Haakon Blankenborg (A) [13:51:36]: (ordførar for saka): Det er viktig å slå fast til å begynne med i denne saka at det mest synlege og det mest opplyftande i ei slik tragisk sak er det veldige engasjementet vi har sett hos enkeltpersonar, organisasjonar og verksemder rundt omkring i landet for å støtte dei som har råka ut for denne katastrofen rundt Det indiske hav.

Som det går fram av innstillinga, er alle partia samde om at omfanget av katastrofen er slik at det ikkje er mogleg å yte ein rimeleg offentleg innsats utan ei ekstraløyving, slik som Regjeringa har gått inn for. Komiteen sluttar seg til opplegget frå Regjeringa på nær sagt alle punkt.

Eit punkt som det derimot er viktig å understreke kva komiteen seier om, er punktet om den handteringa som skal komme seinare i år, ut frå erfaringane og behovet i området. Der slår komiteen klart og tydeleg fast at i ein slik gjennomgang må ein også opne for ytterlegare løyvingar dersom det skulle vere behov for det, og dersom det er slik at det er rimeleg ut frå behovet i andre område. Det er med andre ord ikkje avgrensa, slik som det i utgangspunktet var i forslaget, til at ein skal sjå på omdisponeringar, men ein skal også ha rom for å auke løyvingane ved eit seinare høve.

Korleis pengane skal brukast, er det Regjeringa og departementet som best kan sjå. Sjølv om ein er tidleg inne, ser ein alt no at det er svært mange som ønskjer å bidra i området, og det er ingen grunn til å leggje fleire steinar til den børa. Med det mangfaldet, som det heiter positivt, men også med det kaoset, som det kan seiast negativt, som vi var inne på i den førre debatten, der veldig mange ønskjer å bidra på ein god måte, er det ikkje sikkert at summen blir den beste.

Vi har i innstillinga peika på eitt område som ein ber departementet og Regjeringa sjå særleg på, og det er om det er eit behov for ytterlegare løyvingar til eit immuniseringsprogram, eit vaksineprogram i området, ettersom dette har brote saman, og ettersom det kan sjå ut som om Verdas helseorganisasjon meiner det er bruk for ytterlegare midlar til dette. Derfor ber ein Regjeringa sjå på om det er bruk for pengar utover den samordna innsatsen som FN har bedt om til dette formålet, og ein har slått fast at Regjeringa må syte for at denne viktige oppgåva blir gjennomført. Om det så skulle vere behov for ekstra løyvingar, er det høve til dette seinare i år. Om det ikkje er behov for ekstra løyvingar, treng ein ikkje komme tilbake til det.

Om det meir generelle rundt denne løyvinga, skal eg berre seie eit par ting. Som sagt: Det gledelege er den store, private innsatsen. Det er også gledeleg, naturlegvis, at ein frå Stortinget si side samlar seg rundt ei slik ekstraløyving, at alle parti gjer det. Men litt med tanke på den debatten vi nettopp har avslutta, har det ikkje vore noka stor usemje i Stortinget om nødhjelp. Usemja har stått om den meir langsiktige bistanden.

Det bringar meg over på det andre punktet, som er langsiktig . Det er eit uttrykk som er brukt tidt og ofte om innsatsen i dette katastrofeområdet. Langsiktig kan sikkert bety svært mykje, men det er viktig, slik som vi har prøvd å få fram i komiteinnstillinga, at langsiktig i denne samanhengen naturlegvis ikkje betyr at ein har tenkt å la desse landa gå over i det som er det langsiktige bistandssamarbeidet som Norge har, utover at vi har eit par land som allereie er inne som samarbeidsland. Sri Lanka er eitt av desse. Eg seier dette berre fordi omgrepsbruken her er litt omtrentleg, som det naturlegvis blir, men det er nødvendig å presisere kva ein faktisk meiner. Med langsiktig meiner ein at det kan vere behov for støtte i lengre tid, dvs. meir enn eitt år utover nødhjelpsfasen. Derfor har ein også brukt dette overgangsbistandssystemet, som vil vere tenleg. Dessutan har vi to land som vi samarbeider tettare med enn dei andre, nemleg Sri Lanka og Indonesia. Indonesia er ingen stor mottakar frå Norge. Sri Lanka er i ei særstilling. Derfor peikar vi også på Sri Lanka som å vere i ei særstilling for det som måtte strekkje seg utover den nødhjelpsfasen som ein er inne i.

