Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Høyre 35 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Sosialistisk Venstreparti 20 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): Av en total bevilgning fra finansinnstillingen på ca. 268 milliarder kr på ramme 15 og 16 har sosialkomiteen, altså fagkomiteen, etter fire ukers intenst budsjettarbeid maktet å flytte på 22 mill. kr. Jeg stiller meg spørsmålet, og flere burde gjøre det samme: Har det lenger noen hensikt, og er det riktig prioritering av fagkomiteenes kostbare tid å bruke tre–fire uker på en budsjettbehandling nr. 2 i fagkomiteene, når rammene fra finansinnstillingen er fastlagt på kapitler og poster?

I den nye situasjonen for fagbudsjettbehandlingen, med svært begrenset rom for pengeflytting, har partifraksjonene i sosialkomiteen på en meget positiv og konstruktiv måte valgt å skrive omfattende merknader på de aller fleste helse- og sosialpolitiske områder. De ulike fraksjoner har gitt uttrykk for de respektive partiers fremtidige målsetting for sin helse- og sosialpolitikk. Et betydelig antall eksterne høringer fra ulike brukerorganisasjoner i november har gitt medlemmene av komiteen viktig og nyttig informasjon om problemer som mange brukere sliter med der ute. Innstillingen er av denne grunn blitt ganske omfattende. Selv om det er mange hilsener hjem, fra Hakadal til Rauland, er det mye verdifull lesning i den verbale delen av den foreliggende innstilling. Jeg vil særlig anbefale departementet og embetsverket å lese innstillingen nøye. Det kunne være at Stortingets sosialkomite også har noe å lære fra seg til departementet og den politiske ledelse.

Det av Bondevik-regjeringen fremlagte statsbudsjett for 2004 var og er kanskje verre enn fjorårets budsjettforslag på helse- og sosialsektoren. Forslaget om å redusere ISF-andelen fra 60 pst. til 40 pst., skyhøye egenandeler og kun 1,2 milliarder kr i tilleggsbevilgning til helseforetakene, ikke mer til psykiatrien og intet til å styrke bemanningen i eldreomsorgen opplevde jeg som en ren provokasjon mot Fremskrittspartiet, hvor Regjeringen i utgangspunktet stengte dørene for reelle budsjettforhandlinger med partiet.

Jeg har tidligere gitt honnør til helseministeren for hans positive oppfølging ved gjennomføringen av sykehusreformen, som hans eget parti var sterkt imot. Etter fremleggelse av årets statsbudsjett og St.meld. nr. 5 er jeg nå meget usikker på helseministerens fremtidige agenda for reformen. Begrunnelsen for å redusere ISF-andelen fra 60 pst. til 40 pst. oppgis fra departementet å være av prioriteringshensyn, men dette må være en vikarierende argumentasjon. I dag har man en overfinansiering av korte døgnopphold, og slik jeg ser det, vil en 40 pst. ISF-andel bare forsterke uønskede prioriteringseffekter. En reduksjon av ISF-andelen fra 60 pst. til 40 pst. er et godt stykke på vei tilbake til rammefinansiering, med rasjonering på helsetjenester og ny ventelisteøkning. Med en budsjettøkning på kun 1,2 milliarder kr til foretakene, som ved utgangen av 2003 har et akkumulert underskudd på 2–2,2 milliarder kr, måtte helseministeren vite at dette vil gi som resultat et betydelig kutt i pasientbehandlingstilbudene i 2004. Det akkumulerte underskuddet representerer et effektiviseringskrav på hele 5 pst. i 2004, som ikke vil kunnes nås uten en betydelig reduksjon av omfang og kvalitet på pasienttilbudet. Kostnadskutt på 5 pst. representerer en bemanningsreduksjon på minst 5 000 årsverk i foretakene. Jeg er meget redd for at behandlingskuttene ved foretakene i 2004 vil øke antall fakkeltog og gi økt uro og utrygghet i befolkningen. Private helsetjenestetilbud vil få et meget vanskelig driftsår. Med dette driftsbudsjettet for helseforetakene og uten at en samtidig dekker inn det meste av det akkumulerte driftsunderskuddet, slik Fremskrittspartiet foreslår i forbindelse med St.prp. 21, er jeg redd for at sykehusreformen kan få sitt banesår i 2004.

Budsjettforliket med Arbeiderpartiet endrer ikke dette bildet. Den negative utviklingen vi vil få i helseforetakene i 2004, med kutt i behandlingstilbud og økende ventelister, må regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ta det fulle og hele ansvaret for. Sykehusreformen har så langt vært en stor suksess, med en sterkt økende produksjon som har redusert ventelistene og ventetiden. Dette hadde ikke vært mulig om vi ikke hadde hatt en så høy ISF-andel som et incitament som har gitt mer rasjonell og effektiv drift av våre sykehus. Når sykehusene nå har pådratt seg et betydelig underskudd, burde ikke det overraske noen, heller ikke helseministeren eller Stortingets flertall, som har vært ansvarlig for en grov underbudsjettering av sykehusene både i 2002 og 2003, og nå også for 2004.

Jeg var i tvil da reformen ble vedtatt, om det var riktig å organisere reformen med fem frittstående regionale helseforetak. Jeg og mitt parti ville gjerne i stedet hatt et frittstående sykehusdirektorat. Vi mente den gang at et frittstående sykehusdirektorat burde være bedre i stand til å ivareta utviklingen og styringen av DRG og ISF og sørge for at sykehusene fikk en forutsigbar økonomi. Det må bli slutt på at departementet midt i en driftstermin endrer inntektsgrunnlaget for foretakene, noe som avstedkommer lite gjennomtenkte og useriøse kuttforslag i behandlingstilbudene.

Det er etter min mening svært uheldig at administreringen av ISF skal ligge i departementet, reelt sett styrt av finansministeren. Jeg er styrket i min tro på at det var en feilvurdering ikke å etablere et sykehusdirektorat fra begynnelsen av. Det er en feilslutning fra foretakenes side når de oppfører seg som om de er fristilt fra helsepolitisk styring. Rå markedsstyring og sterk sentralisering av behandlingstilbudene ivaretar ikke reformens målsetting om likeverdige tilbud til alle uavhengig av bosted. Nærhet, tilgjengelighet og trygghet var også en forutsetning i reformen. I forbindelse med St.meld. nr. 5 ber Fremskrittspartiet Regjeringen vurdere å opprette et sykehusdirektorat.

Så langt har omstruktureringen i foretakene stort sett rammet lokalsykehusene. Regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser i en fellesmerknad i innstillingen til at lokalsykehusene fortsatt skal ha en sentral plass i spesialisthelsetjenesten. En samlet komite fremmer forslag om å be Regjeringen gjennomgå grundig de faglige vurderinger som nå foreligger i forhold til de endringer i fødetilbud og akuttberedskap som er gjort, og som planlegges. Så langt synes lite å ha blitt gjort når det gjelder ledelse og organisering internt i det enkelte sykehus. Dette arbeidet må nå prioriteres av eierne i stedet for nedbygging av akuttfunksjoner og fødetilbud i lokalsykehusene.

Egenandelene i helsesektoren har de seneste år økt med over 64 pst., og både Bondevik I og Bondevik II har vært de største eksponenter for høye egenandeler. Slik også i inneværende års budsjett. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet i budsjettforliket fikk redusert taket betydelig, men er svært skuffet over at inndekningen delvis skjedde ved å øke de generelle egenandelene.

I den økonomiske situasjonen helseforetakene nå er inne i, finner Fremskrittspartiet bevilgningen til ramme 16 så utilstrekkelig at partiet ikke har funnet å kunne legge frem et alternativt tallbudsjett; inndekning av nødvendige påplusninger var helt umulig. Dette har nok vært lettere for Sosialistisk Venstreparti, som i sitt alternative fagbudsjett har rasert all privat helsetjeneste. Jeg viser her til at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett økte ramme 16 med hele 1,8 milliarder kr. Ikke minst prioriterte Fremskrittspartiet psykiatrien i sitt alternative budsjett med 300 mill. kr ekstra. Psykiatriplanen er etter mitt skjønn så langt ikke i tråd med Stortingets intensjoner.

Det har ikke vært mange politiske gevinster for Fremskrittspartiet i denne budsjettinnstillingen, men vi lever en god stund på de helsepolitiske seire vi oppnådde tidligere i høst med Rusreform II og pasientrettighetsloven.

Jeg skal kommentere noen av de saksinnspill Fremskrittspartiet har i innstillingen, og som fikk god oppslutning i komiteen.

Jeg er meget engstelig for at hele byggeprosjektet Nye Ahus står i fare for å bli avviklet på grunn av manglende investeringstilskudd fra statens side. Det haster med å få bygd et nytt Ahus, både med tanke på fremtidige pasienter og, ikke minst, på grunn av de universitetsfunksjoner og den medisinerutdanning som er tillagt Ahus. Vi foreslår konkret i innstillingen at Regjeringen på nytt må vurdere en statlig større andel av investeringsutgiftene til bygging av Ahus, slik at byggeprosjektet som nå foreligger, kan realiseres med byggestart i 2004. Jeg viser også til at Fremskrittspartiet er med i en fellesmerknad med regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, der man forutsetter at byggingen av Nye Ahus starter opp våren 2004, og at dette skjer med utgangspunkt i det forprosjektet som nå foreligger.

Mental Helse har utarbeidet et prosjekt for etablering av et lærings- og kompetansesenter i Skien, det såkalte Frognersenteret, og søknad med anmodning om godkjennelse ligger i øyeblikket i departementet. Etablering av dette lærings- og mestringssenteret har fått full støtte fra ulike brukerorganisasjoner, som Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Rådet for Psykisk Helse. Slik jeg ser det, burde det være helt naturlig at Frogner lærings- og kompetansesenter i Skien blir en del av opptrappingsplanen innen psykiatrien. Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer i foreliggende innstilling et konkret forslag om at kompetansesenteret blir realisert innen 2005, med byggestart i 2004. Jeg beklager sterkt at Arbeiderpartiet, som også støtter etableringen av et lærings- og kompetansesenter i Skien, på grunn av budsjettforliket ikke støtter forslaget som da kunne ha fått flertall.

Firmaet Bionor i Skien har utviklet en terapeutisk vaksine mot aids som stimulerer oppbyggingen av kroppens immunforsvar. Etter bevilgning i Stortinget for inneværende år er vaksinen klinisk utprøvd ved Ullevål sykehus med særdeles godt resultat, og jeg er gjort kjent med at Bionor har hatt henvendelse fra Afrika med spørsmål om samarbeid om et større klinisk utprøvingsprosjekt i et afrikansk land. Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer i innstillingen et konkret forslag der man ber Regjeringen vurdere muligheten for å få etablert et slikt prosjekt om klinisk utprøving av Bionor-vaksinen i et afrikansk land.

Forskning på og forebygging av ADHD-sykdommen, en sykdom som særlig i voksen alder gir ekstreme sosiale problemer i form av rus og kriminalitet, er lite utviklet i Norge. Universitet i Oslo ønsker å etablere et forskningssenter for ADHD- pasienter som senere kan utvikles til et kompetansesenter for forebygging og behandling av ADHD. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet fremmer forslag i innstillingen om å be Regjeringen vurdere å etablere et grunnforskningssenter for ADHD ved Universitetet i Oslo.

Representanten Bjarne Håkon Hanssen fremsatte i budsjettdebatten i fjor ganske hard kritikk fordi Fremskrittspartiet den gang ikke fikk opprettholdt den generelle gravferdsstøtten, en kritikk jeg den gang forsto ganske godt. Nå hadde Arbeiderpartiet muligheten selv til å få gravferdsstøtten på plass, men gjorde det ikke. Jeg ber representanten Bjarne Håkon Hanssen om en forklaring på dette. Var ikke gravferdsstøtten så viktig likevel for Arbeiderpartiet? Ble den bare brukt for å kritisere Fremskrittspartiets budsjettforlik med regjeringspartiene?

Til slutt tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet er sammen med andre partier om, og våre egne forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten John I. Alvheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Budsjetthøsten har selvsagt vært preget av forliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Ikke siden krigsdagene har Arbeiderpartiet og Høyre inngått forlik om statsbudsjettet. Mange har argumentert både for og imot hvorvidt det var taktisk klokt av Arbeiderpartiet å inngå dette budsjettforliket. For oss har det vært avgjørende at vi har fått gjennomslag for viktige deler av vår politikk.

Arbeiderpartiet har i sitt alternative forslag til statsbudsjett særlig lagt vekt på tre forhold som berører sosialkomiteens budsjettinnstilling: Vi har i vårt alternativ foreslått å styrke sykehusenes økonomi, både gjennom å øke bevilgningene med 1 milliard kr og ved å skyve kravet om en drift i økonomisk balanse ut i tid med ett år. Vi har i vårt alternativ foreslått at egenandelstaket ikke skal økes, og vi har i vårt alternativ foreslått å opprettholde dagens regler i sykelønnsordningen.

Sett i forhold til Arbeiderpartiets alternative forslag til statsbudsjett mener jeg at vi i Arbeiderpartiet har grunn til å være fornøyd med forliket med regjeringspartiene. Sykehusene får 500 mill. kr mer i basisbevilgning i 2004. Kravet om en økonomisk drift i balanse skyves ett år fram i tid. Egenandelstaket økes ikke fra 1 350 kr til 2 500 kr, som Regjeringen opprinnelig foreslo. Egenandelstaket blir etter forliket på 1 550 kr.

Vi har ikke fått gjennomslag på alle punkter. Derfor beklager vi at neste års statsbudsjett vil inneholde usosiale kutt. Derfor beklager vi at vi nå får en endring av dagens sykelønnsordning. Ikke en stor og omfattende endring, men partene i arbeidslivet og staten har gjennom avtalen om inkluderende arbeidsliv gjort det klart at sykelønnsordningen ikke skal endres. Når det likevel skjer, oppleves det som avtalebrudd fra statens side.

Likevel vil jeg med full kraft påstå at budsjettet for 2004 har en klart bedre sosial profil enn det budsjettet Fremskrittspartiet inngikk forlik om, altså årets. I årets budsjett er gravferdshjelpen avviklet som en velferdsordning for alle. I årets budsjett må alle pensjonister og uføre, med unntak av minstepensjonister, igjen betale egenandeler for medisiner på blå resept. I årets budsjett mistet de arbeidsledige feriepengene sine. I årets budsjett forsvant småbarnstillegget. Fremskrittspartiets budsjettforlik med Regjeringen i fjor høst gav ikke fem øre mer til sykehusene, samtidig som det forliket la på plass økonomiske rammer for kommunene som har rammet mange eldre rundt omkring i landet.

