kommune-Noreg. Kvar halve prosent betyr 600 mill. kr betre kommuneøkonomi, er det sagt, og det er god grunn til å forventa at renta skal gå ytterlegare ned.

Regjeringa og fleirtalet i Stortinget har gjort sin del av jobben, og det er vi fornøgde med. Det betyr ikkje at Kristeleg Folkeparti ikkje har forståing for den tøffe verkelegheita som mange kommunar opplever. Men det er faktisk ein kraftig auke i kommunebudsjettet. Heile 3,6 milliardar kr meir til kommunane har det vorte plass til, og Regjeringa har prioritert kommuneøkonomien. Men kostnadsveksten er formidabel når barnehagepersonell får ein lønsvekst på heile 11 pst. Eg misunner ingen lønsveksten, men slik det er i min kommune, vert det nesten umogleg å følgja opp. Det er ei svært viktig oppgåve for Regjeringa, saman med partane i næringslivet, å bryta den løns- og prisspiralen som vi er inne i, og som vi ikkje har produktivitetsvekst nok til å forsvara.

Det er mange positive element i Regjeringa sitt budsjett og i forliket med Framstegspartiet. 3,6 milliardar kr meir til kommunane kan vera ei gladmelding til nokon kvar. Eg får no tilbakemeldingar frå budsjettmøte med lykkeleg slutt. Skulen er faktisk tryggja og eldreomsorga likeså. At næringslivet får betre vilkår, er også positivt. Det er viktig i dagens tøffe verkelegheit. At 2 milliardar kr kan brukast til oppussing av skular, og at Husbanken har historisk høg låneramme på 14,5 milliardar kr, er også positivt. Dette er eit budsjett som Kristeleg Folkeparti kan leva med. Vi er faktisk også stolte av det på mange område. Sjølv skatteletta er vi stolte over å få til. Det er berre positivt at alle som no sløyfar den varsla kjøpefesten, kan gje gåver skattefritt til det frivillige Noreg – heile 6 000 kr i 2003. Då får ein rentabilitet. Ingen stader ynglar kronene meir effektivt enn når dei frivillige organisasjonane tar hand om dei, til hjelp for dei som treng det.

Storbytilskotet vert vidareført. Neste år får vi også på plass ei toppfinansieringsordning for tunge brukarar. I år er skjønsmidlane til dette formålet over 600 mill. kr.

Så ein liten inkurie: 14 kommunar fekk høgare arbeidsgjevaravgift etter EFTA-dommen for eit par år sidan. Stortinget har vedteke at desse i tre år skulle få ein kompensasjon for dette. I fjor vart den kompensasjonen sett til 20 mill. kr, og i år, det siste året i kompensasjonsperioden, er han ikkje på plass. Det burde han ha vore, etter Kristeleg Folkeparti si meining. Eg vil be om at statsråden gjer dei nødvendige omdisponeringane for at Stortingets tidlegare vedtak skal verta halde ved lag.

Regjeringa har ein aktiv distriktspolitikk. Det viktigaste for Distrikts-Noreg er definitivt gode rammevilkår for næringslivet, ikkje minst den konkurranseutsette delen, som held til nettopp i distrikta. Både næringsretta skattelette, rente og eit enklare Noreg er svært viktig for at Distrikts-Noreg skal trivast og halda fram med å senda overskotet sitt til dei meir sentrale delane av landet. Og sjølv om det kunne ha vore ønskjeleg med meir offentlege midlar til distriktstiltak, dreier distriktspolitikken seg om meir enn det.

Regjeringa gjennomfører no ei reform som gjev fylkeskommunane råderett over dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla. Det trur vi får positiv effekt. Den som har skoen på, veit nemleg best kvar han trykkjer. Det er ei modernisering som eg trur vil mobilisera utvikling og vekst. Denne regjeringa har også flytta statlege arbeidsplasser ut av Oslogryta i ein grad som ingen før har forsøkt. Det er bra.

Dette budsjettet er eit lyft for Husbanken. Handlingsplanen for eldreomsorga er no utvida til å omfatta 38 400 einingar. Det er 14 000 fleire enn det som var utgangspunktet, og heile 3 000 av desse skal byggjast neste år.

Eg må til slutt nemna at det i budsjettavtalen mellom Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti er eit punkt som handlar om Human Rights Service. Etter at avtalen var inngått, er vi gjorde kjende med at kontroll- og konstitusjonskomiteen har bede om ei orientering frå Barne- og familiedepartementet vedrørande organisasjonen. Vi forventar, naturleg nok, at kommunalministeren avventar forslaget vårt til saka er avklart i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Signe Øye (A): Først vil jeg be om å få ta opp Arbeiderpartiets forslag nr. 1. Jeg glemte det i stad.

Nå tvinger Regjeringen kommunene til å gjennomføre smertefulle kutt som rammer eldre. I mange kommuner går dette ut over dem som har slitt et langt liv, og har behov for hjelp. Med kommunalministeren i spissen har Regjeringen, inklusiv Fremskrittspartiet, bestilt kutt i hjemmehjelpstjenester, og de har bestilt dårligere tilbud til aldershjemmene. En undersøkelse som KS har gjennomført, viser at kommuner over hele landet blir tvunget til å kutte i tilbudet til de eldre. I Ullensaker reduseres aktivitetstilbudet for de eldre. I Moss må innbyggerne selv betale for kremasjon. Kommunene har ikke lenger råd til dette. På Ringerike, i Larvik og i Kragerø bygges sykehjemmene ned. Eksemplene er mange. Mange eldre rundt om er utrygge for det omsorgstilbudet som kommunen gir. De merkeligste forslag kommer fra mange fortvilte politikere, ikke minst politikere fra Kristelig Folkeparti. Men da er det verdt å merke seg at representanten Hogsnes fra Høyre i sitt innlegg sa at det er bare å prioritere. De trenger ikke å kutte. Er representanten Apelthun Sæle enig i at det er så enkelt?

Regjeringen har gjennom sitt forslag til statsbudsjett foreslått en rekke kutt som rammer urettferdig. Regjeringen har bl.a. tatt bort gravferdsstøtten, og Regjeringen har gjort medisinene dyrere for eldre og uføre. Det hadde vært mulig for Kristelig Folkeparti å velge annerledes – mer velferd og noe mindre skattelettelse. En som Anita Apelthun Sæle kjenner, er ordføreren i Marker, og han sier at skal vi bare sitte i regjering for å støtte Høyre, er det en grense for hvor mye smerte vi kan tåle. Er representanten Apelthun Sæle enig i det?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Ja, det er ein god del signal frå Kommune-Noreg som går på kutt i budsjetta, og med den prisveksten som har vore, er det dessverre ikkje til å unngå. Det er også moglegheiter for omlegging, for modernisering og for betre bruk av dei midlane som faktisk finst, på ein slik måte at eg trur at dei aller fleste kan skjerma dei viktigaste områda.

Det som var viktig for Regjeringa, var å bryta den løns- og prisspiralen som øydelegg ikkje berre for bedrifter og konkurranseutsette næringar, deg og meg, men kanskje aller mest for Kommune-Noreg. Vi hadde fokus på å få ned renta, og no har vi altså lukkast. Det hjelper kommuneøkonomien. I forgårs – eller var det i går – fekk vi eit lyft i kommuneøkonomien på 600 mill. kr, og det er vesentleg. Får vi fleire slik lyft, skal det noko til at ei løyving i milliardklassen kan erstatta det som kan gjera at kostnadsveksten vert mindre. Det er vårt fokus, det er vårt ynske, og det er vår politikk.

Det finst også gode eksempel, og det vil eg gjerne understreka. Eg har fått nokre av dei i dag. Ein klarte det likevel, ein har klart å leggja om drifta på ein måte som er til det betre for både skule, helse og økonomi.

Og så tok representanten fram gravferdsstøtta. Dette budsjettet har ein veldig stor grad av spissing mot dei som treng det mest. Eg har sjølv vore i den situasjonen at familien har fått gravferdsstøtte. Men det trong vi ikkje. Men eg veit om mange som treng denne støtta, for ei gravferd kostar mykje meir enn 4 000 kr. Dei som treng meir, dei vil no få det.

Per Sandberg (FrP): Representanten Apelthun Sæle er en sterk forkjemper for fylkeskommunen – i hennes tilfelle Hordaland.

Jeg registrerer at representanten i sitt innlegg også drar fram det positive i forhold til at fylkeskommunen nå skal få en ny rolle, at den skal bli en såkalt utviklingsaktør. Jeg registrerer også at representanten peker på hvor viktig det er, for i hennes øyne er det fylkespolitikerne som vet hvor skoen trykker når det gjelder næringssatsing.

Min første utfordring til representanten er derfor: Føler Anita Apelthun Sæle at fylkeskommunene på andre måter har lyktes med sin næringssatsing fram til nå? Ser representanten at fylkeskommunen har skapt arbeidsplasser som gir avkastning i de 15–20 årene de har satset på næring? Eller kan det være andre måter å gjøre dette på og legge andre rammer for næringslivet, eventuelt når det gjelder skatt og avgifter, slik at en får næringssatsing? Når det gjelder distriktene, er det viktig å ta med seg f.eks. dette med drivstoffavgift. Er det mulig å se på den type ting?

Ser ikke også representanten Apelthun Sæle nå at i det ganske land drives fylkeskommunene som prøvekaniner? Noen skal prøve parlamentarisme, noen skal prøve enhetsfylke, noen skal prøve storfylke, og noen skal ta i bruk interkommunalt fylkessamarbeid. Det brukes nå titalls millioner kr i fylkeskommunene på prøveprosjekter, penger som kanskje kunne vært brukt til helse, omsorg og skole i primærkommunene, hvis vi hadde lagt ned fylkeskommunene som egne forvaltningsledd.

Anita Apelthun Sæle (FrP): Ja, det er sant. Eg har kjempa for fylkeskommunane.

Derfor var eg inderleg imot og inderleg ueinig i flyttinga av helsesektoren og av sjukehusa frå fylkeskommunane til eit statleg nivå. Eg er ueinig i fleire slike flyttingar, for eg meiner, og eg veit, at fylkeskommunane var eit innsparande ledd. Det ser vi no når foretaka har teke over. Eg trur fylkeskommunane har vore eit innsparande ledd på dei fleste områda dei har hatt ansvaret for, nettopp fordi dei er nærare den situasjonen, dei institusjonane dei skal styra, enn det vi f.eks. er her på Stortinget, eller det ein statsråd er. No skal altså fylkeskommunen – og vi bøyer oss for fleirtalsvedtak, det er ingen ting å gjera med det – verta ein utviklingsaktør, og eg håpar det kan få positive ringverknader for næringslivet i dei forskjellige fylka.

Ja, eg har sete i næringsstyre, i næringsfond. Eg har vore i kontakt med svært mange gründerar som trong ei handsrekking for å koma i gang, og som i dag har blomstrande forretningar. Dei seier at den hjelpa dei fekk i fylkeskommunen den gongen, var basis for den arbeidsplassen som i dag blomstrar. Så er det mange forsøk som er ute og går. Når nye former skal lagast, er det kanskje viktig at vi tillet forskjellige måtar å løysa problema på. Det kan iallfall forsvara det at det er mange forsøk. Eg trur at ein vil koma fram til at det som tener Vestlandet, kanskje også tener Østlandet best. Men det får utviklinga visa. Det er stor forskjell på dei forskjellige landsdelane, og derfor kan og bør vi også kunna akseptera at det er forskjellige løysingar ein til sjuande og sist vil velja.

Heikki Holmås (SV): Det er i hvert fall én ting jeg har lært av Anita Apelthun Sæle, og det er at jeg aldri, aldri, aldri, hvis mitt parti sitter i regjering, skal forsvare de andre regjeringspartienes politikk med så sterk glød som det hun gjør.

Grunnen til at jeg sier det er følgende: Aldri før mens Kristelig Folkeparti har sittet i regjering, har kommunene vært tvunget til å redusere og tvunget til å kutte så mye i tjenestetilbudet som det de gjør i år. Det forteller meg at det ikke akkurat er dette Kristelig Folkeparti er mest fan av å gjøre. I år er det trangt i kommunesektoren. Det er klare meldinger fra alle Kristelig Folkeparti-ordførere om at dette ikke er Kristelig Folkepartis politikk, i hvert fall er det ikke en politikk som er på parti med folket.

Dette er et stramt budsjett, men det er bare blåbær mot hva det er som kommer til å komme i 2004. Vi vet at vi får økt arbeidsløshet, som kommer til å føre til at det blir større utgifter, vi vet at sykefraværet i hvert fall ikke ser ut til å bremse opp noe helt enormt, og disse to tingene kommer til å spise opp en del av de offentlige utgiftene. Og når vi da vet at det er neste år de største skattelettelsene som Høyre har lovet, skal prioriteres, lurer jeg på hvordan det skal gå med Kristelig Folkeparti.

Da er mitt spørsmål til Anita Apelthun Sæle: Hvor går grensen og hvor liten skal fellesskapets andel av verdiskapingen bli her i landet før Kristelig Folkeparti sier stopp? Kristelig Folkeparti ønsker en balanse mellom det offentlige og det private forbruket. Det ønsker ikke Høyre, de ønsker en mindre offentlig sektor. Da er spørsmålet mitt: Hva slags sultefôring av kommunene er det Kristelig Folkeparti er villig til å akseptere for å betale for Høyres skatteletteløfter?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det var hyggeleg å høyra at ein hadde glød, iallfall når ein føler seg omtrent som ein tørrpinn. Det er veldig greitt, det.

Kommunane har spara før. Eg har hatt den gleda å vera i dette stortinget i ni år. Det er ikkje mange åra sidan at underbalansen i Kommune-Noreg var på 11 milliardar kr. Det var KS sine tal. No er KS sine tal på 6,5 milliardar. Det er noko som er vorte betre på vegen.

Fylka har også spara. Til alle tider har dei spara. Eg sat ein gong i noko som vi kalla uriasutvalet, og representanten kjenner kanskje historia om Uria? Vi vart sende til fronten for å ta støyten, dei ubehagelege kutta og dei vanskelege avgjerslene, så det er ikkje fyrste gongen ein har spara.

Så trudde eg at representanten frå SV hadde studert økonomi. Det er slik at når det er fare for arbeidsløyse, og når vi ser at det er fare for at bedriftene legg ned og at dei flyttar ut, så har det også noko med rammevilkåra her heime å gjera. Derfor ynskjer denne regjeringa faktisk å betra rammevilkåra for næringslivet, og det er det vi held på med når vi snakkar om skattelette. Representanten frå SV har oppfatta det rett når han peiker på at Kristeleg Folkeparti ynskjer gode offentlege tenester, og det skal vi søkja å ta vare på også i åra som kjem.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

May Britt Vihovde (V): Innanfor eit stramt budsjett er kommunesektoren prioritert av Regjeringa. I budsjettavtalen med Framstegspartiet fekk ein ytterlegare plussa på 1 milliard kr til kommunesektoren. Veksten er om lag på same nivå som han har vore gjennom heile 1990-talet under skiftande regjeringar. Derfor er det mykje lettvinn propaganda i denne saka, spesielt frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, som begge har hatt regjeringsansvar og statsrådar i Kommunaldepartementet.

Ein ærleg analyse burde dempa tonen nokre hakk hos desse, som har vel så mykje ansvar for underfinansierte reformer som andre parti. Eg registrerer at i ulike debattar om budsjettet har òg representantar frå Arbeidarpartiet innrømt det. At Sosialistisk Venstreparti kan lova mest til kommunane, blir òg litt på sida, når dei finansierer gåvene med milliardkutt i Forsvaret og med stor skatteauke for næringslivet – langt unna ein realistisk fleirtalspolitikk.

Ifølgje avisoppslag i Dagsavisen den 10. desember skal dei tre partia gå saman om ein ny kurs for kommunane som eit alternativ til Regjeringas skattelette. Det er vanskeleg å sjå ein slik felles kurs i denne innstillinga, anna enn som sverjingar. Både i nivå på løyvingar og ikkje minst i finansieringa av dei sprikjer dei tre partia. Det er heller ikkje snakk om alternativ til skattelette, slik det står i avisa, men om monaleg skatteauke, ikkje for dei rike, men for folk med låge og middels inntekter og for næringslivet.

Hovudskiljet i kommunepolitikken går ikkje mellom dei som vil styrkja og dei som vil svekkja kommuneøkonomien, men det går mellom dei som ser at velferdssamfunnet må fornyast om det ikkje skal forvitra, og dei som ikkje har noka anna løysing enn å pøsa meir pengar inn i all offentleg verksemd og finansiera dette med nye byrder på vanlege lønstakarar og eit næringsliv som treng betre og ikkje verre arbeidsvilkår. Vi kan snakka om ein sosialdemokratisk strukturkonservatisme frå dei tre partia som no – kanskje – vil samarbeida.

Venstre forstår til fulle dei problema mange kommunar har, og vårt landsstyre har bede Regjeringa arbeida for å retta opp den underbalansen som er der, og som ikkje kjem av lågare inntekter, men av ein sterkare auke på utgiftssida.

Dette arbeidet er Regjeringa i gang med, og det er derfor unødvendig av Stortinget å be om dette, slik eit av forslaga i dag lyder.

Utfordringa med å retta opp ubalansen i kommuneøkonomien må dessutan rettast tilbake til opposisjonen. Mykje av den tapte handlefridomen lokalt kjem av den overstyringa som skjer frå denne salen. Ho svekkjer både lokaldemokratiet og kommunane si evne til å løysa oppgåvene der dei skal løysast – og røyndomen der.

Ein radikal og framtidsretta politikk for kommunane er å sleppa kommunane fri og la det lokale sjølvstyret rå. Grunnleggjande for haldninga til det lokale sjølvstyret og folkestyret er trua på at dei folkevalde i kommunane sjølv best veit korleis ting bør ordnast. Vettet er jamt fordelt, og den veit best kor skoen trykkjer, som har han på. Det er ei stor mistyding å tru at styring gjennom øyremerking fører til større likskap i tenestetilbodet. Svært ofte er det motsett, sidan øyremerking ofte også krev eigendelar. Det er dei rike kommunane som fullt ut får utnytta ordninga. Det er nokre godord om dette frå ulike opposisjonsparti i innstillinga, men i praksis er det motsett. I sin sterke iver etter å overstyra Regjeringa og markera verbal handlekraft i saker som lokalsamfunna har ansvaret for, undergrev opposisjonen systematisk det lokale sjølvstyret, den lokale fridomen og den lokale politiske debatten. Utan eit oppgjer med denne politikken kan ikkje problema i kommunane løysast.

Det har vore stille om distriktspolitikken denne budsjetthausten. I fjor var det den alle angrepa på Regjeringa dreidde seg om – på tynt sakleg grunnlag, etter Venstre si meining. I år dreier det seg om eit «usosialt budsjett» – på like svakt grunnlag.

Med det høge nivået på energiprisen, og som truleg vil halda seg utover vinteren, vil mange husstandar med låg inntekt få store utfordringar. Debatten om eit budsjett tidlegare i dag fokuserte òg veldig sterkt på dagens straumprisar. Venstre er svært glad for at innspel vi har hatt mot Regjeringa, har gitt det resultatet at kommunalministeren i dag har varsla at bustønadsordninga må målrettast for å kompensera auka straumpris, og at satsane for lys og varme blir oppjusterte.

Regjeringa tek nye grep i distrikts- og regionalpolitikken, og tek heile landet i bruk på ein måte som den førre regjeringa ikkje var nær. Det er Venstre svært nøgd med.

