Marit Nybakk (A) [18:03:01]: (ordfører for sak nr. 5):Det er 16 og et halvt år siden de første østtyskerne hamret seg gjennom den forhatte muren i Berlin. 9. november 1989 markerer et brudd – eller kanskje snarere et gjennombrudd – i historien. Den nye tids orden – eller uorden – starter her. Den kalde krigen tok slutt, Sovjetunionen ramlet sammen som et korthus. Nye stater så dagens lys. Europakartet – men også asiakartet – måtte tegnes helt på nytt. Også nord–sør-politikken endret seg dramatisk. Det var ikke lenger slik at stormaktene USA og Sovjetunionen delte innflytelsessfærene mellom seg i Afrika.

Framtidshåpet var enormt. Likevel, siden 9. november 1989 har vi opplevd et blodbad på Balkan, i vår egen verdensdel. Vi har hatt etnisk rensing i Sentral-Afrika og økende terror fra nye militante grupper, noe som kuliminerte med angrepene på World Trade Center og Pentagon. Og vi har fått et nytt begrep: trafficking. Mafia fra postsovjetiske områder og Balkan sluser hundretusener av kvinner og barn inn som sexslaver i Europa og bidrar til at prostitusjon nå er nest største inntektskilde i internasjonal kriminalitet.

NATO har mer enn noen annen organisasjon maktet – det er kanskje en påstand – å tilpasse seg både det nye kartet og de nye trusselbildene. I dag har alliansen 26 medlemsland, og en rekke stater er innlemmet i Partnerskap for fred.

Da både undertegnede og kollega Per Ove Width fremmet det norske offisielle standpunktet til Keflavikbasen og NATOs rolle på NATOs parlamentarikerforsamling nylig, etter at Island hadde tatt opp saken, hvem var det da som kom og støttet oss? Det var Latvia og de baltiske land, på grunn av behovet for NATO-nærvær i nordområdene. Det sier mye om den nye tids orden, som noen kanskje fortsatt vil mene er uorden. For 16 og et halvt år siden var det ikke engang land.

For Norge er det transatlantiske samarbeidet viktig. Som utenforland i EU er vi avskåret fra de formelle diskusjonene om sikkerhetspolitikken i Europa. Vår kanal er NATO. Der har vi både formell og uformell innflytelse. Det er derfor oppmuntrende at det er en positiv vilje i alliansen til å forsterke NATO som et viktig transatlantisk politisk forum. Riktignok var forholdet mellom NATO og EU avgrenset i hele 2005. Noen land ønsket selvfølgelig å styrke EUs egne organer som europeisk basis for politisk dialog mellom Europa og USA.

Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, noe kanskje vårens utenriksministermøte i NATO viste.

For mange av de nye landene i øst er NATO-medlemskap en måte å bli integrert i Vesten på, og vi må forstå dem også i den konteksten. Det vil imidlertid trolig ikke bli utstedt invitasjoner til medlemskap under det kommende toppmøtet i Riga. En enstemmig komite understreker her at vi vil støtte Regjeringens holdning om at NATOs dør står åpen, men at medlemskap avhenger av landenes egen reformevne og -vilje, og at landene må vurderes på individuelt grunnlag. Jeg vil gjerne understreke dette med individuelt grunnlag. Her mener jeg at det nok er en betydelig forskjell på Ukraina og Georgia.

Vi skal heller ikke underslå det geopolitiske når det gjelder Ukraina og forholdet til Russland. Derfor er det i norsk interesse at det er en dialog med Russland om en nærmere tilknytning til NATO for disse landene.

Så synes jeg det er riktig å nevne, når vi diskuterer rapporten om NATO i 2005, at Norge har ført en veldig aktiv politikk for å gi land som Serbia – og, i parentes da, Montenegro – og Bosnia-Herzegovina en eller annen form for status i forhold til NATO. Norge har vært kontaktambassaden i Beograd i perioden, og har bl.a. bidratt veldig sterkt til omstrukturering av landets væpnede styrker. Det er vår ambassade i Beograd, som altså har vært kontaktambassade for NATO, som har bidratt til en konstruktiv utvikling. Og dette er bare slutten på en lang prosess der Norge har vært veldig aktiv med tanke på at disse landene også må trekkes inn i Europa på en eller annen måte. Hvis man skyver dem fra seg, kan det ende på en helt annen måte enn det vi ønsker.