Alt blir ikke bra med årets budsjettforlik, men erfaringen fra i fjor tilsa at det ville bli enda verre med Fremskrittspartiet som forlikspartner.

For å få på plass viktige politiske saker, og for å få slutt på spill og spetakkel, inngikk altså vi i Arbeiderpartiet i år forlik med Regjeringen. Det står vi for!

Flere av Arbeiderpartiets talere vil komme inn på ulike sider ved sykehusene. La meg slå fast at vi fortsatt er inne i en krevende fase i igangsettingen av den store helsereformen. Fortsatt gjenstår mye arbeid før de nye systemene er etablert. I tillegg kommer det forhold at vi i Stortinget hele tiden gir helseforetakene nye oppgaver.

Gjennom helsereformen har vi som ambisjon bl.a. at vi skal få mer helse for hver krone. Den nye organiseringen skal effektivisere pasientbehandlingen. Det vil være bra for pasientene, og det vil sette samfunnet i stand til å øke behandlingskapasiteten. Helseforetakene jobber godt for å nå de mål Stortinget har satt.

I en slik situasjon er det viktig at effektiviseringskravene ikke blir urimelige. Økonomiske mål må kunne nås, hvis ikke demoraliseres hele organisasjonen. Vi i Arbeiderpartiet mener at Regjeringen i sitt budsjettforslag stilte helseforetakene overfor urimelige krav til effektivisering. Selv etter budsjettforliket er det klart at dette blir tøft, men de rapporter jeg får fra sykehus rundt omkring i landet, tilsier at det nå jobbes aktivt med forutsetninger som kan oppfylles.

Høstens budsjettarbeid i helseforetakene har ført til mye støy mange steder. Folk føler seg utrygge på hva slags helsetilbud de i framtiden vil få. Særlig er folk bekymret for lokalsykehusenes framtid, ikke minst i forhold til det desentraliserte føde- og akuttilbudet.

Jeg er glad for at komiteen gjennom budsjettinnstillingen slår fast at lokalsykehusene både har hatt og skal ha en sentral plass i norsk helsevesen.

Regjeringen vil i budsjettet for 2005 komme grundig tilbake til viktige sider ved lokalsykehusenes framtid. For meg er det imidlertid viktig å understreke at budsjettforliket har gitt helseforetakene økonomiske rammer som klart reduserer behovet for rent økonomisk motiverte endringer av det desentraliserte akutt- og fødetilbudet.

Skal lokalsykehusene kunne ivareta sine oppgaver for framtiden, må politikken og faget kunne gå hånd i hånd. En medisinsk utvikling i retning av flere og flere grenspesialiteter vil gjøre det stadig vanskeligere å opprettholde gode desentraliserte tilbud. Helsepolitikken må derfor samarbeide med helsefagene. For eksempel vil akuttberedskap ofte handle om at legen, altså faget, lokalt må kunne stabilisere pasientens tilstand, slik at transport i ettertid kan skje trygt.

Faglige utfordringer har allerede ført til at flere helseforetak har fattet vedtak om endringer i føde- og akuttilbudet. Men disse vedtakene er ikke fattet i et politisk vakuum der faget styrer politikken, slik mange hevder. Foretaksmøtet, altså helseministeren, har jo løftet alle disse sakene opp på sitt bord. Og helseministeren har stilt klare politiske krav til faget.

Dersom vedtakene til slutt blir gjennomført, skyldes ikke det mangel på politisk styring. En gjennomføring vil komme som en konsekvens av at politisk styring er utført. Og dersom de politiske krav som er stilt til gjennomføringen, ikke kan oppfylles, vil ikke vedtakene bli gjennomført.

Dette slås også fast gjennom Stortingets behandling i dag. Komiteens flertall, regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til det faktum at helseministeren har satt klare kriterier som må oppfylles før endringen gjennomføres.

En samlet komite viser til at det er betydelig faglig uenighet om hvorvidt de foreslåtte endringene kan gjennomføres i tråd med de krav helseministeren har stilt, slik at forsvarlig helsetilbud sikres. På denne bakgrunn fremmer en samlet komite følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen grundig gjennomgå de ulike faglige vurderinger som nå foreligger i forhold til de endringer i fødetilbud og akuttberedskap som er planlagt.»

Helseministeren har stilt krav om at forsvarlig helsetilbud skal sikres. Jeg har tillit til at helseministeren vil sørge for at kravene oppfylles. Hvis så ikke skjer, har jeg også tillit til at helseministeren sørger for at endringer ikke gjennomføres. Og dette er en konsekvens av politisk styring.

To store utbyggingsprosjekter omtales særlig i budsjettinnstillingen. Det gjelder Ahus og ny universitetsklinikk i Trondheim. Arbeiderpartiet har i forhold til begge prosjekter valgt å skrive felles merknader sammen med regjeringspartiene. Det er Regjeringen som må forplikte seg til positivt å følge opp disse prosjektene. Uten en aktiv holdning fra Regjeringens side vil stortingsflertallet hele tiden måtte gå i motbakke.

Jeg er derfor svært godt fornøyd med at også regjeringspartiene i sine merknader nå sier at en

«legger til grunn at utbyggingen av Nye Ahus starter opp våren 2004, og at dette skjer med utgangspunkt i det forprosjektet som nå foreligger».

Videre er regjeringspartiene med på merknader der det heter at en

«forutsetter at nødvendig finansiering blir stilt til rådighet i utbyggingsperioden».

Dette er formuleringer som etter Arbeiderpartiets mening forplikter Regjeringen, og som dermed vil sørge for at vi til våren får byggestart på Nye Ahus.

På samme måte sikrer merknader der også regjeringspartiene er med, at planleggingen av fase 2 ved St. Olavs Hospital i Trondheim vil inkludere et psykiatrisenter. Det er viktig.

Etter at Stortinget gjennom behandlingen av finansinnstillingen fastsatte rammeområdene 15 og 16, har, som også komiteens leder var inne på, arbeidet i komiteen i liten grad ført til endringer i Regjeringens budsjettforslag. Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har kommet fram til enighet gjennom forhandlinger som er ført i en god tone, og jeg har behov for å gi ros til regjeringspartienes representanter for en svært positiv holdning til våre spørsmål og ønsker.

I komiteen foretar vi ett viktig politisk veivalg. Vi oppretter en ny tilskuddspost for forebyggende helsearbeid. Bevilgningen er ikke stor, sett i forhold til budsjettets totale omfang. Vi flytter på 10 mill. kr innenfor en ramme på nesten 86 milliarder kr. Men jeg mener denne omdisponeringen gir et viktig politisk signal

Vi er nødt til å starte det vanskelige arbeidet med å vri økonomiske ressurser fra reparerende virksomhet til forebygging. Fortsetter vi som nå, er det utelukkende et tidsspørsmål før vårt system kollapser. Vi er et rikt land, derfor vil det ta tid. Men til slutt vil også vi møte veggen. Folkehelsen preges av en markant økning i lidelser relatert til livsstil. Vi blir stadig tyngre, flere og flere sliter med høyt blodtrykk og høyt kolesterol. Stadig flere får diabetes 2. Stadig flere får kreft. Vi bruker mer og mer penger til medisiner og legetjenester. Vi må ta fatt i dette, og det er et samfunnsansvar å bidra til å snu utviklingen.

Men 10 mill. kr er ikke så mye. Derfor er det viktig å tenke igjennom hvordan en skal få mest mulig igjen for hver krone. Ved å samarbeide med frivillige lag og organisasjoner vil vi få effekter som langt overstiger det beløp vi setter inn.

Derfor målretter vi den nye tilskuddsordningen i forhold til frivillige organisasjoner. Videre sier vi at vi må starte med de yngste, og vi må særlig jobbe med å få de unge i økt fysisk aktivitet. Jeg er svært godt fornøyd med at Norges Idrettsforbund nå så tydelig vektlegger forebyggende arbeid, og jeg er glad for at det av merknadene går fram at Norges Idrettsforbund skal prioriteres når midlene skal fordeles.

Med dette tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Bjarne Håkon Hanssen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bent Høie (H): Budsjettet for 2004 er igjen rekordstort på området helse og sosial. En viktig prioritering i budsjettet er å videreføre våre sentrale velferdsordninger, framfor alt i folketrygden.

Utviklingen på dette området er imidlertid veldig bekymringsfull. Det er et økende problem at vi har færre i arbeid og flere på trygd. Mange blir stående utenfor det ordinære arbeidsliv i lang tid, og trygdeutgiftene øker.

Ved utgangen av 2002 var det registrert 292 000 uførepensjonister, 98 000 personer mottok rehabiliteringspenger eller attføringspenger, og 33 500 var AFP-pensjonister. Dette betyr at ved utgangen av 2002 hadde omtrent én av fem nordmenn i arbeidsdyktig alder trygd som viktigste inntektskilde, mer enn 400 000 mennesker.

Utover dette utgjorde det trygdefinansierte sykefraværet om lag 100 000 årsverk ved utgangen av 2002. Totalbeløpet for disse ordningene i 2004 utgjør nesten 90 milliarder kr.

Utfordringene knyttet til alderspensjon kommer på toppen, og vil slå inn med full tyngde i årene som kommer, særlig etter 2010. Vi er i en situasjon som er lik den de har i de fleste andre landene i Europa.

Antall alderspensjonister øker, levealderen øker, mens antall yrkesaktive for hver pensjonist går ned. Dette skjer samtidig som oljeinntektene faller. En myte er at Norge har et godt utgangspunkt fordi vi har oljefondet. Sannheten er at vi – blant de OECD-landene som vi vanligvis sammenlikner oss med – har den største utfordringen knyttet til økte utgifter til folketrygden fram mot 2050.

Jeg tilhører den generasjonen som vil bli berørt av pensjonsreformene. I media er det ofte grafer som viser hvordan jeg vil komme ut i forhold til dagens pensjonister med ulike modeller. Det er en irrelevant sammenlikning. Dagens nivå og rettigheter er ikke et alternativ – da blir det er sammenbrudd. Velger vi som har ansvaret for de framtidige pensjonsforpliktelsene, å sitte i ro og håpe at det går over, vil systemet bryte sammen før min generasjon blir alderspensjonister. Derfor er det helt avgjørende at Pensjonskommisjonens arbeid blir fulgt opp. Skal vi kunne se våre barn i øynene og si at vi var villige til å reformere velferdssamfunnet på et tidspunkt da det ikke var for sent, må vi gjøre det nå.

I dette perspektivet er Regjeringens velferdspolitikk den eneste bærekraftige. Vi har fått mye kjeft både av fagforeninger og en rekke interesseorganisasjoner. Det er forståelig. Hvert enkelt velferdsgode har en egen begrunnelse og en sterk interesse bak seg. Det er også knyttet store krav til forbedring av disse godene.

Men kanskje de som representerer de svakeste i samfunnet, bør stille seg spørsmålet: Hvem er det egentlig som er våre viktigste venner? Er det de som sier ja til alle krav, og som ikke vil gjøre endringer? Det kan virke forlokkende i et kortsiktig perspektiv. Men hvem taper mest på at velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag, kollapser av sin egen tyngde? Det er ikke de som har fast inntekt, det er alle de som også i dag fanges av fattigdomsfellen – de som er varig utenfor arbeidslivet, av ulike årsaker.

Strategien for dem som har kjempet for at velferdsgodene skulle omfatte alle, har lyktes med ett mål: Alle skal nyte godt av ordningene og dermed stille seg i veien for nødvendige endringer. Fremskrittspartiet har i sin nypopulistiske periode oppdaget denne mekanismen, og har dermed blitt systemets varmeste forsvarere. Ideen om at en skal omfordele fra alle til alle er en udetonert bombe under velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag.

Regjeringen følger opp sin målrettede satsing på å forbedre velferdssamfunnet for dem som trenger det mest. Regjeringen har foreslått og fått tilslutning til bl.a.:

• rekordstor satsing på fattigdomsbekjempelse

• rekordstor satsing på psykiatriplanen

• nedbygging av de funksjonshemmedes barrierer – Regjeringen har nylig framlagt en plan med 120 konkrete tiltak for å fremme tilgang til alle arenaer for personer med nedsatt funksjonsevne

• etablering av en toppfinansieringsmodell for ressurskrevende brukere

• gjennomføring av rusreformen – som gir rusmisbrukerne bedre rettigheter

Jeg vil framheve tre viktige hovedutfordringer for helsepolitikken framover.

Den første er å lykkes med en folkehelsestrategi som reduserer behovet for helsetjenester og medisiner. Vi vet at det viktigste bidraget til vår forbedring av helsetilstanden ikke har vært den medisinske utviklingen, men vår velferdsutvikling. Nå er det viktig at denne velstanden ikke gjør oss enda mer avhengig av helsetjenester, men at vi klarer å ta et større ansvar for det gode liv selv.

Den andre er gjennomføringen av satsingen på psykiatri. Regjeringens forslag om rekordøkning og forlengelse av perioden er avgjørende for å lykkes med dette.

Den tredje er å sikre at sykehusreformen fortsetter å gi positive resultater i form av bedre tilbud til pasientene og mer helse for hver krone.

Nå følges målsettingene i folkehelsemeldingen opp med konkrete tiltak. I forslaget fra Regjeringen er det en samlet folkehelsepakke på 131,4 mill. kr. I tillegg har regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i komiteen blitt enige om en ytterligere satsing – i realiteten 16 mill. kr – på forebyggende arbeid i regi av frivillige organisasjoner. 10 av disse millionene skal brukes til å legge til rette for fysisk aktivitet for barn og unge.

I den forbindelse vil jeg trekke fram det gode arbeidet og den dugnadsinnsatsen som legges ned av friluftsorganisasjonene. De legger til rette for å bruke naturen i nærområdene og har egne opplegg for å motivere barn og unge til å være aktive friluftsmennesker.

I budsjettet øremerkes det 3,3 milliarder kr til gjennomføringen av psykiatriplanen i 2004. I perioden 1999–2004 vil det bli gitt 3 400 tilsagn om bygging av boliger tilrettelagt for psykisk syke. Dette betyr at måltallet for opptrappingsperioden planlegges nådd i 2004.

Økningen fra 2003 til 2004 er på om lag 700 mill. kr. Dette er den største økningen i løpet av ett år i hele planperioden.

