Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter for Kristelig Folkeparti og 5 minutter for hver av de øvrige partiene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Våre regionale helseforetak og helseforetak har ansvar for å disponere årlige bevilgninger som raskt nærmer seg 60 milliarder kr. Disse pengene skal brukes slik at hele vår befolkning får et likeverdig helsetilbud basert på vår helselovgivning og retningslinjer for prioritering av pasienter.

St.meld. nr. 5 for 2003-2004 gir føringer for videreutviklingen av et solidarisk og effektivt helsevesen. Sosialkomiteen er enig om viktige hovedlinjer på de fleste områder. Jeg regner med at de som har avvikende syn på enkeltområder, begrunner sine standpunkt.

Det grunnleggende er at inntektssystemet understøtter det ansvar som de regionale helseforetak er tildelt, noe som bl.a. får som konsekvens at de regionale helseforetak er mottaker av statens bevilgninger og så med en stor grad av frihet har ansvar for disponeringen.

Det legges opp til et system som støtter opp om fritt sykehusvalg med informasjon om ventetider, stimulans til effektiv behandling, forskning og bruk av aktivitetsbaserte tilskudd til dem som utfører pasientbehandling. Private helsetjenester er et supplement til offentlige helsetjenester og skal ha forutsigbare økonomiske ordninger når de regionale helseforetakene har inngått avtale med dem.

Komiteen er stort sett enig i de aller viktigste prinsipper i meldingen. Jeg nevner hovedinntektsmodellen for de regionale helseforetak med innsatsstyrt finansiering som et bærende element. Vi er riktignok uenige om den prosentvise fordeling mellom basisbevilgning og innsatsstyrt andel.

Videre sier et stort flertall at helseforetakene skal ha kapasitet og kompetanse til i all hovedsak å dekke behovet for spesialisthelsetjenester i hele landet og med ansvar for det regionale helsetilbudet i sin region. Flertallet er enig i at forskningen skal finansieres med bakgrunn i en modell der man har en viss prosentandel som et basisbeløp og resten betinget av forskningsresultater, men vi har litt ulikt syn på prosentfordelingen mellom disse to elementene. Vi er enig i takst for pasientopplæring, bedre samhandling mellom den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, at fødestuene blir en organisatorisk del av fødetilbudet som regionale helseforetak har ansvaret for, og å få til desentralisert behandling og innsatsstyrt finansiering av nærmere angitte områder som f.eks. dialysebehandling og cellegiftbehandling.

Vi har noe ulikt syn på styring av de høyspesialiserte tjenestene. Vi slår fast prinsippet om at behandlingsreisene fortsatt skal være statens direkte ansvar og ikke regionale helseforetaks ansvar.

Vi har merket oss departementets forslag til fordelingskriterier for tilførsel av midler til dekning av avskrivninger på bygg og anlegg og fordeling av øvrig basisbevilgning. En samlet komite sier på side 17 i innstillingen:

«Komiteen mener i likhet med departementet at nye kostnadsnøkler med virkning allerede fra 2004 vil kunne få uønskede virkninger for tjenestetilbudet. Komiteen vil her vektlegge de betydelige omstillingskrav som allerede ligger på RHF utenom dette ovennevnte forholdet. Komiteen er derfor enig i at omlegging starter fra 2005 med innfasing over fem år tilsvarende det som brukes i inntektssystemet for kommunesektoren.»

Men mange i komiteen, meg selv inkludert, er i likhet med departementet opptatt av at grunnlaget for nye kriterier og dermed omfordelingen mellom regionene springer ut av at det i dag er en skjevfordeling mellom regionene som må rettes opp. Departementet godtgjør at Helse Vest og Helse Midt-Norge kommer ugunstig ut med dagens fordelingsnøkkel.

Selv om komiteen samlet har sluttet seg til fem års overgangsperiode, så mener jeg at departementet hele tiden må vurdere om de regioner som får for liten del av de samlede bevilgninger, må tilføres noe mer midler underveis for at ikke helsetilbudet til befolkningen skal bli dårligere enn i andre regioner.

For meg er det viktig å understreke at Arbeiderpartiet vil ta endelig stilling til nye fordelingskriterier i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2005.

Når det så gjelder ISF-systemet, har hele komiteen gått inn for å videreutvikle dagens blandingsmodell med en innsatsbasert del og en basisdel, men det er uenighet om fordelingen mellom disse to.

Et flertall understreker imidlertid at det er uheldig at enhetsprisen justeres med tilbakevirkende kraft, og mener at det må arbeides videre med systemet slik at helseforetakene får større økonomisk forutsigbarhet.

Som saksordfører er jeg godt tilfreds med at vi gjennom denne meldingen og Stortingets behandling gjennom bred enighet på viktige områder har trukket opp viktige linjer i utviklingen av norsk helsevesen.

