Harald T. Nesvik (FrP) [11:43:16]: Bakgrunnen for at jeg har tatt opp denne interpellasjonen, er det vi ser skjer i helsevesenet, og det som står i Soria Moria-erklæringen knyttet til bruk av private helsetjenester.

Når vi ser at man i Soria Moria-erklæringen helt åpenbart tar til orde for å begrense bruken av private helsetjenester, og samtidig vet at køene faktisk er i ferd med å vokse, spesielt innenfor enkelte områder, finner jeg grunn til bekymring, særlig når vi vet at det innenfor en del av helsevesenet er både ledig kapasitet og stor effektivitet, og at arbeidet gjøres på en økonomisk gunstig måte for samfunnet.

Innledningsvis har jeg lyst til å sitere en tidligere helseminister, en helseminister som jeg mener var både nyskapende og effektiv, og som tok initiativ. Da sikter jeg til tidligere helseminister Tore Tønne. Han sa i et foredrag i desember 2001:

«Det samlede helsetilbudet må brukes. At det ikke er gjort, er en sak for Økokrim.»

«Helsekøene må avvikles innen ett år (…) private aktører kan tilby sine tjenester på like vilkår.»

Dette stod å lese i Legekunsten nr. 1, 12. årgang, mars 2002.

Videre sa den tidligere helseministeren følgende:

«Det eneste som virker er å sørge for at det finnes alternativer. Pasientene må merke at de kommer på operasjonsbordet raskere. En merkbar bedring av tilgjengeligheten må skje raskt. Ventetiden må vekk og den må vekk fort. Den må vekk i løpet av ett år.»

Dette er tidligere helseminister Tore Tønnnes egne uttalelser.

Avtalepraksis er en offentlig spesialisthelsetjeneste og inngår faktisk i sørge for-ansvaret.

Ifølge tall fra SINTEF-rapporten SAMDATA Somatikk 2005 vil det innen 2020 være behov for 35–50 pst. nye konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten pr. år. Dette medfører at spesialisthelsetjenesten må effektiviseres og kapasiteten økes. De offentlige sykehusene har vist at de allerede har mangelfull kapasitet til å dekke dagens behov. Det er derfor nødvendig med private avtalespesialister i dagens helsevesen, men også i framtidens helsevesen.

De offentlige avtalespesialistene står i dag for ca. 36 pst. av samtlige konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten, men har fortsatt betydelig ledig kapasitet. Jeg snakker her i første rekke om poliklinisk kirurgi/dagkirurgi. Ved å benytte seg av denne kapasiteten vil man få svært positive virkninger i form av reduserte ventetider, og ventelistene går da selvfølgelig ned.

Legeforeningen hevder at prognosen om et betydelig økt behov for helsetjenester er en realitetsorientert strategisk plan om hvilke helsetjenester med ditto kompleksitet som gjøres innad i sykehusene, og hvilke som må og kan gjøres utenfor sykehus. Dette er tvingende nødvendig for å bevare og videreutvikle den fagkompetansen som er der. Sykehusene trenger avlastning for å klare de tyngste oppgavene og de som er mest ressurskrevende.

Det er tilført betydelige ressurser til spesialisthelsetjenesten de senere årene. Helseutgifter pr. hode har faktisk økt med 115 pst. siden 1998. Parallelt med dette har det kommet en forsterket fokusering på effektivisering og mer behandling pr. årsverksressurs. Det er derfor høyst reelt å se på hva som er årsaken til at private avtalespesialister har betydelige flere konsultasjoner pr. dag enn hva som er tilfellet blant leger i sykehus.

I Helse Nord utgjør de private avtalespesialistene 3,3 pst. av alle legeårsverk. Disse utfører 24,5 pst. av alle polikliniske/dagkonsultasjoner. Det er et felles ønske om effektivisering av spesialisthelsetjenesten. Dette er tvingende nødvendig med tanke på den økonomiske situasjonen i helseforetakene. Vi nærmer oss 9 milliarder kr bare i akkumulerte underskudd. De private avtalespesialistene kan bidra sterkt til en slik effektivisering. De private avtalespesialistene er effektive og innehar spisskompetanse på sine områder.

