Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

Presidenten: Vi fortsetter debatten knyttet til sak nr. 1, og går til behandling av rammeområdene 1 og 2.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:02:06]:(komiteens leder): Først vil jeg rette opp en feil i budsjettinnstillingen. Det gjelder rammeområde 2 romertallsvedtak V 1. om fødselspenger, som ikke har tatt høyde for forliket med Fremskrittspartiet. Jamført med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet skal romertallsvedtak V 1. lyde:

«Engangsstønad ved fødsel og adopsjon, lovens §§ 14-12 og 14-20 kr 33 584 per barn.»

Så til budsjettet:

Innledningsvis vil jeg takke komiteens medlemmer for et konstruktivt og godt samarbeid om budsjettet, også kulturbudsjettet, som vi behandlet tidligere i dag. Det har vært en krevende prosess, som har utfordret oss på mange måter, men vi kom godt i havn, om enn noe på overtid.

Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sikrer hovedtrekkene i Regjeringens politikk på alle områder. Vi er godt fornøyd med resultatet av budsjettavtalen også i fagkomiteen. Vi har hatt ryddige, konstruktive og gode forhandlinger, og jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiet, som har bidratt til å sikre flertall for Regjeringens politikk på våre tre fagområder.

Regjeringen får bred støtte i sitt arbeid med å brukerrette og effektivisere det offentlige tjenestetilbudet. Hvis borgerne skal få mer velferd i framtiden, er det viktig at alle deler av offentlig sektor drives så godt og effektivt som mulig. Konkurranse er viktig for å bidra til en effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Regjeringen får bred støtte i sitt arbeid med et inkluderende og stimulerende arbeidsliv. Staten skal ha en aktiv personalpolitikk, hvor ansatte i det offentlige har arbeidsplasser som er spennende, utfordrende og utviklende, og samtidig skal de føle trygghet og delaktighet i jobbsituasjonen. Spesielt er det viktig å sikre kvinner i lederposisjoner. Staten må også gå foran som en inkluderende arbeidsgiver i forhold til eldre, yrkeshemmede og etniske minoriteter.

Høyre ser det som svært positivt at vi nå har fått et moderniseringsdepartement som har fått et helhetlig ansvar for viktige områder innen konkurransepolitikken, IT-politikken og forvaltnings- og personalpolitikken.

Moderniseringsdepartementet skal ivareta helheten i moderniseringsarbeidet i staten og bidra til å realisere målene i Regjeringens arbeid med modernisering og brukerretting i offentlig sektor.

Offentlig sektor og offentlige tjenester er til for den enkelte og for næringslivet, og tjenesteperspektivet må være sentralt i de offentlige etatene. Samtidig skal den enkelte ha trygghet for at de får de offentlige tjenestene de har krav på, når de trenger det. Det er innbyggerne som må stå i fokus. Det krever fleksible og målrettede, offentlig finansierte tjenester som møter den enkeltes behov og ønsker. IT er en viktig nøkkel både i det statlige moderniseringsarbeidet og for å skape økt oppslutning generelt om modernisering og forenkling i samfunnet. At IT-politikken nå er samlet i Moderniseringsdepartementet, gir muligheter til raskere å etablere effektive og publikumsvennlige IT-løsninger i det offentlige.

Regjeringen får også bred støtte for sin barne- og familiepolitikk. Trygge og gode oppvekstvilkår for barn og ungdom er blant de viktigste oppgavene i et samfunn. Ansvaret for helheten i barne- og ungdomspolitikken utøves i et samspill mellom sentrale og lokale myndigheter, frivillige organisasjoner, foreldre og andre ressurspersoner. Foreldrene står sentralt i et barns liv. Derfor er det viktig å styrke familienes situasjon og føre en aktiv familiepolitikk som gir barna en god start i livet. De aller fleste barn har det bra, men noen har ikke like gode muligheter. Regjeringen har et sterkt engasjement for barn som lever i lavinntektsfamilier, eller opplever tunge utfordringer i hverdagen, som fattigdom, mobbing, utrygghet eller omsorgssvikt.

I budsjettet for 2005 har Regjeringen fått bred støtte for å styrke innsatsen mot fattigdom blant barn og unge. Midlene til ungdomstiltak i større bysamfunn skal økes. De skal brukes bl.a. til ferie og fritidsaktiviteter for barn og unge og til tiltak for unge med mangelfull utdanning. Barn som lever i voldelige familier, skal få bedre hjelp, og innsatsen for å bekjempe vold mot kvinner og barn skal forsterkes.

Antallet barn som blir berørt av samlivsbrudd, er sterkt økende. Samlivsbrudd oppleves som en tragedie for mange barn. Regjeringen har fått bred støtte for å øke innsatsen for å motvirke samlivsproblemer og samlivsbrudd og satse på et mer helhetlig forebyggende familiearbeid.

Det er også bred enighet om at familiepolitikken må legge til rette for at både kvinner og menn kan kombinere yrkesaktivitet med omsorg og tid til familieliv. Mødre ønsker lønnet arbeid, og fedre blir seg stadig mer bevisst sitt ansvar som far og hjemmearbeider. Det forutsetter gode permisjonsrettigheter, nok barnehageplasser, videreføring av kontantstøtten og tiltak som fremmer likestilling mellom mor og far.

Fødselspengeordningen må baseres på at foreldrene er likeverdige omsorgspersoner. Fedre må ha rett til fødselspenger basert på egen yrkesaktivitet og stillingsandel. Derfor har Regjeringen i budsjettet for 2005 tatt første skritt videre mot dette målet. Det ble som kjent vedtatt i Odelstinget tidligere i dag.

Familiepolitikken må bygge på valgfrihet og rettferdig fordeling. Høyre ønsker at foreldrene skal ha valgfrihet med hensyn til valg av omsorgsløsninger for de minste barna. De må kunne velge mellom barnehage og kontantstøtte. Større rettferdighet i statlige overføringer til de foreldre som ikke velger barnehage, var også en viktig begrunnelse for innføringen av kontantstøtten. Det er ikke rettferdig at subsidiene fra staten bare skal komme dem til gode som har barnehageplass. Samtidig må valgfrihet og rettferdig fordeling innebære at de som ønsker barnehageplass, skal få det.

Utbygging av barnehager prioriteres høyt i budsjettet for 2005. Barnehageplasser til alle som ønsker det, er den viktigste brikken i oppvekstpolitikken, fordi barnehager bidrar til positive oppvekstvilkår og virker sosialt utjevnende i samfunnet. Gode barnehager er en forutsetning for likestilling mellom kjønnene, og kvinners muligheter i arbeidslivet. De er en forutsetning for valgfrihet for foreldrene med hensyn til omsorgsløsninger. Skal vi klare å utvikle trygge og vekstkraftige lokalsamfunn med stabil bosetting og tilgang til kompetent arbeidskraft, er barnehager et like viktig element som skole og helsetilbud. Vi har en mangfoldig barnehagesektor, og Høyre ønsker å sikre og videreutvikle en mangfoldig barnehagetradisjon med et stort mangfold.

Barnehagereformen er en stor velferdsreform som krever mye av svært mange. Det har aldri vært så stor byggeaktivitet i barnehagesektoren, og det bygges barnehager som aldri før. Mange av de nye plassene har gått til barn som utvider sin plass fra deltid til heltid, bare det dreier seg om 10 000 plasser.

Regjeringen følger opp barnehageforliket om økte bevilgninger og statlig fullfinansiering av nye ordinære plasser. Det tas nå ytterligere skritt i retning av likebehandling av private og kommunale barnehager.

Målsettingen om full barnehagedekning og innføring av makspris trinn 2 står fast. Departementet vil få endelig status på utbygging i 2004 på nyåret i 2005. Dette vil, sammen med ECONs vurdering av innføring av trinn 1, være viktig når Regjeringen til våren 2005 legger fram en stortingsmelding om erfaringene med makspris trinn 1 og innfasing av likeverdig behandling av kommunale og private barnehager i forhold til offentlige tilskudd.

Kontantstøtten er en viktig familiepolitisk reform som, sammen med barnehager og fødselspermisjon, gir foreldrene valgfrihet når det gjelder omsorgsløsninger for barna. Ca. 70 000 barn, altså bortimot 70 pst. av ett- og toåringene, mottar kontantstøtte. Selv med en fullt utbygd barnehagesektor ved makspris 2 vil det være svært mange som ønsker å kombinere kontantstøtte med deltidsplass i barnehagen.

Kontantstøtten er viktig for en gruppe foreldre som jobber på ugunstige tider, og hvor det kan være vanskelig å få barnehageplass. For disse foreldrene vil kontantstøtten gi en bedre mulighet til å finne andre omsorgsløsninger for sine barn enn barnehage. Å fjerne kontantstøtten, slik Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har foreslått i sine alternative budsjett for neste år, er grunnleggende usosialt, og det truer familienes valgfrihet. Mange av disse barna ville sannsynligvis ikke vært i barnehage selv om kontantstøtten ble fjernet, men barnefamiliene ville fått dårligere økonomi. Så å si over natten ville barnefamiliene blitt fratatt netto 3 657 kr. I tillegg ville det frata foreldrene friheten til å velge hvilken omsorgsløsning som er best for dem.

Høyre vil være en garantist for at kontantstøtten beholdes. Vi vil bygge barnehager til alle som ønsker det, og vi vil utvide fedrenes permisjon og legge til rette for å kombinere ulike omsorgsløsninger slik at valgfriheten for familiene sikres.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A) [18:11:34]: Jeg må få rette opp en åpenbar misforståelse. Å si «over natten» var nå litt drøyt. Arbeiderpartiet har sagt: «å avvikle ordningen fra 1. juni». Det er ikke over natten, vil jeg tro.

Etter dette innlegget til representanten Sjøli kunne jeg si, med Skjæraasen: tenk «om hele vide verden hadde det så godt». Men det er jo ikke slik det er. Derfor har Arbeiderpartiet sagt at vi må ha et barneombud som skal fungere som vaktbikkje overfor dem som ikke har det så greit. Jeg bare lurer på hva representanten Sonja Irene Sjøli føler når hun har vært med på en merknad som står i innstillingen, hvor det understrekes:

«Barneombudet skal ha en fri og selvstendig rolle. Flertallet er imidlertid betenkt over at Barneombudet opptrer slik at det oppfattes som å agitere for et bestemt politisk syn. I befolkningen kan dette oppfattes som sammenblanding av roller, som igjen kan svekke ombudets legitimitet.»

Kan det være lov å spørre om dette kan ha sammenheng med barneombudets uttalelser om kontantstøtten?

Sonja Irene Sjøli (H) [18:13:08]: Vi er opptatt av at barneombudet skal ha en fri og uavhengig rolle og selvsagt skal ha mulighet til å snakke barnas sak. Det er på en måte barneombudets rolle. Men vi har vel opplevd, som representanten Faldet så riktig påpeker, at barneombudet har tatt en klar politisk stilling i et spørsmål om kontantstøtten, uten at det har vært mulig å dokumentere hans påstander. Det er på en måte det som har vært vårt utgangspunkt. Skal man komme med så kraftige utfall mot en politisk valgt omsorgsform som kontantstøtten er, må det være dokumentert. Såpass mye forventer jeg av et barneombud, at det ikke er personlige oppfatninger, men at de utfallene som måtte komme, faktisk er dokumentert.

May Hansen (SV) [18:14:30]: Representanten Sjøli sier fra denne talerstol at det barneombudet har sagt, ikke er godt nok dokumentert. Det kommer litt an på hvilke øyer som leser den NOVA-rapporten som barneombudet har uttalt seg om. Det står ikke i denne merknaden at barneombudet ikke har uttalt seg i tråd med det som er sannheten om kontantstøtten. Det står her at han agiterer for et bestemt politisk syn. Hva mener Høyre med det?

Og så vil jeg stille et spørsmål til, og det gjelder ressursene hos fylkesmannen i forhold til tilsyn i barnevernsinstitusjoner. Her skriver Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i en merknad at «det er etablert kriterier for godkjenning av barnevernsinstitusjoner». Men dette har jo ingen ting med tilsynsbiten å gjøre. Hva mener man egentlig med den merknaden som står her, at dette skal bedre fylkesmennenes rolle? Det er jo ressurstilgangen hos fylkesmennene som er et problem.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:15:48]: Jeg står fast ved at barneombudet ikke har lagt fram noen forskning som dokumenterer hans påstander om at kontantstøtten kan bli en trussel for barn som er utsatt for omsorgssvikt, mishandling og misbruk. Det var det reaksjonen kom på. Jeg fastholder at han selvsagt skal få lov å si hva han vil, til hvem han vil. Men det er viktig for et barneombud å ha legitimitet i befolkningen. Og hvis det er slik at noen da etter hvert ikke tror på ham, fordi han ikke nok har dokumentert sine påstander, kan det bli et problem.

Når det gjelder tilsynet med barnevernet og ressursene hos fylkesmannen, er det jo mange som i dag skal føre tilsyn med barnevernet, og ikke minst vil det i den nye ordningen med det regionale barnevernet være flere tilsynsfunksjoner, ikke bare fylkesmannen. Jeg har tillit til at fylkesmannen vil følge opp sin tilsynsrolle på en god måte.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [18:17:11]: Eg vil også innom barneombodet. Det er ikkje lenge sidan dette huset behandla tilsynsmeldinga som vart lagd fram av Høgre-statsråd Victor D. Norman, og då vart det streka under at tilsyna skulle ha ei fri og uavhengig rolle. Derfor synest eg det er svært spesielt at Høgre sluttar seg til den merknaden og stiller seg så kritisk som dei gjer, til barneombodet. Det var svært uventa.

Mitt spørsmål til representanten Sjøli er då: Vurderer Høgre også å innskjerpe uttaleretten til Likestillingsombodet og Forbrukarombodet, slik at ein skal forlange dokumentasjon, eller at det skal leggjast ved forskingsrapportar før dei uttalar seg?

Sonja Irene Sjøli (H) [18:18:20]: Jeg må jo si jeg er glad for at barneombudets rolle engasjerer flere. Jeg må bare understreke igjen det jeg har sagt i mine to tidligere svar, at selvsagt skal barneombudet ha en fri og selvstendig rolle. Det er ikke skjerpet inn på noe område i det hele tatt. Men det var, som sagt, det utfallet som kom, vi reagerte på, at kontantstøtten får skylden for alt som er galt med barn. Det var nesten slik man kunne oppfatte det.

Som sagt er det viktig at barneombudet har en sterk stilling. Han skal utøve en viktig rolle. Og hvis befolkningen oppfatter det som at det er en sammenblanding av roller, kan det svekke barneombudets legitimitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirin Faldet (A) [18:19:50]: Arbeiderpartiet vil understreke at gode offentlige velferdstilbud gir den enkelte grunnleggende trygghet og er en forutsetning for at alle skal ha like muligheter til å utvikle sine evner. Tilbudet av tjenester skal være basert på brukernes behov, være av god kvalitet og ha rom for individuelle tilpasninger. Vi mener også at innholdet og kvaliteten i tjenestene må være bestemmende for valg av organisering og virkemidler.

Vi deler ikke Regjeringens sterke tro på utskillelse og privatisering av offentlig virksomhet som virkemiddel for å oppnå bedre fellesskapsløsninger. Troen på konkurranse og privatisering blir en slags ideologi – noe som blir viktigere enn alt annet. Utskillelse av egne resultatenheter kan svekke kompetansen i forvaltningen.

Derimot vil vi understreke betydningen av politisk styring av offentlig virksomhet. Arbeiderpartiet vil advare mot en utvikling hvor viktige samfunnsoppgaver skilles ut, og hvor vitale avgjørelser overlates til styrer uten ansvar for en helhetlig utvikling av samfunnet. Fristilling og desentralisering kan også føre til dyrere tjenester for brukerne, og til mer administrasjon og byråkrati. Det er f.eks. betydelige kostnader forbundet med innføring av internfaktureringssystemer.

Dette må likevel ikke forenkles til å bli en debatt for og mot konkurranse. Konkurranse kan benyttes som virkemiddel for å nå politiske mål. Jeg vil imidlertid understreke at hensynet til fellesskapsløsningene må gå foran når disse kommer i konflikt med konkurransereglene.

Arbeiderpartiet vil understreke at de offentlige tjenestene skal være gode og effektive. Offentlige servicekontorer, serviceerklæringer, skjemaforenkling, døgnåpen forvaltning og samordning av regelverk og tjenester er gode eksempler på modernisering av offentlig sektor.

For å sikre gode tilbud og effektiv utnyttelse av ressursene må også offentlig sektor utvikles og fornyes. Dette krever samordning på tvers av departementene, en samordning Moderniseringsdepartementet kan stå for.

