Bjørn Jacobsen (SV) [11:52:13]:Eg ber om ordet fordi eg var bortreist då denne innstillinga blei avgjeven.

Eg vil berre, i tillegg til å vise til det som står av merknader her, vise til våre merknader i Innst. S. nr. 277 for 2003-2004 frå utanrikskomiteen om samarbeidet i NATO i 2003.

Dersom det hjelper presidenten, var eg og besøkte den norske ISAF-styrken i Kabul.

Presidenten: Det er registrert.

Lars Rise (KrF) [11:52:55]: NATOs parlamentarikerforsamling er et forum for internasjonal parlamentarisk dialog om en rekke saker av politisk, sikkerhetspolitisk og økonomisk art. Her utveksles ideer og synspunkter, noe som gir større forutsigbarhet og bedre innsikt og bidrar til en felles forståelse av de sikkerhetsproblemene vi står overfor. Parlamentarikerforsamlingen gir også NATO en indikasjon på hva som er den kollektive parlamentariske opinion, og bidrar til mer åpenhet om NATOs politikk.

Sikkerhetsbildet har endret seg, og NATO går gjennom en transformasjon. NATO har ikke lenger en hovedfiende. Medlemslandene står overfor en rekke mer omfattende og udefinerte trusler. I løpet av 2003 så vi store endringer innad i NATO, når det gjaldt både egen militær organisering, nye operasjoner og samarbeid med andre organisasjoner. NATO må fortsette denne utviklingen. Alliansen må bli mer relevant, mer fleksibel og bedre tilpasset dagens utfordringer. NATO må være beredt til å støtte tiltak fra det internasjonale samfunnet for å hindre kriser og konflikter, når de oppstår, og der de oppstår, for å hindre at konflikter sprer seg, og for å løse konflikter med politiske framfor militære virkemidler.

Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen gjør også rollen til parlamentarikerne mer utfordrende. De væpnede styrkene har fått nye roller og oppgaver, forsvaret trenger en omfattende reform og restrukturering, og det har vært en enorm revolusjon innen teknologi og media. Med alle disse endringene trenger vi et større parlamentarisk engasjement. Når også kandidatland og partnerland har forpliktet seg til demokratisk kontroll over egne væpnede styrker, viser det en større fokusering på den parlamentariske praksisen.

Medlemslandene i NATO er enig i at vi ser en økende trussel fra internasjonale terrorister og spredning av masseødeleggelsesvåpen. De nye truslene utfordrer etablerte strukturer og etablert tenkning, og landene har ikke alltid vært enig i hvordan de skal møte denne trusselen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke at militære midler bare er ett av flere virkemidler. Et viktig tiltak er å oppnå universell tilslutning til Ikkespredningsavtalen og presse stater til å skrive under på internasjonale avtaler om rustningskontroll, nedrustning og stans i bruk av atomvåpen. Her må NATO, i samarbeid med FN, styrke sin innsats. Handlingsplanen for ikke-spredning og nedrustning må følges. Det er svært urovekkende at Nord-Korea nå meddeler at de har framstilt atomvåpen for selvforsvar, og at de trekker seg fra sekslandssamarbeidet om det nordkoreanske atomprogrammet. Det er også bekymringsfullt å lese i Dagbladet fra 11. februar at USA arbeider med en ny generasjon atomvåpen, og at Kongressen bevilget penger til dette i november. Kristelig Folkeparti mener NATO bør ha en egen plan for hvordan vi skal nå målet om å eliminere atomvåpen.