Vi har nå fått et år til med erfaring med helsereformen. På tross av de siste månedenes oppslag, er det et annet bilde av reformen som er viktig: ventetider som kortes ned, ventelister som reduseres, rekordhøy aktivitetsvekst og rekordhøy bevilgning. Dette skjer samtidig som vi i 2002 for første gang fikk mer behandling igjen for hver krone brukt i helsevesenet. Effektiviteten øker. Helseforetakene griper fatt i et vanskelig tema som funksjonsfordeling, og legger til grunn faglighet og pasientens sikkerhet når de planlegger virksomheten.

Utfordringene er store, og helseforetakene har absolutt en tøff jobb med å omstille seg. Derfor er jeg glad for at vi sammen med Arbeiderpartiet har fått til å øke bevilgningen med 1/2 milliard kr utover veksten på 1,2 milliarder kr som allerede forelå fra Regjeringen. Når dette kombineres med en utsettelse av balansekravet til 2005, vil dette gjøre foretakenes forutsetninger for å lykkes, bedre.

Jeg er glad for at vi sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i innstillingen gjennomgående har blitt enige om styringssignalene overfor foretakene for 2004. Det er viktig, og det er landets pasienter som tjener på dette.

Høyre er i denne budsjettinnstillingen med på et forslag som er et brudd med vårt stortingsvalgprogram. Det er forslaget om å redusere andelen innsatsstyrt finansiering. Årsaken til at vi kan være med på dette, er den utfordrende situasjonen foretakene er i. Stortinget vil med dette budsjettet legge til grunn et aktivitetsnivå for 2004 som er om lag det samme som i 2003. Dette er et rekordhøyt nivå. Det vil innebære en betydelig prioritering fra foretakenes side. I en styringsmessig utfordrende situasjon er dette et redskap som de regionale foretakene har vært positive til, bl.a. i høringer med komiteen. Vi må følge nøye med på hvordan dette slår ut. Ikke minst må det være oppmerksomhet rettet mot at de regionale foretakene evner å ivareta de private sykehusene. Regjeringen og Stortinget har gitt klare styringssignaler om dette.

Avslutningsvis vil jeg takke Arbeiderpartiet for et ryddig budsjettsamarbeid. Jeg vil også komme med en utfordring til SV, som har et eget forslag til fordeling innenfor rammen. Jeg er svært overrasket over at de i realiteten foreslår i overkant av 1,2 milliarder kr mindre til sykehusene enn det som blir vedtatt i dag. De pålegger dem å overta ansvaret for refusjon til private spesialister, laboratorier og røntgeninstitutt, men de tar 758 mill. kr av disse pengene og bruker til andre formål. Jeg vil utfordre SVs representanter til å bekrefte disse tallene i den videre debatten.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg skal i all hovedsak konsentrere mitt innlegg om budsjettramme 15, dvs. Sosialdepartementets budsjett, og så vil Olav Gunnar Ballo ta for seg helsebudsjettet i sitt innlegg.

Noe av det som SV ser som den aller største utfordringen i sosial- og velferdspolitikken, er å finne tiltak som kan snu den svært negative trenden som dreier seg om at et stadig større antall mennesker nå står utenfor arbeidslivet, enten fordi de er arbeidsledige, langtidssykmeldte eller uføretrygdede.

Neste år forventes det at sykefraværet i norsk arbeidsliv igjen vil øke, slik det har gjort de siste åra, og det vil kunne bli rekordhøyt. Samtidig vil bortimot 300 000 personer være på uføretrygd. Til sammen utgjør utgiftene til sykepenger og uføretrygd bortimot 70 milliarder kr.

Mange vil si at dette er svært store tall, slik også Bent Høie var inne på. Ja, det er det. Men det mest bekymringsfulle er likevel ikke beløpets størrelse isolert sett, men det faktum at mange av dem som mottar enten syketrygd, uføretrygd eller andre ytelser, har et sterkt ønske om å ha et yrkesaktivt liv, men ikke kan få det. Det vi må være opptatt av i en slik situasjon, er hva vi fra Stortingets side kan gjøre for å legge til rette for at flere av dem som i dag er sykmeldte eller uføretrygdede, igjen kan komme i jobb. SV vil i en slik situasjon ikke falle for fristelsen til å svekke de sosiale ordningene for på den måten å spare penger, slik Høyre vil, jf. Bent Høies innlegg. Dette er ikke veien å gå.

En moderne velferdsstat i et rikt land som Norge, skal, slik SV ser det, ha gode og trygge økonomiske og sosiale ordninger når sykdom, skader eller andre forhold gjøre at folk i kortere eller lengre perioder ikke kan forsørge seg sjøl og sin familie gjennom lønnet arbeid. Dette er helt grunnleggende i SVs velferds- og sosialpolitikk. I stedet for Høyres og Regjeringas fokusering på svekkelse av velferdsordningene vil SV fokusere på de underliggende årsakene til et stort sykefravær og en høy andel uføretrygdede.

Norsk arbeidsliv har de siste åra blitt betydelig tøffere og stiller stadig større krav til effektivitet og omstilling. Eierne i det private næringsliv stiller stadig høyere krav til avkastning og fortjeneste. I det offentlige blir det også stilt krav om mer effektivitet. Færre ansatte skal gjøre enda mer enn før, ansatte i pleie- og omsorgstjenestene skal springe enda fortere, og kommunale tjenester skal konkurranseutsettes for at man skal finne ut hvor få ansatte det er mulig å klare seg med for å få det nødvendige arbeidet gjort.

Resultatet av denne brutaliseringen ser vi nå med en kraftig økning i sykefravær og antall uføretrygdede. En stor del av arbeidsstyrken blir rett og slett utstøtt fra arbeidslivet fordi de av ulike årsaker ikke makter effektiviseringssjaget og alle omstillingskravene som stilles i den forbindelse.

Og dette fører faktisk til at folk blir syke. Dette bekreftes av allmennlege og spesialist i samfunnsmedisin, Olav Røyneland, som til NRK Telemark for 2 dager siden uttalte at effektivisering og omorganisering i bedrifter gjør folk syke. Omstillinger og trussel om nedbemanning gjør at folk rett og slett møter veggen, sier han, med bakgrunn i sin kontakt med pasienter.

Dette må Stortinget ta alvorlig. Det må være et tankekors for det flertallet her i salen som år etter år har sørget for en så stram kommuneøkonomi at bl.a. ansatte i pleie- og omsorgssektoren i kommunene nå har en arbeidsdag og en arbeidssituasjon som er svært hektisk, og der de føler at de kommer så til kort at de blir syke av det.

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, som er inngått mellom partene i arbeidslivet og staten, har som målsetting å hindre at enda flere støtes ut av arbeidslivet. Den skal legge til rette for at mange av dem som allerede har falt utenfor, kan komme inn igjen, og at flere kan stå i arbeid lenger enn det de klarer i dag.

Dette stiller store krav til alle de tre partene som har inngått denne avtalen. Arbeidstakerne skal aktivt delta i arbeidet for å tilrettelegge arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å forebygge og unngå skader og sykdom. På samme måte plikter arbeidsgiverne å bidra til dette.

Men det er også helt nødvendig at eiere og ledere i næringslivet innser rekkevidden av det økende presset som i dag preger store deler av norsk arbeidsliv. Dette er en meningsløs forvaltning av landets og næringslivets viktigste ressurs, nemlig de ansattes arbeidskraft i vid forstand. Dersom denne utviklingen – der stadig flere blir presset ut – får fortsette, vil næringslivet rett og slett komme til å mangle arbeidskraft. Og det forundrer meg at ikke flere næringslivsledere skjønner konsekvensene av dette, at de på denne måten direkte og indirekte er i ferd med å ødelegge grunnlaget for sin egen eksistens.

SV legger stor vekt på statens ansvar knyttet til avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Det er trygdeetaten som på vegne av staten ivaretar dette ansvaret. I den forbindelse er det nå opprettet såkalte arbeidslivssentre i alle landets 19 fylker. Mange er skuffet over at avtalen så langt ikke ser ut til å ha gitt de resultatene som mange hadde håpet på. Det kan være forståelig med en slik skuffelse, men samtidig tror jeg alle må erkjenne at den trenden vi har sett i norsk arbeidsliv de siste årene, ikke lar seg snu over natten.

SV har likevel sterk tro på at intensjonsavtalen vil kunne gi effekt og bidra til at færre støtes ut fra yrkes- og arbeidslivet, og at flere raskere kommer tilbake til arbeidslivet. Men da må vi styrke det virkemiddelapparatet vi har. Og slik SV ser det, betyr det at de 19 arbeidslivssentrene må styrkes betydelig både med bemanning og kompetanse. Det er disse sentrene som skal være statens viktigste virkemiddel i arbeidet for et arbeidsliv som har plass til flere. SV foreslår derfor i sitt budsjett, som vi fremmer her i dag, å styrke denne delen av trygdeetaten med 75 mill. kr. Dette vil hjelpe flere til å bli værende i arbeid og flere til å komme raskere tilbake til aktivt yrkesliv. SV fremmer også forslag om å utarbeide en opptrappingsplan for arbeidslivssentrene både når det gjelder bemanning og kompetanse.

Regjeringa går dessverre i sitt budsjettforslag den motsatte veien av det SV ønsker. Der foreslås det innstramminger både i reglene for sykelønn og i reglene for rehabiliteringspenger.

Når arbeidstakere nå etter Regjeringas forslag må ha en sterkere tilknytning til arbeidslivet for å kunne få sykelønn, er det ikke færre som blir syke av den grunn. Nei, det eneste resultatet av denne innstramminga er at når en person blir syk etter f.eks. tre uker i arbeidslivet, må vedkommende klare seg uten sykepenger. Men det er vel ingen som tror at mennesker blir friske av det? SV tar avstand fra en tilnærming til sosiale og medisinske problemer som har som utgangspunkt at slike problemer vil bli redusert bare de økonomiske ordningene er dårlige nok! Denne endringen vil SV derfor stemme imot.

På samme måte er det når Regjeringa foreslår innstramminger i reglene for rehabiliteringspenger. Noen vil av ulike årsaker ha behov for et noe lengre rehabiliteringsløp enn de fleste andre. Derfor har vi også fram til nå hatt et regelverk der det har vært mulig å gå utover den tidsavgrensede perioden som er hovedregelen for ordningen.

Denne unntaksregelen blir nå kraftig strammet inn. Det vil i praksis bety at noen av dem som trenger ekstra lang tid i sitt rehabiliteringsopplegg, ikke vil få mulighet til å fullføre dette og dermed ha mindre muligheter til å komme i arbeid. Med andre ord oppnår en altså det motsatte av det som for SV er et viktig mål; flest mulig som ønsker det og har mulighet til det, i aktivt arbeid. Derfor går SV mot denne innstramminga i budsjettet.

Regjeringa er stolt over det de mener er en styrking av innsatsen mot fattigdom i dette budsjettforslaget, og henviser til at de øker innsatsen med 240 mill. kr. Jeg er ikke særlig imponert, for samtidig med denne økningen strammer nå Regjeringa inn når det gjelder sykelønn, rehabilitering, uførepensjonsordninger og støtte til hjelpemidler for funksjonshemmede – en innstramming på til sammen 410 mill. kr, altså nesten dobbelt så mye. I tillegg kommer økninger i egenandelene på til sammen ca. 900 mill. kr. Dette er innstramminger som ikke bare, men i stor grad, rammer dem som fra før har det relativt trangt økonomisk. Enda mer grell blir kontrasten når vi vet hvor mange av dem som har aller mest å rutte med, også neste år vil nyte godt av skattelettelser i milliardklassen som denne regjeringa i de to foregående årenes budsjetter har foreslått og fått flertall for sammen med Fremskrittspartiet her i salen.

I et slikt perspektiv blir Regjeringas fattigdomsbekjempelse tafatt og puslete, og forskjellene mellom dem som har minst, og dem som har mest, vil komme til å øke også neste år, som en følge av regjeringa Bondeviks politikk.

Jeg tar opp de forslag SV alene eller sammen med andre har fremmet i innstillinga.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Molvik har tatt opp de forslag han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Som saksordfører for folkehelsemeldingen er jeg svært fornøyd med at helsepolitikken nå dreies mer i retning av å forebygge. Det bevilges 131,4 mill. kr til en folkehelsepakke i 2004. Dette innebærer en reell styrking på 28,3 mill kr.

Helsetruslene er først og fremst knyttet til livsstilsfaktorer som tobakk, rusmidler, kosthold og fysisk aktivitet. Kristelig Folkeparti ser fram til at landets serveringssteder blir røykfrie fra 1. juni neste år.

Vi synes det er positivt at det skal utarbeides en handlingsplan for økt fysisk aktivitet. Mangel på fysisk aktivitet øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, diabetes og en rekke andre sykdommer. Det er viktig at gode vaner innarbeides i ung alder, og at skolen stimulerer til fysisk aktivitet.

For å tilrettelegge for mer fysisk aktivitet i fritiden har regjeringspartiene sammen med Arbeiderpartiet opprettet en ny post på 10 mill. kr. Denne skal gå til frivillige organisasjoner som driver med fysisk aktivitet, spesielt rettet mot barn og unge.

Abonnementsordningen for frukt og grønt i skolen blir doblet neste år. Skolehelsetjenesten skal bli bedre tilpasset ungdom og nye utfordringer knyttet til helse og levevaner. Kristelig Folkeparti synes det er viktig at barn og unge prioriteres. Rådgivningskontoret Amathea er en viktig medspiller når det gjelder abortforebyggende tiltak, og vi ser behovet for å styrke posten med 500 000 kr.

Behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere styrkes. Målet er å avvikle ventelistene for legemiddelassistert rehabilitering. En økning på 20 mill. kr vil gjøre dette mulig. I tillegg videreføres lavterskel helsetilbud, slik at rusmiddelmisbrukerne kan få adekvat helsehjelp. For mange slitne narkomane kan et slikt tilbud redde liv. Mange frivillige organisasjoner gjør en stor innsats i forhold til rusmiddelmisbrukerne. Kristelig Folkeparti er takknemlig for at Arbeiderpartiet valgte å øke det frivillige rusforebyggende arbeid med ytterligere 6 mill. kr i samarbeid med regjeringspartiene.

Plan for psykisk helse blir utvidet med to år. Dette har brukerorganisasjonene ønsket, og det er i tråd med det Stortinget har sett behov for. Satsingen på over 700 mill. kr for neste år er den høyeste bevilgningen til nå i opptrappingsperioden. Det er ikke riktig som lederen sa, at bevilgningen ikke øker. Tilsagn om tilrettelagte boliger viser at planens mål om 3 400 boliger til neste år blir innfridd.