Eit anna punkt som det også er verdt å framheve, er at vi seier at styresmaktene må sjå på løyvingane og behovet i andre område, naturlegvis basert på innsatsen her. Vi ser ut til å vere i den heldige situasjonen at det også frå styresmaktene i dei ulike landa er stor vilje til å gjere ein innsats her. Fleire var i den førre debatten inne på at det er ikkje berre den private givargleda som varierer alt etter kvar fjernsynskamera er, men det gjeld i høgste grad også den offentlege. Fleire eksempel har vore nemnde. Den store jordskjelvkatastrofen i Iran er eit eksempel på at ein på ingen måte fekk det det var behov for. Kanskje hadde styresmaktene i landet ein del av skulda for at det gjekk som det gjekk, men dei fleste eksempel er slik at ein ikkje får det det er behov for. Ein nærmar seg meir den situasjonen rundt Det indiske hav at ein får ein større del av det FN ber om, enn det ein normalt gjer i noko anna område. Det er ikkje noko negativt. Det er positivt, men det gir berre eit ekstra ansvar til dei som skal ha oversyn og samordne det slik at ein ikkje berre går i ei retning. Men som vi seier det, det må i størst mogleg grad vere behovet som avgjer innsatsen.

Eit anna punkt som Regjeringa tek opp, og som komiteen sluttar seg til, er punktet om gjeldslette, som ein ser på som eit mogleg instrument. Men vi ser også at det er viktig at gjeldslette i denne samanhengen skal komme fordi det er eit behov for det i katastrofeområdet. Dette er ikkje ein omveg for å bli kvitt gjeld for iallfall nokre av regima som elles ikkje ville vere dei som kvalifiserte for det først. Men i den grad gjeldslette kan vere eit instrument for å lette gjenreising og nødhjelp og kva det no måtte vere, er det noko som vi seier må kunne skje fort, i den grad ein støttar dette formålet.

Men så har ein også, som Regjeringa, gjort eit par unntak frå dette, det gjeld Somalia og Burma. I denne samanhengen, gitt også ein del informasjon som har komme dei siste dagane, vil eg særskilt nemne Burma som eit særleg tragisk eksempel, der militærregimet heller ikkje denne gongen sleppte inn det internasjonale samfunnet. Trass i at det var ein katastrofe i området, trass i at det er eit stort flyktningproblem i ein del av dei områda som truleg er råka, slapp heller ikkje denne gongen det internasjonale samfunnet inn i Burma. Saman med annan informasjon som har komme ut i det siste om korleis vår politikk og andre lands politikk overfor dette regimet fungerer eller ikkje fungerer, vil eg ikkje gjere dette til ei sak i denne debatten. Eg vil berre nemne at det kan vere behov for å sjå på korleis politikken fungerer i forhold til Burma, både vår nasjonale og den internasjonale, som for tida ikkje fungerer, og at det kan vere grunn til å ta opp dette for å sjå om det er mogleg å få nye initiativ for å påverke situasjonen i dette landet, som dessverre også var ein del av dette katastrofeområdet.

Morten Høglund (FrP) [14:00:05]: Saksordføreren har gått igjennom det aller vesentligste, og jeg kan slutte meg til alt som da ble sagt. Jeg skal bare påpeke noen få forhold.

Komiteinnstillingen har også en formulering knyttet til frivillige organisasjoner som skal få støtte, i forhold til denne milliarden, hvor man ber om at man søker å inkludere organisasjoner som har lang erfaring fra de berørte områder. Det er kanskje ikke de organisasjoner som f.eks. mediemessig lettest når igjennom her hjemme, men som allikevel gjør et veldig prisverdig og aktivt arbeid i de berørte områder, og som har lang erfaring.

Næringsutvikling er nevnt i proposisjonen fra Regjeringen, og det vil være viktig å få den lokale næring på fote igjen så fort som mulig. Her er det også et betydelig engasjement i mange miljøer i Norge, ikke minst langs kysten, i forhold til fiskerier. I den grad man finner positive, gode prosjekter og samarbeidspartnere, og Regjeringen kan bidra til det, synes jeg det ville være fint at det engasjementet ble tatt vare på.

