Karita Bekkemellem Orheim (A): Dagens debatt om likestilling i høyere utdanning handler i realiteten om kvaliteten på norsk forskning. Når forskning diskuteres, handler det ofte om OECD-mål og penger. Fokus på likestilling drukner. Norge er et lite land som må ta i bruk alle ressurser, ikke bare den ene halvdelen av befolkningen vår. Målet må være en mangfoldig forskning og å få til den aller beste forskningen. I tillegg handler mangelen på likestilling om at kvinner bør ha reelt lik mulighet til å delta. Hva betyr denne mangelen på likestilling? Det betyr rett og slett at norsk forskning går glipp av intellektuelle ressurser, og dette har ikke Norge råd til. Det handler om å gi begge kjønn reelt like muligheter til å delta.
Dette har også et viktig demokratisk element i seg: Et bredt sammensatt forskersamfunn er den beste garantien for at vitenskapen ikke presenterer særinteresser som allmenninteresser. Det brukes mye penger på forskning, og én av forskningens roller er nettopp å være premissleverandør for samfunnsdebatten. Derfor er det paradoksalt at likestillingen går i motsatt retning der enn andre steder i samfunnet, siden man der skulle ha de beste forutsetningene for å ivareta og ha en selvsagt forståelse for nødvendigheten av likestilling. Det å være professor gir en solid plattform i forskningsverdenen og i samfunnet. Et mindretall av kvinner betyr at kvinner har mindre innflytelse enn menn.
I dag utgjør kvinnene ca. 42 pst. av dem som begynner med doktorgrad, og om lag 33 pst. av de ferdige doktorandene. Tre av fem studenter ved våre universiteter og høyskoler er kvinner. Men fortsatt er det bare ca. 13 pst. av alle professorene som er kvinner. Samtidig ligger andelen kvinnelige doktorgradskandidater i Norge under gjennomsnittet i OECD-landene, som er på 38 pst.
Utredningen «Kvinner i forskning – fra kvotering til integrering» fra 2002 konstaterer også at det er langt fram til målet om likestilling mellom menn og kvinner i akademia. Videre påpekes det at det til tross for høy andel kvinner på amanuensisnivå og tiltak som har blitt satt i verk på institusjonene, har vært lite merkbare endringer på toppnivå. Utredningen antyder også at mulige seleksjonsmekanismer kan ha betydning for den skjeve representasjonen av kvinner i forskningssystemet. Man peker spesielt på at det er størst frafall av kvinner i studietiden i doktorgradsperioden, og at dette også gjelder på postdoktornivå. Om professornivå framheves det at professor II-stillinger har en gjennomgående lav andel kvinner, og at det er generelt større bruk av kallelse i slike stillinger.
Her er vi inne på noe av kjernen i interpellasjonen: Det tyder på at det er en økt bruk av kallelser, dvs. at stillinger skreddersys og ikke utlyses, og at flesteparten av disse professor II-stillingene går til menn. Det blir ytterligere mer oppsiktsvekkende når det viser seg at kallelse i mindre grad skjer innenfor områder hvor det finnes kompetente kvinner. Konsekvensene av dette er at kvinner stiller seg i de lengste køene, og at mange stillinger blir øremerket menn. Jeg tviler på at dette skjer ut fra et bevisst ønske om å holde kvinner ute, men det blir fort resultatet.
Hva gjør vi så med disse utfordringene? Noen vil hevde at dette skyldes at det ikke er noen kvinner å velge mellom, fordi kallelse ofte skjer i mannsdominerte fag, og at det med tidens hjelp vil bedre seg når rekruttering av kvinner blir bedre i faget. Dette mener jeg er en soveputeargumentasjon. Kvinner har vært i høyere utdanning og forskning lenge, og vi har ikke tid til å vente på den såkalte naturlige utvikling. Samtidig er ikke bruken av kallelser i seg selv et incitament for å få flere kvinner inn i et fag. Det er med andre ord ikke særlig rekrutterende. Kallelse blir dermed en diskriminerende mekanisme.
Likestillingsombudet konkluderte før jul med at kallelse er i strid med likestillingsloven, og har anbefalt utdanningsinstitusjonen snarest å slutte med denne ordningen. Dette gjelder for øvrig ikke bare denne institusjonen. Tilbakemeldingene fra utdanningsinstitusjonen har vært – om jeg får si det – noe lunken: De ser ikke for seg at ordningen vil bli avviklet. I tillegg har vi kunnet lese om en sak der en kvinne meldte en utdanningsinstitusjon til Sivilombudsmannen for brudd på regelverket for vitenskapelige ansettelser. Kvinnen fikk medhold i sin klage.
I dag er det slik at utdanningsinstitusjonene må rapportere om likestillingssituasjonen. Likestillingsloven innehar en styrket aktivitetsplikt og en redegjørelsesplikt. Likestillingsrådgivere ved universitetene har påpekt manglende innsyn i antall kvinnelige søkere og tilsatte i tilsettingsrunder. Institusjonene har også mulighet til å ta i bruk kvotering. Det sistnevnte blir i liten grad brukt. Med kallelseproblematikken som bakgrunnsteppe, og reaksjonene fra de berørte universitetene, mener jeg det snarest er behov for å sette i verk konkrete tiltak fra Regjeringens side, for at vi skal kunne klare å få en jevnere balanse mellom kvinner og menn i akademia. Institusjonene må selvfølgelig være med på et slikt krafttak.