Etter fire års satsing ser vi resultater. Over 10 000 flere barn og unge fikk hjelp av spesialisthelsetjenesten i 2002 i forhold til 1998. Det er en økning på hele 51 pst. Samtidig ser vi at nesten like mange ber om hjelp, og derfor går ikke ventetiden ned så mye som vi ønsker. Men flere søker hjelp, og flere får hjelp. Det er viktig. I møte med ledelsen i helseforetakene sier man at helseministeren er tydelig i sine styringsdokumenter. Barn og unge skal gis prioritet. Dette støtter jeg og mitt parti helhjertet. Det tar tid før brukermedvirkningen er reell på alle plan. Det er bra at ett av de tiltakene som settes i verk i 2004, er at brukermedvirkning vil bli et selvstendig kriterium for kvalitetsvurdering.

Budsjettforliket med Arbeiderpartiet har ført til at egenandelstaket øker mindre enn det Regjeringen foreslo. Taket blir på 1 550 kr. Minstepensjonistene blant alders- og uførepensjonistene skal fortsatt fritas for egenandeler for legemidler på blå resept. Kristelig Folkeparti ønsker at egenandelen blir mer målrettet. Når nesten 900 000 personer fikk fritak i 2002, viser det at ordningen er blitt for generell og omfatter mange med et relativt normalt forbruk av helsetjenester.

Avtalen med Arbeiderpartiet har ført til en lettere situasjon for spesialisthelsetjenesten. Helseforetakene har i tillegg til en økning på 1,7 milliarder kr fått utsatt åpningsbalansen med ett år. Det fører til et historisk høyt nivå på pasientbehandling. Alt i dag ser vi at ventelister og ventetid er blitt betydelig redusert. For Kristelig Folkeparti er det viktig at en prioriterer å hjelpe dem som trenger det mest.

Kristelig Folkeparti støtter endringer i basisbevilgningen med en økning fra 40 pst. til 60 pst., mot en tilsvarende reduksjon i ISF-satsene fra 60 pst. til 40 pst. For oss er det viktig at dette gir mulighet til å prioritere f.eks. psykiatri, som i dag ikke er omfattet av ISF-ordningen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at de regionale helseforetakene fortsatt utnytter kapasiteten, både ved egne foretak og de private sykehus og klinikker som de har avtale med. Likevel ser vi behov for en del utbygging. Dagens budsjett gir sterke føringer og legger til grunn at utbyggingen av Nye Ahus kan starte opp våren 2004.

I Trondheim vil arbeidet med forprosjektet for fase 2 av ny universitetsklinikk videreføres. Kristelig Folkeparti er opptatt av at et psykiatrisenter blir inkludert i fase 2.

Det gjør inntrykk når 15 000 personer går i fakkeltog i Arendal for å bevare sitt sykehus. Det er viktig at alle har et godt og trygt helsetilbud, uavhengig av økonomi og bosted. En samlet komite står bak disse verdiene. I tillegg presiseres det at en ønsker et desentralisert akutt- og fødetilbud.

Vi ser det som en riktig utvikling når det legges til rette for dialyse- og cellegiftbehandling nær pasientens hjemsted, slik at den syke slipper lange og slitsomme reiser.

Pasientene får stadig mer makt og innflytelse. Vi har nettopp vedtatt en lovfestet rett til behandling innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Det er fritt sykehusvalg. Fra neste år vil de regionale helseforetakene overta nye oppgaver. Behandlingshjelpemidler, syketransport og oppfølging av rusreformene er eksempler på nye utfordringer.

Kristelig Folkeparti har tillit til at dette går bra. Samtidig minner vi om at smertebehandling og omsorg ved livets slutt bør intensiveres. Det er i dette møtet våre verdier blir testet.

Regjeringen la fram et budsjett for å få flere i arbeid. Etter en vanskelig periode for norsk næringsliv ser optimismen ut til å komme tilbake. Flere arbeidsplasser er for mange den viktigste veien ut av fattigdom. Folk flest ønsker å forsørge seg selv og sine gjennom egen inntekt.

Funksjonshemmede strever fortsatt med å bli inkludert både i arbeidslivet og i samfunnet ellers. Budsjettforliket med Arbeiderpartiet har gitt denne gruppen mulighet til å få en funksjonsassistent. En slik assistent kan gi praktisk hjelp på arbeidsplassen. Det kan føre til at også sterkt bevegelseshemmede kan være yrkesaktive dersom de ønsker det. Kristelig Folkeparti ser fram til at vi skal behandle St.meld. nr. 40 for 2002-2003, som inneholder 120 konkrete tiltak for å bygge ned samfunnets barrierer overfor denne gruppen.

En samlet komite ser behovet for at det blir større fleksibilitet med hensyn til at eldre kan kombinere arbeid og trygd. Et større fribeløp før avkorting av pensjon virker positivt. Det er viktig at denne trenden utvikles videre, slik at flere står lenger i arbeid. Mange minstepensjonistektepar gleder seg over at samordningseffekten av grunnpensjonen nå er mindre. Det betyr økte inntekter, samtidig som grunnbeløpet nå utvikler seg på linje med lønnsutviklingen.

For eldre som må bo i en kommunal institusjon, er det helt avgjørende at legedekningen er god. Det kan ha store negative følger for eldre dersom de ikke blir diagnostisert riktig og dermed heller ikke gitt riktig medisindosering. Dette ønsker Kristelig Folkeparti å følge opp i kvalitetsmeldingen til våren. La meg minne om at alt i dag kan kommunene pålegge fastlegene offentlig legearbeid når de inngår avtaler.

Avslutningsvis vil jeg spesielt takke fraksjonslederen i Arbeiderpartiet, som har ført forhandlingene med regjeringspartiene på en konstruktiv og ryddig måte. Det viser vilje til å ta ansvar, og jeg føler meg overbevist om at det kommer pasientene til gode.

Ola D. Gløtvold (Sp): Alle som står her i disse dager og snakker om sitt fagbudsjett, synes vel at det budsjettet som en behandler der og da, er det største og viktigste. Slik er det også med oss som nå skal behandle rammeområdene 15 og 16, når det gjelder sosial- og helsedelen av statsbudsjettet. At det er stort, er helt klart. Disse to rammeområdene omhandler omtrent halve statsbudsjettet, og de er samtidig viktige. Etter Senterpartiets mening er vel helse- og sosialpolitikken den største velferdspolitiske sak og det største område som vi kan ivareta fra dette hus.

Senterpartiet har valgt å stå utenfor den rammen som flertallet gjennom budsjettforliket har streket opp. Vi ønsker å ha en høyere profil på en del av de sosialpolitiske tiltakene innenfor rammeområde 15, men vi ønsker spesielt innenfor rammeområde 16, helse, å ha en større ramme. Det gjør vi bl.a. for å sikre sykehusene en annen driftskapital og andre handlingsrammer enn det flertallet går inn for her i dag, og også for å styrke arbeidet innenfor psykiatri og rehabilitering på en bedre måte enn hva flertallet legger opp til.

Regjeringen har kommet med en melding mot fattigdom, og har sagt at fattigdomsproblematikken skal tas på alvor og bekjempes. Da er det ganske pussig at Regjeringen i dette statsbudsjettet fremmer forslag som virker direkte usosiale, og som egentlig fremmer forskjeller og økt fattigdom. Vi mener at de innstrammingene som Regjeringen foreslår når det gjelder sykehuspenger, rehabilitering og attføringsordninger, og også innstramminger når det gjelder støtteordninger for å hjelpe funksjonshemmede i deres hverdag og i deres arbeidsliv, er noe som øker forskjellene og øker fattigdomsutviklingen.

Videre mener vi at økningen i egenandeler, bl.a. når det gjelder frikortordningen, virker på samme måte – fattigdomsutviklende. Vi er glad for at forliket mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet førte til at egenandelstaket, frikortordningen, ikke ble på 2 500 kr, men ble noe redusert. Men jeg er noe overrasket over at Arbeiderpartiet ikke bidrog til at man fikk beholde frikortordningen på det nivået som er i dag. Det er i det hele tatt ganske mange områder hvor dette forliket har meget usosiale sider ved seg fortsatt, til tross for at Arbeiderpartiet fikk muligheter til å innvirke på budsjettet i såpass stor grad som de fikk.

Vi legger inn igjen penger når det gjelder sykepenge- og rehabiliteringsordningene slik at de ikke blir endret, men vi ser at her går det den gale veien. Vi er bekymret for at antall sykmeldte, uføretrygdede og førtidspensjonister øker i sterk grad. Vi synes det er ille at så mange yrkesvalghemmede og funksjonshemmede er ute av arbeidslivet, som det det er i dag. Men vi mener at dette har med det som en del innenfor arbeidslivet i dag kaller brutalisering i yrkeslivet, å gjøre. Rasjonalisering og effektivisering, ikke minst i offentlig sektor, fører til at flere faller ut og i hvert fall må ta en pause, ikke minst gjelder dette innenfor omsorgsyrkene. Det stresset som kommunesektoren utsettes for i dag, bl.a. fra kommunalministeren, gjør – mener vi – at vi får en arbeidssituasjon for mange av disse som fører til sykmelding. I neste omgang blir kravet om rasjonalisering og effektivisering et meget dyrt eksperiment, og det beklager vi.

Så litt om dette med ressurskrevende brukere ute i kommunene. Senterpartiet, sammen med SV, fremmet i vår et forslag om at det skulle være en statlig toppfinansiering av dette, som gikk ut på at utgifter over 600 000 kr pr. bruker skulle dekkes 100 pst. av staten. Dette kunne vi ha fått flertall for sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i vår, men dessverre ble ikke det tilfellet. I stedet kommer Fremskrittspartiet nå med et forslag om 100 pst. statlig finansiering for alle disse brukerne. Det blir litt merkverdig at en skifter standpunkt så fort, samtidig som en ikke kunne være med på en ordning som helt klart hadde vært bedre enn den som ble, nemlig at den kommunale egenandelen nå ligger på 700 000 kr, og dekningen fra staten bare er 80 pst. av et visst utgiftsnivå på dette. Det er beklagelig å se at denne ordningen er for dårlig, og at vi får sånne utslag som vi bl.a. har sett i media i det siste fra Nesodden kommune.

Vi er glad for at Regjeringen nå har kommet med det forslaget som Senterpartiet fremmet tidligere i år, nemlig om å oppheve arbeidsgivers egenandel på 0,5 G når det gjelder å tilrettelegge arbeidsplasser for yrkeshemmede og funksjonshemmede. Det er vi glad for, og vi mener at man med dette går i riktig retning når det gjelder å utviske forskjeller.

Frivillighet burde være en av denne regjerings store saker, som så ofte prater om det private initiativ og frivillig engasjement. Men når vi ser på hva denne regjeringen legger opp til f.eks. i forhold til frivillige organisasjoner, i forhold til frivillighetssentralene og FRISAM, er det ganske bedrøvelig. Vi vet at det er 51 som i år har søkt om å opprette frivillighetssentral. Bare tolv av disse har fått innvilget sin søknad og har kunnet realisere oppstarting. Begrunnelsen er, litt vagt antydet, at det ikke var riktige søknader og riktig konsept. Da synes jeg at Sosialdepartementet burde gå inn i en dialog med disse søkerne og si at greit, da må vi endre forutsetningene og få til en ordning, slik at disse ildsjelene kan starte opp frivillighetssentraler rundt om. De har så stor betydning for å ivareta dem som ønsker kontakt og hjelp og støtte i hverdagen. Frivillighetssentralkonseptet er veldig unikt. Det er et samarbeid mellom enkeltpersoner og frivillige organisasjoner på den ene siden og det offentlige, både kommune og stat, på den andre. Dette er noe jeg synes vi burde stimulere til istedenfor å lage problemer.

Omsorgslønn har vært en stor sak for Senterpartiet, og vi ønsker at omsorgslønn til pårørende fortsatt skal være en viktig del av frivillig og personlig hjelp. Derfor øker vi på det området.

Vi øker også tilskuddet til omsorgstjenester for rekruttering av personell i kommunene. Vi mener at den planen som vi skal behandle over jul om kvalitet og innhold i omsorgen, gjør at vi bør legge penger på bordet nå, slik at vi har noe å sette i gang med.

Til slutt en del om sykehussektoren. Vi er bekymret for helseforetakenes økonomi, og det viser vi ved å legge inn mer penger i driftsopplegget nå – 1,1 milliarder kr. Vi ønsker også å utsette balansekravet overfor helseforetakene, og vi ønsker å slette noe gjeld, en sak som vi kommer tilbake til før julefreden senker seg over dette huset.

Vi synes at det er uakseptabelt at for stramme økonomiske rammer samtidig med en bedriftsøkonomisk tankegang og sterkt effektiviseringspress skal føre til at kanskje fødetilbud og akuttmedisinske tilbud, både når det gjelder akuttavdelinger og ambulansetjeneste, skal forsømmes og sentraliseres. Det er uakseptabelt. Jeg skjønner godt dem som har gått i fakkeltog dette siste halve året for å kjempe for at dette skal opprettholdes. Men da må vi legge inn virkemidler, slik at dette kan opprettholdes.

Vi er også bekymret for de store investeringskostnadene som vi har i sykehussektoren vår, og mener at Ahus-prosjektet, universitetsklinikken i Trondheim og også Follo sykehus nå må få sin avklaring, og at det må legges inn en aktivitet fra statens side for å få disse etablert. For to år siden verserte det tall på rundt 50 milliarder kr for at sykehusvesenet i Norge skulle få nye lokaler og rehabilitert sine gamle lokaler som fortsatt kan brukes. 50 milliarder kr er antakeligvis et for lavt tall i dag, men jeg synes vi burde se på en finansiering og kanskje en fondsordning for utbyggingen som gjør at vi kan ivareta de fasilitetene som vi har.

– President, 10 minutter er faktisk ikke lang tid! Jeg har lyst til å si litt om rehabilitering og opptrening helt til slutt. Vi ønsker at helsebehandling skal føre til rehabilitering, men da må vi også tilrettelegge for det. Opptreningsinstitusjonene våre er i økonomiske vansker. Da må staten se til at disse opptreningsinstitusjonene fortsatt kan drive rehabilitering. Det tar Senterpartiet høyde for. Vi mener at finansieringen skal skje direkte fra RTV, og jeg kommer tilbake til en del av momentene senere.