Arbeiderpartiet er opptatt av at modernisering og fornyelse skal skje i tett – tett – samarbeid med de ansatte. Gode endringsprosesser er avhengig av et samarbeid mellom alle som deltar. Jeg mener Regjeringen legger opp til det motsatte ved å svekke ordninger som stillingsvernet i tjenestemannsloven og ved endringer i vart- og ventelønnsordningen.

Jeg vil understreke at det er en sammenheng mellom det at en tjenestemann skal utføre sine lovpålagte oppgaver på en uhildet måte, og stillingsvernet. Det må settes spørsmålstegn ved påstanden om at forskjellen mellom arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven fører til liten mobilitet mellom offentlig og privat sektor, og ved hvorvidt dette er et problem. Behov, kompetanse og lønns- og arbeidsforhold styrer i utgangspunktet dette. Dette gir seg bl.a. utslag i krav om bestemt kompetanse under ansettelse av tjenestemenn, krav som kan være annerledes i det private. En svekkelse av de ansattes rettigheter kan bidra til det motsatte. I den utstrekning det er behov for å modernisere tjenestemannsloven, må det settes ned et partssammensatt utvalg for å vurdere eventuelle endringer i ordningene for de statsansatte.

Jeg ønsker å understreke behovet for et velfungerende arbeidsliv, som kjennetegnes av balanse mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft, høy yrkesdeltakelse, plass til alle, sikkerhet og trygge arbeidsforhold. Det er derfor av avgjørende betydning at Avtalen om et inkluderende arbeidsliv, IA, følges opp i staten.

Når det gjelder tilsynet med offentlige tjenester, vil jeg vise til at fylkesmannsembetene er blitt tilført mange nye oppgaver de siste årene. Til tross for dette er bevilgningene for 2005 under nivået i 2003. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om tilsynsoppgavene blir godt nok ivaretatt. Dette er oppgaver som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet, og som derfor er viktige i et demokratisk samfunn.

Spesielt er tilsynet med barnevernet viktig. Det er av avgjørende betydning for barna som er i en slik situasjon, at kvaliteten på tilbudet er godt nok. Det er derfor viktig at tilsynet fungerer slik at feil og mangler ved tilbud følges opp. Vi foretar en omprioritering av penger fra Konkurransetilsynet, som har fått en kraftig økning i budsjettforslaget, til fylkesmannsembetene. Hensikten er bl.a. å bidra til et bedre tilsyn med barnevernet.

Det er avgjørende av hensyn til barna at vi har et velfungerende barne- og ungdomsvern. Jeg synes det er bekymringsfullt når vi hører at antall henvendelser til barnevernet øker. Dette sier mye om samfunnsutviklingen. Det er viktig at disse barna raskt får hjelp.

For en tid siden hadde jeg en interpellasjon om barnevernet. I den forbindelse sa statsråd Laila Dåvøy at vi ikke har såkalte mappebarn, dvs. saker som venter på utredning. Jeg vil understreke betydningen av at vi ikke må få slike køer igjen noensinne. Det er grunn til å minne om at vi snakker om enkeltpersoner som trenger hjelp.

Arbeiderpartiet mener at det må legges til rette for gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom. For barnefamiliene er det spesielt viktig å ha forutsigbare og trygge økonomiske rammer. Arbeidsledighet bidrar til det motsatte og kan føre til økonomiske og sosiale problemer, som igjen rammer barna. Arbeid til alle er derfor avgjørende for den enkeltes økonomiske trygghet og for å hindre sosiale forskjeller. Velferdssamfunnet skal ikke være for de få, men for absolutt alle. Jeg mener at Regjeringen ikke har gjort nok i kampen mot nyfattigdom, og at statsbudsjettet for 2005 skaper større skiller i det norske samfunnet. Det må satses mer, ikke mindre, for å få folk i arbeid. Det er faktisk noe i det gamle ordtaket «Når krybba er tom, bites hestene».

Vold i hjemmet er ikke en privatsak, men et samfunnsproblem. Bare den som har vært utsatt for vold, vet hvilken fornedrelse det er. De som utsettes for vold, trenger kvalifisert hjelp straks. Når volden skjer i hjemmet, må det finnes et tilbud som ivaretar den som er utsatt for volden, og ikke minst barna, som alltid er den uskyldige part.

Et flertall i komiteen har fattet vedtak om en statlig finansiering av krisesentrene på 80 pst. og 20 pst. fra kommunene. Til krisesentrene kommer oftest de kvinnene som har opplevd vold eller voldtekt i hjemmet. Det er viktig at staten har et tilbud til voldtatte, enten det er ved et voldtektsmottak eller annen ordning ved legevakt eller sykehusavdeling. Det er viktig at et godt kvalifisert hjelpetilbud til voldtektsutsatte er lett tilgjengelig og sikrer voldtektsofre et likeverdig tilbud over hele landet.

Når det gjelder krisetiltak, vet vi at mange krisesentre sliter økonomisk. Det er derfor viktig å sikre disse stor nok offentlig finansiering. Jeg er derfor glad for at en ny finansieringsordning for krisesentrene er vedtatt i Stortinget. Dette vil sikre det viktige tilbudet sentrene gir til kvinner og barn i svært vanskelige situasjoner. Nå er neste utfordring å sikre incestsentrene økonomisk stabilitet og økonomisk mulighet til å heve kompetansen til dem som arbeider der. Jeg er redd incest har eksistert i århundrer, men nå er dette problemet satt på den politiske dagsordenen, og det er opp til oss politikere å sikre driften av dette viktige krisetiltaket.

De fleste barn vokser opp i trygghet i Norge, og det er vi selvsagt glad for. Men vi må ikke bli så storfornøyd med oss selv at vi glemmer dem som ikke har det bra. Da må vi kunne greie å se utover vårt eget land og tenke på alle dem som kommer hit som asylsøkere, uten mor og far. De mindreårige asylsøkerne trenger mer enn noen å bli tatt hånd om av et kvalifisert barnevern for å få hjelp til å bearbeide traumer, angst og ensomhet.

I denne søte juletid, som det heter, bør vi ha rom for omsorg for dem som trenger en voksen og trygg hånd å holde i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:30:00]: Den typiske kontantstøttemor jobber deltid og har for det meste kvelds- og nattarbeid eller helgearbeid. Kontantstøtten er viktig for en gruppe foreldre som jobber på ugunstige tider, og det kan være vanskelig å få barnehageplass. Det er gledelig å se at også representanten Giske har hatt glede av denne ordningen.

Å fjerne kontantstøtten, slik Arbeiderpartiet vil, er klart usosialt. Mange av disse barna ville sannsynligvis ikke vært i barnehage selv om kontantstøtten ble fjernet, men familiene ville fått dårligere økonomi. Ser virkelig ikke representanten Faldet, som er et sosialt engasjert menneske, hvor usosialt det er å fjerne kontantstøtten så å si over natten, uten at barna har mulighet for å få barnehageplass? Hva skal de så gjøre?

Arbeiderpartiet sier i finansinnstillingen at de vil fjerne kontantstøtten fra 1. mars, men i fagkomiteen sier de 1. juni. Spørsmålet er om det er mulig å bli enig med seg selv.

Eirin Faldet (A) [18:31:09]: Typisk Høyre! De må følge med i svingene. Vi har nemlig sagt at vi vil avvikle den fra 1. juni. Det ble vedtatt i forbindelse med finansinnstillingen. Hvis en leser den, vil en kunne se det der.

Men så til dette med kontantstøtten og hvorvidt en skal fjerne den over natten. Det er ikke spørsmål om det. Vi går inn for å gi muligheter for gode omsorgstilbud i barnehagen. Da mener vi at det å sikre kontantstøtten ikke er den beste løsningen. For det er ikke spørsmål om den bedrer familienes økonomi. Kanskje noen av disse kvinnene faktisk ville ha vært ute i jobb. Er det ikke bekymringsfullt for Høyre at kvinner hindres i å gjøre det de har mest lyst til?

Så vil jeg jammen spørre Høyre tilbake – men det er kanskje ikke mulig?

Presidenten: Det får du ta en annen gang.

Eirin Faldet (A) [18:32:14]: Jeg har masse spørsmål!

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:32:29]: Arbeiderpartiet har i dette innlegget og i en rekke andre sammenhenger uttrykt skepsis til markedskreftenes frie spill og frykt for at sterke kapitalister dominerer markedet og gjør disposisjoner som svekker demokratiet og forbrukernes posisjon. Konkurransetilsynet er vårt våpen mot dem som misbruker sin markedsmakt. Tilsynet har i år fått en nesten helt ny lov å forholde seg til, med en stor grad av revisjon. I tillegg har man fått utfordringer ved å gjennomføre en flytting som er pålagt dem av stortingsflertallet. Med disse utfordringene og med Arbeiderpartiets stadige klagesang om markedskreftene foreslår Arbeiderpartiet et kutt på 9 mill. kr til tilsynet. Dette fortoner seg oppsiktsvekkende og direkte ulogisk for meg. Hvis man er bekymret for et område, hvorfor kutter man da?

Eirin Faldet (A) [18:33:39]: Konkurransetilsynet skal sørge for at konkurranse skjer rettferdig og riktig etter lover og regler.

Men når vi nå endret konkurranseloven, må jeg ha lov til å smile litt. Riktignok ble det rettet opp noe i komiteen, men det forslaget Fremskrittspartiet hadde, ble det jo enda mer byråkrati av! Så jeg vet ikke riktig om jeg er så opptatt av Fremskrittspartiets holdning og ihuga tro på prestasjonene til Konkurransetilsynet.

Dessuten: Hos fylkesmannen bruker vi de pengene på kontroll, sikkerhet og trygghet, slik at barnevernsbarn kan føle en sterkere trygghet for hverdagen sin. Det mener vi faktisk er en mye viktigere prioritering.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:34:58]: Arbeiderpartiets kamp mot familien får flere uttrykk enn bare gjennom holdningen til kontantstøtten og det at man ønsker å velge på vegne av familiene. I behandlingen av barnevernsmeldingen slo komiteen fast at når familien ikke fungerer og man må gå til et skritt som omsorgsovertakelse, skulle man vurdere andre ressurser i annen biologisk familie først, mens i innstillingen i dag er Arbeiderpartiet ikke med i en merknad som også sier at man først skal se på ressurser i annen biologisk familie.

Da lurer jeg på: Er det slik at man tror at det ikke finnes noen bestemødre og bestefedre, noen tanter og onkler som kan steppe inn, og at det av og til kan være en bedre situasjon for barna å komme i enn å måtte komme i en helt fremmed og ny setting?

Eirin Faldet (A) [18:36:06]: Jeg synes det er så rart at ikke Kristelig Folkeparti har større tro på barnevernet i Norge. Det er jo barnevernet som til enhver tid skal vurdere faglig hva som er best for barna, og det gjør de uavlatelig. Det er ikke noe forbud mot å bruke nær familie som fosterforeldre eller ved omsorgsovertakelse. Men det må altså være en faglig vurdering. Det tror jeg faktisk at barnevernet har best greie på.

Når det gjelder dette med barnas beste, har jeg faktisk lyst til, selv om det ikke er til et direkte spørsmål, å komme med et lite eksempel i forbindelse med denne hellige kontantstøtten. Den kunne faktisk ha gitt fire–fem måneders ekstra fødselspermisjon eller to år med sekstimersdagen, som også hadde vært svært bra for barna, og som hadde gitt familien muligheter i mye større grad enn i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:37:29]: Jeg skal begynne med å si noen ord om rammeområde 1 – Moderniseringsdepartementet.

Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet var det partiet som var mest kritisk til statsråd Meyers forgjenger, statsråd Norman. Vi hadde knyttet håp til at Norman skulle bli en statsråd som sørget for en revolusjon i statsforvaltningen i form av effektivisering, konkurranseutsetting og andre forvaltningsreformer. Vi ble imidlertid skuffet. Det eneste han vil bli husket for, er noen diskutable regninger og en meningsløs flytting av en del statlige tilsyn.

Vi ser i disse dager hvordan denne flyttingen har båret av sted. Flyttingen av Luftfartstilsynet er i ferd med å ende med totalhavari. Flyttingen av de andre tilsynene har medført store kostnader og at mange dyktige mennesker har sluttet. Det er liten tvil om at kvaliteten på tilsynene er svekket. Man har da oppnådd et resultat i form av at man har flyttet noen arbeidsplasser rundt på kartet. Men det blir ikke flere arbeidsplasser i Norge av det.

Så langt har vi ikke sett slike tanker hos statsråd Meyer. Vi har derfor igjen et håp om at det nå skal bli fart i moderniseringsarbeidet, og vi håper at statsrådens tittel, moderniseringsminister, bærer bud om dette.

Det er viktig for Fremskrittspartiet at offentlig administrasjon gjøres så enkel og kostnadseffektiv som mulig. Her har Norge store utfordringer. Det er vårt håp at Moderniseringsdepartementet skal være en motor i dette arbeidet i samråd med den øvrige forvaltning.

Vi er i verdenstoppen når det gjelder andelen ansatte i offentlig sektor. Om vi sammenligner med andre land, er det hevet over tvil at Norge har en vekst i offentlig sektor som er ute av kontroll.

Sett over noen år er antallet nyansettelser i offentlig sektor i overkant av 30 pr. dag – hver dag hele året – når man ser på det statistisk. Både i Sverige og i Danmark har man klart å stagge denne utviklingen, uten at disse landene er blitt beskyldt for å rasere sine velferdssystemer. I Norge peker imidlertid pilen kun én vei – oppover.

Det er et stort behov for konkrete prosjekter når det gjelder effektivisering og konkurranseutsetting. Vi har behov for at det tas tak i dette området. Om det hadde vært gjort tidligere, ville kanskje den krisen i Kommune-Norge som vi til stadighet hører om, ikke vært så stor.

Om det hadde vært gjort grep i både stat, fylker og kommuner som f.eks. å bruke konkurranseutsetting, kunne mange kommuner og fylkeskommuner ha spart store beløp.

Så noen ord om rammeområde 2 – Barne- og familiedepartementet. Vi har i år hatt et meget godt budsjettsamarbeid med regjeringspartiene om alle rammeområder innenfor familie-, kultur- og administrasjonsbudsjettet. Men på enkelte felt er det fortsatt en betydelig avstand mellom partiene. Dette gjelder bl.a. de statlige bevilgninger til likestillingsarbeidet og til de homofiles organisasjoner. Fremskrittspartiet mener det er feil å opprette og drive selektive tiltak for friske og arbeidsføre voksne mennesker kun på basis av deres kjønn eller seksuelle legning. Vi har tiltro til at kvinner og menn, enten de er heterofile eller homofile, kjenner sine egne behov og rettigheter, og vi har tiltro til at de selv kan ivareta disse i forhold til eventuell diskriminering som måtte foregå. Vi synes faktisk det er slik at det å lage slike spesielle tiltak er å nedvurdere det enkelte individ i forhold til deres kjønn eller seksuelle legning.

Barnehagene ligger også innenfor Barne- og familiedepartementets område. Når det gjelder barnehagene, står Fremskrittspartiet fast på de avtaler og forlik vi har vært med på. Dette gjelder både utbygging, makspris og likebehandling. I finansinnstillingen fikk vi også med oss regjeringspartiene på at vi i forbindelse med de saker som kommer på vårparten, skal få en vurdering av enhetskostnadsprinsippet, for å få en større likebehandling mellom private og offentlige barnehager. Og det er vi svært glade for.

Et annet område som ligger innenfor Barne- og familiedepartementet, er kontantstøtten, som jo har vært gjenstand for betydelig debatt i de to foregående innlegg og replikkvekslinger. På dette felt ser vi kontinuerlige angrep fra de sosialistiske partiene. Arbeiderpartiet og SV ser ut til å være livredde for ordninger som øker den enkeltes valgfrihet.

Foreldre som velger barnehager, får en betydelig offentlig støtte. Det er det ingen tvil om. Kontantstøtten er en liten kompensasjon for dem som velger annerledes. Dette gir en fleksibilitet i omsorgsform som mange etterspør. Kontantstøtten er et viktig familiepolitisk tiltak som gir valgfrihet og mer tid til barna.

Tilbake der jeg startet, med rammeområde 1: Innen dette feltet finner vi bl.a. fylkesmannsembetene. Etter Fremskrittspartiets syn bør disse holdes i vesentlig strammere tøyler enn i dag. Det er klart at fylkesmannsembetene gjør en stor og viktig jobb innenfor bl.a. kontrollvirksomhet, men ofte kan det gå ut over lokaldemokratiet. Vi vil her vise til Fremskrittspartiets Dokument nr. 8:90 for 2003-2004, forslag om å begrense innsigelsesretten i plan- og arealsaker fra fylkesmannens side.