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder. Jeg håper statsråden klart og tydelig vil vise at dette området prioriteres. At det er behov for dette, viser også utredningen «Kvinner i forskning – fra kvotering til integrering» fra år 2000. Her pekes det på at til tross for høy andel kvinner på amanuensisnivå, som lå på 42 pst., og tiltak som har blitt satt i verk ved institusjonene, har det vært lite endringer på toppnivå.
Forskningsrådet anbefaler at likestilling innarbeides som et integrert element i basisbevilgningen. De anbefaler også øremerking av vitenskapelige stillinger for kvinner. Utdanningsinstitusjonene har tidligere i liten grad benyttet seg av dette. Andre anbefalinger er kvalifiseringsstipend, forskerskoler og mentorprosjekter. I tillegg er dette selvfølgelig et spørsmål om tid. Om et par år vil svært mange av de vitenskapelige ansatte pensjoneres. Med andre ord vil vi i den kommende tiårsperioden stå overfor et generasjonsskifte blant førsteamanuenser og professorer på universitetene. I og med at kvinneandelen er høyere i det faste forskerpersonalet blant de yngre ansatte enn blant de eldre, påpeker den tidligere nevnte utredningen at dette er et rekrutteringspotensial. Stoltenberg-regjeringens øremerkede kvinneprofessorat var et svært populært tiltak. Mer enn 60 fagmiljøer søkte. Kun en femtedel fikk tildelt øremerket stilling. Med andre ord: Det viser at det finnes mange kvalifiserte kvinner. Nå har som kjent ESA-domstolen satt en foreløpig stopper for dette, men jeg er glad for at statsråden har lovt å følge opp dommen og anke.
Jeg er sterkt overbevist om at det ikke er mangel på kompetente kvinner til å fylle disse stillingene. Det er tydelig at det ikke vil rette seg opp av seg selv. Dessverre ser vi også at institusjonene mangler det nødvendige grepet for å klare å få fram likestilling på sine arbeidsplasser. Her må de få drahjelp og oppmerksomhet av statsråden. Min anbefaling til statsråden er at det avgjørende er å finne ut hva som er proppene i institusjonenes systemer for rekruttering. Et annet spørsmål er om en skal satse på gulrot istedenfor pisk. Med økte økonomiske incitamenter kan vi kanskje også nå målet vårt. Et tiltak er å se nærmere på tilsettingskomiteer ved vitenskapelige stillinger, for å undersøke om de virker diskriminerende i forhold til kjønn.
En av proppene i akademia er kanskje kulturen? – jeg stiller spørsmålet. En svensk analyse av søkere og tildeling av forskningsressurser i et forskningsråd viste at det spesielt var to faktorer som gjorde seg gjeldende: Personlig kjennskap til ett eller flere av rådsmedlemmene og det å være mann økte muligheten for nettopp å kunne få bevilgninger. Videre var en av konklusjonene i undersøkelsen at kvinner måtte være to og en halv ganger bedre kvalifisert enn deres mannlige kolleger for å motta forskningsbevilgninger. Det handlet i realiteten om å identifisere mekanismer og finne effektive virkemidler for dette.
Jeg håper den runden vi i dag får mellom partiene på Stortinget, kan gi Regjeringen konstruktive innspill, slik at vi kan klare å komme i mål med en målsetting som jeg håper alle partiene stiller seg bak.
Statsråd Kristin Clemet: Jeg er enig med representanten Bekkemellem Orheim i at det er uheldig med den skjeve kjønnsfordelingen blant faglig tilsatte i høyere utdanning. Jo høyere man kommer i stillingshierarkiet, jo lavere er kvinneandelen. Det er liten trøst i at tilsvarende mønster gjør seg gjeldene også i andre vestlige land og delvis er verre, og der blir det omtalt som «The leaky pipeline», den lekke rørledning.
Fra norsk side har vi nå iverksatt et nytt tiltak ved at vi i januar – nå nettopp – etablerte en egen komite som skal arbeide for integrering av likestillingstiltak ved universiteter og høyskoler. Mandatet for komiteen er bl.a. å støtte opp om og gi anbefalinger om tiltak som kan bidra til at likestillingsarbeidet blir en integrert del av virksomheten. Jeg kommer nærmere tiltak til dette.
Mangelen på kvinner i topposisjoner i høyre utdanning og forskning kan delvis forklares med at kvinnenes inntog ved de høyere utdanningsinstitusjoner er av relativt ny dato, og at det tar lang tid å kvalifisere seg for en toppstilling. Men ferske tall tyder på at vi er på rett vei, tross alt. I 1970 var det 84 kvinner med doktorgrad i Norge. I 2002 var antallet steget til 3 300. Mens 31 pst. av dem som avla doktorgrad i 1995, var kvinner, var andelen i 2002 steget til 40 pst. I 2001 var det registrert 13,3 pst. kvinnelige professorer i ordinære stillinger. Foreløpige tall for 2003 viser 16,3 pst. kvinner tilsatt i professorstillinger. Dette er altså en merkbar fremgang.
En evaluering av ordningen med personlig opprykk til professor etter kompetanse viser at det i treårsperioden 1999–2001 har vært en økning i tallet på kvinner som får opprykk til professor. Hele 79 pst. av nye kvinnelige professorer i denne perioden er blitt professorer ved opprykk. Det tilsvarende tallet for menn er 67 pst. Opprykksordningen er blitt det viktigste virkemidlet til å øke tallet på kvinnelige professorer.
Lov om universiteter og høgskoler har flere bestemmelser for å fremme likestilling, men vi ble fratatt et effektivt virkemiddel da EFTA-domstolen 24. januar 2003 slo fast at den lovhjemlede adgangen til å øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner er i strid med EØS-avtalen og likebehandlingsdirektivet. Den anken Bekkemellem Orheim viste til, har ikke ført frem.
