Kristin Halvorsen (SV): SV er veldig glad for at Norges standpunkt til krigen og den manglende legitimiteten USA og Storbritannia hadde for å gå til krig mot Irak, var veldig klart. Norge støttet ikke krigen, men henviste til det som dreide seg om det folkerettslige mandatet. Jeg skal derfor la den delen av debatten ligge i denne omgang. Det som er et dilemma både for den norske regjering og for hele Stortinget, er at mens debatten om bakgrunnen for krigen pågikk, ble det framsatt mange opplysninger fra USA og Storbritannia som i ettertid har vist seg å være betydelig manipulering med fakta. Det betyr at Norge har et problem ved neste krise som oppstår, for vi er i veldig stor grad avhengig av den informasjonen vi får fra dem.

Vi er jo også i den situasjon at Regjeringen i forsvarspolitikken legger opp til at Norge skal ha kapasiteter å stille opp med i utenlandsoperasjoner. Det legges opp til en mye mer offensiv rolle for de norske styrkene enn det vi har hatt i ulike FN-operasjoner, og det stiller ekstra sterke krav til at vi har informasjon og bakgrunn som er korrekt.

SVs standpunkt til selve saken er jo at vi ikke skulle ha deltatt i Irak-krigen selv om Sikkerhetsrådet hadde gitt et mandat, men det skal jeg også la ligge i denne omgang.

La meg bare kort gå igjennom hva som var påståtte fakta, slik at vi får en oppfrisking av hva dette dreier seg om. Det som ble påstått i kretsen rundt USAs president bare dager etter terrorangrepet mot New York og Washington 11. september 2001, var at Irak og Saddam Hussein var et mulig mål, selv om ingenting tydet på at Irak hadde noe med selve angrepet å gjøre. Bush-administrasjonen har likevel mange ganger, både i forkant og i etterkant av krigen, antydet at det er en sammenheng mellom Saddam Husseins regime og Al Qaida. Ifølge NTB har Powell kommet med flere slike påstander. 26. januar i år sa Powell i en tale i Davos at det var klare forbindelser mellom Saddam Husseins regime og terrornettverket Al Qaida. Powell sa det samme 5. februar, da han la fram bevis i Sikkerhetsrådet for at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og hadde forbindelser med Al Qaida. Storbritannias utenriksminister Jack Straw sa 5. mars 2003:

«Det vi forstår i etterretningssammenheng er at det irakiske regime synes å tilby et tolerant miljø der Al Qaida kan arbeide. Selvsagt har vi bevis for forbindelser mellom Al Qaida og forskjellige mennesker i Irak. Det vi ikke vet, er omfanget av disse forbindelsene.»

Det har vist seg i ettertid at dette er påstander som det er veldig vanskelig å dokumentere.

Den andre påstanden var at Tony Blair i en orientering til det britiske parlamentet sa at Irak hadde kapasitet til å utløse et kjemisk eller biologisk angrep i løpet av 45 minutter. Denne påstanden viste seg å stamme fra en tolv år gammel doktoravhandling. Forfatteren av denne avhandlingen mener at sitatene er manipulert, og at trusselen fra Irak ble framlagt som mye mer bombastisk enn det den var i rapporten, og at man i Blairs framstilling f.eks. oversatte «opposisjonsgrupper» med «terroristgrupper».

En tredje påstand var at Irak hadde atomvåpen, og at landet hadde prøvd å skaffe anriket uran fra Niger. Det ble sjekket, og den tidligere amerikanske ambassadøren Joseph C. Wilson erklærte dette som falske påstander. Både CIA og State Departement ble informert om dette. Det internasjonale atomenergibyrået advarte også mot disse opplysningene, men de ble likevel brukt i Bush’ tale «State of the Union».

Den fjerde påstanden dreide seg om biologiske og kjemiske våpen, der Bush i sin «State of the Union»-tale i 2003 var meget bombastisk med hensyn til at amerikansk etterretning hadde anslått Saddam Hussein til å ha materiale til å produsere så mye som 500 tonn saringass, sennepsgass og VX nervegass, og at Saddam Hussein ikke hadde redegjort for hvor det ble av. I tillegg påstod Bush at amerikansk etterretning kunne indikere at Saddam Hussein hadde over 30 000 skyts som kunne levere kjemiske stoffer. Våpeninspektørene fant 16 av dem, til tross for Iraks erklæringer om at de ikke fantes. Saddam Hussein har ikke redegjort for de resterende 29 000, sa Bush, og det ble framholdt som et bevis for at de fantes.

I juni ble det funnet to trailere i Nord-Irak som en mistenkte kunne være mobile laboratorier. Disse viste seg å være til å blåse opp artilleriballonger, slik irakerne hele tiden hadde hevdet.