Venstre støttar sjølvsagt budsjettinnstillinga samt dei forslaga som Høgre og Kristeleg Folkeparti støttar.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Den største forskjellen på Arbeidarpartiets budsjettforslag og det som blir vedteke i kveld, er satsinga på våre felles velferdsgode. Regjeringspartia og Framstegspartiet gjer smertefulle kutt som råkar både unge og eldre. Skular blir lagde ned, det blir fleire elevar i klassene, og det blir mindre spesialundervisning. Eldre som har slite eit langt liv og har behov for hjelp, får eit redusert tilbod både på institusjon og når det gjeld heimehjelpstenester – og så kallar altså Venstres representant dette for lettvinn propaganda! Det er ikkje lettvinn propaganda å setje søkjelyset på resultata av den politikken som regjeringspartia og Framstegspartiet vedtek no i kveld.

Regjeringspartia sitt svar på utfordringa er: meir privatisering, meir konkurranseutsetjing og det underlege ordet «utfordringsrett».

Eg har lyst til å spørje representanten Vihovde: Er det mykje gevinst å hente i kommunesektoren etter Venstres meining? Har kommunane god nok kompetanse til å inngå avtaler med tunge private aktørar t.d., eller er det slik at Venstre ønskjer at dagens kommunestruktur skal bli radikalt endra gjennom t.d. samanslåingar?

May Britt Vihovde (V): Eg har følgt debatten, og har registrert at representantar for Arbeidarpartiet i denne debatten omtrent skuldar regjeringspartia for at skular blir lagde ned, at dei gamle har det både vondt og vanskeleg – alle dei kutta som vil koma i ulike kommunar, er altså Regjeringa sitt ansvar. Og det er eg ikkje einig i. Vi har lagt inn ein auke til kommunesektoren, det er lagt inn 3 000 nye plassar i eldresektoren, og det er sett av 2 milliardar kr ekstra til oppussing av skulane, og kommunepolitikarane må få moglegheit til å prioritera innanfor dei rammene dei har.

Så er eg overbevist om at ein del kommunar vil kunna effektivisera, ein del kommunar vil kunna konkurranseutsetja delar av tenestene sine, spara pengar og bruka pengane på brukarane, på innbyggjarane i sine kommunar. Det viktigaste må jo vera å gi innbyggjarane gode tenester. Det er ikkje så viktig kven som utfører desse tenestene, etter Venstre si meining.

Og så er det sånn at ein del små kommunar nok vil ha problem med konkurranseutsetjing, med effektivisering. Men det foregår utruleg mykje kreativt arbeid rundt i Kommune-Noreg når det gjeld samarbeid, og den største utfordringa mange av desse kommunane står overfor, er rett og slett å få kompetent personell til den tenesteproduksjonen som dei skal stå for.

Venstre ønskjer ikkje kommunesamanslåingar. Venstre er oppteke av at det skal vera eit lokalt demokrati, at det skal vera nærleik til borgarane. Men når det gjeld det med samarbeid, effektivisering og konkurranseutsetjing, så trur vi at det er pengar å tena som kan brukast til å yta meir velferd til innbyggjarane i kommunane.

Karin Andersen (SV): Hvis Venstre mener at vettet er jevnt fordelt mellom oss som sitter her i denne salen, og f.eks. dem som sitter i kommunestyrene, så synes jeg det er underlig at Venstre ikke hører mer på det som kommunestyrerepresentanter også fra Venstre sier, for det er enstemmighet ute i kommunesektoren om at dette reknestykket ikke går i hop, og det er det som er problemet. Det er derfor SV er villig til å se på andre inntekter. Vi synes det er viktigere med eldreomsorg enn med skattelette til de aller rikeste millionærene. Hvis vi ser på akkurat det, så er det slik at de med inntekter over 20 mill. kr er de som har et gjennomsnittlig aksjeutbytte på 21 mill. kr, og det er de som nå skal få alle disse pengene skattefritt. Er det de som trenger det mest? Mener virkelig Venstre at det er de som trenger pengene mest?

Så har jeg en annen utfordring til Venstre, for Venstre har før vært ryddig og ordentlig i innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikken. Jeg vet ikke om Venstre vet hva Regjeringen gjør nå, men det man gjør, er f.eks. å si at alle som kommer hit på humanitært grunnlag, skal nektes familiegjenforening – og «that"s it».

I vår snakket vi om tvangsekteskap og tiltak mot det, og Regjeringen sa i sin handlingsplan at den skulle fremme forslag om forsørgerevne for å kjempe mot tvangsekteskap, og da gjaldt det familiegjenforening med ekteskap. Plutselig gjelder det alle. Og ikke bare det, men begrunnelsen er at det skal komme færre, ikke at det skal bli mindre tvang og vold. Det skal bare komme færre, og det er Venstre med på nå.

I tillegg er Venstre med på å kutte i norskundervisningen til asylsøkere som sitter på mottak. Her er ikke Venstre til å kjenne igjen.

May Britt Vihovde (V): Representanten Andersen starta med å spørja om ikkje Venstre fekk innspel frå sine lokale folkevalde som no sit og snikrar saman eit budsjett. Jo, det får vi, og difor har vi bede Regjeringa om å sjå på underbalansen i kommuneøkonomien, og det arbeidet har Regjeringa sett i gang. I tillegg har òg våre folk ute i kommunane bede om å få eit stramt budsjett, eit budsjett som gjer at renta kan gå ned, og at kronekursen kan bli svekt, slik at næringslivet slepp å leggja ned ei mengd arbeidsplassar i Distriks-Noreg. Spesielt for min del av Noreg, som har mykje konkurranseutsett næringsliv, og for folk som bur og jobbar i grisgrendte strøk, vil det vera ein katastrofe dersom desse arbeidsplassane blir lagde ned. Og i går kom det eit rentekutt på 0,5 pst. Det betyr 400 mill. kr meir til dei kommunane som har stor gjeld, og som dermed får mindre renteutgifter.

Representanten Andersen snakkar om det å gi skattelette til næringslivet. Utbytte på skatt og aksjeutbytte blir av dei fleste pløgd tilbake til næringslivet. Set ein pengane i banken, blir ein ikkje skattlagd så mykje av rentene, men set ein pengane i aksjar og tek ut den gevinsten, skal ein altså skattleggjast mykje hardare. Den største utfordringa vi står overfor, er faktisk å få folk til å investera i næringslivet, til å investera i nye arbeidsplassar, og då må næringslivet vårt ha konkurransevilkår som er gode. Det betyr òg auka inntekter for kommunane.

Når det gjeld den siste biten, ønskjer vi at ein skal dokumentera at ein kan forsørgja seg sjølv. Dette er eit viktig tiltak for å unngå tvangsekteskap og hindra at unge jenter blir tvinga til å gifta seg for å få mannen inn i Noreg. Det er eitt av dei beste grepa for å hindra meir vald og fleire tvangsekteskap.

Jorunn Ringstad (Sp): Eg merka meg at representanten Vihovde var tilfreds med det Venstre har fått til i Regjeringa. Ho var nøgd med det som er debattert i dag, nemleg kommuneopplegget. Som Karin Andersen var inne på i sin replikk, kjem dette i eit litt underleg lys når ein veit kva Venstre sine medlemmer rundt om i landet meiner.

Under det såkalla ordføraropprøret tidlegare i år var det fleire Venstre-ordførarar som hadde høg profil, og som sa at rammene til kommunane er for små. Dei greier ikkje å halde ved lag grunnleggjande tenestetilbod.

I avisa Firda frå i går kunne vi lese følgjande overskrift: «Gaular Venstre snart utradert». Gaular Venstre var eit sterkt partilag, med aktive og markante medlemmer. No er det ei handfull igjen, og på årsmøtet sitt greidde dei ikkje ein gong å velje nytt styre. Kommunestyremedlem og hovudutvalsmedlem i Gaular Venstre melde seg ut, og ein av dei seier i avisa Firda:

«Eg er usamd i politikken Venstre driv på sentralt hald. Eg har aldri vore glad i regjeringssamarbeidet. Eg trudde, slik vi ser i ettertid, at det ville bli dominert av Høgre, og den tenkinga trur eg ikkje er redninga for samfunnet.»

Vidare står det:

«Han forstår ikkje kva gale det norske folk har gjort som no skal misse opparbeidde tenestetilbod kring om i kommunane.»

Akkurat det same seier leiaren i Førde Venstre i same avis i dag. Han seier:

«Dersom ikkje Venstre sentralt legg om kursen, kjem fleire til å følgje kommunestyrerepresentant Per-Magne Bell ut av partiet.»

Mine spørsmål til representanten Vihovde blir då: Korleis kan representanten Vihovde lovprise den politikken Venstre er med på å føre i regjering, når partiet sine representantar rundt om i landet gir så klare tilbakemeldingar på at dette er feil kurs? Burde ikkje Venstre sentralt lytte litt meir til medlemmene?

May Britt Vihovde (V): Eg har lyst til å gripa fatt i litt av den førre replikken, for eg fekk ikkje svara på spørsmålet om asylpolitikken. Venstre har stått for, og det viste den førre regjeringa Bondevik, ei mykje større openheit når det galdt å få fleire inn i Noreg som ønskte ei hamn, som ønskte vern, og som trong hjelp. Den politikken har vår regjering vidareført, men samtidig må ein setja i gang tiltak for å få ut dei som grunnlaust kjem inn i Noreg, for å kunna bruka pengane på dei som verkeleg treng hjelp. Og det viser Regjeringa.

Så til representanten Ringstad. Eg er veldig glad for at eg er med i eit parti der det er veldig høgt under taket, og der våre medlemmer, anten dei er einige med oss eller ikkje einige med oss, kan gi oss klare meldingar. Det har dei gjort i Gaular. Vi har lytta til dei, sjølv om vi ikkje er heilt einige med dei i akkurat denne saka. Men dei har òg hatt andre saker som dei har vore opptekne av, og andre innfallsvinklar på kvifor dei meiner at Regjeringa er på feil kurs, og vi prøver å formidla dette vidare til våre. Men med 1 milliard kr ekstra til kommunane og med eit rentekutt på 400 mill. kr vil Kommune-Noreg få 1,4 milliardar kr meir til neste år. Det er våre representantar ute i Kommune-Noreg nøgde med. Når vi i tillegg kan få eit næringsliv som blomstrar, som går godt, og som òg er med og gir auka skatteinntekter, både direkte og ved at folk har jobb, som igjen gir skatteinntekter, er det positivt.

Vi har jo sett ei utvikling det siste halve året der næringslivet har vore i stuss, der næringslivet, spesielt konkurranseutsett industri, har hatt problem. Det har gitt reduserte skatteinntekter som òg Kommune-Noreg har tapt på. Difor er vi nøgde med budsjettet. Sjølvsagt kan ein alltid ønskja meir pengar til mange gode formål. Det ønskjer òg Venstre. Men vi ser i alle fall at i den situasjonen som vi no er i, med behov for å få redusert kronekursen, er dette eit viktig bidrag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Arbeidsløysa er på veg oppover samstundes som det på fleire område er mangel på arbeidskraft. Denne utfordringa løyser ein ikkje ved å sitje i ro, ved å kutte kraftig i dagpengane for dei som er ledige, eller ved ikkje å løyve nok ressursar til Aetat.

Svaret på denne utfordringa må vere kvalifiserings- og formidlingstiltak ved å auke talet på tiltaksplassar slik Arbeidarpartiet har gjort framlegg om, og å følgje opp og intensivere arbeidet med eit inkluderande arbeidsliv der Aetat er ein heilt sentral aktør.

Arbeidarpartiet meiner at statsbudsjettet ikkje tek høgd for å møte situasjonen med aukande arbeidsløyse og fleire konkursar i vente. Vårt alternative budsjett ville ha vore ein mykje betre reiskap for lågare rente og svakare krone, som i neste omgang ville ha vore bra for vår eksportretta industri.

Arbeidarpartiet meiner at staten skal bidra meir til nyskaping og innovasjon. Derfor gjorde me framlegg om ei arbeids- og næringspakke på om lag 2,3 milliardar kr. Det må vidare satsast meir på distrikts- og næringsutvikling. Løysinga blir ikkje då å barbere SND eller å tyne kommunesektoren. Regjeringspartia har fått god hjelp av Framstegspartiet i denne prosessen.

Arbeidsløysa vil, ifølgje dagens ferske tal frå Statistisk sentralbyrå, i 2004 nærme seg 130 000 ledige. I tillegg til å kutte i dagpengane med om lag 10 pst. vil dei same partia at fleire skal jobbe meir overtid. Dette er eit paradoks! Regjeringa varslar aukande arbeidsløyse, og samtidig tek stortingsfleirtalet pengar frå dei som blir arbeidsledige. Arbeidarpartiet seier nei til å ta pengar frå dei arbeidsledige. Forslaget er både usosialt og urettferdig.

Regjeringspartia og Framstegspartiet vil heller ikkje støtte Arbeidarpartiet sitt framlegg om å styrkje Aetat og å etablere 1 700 nye tiltaksplassar. Ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk er viktig. Derfor må me byggje ei bru frå køen av ledige til dei ledige jobbane. Mellom anna kan dette gjerast ved kvalifisering og opplæring av dei som står i køen. Alle undersøkingar viser at dette har ein veldig god effekt.

Kommunesektoren får eit svært stramt budsjett. Dette vil føre til nedskjeringar av viktige velferdstilbod mange stader. Viktige velferdsområde som omsorg og utdanning vil vere dei to områda som vil lide mest. I tillegg er kommunane råka av nedgangen på børsen, og dette slår ut på pensjonskapitlet. Arbeidarpartiets alternative budsjett ville for kommunesektoren vore klart betre, både gjennom inntektssystemet og utfordringa knytt til pensjonskostnadene.

Budsjettforliket mellom regjeringspartia og Framstegspartiet markerer ei sterkare høgredreiing i norsk politikk. Dette vil gradvis bringe landet vårt bort frå vår samfunnsmodell og meir i den retninga me ser i andre høgrestyrte land, nemleg auka forskjellar heilt frå skulestart gjennom større overføringar til privatskular, og auka skiljeliner i helsetilbodet ved at forsikring og lommebok får styre meir.

Framstegspartiet har fått setje sitt preg på dette budsjettet. Gjennom sine strukturkrav har Framstegspartiet fått gjennomslag for ein meir aggressiv privatiseringspolitikk. Dette vil røre ved all offentleg tenesteyting. Det er nok å nemne område som såkalla utfordringsrett.

Arbeidarpartiet foreslo i sitt alternative budsjett å styrkje Aetat med 50 mill. kr utover Regjeringa sitt forslag. Aetat må setjast i stand til å løyse dei viktige oppgåvene etaten er tiltenkt. Slik situasjonen er i dag, med aukande tal på arbeidsledige og krav om å få fleire av dei som er på attføring, tilbake til arbeidslivet, må etaten ha betre rammer å arbeide innanfor enn det regjeringspartia og Framstegspartiet er villige til å gje.

Arbeidarpartiet har lagt fram sitt alternativ til det høgredominerte budsjettet som i dag blir vedteke. Me har prioritert arbeid, me har prioritert velferd, og me har prioritert sosial tryggleik framfor nye gode til dei som har mest frå før.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kari Lise Holmberg (H): Det går en rød tråd gjennom Regjeringens budsjettforslag. Stikkord er stramhet, målretting og treffsikkerhet. Opposisjonen har denne høsten ikke spart på kruttet i angrepene på bl.a. stramheten i Samarbeidsregjeringens budsjettforslag. Heller ikke i denne debatten har jeg registrert at tonene har blitt mindre dystre, selv om renten nå har blitt satt ned med et halvt prosentpoeng. Men det ville vel være å håpe på for mye.

Jeg er glad for at vår politikk virker og at vi ser raske resultater. Så også på innvandringsområdet, som det siste året har vært preget av mange endringer. Jeg er svært fornøyd med at kommunalministeren har satt et kritisk søkelys på hvordan vi har håndtert innvandringspolitikken i dette landet. Målretting og treffsikkerhet blir det fokusert på også her, og jeg registrerer med tilfredshet at det er et bredt flertall, riktignok litt vekslende, i denne sal for den politikken som føres.

Det er en enstemmig komite som støtter Regjeringens mange tiltak for å redusere det store antallet grunnløse asylsøkere. Likeledes ser alle det som positivt at UDI og politiet samarbeider om uttransportering av asylsøkere som har fått avslag. Det er også en enstemmig komite som imøteser Regjeringens arbeid med rettslig vern mot etnisk diskriminering, og som vil ha tiltak mot tvangsekteskap.

Asylpolitikken er på rett vei. Den store tilstrømmingen av personer med grunnløse søknader har ført til at Regjeringen fokuserer kontinuerlig på effektiviteten i hele utlendingsforvaltningen. Det er opprettet differensierte mottak for antatt grunnløse asylsøkere, og det er iverksatt tiltak som hurtigere saksbehandling, delvis opphevelse av den såkalte 15-månedersregelen, nye og kreative informasjonstiltak og raskere retur.

I komiteens budsjettbehandling har viktigheten av økt innsats på dette feltet blitt ytterligere understreket. Regjeringen bes om å komme ned på 48 timers saksbehandling for grunnløse asylsøkere, og å komme med forslag til nye tiltak angående uttransportering innen 1. mars 2003, som det tidligere har blitt redegjort for her.

Flertallet i komiteen, med unntak av SV, viser til at målet for politikken er regulert innvandring, beskyttelse av flyktninger samt likestilling, deltakelse og integrering i samfunnet. Det er lite i verdenssituasjonen som tilsier at færre mennesker vil søke asyl. Det er forståelig, men den økte globaliseringen betyr at vi må være i stand til å håndtere asylpolitikken på en god måte. Det er en kjensgjerning at det norske samfunnet kommer til å være mer mangfoldig og flerkulturelt i framtiden, og politikken må ta hensyn til dette.

Å kunne norsk er helt nødvendig for å delta i det norske samfunnet. Vi har lenge gitt midler til språkopplæring, men vi har ikke stilt spørsmål ved hvordan midlene har blitt disponert. De obligatoriske timene har blitt brukt svært så forskjellig fra kommune til kommune, slett ikke alltid så konsentrert som ønskelig. Det er derfor gledelig at kommunalministeren i morgen inviterer til pressekonferanse om introduksjonsprogrammene som skal sørge for mer intens språkopplæring kombinert med arbeid. Det vil være et godt skritt videre.

Det er også svært gode grunner til å se på gjeldende praksis, slik Regjeringen nå har foreslått å gjøre. Asylsøkere får heretter ikke norskopplæring før søknaden om asyl er innvilget. Dette er forsvarlig fordi saksbehandlingstiden er raskere enn før. Dessuten blir det mulig å sette inn andre aktivitetstilbud overfor asylsøkere som venter på vedtak. Regjeringen har satt av 5,2 mill. kr til dette formålet. De asylsøkere som får positivt vedtak, skal selvfølgelig raskt få norskopplæring.

Jeg må si jeg synes opposisjonen dramatiserer dette temaet voldsomt. For jeg registrerer at både SV og Arbeiderpartiet er sterkt kritiske til Regjeringens forslag, men jeg vil bemerke at også på innvandringsfeltet må ressursene brukes så riktig som mulig ut fra en helhetlig vurdering. Da er vi tilbake til utgangspunktet igjen – behovet for et stramt budsjett, et budsjett som legger grunnlag for rentenedsettelse, og som vil bedre næringslivets konkurransevilkår, og et budsjett som vil sikre verdifulle industri- og distriktsarbeidsplasser.

Torbjørn Andersen (FrP): I løpet av denne høsten og vinteren har debatten vedrørende norsk kommuneøkonomi rast med til dels stor styrke, og den har vært preget av mange og høye rop om mangel på penger i kommunene, sikkert ikke helt ubegrunnet. Fremskrittspartiet og regjeringspartiene er derfor blitt enige om å gi 1 milliard kr ekstra til kommunesektoren utover det Regjeringen foreslår. Dette gjør vi for å gi kommunene bedre muligheter til å løse de velferdsoppgavene de er satt til å løse.