Bent Høie (H): Det er et omfattende arbeid som ligger i forkant av denne stortingsmeldingen om finansieringen av spesialisthelsetjenesten. Hagen-utvalgets innstilling ble lagt fram for nesten et år siden, og temaet har siden vært gjenstand for en omfattende debatt.

Det er en god regel for politisk arbeid at en ikke skal endre det som fungerer. Dagens finansieringssystem fungerer, men det er åpenbart behov for justeringer. Høyre er derfor fornøyd med at Regjeringen får gjennomslag for å ta utgangspunkt i dagens blandingsmodell, men retter opp en del uheldige forhold.

Noen av forholdene i meldingen er foreslått gjennomført allerede fra og med statsbudsjettåret 2004. Disse forholdene ble diskutert i forbindelse med budsjettet, og jeg vil derfor ikke komme inn på disse temaene i dag.

Etter at staten overtok sørge for-ansvaret og eierskapet for spesialisthelsetjenesten er det blitt behov for å gjøre endringer i finansieringssystemet, både for å få et mer enhetlig system og for å få en mer rettferdig fordeling av ressursene.

Det er også er annet viktig forhold som har endret seg de siste årene. Regjeringen har lagt til rette for at den private delen av helsevesenet, som har vokst, er blitt en del av det offentliges tilbud til alle. Finansieringssystemet må tilpasses dette og være mer nøytralt i forhold til hvem som utøver tjenesten. Andre forhold som har endret seg, er nasjonale ventelister, fritt sykehusvalg og sterkere pasientrettigheter.

DRG-systemet brukes nå som utgangspunkt for finansiering i svært mange land. Det er et internasjonalt system, hvor Norge er med i et internasjonalt samarbeid. Dette er grunnlaget for å ha en andel av innsatsstyrt finansiering. DRG-systemet skal være prioriteringsnøytralt og er avhengig av en jevnlig oppdatering. Det er imidlertid viktig å ha med seg at systemet ikke er ment å ta høyde for individuelle forskjeller, men å være et system som i sum gir et realistisk bilde av diagnosenes økonomiske belastning for foretakene.

Jeg skal ikke gå inn på alle nyansene som har vært i debatten om dette systemet, det er det ikke tid til. Det er likevel viktig å trekke fram at Regjeringen legger opp til at denne finansieringsformen skal utvides til også å omfatte bl.a. psykiatri. Dette er i samsvar med Sem-erklæringen.

Et enhetlig finansieringssystem er avgjørende for at de private spesialistene, sykehusene, laboratoriene, røntgeninstituttene og opptreningsinstitusjonene skal bli en del av det offentlig finansierte tilbudet til alle. Dette gir oss to hovedutfordringer:

• 1. De regionale helseforetakene må være bevisst på sin rolle som bestiller. I en situasjon der de også er eiere av i alt vesentlig grad de fleste utførerinstitusjonene, er dette en krevende oppgave. Vi vil følge nøye med på at de gir de private samarbeidspartnerne rimelige og levelige vilkår. Den private delen av vårt helsevesen er fortsatt liten og ganske marginal. Det er imidlertid et helt nødvendig korrektiv og supplement til det offentlige. De regionale helseforetakene må erkjenne at den konkurransen som de private institusjonene gir deres egne avdelinger og institusjoner, er viktig for at de skal kunne oppfylle reformens intensjoner. Mister vi dette korrektivet, er jeg redd vi også mister et viktig redskap for å oppnå bedret service og kostnadseffektivitet.

• 2. Det vil være krevende for de private å forholde seg til de regionale helseforetakene. Det vil innebære andre og sterkere faglige og økonomiske krav. Men det finnes ingen vei utenom. Særordninger for private, f.eks. finansiert over folketrygden, vil ikke være bærekraftige over tid.

Jeg er glad for at meldingen legger opp til at en nå starter arbeidet med å omfordele ressurser mellom foretakene basert på mer objektive kriterier. Et vesentlig mål med reformen var likeverdig behandlingstilbud for alle, uavhengig av bosted, sosial status og betalingsevne. Det er en forsiktig omfordeling som foreslås, både med hensyn til tid og andel. Dette er nødvendig for å sikre at omfordelingen foregår forsvarlig for alle parter. Det ville også vært feil hvis omfordelingen hadde vært så radikal at den hadde ført til mindre effektive tjenester i enkelte deler av landet og rasert tilbudet i andre deler.

Omfordeling basert på ny basisbevilgning vil en komme tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.