Universiteter og høyskoler er nå derfor oppfordret til å bruke de virkemidler de har, og videreutvikle disse og andre for å nå målet. Jeg vil kort skissere hva slags tiltak dette kan være.
For det første: Universiteter og høyskoler er pålagt å utarbeide handlingsplaner for likestilling. Det skal settes måltall for kvinneandelen innenfor de ulike stillingskategoriene og utarbeides strategier og tiltak for å nå disse målene. Mange av institusjonene arbeider nå godt og målrettet med likestilling. Departementet følger utviklingen nøye gjennom de årlige rapporter i forbindelse med budsjettet og i etatsstyringsmøter og styringsdialoger.
For det andre: Institusjonene har også ansvar for kompetanseutvikling av ansatte. Departementet har oppfordret institusjonene til å gi kvinner arbeidsvilkår som gir reell mulighet for å kvalifisere seg for opprykk eller tilsetting i høyere stilling. Å gi undervisningsfri blir pekt på som en mulighet.
For det tredje: Departementet har i brev av 10. juni 2003 om retningslinjer for tilsettinger i stilling som stipendiat ved universiteter og høyskoler tydeliggjort regelverket slik at det fremgår at doktorgradsstipendiater har rett til forlenget åremålstilsetting ved svangerskapspermisjoner.
For det fjerde: Departementet har oppfordret institusjonene til å ha mentorordninger for kvinner i vitenskapelige stillinger. Alle de fire universitetene har slike ordninger nå.
For det femte: Som jeg sa innledningsvis, opprettet departementet i januar i år en komite for integrering av likestillingstiltak ved universiteter og høyskoler. Komiteen skal støtte opp om og gi anbefalinger om tiltak som kan bidra til at likestillingsarbeidet blir en integrert del av virksomheten. Komiteen skal også bidra til generell bevisstgjøring omkring problemstillinger knyttet til den skjeve kjønnsbalansen i akademia. Komiteen skal kunne gi økonomisk støtte og selv initiere tiltak og vurdere effekten av disse.
Representanten Bekkemellem Orheim viste spesielt til den skjeve kjønnsbalansen ved de statlige høyskolene. Den har først og fremst sammenheng med hvilke studieprogrammer institusjonene tilbyr, og tradisjonell rekruttering til disse. Ferske tall viser imidlertid at utviklingen også her er positiv. I 2001 var 43 pst. at stipendiatene, 23 pst. av førsteamanuensene og 9 pst. av professorene kvinner. I 2002 hadde disse tallene økt til henholdsvis 45 pst. for stipendiatene, om lag 26 pst. for førsteamanuensene og ca. 11 pst. for professorene. Det er ikke så dårlig på ett år!
Jeg har ikke tall som bekrefter at det er en tendens til økt bruk av kallelse til professor II-stillinger. Det vi imidlertid vet, er at flertallet av disse stillingene går til menn. Tall fra 2002 viser at fire av fem professor II-stillinger var knyttet til teknisk-naturvitenskapelige og medisinske fakulteter. Disse stillingene kan tilføre annen toppkompetanse enn hovedstillinger. Det kan være behov for å knytte til seg kandidater med en spesiell institusjon som miljøtilknytning, og som styrker kontakten med arbeidslivet. I slike tilfeller der kompetansen er knyttet til en annen hovedstilling, kan rekrutteringsgrunnlaget blant kvinner være lite eller i noen tilfeller helt fraværende.
Det har vært tradisjon ved universitetene for at kallelse i ordinære stillinger benyttes sjelden og bare i helt spesielle tilfeller. Jeg mener at det vil være å begynne i feil ende dersom en avviklet adgangen til kallelse. I stedet må det arbeides målrettet med problemets kjerne, dvs. at rekrutteringsgrunnlaget blant kvinner på flere fagfelt i dag er for snevert. Men universiteter og høyskoler bør også tenke nytt i forhold til bruk av bistillinger. Det er i økende grad mulig å finne kvinnelige spesialister i forskningsinstitusjoner, i næringsliv og i forvaltning.
Med kvinneflertall i de fleste studier, betydelig flere stipendiatstillinger enn før og en kvinneandel blant disse på 43 pst., forventer jeg nå en ytterligere økning i antall kvinner som avlegger doktorgrad. En bevisst bruk fra institusjonenes side av postdoktorordningen vil være et viktig virkemiddel for at flere kvinner får professorkompetanse. Jeg er overbevist om at dette i sum også vil føre til at vi får flere kvinner som førsteamanuenser og professorer.
Parallelt med dette må det skje en bevisst kompetanseheving blant de kvinner som allerede er tilsatt ved universiteter og høyskoler. Adgangen til opprykk til professor har vist seg å gi gode resultater for kvinnene.
Norsk institutt for studier av forskning og utdanning skal utføre en utredning om hvilke faktorer som influerer på kvinners mobilitet inn i, innenfor og ut av utdannings- og forskningssystemet. Utredningen vil bli fremlagt tidlig på høsten 2004. Jeg håper den kan bidra med ny kunnskap og forståelse for kvinners situasjon i forskningen.