Listen over eksempler er lang, også den som dreier seg om etterretning. Det vi vet, er at Powell var under et konstant press fra Pentagon og Det hvite hus for å inkludere informasjon som ble framholdt som klar informasjon, men som han selv vegret seg for å framlegge i Sikkerhetsrådet. Det har det amerikanske ukemagasinet US News & World Report lagt fram beviser for. VG skrev 5. mai 2003 at mye av den tvilsomme etterretningen som kom fra Pentagons kontor for spesialplanlegging, var satt opp etter den 11. september for å finne trusler som CIA hadde oversett, og at man hadde stolt for mye på tvilsomme rapporter fra den irakiske nasjonalkongressen.

Påstandene som med stor grad av sikkerhet har blitt framlagt av USA og Storbritannia som begrunnelse for å gå til krig mot Irak, har i ettertid vist seg å være usanne eller være manipulering med fakta. Men på det tidspunktet de ble framlagt, gikk utenriksminister Jan Petersen god for dem i Stortinget. Heller ikke SV hadde noen bakgrunn for å kunne påstå at de var falske. Utenriksminister Jan Petersen sa f.eks. i en kommentar 13. februar, etter Powells redegjørelse for Sikkerhetsrådet:

«Noen sier at Powells redegjørelse ikke inneholdt noe nytt. Jo, jeg kjente i alle fall ikke til alt dette, og hadde heller ikke sett opplysningene satt sammen på en slik måte tidligere. Det avgjørende er imidlertid ikke om opplysningene er nye, men om de er riktige. Så vidt jeg kan se er det bare kommet innvendinger mot noen få av punktene i hans fyldige redegjørelse.»

Utenriksminister Petersen sa også ganske klart i en utenrikspolitisk redegjørelse 16. oktober i 2002:

«Like fullt har vi – fra USA og andre nærstående allierte – fått opplysninger om at Irak fortsatt har tilgang til kjemiske og biologiske våpen. Irak skal også ha et aktivt atomvåpenprogram og innen kort tid være i stand til å utvikle kjernefysiske våpen dersom regimet får tilgang på høyanriket uran. Vi har i tillegg blitt gjort kjent med at Irak har leveringssystemer som gjør det mulig å angripe nabolandene med slike masseødeleggelsesvåpen. Disse opplysningene er også grundig omtalt i uavhengige forskningsrapporter.»

Det var altså slik at utenriksministeren gikk god for de opplysningene som da kom fram, og som i ettertid har vist seg ikke å holde mål.

Jeg angriper ikke utenriksministeren for bevisst å ha gått god for informasjon han visste var feil, men jeg utfordrer utenriksministeren og resten av Stortinget til å ta innover seg det faktum og det problemet som nå diskuteres i Storbritannia og i USA, at bakgrunnen for og begrunnelsen for å gå til krig mot Irak ble manipulert.

Det alvorligste man kan gjøre i en hvilken som helst krisesituasjon, er å gå til krig. Det gjør en bare i de situasjonene der det ikke finnes noen annen utvei. Derfor må vi ha en diskusjon i Norge også om på hvilken måte vi skal forholde oss til informasjon som kommer fra Storbritannia og USA etter dette, for det vil komme nye kriser og nye konflikter, og det vil komme situasjoner der det kan være aktuelt at informasjon som kommer fra disse lands etterretningstjeneste, framholdes som en begrunnelse for å gå til krig.

SVs utfordring til utenriksministeren er: Hvordan skal vi forholde oss til denne informasjonen i framtiden? Hvordan skal vi sørge for at vi selv får samlet informasjon og vurdert informasjonen med den kritiske distansen som denne saken viser at vi må ha?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg har et forberedt svar. Det er likevel naturlig for meg å begynne med et ikke-forberedt svar etter det jeg nå har hørt Kristin Halvorsen si, for hun gjennomfører et resonnement hvor hun nærmest skiller spørsmålet om legitimitet fra spørsmålet om faktum. Det holder ikke. Når vedtak i Sikkerhetsrådet, altså legitimiteten, ikke kom, var det fordi det var usikkerhet om faktum.

Sakens poeng er, også for Norges vedkommende, at vi ikke la til grunn for våre vedtak de fakta som Kristin Halvorsen nå omtaler i sitt innlegg. Tvert imot var det nettopp spørsmålet om videre inspeksjoner som hele tiden var det sentrale for Norge, fordi vi ville ha større klarhet i saken. Derfor dekker heller ikke de løsrevne sitatene som Kristin Halvorsen kom med, det som er realiteten i saken. Dette har vi diskutert så mange ganger at det burde Kristin Halvorsen i hvert fall på dette stadiet kunne erkjenne. Det betyr at det ikke er riktig som hun sier, at vi kjøpte disse standpunktene som grunnlag for vår handling. Det som er riktig, er at disse opplysningene var såpass alvorlige at vi av den grunn mente at Sikkerhetsrådets res. 1441 var riktig, og at det var viktig med videre inspeksjoner. Det er realiteten, og ikke det Kristin Halvorsen nå forsøkte å selge.

