Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Alt dette anses vedtatt.

Trond Giske (A) (ordfører for saken): Det er rett og slett en stor glede å kunne legge fram innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om barnehagepolitikken. Vi har i denne innstillingen kommet fram til et bredt forlik om barnehagepolitikken i årene framover. Det betyr at alle de sju partiene som i realiteten står bak dette forliket, hver for seg har gitt slipp på noen av sine primærstandpunkt. Men samtidig har vi fått en meget bred og solid enighet om en barnehagepolitikk som både vil gi forutsigbarhet og trygghet for dem som skal bygge, drive og ikke minst bruke barnehager i årene framover.

Målene i barnehagepolitikken har en lang historie. Det ble formulert et mål for ganske mange år siden om at innen århundreskiftet, år 2000, skulle vi klare full barnehagedekning. I Sem-erklæringen ble målet flyttet til 2003, og i det som vi nå legger fram, setter vi målet til at vi i løpet av 2005 skal oppnå full barnehagedekning, definert ved at alle som ønsker det, skal få en plass innen rimelig tid. Det hører med til det bildet at hva som er full barnehagedekning, også har forandret seg underveis. I utgangspunktet snakket man om 70 pst. dekning, så snakket man om 80 pst. dekning, og i barnehagemeldingen drøftes det også om behovet kanskje kommer til å være oppe i 87 pst. Det er jo slik at når noe blir billigere, er det også gjerne flere som benytter seg av et slikt tilbud.

Barnehagepolitikken har også en forhistorie her i huset, bl.a. med det vedtaket som ble gjort i fjor på bakgrunn av avtalen som ble inngått mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, og den innstillingen som ble lagt fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i juni i fjor. Den innstillingen og den avtalen reiste en rekke spørsmål, gav behov for en rekke utredninger og gav behov for å få flere svar. Den jobben har departementet gjort og kommet tilbake til, i den barnehagemeldingen som er blitt lagt fram. Resultatet ble en del vesentlige forandringer ikke bare på det som var avtalen i innstillingen fra i fjor, men også en del vesentlige forandringer på det som var Regjeringens innstilling. Min påstand er at det vi har kommet fram til, faktisk er bedre enn både det avtalen la opp til i fjor, og det meldingen la opp til. Det viser at kompromiss, det å arbeide seg sammen, faktisk kan gi et resultat som kan ta med seg de beste elementene fra ulike syn.

Regjeringen hadde satt som mål for barnehagepolitikken at alle som ønsker det, skulle få en plass, at man skulle innføre en økonomisk likebehandling av private og kommunale barnehager, at man skulle få ned foreldrebetalingen, og at man skulle ha en kvalitet og et mangfold i tilbudet. Komiteen slutter seg til alle disse målene, men har i sin innstilling gått et skritt videre, konkretisert og vært mer nøyaktig på en del områder. Vi konstaterer at Regjeringen mener at full behovsdekning er det viktigste målet. Komiteen er helt enig i at det er et avgjørende mål, men vi har etter beste evne prøvd å få til en barnehagepolitikk som gjør at vi kan oppnå alle de målene vi har for barnehagepolitikken samtidig, både lav betaling, mangfold og kvalitet, full utbygging og et skikkelig tilbud til alle. God driftsøkonomi i barnehagene er selvsagt fundamentalt for det.

Utbyggingen har vi konkretisert ved å si at både i år og til neste år skal det bygges 12 000 nye barnehageplasser. Så får vi i statsbudsjettet for 2005 vurdere hvor mange plasser som trengs for å få full dekning. Det vet vi mer om da, for da ser vi hvordan etterspørselen utvikler seg, og vi kan endelig bestemme hvor mange plasser som trengs for å nå full behovsdekning. Vi ser nå at vi etter en bråstopp i barnehageutbyggingen da kontantstøtten kom i årene 1998–1999, har fått tempoet opp igjen. I fjor ble det bygd rundt 6 000 barnehageplasser, og i år ligger det foreløpig an til rundt 9 000 ifølge de siste tallene. Men det er grunn til å tro at det som foreslås i revidert, nemlig en kraftig økning i investeringstilskuddet, vil få det tallet enda høyere. Komiteen slutter seg også enstemmig til den omleggingen, at 280 mill. kr overføres til et økt investeringstilskudd, og mener at investeringstilskuddet bør holdes på et høyt nivå inntil vi når målet om full behovsdekning.

En viktig diskusjon i komiteen har vært hvilken finansieringsmodell vi skal ha for barnehagene. Regjeringen hadde foreslått en innlemming av barnehagetilskuddet i rammeoverføringene til kommunene fra 1. januar 2004. Barnehageavtalen fra i fjor la i prinsippet opp til at det aller meste av den offentlige støtten skulle komme gjennom et øremerket statstilskudd. Vi har funnet en modell som ligger mellom det, hvor kommunene fortsatt spiller en vesentlig rolle ved at de har et tilskudd som bygger på dagens bidrag – som vel ifølge de siste tallene fra de utregningene som ble gjort i forbindelse med barnehagemeldingen, utgjør rundt 4,5 milliarder kr – og så skal økningen av det offentlige tilskuddet komme gjennom de øremerkede statlige tilskuddene. Det betyr at etter hvert som vi skal opp på 80 pst., vil den relative andelen fra kommunene gå ned. Men det betyr samtidig at kommunene fortsatt vil spille en vesentlig rolle i barnehagepolitikken. Vi slutter også opp om forslaget om likebehandling mellom kommunale og private barnehager. Komiteen mener at det er naturlig å kombinere det med at også statstilskuddet blir likt. I revidert er det foreslått et ulikt statstilskudd, som får tilslutning i finanskomiteen. Men en «likeverdig behandling», som er den korrekte beskrivelsen i innstillingen, av private og offentlige barnehager i kommunene bør følges av et likt offentlig tilskudd. Det er opp til Regjeringen i statsbudsjettet for 2004 å komme tilbake med forslag til hvordan dette skal innfases på en måte som er praktisk og hensiktsmessig både for kommuner, for de private barnehagene og for brukerne. Vi sier også at innenfor den offentlige støtten på 80 pst. vil det være behov for en «fylkesmannsbuffer» for å utjevne kostnadsforskjellene mellom kommuner når det gjelder barnehager. Denne er forutsatt å være 200 mill. kr.

Ett område hvor vi ikke har kommet helt i mål når det gjelder enighet, er individuell lovfestet rett til barnehageplass. Et flertall i komiteen mener at det skal innføres når vi har fått full barnehagedekning, mens komiteens mindretall, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil komme tilbake til det spørsmålet når vi har oppnådd full barnehagedekning.

Makspris og regulering av foreldrebetaling har selvsagt vært en sak som brukerne av barnehager og foreldrene deres har vært mest opptatt av, kanskje mest foreldrene. Her har vi også jobbet oss fram til en enighet – vi sier at vi skal ha en maksimalgrense for foreldrebetalingen, men vi tar også noen forbehold og gjør maksimalprisen litt mer fleksibel. Vi lager rett og slett sikkerhetssystemer som skal passe på at ingen barnehager skal gå konkurs eller at kvaliteten skal rammes ved at driftsøkonomien blir skadelidende. Fra 1. mai neste år skal maksimalgrensen være på 2 500 kr, og fra 1. august 2005 skal den være på 1 500 kr. Begge tallene skal pris- og kostnadsjusteres fram til da. Vi har nærmere beskrevet hvilke forutsetninger som skal være på plass. Blant annet sier vi at Regjeringen våren 2005 må komme med en modell for hvordan maksprisen på 1 500 kr skal innføres, slik at man også kan ivareta målene om mangfold og kvalitet i tilbudet.

