Stortingspresident Jørgen Kosmo: Ettersom det i denne saken er full enighet i Presidentskapet, skulle det ikke være nødvendig å svinge seg til så store høyder som man gjorde i den forutgående debatt i den forrige sak. Men det betyr ikke at ikke denne saken er minst like viktig.
Etter innstilling fra kontrollkomiteen på bakgrunn av et Dokument nr. 8-forslag fra representanten Odd Roger Enoksen, gjorde Stortinget vedtak om at Presidentskapet skulle oppnevne en granskingskommisjon for Mehamn-ulykken og utarbeide mandat for den. Det har Presidentskapet gjort, og det har vært en interessant og utfordrende oppgave.
På bakgrunn av innstillingen fra kontrollkomiteen, og også debatten, har det vært viktig for Presidentskapet å holde fast ved to ting. For det første: Den nye kommisjonen skulle prøve å finne årsaken til flyulykken. Dernest har det vært viktig for Presidentskapet å få fram i mandatet at det også er viktig å få sett nærmere på og gransket myndighetenes opptreden i tilknytning til de tidligere granskingene. Dette har sin bakgrunn i at det faktisk er oppstått tvil om hvorvidt noen deler av norske myndigheter har holdt tilbake opplysninger som kunne ha ført til en klarere konklusjon fra tidligere granskingskommisjoner. Det norske folk og Det norske storting kan ikke leve med at det skal hefte så stor grad av mistillit i befolkningen, om norske myndigheter på alle nivåer har opptrådt med den informasjon som er nødvendig for å bringe klarhet i ulykken. Derfor har altså Presidentskapet i mandatet konkret sagt at det videre skal undersøkes om det hefter mangler ved norske offentlige myndigheters medvirkning i forbindelse med de tidligere granskinger av ulykken. Begge disse hovedelementene i mandatet er viktig.
Så har Presidentskapet også vært opptatt av at det ikke må være noen tvil om hvorvidt kommisjonen og kommisjonens sammensetning er habil. Det kravet vi satte – og var opptatt av – da vi skulle sette sammen medlemmene av denne kommisjonen, var at vi måtte få inn medlemmer som hadde høy faglig kompetanse, men som samtidig ikke kunne beskyldes for å ha forutinntatte oppfatninger av hva som hadde skjedd, jeg hadde nær sagt i den ene eller andre retning. Vi kunne ikke ha en kommisjon som hadde medlemmer som var med i kommisjonen for å bevise at tidligere antakelser var riktige. Vi måtte ha en kommisjon som gikk inn i dette med blanke ark, og som var åpen for alle muligheter.
Det har vi lyktes med, selv om det betød at vi måtte kontakte ganske mange personer før vi fikk den helheten som vi mente Stortinget hadde gitt Presidentskapet i mandat å finne ut av. Derfor tror jeg jeg kan si at vi har greid å utarbeide et godt mandat. Jeg synes vi har greid å få til en meget god kommisjon, som skal dekke behovet for den ekspertise som vi mener er nødvendig for å kunne finn fram til sannheten, hvis det er mulig å finne den. Så skal selvsagt kommisjonen ha anledning til å hyre inn den eksperthjelp som den måtte trenge, og det skal den gjøre på helt uavhengig basis. Det skal ikke være noe presidentskap eller noen andre som blander seg inn i hvilke eksperter disse har behov for å ha støtte av i sitt meget vanskelige arbeid med å bringe klarhet i årsaksforholdene når det gjelder denne luftfartsulykken.
Men det betyr at dette kommer til å koste penger. Det må vi bare finne oss i at det gjør. Derfor er det nødvendig for oss å gå til Stortinget også i dag, ikke bare for å redegjøre for hvordan mandat og kommisjon er satt sammen, men også for å synliggjøre at det er et helt klart bevilgningsbehov, som vi foreløpig har beregnet til 7 mill. kr. Jeg er ikke i stand til å garantere at det beløpet vil være nok. Det vil være utviklingen og behovet for å leie inn eksperthjelp, og frekvensen i møtene, som vil være avgjørende for det endelige beløp. Men på dette års budsjett var det derfor nødvendig å få denne tilleggsbevilgningen.