Helt til slutt: Jeg registrerte representanten Faldets svar på mitt spørsmål når det gjelder de manglende bevilgninger fra Arbeiderpartiet til Konkurransetilsynet. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om jeg forstod svaret – eller det som skulle ha vært svaret. Det var noe om hva Fremskrittspartiet hadde foreslått i forbindelse med loven, men det var ingen klar og tydelig respons på det spørsmålet jeg faktisk stilte: Når man uttrykker en slik skepsis til markedskreftene og de dominerende aktørene i næringslivet, hvorfor går man da inn og kutter i bevilgningen til Konkurransetilsynet, som faktisk er det eneste solide våpenet vi har, mot dem som misbruker sin markedsmakt? Jeg synes det er direkte ulogisk at man, når man er svært bekymret for et område, kutter ned på det. Det kan jeg ikke helt forstå. Det er selvfølgelig slik at også vi er enig i at det skal føres en nøye kontroll innenfor barnevernsområdet, på samme måte som Arbeiderpartiet tar til orde for, men at vi skal ta penger fra Konkurransetilsynet for å oppnå dette, fortoner seg for Fremskrittspartiet meningsløst.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

May Hansen (SV) [18:45:27]: Fremskrittspartiet skriver i en merknad at de ønsker å avvikle Likestillingssenteret, men er klar over at en slik nedleggelse må skje over flere år, av hensyn til de ansatte. Hvordan har man tenkt seg denne nedtrappinga, hvor mange år skal man opprettholde Likestillingssenteret?

Spørsmål 2 gjelder utbygging av barnehageplasser. 23 250 barn stod på venteliste i august i år. Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene, har lagt inn bevilgninger til 9 000 nye plasser. Vi trenger mange, mange flere. Jeg vet at det er en overslagsbevilgning. Men er ikke Fremskrittspartiet enig i at man gir et tydelig politisk signal om at man her ønsker å bygge ut 9 000 nye plasser? Kan Fremskrittspartiet garantere at man vil stå for det som står i denne merknaden – at hvis det blir bygd flere, f.eks. 20 000 nye plasser, vil disse bli finansiert av staten?

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:46:47]: Det ligger, så vidt jeg forstår, i budsjettreglementet at en overslagsbevilgning faktisk er en overslagsbevilgning. Når vi og regjeringspartiene sier klart og tydelig at om vi ender opp på 20 000 nye plasser, vil det være den faktiske fasit, og så kan man forholde seg til det. Jeg vet ikke hvordan det er med SV, men når Fremskrittspartiet skriver noe i en merknad, er det faktisk slik at vi mener det vi skriver.

Når det gjelder Likestillingssenteret, har Fremskrittspartiet gått inn for betydelige kutt på det området. Vi ser ikke noen grunn til å opprettholde det utover en horisont på ett år.

Trond Giske (A) [18:47:44]: Jeg vil bare si til det siste som ble sagt, at dersom Fremskrittspartiet og Regjeringen mener at det skal bygges mer enn 9 000 nye barne-hageplasser, må de budsjettere med det. Det er i strid med budsjettreglementet, også for overslagsbevilgninger, hvis man budsjetterer under det man planlegger for. Når man sier 9 000 nye barnehageplasser, er det det statsråden kommer til å styre etter, og det er det politikken i departementet kommer til å bli innrettet etter – sånn er det. Det er veldig spesielt at man reduserer ambisjonene når vi ligger langt etter skjema de to første årene. Det er svært vanskelig å forklare.

En annen ting som er vanskelig å forklare med Fremskrittspartiets opptreden i forbindelse med barnehagebehandlingen i komiteen, er at der Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå går sammen og er bekymret for at likeverdig behandling mellom private og offentlige barnehager ikke blir resultatet, der hopper Fremskrittspartiet av. Fremskrittspartiets store sak under barnehageforliket var at private barnehager nå skulle få de samme rammevilkårene som de offentlige. Når vi nå ser at det kanskje ikke blir resultatet, bl.a. fordi vi har en annen kostnadsutvikling, vi har pensjonskostnader og en kvalitetsheving som skal sørge for at barn i private barnehager får det samme som dem i de offentlige, da er ikke Fremskrittspartiet lenger med. Jeg lurer på hva grunnen er til det.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:49:05]: Jeg skulle gjerne lagt igjen side 65 i innstillingen til representanten Trond Giske, for han kan neppe ha lest det som står der. Der står det:

«Det betyr at hvis det blir bygd f.eks. 20 000 nye plasser, vil alle disse bli finansiert av staten.»

Det er en klar og tydelig melding fra flertallet i denne saken.

Når det gjelder likebehandling mellom private og offentlige barnehager, har Fremskrittspartiet vært de største forkjempere for det. Jeg kan ikke se hvor Trond Giske har det fra. Det er også faktisk lenger nede på side 65 referert til det vedtaket som ble gjort under behandlingen av finansinnstillingen, og som jeg også refererte til i mitt hovedinnlegg, om enhetskostnadsprinsippet som vil kunne gi en enda bedre likebehandling mellom private og offentlige barnehager.

Trond Giske (A) [18:50:17]: Jeg tror neppe det er sånn at en merknad på side 65 i en budsjettinnstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen kan endre på budsjettreglementet til Stortinget. Med Fremskrittspartiets metode kunne vi ha spart veldig mange kroner. Vi kunne ha satt som mål at det skulle være 20 000 arbeidsløse neste år, ikke 100 000. Så kunne vi ha lagt opp budsjettet etter det, for det er også en overslagsbevilgning, og så kunne vi ha brukt pengene på skattelette eller andre dårlige formål.

Men sånn er ikke budsjetteringen. Man må si at dette er det vi ønsker, dette er det som er realistisk. Vi ønsker 14 000 barnehageplasser, da må vi finne plass for det i vårt alternative budsjett. Man kan ikke si at en budsjetterer med 9 000, og selv om det skulle bli 20 000, så får man pengene. 100 000 arbeidsløse får også penger, selv om man budsjetterer med null, for det er en overslagsbevilgning.

Spørsmålet er: Hva er Fremskrittspartiets mål, hvilket signal ønsker man å gi barne- og familieministeren? Vi, flertallet i denne salen – Fremskrittspartiet, SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet – kunne ha pålagt henne å bygge 14 000 plasser. Det blir antakelig 9 000, kanskje færre, takket være at Fremskrittspartiet har gått i lag med Regjeringen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:51:31]: Trond Giske må gjerne fortsette å gi sine tolkninger av budsjettreglementet, men faktum er at det er inni denne boken, som er innstillingen vi i dag behandler, det står hva stortingsflertallet ønsker under posten om barnehager. Det står bl.a. på sidene 64 og 65, og jeg har nå sitert de viktigste og mest sentrale punktene for Trond Giske. Jeg kan ikke se at det fører frem med ytterligere gjentakelser, i og med at det ikke ser ut til at Trond Giske vil forstå. For vår del står vi altså helt klart fast ved våre løfter og de synspunkter vi tidligere har kommet til, og som det står her:

«Det betyr at hvis det blir bygd f.eks. 20 000 nye plasser, vil alle disse bli finansiert av staten.»

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Hansen (SV) [18:52:58]: Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å opprettholde en sterk og vital offentlig sektor som sikrer tilgang til velferdstjenester ut fra behov, uavhengig av økonomiske eller sosiale ressurser.

Regjeringas oppskrift for modernisering av offentlig sektor vektlegger effektivisering, og virkemidlene er konkurranseutsetting og privatisering. Konkurranse har sine klare begrensninger, særlig i forhold til fordeling og miljøhensyn. Konkurranse sikrer heller ikke rettferdig fordeling. OECD gjorde en undersøkelse i 2002 om erfaringer med konkurranseutsetting og fristilling av offentlige tjenester. De fleste landene som var med i OECDs undersøkelse, har høstet de samme negative erfaringene. Konkurranseutsetting og fristilling har vist seg å være byråkratisk, ineffektivt og udemokratisk. Politikernes kontroll med velferdstjenestene er svekket, og det samme blir folks tillit til tjenestene, forvaltningen og det politiske systemet.

Vi reduserer i vårt alternative budsjett kap. 1500 med 40 mill. kr til Regjeringas moderniseringsarbeid. En avgjørende forutsetning, mener vi, for en bedre offentlig sektor er en personalpolitikk som virker motiverende. Den forrige statsråden i Arbeids- og administrasjonsdepartementet ville ha totalkostnadsberegninger når det gjaldt omstilling, fordi dette ville synliggjøre effekten og bevisstgjøre beslutningstakerne. Det er SV enig i, og vi legger også inn et forslag om det.

Dårlig kommuneøkonomi over flere år har ført til kontinuerlig omstilling i flere kommuner. Dette har igjen ført til stor slitasje og høyt sykefravær. Det må føres en arbeidsgiverpolitikk i offentlig sektor hvor likelønn, arbeidstid, karrieremuligheter og mulighet til kompetanseutvikling er sentrale elementer. Deltidsstillinger som ikke gir trygderettigheter, må avskaffes. Det må bli en rettighet å få en heltidsstilling, og skiftarbeid og turnus må likestilles, fordi det ellers er brudd på likestillingsloven. SV ønsker flere prosjekter med sekstimersdagen. Vi fremmer forslag om et samfunnsregnskap ved omstilling i staten, en likelønnskommisjon og en redegjørelse om bruken av små stillinger i stat og kommune og hva det betyr for likelønnsutviklingen i Norge.

Fylkesmennene har innrapportert at de ikke har ressurser nok til å ivareta sine oppgaver. Noen fylkesmenn har ikke kapasitet til å gjennomføre mer enn 50 pst. av tilsynene i barnevernet. Dette er meget alvorlig! Samtidig er det opprettet egne stillinger hos fylkesmannen som skal ivareta Regjeringas satsing på omstilling og effektivisering i kommunene. Dette henger dårlig sammen med den kommunale friheten Regjeringa er opptatt av, og man tillegger her fylkesmannen en klar politisk rolle. SV øker fylkesmannens budsjett med 50 mill. kr til styrking av tilsynsoppgaver, bl.a. i barnevernet.

Det må legges til rette for et samfunn som tilbyr barn og unge like muligheter og rettigheter. Barnefattigdom må bekjempes. Det kan ikke aksepteres at det finnes tusenvis av barn i Norge, i verdens rikeste land, som lever under vedvarende fattigdom.

Arbeidstilknytning og tilbakeføring til arbeidslivet av foreldre og eneforsørgere som har blitt utestengt fra arbeidslivet, er en av de beste måtene å redusere langtidsfattigdom på.

Barnehage er bra for barn. Makspris og full barnehagedekning er en forutsetning for at barnefamiliene skal kunne få en reell valgfrihet når det gjelder omsorgsløsninger for barn. Det var en gledens dag da barnehageforliket var et faktum våren 2003. Vi mener at forliket ikke er fulgt opp i dette budsjettforslaget, fordi det kun er lagt inn midler til 9 000 nye barnehageplasser. Det er en overslagsbevilgning, men det gir et politisk signal når flertallet går inn for 9 000 plasser. SV legger inn midler til 5 000 ekstra barnehageplasser i sitt alternative budsjett. Vi vil også presisere at det er helt nødvendig å få på plass makspris trinn 2 fra 1. august 2005, slik at vi får det reelle behovet for barnehageplasser på bordet. Det har vi i hvert fall lært av innføringen av makspris trinn 1, at jo lavere prisen blir, jo flere er det som ønsker plass.

Det har vist seg at kontantstøtten ikke virker etter sin hensikt. Den har ikke i vesentlig grad økt den tida foreldre og barn har sammen. SV vil ha en familiepolitikk som tilrettelegger for god omsorg for barna, samtidig som foreldrene gjennom et likestilt foreldreskap skal kunne kombinere foreldrerollen og arbeid. SV fjerner i sitt budsjett kontantstøtten fra 1. januar 2005, som vi har gjort i de siste fire budsjettrundene.

Midlene bruker vi i vårt alternative budsjett i hovedsak til tiltak for barn og unge, bedre permisjonsrettigheter for selvstendig næringsdrivende, vi utvider fedrekvoten, vi styrker likestillingsarbeidet, og vi prisjusterer barnetrygden. Barnetrygden er en av de viktigste kontantoverføringer til barnefamiliene som fungerer i forhold til fattigdom.

I St.meld. nr. 6 for 2002-2003, Tiltaksplan mot fattigdom, viser Regjeringa nettopp til at barnetrygden er en viktig inntektskilde for lavinntektsgruppene.

Adopsjonsstøtten er noe lavere i Norge enn i de andre nordiske land, og vi hever adopsjonsstøtten til folketrygdens grunnbeløp, 1 G, i SVs alternative budsjett.

Barnevernet sliter med manglende ressurser til å hjelpe barn og foreldre i alvorlig krise. Det er nødvendig å forske mer på de tiltak vi iverksetter i barnevernet, slik at vi vet hvilke tiltak som er målrettet og gode nok. SV styrker tiltak i barne- og ungdomsvernet og barne- og ungdomstiltak i sitt budsjett. I 2003 hadde vi en økning i innvilgede barnevernstiltak på ca. 4 pst. Det er stor økning i meldinger til barnevernet, og flere kommuner signaliserer at dårlig kommuneøkonomi styrer tiltakene. Flere kommuner melder at terskelen for å innvilge tiltak ligger høyere enn før. SV er bekymret for hvordan vi ivaretar våre mindreårige asylsøkere. Det har kommet fram i etterkant av Redd Barnas rapport at disse barna ikke får god nok oppfølging, og at tilbudet til dem ikke er godt nok. Dette er diskriminerende, og det er i strid med Barnekonvensjonen. Det stod i Moss Avis for ca. tre uker siden at barnevernet ikke følger opp disse barna, på tross av at det er sendt bekymringsmeldinger fra mottak. Dette underbygger rapporten fra Redd Barna. Vi fremmer derfor forslaget om at mindreårige asylsøkere under 18 år skal ivaretas av barnevernet ved ankomst til Norge og behandles på lik linje med norske barn som er uten omsorgspersoner. Det er en diskriminering at disse barna ikke har de samme rettigheter som norske barn som ikke har omsorgspersoner rundt seg.

Krise- og incestsentrene fyller en viktig funksjon for voldsrammede og incestutsatte kvinner og barn. Vi er glad for at krisesentrene nå får en mer forutsigbar finansiering i 2005, men vil minne om at incestsentrene fortsatt er i den samme usikre finansieringssituasjonen som før. SV legger inn midler til lik finansiering for incestsentrene og for krisesentrene i budsjettet. Regjeringa foreslår å redusere bevilgningen til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Årsaken er at Regjeringa mener antidiskrimineringsprosjektet som organisasjonen driver, skal avsluttes. SV mener det er helt nødvendig at dette prosjektet skal videreføres for å bekjempe fordommer og diskriminering av homofile og lesbiske. Her tror jeg faktisk vi alle burde tenke oss godt om etter den høsten vi har hatt i dette stortinget, og vi øker denne bevilgningen med 700 000 kr.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Afshan Rafiq (H) [19:03:07]: En obligatorisk tredeling av fødselspermisjonen, slik SV foreslår, kan føre til at familier kan miste over 100 000 kr dersom en av foreldrene ikke kan ta ut sin del av permisjonen. Noen mødre er syke eller svært slitne etter et tungt svangerskap og har behov for å være hjemme lenger enn sin del. Når fødselspengene blir borte – fordi familien ikke passer inn i SVs mønster – blir familiene med dårligst råd rammet aller hardest. Det er nok bare en mor eller far med god råd som kan ta seg råd til å være hjemme utover den kvoten SV vil dele ut.

Så mitt spørsmål er: Ser ikke SV at den obligatoriske tredelingen av fødselspermisjonsordningen som de anbefaler så sterkt, vil ramme familiene usosialt, og at det vil være en kraftig overstyring av foreldrenes valg når det gjelder omsorg for egne barn?

May Hansen (SV) [19:04:23]: Jeg får si det igjen, det jeg sa da vi behandlet fedrekvoten her tidligere i dag: Vi har ikke foreslått denne tredelinga. Vi har bedt om en utredning av Islands-modellen – det er det vi har foreslått.

Og så er det ikke sånn som representanten Afshan Rafiq sier, at hvis mor er syk, vil dette gå ut over mor. Det er faktisk sånn i Norge i dag at hvis man er syk etter fødselen, kan far ta ut den permisjonen. Det gjøres i mange tilfeller, og det gjøres også når mødre er innlagt på sykehus og er syke i svangerskapet. Da kan far bli sykmeldt for å ta seg av barn de har fra før.

Så prisjusterer vi barnetrygden. Det er ikke gjort siden 1995, og det er et stort tap for familiene. Vi fjerner heller ikke småbarnstillegget, som regjeringspartiene har gjort, noe som er veldig målrettet.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [19:05:45]: Fra Fremskrittspartiets og også – etter hva jeg forstår – fra Regjeringens side ser man kontantstøtten som en fleksibel og god reform som gir økt valgfrihet og mer tid til barna.

Når jeg leser SVs og Arbeiderpartiets merknader, står det imidlertid der at dette ikke er økt valgfrihet.