Så har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslått å bevilge enda mer penger enn det Fremskrittspartiet og regjeringspartiene mener er tilstrekkelig. Dette bevilgningskappløpet om hvilket parti her på Stortinget som foreslår mest penger til kommunene, framstår for meg som patetisk, og jeg synes det er svært lite konstruktivt, og det er særdeles lite framtidsrettet.

Jeg tar derfor sterkt avstand fra sosialistpartienes ensidige fokusering på at det bare er mer penger til kommunesektoren som er avgjørende. For Kommune-Norges utfordringer er dessverre ikke av en så enkel karakter at det utelukkende dreier seg om noen milliarder kroner ekstra, og at det vil medføre at alt blir så meget bedre, slik Arbeiderpartiet og SV framstiller det.

Skal vi bedre helsetilstanden til norske kommuner, trengs dypere strukturelle omstillinger på drifts- og organisasjonssiden framfor mer penger. Flere har sett seg blinde på den forklaring at det ikke er sammenheng mellom de oppgaver kommunesektoren er satt til å løse på den ene siden, og de ressursene kommunene får til disposisjon av staten for å løse oppgavene på den andre siden. Man burde heller si at det er ikke god nok sammenheng mellom de oppgavene kommunen er satt til å løse, og den måten kommunene løser oppgavene på.

I Norge ble det i forrige århundre dyrket fram en rekke offentlige monopolinstitusjoner. Vi hadde NRK-monopolet, telemonopolet, postmonopolet, Vinmonopolet, arbeidsformidlingsmonopolet osv., og fortsatt har vi i praksis tilnærmet et offentlig monopol på skole, helse og omsorg. De private innslag på disse områder er helt marginale og motarbeides intenst fra flere hold for tiden.

Svært få land bruker så mye penger på offentlige ytelser som det Norge gjør. Likevel er de offentlige tjenestene vi får tilbake i form av skole, helse og omsorg, av en heller middelmådig eller endog synkende kvalitet. Vi må kunne forlange at enhver offentlig tjeneste skal være av en slik god kvalitet at vi synes den er verd hver skattekrone vi betaler inn for den. Skal vi trimme offentlig sektor, må vi akseptere at de offentlige velferdstjenestene skal kunne tåle konkurranse fra privat sektor. Aksepterer vi ikke slik sunn konkurranse mellom offentlig og privat sektor, vil vi undergrave de offentlige velferdsinstitusjonenes muligheter til å utvikle kvalitet og effektivitet. Og da taper de.

Innbyggerne må oppfatte at det er en klar sammenheng mellom det man betaler inn i skatter og avgifter, og den kvalitet man får tilbake i form av gode skoler, økt veibygging, bedre helse og omsorg osv.

Alle partier i denne sal ønsker at det offentlige fortsatt skal spille en viktig rolle i vårt framtidige velferdssystem. Hovedinnretningen skal selvsagt fortsatt være at det offentliges rolle skal være å finansiere vår velferdsproduksjon, men at selve utførelsen av tjenesteproduksjonen like godt kan utføres av private som av offentlig ansatte. Et vel fungerende velferdsmarked er den beste garantist for at vi får maksimal effekt av hver skatte- og avgiftskrone som vi putter inn i driften av offentlig sektor.

For framtiden må vi derfor sørge for at de offentlige velferdstilbud kontinuerlig stimuleres til kostnadseffektivitet og god kvalitet via et fritt velferdsmarked. Jeg er glad for at det nå endelig er en viss framgang i så måte. Jeg er derfor glad for at Fremskrittspartiet står sammen med regjeringspartiene om virkelig å gjøre noe, slik at vi kan få realisert det jeg her har påpekt.

Heikki Holmås (SV): Budsjettet er jo i realiteten i boks, og det er vel hovedgrunnen til at det ikke sitter en kjeft i presselosjen. Da blir den eneste vitsen med denne debatten å prøve å få gitt en forklaring på hva som skjer med samfunnet vårt, og hvorfor.

Høyre har nemlig sammen med Fremskrittspartiet fått med seg Kristelig Folkeparti og Venstre på den største avdemokratiseringen av Norge siden 1980-tallet. Hadde jeg sittet på Stortinget da og hatt erfaring, ville jeg kalt det ren «thatcherisme».

Hvordan begrunner jeg dette? I Sem-erklæringen, i nasjonalbudsjettet og i kommunalbudsjettet står det følgende:

«Samarbeidsregjeringen har som målsetting å holde den reelle, underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet i perioden lavere enn veksten i verdiskapingen for Fastlands-Norge.»

Hva betyr dette? Det betyr at samtidig som samfunnskaken vokser og vokser, skal fellesskapets andel bli mindre og mindre for hvert år som går. Det betyr at den andelen av samfunnskaken som fellesskapet demokratisk forvalter i storting, fylkesting og kommunestyre, blir mindre. Det er det folk merker. Vi har 6 200 bostedsløse, men med Regjeringens satsing klarer vi kanskje å få dem i hus i løpet av ti år. Det hjelper lite i vinterkulden. Når ordførere prøver å oppfylle valgkampens løfter om bedre skole, begynner de med å kutte i skoleturer og timer med læreroppfølging, hvis de ikke bare strukturrasjonaliserer vekk hele skolen.

Er det mer eller mindre demokrati når 80 pst. av kommunene i verdens rikeste land har valget mellom kutt i skole og i eldreomsorg?

Ja, men enkeltmennesket må få friere valg, sier Regjeringen. Folk må få beholde mer penger selv. Det er mer demokratisk. Det kan være et poeng. Hvis alle folk her i landet hadde fått like mye i skattelette i kroner og øre, og hvis forskjellene på den måten hadde blitt mindre mellom rike og fattige, slik at flere kunne velge mer selv, kunne det ha vært et poeng. Men det er jo ikke det som er politikken til Regjeringen.

I fjor tok de 226 rikeste ut 5 milliarder kr i aksjeutbytte. Hver og en av disse rikeste 226 fikk en skattelette på 2,4 mill. kr. Så å si ingen av dem med inntekt under 400 000 kr, altså i overkant av 90 pst. av landets befolkning, fikk nyte godt av at Regjeringen fjernet denne skatten.

Selv den mest naive Høyre-politiker er vel enig i at Kjell Inge Røkke og Trygve Hegnar har mer makt over sine egne og andres liv enn en enslig arbeidsløs som må gå på Hauketo sosialkontor for å få økonomien til å henge i hop. Når vi da vet at forskjellene mellom folk både når det gjelder inntekt, og når det gjelder formue, blir større og større på grunn av Regjeringens politikk, sier jeg: Når Regjeringen vil ha mindre fellesskap, taper de som trenger solidaritet. Da taper òg de som trenger det aller mest, og som Regjeringen later som om de er opptatt av å hjelpe.

Bondevik-regjeringen fører en politikk for mindre fellesskap, større forskjeller og mindre demokrati. Når Regjeringen og Fremskrittspartiet står sammen om en vekst i privat forbruk som er syv ganger så høy som veksten i fellesskapets forbruk, har det konsekvenser for kommunene hvert år. Og vi har bare sett begynnelsen, for Regjeringen har lovet å føre denne politikken i hvert fall frem til 2005.

Så over til arbeidslivet. Hva slags arbeidsliv er det vi er i ferd med å skape? I en artikkel i Aftenposten sier forsker Asbjørn Grimsmo:

«Det er et brutalt arbeidsliv for noen.»

«folk opplever større krav, mer ansvar og mer arbeid ut over vanlig arbeidstid.»

Flere blir psykisk syke, og for aldersgruppen 25-40 år hadde det vært en økning på 34,5 prosent i første halvår. Det er ganske dramatiske tall.

Victor Norman laget et dokument for modernisering av offentlig sektor der det stod at man ved omorganisering skulle foreta totalkostnadsvurderinger. Hvis man ved å endre en regel for å spare penger i det offentlige, påførte større utgifter til andre, skulle ikke Regjeringen gå for endringene. Det var et lurt prinsipp. Hvorfor bruker vi ikke det prinsippet på regelendringer i arbeidstidsbestemmelser? Det kom ingen konsekvensutredninger som vurderte hvor store kostnadene ville bli verken for samfunnet eller for enkeltmennesket hvis vi gjennomførte økningen i overtiden.

Når vi tillater bedrifter å drive rovdrift på sine ansatte, slik at det offentlige får utgifter til uføretrygd, taper både de ansatte og samfunnet store inntekter.

Tom Colbjørnsen som er medprofessor til Victor Norman på Handelshøyskolen, sa:

«Markedsretting vil gi forbrukerne gevinster i form av lavere priser og bedre kvalitet.»

«Det vi vinner som konsumenter, risikerer vi å måtte betale tilbake ved færre privilegier på arbeidsplassen, og ved å forsørge et større antall yrkespassive.»

– Enten de er uføre eller andre. Og videre:

«Her må vi velge, og vi må velge bevisst.»

Regjeringen har valgt, og Sosialistisk Venstreparti er dønn uenig med Regjeringen.

Ivar Østberg (KrF): Gårsdagens melding om 0,5 pst. rentenedgang er en gladmelding til Kommune-Norge. Rentenedsettelsen betyr 400 mill. kr i mindre utgifter til kommunesektoren. Det er nettopp utgiftsveksten som er hovedproblemet for kommunene, og som skaper ubalansen i kommuneøkonomien. Selv om flere faktorer spiller inn når renten justeres, viser gårsdagens rentenedsettelse at Regjeringens stramme budsjettopplegg er riktig og gir resultater.

Innstillingen fra kommunalkomiteen omtaler mange viktige politikkområder. Jeg vil peke på to viktige temaer.

For det første vil jeg nevne programkategoriene Nasjonale minoriteter og Samiske formål. Kristelig Folkeparti bygger sin politikk på det kristne menneskesynet. Vi er alle skapt i Guds bilde, og alle har like stor verdi. Det enkelte menneske er unikt. Dersom vi skal behandle alle mennesker likeverdig, betyr det at vi må behandle enkeltindivider og grupper forskjellig. Dette er nedfelt i norsk lovgivning og i Norges internasjonale forpliktelser. Jeg er glad for at en samlet komite, alle uten Fremskrittspartiet, mener at politikken overfor våre nasjonale minoriteter nettopp skal ha som siktemål å følge opp disse forpliktelsene. Flertallet peker igjen på behovet for erstatningsordninger for å rette opp skader som er forvoldt mot personer med minoritetsbakgrunn som har vært utsatt for overgrep. Riksdagen i Sverige innførte en ordning for å bøte på uretten ved overgrep i form av steriliseringsinngrep. Jeg er glad for at en hel komite viser til at Regjeringen utreder en mulig innføring av den svenske modellen og ber Regjeringen om å legge utredningen fram for Stortinget så snart som mulig.

Når det gjelder Sametinget, tilskudd til samiske formål og til Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, er det også et bredt flertall i komiteen. Alle, igjen utenom Fremskrittspartiet, støtter opp om Regjeringens politikk og budsjettframlegg.

Jeg vil spesielt vise til Stortingets vedtak av 16. juni 2000, om å bevilge 75 mill. kr til Samefolkets fond. Fondets opprettelse omtalte Stortinget som en kollektiv erstatning for de skadene og den uretten fornorskingspolitikken har påført det samiske folk. Avkastningen til neste år er beregnet til ca. 4,6 mill. kr.

For det andre vil jeg nevne arbeidsmarkedspolitikken. Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at arbeidsledighet er en stor belastning for dem som rammes, særlig for dem som blir gående lenge uten arbeid. Dessuten er det en kostnad for samfunnet ved at verdifull arbeidskraft ikke blir benyttet og kostnader knyttet til arbeidsløshetstrygd og manglende skatteinntekter.

Stadig flere går på uføretrygd. Vi må øke innsatsen mot uførhet. Uføretrygd skal ikke være en løsning for mennesker som fortsatt kan utføre et arbeid, selv om det er et annet arbeid enn det de har hatt før. Kristelig Folkeparti har da også programfestet å øke innsatsen innen yrkesrettet attføring og kvalifisering, slik at yrkeshemmede og andre utsatte grupper kan få større mulighet til å delta i arbeidslivet. Vi er derfor glad for at Regjeringen har lagt fram forslag om å målrette dagpengeordningene for å få arbeidsløse raskest mulig tilbake til arbeid. Vi er samtidig enig med Regjeringen i at dagpengesatsen må opprettholdes, og det tyder på at andre ikke har fått med seg det i debatten i dag.

Vi er glad for at Aetat styrkes med 220 årsverk, nettopp for at det skal være mulig å motvirke økt ledighet, motvirke avgang fra arbeidsstyrken, integrere grupper med spesielle problemer på arbeidsmarkedet – yrkeshemmede, langtidsledige og innvandrere.

Komiteen har gjennom flere år vært opptatt av antall plasser for dem som får et tilbud fra det som i dag heter VTA. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at komiteen ber Regjeringen om å følge opp en opptrappingsplan for slike plasser.

Til slutt: Vi er også fornøyd med at man fra komiteens side ber Regjeringen i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2004 legge fram en ny modell når det gjelder nedtrapping av regionaltilskuddet for de kommuner som overskrider 3 000 innbyggere.

Reidar Sandal (A): Kommunesektoren har ei heilt spesiell rolle i samfunnet. Det er nemleg den som står for mesteparten av velferdstilboda våre, anten vi snakkar om utdanning eller om helse- og sosialomsorg. Dette er også grunnen til at økonomien i kommunar og fylkeskommunar blir eit så sentralt politisk spørsmål.

Arbeidarpartiet vil gi kommunesektoren 3 milliardar kr meir neste år enn Regjeringa vil gi. Av dette utgjer dei frie inntektene 1,9 milliardar kr. Auken i øyremerkte tilskot utover Regjeringa sitt forslag er til saman 1,1 milliardar kr. Vi vil satse langt sterkare enn Regjeringa på skulefritidsordninga, barnehagane, utbygging og opprusting av skulebygg, leirskular og næringsutvikling i distrikta.

Arbeidarpartiet har ein heilt annan profil i sin politikk overfor kommunane enn Regjeringa. Vi vil særleg styrkje innsatsen innanfor utdanning og eldreomsorg. Dette er dei heilt grunnleggjande velferdsoppgåvene. Skal kommunane kunne gi skikkelege tenester, må dei også ha meir midlar enn Regjeringa vil gi dei. Eg illustrerer dette på følgjande måte: Bergen kommune, som kommunal- og regionalministeren kjenner godt, ville fått 75,2 mill. kr meir i frie inntekter neste år dersom Arbeidarpartiet sitt opplegg hadde blitt vedteke, samanlikna med Regjeringa sitt opplegg. I tillegg kjem Bergen kommune sin del av dei øyremerkte tilskota og vårt opplegg for å dekkje auka pensjonskostnader. Dei midlane er eg overtydd om at Bergen kommune treng for å gi betre utdanning til barn og unge og for å gi eit verdig tilbod til dei eldre. Eg registrerer at ordføraren i Bergen har uttalt seg klart positivt om forslaget vårt.

Statsråd Solberg har retta skytset mot Arbeidarpartiet og hevda at forskjellen mellom Regjeringa og vår satsing i kommunane er liten. Den øvinga må statsråden gjerne halde fram med om ho har glede av det. Men ho har ikkje ankerfeste i dei faktiske forholda. Vi satsar sterkt på å styrkje skule og eldreomsorg i kommunane. Det er ein av hovudpilarane i vårt alternative budsjett. Den andre pilaren vår er å tryggje eksisterande arbeidsplassar og å skape nye. Dette gjer vi samtidig som vi foreslår eit strammare budsjett enn regjeringspartia og Framstegspartiet. Vi er dermed garantisten for ein sunn og berekraftig økonomi også i resten av samfunnet.

Svært mange kommunar får det vanskeleg neste år. Store nedskjeringar må til fordi inntektene frå staten sviktar. Regjeringspartia og Framstegspartiet satsar på konkurranse og ny kurs. Dette er ikkje berre opposisjonen sine ord. Ordførar Roy Waage i Skjervøy seier det slik: «Budsjettforliket er med all mulig tydelighet bevis på at tyngdepunktet i regjeringen ligger alt for langt mot høyre.»

Kommunane får for lite pengar neste år. Privatskulane derimot får langt meir. Regjeringa syter for dårlegare velferd og meir privatisering. Det er ikkje Arbeidarpartiet sin politikk.

Landet vårt står overfor store utfordringar. Arbeidsløysa veks. Det siste halvåret er det gått tapt 2 000 industriarbeidsplassar kvar månad. Men Regjeringa er likevel for passiv i distrikts- og regionalpolitikken.

Kva er Regjeringa sitt svar? Det blei for 2002 foreslått store nedskjeringar på midlane til distrikts- og regionaltiltaka. Denne linja blir i stor grad ført vidare for 2003. Budsjettavtala mellom regjeringspartia og Framstegspartiet skjer ned med ytterlegare 100 mill. kr til desse formåla.

Denne politikken har store negative følgjer for distrikta. Næringslivet og arbeidsmarknaden treng ei offensiv satsing. Arbeidarpartiet vil bidra til det. Derfor foreslår vi å auke løyvinga til SND og regional utvikling med 400 mill. kr. Av desse skal 180 mill. kr brukast til å fremje regional utvikling. Vi foreslår altså 280 mill. kr meir til styrking av næringslivet og sysselsetjinga i distrikta enn regjeringspartia og Framstegspartiet.

Politikken vår vil styrkje distrikta og næringslivet som held til der. Den aukar konkurransekrafta og held fast ved hovudtrekka i busetjingsmønsteret. Denne politiske kursen (presidenten klubbar) var det tidlegare fleirtal for i Stortinget. Slik er det (presidenten klubbar igjen) ikkje lenger. Framstegspartiet og Høgre (presidenten klubbar igjen) har fått med seg dei andre regjeringspartia på ein ny kurs.

Presidenten: Representanten hadde god anledning til å avslutte sitt innlegg tidligere, så det var helt unødvendig å fortsette etter at presidenten hadde klubbet.

Statsråd Erna Solberg: Det har vært en lang høst med debatt om mange av de samme temaene, både i denne sal og utenfor denne sal. Jeg er glad for at vi nå realiserer og ser konsekvenser av den stramheten og den linjen Regjeringen har lagt opp til. Det innebærer at det blir rentenedsettelse, noe som gir lettelse for unge i etableringsfasen gjennom lavere kostnader på boliglånene deres, og som gir lettelser for Kommune-Norge – 400 mill. kr i økte disponible inntekter er virkningen for sektoren, som kan brukes til andre ting enn å betale til bankene. Ikke minst har en rentesenkning også stor betydning for næringslivet, særlig i distriktene. Det er vesentlige rammebetingelser når det gjelder viljen til å investere og kostnadene knyttet til det, både kortsiktig og langsiktig, direkte og indirekte, for vi vet alle at de indirekte kostnadene ved et høyt rentenivå vil dukke opp ved neste lønnsforhandling.

Jeg synes derfor det burde vært en viss glede i denne salen over at noe av det som ikke bare regjeringspartiene har stått for, men som også Arbeiderpartiet har stått for, nemlig at vi burde ha stramhet, faktisk har gitt resultat. Man burde av og til benytte muligheten til å ytre denne gleden også i en ellers hard og tung hverdag.

Jeg har lyst til å kommentere noen av de innleggene som har vært holdt. Jeg tror vi alle har holdt innleggene våre før denne debatten, men jeg har lyst til å kommentere enkelte av dem.

For det første har jeg lyst til å si at jeg har hørt de anmodninger som har dreid seg om utbetaling til Human Rights Service og arbeidsgivaravgiftskompensasjon til de 14 kommunene, og jeg vil sørge for å følge opp begge anmodningene fra et flertall her i salen.

