Se også behandlingen av sak nr. 7 på formiddagsmøtet.

Bendiks H. Arnesen (A) [18:01:43]: Norsk sjøpattedyrpolitikk er svært viktig for nasjonen. Det handler om næringsvirksomhet, ressurser og miljø. Jeg er derfor glad for at vi i behandlingen av denne meldingen har klart å enes om hovedtrekkene i meldingen. Jeg vil berømme både saksordføreren og de øvrige representantene i komiteen for ryddighet og smidighet i behandlingen av saken. Regjeringen har også lagt fram et godt grunnlag for behandlingen gjennom en melding som gir en god beskrivelse av situasjonen, og som beskriver historien for næringen på en lærerik måte.

Jeg tror at det er av stor viktighet at Norge kan vise verden omkring oss at det er bred politisk og faglig enighet i Norge om at beskatning av sjøpattedyr er riktig og nødvendig for å holde balansen i forvaltningen av marine ressurser. Sjøpattedyrene er en fornybar ressurs og må derfor inngå i en helhetlig økosystembasert forvaltning.

Jeg vil ikke gjøre sjøpattedyrene til syndebukker for ressurssituasjonen i fiskeriene, men når vi vet at de mest vanlige observerte arter av sjøpattedyr i våre områder konsumerer i størrelsesordenen 5,5 millioner tonn biomasse pr. år, og at de samlede fiskeriene i 2002 tok opp 2,74 millioner tonn, høstet fra de samme økosystemene, så forstår man behovet for å være nøye med forvaltningen.

Komiteen har hatt en omfattende høring om meldingen, og har ellers mottatt mange innspill i denne saken.

Jeg registrerer at både næringsaktører og miljøorganisasjoner er samstemte om at så lenge bestanden av vågehval ikke er truet, er det ikke noe i veien for å øke uttaket. Jeg har merket meg at et uttak på 1 800 dyr har vært nevnt, og jeg håper departementet vil vurdere et slikt tall så fort det er mulig å gjennomføre det.

Forvaltningen av våre sjøpattedyr er en for alvorlig sak til å kunne avhenge av følelser. Her må det foregå fornuftige vurderinger og avveininger.

Alle er enige om at humane avlivingsmetoder er svært viktig, men det er også et forhold som er i ordnede former, og som er et eksempel til etterfølgelse. Dette er jo også dokumentert av forskere ved Norges veterinærhøgskole, seksjon for arktisk veterinærmedisin i Tromsø.

Jeg tror også det er viktig at det blir vurdert å åpne for forskningsfangst på andre arter, slik at forskningen på området kan bli større. Spesielt rapporterer fiskere om store mengder springer som begynner å bli et betydelig problem, og det må være grunn til å se nærmere på bestanden.

Når det gjelder selfangsten, har jo Stortinget gjennom behandlingen av Dokument nr. 8:65 for 2001-2002 tatt til orde for økte fangstkvoter på kystsel, og at det må vurderes økonomiske tilskudd til fangst og bedre muligheter for bearbeiding av produktene. Det er hevet over tvil at for store selbestander er en trussel mot fiskeriene. Mange gode fiskefjorder lider under for store bestander av sel. Bruk ødelegges for fiskerne, og fiskekvaliteten forringes i disse områdene fordi fisken angripes av kveis.

Jeg er enig med Regjeringen i at produkter av sjøpattedyr kan anvendes i langt større grad enn hva tilfellet er i dag. Derfor er produktutvikling svært viktig. Her vil jeg si at mye av produktutviklingen kan gjøres lettere ved å se på gamle tradisjoner og håndverk. Her tror jeg fortsatt at mange kystsamfunn har mye å bidra med, men det haster nok med å hente fram den kunnskapen mens den ennå finnes.

Jeg tror at vi ved behandlingen av denne meldingen har lagt grunnlaget for en sjøpattedyrpolitikk som kan være forutsigbar, og som kan vise verden omkring at Norge tar ansvar i en sak som for mange kan virke vanskelig. Jeg tror dette gjør at vi får større respekt for våre vedtak ute i verden.

Erlend Nornes (H) [18:06:56]: Lat meg også fyrst få nytta høvet til å gje ros til mine kollegaer i komiteen for å ha utvist stor pragmatisme og samarbeidsvilje i arbeidet med innstillinga om norsk sjøpattedyrpolitikk, for å få til ei innstilling med eit breiast mogleg fleirtal bak seg. Særleg gjeld dette saksordføraren, Lodve Solholm, som har gjort eit solid arbeid. Visse delar av norsk sjøpattedyrpolitikk er omstridde internasjonalt. Difor er det viktig at Regjeringa har eit breiast mogleg fleirtal i ryggen i desse spørsmåla, noko som også er av interesse for dei næringane det gjeld.

Regjeringa har lagt fram eit forslag til ei ny, heilskapleg og aktiv forvalting av artar, habitat og økosystem. Forvaltinga skal ta hand om så vel vern som berekraftig bruk av sjøpattedyr. Sjøpattedyra representerer ein fornybar ressurs, og utgjer samtidig ein viktig komponent i det biologiske mangfaldet i marine økosystem. Sjøpattedyra må difor inngå i ei heilskapleg, økosystembasert forvalting av havområda våre. Føre var-prinsippet skal leggjast til grunn ved hausting og andre naturinngrep som kan ha verknad på tilstand og utvikling av bestandane. Regjeringa sitt framlegg til framtidsretta forvalting av sjøpattedyr tek også sikte på å leggja til rette for betre lønnsemd i fangstnæringane, slik at desse kan realisera ei verdiskaping som er vesentleg større enn i dag. Dette vil gje positive effektar for fiskerinæringa generelt.

Med ei brei nasjonal politisk semje om forvalting er det no danna eit fundament for ei sunn, berekraftig næringsutvikling basert på hausting av sjøpattedyr og andre fornybare marine ressursar i samsvar med Havrettskonvensjonen. På bakgrunn av denne breie nasjonale semja kan Regjeringa no søkja breiast mogleg aksept for ei heilskapleg norsk forvalting av sjøpattedyr i internasjonale fora.