Vi har selvsagt når vi har utarbeidet mandat og sett hvilke vedtak som er nødvendig å gjøre i tilknytning til dette mandatet, sett på de erfaringene som Stortinget har hatt med tidligere granskingskommisjoner, som f.eks. Lund-kommisjonen. Og det som var ganske klart for oss, var at vi i hvert fall nå måtte sørge for at Stortinget gjorde et vedtak som var slik at det ikke heftet noen som helst slags usikkerhet ved dette, at ingen offentlig tjenestemann eller noe menneske i dette landet skulle kunne si: Nei, jeg kan ikke uttale meg, for jeg er bundet av taushetsplikt. Derfor heter det i punkt 1 i vedtaket til innstilling:
«Stortinget ber Regjeringen bruke den kompetanse den har etter gjeldende lovgivning til å frita nåværende og tidligere tjenestemenn for taushetsplikt overfor granskingskommisjonen for Mehamn-ulykken.»
Og det må gjøres. Det må ikke være ett menneske i dette land som sitter og føler seg bundet av et løfte om taushetsplikt og derfor ikke kan komme med opplysninger.
Så ser jeg det er noen som har begynt å lure på om denne kommisjonen da kan ha anledning til å se graderte dokumenter i Forsvaret. Ja, selvsagt skal den det. Kommisjonen skal ha høyeste grad av sikkerhetsklarering, og skal ha anledning til å dukke inn i alt det den måtte finne behov for å dukke inn i. Jeg har vært i kontakt med Forsvarsdepartementet, og de har sagt: Selvsagt skal det være slik. Det skal ikke være noen dokumenter det skal være behov for å holde unna av hensyn til at kommisjonen ikke har den sikkerhetsklarering som er nødvendig. Men det kan kanskje være opportunt for Forsvaret ved denne anledningen å nedgradere en rekke dokumenter som faktisk kan bidra til å skape større klarhet, og som det ikke lenger er nødvendig å belegge med gradering eller taushetsplikt.
Derfor heter det i innstillingens punkt nr. 2:
«Stortinget forutsetter at det materiale som måtte foreligge hos offentlige myndigheter fra andre undersøkelser som er avsluttet samt alle offentlige arkiver og mulig annet materiale, stilles til kommisjonens disposisjon.»
Når vi ber Stortinget fatte vedtak om dette og anser det nødvendig i tillegg til mandatet, er det for at det ikke skal være noen tvil om at slik skal det være.
Så har vi lagt inn et beløp på 7 mill. kr som skal gå til å ivareta det nødvendige behovet for kommunikasjon mellom representanter for de pårørende og kommisjonen. Presidentskapet fant ut at det ville være ganske vanskelig i forhold til habilitetsspørsmålet at pårørende skulle være direkte representert i kommisjonen. Men vi ser jo på grunn av den store oppmerksomhet som har vært om denne saken, og også den belastningen det er for en rekke av de pårørende igjen å måtte gå gjennom disse prosessene, at vi må ha en skikkelig kommunikasjon mellom kommisjonen og de pårørende.
Kommisjonen må selv finne ut hvordan dette skal gjøres. Vi ønsker ikke å pålegge dem noe bestemt, men vi har stilt midler til disposisjon, slik at dette kan gjøres uavhengig av både kommisjonens økonomiske evne og de enkelte pårørendes økonomiske evne. Det naturlige vil selvsagt være, slik kommisjonen er sammensatt, at noen i kommisjonen fikk et hovedansvar for denne kommunikasjonen. Men jeg vil understreke at det har vært en av Presidentskapets forutsetninger for både bevilgningen og for den måten kommisjonen er satt sammen på.