May Britt Vihovde (V): Venstre stiller seg sjølvsagt bak Regjeringa sitt budsjett med dei endringane som følgjer av budsjettavtalen med Arbeidarpartiet, og dei forslaga som Høgre og Kristeleg Folkeparti stiller seg bak i denne innstillinga.

Venstre ser på kvart einskilt menneske som unikt og ulikt. Vi vil ha eit samfunn prega av toleranse, rettferd og likeverd. Venstre meiner at kvart einskilt menneske – dersom det får tillit og ansvar – vil skapa sitt eige gode liv og vil ta ansvar for andre. Vi meiner at alle menneske ønskjer å vera noko for andre – vil yta, ikkje berre nyta – dersom dei får moglegheit til det. Velferdstilbodet må alltid byggja på respekt for det einskilde mennesket sin integritet og i langt større grad vera tilpassa den einskilde sine ønske og behov.

Folketrygda sine utgifter aukar med 14,7 milliardar kr i løpet av 2004, noko som i hovudsak kjem av auka utbetalingar til alderspensjon, rehabilitering og uførepensjon. Prognosane viser at det vil vera stadig færre yrkesaktive som må bera auka utgifter til stadig fleire som har trygdeytingar som si hovudinntektskjelde.

Dei av oss som har jobb og god helse, bør bidra meir for å frigjera pengar til dei som treng det mest. Difor aukar Regjeringa eigendelane i helsesektoren. Samstundes vil tak 2-ordninga vera godt eigna til å skjerma storforbrukarane.

I 1984 var det 140 000 som nytta seg av eit eigendelstak på helsetenester, i 2003 er det estimert til å bli 900 000. Regjeringa sitt forslag om å auka eigendelstaket med litt meir enn den generelle prisveksten frå 1984 til 2004 blei vesentleg reversert i budsjettavtalen med Arbeidarpartiet. I staden auka ein eigendelane som kjem inn under taket, med 13 pst. Dette vil ikkje gi ein vesentleg reduksjon i talet på menneske som blir omfatta av den generelle velferdsordninga. Og det er ikkje 900 000 storforbrukarar av helsetenester i Noreg som har dårleg økonomi. Dette viser at ordninga femnar for vidt.

Velferdsordningar som femnar for vidt, og som har auka utgiftsvekst år for år, gjer at vi kan få store problem med å finna rom for å prioritera dei som verkeleg har behov for offentleg velferd og tenester. Vi kan ikkje vera så naive å tru at å smøra velferdsgode jamt utover den norske befolkning er løysinga på våre fattigdomsproblem. Venstre er ikkje naive, vi veit at skal ein få bukt med fattigdom i Noreg, gjer ein ikkje det ved å heva den generelle barnetrygda eller å redusera eigendelstaket med nokre hundrelappar. Venstre har mykje meir tru på Regjeringa si line, der ein set inn målretta tiltak mot dei som treng det aller mest. I budsjettforslaget for 2004 er det føreslått tiltak for nesten 1 milliard kr for å førebyggja og nedkjempa fattigdom.

Auka livskvalitet og verdigheit for våre narkomane er ei hjartesak for Venstre, som vi har fått gjennomslag for i budsjettforslaget ved bl.a. auka ressursar for å hjelpa våre rusmiddelmisbrukarar, og omorganisering av hjelpeapparatet for å betra samarbeid og få klarare ansvarsfordeling. Når ein samtidig gir rusmiddelmisbrukaren pasientrettar og rett til individuell rehabiliteringsplan, vil livskvalitet og motivasjon til eigen innsats bli vesentleg betre.

Mange rusmiddelmisbrukarar opplever vanskar med å få tak over hovudet og har ønske om arbeid. Forslaget frå Regjeringa om å prioritera fleire bustader samt sysselsetjingstiltak som kan gi verdifull arbeidstrening, er svært positivt.

Mange av våre narkomane har store helseskadar, og mange har vanskar med å oppsøkja sin eigen fastlege. Styrkinga av lågterskel helsetiltak er difor heilt nødvendig for å kunna gi mange den hjelpa dei treng. For mange er også dette første kontakt med hjelpeapparatet og ein viktig kontakt for kanskje å bli motivert til å søkja vidare hjelp.

Vi har eit mangfald av organisasjonar og stiftingar som gjer ein viktig og imponerande innsats innan rusomsorga. Venstre er glad for at ein i budsjettforliket med Arbeidarpartiet styrkjer innsatsen her.

Regjeringa føreslår også auka midlar til legemiddelassistert behandling. Dette gjer at stadig fleire kan få dette tilbodet. Men vi må heile tida ha med oss at metadon, Subutex, eller andre medisinar, er berre ein del av rehabiliteringa. Skal ein lukkast i å få eit tilnærma «normalt» liv, må også tilbod om bustad, arbeid og sosial nettverk vera til stades, eller, om ein vil, eit heilskapleg rehabiliteringsopplegg, ein individuell plan.

Vi er glade for at ein i tillegg til auka innsats for å gjennomføra psykiatriplanen også utvidar tidsperioden. Det er naudsynt for å få utdanna dei fagfolka ein treng for å kunna gi eit skikkeleg godt tilbod til menneske med psykiske problem.

Venstre ønskjer meir fridom for kvar einskild, men det betyr også meir ansvar. Venstre meiner at å hjelpa dei som har minst, til eit betre liv, er viktigare enn å flytta pengar mellom det store fleirtalet som allereie lever i materiell velstand.

Det er kanskje grunn til å minna oss alle om at vi lever i eit av verdas rikaste land.

Asmund Kristoffersen (A): Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har resultert i et betydelig bedre helsebudsjett, og arbeidet etter forliket, slik Bjarne Håkon Hanssen nevnte, har vært meget godt og meget ryddig.

Mye går svært godt innenfor spesialisthelsetjenesten. Køene er redusert betydelig, og ventetiden vesentlig kortet ned. Dette er et sunnhetstegn for vårt helsevesen. Men utfordringene er ennå mange. Som et resultat av forliket har helseforetakene fått styrket sin økonomi med 500 mill. kr, og kravet til balanse i driften er forskjøvet med ett år.

Selv om det fortsatt vil være behov for betydelige omstillinger i vårt helsevesen, kan helseforetakene nå, som resultat av en mindre anstrengt økonomi, foreta en faglig forsvarlig omlegging av sin drift. Jeg er derfor meget godt tilfreds med at Arbeiderpartiet har fått en samlet komite med seg på et forslag der vi ber Regjeringen grundig gjennomgå de ulike faglige vurderingene som nå foreligger i forhold til de endringer i fødetilbud og akuttberedskap som er planlagt. For meg og for Arbeiderpartiet er det viktig å understreke at lange avstander og lang reisetid må få konsekvenser i forhold til å opprettholde tilbud når dette er faglig forsvarlig.

Arbeiderpartiet fremmer igjen forslaget om regionale rådsorganer for de regionale helseforetakene. Selv om den politiske styringen av helseforetakene foretas gjennom de fullmakter helseministeren gir foretakene, basert på Stortingets beslutninger og rammer, mener Arbeiderpartiet at et regionalt rådsorgan ville være et viktig rådgivingsforum for de regionale helseforetakene, spesielt i forhold til planlegging av det totale helsetilbudet i regionen. Jeg tror det hadde vært bra for de regionale styrene å ha en slik lyttepost hos sentrale regionale politikere. Jeg har fra tid til annen merket meg uheldige uttalelser og reaksjoner i det regionale ledd, som kunne vært unngått med bedre regional kontakt. Jeg er forundret over at ikke andre partier støtter Arbeiderpartiets initiativ.

Jeg er for øvrig glad for at det er et bredt flertall som har støttet vårt innspill om å få til mer og bedre legevaktsamarbeid i kommunehelsetjenesten. Det er slik at vaktbelastningen for leger i svært mange små og mindre kommuner kan være svært tung og en direkte fare for rekruttering av leger. Erfaringene fra slikt organisert vaktsamarbeid er gode. Et hinder har bl.a. vært å få til en bedre kostnadsfordeling mellom folketrygden og kommunene for slikt vaktsamarbeid. Erfaringene fra bl.a. Nord-Trøndelag viser at samfunnet totalt sett sparer penger, men for kommunene har denne ordningen gitt noe merutgifter, mens folketrygden har spart mer enn det kommunene har hatt i merutgift. Dette gir feil signaler om legevaktsamarbeid. Flertallet har bedt departementet gå inn i dette, og det er jeg veldig glad for.

Stortinget har besluttet at finansieringsansvaret for syketransport og reiseutgifter for helsepersonell skal overføres fra folketrygden og til henholdsvis kommuner og helseforetak. Talleksempler fra mange kommuner med ansvar for ambulanse- og legeskyssbåt viser at det nye systemet kan gi slike kommuner en betydelig mindre refusjon enn det utgiftene skulle tilsi, og vil være. Komiteen tar tak i dette og regner med at departementet fanger opp dette og sikrer disse kommunene korrekt refusjon.

Jeg liker ikke noe av det som jeg hører om nedlegginger i psykiatrien. Helseministeren må gå helseforetakene etter i sømmene, slik jeg tror han gjør og vil gjøre i framtiden. Selv om vi med dette budsjettet ikke oppfyller det opprinnelige målet for opptrapping i psykiatrien, er 700 nye, friske millioner til psykiatrien i 2004 et stort beløp, som skulle bety betydelig opptrapping, og ikke nedlegging. Kommunene er definitivt verken organisatorisk eller faglig i stand til å ta imot psykiatriske pasienter som nå hører hjemme i spesialisthelsetjenesten.

Jeg er i grunnen meget overrasket over representanten Alvheims påstand her i dag om at det ikke legges inn mer penger til psykiatrien. 700 mill. kr legges inn av Regjeringen, og det støtter Arbeiderpartiet i forliket. 700 mill. kr er mye penger. Det er fristende å spørre hva Fremskrittspartiet foreslo for inneværende år da Fremskrittspartiet inngikk forlik med Regjeringen.

Mye skjer i helsevesenet for tiden. Rusreformene skal gjennomføres fra nyttår, reformer som skal sikre rusmiddelmisbrukere et helhetlig tilbud, sikre disse rettigheter som pasienter og fjerne tidligere ulikheter mellom statlige eller fylkeskommunale pasienter og rusmiddelmisbrukere i kommunale institusjoner. Det uakseptable ved tidligere ordninger var at den enkelte kommunes økonomi ofte bestemte hvilke tilbud rusmiddelmisbrukeren fikk. Slik skal det ikke være. Det har Stortinget nylig bestemt. Det er derfor med den største undring jeg hører rykter om at MARIO-senteret, vårt nasjonale kompetansesenter og regionsenter for mange fylker, skal være i ferd med å bli splittet opp mellom Oslo kommune og helseforetaket. Det vil føre for langt å gå nærmere inn på dette nå, men poenget er at en ikke bygger ned det en har behov for å bygge opp.

Legemiddelpolitikken er krevende fordi pasientene må sikres tilgang på de beste og mest effektive medisiner, samtidig som storting og regjering må søke å begrense den store utgiftsveksten innenfor legemiddelområdet. Denne veksten varierer faktisk mellom 10 pst. og 15 pst. årlig.

Blåreseptordningen er et sentralt element i foreskriving og bruk av legemidler, og det er svært positivt at en samlet komite nå ber om en samlet og bred gjennomgang av blåreseptordningen. Ved siden av at det åpenbart må sikres kostnadskontroll, hefter det svakheter ved vårt nåværende system. I mange tilfeller tar det for lang tid å få god og kostnadseffektiv medisin inn på blåreseptordningen. Dagens prosedyrer inviterer i for stor grad Stortinget til å bli en slags saksbehandler i fagmedisinske spørsmål om legemidler skal tas inn i blåreseptordningen eller ikke.

Odelstinget skal i dag behandle en annen sak, der flertallet slutter seg til prisnippet om refusjonskontrakter mellom stat og legemiddelfirmaer. Der ber vi også om at departementet vurderer et alternativ med midlertidig godkjenning av legemidler på blå resept, samt vurderer former for overslagsbevilgninger som likevel må sikre kostnadskontroll.

Flertallet i Stortinget peker på at det er viktig med refusjonsordninger som sikrer norske pasienter et tilbud, slik vi ser det i andre land, ikke minst når det gjelder anbefalte legemidler for behandling av KOLS, hjertesykdommer og hjerneslag, godartet prostataforstørrelse og diabetes type II. Her ligger utfordringen hos helseministeren.

Som jeg har nevnt tidligere, vil det være uheldig om Stortinget i for detaljert grad må gå inn på disse forhold.

Beate Heieren Hundhammer (H): Utformingen av det framtidige tjenestetilbudet ved sykehusene har ført til stort folkelig engasjement. Det er flott. Det viser at helseregionene tar på alvor Stortingets krav om åpenhet i de prosessene som foregår i helseregionene.

Helsereformen har ført til og vil føre til strukturelle endringer og omstillinger. En bedre gjennomføring av endringer og omstillinger var også en av hensiktene med helsereformen, en reform som har gitt flere behandlede pasienter og kortere ventetider. Den medisinske utviklingen er i konstant utvikling. Det betyr at skal vi sørge for at helsevesenet opptrer faglig forsvarlig, må det skje omstillinger.

I debatten har behovet for strukturendringer hovedsakelig vært knyttet til økonomi. Men strukturendringer er ikke nødvendigvis bare å få mer helse ut av hver krone, selv om det er viktig nok, men også å sikre en god kvalitet på de tjenestene som blir levert. Derfor blir inntrykket enkelte prøver å skape av at sykehus for sentrale politikere kun dreier seg om nedleggelser og sparing, galt. I virkeligheten er omstillinger og strukturendringer et middel både til å få mer helse ut av hver krone og å bedre kvaliteten på behandlingen. Det bør være i alles interesse, uavhengig av hvor mye ressurser vi bruker på sykehusene, at vi får flest mulig behandlede pasienter innenfor de rammene som er til rådighet. Likeledes bør det være i alles interesse at vi driver helsevesenet vårt på en slik måte at vi makter å henge med i den kontinuerlige medisinske utviklingen, slik at vi kan tilby tjenester av høy kvalitet. Det som var faglig forsvarlig i går, er ikke nødvendigvis faglig forsvarlig i dag.

Når det gjelder den økonomiske situasjonen til sykehusene, er det heller ikke slik at den sittende regjering sultefôrer sykehusene. Regjeringen har i forslag til statsbudsjett foreslått 1,2 milliarder kr i økte bevilgninger til sykehusene. I tillegg har budsjettforliket med Arbeiderpartiet ført til ytterligere ½ milliard kr til sykehusene og utsettelse av balansekravet med ett år. Selv om sykehusene står overfor tøffe utfordringer, har de alt i alt fått muligheten til å videreføre det rekordhøye antall behandlede pasienter innenfor økonomisk forsvarlige rammer.