Jeg har lyst til å understreke én vesentlig ting etter å ha hørt Reidar Sandals innlegg. Jeg har aldri syntes at en forskjell på 1,9 milliarder kr i frie inntekter når det gjelder kommuneøkonomi, er lite. Men jeg synes det blir så lite i forhold til retorikken til Reidar Sandal. Jeg synes at retorikken blir så stor i forhold til at det ikke hadde vært noen problemer med Arbeiderpartiets opplegg, men alle slags problemer med denne regjeringens opplegg. Men sannheten er jo at Arbeiderpartiet fortsatt mangler 3 milliarder kr på det som er kravet fra Kommunenes Sentralforbund, og hvis det er sånn at det ikke hadde blitt noen endringer i kommunesektoren med Arbeiderpartiets kommuneopplegg, ikke noe mindre tilbud til skole, ikke noe mindre tilbud i eldreomsorgen, må det bety at Arbeiderpartiet mener at det er et effektivitetspotensial på 3 milliarder kr i norsk kommunesektor. Det er fint, da har vi begynt å få felles grunnlag for å se at det er mulighet for effektivisering og omstilling – hvis det er det som er Arbeiderpartiets holdning.

Jeg har også lyst til å si til Heikki Holmås at det faktisk er forskjell på oss. Vi er opptatt av å bevare et konkurranseutsatt næringsliv i Norge, ikke minst for distriktene. Distriktene kommer ikke til å leve av at vi har mer penger til inkubatorvirksomhet eller at vi har mer penger til stimulerings- og omstillingstiltak, hvis det blir ulønnsomt å produsere i dette landet. Derfor er vi opptatt av at vi ikke skal øke veksten i offentlig sektor på en måte som gjør at effekten blir at det ikke er tilgang på arbeidskraft eller at kostnadene ved arbeidskraften blir så høye at man ikke har muligheten til å opprettholde et konkurranseutsatt næringsliv. Det er det vi gir uttrykk for når vi sier at et viktig mål for Regjeringen er at den underliggende utgiftsveksten i offentlig sektor skal være under BNP-veksten. Det er rett og slett et operativt uttrykk for å holde en balanse mellom privat og offentlig sektor, som sørger for at vi har rom for velferdsutviklingen i årene fremover.

Det har vært harde angrep fra SV knyttet til de bostedsløse. Jeg synes det er unyansert og baserer seg på lite erfaring fra den diskusjonen vi har hatt om hva bostedsløshetsproblemene faktisk består i. Stortinget har gjentatte ganger tidligere, ikke minst i en større stortingsmelding som ble behandlet for fire år siden, nettopp gått gjennom bostedsløshetsproblematikken og hvem og hva som er problemene. Storparten av dem som er reelt bostedsløse, uten en bolig, er ikke det fordi de har et økonomisk problem, men de er det fordi de har tilleggsproblemer. Det er hele delen av Regjeringens satsingsområde. Alt det vi gjør, går på å knytte arbeid kvalitativt i kommunesektoren i de største byene – som har de største bostedsløshetsproblemene – sammen med et sosialt utviklingstilbud, og det ligger i Regjeringens fattigdomsmelding. Jeg er faktisk stolt av at vi jobber så kvalitativt på noe og ikke har enkle løsninger. Det er ikke tilgangen på boliger for disse 6 200 som er problemet. Problemet er å få gitt mange av dem en boevne og et tilleggstilbud som gjør at de kan ha nytte av boligtilbudet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Sjølv om kommunal- og regionalministeren kallar det retorikk, vil eg likevel hevde at det blir tronge tider for dei aller fleste kommunar neste år. Rapportane frå folkevalde over heile landet er ikkje til å ta feil av. Kommunal- og regionalministeren når ikkje fram med bodskapen sin. Sjølv frå hennar eigne rekkjer kjem kritikken og protestane. Først stramma Regjeringa sterkt til overfor kommunane. Deretter opna statsråden for omfattande konkurranse. Dette er ikkje eit arbeidsuhell – dette er ein bevisst politikk. Statsråden har likevel eit problem. Det er høgst usikkert kva gevinst det er å hente av utbreidd bruk av konkurranseutsetjing. Mange kommunar manglar nemleg kompetanse til å inngå avtaler med private aktørar, og statsråden har òg erkjent dette i eit intervju i Dagsavisen nyleg. Konsekvensane av denne politikken må bli auka byråkrati, både i offentleg og i privat sektor. Trass i dette lovprisar regjeringspartia både utfordringsretten og privatiseringa.

Spørsmålet mitt til statsråd Solberg blir derfor: Innser ikkje statsråden at denne politikken rokkar ved den ordninga at velferdstilbod i all hovudsak skal vere offentlege? Og for det andre: Korleis kan statsråden forsvare eit system som inneber eit statleg direktiv om å auke konkurranseutsetjinga, noko som må svekkje det kommunale sjølvstyret?

Presidenten: Representanten Reidar Sandal tok nesten inn igjen den tapte tiden.

Statsråd Erna Solberg: Jeg er helt enig med alle ordførerne som sier at det er trange tider i kommunesektoren. Det har faktisk denne regjeringen sagt fra vi la frem kommuneøkonomiproposisjonen. Vi har vært helt åpne på at det kommer til å være vanskelig, og at det kommer til å være enkelte kommuner som også må redusere i sitt tilbud. Jeg synes bare at det kunne vært fint hvis Arbeiderpartiet hadde vist litt av den samme ærligheten. Hvis jeg hadde gått gjennom avisene, tror jeg jeg kunne hatt en lang liste, betydelig lengre enn Reidar Sandal hadde i sitt innlegg, over arbeiderpartiordførere som skjelte ut Stoltenberg-regjeringens kommuneopplegg – eller ikke minst senterpartiordførere som skjelte ut både Enoksens kommuneopplegg og kommuneoppleggene under Ragnhild Queseth Haarstad. De fem-seks siste årene har det bygd seg opp en mismatch og en ubalanse i kommuneøkonomien, og vi har alle vært delaktige i den prosessen, og det synes jeg Reidar Sandal skulle vist litt mer forståelse for. Jeg har også lyst til å minne om at vi, når vi ser på resultatene, bl.a. ser at i 1998 og i 1999 var det negativ vekst når det gjelder frie inntekter i kommunesektoren. Det står heller ikke helt i forhold til Senterpartiets retorikk akkurat nå når det gjelder dette.

Så til konkurranseutsetting. Ja, jeg erkjenner at vi må høyne kompetansen på konkurranseutsetting i mange kommuner. Derfor ser vi også på læringsmetoder for å få kunnskapen ut. Noen kommuner har gjort en god jobb, har gått gjennom arbeidet og vet hva som kan være farene ved en konkurranseutsetting. De må lære bort videre til andre kommuner. Men jeg er ikke enig i at det betyr at velferdstilbudet ikke er offentlig lenger. Det er nemlig slik at det offentliges ansvar er å sørge for at det blir gitt et velferdstilbud, men hvem som leverer det, er noe helt annet enn hvem som finansierer det.

Per Sandberg (FrP): Statsråden sa det, og vi er vel alle sammen enige om det: Det er trang økonomi i kommunene. Men jeg vil gjerne utfordre statsråden på det generelle bildet. Er det slik at det er trang økonomi i alle 434 kommuner, eller er det 70–80 kommuner som er i ferd med å bli svartelistet, som har dårlig økonomi, mens det i de resterende kommunene er en balanse og kanskje også positive driftsresultater? Jeg vil gjerne også få fram det i debatten, slik at det ikke tegnes et bilde der hele Kommune-Norge er mørklagt og svartmalt.

Nå har det vært et møte i EU igjen, og de har blitt enige om en felles flyktningdefinisjon. 18. april i år ble Fremskrittspartiet nedstemt av alle partier i denne salen da vi la fram et forslag der vi på en måte bad Regjeringen søke å bli delaktige i den handlingssplanen som EU nå kjører. Her har de blitt enige om en definisjon som ligger veldig tett opp til det som Danmark har blitt meget sterkt kritisert for, og som Fremskrittspartiet og jeg har tatt opp i flere sammenhenger, også i denne salen, men da blitt møtt med at dette var umulig å gjennomføre fordi Norge hadde sluttet seg til enkelte konvensjoner og internasjonale avtaler. Nå gjør altså EU dette, og det er ingen kritikk i retning av at de bryter noen konvensjoner eller internasjonale avtaler. Er det nå slik at vi også kan følge opp og gjøre de tiltakene og grepene som Danmark har gjort, uten å bli møtt med at vi bryter internasjonale konvensjoner og avtaler?

Statsråd Erna Solberg: Det er riktig at det ikke er dårlig økonomi i form av store kutt i velferdstilbud i 434 kommuner. Det er faktisk en hel rekke kommuner som kommer til å gå i balanse, og en hel rekke kommuner som kommer til å foreta endringer og omstillinger som gjør at de klarer seg. Det er kommuner som har gjort omstillinger i den fire–femårsperioden som vi nå har bak oss, som faktisk er i stand til, på grunn av styringssystemene sine, å håndtere også de utgiftene som de har for øyeblikket.

Det er heller ikke slik at alle de kommunene som står på den såkalte svartelisten – jeg liker ikke det begrepet, for før var alle kommuner til kontroll hos fylkesmannen, nå er det bare de med underskudd som er det, og det er det eneste som er konsekvensen av en såkalt svartelisting – og som er til observasjon hos fylkesmannen, i utgangspunktet har dårlig økonomi ved at de har mindre inntekter enn mange av de kommunene som faktisk klarer seg, men det skyldes at de ikke har klart å styre utgiftene sine, eller at det har oppstått spesielle økonomiske forhold som gjør at de har kommet særlig sterkt i ubalanse. Det finnes kommuner som står på listen over underskuddskommuner, som har betydelig høyere inntekter enn en rekke andre kommuner som ikke står der. Det er forskjellen i økonomisk styring i enkelte kommuner. Det er eksempler på kommuner som klarer dette bra. Levanger er en av de kommunene som har klart et slikt omstillingsprogram. Fjell kommune, som jeg har nevnt i denne salen før, har altså klart en omstilling. Det er en rekke kommuner som viser at det er mulig å få til økonomisk styring, og kanskje ikke minst viktig: at styring er viktigere enn bare økonomisk kunnskap. Man må sitte tett på prosessene om hvor ressursene brukes.

EUs felles minimumsdefinisjon på flyktninger er sannsynligvis – vi må gå litt nøyere gjennom hvordan det er blitt – i tråd med det vi oppfatter som konvensjonsflyktninger. Med det dreier seg ikke om det som har vært diskusjonen i forhold til Fremskrittspartiets forslag. Fremskrittspartiets forslag dreide seg om retten til å få sin sak behandlet, og det har ingenting med det EU-kommisjonen nå har vedtatt å gjøre.

Heikki Holmås (SV): Jeg møtte Erna Solberg på Tabloid i våres, og da skyldte hun på 11. september for å forklare nedgangen i boligbyggingen. Og hun sa at dette antakelig kom til å bli kortvarig. Men nå har det altså gått et halvt år. Og boligbyggingen synker faktisk enda mer enn den gjorde den gangen. I de tre første kvartalene har den sunket med 14–15 pst. sammenlignet med året før. Og da spør jeg: På tross av at dette skjer, har jeg ikke sett boligministeren Erna Solberg på banen. På tross av at dette er en strukturelt veldig viktig sektor for Norge, virker det på meg som om Erna Solberg ikke er opptatt av å få opp igjen den generelle boligbyggingen. Husbankens rammer har overhodet ikke blitt økt for å prøve å få fart på boligbyggingen.

Så gjelder det dette med de bostedsløse, som Solberg tar opp, hvor hun sier at vi er litt krasse. Jeg mener at det i dette budsjettet ikke ligger nok penger til å satse tilstrekkelig på bostedsløse og flyktninger, som Regjeringen mener er de to viktigste gruppene. Det er i hvert fall ingen penger som kan sørge for at det kommer boliger til ungdom. De siste tallene vi har, tyder på at minst 6 200 er bostedsløse. Og det er ingen tvil om at når en rusmisbruker som kommer ut fra sitt opphold i institusjon, blir plassert på hospits istedenfor å få en skikkelig leilighet, så handler dette helt åpenbart om at vi har for få boliger til folk som trenger det.

Jeg vil utfordre ministeren: Er hun villig til å ha en ambisjon om å finne ut hvor mange bostedsløse som finnes, og sørge for å lage en plan, slik at vi kan finne en tidsramme for å bekjempe bostedsløsheten?

Statsråd Erna Solberg: Jeg synes det er leit at verdensøkonomien ikke har bedret seg mer enn den har gjort etter 11. september. Jeg synes også det er leit at vi har tegn på økende ledighet i Norge. Det slår automatisk ut i forhold til boligmarkedet. Det er ingen kortsiktige løsninger på dette. Det har imidlertid én effekt, og det er at boligprisene stabiliserer seg, at leieprisene stabiliserer seg, og at det ikke på mange år har vært så enkelt å skaffe seg et sted å leie i Oslo som det er for øyeblikket. Så det har altså noen positive effekter på hvordan markedet fungerer i forhold til utsatte grupper.

Jeg er helt enig i at bostedsløshet er et viktig område å bekjempe. Men jeg mener at det fokuset SV nå har i denne debatten, er et helt annet enn det alle partier har hatt tidligere, nemlig at bostedsløshet bekjempes i form av sammensatte tilbud. Det er ikke bare et spørsmål om å gi leieleiligheter til enkeltpersoner, de må også ha et tilbud. Når det gjelder dette, er det lagt inn penger i fattigdomsplanen på Sosialdepartementets budsjett. Det er også en grunnleggende prioritet at prosjekter for bostedsløse i kommunene har førsteprioritet innenfor boligtilskuddsordningen. Det betyr at alle andre tiltak kommer etter dette. Det betyr at hvis kommunene kommer opp med slike prosjekter, skal det ikke mangle på å få dem finansiert.

Sosialdepartementet og Kommunaldepartementet har også et prosjekt hvor de jobber kvalitativt tett med de største byene nettopp for å få satt søkelys på dette. Jeg kan godt se for meg nye tiltak, og jeg tar gjerne med meg Heikki Holmås i arbeidet med å finne nye tiltak som kan sørge for at vi får gjort endringer, og sørge for at man faktisk bruker den førsteprioriteten for bostedsløse som er innenfor disse tiltaksrammene, men jeg har ikke hørt om nye tiltak, bare mer penger – og egentlig ikke til bostedsløse.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg synest det er vanskeleg å godta at landet har ein kommunalminister som er meir oppteken av å sjå bakover enn framover. Det kan iallfall verka slik på hennar innlegg i dag. Vel er det slik at Senterpartiet i regjering fekk kritikk for sitt kommuneopplegg frå nokre ordførarar. Det same skjedde for Arbeidarpartiet då Arbeidarpartiet var i regjering. Men eg vil påstå at det var for mild bris å rekna i forhold til dei protestane som kjem no i samband med det tverrpolitiske engasjementet som no er ute i landet i forhold til den nauda som mange kommunar opplever når det gjeld grunnleggjande velferdsoppgåver.

Eg har med meg ein perm her. Det er ein perm som er ordna fylkesvis, som fortel berre om nokre av dei mange avisoppslaga som har vore i haust, og som fortel om ein kvardag som er langt borte frå den tilfredse situasjonen som Anita Apelthun Sæle skildrar. Det er ein perm som fortel om ein kjempeavstand til både regjeringskvartalet og regjeringspartia her i Stortinget. Det er ein perm som ikkje inneheld noko rop om skattelette til dei av oss som tener meir enn 320 000 kr i året, men det er ein perm som fortel om rop frå lokale folkevalde med engasjement og entusiasme for sine mest vanskelegstilte og for dei grunnleggjande oppgåvene innan skule- og helsesektoren.

Statsråden skal ha ros for at ho seier at det blir tronge rammer. Eg synest ho no bør gå eit steg vidare og spørja: Kor skal kommunane kutta dersom det er slik at det òg blir tronge rammer framover? Vil konkurranseutsetjing løysa situasjonen for alle kommunar i dette landet? Dersom ho ikkje meiner det, bør ho seia det.

Statsråd Erna Solberg: Jeg skjønner at det er vanskelig for representanten Magnhild Meltveit Kleppa at vi minner om forhistorien, at det er litt sårt, for det sier noe om hvilken troverdighet man har i sin kritikk og den mobiliseringen man har.

Jeg er faktisk veldig opptatt av å se fremover i forhold til norske kommuner. Jeg synes det viktigste vi kan gjøre i den situasjonen vi er i nå, er å være litt ærlige og redelige på hvordan fremtidsutsiktene for Kommune-Norge kommer til å være, og ikke si at alt ville løst seg ved at vi bare helte mer penger på akkurat nå. Det kunne blitt en forverring av situasjonen over tid i kommunesektoren hvis man brukte for mye penger, for da hadde kostnadsveksten økt på ny i Norge. Vi hadde fått økt inflasjon, vi hadde fått økt rente, og kronekursen hadde fortsatt vært høy. Da hadde vi også fått en enorm skjevdeling i de økonomiske utfordringene i dette landet.

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart at Senterpartiet ikke ser utfordringene for Distrikts-Norge ved å ha en nasjonaløkonomi som er totalt i utakt med konkurranseutsatt næringsliv, nettopp fordi konkurranseutsatt næringsliv er grunnstammen i Distrikts-Norge. Hvis man da ikke sørger for at utgiftsveksten i offentlig sektor holdes tilbake, slik at man ikke presser konkurranseutsatt næringsliv ut av dette landet, er man faktisk medansvarlig for en mye sterkere fraflyttingsprosess, mye større problemer for fiskerinæringen og størstedelen av de distriktsbaserte næringene. Jeg ville syntes det var rart om vi ikke skulle si at det også ville innebære et alvorlig prospekt for deler av kommunesektoren, for da hadde vi fått enda større ubalanse i fraflytting og vekst. Vi hadde dermed også fått enda større utfordringer for kommunene med å løse velferdsoppgavene.

Signe Øye (A): Høyre gikk til valg på skatt og skole. Nå er kravet fra kommunene landet over: La oss beholde skoletilbudet vårt. Skolen må lide fordi Høyre og Regjeringen tvinger kommunene til å stramme inn. Eksemplene er ganske mange. I Ski gikk faktisk 1 000 personer i demonstrasjonstog mot kutt i skolen. I Kragerø legges to skoler ned, og antallet støttetimer reduseres kraftig. På Tuddal skule skal det skjæres ned på delingstimer, og lærerstillinger forsvinner. I Rogaland fylkeskommune svinges sparekniven over de videregående skolene. I Rauma legges tre skoler ned. Ser ikke statsråden fra Høyre sammenhengen mellom kommuneøkonomi og skolen, og hvilket svar har Høyre-statsråden til dem som stemte på Høyre for å få en bedre skole?

Så til noe helt annet. Det gjelder det nye startlånet i Husbanken. Arbeiderpartiet foreslår i innstillingen en ny låneordning i Husbanken som vil være enklere for låntakerne og enklere for kommunene. Kommunalministeren har sauset sammen en låneordning som betyr mer byråkrati for låntakeren og merarbeid for kommunene. I tillegg får kommunene en vesentlig større risiko. Resultatet blir selvfølgelig at færre unge og vanskeligstilte får mulighet til å låne, også bostedsløse. Kommunalministeren kan selvsagt legge skylden på kommunene, det er jo blitt en vane for denne kommunalministeren. Mitt spørsmål til kommunalministeren er: Er kommunalministeren enig i at hvis det er noe kommunene nå ikke trenger, så er det å måtte ta økt risiko?