Jeg ønsker å gi ros til både den nåværende ambassadøren i Beograd, Haakon Blankenborg, og den forrige, som nå er OSSE-ambassadør samme sted. De fortjener honnør for det arbeidet som er nedlagt i samarbeid med norske myndigheter. Ros fortjener også vår NATO-ambassadør, Kai Eide, for sitt enestående Kosovo-arbeid.

Hvis vi ser på den militære siden av NATO, preges NATO fremdeles av at en del land er inne i en prosess for å omstrukturere de væpnede styrker, og det er ikke alle land dette er like enkelt for. Forsvarsplanleggingen baseres på de retningslinjer som fastsettes av forsvarsministrene gjennom den såkalte Ministerial Guidance. Og for å styrke NATOs evne til å følge opp alliansens strategiske konsept vedtok NATOs råd i desember 2005 et sett av politiske retningslinjer for alliansens videre omforming.

Jeg synes også det bør nevnes at initiativet fra toppmøtet i 2002 – Prague Capabilities Commitment – er viktig for å sikre at NATO har de kapasiteter som de nye truslene krever. Stikkord her er bl.a. arbeidsfordeling mellom de enkelte NATO-land, dvs. at de godt kan være komplementære, alle land behøver ikke å ha alt, de kan godt samarbeide med andre land om ulike forsvarsinvesteringer. Det er også interessant det som nå skjer med en NATO-pool for transportfly, f.eks., som flere NATO-land kan dra nytte av. Det betyr at de enkelte land også skal ha ansvar for spesialiserte kapasiteter. Vi har i Norge bl.a. ansvar for strategisk sjøtransport.

NATO Response Force skal for øvrig ha full operativ kapasitet innen 1. oktober i år. Det er viktig – la meg få legge til det – at de styrker som inngår i NRF, brukes aktivt. Det kan skje i Afghanistan, der utvidelsesområdet for ISAF tilsier robuste styrker, men det kan også være at man kan bruke dem på mange andre steder. De ble vel også brukt – så vidt jeg husker – i den humanitære innsatsen etter jordskjelvet i Pakistan.

Til slutt: Norge forbereder deltakelse i FN-operasjonen i Darfur. NATO har sagt ja til å støtte Den afrikanske union i en overgangsfase, bl.a. med stabsoffiserer, for det tar litt tid å sette sammen en FN-styrke som kan være operativ. Norge bør etter min oppfatning ta sitt ansvar for dette og ha stabsoffiserer knyttet til NATO i en overgangsfase i Sudan.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Finn Martin Vallersnes (H) [18:11:37]: (ordfører for sak nr. 6): Et ganske kort innlegg – det er to tverrpolitiske, enstemmige innstillinger som foreligger i anledning meldingen og årsrapporten, men jeg har likevel noen få kommentarer for å supplere.

La meg først si at overskriften for innstillingene må være at det slås fast i begge at NATO ser ut til å komme både politisk og militært styrket ut av 2005, som også representanten Nybakk understreket. Jeg er også enig med henne i at viljen til å forsterke NATO som et viktig transatlantisk forum synes å være sterk og positivt til stede.

Når jeg likevel vil peke på et par forhold, er det fordi jeg synes anledningen byr seg til også å peke på ting som blir en utfordring fremover. Det kan synes som det vil bli viktig for Norge å følge med i EUs samordning av europeiske synspunkter inn i NATO. En har ikke sett så mye til dette foreløpig – mer på det politiske enn på det militære området. Og for all del, det er ingen tvil om at våre forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer ligger fast. Likevel vil det være viktig å observere hvordan forholdet mellom EU og USA i og utenfor NATO eventuelt gir oss nye utfordringer når det gjelder hvor vi har formell og eventuelt praktisk innflytelse.

