Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Sylvia Brustad (A) (ordfører for saka): Dokument nr. 8-forslaget fra SV som vi behandler i dag, har sin bakgrunn i den uheldige utviklinga vi ser i strandsona. Skillelinjene mellom partiene er også velkjente: Arbeiderpartiet og SV på den ene sida og de andre partiene på den andre sida.

Vi blir stadig gjennom konkrete eksempler påminnet om hvor vanskelig tilgjengeligheten til strandsona er for mange. Det skyldes flere ting, men at en stadig større del av strandsona blir nedbygd, er en viktig årsak til dette. Uklare og for strenge regler om hvor folk har rett til å ferdes, er en annen årsak. Ulovlige stengsler, som får lov til å stå, er en tredje grunn. I stortingsmeldinga om friluftsliv som Stoltenberg-regjeringa la fram våren 2001, tok Arbeiderpartiet til orde for å endre lovene for å styrke allemannsretten og avgrense byggingen i strandsona.

Da Stortinget behandlet meldinga, fikk dette også støtte fra SV. Mens Arbeiderpartiet og SV slo ring om allemannsretten og vanlige folks mulighet til å drive friluftsliv, slo de borgerlige partiene ring om grunneierinteressene. Der vi foreslo handling, nøyde flertallet seg med å følge utviklinga. Nå har det gått to år siden den gang, og jeg må si jeg er usikker på hvordan utviklinga har blitt fulgt. Uttalelser fra ulike representanter for regjeringspartiene tyder på at det må være i svært varierende grad. La meg ta noen eksempler. I Dagsavisen 13. mai i år gav komiteens leder, Bror Yngve Rahm, følgende uttalelse:

«Jeg mener vi må tette igjen de smutthullene som finnes, slik at det ikke skal bli så lett å få dispensasjon».

Noen måneder etter dette skriver han og resten av komiteens medlemmer fra regjeringspartiene samt Fremskrittspartiet i innstillinga til stortingsmeldinga om rikets miljøtilstand «at utviklingen kan sies å være under kontroll». Dette gjør regjeringspartiene i innstillinga til en stortingsmelding der Regjeringa selv skriver at den, med henvisning til friluftslivsmeldinga, vil styrke allemannsretten med å følge opp forslagene til lovendringer. Men det er kanskje ikke så rart, for bare dager etter at meldinga om rikets miljøtilstand ble lagt fram, sier miljøvernministeren i en pressemelding at situasjonen kan sies å være under kontroll. Dette gjør han på bakgrunn av tall som viser at det har vært gitt færre dispensasjoner fra byggeforbudet siste halvår 2002 enn i første halvår. Etter mine begreper er dette et særdeles tynt grunnlag for å hevde at situasjonen er under kontroll – spesielt når det i samme pressemelding skrives at det er vanlig at det er færre dispensasjonssøknader i andre halvår. Saken er at for hvert år som går, blir en stadig større del av strandsona nedbygd, og at det i mange områder bare er de utilgjengelige stedene som nå ikke er bebygd. Å framstille det som en utvikling under kontroll og en positiv utvikling, slik miljøvernministeren gjør, er en spesiell måte å lese statistikk på. I dette spørsmålet har jeg også ofte hørt statsråden argumentere med at de fleste dispensasjoner er gitt til erstatningsbygg og mindre modifikasjoner av eksisterende bygg. Da vil jeg minne om at ifølge statsrådens egen pressemelding ble det gitt dispensasjon til nærmere 700 nybygg i 2002. Vi vet hva tallene sier når det gjelder hele perioden 1982–1999. En lovendring nå vil ikke endre dette, men poenget er at strandsona nå er så bebygd at det av den grunn er nødvendig å skjerpe lovgivinga. Vi kan ikke, etter Arbeiderpartiets mening, ha en lovgiving og en praksis der praksisen faktisk uthuler hele loven. Og da holder det ikke med prat. Det holder ikke at representanter fra regjeringspartiene hver vår og sommer er ute og sier at nå må det gjøres noe. Og hver gang må vi konstatere at når Arbeiderpartiet og SV har forslag i denne salen om å gjøre konkrete ting på dette området, blir vi nedstemt.