Helt til slutt: Hvorvidt disse resultatene vi diskuterer i dag, er dårlige, og hvor stort problemet er, synes jeg også bør vurderes i lys av noe annet som ikke så mange synes like engasjert i. Det er en problemstilling som det også er viktig å løfte frem i likestillingsdebatten, og som sannsynligvis har sammenheng med det vi diskuterer i dag, og det er den lave andelen menn tilsatt i skoleverket. Under en tredjedel av det totale antallet lærere tilsatt i grunnskolen er menn, og trenden er negativ. Dersom vi ikke greier å snu utviklingen, vil skolen om få år være en totalt kvinnedominert arbeidsplass, og barnehagen vil være det før skolen. Dette vil forplante seg opp i videregående opplæring.
Arbeidet med likestilling må starte allerede i grunnopplæringen. En skole hvor lærerne bare er representert ved det ene kjønn, vil sende ut uheldige signaler til elevene. Både kvinnelige og mannlige rollemodeller er viktige for at jenter og gutter kan sosialiseres til et fleksibelt og balansert kjønnsrollemønster, som til slutt også kan vise seg blant professorer i høyere utdanning.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil takke statsråden for hennes svar.
Jeg tror vi begge to er helt enige om hovedmålsettingen. Jeg er også enig i det Regjeringen har gjort ved å sette ned en komite som skal integrere likestillingstiltak i alle virksomhetene. Jeg tror det vil komme til å føre fram. Det er imidlertid også viktig at vi har et politisk ansvar overfor disse institusjonene, slik at denne komiteen ikke blir en politisk sovepute for oss, men at vi følger tett opp. Jeg er også veldig glad for det statsråden sier i forhold til den lave andelen menn tilsatt i skoleverket. Jeg deler fullt ut statsrådens analyse av konsekvensene av det. Dette handler om at vi er nødt til å komme med tiltak på mange ulike sektorer, slik at vi har muligheten til å få opp kvinneandelen i absolutt alle miljøer. Vi vet at Regjeringen har vært opptatt av likestilling i de private styrerommene, og det er helt klart at forskningen vår også er en viktig del av den totale verdiskapingen. Når vi ser at kvinner i dag tar høyere utdanning, er det viktig at vi bruker denne kompetansen på absolutt alle samfunnsområder.
Vi får se hva komiteen klarer å levere. Jeg håper i hvert fall at Regjeringen følger offensivt opp. Fra Arbeiderpartiets side er vi villige til å bruke ulike typer virkemiddel og tiltak. Jeg tror som sagt at vi kan klare å få fortgang i ansettelser av kvinner hvis vi bare klarer å finne fram til de riktige tiltakene overfor disse gruppene.
Jeg tror jeg avslutter med dette, president.
Statsråd Kristin Clemet: Det var vel kanskje ikke strengt nødvendig å ta ordet her, men det er mye som tyder på at representanten og Regjeringen i og for seg er enige om behovet for å iverksette noen tiltak, og at man er noenlunde fornøyd med de tiltak som er iverksatt.
Jeg vil understreke at jeg tror det viktigste er det institusjonene selv gjør. Jeg tenkte bare jeg kunne benytte anledningen til å komme med to gode eksempler. Ved Universitetet i Bergen har 70 kandidater forsvart sin avhandling for doktorgraden i løpet av høsten 2003, og av disse utgjør kvinner 47 pst. Det er en høy kvinneandel, ca. halvparten. Og for å ta et annet eksempel, mer på virkemiddelsiden: NTNU vedtok sist høst en handlingsplan der man lover 3,6 mill. kr til likestilling. Det er faktisk en økning som kan sette selv en politiker ut av spill, for det er over 1 000 pst. på et år.
Eva M. Nielsen (A): Jeg tror nok at de fleste av oss er enig i at det er et problem at kun 13 pst. av landets professorer er kvinner, og at det i akademia er et ønske om å oppnå likestilling. Det har også interpellanten og statsrådens svar vist.
Få kvinnelige professorer har konsekvenser for forskning og undervisning. De er veiledere. De er også rollemodeller for studenter og andre forskere. Dette er en viktig del av det å ta en utdanning. De har roller som mange vil identifisere seg med.
For meg handler det om å få et så godt forskermiljø som mulig når ansettelseskomiteen skal skille den beste fra de mange gode. Antall kvinnelige professorer i Norge er for meg et illustrerende eksempel på at det bør være sterkere fokusering på utvelgelsesmekanismen ved ansettelser. Vi vet at rekrutteringspotensialet blant kvinner er stort, og at det vil bli større etter hvert som årene går. Likestillingskampen beveger seg ofte likevel i ring, spesielt når det gjelder diskusjon om mulige og virkningsfulle tiltak. Kvotering er et eksempel på det.
Kvotering er nødvendig. Jeg skulle gjerne ønske at det kunne vært andre tiltak som virket like effektivt. De siste erfaringene med bruk av kallelse viser dessverre at det fortsatt er behov for en annen form for kvotering, en eller annen form som dekker opp dette behovet. Departementet har en komite som vil se nærmere på kjønnsbalansen. Jeg er glad for det engasjementet som statsråden viser ved å følge nøye med og se til at kvoteringen og kjønnsbalansen blir bedre i akademia.
Kanskje bør vi få en sterkere debatt om likestilling ved våre høyskoler og universiteter, for det er underlig at man på Stortinget skal blande seg opp i noe som man i akademia kanskje anser som et indre anliggende. Men igjen: Tallenes tale er så klar at det er behov for handling og tiltak nå.
Jeg synes også at når Regjeringa foreslår kvotering på ett område, som f.eks. i næringslivet, bør det være mulig å bruke dette også på utdanningsområdet for å høyne andelen kvinnelige professorer. Det er prisverdig det initiativet som næringsministeren har tatt for å få kvinner inn i bedriftsstyrene, og for å få kvinner inn i bedriftsledelsene. Ministeren har satt dette på dagsordenen og har vært klar og tydelig i debatten. Det samme har også utdanningsministeren muligheten til. Det handler om vilje, og det handler om prioritering.