Vi sier også at inntekts- og søskenmoderasjonsordningen må beholdes på en slik måte at de er minst like gode som i dag, og ber Regjeringen komme tilbake med forslag om det.

Skattefritak for arbeidsgiverdekt barnehageplass har også vært et sentralt punkt i våre diskusjoner. Her har vi også kommet fram til enighet. Her skal satsene for egenandelen senkes fra 18 000 kr til 9 000 kr i år, og til neste år skal den senkes til null, samt at det skal gis fritak fra arbeidsgiveravgift. Vi må også gå igjennom vilkårene og komme tilbake til Stortinget med forskriften på en egnet måte.

Vi er ikke blitt enige om ansattes rettigheter. Her har et mindretall skrevet merknader om at det er viktig at også de private barnehagenes ansatte sikres gode og ordnede forhold, og Arbeiderpartiet fremmer et forslag om det.

Det var ingen selvfølge at vi skulle bli enige. Vi hadde ganske motstridende meninger. Noen var for en absolutt makspris, noen var absolutt mot makspris. Noen var for skattefritak, noen var mot skattefritak. Vi hadde ganske lang vei å gå for å bli enige. Men det er ganske historisk at vi klarte det. Sju partier – et enstemmig storting – gjennomfører en reform som i realiteten betyr at barnehager blir en like naturlig del av vårt velferdssystem som skoler, eldreomsorg og sykehus. Det er i så måte et historisk vedtak.

Jeg anbefaler komiteens innstilling og tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet. Jeg vil også gi stor honnør til komiteen som jeg har samarbeidet med for å få denne innstillingen i havn.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) (komiteens leder): Innledningsvis vil jeg som komiteleder benytte anledningen til å gi både saksordføreren og resten av komiteen honnør for godt utført arbeid, og for at avtalen ble loset trygt i havn, om enn på overtid. Jeg vil også takke saksordføreren for en grundig redegjørelse om komiteens innstilling. Det vil ikke være behov for for meg å gå inn i alle detaljer, det var en grundig gjennomgang.

Det er med stor glede og tilfredshet vi nå kan konstatere at det er bred enighet om en historisk reform om barnehagepolitikken. Et bredt forlik er en seier for barnefamiliene, for likestillingen og for arbeidslivet. Vårt samfunn er basert på at både kvinner og menn er ute i arbeidslivet, og muligheten for å organisere trygge og gode barnepassordninger er en forutsetning.

Jeg vil sitere fra Dagens Næringsliv fredag 13. juni, som på lederplass sier følgende:

«Forliket om maksimalpris på barnehager er en seier for fornuften og et nederlag for stortingsregjereriet. Mange og billige barnehager er et gode for både barnefamilier og næringslivet. Det er forståelig at politikerne vil satse her. Men satsing må være mer enn vilje til å bruke penger. Det må også være en vilje til å bruke dem fornuftig.»

Det er en betraktning som jeg deler.

Ved starten av forhandlingene i komiteen stod opposisjonspartiene og regjeringspartiene langt fra hverandre – ikke i spørsmålet om målet om barnehageplass til alle som ønsker det og lavere foreldrebetaling, men om virkemidlene for å nå dette målet. Men vi klarte til slutt, riktignok etter til dels tøffe forhandlinger og utsettelse av avgivelsesfristen, å komme fram til et forlik som alle kan leve med, og som er realistisk og gjennomførbart.

Regjeringen har sagt at denne avtalen kan gjennomføres. Private Barnehagers Landsforbund har gitt uttrykk for at de er tilfredse med avtalen, det samme har Kommunenes Sentralforbund – og det er betryggende.

Som jeg var inne på, stod partene langt fra hverandre da forhandlingene startet. Regjeringspartiene viste utvetydig og kraftig motstand mot fjorårets barnehageavtale mellom opposisjonspartiene. Vi fryktet at et lokk på foreldrebetalingen i barnehagene ville stå i veien for målet om barnehageplass til alle. Vi advarte mot at den rigide maksprisen kunne føre til både over- og underfinansiering av barnehager, altså både sløsing og konkurser på én gang. Vi advarte mot den rigide maksprisen, fordi den kunne føre til redusert kvalitet og mangfold i barnehagene.

Regjeringens barnehagemelding viste at vi langt på vei hadde rett i våre advarsler. I løpet av kort tid fikk Regjeringen iverksatt og gjennomført et omfattende og helt nødvendig utredningsarbeid om konsekvensene, slik også opposisjonen hadde bedt om. De uavhengige utredningene viste klart og tydelig at en rigid makspris ville være kostnadsdrivende, den ville bli byråkratisk og true mangfoldet og kvaliteten i barnehagene. Verst av alt var at den rigide maksprisen stod i veien for målet om full barnehagedekning og plass til alle som ønsker det.

Som i de fleste forhandlinger har alle partier måttet fire på sine primærstandpunkter, som også saksordføreren var inne på. Og jeg legger ikke skjul på at det for Høyre har vært en betydelig innrømmelse å akseptere prinsippet om makspris, nettopp av de grunnene jeg har nevnt, og som er beskrevet i stortingsmeldingen. Til gjengjeld har opposisjonen tatt innover seg kunnskapene om de svært uheldige konsekvensene av en rigid ordning. De har tatt innover seg at maksprisen ikke kan være rigid, men må være fleksibel. Med en fleksibel makspris som sikkerhetsventil har vi forhåpentligvis sikret oss mot ensretting og redusert kvalitet i barnehagesektoren, vi har sikret oss mot konkurser, og vi har langt på vei sikret at målet om full barnehagedekning blir mulig å nå.

Plass til alle som ønsker det, er og skal i årene framover være mål nummer én i barnehagepolitikken. Jeg er derfor glad for at Stortinget gir sin fulle tilslutning til at maksprisen skal være fleksibel. Jeg er også svært tilfreds med at Stortinget gir sin støtte til Regjeringens forslag om en kraftig økning av investeringsstøtten med satser helt opp til 50 000 kr til hver ny ferdigstilt barnehageplass. Dette er en kraftsatsing på nye plasser, og det er grunn til å være optimistisk i forhold til å kunne nå måltallene.

Når det gjelder utbyggingstakten for nye plasser, er komiteen enig i at det vedtatte måltallet på 12 000 nye plasser blir stående for inneværende år. Målsettingen for neste år er at det skal bygges like mange nye plasser. For 2005 ber derimot komiteen om at Regjeringen vurderer anslagene for behovet for nye plasser på nytt, fordi det er grunn til å tro at lavere priser og flere barnehageplasser vil føre til forskyvninger i etterspørselsbildet. På det nåværende tidspunkt er det derfor vanskelig å gi noe presist anslag for behovet i og utover 2005. Men jeg har lyst til å presisere at målet om full dekning og plass til alle som ønsker det, ligger fast.

Denne dagen er først og fremst historisk for dem som bruker barnehagene: barna og foreldrene. Det er småbarnsforeldrene som først og fremst har grunn til å være fornøyd med at hele Stortinget nå slutter seg til barnehagepolitikken. Vi må nok samtidig ta innover oss at familiene ikke nødvendigvis har veldig stor tillit til at vi nå kan holde det vi lover, at alle skal få en plass, og at prisene skal ned. Barnefamiliene er blitt lovet mye veldig lenge av skiftende regjeringer og storting. Det blir derfor nå opp til alle partier som står bak denne reformen, å levere det vi nå har lovet, slik at tilliten mellom barnefamiliene og oss kan gjenreises.