Hm, det forstod jeg ikke helt! Hvis man velger å være hjemme og velger bort det å jobbe heltid, er ikke det nettopp en praktisering av valgfrihet? Jeg kunne godt tenke meg å få høre SVs definisjon av valgfrihet. Er SVs definisjon av valgfrihet at man skal velge det SV bestemmer? Er det den eneste muligheten?

May Hansen (SV) [19:07:11]: SVs valgfrihet er vel også Fremskrittspartiets valgfrihet, for vi har vært sammen om å si at så lenge vi ikke har full barnehagedekning i dette landet, så har vi ikke valgfrihet. Vi har brukt 20 milliarder kr på kontantstøtte hittil, og vi bruker 4 milliarder kr neste år. Den er ikke treffsikker. Den har ført til at man er en og en halv time mer sammen med barna sine, men da er det ikke tatt med i vurderingen at menn med barn jobber mer overtid enn det menn uten barn gjør. Da er vi tilbake til 1950-årene, hvor mor var hjemme ved kjøkkenbenken, og faren min så jeg kun på søndager. Han jobbet overtid fordi det var økonomisk umulig å få dette til å gå i hop.

Prisjustert barnetrygd, småbarnstillegg og makspris trinn 2 i barnehager med full behovsdekning mener vi faktisk gir en større valgfrihet for familiene enn kontantstøtte.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:08:28]: Det er ting som blir litt uklare her, men nå skal SV få en mulighet til å komme med litt klarere svar. En tredeling av fødselspermisjonen er foreslått i SVs program, og SVs representanter, bl.a. Heikki Holmås, har vært ute og frontet saken om en obligatorisk tredeling ganske kraftig. Det er ikke rart at noen av oss tror at dette er det SV står for.

Kristelig Folkeparti mener at dette er en dårlig idé, det er bl.a. distriktsfiendtlig. Det vil være utrolig vanskelig for mødre som ammer, og som bor i en liten bygd i indre Agder, å kunne opprettholde amming, hvis man bare har én buss, som går ut av bygda om morgenen og inn igjen om ettermiddagen. Det vil være vanskelig å få til muligheter for amming med en obligatorisk tredeling.

Det vil også være slik at hvis mor ikke er syk nok til å bli sykmeldt, men kjenner at kroppen ikke fungerer helt etter en fødsel, vil ikke mor få mulighet til å ta den delen som blir obligatorisk for far. Det mener vi også vil svekke dem som har det tøffest etter en fødsel, og det vil være en politikk for superfamilier.

May Hansen (SV) [19:09:51]: Jeg skal presisere igjen: Vi har kommet med et forslag om en utredning i forhold til Islands-modellen. Det er også et forslag i vårt arbeidsprogram om at denne modellen skal innføres i Norge. Landsmøtet vil bestemme om man går for den modellen eller ikke.

Vi mener at det er helt nødvendig å legge til rette for et likestilt foreldreskap i Norge. Det som regjeringspartiene sier at vi skal gjøre, er å utvide fedrekvoten med fire uker. Det betyr jo at man tvinger far til å være hjemme i fire uker til. Det vi sier, er at vi skal utvide svangerskapspermisjonens lengde, og så sier vi at en tredjedel av det skal far kunne få, en tredjedel skal mor kunne få, og en tredjedel er valgfri.

Ammeprosessen er faktisk slik i dette landet at de fleste fullammer i seks måneder. Det er langt innenfor mors permisjonstid. Det er slik at vi ammet opptil ett år, vi som hadde ti og tolv ukers permisjon også.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:11:30]: På forsiden av Vårt Land den 9. desember kunne vi lese at «Barn ber om meir tid med vaksne». Mer tid med voksne kommer høyt på lista over barns juleønsker. Midt mellom Barbie og mobiltelefon kommer ønske om mer tid med de voksne høyere og høyere opp på juleønskelistene. Nå er det ikke lenge til julaften, og spørsmålet er om vi nå legger til rette for et samfunn hvor det er mulig. Vi vet at for nærmere 80 000–90 000 barn har kontantstøtten gitt familier muligheter til å velge den omsorgsformen som passer deres hverdag best. Med andre ord: Kristelig Folkeparti gir barna og foreldrene det de selv ønsker, nemlig de harde pakkene, mens venstresiden gir de myke pakkene som moder stat mener de må ha.

For noen er barnehagen det som passer deres hverdag best. Så med Regjeringens og Stortingets offensive satsing på barnehageplasser til en rimelig pris og mulighet for bruk av kontantstøtte er det lagt litt bedre til rette for at familier skal få hverdagen til å gå i hop. En ny undersøkelse viser at det er flere som tar i bruk kontantstøtten. Venstresidens skremsler om at dette ville gå til økt bruk av dagmammaer, spesielt «svarte» dagmammaer, har ikke slått til. Av evalueringen av kontantstøtten, som ble framlagt av arbeiderpartiregjeringen, men bestilt av Bondevik I, går det fram at i de tilfellene hvor man benyttet kontantstøtten, ble barn i hovedsak passet av en av foreldrene i to tredeler av tilfellene. Det interessante med denne undersøkelsen er at den viser at mange som i dag benytter kontantstøtten, har en tilknytning til arbeidslivet enten i lønnet eller ulønnet permisjon. Det bekrefter det jeg har hevdet i en del sammenhenger: Dagens unge ønsker kanskje ikke å være hjemme i 18 år, slik en del av foreldregenerasjonen fikk anledning til, men i noen få år, mens barna er små. Så er utfordringen å få flere fedre til å ta omsorgen hjemme. Her er fedrekvoten et viktig verktøy. Kristelig Folkeparti er glad for det skrittet vi nå tar for å gi enda flere fedre rett til opptjening på eget grunnlag. Det er et mål for Kristelig Folkeparti å forlenge fedrekvoten, og det bør komme i tillegg til eksisterende permisjon. Jeg ser at en del i både Arbeiderpartiet og SV tar til orde for en tredeling. Det synes vi i Kristelig Folkeparti er en meget dårlig idé. I dag er det ni uker som er forbeholdt mor, fire uker er forbeholdt far, og resten kan deles. Det er opp til familiene selv å bestemme.

Selv om det er besnærende å tenke at vi får fortgang i likestillingen ved å fastlåse det i tre deler, vil jeg advare mot dette. Dette er et opplegg for supermødre og superfamilier som ikke bor i distriktet. Hvis mor f.eks. er gründer og trenger å gå ut i arbeid raskt, blir det ikke lenger mulighet for far til å ta mesteparten av permisjonen. Eller hvis mor av helsemessige årsaker ikke er i stand til å kombinere arbeid med en nyfødt, men har omsorgsevne, vil familien miste tre måneder med fødselspenger. Det vil kunne si opptil 100 000 kr i minus, og det er ikke lett i en etableringsfase. Likestillingsombudet advarer også mot dette, fordi det er et balansepunkt hvor vi kan risikere at foreldre trer ut av arbeidslivet istedenfor. Vi må ha gode og fleksible løsninger som legger til rette for ulike typer valg.

Et godt tilbud til barnefamilier krever et godt barnehagetilbud. Kristelig Folkeparti er glad for at hele komiteen understreker at et barnehagetilbud skal være preget av høy kvalitet, og at alle understreker at det ikke må gjøres endringer i lover og forskrifter som reduserer kvaliteten på barns hverdag.

Kristelig Folkeparti understreker at målsettingen om full barnehagedekning og innføring av fleksibel makspris trinn 2 står fast. I barnehageforliket har man fastslått hvordan disse to hovedelementene skal gjennomføres. I forliket slås det fast:

«Det innføres en maksimalgrense (trinn 2) for foreldrebetalingen på 1 500 kroner (2002-kroner pris- og kostnadsjustert) pr. måned i barnehagene fra 1. august 2005, under forutsetning av at tilnærmet full behovsdekning nås i 2005. Hvis målet om tilnærmet full behovsdekning ikke nås i 2005, må tidspunktet for innføring av trinn 2 i maksprisen vurderes på nytt.»

Departementet får endelig status på utbygging i 2004 på nyåret i 2005. Dette materialet vil, sammen med ECONs evaluering av innføring av makspris trinn 1, være viktig i utarbeidelsen av den varslede stortingsmeldingen som kommer våren 2005, og som også vil se nærmere på forventet utbygging i 2005.

Ikke alle familier klarer den viktige jobben det er å gi sine barn en trygg og god oppvekst. Stortinget har i inneværende periode behandlet flere saker innenfor barnevernsfeltet. Det er en ganske betydelig og omfattende reform som er i gjennomføringsfasen nå. Den statlige overtakelsen av annenlinjetjenesten i barnevernet skjedde fra 1. januar 2004. Denne omleggingen gir et økt behov for opplæring i de forskjellige etater for å kunne sikre samsvar mellom regelverk og praksis.

I 2004 er det dessverre avdekket forhold i barnevernets historie hvor barn er blitt mishandlet. For Kristelig Folkeparti er det et grunnleggende mål at barn og unge som er bosatt i en barnevernsinstitusjon, sikres et godt tilbud med høy rettssikkerhet. Vi må være trygge på at barn som samfunnet har overtatt omsorgen for, og som er veldig sårbare, ikke utsettes for nye overgrep. Det er særs viktig at det offentlige sikrer at denne gruppen sårbare barn ikke utsettes for overgrep når de er under offentlig omsorg. Vi er derfor tilfreds med at det fra 1. januar er innført en statlig godkjenningsordning og en endret forskrift om tilsyn for barnevernsinstitusjoner.

Det kommer urovekkende meldinger om at det til tross for iherdig innsats ikke har lyktes å få nok tilsynsførere for fosterhjem. Det er viktig at alle barn i fosterhjem får oppnevnt tilsynsførere. Komiteen ber departementet følge utviklingen på dette feltet nøye. Tilsynsførere er veldig viktige for at myndighetene skal kunne sikre gode fosterhjem for barn og unge.

Et godt fosterhjemstilbud er av avgjørende betydning for barnevernet. Rekruttering og opplæring, via PRIDE, må videreføres.

Komiteen besøkte i høst Helgerud Ressurssenter for fosterhjem i Region Øst og fikk innblikk i en døgnåpen vakttelefontjeneste for fosterhjem. Det er avgjørende for fosterhjem å kunne kontakte noen for å be om råd og veiledning når situasjoner i hjemmet oppstår. Slike situasjoner skjer ikke alltid innenfor kontortidens åpningstid. Komiteen ber om at departementet vurderer hvordan denne erfaringen kan deles med andre regioner.

Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2001-2002 understreket Stortinget at barnevernet nå hadde økt fokusering på at familie og nettverk, lokale løsninger og tilbud bør være et utgangspunkt for barnevernets arbeid. Komiteen vil understreke at det er viktig å finne tiltak som styrker familienes muligheter til å gi barna en god omsorg og en god oppvekst.

Home-Start Familiekontakten Norge er et frivillig forebyggende tiltak for familier med små barn i en vanskelig livssituasjon. Komiteen er tilfreds med at Home-Start får en bevilgning på 2 mill. kr til spesielt å følge opp familier med kronisk syke og funksjonshemmede barn, en gruppe som har det ekstra vanskelig i vårt samfunn.

Kristelig Folkeparti ser med bekymring på at barnevernsstatistikken indikerer at en økende andel barn og unge med flyktning- og innvandrerbakgrunn har vanskelige oppvekstforhold. Det er imidlertid for lite kunnskap om metoder og tiltak overfor denne gruppen barn og unge. Kristelig Folkeparti er derfor enig i at det er behov for et styrket kunnskapsgrunnlag for at barnevernet skal kunne håndtere ulike problemstillinger og gi barna et bedre tilbud i dialog med barn og foreldre.

Jeg vil berømme statsråd Laila Dåvøy for hennes engasjement for å styrke arbeidet overfor barn som er utsatt for overgrep og vold. Komiteen er enig i at prosjektet «Barn som lever med vold i familien» må styrkes.

Når det gjelder mindreårige asylsøkere, er det viktig at disse ivaretas best mulig når de oppholder seg i Norge. Alle barn omfattes av barnevernsloven, og ved bekymringsmeldinger skal situasjonen til disse barna, som for alle andre, undersøkes, og barnevernet skal ved behov iverksette tiltak.

Det er flere gledelige ting med dette budsjettet. Adopsjonsstøtten økes med 30 pst. til for første gang å passere 30 000 kr. Det er nå lagt til rette for at parkurs for førstegangsfødende kan settes i gang i 24 kommuner i 2005.

Vi er ikke ferdige med alt vi vil gjøre for barnefamiliene, og vi håper velgerne gir oss ny tillit etter valget, slik at ikke familiene bare får myke «dette er til det beste for deg, for vi vet best»-pakker fra neste høst, men at de får en hard pakke som legger opp til valgfrihet til beste for familien, i den situasjon familien er i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A) [19:21:34]: Kristelig Folkeparti vil så veldig gjerne mene at de selv setter barn i fokus med sin politikk. Men dessverre går det trått med barnehageutbygging, og antallet fattige barn har økt de siste årene. For meg er det ikke mulig å se en annen barne- og familiepolitikk hos Kristelig Folkeparti enn at det er viktig å beholde kontantstøtten, slik at kvinner holder seg hjemme. Det er derfor skuffende, synes jeg, at de nærmest fornekter at Norge kanskje har gatebarn, ved ikke å være med på merknaden om at Barneombudet skal se på dette i 2005.

Hva mener egentlig Kristelig Folkeparti må skje for at vi skal finne ut av dette, og hvilke virkemidler vil de bruke på denne problemstillingen?

Dagrun Eriksen (KrF) [19:22:59]: Vi er glad for omsorgen fra Arbeiderpartiet, som mener at vi vil så mye, men ikke får så mye til. Da vil jeg bare minne representanten Torny Pedersen om at det var denne regjeringen, med statsråd Laila Dåvøy i spissen, som la fram en familiemelding som var historisk i Norge. For første gang våget man å sette familien på dagsordenen, med en helhetlig familiepolitikk som gikk ut på et forpliktende samliv, et godt foreldreskap og en helhetlig politikk rundt dette, også for de familiene som sliter.

Når det gjelder gatebarn og hvorfor vi ikke er med på den merknaden: Det er fordi vi mener at det ikke bør være Barneombudets rolle å kartlegge en slik problematikk. Det bør være det offentliges ansvar. Det bør være barnevernets ansvar og de offentlige myndigheters ansvar. Hvis det finnes gatebarn i Norge, er det andre enn Barneombudet som skal kartlegge dette. Det mener vi barnevernet bør ta tak i, og det har ikke vi motsatt oss at man skal finne ut av.

May Hansen (SV) [19:24:20]: Mener representanten fra Kristelig Folkeparti at det å forlenge fedrekvoten forbeholdt far er valgfrihet? Det kan jeg ikke forstå. Det er akkurat det samme når vi foreslår en tredeling og dere utvider fedrekvoten som er forbeholdt far.

Når det gjelder kontantstøtten, blir det hele tiden henvist til en NOVA-rapport. Det har representanten gjort veldig mange ganger. Der står det utrolig mye. Det er vel også den Barneombudet har kommentert. Det står f.eks.:

«Gjennom denne undersøkelsen har vi fått innblikk i prosesser som viser hvordan kontantstøtten har bidratt til å heve terskelen for å søke barnehage for de minste barna, og også bidrar til at de foreldrene som er hjemme, forblir der lenger. Dette er konsekvenser som blir betraktet som uheldige for de familier som er i fokus for vår undersøkelse, fordi det forsinker bevegelsen ut i mer omfattende sosiale sammenhenger både for voksne og barn.»

Den tar også opp dette med familier med lav inntekt og familier med minoritetsbakgrunn, og jeg er bekymret for det.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:25:42]: Først når det gjelder fedrekvoten: Vi mener at balansepunktet med å ha ni uker til mor og totalt ti uker – som er det vi ønsker – til far når vi er ferdig, kan være en passe pådriver for å få flere til å delta på hjemmebane. Men det finnes et balansepunkt, og en tredeling direkte vil kunne gi 100 000 kr i minus.

Når det gjelder det som står om kontantstøtten i NOVA-rapporten, viser den oss helt klart at bruk av barnehage som barnevernstiltak ikke har gått ned etter at kontantstøtten ble innført. Det er det vist til to ganger.

Jeg har lyst til å lese en liten melding som stod i Aftenposten. Det var en som hadde argumentert mot kontantstøtten:

«Men så ble jeg mamma til en gutt som ikke trivdes i barnehagen. Jeg satte med én gang spørsmålstegn ved min og min manns oppdragelse, hva hadde vi gjort galt, alle barn ville vel helst velge barnehage framfor mamma? Etter en lengre tids vurdering sluttet jeg i jobben og tok sønnen min ut av barnehagen, og takket være kontantstøtten klarte vi det økonomisk. Jeg opplevde en ny hverdag full av nærhet til min sønn, tankevirksomhet og energi kunne vies til familien på en annen måte enn før».