Statsråd Erna Solberg: Til dem som har stemt på Høyre, kommer jeg til å si det jeg sier hver gang jeg blir spurt om dette: I løpet av denne stortingsperioden kommer vi til å ta alle de skrittene som vi skal og kan for å følge opp de løftene vi har gitt om å få en bedre skole, og vi gjør faktisk veldig mye. Ikke minst gjelder det når man går forbi og stiller spørsmålet: Hva sa Høyre at man skulle gjøre med den norske skolen? Vi tar f.eks. et krafttak i forhold til en bedre lærerutdanning, med fokusering på det problemet som er det største etter vår mening, nemlig at nesten en av fem går ut av norsk skole som funksjonelle analfabeter. Det betyr at de personene vil lide i fremtiden, for de vil ha et mye mindre stabilt forhold til arbeidsmarkedet og mye større problemer med å komme seg i jobb. Det vet vi, for mange av oss har møtt dem som lever i akkurat den situasjonen, som har store lese- og skriveproblemer; de har ikke lært seg å lese og skrive ordentlig.

Vi jobber med å få økt kvalitet og å bruke ressursene bedre. Det er faktisk noen områder, slik som skolesektoren i Norge, hvor det er mulig å bruke ressursene bedre. Min invitasjon til alle andre partier er å være med på å gi større frihet i skolehverdagen, slik at ressursene kan brukes bedre. Kristin Clemet har fremmet forslag som går den veien, som gir større frihet – det kommunale selvstyret og frihetsgraden er faktisk ikke noe hun bare snakker om, som opposisjonspartiene på Stortinget, men hun gjør noe i virkeligheten. På alle de områdene som Regjeringen har fremmet forslag nå, er altså Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mindre villige til å lempe og gi større frihetsgrad til kommunene enn Regjeringen er.

Så til startlånet. Jeg er uenig i at dette er en mer komplisert ordning enn det Arbeiderpartiet la opp til. Jeg mener faktisk at vi også gir en bedre form for lettelser i forhold til kommunene. Vi har f.eks. lagt opp til 0,25 pst. rentemargin, som kommunene kan dekke sine administrasjonskostnader innenfor. Det var ikke lagt inn i det opprinnelige forslaget. Vi har gjort en rekke andre endringer som gjør dette til en bedre ordning. Kommunen har 25 pst. andel av risikoen, og 75 pst. er på staten, som er bedre enn Regjeringens opplegg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Giske (A): Vi er heldige i Norge. Hvert eneste år får vi mer penger å fordele. Vi produserer mer hvert eneste år og kan gjennomføre nye reformer, øke det samlede forbruket av varer og tjenester og bygge landet videre.

Et av de viktigste spørsmålene vi politikere derfor hvert år må stille oss når statsbudsjettet skal utformes, er følgende: Hva er det vi trenger mer av til neste år? Hvordan skal vi bruke rikdommen vår til beste for folk flest i Norge?

Regjeringen har sine flaggsaker og skryter av hvor mye de øker til bistand, rusbekjempelse, psykiatri og kreftplan, kontantstøtte og barnehager. Noen områder får flere hundre millioner kroner mer, og det presenteres som Regjeringens hovedsatsing. Men det er ikke det som er Regjeringens hovedsatsing. Det som er Regjeringens viktigste satsing, er historiens kraftigste økning i det private forbruket. Til neste år skal det private forbruket vårt øke med 23 milliarder kr. Vi skal spise, drikke, shoppe, reise, kjøre og kjøpe for 23 milliarder kr mer enn vi gjorde i 2002.

De aller fleste av oss synes det er positivt å få mer penger til privat forbruk. Spørsmålet blir likevel: Er det virkelig det aller viktigste behovet vi har? Kunne det tenkes at det fantes noe som var enda viktigere, som gir enda flere nødvendige helsetjenester, som gir flere eldre omsorgstrengende ei hand å holde i, som vil gi ungene våre en enda bedre skole? Kunne det tenkes at dette var behov som var så viktige at vi kanskje klarte oss med bare 20 milliarder kr mer i privat forbruk til neste år? Det ville fortsatt ha gitt historiens største vekst, men det kunne gitt oss 3 milliarder kr mer til å satse på velferdstjenestene. Arbeiderpartiet mener det er viktigere. Arbeiderpartiet mener det er nok med 7 milliarder kr i skattelette, slik at kommunene, som har ansvar for skoler, barnehager, eldreomsorg og helsetjenester, kan få 3 milliarder kr mer. Det er vårt valg.

Det sies at det økonomiske opplegget er stramt fra regjeringspartiene, men det kan jo umulig være historiens største økning i det private forbruket som gis navnet «stramt». Det som er stramt, er de offentlige budsjettene, velferdsbudsjettene. Det er Regjeringens valg.

Det er ikke mer penger som gjør skolen bedre, sier statsråd Solberg. Det er jo ikke det som gjelder på de private skolenes område fra Regjeringens side, for de skal få 20 000 kr mer pr. elev pr. år. Skulle vi gitt det tilsvarende til offentlig skole, skulle vi ha økt kommunebudsjettene med 30 milliarder kr.

Hva er så Fremskrittspartiets valg når de skal forhandle med Regjeringen om statsbudsjettet? Jo, krav om å svekke de offentlige inntektene enda mer for å gi enda mer i skatte- og avgiftslette, en enda sterkere omfordeling fra velferdstjenester til privat forbruk.

Representanten Per Sandberg kaller vår kritikk av budsjettet for svartmaling. Men det var ikke vi som var dypt skuffet på vegne av det norske folk da budsjettet ble lagt fram. Det var Carl I. Hagen. Det var ikke vi som kalte fjerning av gravferdsstøtten smålig, umoralsk og makabert. Det var John I. Alvheim. Det var ikke vi som var hardest i fordømmelsen av at pensjonister må betale medisinene sine på blå resept. Det var Fremskrittspartiet. Men nå er det Fremskrittspartiet som sørger for at gravferdsstøtten forsvinner, at pensjonister igjen må betale for medisiner, at arbeidsløse kan miste opptil 20 0000 kr i trygd, og – ikke minst – det er Fremskrittspartiet som sammen med regjeringspartiene sørger for en kommuneøkonomi som fører til nedskjæringer i velferdstilbudet for mange barn, unge, syke og eldre over hele landet.

Så sier Sandberg at kommunene kutter ekstra mye av taktiske grunner. De straffer sin egen befolkning for å protestere mot Regjeringen. Ja vel, er det derfor Fremskrittspartiet i min hjemkommune, Trondheim, kutter 5 mill. kr i skolebudsjettet? Er det derfor Fremskrittspartiet i Trondheim gjør skolefritidsordningen 200-300 kr dyrere pr. måned? Er det derfor Fremskrittspartiet i Trondheim kutter bostøtten til de aller fattigste, f.eks. minstepensjonistene? For i min hjemkommune, Trondheim, er det Fremskrittspartiet som kutter. Selvsagt kutter de ikke for å straffe Regjeringen. De kutter fordi de er tvunget til det av et fremskrittsparti som i Stortinget mener det er viktigere med skatte- og avgiftslette enn mer penger til velferdstjenester. Men i Trondheim er det ikke viktig med avgiftslettelse, for der stemmer Fremskrittspartiet for økte avgifter på vann, for økte avgifter på avløp, for økte parkeringspriser og for en kraftig økning av eiendomsskatten.

En skal ha ganske mange campingvogner eller drikke ganske mange liter sprit før lettelsene i statsbudsjettet gjør at regnskapet går i pluss for folk flest.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Victor D. Norman: Som komiteen bemerker, er arbeidskraft vår viktigste ressurs, og arbeid er den viktigste sikring mot fattigdom. Derfor fortsetter Regjeringen arbeidet for at alle med arbeidsevne får anledning til å delta i arbeidslivet.

Det viktigste bidrag vi kan levere til det, er et generelt økonomisk opplegg som forebygger ledighet, og som skaper nye arbeidsplasser. Regjeringens budsjett bidrar til dette. Det bidrar til dette gjennom generell stramhet, ved en profil som innebærer at man ikke bidrar så sterkt til presset i norsk økonomi som Arbeiderpartiets profil på budsjettet ville gjøre, og ved et opplegg som vi allerede ser har positive virkninger gjennom rentenedsettelse.

Men det er ikke nok at Regjeringen og Stortinget vedtar et budsjett som bidrar til å skape arbeidsplasser og forebygge ledighet. Partene i arbeidslivet har også et ansvar for å legge forholdene til rette for dette gjennom å legge opp til en lønnsmoderasjon som gjør at vi ikke priser arbeidskraft så høyt at det ikke blir arbeidsplasser ut av det.

Regjeringen har tatt initiativ til et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet foran lønnsoppgjøret i 2003. Jeg vil bare understreke her i salen hvor viktig det er at alle partene i arbeidslivet tar ansvar i forhold til det inntektspolitiske samarbeidet. Hvis vi mener alvor med å skape mulighet for arbeid til alle, må alle parter vise ansvar.

I tillegg til et generelt økonomisk opplegg og et ansvar fra partenes side må vi selvfølgelig føre en aktiv politikk for å hjelpe dem som er så uheldig ikke å ha arbeid, ut i arbeidslivet. Vi har økende arbeidsledighet i Norge. Vi fikk nye prognoser i dag som understreket det enda sterkere, og vi følger utviklingen nøye. Men allikevel må vi ikke tape av syne at det grunnleggende problem det norske samfunn har, er at vi har knapphet på arbeidskraft. Det er ikke sånn at vi i det norske samfunn har mangel på arbeidsoppgaver og altfor mange hender og hoder. Vi har altfor mange uløste arbeidsoppgaver og altfor få hender og hoder. Det betyr at den utfordringen vi står overfor i arbeidsmarkedspolitikken, ikke er å parkere folk et eller annet sted. Den utfordringen vi står overfor, er å få folk som ikke har arbeid, ut i de jobbene som må gjøres.

Det viktigste tiltaket i den forbindelse er at Aetat bistår den enkelte arbeidssøker med å finne frem til ledige jobber, med å finne frem til hvilke kvalifiseringsbehov man har, som gir dem råd, og som stiller krav til arbeidssøkerne. Det er samtidig en aetat som administrerer et dagpengeregelverk som gir den enkelte inntektssikring i arbeidssøkerfasen, men som samtidig oppmuntrer den enkelte til å kvalifisere seg og søke arbeid. Og det er en aetat som samarbeider godt med næringslivet og med de private aktørene som finnes både i kvalifiseringsdelen av markedet og i formidlingsdelen.

Regjeringen har i løpet av 2002 lagt forholdene til rette for en vesentlig omstilling av Aetat. Og det er hyggelig å konstatere at en etat som var i krise for ett år siden, nå begynner å vise klare tegn til å fungere mye bedre. I forlengelsen av det har Regjeringen også i budsjettforslaget, som heldigvis blir vedtatt, fulgt opp med at etaten skal styrkes med 220 årsverk i 2003. Disse 220 årsverkene kommer i tillegg til de årsverkene som frigjøres i etaten som følge av at man nå får implementert det nye datasystemet. Og samlet sett kan vi regne med at Aetat netto vil ha rundt 400 ekstra årsverk disponible til å hjelpe den enkelte arbeidssøker til neste år.

Regjeringen følger også utviklingen i arbeidsmarkedet nøye når det gjelder tiltaksnivå. Men la meg presisere at selv om tiltak er viktig, hjelper det ikke de arbeidssøkende å plassere godt kvalifiserte folk på kvalifiseringstiltak. Kvalifiseringstiltak er nødvendig for dem som ikke har de nødvendige kvalifikasjonene for å fungere i arbeidsmarkedet, og vi må målrette tiltakene mot de gruppene. Vi har ikke behov for arbeidsmarkedstiltak for å kvalifisere godt kvalifiserte IT-folk ut og tilbake i arbeidslivet. De skal formidles, og de skal hjelpes. De skal ikke parkeres på tiltak. Derfor er Regjeringens opplegg å målrette tiltakene veldig klart og samtidig dimensjonere tiltakene på en sånn måte at vi revurderer omfanget den dagen vi ser at tiltakene representerer en flaskehals i arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Statsråden og eg er einige om ein ting, at det aller viktigaste no er kampen mot arbeidsløysa. No er det slik at sidan statsråd Norman tok over som statsråd, har det blitt 47 nye arbeidsledige personar kvar einaste dag. I dag, som òg statsråden var inne på, har me fått nye prognosar frå Statistisk sentralbyrå, som viser at arbeidsløysa i 2003 kan kome opp i 4,4 pst., og i 2004 heile 5 pst. Det vil seie at ca. 130 000 menneske kan bli gåande utan arbeid. Dette er dramatisk.

Så er Arbeidarpartiet òg einig i at det er viktig at landet har eit stramt budsjett, ja, faktisk ønskjer Arbeidarpartiet å ha det endå strammare enn det som no er vedteke. Trass i høg arbeidsløyse og dramatiske prognosar, kuttar altså Regjeringa i trygda til dei arbeidsledige. Dei tek altså frå dei som har det vanskeleg, for så å gje til dei som har mest frå før. Og eg skal ikkje eingong nemne Regjeringas opphavlege forslag til endringar i permitteringslova.

Aktiv og god arbeidsmarknadspolitikk er viktig. Statsråden sa at det er «knapphet på arbeidskraft». Ja, det er riktig. Men likevel er tiltaksnivået av ein slik storleik at i dag er det ein tiltaksplass pr. ti ledige. I 1997 var det ein tiltaksplass pr. tredje ledige. Statsråden skryter av at Aetat får tilført 220 nye årsverk neste år. Ja, det er riktig, men det er etter at Aetat først har blitt slanka ganske kraftig i løpet av 2002. Aetat er framleis i krise. Mitt spørsmål blir: Korleis vil statsråden handtere denne utfordringa i dei næraste månadene?

Statsråd Victor D. Norman: Når det gjelder Aetat, vil jeg bare minne om at Aetats ressursrammer er blitt kuttet systematisk i veldig mange år. Det første året hvor en regjering på veldig lenge har foreslått en styrking av Aetat, er i år. Og vi styrker Aetat ganske kraftig. I tillegg til at vi tilfører 220 nye årsverk, lar vi etaten bruke de rundt 200 årsverkene som blir frigjort som følge av investeringer på 700 mill. kr i nytt datasystem, til å styrke etatens arbeid. Så i realiteten er det en styrking av Aetat med godt over 400 årsverk. Det er riktig at Arbeiderpartiet har foreslått litt mer – rundt 100 årsverk til. Og man kan alltid diskutere: Er det riktig nå å øke med 440 årsverk, eller 500 årsverk? Men uansett er det helt klart at representanten Oppebøen Hansen og Arbeiderpartiet, og Regjeringen og jeg, i prinsippet foreslår en styrking av Aetat i samme størrelsesorden. Bare så det er sagt.

Når det gjelder tiltaksnivå, er det riktig at det er færre tiltaksplasser pr. ledig nå enn det har vært tidligere. Men det er også riktig at vi har en sammensetning av de arbeidsledige som er annerledes enn den var før, og vi har et arbeidsmarked som er annerledes enn det var for fem–seks år siden. Vi har stor mangel på arbeidskraft, vi har mange ledige jobber, og vi har mange fryktelig godt kvalifiserte arbeidssøkere. Det er meningsløst å plassere godt kvalifiserte arbeidssøkere, i et land med mangel på arbeidskraft, på tiltak. Målet er, som jeg sa i mitt innlegg, ikke å parkere folk. Målet er ikke liksom å plassere folk på en fotballbane og la dem bære stein frem og tilbake. Målet er å få folk ut i meningsfylt arbeid. Da er ikke tiltaksplasser løsningen, med mindre de faktisk mangler kvalifikasjonene.

Vi kommer fortløpende til å vurdere tiltaksnivå. Vi kommer til å foreslå økte tiltaksplasser den dagen dette virkelig er flaskehalsen, men vi kommer ikke til å foreslå tiltaksplasser bare for å holde folk i aktivitet.

Torbjørn Andersen (FrP): Statsråd Victor Norman hadde mye fornuftig å si i sitt innlegg, slik jeg vurderer det – skape nye arbeidsplasser, arbeid for alle, lønnsmoderasjon, dette med knapphet på arbeidskraft, at det er stor mangel på arbeidskraft. Det er slik – jeg skal ikke gjenta det med arbeidsinnvandring, det har vi snakket om tidligere i kveld – at vi har en betydelig økning i ledigheten, nærmere 80 000 ledige for øyeblikket. Og det er én ting jeg spesielt vil inn på. Vi har rundt 73 000 yrkeshemmede, og vi vet at staten faktisk er en versting når det gjelder å ansette yrkeshemmede. Så jeg ønsker og håper at statsråden vil jobbe med det mål for øye at flere som er yrkeshemmede, men som vi vet kan gjøre en utmerket jobb, kan få mulighet til ansettelse i statlig virksomhet.

Jeg vil også bruke det minuttet jeg har igjen, til å spørre statsråden litt mer generelt. Vi vet jo at statsråden er en moderniserings- og fornyelsesstatsråd – han har fått det stemplet. Og bare for å komme med et spørsmål: Er statsråden så langt fornøyd med tempoet og framdriften for den fornyelse og den modernisering som han har gått meget høyt på banen og proklamert? Eller synes han det har vært vanskelig å få noe særlig fart på moderniseringsprosessen i norsk forvaltning?

Statsråd Victor D. Norman: Til det siste, hvis jeg kan få lov til å være litt personlig: Jeg er så heldig at tremenningen til representanten Andersen har bygd en aldeles eminent tresjekte for meg, som har den utmerkede egenskap at den ikke går raskt, men den kommer frem. Det viktige i moderniseringsarbeidet er at vi kommer frem. For å få det til, må vi ta oss tid. Vi må ta oss tid til å gjennommodernisere offentlig sektor og ikke falle for fristelsen til å gjennomføre kortsiktige symbolgrep. Jeg er veldig godt fornøyd med det tempoet vi har i moderniseringsarbeidet, på samme måte som jeg er strålende godt fornøyd med den tresjekta som tremenningen til representanten Andersen har bygd for meg.

Når det gjelder de yrkeshemmede, er det helt klart, og jeg er helt enig med representanten Andersen, at de representerer en ressurs som vi ikke har vært flinke nok til å bruke. Svært ofte har vi faktisk opplevd nettopp det jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, at yrkeshemmede er blitt parkert i kunstig aktivitet, i stedet for å bli utnyttet som en skikkelig god ressurs. Staten har ikke vært flink til å skape arbeidsplasser for yrkeshemmede. Vi holder på med et handlingsprogram for tilbud om flere arbeidsplasser i staten til funksjonshemmede, som er ett aspekt ved dette. Vi vurderer også tiltak som skal sikre at flere yrkeshemmede faktisk får en sjanse i forhold til å slippe frem til jobbintervju i staten. Vi vil føre det arbeidet videre. Samtidig er det primært overfor de yrkeshemmede at vi bruker kvalifiseringstiltak.

Samfunnet har ikke råd til ikke å utnytte den ressursen som disse 73 000 yrkeshemmede faktisk representerer. Det er gledelig å konstatere at det har vært en kraftig økning i antall tiltaksplasser nettopp rettet inn mot yrkeshemmede i løpet av de siste to årene.

Karin Andersen (SV): Det er ikke korrekt at Regjeringen har bekjempelse av ledigheten som sitt hovedmål. Hadde de hatt det, hadde de sørget for at Sentralbanken hadde tolket sitt mandat annerledes, de hadde hatt fokus på det som er viktig for industrien, nemlig kronekursen, og de kunne fokusert på arbeidsledigheten og fått renten raskere ned. Hovedmålet for Regjeringen er ikke dette. Hovedmålet er at det skal bli mer privat rikdom, og at det skal bli store skattelettelser. Det er buljongterningen.

Så har jeg behov for å spørre statsråden: Når Regjeringen går løs på deler av ytelsene til de ledige, argumenterer de med at dette skal man bli oppmuntret og stimulert av. Jeg vet ikke om det er sånn for statsråden at han blir oppmuntret og stimulert av å få mindre lønn? Det er mulig han blir det. Jeg kjenner ingen andre. Dette er den gammeldagse høyreideologien som går ut på at hvis du har mye penger, blir du stimulert av å få mer, da jobber du mer. Men har du lite, blir du stimulert av å få enda mindre. Jeg lurer på om ikke statsråden er kjent med at mange av dem som rammes nå, er de som har minst tilknytning til arbeidsmarkedet. Mange av dem er kvinner som jobber i helsesektoren, som sjøl har tatt belastningen ved dårlig helse med å gå ned i stillingsbrøk, ofte ganske langt ned, som ikke har kostet oss andre en krone, og nå skal de få det som takk at de ikke engang skal få dagpenger hvis de blir ledige.