Harald T. Nesvik (FrP): St.meld. nr. 5 omhandler flere forslag til endringer, og da særlig innen finansieringen av spesialisthelsetjenesten. Det som imidlertid er et faktum, er at hoveddelen av den debatten som foregår, er blitt knyttet opp mot at Regjeringen endrer den innsatsstyrte delen av finansieringen av spesialisthelsetjenesten fra å være 60 pst. i dag til å utgjøre 40 pst. i framtiden.

Helsereformene som er innført de senere år, har fungert. Dette gjelder ikke bare den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten, som vi har behandlet tidligere, men også ikke minst innføringen av et innsatsstyrt finansieringssystem i helsevesenet. Dette har medført at stadig flere pasienter faktisk får den behandlingen de både har behov for og krav på.

Det er skuffende at flertallet nå har bestemt seg for å endre den innsatsstyrte finansieringsdelen, under dekke av at dagens modell har medført visse vridningseffekter. I media har det bl.a. framkommet at prisingen av f.eks. snorkeutredning har vært for høy. Så lenge dette er tilfellet, er det riktig at man endrer prissettingen for denne tjenesten istedenfor å endre hele systemet, som faktisk har medført at omfanget av pasientbehandlingen har økt betydelig.

Det er naturlig at en med jevne mellomrom gjennomgår den DRG-vektingen som en benytter for de enkelte behandlingsformer, bl.a. grunnet nye behandlingsmetoder, nye medisiner etc.

Fremskrittspartiet går som det eneste partiet imot å redusere den innsatsbaserte delen av finansieringen av spesialisthelsetjenesten. Det er grunn til å frykte at en som en følge av Regjeringens forslag til endringer som nå blir vedtatt, eller som allerede er vedtatt, vil kunne oppleve at køene i helsevesenet nok en gang vil øke, eller at en ikke klarer å få redusert tilstrekkelig de køene som allerede eksisterer.

Det foreslås i meldingen at når det gjelder trygderefusjon, skal denne fortsatt utbetales direkte til de private avtalespesialistene og psykologene. Dette støttes av Fremskrittspartiet. Det er også viktig at trygderefusjon til de private laboratorie- og røntgenvirksomheter utbetales direkte til disse. Det som imidlertid får flertall i dag, er at dette kun skal gjelde dem som har avtaler med de regionale helseforetakene, og ikke alle.

Fremskrittspartiets hovedmålsetting er at pengene skal følge den enkelte pasient, slik at det er pasientens valg som skal utløse refusjonen, og ikke hvorvidt en har avtale med et regionalt helseforetak eller ikke. Det må etter Fremskrittspartiets mening være tilstrekkelig at disse institusjonene og helsetilbyderne er godkjent av myndighetene.

Vi har den senere tid sett flere tilfeller som undertegnede og Fremskrittspartiet frykter vil gå utover pasientbehandlingen – i hvert fall føre til et dårligere tilbud. Vi tror at ved å redusere den innsatsstyrte delen av finansieringen, som tidligere nevnt, vil køene kunne øke eller pasientbehandlingen i hvert fall flate ut eller reduseres. I tillegg frykter undertegnede at det som Stortinget tidligere har gjort, ved å overføre syketransporten og den biten til helseforetakene, vil være med og ødelegge en del av det som har vært bygd opp den senere tid.

Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag, som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olav Gunnar Ballo (SV): De samlede kostnadene til spesialisthelsetjenesten var i 2003 på 56,8 milliarder kr. I tillegg kommer syketransport i de samme tjenestene på 1,7 milliarder kr. Det er et ufattelig høyt tall. Til sammenlikning er hele kulturbudsjettet for 2004 på 4,5 milliarder kr – eller en tolvtedel av det Norge har i utgifter til sin spesialisthelsetjeneste. Det er ikke dermed sagt at disse utgiftene ikke er rimelige, eller at man ikke bør ha dem, men det understreker viktigheten av at ressursene brukes på en riktig måte til beste for hele befolkningen.

SV tror at det er riktig å redusere den innsatsbaserte andelen av finansieringen av spesialisthelsetjenesten fra 60 pst. til 40 pst. Vi har i mange år tatt til orde for at den innsatsbaserte delen skal utgjøre en lavere andel, fordi vi tror at det har ført til en gal ressursbruk. Det har jo også vist seg at en rekke private virksomheter har kunnet tilby tjenester bare for 60 pst.-andelen, noe som synliggjør at en del av de godtgjørelsene som har vært utbetalt, sannsynligvis har ligget for høyt.