På tre punkt har det ikkje lukkast å komma fram til ei tverrpolitisk semje om innstillinga i komiteen. Det gjeld saksordføraren sitt framlegg om å tillata som ei prøveordning fram til 2009 heilårig hausting av grønlandssel i alle aldrar og farvatn. Det gjeld eventuelt kvotebonus for selfangstskuter, og det gjeld framlegget om å auka uttaket av vågekval. Framlegget til saksordføraren om heilårig hausting av grønlandssel inneber m.a. fangst av kvitungar. Regjeringspartia samt Arbeidarpartiet og SV er likevel samde med Regjeringa i at sjølv om ein har forståing for at næringa ynskjer å driva fangsten mest mogleg effektivt, så er det ikkje særleg etterspurnad etter pelsen til kvitungar. Samstundes er fangst av kvitungar problematisk i høve til internasjonal opinion. Fleirtalet i komiteen vil difor ikkje støtta ei oppheving av forbodet mot fangst av kvitungar, og viser til meldinga, der det vert peika på at fangsten bør innrettast mot dei produkta som gjev størst økonomisk utbytte.

Eit stort fleirtal i komiteen, utanom SV og Senterpartiet, stør opp om Regjeringa sine tankar om at kvotebonus til selfangstskuter kan vurderast som eit verkemiddel for å auka interessa for å fangsta sel. Likevel peikar det same fleirtalet på at Regjeringa må ta omsyn til fiskerinæringa sine synspunkt når det gjeld utforminga av desse ordningane.

Alle partia, utanom SV, har samla seg bak eit framlegg om å be Regjeringa snarast råd auka det årlege uttaket av vågekval, vesentleg i høve til dagens nivå, i tråd med tilrådingar frå norske forskarar, slik kvalfangstnæringa og ei samla fiskerinæring har bede om. Heile komiteen ber også Regjeringa vurdera om ein kan gje Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen ei aktiv oppgåve i fastsetjinga av totale fangstkvotar og i fordelinga av fangskvotar mellom Noreg og andre land, sidan det har vist seg vanskeleg å få IWC til å forvalta dei kvalbestandane som kan haustast. SV på si side meiner tydelegvis at det framleis er IWC-sporet som er å føretrekkja, for å få auka uttaket av vågekval. Det kan verka som om SV her freistar å ri to hestar. I kvalfangstkrinsar står SV fram som svært positive til å auka fangsten av vågekval. Når det kjem til politiske realitetar, er linja noko annleis.

Elles er det interessant at framlegget til statsråd Ludvigsen om å tillata turistar å ta del i jakt på kystsel no får brei politisk oppslutnad. Latterleggjeringa av dette framlegget har stilna. Det er berre Senterpartiet som framleis har problem med turistar på seljakt.

Åsa Elvik (SV) [18:11:40]: Regjeringa har hatt ei god målsetjing med denne meldinga, å leggje fundamentet for ei sunn, berekraftig næringsutvikling basert på hausting av sjøpattedyr og andre fornybare marine ressursar i samsvar med Havrettskommisjonen og samtidig ta omsyn til dei nasjonale og internasjonale forpliktingane som Noreg har, i forhold til vern av biologisk mangfald og habitat i dei marine økosystema våre.

Komiteen stør derfor Regjeringa sitt forslag om å leggje ei økosystembasert forvalting til grunn. Men etter å ha hørt nokre av innlegga her i dag har eg lyst til å føye til ein del perspektiv som vi har teke med i innstillinga.

Økosystembasert forvalting er eit krav frå toppmøtet om berekraftig utvikling i Johannesburg i 2002. Heile poenget er at ein skal ta omsyn til artane i økosystemet og bindinga mellom dei og interaksjonen mellom dei. Økosystembasert forvalting inneber at ein skal følgje føre var-prinsippet, og da blir kunnskap det avgjerande elementet. Eg er derfor veldig fornøgd med at komiteen har presisert at meir forsking på biologisk mangfald, artsrikdom, eigenarten til artane og bindinga mellom dei er ein føresetnad for å lykkast med økosystembasert forvalting.

Meldinga seier klart frå om at det er den menneskelege aktiviteten som er hovudårsaka til den aktuelle situasjonen i fiskeria, og at sjøpattedyra ikkje kan gjerast til syndebukkar for uforsvarleg utnytting og overutnytting av bestandane. Meldinga seier også at det er vanskeleg å fastslå nøyaktig samanhengen mellom størrelsen på sjøpattedyrbestandane og effekten konsumet deira har på fiskeribestandane. Nettopp forskinga er nøydd til å vere ein reiskap for å minske denne uvissa. Eg er glad for at komiteen har teke inn også desse komplekse samanhengane i si innstilling.

Denne saka har sagt meg at jo meir ein veit, jo meir veit ein at ein ikkje veit. Samanhengen mellom kvalen sitt konsum og fiskeriressursane og det som er kommersielt interessante verdiar for oss, er meir komplisert enn å trekkje vågekvalen sitt konsum av fisk frå det som elles ville ha vore tilgjengeleg for fiskeflåten, og det seier også komiteen. Likevel, som mange har sagt her i dag, så tyder vitskapelege simuleringar og erfaringar at å auke uttaket av f.eks. kval vil gi økonomisk gevinst, og det er noko som ein samla komite peikar på.

Det som det er ueinigheit om i denne saka, er, som før nemnt, fangst på kvitungar. Andre har gjort greie for korfor det her er blitt eit mindretal og eit fleirtal. Regjeringa vurderer å bruke kvotebonus for selfangstskuter som eit verkemiddel for auka lønsemd i fangstleddet. Vi har valt, saman med Senterpartiet, å høre på det som f.eks. Noregs Fiskarlag sa på høringa om at selfangst ikkje må bli eit nødvendig vonde for å få kvoterettar i andre fiskeri, og vi har derfor uttalt at vi er skeptiske til dette verkemidlet. Vi seier også det same som Regjeringa: Ein skal ha ein innsats i forhold til produktutvikling, marknadsutvikling og den type ting i denne næringa, og det må ikkje komme som erstatning for det som ein omtalar som tradisjonelle subsidiar og støtte til å drive med selfangst, men gjerne kome i tillegg. Og lat meg føye til, det må gjerne komme i tillegg for heile fiskerinæringa, og ikkje berre for denne delen av næringa.

