Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hvert parti og 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Lodve Solholm (FrP) [10:40:12]: (leiar i komiteen og ordførar for saka): Kvart år får Stortinget tilsendt frå Regjeringa St.meld. nr. 4, som er ei utgreiing om korleis Regjeringa har følgt opp dei oppmodings- og utgreiingsvedtaka som Stortinget har gjort i ein sesjon. St.meld. nr. 4 for 2005-2006 er om slike vedtak som Stortinget gjorde i sesjonen 2004–2005. Talet på slike vedtak har gått noko ned dei to siste sesjonane. Dette er ei utvikling som er i tråd med Stortinget sitt ønske som kom fram under handsaminga av Dokument nr. 14 for 2002-2003, ein rapport til Stortinget frå utvalet som har utgreidd Stortinget sin kontrollfunksjon, det såkalla Frøiland-utvalet. Utvalet gav uttrykk for uro over omfanget av oppmodingsvedtak og peika på fleire uheldige sider ved for utstrekt bruk av Stortinget sitt instruksjonsmynde som verkemiddel.

Komiteen har merka seg at det heller ikkje i siste stortingssesjonen vart fatta noko utgreiingsvedtak. Komiteen er av den meininga at ordninga med ei eiga stortingsmelding om korleis Regjeringa har følgt opp oppmodings- og utgreiingsvedtaka, er ei god ordning. Det som er utfordringa, er at ho blir tydeleg og oversiktleg. Vårt inntrykk er at Regjeringa legg vekt på at Stortinget alltid skal få ei tydeleg og grei tilbakemelding om korleis sakene blir følgde opp. Eg tør likevel hevde at ein ikkje alltid kjenner det slik at tilbakemeldinga er like tydeleg. Komiteen vil derfor gi uttrykk for at det er særs viktig at opplysningar om kva som er skjedd med enkelte vedtak, må kome fram i meldinga, og at det ikkje må bli slik at ein må leite i andre dokument for å få alle relevante opplysningar, slik det har vore naudsynt å gjere når det gjeld enkelte av vedtaka som vart gjorde i sesjonen 2004–2005.

Komiteen er godt nøgd med at tilbakemeldinga på oppmodingsvedtak som blir handsama i budsjettproposisjonen, er samla under eitt og utkvittert i dei fleste fagproposisjonane. Ikkje alle departementa følgjer dette, og komiteen vil be om at det blir ein regel for alle departementa for ettertida.

Komiteen seier seg òg nøgd med den oppfølginga som Regjeringa har gjort i dei sakene der ein ikkje har kome heilt i mål, som har teke litt lengre tid enn først føresett, og som ein har sagt at ein vil kome attende til. Det er kanskje ikkje naudsynt, men ein god ting kan ikkje seiast for ofte – eg vil sitere kva komiteen sa i Innst. S. nr. 142 for 2003–2004:

«Respekt for Stortingets vedtak er en nødvendig forutsetning for vårt demokratiske systems legitimitet. Dersom vedtak av en eller annen grunn ikke lar seg realisere, skal Regjeringen uten ugrunnet opphold komme tilbake til Stortinget.»

Den siste meldinga er eit døme på at Stortinget relativt lenge etter at vedtak er gjorde, og først gjennom denne meldinga, blir gjort merksam på at vedtak ikkje er gjennomførte. Det synest ikkje komiteen er godt nok, og vi føreset at ein for ettertida kjem tilbake til Stortinget mykje raskare enn det som har vore tilfellet så langt, når ein ser at vedtak ikkje kan gjennomførast.

Innstillinga og merknadene er nesten samrøystes, med nokre få unntak. For Framstegspartiets del vil eg peike på at vi ikkje er heilt nøgde med oppfølginga av eitt vedtak innan helse og omsorg, fire innan justis og eitt innan kvart av områda kommunal, landbruk og utdaning.

Det er ofte nyansar, og det er vanskeleg å seie korleis ein skal handsame ei melding frå ei regjering som er gått av, og gripe fatt i enkeltsaker, så eg vil ikkje gå så mykje inn på det. Eg berre undrast litt over at det er ein del oppmodingsvedtak som ikkje heilt, men delvis er oppfylte, og vil stille spørsmålet: Kven er det som då har eit problem? Er det Stortinget, eller er det Regjeringa? Formelt, er det kanskje freistande å seie, er det Regjeringa sitt problem, men reelt, er eg nok redd for, er det Stortinget som kanskje har eit problem. Gjennom ikkje å gjennomføre vedtak som blir gjorde i Stortinget, vil ein kanskje svekkje tilliten til Stortinget og få det til å framstå som ei resolusjonskvern. Er vi tente med det i ettertid?