Vi er skeptiske til at man skal implementere den innsatsbaserte modellen også innenfor psykiatrien, uten at man har utredet ulike modeller. En vesentlig årsak til at SV i dag går imot at man skal gjennomføre det, er at vi ser at ISF-systemet har hatt vridningseffekter som går på at de tyngste tilstandene, de som krever lengst behandling og som det er vanskeligst å diagnostisere og behandle, er de som underprioriteres i et slikt system. Innslaget av den typen plager som er kompliserte, langvarige og vanskelig å behandle, er naturligvis større innenfor psykiatrien enn innenfor mange andre fagområder. Vi er dermed redd for at nettopp de som har det største behovet, kan bli skadelidende med en slik modell dersom man ikke grundigere undersøker alternativer, og da med spesiell vekt på å ta vare på de brukerne, de pasientene, som har de største behovene.

SV har i flere år tatt til orde for at reisekostnadene bør innlemmes i helseforetakene, og fikk gjennomslag for det i fjor gjennom et flertall med regjeringspartiene. Dette vil bli innført fra 1. januar 2004, og det er vi glad for. Vi tror at én konsekvens av dette vil være at man vrir tenkningen fra det å satse på at flere pasienter må reise langt for å få behandling, til at man i stedet gjør spesialisthelsetjenesten tilgjengelig flere steder lokalt for befolkningen. Det er etter vårt syn en helt riktig utvikling.

Samtidig ser vi at utgiftene på en del områder har økt betraktelig de senere årene, mer enn det som kan synes rimelig. Eksempelvis har det vært betydelige økninger både til laboratorietjenester og til røntgentjenester, uten at det finnes noen rimelig grunn til at slike kostnadsøkninger skal skje.

SV går inn for at både når det gjelder private laboratorier og røntgeninstitutter, og også avtalespesialister og psykologer, bør all refusjon skje til helseforetakene, som så gjennom avtaler forestår utbetaling til de private virksomhetene.

SV ønsker ingen sidestilling av offentlige og private sykehus og sykehusavdelinger. Vi ønsker at all refusjon som skal skje til privat virksomhet, skal skje gjennom avtaler med det enkelte helseforetak, og at selve godkjenningen av sykehusene og sykehusavdelingene skal skje i Stortinget gjennom vedtak av nasjonale helseplaner.

Vi er glad for at Regjeringen har vektlagt å se på finansieringsmodeller for fødestue og for virksomheter ved sykestue eller på annen måte der man har desentraliserte aktiviteter, og at helseforetakene nå skal inngå avtale med fødestuen for finansiering. Vi ser at man nå vil få på plass en finansieringsmodell både for dialyse og cellegiftbehandling, men SV mener at man må utvikle modellen videre til å gjelde også andre virksomheter knyttet til sykestuemodellen, slik at mer av virksomheten kan foregå utenfor sykehus.

SV er opptatt av at det forebyggende helsearbeidet også må kunne skje i regi av spesialisthelsetjenesten, og være miljørettet og ikke nødvendigvis individbasert, og her ønsker vi å videreutvikle finansieringsmodeller som gjør det enklere for sykehusene å ta vare på og videreutvikle det forebyggende helsearbeidet i regi av spesialisthelsetjenesten.

Til slutt tar jeg opp de forslagene som vi har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Olav Gunnar Ballo har tatt opp de forslagene han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Saksordføreren hadde en grei gjennomgang, som jeg i all hovedsak støtter. Dette er en oppfølging av ansvarsreformen og bygger på en offentlig utredning ledet av professor Terje P. Hagen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke den sentrale rollen som de regionale helseforetakene har. De skal sørge for spesialisthelsetjeneste til befolkningen i sin region. Vi støtter forslaget om at de regionale helseforetakene får et større finansieringsansvar enn de har i dag. Derfor synes vi det er riktig med en endring i basisbevilgningen, med en økning fra 40 pst. til 60 pst., mot en tilsvarende reduksjon i ISF-satsene fra 60 pst. til 40 pst. Dette gir de regionale helseforetakene større frihet. For Kristelig Folkeparti er det viktig at dette gir mulighet for å prioritere f.eks. psykiatri, som i dag ikke omfattes av ISF-ordningen.

De regionale helseforetakene vil også stå friere til å bestemme hvilken oppgjørsordning og hvilke kontrakter de ønsker overfor egne foretak eller private institusjoner som de har avtale med. Det kan bety at en gir en 100 pst. ISF-sats for å få bort ventetiden for én bestemt lidelse. En kan skjerme eller styrke grupper av pasienter som i dag faller utenfor de innsatsbaserte ordningene.

Kristelig Folkeparti støtter at poliklinikktilskuddet som inntil nå er utbetalt til hvert enkelt sykehus, fra 2004 utbetales til de regionale helseforetak.

En videreføring av dagens blandingsmodell vil etter Kristelig Folkepartis syn best ivareta de overordnede mål i norsk helsepolitikk. Dette inntektssystemet vil balansere hensyn som nærhet, likhet, kvalitet og likeverdig behandlingstilbud for alle, uavhengig av bosted og økonomi.