Regjeringen følger i forslaget til budsjett opp kampen mot fattigdom ved å bevilge 948 mill. kr til fattigdomsbekjempelse, en økning på 239 mill. kr fra i fjor. Fattigdomstiltakene retter seg mot dem som trenger det mest. Dette er en videreføring av Regjeringens kursendring i sosialpolitikken, hvor man har tatt konsekvensene av at den ensidige vektleggingen av brede velferdsordninger ikke har greid å hindre nyfattigdom. I neste års budsjett styrkes arbeidsmarkedstiltakene for langtids sosialhjelpsmottakere, enslige forsørgere får en bedre overgangsstønad, bostedsløse skal få bedre hjelp til å skaffe bolig, og flere vil få tilskudd til kjøp av egen bolig.

Den viktigste måten å komme ut av fattigdom på vil fortsatt være gjennom arbeid. Derfor er det bra at Regjeringen satser på å få folk ut i arbeid. Det gjøres ved bl.a. å bygge ned de barrierene funksjonshemmede opplever i samfunnet. I budsjettet er det foreslått en rekke tiltak, bl.a. at bedriftene ikke lenger skal betale en egenandel for å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Staten skal heretter betale alle utgiftene til dette. Det blir dermed lettere å ansette arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne.

Det er også bekymringsfullt at om lag 400 000 personer, dvs. hver femte nordmann i yrkesaktiv alder, har trygd som sin hovedinntektskilde. Det er flere uføretrygdede enn industriarbeidere i Norge. Derfor er det bra at vi får en ordning med midlertidig uførestønad, en ordning som vil gi flere muligheten til å være tilknyttet arbeidslivet.

Like bekymringsfullt er det høye sykefraværet. Det er skuffende at intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv foreløpig verken har ført til redusert sykefravær, flere funksjonshemmede inn i yrkeslivet eller høynet den reelle pensjonsalderen. Allikevel støtter en enstemmig komite Regjeringens syn når det gjelder videreføring av avtalen, fordi vi tror den vil gi positive resultater på lengre sikt.

Regjeringen har fremmet forslag om en sterkere tilknytning til arbeidslivet for å falle inn under sykepengeordningen. Kravet om hvor lenge en person skal ha vært i arbeid før denne har rett til sykepenger, utvides fra to til fire uker. Og perioden man har rett til sykepenger i inaktive perioder, reduseres fra tre til en måned. Dette er små og rimelige endringer. Det som er urimelig, er at man etter to uker i arbeidslivet har full rett til sykepenger, slik det er i dag. Disse små justeringene er med på å bidra til at vi kan opprettholde verdens beste sykelønnsordning med full lønn fra første dag.

For å bevare og utvikle velferdssamfunnet trenger vi flere mennesker i arbeid. Da må sykefraværet ned. De som i dag står utenfor arbeidslivet, men som har mulighet til å bli arbeidsføre, må inn i arbeidslivet. Slik kan vi også få frigjort midler til andre oppgaver.

Harald T. Nesvik (FrP): Årets statsbudsjett får flertall med støtte fra Arbeiderpartiet. Da skulle det jo være grunn til å tro at nettopp Arbeiderpartiet ville forhandlet seg fram til et budsjett som iallfall nullet ut den endringen som ble gjort i forbindelse med inneværende års budsjett, og som det ble lagt så stor vekt på i fjorårets debatt:

«Enslige forsørgere får redusert tilskudd til barnepass. Bare minstepensjonistene vil få nå fritak for egenandeler på blå resept. Gravferdshjelpen avvikles. Det kuttes i viktige tilskuddsordninger for funksjonshemmede.»

Dette er ikke mine egne ord, men et direkte sitat fra representanten Bjarne Håkon Hanssens innlegg under fjorårets debatt om helse- og sosialbudsjettet.

Etter den kraftsalven som ble rettet mot Fremskrittspartiet i den debatten, skulle en i alle fall være helt sikker på at det ikke ville bli foretatt en reduksjon hva angår stønaden til barnepass. Det skulle ikke kunne bli foretatt innstramminger overfor funksjonshemmede. Det måtte i alle fall kunne forventes at gravfredsstøtten ble tilbakeført, slik Fremskrittspartiet hadde foreslått i sitt alternativ til statsbudsjett.

Det er tydelig at Arbeiderpartiet ikke lenger legger så mye vekt på det de selv uttalte for bare ett år siden. Det er grunn til å minne om at dette budsjettet som Arbeiderpartiet nå er med på, er et budsjett der de vil måtte stå inne for hele innholdet. Det er verdt å huske representanten Hill-Marta Solbergs ord fra fjorårets finansdebatt: «Det finnes ingen subsidiære virkeligheter.» Det er derfor grunn til å dvele ved noen av de kutt og endringer som også Arbeiderpartiet nå helt åpenbart må mene er fornuftige, når de står inne for den avtalen som er inngått.

I forbindelse med valgkampen før siste stortingsvalg gjorde Arbeiderpartiet et meget stort poeng ut av viktigheten av at det ikke kom på tale å svekke de faglige rettighetene knyttet til sykelønnsordningen. Det forliket som Arbeiderpartiet nå har inngått med regjeringspartiene, viser at det er langt mellom det man lover i en valgkamp, og det man gjør i praktisk politikk. Det forliket som er inngått, medfører en svekkelse av sykelønnsordningen, fordi man nå skal kreve en sterkere tilknytning til yrkeslivet for at man skal kunne få retten til å motta sykepenger. Arbeiderpartiets garantier i framtiden hva angår å skjerme sykelønnsordningen, vil ikke lenger stå til troende.

Jeg er ikke forundret over at Regjeringen i sin tid la fram et forslag til budsjett preget av betydelig økning av egenandeler, innstramminger i ordninger for syke og funksjonshemmede og manglende vilje til å prioritere å gi refusjon for de mest effektive og anbefalte legemidlene på noen områder, til tross for at Regjeringens eget fagorgan hadde anbefalt det. Dette er faktisk bare en videreføring av den sittende regjerings politikk, særlig slik vi kjenner den politikken fra tidligere år.

I forrige års budsjettdebatt brukte representanter fra Arbeiderpartiet mye taletid på at Fremskrittspartiet ikke maktet å få respekt hos regjeringspartiene for at den generelle gravferdsstøtten måtte opprettholdes, slik Fremskrittspartiet ønsket og foreslo i sitt alternative budsjett. Fremskrittspartiet foreslår derfor i sitt forslag til sosialbudsjett at den generelle gravferdsstøtten gjeninnføres, med 4 000 kr i tillegg til en behovsprøvd del på 8 500 kr. Det er forunderlig at dette forslaget bare får Fremskrittspartiets stemmer, særlig når en ser tilbake på fjorårets budsjettdebatt i denne sal. I den forbindelse er det jo bare å legge merke til at Arbeiderpartiet ikke ser det som viktig å prioritere at gravferdsstøtten kommer på plass.

De stadige forsøkene på å øke egenandelene i helsevesenet, og da særlig egenandelstaket, vekker stor bekymring hos syke mennesker, og ikke minst hos kronikere, som i utgangspunktet skulle ha mer enn nok problemer med å takle sin egen sykdom, om de ikke stadig også skal måtte bekymre seg over at økonomien ikke strekker til, og som faktisk i en del tilfeller må velge mellom mat og medisin. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet sørger for at egenandelstaket øker fra 1 350 kr til 1 550 kr. Egenandelene ved besøk hos lege, psykolog og øvrig helsepersonell øker med ca. 13 pst., og egenbetalingen – altså summen for å hente ut enkeltresepten – øker fra 400 til 450 kr. Dette er å straffe syke mennesker, hvorav mange allerede sliter med en dårlig økonomi. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett funnet dekning for at egenandelene ikke skal økes.

Forholdene innen eldreomsorgen er stadig for dårlige. Vi har vel alle blitt minnet på at flere pleie- og omsorgsarbeidere innen eldreomsorgen er påkrevd. Det er viktig, slik Fremskrittspartiet ser det, at vi nå legger inn en del øremerkede midler til å øke antallet pleiere innen denne omsorgen. Fremskrittspartiet foreslår at det skal opprettes 1 000 nye stillinger innen denne sektoren neste år, men det ligger ikke an til å få flertall i denne sal. Det ser ikke ut til at man er tilstrekkelig opptatt av dette området lenger, nå når valgkampen er over.

Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet skaffer også flertall for at det skal strammes inn på unntaksbestemmelsene for dem som skal motta rehabiliteringspenger, ved at man vedtar en tidsbegrensning for hvor lenge man kan motta denne stønaden. Fremskrittspartiet må bare konstatere at Regjeringen også på dette området får flertall sammen med Arbeiderpartiet.

Det skal bli interessant å høre hvorfor Arbeiderpartiet også har prioritert å redusere satsene for støtten til barnetilsyn i dette budsjettet når det gjelder enslige forsørgere, da disse går ned fra 66 til 64 pst. av dokumenterte utgifter, all den tid at nettopp Arbeiderpartiet i fjorårets budsjett gjorde et poeng av hvor viktig det var ikke å redusere denne støtten. Jeg vil utfordre representanten Bjarne Håkon Hanssen til å forklare hva som har endret seg det siste året, fra fjoråret til i år, angående dette temaet når det gjelder barnetilsyn.

Fremskrittspartiet har ved flere anledninger etterlyst en helhetlig gjennomgang av den norske legemiddelpolitikken, der det gjennom de senere årene har blitt foretatt en rekke mer eller mindre drastiske endringer uten at man har fått anledning til å se hele området i en større sammenheng. I den forbindelse kan nevnes generisk bytte og indeksprissystem og bruken av refusjonskontrakter, som skal debatteres i Odelstinget senere i dag. I forbindelse med den saken fremmer vi nok en gang forslag om en helhetlig og fullstendig gjennomgang av legemiddelområdet. Men det som ligger an til å få flertall, er en mer begrenset gjennomgang.

Fremskrittspartiet framhever i sine merknader viktigheten av at en del legemidler raskest mulig blir tatt opp i blåreseptforskriftens § 9. Dette gjelder bl.a. diabeteslegemidlene Actos og Avandia. Det vil ikke ha noen budsjettmessige konsekvenser dersom de blir foreskrevet etter Statens legemiddelverks anbefalinger, da dette vil kunne medføre en reduksjon i insulinbruken. Videre ønsker vi at man også skal få refusjon for hjertemedisinen Plavix og legemiddelet Spiriva mot KOLS.

Jeg har full forståelse for en del av den kritikken som framkommer mot det faktum at enkeltlegemidler tas opp til diskusjon i Stortinget. Men det er dessverre et faktum at ved flere anledninger viser dette seg å være siste mulighet for å kunne hjelpe en rekke pasienter til å kunne gjøre seg nytte av de beste legemidlene for sin sykdom. Det er et paradoks at begrunnelsen for at det ikke blir gitt refusjon, er at det ikke foreligger budsjettmessig dekning for å kunne gjøre dette. Fremskrittspartiet ser dette som helt meningsløst og ønsker å gi Regjeringen det verktøyet som skal til på dette området, nemlig å gjøre legemiddelkapitlet om til overslagsbevilgning, på lik linje med f.eks. sykepenger. Det er jo ingen som ville drømt om å nekte noen sykepenger grunnet at budsjettet var tomt.

Det har også vært knyttet en del kommentarer, bl.a. fra representanten Gløtvold, til ressurskrevende brukere. Jeg vil minne om at vi har fremmet et primært forslag i den saken, men vi vil subsidiært støtte det forslaget som bl.a. representanten Gløtvold var inne på. Det gjorde vi også i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen, men da med et annet forslag som kunne få flertall. Arbeiderpartiet ville ikke være med på det forslaget som det ble henvist til.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Olav Gunnar Ballo (SV): I går, tirsdag den 9. desember, hadde Dagbladet et oppslag der det står:

«Cecilie (35) fortviler over psykiatri-nedleggelse:

«Hvor skal jeg gjøre av meg?»»

I artikkelen opplyses det at 20 plasser for alvorlig psykisk syke på Dikemark i Asker skal legges ned, og Cecilie aner ikke hvor hun skal flyttes. Hun sier:

«Jeg vil bare dø. Uvissheten er ikke til å holde ut.»

Hun ble to uker tidligere fortalt av overlegen på Dikemark at avdelingen hun var på, skulle flyttes til Ullevål, at man skulle foreta en endring av strukturen, men at pasientene ikke skulle flytte med.

Dette er ett av flere eksempler som er kommet opp gjennom det siste året, ikke på at psykiatrien styrkes som forutsatt innenfor opptrappingsplanen, men på at tilbud legges ned uten at man erstatter dem med andre tilbud.

Jeg var tidligere i år på Gran på Hadeland, der jeg traff flere beboere ved et psykiatrisk sykehjem. De beskrev sin fortvilelse over at deres tilbud skulle forsvinne. Det eneste det skulle erstattes med, var psykiatriske avdelinger, der det var lite aktuelt at de samme pasientene ville bli lagt inn.

Det er klarere og klarere at forskjellen mellom det som har vært Stortingets intensjon med opptrappingsplanen for psykisk helsevern, og det som skjer ute i regi av de ulike helseforetakene og overfor de enkelte pasientene, er stor. Her er det en stor diskrepans. Og det er en forskjell som vi ikke kan leve med. Man kan godt si at Stortinget ved nå å styrke budsjettet med 700 mill. kr, fortsatt gjør noe i forhold til psykiatrien, men det skulle da også bare mangle. Vi har fått rapporter år etter år. Vi kan ved å lese gjennom Lønning I-utvalgets rapport fra 1980-tallet og rapportene til ulike prioriteringsutvalg se at psykiatrien har vært skadelidende. Vi må gjennom en Samdata-rapport erkjenne at på tross av at vi nå gjennomfører en opptrappingsplan, er det ikke psykiatrien, men somatikken som styrkes mest. Jeg synes det også gjenspeiles i debatten vi har her i dag. Det er ikke psykiatrien som får hovedoppmerksomheten. Det er det andre deler av helsevesenet som får.