Eg vil til slutt berre seie at komiteens merknader stort sett er samrøystes, og eg tilrår Stortinget å gjere vedtak i samråd med komiteens innstilling.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:45:35]: Kristelig Folkeparti vil vise til at antallet anmodningsvedtak har gått noe ned de to siste sesjonene. Det er i tråd med Stortingets ønske som bl.a. kom til uttrykk i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 14 for 2002-2003 – Frøiland-utvalgets innstilling.

Tross nedgangen var antallet anmodningsvedtak fortsatt høyt i stortingssesjonen 2004–2005. Det er flere uheldige sider ved en overdreven bruk av retten til å instruere. Det kan føre til uklare ansvarsforhold mellom storting og regjering, og det kan gjøre Stortingets mulighet til å kontrollere og ansvarliggjøre den enkelte statsråd mindre.

Om Stortinget begrenset muligheten til instruks til særlig viktige saker, ville det også kunne bidra til at slike vedtak ble oppfattet mer tungtveiende og betydningsfulle. Derfor vil Kristelig Folkeparti fortsatt understreke at framtidige storting, også dette, bør være tilbakeholdne med å fremme for mange forslag til anmodningsvedtak.

Når det er sagt, er det en kjensgjerning at i den aktuelle parlamentariske situasjon, hvor regjeringspartiene også utgjør flertallet i Stortinget, vil tallet på anmodningsvedtak med all sannsynlighet reduseres ytterligere. Antallet anmodningsvedtak det første halve året i denne perioden bekrefter også en slik prognose. I et demokratiperspektiv er det mulig at pendelen kan komme til å svinge for langt den andre veien. Selv om Regjeringen har flertall i Stortinget, gjør den klokt i å huske på at opposisjonen representerer en stor del av det norske folk – i antall stemmer faktisk et flertall ved siste valg. Opposisjonens begrensede mulighet til innflytelse gjennom anmodningsvedtak og andre former for instruksjon av Regjeringen kan til en viss grad oppveies dersom Regjeringen tar opposisjonen med på råd, lytter til gode innspill og søker brede løsninger i Stortinget der det ligger til rette for det. Statsministeren sa også i forbindelse med tiltredelsen at det ville være Regjeringens intensjon. Min vurdering er at det nok med en viss rett kan hevdes at det stort sett har blitt med de gode intensjoner – med ett viktig unntak, som jeg har gitt Regjeringen honnør for tidligere: den tverrpolitiske dugnaden for å bedre kvaliteten i omsorgstjenestene, som det nå legges opp til etter det initiativ som Kristelig Folkeparti tok i januar. Det er et godt eksempel på hvordan samspillet mellom opposisjonen på Stortinget og Regjeringen kan fungere til beste for folk i saker hvor det er viktig å vite hva som er politikken over lengre tid enn en enkelt stortingsperiode.

Uansett vil jeg ut fra egen erfaring anta at tendensen til færre anmodningsvedtak er en utvikling som både politikerne i departementene og embetsverket vil hilse velkommen. En regjering vil jo gjerne bruke tid og krefter på å fremme egne saker for Stortinget. Det regner jeg med også gjelder dagens regjering, selv om iveren etter å fremme egne saker så langt ikke har framstått som veldig påtrengende. Men det kan jo endre seg.

Når Stortinget som landets øverste organ har fattet et vedtak, plikter Regjeringen å gjennomføre det. Det følger av vårt demokratiske system. Dersom et vedtak av en eller annen grunn ikke lar seg gjennomføre, er det Regjeringens plikt raskt å komme tilbake til Stortinget med saken. Noen ganger kan det fra Stortingets side oppleves som at det tar lang tid før et vedtak implementeres. Jeg skal nok innrømme at jeg selv under tiden som medlem i regjeringen ofte ønsket at saksbehandlingen skulle gå fortere. Men det at implementeringen av et vedtak tar tid, kan ikke uten videre tolkes som at Regjeringen forsøker å trenere eller forsinke saken. Regjeringen skal gjennomføre et stortingsvedtak, men Regjeringen har også en plikt til å vurdere hvordan et vedtak best kan gjennomføres – dersom Stortinget ikke har gitt presise anvisninger på hvordan. Regjeringen har også en plikt til å redegjøre for de økonomiske og administrative konsekvenser. Ved stortingsvedtak som krever lovendringer, kreves det for eksempel alminnelig høring, og Regjeringen må sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst. Ved forskrifter stiller også forvaltningsloven egne krav til saksforberedelse. Gjennomføringen vil altså noen ganger ta tid, og det kan ikke automatisk tolkes som obstruksjon.