Arbeiderpartiet mener at mange av de forslagene som er fremmet i Dokument nr. 8:134 fra SV, er gode forslag. Vi mener også at de kan være svært hensiktsmessige. Når vi ikke ønsker å støtte dem slik de ligger i dag, er det fordi vi mener at Regjeringa gjennom å arbeide med en sak om dette, også bør vurdere om det vil være mulig å gjøre lovendringer som er enda mer treffsikre og strengere enn dem forslagsstillerne fremmer.

På bakgrunn av dette tar jeg opp forslaget som Arbeiderpartiet og SV står sammen om, og regner med at flertallet vil redegjøre nærmere for sitt syn.

Presidenten: Representanten Sylvia Brustad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Øyvind Halleraker (H): Brustad sa noe slikt som at Arbeiderpartiet og SV slår ring om allemannsretten, mens vi andre slår ring om eiendomsretten.

Det er i beste fall et unyansert utsagn. Men det er ikke riktig. Vi andre presiserer allemannsretten som viktig for folks friluftsopplevelser, men det må være mulig å ha hyggelige friluftsopplevelser uten å benytte folks innmark. Det handler også om respekt for folks eiendom.

I fjor behandlet Stortinget friluftsmeldingen, med en bred omtale av strandsoneproblemstillinger med hensyn til allemannsrett versus eiendomsrett, men også konkrete forhold knyttet til det såkalte 100-metersbeltet. Siden har Stortinget også behandlet rikets miljøtilstand, hvor også strandsoneproblematikk var tema. I begge disse sakene framstår det et klart flertall som ikke ser noen grunn til å endre på dagens lovverk knyttet til dette, ei heller på de forskrifter og retningslinjer som er gitt som grunnlag for behandling av kommunale planer.

Likevel fremmer flere SV-representanter i dette Dokument nr. 8-forslaget en rekke forslag om lovendringer og andre bestillinger til Regjeringen som de med bakgrunn i nylige runder om samme sak her i Stortinget burde vite at det ikke finnes noe flertall for – snarere tvert imot. Dette er forslag og en politisk kurs SV står alene om, og som Stortinget senere i dag med stort flertall ikke vil bifalle. Men heller ikke det forslaget som Arbeiderpartiet og SV står sammen om, hvor man ber Regjeringen komme med forslag om lovendringer i den hensikt å stramme inn dispensasjonspraksisen når det gjelder byggeforbudet i 100-metersbeltet, er det flertall for. Som i de tidligere sakene ser vi i innstillingen – kanskje tydeligere enn noen gang – at SV og Arbeiderpartiet står alene om denne politikken. Grunnen er helt enkelt den at Stortingets flertall er tilfreds med den praksis og politikk som er rådende på dette området, og man ser derfor ingen grunn til å endre på denne.

Jeg vil ikke bruke tid på å gå inn på Dokument nr. 8-forslagets ni punkter, men nøyer meg med å konstatere det faktum at i de fleste dispensasjonssaker dreier det seg om endringer på eksisterende bygninger eller små tilbygg og restaureringer. Særlig gjelder dette i pressområder langs Oslofjorden og på sørlandskysten. Flertallet ser det som positivt at folk gjennom sin eiendomsrett forvalter og odler sine eiendommer, som også er en viktig del av kulturlandskapet langs kysten.

Når det gjelder plan- og bygningslovens bestemmelser, er det flertallets oppfatning at kommunene forvalter disse på en god måte, hvor forstandige avveininger og skjønn er nøye foretatt før reguleringsendringer som innbefatter strandsonen, iverksettes. Så er det også slik at vettet er rimelig godt fordelt i dette landet. Ja, kanskje er det til og med slik at man lokalt vet bedre og føler et større totalansvar for sine omgivelser. Jeg tror ikke de trenger noe nærmere diktat fra oss i denne salen.

En del organisasjoner har i forbindelse med behandlingen av denne saken bedt Stortinget benytte anledningen til å klargjøre sitt syn, som det heter. Og det har vi gjort i denne innstillingen. Det skulle nå etter hvert være rimelig klart hva som er Stortingets oppfatning om denne saken. De politiske skillelinjer er tydelige og begrunnet, og flertallet ligger fast.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg skal være ganske kort, for dette er et tema som har vært mye debattert her i salen, og også i media. Der har vi registrert, i likhet med saksordføreren, at det har vært sagt mye forskjellig fra mange partier og fra enkeltrepresentanter. Det har vi fra Fremskrittspartiet påpekt i denne salen tidligere, under andre debatter.