Når det gjelder tariff- og avtalespørsmål, som saksordføreren var inne på, vil jeg for Høyres del understreke at dette først og fremst er et spørsmål for partene i arbeidslivet. Jeg er noe overrasket over Utdanningsforbundet, som i et oppslag i Nationen i dag sier de vil oppfordre sine medlemmer til ikke å jobbe i private barnehager fordi vi ikke her og nå er villig til å lovfeste retten til tariffavtaler. Det er litt spesielt av en fagforening, som nettopp er en av partene i arbeidslivet. Man kan faktisk spørre seg om Utdanningsforbundet her er i ferd med å sage over den grenen de sitter på.

Det blir vist til at lærere og skoleledere i private skoler etter privatskoleloven har hatt en lovfestet rett til lønns- og arbeidsvilkår tilsvarende dem som er inngått i offentlige skoler. Denne paragrafen er videreført i den nylig vedtatte friskoleloven. Det betyr altså ikke at de ansatte i private skoler skal ha en blåkopi av en kommunal tariffavtale, men at de skal kunne kreve en tilsvarende avtale.

Jeg har tidligere uttrykt sympati for kravet om at alle skal ha ordnede lønns- og arbeidsforhold uansett om de jobber i det offentlige eller private. Det skulle bare mangle. Det kan også være grunn til å gjøre oppmerksom på at svært mange private barnehager allerede i dag har godt fungerende tariffavtaler.

Jeg har med stor interesse notert meg at Sosialistisk Venstrepartis nestleder Øystein Djupedal i Nationen 13. juni sier følgende:

«Vi kan ikke pålegge noen å inngå tariffavtale. Stortinget er ikke en fagforening, så spørsmålet om lønn må førskolelærerne forhandle fram med sine arbeidsgivere på samme måte som alle andre.»

Dette er et synspunkt jeg deler. Som jeg sa, er det naturligvis ikke vanskelig å være enig i at alle skal ha ordnede lønns- og arbeidsforhold. Etter vår oppfatning må de få det etter framsatte krav og gjennom forhandlinger mellom partene.

Men det viktigste nå er den brede enigheten om denne historiske reformen i barnehagepolitikken – barnehageplass til alle og redusert foreldrebetaling.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg slutter meg til hyllingskoret!

Det er med stor glede vi behandler barnehagemeldingen, en melding hvor de politiske partier har klart å samle seg om en felles løsning for barnehagene. For en gangs skyld har de politiske partier funnet ut at det er langt lettere å nå et mål hvis alle ror i takt. Selv om det i mange år har vært bred enighet om ønsket om full behovsdekning, lavere pris og effektive løsninger, har det hittil vært vanskelig å få enighet om hvordan man skal nå disse målene.

Vi i Fremskrittspartiet har alltid vært av den oppfatning at det ikke nytter å vedta full dekning, hvis ikke de riktige virkemidlene også er på plass. For Fremskrittspartiet har alltid effektive markedsmessige løsninger med aktiv privat initiativ framstått som de riktige driverne for å oppnå målene.

Det er spesielt gledelig at det har blitt bred politisk enighet om en løsning for skattefrihet for bedriftsbarnehager. Det skal ikke stikkes under stol at enkelte har hevdet at provenyvirkningen av dette vil bli stor. Vi ønsker faktisk at flest mulig kommer til å benytte seg av ordningen. Det som er fint, er at ordningen er utformet slik at også små og mellomstore bedrifter skal kunne tilby sine ansatte denne muligheten. Dette vil bidra til en videre utbygging av barnehageplasser og økt arbeidsdeltakelse fra småbarnsforeldre. Ved å gjøre det lettere for småbarnsforeldre å få barnehageplass – i kombinasjon med skattefritak – vil flere kunne velge jobb, hvis de vil. Det er nemlig det som er nøkkelen: muligheten til valgfrihet.

Vi i Fremskrittspartiet er også veldig glad for at det nå skal bli lovfestet plikt for kommunene til å likebehandle private og kommunale barnehager. Kommunene vil etter dette ikke kunne virke som en brems for de private barnehagene. Det har i altfor lang tid vært slik at mange private barnehager har hatt vanskeligheter med det kommunale byråkrati, både i forbindelse med reguleringssaker og offentlige tillatelser og ikke minst fordi kommunale barnehager har hatt fordeler i økonomiske spørsmål.

Barn vet ikke om det er kommunen eller private som driver barnehagen deres. Ikke bryr barn seg om slikt heller. Det burde heller ikke voksne gjøre. Når det nå blir likebehandling av private og offentlige barnehager, vil vi se at det er de som er flinkest til å drive barnehager, som får mest igjen for pengene. Det vil ikke lenger være utslagsgivende om barnehagen er privat eller offentlig.

Med likebehandling av kommunale og private barnehager vil det endelig være stabile rammebetingelser for alle dem som ønsker å opprette barnehager. Vi i Fremskrittspartiet tror at dette er det viktigste tiltaket i det det er enighet om at Stortinget i dag skal vedta. Med stabile rammebetingelser også for de private barnehager vil Stortingets vedtak helt sikkert bidra til at det blir opprettet langt flere private barnehageplasser. Når de private plassene – gjennomgående – gir bedre «valuta» for hver eneste krone, er dette utelukkende til barnefamilienes beste.

Til slutt vil jeg si noen ord om den avtalen som gjorde det hele mulig. Som de fleste sikkert husker, var det Fremskrittspartiet som sammen med Sosialistisk Venstreparti tok initiativ til en bredere enighet om barnehager. Med dette initiativet forsøkte vi å se forbi den uenighet som lenge hadde gjort det vanskelig å nå målene om full behovsdekning, lavere kostnader og god kvalitet. Dette initiativet fikk etter hvert tilslutning også fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet og ble kjent som barnehageavtalen. Når vi nå har et samlet storting bak en avtale, tilskriver jeg avtalepartnernes enighet æren for dette.

Vi vet at også framover vil det dukke opp spørsmål om hvordan ulike punkter i dagens vedtak skal forstås. Slike spørsmål er jeg ikke bekymret for. Et bredt flertall – faktisk et enstemmig storting, nesten – forplikter seg gjennom dagens vedtak til å bære dette fram. Samtidig ligger barnehagekameratenes felles, bindende avtale fortsatt i bunnen. Alle fire avtalepartnerne, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, er helt til neste stortingsvalg bundet av denne avtalen. Det betyr at eventuelle uklarheter lett kan løses, og at vi alle kan jobbe fram mot en velfungerende barnehagesektor til barnefamilienes beste.

Jeg burde også selvsagt takke alle mine forhandlingspartnere – komitemedlemmer, saksordføreren og komitelederen – for at vi fikk dette i havn. Vi får håpe nå at dette gir forutsigbarhet for alle barnehagebarn i hele Norge.

Til slutt: Ved en inkurie står det at Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til forslag nr. 2. Så er ikke tilfellet. Forslaget er fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Jeg forstår at vi alle er slitne, og at ting lett kan misforstås. Men vi er altså ikke medforslagsstillere når det gjelder forslag nr. 2, fra May Hansen.

Presidenten: Den opplysningen er registrert.

May Hansen (SV): Først beklager jeg overfor Fremskrittspartiet at så har hendt. Vi kommer til å støtte Arbeiderpartiets forslag og tar ikke opp forslag nr. 2, som er omdelt på representantenes plasser.