En tydelig kommunikasjon mellom storting og regjering er viktig i den demokratiske prosessen. Særlig to grep har de siste årene vært nyttige for å bedre kommunikasjonen fra regjering til storting når det gjelder oppfølgingen av anmodningsvedtak. For det første har ordningen med en egen stortingsmelding vist seg å være hensiktsmessig. Fortsatt er det rom for forbedringer. Det skal f.eks. ikke være nødvendig å lete i andre dokumenter for å finne ut hvordan et vedtak er fulgt opp. For det andre har Regjeringen ført en linje der de fleste departement har samlet de anmodningsvedtakene som behandles, på ett bestemt sted i budsjettproposisjonene. Det bør alle departementer følge opp. På den måten utkvitteres de særskilt i fagproposisjonene. Det utgjør en klar forbedring, og fra Kristelig Folkepartis side vil vi oppfordre til at denne linjen følges opp i det videre arbeid av samtlige departementer.

Svein Roald Hansen (A) [10:50:40]: La meg også begynne med å si at det å passe på at Stortingets vedtak følges opp og iverksettes, er en sentral del av Stortingets kontroll med regjering og forvaltning. Folk må kunne stole på at det som vedtas i Stortinget, settes ut i livet. Det er egentlig en bærebjelke i det parlamentariske system.

Gjennom de siste 20 årene har vi sett en ganske sterk økning i antall anmodningsvedtak. I 1980-årene lå det på maksimalt fire i året, mens det de siste årene fram til i dag har vært fremmet godt over både 100 og faktisk 200 slike vedtak pr. år.

Perioden med mindretallsregjeringer har altså satt en ganske kraftig fart i produksjonen av anmodningsvedtak. Når vi nå er tilbake til en situasjon med en flertallsregjering, er det grunn til å tro at neste års St.meld. nr. 4 blir av den syltynne sorten. Det vil være en utvikling som jeg synes er positiv, og jeg skal komme tilbake til det senere i innlegget.

Det store antallet anmodningsvedtak er hovedgrunnen til at det fra og med stortingssesjonen 1999–2000 har vært utarbeidet egne meldinger om hvorledes de aktuelle vedtakene er eller vil bli fulgt opp. Det har vist seg som en god og oversiktlig ordning. Kontrollarbeidet skal ikke og bør ikke være et uoversiktlig etterforskningsarbeid.

Komiteens arbeid med anmodningsvedtakene har skjedd i et nært samspill med fagkomiteene ved at de er bedt om å kommentere Regjeringens oppfølging på sine felt.

Ordningen med en egen melding om oppfølgingen har gitt Stortinget et viktig virkemiddel for å kunne følge resultatene av de enkelte vedtak, samtidig som Regjeringen og departementene er bevisstgjort sitt ansvar for oppfølgingen.

Årets utgave av St.meld. nr. 4 viser at Regjeringens oppfølging og formen på tilbakemeldingene er blitt klart bedre. For eksempel har de fleste departement nå innført egne kapitler i budsjettdokumentene, hvor det redegjøres for hvorledes anmodningsvedtak er fulgt opp. Det gir god oversikt og letter kontrollarbeidet – også for dem utenfor dette huset som vil følge med i skjebnen til denne type vedtak.

Men, som komiteen viser til, det mangler fortsatt noe. Jeg vil, i likhet med saksordfører, peke på tilbakemeldingene til Stortinget når det gjelder vedtak Regjeringen ikke har til hensikt å gjennomføre. De kommer ofte tilfeldig og ofte på et svært sent tidspunkt. Derfor er det en enstemmig komite som understreker Regjeringens plikt til å informere Stortinget uten ugrunnet opphold i slike tilfeller, og det forutsettes at dette følges opp. Likeledes syndes det fortsatt i mange tilfeller når Stortinget i sine anmodningsvedtak ber om en egen sak. Ikke sjelden resulterer dette i noen korte kommentarer i en budsjettproposisjon eller lignende. Respekten for Stortingets vedtak burde tilsi at Regjeringen i slike saker kontakter Stortinget før denne formen velges.

Komiteen har stilt spørsmål ved oppfølgingen av 18 anmodningsvedtak under behandlingen av St.meld. nr. 4 for 2005–2006. Disse fordeler seg på mange områder – og med Justisdepartementet på topp, med syv merknader. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de enkelte vedtak, men vil understreke viktigheten av at Regjeringen viderefører arbeidet med å utarbeide gode tilbakemeldingsrutiner.

Gjennom behandlingen av utredningen om Stortingets kontrollarbeid ble det, som andre har nevnt, advart mot den utviklingen man så, med en stadig mer omfattende bruk av anmodningsvedtak. Årsaken til advarselen var at slike vedtak til dels har vært detaljerte, ikke alltid like klare og av og til trukket ut av sin naturlige sammenheng. Stortinget er velegnet til mye, men i forhold til det utredningsarbeid som kan være nyttig – for å si det forsiktig – før vedtak fattes, er ikke dette hus alltid det best egnede sted for å gjennomføre det. Slike vedtak kan også bidra til å tukle til ansvarsforholdet mellom storting og regjering, og dermed begrense Stortingets mulighet til senere å kontrollere og ansvarliggjøre regjering og statsråder.