Representanten Erlend Nornes sa nettopp at SV rir to hestar i denne saka. Eg lurer litt på kven det er som rir to hestar i denne saka. Det som er forskjellen mellom fleirtalsmerknadene og mindretalsmerknadene i forhold til forvalting av vågekval, er først og fremst at vi spesifikt seier at den auka kvoten som heile Stortinget ønskjer på vågekval, skal ein ha ein uttesta, vitskapleg forvaltingsstrategi til grunn for. Vi ønskjer ikkje å setje i gang med å auke kvoten av vågekval utan at dette ligg til grunn. Det er ikkje nok for oss at ein seier at fordi det å ta ut lat oss seie 1 800 dyr var berekraftig for 20 år sidan, så er det sannsynlegvis det i dag, slik som Regjeringa seier i meldinga, og slik som også komiteen seier. Det er ikkje nok å seie at det truleg vil vere berekraftig. Vi må vite så sikkert som mogleg at det vil vere ei forvalting som er i tråd med prinsippet om økosystembasert forvalting. Det er den einaste forskjellen mellom fleirtalet og mindretalet. Vi er einige i at vi skal ha ein monaleg auke i vågekvalkvoten, men vi må vere sikre på og oppføre oss i tråd med det prinsippet som heile komiteen er einig om at vi skal leggje til grunn for forvaltinga av det marine økosystemet – ikkje forvalting av sjøpattedyr, som nokon kom i skade for å seie, men økosystembasert forvalting.

Med det tek eg opp forslaget vårt, og eg ber om at det blir sett opp mot vedtak II i innstillinga.

Presidenten: Representanten Åsa Elvik har tatt opp det forslaget hun refererte til.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [18:17:28]: Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa har lagt fram ei offensiv stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk, og at Stortinget sluttar seg til denne i dag. Meldinga er eit ledd i arbeidet med å kome fram til økosystembasert forvalting av våre marine ressursar. Dette er i samsvar med eit av måla frå Toppmøtet om berekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 om økosystembasert forvalting av våre marine ressursar.

Norsk sjøpattedyrpolitikk er basert på prinsipp om vern og berekraftig hausting med utgangspunkt i vitskapleg rådgjeving. Kristeleg Folkeparti er samd med Regjeringa i at det ikkje skal vere tilgang til jakt på sel- eller kvalartar der det ikkje ligg føre estimat for bestandsstorleik.

Dei store bestandane av sjøpattedyr er vesentlege komponentar i økosystemet. Grønlandssel og vågekval er dei to største bestandane av sjøpattedyr i havområda våre, rekna som biomasse.

Ei berekning viser at ein bestand på 85 000 vågekval som beitar i Barentshavområdet frå april til oktober, tek til seg 1,8 millionar tonn føde. Ei simulering viser at dersom vågekvalbestanden aukar med éin ekstra kval i Barentshavet, resulterer det i fem tonn reduksjon i fangstane av både sild og torsk. Førebelse resultat på eit tidleg stadium av modelleringa indikerer at grønlandssel kan hende et så mykje som 500 000 tonn torsk i eit normalår. Kvitsjøbestanden av grønlandssel består av ca. 1,83 millionar eitt år gamle og eldre dyr, pluss ein årleg produksjon på ca. 330 000 ungar.

Dette er eksempel som viser at sjøpattedyr påverkar i stor grad mengda av fisk i økosystemet. Det er defor viktig at vi får ein meir offensiv politikk på dette området. Det er flott at Regjeringa vil utgreie ei nedre grense med tilhøyrande føre var-grenser for livskraftige bestandar av dei sel- og kvalartane som naturleg har fast utbreiing i norske farvatn. Regjeringa vil arbeide for å auke uttaket av vågekval innafor ramma av IWC. Dersom dette over tid vil vise seg heilt umogeleg å oppnå, har Regjeringa sagt at det kan vurderast om Noreg bør gå inn for å forvalte vågekval i regi av NAMMCO. Kristeleg Folkeparti meiner det er eit problem at IWC set til side hovudmålsetjinga i konvensjonen, og synest det er leit at IWC ikkje har sett i verk den reviderte forvaltingsprosedyren RMP, utvikla av den vitskaplege komiteen i IWC. Ei slik iverksetjing av RMP ville gjort kommisjonen i stand til å fastsetje kvotar for dei bestandane som kan haustast.

Ein samrøystes komite ber Regjeringa i dag vurdere om Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen kan givast ei aktiv oppgåve i fastsetjinga av totale fangstkvotar og fordelinga av fangstkvotar mellom Noreg og andre land. Vidare er det eit fleirtal på Stortinget i dag som vil be Regjeringa snarast råd auke det årlege uttaket av vågekval vesentleg i høve til dagens nivå, og i tråd med tilrådingar frå norske forskarar. Vi i Kristeleg Folkeparti håpar ein kan auke kvoten allereie for inneverande år.

For å auke kunnskapen om andre kvalartar ber Stortinget i dag Regjeringa om å vurdere å opne for forskingsfangst på andre kvalartar, for slik å leggje til rette for ein større forskingsinnsats.

Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa vil auke bestandane av grønlandssel vesentleg i forhold til dagens nivå for å få desse bestandane ned på nivå som gir størst langsiktig avkasting, og setje i verk tiltak for å betre kunnskapen om bestandsstorleiken hos klappmyss. Det er positivt at Regjeringa vil regulere bestandstilveksten av kystsel for å avbøte skadar for fiskerinæringa, samstundes med at ein bevarer livskraftige bestandar basert på vitskapleg rådgjeving, og vidare at ein vil leggje om støtta til selfangstnæringa for å utvikle næringa si lønsemd, slik at det blir lagt større vekt på produktutvikling, vidareforedling og marknadsføring.