Pasientene har i høst fått lovfestet rett til fritt sykehusvalg. De har også fått en lovfestet rett til behandling innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Dagens finansieringsmodell understøtter disse rettighetene.

For pasientene er det viktig med en helhetlig behandlingskjede. Kristelig Folkeparti synes det er positivt at et utvalg skal vurdere og forbedre samhandlingen mellom første- og andrelinjetjenesten.

Private sykehus, institusjoner, laboratorier og røntgenavdelinger er viktige supplement og korrektiv til den offentlige helsetjenesten. Kristelig Folkeparti vil understreke at offentlige og private spesialisthelsetjenester må gis like konkurransevilkår. Fastlegen må kunne henvise både til offentlige og private sykehus som har avtale med regionale helseforetak.

Kristelig Folkeparti ser fram til at en utvikler klassifiseringssystemene på flere nye områder innen spesialisthelsetjenesten. For oss er det viktig å prioritere psykiatri særlig høyt – i tillegg til rusmiddelomsorg, rehabilitering og habilitering. Dette er oppgaver som har vært forsømt i lang tid.

Flertallet viser til at Analysesenteret Lovisenberg AS har påvist at korte sykehusopphold ser ut til å være overfinansiert. Kristelig Folkeparti er bekymret for at dette motsvares av underfinansiering av langvarige opphold. Det vil gå ut over kronikere og pasienter med sammensatte lidelser. Vi støtter også forslaget om at trygderefusjonene fortsatt utbetales direkte til private spesialister, leger og psykologer. Samtidig ser vi behov for at de private spesialistene i større grad behandler pasienter fra de offentlige ventelistene, og at de deltar mer i undervisning og forskning.

Under høringene var det stor enighet om at forskningsmidler skal utdeles av et samarbeidsorgan som skal opprettes mellom regionale helseforetak og universiteter og høgskoler. Det fordeles med 40 pst. vekt på likt beløp pr. region og 60 pst. vekt på forskningsresultater, som f.eks. publiserte artikler og doktorgrader. Skal vi være et ledende land innen helsefagene, er det viktig at en stimulerer til forskning. Det kommer pasientene til gode.

Til slutt vil jeg bare si at det er viktig at en følger med i hvordan et nytt takstsystem virker, slik at en alltid kan ha pasientene i sentrum.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ola D. Gløtvold (Sp): Dette er en stor og omfattende sak, med store konsekvenser for helsebehandlingen i Norge. Slik sett kunne man nok ha ønsket seg noe mer tid på behandlingen. Det har vært en hektisk tid nå før jul, og det hadde vært ønskelig kanskje at vi kunne ha brukt litt mer tid på den i komiteen.

Totalt disponerer helseforetakene ca. 60 milliarder kr i dag til helsebehandling. Det er et stort beløp. Vi mener at Stortinget skal vedta den overordnede strukturen for spesialisthelsetjenesten og dermed også driftsrammene for helseforetakene. Så skal helseforetakene disponere disse økonomiske midlene ved å sette de politisk fattede beslutninger ut i livet og ha en helhetlig ansvarsrolle i spesialisthelsetjenesten.

Senterpartiet var sammen med Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti imot lov om helseforetak slik den ble utformet. Vi har ment at den overordnede helsepolitikken må bestemmes i dette hus. Derfor har vi også fremmet forslag så sent som i budsjettbehandlingen for noen dager siden om at vi bør ha en nasjonal helseplan som rulleres jevnlig, og som skisserer den store og samordnede strukturen. Dette får vi dessverre ikke noe flertall for i Stortinget. Det er derfor viktig at man bruker den økonomiske politikken på en riktig måte. Vi mener at helseforetakene skal tilføres også de midlene som i dag går til avtalespesialister og psykologer og til private laboratorier og røntgeninstitutt. På den måten vil man få den gode synergieffekten som ligger i at helseforetakene har ansvaret. De kan da knytte forpliktelser til refusjonene, bl.a. når det gjelder utdanning og samhandling på andre områder enn bare ren pasientbehandling. En samordnet bruk av helseressursene på denne måten vil etter vår mening kanskje også føre til den raskeste avviklingen av ventelister og den mest rasjonelle bruken av ressurser.

Jeg har i den sammenheng lyst til å knytte noen kommentarer til rehabilitering og opptrening, som blir liggende på et nivå mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Vi er opptatt av at finansieringen til rehabiliteringen fortsatt skal gå direkte fra Rikstrygdeverket, ikke minst med tanke på de pasienter som er kronikere, og som trenger jevnlig rehabilitering, og som da kan få denne direkte fra primærhelsetjenesten med henvisning der, uten helseforetakene som fordyrende og forsinkende mellomledd.