Så er det tre små forhold som jeg bare vil nevne – små og små, de er jo store utfordringer. Det første er Afghanistan. I høst går NATO inn i fase 4 i Afghanistan, og man vil øke fra 9 000 til 17 000 soldater. Det vil også bety at samarbeidet mellom ISAF og Operation Enduring Freedom blir tettere. De to skal ha et felles koordineringssenter i 2007, i første omgang ledet av en amerikaner. Behovet for koordinering blir større fordi operasjonene er spesielt farlige i sør for ISAF og i øst for Operation Enduring Freedom. En må vel se i øynene at det lett kan føre oss inn i en situasjon hvor ISAF-oppdraget blir skarpere. Det er vel heller ingen tvil om at Taliban vil gjøre sitt ytterste for å teste NATOs besluttsomhet og utholdenhet. Dette kan komme til å gi oss så vel politiske som militære utfordringer som vi må være forberedt på å møte.

Det andre punktet er at det vel i og for seg er bekymringsfullt at bare syv av NATO-landene til nå bevilger 2 pst. eller mer av statsbudsjettet til forsvar, når 2 pst. er alliansens vedtatte mål. Her er det en utfordring for hele alliansen.

Det siste jeg vil dra frem, er at det også er bekymringsfullt at den politiske dialogen med Russland synes å være så vanskelig. Det gjelder så vel for NATO-parlamentarikerne som for NATO generelt. Jeg håper at det vil bli et satsingsområde for organisasjonen i tiden som kommer, å arbeide systematisk med hvordan man bedrer det forholdet.

Per Ove Width (FrP) [18:15:15]: Først vil jeg takke saksordførerne, både Vallersnes og Nybakk, for å ha gjort en veldig god jobb med hensyn til å framstille hva som har skjedd i forbindelse med NATO i 2005.

Det som nå står foran oss, er det videre arbeidet, og da har jeg bare lyst til å referere litt fra hva den norske delegasjonen var med på i vårsesjonen i NATOs parlamentariske forsamling i Paris 26.–30. mai – det er ikke så lenge siden.

Jeg vil bare fortelle at Norge deltok i alle komitemøter: i politisk komite, forsvars- og sikkerhetskomiteen, vitenskaps- og teknologikomiteen, komite for økonomi og sikkerhet, komite for sivile sikkerhetsdimensjoner samt styringskomiteen og NATO-Russlandskomiteen.

Forsamlingen vedtok i vitenskaps- og teknologikomiteen en uttalelse om Irans atomenergipolitikk. Resolusjonen uttrykker bekymring, men likevel håp om å løse konflikten ved diplomatiske midler. Plenum vedtok en uttalelse om framdriften i arbeidet for NATO-medlemskap for landene i Adriaterhavstraktaten – Makedonia, Kroatia og Albania – og om utviklingen i Georgia.

Sesjonen var preget av sterk fokusering på svartehavslandene og Sør-Kaukasus. Det gjaldt både i plenum og i flere av komitemøtene. Innfallsvinkelen til regionen og sikkerhetsspørsmål omfattet demokratiutvikling, herunder rettssikkerhet og korrupsjonsforebyggelse, menneskerettigheter og generelle utviklingsspørsmål, samt energi og miljøspørsmål. I plenum talte bl.a. Ukrainas utenriksminister, Hviterusslands opposisjonsleder Milin-kevich, Aserbajdsjans president, Georgias president, og den russiske delegasjonen markerte seg sterkt og uttrykte høylydt misnøye med de ovennevnte lands ønskede nærhet til NATO.

Koordinering av innsatsen i Afghanistan var et annet tema som engasjerte forsamlingen. Etter manges syn er operasjonene der den viktigste testen på NATOs operasjonsevne i dagens sikkerhetsbilde. I rapportene om NATOs operasjoner ble det lagt vekt på den utfordring det ligger i at NATOs operasjoner i dag skjer utenfor NATOs territorier, samt NATOs evne til å gjennomføre operasjoner.