Mitt spørsmål til statsråden er om hun mener at det er nødvendig med tiltak for å øke kvinneandelen av professorer ved våre institusjoner. Har hun forslag til hvordan man skal gå fram, en framdriftsplan, en tidsplan? Vi er kanskje litt for tålmodige. Litt utålmodighet hadde kanskje vært bedre.
Søren Fredrik Voie (H): Fremragende forskning er en forutsetning for å kunne delta på den internasjonale forskningsfronten, og for å inspirere de beste kandidatene til å satse på en karriere i forskningen.
Kvalitativ god forskning som holder høye internasjonale mål, er også en avgjørende forutsetning for fortsatt høy velstandsutvikling i vårt land. Uten forskere og forskningsresultater som kan frambringe nye kunnskaper og resultater i konkurranse med hvem som helst, vil vi ikke kunne utnytte våre nasjonale konkurransefortrinn, skape økt vekst, velferdsutvikling og flere arbeidsplasser. Økt kvalitet i forskningen er derfor mål nr. 1.
Ved behandlingen av rekrutteringsmeldingen sluttet et bredt flertall i Stortinget seg til Regjeringens hovedkonklusjoner om nødvendige rekrutteringstiltak for å kunne sikre de flinkeste hodene til norsk forskning, bl.a. ved bedre tilrettelegging av forskningsvilkårene og vektlegging av den enkelte institusjons ansvar for å rekruttere og beholde de gode og best kvalifiserte forskerne.
Det er riktig som interpellanten påpeker, at kvinner er underrepresentert i toppstillingene innenfor høyere utdannelse og forskning, mens situasjonen er til dels motsatt for lavere vitenskapelige stillinger. Her er tendensen helt klar: Kvinneandelen blant doktorgradsstipendiater er større enn blant vitenskapelig personale, og kvinneandelen blant kandidater med høyere grad er større enn blant doktorgradsstipendiatene.
Jeg har stor tro på at sektoren selv er seg meget bevisst behovet for en bedre kjønnsmessig balanse når det gjelder toppstillinger. Det er heller ingen tvil om at det er institusjonen selv som har hovedansvaret for å føre en personalpolitikk som sikrer at institusjonene oppfyller egne mål og strategier, også når det gjelder kjønnsmessig balanse. Selv om utviklingen på dette området går saktere enn både interpellanten og mange andre skulle ønske, ser vi totalt sett en positiv utvikling med hensyn til å rekruttere flere kvinner til toppstillingene. I denne sammenheng er det nødvendig å være oppmerksom på at forskerutdanning i seg selv er en langvarig prosess, og at det derfor ikke finnes noen snarveier til det ønskede mål, spesielt når kvalitetskriterier må veie tyngst.
Kvinner er spesielt dårlig representert i realfag og teknologiske fag, mens situasjonen er motsatt innenfor humanistiske fag og omsorgsfag. Regjeringens arbeid for å bedre rekrutteringen til realfag og teknologifag vil derfor være et viktig bidrag for å kunne rekruttere også kvinner til toppstillinger innen disse fagområdene, selv om det vil ta noe tid å oppnå de ønskede resultater.
Kvalitetskriterier må fortsatt være de desidert viktigste utvalgskriterier til faglige toppstillinger innenfor høyere utdanning og forskning. Det er ingen grunn til at vektlegging av faglige kvalifikasjoner skal slå negativt ut for rekruttering av kvinner til toppstillinger. Hovedproblemet i dag er jo ikke at kvinner diskrimineres ved ansettelse, som oftest finnes det rett og slett ikke kvinnelige søkere. Her vil Regjeringens retningslinjer og tilretteleggingen for incentivordninger, slik statsråden har redegjort for, bidra positivt med hensyn til framtidig rekruttering av kvinner til toppstillinger.
Rolf Reikvam (SV): Det er ikke bare uheldig, men det er jo en skam at kun 13 pst. av professorene er kvinner. Det alvorlige er at det er akademia som går glipp av kompetanse, innsikt og kvinners tilnærming til et fag. På lang sikt er det de ulike fagene som blir taperne.
Det er to måter å bli professor på innenfor vårt system. Den ene er å søke og få en utlyst professorstilling. Den andre er gjennom opprykksordninger som Stortinget har vedtatt. Det betyr at man gjennom dokumentert kompetanse får et professorat på bakgrunn av en komites vurdering. Opprykksordningen burde jo egentlig legge til rette for at flere kvinner skulle kunne bli professorer. Det er etter hvert flere kvinner som får stipendiat- og postdoktorstillinger, men fortsatt ligger det store utfordringer – tror jeg, hvis en skal rekruttere flere kvinner til professorstillinger – i å legge til rette for at flere kvinner kan få stipendiat- og postdoktorstillinger, legge til rette for at de kan komme inn i disse rekrutteringsstillingene.
Det er to ting jeg tror er viktige der. For det første: holdingene til dem som rekrutterer. Det er fryktelig viktig at de som er lærere på universiteter og høyskoler, ser jentene, trekker dem inn og legger til rette for at de kan få et stipend. Der tror jeg det glipper en god del. Det å se jentene som er studenter, og trekke dem inn og gi dem muligheten til å få et stipend, er det aller viktigste.