Eg er glad for at det er stor semje om sjøpattedyrpolitikken i Stortinget, og eg vil nytte høvet til å takke saksordførar Lodve Solholm for god innsats i saka og godt samarbeid i komiteen.

Eg oppdaga at eg las ein liten feil i innlegget mitt. Eg skulle ha sagt at Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa vil auke uttaket av bestandane av grønlandssel vesentleg i forhold til i dag, slik at det ikkje skal vere nokon tvil om at det er uttaket som skal aukast.

Presidenten: Da skulle det ikke være noen tvil om det.

Odd Roger Enoksen (Sp) [18:22:37]: La meg få lov til å starte med å rette opp en feil i den trykte innstillingen, side 11 første spalte, linje 3 og 4. Der skal det stå:

«Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet»

Senterpartiet inngår i det flertallet som ikke ønsker å åpne for fangst på kvitunger, og det er begrunnet i innstillingen. Det er kun Fremskrittspartiet som ønsker å åpne for det. Da er den feilen rettet.

Jeg har lyst til å si at den stortingsmeldingen som er lagt fram om forvaltningen av sjøpattedyr, er et godt stykke arbeid fra Regjeringens side. De premissene og de vurderingene som kommer fram gjennom meldingen, er gode. Man trekker seg dessverre litt tilbake i konklusjonen, men det har et mer eller mindre enstemmig storting bidratt til å rette opp gjennom behandlingen i næringskomiteen.

Det er grunn til å gi ros spesielt til saksordføreren, som har utvist særdeles stor vilje til å bygge et bredt kompromiss, og vilje til å få til et samarbeid i komiteen. Dette tjener saken, for Regjeringen har nå et stort flertall bak seg når det skal settes inn trykk for å få forståelse for de posisjoner som Stortinget nå inntar. Jeg føler meg ganske overbevist om at det er en fornøyd fiskeriminister som skal håndheve det vedtaket som blir gjort her i dag.

Gjenopptakelsen av hvalfangsten på begynnelsen av 1990-tallet foregikk ikke helt uten motstand, noe som skulle være vel kjent. Det vil selvsagt heller ikke en økning av uttaket, slik som det legges opp til i innstillingen, komme til å gjøre. Dette vil bli møtt med reaksjoner. Men etter min oppfatning er innstillingen nøktern, og den slår fast behovet for en økologisk bærekraftig forvaltning også av sjøpattedyr. Selvsagt skal dette fortrinnsvis skje gjennom et bredest mulig internasjonalt samarbeid, men ikke nødvendigvis for enhver pris. Det er viktig at det legges til rette for en forvaltning som tar utgangspunkt i det man mener er økologisk forsvarlig, på grunnlag av de tall som Regjeringen selv framfører i meldingen, og som også er godt belagt fra norske forskere.

På et par områder er det avvik i komiteen. Det ene gjelder innføring av en eventuell kvotebonus. I likhet med SV har heller ikke Senterpartiet tro på at dette er veien å gå. Det å innføre kvotebonus i tradisjonell fiskerinæring, hvis man deltar i selfangst, vil etter vår oppfatning kunne komme til å føre til at man setter inn fiskefartøy som ikke er egnet for selfangst, rett og slett for å øke egne kvoter. Spesielt i en situasjon hvor økonomien i fiskerinæringen er presset, vil både behovet for å få økte kvoter og de økonomiske mulighetene til å utruste båten for den typen fangst komme til å være vanskelig. Derfor tror Senterpartiet at det er andre virkemidler som fortsatt må til for å gjøre det attraktivt å fange sel og få fart på selfangsten, både økonomisk stimulans, markedsbearbeiding og produktutvikling. Her er det ikke kvoten som er problemet. I Regjeringen får også det man tar til orde for i meldingen på dette punktet, bred tilslutning.

Det er helt riktig, som det ble sagt, at det ikke er stor forskjell på flertallsinnstillingen og forslaget som SV fremmet som alternativ til vedtak II i dag. Men når komiteen ber om en ny stortingsmelding senest høsten 2008, vil etter min oppfatning en snarlig økning til et uttak på f.eks. 1 800 hval i året ikke under noen omstendigheter utgjøre en trussel mot bestanden i den perioden som går fram til Stortinget på nytt vil få seg forelagt en sak om forvaltning av sjøpattedyr og kan ta stilling til framtidig uttak på bakgrunn av et nytt bestandsestimat.

Jeg tror det er all grunn til å være fornøyd med det arbeidet som er gjort i næringskomiteen, og det vedtak Stortinget i dag kommer til å fatte, i forhold til en fornuftig og økologisk bærekraftig forvaltning av sjøpattedyr.

Steinar Bastesen (Kp) [18:27:18]: Jeg hadde vel trengt en halvtime i hvert fall, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Vi behandler i dag Innst. S. nr. 180, og jeg må berømme saksordføreren for hans arbeid med å prøve å få en enstemmig innstilling på bordet. Jeg må si det er veldig artig å oppleve at Stortinget behandler denne saken, og at man engasjerer seg i en debatt. Det er et helt annet nivå enn i 1986. Da kom det en telefon fra Stortingets presidentskap til Norges Fiskarlag med beskjeden: Se å få vekk Helan og Halvan, som vaser rundt inne på Stortinget! Nå har den ene av dem kommet hit og står på Stortingets talerstol, så alt som ble gjort, kan ikke ha vært bortkastet.

Jeg ble valgt som formann i Norges Småkvalfangerlag i 1984, og gikk av i 1996, så jeg var der i tolv år. Man skulle selvfølgelig ikke dvele ved historikken fra en slik talerstol, men det kan være nødvendig for at folk skal forstå at det har vært en vanskelig vei fram. Jeg trodde i 1984 at dette skulle ta 2–3 år, og visste ikke hva jeg gav meg ut på da. Jeg var en vanlig fisker og en vanlig hvalfanger. Så ble jeg plutselig politiker, og så havnet jeg her.