Nå er jeg helt enig med forrige taler i at vettet er godt fordelt rundt omkring i landet. Vi har mange ganger fremmet forslag om at lokaldemokratiet bør kunne styre mer selv, for det er en ganske stor forskjell fra Indre Oslofjord til eksempelvis Finnmarkskysten.

Det at SV fremmer et forslag som er et angrep på den private eiendomsretten, er ikke noe nytt. Og at det får delvis støtte fra Arbeiderpartiet, er heller ikke noe nytt. Jeg er glad for at det er et flertall som avviser dette forslaget. Men jeg skulle ønske man kunne gå noe lenger og sørge for at de som har eiendommer, får større muligheter til å disponere dem etter eget ønske.

Så vil jeg bare vise til våre merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av friluftsmeldingen, meldingen om rikets miljøtilstand og budsjettet. Der har vi fremmet en rekke forslag som har blitt stemt ned.

Til slutt: Jeg er glad for at forslaget fra SV blir avvist.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg tek opp SVs forslag, og så får ein vurdera i løpet av dagen om ein vil gjera det om til oversendingsforslag, slik representanten Brustad var inne på.

Elles må eg seia meg heilt einig i det meste av det Arbeidarpartiet i denne saka seier når det gjeld styrking av allemannsretten. Her er SV på line. Eg skulle berre ønskja det kunne vera sånn i nokre andre saker òg, som i energi- og oljeboringspolitikken. Men i denne saka ser det bra ut.

Eg skal ikkje bruka lang tid på å beskriva situasjonen, men eg må gripa fatt i eit par ting. Det eine er dette med at vettet er godt fordelt. Det er sjølvsagt SV òg einig i. Nettopp derfor er det sånn at eit utall av organisasjonar og friluftsråd frå heile landet, der alle partia er representerte, ønskjer ei utvikling i tråd med det me i SV foreslår. Dei som ikkje ønskjer det, er tydelegvis dei som er stortingsrepresentantar frå dei same landsdelane. Men faktisk ber organisasjonar frå heile landet oss om å ha ei anna line enn vi har i dag. Friluftsråd, FRIFO, Norges Jeger- og Fiskerforbund – alle desse organisasjonane ønskjer ei utvikling i tråd med det SV foreslår. Jo, vettet er godt fordelt.

Heile komiteen meiner at allemannsretten er den viktigaste berebjelken for at alle skal kunna utøva eit aktivt friluftsliv og ha tilgang til rekreasjonsområde. Derfor blir det veldig rart når ein ikkje følgjer opp dette i praksis, men gjer som Brustad seier at Regjeringa gjer, prioriterer eigedomsretten framfor allemannsretten. Ein ønskjer altså ikkje å følgja opp sin eigen politikk, som går på at ein må tilretteleggja for friluftsliv. Det er feil å seia at ein gjer det. Ein kan òg gå til budsjetta og sjå at dette ikkje er prioritert. Rett nok klarte Arbeidarpartiet gjennom forliket å pressa på nokre millionar til friluftslivet, men det er peanuts i forhold til det friluftsråd og friluftsorganisasjonar sjølve krev. Der er det òg medlemer frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og andre parti som kjem med innspel til kva som trengst.

SV har i forhold til denne problematikken prioritert om lag 100 mill. kr knytt til friluftslivet – til frivillige organisasjonar, til skjergardsparkar, til friluftsområde, til natur- og informasjonssentra – det som ein faktisk har behov for rundt omkring i landet. Men me får altså ikkje noka støtte utover i ord frå dei andre partia her i huset.

Dersom allemannsretten er den viktigaste berebjelken, må ein visa det òg i sine budsjett og når ein har ein sånn sjanse som dette til nettopp å fatta vedtak som vil føra til at allemannsretten vil bli styrkt, og der ein får folk ut i naturen, der ein får folk til å bruka naturen, som jo er så viktig for alle, som det blei sagt. Her er det altså ikkje samsvar mellom ord og handling hos eit fleirtal i komiteen, og det beklagar eg.