Jeg registrerte at Aftenposten Aften i forgårs hadde en beskrivelse av utenlandske turisters besøk i Oslo. De var forskrekket over det de opplevde på Plata og området rundt, med sprøytespisser og med narkomane som tilsynelatende ikke hadde noe tilbud, hvor bruken av narkotika var helt åpenbar. Det er en annen side av den samme saken. Vi vet at veldig mange som sliter med et rusmiddelproblem, som en konsekvens av det – eller kanskje som en oppstart til det – har mentale problemer. Det vi ser, er at vi ikke har klart å skape et samfunn som ivaretar de svakeste.

Det støynivået vi har sett gjennom de senere månedene når det gjelder helseforetakene og somatikken, overskygger helt at vi svikter de svakeste. Jeg skulle ha ønsket meg et storting som hadde klart å stå imot en del av de kravene som kommer fra de avdelingene som i dag står sterkest, nettopp for å kunne ivareta dem som er de svakeste, de som ikke har noen røst til å si fra om det sviket som har vært i forhold til dem – for på mange måter er dette et svik. Det er et svik i forhold til den styrkingen som skulle komme, men som ikke kommer. Og det er et svik i forhold til de pasientene som føler utrygghet og usikkerhet, og som føler at de ikke blir hjulpet.

En far skrev et lengre brev til meg om sin situasjon og de erfaringene han hadde gjort. Han hadde en datter som døde på grunn av spisevegring. Han beskrev hvordan de planene som ble lagt, ikke ble fulgt opp, og han beklaget at sosialkomiteen i år ikke spesielt hadde nevnt gruppen som har spisevegring. Jeg har reflektert litt rundt det, for jeg har selv en datter som har slitt med slike problemer, men man skal passe seg for å drive budsjettbehandling med tanke på å ta vare på sine egne. Det var noe som overrasket meg da jeg leste boken til Arne Olav Brundtland i sin tid. Han beskrev Gro Harlem Brundtlands refleksjoner omkring psykiatrien etter at hun selv fikk en syk sønn, nemlig engstelsen for å gå inn i de områdene av frykt for at man kunne mistenkes nettopp for å ville hjelpe sine egne.

Man opplever stadig at en i familien eller andre blir lagt inn på sykehus, men noe av det som virkelig har overrasket meg i en tettere kontakt med psykiatrien, er hvor store manglene er. Manglene er ikke nødvendigvis størst på det området jeg nevnte nå, spisevegring, men på en rekke andre områder. Pårørende føler seg sviktet. De føler at de står alene tilbake, at de ikke har noen til å hjelpe seg i forhold til å få de syke inn i et behandlingstilbud, og at de raskt blir alene om å ta omsorgen når de kommer tilbake. Det er et ansvar som Stortinget må ta i større grad enn det har gjort til nå. Det er overraskende og skuffende at Arbeiderpartiet i sitt forlik med Regjeringen ikke har vært mer opptatt av det området. Jeg burde brukt hele mitt innlegg til å snakke om det, for dette ligger meg på sinne, men jeg skal komme inn på en del andre områder også.

Riksrevisjonen presenterte den 14. november en undersøkelse av effektiviteten i sykehusene, basert på en sammenlikning av organisering av hofteoperasjoner. I rapporten står det:

«Riksrevisjonens undersøkelse viser at innsatsstyrt finansiering i praksis kan ha betydning for sykehusenes prioriteringer.»

Det er SV helt enig i. Vi har helt siden innføringen av den innsatsbaserte finansieringen advart mot å gjøre den innsatsbaserte andelen for høy, fordi det kan ha uheldige vridningseffekter.

For hofteoperasjoner kan det innebære at pasienter som opereres første gang, prioriteres, mens pasienter som opplever at operasjonen ikke er vellykket, ikke prioriteres fordi inntjeningen for sykehuset blir mindre ved andregangsoperasjon av samme pasient enn ved å operere en annen pasient for første gang. Dette er naturligvis uetisk. Prioriteringen skal etter SVs syn skje etter pasientens tilstand og alvorlighetsgraden av den tilstanden som foreligger, ikke ut fra hva slags inntjening den enkelte behandlingen kan gi sykehuset. SV er dermed glad for at man nå gjør det vi har tatt til orde for i flere år, nemlig å redusere den innsatsbaserte finansieringen og øke rammeandelen til sykehusene.

Vi er også glad for at helseforetakene skal disponere midlene til dekning av reisekostnader fra 1. januar 2004. SV har foreslått det i mange år, og fikk til slutt gjennomslag for det sammen med Regjeringen i forbindelse med behandlingen av inneværende års budsjett.

Jeg er også glad for at Fremskrittspartiet og Høyre har gitt seg tid til å studere SVs alternative budsjettforslag innenfor rammeområde 16. Til det budsjettforslaget som kom i stand etter forliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, er SV det eneste partiet som fremmer et alternativt budsjettforslag innenfor rammen. Det er forståelig at andre partier gir seg tid til å studere det. Flere av de tingene vi har foreslått tidligere, har jo senere blitt gjennomført.

Jeg registrerer at komiteens leder hevder at SV med sitt forslag legger opp til å rasere den privatpraktiserende spesialisthelsetjenesten. Jeg kan forsikre at det ikke er tilfellet. Men ved at refusjonen som privatpraktiserende spesialister, psykologer, laboratorier og røntgeninstitutt har mottatt fra Rikstrygdeverket, i stedet skal disponeres av helseforetakene, er det all grunn til å tro at samordningen vil bli bedre, at pasientenes samlede helsetjenestetilbud vil bli bedre, at køene lettere lar seg avvikle, og at oppgaven med å ta hånd om de sykeste først, kan fordeles på flere hender. Det er åpenbart at de refusjonene som i dag utbetales til privatpraktiserende spesialister, styres for dårlig i regi av Rikstrygdeverket fordi man ikke kan legge føringer for hva slags pasientgruppe som skal prioriteres. Og det er det SV ønsker. Vi ønsker ikke å frata privatpraktiserende spesialister levebrødet, men vi ønsker at de pasientene de skal behandle for offentlige refusjoner, skal være pasienter med første prioritet. Det burde være helt naturlig. Flertallet burde argumentere på samme måte.

Så sier Bent Høie at SVs budsjettforslag innebærer 1,2 milliarder kr mindre til helseforetakene. Slik er det jo ikke. Det innebærer 1,2 milliarder kr mer til helseforetakene. Det betyr en styrking av helseforetakenes økonomi, men det betyr også at man samtidig får nye oppgaver. Det betyr at man skal ha ansvaret for refusjonen til de privatpraktiserende spesialistene, laboratoriene, røntgeninstituttene og psykologene. Og det betyr naturligvis at SV forventer seg en effektivisering som en konsekvens av det. Vi ser i dag at enkeltleger ved sykehusene er oppe i en årsinntekt på 2,4 mill. kr. Det kan ikke være riktig at man har leger som tjener tre ganger så mye som statsministeren. I stedet for at de gjør det, skal vi naturligvis ha en samordning av felles ressursbruk, slik at det blir helt unødvendig med overtidig vikarbruk eller ekstrautgifter til helseforetakene. I stedet skal man benytte de privatpraktiserende spesialistene, samordnet med sykehusene, for på den måten å oppnå en mer effektiv ressursbruk.

SV er opptatt av at mye av den ressursbruken som skal skje innenfor helsevesenet i framtiden, skal skje der folk bor, i kommunene og i regi av primærhelsetjenesten. Vi må i mye sterkere grad tilrettelegge for at spesialisthelsetjenesten kan komme ut til befolkningen. Vi er glad for at Regjeringen nå også legger til rette for tiltak som cellegiftbehandling og dialysebehandling, som SV har tatt til ordet for i mange år. Men vi ønsker å gå videre på den veien, ved at spesialisthelsetjenesten gjøres mer tilgjengelig der folk bor, slik at færre skal måtte dra langt for å få behandling.

Takk for oppmerksomheten, president.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Regjeringens helsepolitikk bygger på respekt for menneskeliv og menneskeverd, omsorg for de svakeste, satsing på forebygging og personlig ansvar for egen helse.

Budsjettforslaget er særlig rettet inn mot

• oppfølging av folkehelsemeldingen gjennom en folkehelsepakke

• økt innsats for psykisk helse

• økt innsats for lindrende behandling og omsorg ved livets slutt

• videreføring av aktivitetsnivået i sykehusene

Det er et stort behov for å styrke folkehelsearbeidet. Helsetruslene og de største helseutfordringene i vår del av verden er nært knyttet til levevaner. Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 16 for 2002-2003, Resept for et sunnere Norge, ble det også fra Stortingets side uttrykt bred enighet om at offentlig innsats i større grad må rettes mot det forebyggende. Dette er nå fulgt opp av Regjeringen i budsjettforslaget for 2004 og ytterligere forsterket gjennom sosialkomiteens behandling.

En viktig utfordring framover blir å legge til rette for økt fysisk aktivitet i de gruppene som er minst aktive, øke hverdagsaktiviteten generelt og ikke minst fremme fysisk aktivitet blant barn og unge.

Det kanskje viktigste perspektivet for den statlige politikken vil være å skape gode rammebetingelser for det lokale folkehelsearbeidet og sikre at helsehensyn trekkes sterkere inn i samfunnsplanleggingen. For å bidra til at dette skal skje, etableres det partnerskap for folkehelse mellom stat, fylkeskommune, kommuner og frivillige organisasjoner, som skal sikre en sterkere infrastruktur og en lokal forankring av folkehelsearbeidet.

Som en oppfølging av kvinnehelsestrategien i folkehelsemeldingen styrkes forskningen på forebygging og behandling av osteoporose og forskning på kvinners psykiske helse.

Vi har de siste årene hatt en sterk vekst i aktiviteten i sykehusene, ikke minst gjelder dette inneværende år, hvor aktivitetsveksten har vært på i overkant av 5 pst. Det er lagt til grunn at dette historisk høye aktivitetsnivået skal kunne videreføres på om lag samme nivå neste år.

Det er over flere år tilført betydelige ressurser til spesialisthelsetjenesten. For å sikre at vi i en slik situasjon har en god ressursutnyttelse, er det viktig at det stilles krav til omstilling og effektivisering. Et viktig mål med sykehusreformen har vært å få mer helse for hver krone. Det er gledelig å kunne konstatere at reformen allerede begynner å gi resultater. Det har skjedd en nødvendig opprydding i ventelister, og ventetider har også reelt sett gått ned. De regionale helseforetakene har grepet fatt i problemet med overbelegg og korridorpasienter, og det har gitt positive resultater. Styrer og ledelse i de regionale helseforetakene er gitt ansvaret for å forvalte store samfunnsverdier, og for første gang har vi nå fått en samlet oversikt over bygninger og utstyr som er stilt til disposisjon.

Kravene til omstilling og effektivisering må imidlertid ikke gå på bekostning av nødvendig trygghet for befolkningen når det oppstår behov for helsetjenester.

Det er viktig at de økte bevilgningene som nå gis gjennom budsjettforliket, brukes til å redusere underskuddet i 2004 og ikke til å øke aktiviteten ut over det som er forutsatt i budsjettforslaget. Jeg vil stille krav til omstilling i det enkelte regionale helseforetak, slik at målet om balanse kan nås i 2005.

Det er og skal være et betydelig engasjement for spesialisthelsetjenesten og helseforetakene. Jeg opplever at engasjementet i sin kjerne ofte dreier seg om trygghet, noe som vi politikere må ta på alvor. Jeg vil trekke fram tre forhold som framstår som viktige når denne situasjonen skal møtes.

For det første må vi unngå at vi bidrar til en oppfatning om at opprettholdelse av status quo er en god strategi for å ivareta trygghet for befolkningen når det gjelder nødvendig helsetjeneste. Å fastholde etablerte mønstre vil i en del tilfeller innebære at vi utnytter tilgjengelige faglige ressurser på en dårlig måte. Men forandringer må være forankret i gode faglige analyser av hvordan tjenesten kan dekke befolkningens behov på en god måte. Videre er det viktig at tjenesten klarer å komme i god dialog med befolkningen som den skal tjene.

For det andre opplever jeg at mange mener at utvikling er ensbetydende med sentralisering. Det er slett ikke slik at drivkreftene for utvikling ensidig trekker i denne retning. Det skjer en betydelig utvikling av informasjonsteknologi. Det gir nye mulighet for samspill mellom sentrale ekspertmiljøer og lokale og regionale sykehusmiljøer. At foretakene nå overtar ansvaret for syketransport, og at ISF-ordningen utvides til å omfatte dialyse- og cellegiftbehandling som gis utenom sykehus, gir også nye muligheter til å gjennomføre desentraliserte løsninger.

For det tredje må det understrekes at helsetjenestens utvikling ikke må betraktes som et rent faglig anliggende. Utviklingen av tjenesten skal også være underlagt nasjonal politisk styring. Det er en viktig forutsetning for at befolkningen skal oppleve trygghet i forhold til endringer. Arbeidsdelingen bør være slik at de politiske organene trekker opp overordnede retningslinjer, og at helseforetakene og de faglige miljøene finner de konkrete løsningene innenfor disse rammebetingelsene.

Vi har nå kommet i gang med å utvikle et plan- og meldingssystem som nettopp har til hensikt å legge til rette for en mer overordnet og helhetlig styringsrolle for Stortinget. I så henseende er jeg glad for at komiteen ber om at det skal arbeides med den rollen som de lokale sykehusene skal spille i tiden framover. Arbeidet må gjøres i nært samarbeid med foretakene, i dialog med brukergrupper, de faglige organisasjonene og de lokale folkevalgte.

De regionale helseforetakene skal innrette sin virksomhet slik at pasientene som omfattes av pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften, sikres behandling innenfor individuelt fastsatte behandlingstider. Det er fortsatt et tydelig behov for å prioritere behandling av kreftsykdommer, lindrende behandling, rusrelaterte behandlingsopplegg, tjenester innen psykisk helse og tilbud innenfor habilitering og rehabilitering. Pasienter skal ikke prioriteres etter hvilken betaling som tilbys gjennom ISF-systemet, slik man dessverre har sett en del eksempler på. Regjeringens forslag om å øke basisbevilgningen og redusere ISF- og poliklinikksatsene tilsvarende vil redusere faren for uønskede vridninger i pasienttilbudet.

Helsemyndigheter og helseforetak møter økende press fra organisasjoner, næringsliv og profesjoner om nye behandlingsmetoder og helsetiltak, som ofte medfører store investeringer og økte driftsutgifter. En systematisk faglig vurdering av metoder og tiltak som benyttes, og som innføres i norsk helsetjeneste, blir stadig viktigere. Jeg er derfor glad for at sosialkomiteen støtter forslaget om opprettelse av et nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

De overordnede mål og virkemidler i Opptrappingsplanen for psykisk helse ligger fast. Opptrappingen neste år på 700 mill. kr er den største økningen i løpet av ett år siden planen ble vedtatt.