Når det gjelder kanalisering av hjelpen, vil den foregå gjennom ulike kanaler, og dette vil Regjeringen håndtere. Jeg vil bare knytte noen bemerkninger til det forhold at myndighetene i Indonesia og Sri Lanka vil det være knyttet noen utfordringer til, i og med at man vet at deler av Ache-provinsen har vært i en urolig situasjon og delvis er i opposisjon til sentralmyndighetene i Jakarta. Man må ha et blikk på hvordan befolkningen kan dra nytte av denne hjelpen på best mulig måte. Ikke for å trekke det tilbake til den forrige debatten vi hadde, men vi er selvfølgelig opptatt av at hjelpen når frem til befolkningen, som Regjeringen er det, og at man ikke opplever at myndigheter, enten det er i Indonesia eller andre steder, legger beslag på noen av midlene, slik at ikke alle som har behov for det, får nyte godt av hjelpen.

Det er også kommet urovekkende informasjon fra Sri Lanka og andre steder når det gjelder barn, foreldreløse barn som forsøkes rekruttert inn i geriljagrupper osv. Jeg antar at Regjeringen har et blikk på dette og følger det opp, og at man presser de ansvarlige som kan presses i så måte, slik at man unngår dette. Det er svært alvorlig, og noen av de mest grusomme utslag av denne katastrofen.

Bjørn Jacobsen (SV) [14:03:14]: Det vi får gjere her i dag gjennom dette vedtaket som kjem til å bli gjort, er at vi får følgt opp den gjevargleda som det norske folket har vist gjennom innsamlingsaksjonar osv. Eg seier meg g heilt samd i det saksordføraren sa. Men eg vil ta opp litt dette med at det ikkje var sett noka øvre grense på 1 milliard. Frå partia sitt møte med Regjeringa blei det sagt at dersom det var behov for det, kunne det vere moglegheit for ytterlegare auke.

Det som har vore aktuelt i denne samanhengen, er sjølvsagt ein førespurnad frå WHO om vaksineprogram og eit konkret prosjekt med støtte på 140 mill. kr til området. Eg vil gjerne be statsråden kommentere akkurat det. Det er ingen tvil om at det ikkje bør vere noka øvre grense i ein slik tragedie som dette. Vaksine vil sjølvsagt vere ein god del av det langsiktige arbeidet. No viser vi at vi er oppe og går med nødhjelp og overgangsbistand, men også det langsiktige må inn. Det gjeld ikkje minst dette med gjeldslette og alt det som skjer på denne fronten. Noreg må også på best mogleg måte prøve å følgje opp forslaga til Englands finansminister.

Vi veit at t.d. Indonesia bruker mange, mange pengar på å betale gjeld - utan at det har vore oppe til nokon gjeldskontroll, er det ingen tvil om at delar av den gamle Suhartos gjeld er diktatorgjeld som millionar av menneske i Indonesia lir under kvar dag. Då må det vere moglegheiter for å få til eit engasjement. Då må det også vere moglegheiter for at Indonesia skal sleppe å betale meir på gjelda enn dei bruker på enkle ting som husbygging og skolegang. Det håper eg at vi kan få nokre kommentarar om frå statsråden.

SV sluttar elles fullstendig opp om det som ligg føre her.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [14:05:21]: La meg først si at vi fra Regjeringens side er meget tilfreds med de konsultasjonene vi har kunnet ha med partiene på Stortinget i forkant av denne stortingsproposisjonen, og at vi har kunnet handle raskt i fellesskap og synliggjøre at vi står sammen, og at dette er vårt bidrag fra det offentliges side til den nasjonale dugnaden som i realiteten har gått over hele landet. La meg bare først notere at det har vært en god prosess rundt dette.

Det andre budskapet som har vært viktig, som jeg tror vi har hatt felles, og som jeg ser i innstillingen at vi står sammen om, er at denne bevilgningen skal være addisjonell, for på denne måten å sikre at den ikke går ut over andre nødlidende i andre deler av verden.

Vi har fokusert sterkt på dette i det internasjonale arbeidet nå de siste to ukene, og vi har også foretatt en kartlegging av situasjonen i OECD, for å se hvordan disponeringen av midlene har vært blant giverlandene. Ikke alle land har klargjort sine budsjettdisposisjoner, flere OECD-land gir nå midler addisjonelt, på samme måte som Norge, og tar fra andre budsjetter. Noen er det uklarhet knyttet til, og andre omdisponerer innenfor. Bildet er ikke helt svart, det er en del som gir tilleggsmidler. Men dette kan vi eventuelt komme tilbake til når vi er kommet lenger.