Dette vil hun miste med SVs politikk.

Trond Giske (A) [19:27:11]: Representanten Eriksen bruker som bevis for at kontantstøtten er en ønsket ordning, at det er så mange som bruker den. Da skulle vel undertegnede være et bevis på det motsatte. Man kan ikke automatisk trekke den slutning at det at de som ikke har barn i barnehage, får kontantstøtte, nødvendigvis gjør den til den mest ønskede ordningen.

Kristelig Folkeparti sier at de er veldig opptatt av valgfrihet. Men valgfrihet må bety at man har flere reelle alternativer å velge mellom. Skal begge velge en yrkeskarriere, må det være barnehageplasser nok. Det er jo nummer én for en reell valgfrihet, og der bremser Kristelig Folkeparti ambisjonene for barnehageutbyggingen, fra 12 000 pr. år til 9 000 pr. år. Det andre må være at man har en reell mulighet til å være hjemme. Jeg vet ikke hvor mange representanten Eriksen tror har råd til å slutte i jobb for 4 000 kr i måneden. Der man har råd til eller tar seg råd til å slutte i jobb for 4 000 kr i måneden, er det svært ofte den som tjener minst, dvs. kvinnen, som gjør det. Det må være en mye bedre ordning å bruke disse pengene på å utvide foreldrepermisjonen. Da får man en reell valgmulighet og kan velge å være hjemme sammen med barna, og både mor og far får den muligheten.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:28:37]: Vi har hele tiden lagt til rette for at det skal være reell valgfrihet. Derfor har vi hatt den offensive satsingen som vi har hatt i forhold til barnehageutbyggingen. Jeg vil bare at representanten Giske skal lytte ekstra nå: Vi har lagt til rette for 9 000 plasser. Det vil gi mange flere enn 9 000 barn opphold i barnehage. I inneværende år ble det lagt til rette for ca. 7 500 plasser, men det var 5 000 flere barn enn det som fikk plass, fordi vi har hatt en del strukturendringer. Så vi har sammen med Fremskrittspartiet lagt opp til en offensiv utbygging til 9 000 plasser, og det vil gi rom for mange flere barn i barnehage.

Når det gjelder kontantstøtten, er det to tredjedeler av kontantstøttebarna som blir passet av foreldrene. Jeg tror at representanten Giske og andre foreldre velger omsorgsløsninger som er gode for sine barn. Blant dem er kontantstøtten, som en viktig del av valgfriheten. Valgfriheten kan aldri bli barnehage eller barnehage, kontantstøtte eller kontantstøtte, men det kan være kontantstøtte og barnehage.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [19:30:04]: Senterpartiet ønskjer ein familiepolitikk som er basert på valfridom for barnefamiliane. Det er viktig for Senterpartiet at det vert lagt til rette for at særleg småbarnsforeldre skal kunne velje den omsorgsforma dei sjølve meiner er best for seg og barna sine.

Full behovsdekking innanfor barnehagesektoren er ein klar føresetnad dersom ein skal nå reell valfridom. Utbyggingstakta i barnehagesektoren går dessverre for seint. Målet om full behovsdekking innan 1. august 2005 står fast, men signal så langt tyder på at det kan bli vanskeleg å nå dette målet.

Eit samla storting står bak barnehageforliket. Det har i lang tid vore knytt usikkerheit til tidsaspektet, og eg må med all respekt hevde at Regjeringa og statsråden ikkje ser ut til å søkje å finne tiltak som kan bidra til å auke utbyggingstakta. Investeringstilskottet til nye plassar er eit godt og målretta tiltak, men det er etter mi meining passivt av Regjeringa å foreslå at dette blir vidareført på dagens nivå. I alle fall burde det ha vore prisjustert.

Kontantstøtteordninga har alltid skapt debatt. Det er mange som hevdar at ordninga er kvinnefiendtleg og likestillingsfiendtleg. For Senterpartiet er kontantstøtta ein reiskap som kan bidra til valfridom for familiane. Når det vert hevda som negativt at om lag 11 000 kvinner tek ut kontantstøtte for å vere saman med eigne ungar, meiner vi tvert om at det er positivt og i tråd med vårt mål om auka tid saman for barn og foreldre.

Fedrekvoten bør utvidast og baserast på eigne opptente rettar.

Tiltak til foreldrerettleiing og samlivstiltak har etter kvart fått brei oppslutning. Mange parti som midt på 1990-talet var negative til dette, stiller seg no fullt ut bak det. Det meiner Senterpartiet er svært positivt. Å tenkje førebygging framfor reparasjon er ein tanke som ligg Senterpartiet sitt hjarte nær, og eg vil faktisk gi ros til statsråden for offensivt arbeid på dette området. Å satse på eit meir heilskapleg førebyggjande arbeid, slik som tilbod om ein dags samlivskurs til alle førstegongsforeldre, er udelt positivt.

Senterpartiet har vore oppteke av at krisesentra skal ha ei stabil og føreseieleg finansieringsordning. I utgangspunktet ville vi ha 100 pst. statleg finansiering, men støtta subsidiært 80-20-finansieringa. Dette har statsråden følgt opp i budsjettproposisjonen. Samstundes er det positivt at sentra no får høve til å behalde bidrag og gåver i tillegg til finansieringa frå stat og kommune.

I proposisjonen er det varsla at Regjeringa vil leggje fram ei utgreiing om ny forvaltings- og finansieringsordning for incestsentra hausten 2004. Så langt har ikkje departementet lagt noko fram for Stortinget om dette, og det er ikkje mange dagane igjen av hausten 2004.

Senterpartiet varsla i Innst.S. nr. 226 for 2003-2004 at incestsentra bør finansierast på same måten som krisesentra. Det er mange senter som i dag opplever den uverdige situasjonen det er å gå på tiggarferd for å få budsjetta sine til å gå nokolunde i hop. Det er ein uhaldbar situasjon.

Stortinget har i mange samanhengar fokusert på at hjelpetiltak må setjast inn når behovet er der, og incestsentra gir hjelp og støtte til nokre av dei svakaste i samfunnet vårt, nemleg ungane. Overgrep mot barn frå personar som står dei nær, gjer overgrepa ekstra belastande. For Senterpartiet er det viktig at ei stabil og føreseieleg finansieringsordning snarast råd kjem på plass.

Fem minutt til to rammeområde er knapp tid. Når det gjeld rammeområde 1, vil eg berre kort kommentere at konkurranseutsetjing og effektivisering ikkje må overskyggje målet om at det viktigaste er å vareta einskildpersonar sine rettar til gode og trygge tenester. Ikkje alle politikkområde eignar seg for konkurranseutsetjing. Vi skal leggje til rette for at storsamfunnet skal fungere, og effektiviseringsiveren til Regjeringa har på ei rekkje område dessverre ført til at tenester som tidlegare var lett tilgjengelege, no vert gjorde vanskeleg tilgjengelege for både einskildpersonar og næringsliv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

May Hansen (SV) [19:35:19]: Bare et lite spørsmål til representanten fra Senterpartiet, som sier at 11 000 færre kvinneårsverk er et positivt resultat av innføringen av kontantstøtte.

SV er opptatt av at vi får likeverdige muligheter i arbeidslivet og likeverdige muligheter knyttet til det å være foreldre. Barnekonvensjonen sier helt klart at et barn har rett på to foreldre. Det er også slik at de to første årene i et barns liv er de viktigste når det gjelder tilknytning. Så vet vi ikke bare at 11 000 flere kvinner er hjemme – det er jo ikke blant menn det har blitt færre årsverk – men vi vet også at menn som har barn, jobber mer overtid enn menn som ikke har barn.

Mener virkelig Senterpartiet at dette er en god og viktig utvikling? Dette er resultater av kontantstøtten.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [19:36:38]: Ja, dette er ein konsekvens av kontantstøtta.

Då Senterpartiet i si tid slutta seg til dagens kontantstøtteordning, var det med den argumentasjonen at vi ønskjer at foreldre skal kunne velje tid saman med ungane sine. Men eg vil understreke at den valfridommen ikkje er reell før vi har full dekning innanfor barnehagesektoren.

Senterpartiet sin kontantstøttemodell er relatert til at det ikkje er bruk eller ikkje bruk av barnehageplass som skal utløyse kontantstøtte, men derimot at foreldre verkeleg brukar tid saman med ungane sine.

Eg trur at det er ei grunnleggjande usemje mellom SV og Senterpartiet på dette området, og så langt i programprosessen før nytt stortingsval er det ingenting som tyder på at Senterpartiet vil forandre standpunkt.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:38:03]: Norge har et velferdsnivå og en levestandard få land kan konkurrere med, men vi står også foran store utfordringer. Vår evne til å ta beslutninger og gjennomføre endringer i dag vil i stor grad bestemme nivå og kvalitet på fellesskapsløsningene våre i framtiden.

Høyere levealder og lavere fødselstall gjør at andelen eldre øker. Dette utfordrer fellesskapet i form av økte utgifter til pensjon og et større behov for helse- og omsorgstjenester. Samtidig blir vi færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Vi vet at petroleumsinntektene bare kan gi et visst bidrag til finansieringen av de voksende offentlige utgiftene. Skal generasjonene som kommer etter oss, ha trygghet for vårt velferdsnivå, er endringer nødvendig.

Verdiskapingen som skjer i privat og offentlig sektor, danner grunnlaget for velferdsutviklingen og skaper trygghet for de gode fellesskapsløsningene. En velfungerende, dynamisk og moderne offentlig sektor betyr mye for verdiskapingen også i den private. Derfor ønsker Regjeringen at oppmerksomheten mot innovasjon og nyskaping blir like sterk i offentlig sektor som i privat. Vi må klare å løse oppgavene i offentlig sektor på en smartere og mindre ressurskrevende måte enn det vi gjør i dag.

Modernisering dreier seg også om å tilpasse tjenestene til enkeltmenneskers ulike behov. En slik tilpasning krever en fleksibel produksjon av offentlige tjenester, der borgerne er i sentrum. Større grad av individuelt tilpassede tjenester øker også muligheten for bedre målretting av tjenestene. Et viktig mål for Regjeringen blir derfor at møtet med det offentlige blir enklere for folk flest. I det arbeidet er det viktig at det offentlige tar i bruk ny teknologi på en bedre måte.

Gjennom smartere bruk av informasjonsteknologi vil Regjeringen forenkle dialogen mellom borgerne og næringsliv på den ene siden og offentlig sektor på den andre. Regjeringen ser IT som en viktig nøkkel i arbeidet med modernisering og forenkling av samfunnet. Tjenester som innbyggerne i dag bruker unødvendig mye tid på, lar seg løse raskere og enklere gjennom digital samhandling. En lang rekke land ser IT-utviklingen som et stadig viktigere virkemiddel for å øke egen konkurranseevne, sikre verdiskaping og sikre velferdsutvikling. Regjeringens visjon er at Norge skal være ledende internasjonalt når det gjelder å tilby elektroniske tjenester fra det offentlige, og anvende IT til å skape nye forretningsmuligheter i næringslivet. Vi må samtidig investere i kompetanse og strukturelle endringer. Teknologien skal brukes til å rive siloveggene ned, ikke bygge dem høyere. Forvaltningens IT-systemer må kunne sikre samhandling på tvers av sektorer og nivåer. Hindringer mellom de offentlige etatene skal bygges ned. Slik sikrer vi effektiv ressursbruk og bedre offentlige tjenester for borgerne.

Et sentralt prinsipp i organiseringen av offentlig virksomhet er at det skal etableres klare skiller mellom forvaltnings- og myndighetsoppgaver, tjenesteproduksjon og tilsynsoppgaver. Statlig tjenesteproduksjon skal forbedres i et samspill med og i konkurranse mellom offentlige og private aktører. Regjeringen ønsker at det arbeides for større grad av konkurranse på flere områder, både der det allerede er et velfungerende marked, og på områder hvor konkurranse kan bidra til å skape et velfungerende marked.

For å ivareta ressursen som 700 000 offentlig ansatte utgjør, er god personalpolitikk avgjørende. Personalpolitikken må ha som mål å sette medarbeiderne i offentlig sektor best mulig i stand til å møte borgernes økte og skiftende krav til offentlige tjenester. Modernisering innebærer derfor både å utvikle ansattes egen kompetanse og å utvikle tjenestene som tilbys.

Resultatene av moderniseringsarbeidet vil gjøre oss bedre i stand til å møte framtidens utfordringer – gjennom økt verdiskaping i offentlig og privat sektor, og gjennom flere og bedre målrettede tjenester tilpasset innbyggernes og næringslivet behov.

Moderniseringsarbeidet Regjeringen har trukket opp, dreier seg om å ta vare på og videreutvikle de viktige fellesskapsoppgavene – med nye løsninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A) [19:43:12]: I budsjettproposisjonen fra Moderniseringsdepartementet står det at det må settes spørsmålstegn ved påstanden om at forskjellen mellom arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven fører til liten «mobilitet» mellom offentlig og privat sektor. Hva menes egentlig med det?

Videre står det i proposisjonen at Regjeringen «ønsker større grad av harmonisering av arbeidsvilkårene i offentlig og privat sektor». Jeg står her med en følelse av at statsråden vil svekke rettigheter og eventuelt pensjonsrettigheter til de ansatte i offentlig sektor. Kan statsråden avkrefte at jeg tar feil? Jeg har liksom et bestemt inntrykk av at samarbeidet mellom statsråden og arbeidstakerorganisasjonene ikke er bra nok. Hva føler statsråden selv?

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:44:24]: Det var mange spørsmål, flere enn 1 minutt tillater, men jeg vil bruke tid på det aller viktigste – behovet for å gjøre endringer som skaper større fleksibilitet og større mobilitet.

Både i privat og i offentlig sektor står vi overfor en utfordring som er knyttet til mangelen på de kloke hodene, de flinke hendene og de varme hjertene. Vi står faktisk overfor en situasjon hvor det er viktig å gjøre endringer i forhold som låser folk ufrivillig inne i én enkelt sektor. Skal vi ta vare på velferd og videreutvikle de trygge, gode fellesskapsløsningene, står vi overfor en virkelighet hvor vi må sørge for at den kompetente arbeidskraften flyter best mulig og kommer dit vi har størst behov for den. Derfor er det viktig å bygge ned barrierer mellom privat og offentlig sektor.

May Hansen (SV) [19:45:38]: Regjeringa er opptatt av lokaldemokratiet. Derfor vil jeg spørre statsråden om han mener det er riktig at fylkesmennene blir tilført midler og stillinger for å pådytte kommunene Regjeringas omstillingspolitikk. Dette går jo ut over lokaldemokratiet.

En annen ting som jeg tok opp med statsråden i trontaledebatten, gjaldt forslag nr. 3, «om bruken av små stillinger i stat og kommuner og hva det betyr for likelønnsutviklingen i Norge, og hvilke konkrete tiltak Regjeringen vil iverksette». Han svarte meg da at dette var et kommunalt problem, og at kommunene hadde frihet til selv å ordne opp i dette. Men disse små stillingene er jo akkurat de som ivaretar de brukerne – de kvinnene som er ansatt i disse små stillingene – som statsråden er opptatt av. Det er faktisk slik at dette bremser opp likelønnsutviklingen i Norge.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:46:50]: Svaret til representanten May Hansen er ja. Jeg er svært tilfreds med at fylkesmennene har fått øremerkede ressurser til å bistå kommuner med et helt nødvendig omstillingsarbeid. Det er fornuftig bruk av penger å ikke bygge opp en parallell kompetanse i alle deler av offentlig sektor, men faktisk gjøre det mulig for kommuner, ikke minst de aller minste, å søke gode råd og ha god rådgivning i fylkesmannsembetene.

Det er ikke slik at omstillingsmedarbeiderne hos fylkesmennene pådytter kommunene Regjeringens politikk. Men virkeligheten er at for mange kommuner er fylkesmannsembetene et av de viktigste miljøene som kan gi gode råd, som kan være rettledere, og som faktisk kan bidra til beslutninger som innebærer at borgerne får bedre tjenester innenfor de samme økonomiske rammene. Det er det verdt å bruke penger på også i framtiden.

Torny Pedersen (A) [19:48:14]: Det er ikke ukjent at Arbeiderpartiet er uenig i Regjeringens sterke tro på utskillelse og privatisering av offentlige virksomheter. Vi mener at fristilling ofte fører til dyrere tjenester for brukerne og til mer administrasjon og byråkrati – jeg nevner bare internfaktureringssystemet.

Høyre gir inntrykk av at de vil konkurranseutsette og privatisere for privatiseringens egen del. Ser ikke statsråden den usikkerheten som råder ute blant ansatte i statlige bedrifter med stadige omstruktureringer, oppsigelser og omdanning til underselskaper, endring i arbeidsledighetstrygd, endring i ventelønnen, osv.? Mener statsråden dette er riktig strategi for å motivere de ansatte?