Ressurs- og energispørsmål var en sentral komponent av møtet i flere av komiteene, og et spørsmål som det vil være naturlig å følge opp videre fra norsk side.

Likeledes ble det reflektert over menneskelige sider ved NATOs engasjement. I denne debatten ligger spørsmål om endring av NATOs mandat, med et foreløpig forslag til konklusjon om at pådriverrollen ikke ligger til NATO når det gjelder krisehjelp og humanitær hjelp, eller bekjempelse av terrorisme, men at NATO kan utføre den type oppgaver i samarbeid med nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner med relevant mandat. NATO-retningslinjer for et slikt engasjement ble etterspurt.

Norge støttet Island, som representanten Nybakk nevnte, i deres bekymring over tilbaketrekningen av amerikanske styrker fra Keflavikbasen. Det norske perspektiv var ikke bare at Island, som eneste NATO-land, ikke lenger vil ha et luftforsvar, men like mye at det kan ses som et signal på mindre interesse for nordområdene og alle de muligheter, så vel som utfordringer, som ligger der med hensyn til ressursutvinning.

Ellers volder forholdet til PLC og Hamas like mye uenighet i forsamlingen som på hjemlig arena. PLC har observatørstatus, men mange i NATOs parlamentarikerforsamling ønsker ikke å henvende seg aktivt til Hamas for deltakelse i NATOs parlamentarikerforsamling.

Norge har for tiden ingen verv i forsamlingen. Det var derfor gledelig at Jan Petersen ble nominert til visepresidentkandidat fra forsamlingens konservative gruppe. Valget finner sted på høstsesjonen i Quebec i november.

Ågot Valle (SV) [18:19:44]: Komiteens innstilling er enstemmig i år, og de som har lest de tidligere års innstillinger, vil se at det er stor forskjell. Den er enstemmig fordi SV er med i en regjering som bygger på NATO-medlemskap, og det tar vi konsekvensene av.

Jeg vil kommentere to forhold som jeg synes er viktig for oss i SV å følge med på. Det ene er NATOs atomvåpenstrategi, og det andre er forholdene i Afghanistan sett opp mot ISAF.

I et intervju med den tyske avisa Der Spiegel sa fredsprisvinner El Baradei følgende: Risikoen for bruk av atomvåpen har aldri vært større.

SV og Regjeringa vil arbeide for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder kampen mot atomopprusting. Vi vil arbeide for at NATO kontinuerlig vurderer sin atomvåpenstrategi for å redusere atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. En fullstendig avskaffelse av atomvåpen er et mål som det må arbeides for. Ved behandlinga av budsjettet for 2006 var faktisk en enstemmig utenrikskomite enig med regjeringspartiene og Soria Moria-erklæringa i akkurat dette. Det skulle være et godt grunnlag for at Norge skal innta en offensiv holdning i NATO.

Canberra-kommisjonen sa i 1996: Atomvåpen innehas i dag av en håndfull stater som insisterer på at disse våpnene sikrer dem unike sikkerhetsfordeler, samtidig som disse statene reserverer seg en unik rett til å ha slike våpen. En slik situasjon er ustabil, og derfor heller ikke holdbar. Enhver stats besittelse av atomvåpen er en konstant oppmuntring for andre til å skaffe seg slike våpen. – Det var sant i 1996. Det er enda mer sant i 2006.

Bush-administrasjonen har delt opp atomvåpnene i to kategorier: «De gode», som USA sjøl har, og som de har gode hensikter med, og «de onde» i «røverstater», som er farlige og destabiliserende. Det er en forenkling, for å si det mildt. Parallelt med utviklinga av et rakettforsvar, forsøk på å utvikle mindre og mer anvendelige atomvåpen, har USA redusert tida som skal til før testing av atomvåpen kan gjennomføres, og motsatt seg en kontrollerbar produksjonsstans av spaltbart våpenmateriale.