Så skal jeg bare avslutningsvis nevne, fordi det er nødvendig i forhold til at denne saken også må behandles i Odelstinget, at det har vært viktig for Presidentskapet å sørge for at denne kommisjonen fikk domstolskompetanse, slik at man kan innkalle folk til avhør og ikke være nødt til å gå veien om en domstol for å få hentet inn dem som det er nødvendig å hente inn. Men det betyr ikke at kommisjonen forutsettes å skulle ta stilling til verken strafferettslige eller sivilrettslige spørsmål som den måtte oppdage. At kommisjonen er foreslått å få domstolskompetanse, er gjort først og fremst i forhold til å kunne kalle inn de nødvendige vitner, og også gi både vitner, kommisjonen og andre som måtte involveres i dette, den nødvendige sikkerhet i forhold til annen lovgivning i dette landet. Men det framgår av odelstingsproposisjonen.
Med dette vil jeg anbefale Presidentskapets innstilling.
Geir-Ketil Hansen (SV): Det er ytterst positivt at det nå blir nedsatt en stortingsoppnevnt granskingskommisjon for å se på alle forhold rundt Mehamn-ulykken, der 15 mennesker omkom da et Widerøe-fly styrtet i havet utenfor Gamvik 11. mars 1982. At denne kommisjonen nå faktisk blir opprettet, og at det er Stortinget som sådant som står bak opprettelsen, har ikke vært en knirkefri prosess.
Flyhavarikommisjonen har gransket ulykken to ganger, og en tredje gransking ble vurdert. Men resultatet av dette har ikke beroliget de pårørende og vitner til Mehamn-ulykken. Saken har derfor ikke lagt seg, men derimot versert i media i over 20 år, noe som særlig har vært en belastning for de pårørende og vitner som har følt seg mistrodd.
Det har vært hevdet av flere at det sivile Twin Otter-flyet fra Widerøe var på kollisjonskurs med et militærfly kort tid før flyulykken, et militærfly som ulovlig kan ha krysset forbudssonen øst for 24. lengdegrad.
SV-representanten Olav Gunnar Ballo tok saken opp med samferdselsminister Torild Skogsholm den 27. mars i fjor. Samferdselsministeren svarte da at det ikke forelå nye opplysninger som skulle tilsi en eventuell ny undersøkelse, og at det heller ikke var grunnlag for å reise tvil om kommisjonens bruk av vitneforklaringer.
I forbindelse med at NRKs program Brennpunkt viste en dokumentar om saken sist høst, signaliserte Regjeringen at den selv ville opprette en granskingskommisjon. Dette har SV hele tiden vært imot, i motsetning til hva en kunne få inntrykk av hos mange av de andre partiene på Stortinget. Jeg vil kort presisere hvorfor SV har ment at kommisjonen må opprettes av Stortinget og ikke av Regjeringen.
Det er av stor viktighet at en slik kommisjon for gransking av Mehamn-ulykken, så langt det lar seg gjøre, blir oppfattet som uhildet av befolkningen – ikke minst av de pårørende til de omkomne. Jeg er av den oppfatning at en regjeringsoppnevnt kommisjon, uansett hvilke personer som var blitt oppnevnt, i for stor grad ville bli knyttet til Regjeringen og forvaltningen, og at en slik kommisjon av den grunn ikke ville ha den nødvendige tillit i befolkningen. Med i dette bildet hører at Flyhavarikommisjonen, som undersøkte Mehamn-ulykken i 1984, 1988 og 1997, er et statlig organ.
En av Stortingets viktigste konstitusjonelle oppgaver er å kontrollere at Regjeringen og forvaltningen følger opp Stortingets egne vedtak. Dette gjøres fortløpende i praksis av Riksrevisjonen når det gjelder det offentliges generelle virksomhet, og av Sivilombudsmannen når det gjelder den enkelte borgers klager på forvaltningen. Både Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen er direkte underlagt Stortinget. Siden 1980-tallet har Stortingets kontroll med forvaltningen i økende grad blitt supplert av stortingsoppnevnte granskingskommisjoner. Jeg viser til Ryssdal-kommisjonen av 1985, som gransket myndighetenes håndtering av Reksten-rederiets problemer på slutten av 1970-tallet og Regjeringens informasjon til Stortinget i den forbindelse. Siden fulgte Lund-kommisjonen, som ble oppnevnt i 1994 for å granske de hemmelige tjenestene. I 1997 ble Smith I-kommisjonen oppnevnt for å granske bankene og myndighetenes rolle under bankkrisen i Norge på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Den siste parlamentariske granskningskommisjonen var Smith II-kommisjonen, som ble nedsatt i 2000 for å granske Gardermoen-utbyggingen.