En annen utfordring: Jeg vet at denne regjeringen ønsker skarp konkurranseutsetting, særlig i omsorgs- og pleiesektoren. Når vi vet hvordan det fungerer der, det går på lønns- og arbeidsforhold for dem som jobber der, synes statsråden det er rimelig at det er lavtlønte kvinner som skal bære byrdene for at de høytlønte og rike skal få skatteletter?

Statsråd Victor D. Norman: Nei, det synes jeg ikke. Men det er da heller ikke det som skjer. La meg presisere: Det som skjer med dagpengeordningen – og her er det mange misforståelser – er flere ting. Det ene som skjer, er at man ikke kan ha dagpenger i mer enn to år, mot tre år tidligere. Det øker presset på den enkelte og øker presset på Aetat i forhold til å komme seg ut i arbeid. Og når vi foreslår det, så er det rett og slett fordi all erfaring viser at har man ikke fått jobb i løpet av to år, så får man ikke jobb. Så dette er for å hjelpe de arbeidssøkende. Så foreslår vi at egenandelsperioden før man får dagpenger økes lite grann. Og man kan alltids diskutere om det er rimelig. Men det har ikke noen spesielt sosial profil. Så foreslår vi at minsteinntektskravet for å få dagpenger heves litt, men samtidig med en skjermingsordning som gjør at de gruppene som Karin Andersen er opptatt av, ikke rammes av det. Det betyr i realiteten at vi fjerner dagpengene for nyutdannede skoleelever og studenter, som det aldri har vært meningen at vi skulle ha dagpengeordning for. Så fjerner vi ferietillegget, som de aller fleste arbeidsledige først får utbetalt etter at de er tilbake i arbeid, og som altså ikke er noen hjelp i den perioden man er arbeidssøker. Og så foretar vi en justering med hensyn til hvor stor nedgangen i sysselsettingsandelen faktisk må være. Og akkurat den reduksjonen virker det som om mange har misforstått. Det er ikke slik at man ikke får dagpenger hvis man har hatt mindre enn 40 pst. stilling. Men det som er tilfellet, er at har man hatt en 20 pst. stilling, må man ha en reduksjon med 50 pst. for at man skal kvalifisere for dagpenger. Så går man ned fra 20 pst. til 10 pst. stilling, får man dagpenger. Det er de gruppene Karin Andersen synes å være bekymret for, og jeg er redd for at den bekymringen har sammenheng med en misforståelse av hva forslaget egentlig går ut på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsråd Norman skal ha ros for at han har varsla iverksetjing av god senterpartipolitikk, nemleg utflytting av statlege tilsyn frå Oslo. Han skal òg få ros for deltaking i Regjeringa sin fattigdomspakke.

Men så må eg koma tilbake til nokre andre sider som slett ikkje er rosverdige. Vi har allereie vore inne på kommuneøkonomien – han skal ikkje stå til ansvar for han. Men eg føler behov for å seia at eg kan ikkje stå her, som Kristeleg Folkeparti og mange andre gjer, og smila og seia at kommunane har midlar til dei viktigaste oppgåvene. Eg synest faktisk det er absurd at vi med ei Kristeleg Folkeparti-leidd regjering skal oppleva at kvar fjerde kommune no varslar stengde kyrkjer vinterstid, og at Kristelig Folkeparti sine eigne tillitsvalde lokalt tek til orde for at pårørande skal måtta grava gravene sine sjølve. Me kan heller ikkje godta at Regjeringa krev femdobbelt igjen for fattigdomspakken, og der er statsråden særleg medansvarleg når det gjeld dei innstrammingane som er foreslått i dagpengeordninga. Dersom det er slik at det er studentar som det no skal strammast inn i forhold til, må eg spørja korleis det kan verta fleire hundre millionar kroner. Eg vil òg seia at det er særs dårleg forklart i proposisjonen. Er det slik at han der opererer med eigne reglar på eiga hand, utanom dokumenta, på same måten som han gjer med attføring? Han varslar tak på attføring. Og når det då blir protestar frå dei funksjonshemma sine organisasjonar, går han ut og seier at nei, dette gjeld ikkje dei funksjonshemma. Eg synest han skal få moglegheit til å forklara begge desse innstrammingane.

Statsråd Victor D. Norman: Når det gjelder minsteinntektskravet til dagpenger, har det hele tiden – og det burde Stortinget være kjent med – vært en regel som sier at man har et minsteinntektskrav for det siste året, og i tillegg har man et krav som knytter seg til gjennomsnittlig inntekt de siste tre årene. Det vi foreslår, er å heve minsteinntektskravet for det siste året, men vi forandrer ikke kravet når det gjelder inntekt de siste tre årene.

Minsteinntektskravet for de siste tre årene er at man i gjennomsnitt skal ha tjent minst 1G. Har man det, kvalifiserer man til dagpenger selv om man ikke oppfyller minsteinntektskravet det siste året. Det betyr at de som rammes av at vi hever minsteinntektskravet siste året, er de som ikke har vært i arbeid lenge. Det vil i første rekke si studenter og skoleelever som har hatt deltidsjobb mens de gikk på skole, og som er ute på jakt etter sin første virkelige jobb. Og som jeg har sagt tidligere, det har aldri vært dagpengeregelverkets mening at man skal ha dagpenger for den gruppen. Derimot er de gruppene som har hatt lav inntekt i flere år, altså skjermet.

Når det gjelder taket på kostnader knyttet til attføringsprogrammer, er hovedtyngden av dem som rammes av dette taket, personer som er i ordinære undervisningsprogrammer i private institusjoner, som uten taket faktisk har hatt et sugerør til statskassen. Det ønsker vi å fjerne. Men vi har hele tiden selvfølgelig ment at funksjonshemmede med krav på sterkt tilrettelagte tiltak, skulle skjermes. Det er ikke noe vi har holdt hemmelig. Vi har sendt forslag til Stortinget om dette. Vi har orientert Stortinget om det. Det at vi forsøker å gjøre ordninger for – jeg hadde nær sagt – alminnelige attføringsklienter billigere for staten, kan da ikke være et argument for å si at derfor ønsker vi ikke å føre en politikk overfor funksjonshemmede. Jeg tror det er bare de som har interesse av gode allmenne programmer for private produsenter, som kan tro noe sånt.

Signe Øye (A): Statsråden har et merkelig forhold til millioner. Når han snakker om de 50 mill. kr som Arbeiderpartiet har bevilget mer til Aetat, er det plutselig ikke noen penger. Da forlikspartiene skulle prøve å finne 500 000 kr for å holde seg innenfor rammen, klarte de ikke å finne det. Så da må 50 mill. kr være ganske mye penger.

Det er også slik at statsråden kaller det å parkere folk på tiltak. Hvem er det som sier det? Det er ingen som snakker om det. Det er statsrådens ansvar å kvalifisere de ledige for de ledige jobbene. Metoden må også være statsrådens ansvar.

Under den tilsvarende debatten i fjor ble statsråden spurt om han var bekymret for de mange signalene om at arbeidsledigheten ville øke. Svaret var at det var han ikke. I dag vet vi at statsråden tok feil. 17 000 flere er blitt ledige. Det er en økning på hele 28 pst. Og det har statsråden nå sittet et helt år passivt og sett på og latt skje. Med Regjeringens egne forslag vil ledigheten øke ytterligere neste år, og etter det Statistisk sentralbyrå spår, vil vi i 2004 ha en arbeidsledighet på 5 pst. Da vil jeg stille det samme spørsmålet igjen: Er statsråden fortsatt ikke bekymret?

I en slik situasjon er svaret statsråden gir til de arbeidsledige, enda mer urovekkende. Regjeringen vil tydeligvis gjøre livet enda vanskeligere for dem som mister arbeidet sitt, og ikke minst gjelder dette kuttet i forhold til dagpenger, fra tre til to år. Statssekretær Ryssdal i Arbeids- og administrasjonsdepartementet kaller dette tøffe gulrøtter eller pisk for å gi folk et sterkere incitament til å skaffe seg jobb. Men disse gulrøttene kan man ikke leve av – mat må man ha hver dag. Og da vil jeg spørre statsråden: Hva skal de som går ledige utover toårsperioden, leve av når dagpengene tas fra dem?

Statsråd Victor D. Norman: Bare en kort replikk til dette med at mat må man ha hver dag. Ja, det må man, og da hjelper det svært lite at det man eventuelt får, er feriepenger etter at man ikke er arbeidsledig lenger – bare for å ha sagt det.

Jeg har ikke sagt at 50 mill. kr ikke er mye, men jeg har sagt at det er 100 ekstra stillinger i Aetat. Vi foreslår i virkeligheten over 400 ekstra, og jeg sier at forskjellen mellom 400 og 500 er i hvert fall ikke så stor at det gir grunnlag for den voldsomme retorikken som Arbeiderpartiet fører på dette området.

Jeg vil også minne om at vi nå i år foreslår en styrking av Aetats budsjett på 110 mill. kr, pluss et tilsvarende beløp knyttet til frigjøringen av ressurser som følge av innføringen av nytt datasystem. Arbeiderpartiets forslag i fjor, da man hisset seg så voldsomt opp, var 30 mill. kr. Vi foreslår nå altså omtrent det sjudobbelte av det Arbeiderpartiet i fjor mente var nok. Jeg skjønner ikke helt Arbeiderpartiets seriøsitet i forhold til dette. Hvis det var så klart i fjor at man trengte en markert styrking av Aetat, så markert at man i år mener at man i tillegg til de bortimot 200 mill. kr vi i virkeligheten satser på Aetat, trenger 50 mill. kr til, hvorfor foreslo man da i fjor 30 mill. kr?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torny Pedersen (A): Etter å ha hørt på debatten er jeg virkelig bekymret for Kommune-Norge. Det er i kommunene folk bor, og det er her man vil merke nedskjæringene i velferdsgodene, spesielt i skole og omsorg.

Avisene i Nordland har daglig oppslag som f.eks.: Fire av fem kommuner i Nordland forbereder nå kutt i velferden for innbyggerne. I dag sier fylkesmannen i Nordland, Åshild Hauan, til NRK: «Hundrevis mister jobben». Hun sier videre at kommunene «må si opp folk, og det er de svakeste … som blir skadelidende». Det er realitetene i kommunene i Nordland, som i mange andre kommuner i landet.

En liten kommune i Nordland heter Rødøy. Da den videre kraftutbyggingen i Svartisen/Saltfjellet ble stanset, kom Rødøy kommune i en spesiell situasjon. Utbyggingen i Melfjord i Rødøy var nesten påbegynt da en gyldig konsesjon ble inndratt. Det har aldri skjedd før og vil nok aldri skje i framtiden.

Denne saken er enestående. Statkraft har fått full utgiftskompensasjon i forbindelse med stoppen, likeså Nordland fylkeskommune og alle grunneierne. Da kan ikke denne saken sidestilles med andre kraftutbyggingsprosjekter som har fått avslag på søknad om utbygging, slik regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hevder. Rødøy hadde aldri mulighet til å søke kompensasjon innenfor fristen, da alle var i god tro om at utbyggingen skulle skje. Kommunen har brukt opp mot 2 mill. kr til å forberede kraftutbyggingen, og avtalen med Statkraft var undertegnet og hadde en størrelsesorden på ca. 10 mill. kr.

Alt dette tilsier at Rødøy kommune er i en særstilling med hensyn til å motta kompensasjon.

Dette mente også stortingsrepresentant Bror Yngve Rahm fra Kristelig Folkeparti den 17. desember i fjor, da han fremmet et forslag der Stortinget bad Regjeringen om å vurdere saken på nytt, som et særtilfelle innenfor ordningen med kompensasjon til kommuner for ikke-utbygging. Han sa i sitt innlegg også:

«Kommunens situasjon er derfor etter komiteens vurdering spesiell.»

Noe i samme retning uttrykte også representanten fra Fremskrittspartiet. For øvrig har Fremskrittspartiet hatt noen merkelige utspill i media om Dokument nr. 8-forslag osv. de siste dagene.

Jeg vil med dette utfordre regjeringspartiene og Fremskrittspartiet til å stå ved det de tidligere har sagt, og stemme for forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet om at Rødøy skal ha sin rettmessige kompensasjon i henhold til de økonomiske rammer som har vært gjeldende i slike saker. La denne lille kommunen slippe å være kasteball i systemet!

Rune J. Skjælaaen (Sp): Først: Senterpartiet er anklaget av flere representanter i debatten for å være imot endring. Jeg har lyst til å si at vi har om lag 100 entusiastiske ordførere som har omorganisert, som har drevet fram interkommunalt samarbeid i årevis, og som langt fra er fanget av gamle strukturer og tenkemåter.

Så til saken: I går hadde vi en kirkedebatt her i Stortinget. Kirkeministeren gir uttrykk for bekymring over stengte kirker. Hun sier i dag til avisen Vårt Land: «Det er svært alvorlig, og ikke noe hyggelig budskap», men legger til at hennes trøst er at mange av meldingene er krisemaksimering, og at det ikke vil bli så mange stengte kirker i praksis.

Jeg tror Regjeringen har vansker med å ta innover seg hvordan situasjonen er for Kirken i store deler av landet. Kirken lokalt er en liten organisasjon med få tilsatte. Innsparingstiltak rammer derfor hardt. Jeg vet at ledige kirkelige stillinger der kommunal delfinansiering er en forutsetning, ikke blir lyst ut. Stengte kirker er uttrykk for en kommunal fattigdom jeg ikke trodde skulle bli virkelighet i 2003. Kirkerådet frykter faktisk at 100 kirker kan bli stengt. Kirkevergen i Vindafjord vurderer å ta 1 000 kr i betaling for hver vigsel og hver begravelse for å få kirkebudsjettet til å gå opp. Eller skal kanskje kirkeofferet brukes til å betale strømregningen istedenfor at det skal gå til misjonen? Dette er en uverdig situasjon for Kirkens ansatte og for alle som lar seg betjene av Kirken.

Biskop Øystein Larsen i Sør-Hålogaland sier det slik: Nå ser vi at dårlig kommuneøkonomi er i ferd med å ta kirken fra folk flest. Det er vanskelig å forstå i ett av verdens rikeste land.

Jeg har fulgt debatten her i dag. Representanten Apelthun Sæle fra Kristelig Folkeparti sa rett ut at hun var stolt av budsjettet. Det som er min store bekymring, er at representanten Apelthun Sæle og hennes partifeller og avtalepartnere ser på det budsjettet de vedtar, og tenker: Se, alt er såre godt. Jeg hadde faktisk ikke forventet at Kirken skulle komme i en slik situasjon med en statsminister og en kirkeminister fra Kristelig Folkeparti.

Peter Gitmark (H): På spørsmål om Arbeiderpartiets samlede budsjettopplegg var strammere enn budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, svarte representanten Signe Øye ja. Nok en gang må jeg påpeke at dette er feil.

Selv om Arbeiderpartiet har 2,2 milliarder kr mer på bunnlinjen enn regjeringspartiene, gjør summen av partiets økte skatter, avgifter og offentlige utgifter at dette ikke vil bidra til lavere lønns- og prisvekst – dette ifølge Finansdepartementets beregninger.

Denne debatten har vært preget av to ting: gjentakelser og opposisjonens svartmaling. Jeg kunne godt tenke meg å bli debattens lysfontene, nemlig ved å ta opp noe positivt. Bostøtten har knapt blitt nevnt. Likevel har bostøtten fått en av de største økninger i manns minne. Aldri tidligere har bostøtten omfavnet flere mennesker enn i dag, aldri tidligere har de som har fått bostøtte, fått utbetalt mer enn i dag. Dette glemmer opposisjonen å nevne. Det står også i grell kontrast til Arbeiderpartiets handling og retorikk. Men som vi vet, selger man langt bedre som svartmaler enn som lysfontene, så det får bli med det.

Akhtar Chaudhry (SV): Mange av oss husker fortsatt at det var en rørende enighet på tvers av partigrensene ved forrige stortingsvalg om at fattigdom skulle bekjempes. Partiene, fra venstre til høyre, ville avskaffe de uverdige forhold som mange levde under. Vi husker godt at vi var opptatt av 70 000 barn som levde i fattigdom.

Min påstand i dag er at det budsjettet som stortingsflertallet er i ferd med å vedta, bryter med de intensjonene og de løftene politikerne gav til folket.

Jeg har lyst til å invitere Stortinget til et rådhus bare noen få hundre meter fra denne salen. Dette rådhuset har i dag vedtatt et budsjett som kan kalles et elendig budsjett. Oslo kommune vedtok i dag et budsjett som reduserte sosialhjelpen istedenfor å prisjustere den. Det er vedtatt at dersom en mister jobben, bryter ut av familien, blir kastet ut av en voldelig ektefelle og blir nødt til å få hjelp fra fellesskapet, så får en 66 pst. av vanlig sosialhjelp de første to måneder.

Videre har Oslo kommune vedtatt at dersom en velger å bo sammen med familien, men trenger sosialhjelp og er mellom 18 og 24 år, vil en få ca. 900 kr å rutte med i måneden, istedenfor 2 500 kr, slik det er nå. Beløpet kan variere fra kommune til kommune, men tendensen er klar: Kommunene får dårlig råd, og det går utover de fattige.

Det er beklagelig at flertallet vil vedta et budsjett som vil øke SFO-satsene betydelig. Dyrere SFO-ordninger skaper et skille mellom dem som har og dem som ikke har. Dette vil skille barna – barn som kommer fra samme nabolag, og barn som vil gå på samme skole og i samme klasse. Skillet vil gå mellom dem som har, og dem som ikke har. Har man penger nok, er man med. Har man det ikke, må man være utenfor det gode selskap.

Dette kaller vi SV-ere klasseskille. Vi vet bestemt at engasjementet for å bekjempe klasseskillet varierer fra parti til parti. Men ønsker vi et samfunn hvor barn blir skilt ut etter foreldrenes lommebok? Dagens klasseskiller går langs andre akser enn det de gjorde for noen tiår tilbake, men like fullt er de skiller. Og regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet er med på å sementere disse. Noen vil merke dette mer enn andre – Kristelig Folkepartis velgere, mon tro?

Ola T. Heggem (Sp): For meg som opprinnelig hadde tenkt å lede budsjettmøtet i kommunestyret akkurat i dag, er det med litt blandede følelser jeg i stedet følger denne debatten her i stortingssalen. Jeg føler nok dessverre at budskapet fra lokalpolitikere fra alle parti, landet rundt, på ingen måte har nådd fram til stortingsflertallet. Så får vi avvente og se om innbyggernes reaksjon når de oppdager at tjenestetilbud forringes og forsvinner, når inn til det samme flertallet.

(Brannalarmen går.)

Presidenten: Stortinget må nå ta en pause for å sjekke hva som skjer.

Stortinget fortsatte sine forhandlinger etter en kort pause på ca. 10 minutter.

Ola T. Heggem (Sp): Det var kanskje like greit at dette ikke var selveste jomfrutalen, og kanskje like greit at en fikk satt på plass hvor grensen går.

President, jeg starter på nytt.