Fra Regjeringens side har vi hele tiden lagt til grunn at den eneste sikre måten å bringe klarhet i spørsmålet om irakiske masseødeleggelsesspørsmål på, er gjennom uhildede og kontrollerbare undersøkelser i Irak.

Som medlem av Sikkerhetsrådet støttet derfor Norge høsten 2002 vedtakelsen av rådets bindende res. 1441. I resolusjonen ble det bl.a. krevd at FNs våpeninspektører innen 30 dager skulle motta fra Irak en fullstendig oversikt over alle aspekter ved irakiske programmer for å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene, eller UNMOVIC, som var deres betegnelse, skulle i samarbeid med Det internasjonale atomenergibyrå, IAEA, gis full og uhindret mulighet til å inspisere at opplysningene fra det irakiske regimet var riktige.

Sikkerhetsrådet var av den oppfatning at slike inspeksjoner var nødvendige, fordi usikkerheten knyttet til Iraks programmer for masseødeleggelsesvåpen i seg selv utgjorde en alvorlig trussel mot freden og sikkerheten i regionen.

Res. 1441 gav Irak en siste mulighet til å skape klarhet i spørsmålet om deres masseødeleggelsesvåpen og få avskaffet slike våpen uten bruk av militær makt. Ved dette enstemmige og bindende vedtaket etablerte Sikkerhetsrådet en strategi for fredelig nedrustning av Irak.

UNMOVICs rapporter til Sikkerhetsrådet viste at det irakiske regimet ikke samarbeidet med inspektørene «umiddelbart, uforbeholdent og aktivt», slik res. 1441 krevde. De viste videre at Irak hadde leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen med en rekkevidde utover den grensen som var satt av FN. De viste også at Irak ikke hadde redegjort fyllestgjørende for hva som var skjedd med de biologiske og kjemiske våpen som vi vet landet hadde på 1990-tallet.

Denne usikkerheten med hensyn til ulovlige våpen og våpenprogrammer og de mange andre ubesvarte spørsmål var bakgrunnen for at UNMOVICs leder Hans Blix i sin redegjørelse for FNs sikkerhetsråd i januar 2003 anbefalte at inspeksjonene skulle fortsette. Dessverre var det ikke mulig for Sikkerhetsrådet å enes om dette. Men det var ikke uenighet blant rådets faste medlemmer om at Irak hadde grovt misligholdt sine forpliktelser i henhold til rådets vedtak. Uenigheten dreide seg om veien videre, dvs. om inspektørene skulle gis mer tid.

Regjeringens holdning til de to nøkkelspørsmålene det internasjonale samfunnet stod overfor på det tidspunktet, var klar og tydelig:

• Vi gikk inn for at Hans Blix og hans våpeninspektører skulle få fortsette sitt arbeid.

• Regjeringen mente ikke at det forelå tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for å gå til en militær aksjon mot Irak. Et nytt vedtak om dette i FNs sikkerhetsråd ville være nødvendig.

Det har vært debatt rundt kvaliteten på den etterretningsinformasjonen som forelå før USA og Storbritannia aksjonerte mot Irak. Men Regjeringens holdning i Irak-spørsmålet var ikke og er ikke basert på amerikansk eller britisk etterretningsinformasjon. Den var basert på Sikkerhetsrådets bindende vedtak og opplysningene som ble lagt frem i FNs sikkerhetsråd av Hans Blix og IAEAs generaldirektør Mohamed ElBaradei. På tross av at Irak hadde grovt misligholdt res. 1441, var Regjeringen av den oppfatning at våpeninspeksjonene burde ha fortsatt fordi det var gjort fremskritt. Sikkerhetsrådet burde ha utarbeidet et konkret arbeidsprogram med klare, men oppnåelige tidsfrister.

I Sikkerhetsrådets bindende resolusjon 1483 av 22. mai i år er betydningen av en endelig bekreftelse av Iraks nedrustning igjen blitt slått fast. I resolusjonen oppfordres USA og Storbritannia til å holde Sikkerhetsrådet løpende orientert om de undersøkelser som foretas, og de funn som måtte bli gjort.

Den amerikanske administrasjonen har gjort det klart at den ønsker å intensivere sine undersøkelser i Irak og har bedt Kongressen om ytterligere midler til dette arbeidet. Vi er selvsagt positive til at USA – og Storbritannia – er opptatt av at det som kan gjøres for å skape visshet, blir gjort. Vi avventer resultatet av de amerikanske og britiske undersøkelsene.