Jeg er av den oppfatning at en kommisjon for å granske Mehamn-ulykken, og da nødvendigvis også Flyhavarikommisjonens undersøkelser av denne ulykken, må nedsettes av Stortinget for å ivareta Stortingets konstitusjonelle rolle som kontrollorgan. Det er derfor med stor tilfredshet jeg konstaterer at saken likevel fikk det utfallet at kommisjonen blir stortingsoppnevnt og ikke regjeringsoppnevnt. Kommisjonen må uten hinder kunne foreta de undersøkelsene den selv finner nødvendige ut fra sitt mandat, og rapportere direkte til Stortinget. Jeg er derfor godt tilfreds med det mandatet kommisjonen nå har fått i innstillingene fra Stortingets presidentskap.
Jeg vil til slutt fremheve at kommisjonen, så langt det lar seg gjøre, også må få innsyn i andre lands arkiv. Det kan meget vel hende at svaret på ulykken nettopp ligger i andre lands arkiv. Jeg forutsetter at Regjeringen yter kommisjonen den nødvendige bistand for å kunne få slikt innsyn.
Odd Roger Enoksen (Sp): Det er sjelden jeg uten forbehold kan slutte meg til innlegg fra tidligere talere, slik jeg i dag kan gjør til det innlegget som Stortingets president holdt i denne saken.
Jeg er svært glad for at et enstemmig storting slutter seg til dette forslaget og bidrar til at det blir oppnevnt en ny granskingskommisjon. Det er helt nødvendig, slik det ble sagt, både å finne årsak og foreta en grundig granskning av myndighetenes håndtering av tidligere granskinger og årsaker knyttet til Mehamn-ulykken. Jeg er derfor veldig godt fornøyd med den innstilling som Presidentskapet har avgitt. Vi kan ikke leve med at det hefter usikkerhet ved om offentlige myndigheter har bidratt til å holde tilbake informasjon. Vi kan heller ikke leve med at de etterlatte skal føle at alle opplysninger i saken ikke er kommet fram, og at de faktiske forhold ikke er blitt kjent. Derfor er den innstillingen som nå er lagt fram, særdeles bra, og jeg slutter meg helhjertet til den.
Jeg har likevel lyst til å knytte en kommentar til det som ble sagt av Stortingets president om behovet for at det blir gitt innsyn i absolutt alt som kan være relevant, og at dette blir fulgt opp.
Forsvarspersonell har overfor Aftenposten sagt at Stortingets presidentskap ikke har fullmakt til å oppheve Forsvarets sikkerhetslover, at det er Forsvaret som skal godkjenne den som skal få innsyn, og i tillegg at Forsvaret skal vurdere om den som er sikkerhetsklarert, behøver å få innsyn i den aktuelle sak. Jeg er glad for at det blir slått fast her at det skal gis fullt innsyn, og at slike reservasjoner ikke skal kunne finne sted. Det ville være fullstendig meningsløst om det fra Forsvarets side skulle bli lagt noen som helst restriksjoner på den gransking som nå skal finne sted.
Jeg ser ingen grunn til å tilføye noe mer utover at jeg er særdeles glad for at det er slått fast at taushetsplikten skal oppheves. Det skal gis full innsynsrett. Og ikke nok med det, jeg vil legge til for egen regning at jeg forutsetter også at Forsvaret ikke bare forholder seg til de spørsmål som måtte komme, men at myndighetene der man føler at man har opplysninger som granskingskommisjonen kan ha nytte av, på egen kjøl bidrar til at de opplysningene kan bli kjent for granskingskommisjonen, slik at kommisjonen ikke skal være nødt til å spørre om enhver opplysning. Her må det vises positiv vilje fra absolutt alle til å komme til bunns i denne saken en gang for alle.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.