For meg som opprinnelig hadde tenkt å lede budsjettmøte i kommunestyret akkurat i dag, er det med litt blandede følelser jeg i stedet følger debatten her i stortingssalen. Jeg føler nok dessverre at budskapet fra lokalpolitikere fra alle partier i landet på ingen måte er nådd fram til stortingsflertallet. Vi får avvente innbyggernes reaksjoner når de oppdager at tjenestetilbud forringes og forsvinner, og se om de rekker inn til det samme flertallet. Når lokalpolitikerne allerede i sommer sa fra hvordan dette ville ende, ble det oppfattet som den årlige klagesang. Ja, noen av oss ble av selveste statsministeren beskyldt for å løpe rundt i gatene og hyle.

Aldri tidligere har en beskrivelse av virkeligheten så ofte fått betegnelsen svartmaling. Jeg har noen få eksempler fra media i mitt eget fylke, Møre og Romsdal, og da skal jeg hoppe over eksempler fra Ålesunds ordfører, det har vært referert tidligere i kveld.

Haram kommune reduserer med til sammen 15 plasser ved to sykehjem og stenger en avdeling ved Solbakken bukollektiv, seks lærerstillinger forsvinner og svømmeopplæringen fjernes, kutt på 20 mill. kr i Vestnes, bergingsaksjon for Torvik skole i Gjemnes, og 7 pst. økning i foreldrebetalingen i barnehagen i Skodje. Alle i denne sal vet at jeg kunne brukt alle mine tre minutter på slike eksempler bare fra Møre og Romsdal. Ja, kuttlisten bare fra min egen lille kommune hadde tatt en stor del av tiden.

Jeg ønsker også å meddele at jeg er klar over at når budsjettene i disse dager blir vedtatt rundt i kommunestyrene, har en gjennom lokalpolitisk kreativitet klart å redde mange av de tjenestene som i utleggingsvedtaket var foreslått tatt bort. Men jeg er helt sikker på at de fleste på nyåret vil merke at kommunale tilbud er svekket eller tatt bort, og at brukerbetalinger, gebyrer og husleie har økt.

Jeg registrerer også at Høyres budskap i valgkampen ikke skulle tolkes som større ressurser til skolene, men jeg tror det skal bli vanskelig å forklare elever, foreldre og lærere at det faktisk betyr en annerledes skole med færre ansatte pr. elev, manglende ressurser til lærebøker, læremidler osv. Men det blir først og fremst Høyres problem. At Kristelig Folkeparti er stolt av dette budsjettet, ja det er nesten som en betviler at de virkelig mener det.

Dårlig kommuneøkonomi «har bygd seg opp over flere år», sa statsministeren fra denne talerstolen i finansdebatten. Ja, det er nok korrekt. Men gapet har aldri, definitivt aldri – i alle fall ikke i mine 15 år som lokalpolitiker – vært større mellom de antall kroner som må til for å opprettholde velferden til folk flest rundt i landet, og de kronene kommunene får tilført gjennom skatt og ramme. Dette faktum burde bekymre statsministeren.

Høyre-statsrådene ville nok kommentert det på en litt annen måte. Budskapet derfra er effektivisering, modernisering, privatisering og strukturendringer. Selv om det hadde vært flertall for Høyres medisin rundt omkring i kommunene, ville slike omstillinger tatt tid. I mellomtiden ønsker Regjeringen altså å redusere tjenestetilbudet og frata folk flest nødvendige og lovpålagte oppgaver. Slikt skjer når høyt profilerte partiideologier prioriteres framfor sunt og godt folkevett.

Kari Lise Holmberg (H): Før det blir slutt på debatten, må jeg få sende en stor bekymringsmelding. Min store bekymring kommer når jeg hører at Fremskrittspartiet løser kommunenes økonomiske problemer med en ny finansieringsmodell. Fremskrittspartiet vil statliggjøre kommunale oppgaver. Kommunale tilbud skal altså bli statlig finansiert, og da må jeg få spørre: Hva med det lokale selvstyret? Hva med den lokale handlefriheten? Hvordan vil det bli i kommunene når de lokale politikerne er satt til side for statens styrer?

For oss i Høyre er det viktig å legge forholdene til rette for kommunenivået. Det er viktig for oss å få gode og sterke kommuner som er i stand til å løse egne oppgaver etter egne prioriteringer. Troen på lokaldemokratiet er faktisk sterk. Oppgavene løses best så nær innbyggerne som mulig. Men faresignalene er nå tydelige, og det lokale selvstyret synes utsatt.

Fremskrittspartiet vil at staten skal overta kommunale oppgaver, og SV vet vi er for en sterk stat. Dette må Arbeiderpartiet ta alvorlig. Her påhviler det et parti med betydelig regjeringserfaring et stort ansvar. Denne budsjetthøsten har opposisjonen kjørt et rått løp i svartmaling – også i kveld. Dersom opposisjonens politikk fortsetter å være så lite konstruktiv i forhold til landets store utfordring, er jeg redd at folk flest mister troen på det kommunale selvstyret og på at kommunene både kan, tør og vil. Da kan løpet være kjørt for Kommune-Norge. Jeg håper derfor inderlig at Arbeiderpartiet kan ta opp igjen tråden fra sitt tidligere moderniseringsprogram, bli mer konstruktivt og mer offensivt. Arbeiderpartiet er for modernisering av offentlig sektor, sa Signe Øye i sitt første innlegg i kveld. Men det gjenstår faktisk å se om det stemmer.

Einar Holstad (KrF): Følgende stod å lese i dagens Nationen:

«Vi må ha råd til å varme opp kirker, begrave folk …»

Det var stortingsrepresentant og komiteleder Rolf Reikvam som gav uttrykk for dette. Han mente videre at de rike skulle betale mer skatt, slik at staten kunne kjøre flere penger inn i den dårlige kommuneøkonomien.

Det har vært mange opprørsforsøk mot dårlig offentlig økonomi, men jeg tror mer på en bedre fordeling av midlene kommunene imellom. Det vil bare forsterke ulikhetene dersom vi velger å smøre en større ramme jevnt ut over den beskrevne elendigheten. Det blir ikke inflasjon verken av å male veggene på sykehjem, av å sørge for oppvarming i kirkene, eller av å gi mennesker en anstendig begravelse.

Når skuespiller Lars Andreas Larssen er opprørt over situasjonen og i følge Aftenposten vil samle sine kolleger og sette kurs for Lofoten i romjulen eller tidlig på nyåret, ser jeg positivt på det. Larssen lover at samtlige 1200 sitteplasser i den mektige Lofotkatedralen skal fylles av mennesker som vil vise hva de mener om distriktspolitikken. Det vil være flott at så mange mennesker samles i en kirke og samtidig får med seg Guds ord.

Jeg har forståelse for at folk reagerer når kirken, som man tar som en selvfølge, trues eller ikke lenger er en selvfølge. Kirkene rundt i det ganske land har de fleste steder i lang tid vært salderingsposter på kommunale budsjetter. Det har ikke vært forståelse for at kirkelige ansatte har kunnet aksjonere for sine behov. Budsjettmøtene i landets kommunestyrer har titt og ofte vært preget av elever og foreldre, godt hjulpet av meningsfulle lærere. Dette har over tid ført til en større økning av midler til skolesektoren i forhold til kirkelige formål. Når livremmene i det siste har vært strammet ekstra til rundt om i Kommune-Norge, har dette vært mest merkbart og dramatisk for den kirkelige virksomheten. Nå må Kirken stå fram lokalt og synliggjøre overfor lokale politikere og befolkningen hvilke konsekvenser manglende bevilgninger til kirkelige formål har. Det blir for enkelt å skylde på kirkeministeren straks noen varsler om å stenge en eller annen kirke i landet. Dette er først og fremst et signal til lokale myndigheter. Det blir ikke automatisk mer til kirkene ved å øke rammene til kommunesektoren. Det må være en vilje til, blant flertallet i hvert kommunestyre, å prioritere dette området. Så langt har Kristelig Folkeparti stort sett vært alene om å øke rammene til kirkelig sektor i svært mange kommuner.

Karin Andersen (SV): Ja, det må være en vilje til å prioritere det viktigste foran det uviktige. Jeg skjønner at det er tøft for en Kristelig Folkeparti-representant å oppleve at det nesten er kassaapparatet som kommer inn i kirkene igjen. Så vidt jeg husker, kastet Jesus slikt ut av synagogen for ganske mange år siden, men nå er det altså på vei inn igjen, og det er uverdig.

Det dreier seg om en prioritering i hovedsak. Det er ikke kommunene, ikke gamle folk, ikke skoleunger og ikke folk som går på sosialhjelp, som har stukket av med den store gevinsten som denne regjeringen og Kristelig Folkeparti har delt ut. Det har tvert imot vi som sitter her, som er høytlønte; Vi får flere tusen kroner i skattelette! Hva i all verden er det som er meningen med det, når Kristelig Folkeparti-representanten går opp her og sier at det er så trist at kirkene må stenge? Som ikke-kirkemedlem synes jeg også det er en helt hårreisende prioritering. Jeg ville prioritert å ha åpne kirker foran å gi skattelette til dem som har mye penger.

Så vil jeg litt tilbake til integreringspolitikken. Lær norsk, har vært et enstemmig budskap til våre innvandrere, til flyktninger og asylsøkere. Det er nøkkelen til alt. Så gjør man altså det geniale grep at man fjerner norskundervisningen til dem som sitter og venter på vedtak. Og vi vet at mange av dem får bli. Mange av dem sitter i måneder, og der skal de sitte og stirre i veggen. Jeg vet ikke hva de skal gjøre, de skal visst få en eller annen slags form for tiltak å pusle med. Hva i all verden er det som er lurt med ikke å la folk få lov til å begynne å lære norsk så fort som mulig, eller la dem få lov til å ha midlertidig arbeidstillatelse, som de har hatt før? Mange av dem har jo jobbet og sørget for seg sjøl. Uansett om de får bli eller ikke, så vet vi at de kommer ut av et slikt opplegg med økt kompetanse og sjølrespekten i behold. De skjønner at de er nødt til å bidra med noe, og at her går det ut på å utnytte sine ressurser sjøl. Det eneste signalet vi sender til dem, er: Her er det bare å sette seg ned, her skal det ikke skje noen ting, bare vent! Dette synes jeg er tålig meningsløst, og jeg og SV er steinharde på at vi nå skal ha et introduksjonsprogram som skal være kvalitetsmessig godt, som alle skal få. Vi mener at det virker totalt mot sin hensikt det Regjeringen gjør nå, å utsette norskopplæringen og utsette det å komme inn i et alminnelig arbeidsforhold med mange måneder for mange av dem som skal bo her i landet. Jeg må si: Jeg skjønner ingenting av det.

Heikki Holmås (SV): Hver gang jeg hører boligminister Solberg, føler jeg at når hun sier at det finnes ingen kortsiktige løsninger, så mener hun egentlig at det finnes ingen kortsiktige løsninger som Regjeringen vil prioritere. De finnes, men Regjeringen vil ikke prioritere dem.

Jeg vil si to ting: Det ene gjelder Husbankens lånerammer. Da statsråden i fjor høst i budsjettvedtaket strammet inn på lånerammene til Husbanken med 2 milliarder kr i forhold til arbeiderpartiregjeringens forslag til økning, så førte det til at Husbanken gikk tom for utlånsmidler før sommeren. Det er ingen tvil om at det førte til en oppbremsing i igangsettingen av boligbyggingen. Hvis en snakker med bransjeorganisasjonene, så sier de: Ja, det er faktisk sånn at vi har trøbbel med å skaffe oss finansiering til boligbygging, når ikke Husbanken lenger har midler som de kan stille opp med. Og husk at dette er lånerammer som staten tjener penger på! Vi tjener penger på å låne ut disse midlene, og vi får fart på boligbyggingen. Men hvorfor vil så ministeren ikke prioritere dette? Jo, det er to grunner til det. Det ene er at hun ikke vil ha boligbygging, hun vil heller ha skattelette. Og det å satse penger på Husbankens lånerammer – selv om det ikke har noen utgiftsside i statsbudsjettet, men faktisk en inntektsside – kan bidra til å få fart på økonomien i forhold til boligbyggingen. Og det er dumt, tenker Erna Solberg. Men nå er det altså faktisk sånn at boligbyggingen har gått ned, og det burde definitivt være rom for å bruke mer penger gjennom Husbankens lånerammer.

Og den andre siden ved dette er den rent politisk-ideologiske Høyre-tenkningen, som går ut på at Husbanken står for en for stor del av lånevirksomheten til nybygde boliger. For Husbanken står for mellom 45 og 50 pst. Det synes vi er bra. Det synes Høyre er for mye, de vil ha ned det, og vil isteden at de private bankene skal finansiere boligbyggingen. Men det fører altså til lavere boligbygging. Og da sier jeg: Vi vil heller ha boligbygging og utlån fra Husbankens side, og så merker vi at Høyre-regjeringen ikke vil det. Men det hadde vært et kortsiktig tiltak som hadde funket.

Så over til de bostedsløse. Det er en ubalanse i leiemarkedet. Og det er ingen tvil om at Erna Solberg har helt rett i at en god del av de folkene som er bostedsløse, har behov for flere ting enn bolig. Men problemet i dag er jo at mange av dem ikke har bolig engang, og da må vi begynne der. Og så tror vi at det blir flere bostedsløse når det føres en usosial boligpolitikk fra Regjeringens side. For det er nemlig sånn at når det blir høyere priser, da vil det også bli flere folk som ikke har råd til å betale.

Per Sandberg (FrP): Enkelte representanter fra Arbeiderpartiet har blåst seg opp til de store høyder. Jeg hørte representanten Giske. Men han har helt rett, det er graverende at gravferdsstønaden fjernes. Det står vi fast ved.

Det er også meget beklagelig at Fremskrittspartiet ikke har fått innført større deler av sitt alternative budsjett. Vi fikk ikke betydelig innsats på infrastruktur, som vi ønsket oss. Vi fikk ikke de pengene til sykebehandling som vi ønsket oss. Vi fikk ikke de skatte- og avgiftslettelsene som vi ønsket oss. Men vi fikk i hvert fall prioritert de svakeste. Og når det gang på gang blir gjentatt, også av representanten Giske, at det er de rike som har fått skattelette fra oss, så vil jeg gjenta at det blir 1 milliard kr i skattelette til mennesker som tjener under 190 000 kr. Det er ikke skattelette til de rike.

Og så vil jeg til representanten Holmberg anbefale å ta et studium i Fremskrittspartiets merknader i innstillingen. Da vil representanten kanskje forstå – selv om hun kanskje ikke vil – hvis hun for en gangs skyld i hvert fall kunne prøve å legge litt velvilje til, at det ikke er staten som skal drive de institusjonene som jeg snakker om, men staten skal finansiere dem. Staten skal finansiere disse, og det er jo det kommunene roper på. De roper på mer midler for å få fullfinansiert og drive disse institusjonene på helse, omsorg og skole. Det er det som står i våre merknader. Og da vil kommunene også få, som det står i våre merknader, «betydelig selvråderett», vi vil få større lokal selvråderett og konkurranse mellom kommunene.

Så er det snakk om tiltaksplasser. Det er nødvendig for de svakeste, de som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Men jeg tror at vi skal legge større vekt på å skaffe til veie arbeidsplasser. Det må være prioritert. Og da er det så synd at det ikke går an å få med eksempelvis Arbeiderpartiet på en større satsing på det området. Sannheten er jo den at Arbeiderpartiet gjennom mange, mange år har lagt ned arbeidsplasser og dermed skapt den situasjonen som eksisterer nå.

Så vil jeg også si i i forhold til noe vi ikke fikk gjennomført, vi fikk ikke kompensasjon for Rødøy på plass. Men jeg vil få lov til å si at hvis det kommer et forslag om en ny utbygging eller en kompensasjon i en sak utenfor budsjettet, vil selvfølgelig Fremskrittspartiet støtte det.

Til slutt – hvis jeg har noe mer tid igjen – kunne det være interessant å nevne at jeg har vært kommunestyrerepresentant selv også. Det er mange, mange år siden, og allerede på det tidspunktet la Arbeiderpartiet ned skoler. Så den diskusjonen har vært med lenge.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Representanten Sandberg inviterte til eit studium i Framstegspartiet sin politikk. Det er vanskeleg å få tak i tråden i Framstegspartiet sin politikk. Lat meg nemne nokre eksempel. Per Sandberg snakka i dag om effektivisering i kommunesektoren, samtidig var han nærmast i harnisk over at kommunane engasjerte seg i næringsarbeid. Så er det jo slik at dei kommunale næringsfonda er glitrande eksempel på at det har blitt skapt fleire tusen nye arbeidsplassar i distrikta, med beskjedne midlar.

I denne innstillinga skriv Framstegspartiet at dei prinsipielt er imot lokale og sentrale næringsfond. I vår, i forbindelse med eigarskapsmeldinga, skreiv det same Framstegspartiet:

«Sikring av en fornuftig næringsstruktur kan styrkes ved at det etableres et strukturfond av betydelig størrelse ...»

Altså: Noko dei var for i vår, er dei no imot.

Per Sandberg anklagar oss som tek situasjonen i kommunane på alvor. Han kallar det for jamring og svartmaling når vi fortel om funksjonshemma som ikkje får oppfølging, og om andre vanskelegstilte i kommunane som kommunane no må prioritera ned. Det er dei same gruppene som John Alvheim synest å stå på barrikadane for, og synest å vera rysta og sjokkert så snart det er nokon i ein eller annan kommune som ikkje blir følgd opp til punkt og prikke.

Så er Framstegspartiet for konkurranseutsetjing. I vår ville dei at Regjeringa i lovs form skulle påleggja kommunane konkurranseutsetjing. No har dei endra politikk på det området, no er det utfordringsretten som er tema. Samtidig som Framstegspartiet no vil ha, og kjem til å få gjennomført, ein utfordringsrett som er til anstøyt og eit inngrep i det lokale sjølvstyret, stod han nettopp her og ville styrkja det lokale sjølvstyret.

Eg vil gjenta mitt spørsmål, både til Per Sandberg og til statsråden: Er det nokon sektorar dei vil skjerma når det gjeld konkurranseutsetjing, eller er til og med eldreomsorga kandidat for konkurranseutsetjing? Kven er det som der kan syta for både betre kvalitet og billegare tenester, med forteneste? Er det nokon kommunar dei meiner at dette ikkje passar for?

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg vil få minne om at i 1997 kom det 2 271 asylsøkere til Norge. I år forventes det rundt 18 000 asylsøkere til landet. Tallene viser altså en skremmende økning, men mye taler for at dette likevel bare kan være en mild forsmak på hva vi kan vente oss om vi nå ikke strammer kraftig til, slik Fremskrittspartiet lenge har foreslått.

Det var Bondevik I-regjeringen som selv åpnet asylporten på vidt gap gjennom en liberalisering på dette området i 1997. Og samtidig vet vi altså at Erna Solberg jobber ufortrødent videre, slik jeg har forstått det, for økt arbeidsinnvandring til Norge fra hele verden. Dette er etter mitt syn absurd. Vi trenger ikke denne arbeidsinnvandringen. Det vil igjen sende ut signaler om at i Norge vil vi ha arbeidsinnvandrere fra hele verden, og dermed ruller sannsynligvis en ny asylbølge inn over landet igjen. Man har altså lite lært fra 1997, da Bondevik I-regjeringen la ut den røde løperen for asylsøkere for å vise verden hvor snille og storsinnede nordmenn skulle være.

I dag ser vi at dette var uheldig. I en tid med kanskje snart 100 000 ledige er det umoralsk å foreslå økt arbeidsinnvandring til Norge. På samme tid er det også svært mange ikke-vestlige innvandrere som sliter med å få seg jobb her i landet. Fremskrittspartiet mener dessuten at det er mye arbeidskraft som kan frigjøres i offentlig byråkrati, landbruk osv. Utfordringen er å ta i bruk den store arbeidskraftreserven vi har i Norge, framfor å importere ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS.