I 1982 vedtok IWC at det skulle være slutt på all hvalfangst. All kommersiell hvalfangst skulle være slutt! Det var ikke enkelt å være fiskeriminister i de tider. Det var en borgerlig regjering som tok reservasjon imot det vedtaket som ble fattet i 1982. Den sa at den ikke godtok dette. I 1986 sperret vi Vestfjorden og satte virkelig sjøpattedyrproblemet på sakskartet. I 1986 fikk vi en arbeiderpartiregjering. Hele tiden hadde det vært tverrpolitisk enighet, men i 1986 var det ikke slik tverrpolitisk enighet, det var en mur av uforstand og uvitenhet, så vi måtte bruke alle disse årene for å få folk til å forstå at denne saken var viktig.

Sjøpattedyrene tar opp 5,5 millioner tonn av de kommersielle fiskeslagene der norske fiskere tar ut 2,74 millioner tonn. Sjøpattedyrene tar altså ut det dobbelte av kommersielle fiskebestander i forhold til hva norske fiskere gjør.

Walløe-kommisjonen ble nedsatt etterpå, for vi bråkte jo så mye oppe i nord. Vi sperret bl.a. Vestfjorden, og verdens største hangarskip ble utestengt. Så Gro Harlem Brundtland bestemte at Walløe-kommisjonen skulle nedsettes. Konklusjonen til Walløe-kommisjonen var at vi visste for lite. Ja, det er riktig, det. Det var ikke forsket. Så ble Sjøpattedyrprogrammet opprettet, og så begynte man å forske. Hvalbestanden forsvant. Norske forskere var enige. I 1982 forsvant den. Vi måtte bruke iallfall 100 mill. kr på å forske den tilbake igjen. I 1992 ble det av arbeiderpartiregjeringen vedtatt at vi fortsatt skulle drive med denne fangsten, og vi skulle ha kommersiell fangst. Hele tiden har norsk forskning vært på vår side.

Det norske Fiskeridepartementet har ensidig forvaltet denne bestanden og sagt at så og så mye kan vi fange. De har vært forsiktige – de har vært veldig forsiktige – det har vært tatt ut langt mindre enn det vi har kunnet ta ut. Men vi har tross alt drevet fangst. Jeg må berømme Fiskeridepartementet for det. Det har ikke vært enkelt å være Fiskeridepartementet. Det har heller ikke vært enkelt å være formann i Norges Småkvalfangerlag.

Vi har sluttet oss til inuitter, eskimoer, maorier, indianere, og hele tiden har vi vært av den oppfatning at en dau hval er en dau hval, enten den blir fanget av urbefolkningen eller den blir fanget kommersielt.

Jeg har derfor ikke noe problem med å stemme for den innstillingen som ligger på bordet i dag. Jeg er enig i innstillingen, jeg skulle bare ønske at vi hadde gått litt fortere fram. Men tross alt blir det en ny sjøpattedyrmelding i 2008, og da går jeg ut fra at vi har vurdert oss ferdig med IWC, for vi begynte allerede i 1992.

Presidenten: Neste taler er statsråd Svein Ludvigsen, som foreløpig er siste inntegnede taler. Det har vært antydet i debatten at statsråden kanskje er fornøyd. Det vil vise seg.

Statsråd Svein Ludvigsen [18:32:42]: Jeg kan bekrefte at det var en fornøyd minister som leste innstillingen, for sjøpattedyrpolitikken er kontroversiell, og det er en stor utfordring å håndtere den internasjonalt. Jeg registrerer Stortingets utålmodighet, slik flere talere har vært inne på i dag, og jeg er glad for å kunne konstatere at det er en enstemmig næringskomite som slutter seg til hovedkonklusjonene.

Når Regjeringen har invitert Stortinget til å drøfte forvaltningen av sjøpattedyrene, er det, som bl.a. representantene Arnesen og Nornes helt riktig påpekte, viktig å vise omverdenen at et samlet storting står bak Regjeringens politikk på dette området. Det er et ansvar som jeg synes komiteen har tatt innover seg.

Komiteens forslag til vedtak er interessante fordi de peker framover, slo saksordføreren fast. De representerer en utfordring. Av meldingen vil man forstå at jeg deler de synspunktene og ambisjonene som kommer fram i innstillingen fra komiteen, men allikevel er det på sin plass å si at de utvilsomt representerer en utfordring å håndtere i tiden framover. Det er nemlig internasjonalt ikke bare spørsmål om å ha rett, men også om å få rett. Men det er en styrke å ha et samlet storting bak seg når vi skal avveie de ulike synspunktene og fatte nye beslutninger.

I dag forvalter vi vågehval nasjonalt, basert på modeller som er utarbeidet av IWCs vitenskapskomite. Regjeringen vil arbeide for å øke uttaket innenfor denne rammen. Jeg er tilfreds med at Stortinget er enig i det, men tar med meg Stortingets klare anbefaling om at det kan bli nødvendig å vurdere å forvalte vågehval i regi av NAMMCO, hvis det viser seg helt umulig å få til en rasjonell forvaltning av hval innenfor IWC.

Jeg er også glad for at Stortinget støtter forslaget om å gå over til økosystembasert forvaltning av de levende marine ressursene. Dette er imidlertid en tidkrevende prosess, idet vi først må etablere det vitenskapelige fundamentet for en forvaltning basert på det prinsippet. Regjeringen vil bygge på det grunnlaget vi har, og ta hensyn til ny forskning etter hvert som den blir tilgjengelig. Norsk forvaltning skal til enhver tid bygge på den beste tilgjengelige kunnskap.

Komiteens utålmodighet tar jeg på stort alvor. Fiskeridepartementet har allerede vært i kontakt med Havforskningsinstituttets sjøpattedyrgruppe for å drøfte de forskningsbehov som følger av meldingen, og som komiteen påpeker i sitt forslag til vedtak.