Det nest viktigste er å legge til rette arbeidsvilkårene for jentene når de får stipendet. Det betyr at en har ordninger rundt, alt fra barnehageplass til undervisningsfri, som også statsråden nevnte. Jeg tror det er veldig viktig at en særbehandler jenter som kommer inn i stipendiatstillingene, i begynnerstillingene, slik at de får muligheten til å fullføre doktorgraden og få en postdoktorstilling, at de får muligheten til å få kvalifikasjoner og muligheten til å få et opprykk til professor. Der tror jeg svaret ligger. Det går på holdninger og det å legge praktisk til rette for at jenter kan komme inn og få disse mulighetene. Utfordringene ligger hos institusjonene, universitetene og høyskolene, at de er bevisste, at de har holdinger, og at de er i stand til å rekruttere jenter inn til stipendiater og postdoktorstillinger.
Når det gjelder professor II-stillinger, er den største utfordringen å få jenter inn i ordinære professorstillinger.
Arne Lyngstad (KrF): I skolen er det slik at det er et gode i seg selv at begge kjønn er representert blant lærerne. Kvinner og menn kan ha ulike tilnærmingsmåter, som hver på sin måte kan være verdifulle. På samme måte er det også et gode i seg selv at begge kjønn er representert på de forskjellige fagområdene innen akademia. Derfor er det bekymringsfullt at det er så få kvinnelige professorer og kvinner i toppstillinger. Flere har påpekt at noe av det viktigste man kan gjøre, er å få kvinner til å fullføre forskerutdanningen. Det er man på god vei til, slik statistikken ble gjengitt av statsråden.
Det er bred politisk enighet om betydningen av likestilling i høyere utdanning. Da Stortinget behandlet kvalitetsreformen, viste denne enigheten seg. Det var en samlet komite, riktignok med unntak av Fremskrittspartiet, som stod samlet om at man ser med bekymring på at det til tross for en rekke tiltak fortsatt er langt færre kvinner enn menn i faste vitenskapelige stillinger. Debatten så langt viser også bred enighet, selv om kanskje utålmodigheten er stor. Det er kanskje der gradsforskjellene kommer.
I den samme stortingsmeldingen var det også påpekt forskjellene mellom fagtradisjonene, hvor kvinner går inn i humaniora, mens det er få kvinner innenfor teknologifagene. Det som interpellanten pekte på i forhold til kallelse og professor II-stillinger, reflekterer kanskje nettopp dette, noe statsråden etter min mening dokumenterte. Kallelse er altså mer brukt innenfor teknologiske fag enn innenfor humaniora, og i og med at det er færre kvinner innenfor teknologi, er det menn som får disse stillingene. Der tror jeg det er en jobb å gjøre internt. Det som det også var henvist til i forhold til NTNU, er bra i så måte.
Det er altså et stort ansvar for institusjonene å prioritere kompetanseutvikling for kvinnelige ansatte. Det er viktig at vi på politisk nivå følger med i den meldingen som gis tilbake fra institusjonen. Kristelig Folkeparti vil støtte ordningen med øremerkede vitenskapelige stillinger for kvinner. Jeg vil faktisk fra denne talerstol beklage at EFTA-domstolen har slått fast at det er ulovlig. Vi må bare ta det til etterretning, og se på hva vi kan gjøre videre.
Jeg har lagt merke til at det blant vitenskapelig ansatte er et viktig poeng at man arbeider gjennomsnittlig 48,5 timer pr. uke, og dermed tar fritiden i bruk til forskningsarbeid. En slik arbeidsbelastning kan vanskeliggjøre en vitenskapelig karriere for familier med små barn, spesielt for kvinner, som tradisjonelt har større ansvar forbundet med det å ha barn. Derfor er det nødvendig å legge til rette for praktiske og sosiale ordninger knyttet til rettigheter ved svangerskap, og også barnehageplasser.
Helt til slutt. Vi er nødt til å se på strukturer som ligger i forskningsproduksjon og remittering, for det viser seg at kvinner har lavere produksjon i forbindelse med fødsel og svangerskap, og så er vi nødt til å se på om det ligger noe strukturelt i publiseringen.
Rune J. Skjælaaen (Sp): Først har jeg lyst til å takke interpellanten fordi hun reiser denne problemstillingen her i Stortinget. Jeg har lyst til å henvise til det interpellanten begynte med å si: «Dagens debatt om likestilling i høyere utdanning handler i realiteten om kvaliteten på norsk forskning.» Det var den første setningen til representanten Bekkemellem Orheim. Debatten om likestilling handler i realiteten om kvaliteten på norsk forskning. Dermed sier hun klart og tydelig at ved ikke å ha en tilstrekkelig kvinneandel mister vi også muligheten for stor kompetanse innenfor universitets- og høyskolesektoren.
Representanten Voie understreker at det er kvaliteten som er avgjørende, og det skal jeg være helt enig i. Men da er det jammen viktig at en også gir den delen av befolkningen, nemlig kvinnene, muligheten til å kvalifisere seg.
Forskningsrådet anbefaler at likestilling innarbeides som en integrert del av basisbevilgningen, og anbefaler øremerking av vitenskapelige stillinger. Senterpartiet har også støttet dette, på samme måte som representanten fra Kristelig Folkeparti gav uttrykk for at de gjorde. Vi beklager også den dommen i EFTA som gjør at dette ikke er mulig, for vi mener at øremerking av vitenskapelige stillinger er et viktig virkemiddel for å øke kvinneandelen.