Vi behandler i dag et historisk barnehageforlik i denne sal, som har blitt en realitet etter Dokument nr. 8:75 for 2001-2002, fra Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal, Carl I. Hagen og Siv Jensen, som ble vedtatt etter en barnehageavtale mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet 11. juni i fjor. Vi er veldig glad for at sju partier stiller seg bak dette forliket som behandles her i dag. Det har vært mye uro og usikkerhet etter vedtaket i fjor, og det er nødvendig at vi nå alle setter i gang jobben med å få bygd barnehageplass til alle som ønsker det. Makspris er viktig og bakgrunnen for SVs forslag og reformen. Det er nødvendig med en makspris, for det er først når den er på plass, man vil se behovet – hvor mange plasser det er bruk for. Det ser vi av det som har skjedd i Sverige. Det er prisen som for mange avgjør om de har muligheten for å benytte seg av en barnehageplass.

I SVs valgprogram står det at en barnehageplass skal ha en makspris, og at vi skal lovfeste retten til barnehageplass. Ved det forliket som de sju partiene nå har kommet fram til, har SV fått gjennomslag for det som var en av våre hovedsaker i valgkampen, og en sak vi har kjempet for i mange år. Alle barn skal ha rett til en barnehageplass, på samme måte som de har rett til en skoleplass. Vi er glad for at det er flertall i denne sal for denne retten.

SV har kjempet denne kampen i så mange år fordi barnehager er bra for barn. Barnehager er et godt omsorgstilbud, en god fellesarena og et godt pedagogisk tilbud. Barnehager gir også utsatte barn nødvendig supplerende omsorgstilbud parallelt med foreldre og andre omsorgspersoner. Barnehager er en god arena for språklig og kulturell integrering av barn med flerkulturell bakgrunn. Undersøkelser viser at barnehagebarn, også norske, har bedre språkutvikling enn de som ikke er i barnehage. Å utvikle språk og felles plattform gjennom barnehagene før skolegang er viktig.

Barnehagene skal være tilgjengelig for alle barn uavhengig av geografisk plassering og foreldres økonomiske, sosiale eller etniske bakgrunn. Stadig flere familier er utestengt fra å benytte dette tilbudet. Kontantstøtten har forverret dette, og vi har hatt en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og småbarnsfedre.

Dette barnehageforliket gir foreldrene en større valgfrihet. Full barnehagedekning har vært en kampsak for kvinner, kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen siden kvinnene gjorde sin entré i arbeidslivet. Muligheten for kvinners deltakelse i arbeidslivet og likestilling mellom kjønnene har ved dette forliket blitt styrket. Barnehageforliket er en stor og viktig reform. Forliket er en stor seier for SV, som i over 20 år har kjempet for full barnehagedekning og lavere egenbetaling for foreldrene. Det jeg synes er litt trist, er at vi i dette forliket ikke har fått flertall for forslaget fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å gi likeverdige lønns- og arbeidsforhold for private og kommunale barnehager. Kvinner gjør denne viktige jobben med våre barn, og fordi de ikke er ansatt i en kommunal barnehage, har en stor del av dem ikke tariffavtale og ikke pensjonsordninger. Den offentlige støtten vi nå legger inn i de private barnehagene ved at kommunale og private barnehager likestilles, bør følges opp med dette kravet.

Til slutt vil jeg si at de som virkelig har vunnet det store loddet i dag, er barna selv og deres familier. Jeg vil gratulere dem. Jeg vil si én gang til, som jeg sa i forbindelse med oppvekstmeldingen tidligere i dag: Dette har vært en god prosess, vi har kommet fram til et forlik, og vi bør gratulere hverandre.

Dagrun Eriksen (KrF): Til orientering – bare siden SVs representant var før meg: Det var en litt underlig historiebeskrivning som ble presentert, som jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Jeg vil presisere at det ikke er sju partier som har stilt seg bak barnehageavtalen. Vi gikk inn i forhandlinger i håp om å endre punkter i avtalen som vi synes ville ha vært ganske ille for barnehager. Derfor har vi et forlik som vi alle står sammen om i dag – bare for å si det om prosessen.

For Kristelig Folkeparti er dette en gledelig dag. I dag har Stortinget til behandling tidenes største barnehagereform. Veien hit har vært tung og vanskelig. Til tross for at et enstemmig politisk miljø stort sett har vært enig i målene

• barnehageplass til alle som ønsker det

• økonomisk likebehandling av private og kommunale barnehager

• lavere foreldrebetaling

• kvalitet og mangfold i tilbudet

har det vært stor uenighet om hvordan målene skal nås.

Før forhandlingene startet, var virkemidlene fra de forskjellige partiene så forskjellige at mange mente det var umulig for oss å bli enige. På den ene siden lå barnehageopposisjonens avtale, og på den andre siden lå Regjeringens barnehagemelding. Selv om målene var felles, vil jeg si at vi startet milevis fra hverandre i virkemiddelbruken.

Jeg synes det er en seier for det politiske system at vi har funnet fram til en felles vei fram mot våre felles mål. Jeg tror at noe av grunnen til at vi klarte det, er at denne gangen lå behandlingen i fagkomiteen. Jeg vil berømme komitelederen, saksordføreren og resten av mine kolleger for at vi kom i havn – det var mange nattetimer og tidlige morgener. Dette er likevel ikke først og fremst en seier for oss; dette er en seier for barn og dernest for deres foreldre.

Alle som trenger barnehageplass, skal få plass. Kristelig Folkeparti ønsker å være et familie- og omsorgsparti. Vi vil derfor gi familier valgfrihet i omsorgsform. Vi vil ha en fleksibel familiepolitikk, slik at familier har valgmuligheter som dekker ulike behov. Her må man også kunne kombinere gode verdier både i hjemmebasert omsorg og i barnehagens pedagogiske tilbud. Reell valgfrihet innebærer at man både har kontantstøtte og full barnehagedekning. Vi er derfor glad for at det er et bredt forlik om barnehagepolitikken på Stortinget. Valgfrihet er ikke å velge mellom barnehage og barnehage.

Kristelig Folkeparti har sagt at først må vi skaffe plasser, dernest må vi gjøre plassene billigere. Derfor var ett av målene våre i forhandlingene å få til full utbygging. Forskermiljøene fortalte oss at en rigid makspris ville hindre en utbyggingstakt som ville gi plasser nok til alle. Vi er glad for at komiteen har sluttet seg til den kraftige økningen i investeringstilskudd som Regjeringen hadde lagt opp til. Hvis vi skal få folk til å satse på å bygge barnehager, er det viktig at vi gir barnehagen vilkår som gjør det økonomisk mulig å drive. Myten om at det finnes en rik person – gjerne en kvinne – som eier og driver barnehager, og henter ut et overskudd som dekker vedkommendes luksusliv, mener jeg må erklæres død. Ca. 80 pst. av de private barnehagene er drevet av foreldre.

Kommunene har spilt og skal fortsatt spille en viktig rolle i barnehagepolitikken. Regjeringen ønsket å legge finansieringen av barnehager til kommunesektoren. Samtidig ville Regjeringen sikre de private barnehagene med en lovgivning og gode forskrifter som skulle sikre likebehandling. I den tiden jeg har arbeidet med barnehagepolitikk, er det blitt veldig synlig at det er en vesentlig tillitssvikt mellom private barnehager og kommunene. Dette er noe som både KS og Kommune-Norge må ta alvorlig. Private barnehager har slitt med etablering og drift i en god del kommuner. Arbeiderpartiet og regjeringspartiene går i kommuneøkonomiproposisjonen inn for at barnehagesektoren fra 2006 skal innlemmes i rammefinansieringen. Før den tid må de private barnehager, som mange steder er selve ryggraden i barnehagetilbudet, få oppleve en mer velvillig holdning fra deler av Kommune-Norge.

På ett punkt hvor vi skiller lag, sier flertallet at de ønsker en lovfestet rett til barnehageplass ved full utbygging. Vi ønsker å komme tilbake til dette, men vi synes det er en bedre måte å styre et samfunn på å si at samfunnet har plikt til å tilby plass.