Det er også beveggrunnen for at jeg, og flere med meg, har tatt initiativ til at vi må bli bedre til å spore og overvåke flyten av bistandsmidler i slike situasjoner, både hvorvidt de penger som blir varslet, blir utbetalt og anvendt ute i felt, og hvor pengene tas fra - altså finansieringen. Det har ført til et initiativ også i internasjonal sammenheng. FN hadde på selvstendig grunnlag begynt en tankeprosess rundt dette og tatt kontakt med PricewaterhouseCoopers, som nå hjelper FNs koordinerende operasjon, OCHA, og Jan Egeland i et kartleggingsarbeid i forhold til tsunami spesielt. Vi har gitt uttrykk for at vi mener det er det behov for på mer permanent basis, slik at vi får bedre oversikt og mer sammenlignbare tall og det også blir en sporing av hvor midlene hentes fra.

Så til det konkrete spørsmålet som knytter seg til den milliarden som Stortinget her i dag vil vedta til ofrene etter tsunamikatastrofen. Vi har vært opptatt av dette, og jeg er veldig tilfreds med de signaler som saksordføreren gir, og som ligger i innstillingen, at de prinsippene som vi vanligvis følger i internasjonal bistand, og som vi har nedfelt i den utviklingsmeldingen vi akkurat har drøftet, skal følges også i denne situasjonen. Det betyr at vi må sikre internasjonal koordinering, at koordineringen i den akutte fasen må håndteres av FN i samarbeid med lokale og sentrale myndigheter, og at det i neste omgang, i gjenoppbyggingsfasen, er myndighetene som skal sitte i førersetet, lokalt og nasjonalt. De må foreta prioriteringene og legge grunnlaget for hvor vi skal bistå, og så må vi gå opp en arbeidsdeling med andre givere. Dette er spesielt viktig i gjenoppbyggingsfasen, som vi nå går inn i. Vi har utbetalt omtrent i underkant av halvparten av dette beløpet i disse dager. Vi fikk lov av de parlamentariske lederne til å bruke litt før. Vi har gjort det, men det går i dag ut en god del. Vi vil da ha rundt 500 mill. kr til disposisjon og til vurdering i løpet av de neste månedene for å sikre en optimal bruk av midlene, koordinert og ut fra landenes egne behov. På grunnlag av det, og selvfølgelig også volumene internasjonalt, vil vi komme tilbake til Stortinget dersom det er nødvendig og ønskelig. Men det vil vi vurdere underveis.

La meg bare fokusere på tre andre spørsmål. Det ene er knyttet til den situasjonen vi har i de to landene som jeg forstår Stortinget er enig i at vi skal konsentrere mesteparten av innsatsen om, nemlig Sri Lanka og Indonesia. Situasjonen der er knyttet til konflikt, for Sri Lankas vedkommende i nordøst og for Indonesias vedkommende i Ache-provinsen. Det er ingen tvil om at vi står overfor store utfordringer. Veldig mye ressurser og midler skal inn i en meget sårbar og vanskelig situasjon. Derfor blir det å ha et konfliktfylt perspektiv og koordinere skikkelig faktisk et imperativ i denne sammenheng. Det tar vi høyde for. På Sri Lanka har Norge en spesiell rolle å spille, i lys av den innsats som vi har i fredsprosessen. Her vil vi bruke både de kontaktene vi har, og den rollen vi har, til å bidra til en mest mulig tilpasset tilnærming, slik at vi ikke ødelegger med bistanden i forhold til konflikt-situasjonen. Dette arbeider vi med. En viktig nøkkelfaktor der vil være tilgang, access - alle skal få hjelp, alle skal få gjenoppbyggingsbistand, ingen skal diskrimineres. Vi må sikre retningslinjer for dette. Det gjelder også beskyttelse av barn, som kan bli ofre i en slik situasjon. Dette er vi fullt oppmerksom på. La meg i parentes bemerke at vi har fått nye tall de siste dagene. Bare i Ache-provinsen er det 12 000 barn som er blitt alene, og 560 skoler er helt ødelagt. Det er en kjempeutfordring å sikre beskyttelse av barn i denne situasjonen.