Hovedansvaret for likestilling ligger etter Senterpartiets mening hos institusjonene sjøl. Vi vil understreke, slik også Rolf Reikvam gjorde, at institusjonene virkelig må se etter de kvinner som har muligheter for å komme inn i et stipendprogram, og at kvinner som velger dette, også får hverdagen tilrettelagt på en slik måte at de har mulighet for å gjennomføre. Det er jo bekymringsfullt, synes jeg, at når det gjelder andelen som starter, og andelen som gjennomfører, viser det seg at det er stort frafall på veien. Derfor er det gledelig at noen universiteter kan oppvise en høy fullføringsgrad når det gjelder doktorstipendiater. I Bergen, som utdanningsministeren viste til, er 47 pst. av avlagte doktorgrader gjort av kvinner.
May Britt Vihovde (V): Representanten Bekkemellem Orheim set i denne interpellasjonen fokus på eit vik-tig likestillingspolitisk og forskingspolitisk spørsmål. At det i dag berre er 13 pst. kvinnelege professorar ved våre universitet og høgskular, er ei stor utfordring for samfunnet. Dersom det er forskjell på korleis menn og kvinner tenkjer, bør dette koma fram ved at begge kjønn er representerte på fagområde. Dette vil vera kvalitativt viktig for forskinga.
St.meld. nr. 35 for 2001-2002 om rekruttering i universitets- og høgskulesektoren set fokus på særlege tiltak for rekruttering av kvinner. I meldinga slo ein fast at samanlikna med andre europeiske land er ikkje norske universitet og høgskular kjenneteikna av ein spesielt høg andel kvinner blant det vitskaplege personalet. Noreg er i ein mellomposisjon, der det generelle biletet blir prega av store kjønnsforskjellar, store forskjellar mellom fagområde og store forskjellar mellom stillingsnivå. Særleg naturvitskaplege og matematiske fag kjem svakt ut, med ein kvinneandel på berre 2 pst. av professorane i teknologi og 6 pst. av professorane i matematisk-naturvitskaplege fag. Meldinga viser også at andelen kvinnelege professorar steig svakt på alle område på 1960- og 1970-talet. På 1980-talet steig andelen noko raskare, noko som betyr at talet på kvinnelege professorar steig forholdsvis sterkt. Men på 1990-talet stagnerte utviklinga noko.
Regjeringa foreslo i meldinga fleire viktige tiltak for å styrkja kvinneandelen. Eit av dei viktigaste tiltaka var øyremerking av vitskaplege stillingar for kvinner, som kunne vera eit viktig verkemiddel for å få i gang ei endring i retning av fleire kvinner. Venstre beklagar at ESA har sett ein stoppar for dette.
Regjeringa ønskte også om mogleg å utvikla ei treffsikker incentivordning for å stimulera institusjonane til å leggja til rette for at fleire kvinner oppnår dei formelle kvalifikasjonane for toppstillingar.
I Stortingets behandling av meldinga understreka eit fleirtal også behovet for at kompetanseutvikling for kvinnelege tilsette må vera eit prioritert område for institusjonane. Vidare understreka fleirtalet betydninga av gode velferdstilbod for småbarnsfamiliar, f.eks. barnehagar, som eit verkemiddel for å rekruttera kvinner og medverka til at dei kan fortsetja i ein vitskapleg karriere.
Venstre er av den oppfatninga at Regjeringa følgjer denne meldinga opp på ein god måte. Statsråden nemnde òg i sitt innlegg den komiteen som er oppretta for likestilling innanfor universitets- og høgskulesektoren, samt det å utarbeida handlingsplanar med konkrete måltal innanfor ulike nivå.
Opprykksordningar er nok etter Venstre sitt syn ei av dei viktigaste rekrutteringsordningane for å få fleire kvinner i leiande stillingar. Men det er viktig at vi følgjer utviklinga nøye, og dersom tala ikkje blir betra, må ein vurdera andre tiltak og ein forsterka innsats. Venstre er overtydd om at Regjeringa følgjer nøye med, og at Regjeringa set i verk dei tiltaka som er nødvendige.
Inge Lønning (H): Temaet for denne interpellasjonsdebatten er viktig, og det er gode grunner for å vise utålmodighet når det gjelder utviklingen i det norske universitets- og høyskolesystemet på dette punkt. Jeg vil peke på et grunnleggende problem, som jeg tror man har tatt altfor lett på hittil. Vi har simpelthen for lite kunnskap om hva årsakene er til at karriereforløpet for menn og kvinner er markert ulikt både i akademia og i andre deler av samfunnslivet. Det er gjort for lite seriøs forskning for å finne ut av hvorfor det er en langt større andel av kvinner som forlater en løpebane som ville føre frem til en livslang akademisk karriere som ender med en toppstilling. Det vi vet, er at det faktisk forholder seg slik. Det er lett å lage prosentoppstillinger over det, men derfra, hvis man skal komme videre, må man foreta skikkelige intervjuundersøkelser for å finne ut av årsakene til at det forholder seg slik. For det er først når man kjenner årsakene, at det er mulig å finne frem til treffsikre tiltak for å rette opp skjevhetene.
På ett punkt tror jeg ikke at det er særlig mye å hente, og det er når det gjelder problematikken kallelse sammenlignet med vanlig utlysing. For det første er det riktig som statsråden pekte på, at når det gjelder kallelse til vanlige professorstillinger, er det et så mikroskopisk innslag rent statistisk at det ikke vil gi noe utslag. Der hvor kallelsesinstituttet er kommet inn og brukes i en viss utstrekning, er når det gjelder bistillinger, altså 1/5-årsverksstillinger, hvor reglene forutsetter at den som tilsettes, skal ha en hovedstilling ved en annen forskningsrelatert institusjon. Jeg tror det vil være et klart tilbakeskritt for det norske systemet hvis man vender tilbake til mer rigide regler når det gjelder å hente inn den toppkompetansen som finnes utenfor akademia, hente den inn for å ta den i bruk i forbindelse med veiledning av doktorander – det er jo vesentlig det det dreier seg om. Jeg tror ikke at det vil bedre kjønnsbalansen. Derimot vil det skape større vanskeligheter når det gjelder samarbeidet mellom universitetene og samfunnslivet for øvrig.