Vi vil også påpeke at det er viktig at helseforetakene for sine pasienter gjør klare og forutsigbare avtaler med rehabiliterings- og opptjeningsinstitusjonene, slik at dette er et system som kan fungere i et samspill mellom offentlige og private aktører.

Når det gjelder de ulike finansieringsmodellene her, støtter vi Regjeringen i at det må være en blandingsmodell med både rammefinansiering og aktivitetsbasert finansiering. Vi er redd for at for mye vekt på stykkprisfinansiering vil gi en skjevhet i behandlingstilbudet som vi aldri har vært noen tilhenger av. Vi mener at en blandingsmodell på best måte ivaretar det brede og allmenne samfunnsansvaret som spesialisthelsetjenesten har, samtidig som den på en bedre måte vil kunne ivareta hensynet til bl.a. psykiatri, rusomsorg og behandling av kronikere, og ikke minst de mange med sammensatte lidelser. Det gjelder bl.a. de eldre.

Så er det viktig å gå på en del av de mer spesielle områdene som denne meldingen behandler, bl.a. forskning. Senterpartiet er enig med Sosialistisk Venstreparti i at ved fordelingen til forskning bør 60 pst. være basisbevilgning og 40 pst. forskningsrelatert bevilgning, som da baserer seg på forskningsresultater og det som er produsert. Vi tror at dette er den beste finansieringsmodellen, som også brukes i annen forskningssammenheng, og mener at en basisbevilgning bedre vil kunne ivareta det allmenne forskningsansvaret som spesialisthelsetjenesten har.

Så er det òg grunn til å påpeke behovet for forskning og utdanning som skaper bedre samarbeid med og høyere kvalitet i primærhelsetjenesten. I den sammenheng har jeg lyst til å understreke at de undervisningssykehjemmene som vi har, bør beholdes, istedenfor at noen nå står i fare for å bli avviklet, og at vi får en utvikling på det området også.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Da sykehusreformen ble vedtatt, ble det forutsatt at den skulle følges opp med en gjennomgang av finansieringsordningene. Regjeringen har derfor fremmet St.meld. nr. 5, om inntektssystem for spesialisthelsetjenesten.

Finansiering er, i likhet med organisering, et sentralt virkemiddel for å nå de målene vi har satt oss for helsetjenesten. Med sykehusreformen er de regionale helseforetakene gitt ansvaret for å sørge for spesialisthelsetjenester til befolkningen. Helhetlig styring og tydeliggjøring av ansvar skal sikre mer helse for hver krone. Det er derfor viktig at inntektssystemet som nå skal vedtas, bygger opp under dette helhetsansvaret for de regionale helseforetakene. Tiltakene Regjeringen har foreslått, bidrar til det. Når Stortinget i dag vedtar inntektssystemet for spesialisthelsetjenesten, legges derfor en viktig byggestein i sykehusreformen på plass.

Jeg er derfor svært tilfreds med den brede oppslutning forslagene har fått i sosialkomiteens innstilling. Det er en styrke for det videre arbeidet med å utvikle tjenestene til beste for pasientene.

Et inntektssystem må ta mange hensyn. Tilgjengelighet, likeverd, ønsket prioritering, kostnadseffektivitet og kostnadskontroll er de viktigste. Det finnes ikke én modell som oppfyller disse hensynene 100 pst. Ulike modeller scorer ulikt. Etter Regjeringens syn vil en blanding av rammefinansiering og aktivitetsbaserte tilskudd være best egnet til å ivareta disse hensynene. ISF har bidratt til at flere pasienter har fått behandling, og at ventetiden for behandling har gått ned. Det frie sykehusvalg, understøttet av prinsippet om at penger følger pasienten, skal fortsatt stimulere sykehusene til god, rask og effektiv behandling.

Samtidig er det nødvendig å ha økt fokus på at ressursene brukes på prioriterte områder og pasienter med størst behov. Regjeringen vil styrke behandlingstilbudet for pasienter med psykiske lidelser og for rusmiddelmisbrukere og vil legge økt vekt på forebygging i spesialisthelsetjenesten. Dette er helsetjenester som i det alt vesentlige finansieres av basisbevilgningen til de regionale helseforetakene. En bedre balanse mellom aktivitetsfinansiering og basisbevilgning vil bedre ivareta disse pasientgruppene.

Aktivitetsnivået i sykehusene er på et historisk høyt nivå. Behovet for fortsatt sterk stimulans til videre vekst i pasienttilbudet er som følge av dette ikke lenger like sterkt. På noen områder kan det nå heller ikke utelukkes en viss overkapasitet. Det kan medføre et ønske om å utløse ISF-refusjon ved å behandle pasienter med mindre alvorlige lidelser og med liten medisinsk nytte. Dette er ressurser som kunne gjort større nytte dersom de hadde kommet andre pasienter til gode. Prioritering ut fra lønnsomhet, slik man dessverre har sett eksempler på, er uakseptabelt. For å få til en balansert og styrt utvikling av behandlingstilbudet i tråd med overordnede prioriteringer må vi finne den riktige balansen mellom aktivitetsfinansiering og grunnfinansiering.