I 1970 fantes det knapt en ikke-vestlig innvandrer i Oslo. 30 år senere, i dag, har 32 pst. av elevene i Oslos skoler fremmedspråklig bakgrunn. Jeg sier dette for å illustrere at det har vært en uhyre rask utvikling på dette området, på tross av at vi har hatt en innvandringsstopp fra 1975. Det høye volumet og tempoet har medført at vi ikke har vært i stand til å håndtere innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikken og å stå for en god integreringspolitikk. Det er blitt et eneste kaos på dette området, og jeg vil si at alle de andre partiene, unntatt Fremskrittspartiet, har skylden for dette. Skepsisen mot innvandringspolitikken i det norske folk synes å være proporsjonal med antall innvandrere som er i landet. Og denne debatten og innvandrings- og asylpolitikken er blitt et tema med sterke følelser på begge sider, noe som gjør at det kan være vanskelig å føre en slik debatt. Jeg tror imidlertid at de andre partiene kommer etter Fremskrittspartiet på dette området, men spørsmålet er bare hvor lang tid det vil ta denne gangen før de andre partiene ser at Fremskrittspartiet hadde en fornuftig politikk på dette området, og kommer etter oss.

Signe Øye (A): Bare noen kommentarer helt på tampen av debatten.

Det blir litt underlig når det er representanten Sandberg fra Fremskrittspartiet som kommer hit opp og beklager seg over svartmalingen. For hvem var det som gikk ute i Vandrehallen da budsjettet ble lagt fram, og skrek høyest av alle og var ganske indignert på vegne av det norske folk? Men så skjedde det at de fikk noen prosenter i reduksjon på alkoholavgiftene, og da ble budsjettet mye mer spiselig. Man aksepterte både økte egenandeler for eldre og uføre og kutt i gravferdshjelpen, selv om man nå sier at det er ganske graverende. Det er det ikke lett å skjønne seg på!

Representanten Sandberg sier at ordførere fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå sitter ute i kommunene og legger ned skoler, slik at det ser verst mulig ut. Men dette er jo svartmaling! Det er useriøs svartmaling, for de eksemplene som vi brukte her i salen, gjaldt ikke de kommunene der det er ordførere fra Arbeiderpartiet. Det gjaldt kommuner der det er ordførere fra Høyre og Kristelig Folkeparti, så det må være de som svartmaler! Jeg mener det er en hån mot lokalpolitikerne, og at man er fullstendig bortreist. Og jeg må nesten spørre: Er det lenge siden Sandberg besøkte en primærkommune?

Under debatten har jeg også merket meg at Kristelig Folkeparti bruker samme retorikk som Fremskrittspartiet. Ja, man lærer kanskje fort. Kristelig Folkeparti snakker nå om kostnadsproblemer, ikke inntektsproblemer, og de snakker om omorganisering, tvang og å skru igjen i forhold til inntektsgrunnlaget. Kristelig Folkeparti mangler nå forståelse for at kommunepolitikerne klager. Ja, jeg håper mange ordførere fra Kristelig Folkeparti som har et håp om å bli gjenvalgt til neste år, har merket seg det.

Til representanten Gitmark og bostøtten. Jeg sa ganske mye om bostøtten i mitt hovedinnlegg. Jeg sa også at jeg var enig i de forslagene som Regjeringen har fremmet i budsjettet. Men det er de i posisjon som ikke har snakket om bostøtten. Det er dere som ikke er opptatt av det. Og da kan man ikke beskylde opposisjonen for ikke å snakke om områder som vi mener er viktige, bl.a. områdene bolig og bostøtte.

Til slutt må jeg avlegge en visitt til representanten Østberg, som sier at de har rettet opp i økonomien i Østfold. Men det er ikke riktig. Østfold har mistet 10 mill. kr. Det er derfor et enstemmig fylkesting nå protesterer.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det var representanten Magnhild Meltveit Kleppa som fekk meg til å be om ordet, sjølv om eg synest det er seint. Eg lurer på om vi bur i det same landet. Eg bur i Noreg, verdas beste land å bu i, og Meltveit Kleppa teiknar altså ei verkelegheit der armoda lyser imot deg. Eg sat sjølv i ei kald kyrkje her om dagen. Men det er ikkje den fyrste gongen. Eg går ofte i kyrkja, også om vinteren.

Kristeleg Folkeparti er bekymra for kommuneøkonomien, og vi er kontinuerleg opptekne av å betra han, men ikkje berre ved å pøsa meir pengar inn, slik som Senterpartiet gjer. Det vil ha som resultat at industrien går dukken, at renta stig, og at dyrtid er eit faktum. Vi styrer mot resultat, ikkje berre mot konsekvensar!

Vi har starta på ein slitsam jobb for å bryta løns- og prisspiralen, for å styrkja rammevilkåra for næringslivet, for å få fleire arbeidsplassar, for å redusera renta og kronekursen og dermed få ein god økonomi og balanse i kommuneøkonomien. Det er faktisk målet.

Dette er Kristeleg Folkeparti-politikk. Er eg så stolt av budsjettet som ein prøver å harselera over? Ja, som eg sa, på mange område er eg det, ikkje på alle. Eg har enno ikkje nemnt t.d. friskulen, familiepolitikken, friviljuge organisasjonar, fattigdomspakka i Noreg og u-hjelp. Her er det god Kristeleg Folkeparti-politikk.

Kommuneøkonomien vil Kristeleg Folkeparti søkja å betra ved alle høve som vi får.

Rolf Terje Klungland (A): I min hjemkommune, Kvinesdal, vedtok kommunestyret i går å legge ned skolen, aldershjemmet og brannstasjonen i den bygda jeg bor i. Det er ingen svartmaling. Det er en realitet, og den realiteten må altså Regjeringen kunne stå inne for og ta ansvar for. At Regjeringa og dens støtteparti ikke liker virkeligheten, får så være. Folk registrerer nok det som skjer ute, i hvert fall i de lokalsamfunnene som rammes av Regjeringens prioriteringer.

Vi svartmaler ikke. Arbeiderpartiet maler rødt, og det skal vi fortsette med. Vi skal sørge for at folk får de tjenestene de har behov for, uavhengig av bosted og økonomi. Derfor vil vi bevilge mer penger til kommunene. Vi vil ha en miljø- og næringspolitikk som medfører at industrien og arbeidsplassene ikke flytter ut av landet, men blir i distriktene. Derfor vil vi bevilge mer penger gjennom SND og ha en bedre kvotehandling når det gjelder CO2 -utslipp. Vi vil ha en annen fordeling enn det Regjeringen vil ha. Det bør Regjeringen tørre å innrømme, og de bør tørre å stå for det.

Kristelig Folkeparti valgte side i fjor, det var ikke det norske folk som foretok det valget. Kristelig Folkeparti kan fortsatt velge annerledes. Døren til et mer rettferdig samfunn står åpen hos Arbeiderpartiet. Da må Kristelig Folkeparti skifte malerkost – ikke til den svarte, men til den røde. De må ønske mer penger til kommunene, de må være imot de usosiale kuttene de nå er med på, de må være for et produserende næringsliv i distriktene, de må være imot å sende bestemor ut på anbud, og de må være for et varmere samfunn for alle.

Ivar Østberg (KrF): Regjeringen har sagt, statsråden har sagt og påpekt og erkjent igjen i debatten i dag, at det er ubalanse i kommuneøkonomien. Det er blitt påpekt at dette har bygd seg opp over år, det er ikke noe som har skjedd ved denne Regjeringen.

Gjennom konsultasjonsordningene mellom Regjeringen og KS, som Bondevik I-regjeringen startet, må dette problemet drøftes, og forslag til løsninger må finnes. Mange kommuner har det vanskelig. Kristelig Folkepartis representanter har gitt uttrykk for dette i debatten i dag. Mange har uttrykt bekymring for den økende arbeidsledigheten. Kristelig Folkeparti har gjort det i dag.

Vi er opptatt av å sikre arbeidsplassene, nettopp for å gjøre noe med dette. Vi er nødt til å føre en helhetlig politikk, og det er vel først og fremst det som har manglet når det gjelder det man har vært inne på i en del innlegg i dag. Vi er nødt til å føre en politikk med et stramt budsjett. Jeg har sagt jeg er glad for at det gir resultater.

Hvis våre debatter i denne salen skal fortsette slik, er jeg redd for at denne sal er med på – gjennom sine debatter – å bygge opp under politikerforakten.

Arbeiderpartiets hovedtaler i dag var mer opptatt av hva Regjeringen mente og ikke hva hun oppfattet at Regjeringen mente. Sosialistisk Venstrepartis Heikki Holmås har fortalt oss at Regjeringen later som om. Regjeringen later ikke som om, den ønsker å hjelpe og setter inn tiltak for å hjelpe de svakeste. Det hadde vært mer interessant om Heikki Holmås hadde fortalt oss hva SV står for, enn hva statsråd Erna Solberg tenker. Og ikke minst når statsråd Erna Solberg er til stede i salen, vil det være mer interessant å høre fra Erna Solberg hva hun tenker, enn å høre det fra representanten Heikki Holmås!

Kristelig Folkeparti mangler på ingen måte forståelse for hva ordførerne fra Kristelig Folkeparti sier. Vi innkaller dem til møter og har dialoger. Vi forteller hva som ligger i statsbudsjettet, og vi har et godt samarbeid med dem.

Jeg håper for senere debatter at representantene blir mer opptatt av å fortelle hva de står for, og ikke spre løgner om hva andre står for.

Presidenten: Det er presidentens oppfatning at det er ganske sterk kost ufordelaktig å omtale andre representanters innlegg som «løgner».

Presidenten er for øvrig av den oppfatning at alle representanter som går på talerstolen, må se rett på klokken! Vi har nå holdt på i godt over fem timer, og det kan ikke være veldig mye som er usagt! (Munterhet i salen)

Statsråd Erna Solberg: Jeg synes det faller mange sterke ord i denne debatten. Ett av de sterke ordene som har falt, kom fra Signe Øye, som sa at det var en «hån» mot lokalpolitikerne det Per Sandberg sa, og det Regjeringen gjorde. Jeg har lyst til å si at jeg møter mange lokalpolitikere. Jeg møter mange lokalpolitikere som er opptatt av ubalansen mellom oppgaver og hvordan man skal få til å få dekket tjenestebehovene. De opplever altså penger som ett problem, men de opplever faktisk styringsiveren i denne salen på enkeltområder og i detaljer som et vel så stort problem.

I går stod det et stort oppslag i VG om at jeg tok feil. Men da jeg leste gjennom den artikkelen fra en rekke arbeiderpartiordførere, oppdaget jeg at mesteparten av det de mente jeg tok feil om, faktisk er ting jeg er helt enig med dem i, men hvor de altså mener at deres eget parti tar feil! For det var rettet bl.a. mot hele opplegget om barnehageforliket, og det var rettet mot behovet for å ta kontroll og detaljkontrollere i denne sal.

Jeg sier dette fordi det henger sammen med et viktig punkt som et mindretall foreslår i innstillingen, nemlig en plan for å komme i balanse når det gjelder oppgaver og inntekter i kommunesektoren. Skal vi noen gang komme i balanse, går det ikke an bare å snakke om inntektene, da må man også snakke om å redusere oppgavene og på bindingene med hensyn til oppgavene. Regjeringen er interessert i å komme i det balansepunktet, men det er umulig å gjøre det hvis man samtidig skal få nye reformer som binder opp ekstra store ressurser.

Vi har hatt en debatt om hvordan situasjonen er for 2003. Hvis vi skal følge opp barnehageforliket og det som allerede ligger inne i opptrappingsplanen for psykisk helsevern og i eldreomsorgsplanen for 2004, ligger det der 3,5milliarder kr i bindinger, og det før neste trappetrinn på barnehagesektoren! Det bør man ta litt innover seg når man tror at vi har penger til å løse de nye problemene hele veien.

Det er faktisk flere ting som har betydning, og jeg synes vi skulle tatt et felles ansvar for det. Da hadde vi kanskje kunnet latt være å bruke de sterke uttrykkene, og lokalpolitikerne hadde generelt sett fått mer respekt for rikspolitikernes gjøren og laden i disse sammenhengene. Det er Regjeringen villig til å være med på å diskutere med et flertall på Stortinget.

Så har jeg bare lyst til å si at jeg synes det er interessant at det som blir framstilt som den viktigste urettferdigheten, er at alle mister 4 000 kr i gravferdsstøtte, at det er så forferdelig at Rimi-Hagens arvinger ikke kommer til å få 4 000 kr i gravferdsstøtte, og at Trond Giske som AUF-leder ville ha høyere arveavgift og høyere formue-skatt, nå er mest opptatt av at folk skal arve mest mulig. Da er det mye endringer i dette samfunnet.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV): Jeg spurte statsråden i stad om situasjonen for Gulen kommune sammenliknet med andre kommuner som er i en like vanskelig situasjon. Statsråden har sørget for at én kommune har fått ekstra midler, mens veldig mange andre ikke har fått. Går det an å få en forklaring på hvorfor det er slik for denne ene kommunen? Det virker som det er slik at hvis man har spesielt tett kontakt inn i Regjeringen, så får man, og hvis ikke, får man ikke.

Det andre gjelder innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikken. Jeg har sittet i fire år i kommunalkomiteen sammen med Erna Solberg, og jeg opplevde at hun var en av de mest bunnsolide forsvarerne av viktige prinsipper når det gjaldt flyktning- og asylpolitikken. Derfor har jeg lyst til å spørre Erna Solberg om hun føler seg vel i det selskapet hun har kommet i, når det nå er Fremskrittspartiet som presser igjennom forslag i flyktning- og asylpolitikken, og når hun hører de holdningene som ligger bak.

Presidenten: Heikki Holmås har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Vi skal holde på lenge hvis alle sammen her i salen skal ha det siste ordet!

Heikki Holmås (SV): Jeg tror ikke det skaper politikerforakt at folk argumenterer mot hverandre og prøver å forstå hva det er de andre mener. Det jeg tror skaper politikerforakt, er at folk prøver å fraskrive seg ansvaret for det de gjør. Når kommunalministeren sier at det ikke finnes kortsiktige tiltak, må jeg få lov til å påpeke at jo, det finnes faktisk noen kortsiktige tiltak, og så må jeg prøve å forklare hvorfor hun prøver å si at det ikke finnes noen kortsiktige tiltak.

Når jeg sier at de bostedsløse og de fattige ikke blir hjulpet, er det fordi det faktisk er sånn at kommunene har så dårlig råd at de ikke prioriterer å gi sosial oppfølging til de narkomane i bolig. Grunnen til det er den stramme kommuneøkonomien, og det er det stramme budsjettet som er årsaken til den stramme kommuneøkonomien, sies det. Men sånn er det altså ikke. Det finnes veldig mange måter å føre et stramt budsjett på, og vi har et alternativ.

Statsråd Erna Solberg: Jeg skal ikke ta Heikki Holmås sin utfordring. Jeg skal bare svare på spørsmålet knyttet til Gulen kommune.

Hvert eneste år – både under denne regjeringen, altså i 2002, og tidligere år – har enkelte kommuner hatt så store økonomiske problemer at det har vært særskilt vanskelige situasjoner. Noen av de økonomiske problemene løses med skjønnsmidler hos fylkesmennene, og noen løses ved at det gis forskudd på fremtidig tilskudd, noen ganger med tilbakebetaling, noen ganger ikke. For eksempel fikk både Bergen og Trondheim ekstraordinære tilskudd i år på grunn av en slik situasjon.

Det som har skjedd i Gulen kommune, er at de har fått store betalingsproblemer i forhold til utgiftene sine. Vi har i samarbeid med fylkesmannen i Sogn og Fjordane hatt et arbeid gående om hvordan vi skal finne løsninger på det. Vi har hatt et konsulentselskap inne for å hjelpe dem med å fokusere på hvordan de kan få økonomien sin i en langsiktig balanse. Vi har sagt at i det arbeidet vil vi i noen år, forutsatt at de ved endepunktet i 2006 er i balanse, gi dem ekstraordinære skjønnsmidler for å komme i den balansesituasjonen. Men det forutsetter at Gulen kommune er villig til å ta de omstillingstiltakene som er nødvendige for at de i 2006 skal være i balanse, og dette kommer til å skje via fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

Det samme har vi også i og for seg sagt til Finnmark fylkeskommune – hvor Evy-Ann Midttun er fylkesordfører, som da ingen må tro har hatt et spesielt nært forhold verken til kommunalministeren eller andre i Regjeringen – for de har også en dramatisk problemstilling knyttet til økonomien. Nå er den litt mindre dramatisk enn de selv trodde, men vi har gitt det samme tilbudet når det gjelder det faglige og å hjelpe dem med å lage en plan, og vi vil gi dem midler i en overgangsperiode for å gjennomføre den planen. Det er en plan for å komme i balanse. Vi har oppfattet Gulen kommune for å være i en akutt akkumulert meget vanskelig situasjon, som er verre enn de andre, og det er en liten kommune. Andre kommuner som er i en like vanskelig situasjon, vil også bli behandlet på den måten, så vi ikke rett og slett får betalingsstopp i enkelte kommuner. Men det betyr ikke nødvendigvis at dette er kommuner som har dårligst økonomi. Slike situasjoner kan være resultatet av dårlig styring. Vi har tidligere hatt kommuner som måtte få hjelp fordi de har garantert for økonomiske midler til økonomiske investeringer, og hvor staten har måttet gå inn og hjelpe. Det er ikke uvanlig. Det som kanskje er det spesielle, er at det er blitt stilt veldig klare og harde betingelser overfor Gulen kommune om at penger ikke blir utbetalt uten at de kommer i balanse. Fordi det er flere kommuner i Sogn og Fjordane som har vært inne i en vanskelig økonomisk situasjon, vil noen av disse pengene også komme fra Kommunaldepartementet, for skjønnsmiddelpotten i Sogn og Fjordane kommune blir da for liten.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg har stilt spørsmål både til Framstegspartiet og til statsråden om utfordringsretten, om den passar for alle kommunar, om den passar for alle tenester. Eg registrerer at eg ikkje har fått svar verken frå den eine eller den andre. Det har eg forståing for, for då må dei sannsynlegvis innrømma at han har avgrensa verknad i enkelte kommunar. Vi har hatt besøk av 37 som seier at dei har konkurranseutsett så langt dei kan. Det er dei minste kommunane.

Så er Regjeringa oppteken av ein god familiepolitikk. Det er bra. Men ein god familiepolitikk høyrer jo saman med ein kommuneøkonomi der det er samsvar mellom oppgåver og midlar, så foreldre kan sleppa å vera urolege i forhold til nedlegging av skular og kutt i fritidstilbod, og også vaksne ungar slepp å vera urolege for at deira gamle mor og far kan verta konkurranseutsette til ein minimumsstandard på omsorg.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Per Sandberg (FrP): Fremskrittspartiet er veldig fornøyd med at vi nå får en utfordringsrett. Jeg tror ikke at det finnes noen begrensninger i forhold til hva som kan konkurranseutsettes. At det vil ha forskjellige virkninger ut fra størrelse på kommune og region – ja, men konkurranseutsetting finnes det ikke begrensninger for.

Jeg vil også benytte anledningen til å svare på spørsmålet om hvorvidt jeg har vært i en primærkommune. Jeg tror det var representanten Andersen fra SV som spurte meg. Jeg bor i en primærkommune. Den primærkommunen har kommet seg på bena etter fire år gjennom å rasjonalisere og effektivisere på den måten som Fremskrittspartiet sier, og nå er snart økonomien på plass i den kommunen. Det er klart at det er fullt mulig å gjøre det. Det er bare viljen det står på.

Så vil jeg også si: Fremskrittspartiet har kommunestyregrupper rundt om i det ganske land. Det er da merkelig at våre grupper som sitter i kommunestyrene rundt omkring, får budsjettene i balanse gjennom å bevare og forsvare de varme hendene og kutte på papirflytterne. Det er fullt mulig å få gjort det i de aller fleste kommunene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.