La meg så kommentere det andre punktet, som mange har vært opptatt av i Stortinget, og som også er spesielt nevnt i innstillingen, og det er immunisering og vaksinasjon av barn. Det er ingen tvil om at mange barn i de flomrammede områdene trenger beskyttelse mot smittsomme sykdommer. Til nå har de mest berørte landene hatt en relativt god infrastruktur for immunisering av barn, bl.a. i samarbeid med UNICEF og WHO. Deler av denne infrastrukturen - ikke hele, men deler av den - er nå ødelagt. I gjenoppbyggingsarbeidet etter tsunamien er det derfor behov for å støtte reetablering av disse funksjonene. Regjeringen vil derfor støtte immunisering av barn allerede nå i den akutte fasen i forhold til UNICEF og WHO, som ledd i den såkalte Flash Appeal fra FN. Når det gjelder gjenoppbygging av dette tilbudet, er vi også beredt til å bidra, slik at vaksinasjonsprogrammene kan bli fullt restituert. Det er viktig at dette gjøres i tråd med de prinsippene vekslende regjeringer har fulgt, og som Stortinget har støttet opp om i den debatten vi nettopp har vært igjennom, nemlig at FN må ha en koordinerende rolle, at mottakerlandene må sitte i førersetet og selv avgjøre hvordan gjenoppbyggingsarbeidet skal skje, også når det gjelder immuniseringssystemene, at giversamarbeidet og arbeidsdelingen mellom giverne blir fulgt, slik at vi ikke løper i bena på hverandre, og sist, men ikke minst, at bevilgninger til FN går gjennom rammeprogrammer og ikke direkte øremerkes på regionalt nivå, og at vi sikrer kostnadsdeling mellom giverne.

I et brev som kom fra Verdens helseorganisasjon til Utenriksdepartementet den 14. januar, altså i helgen, og som flere har referert til i debatten, skisseres et mulig opplegg for reetablering av slike vaksinasjonssystemer. Skissen er veldig tentativ, og det gjenstår for oss en rekke uklarheter som vi må få oppklart. Det gjelder bl.a. forholdet til FNs samlede appell, det gjelder hvilke land støtten er tenkt kanalisert til - det er uklart - og det gjelder hva disse landenes egne prioriteringer og vurderinger er. Som sagt er det de som skal sitte i førersetet. Med andre ord: Vi har ikke i dag den informasjon som er nødvendig for å følge opp de prinsippene som Stortinget nettopp har drøftet og vært opptatt av skal ivaretas i forvaltningen av bistandsressursene. Vi vil derfor søke å avklare disse spørsmålene. Det vil skje i direkte kontakt med berørte land og med FN-organisasjoner. Det er også naturlig at dette blir drøftet på de givermøtene som vil finne sted i nær framtid. Jeg kan love at jeg umiddelbart vil ta kontakt med andre, likesinnede givere for å mobilisere slik støtte. Nå kan jeg imidlertid varsle at vi vil bidra til å sikre at landenes vaksinasjonsprogrammer og systemer vil bli fullt restituert. Det skal med andre ord ikke stå på Norge i en slik sammenheng.

Og sist, men ikke minst det som har vært reist som problemstilling i innstillingen, og som også representanten Jacobsen omtalte, spørsmålet om gjeld og håndteringen av de tsunamirammede landenes gjeld: Den 12. januar drøftet man i Parisklubben, som er koordineringsorganet for den bilaterale gjelden, et mulig gjeldsmoratorium for de berørte landene. Det er foreløpig ulike syn på dette i internasjonale gjeldsforhandlinger, og landene som ble utsatt for tsunamiens herjinger har dessuten ulike vurderinger av hvilken nytte de vil ha av gjeldslette som et ekstraordinært tiltak for å skaffe rom for gjenoppbyggings- og utviklingsarbeid. Så her er det forskjellige syn i de ulike landene.

Jeg er også opptatt av at hvis man skal ta i bruk et virkemiddel som gjeldslette i en slik sammenheng, må man være trygg på at det kommer de flomrammede til gode. Derfor er jeg meget glad for den klare føring som ligger i innstillingen på dette punkt. Og på det grunnlaget kan det bli aktuelt for Regjeringen å komme tilbake til spørsmål om gjeldslette senere, f.eks. i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2005. Men det er det foreløpig for tidlig å si, det vil situasjonen og forhandlingene internasjonalt etter hvert avklare. Vi er i hvert fall villige til å stille opp. Men vi får se hvordan dette forløper, og så får vi se om vi klarer å få til løsninger som landene selv ønsker, og som kommer de flomrammede til gode - og det siste vil være ikke minst viktig for meg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.