Avtalespesialistene representerer i Norge ca. 440 årsverk. Det er 7,2 pst. av det totale antall legeårsverk i Norge, som i dag er i overkant av 10 000. Innenfor psykiatri er det 173 årsverk. Det er 11,7 pst. av det totale antall legeårsverk innenfor psykisk helse.

Modernisering av normaltariffen er høyst nødvendig. Det er ikke slik at det er større samsvar mellom de faktiske kostnadene og den behandlingen som gis. Normaltariffen henger sammen med DRG-prisingen som skjer ved sykehusene.

Det er også grunn til å innlemme de private avtalespesialistene i spesialisthelsetjenestens prioriteringsdel. De private avtalespesialistene må brukes offensivt. Dette for å nå målet om å få mer helse for hver krone. Norge er et av de landene i verden som bruker mest på helse pr. innbygger. Da er det underlig at vi er et av de få land i verden som har lange ventelister og voksende køer. De private avtalespesialistene bidrog til at vi fikk snudd denne trenden i forrige stortingsperiode. Men hvis vi skal tolke Soria Moria-erklæringen på verst mulig måte – unnskyld, president – er det grunn til å tro at bruken av private vil bli redusert ytterligere.

Desentralisert spesialisthelsetjeneste og avtalespesialister er mer kostnadseffektivt. Det at noen spesialiserer seg på enkelte behandlingsformer gjør det effektivt og ikke minst kompetansehevende.

Jeg håper at man kan fokusere på disse tingene, for det er viktig å bruke de ressursene som er der ute. Jeg må si at da jeg første gang leste høringsutkastet som var sendt ut knyttet til Nasjonal helseplan, ble jeg meget forundret. Jeg lette med lys og lykte etter nettopp denne tjenesten, de private avtalespesialistene. Hvor ble den av? Det var nærmest fraværende i høringsutkastet.

Da vi så fikk presentert det endelige utkastet til Nasjonal helseplan, hadde man nok kommet litt mer inn på det i den sammenheng. Men i forhold til den betydelige delen som avtalespesialistene utgjør innenfor spesialisthelsetjenesten, er dette svært lite omtalt i Nasjonal helseplan. Det gjør at jeg er usikker. Men det gjør også at vi nettopp nå får denne interpellasjonen, slik at statsråden kan oppklare en del av det som jeg håper er misforståelser, og at man vil si klart at avtalespesialistene i dag utgjør en betydelig del av spesialisthelsetjenesten, de skal gjøre det i framtiden, og vi er villig til å satse ytterligere slik at vi skal få en enda større spredning, men ikke minst også få en enda mer effektiv spesialisthelsetjeneste i Norge. Da er det viktig at vi også er villig til å se litt på takstene i normaltariffen. Nå skal jeg selvfølgelig ikke fra denne talerstolen verken inngå i noen lønnsforhandlinger eller signalisere noe som helst, men jeg håper i hvert fall at statsråden vil signalisere at hun ønsker å gå i den retning og satse på avtalespesialistene, sørge for at tryggheten om at man skal ha disse avtalene, kommer tilbake, og i hvert fall også holde øye med sine egne regionale helseforetak, at man ikke setter tak på hvor mange konsultasjoner og operasjoner man skal ha, men heller ivaretar pasientenes interesser ved å avvikle helsekøene og sørge for at pasientene venter kortest mulig tid. Da tror jeg faktisk at avtalespesialistene er selve nøkkelordet.

Statsråd Sylvia Brustad [11:52:39]: En god helsetjeneste forutsetter at det fortløpende er søkelys på hvordan vi skal bli enda bedre, og hvordan vi skal utvikle tjenesten videre. Nasjonal helseplan trekker fram en rekke områder hvor dette er nødvendig. Ett av de områdene er de private avtalespesialistene, slik interpellanten er inne på. Vi vil sette i gang et arbeid med sikte på å endre rammebetingelsene for å få en bedre integrering av avtalespesialistene i de regionale helseforetakenes oppfyllelse av sørge for-ansvaret og for å videreføre ordninga med privatpraktiserende avtalespesialister. Jeg ser på dette som et viktig ledd i arbeidet for å oppnå bedre samspill mellom private aktører og den offentlige helsetjenesten.