I denne situasjonen mener vi i SV at det er viktig å arbeide for å få vekk atomvåpnene som USA har på europeisk jord. I en undersøkelse som er gjort i Belgia, Tyskland, Storbritannia, Italia og Nederland, sier et stort folkeflertall seg enig i at våpnene må vekk. Flere initiativ er tatt, bl.a. av det belgiske senatet og FDP i Tyskland. Her heime jobber Mellomkirkelig Råds komite for internasjonale spørsmål for tilbaketrekking av NATOs kjernevåpen fra ikke-atomstaters jord.

NATOs atomvåpenparaply omfatter omtrent en sjettedel av verdens befolkning. Utvidelsen av alliansen kombinert med utplasserte atomvåpen har gjort Russland mer uvillig til å ruste ned.

El Baradei sier at andre land ikke kan sitte og se på at NATOs 25 medlemsland satser på atomparaplyen mens en forsøker å forby det som tydeligvis oppleves som en type sikkerhet for andre stater. Det er ikke bærekraftig i det lange løp. Det er rett og slett farlig, og er en trussel mot det nedrustingsarbeidet Norge har tatt på seg å fronte i FN-sammenheng. Derfor må Norge ta på seg en initiativtakerrolle og en brubyggerrolle innenfor NATO for å få vekk atomvåpnene i Europa, og da med sikte på å få redusert det enorme tallet på russiske kjernevåpen som også er i Europa.

Norge deltar i NATOs ISAF-styrker i Afghanistan. Det er i tråd med Soria Moria-erklæringa. Norge gjør en viktig jobb i ISAF. Situasjonen i Afghanistan er komplisert, og stabiliteten er skjør. Det er kombinasjonen av mange faktorer som har skapt det over lang tid. Situasjonen har forverret seg, og det er alvorlig. Folk i Afghanistan er lei av krig. De vil skape seg en framtid, slik som alle vi andre vil gjøre. Det Afghanistan trenger, er det samme som alle velfungerende land har – Afghanistan er jo ikke noe velfungerende land ennå – en stat som kan disponere en vesentlig del av landets økonomi, et næringsliv, en skole som gir utdanning, et helsevesen som gir hjelp, og et politi som sikrer folk rettssikkerhet og trygghet. Det meste av dette mangler i Afghanistan. Folk ble lovet bedringer da USA og koalisjonen av villige gikk inn i landet. Den britiske tankesmia Senlis sier i en rapport at folk i det sørlige Afghanistan lever fortsatt i ekstrem fattigdom og har ikke merket noen goder av det nye demokratiet. De har også mottatt mange tomme løfter fra det internasjonale samfunnet, altså løfter som ganske enkelt ikke er blitt oppfylt. De har ventet i fem år på at deres liv skal bli bedre, og det har ganske enkelt ikke skjedd.

Dette er en farlig situasjon, for dersom det går lang tid nå før folk ser noen bedringer, kan det føre til mer uro og større grobunn for bl.a. Taliban. Derfor må Norge, ved siden av bidragene til ISAF-styrkene, intensivere de sivile bidragene til bygging av et rettsvesen og øke innsatsen for å erstatte narkotikaøkonomien med alternative inntektsmuligheter for å redusere de mange krigsherrenes makt over regioner og økonomien. Det hører også med i en debatt når det gjelder NATO.

Anne Margrethe Larsen (V) [18:26:34]: Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er blitt mer diffuse siden den kalde krigens dager. Sikkerhetspolitikken må derfor ta høyde for et bredt og mer sammensatt risikobilde, som kjennetegnes av glidende overganger mellom fred, konflikt og krig. Trusler langt unna Norge kan oppstå og utvikle seg raskt uten særlig forvarsel, og kan bidra til å svekke norsk sikkerhet. Ikke-statlige aktører kan dessuten true sikkerheten og trekke Norge inn i konflikter. En bredere forståelse av sikkerhetsbegrepet er derfor av stor betydning.