Med store endringer, både sikkerhetspolitisk og innad i alliansen, er det naturlig at en vil støte på vanskelige saker. Den vanskeligste saken for NATO i 2003 var Irak-krigen og uenigheten mellom USA og enkelte sentrale land i Europa. Det gav en splittelse i NATO, og samholdet mellom de allierte og tiltroen til NATO ble satt på en alvorlig prøve. Denne uenigheten må vi løse, for det er vanskelig å se reelle alternativer til NATO. Samarbeidet innad i NATO har bedret seg siden 2003. Som den amerikanske utenriksministeren Condoleeza Rice nylig sa da hun besøkte Tyskland og Frankrike, kan det mellom venner være uenigheter, men disse må løses ved dialog. I Bush’ «State of the Union»-tale gjorde han det også klart at det er et sentralt mål å bygge opp igjen forholdet til Europa. Også Frankrikes utenriksminister taler nå varmt om en ny fase i det transatlantiske forholdet.

Vi vil nok fremdeles måtte leve med ulike strategiske vurderinger innad i alliansen, og vi skal ikke undervurdere vanskelighetene med dette. Men det må vi søke å løse gjennom dialog og konsultasjon, slik at vi kan unngå en slik tilspissing som den vi fikk i 2003. President Bush kommer til NATO-toppmøtet 22. februar, og her kan den nye viljen til dialog og konkret samarbeid bli satt på prøve, bl.a. når det gjelder styrker til Irak og Irans atomvåpenprogram.

Rollefordelingen mellom EU og NATO er under utforming. Det er urovekkende for Norge at Tysklands regjeringssjef Gerhard Schröder mener at NATO må få en underordnet rolle i forbindelsen mellom Europa og USA. Det settes press på Norge om flere sentrale spørsmål flyttes ut av NATO, der vi er medlem, til EU, der vi står utenfor.

EU vil trolig spille en mer framtredende rolle for den europeiske og internasjonale sikkerheten. EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk har blitt styrket de siste årene, både på det institusjonelle og på det praktiske plan. Selv om de største uoverensstemmelsene innad i EU om utviklingen av ESDP er løst, har EU derimot ingen felles forsvarspolitikk og mangler også viktige militære kapasiteter. Det er nødvendig at samarbeidet mellom NATO og EU fortsetter å være åpent og konstruktivt, og at en legger vekt på koordinering. Det er helt vesentlig at de to organisasjonene ikke utvikler konkurrerende strukturer.

Vi tilbyr norske bidrag til EUs innsatsstyrke for å styrke det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i Europa. Det er ingen tvil om at NATO er den viktigste organisasjonen for ivaretakelse av norsk og internasjonal sikkerhet, men vi bidrar når EU nå tar et større ansvar for sikkerheten i og utenfor Europa.

I 2003 ble det vedtatt at alliansen skulle utvides med sju nye medlemsland. Denne utvidelsen er viktig for stabiliteten i Europa. Parlamentarikerforsamlingen utviklet tidlig nære bånd med politiske ledere i de nye demokratiske statene, noe som gjorde dialogen med NATO lettere på et senere tidspunkt. Dialogen med Russland og ukrainske politiske ledere er også svært viktig for å bygge opp tilliten og samarbeidet i Europa.

NATO må være med på å stabilisere svake stater. Gjør ikke alliansen det, kan store regioner ende opp med grobunn for internasjonal kriminalitet, korrupsjon og terrorisme. Vår NATO-ambassadør Eide understreket dette nylig i et intervju med Forsvarsnett. Han peker særlig på det som skjer i Afghanistan, og mener landet kan ende opp som et permanent fristed for terror og kriminalitet om det internasjonale samfunn trekker seg ut. Vår oppmerksomhet er rettet mot Irak, men det er fremdeles store uløste oppgaver i Afghanistan. Jeg er glad for at våre norske styrker imponerer i Afghanistan, og at vi bidrar til å støtte stabilitets- og utviklingsarbeidet i landet.

Innen den overordnede rammen som legges av FN, er NATO hjørnesteinen i Norges sikkerhetspolitikk. Vi må derfor fortsette å spille en solid og viktig rolle i NATO. Norge må være i stand til å bidra aktivt, slik at NATO kan utføre sine oppgaver på en effektiv og troverdig måte. Bare som en aktiv deltaker i det internasjonale samfunnet kan vi finne en felles vei til en rettferdig og varig fred.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.