Gjennomgang av status og tilbakemeldinger viser en rekke gode resultater av opptrappingsplanen, men de underslås dessverre i den offentlige debatten og ofte også i debatter her i denne salen. Brukerorganisasjoner og fagmiljøer har imidlertid gitt uttrykk for at planperioden bør utvides. Samtidig har Stortinget bedt Regjeringen vurdere en slik utvidelse. Regjeringen har kommet til at en forlengelse av planperioden er nødvendig for å sikre at de forutsatte mål for opptrappingsplanen nås.

For å lykkes i arbeidet med å skape et godt og individuelt tilpasset tilbud i brukernes nærmiljø er det veldig viktig at brukerperspektivet styrkes. Det gjelder både i tilknytning til planlegging og utvikling av tjenestene og i tilknytning til det individuelle møtet mellom bruker og behandler.

Omstillingen av tjenesteapparatet omfatter både en holdningsmessig omstilling og en fysisk omstrukturering av tilbudet. Blant annet er det forutsatt at de psykiatriske sykehjemmene dels skal omdannes til distriktspsykiatriske sentre med ansvar for aktiv behandling, og dels skal erstattes av boligtiltak i kommunene. Budsjettforslaget innebærer tilsagn om ytterligere vel 900 boliger tilrettelagt for psykisk syke i 2004. Samtidig vil jeg understreke at ingen tilbud skal legges ned før nye og bedre tiltak er etablert for dem som i dag bor på sykehjemmene.

Barn og unges psykiske helse er særlig prioritert for Regjeringen. Jeg viser i den forbindelse til at Regjeringen har presentert en egen strategiplan på dette området, som innebærer hundre konkrete tiltak på sju departementers ansvarsområder.

Opptreningsinstitusjonene representerer et viktig tilbud for mange mennesker. Ved behandling av St.prp. nr. 1 for 2002-2003 vedtok Stortinget at de regionale helseforetak skal overta ansvaret for finansiering og bestilling av tjenester fra opptreningsinstitusjonene. Siktemålet er å knytte opptreningsinstitusjonene nærmere den øvrige spesialisthelsetjeneste. En fireårig overgangsperiode ble vedtatt. Budsjettforslaget for 2004 følger opp dette. Omleggingen er viktig for å sikre et kvalitativt godt tilbud. Jeg har merket meg henstillingen fra komiteens flertall om å prioritere utvikling av et kode- og klassifikasjonssystem for rehabilitering og habilitering. Jeg har videre merket meg at komiteen ber om tilbakemelding om tilbudet overfor kronikere som trenger denne type tjenester.

Tilgangen på tannleger til den offentlige tannhelsetjenesten er ikke god nok. Regjeringen har derfor i budsjettforslaget for 2004 foreslått økt tilskudd til rekruttering av tannleger. En arbeidsgruppe har utarbeidet en rekke tiltak i en rapport som har vært på bred høring, og som vil ligge til grunn for min oppfølging av komiteens ønske om en samlet tiltaksplan for rekruttering til offentlig tannhelsearbeid.

Regjeringen har også i statsbudsjettet for 2004 varslet at den vil sette ned et eget utredningsutvalg for en bred gjennomgang av tannhelsefeltet. Utvalgsarbeidet vil bli fulgt opp overfor Stortinget etter at utvalgsrapporten og høringsuttalelsene foreligger.

Jeg vil for øvrig vise til at pasientskadeloven trådte i kraft for offentlig helsetjeneste 1. januar i år. Loven trådte ikke i kraft for privat helsevirksomhet. Loven ble i år endret for å legge til rette for at forsikringsselskapene skulle tilby forsikringer i samsvar med pasientskadeloven til helsepersonell i privat virksomhet.

Det er en forutsetning for lovens ikrafttreden for privat helsevirksomhet at det tilbys forsikringer i dette markedet. Helsedepartementet har vært i dialog med forsikringsbransjen for å sikre dette, men forsikringsselskapene ønsker fremdeles ikke å tilby forsikringer etter vilkårene i pasientskadeloven. Jeg må informere om at pasientskadeloven derfor ikke vil bli iverksatt i sin helhet fra 1. januar 2004, slik jeg tidligere har tatt sikte på.

Grunnlaget for plikten til forsikring utenfor den offentlige helsetjenesten vil derfor fortsatt være helsepersonellovens regler om dette, og ikke pasientskadeloven.

Helsedepartementet vil ta initiativ til å utrede spørsmålene vedrørende forsikringsordningen for den private helsetjenesten, slik at loven etter hvert kan tre i kraft i sin helhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg var i mitt hovedinnlegg inne på spørsmål knyttet til omleggingen innenfor akutt- og fødetilbud som var i gang, altså vedtak som var fattet, og jeg tenkte da særlig på de vedtakene som er fattet i Helse Nord og Helse Vest.

Som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, er jo disse sakene behandlet i foretaksmøtene for de respektive regionale helseforetakene, og helseministeren har i foretaksmøtene stilt opp klare kriterier som skal oppfylles før vedtakene gjennomføres. Så vidt jeg husker, satte helseministeren en tidsfrist, 1. november i år, for en tilbakemelding om hvor man nå var kommet. Og mitt spørsmål til helseministeren er: Hvor i prosessen befinner man seg nå, og hvor går veien videre?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er korrekt som representanten Bjarne Håkon Hanssen viser til, at foretaksmøtene i Helse Nord og Helse Vest har behandlet spørsmålet om omstrukturering av føde- og akuttilbudet i de to helseregionene knyttet til bestemte sykehus der.

I forbindelse med den behandlingen, hvor foretaksmøtet gav sin tilslutning til de hovedforslag som var fremmet av de regionale helseforetakene, ble det stilt opp en del konkrete forutsetninger som skulle være på plass før de kunne gjennomføres, og foretakene ble bedt om å rapportere innen 1. november på gjennomføringen.

Jeg har fått de rapportene. De er under arbeid og til behandling i departementet. Det viser seg at forutsetningene på noen punkter så langt ikke er oppfylt. Jeg arbeider derfor i dialog med de to regionale helseforetakene med en plan for å sikre at de forutsetningene blir oppfylt før gjennomføringen.

John I. Alvheim (FrP): I et innslag på Dagsrevyen 19. november i år uttalte representanten Bjarne Håkon Hanssen at det er viktig at man prinsipielt i Stortinget sier at lokalsykehusene skal bestå, at de skal ha en sentral plass i norsk helsevesen, og at det inkludert i lokalsykehusene må være akuttberedskap og fødeavdelinger.

Mange – også enkelte foretak – har oppfattet dette slik at de 500 mill. kr som er lagt inn i budsjettforliket, skal benyttes til å skjerme lokalsykehusene. På den måten får man ikke lenger strukturendringer i lokalsykehusene som utelukkende er begrunnet i økonomi. Tolker helseministeren dette på samme måte, at lokalsykehusene nå skal skjermes for de uheldige situasjoner som har oppstått hittil?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg opplever både innstillingen fra flertallet og debatten så langt her i dag dit hen at det er bred enighet i Stortinget om at lokalsykehusene har en viktig funksjon i den norske helsetjenesten, at det å ha desentraliserte føde- og akuttjenester er viktig.

Jeg oppfatter det ikke slik at flertallet har utstedt noen verneordre over tjenestetilbudet på disse områdene – altså slik det er i dag alle steder. Det er et omstillingsbehov, og det må gjennomføres. Jeg viser her til hva flertallet sier i innstillingen, som jeg er helt enig i.

Når det gjelder spørsmålet om disponeringen av økte ressurser, har flertallet valgt å legge disse inn i basisbevilgningen til helseforetakene. Det gir helseforetakene muligheten til å få mer tid og til å ta omstillingene noe mer forsiktig enn det man ellers ville ha gjort, og – som representanten Bjarne Håkon Hanssen var inne på i sitt innlegg – til kanskje å kunne la være å gjennomføre en del rent økonomisk begrunnede omstillingstiltak.

Olav Gunnar Ballo (SV): I mitt hovedinnlegg refererte jeg til et oppslag i gårsdagens Dagbladet, der en psykolog ved Dikemark, Erik Røise, beskriver situasjonen innenfor psykiatrien slik:

«Det er en tendens til å satse på de gruppene som det er enklest å håndtere i psykiatrien.»

Det er snakk om en omleggelse av finansieringen innenfor psykiatri, slik at man også der vil få incentivbasert finansiering. Ser helseministeren, ut fra hvordan opptrappingsplanen har forløpet til nå og også framover, faren for at man prioriterer pasienter som i liten grad påfører helseforetakene eller behandlingsenhetene utgifter, slik at det nettopp er de svakeste, de som har størst behov for behandling, som rammes, både gjennom finansieringsordningen i dag og gjennom framtidige finansieringsordninger? Ser han at det ligger et særlig ansvar her for å sikre at det er de som har de største behovene, som også prioriteres høyest?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Ja, det ligger et særlig ansvar for å sikre de svakeste og mest utsatte et tilbud. Bruk av begreper som f.eks. «svik», som representanten Ballo brukte i sitt hovedinnlegg, finner jeg i så måte ganske krenkende i forhold til det engasjement som er utvist både av Regjeringen og av stortingsflertallet for å sikre nettopp det.

Så ser vi en del utslag av prosesser ute i foretakene som ingen av oss liker. Jeg har funnet det nødvendig, ut fra en del av de medieoppslagene som har vært i den senere tid, å sende et varsel til samtlige regionale helseforetak om hvilke styringssignaler jeg kommer til å styre etter i 2004. I det brevet, som gikk ut i går, gjøres det klart at de ressursene som kommer fra opptrappingsplanen, skal komme i tillegg til den satsingen som ligger der fra før – det er ikke anledning til å kutte i bunnen. Og i den grad man effektiviserer, skal effektiviseringsgevinsten komme psykiatrien til gode.

Vi vil bruke styringsdokumentene til å presisere nødvendigheten av å ha en god ivaretakelse av hver enkelt pasient. Vi vil gjøre det klart at i den grad man skal legge ned sykehjem, noe Stortinget har forutsatt, skal man ikke gjøre det før man har bygd opp et tilsvarende, alternativt tilbud. Vi vil også (presidenten klubber) – unnskyld, president – gjøre det klart at vi ikke aksepterer en nedbygging av tilbud (presidenten klubber) til de svakeste pasientene, før det er bygd opp et alternativt tilbud.

Presidenten: Det var i grunnen et langt innlegg, men presidenten fant presiseringen nødvendig.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg beklager, president.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det kunne være veldig mange spørsmål en kunne stille – jeg skal i hvert fall ta et par.

Helseministeren sier at det er behov for omstilling. Jeg er enig i at det er behov for utvikling og endring i positiv og faglig sammenheng. Men omstillingsbehovene som helseministeren sikter til, mener jeg er mer økonomisk begrunnet – i forhold til sentralisering, nedlegging og avvikling av desentraliserte tilbud i dag.

Derfor vil jeg spørre: Når man bl.a. skal bruke Nasjonalt råd for fødselsomsorg for å se på behovet for et desentralisert fødselsomsorgstilbud, er det ikke da slik at hvis man vil bruke ressurser, så kan man få til et faglig forsvarlig tilbud også i en desentralisert struktur? Det samme gjelder for akuttmottak og ambulansetjeneste. Det er et spørsmål om hvorvidt man vil bruke ressurser, og da er det et kost-nyttespørsmål.

En liten sak i forbindelse med kampen mot kreftsykdom, som (presidenten klubber) helseministeren har prioritert. Radonsatsingen for 2004 etterlyses.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Radonsatsingen har vært en del av Nasjonal kreftplan, som er inne i sitt siste år. Derfor er ikke det videreført i 2004.

Når det gjelder omstilling i fødeavdelinger i Norge, må jeg si at jeg har merket meg at det Senterpartiet har prioritert ved denne budsjettbehandlingen, er omstillingen i fødeavdelingen på Aker i Oslo. Den omstillingen ønsker Senterpartiet å stoppe. Det er en omstilling som innebærer at noen kvinner som bor i Groruddalen i Oslo, må føde i Lørenskog – ca. 10 minutters kjøring fra Groruddalen – og at noen kvinner på Ullern må føde på Bærum sykehus, som faktisk er nærmere enn Aker.

Det synes jeg er et ganske merkverdig utslag av Senterpartiets motstand mot forandringer i sykehussektoren.

Det er riktig at det er mulig å sette inn en ubegrenset mengde ressurser, forutsatt at man får rekruttert fagfolk. Man kan jo ha et spesialisttilbud hvor som helst i landet, hvis man får fagfolk til å søke det. Men spørsmålet er om det faktisk er en rasjonell utnyttelse av samfunnets ressurser.

Presidenten: Klokken er nå 12.15, men presidenten akter å bli ferdig med replikkordskiftet før pausen.

Asmund Kristoffersen (A): Siden vi diskuterer psykiatri, har jeg lyst til å understreke at jeg tror helseforetakene oppfatter helseministeren som meget klar i synet på opptrappingsplanen og den virkningen den skal ha i helseforetakene.

Vi har nylig vedtatt en rusreform som gir helseministeren et økt ansvarsområde, i og med at vi har fått gitt rusmisbrukerne pasientrettigheter. Beslutningen om dette ble gjort i høst, og det betyr at helseforetakene har kort tid på seg til å organisere og finansiere tilbudet.

Da er mitt spørsmål: Hvordan vil helseministeren sikre at helseforetakene nå organiserer og finansierer en helhetlig rusbehandling, i tråd med både pasientrettighetsloven og Rusreform I og II?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg sa i debatten om Rusreform II, er det meget krevende og tidskritisk å få gjennomført reformen fra 1. januar, i og med at Stortinget utsatte behandlingen av proposisjonen. Men vi har arbeidet parallelt, under forutsetning av Stortingets konklusjoner. Jeg kan derfor informere Stortinget om at i forhold til de praktiske prosesser med overføring av personell og bygninger og tjenester som skal gjennomføres innen 1. januar, er vi i rute, og vi følger det nøye gjennom prosjektorganisasjonen fra dag til dag.

Når det så gjelder sikringen av tjenestetilbudet inn i den nye sammenhengen, vil vi ta med oss de føringer Stortinget gav ved behandlingen av loven, i styringsbrevet for helseforetakene for 2004.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Stortinget tar nå pause i sine forhandlinger. Møtet settes igjen kl. 15.30.