Venstre er bl.a. opptatt av energi som et nytt og viktig sikkerhetspolitisk element. Som vi vet har Norge fått en framtredende posisjon som en pålitelig energieksportør, noe som forventes å få en tiltagende sikkerhetspolitisk betydning både for oss og våre partnere. Norge er dessuten en betydelig forvalter av naturressurser i store havområder. Det gjør det nødvendig for Norge å hevde suverenitet og utøve myndighet i disse områdene.

Stilt overfor gamle og nye trusler framstår fortsatt NATO som den viktigste brikken i norsk sikkerhetspolitikk, dette til tross for at NATOs betydning for Norges rolle generelt har endret seg betydelig siden den kalde krigen. NATO er nå i en prosess hvor den tradisjonelle forsvarsalliansen søker og prøver ut nye roller og funksjoner. Dette vil være et sentralt tema i forbindelse med høstens uformelle NATO-toppmøte i Riga.

Venstre er opptatt av at alliansen skal komme videre med hensyn til å bli et politisk konsultasjonsforum. Det vil åpenbart være i Norges interesse at framtidige sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom EU og USA i størst mulig grad skjer innenfor en slik NATO-ramme, og ikke bilateralt mellom de to blokkene.

Det er videre rimelig å anta at betydningen av NATO som et politisk konsultasjonsforum vil tilta. Man kan her bl.a. vise til nye typer trusler som ikke kan møtes med tradisjonelle forsvarsstrategier, slik vi kjenner dem fra den kalde krigen og tidligere. Terrorisme og trusler mot partnere fra nye atommakter er sentrale stikkord.

Politisk konsultasjon og dialog er dessuten viktige instrumenter i forhold til en rekke tredjeland. Via ulike mekanismer er de i ferd med å knytte seg an til NATO-samarbeidet. På denne måten eksporterer NATO-landene verdier og samfunnssyn til nye land, noe som er med på å fremme stabilitet og sikkerhet.

Perspektivet om et medlemskap i alliansen bør framholdes for aktuelle tredjeland, samtidig som det understrekes at evnen til å gjennomføre indre politiske og militære reformer vil være avgjørende.

I prosessen med å knytte til seg nye land vil det være av stor betydning at NATO ikke danner en ny front rettet mot Russland. En ny terrorbalanse ville her framstå som et uhyggelig perspektiv. Integrasjonen av nye østeuropeiske land bør i størst mulig grad skje i forståelse med Russland. Det bør videre i rimelig grad tas hensyn til legitime russiske sikkerhetsinteresser. Enkeltland som Serbia og Bosnia bør dessuten ikke holdes utenfor NATOs samarbeidsstrukturer, noe som neppe vil bidra til å fremme sikkerhet i Europa.

Vi har i den senere tid sett NATO tre inn i nye roller. Både i kjølvannet av orkanen «Katrina» i USA og etter jordskjelvet i Pakistan bidrog NATO med logistisk støtte knyttet til humanitær bistand. Mye tyder dessuten på at NATO vil styrke sin funksjon innen trening og opplæring i utvalgte land. Her vil bl.a. respekt for menneskerettigheter og demokratisk kontroll over landets væpnede styrker bli vektlagt.

Venstre stiller seg positiv til at NATO trer inn i slike roller. Forutsetningen må være at det ikke bidrar til å strekke NATOs ressurser for tynt utover. Det blir derfor en utfordring å finne fram til den riktige balansen mellom NATOs tradisjonelle kjernefunksjoner og nye oppgaver.

Det bør videre finne sted en integrasjon mellom gamle og nye oppgaver. Mer konkret innebærer det at militære, politiske og humanitære aspekter bør knyttes nærmere sammen i NATOs framtidige aksjoner.

Til slutt vil jeg framholde at det bør finne sted en god arbeidsdeling mellom NATO og andre sentrale aktører, som OSSE, FN, EU og Den afrikanske union, AU.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5 og 6.

Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 7 og 8 behandlers under ett – og anser det som vedtatt.