Det er som sagt fortsatt en rekke ubesvarte spørsmål knyttet til Iraks masseødeleggelsesvåpen. Dette skyldes i første rekke at det tidligere regimet ikke var villig til å samarbeide med FNs våpeninspektører.

Jeg sa innledningsvis at vi fra norsk side hele tiden har ment at klarhet i spørsmålet om irakiske masseødeleggelsesvåpen kun kan skapes ved uhindrede og kontrollerbare undersøkelser i Irak.

Det er viktig at undersøkelsene fortsetter. Dette er et komplisert arbeid, men det må videreføres på en måte som gir verdenssamfunnet tillit til at undersøkelsene er grundige og troverdige.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker utenriksministeren for svaret.

Først en liten visitt til de innledende bemerkninger. Vi er alle sammen klar over at det var en dragkamp innad i Regjeringen om hva som til sjuende og sist skulle være Norges syn, og jeg tror vi i ettertid kan være glad for at den voldsomme mobiliseringen som var, både blant folk flest og ikke minst i kirkelige miljøer, førte til at Regjeringen var klinkende klar i forhold til at det ikke var et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for å gå til krig mot Irak på det tidspunktet. Men det var jo ikke slik at Jan Petersen jublet. Jeg husker bl.a. at vi hadde en runde etter redegjørelsen her i vandrehallen, hvor Jan Petersen hadde mer enn nok med å ta til orde mot den svenske statsministeren når han mente at krigen mot Irak brøt med folkeretten, for det var jo å gå altfor langt. Han brukte til og med så sterke ord som at det var «helt på jordet» når han skulle karakterisere den svenske statsministeren. I ettertid tror jeg han kan være veldig glad for at det norske synet på konflikten ble som det ble.

Det som etter mitt og SVs syn er litt mer forstemmende, er at Regjeringen ikke er mer offensiv i forhold til å tenke ut den strategien som dreier seg om på hvilken måte vi skal sørge for at vi får informasjon og også verifiserer informasjonen framover. Det er altså slik at fem måneders intens leting etter Saddam Husseins forbudte våpen ikke har gitt noen resultater, og at alle de påstandene som kom i forkant av krigen, ikke kan dokumenteres, selv etter fem måneders tilgang til alt. David Albright, f.eks., tidligere FN-inspektør, sier at det er klart at regjeringene i USA og Storbritannia vilt overdrev grunnene for å gå til krig. Men rapporten er ikke framlagt skikkelig ennå, slik at vi får ta de forbeholdene som hører med, at vi må se rapporten når den kommer.

Det som er vår intensjon bak denne interpellasjonen, er først og fremst å se framover. Jeg tror situasjonen vil være slik at det meste av informasjonen om ulike konflikter i verden vil være åpen informasjon. Og den største utfordringen for alle land vil være å ha den kunnskap og den kompetanse som skal til for å kunne analysere den informasjonen som faktisk fins om ulike konfliktområder. Der er SVs holdning fremdeles den at vi må ha en helt annen og skjerpet sikkerhet for at når det gjelder de informasjonene som vi legger til grunn, har vi sørget for at de er nøye vurdert i ulike miljøer som har god bakgrunn for å gjøre det. Og det er ikke nødvendigvis sikkert at det er i statlige miljøer, det kan også være i ulike forskningsmiljøer. Den aktsomheten krever en så vanskelig verdenssituasjon som vi har.

Utenriksminister Jan Petersen: Kristin Halvorsens problem i den debatten vi nå har hatt gående i mange måneder, er at hun er opptatt av å dytte på meg et par standpunkter som hun har funnet ut at jeg har, og så ønsker hun at jeg nærmest skal gjøres til talsmann for de oppfatningene som britene og amerikanske etterretningstjenester har hatt i disse spørsmålene. Det er en rolle som jeg ikke ser noen grunn til å påta meg. Jeg synes det begynner å bli meget spesielt, for å si det forsiktig, når spørsmålet om det folkerettslige grunnlag, som jeg kommenterte i vandrehallen, gjøres til et poeng i denne saken. Kristin Halvorsen vet like godt som jeg at i forhold til det hun har interpellert om i dag, er dette komplett irrelevant. Jeg står ved det jeg sa om det folkerettslige grunnlaget, nemlig at det er mulig å se forskjellig på dette spørsmålet. Det argumenteres godt langs begge linjer. Det er derfor ikke mulig å si at man selv står på rett oppfatning, og at dermed alle som er uenige med en, i så fall opptrer folkerettsstridig. Det var mitt poeng, og det står jeg fortsatt ved.