Jeg har merket meg at komiteen ønsker forskning på andre hvalarter enn vågehval. Det vil bli fulgt opp i år med at vi starter opp et forskningsprogram med satellittmerking av sjøpattedyr. Vi begynner med de tallrike springerne, som bl.a. representanten Arnesen nevnte i sitt innlegg. I de kommende årene vil vi gjennomføre tilsvarende prosjekter for grønlandssel, vågehval, finnhval og knølhval. Denne forskningen vil gi oss mer informasjon om hvilke byttedyr disse artene går etter.

Når det gjelder selfangst, er det ikke nok å sette høye kvoter. Kvotene må også tas. Så lenge markedet ikke fungerer optimalt, trengs det derfor noen incentiver for å få flere til å engasjere seg i selfangst. Jeg er derfor glad for støtten fra Stortinget om å innføre en ordning med kvotebonus for fartøyer som driver fiske i kombinasjon med selfangst. Jeg tar med meg de synspunkter som bl.a. representanten Enoksen pekte på, og vil si at det syn som Stortingets flertall har gitt uttrykk for i forbindelse med meldingen, gir oss grunnlag for å vurdere den konkrete organiseringen av kvotebonussystemet.

Regjeringen er positiv til å utvide selfangstsesongen hvis næringen er interessert i det, innenfor de rammer man har for støtte til gjennomføring av fangsten.

I år har alle de norske selskutene valgt å gå til Vesterisen, hvor man kan fange både klappmyss og grønlandssel. Årsaken til det er at skinn av klappmyss betales vesentlig bedre enn skinn av grønlandssel.

Forvaltningen av kystsel har hatt stor oppmerksomhet i Stortinget, og Regjeringen har fulgt opp henstillingene om å få til en mer effektiv forvaltning av kystsel.

Kvotene for fangst av kystsel blir fortsatt ikke tatt, og det er en hovedutfordring. Vi vil derfor åpne for at også utlendinger skal få adgang til å delta i jakt på kystsel på betingelse av at jakten skjer under kyndig veiledning. Dette kan gi grunnlag for et nisjetilbud innenfor turistnæringen. Det vil komme godt med langs kysten. Det er imidlertid særdeles viktig at slik jakt foregår i betryggende former.

En proposisjon til Odelstinget om lovhjemmel for å åpne for at utlendinger kan delta i jakt på kystsel, ligger nå til behandling i Stortinget. Fiskeridepartementet vil deretter vurdere de nødvendige forskriftene nøye før vi åpner for slik jakt. Jeg er tilfreds med at Stortinget har gitt sin tilslutning til dette.

Til slutt vil jeg understreke at Regjeringens forvaltning av sjøpattedyr skal være bærekraftig over tid, og at man vil arbeide for å skape grunnlag for en økosystembasert forvaltning. Regjeringen fortsetter arbeidet med å få til internasjonal forståelse for Norges sjøpattedyrpolitikk. Dette er særdeles viktig siden Norge er grunnleggende avhengig av sunne prinsipper for forvaltning av havets ressurser. Og sist, men ikke minst: Det beste utgangspunktet for å lykkes med det, er at det står et samlet storting og en samlet regjering bak denne politikken – noe jeg føler vi har fått bekreftet i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A) [18:38:24]: Jeg skal ikke forkludre denne enigheten som er kommet fram. Men jeg har lyst til å stille statsråden et spørsmål med bakgrunn i turistjakt og det han nettopp var inne på i så måte. Jeg må først innrømme at dette er et av de punktene jeg har hatt størst problemer med, kanskje fordi vi ikke har vært vant til denne formen for fritidsjakt til havs, slik at det er noe nytt og ukjent. Når vi er med på dette, er det fordi, som statsråden var inne på, kravene til dem som skal være med her, blir strenge med hensyn til kunnskap om slik jakt. Jeg vil spørre statsråden om han ser for seg en stor interesse for slik jakt, og hvordan han tror dette vil virke på den motstanden som vi vet er mot selfangst utenfor landets grenser. Vil dette være med på å moderere denne, eller vil den øke i intensitet som følge av slik turistjakt?

Presidenten: Presidenten vil uttrykke litt uro over begrepet «turistjakt», men håper at det ikke er turistene det skal jaktes på.

Statsråd Svein Ludvigsen [18:39:45]: Det kan bekreftes at vi ønsker at turister fra inn- og utland skal få ta del i jakt, og at jakten skal foregå på sel.

Det viser seg å være en stor utfordring å ta ut det antall kystsel som er nødvendig og meget forsvarlig. Da må vi erkjenne at vi må forsøke å finne nye måter å øke uttaket på. Det viser seg at reiselivsnæringen ser på dette som et betydelig potensial. Vi ser bl.a. på Vestlandet, i Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal at dette er utviklet i betydelig grad. Et samlet reiseliv ser her muligheter.

Jeg ser ikke at dette skulle gi grunnlag for å økt motstand mot selfangst. Snarere tvert imot, for en klar forutsetning for slik jakt er at folk har tatt den nødvendige jegerprøven – storviltprøven – slik at de er vel kvalifisert. Det vil foregå under meget ordnede forhold. Reiselivsnæringen langs kysten ser på dette som en betydelig attåtnæring, så dette gleder jeg meg til å se satt ut i livet.

Lodve Solholm (FrP) [18:41:18]: Eg er glad for at statsråden føler det godt å ha eit samla storting bak seg når ein skal gjennomføre det som Stortinget i kveld vedtek.

Det er nok rett når statsråden tolkar det slik at Stortinget er litt utolmodig. Med utgangspunkt i at eg trur næringa også faktisk er nøgd med det vedtaket som blir gjort – sjølv om eg trur ein kunne tenkt seg at vi både hadde talfesta og gått litt raskare og lenger – kunne det vore interessant å høyre om statsråden kunne tenkje seg allereie i år å auke kvoten, om ikkje vesentleg, så i alle fall litt, slik at næringa føler at vi no er på gang, at vi er på rett veg. Hadde det vore mogleg å få til ei refordeling slik at vågekvalkvoten aukar litt no i år, slik at ein viser at ein verkeleg er på hogget?

