Torbjørn Andersen (FrP): Jeg har følgende spørsmål
til kommunal- og regionalministeren:
«Norge har i dag 434 kommuner.
Mange er svært små målt i innbyggertall.
I Danmark har innenriksminister Lars Løkke Rasmussen snakket
om å redusere antall danske kommuner fra 271
til 40-50. Hedmark Høyre foreslo nylig å redusere
antall kommuner i Hedmark fra 22 til 4-6 storkommuner. Mye tyder
på at dette spørsmålet vil bli stadig
mer aktuelt fremover.
Vil statsråden redegjøre
for sitt syn på dagens norske kommunestruktur
og hva Regjeringen gjør for å stimulere til flere
utredninger om kommunesammenslutninger?»
Statsråd Erna Solberg: Jeg mener at den norske kommunestrukturen
er lite hensiktsmessig i forhold til de oppgaver og det
ansvar kommunene har og fortsatt skal ha som produsenter av viktige
velferdstjenester. For noen kommuner, særlig
de små, kan det bli en ubalanse mellom oppgaver
de skal løse og de ressursene – økonomiske,
organisatoriske og ikke minst personellmessige – de
har tilgjengelig. Særlig vil tilgangen på kompetent arbeidskraft
kunne blir en kritisk faktor for mange kommuner i årene
fremover. Svak leveringsevne på sentrale velferdsområder
vil over tid medføre en svekket legitimitet og tillit til
kommunene som velferdsprodusenter, og vil også kunne føre
til at det blir mindre interesse for å delta
på de demokratiske arenaene.
Stortinget vedtok i 1995 at alle
kommunesammenslutninger skal være frivillige.
Dette ligger fast. Dette fritar likevel ikke
lokalpolitikerne fra ansvaret for å drøfte mulige
virkemidler for å møte fremtidens behov.
Det er viktig at ikke følelsesmessige argumenter
får råde grunnen alene. I bunnen mener
vi derfor at det bør ligge utredninger som i størst
mulig grad kan synliggjøre konsekvenser av de forskjellige
valgene, og dermed fungere som et beslutningsgrunnlag for debattene
som lokalpolitikerne rundt omkring i landet er pliktige til å ta.
For å få støtte
til utredninger om kommunesammenslutninger forutsetter vi bl.a.
at utredningen presenteres for innbyggerne, og at det gjennomføres
folkehøringer. Jeg er klar over at mange kommuner er i
en økonomisk situasjon som lett kan medføre
at oppgavene i etterkant av en utredning blir
mindre vektlagt enn hva som kunne være ønskelig.
Derfor har vi fra 2003 innført to nye tiltak som skal forbedre
denne delen av prosessen:
1. Hver kommune som har deltatt i utredningen,
vil etter søknad kunne motta støtte
med inntil 100 000 kr til informasjon og folkehøring.
2. Det åpnes også for at områder
med kommuner som har særskilt behov for ytterligere bistand
til prosessveiledning, kan søke om dette.
Det er også startet en forskningsbasert
gjennomgang av en vurdering av kriteriene for kommuneinndeling som Christiansen-utvalget
la til grunn. Oppdaterte kriterier for hva som kjennetegner en god
kommuneinndeling, vil være til nytte for kommuner
som nå og i tiden fremover ønsker å utrede
sammenslutning. Det tas sikte på at denne gjennomgangen
er ferdig i løpet av sommeren 2003.
Så lenge vi har lagt vekten på at
det skal være frivillighet, og Stortinget har
fattet det vedtaket, følger Regjeringen helt klart opp
det. Men samtidig innebærer frivillighet en lokal
forpliktelse til å ta opp spørsmålet.
Det er ikke en ansvarsfraskrivelse, men en klar ansvarsplassering
på det lokale nivå. Som kommunalminister benytter jeg
de fleste anledninger til nettopp å understreke
at vedtaket i 1995 ikke innebar at kommunesammenslutninger var
stemt ned generelt sett i Stortinget, men at det faktisk var en
ansvarsoverføring
fra Stortinget til kommunene i valg av hvordan strukturen skulle være
i fremtiden.
Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret,
som jeg synes er interessant og positivt,
og for så vidt i tråd med det jeg hadde forventet
fra statsråden.
Jeg vil minne om at Norge altså har
flere kommuner i dag enn i 1837 da formannskapsloven ble innført.
Da hadde vi 392 kommuner. Det er klart at med dagens langt mer effektive
kommunikasjonsmidler kan det fortone seg noe merkelig at det skal
være behov for flere kommuner i Norge i dag enn
for 166 år siden.