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:49:31]: Denne regjeringen har ikke privatisering som strategi i moderniseringsarbeidet. Jeg må minne representanten Torny Pedersen om at privatiseringen nådde sitt høydepunkt under regjeringen Stoltenberg i månedene før Samarbeidsregjeringen tiltrådte. Jeg tror neppe at salget av SND Invest, som denne regjeringen står bak, kan sies å være noen trussel mot velferd og fellesskapsløsninger.

Derimot fortsetter vi å tro at omstilling er nødvendig også på områder der Arbeiderpartiet nå har valgt å bakke ut og vende tilbake til fortidens og gårsdagens løsninger. Ett eksempel: Omstillingen av Vegvesenets produksjonsvirksomhet vil faktisk gi gevinster for borgerne og for næringslivet; det innebærer omtrent 600 mill. kr mer til vei og veivedlikehold enn før omstilling. Slike endringer er det verdt å fortsette med.

Trond Giske (A) [19:50:53]: Statsråd Meyer er ikke bare moderniseringsminister, men også en viktig aktør på kulturfeltet. Han har nemlig ansvaret for å praktisere konkurranselovens reglement hva gjelder bransjeavtalen for bokbransjen. Vi har gjennom media blitt kjent med at statsråden og Regjeringen har gitt dispensasjon fra konkurranseloven for en bokbransjeavtale. Det synes vi er positivt. Man har også gitt en overgangsordning, hvor den gjeldende avtalen på en del områder får gjelde fram til 1. januar 2006 og til 1. juli 2006. På ett område skal avtalen utfases allerede fra 1. januar, og det gjelder at bokhandlerne skal kunne gi samme rabatt som bokklubber. Der er det en uklarhet jeg gjerne skulle fått oppklart. Når man opphever dette fra 1. januar, er det da den gamle bokbransjeavtalen som gjelder, med 25 pst. rabatt både i bokklubber og hos bokhandlere, eller er det den nye avtalen, hvor man får en annen rabatt, nemlig 12,5 pst.? Hvilken rabatt er det bokhandlere og bokklubber skal forholde seg til etter 1. januar 2005?

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:52:11]: Til tross for at dette er en budsjettdebatt, svarer jeg gjerne på spørsmål om hvordan bokkjøperne kan få et bedre tilbud i bokhandlene – og i bokbransjen – slik at vi får et bedre kulturtilbud totalt sett og lavere priser på bøker.

Regjeringen har satt ned noen viktige stolper – stolper som er helt nødvendige for å få bokbransjen tilbake til forhandlingsbordet. Det er prinsippet om at alle salgskanaler skal likebehandles og ingen skal få en eksklusiv rett til å gi rabatt på den fastsatte prisen fra forlagene på en bok ut til sluttbruker.

Dessuten har vi satt ned stolper i forhold til avvikling av skolebokmonopolet, og vi har nå den nye bokavtalen til håndtering, som skal ut på høring de tre neste månedene.

Trond Giske (A) [19:53:38]: Et slikt perspektiv hører i høyeste grad hjemme i en budsjettdebatt. Det gjelder en viktig del av statsrådens ansvar – det ligger under hans departement – nemlig konkurransemyndigheten.

Vi er forhåpentligvis enige om målet, nemlig at flest mulig skal kunne lese bøker, kjøpe bøker til en rimelig pris, samtidig som forlag – bokbransjen – skal ha rammebetingelser som gjør at det blir gitt ut en stor bredde av bøker. Vi har hatt en meget vellykket litteratur- og bokpolitikk i Norge. Vi gir i forhold til folketallet ut flere bøker enn noe annet land vi kan sammenlikne oss med, og vi leser flere bøker enn de gjør i mange andre sammenliknbare land.

Fra 1. januar gjelder et nytt regime. Da skal bokklubbene og bokhandlerne gi samme rabatt. Og mitt spørsmål var altså helt konkret: Hvilken rabatt? Skal man ha 12,5 pst., som den nye bokbransjeavtalen sier, eller skal man ha 25 pst., som er den gamle rabatten til bokklubbene? Dette er helt vesentlig for bokhandlene, for man kan forestille seg hvordan det vil være for en liten bokhandel ute i distriktet å skulle gi 25 pst. i konkurranse med bokklubber og med de store kjedene på bokhandlersiden. Jeg tror det vil bli veldig problematisk for de små bokhandlene, og det burde bekymre også Regjeringen.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:54:58]: Dette området er et godt eksempel på hvordan konkurransepolitikk og kulturpolitikk kan gå hånd i hånd, og hvordan viktige mål på begge områder kan oppnås gjennom mot til å gjøre endringer.

Jeg er opptatt av at flere skal bli glad i bøker, at flere skal bli glad i å lese, og at det både skal skrives mer og leses mer i Norge. Trond Giske henviser til en meget vellykket politikk. Den politikken innebærer også at bøker er blitt 50 pst. dyrere enn andre varer gjennom de siste årene. Det er neppe det som stimulerer flere til å kjøpe god norsk litteratur.

Regjeringen har altså satt ned noen viktige stolper. Det er likebehandling av alle salgskanaler. Privilegiene til én salgskanal om å gi rabatt til sine kunder i en periode vil Regjeringen avvikle. Vi har også sørget for at skoleelever og kommuner over tid vil få billigere bøker gjennom at skolebokmonopolet faller, og at fastprissystemet innenfor skolebokområdet faller.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Trond Giske (A) [19:56:32]: Først til spørsmålet i replikkvekslingen: Jeg håper vi kan få svar på det i løpet av debatten. Og hvis gutta som venter i diplomatlosjen, vet svaret, håper jeg vi kan få det brakt inn.

I juni 2003 lagde vi et barnehageforlik, hvor alle partiene i Stortinget gikk sammen om et stort løft for barnehagene. Det var et viktig forlik, fordi det viste at vi har noen felles mål i barnehagepolitikken: full barnehagedekning i løpet av 2005, en makspris på 1 500 kr i 2002-kroner for et, som vi kalte det, standard tilbud og likebehandling mellom de private og offentlige barnehagene. Det er viktig at komiteen også i årets budsjettinnstilling enstemmig sier at målene og virkemidlene i barnehageavtalen står fast.

Forliket har vært viktig. Vi har fått en økning i bevilgningene til barnehagene som savner sidestykke. Vi har fått en økning i utbyggingstakten, vi har fått makspris 1 på plass. Det som av enkelte ble sagt var nærmest en umulighet, er blitt gjort mulig, og vi har fått økt støtten til private barnehager. Likevel er utviklingen i barnehagesektoren ikke kommet så langt som vi hadde håpet. Utbyggingen både i 2003 og i 2004 hadde en ambisjon om 12 000 plasser, og så skulle vi bygge resten i 2005 og nå full dekning. Det har gått mye saktere, og vi ligger langt etter skjemaet. Når en skøyteløper ligger langt etter skjemaet og går 37-runder istedenfor 36-runder, har han egentlig to valg: Enten kan han holde seg til det samme skjemaet og få rundetiden ned, eller han kan holde rundetiden konstant og bytte skjema. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjør ingen av delene. De reduserer faktisk ambisjonsnivået, og det er jo en merkelig strategi når man har fått et stort etterslep. Man skulle tro at når man har bygd færre barnehageplasser både i 2003 og i 2004 enn man hadde planlagt, burde målsettingen og budsjetteringen være at man økte barnehageutbyggingen, slik at man prøvde å ta igjen litt av det tapte.

Departementet går også langt i budsjettet ved å si at makspris 2 ikke bør innføres fra 1. august 2005, slik planen er. Barnehageavtalen sier klart at dette skal endelig avgjøres i løpet av våren 2005, når evaluering av utbyggingstakten og makspris 1 foreligger. Jeg forutsetter at departementet selvsagt følger opp dette, og at Stortinget tar den beslutningen i løpet av våren.

Det argumenteres med at en innføring av makspris 2 vil forsinke barnehageutbyggingen. Jeg mener det er motsatt. Departementet skriver selv at i løpet av 2005 vil 73 pst. av kommunene ha full barnehagedekning med makspris 1. I disse kommunene vil det jo ikke bli bygd en eneste barnehage før makspris 2 innfases, for det er først da vi får avdekket et ekstra behov, som også gir grunn til å bygge flere barnehageplasser. Derfor ser vi fra Arbeiderpartiets side det slik at en forsinkelse av makspris 2 faktisk vil bidra til en forsinkelse også av utbyggingen, istedenfor det motsatte.

Likebehandling er et viktig element i barnehageforliket. Departementet har valgt en modell ut fra faktiske kostnader, og vi har ikke innvendinger til den modellen Regjeringen har valgt. Likevel setter vi spørsmålstegn ved om likebehandling blir resultatet i virkeligheten. Vi vet at kostnadene kan ha utviklet seg forskjellig i hver enkelt barnehage fra det tidspunktet kostnadsnivået ble målt, og fram til i dag. Samtidig er det en viktig begrensning i den modellen som er valgt, nemlig at den ikke gir private barnehager mulighet til den standardhevingen og de pensjons- og arbeidsvilkår som offentlige barnehager kanskje allerede har. Det er ting som det blir viktig å komme tilbake til hvis vi skal nå målet om at alle barn skal få en likeverdig plass i barnehage.

Vi har også gjennom media blitt kjent med at barne- og familieministeren har sendt en ny barnehagelov ut på høring. Det er grunn til å understreke at komiteen sier enstemmig at den

«mener at endringer i lover og forskrifter som innebærer svekkelser i kvaliteten, vil kunne undergrave hva som ligger i et ordinært tilbud».

På den måten vil det også kunne foreligge et brudd på barnehageavtalen dersom en slik lov blir vedtatt. Jeg er ikke den som roper opp om brudd på barnehageavtalen hver gang noen gjør noe som vi fra Arbeiderpartiets side ikke liker – det overlater vi til andre. Men jeg vil si at det er veldig på kanten i forhold til intensjonene i barnehageavtalen at man nå reduserer barnehageutbyggingstakten. Det synes vi er sterkt beklagelig når full dekning er et av de viktigste målene i hele avtalen.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Laila Dåvøy [20:01:55]: Regjeringen følger opp barnehageforliket. Vi satser på videre rask utbygging for å sikre enda bedre tilgang, og vi satser på kvalitet for å sikre et bedre innhold.

Departementet har gjennomført en «kvalitetssatsning 2001-2003» i barnehagene med gode resultater. Barnehagene har arbeidet aktivt og engasjert med kvalitetsutvikling, og kunnskapen og samarbeidet i sektoren er styrket.

2005 blir et spennende kvalitetsår. Stortinget får kommende vår oversendt en proposisjon til ny barnehagelov. Utkast til denne nye barnehageloven er som kjent ute på høring, med høringsfrist 10. januar. Utkastet legger til grunn at loven fortsatt skal sikre høy kvalitet på barnehagetilbudet, noe også komiteen er opptatt av.

Alle de ulike delene av loven – både om formål, innhold, barns medvirkning, klar ansvarsfordeling mellom nivåene i sektoren og tilsyn med kommunen som barnehagemyndighet – har til hensikt å ivareta kvaliteten i barnehagene. Vi vil sikre at alle barn får et likeverdig tilbud av god kvalitet uavhengig av bosted. Derfor må vi ha en felles forståelse av hva et barnehagetilbud skal innebære. Regjeringen foreslår derfor en betydelig utvidelse av innholdsbestemmelsen, og skjerper kravene til kvalitet.

Jeg er glad for at komiteen framhever rapporten «Tiltak for å beskytte barn mot overgrep» og det videre arbeidet for å følge opp denne. Forslagene er en viktig del av Regjeringens satsing på utvikling av positive familiestrukturer og bekjempelse av vold i nære relasjoner.

Arbeidsgruppens forslag understreker viktige, grunnleggende poenger: Dersom barnet har blitt utsatt for vold eller vært vitne til vold, skal dette tillegges vekt i en sak om samvær eller fast bosted for barnet. Samværsretten står sterkt her i landet, og det er i utgangspunktet bra. Men foreldrenes rett til samvær skal ikke gå på bekostning av barnets beste. Barn skal ikke tvinges til samvær de er redde for, de skal slippe å grue seg til samvær. Fars rettigheter etter barneloven skal ikke medføre at mors sikkerhet trues dersom hun har behov for beskyttelsestiltak som f.eks. sperret adresse. Det er ikke vanskelig for en far å få ut av et barn hvor mor bor.

Rapporten har vært på alminnelig høring, med høringsfrist nå i sommer. Departementet har oppsummert uttalelsene som kom inn, og de er overveiende positive til forslagene i rapporten. Flere av høringsuttalelsene gir uttrykk for at de gjennomgående slutter seg til rapporten og forslagene til endringer i barneloven. Flere gir uttrykk for at barnet ikke har godt nok vern i barnefordelingssaker i dag, og at det er behov for endringer for å beskytte barn.

Departementet jobber nå med å følge opp rapporten og høringsuttalelsene. Vi tar sikte på å legge fram en odelstingsproposisjon med forslag til endringer i barneloven i løpet av kommende sesjon.

Den siste tiden har familiepolitikken igjen vært i fokus – det gleder jeg meg over! Det faktum at kontantstøtten har gitt mer tid mellom barn og foreldre, ser ut til å falle enkelte tungt for brystet. Igjen manes det fram et «kvinner tilbake til kjøkkenbenken»-bilde. Dagens opplyste kvinner, eller menn for den saks skyld, lar seg ikke by den type gammeldags retorikk, ei heller at det likestillingsmessig er et tilbakeslag å bruke tid på egne barn. Slike argumenter avslører, og jeg må si dessverre, at A4-tankegangen fortsatt har for mange tilhengere.

Det som gir grunn til bekymring, er noe helt annet, nemlig at enkelte produserer et skremmebilde der foreldre som tar omsorgsansvar, mister både karriere- og utviklingsmuligheter. Med en slik tankegang blir vel det neste å redusere både på fødselspermisjon og annen tilrettelegging for småbarnsforeldre, slik at arbeidstilknytningen får et så kort avbrekk som overhodet mulig. Vil vi virkelig ha et slikt perspektiv på barne- og familiepolitikken? Mitt svar er nei. Tvert imot må veien være å legge til rette for kombinasjon av familieliv og arbeidsliv, også ved aksept for noe lengre permisjon, når det anses som rett for den enkelte.

Regjeringens familiepolitikk bygger på økt valgfrihet og fleksibilitet i familiepolitikken. En forbedring av fedres opptjeningsrett vil vedtas i dette budsjettet, ytterligere forbedringer vil komme. Selvstendig næringsdrivende har fått rett til svangerskapspenger, og om kort tid vil vi sende ut et høringsnotat som også angår denne gruppen. En mer fleksibel fødselspermisjonsordning vil bli presentert for Stortinget til våren.

Kontantstøtten står fast, og barnehagedekningen har aldri vært høyere. Denne valgfriheten står imidlertid på spill – det går tydelig fram av de alternativ Arbeiderpartiet og SV har presentert. I parentes må jeg også si at når disse partier fjerner en viktig velferdsreform, er det stusslig med satsingsforslag innenfor det samme området – faktisk en klar nedprioritering av sektoren fra disse partiene hvis vi ser på budsjettet.

Helt til slutt: Den store barnevernsreformen som nå er på gang, er viktig – den er utrolig viktig for de utsatte barna våre. Jeg vil berømme hele barnevernssektoren på statlig side for det engasjement og de store initiativ som legges til grunn for denne store reformen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A) [20:07:18]: Jeg forstod det slik på statsrådens innlegg at vi som fryktet at kontantstøtten tvang kvinnene tilbake til hjemmet, på en måte var litt gammeldagse, og at det var Regjeringens kontantstøttepolitikk som så framover og var moderne.

I vårt moderne samfunn har vi fått mange nye beboere, og en ny undersøkelse viser at det faktisk er flest innvandrere som benytter seg av kontantstøtten. Jeg lurer på om statsråden er fornøyd med det, med hensyn til den integreringspolitikken som vi snakker så varmt om, og ikke minst det norske språk. Arbeiderpartiet er bekymret over at kontantstøtten synes å virke inn bare på mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet, og ikke på fedrenes. Hva har statsråden å si til det?

Statsråd Laila Dåvøy [20:08:42]: Denne regjeringen ønsker ikke det venstrepartiene ønsker, nemlig at alle skal inn i en A4-løsning som Arbeiderpartiet og SV skal bestemme. Vi er opptatt av valgfriheten, og når det gjelder spørsmålet om innvandrere, skal valgfriheten være like stor enten man er etnisk norsk, eller man er kommet til dette landet på annen måte. Jeg har lyst til å lese bare noen få ord som en ung kvinne skriver i Stavanger Aftenblad lørdag 11. desember:

«Hva er så galt med at kvinner velger å ta seg av barna sine et år eller to? Ja, for det er valg det er snakk om, ikke tvang. De må ikke. Mener Giske&Co at kvinner selv ikke er i stand til å velge? Er vi så dumme og undertrykte at vi blir presset til å være hjemme? Av hvem da, i så fall?»