Vår bekymring for avtalen var at barnehager måtte legges ned, og at ingen ville våge å satse på barnehager. Da ville målet om en plass til alle som ønsket det, bli umulig å nå. Med den innretningen som den fleksible maksprisen nå får, er de vesentligste problemene ryddet av veien. Når trinn 1 på 2 500 kr, pris- og kostnadsjustert til ca. 2 800 kr, innføres 1. mai 2004, vil man i samarbeid med foreldrene kunne ta en høyere pris hvis barnehagen trues av nedleggelse eller kvaliteten rammes. Før vi innfører trinn 2 på 1 500 kr, pris- og kostnadsjustert til ca. 1 750 kr, vil vi se om målet om tilnærmet full behovsdekning er nådd. Hvis ikke, må tidspunktet for innføringen vurderes på nytt. I tillegg skal det foretas en evaluering av de foreløpige erfaringene med trinn 1 før trinn 2 innføres. Dette er to viktige elementer som understreker at et samlet politisk miljø våger å se på erfaringer og resultater før man turer i vei med egne prinsipper. Dette synes jeg er lovende for en politisk prosess og vitner om et politisk miljø som tar det ansvaret det er satt til. Også på dette trinnet, trinn 2, skal det gis muligheter for å ta en høyere pris, fortsatt med samtykke i Foreldreutvalget, hvis man tilbyr et tilbud utenom det ordinære. Dette er viktig for at vi skal kunne beholde et mangfold i barnehagesektoren. Det skal fortsatt være mulig å drive en musikkbarnehage. I tillegg ligger det også en sikkerhetsmargin ved trussel om nedlegging også på dette trinnet.

For Kristelig Folkeparti vil det alltid være et mål at det ordinære barnehagetilbudet skal være kvalitativt godt, samtidig som det legges til rette for et mangfold av barnehager.

Når det gjelder skattespørsmålet for arbeidsgivere og bedriftsbarnehager, må jeg innrømme at jeg er ikke veldig glad for den utvidelsen som her skjer, men jeg aksepterer den. Jeg er veldig glad for at vi har begrenset en modell som kunne blitt utrolig usosial og dyr i sin fulle bredde.

Ansattes rettigheter er et annet tema som er tatt opp. Vi i Kristelig Folkeparti konstaterer at spørsmålet om tariff er et forhold mellom partene i arbeidslivet. Men vi mener at ved å bedre de økonomiske vilkårene til spesielt de private barnehagene vil man gjøre det betraktelig lettere for barnehagene å tilby dette. Jeg forventer med den bedringen som nå skjer, at de private barnehageeierne får en fortgang i arbeidet med at de ansatte skal få ordnede forhold. Etter Kristelig Folkepartis syn må de som søker en tariffavtale, få det.

St.meld. nr. 27 for 1999-2000 hadde tittelen «Barnehage til beste for barn og foreldre». Dagens melding, St.meld. nr. 24 for 2002-2003, har tittelen «Barnehagetilbud til alle – økonomi, mangfold og valgfrihet». I dag mener jeg at vi har lagt et grunnlag for begge disse titlene.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Mot alle odds, mot spådomane til dei fleste media, har dei sju partia på Stortinget greidd å bli einige om ein felles barnehagepolitikk. Og det er ein stor dag! For både dagens og morgondagens småbarnsforeldre må det opplevast som om Stortinget endeleg har teke innover seg at skal arbeidskvardagen for moderne småbarnsforeldre fungere, og skal småbarnsforeldre ha ein reell valfridom med omsyn til å kunne velje omsorgsform, må dei få eit reelt val. Reell valfridom kan ikkje understrekast sterkt nok.

Det har vore vist stor vilje frå alle parti, og når resultatorienterte politikarar har vist stor vilje, har også resultatet blitt bra. Eg meiner at det er viktigare å sjå framover og byggje vidare på det forliket som vi har fått, enn å minne kvarandre på kva vi i utgangspunktet var ueinige om.

Frå den aller første barnehagemeldinga vart lagd fram, har målet om full behovsdekning vore ein gjengangar i Stortinget, og tidspunktet har blitt forskuva gong etter gong. Mange har meint, og meiner framleis, at behovsdekning må gå føre lågare foreldrebetaling. Det synet må eg vedgå at også eg delte for ti år sidan. Men med dagens småbarnsforeldre, som vil prioritere både barn og jobb, har eg blitt meir og meir overtydd om at dette må gå parallelt. Så lenge vi opererer med høgt prisnivå i barnehagen, har vi ikkje reell valfridom, og vi får heller ikkje fram det reelle behovet. Det er mange kommunar som ikkje har plassar til barn under tre år. Dermed eksisterer det inga venteliste. For mange foreldre er det prisen som set grense for søknad. Det blir rimelegare å nytte dagmamma og å få kontantstøtte. I slike tilfelle får vi heller ikkje fram behovet. Når foreldrebetalinga går ned, vil vi òg få fram det reelle behovet.

Vår største utfordring blir å få opp utbyggingstakta i tråd med intensjonane. Eg er glad for dei mange positive signala som kjem frå kommunane, der ein seier at dei vil prioritere barnehagar. Det lovar godt. At Private Barnehagers Landsforbund også har gitt positive tilbakemeldingar på forliket, er like viktig, for desse to partane blir våre viktigaste støttespelarar om vi skal realisere målet.

Den kraftige auken i investeringstilskotet vil vere ei god draghjelp både for kommunale og for private utbyggjarar. Men vi veit alle at den største utfordringa i nye og store reformer er driftsutgiftene, og dette er ei stor reform.

Senterpartiet er svært godt nøgd med at det blir understreka at reforma skal fullfinansierast med statlege midlar, og at den delen kommunane bruker på barnehagar i dag, ikkje skal trekkjast ut frå ramma, men liggje att i kommunane for å bli brukt til barnehagar. Ei statleg fullfinansiering betyr at andre kommunale tenester ikkje blir skadelidande.

Senterpartiet forventar at vi vil nå målet om full behovsdekning i løpet av 2005. Senterpartiet ser då positivt på at dei barnehagepengane vi i dag nyttar til barnehagar, går inn i rammene til kommunane. Ein buffer frå fylkesmannen på 200 mill. kr vil verke som ei tryggleikssone med tanke på å utjamne kostnadsforskjellane mellom kommunane. Samordna opptak vil gi god utnytting av kapasiteten.

Eg vil også presisere at det er svært gledeleg at barn med spesielle behov kjem inn under den same kategorien som barn med funksjonshemming når det gjeld tilskott.

Den første barnehagen i landet fekk vi på slutten av 1800-talet. Han vart starta av Husmorforbundet og var forløparen til dei mange private barnehagane vi har i dag.

Dei private barnehagane har gjort ein kjempeinnsats som eg finn grunn til å rose. Utan deira innsats er eg redd at vi hadde hatt langt færre barnehageplassar enn det vi har i dag. Eg er derfor svært glad for at vi no får full likebehandling av kommunale og private barnehagar. Det er på tide, og det fortener dei private barnehagane.

Når så mange parti er involverte i forhandlingar, seier det seg sjølv at alle må gi noko i forhold til sitt primærstandpunkt. Det har òg alle gjort. Konsekvensen av det trur eg vil bli ro og ein føreseieleg situasjon for både brukarar og eigarar.

Så mi utfordring går no til kommunar og private barnehageeigarar: Set i gang og bygg! Stortinget har forplikta seg til å fullfinansiere reforma, slik at vi skal nå målet om ein barnehageplass til alle som ønskjer det, der pris ikkje skal vere noka hindring.