Det er selvsagt et paradoks at Stortinget selv finner å måtte advare mot en utvikling som Stortinget selv er opphav til, og bare selv kan gjøre noe med, men det er vel en bekreftelse på at også her i huset hender det at naturen går ut over opptuktelsen.

Det kan også synes som et paradoks at det de siste årene ikke er truffet et eneste utredningsvedtak, slik også saksordføreren pekte på. Det er et virkemiddel som er bedre innenfor både konstitusjonell arbeidsdeling og forsvarlig saksbehandling, for på den måten får man klarlagt konsekvensene før man binder seg til detaljerte løsninger.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) [10:55:24]: Innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen bekrefter at det var god grunn til å uttrykke den uro som Frøiland-utvalget i sin tid uttrykte for utviklingen av kommunikasjonen mellom storting og regjering i tilknytning til anmodningsvedtak. Grunnen til det er jo at Stortingets kontrollfunksjon kompliseres – i noen tilfeller kompliseres den ganske kraftig – når Stortinget ikke møter Regjeringen i døren, men møter seg selv i døren og eventuelt må trekke den konklusjon at et vedtak som fikk flertall i denne salen, egentlig var ubegrunnet, eller dårlig begrunnet.

Grunnprinsippet i norsk konstitusjon, som i de fleste andre lands konstitusjoner, er at ansvarsforholdet mellom den lovgivende og bevilgende statsmakt og den utøvende statsmakt skal være så klart definert som mulig. I det øyeblikk Stortinget faller for fristelsen til å instruere Regjeringen, mer eller mindre klart, i enkeltsaker, forstyrres dette rollespillet ganske kraftig.

I forrige stortingsperiode hadde vi et tilfelle der Stortinget i teorien kunne ha skapt et flertall bak et vedtak som ville ha instruert Regjeringen til å utføre noe som i ettertid ville ha medført at Stortinget kunne ha gjort riksrettsansvar gjeldende overfor Regjeringen. Og da må man jo spørre: Hvem er det som i så tilfelle egentlig sitter med ansvaret? Er det det stortingsflertallet som har instruert Regjeringen, eller er det Regjeringen som eventuelt motvillig utfører det et stortingsflertall har pålagt den? Egentlig forutsetter vår konstitusjon at maktutøvelsen i forholdet mellom storting og regjering skal foregå på den måten at hvis Regjeringen absolutt ikke kan ta ansvaret for å utføre noe som Stortinget er i ferd med å vedta, bør Regjeringen stille kabinettsspørsmål på det. Da får man avklart hva Stortinget virkelig mener – og mener tilstrekkelig kraftig. Jeg vil mene at det er ønskelig for hele vårt parlamentariske system at man vender tilbake igjen – hadde jeg nær sagt – til de prinsipielle spilleregler.

Jeg skal ikke gå inn på enkeltsaker i den innstillingen som foreligger. Men det viser seg at det i etterkant kan være vanskelig for Stortinget å bli enig om tolkningen av Stortinget selv, altså hvilken bestilling man egentlig har lagt inn. Derfor er det også i ettertid uenighet her i salen om hvorvidt Regjeringen har oppfylt sin plikt, eller ikke har oppfylt sin plikt. Dette er en lite tjenlig form for kommunikasjon. Men grunnen til at det har fortsatt på denne måten, er vel at det ikke uten videre er klart hvorvidt initiativet til å forandre denne måten å kommunisere på mellom storting og regjering, bør komme fra Regjeringens side eller fra Stortingets side.

Det er mulig at representanten Hansen har rett i at med en flertallsregjering vil man naturlig oppleve at bruken av anmodningsvedtak mer eller mindre vil falle bort av seg selv. Det gjenstår å se i løpet av den perioden vi er inne i. Men jeg tror i hvert fall at det er grunn for Stortinget til å gå inn i en viss selvkritikk og en viss selvprøvelse når det gjelder hvorvidt det er hensiktsmessig å gjøre det på denne måten. I de tilfellene der det er et reelt flertall i Stortinget som er av en helt annen oppfatning enn det Regjeringen er når det gjelder et sakskompleks, bør det komme til uttrykk i en åpen og reell maktkamp, istedenfor at man tildekker det gjennom mer eller mindre diffuse bestillinger, som man deretter får mer eller mindre diffuse svar på i etterkant.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 1833)