Jeg må også si at jeg er mer enn forbauset når Kristin Halvorsen spør om hva som var strategien for at man skulle vite mer enn det som var amerikanske og britiske opplysninger. Strategien for det var jo våpeninspektørene! Det var jo res. 1441! Det var en så åpen og en så klar strategi, og hvis Kristin Halvorsen ennå ikke har fått det med seg, må jeg bare si at jeg strekker hendene i været. Det er jo det som er realiteten.

Thorbjørn Jagland (A): Det er for så vidt fint at dette spørsmålet blir tatt opp, og jeg har et par punkter jeg vil framføre.

Det ene er at realitetene rundt dette ennå ikke er klare. Det andre er at fordi realitetene ikke var klare på det tidspunktet da vi ble innbudt til å være med på å støtte krigen, kunne vi ikke støtte den. Men det var ikke så rart at utenriksministeren og Regjeringen måtte ta alvorlig de informasjonene som kom. Man hadde ikke noen mulighet for å avvise dem, og man hadde ikke noen mulighet for å si at dette ikke hadde noen betydning for det standpunktet vi måtte ta. Vi måtte likevel ta det standpunkt at vi ikke kunne støtte krigen fordi vi ikke hadde kunnet konkludere på bakgrunn av de informasjonene som forelå.

Hva skal vi gjøre for framtiden? Det er bare én ting å gjøre, og det er å holde fast ved det som Norge sa, og som det var et klart flertall for her i denne salen, nemlig at det bare er ett internasjonalt organ som er autorisert til å godkjenne en krig, en angrepskrig, for å avsette et regime eller foreta en humanitær intervensjon, og det er FNs sikkerhetsråd og de instrumentene som Sikkerhetsrådet oppretter. En annen ting var jo at SV ikke anerkjente dette prinsipp, som er nedfelt i FNs charter, for Kristin Halvorsen gikk jo imot krig uansett, selv om FNs sikkerhetsråd skulle ha godkjent det. Men vi andre stod fast ved det som står i FNs charter, nemlig at FNs sikkerhetsråd har denne myndighet.

Så kan man selvfølgelig gjøre seg andre betraktninger, bl.a. at det kan være nyttig med mest mulig selvstendig informasjon. For enhver som skal drive utenrikspolitikk, er det viktig å ha selvstendig informasjon. Det tror jeg ikke Norge kunne ha skaffet seg i denne sammenhengen, men jeg vil si at det ville være en stor fordel om f.eks. Europa kunne bygge opp mer kapasitet på selvstendig informasjon, slik at vi også kunne føre en utenrikspolitikk basert på egen informasjon, ikke bare på andres.

Til slutt har jeg lyst til å si at det er veldig mange spørsmål som kan stilles etter det som har skjedd, f.eks.: Hvorfor så verden så lett på det folkemordet som foregikk i Irak gjennom alle disse årene? Hvorfor nådde ikke informasjonen fram? Det er blitt reist spørsmål om hvorfor f.eks. ikke FN i større grad var i stand til å rapportere om det som foregikk. SV stilte f.eks. spørsmål ved flyforbudssonen som var det eneste effektive middelet for å beskytte kurderne. Og jeg må spørre om det er sikkert at USA og Storbritannia forsøkte å villede verden. Eller er det kanskje slik at alt det som hadde skjedd, som gassingen av kurderne og at 1 million mennesker ble drept i krigen mot Iran, gav grunnlag for mistanke om at det i dette landet faktisk fantes en aggresjon og kanskje også en kapasitet til å sette en krig i gang på nytt?

Finn Martin Vallersnes (H): Interpellanten får ha meg unnskyldt, men i mine ører og for mine øyne ligger det i interpellasjonsteksten en antakelse eller en insinuasjon om at også vi i Norge førte debatten om Irak på feil premisser. Det er besynderlig at Sosialistisk Venstreparti fortsatt har problemer med å erkjenne at Regjeringen og Stortinget faktisk valgte en tryggest mulig basis for det norske standpunktet om Irak.

Utenriksministeren har både tidligere og i dag vært vedholdende entydig og hevdet at bare kontrollerbare og objektive internasjonale undersøkelser i Irak ville kunne gi klarhet i spørsmålet om eventuelle irakiske masseødeleggelsesvåpen. Derfor holdt vi oss til FN-sporet. Derfor støttet vi res. 1441. Derfor er også res. 1483 en logisk fortsettelse.

I debatten om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse 20. februar i år harselerte vel nærmeste Kristin Halvorsen over Norges holdning til å følge det såkalte FN-sporet. Hun hevdet bl.a. i debatten:

«Det gjennomsyrer utenriksministerens redegjørelse at den norske oppfatning av FN-sporet til enhver tid er det som FN til syvende og sist bestemmer seg for at Sikkerhetsrådet skal vedta.»