Som sagt: SV tek opp forslaga i Dokument nr. 8:134. Eg konstaterer gjerne at SV stort sett faktisk har alle dei organisasjonane som driv med dette utanfor huset, med seg, at vettet er godt fordelt, og at SV sannsynlegvis representerer det betre enn andre.

Presidenten: Representanten Hallgeir H. Langeland har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bror Yngve Rahm (KrF) (komiteens leder): Debatten om strandsonen dukker opp med jevne mellomrom både i Stortinget og i mediene. Det er tydelig at det er mange som er opptatt av at strandsonen skal kunne benyttes av flest mulig mennesker til ulike formål, og at ingen aktiviteter fra enkeltgrupper hindrer andre i å benytte kystperlene våre. Allmennhetens rett og adgang til disse områdene er en klar målsetting også for regjeringspartiene, og gjennom den forvaltningstenkning vi har omkring dette, mener vi at det er lagt til rette for det.

Imidlertid har det, som mange har påpekt i tidligere debatter og også i denne, de siste årene vært en betydelig byggeaktivitet innenfor det mye omtalte 100-metersbeltet, som det i utgangspunktet ikke skal bygges innenfor. Men vi opplever likevel at det fra en del kommuners side dispenseres fra dette byggeforbudet i kanskje for stor grad, i alle fall har det vært slik fram til 2002.

Dette er et konflikttema. Det viser ikke minst det sterke engasjementet som utløses hver gang Stortinget debatterer saken, eller at mediene hver eneste sommer presenterer statistikker som skal vise eller underbygge at strandsonen som attraktivt område for folk flest er i fare. Statistikkene er imidlertid svært ofte lite utfyllende og kan derfor bidra til et noe unyansert bilde av hva som er den faktiske situasjonen. Bygging i strandsonen er ikke nødvendigvis ensbetydende med at nye store bygg oppføres, og at stadig nye arealer båndlegges av et fåtall på bekostning av et flertall. Mindre justeringer og oppussingsprosjekter presenteres ofte på lik linje med større byggeprosjekter.

Komiteen drøfter dette spørsmålet ganske regelmessig og i ulike sammenhenger. Både friluftsmeldingen, stortingsmeldingen om Rikets miljøtilstand og budsjetter er alle saker hvor strandsoneproblematikken trekkes inn. I dag er det på bakgrunn av et Dokument nr. 8-forslag, som jeg for øvrig mener er uegnet som grunnlag for større grep på de fleste politikkområder, og særlig i forhold til eventuelle lovendringer.

Kristelig Folkeparti er i likhet med de andre partiene opptatt av å sikre allmennhetens rett til strandsonen. I forbindelse med behandlingen av friluftsmeldingen påpekte vi derfor at situasjonen var bekymringsfull, og at det var nødvendig å følge utviklingen nøye. Miljøvernministeren på sin side uttrykte at han ville ha høy oppmerksomhet på dette spørsmålet, og eventuelt se på mulige andre virkemidler dersom det viser seg at intensjonen i lovverket og dispensasjonspraksis ikke i tilstrekkelig grad blir fulgt opp fra kommunenes side. Dette er noe som miljøvernministeren følger opp på ulike måter. Han har påpekt overfor kommunene at loven skal følges, og at den dispensasjonsretten man har, forvaltes i tråd med intensjonen i lovverket, også når det gjelder allmennhetens rettigheter. Likevel følger Regjeringen opp dette også i budsjettsammenheng, ved at man øker midlene til statlige oppkjøp av kystområder som kan være spesielt attraktive som frilufts- og rekreasjonsområder.

Det er grunn til å påpeke at når enkelte representanter henviser til hva man tidligere har sagt eller ikke sagt i denne debatten, tar man ikke høyde for at tingenes tilstand av og til er i endring. En vinter varer ikke evig. Det kommer som regel en vår og en sommer etterpå. Men enkelte partier i denne salen vil åpenbart strø veiene like mye om sommeren som om vinteren.