Regjeringen mener at en styrking av basisbevilgningen og en tilsvarende reduksjon av ISF-satsen til 40 pst. vil gjøre ISF-ordningen til et bedre redskap for å nå de helsepolitiske målene. Den vil bli mer robust. Tilsvarende omlegging foreslås også for poliklinikkordningen, private avtalespesialister og private laboratorie- og røntgeninstitutt. Jeg er svært tilfreds med den brede støtte som disse forslagene har fått i komiteens innstilling.

Det tas sikte på å videreutvikle ISF-ordningen slik at pasientbehandling som i dag ikke omfattes, f.eks. psykiatrisk behandling, på sikt lar seg inkludere i ordningen.

Det er også nødvendig å styrke innsatsen for å ajourføre DRG-systemet og for å sikre likere kodepraksis. For neste år er det avsatt 5 mill. kr til dette.

Jeg har merket meg at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går inn for et uavhengig organ som utvikler og i større grad tar ansvar for finansieringen av spesialisthelsetjenesten. Jeg vil minne om at det i dag er SINTEF Unimed som på vegne av Helsedepartementet ivaretar de fleste vedlikeholds- og utviklingsoppgaver knyttet til DRG-systemet. Det er altså ikke Helsedepartementet som gjør det. Departementet er imidlertid nå i gang med å utrede en framtidig modell for organisering av dette arbeidet. Jeg tar med meg de nevnte synspunktene i dette arbeidet.

Regjeringen ønsker å styrke det forebyggende arbeidet og foreslår at poliklinisk takst for pasientopplæring utvides til å omfatte alle pasientgrupper. Vi vil også bedre mulighetene for å yte spesialisthelsetjeneste nærmere pasientens bosted. At foretakene nå overtar ansvaret for syketransport, og at ISF-ordningen utvides til å omfatte dialyse- og cellegiftbehandling som gis utenom sykehus, gir nye muligheter for desentraliserte løsninger.

Private tjenesteytere skal fortsatt være et viktig supplement og korrektiv til de offentlige sykehusene. For ytterligere å legge til rette for dette foreslås det at poliklinisk behandling ved private sykehus skal kunne utløse refusjon fra 2005, når det er inngått avtale med regionale foretak.

Et mål med sykehusreformen har vært et mer likeverdig helsetilbud i hele landet. Det foreslås ny inntektsfordeling mellom regionale helseforetak, med utgangspunkt i Hagen-utvalgets forslag til fordelingsnøkkel. Regjeringen har samtidig sett det nødvendig å dempe omfordelingsvirkningene i forhold til det som ville fulgt av utvalgets forslag.

Til sist vil jeg gjerne komme tilbake til samhandlingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Jeg mener at forslagene i meldingen legger bedre til rette for et slikt samarbeid i framtiden, men jeg har satt ned et utvalg for å utrede hvordan vi kan styrke denne samhandlingen ytterligere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP): St.meld. nr. 5 omhandler mye bra, men vi sitter også igjen med en del spørsmål. Det er særlig ett område jeg vil be statsråden kommentere.

Det finnes i dag en del private tilbydere som opererer kun ut fra ISF-prosenten på 60 pst., altså innenfor den kostnaden. Ifølge meldingen ligger det an til at muligheten for de private vil bli videreført, men da under forutsetning av at de har avtale med de regionale helseforetakene.

La oss tenke oss følgende situasjon: Man klarer ikke å oppnå enighet om en annen pris fordi det bl.a. i større grad enn i dag går utover basisbevilgningene til sykehusene. Ingen RHF vil inngå en avtale i en slik tenkt situasjon. Kan statsråden finne en alternativ løsning, slik at den private tilbyderen fortsatt kan operere innenfor de rammene som er i dag, med en større del av den innsatsstyrte finansieringen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Sykehusreformen er en ansvarsreform. Sørge for-ansvaret ligger på det regionale helseforetakets nivå. Det er svært viktig at gjennomføringen av sørge for-ansvaret styres fra det regionale helseforetaket. Jeg ønsker private velkommen i utførelsen av dette ansvaret.

Men jeg tror det er helt avgjørende for at vi skal få en god utnyttelse av de samlede ressursene, at det skjer med utgangspunkt i avtaler med de regionale helseforetakene. Det må også være grunnlaget for finansieringssystemets innretning.