Så ei stemmeforklaring til slutt: Forslaget frå Arbeidarpartiet får også Senterpartiets stemme.

May Britt Vihovde (V): Venstre er ikkje representert i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, men vi støttar sjølvsagt innstillinga og alle dei komitemerknadane som ligg der. Vi har delteke i forhandlingane, om vi ikkje fysisk var til stades i forhandlingsrommet, så har vi delteke på alle formøte og ettermøte, både dei som gjekk føre seg tidleg på morgonkvisten, og dei som gjekk føre seg ved nattetid. I tillegg har det vore ganske tøft når ein òg har forhandla om revidert nasjonalbudsjett, men eg har fått veldig god innsikt i barnehagepolitikk.

Eg har ikkje tenkt å gå inn på Venstre sitt syn på det barnehageforliket vi fekk i fjor. Men eg har veldig lyst til å gi ros til dei som har sete og forhandla og klart å få fram eit så breitt forlik der alle partia er med. Den einaste som ikkje var med i dette, var Kystpartiet og Bastesen, men eg er overbevist om at han òg støttar forslaget.

For Venstre har den første biten vore viktig. Eg er veldig glad for at ein samla komite og eit samla storting no står bak og seier at det viktigaste er eit barnehagetilbod til alle dei som ønskjer det, eit barnehagetilbod med høg kvalitet og som sikrar mangfald. Sjølvsagt ønskjer vi alle at dette tilbodet skal vera til lågast mogleg pris, og det vonar eg på sikt vil skje, og òg det å få likestilt private og kommunale barnehagar. Men i det året vi har bak oss, har det nok blitt sådd stor usikkerheit blant dei som skal byggja desse barnehagane, for det er faktisk ikkje Stortinget som byggjer dei. Det er ikkje staten som byggjer dei. Og same kva vi meiner, og kva mål vi set oss om talet på barnehageplassar, er det nokre andre som skal ta den oppgåva. Difor er dette forliket eit så viktig forlik for å gi klarsignal til dei som skal gjera denne jobben. Det er òg viktig at eit slikt forlik er forankra i dei partia som har regjering, som skal administrera det Stortinget vedtek, som skal utføra dette, og som òg skal sjå det i heilskap når det gjeld økonomi. Når vi har regjeringspartia med, er det eit skikkeleg kraftig signal til alle dei der ute om at dette meiner vi faktisk noko med.

Eg vil òg seia at eg er veldig glad for at ein har fått ein fleksibel makspris som gjer at ein kan gi det mangfaldet og ha ein god kvalitet på barnehagetilbodet. Etter Venstre sitt syn var det kanskje det som var den største bøygen, dersom ein hadde hatt ein rigid makspris, for å sikra fleire barnehageplassar.

Så er eg veldig glad for at sjølv om vi ikkje fekk den finansieringsforma som Venstre ønskte seg, nemleg at dette skulle inn i rammene til kommunane – og Venstre stoler på kommunepolitikarane våre – meiner eg at dei ville nok prioritert barnehageutbygging. Ein har i alle fall fått ein avtale med Arbeidarpartiet i kommuneproposisjonen om at i 2006, når vi har sikra full barnehageutbygging, vil det vera kommunane som får ansvaret for å overføra pengane til barnehagane. Dette vil òg gjelda dei private barnehagane i kommunane i og med at dei blir likestilte.

Eg er glad for at Regjeringa har vist vilje til å satsa på barnehageutbygginga. Det har ein vist vilje til i det budsjettet som vi skal revidera på fredag. Med den satsinga som no kjem i tillegg, er det berre opp til dei andre aktørane der ute å starta utbygginga. Både Private Barnehagers Landsforbund og Kommunenes Sentralforbund – om dei ikkje tok «bølgen», var det ikkje så langt ifrå då dette barnehageforliket blei kjent. Vi har gitt dei rette signala frå dette hus om at dei kan satsa. Dei har fått tryggleik for at vi vil satsa pengar i dette, og vi har òg gitt signal til foreldra om at ein vil sikra full barnehageutbygging, og vi vil òg gå inn og sikra lågare pris. Så dette er ein god dag for alle småbarnsforeldre.

Øystein Djupedal (SV): Komiteen har prisverdig takket hverandre for innsatsen. Så la meg derfor takke noen andre som har bidratt til dette historiske løftet vi i dag tar. Det er Hill-Marta Solberg fra Arbeiderpartiet, det er Siv Jensen fra Fremskrittspartiet, det er Morten Lund fra Senterpartiet, og det er oss. Vi startet i fjor vår en prosess som har ledet fram til det forliket vi i dag ser. Uten det forslaget som SV og Fremskrittspartiet i utgangspunktet tok initiativet til, ville denne prosessen aldri ha gått som den har gått. Dette historiske forliket skyldes først og fremst at det var et flertall i Stortinget som ønsket og var utålmodige etter å innfri løfter gitt i valgkampen i 2001, som ellers aldri hadde blitt innfridd. Det i grunnen barnehageforliket i stor grad dreier seg om, i tillegg til dette historiske løftet for småbarnsforeldrene, er nemlig politikkens anseelse. Det var altså slik at mange partier i valgkampen i 2001 lovte småbarnsforeldrene nok en gang at barnehager skulle være et satsingsområde. Det første statsbudsjettet etter valget viste at for de fleste partier var dette bare et munnhell, og særlig regjeringspartiene viste at de ikke hadde noen vilje til å satse på barnehage. Det var derfor dette forliket var nødvendig, og det var derfor dette forliket startet en prosess for å rette opp det som er politikkens anseelse.

Mange har sagt at dette er en kamp mellom storting og regjering, og at dette dreier seg om en slags bakenforliggende dagsorden om en maktkamp mellom storting og regjering. Ingenting kunne vært mer feilaktig. Dette dreier seg først og fremst om å innfri løfter gitt av mange partier til velgerne, gjenvinne politikkens anseelse og ikke minst gjenvinne tilliten fra disse mange hundretusen småbarnsforeldre som lenge har ønsket dette løftet. Det har vært en lang periode med usikkerhet fra i fjor vår og fram til dette vedtaket, og mye av usikkerheten ligger i at det var nødvendig å skape et flertall, et flertall bredere enn det flertallet vi hadde. Dessverre ville ikke Regjeringen være med i fjor vår, av ulike grunner. Det beklager jeg sterkt, for det ville vært veldig bra hvis vi hadde fått dette forliket for et år siden. Da ville mye av den usikkerheten svært mange har følt, vært ryddet av veien. Denne usikkerheten gjør at svært mange foreldre og svært mange barnehageutbyggere – det være seg private eller kommunen – fremdeles har litt vanskelig for å tro det: Dette er nesten for godt til å være sant, nesten for bra, vi tror ikke helt på det.

Det betyr at vi som utgjør flertallet, og det er i dag alle partier, ikke bare vi som utgjorde det fra gammelt av, har et felles ansvar for å rydde denne usikkerheten av veien. Det betyr at på Regjeringen hviler det et spesielt ansvar i de kommende budsjetter for å holde seg lojalt til den avtalen som her er innfridd: Ikke kutt litt svinger her og der, ikke prøv å spare 50 000 kr eller litt kroner her og der, slik som vi har erfaring med at man gjerne gjør. Poenget er at dette er nødvendig for at barnehageavtalen, det brede forliket vi nå har, skal kunne bli en realitet, og slik at foreldrene ser at man faktisk mener alvor.