Situasjonen er nemlig den at i løpet av siste halvår 2002 skjedde det en betydelig endring når det gjelder dispensasjonspraksisen i kommunene, hvor dette ansvaret ligger. Og vi har tallmateriale som kan underbygge at kommunene nå i større grad følger den dispensasjonspraksis som vi ønsker at man skal ha også i forhold til sentrale føringer. Vi har også grunn til å tro at den utviklingen som jeg anser som positiv i siste halvdel av 2002, er blitt videreført i 2003, og at det derfor ikke nå skulle være grunnlag for nye store grep i tråd med det Dokument nr. 8-forslaget som foreligger.

La meg avslutningsvis få si i forhold til det Sylvia Brustad var inne på i sitt innlegg, at det ikke er riktig at regjeringspartiene kun er opptatt av grunneierinteresser, mens Arbeiderpartiet kun er opptatt av allmennhetens rettigheter. Kristelig Folkeparti og de andre regjeringspartiene er opptatt av å ha to tanker i hodet samtidig i denne saken. Vi ønsker en balansert tilnærming til dette spørsmålet om strandsonen, hvor et hovedmål må være å dempe konfliktnivået mellom de ulike interessegrupperingene i denne saken. Det ivaretas etter min oppfatning best gjennom den politikken som Regjeringen nå fører.

Inger S. Enger (Sp): Det er et breit flertall som står sammen om hovedbegrunnelsen for at denne saken ikke skal behandles om igjen. For meg føles dette som en omkamp etter en sak vi behandla for ganske kort tid siden. Jeg kan rett og slett ikke se at det er nødvendig med noen ny gjennomgang av friluftsloven nå. Et flertall sa den gang bl.a. – og jeg siterer fra en flertallsmerknad som jeg syns komprimerer hele temaet:

«Allmennheten har et ansvar for å ferdes på en hensynsfull måte – både overfor miljøet og overfor grunneiere og rettighetshavere. Grunneieren har på sin side et ansvar for at det ikke legges hindringer i veien for den frie ferdsel. Både grunneiere og allmennheten har felles ansvar for å motvirke konflikter. Konflikter bør løses lokalt i samsvar med nasjonale lover og forskrifter, og lokale tilpasninger.»

Her er både allemannsretten og grunneiersiden godt ivaretatt. Det er heldigvis slik at allemannsretten står sterkt både i lovgivinga og i folks bevissthet. Det er viktig at allemannsretten ligger fast og ikke svekkes. Ut fra mitt kjennskap til dette temaet fungerer den nødvendige avveiningen mellom privat eiendomsrett for grunneierne og innarbeida allemannsrett stort sett svært bra. Her har vi et ansvar enten som brukere eller som grunneiere. Den som ønsker det, vil alltids kunne leite fram eksempler å sette fingeren på, men dette hører med til sjeldenhetene. Jeg mener det er viktig å hegne om allemannsretten, som kanskje sier noe positivt om oss nordmenn, for en rettighet av denne typen er ikke helt vanlig i europeisk lovverk.

Det er viktig å understreke de store lokale variasjonene i landet vårt når det gjelder press på utbygging av eiendommer. Det er forskjell på områdene rundt Oslofjorden og andre deler av landet. Mens noen er bekymra for at det skal bli for mye utbygging, vil andre juble over litt mer bebyggelse. Derfor er det viktig at vi ikke har sjablongregler for hele landet. Det skal tas lokale hensyn.

Jeg mener derfor det er riktig at det finnes områder som er underlagt strammere regelverk. Det er slik at Østfold, Akershus, Buskerud, Vestfold og Telemark er underlagt rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i oslofjordregionen. Videre blir det arbeida med å lage rikspolitiske retningslinjer for Agderkysten. Og i Rogaland og Hordaland har en valgt å håndtere strandsonen gjennom spesielle kystsoneplaner. I dette inngår at allmennheten skal sikres tilgang til kyststripen. Det er i disse områdene i landet det er størst press på bruken av strandsonen. Her er det altså tatt i bruk spesielle retningslinjer, og det går sjølsagt til enhver tid an å endre dem.

Det er også grunn til å legge seg på sinne at det er kommunene som har ansvaret for arealplanlegginga, og da selvfølgelig regulering av arealer til hyttebygging. Det er nevnt mye om at vettet er så godt fordelt, og det er det absolutt grunn til å merke seg. Det ville være ganske alvorlig i forhold til lokalt sjølstyre om Stortinget skulle gå inn og overprøve det på enda et område. Det er et viktig prinsipp for det lokale sjølstyret at beslutninger må fattes nærmest dem det angår.