Som om det skulle være så merkelig. Her bør vi få en avklaring. Mener Sosialistisk Venstreparti at vi skal arbeide gjennom FN for løsning på internasjonale konflikter, men bare forplikte oss når flertallsvedtakene faller i norsk smak? Med en slik holdning skal man være ganske optimistisk for å tro at andre vil ta oss på alvor når vi henviser til multilaterale fora for løsning av truende konflikter.

I et replikkordskifte under utenriksdebatten ble da også Kristin Halvorsen utfordret på om det var feil av Norge å stemme for res. 1441, og hva alternativene eventuelt skulle ha vært. Det kom ikke noe avklarende svar på det spørsmålet. Heller ikke den gangen.

Jeg hører til de mange som blir stadig mer forundret over Sosialistisk Venstreparti, et Sosialistisk Venstreparti der meningene er sterke om hva man er imot, men hvor vi fortsatt venter på partiets alternative løsninger i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske saker.

Christopher Stensaker (FrP): Interpellasjonen fra representanten Kristin Halvorsen bærer preg av at hun hele tiden har vært imot krigen mot Saddam Hussein, og at hun synes det er synd at despoten ble fjernet. Det virker som at det hadde vært bedre å stikke hodet i sanden og glemme at terrorregimet til Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen og benyttet disse både mot egne innbyggere og i krigen mot Iran.

Det virker også som om Golf-krigen er glemt. Saddams despotstyre var en trussel mot verdensfreden. Diktatoren støttet også terrornettverk som var og er spredt over store deler av verden. Terror mot egen befolkning sørget også for at det ikke ble noen stor samlet opposisjon mot regimet.

I fjor vedtok FNs sikkerhetsråd res. 1441. Denne resolusjonen krevde en umiddelbar nedrustning. Den krevde også umiddelbar ødeleggelse av masseødeleggelsesvåpen og materiell og komponenter til produksjon av denne type våpen. Det ble videre krevd beviser for at dette var gjennomført, og at det skulle legges fram for FN innen en gitt frist.

Som vi alle vet, hadde Irak tidligere trukket seg fra de FN-resolusjonene de forpliktet seg til å følge etter forrige Golf-krig, og etterkom ikke disse krav. Resultatet ble at USA i nært samarbeid med Storbritannia og med støtte fra flere land, gikk til aksjon for å fjerne en gal despot fra makten.

Irak-krigen var en seier for den demokratiske prosess i et land som sterkt har blitt utnyttet av en gal despot. I meningsmålinger som har vært gjennomført i dette land uten demokratisk tradisjon, av bl.a. avisen Saudi daily Okaz, viser det seg at nesten 70 pst. av de spurte mener at Irak og det irakiske folk har det bedre etter Saddams fall. Dette viser tydelig det vi lenge har visst, nemlig at folk ønsket å bli kvitt denne tyrannen som påtvang sitt folk så mye lidelse og hjelpeløshet.

Det er viktig at Norge med dette som utgangspunkt viser vilje til å hjelpe våre allierte med gjenoppbyggingen og demokratiseringen av Irak, en hjelp som er grunnleggende for at landet skal utvikle seg til et demokratisk samfunn, og det bør Norge støtte i stedet for å mistenkeliggjøre motivet for aksjonen mot Saddam.

Jon Lilletun (KrF): Noreg støtta ikkje Irak-krigen, og vi var ikkje med på krigen i Irak. Vi valde å stå fast på FN-sporet. I slike alvorlege spørsmål må det ikkje vere enkeltland eller grupper av land, men verdssamfunnet gjennom FN som fastlegg retninga for ei løysing. Difor åtvara vi USA og Storbritannia mot å aksjonere utan forankring i eit nytt vedtak i Tryggingsrådet. For Kristeleg Folkeparti var det heilt sentralt at bruk av militærmakt skulle vere ein aller siste utveg når alle andre var prøvde, og om alternativet var verre.

Krigen mot Irak vart ført utan autorisasjon frå eit nytt klart vedtak i Tryggingsrådet. Det var òg andre årsaker til at ein ikkje kunne støtte ein krig. Regjeringa si haldning, som vi støtta, baserte seg ikkje aleine på ei folkerettsleg og juridisk vurdering. Regjeringa trefte sin konklusjon ut frå ei heilskapsvurdering.