Så litt til selve avtalen. Opprinnelig inneholdt den et virkemiddel som har vært mye omstridt, nemlig maksimalpris. Maksimalprisen er inspirert av en tilsvarende ordning i Sverige, som har vært en enestående suksess. Der står alle svenske foreldre og alle partier bak maksimaltaksten og vil ikke tenke på å ta den bort. Vårt håp og vår tro er at maksimalpris som virkemiddel i løpet av et par år vil være akkurat like selvfølgelig i Norge som den i dag er i Sverige, simpelthen fordi det er den eneste garantien vi har for at foreldrene får gevinsten av den satsingen vi gjør.

All erfaring viser dessverre at storstilt satsing på barnehageutbygging gjennom mange år ikke har gått til småbarnsforeldrene og til utbyggingen, men tvert imot har gått helt andre steder. Derfor er maksimalpris virkemiddelet som skal sørge for dette, og den står selvfølgelig ikke i veien for utbygging. Enkelte har prøvd å ha dette som et mantra også i denne debatten. Ingenting kunne vært mer feilaktig.

Spørsmålet er bare om man har vilje til å satse på dette. Hvis man har vilje til å satse, med de økonomiske og ulike virkemidler man har, er det selvfølgelig fullt mulig å få en forsert utbygging samtidig som prisen går ned. Det lå i vårt opprinnelige forslag til avtale fra i fjor, og det ligger der fortsatt.

Dette forliket som nå har samlet et stort flertall i Stortinget, er jeg svært glad for. Men dette ville jo aldri ha vært en realitet uten avtalen fra i fjor. Dette ville aldri ha vært en realitet uten de gode virkemidlene som vi har sørget for har blitt en del av det. Min siste, sterke oppfordring vil da være: Nå må Regjeringen slutte å så mer usikkerhet om dette. Vi skal gjøre dette løftet sammen for alle landets småbarnsforeldre, men det fordrer lojalitet til det som i dag vedtas, at man ikke driver med nye uendelige omkamper, som jeg dessverre frykter at vi kanskje vil oppleve.

Dette er en gledens dag. Vi i SV er svært stolte av at vi tok initiativet til dette.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er også svært glad for dette forliket vi har fått i stand. I likhet med alle andre vil jeg gjøre det så enkelt og si at jeg takker alle som har vært med. Det står mange bak.

Barnehager er et politikkområde hvor det er bred politisk enighet om hovedmålene. Det er også en felles forståelse av at det er viktig å satse på barnehager. Likevel har det særlig det siste halvannet året vært betydelig politisk uenighet knyttet til i hvilken rekkefølge målene skal nås og prioriteres, og også til hvilke virkemidler som er best egnet til å nå målene. Det har til tider vært nokså harde fronter i den debatten som har vært ført.

Derfor er det spesielt gledelig for meg å fastslå at vi nå har klart å få til et bredt flertall for en god barnehagepolitikk som vil sikre barnehageplass til alle som ønsker det, og en foreldrebetaling som er på et akseptabelt nivå.

Da barnehageavtalen ble inngått mellom opposisjonspartiene for ett år siden, hadde Regjeringen betydelige motforestillinger. Særlig var vi bekymret for at en maksimalprisordning ville hemme utbyggingen. Vi mente også at det ville være uansvarlig å iverksette avtalen uten å ha utredet konsekvensene for sektoren. Utredningene bekreftet Regjeringens argumenter om de uheldige sidene ved en for rigid regulering av foreldrebetalingen.

Regjeringen har i barnehagemeldingen drøftet avtalen og barnehagepolitikken på bred basis, basert på kunnskapen og tilrådningene fra de eksterne utredningene. Jeg er glad for at også dette samlet har banet vei for nye forhandlinger om en bedre løsning for barnehagesektoren, som noen også har påpekt her tidligere i dag.

Særlig er jeg fornøyd med, i likhet med noen andre, at vi har blitt enige om en maksimalpris som er mer fleksibel. Dette sikrer redusert foreldrebetaling, men uten å true målet om full behovsdekning. Fleksibiliteten ivaretar også kvaliteten og mangfoldet i sektoren ved at det åpnes for høyere foreldrebetaling dersom barnehagene gir et tilbud utover det ordinære. For å være sikre på at innføringen av en maksimalpris ikke går ut over de andre målene i sektoren, er det enighet om en evaluering av ordningen i 2005, før trinn 2 iverksettes. I denne evalueringen vil det særlig legges vekt på resultater i forhold til målet om full behovsdekning.

Opposisjonen har sluttet seg til Regjeringens forslag om et investeringstilskudd som er nær tredobbelt så høyt som dagens stimuleringstilskudd. Dette vil være et viktig virkemiddel for å få fart på barnehageutbyggingen.

I Ot.prp. nr. 76 for 2002-2003 bes Stortinget gjøre vedtak om endringer i barnehageloven. Jeg mener det er grunn til å ha store forventninger til at også lovendringene vil føre til flere barnehageplasser. Jeg er glad for at Regjeringen og opposisjonen på Stortinget synes å være enige om å bruke disse juridiske virkemidlene i barnehagepolitikken.

Det er viktig å gi kommunen som barnehagemyndighet redskaper til å ivareta sine oppgaver. Ett av flere virkemidler er lovforslaget om samordnet opptaksprosess. Forslaget åpner for lokale løsninger på utfordringen å ivareta brukernes ønsker og behov, hensynet til effektiv tjenesteproduksjon og mangfoldet i barnehagetilbudet.

Jeg registrerer med stor glede, i likhet med andre, at flere av de store aktørene i barnehagesektoren sier seg fornøyd med avtalen. Både Kommunenes Sentralforbund og Private Barnehagers Landsforbund uttaler at forliket gir forutsigbarhet, og at det nå kan bli ro rundt barnehagene. Dette gir meg svært godt håp om at vi nå skal klare å ta det siste krafttaket for å nå målet om et godt og rimelig barnehagetilbud til alle som ønsker det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Et av de spørsmålene som komiteen ikke kom fram til full enighet om, var hvordan vi skal håndtere de ansattes rettigheter i private barnehager. Statsråden har selv fagforeningsbakgrunn. Mitt spørsmål til statsråden er: Synes ikke statsråden det er rimelig at når en privat virksomhet skal ha 80 pst. av sine driftsutgifter dekket av det offentlige, settes det også en del krav til hvordan de ansatte i disse virksomhetene behandles?

Regjeringen har selv fremmet en privatskolelov, hvor det nettopp er nedfelt at man skal ha en likebehandling mellom de private og de offentlige skolene som får støtte etter den loven. Jeg har forståelse for at dette har en kostnadsside, og at å nevne likebehandling uten å gå nærmere inn i regnestykket, kanskje kan være et langt steg å gå. Men i det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet, er det snakk om «ordnede arbeidsforhold». Vi har sett barnehager som har nektet å inngå tariffavtaler. Det må være en plikt også for oss å bidra til at så skjer.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg tror vi alle er enige om at det er svært viktig at alle som jobber i barnehagene, får gode og ordnede lønns- og arbeidsforhold. Men på det nåværende tidspunkt vil jeg kun vise til det Regjeringen har sagt i sin egen melding, nemlig:

«Gjennom økonomisk likebehandling vil også private barnehager kunne tilby gode lønns- og pensjonsvilkår for sine ansatte. Spørsmålet om inngåelse av tariffavtaler er imidlertid et forhold mellom partene i arbeidslivet.»

Jeg tror at det viktigste vi kan gjøre for å tilrettelegge for muligheten for tariffavtaler, er at vi gjør økonomien i de private barnehagene som ikke har tariffavtaler, mye bedre enn den er pr. i dag. Det er altså et økonomisk spørsmål. Men jeg er ikke uenig med representanten Giske i at dette er viktig. Jeg håper, i likhet med en del andre, at de private barnehagene vil ta det skrittet vi alle er enige om at de bør ta.