Og videre:

«Hva er de redde for? Jo, at noen kvinner skal velge annerledes enn de selv gjør/har gjort. Kvinnebevegelsen og venstre-sida i politikken har alltid påstått at det beste for kvinnene er å komme seg fortest mulig ut i arbeid og bli der. Av hensyn til likestillingen. For å få det til å høres fint ut, har de også sagt at det er av hensyn til barna.»

Det er godt sagt!

May Hansen (SV) [20:10:09]: Statsråden svarte meg i en spørretime her i denne salen:

«Verken jeg eller UDI har registrert at det er sendt bekymringsmeldinger om omsorgssvikt når det gjelder disse barna»

– altså mindreårige asylsøkere. Og videre:

«Jeg er meget bekymret og har tatt dette opp med kommunal- og regionalministeren. Vi må sammen prøve å finne ut hvor disse barna er. Jeg aksepterer ikke at barn lever under uverdige forhold i asylmottak. Det gjør jeg ikke, men jeg vet ikke hvem de er.»

Jeg har et brev her, og jeg refererte i stad til en avisartikkel. I brevet svarer barnevernstjenesten at den har mottatt flere andre bekymringsmeldinger som reiser tvil om mottakets evne til å gi tilstrekkelig hjelp og/eller omsorg til de barn de faktisk får ansvaret for. Barnevernstjenesten finner det allikevel svært vanskelig å være den instans som skal undersøke og kompensere eventuell manglende faglighet, bemanning, ved statlige institusjoner med riksdekkende funksjon. Hva mener statsråden om dette?

Statsråd Laila Dåvøy [20:11:30]: Når det gjelder det første utsagnet, var det et sitat fra et tidligere innlegg fra meg her i denne sal, og det var i relasjon til en rapport som Redd Barna har utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet. Det er helt riktig at det i denne rapporten stod at det var en rekke alarmerende tilstander og bekymringer ved en del asylmottak der Redd Barna hadde vært inne og undersøkt saken, og jeg var svært opptatt av å få vite hvor disse barna er, om det var riktig. Vi har faktisk ikke fått dette dokumentert.

Når det er sagt: Alle bekymringsmeldinger som kommer til barnevernet, skal følges opp, og hvis representanten May Hansen har noen eksempler fra en avis eller hvor det nå måtte være, på at barnevernet ikke har fulgt opp, vil jeg svært gjerne få vite det, så skal vi sørge for at vi også gjennom det statlige barnevernet eller fylkesmannen tar affære i forhold til dette.

Ellers må jeg bare få oppklare en åpenbar misforståelse i representanten May Hansens første innlegg: Barnevernloven gjelder for alle – uansett – i dette landet, om de er i asylmottak eller andre steder.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [20:12:58]: Stortinget la ned eit betydeleg stykke arbeid då vi fatta vedtaket som blir kalla barnehageforliket. Iallfall tilsynelatande er det brei semje om at vi skal ha full barnehagedekning, og vi skal innføre makspris trinn 2 1. august 2005. Men skal vi komme i mål, er det slik, som det har vorte sagt frå denne talarstolen tidlegare, at vi har behov for 14 000 nye plassar. Regjeringa starta budsjettarbeidet sitt tidleg på sommaren, budsjettet vart lagt fram for oss tidleg i oktober, og allereie i proposisjonen vart det varsla at vi ikkje ville komme i mål. Poenget mitt er at nesten eit år før vi har trinn 2, kapitulerer vi. Vurderer statsråden andre tiltak for å auke utbyggingstakta?

Statsråd Laila Dåvøy [20:14:20]: Det har ikke tidligere vært bygd så mange barnehager på så kort tid som de siste tre årene. Kapasitetsøkningen i barnehagesektoren, bare for å ta fjoråret, tilsvarte faktisk 12 000 nye plasser. 7 400 nye barn kom i barnehage. I tillegg utgjorde kapasitetsøkningen ved at man gikk fra deltid til heltid, 5 000 nye plasser, slik at vi nådde fram når det gjaldt kapasitetsøkning i fjor. Målene står fast i barnehagesektoren. Og jeg har lyst til å vise til at vi har ikke mindre enn mellom 20 og 30 ulike informasjonstiltak. Jeg kan ikke gå igjennom alle. Da måtte jeg kanskje hatt et par minutter til, og det får jeg nok ikke. Men vi har gjort ufattelig mye for å få bygget barnehager. Det kanskje viktigste incitamentet vi har, er at staten fullfinansierer alle nye barnehageplasser. Men det er altså ikke denne statsråden som bygger ut barnehageplassene, det gjør kommunene og private.

Trond Giske (A) [20:15:41]: Jeg registrerer i media at det har gledet statsråden at også de som er imot kontantstøtte, bruker de ordningene som finnes for barnefamilier. Men det er muligens ikke like gledelig at kontantstøtten for de aller fleste av oss har null innvirkning på den tiden man har sammen med barn. Det er rett og slett ett kriterium for å få kontantstøtte, og det er at man holder barnet unna barnehage etter at barnet er ett år. De første undersøkelsene viser jo at kontantstøtten i svært mange av tilfellene ikke hadde noe utslag i den forstand at barn og foreldre var mer sammen. Vi brukte altså 3 milliarder kr uten å oppnå et eneste minutt mer i samvær mellom foreldre og barn.

Nå viser de siste undersøkelsene at vi kanskje har oppnådd noe, ved at kvinner slutter i arbeidslivet for å være sammen med barna. Mitt spørsmål er: Vi har ingenting imot å gi barnefamiliene penger, og barnefamiliene har ingenting imot å få penger, men ville det ikke vært bedre å bruke de pengene på å utvide fødselspermisjonen, slik at man fikk et reelt valg om å være hjemme, og at både mor og far kunne brukt den muligheten?

Statsråd Laila Dåvøy [20:16:53]: Vi vil jo alle utvide fødselspermisjonsordningen, men hvorfor i all verden skal man redusere kontantstøtten eller ta den bort av den grunn? Man får jo bare enda større valgmulighet hvis man også beholder den.

Når det gjelder den siste undersøkelsen, som det nylig er skrevet om i avisene, gjelder dette altså langtidsvirkningene når det gjelder tid med barna, og det gjelder kun kvinner. Det er kun kvinner som er med i undersøkelsen i denne sammenhengen. Det er Barne- og familiedepartementet som har bestilt og betalt rapporten, og den neste fasen vil være å undersøke hvilken tidsbruk fedre nå har når det gjelder langtidsvirkning av bruk av kontantstøtte. Og det blir jo spennende, for vi vet at det er flere og flere fedre – inkludert Giske – som også bruker kontantstøtten.

Trond Giske (A) [20:18:00]: Kristelig Folkeparti har snakket om utvidet fødselspermisjon i hele denne stortingsperioden. Vi har ikke fått en eneste dag med utvidet fødselspermisjon av det. Det er penger som skal til for å utvide fødselspermisjonen, det hørte vi i en debatt tidligere her i dag. Det koster rundt 200–250 mill. kr pr. uke med utvidet fødselspermisjon. Det betyr altså at kontantstøtten kunne gitt mange, mange uker, ja flere måneder med fødselspermisjon, litt avhengig av hvilket inntektsnivå man beregner det etter.

Så det er jo et prioriteringsspørsmål om man bruker pengene på kontantstøtte eller på fødselspermisjon. Og fødselspermisjon kunne da gitt et reelt valg for alle. Det er jo ikke slik at familieforsørgere rundt omkring i Norge kan slutte å jobbe for 4 000 kr i måneden. Det er fint å få 4 000 kr i måneden, hvis man uansett er hjemme, men man kan ikke slutte å jobbe. Og hvis man slutter, er det den med lavest inntekt som ofte gjør det, og det er dessverre ofte kvinner. Det er dermed et bidrag til mindre likestilling i arbeidslivet, mindre likestilling i hjemmet og mindre valgfrihet. For man har ikke mulighet til virkelig å være hjemme. Det ville man hatt med fødselspermisjon. Og dette kan ikke statsråden snakke seg unna. Jeg ønsker en mer logisk forklaring på hvordan dette henger sammen.

Statsråd Laila Dåvøy [20:19:12]: Jeg får si det enkelt, da: Vi ønsker ikke å avvikle kontantstøtten. Vi ønsker å beholde kontantstøtten. Vi ønsker denne valgmuligheten. Ordningen er innført for at foreldre skulle få mer tid sammen med barna, for at det skulle være mer rettferdighet i overføringsordningene til barnefamiliene, og for at man altså skulle ha valgfrihet. Og det står jeg for. Vi kommer ikke noen gang til å foreslå å avvikle dette.

Fødselspermisjonsordningen skal også utvides. Jeg er stolt av å være statsråd i Bondevik II-regjeringen, som har laget den første familiemeldingen noen gang, og som i denne meldingen foreslo grep i forhold til pappakvoten. Vi gjør en endring i 2005, som komiteen kjenner godt til. Så skal vi også utvide slik at alle fedre kommer innunder ordningen. Det er 11 000 fedre som ennå ikke kommer innunder ordningen. Og så skal vi utvide pappapermisjonen. Men vi følger også det som står i Sem-erklæringen om rekkefølgen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet avsluttet.

Afshan Rafiq (H) [20:20:35]: Stortinget vedtar i dag et meget godt budsjett som viderefører Samarbeidsregjeringens store satsing på barne- og familieområdet. Fortsatt høyt trykk på utbygging av barnehageplasser og nye skritt mot likeverdig behandling av private og kommunale barnehager utgjør den tyngste delen av dette budsjettet.

I tillegg sørger man for bedre fedrerettigheter i fødselspengeordningen, og jeg viser til Ot.prp. nr 7 for 2004-2005, som ble enstemmig vedtatt i Odelstinget tidligere i dag. Her blir fedre sikret fødselspermisjon på eget opptjeningsgrunnlag. Sterk heving av adopsjonsstøtten, økt innsats mot fattigdom blant barn og unge, ytterligere satsing på samlivstiltak og forebyggende familietiltak er høyt prioritert i dette budsjettet.

Regjeringens forslag om å styrke barnehagesektoren med 1,4 milliarder kr viser at barna prioriteres. Målet er å gi 9 000 flere barn et barnehagetilbud i 2005. Samtidig videreføres kontantstøtten. Slik tar vi også vare på valgfriheten til småbarnsforeldre og bedrer familienes situasjon.

Det er verdt å understreke at bortimot 73 pst. av barn i alderen 1–3 år her i landet tar del i kontantstøtteordningen. Det ble utbetalt kontantstøtte til 83 100 barn første halvår i år. 2/3 av barn man mottar kontantstøtte for, passes i hovedsak av en av foreldrene, og nesten 1/3 av foreldrene sier at det er kontantstøtten som har gjort dette valget mulig. Høyre konstaterer med dette at kontantstøtte fortsatt er en populær ordning. Dette vil dessverre ikke de sosialistiske partiene ta innover seg.

Hadde Arbeiderpartiet fått det som de ønsket i sitt alternative budsjett, hadde kontantstøtten blitt avviklet fra 1. mars 2005. I deres alternative budsjett står det 1. mars 2005. SV foreslår i sitt alternative budsjett for neste år å avvikle kontantstøtten fra 1. januar. En familie som har lagt opp sin økonomi i forhold til kontantstøtten og kanskje har tatt permisjon fra arbeidet for en lengre periode, ville over natta bli fratatt 3 657 skattefrie kroner i måneden. Dette tror ikke vi er noen god idé. Kontantstøtten er en viktig familiepolitisk reform, fordi den gir småbarnsfamiliene, uavhengig av hvilken bakgrunn de har, valgfrihet.

Politikernes oppgave skal ikke være å tvinge barnefamiliene over i A4-løsninger, men å gi dem mulighet til å innrette hverdagen på den måten som passer familien best. For oss er derfor kontantstøtten et viktig skritt i retning av et samfunn hvor en setter barn og foreldre i sentrum, hvor foreldre foretar valg, og hvor de ut fra sin hverdag og livssituasjon kan skreddersy de tiltakene som passer dem best. Venstresidens påstand om at kontantstøtten fører kvinner tilbake til kjøkkenbenken, er en grov undervurdering av de flere tusen kvinnene der ute som tar et valg, som prioriterer sine egne barn og vil gi dem omsorg selv.

Vold mot barn og kvinner er et økende og alvorlig problem både internasjonalt og her i landet. Vold, mishandling og overgrep er et ekstremt uttrykk for undertrykkelse av barn og kvinner. At barn og kvinner utsettes for vold i hverdagen, begrenser sterkt deres mulighet for aktiv deltakelse i samfunnet. I tillegg er dette et overgrep mot deres fundamentale friheter og grunnleggende menneskerettigheter.

Den store andel av kvinner med minoritetsbakgrunn som søker tilflukt på krisesentrene, må også tas alvorlig. Disse kvinnene har ofte manglende nettverk utenfor familien og svak tilknytning til arbeidslivet, og problemene blir derfor mer kompliserte for dem. Her er det viktig både med hjelpepersonell som har kompetanse og kunnskap om andre kulturer, og tiltak som treffer bedre i forhold til disse kvinners behov for hjelp til å bli selvstendige og få seg arbeid.

Det må også i større grad rettes fokus mot menns eget ansvar for utøvelse av vold. Det er uakseptabelt at den som utøver vold, blir boende i eget hjem, mens partner og barn må søke tilflukt på krisesentrene. Jeg er derfor veldig glad for at Regjeringens budsjettforslag om å forsterke innsatsen for å forebygge og hjelpe barn, unge og kvinner som opplever vold i familien, får full tilslutning her i dag.

Avslutningsvis vil jeg uttrykke min tilfredshet over budsjettforliket vi har fått til med Fremskrittspartiet i komiteen. Vi har med dette fått til et godt og ansvarlig budsjett som innebærer en fortsatt styrking av Samarbeidsregjeringens satsing innenfor barne- og familie- og moderniseringsområdet.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torny Pedersen (A) [20:26:11]: Jeg vil gjerne si noen få ord om likestilling.

Dessverre går likestillingsarbeidet for trått, og jeg mener Regjeringen må arbeide enda mer aktivt for at vi skal komme videre.

Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at det oppnås reell likestilling mellom kvinner og menn. Det er viktig at det arbeides videre for en rettferdig fordeling av muligheter og forpliktelser mellom kjønnene, og at likestillingsperspektivet skal integreres i all offentlig virksomhet.

Jeg vil understreke at Norge har langt igjen på likestillingsfeltet. Vi ser forskjellsbehandling av kvinner og menn, ikke minst når det gjelder lik lønn for likt arbeid. Kvinner er ikke representert i ledende stillinger på samme måte som menn. Det offentlige må bidra til at det føres et aktivt likestillingsarbeid i samfunnet. Samtidig skal lovreguleringer hindre forskjellsbehandling og diskriminering. Et godt eksempel er regler om kjønnsrepresentasjon i styrer i allmennaksjeselskap. Regjeringen har forsinket innføringen av slike regler ved å vente og se om bedriftene selv oppfyller målet når det gjelder kjønnsrepresentasjon i styrene, 40 pst. kvinner og 60 pst. menn. Dette gir ikke framdrift i arbeidet.

Arbeiderpartiet går imot å slå sammen Likestillingssenteret, Likestillingsombudet og Senter mot etnisk diskriminering. Det er viktig at likestillingsarbeidet ikke kommer i skyggen.

Dessverre har vi et parti som ikke vil ta likestillingsproblematikken på alvor. Det er selvfølgelig Fremskrittspartiet, som tradisjonen tro går inn for kraftige reduksjoner til likestillingsarbeidet. Det er meget optimistisk å tro at noe vil ordne seg av seg selv – hvis det egentlig var målet.

Til slutt må jeg få understreke at det også er viktig å bekjempe fordommer og diskriminering basert på legning og seksuell identitet. Det er derfor viktig at det offentlige bidrar aktivt med økonomisk støtte til prosjekter og organisasjoner som har dette som mål. En slik organisasjon er Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, som bl.a. driver et antidiskrimineringsprosjekt som bør få fortsette. Det er opplysning og atter opplysning som skal til for at samfunnet skal se på homofile og lesbiske som på alle andre. Her mener jeg at Kristelig Folkeparti har noe å lære, og skal man tro dagens VG, kan det kanskje også gjelde Fremskrittspartiet.