FN hadde i utgangspunktet gode argument for å presse det irakiske regimet. Regimet var ein reell trugsel, med sine mange invasjonar av nabolanda, neglisjering og likvidering av eiga befolkning og ignorering og brot på FN sine resolusjonar. Vi skal hugse at vår informasjon ikkje åleine baserte seg på informasjon frå USA og Storbritannia, men på informasjon frå FN sine våpeninspektørar og Det internasjonale atomenergibyrået. Dei fann m.a. biologiske våpenprogram som Irak hadde skjult. Våpeninspektørane kunne òg rapportere rett før krigen om at dei hadde ein sterk mistanke om at rundt 10 000 liter anthrax framleis var å finne i Irak. Irak kunne heller ikkje gjere greie for om lag 1 000 tonn kjemiske stridsmiddel dei meinte å ha destruert. Inspektørane meinte òg at Irak nok både hadde – og framleis var i stand til å produsere – rakettar som kunne levere masseøydeleggingsvåpen i strid med FN si avgrensing i rekkevidda på 150 km. Bush og Blair kunne ha ført ei sterk sak basert på informasjon berre frå FN-inspektørane. Men dei gjorde ikkje det.

Mykje tyder på at Bush og Blair overdreiv trugselen om at Irak hadde masseøydeleggingsvåpen. Bush får kritikk for dette blant politikarar i USA. Joe Biden, viseformann i Senatets utanrikskomite, heldt 1. oktober i år eit innlegg som langt på veg markerer eit oppgjer med Bush-administrasjonen sin Irak-strategi. Biden meiner administrasjonen overdreiv trugselen, sprita opp etterretningsopplysningar og knytte dette til Saddam og Irak og 11. september utan at det var grunnlag for det.

Dette kan få svært alvorlege konsekvensar. Veikskapen i det anglo-amerikanske framlegget risikerer å skade tiltrua befolkninga har til eigne politikarar, og tiltrua verda og nære allierte har til USA og Storbritannia. Både Storbritannia og USA er våre nære allierte. Det vil dei framleis vere. Som president Bush sa i samtale med statsminister Bondevik under Irak-konflikten, er det naturleg med diskusjonar mellom vener og respekt for synspunkta til kvarandre.

Det endelege svaret på kva som her skjedde, har vi ikkje enno, slik representanten Jagland sa, det må vi vente på. Difor bør det heller ikkje dømmast i dag.

Åslaug Haga (Sp): Senterpartiet syns det er viktig at vi får en drøfting i denne salen i forbindelse med omstendighetene rundt Irak-krigen. Det er fryktelig mange som har sagt at sannheten er krigens første offer, og det er like riktig selv om mange har sagt det.

USA og Storbritannia begrunnet krigen mot Saddam Hussein med faren for irakisk besittelse av masseødeleggelsesvåpen, og mulig bruk. I ettertid har vi ikke greid å finne ut at det fantes masseødeleggelsesvåpen av den kategorien det her var snakk om. Det er sjølsagt en meget spesiell situasjon, det er en meget alvorlig situasjon. Jeg er usedvanlig glad for at den norske regjeringa havnet på et standpunkt der en sa nei til krig. Men jeg mener fortsatt at det er grunnlag for å stille noen spørsmål også omkring de vurderingene som Regjeringa gjorde i den prosessen.

Før krigsutbruddet var situasjonen den at våpeninspektørene var i arbeid. Våpeninspektørene fikk ikke lov til å gjøre jobben sin ferdig. Våpeninspeksjonene viste faktisk framgang på det tidspunktet da de ble avbrutt. Det er sjølsagt svært alvorlig når amerikanerne og britene ikke gjør det som står i FNs charter, nemlig at en utprøver alle fredelige utveier før en går til krig. Derfor var det med stor forundring at Senterpartiet registrerte at utenriksministeren ved krigsutbruddet først og fremst beklaget at Sikkerhetsrådet ikke ble enig, i praksis at en ikke ble enig om å følge amerikanerne, og at han var svært lite opptatt av de prinsipielle sidene ved at våpeninspektørene ikke fikk gjøre ferdig jobben, og at FN og internasjonal rett ble undergravd. Uttalelsene fra den tida gir inntrykk av at man faktisk trodde mer på de informasjonene som kom fra amerikanerne og britene, enn hva man trodde på våpeninspektørene som var i arbeid i Irak.

Til representanten Lilletun må jeg få si at det var en utvikling også i rapportene fra våpeninspektørene, og på slutten av våpeninspektørenes arbeid gikk Hans Blix svært langt i retning av å si at her var det intet å finne.

Det er mye å si om dette, men jeg ble forundret da jeg i en NTB-melding tidlig i august så at utenriksministeren var sitert på følgende:

«Det er ikke en problemstilling hvorvidt USA og Storbritannia gikk til krig i Irak på falske premisser, fordi Norge ikke støttet krigen og derfor ikke kan si at vi føler oss ført bak lyset.»