Statsråd Svein Ludvigsen [18:42:33]: Som jeg sa tidligere, forstår jeg Stortingets utålmodighet, og den deler jeg.

Det vi da må vurdere, er hvor fort vi skal gå fram. Jeg registrerer at flere talere har nevnt 1 800 dyr. Jeg vil ikke forskuttere framtidige tall, men årets kvote er på 670 dyr.

En maksimal utnyttelse av RMP, som er ICES’ kvoteberegningsmodell, kan gå til det laveste såkalte tuning level, 060, og det ville betydd at vi kunne tatt ut 750 dyr, altså en økning. Skulle vi gå utover det, mener jeg man må gå igjennom beregningsmetodene og se på de parametrene som inngår i RMP-en, det være seg bestandens opprinnelige størrelse, bestandens størrelse i dag, bestandens reproduksjonstakt og forvaltningsmål for bestanden. Det må være på plass og vurdert før vi eventuelt kan snakke om tall i den størrelsesordenen som flere har vært inne på.

Slik jeg ser det, vil det være aktuelt å vurdere å øke fangsten først fra neste år, i og med at vi i år har lagt grunnlaget for og næringen har blitt varslet om at 670 dyr er årets fangstkvote.

Åsa Elvik (SV) [18:44:07]: Sidan det er så pass sjeldan at eg og fiskeriministeren er så einige som i denne saka, skal eg gi fiskeriministeren honnør for eit veldig balansert innlegg i denne saka – og det er ikkje meint som noka klam omfamning, berre så det er sagt!

Saksordføraren sa i innlegget sitt at éin ting er å vere samla om merknadene i innstillinga, noko anna er å vere samla om gjennomføringa. Eg synest at den avklaringa som statsråden gav i sin svarreplikk til representanten Solholm, var veldig interessant i så måte. Eg har oppfatta at ein i næringa kanskje først og fremst har den oppfatninga at no blir kvoten på 1 800 dyr, fordi det har nokon sagt er berekraftig. Men eg oppfatta at statsråden i sitt svar til Solholm sa at det må litt andre prosedyrar til – og det var eigentleg mest i samsvar med mindretalsmerknadene frå SV. Så eg vil gjerne berre ha bekrefta at éin ting er kor fort ein skal gjere det, noko anna er korleis ein skal få auka kvoten på vågekval.

Statsråd Svein Ludvigsen [18:45:18]: Jeg kan bekrefte at jeg ikke oppfatter det som om jeg har fått en klam omfavnelse av representanten Elvik – ikke i dag heller.

Når det gjelder antall dyr i en framtidig kvote, synes jeg det blir feil å spekulere i tall. Det bør være et vitenskapelig grunnlag som ligger bak. Vi har forholdt oss til IWCs anbefalinger knyttet til RMP, hvor maksimalt antall dyr vil være 750. Vi har altså sagt i meldingen, og Stortinget har sagt i dagens innstilling, at vi skal gå noen nye runder med IWC. Skulle det vise seg at vi ikke får gjennomslag for de vurderinger som vi mener bør ligge til grunn, må vi vurdere om NAMMCO skal overta. Samtidig og parallelt må vi vurdere om de faktorene som ligger inne i bestandsvurderingen, skal omgjøres. Som også komiteen har vært inne på, skal det gjennomføres forskning. Summen av dette bør ligge til grunn for det antall dyr som vi skal ta ut i framtiden.

Jeg tar innover meg den klare ambisjon som Stortinget har uttrykt i innstillingen, og som har kommet til uttrykk i debatten her i dag. Det er en føring som vi ikke kommer utenom. Samtidig må vi balansere det i forhold til det som jeg innledet mitt innlegg med, at det å forvalte sjøpattedyrpolitikken internasjonalt er en utfordring. Det er ikke alltid slik at den får rett, som har rett. Det å tilpasse tempoet er også viktig i denne saken.

Presidenten: Presidenten konstaterer at det ikke har funnet sted klamme omfavnelser fra noen kant.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Bastesen (Kp) [18:47:24]: Jeg fikk ikke tid til å si det i stad, men la det være sagt at jeg støtter Fremskrittspartiets forslag om å høste av alle årsklasser, også når det gjelder sel. Det eneste fornuftige i selfangsten er å tillate kvitungefangst. Selv om det blir mye rødt blod på hvit snø – og det er mange penger i det – har Canada vedtatt at 1 million sel skal avlives neste år. Der blir det mye rødt blod på hvit snø! Selv om det er en ulldott, som kvitungen er, er dette det eneste fornuftige for å få redusert bestanden. Blir det lite grann uvær i isen, blir det nettopp mange kvitunger som avgår ved døden i skruis. Så la det ikke være noen tvil om at det er fornuftig å høste av alle årsklasser i selfangsten.

Jeg skal ikke dra debatten så langt, men det er også viktig å høste av selen på kysten. Vi har enkelte områder som er så befengt med sel og kveis at fisken ikke kan utnyttes kommersielt. Vi må snarest mulig gå til en desimering av selbestandene på kysten. Jeg forventer at Fiskeridepartementet kommer med et forslag om hvordan dette skal gjøres. Det er ikke nok å avlegge en skyteprøve, verken for utlendinger eller for nordmenn. Før i tiden hadde alle fiskere et gevær om bord i båten, og de skjøt sel. Det kan de ikke gjøre lenger, for de må ta en skyteprøve, og de må ha storviltjegerprøve. Alle må ta en slik prøve. Jeg synes det er unødvendig. Det som er det viktigste for fiskerne og for disse miljøene, er å få redusert bestandene. Så vurder det også!

Odd Roger Enoksen (Sp) [18:50:10]: Jeg er litt i tvil om hvordan fiskeriministerens innlegg skal tolkes. Komiteen er rimelig klar i II, der man sier at det årlige uttaket av vågehval skal økes vesentlig i forhold til dagens nivå, og i tråd i med tilråding fra norske forskere. Det er vel ingen i komiteen som mener at uttaket av vågehval ikke skal skje i tråd med forskernes anbefalinger, men jeg synes at fiskeriministeren i sitt innlegg tok vel mange reservasjoner og ikke minst nevner et nivå på uttak som ligger svært lavt i forhold til det et stort flertall i komiteen har sett for seg.