Øystein Djupedal (SV): Det er en glede å kunne gjøre barne- og familieministeren til en budsjettvinner, litt motstrebende, for det var kanskje ikke det hun egentlig hadde ønsket. Men vi risler nå svært mange milliarder over hennes departement, til glede for landets småbarnsforeldre. Det er vi veldig glad for. Jeg håper også at barne- og familieministeren er glad for det.

Det har ikke vært en enkel prosess. Jeg skal ikke rippe opp i prosessen nå. Men jeg må nok si at en budsjettvinner som barne- og familieministeren faktisk er, i litt større grad burde ha vist entusiasme for det som faktisk ligger her, som det lenge var et flertall for, og som hun selv i større grad også kunne ha påvirket litt før det endelige resultatet. Men jeg vil la det ligge.

Mitt spørsmål til barne- og familieministeren er følgende: På to felt har det første forliket vi inngikk, allerede vist resultater. Det ene er stimuleringstilskuddet, som nå gjør at man heldigvis bygger flere barnehager. Det forsterkes nå, og det er vi glad for. Det andre er ca. 700 mill. kr som barnehagene får fra 1. august i år. Det er en del av inneværende års budsjett. Hva har barne- og familieministeren tenkt å gjøre hvis barnehageeierne ikke reduserer kontingenten tilsvarende det vi har tenkt med disse bevilgningene?

Statsråd Laila Dåvøy: Det kan godt hende at jeg skulle ha jublet mye mer på talerstolen enn det jeg gjorde. Jeg er fryktelig glad og prøver å si det på min måte. Jeg vil ikke fokusere noe særlig på at jeg er budsjettvinner. Jeg tror budsjettvinnerne er småbarnsforeldrene, foreldre som skal ha barna i barnehage. Det er jeg særdeles glad for. Jeg håper at de jubler i hele det norske samfunnet i dag.

Når det gjelder investeringstilskuddet og stimuleringstilskuddet, er jeg enig med representanten i at det er enormt viktig. Jeg er veldig glad for at vi vedtar at det øker med 150 pst. i relasjon til en full barnehageplass.

Når det så gjelder oppfølgingen av kommunene, for så vidt både av kommunale og private barnehager, vil vi gi et klekkelig tillegg. Jeg vil si det slik at jeg vil se den barnehagen som ikke vil redusere foreldrebetalingen ut fra de tilskuddene vil nå gir. Jeg har allerede hatt møter med KS og kommer til å ha det framover. Vi skal ta det opp i konsultasjonsordningen osv. Det er viktig at man følger opp dette.

Trond Giske (A): Lønns- og arbeidsforhold er en sak for partene i tariffavtalen. Der er vi enige. Det er ikke det jeg spør statsråden om. Det jeg spør statsråden om, er om hun vil vurdere å komme tilbake med tiltak som sikrer at de faktisk får komme til forhandlingsbordet om lønns- og arbeidsvilkår, altså de tilfellene der man ikke en gang vil inngå en tariffavtale. Vi har barnehager som har vært i konflikt i månedsvis, fordi man ikke respekterer de grunnleggende spillereglene. Ofte er disse virksomhetene heller ikke med i noen hovedorganisasjon på arbeidsgiversiden, slik at det er umulig å få tatt det opp på et høyere plan. Det er her jeg mener at det offentlige, med milliardtilskudd på driftssiden, også burde kunne sette noen helt grunnleggende krav. Det ville vært veldig flott om i hvert fall akkurat det kunne bli besvart positivt fra en tidligere fagforeningsleder.

Så til det andre spørsmålet mitt: Vi har nå skapt ro og trygghet rundt barnehagepolitikken. Det eneste som kan skape ny usikkerhet, er hvis ikke pengene kommer. Jeg håper statsråden kan bekrefte at fullfinansieringen vil bli fulgt opp, og at man også sørger for forpliktende avtaler med kommunesektoren om at de opprettholder sitt samlede bidrag til barnehagesektoren.

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder lønns- og tarifforhold, har vi på det nåværende tidspunkt ikke tatt stilling til dette, og vi føler at vi heller ikke kan pålegge private eiere av barnehagene å gjøre dette, når man vet at de pr. i dag har en vanskelig økonomisk situasjon.

Til begge de to siste spørsmålene vil jeg egentlig si ja, Regjeringen kommer til å følge opp det som denne avtalen inneholder av elementer.

Øystein Djupedal (SV): Nå ser jeg at statsministeren er kommet – og det er jo hyggelig – for å være med og feire en så stor dag for landets småbarnsforeldre som dette store barnehageforliket innebærer.

Tilbake til mitt første spørsmål til statsråden: Det som vil skje nå fra 1. august, er en del av det som er dilemmaet i barnehagepolitikken. Da bruker vi altså 700 mill. kr – som allerede er bevilget – som vi gir til barnehageeierne. Men vi har ingen garanti for at barnehageeierne legger dette over på kontingenten, som jo er Stortingets forutsetning. Det viser hele det dilemmaet som vi gjentatte ganger fra Stortingets side har vært i, nemlig at det er en eksplisitt vilje til å gi barnehageforeldrene gevinsten, men gevinsten kommer ikke fram fordi barnehagene er underfinansiert, og kommunene er underfinansiert. Dermed bruker man det på noe annet. Derfor er makstaksten garantien for at pengene kommer fram dit de skal.

Mitt poeng er at nå vil vi ikke få makstakst fra 1. august i år, det får vi først fra 1. mai neste år. Men hva har statsråden tenkt å gjøre hvis det viser seg at både kommunale og private barnehager ikke reduserer kontingenten med 500–1 000 kr? Skal det være rom for en reduksjon med den bevilgningen Stortinget allerede har gitt?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er enig med representanten Djupedal i at dette til nå har vært vanskelig for oss alle, fordi det har vært gitt ganske store statlige overføringer til kommunene, og vi har sett at det ikke alltid har vært fulgt opp i den grad stortingsflertallet kanskje skulle ønske når det gjelder å redusere foreldrebetalingen.

Vi kan gjennom de virkemidlene vi har i dag, gjennom en konsultasjonsordning med kommunene søke å gjøre dette så forpliktende som mulig. I tillegg ligger det også i avtalen at man skal øremerke det videre statlige tilskuddet, både med hensyn til nye plasser og med hensyn til å fortsette med det statlige tilskuddet til de barnehagene vi har pr. i dag. Det vil i seg selv tilsi at foreldrebetalingen vil gå ned. Og det er jeg ganske sikker på at den vil gjøre i større grad i framtiden enn det som har vært tilfellet til nå.

May Hansen (SV): Da vi gjennomførte eldrereformen, ble det laget en forpliktende avtale mellom stat og kommune. For at kommunene skal få opprettholdt sitt bidrag og ikke få redusert det som nå ligger ute i kommunene, lurer vi på om statsråden vil gå inn i en slik forpliktende avtale med kommunene. KS er positiv til en slik avtale, og dette er jo en stor reform med mange statlige midler.

Statsråd Laila Dåvøy: Gjennom konsultasjonsordningen kan vi også gjøre avtaler med kommunesektoren, og konsultasjonsordningene er det kommunal- og regionalministeren som primært har ansvaret for, men vi andre statsråder er også med på våre områder. Og det er klart at det å få KS med på en helt klar og forpliktende avtale kan være en vei å gå. Så det tar jeg med meg videre når vi skal jobbe med hvordan vi skal få kommunene til å bruke de midlene vi nå overfører fra statens side.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 60.

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.