Jeg syns at det er en underlig tilnærming til sannheten, og at det er en underlig tilnærming til en situasjon hvor Sikkerhetsrådet kan ha blitt feilinformert. Jeg håper at Regjeringa tar dette mer alvorlig enn hva man kan få inntrykk av ut fra den type uttalelser.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg synes egentlig dette er litt forstemmende, av samme grunn som det Åslaug Haga avsluttet med. Det er faktisk slik at det er igangsatt en krig mot et land, med en begrunnelse og mot et klart FN-mandat, med en argumentasjon som de som framførte den, visste var feil, og visste var manipulert. De gjorde dette med åpne øyne for å legitimere en krig, og krig er siste utvei.

Det er heller ikke slik at noen kan oppsummere at krigen mot Irak så langt har vært super-vellykket. Det er faktisk slik at situasjonen er ganske uavklart. Det er mange problemstillinger på bakgrunn av dette som vi kommer til å leve med i mange år framover. Det henger ikke sammen med om Saddam Hussein var en despot eller ikke. Han var en despot, og han var bygd opp av Vesten. Han hadde gasset kurdere, og han hadde begått meget grove brudd på menneskerettighetene mens han var sponset av Vesten. Det er den triste bakgrunnen.

Det som er situasjonen, og som jeg synes er pussig, er at det virker som om utenriksministerens indignasjon er mye større overfor SV og det faktum at vi tar opp denne debatten og prøver å reise de spørsmålene som her kommer, enn overfor det faktum at det ble lagt fram som beviser, som begrunnelse for en krig som ikke hadde folkerettslig mandat tilstrekkelig til at Norge – Regjeringen – kunne støtte den, påstander som var direkte feil. Hvorfor er ikke utenriksministeren indignert over at det ble påstått at Irak hadde anriket uran på et tidspunkt hvor USA og CIA visste at det var feil? Hvorfor er ikke utenriksministeren indignert over at Tony Blair legger fram beviser for at Irak kan gå til krig på 45 minutters varsel, når man vet at det er feil, og at det er manipulert med gamle oppgaver? Det overrasker meg, fordi det bringer vi med oss inn i framtida. Det er jo denne holdningen som vi må sørge for at vi tar et oppgjør med i forhold til framtidige konflikter.

Nå tror jeg for så vidt at selv om man ikke lykkes med å få de store innrømmelsene fra Høyre og utenriksministeren i denne debatten om at det ikke går an å stole på informasjon fra USA og Storbritannia framover, vil jo saken uansett nettopp bety det. Det vil være slik at Norge i forhold til framtidige konflikter må ta all informasjon med en klype salt og gjøre de avveiningene som vi trenger. I tillegg må vi skaffe oss mer alternativ informasjon. Det er jo det store tankekorset når det gjelder hvordan skal vi kunne orientere oss i en vanskelig verden framover, at våre nærmeste allierte ikke kan være en rettesnor for den informasjonen vi kan stole på.

Utenriksminister Jan Petersen: Både Kristin Halvorsen og Åslaug Haga har det til felles at de alltid tolker hva andre har sagt, slik at det passer deres egne argumenter. Faren med det er at da kan fantasien bli vel fri, og det er den altså blitt i disse tilfellene.

Når Åslaug Haga får seg til å si i fullt alvor at det var underforstått, som jeg mener hun sa, når jeg sa at Sikkerhetsrådet burde blitt enige, at jeg kritiserte at det ikke ble enighet om å følge amerikanerne, vet jo Åslaug Haga at det er galt. Hun vet hun ikke sier det riktig fra Stortingets talerstol, og likevel gjør hun det. Jeg blir oppbrakt når representanter nesten uten forbehold faktisk kan si slikt fra Stortingets talerstol. Det Åslaug Haga bør gjøre, er å gå tilbake til hva jeg sa, og så bør hun legge det til grunn og ikke sin egen fantasi om hva som passer. Jeg blir opprørt over politikere som opptrer på den måten.

Når det så gjelder spørsmålet om hvordan vi håndterte hele saken, skjønner jeg at Kristin Halvorsen nå på mange måter uten å si det likevel aksepterte at vi hadde et opplegg for å håndtere informasjon. Det var nettopp å følge res. 1441 og inspektørene. Og for å gjøre det overtydelig, må jeg sitere hva jeg sa på slutten av den redegjørelsen som Kristin Halvorsen selv henviste til. Jeg sa følgende:

«Jeg legger til grunn at våpeninspektørene nå gjennomgår og vurderer nærmere den informasjonen som er lagt frem fra amerikansk side, og rapporterer tilbake til Sikkerhetsrådet.»

Kristin Halvorsen hadde et spørsmål, nemlig hvordan vi skulle håndtert det. Vi håndterte det der og da, og på en slik måte som førte til det resultatet som er. Jeg er enig med Kristin Halvorsen, dette har på mange måter vært forstemmende, og det forstemmende er altså at Kristin Halvorsen prøver å dytte på meg og andre en rolle og standpunkter som andre enn jeg får forsvare.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.