Det er selvsagt krevende med en internasjonal forvaltning av denne type bestander. Det vil være krevende å skulle forfekte det standpunkt som et flertall i komiteen gir ganske klart uttrykk for, et standpunkt som kan komme til å bryte med de anbefalinger som IWC har kommet med, og som Regjeringen ganske raskt også må ta stilling til, om det vil være mulig å få IWC med på et økt uttak, eller om man i større grad må ta hensyn til anbefalinger fra norske forskere, som også helt i tråd med Regjeringens egen stortingsmelding har gitt anbefalinger som innebærer bærekraftig forvaltning på et høyere nivå enn dagens uttak. Det kan ikke skje over natten. Det er ingen som forventer at det skal skje i år. Det må også være et markedsgrunnlag for at det skal kunne skje. Men etter min oppfatning er tidsaspektet og markedsgrunnlaget de to vesentligste forutsetningene for å kunne øke uttaket – langt vesentligere enn anbefalinger fra IWC. Hadde man i 1991, da man åpnet for hvalfangst, lyttet til IWC og til de internasjonale miljøene, hadde vi enda ikke i dag hatt kommersiell hvalfangst i Norge. Det er jeg ganske overbevist om. Det var kun standhaftighet fra norske myndigheter som gjorde det mulig å få åpnet for hvalfangst, og som gjør at vi i dag er oppe på et uttak på i nærheten av 700 dyr.

Jeg velger å tolke fiskeriministeren i beste mening, og forutsetter at flertallets vedtak og anbefalinger blir fulgt.

Lodve Solholm (FrP) [18:52:46]: Eg òg vart litt bekymra over statsråden sine mange reservasjonar når det gjaldt vedtaket under II. Det er jo greitt nok å vise til vitskaplege undersøkingar, og eg vil berre stø representanten Enoksen når han seier at om vi hadde lytta til IWC og ikkje vore standhaftige og gått aleine, hadde vi ikkje hatt kommersiell fangst i Noreg i dag. Eg har lyst til å gjere statsråden merksam på kva heile komiteen faktisk sa:

«Komiteen merkar seg vidare at Regjeringa seier at eit årleg uttak på 1 800 dyr fram til eit nytt bestandsestimat vert lagt fram (truleg i 2008), ikkje vil setje bestanden i fare. Eit slikt uttak vil maksimalt fjerne 9 000 dyr av bestanden.»

Og vidare:

«Komiteen er samd med Regjeringa i denne vurderinga.»

Vidare seier fleirtalet i komiteen, alle utanom SV:

«Fleirtalet meiner difor at i lys av eksisterande vitskapleg kunnskap, og av omsyn til målsetjinga om økosystembasert forvalting og marknad, at det årlege uttaket må aukast vesentleg fram til det ligg føre eit nytt bestandsestimat.»

Då må eg seie at ein auke til 750 dyr frå 670 ikkje er ein vesentleg auke, sjølv om vi vel kan definere neste år som snarleg i denne samanheng. Eg forstod at statsråden ikkje var villig til å auke uttaket allereie i år, og det har eg for så vidt forståing for. I likskap med representanten Enoksen vel eg å tolke statsråden i beste meining, men eg vil gjerne presisere at fleirtalet består av iallfall to regjeringsparti som er representerte i komiteen, og av Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Senterpartiet. Det er eit rimeleg sterkt fleirtal, og eg hadde kanskje forventa at statsråden var litt klarare, men det kan han få høve til å vere.

Presidenten: Presidenten vil for ordens skyld presisere at det ennå ikke er fattet noe vedtak.

Statsråd Svein Ludvigsen [18:55:38]: Først til det som representanten Bastesen tar opp om fangst av kvitunger. Regjeringens holdning har vært, som vi også redegjør for i meldingen, at vi ikke har ønsket å åpne for kvitungefangst. Vi registrerer at de som kjøper skinn, også deler den oppfatning at man på det nåværende tidspunkt ikke bør gjøre det, både fordi det ikke er marked for denne typen pels, og fordi man frykter at det arbeidet som er gjort i markedet, skal bli ødelagt ved at man starter med kvitungefangst for tidlig.

Når det gjelder kystsel, deler jeg den bekymringen som er kommet til uttrykk, at bl.a. kveisproblematikken gjør det ytterligere nødvendig å ta ut et større antall. Men her er jo problemet at vi ikke har klart å ta ut de kvotene som er satt. Det å øke fangsten og ha incentiver som gjør at man får økt fangsten, er riktig vei å gå.

Når det gjelder diskusjonen om antall vågehval i tiden framover, gjør man rett i å tolke meg i beste mening, i den forstand at vi nok deler ambisjonen om å øke uttaket. Regjeringen har selv i sin melding redegjort for at 1 800 dyr bør være det tallet som vi ønsker å nå i tiden framover. Så redegjorde jeg for at det innenfor det systemet som er i dag, knyttet til IWC, vil være mulig å øke tallet til 750 dyr, dvs. en økning på over 10 pst. Det er første steg, og så må vi i fellesskap gjennom forskning og ambisiøse målsettinger og ut fra en økosystemforvaltning skape forståelse for at vi skal gå framover. Jeg synes ikke det ville tjene saken om vi i Stortinget i dag skulle slå fast et visst antall dyr. Men jeg deler ambisjonene, og jeg hører hva Stortinget helt tydelig sier, nemlig at man bekrefter den ambisjonen som Regjeringen har tilkjennegitt i meldingen.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at idealet om å ta alt i beste mening også har støtte i Luthers lille katekisme, hvor det anbefales å unnskylde, tale vel og ta alt i beste mening. Det synes å ha vært praktisert av deltakerne i denne debatten på en forbilledlig måte.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.