Olav Gunnar Ballo (SV): I SV har vi merket oss at Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Derfor har vi ikke gått nærmere inn på forhold f.eks. knyttet til finansieringen av sykestuene, fordi vi vil tro at det vil man komme tilbake til.

Men det er et annet forhold som vi har berørt i en merknad i komiteinnstillingen. Det gjelder arbeidsmedisinske avdelinger ved sykehusene, som ikke primært holder på med individrettet behandling, men som driver med oppsøkende og miljørettet virksomhet, ofte ute i kommunene og i et samarbeid med ulike virksomheter. Dagens finasieringsmodell setter slike virksomheter i fare, fordi man ikke får inntekter som ikke utløses gjennom pasientrettet virksomhet.

Ser statsråden en fare for at man ikke har tilrettelagt for – her er også vist til hans eget dokument, Resept for et sunnere Norge – og har behov for å beskytte den type virksomheter, og videreutvikle finansieringsmodeller for den type virksomheter?

Statsråd Dagfinn Høybråten: De deler av spesialisthelsetjenestens virksomhet som ikke er direkte pasientrettet, finansieres i hovedsak enten gjennom direkte tilskudd eller gjennom basisbevilgningene. At vi endrer sammensetningen av den samlede finansieringen og legger større vekt på basis, vil styrke sykehusenes mulighet til å ivareta denne type oppgaver, f.eks. den type oppgaver som representanten Ballo nevnte. Det ligger i føringene fra Stortinget, både i budsjettbehandlingen og i meldingsarbeidet.

Men jeg vil ta med meg spørsmålet som representanten Ballo stilte, og se nærmere på det.

Ola D. Gløtvold (Sp): Som foregående replikant var inne på, er det en del uavklarte områder i dette finansieringsopplegget. En har merket seg at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se på samarbeidet mellom nivåene. Det er viktig og riktig.

Videre er det òg slik at i den endelige fordelingssaken er det ikke tatt endelig standpunkt. Det sies at en trenger noe mer grunnlagsmateriale. Det går bl.a. på fordelingen mellom helseregionene. Det har ganske lenge vært en debatt om hvorvidt Helse Vest har fått et riktig tildelingsnivå i forhold til de andre foretakene. Vi har både i forbindelse med statsbudsjettet for 2004 og nå i en mindretallsmerknad bedt om å få en avklaring på dette så raskt som mulig. Vil helseministeren bidra til at så skjer, slik at en får en endelig avgjørelse på dette og ikke har disse uavklarte forholdene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Hagen-utvalget utredet fordelingsspørsmålet mellom helseregionene og la fram et forslag til en ny fordelingsmodell som bl.a. fanger opp de forhold som representanten Gløtvold pekte på.

Vi har i St.meld. nr. 5 framlagt for Stortinget en justert variant av denne fordelingsmodellen og invitert Stortinget til å slutte seg til den. Og når Stortinget i dag formodentlig gjør det, er fordelingssystemet og overgangsordningene lagt i forhold til det som gjelder fordelingen mellom de regionale foretakene, så uklarheter utover dette ser ikke jeg at denne behandlingen i dag vil etterlate.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har lyst til å komme litt tilbake til fordelingen når det gjelder forskning og utvikling.

I meldingen understrekes det at den finansieringsmodellen som der foreslås, ikke vil medføre økte utbetalinger fra staten samlet sett dersom forskningsresultatet øker, og at det ikke vil bli noe annet enn en vridning i fordelingen mellom regionale helseforetak. Ligger det i dette at Regjeringen mener at den summen som skal gå til forskning, er statisk? Det er også et apropos til det spørsmålet jeg stilte tidligere: En avklaring som fører til at en ser behov for mer midler, må jo gjøre at rammen her kan økes totalt. I hvert fall vil Senterpartiet følge det nøye i forhold til kommende statsbudsjett.

Så har jeg litt lyst til å ta tak i det med fødestuer. Vi synes det er positivt at det samarbeides om fødetilbudet på det nivået, men vi vil slå klart fast at både det faglige og det finansieringsmessige ansvaret for fødestuene må ligge på staten og helseforetakene. Det er klart at en kan samarbeide om personell spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten imellom. Det er positivt, bl.a. i forhold til å sikre jordmordekning både for fødestuene og for kommunene. Men det må være helt klart at spesialisthelsetjenesten har både det faglige og det økonomiske ansvaret for all virksomhet som skjer i fødestuene, etter vår oppfatning.

Til slutt har jeg lyst til å si litt om den høyspesialiserte behandlingen. Det kan tyde på at denne er underfinansiert, og vi ber om at departementet følger det nøye når en skal se på den modellen som skal velges. Det er veldig viktig at vi ikke mister disse høyspesialiserte tilbudene, ved at betalingen blir for dårlig fra helseforetakene overfor de institusjoner som utfører denne behandlingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.