Det er et generelt byggeforbud i 100-meterssonen, og med dagens rikspolitiske retningslinjer har vi regler nok. Innenfor dette regelverket har kommunene frihet til å vurdere forholdet mellom hyttebygging og vern av friluftsområder.

På en del steder, i hvert fall på Vestlandet, er en avhengig av å bruke 100-metersbeltet for å få til noe aktivitet. Det er flere steder ikke mer enn 100 m mellom fjell og vann.

Til slutt vil jeg understreke at Senterpartiet er svært positive til å sikre naturområder for friluftsliv i et samarbeid mellom myndigheter, organisasjoner og rettighetshavere. Egnede arealer som blir frigjort etter omlegginger i Forsvaret og fyrvesenet, bør sjølsagt legges ut til friområder til glede og bruk for oss alle.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rolf Terje Klungland (A): Arbeiderpartiet mener at regjeringspartiene velger eiendomsrett framfor allemannsrett når vi diskuterer strandsonen. Høyres talsmann, Øyvind Halleraker, er tydeligvis indignert over at vi igjen setter fingeren på noe som viser regjeringspartienes vilje til å velge kapitalmakt framfor allemannsrett. Han sa at vi presiserer vår mening i innstillingen som ligger her i dag. Leder av komiteen, Bror Yngve Rahm, sa at Regjeringens politikk er det beste i forhold til strandsonen.

Vi har bare det siste året sett at i Vestfold gjøres næringsbygg om til leiligheter, og så leies de ut noen måneder i året. Dermed unngår de loven om å bygge i strandsonen og uthuler på den måten loven. Vi har sett at i Kristiansand søkes det om å bygge sjøboder som næringsvirksomhet, så innreder man dem til hytter og unngår loven gjennom det. I Stavanger i sommer så vi faktisk en som leide sikkerhetsvakter for at unger ikke skulle få lov til å bade i elva som han skulle fiske i. I Mandal traff jeg på en herremann som i 30 år hadde søkt om å få bygge hytte. Nå hadde han fått lov. Han sa at det hadde tatt sin tid, men han fikk det jo som han ville, han ventet bare på det rette flertallet i kommunestyret.

I miljøpolitikken skryter regjeringspartiene og miljøvernministeren mye av at de verner store områder. Det vi gjør i forhold til å bygge ut strandsonen vår, er at vi ødelegger strandsonen for allmennheten i all framtid. Det synes jeg er et miljøpolitisk poeng som bør komme opp i denne debatten.

Denne debatten har vist at både Regjeringen og Fremskrittspartiet igjen har demonstrert at de velger kapital og eiendomsrett framfor allemannsretten og friluftsliv.

Per Ove Width (FrP): I og med at jeg kommer fra en typisk hyttekommune, en kystkommune som heter Tjøme, synes jeg at jeg er berettiget til å si noen få ord. Jeg håper presidenten er enig i det. For dem som ikke vet det – men jeg tror de fleste vet det – ligger Tjøme ca. ti mil herfra, mot sør, og det tar halvannen til to timer å kjøre dit med bil.

Øykommunen har 4 500–5 000 fastboende. På sommertid tidobles antallet, det vil si at det da er 40 000–45 000 mennesker der. Jeg vil påstå at for dem som bor på Tjøme, merkes det omtrent ikke – bortsett fra når en skal gå i butikken, da møter en dem, men da gjør vi som bor der og er vant til det, det på en annen måte.

Dette er altså en typisk ferie- og fritidskommune. Jeg har aldri merket at det er noe problem med hensyn til strandsonen på Tjøme. Ta en båttur rundt Tjøme – en vil se og merke at en kan gå i land nesten hvor som helst. Det er altså ikke nedbygd, det er en ren og skjær overdrivelse.

Jeg vil avslutte med å si som miljøvernlederen på Tjøme, at det at strandsonen gror igjen, er et større problem enn hyttebyggingen. Det tror jeg illustrerer ganske godt det hysteriet og den overdrivelsen som er rundt hyttebygging og nedbygging av strandsonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.