Presidenten: Rolf Reikvam har bedt om ordet. Beklager, Reikvam, men man får ordet bare én gang i et interpellasjonsordskifte. Unntak fra denne hovedregel er interpellant og statsråd.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Dette tyder jo på at engasjementet i salen er stort i denne saken!
Jeg har lyst til å takke for denne lille runden vi har hatt om et tema som jeg tror alle partiene oppfatter som svært viktig, og jeg vil si meg veldig enig i det representanten Skjælaaen og representanten Reikvam sa i sine innlegg. Men så peker jo representanten Lønning på det viktige helt til slutt, nemlig at skal vi klare å treffe målrettede tiltak, er vi nødt til å vite noe om årsakene. Etter å ha fulgt debatten om tidsklemma de siste dagene kan en jo si at det kan hende at svaret er ganske enkelt, at kvinner faktisk takker nei i en del sammenhenger hvis valget står mellom barna og det å ta på seg krevende posisjoner. Jeg håper i hvert fall at statsråden følger opp det representanten Lønning sa. Det hadde vært interessant å få en bredere undersøkelse på den bakgrunn. Så må vi også, slik representanten Rolf Reikvam sa, legge opp til et bredt sett med virkemidler slik at kvinner trives. Jeg tror at vi er nødt til å tørre å bruke gulrøtter som økonomiske incitament, slik at vi klarer å få fram flere kvinner på de fagfeltene som vi ser er dominert av menn i dag.
Når det gjelder spørsmålet om kallelse, er det vel litt ulike oppfatninger i salen på det punktet. Vi får følge det nøye. Vi ser i hvert fall at den utviklingen vi har hatt på området kallelse, går i feil retning, og jeg håper at statsråden også følger nøye med på den biten.
Statsråd Kristin Clemet: Jeg takker også for denne debatten og vil bare komme inn på noen få punkter.
Først til kallelse, som representanten Inge Lønning og nå også interpellanten var inne på. Jeg vil bare vise til en brevveksling som har foregått mellom Likestillingsombudet og Universitetet i Oslo, for å ta én institusjon, der det fremkommer fra universitetets side at de etter å ha gått inn i det, ikke finner at det er statistisk grunnlag for å hevde at kallelse fører til negativ forskjellsbehandling. Det er for det første riktig, som representanten Lønning var inne på, at det skjer i forsvinnende liten grad når det gjelder ordinær hovedstilling, men der det skjer, er det til kvinners fordel. Det er en marginal overvekt av kvinner. Ved tilsetting i bistilling, professor II, synes forskjellen å være liten når det kontrolleres for fagområdet, dvs. at vi må til det bakenforliggende problem, som gjelder rekrutteringen inn til ulike fagområder.
Så var det noen som var innom kvotering. Denne ESA-dommen dreier seg om en form for radikal kvotering, som jeg kjempet for i lys av at det hadde vært en uomstridt ordning som institusjonene selv syntes fungerte godt, men jeg legger ikke skjul på at jeg synes at den har prinsipielle vanskeligheter ved seg. Men det alle institusjoner kan gjøre, er jo å bedrive former for moderat kvotering, hvor man foretrekker det underrepresenterte kjønn ved ellers like kvalifikasjoner. Det er totalt uomstridt i Norge i alle sektorer.
For det tredje: Det er mange som har kommet opp hit med manuskriptene sine og sagt at vi har 13 pst. kvinnelige professorer. Jeg sier da en gang til at tallet er nå 16,3 pst. 13 pst. var litt høyere enn gjennomsnittet i Europa, 16,3 er kan hende enda mye høyere enn resten av Europa. Da kan vi venne oss til det, siden det tross alt er et litt mer positivt tall, og det er det siste tallet, fra 2003.
Så var det snakk om tålmodighet her. Jeg legger ikke skjul på at jeg følelsesmessig nok er noe mer engasjert i en del andre likestillingsspørsmål. Det har sammenheng med at vi på det feltet vi her diskuterer, er på rett vei. Men på det andre feltet jeg nevnte i mitt innlegg, er vi på gal vei. Det vil si at når det gjelder kjønnsbalansen i skolen, eller i barnehagene for den del, utvikler det seg i feil retning, ikke i riktig retning. Da blir jeg mer bekymret. Når man diskuterer årsaker, som Inge Lønning var inne på, tror jeg at en årsak på kort sikt naturligvis er tidsklemma, men en årsak på lang sikt, en virkelig underliggende årsak, er at Norge har et av verdens mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder. Det viser vi frem til våre barn. De ser hva som er rollemodellene, og det forplanter seg til nye generasjoner. Så kan vi spekulere i hvordan vi har fått et så kjønnssegregert arbeidsmarked. Det er en interessant diskusjon, men det tror jeg ikke vi har tid til på de gjenstående 20 sekunder.
Men når det gjelder å undersøke årsakene nærmere mer på kort sikt for de aktuelle kvinnene det gjelder, og som skal gjøre en karriere, nevnte jeg i mitt innlegg at NIFU har fått et slikt oppdrag, å undersøke kvinners vei inn i, innenfor og ut av akademia. De vil komme med sin utredning og rapport høsten 2004.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.