May Hansen (SV) [20:29:29]: Det er ikke riktig som statsråd Dåvøy sier, at barnevernsloven gjelder for mindreårige asylsøkere på lik linje med norske barn. Det er jo slik at hvis norske barn er uten foreldre og omsorgspersoner, er det barnevernet som tar ansvar for dem, undersøker deres livssituasjon og finner et tilbud som er tilpasset deres behov. Når det gjelder mindreårige asylsøkere, er det UDI som har ansvaret. Barnevernet er verken inne og vurderer det mottaket de bor i, eller har noe som helst slags omsorgsansvar for dem. De får en melding når barna kommer til landet, men det er kun hvis barnevernet får en bekymringsmelding fra mottak eller verge, at de går inn og undersøker situasjonen til disse barna.

UDI har vært på besøk på Vårli i Moss, som er et mottak for mindreårige asylsøkere. Statsråden svarte på mitt spørsmål her i salen at verken UDI eller hun hadde hørt om at det var kommet noen bekymringsmeldinger til barnevernet. UDI har, som nevnt, vært på besøk på Vårli, og det står i Moss avis – statsråden skal selvfølgelig få kopi av innlegget – at man har gjort noen tiltak for å bedre barnas situasjon. Så står det:

«Trenger barna mer hjelp enn dette, er det verre. I Pp-tjenesten må de vente i et halvt år på hjelp, i barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien må de vente i tre måneder».

Mottaket sier videre at man har

«bedt barnevernet om hjelp til tre av barna på mottaket. Men barnevernet hadde ikke kapasitet til å hjelpe dem. Heldigvis klarte vi å løse problemene på egen hånd den gangen. Nå har vi et annet barn med alvorlige problemer, men han må også vente i tre måneder. Denne gangen er vi redd for at situasjonen vil bli mye verre før han kan få hjelp»

Innlegget ligger her.

Jeg refererte også til et svar fra barnevernet etter enda en melding, hvor de sier at de har fått mange henvendelser og meldinger fra mottaket og fra hjelpeverger, men man har ikke kapasitet til å gå inn, man har ikke økonomi til å gå inn. Det er helt klart at det ikke er klare retningslinjer her, og dette er statsrådens ansvar. UDI har hørt dette. Dette er referert i avisene. Både statsråden og UDI vet om dette. Dette er ikke i tråd med det statsråden svarte meg i spørretimespørsmålet. Disse barna har det kjempedårlig. Mange av dem er udetonerte bomber, som man sa på et åpent seminar i Moss for 14 dager siden. Hva gjør statsråden med dette?

Sonja Irene Sjøli (H) [20:32:50]: Først vil jeg rette opp at jeg feilaktig kom til å si at Arbeiderpartiet i finansinnstillingen ville fjerne kontantstøtten fra 1. mars og ikke fra 1. juni, slik det står i komiteinnstillingen. Representanten kunne fra benken nå opplyse meg om det var i Arbeiderpartiets alternative budsjett at det stod 1. mars. Men det faktum at Arbeiderpartiet vil fjerne kontantstøtten fra 1. juni, forbedrer ikke situasjonen for de barnefamiliene som har valgt kontantstøtte. De får fem måneder på seg til å legge om sin økonomi og skaffe et annet omsorgstilbud til barna sine. Enda verre er det med SVs forslag. Der har de bare 14 dager på seg.

Den typiske kontantstøttemor er, som vi var inne på tidligere, en som jobber deltid, har kvelds- og nattarbeid eller helgearbeid. Svært mange jobber i lavtlønnsyrker i helsesektoren. Å fjerne kontantstøtten vil forverre familienes økonomi. Jeg står fast ved at dette er grunnleggende usosialt. 3 657 kr netto er mye penger for en småbarnsfamilie. I min replikkordveksling med representanten Faldet fikk jeg ikke svar på hva hun vil tilby disse familiene i stedet.

Jeg må si at jeg rett og slett ikke forstår hva som er problemet med at foreldre velger andre omsorgsløsninger enn barnehage, eller at de trapper ned jobb og karriere en periode for å ta seg av barna og kanskje velger å greie seg med mindre en tid. Det må, etter Høyres syn, være foreldrenes valg.

Arbeiderpartiet og SV mener tydeligvis at de vet hva som er best for den enkelte familie. Alle skal inn i den samme A4-formen. Og hver gang Høyre fremmer forslag om å styrke folks muligheter til å bestemme over egne liv, er det bare nei og atter nei fra SV. Representanten May Hansen og SV har en ekstrem tillit til egne evner når det gjelder å styre over folks liv. Forslaget om å regulere tiden mor og far skal være hjemme med barna, fører ikke til økt likestilling. Representanten Hansen sier hun ikke har foreslått en tredeling. Jeg har vært i debatt med representanten Hansen i P4 og med representanten Heikki Holmås i «Politisk kvarter» om dette, og da stod de fast på at det var dette som skulle gjennomføres. Så klart har det vært at det har skapt røre blant andre representanter i SVs gruppe. Men jeg merker meg nå at representanten Hansen og SV er på defensiven og bare vil ha en utredning.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for en god og engasjerende debatt. Vi skal også vedta et godt budsjett. Det er betryggende med et så stort engasjement for barne- og familiepolitikken. Det synes jeg lover godt. Det er også betryggende at det er et solid flertall for Regjeringens politikk, både når det gjelder barne- og familiepolitikken, og når det gjelder å modernisere og få en velfungerende offentlig sektor som både borgerne og næringslivet vil nyte godt av.

Dagrun Eriksen (KrF) [20:36:07]: Jeg har bare behov for å presisere en ting. Vi peker på at om 9 000 nye barn skal få barnehageplass, må det bygges ut langt flere enn 9 000 plasser. Det vil være en følge av at det fortsatt kommer til å være overganger fra deltids- til heltidsplasser.

De offensive virkemidlene som Stortinget var enig om skulle til for å få en økt barnehageutbygging, står fast. Investeringstilskuddet ligger fast. Statens finansiering av alle nye plasser står fast. Skjønnspotten ligger der, alle virkemidlene står som sagt fast. Det kan være andre ting, f.eks. i byggebransjen, eller kommuneplaner, som gjør at barnehageutbyggingen må ta noe lengre tid. Men alle de positive stimuleringsvirkemidlene som Stortinget la på plass, står fast. Jeg tror dette vil legge til rette for en offensiv utbygging av plasser. Men vi kan ikke trylle.

Statsråd Laila Dåvøy [20:37:25]: Jeg ønsker å gi noen kommentarer til representanten May Hansen og si litt om likestilling, hvis tiden strekker til.

Nå er kanskje ikke avisene i og for seg gode nok sannhetsvitner i alle saker, men realiteten er slik at vi har klare retningslinjer i barnevernet i dag. Barn skal behandles likt. Jeg regner med at jeg får den dokumentasjonen som representanten har, slik at det er mulig å undersøke og sette inn tiltak.

Det er leit at man som stortingsrepresentant ikke vet hva som gjelder i barnevernet. Det er faktisk slik at for de barna som blir alene, det gjelder asylbarn og andre, oppnevnes det verge. Det gjøres for asylbarna, og det gjøres også for norske barn når de blir foreldreløse. Barnevernet tar ikke automatisk over omsorgen for noen barn, det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle. Også her har vi likestilling når det gjelder asylbarna og norske barn.

Så litt om likestilling. Det å beskylde Regjeringen for å ha forsinket f.eks. innføringen av 40 pst. kvinner i styrerommene, er helt ufattelig. Det er jo denne regjeringen som har lagt fram forslag om det. Det er ingen annen regjering som noen gang har våget å legge fram et så progressivt forslag, og så snakker man om at denne regjeringen forsinker en sak som vi har lagt fram og fått Stortingets tilslutning til. Det er helt utrolig.

Så vil jeg bare vise til – dette er bare tatt fra hodet i full fart – en del likestillingstiltak som vi jobber med:

• Forenkling i fødselspengeordningen. Det vil også være viktig for likestillingen.

• Selvstendig næringsdrivende fikk svangerskapspenger i fjor. Vi jobber med et høringsnotat som kommer om kort tid.

• Vi har et vedlegg til statsbudsjettet om å integrere likestilling i alle deler av offentlig sektor.

• Vi har et likelønnsprosjekt som avsluttes neste år – meget vellykket.

• Vi har en ny handlingsplan for å få flere menn i barnehager.

• Vi har gitt pappapermisjon på selvstendig opptjeningsgrunnlag, noe Stortinget har sluttet seg til for 2005.

• Vi har endringer i likestillingsloven på trappene – viktige endringer som kommer.

• Og det siste: Den nye pensjonsmeldingen som kom forrige fredag, bedrer kvinners stilling i forhold til forslaget fra kommisjonen.

Dette er bare noe av det vi kommer med innenfor likestilling. Det er ikke uttømmende – slett ikke.

Eirin Faldet (A) [20:40:14]: Representanten Sjøli er svært bekymret for disse barnefamiliene som ville miste kontantstøtten fra 1. juni dersom Arbeiderpartiet fikk sin vilje. Jeg synes faktisk at det ikke er så kort omstillingstid, egentlig, for mitt motspørsmål er: Hvor lang omstillingstid får alle de som mister jobbene sine og i tillegg får redusert dagpengene, arbeidsledighetstrygden? Høyre burde bekymre seg for kommuneøkonomien, for velferden skapes i kommunene. Det ser ikke ut til å engasjere så veldig, til tross for at barnefamiliene får økte utgifter til SFO, de får økte utgifter til kulturskole, som det passer så bra for Høyre å snakke varmt om, de får redusert arbeidsledighetstrygd, pendlere mister fradraget sitt, og vi snakker jo om et mobilt arbeidsmarked. Dette er også en del av barnefamilienes totale økonomi som burde bekymre Høyre.

Presidenten: May Hansen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

May Hansen (SV) [20:41:59]: Representanten Sjøli er opptatt av valgfrihet og av at SV får frysninger hver gang man snakker om Høyres valgfrihet. Ja, jeg får litt frysninger av Høyres valgfrihet, det er helt klart. Men så lenge vi ikke har full barnehagedekning, har vi ingen valgfrihet. Så lenge det er kvinner som er lavtlønte og går i deltidsstillinger, har vi ikke full valgfrihet, for familiene må faktisk velge at det er mor som er hjemme – på grunn av økonomi. Kontantstøtten gir ikke frihet til å velge for barnefamiliene. Sjøli er opptatt av at man vil fjerne kontantstøtten over natten, men regjeringspartiene gjorde jo akkurat det samme – de tok vekk småbarnstillegget over natten, fra den ene dagen til den andre, og gav det til dem som hadde kontantstøtte, for de som skulle ha barnehageplass, skulle ikke ha småbarnstillegg. Så har man heller ikke prisjustert barnetrygden.

Trond Giske (A) [20:43:18]: Komitelederen etterlyste hva som var Arbeiderpartiets alternativ til kontantstøtten. Hun hadde ikke fått ordentlig svar på det.

Vi ønsker for det første en raskere barnehageutbygging. Det hadde gitt en større valgfrihet for alle de foreldrene som sender brev til kommunen sin, ber om en barnehageplass og får avslag. Det er ikke mye til valgfrihet når man står der uten barnehageplass og er nødt til å finne andre omsorgsløsninger. Vi ønsker å beholde småbarnstillegget i barnetrygden, i motsetning til regjeringspartiene, som – det er helt riktig som foregående taler sa – kuttet småbarnstillegget over natten. Det skulle man tro rammet de fattigste småbarnsfamiliene på en måte som Sjøli virket veldig opptatt av i sitt forrige innlegg.

Vi ønsker en makspris i barnehagen. Det har vi oppnådd. Nå ønsker vi også å få den innfaset raskt. Det betyr kanskje 1 000 kr billigere barnehageplass i måneden. Det betyr mye for småbarnsfamilienes økonomi, og det gir større valgfrihet i forhold til å bruke barnehager.

Vi ønsker et skatteopplegg som gir lavere skatt for dem som tjener minst, og høyere skatt for dem som tjener mest. Representanten Sjøli står fritt til å kopiere vårt forslag og legge Høyres politikk over i vår retning, hvis det bekymrer henne at folk har for dårlig råd.

Så ønsker vi utvidet fødselspermisjon. Statsråd Dåvøy har snakket varmt om at det nærmest er Kristelig Folkeparti som er opphavet til fødselspermisjonen og pappapermisjonen. Vel, når vi har hatt borgerlige regjeringer i dette landet, har ikke fødselspermisjonen blitt utvidet med én dag. Fra 1981 til 1986 var den konstant, i fem år. Fra 1989 til 1990, under en borgerlig regjering, ble den ikke utvidet med én dag. Fra 1997 til 2000, under Bondevik-regjeringen, ble den ikke utvidet med 15 minutter. Og fra 2001 til 2005 har vi ikke fått ett eneste minutt mer fødselspermisjon. All økning fra 18 uker til ett år har skjedd under arbeiderpartiregjeringer. Så jeg tror man må gå tilbake til historieboka hvis man ønsker å finne ut hvor dette kommer fra.

Og det kommer til å være slik igjen. Det er kun et regjeringsskifte i 2005 som kan gi foreldre større valgfrihet til å være hjemme. Det må jo være helt innlysende, sier en lærer som tjener rundt 300 000 kr i året, 25 000 kr i måneden: Er det mulig å si opp den jobben og være hjemme for 4 000 kr hvis man har boligutgifter, hvis man har faste utgifter på bil, og hva man nå har? Det er ikke slik at den valgfriheten er reell for de aller, aller fleste. Det er mulig at det er noen i regjeringspartienes kretser som bare kan kutte ut jobben og være hjemme for det. Men for de aller, aller fleste, og vanlige barnefamilier, er ikke det virkeligheten. Bruk heller pengene på å utvide fødselspermisjonen! Vi kan få fire, fem måneder eller sekstimers dag, og 80 pst. tidskonto i to år. Det ville gi en fantastisk mulighet for foreldrene til å velge å være mer sammen med barna sine. Og vi kunne få mer likestilling, for vi kunne gi en del av det til far. Da hadde vi lært far å ta vare på barna i enda større grad, og vi hadde gitt mor muligheten til å ha karriere i yrkeslivet på lik linje med far. Det ville vært likestilling i praksis.

Statsråd Laila Dåvøy [20:46:35]: Det var faktisk Bondevik I-regjeringen som foreslo og fikk gjennomført forbedringer i pappapermisjonen i 2000. Og er det ikke Bondevik II-regjeringen som i dag får flertall i Stortinget for å gi fedre fødselspenger på selvstendig opptjening innenfor pappakvoten? Svaret er «jo» – på begge to.

Så har jeg lyst til å minne om at ifølge en nylig foretatt undersøkelse om hva foreldre mener om kontantstøtten, vil 70 pst. av foreldre – skal vi si i fertil alder – ha kontantstøtten som et valg. De vil velge selv.

Så tillater jeg meg å lese – jeg fikk ikke lest hele innlegget fra denne fantastiske moren som skrev i Stavanger Aftenblad på lørdag. Så resten av innlegget er følgende – for dem som er bekymret for karrieren:

«Karrieren min er ikke blitt ødelagt av at jeg brukte tid sammen med barna da de var små. Det har heller ikke ødelagt barna mine. De snakket i hele setninger da de var 16 måneder gamle og leste da de var fire. Harmoniske, trygge og sosiale ble de også.»

Til slutt sier hun følgende:

«Vi trenger ingen mulla Giske til å velge for oss hva som er best for oss selv og våre barn. Det er vi selv i stand til.»

Jeg synes det sier mye. Og jeg slutter meg til at man kan velge selv.

Presidenten: Representanten Giske ønsker ordet for tredje gang. Han får da ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Trond Giske (A) [20:48:13]: Det er på tide at det stunder mot valg, slik at vi kan få et regjeringsskifte. Hvis vi har en likestillingsminister i Norge som i fullt alvor mener at det at kvinner velger å være mange år ute av arbeidslivet, mens menn fortsetter å være der, ikke har betydning for likestillingen og karrieremulighetene i næringslivet, da trenger vi faktisk en ny likestillingsminister. Det er helt opplagt at den skjevfordelingen som statsråden sier hun er opptatt av – av makten i næringslivet, makten i Norge, der 90 pst. av professorene ved universitetene i Norge er menn, og at vi ikke får gjort noe med det – blir forverret når kvinner i årevis er ute av arbeidslivet, mens menn fortsetter å være der. Man trenger ikke å score høyt på disse TIMSS- og PISA-undersøkelsene for å skjønne det. Det er åpenbart for alle. Det dere legger opp til, er en forverring av det. En utvidet fødselspermisjon hvor far kan få en stor del av den, ville bedret likestilling i hjemmet, bedret likestilling i arbeidslivet og gitt økt valgfrihet. Man trenger ikke være verken mulla eller prest for å skjønne det.

Presidenten: For øvrig lurer jo presidenten på om mullaer og prester forstår så særlig mye mer enn andre.

Statsråd Laila Dåvøy [20:49:26]: Mitt poeng er: Det er ikke kontantstøtten i seg selv som ødelegger for likestillingen i dette landet. Kontantstøtten varer maksimalt i to år, de fleste av oss jobber altså i 40 år i arbeidslivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.