En del er gjort de siste årene for å tilrettelegge
og stimulere for kommunesammenslåing. Vi har forandret
inndelingsloven, og Stortinget har vedtatt vesentlig bedre økonomiske
betingelser for kommuner som vil slå seg sammen. Men likevel
er tempoet når det gjelder sammenslutning, mildt sagt labert.
Mener statsråden at de gjeldende økonomiske
betingelser når det gjelder sammenslåing, og kanskje
lovgivning for øvrig, er gode nok, siden så få kommuner
til syvende og sist slår seg sammen?
Statsråd Erna Solberg: Jeg har lyst til å minne om at i tiden mellom
1837 og i dag har vi vært oppe i over 700 kommuner
i Norge. Etter 1837 var det en stor kommuneoppsplitting.
Man gikk fra det danske prestegjeldmønsteret
og over til en annen kommunestruktur.
Jeg er enig med spørreren i at det
hadde vært behov for en drastisk reduksjon
i antall kommuner i Norge, men jeg er også veldig
opptatt av at når vi skal prøve å få til færre
kommuner, er frivillige prosesser den besten måten å få det
til på. Gjennom frivillige prosesser skaper man gode
betingelser for sammenslåingen. En del av eksemplene
vi har sett knyttet til tvangssammenslåing, viser at det ikke
alltid er de beste løsningene som velges når
det skjer under tvang. Vi vet også at tvangsmessige
fusjoner andre steder enn i kommunestrukturen ofte
medfører denne type problemer.
Jeg vil pr. i dag ikke være
misfornøyd med antallet kommuner. Det er 40 kommuner som
nå utreder og har planer om folkeavstemninger. Det er langt
flere som melder seg hele tiden, enten til sammenslåing eller
til å starte opp tett interkommunalt samarbeid. Men når
denne stortingsperioden er ferdig, bør vi ta en oppsummering
og vurdere resultatene som har kommet ut av dette, og ta en bred
debatt om det.
Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker nok en gang for svaret.
Vi er selvsagt enige om at frivillighet skal
ligge i bunnen når det gjelder sammenslutninger av kommuner.
Jeg vil bare minne om at i 1998,
var det vel, utredet 19 kommuner i seks områder
sammenslåing, og det endte kun opp med at vi fikk én
sammenslåing, nemlig Re. For tiden er det, som statsråden
nevner, en god del kommuner, ca. 40, hvor det utredes eventuell
sammenslutning. Så får vi se hvor mange av dem
som ender opp med sammenslåing. Jeg håper at resultatet
da ikke blir like dårlig som det ble
forrige gang.
Jeg kunne jo spørre om statsråden
er åpen for å utrede en løsning der kommuner
som slår seg sammen, eventuelt kan få en
viss grad av f.eks. lånegjeldssanering, eller
om hun vil avvise en slik tanke umiddelbart? Og la meg ta et spørsmål
til, om jeg oppfatter statsråden riktig: Vil statsråden
legge til grunn at f.eks. kommuner med økonomiske problemer
først må utrede en sammenslåing før
det er aktuelt med økonomisk ekstrahjelp fra staten?
Statsråd Erna Solberg: For det første vet vi at
vi iallfall kommer like langt som sist gang, siden vi
har hatt den første positive voteringen om kommunesammenslåing
i Ølen og Vindafjord. Jeg tror nok at stemningen har endret
seg betydelig i forhold til disse spørsmålene
lokalt, at man ser behovet for det. Ikke minst spørsmålet om
kompetent arbeidskraft er etter hvert blitt påtagelig
i mange kommuner.
Når det gjelder spørsmålet
om eventuell gjeldssanering eller andre
virkemidler, har vi planlagt å komme tilbake til det i
forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen. Jeg tror ikke
gjeldssanering nødvendigvis er noe virkemiddel, men det
kan være at det skal etableres flere gulrøtter, noen også fordi
det er enkelte infrastruktursatsinger som det kan være
nødvendig å foreta akkurat knyttet til en kommunesammenslutning, ikke
det at vi skal bygge broer over Kommunaldepartementets budsjett,
men at vi f.eks. kan foreslå en merfinansiering, eller satsing
innenfor teknologisk infrastruktur for at kommunene
skal kunne fungere godt sammen senere. Det vil jeg komme tilbake
igjen til Stortinget med, og da kan vi kanskje få en bred
debatt om det skal flere gulrøtter til med hensyn til kommunesammenslåinger.
Presidenten: Landbruksministeren var på reise,
registrerte jeg, så det er flere av statsrådene
som har kommentert hans fagfelt.