Det skal nå gjennomføres en prosess for å se på aktuelle tiltak. Når det nødvendige utredningsarbeidet er gjennomført, vil det bli høring, og saken vil naturligvis bli lagt fram for Stortinget dersom det skulle bli aktuelt med ordninger som krever endringer i rammebetingelser som fastsettes av Stortinget. Også utover dette legger jeg stor vekt på at det skal være dialog både med Stortinget og med berørte parter. Departementet har allerede hatt dialogmøter om saken med Legeforeningen og Psykologforeningen, og det er et arbeid vi ønsker å fortsette med.

Som det framgår av omtalen i Nasjonal helseplan – og jeg tror ikke man skal måle antall millimeter eller meter eller kilometer som er skrevet der – er dette slett ikke noe tiltak for å bekjempe ordninga med private avtalespesialister. La det være helt klart. La meg derimot slå fast at privatpraktiserende avtalespesialister er en vesentlig del av spesialisthelsetjenesten. Regjeringa mener at det er en verdifull ressurs, og som representanten Nesvik ganske riktig påpeker, utfører private avtalespesialister en betydelig andel av alle polikliniske konsultasjoner i alle våre helseregioner. Private avtalespesialister har også gjennomgående høy produktivitet, og undersøkelser viser at pasientene stort sett er meget tilfredse. La det derfor ikke være noen tvil om at jeg mener at private avtalespesialister er en viktig del av spesialisthelsetjenesten, og jeg ønsker både å bevare og videreutvikle denne ordninga.

I Nasjonal helseplan har Regjeringa også gjort rede for sitt syn på ulike private virksomheters medvirkning i den offentlige helsepolitikken. Vi mener de private er et nyttig supplement til det offentlige. Vi ønsker å sikre riktig prioritering, i tråd med pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Vi ønsker også å legge til rette for en god oppgavefordeling mellom avtalespesialister og helseforetakene samt sikre lik tilgjengelighet til spesialisthelsetjenesten. At helsetjenestens ressurser prioriteres riktig, er en av de store utfordringene vårt helsevesen står overfor i tida framover. Samfunnets ressurser, slik det er angitt i pasientrettighetslov og prioriteringsforskrift, skal brukes på de viktigste behovene og der tjenestene kan gi best effekt – også vurdert i forhold til kostnader på tjenestene.

I styringa av de regionale helseforetakene er det under gjennomføring flere tiltak som skal sikre at tjenesteytinga blir mer treffsikker i forhold til dem som trenger mest å bli prioritert. Vi snakker bl.a. om en bedre oppfølging av de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar. Det er det samme formålet som ligger til grunn for det utrednings- og utviklingsarbeidet som nå skal gjøres på området for de private avtalespesialistene, slik at vi får en bedre integrering av disse i de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar.

Jeg oppfatter at det er rimelig bred enighet om at det på dette området bør skje en utvikling. Avtalespesialistenes arbeid får rammer og styres både av en statsavtale som gir takster for tjenester mv., av rammeavtaler som inngås mellom de regionale helseforetakene og de faglige foreningene, og av individuelle avtaler mellom de regionale helseforetakene og den enkelte avtalespesialist.

I nåværende rammeavtaler, som ble inngått i desember 2005, har partene blitt enige om en rekke tiltak som kan gi bedre innsyn i og bedre dialog om hvordan dette skjer i praksis. Det kan gi et bedre grunnlag for å målrette tjenestene bedre mot de prioriterte behovene. Ett eksempel er at de regionale helseforetakene skal bidra til at avtalespesialistenes ventetid skal gjøres tilgjengelig for pasientene. Et annet eksempel er regionale helseforetaks muligheter for å endre profilen på den enkelte praksis, som også er tydeliggjort i rammeavtalen. Et eksempel på hvor dette kan tenkes brukt, er der hvor sjukehuset trenger operasjoner for å utdanne spesialister og også opprettholde kompetansen på sjukehuset.

De nye tiltakene er nå under implementering, og for helse- og omsorgsdepartementet vil det være viktig å danne seg et bilde av situasjonen, av potensialet, og følge med på utviklinga og på resultatene av de nye tiltakene. Dette må selvfølgelig også vurderes sammen med de øvrige rammebetingelsene som påvirker hvor godt avtalespesialistordninga virker i forhold til de helsepolitiske målene.

Regjeringas utgangspunkt er som kjent at spesialisthelsetjenester primært skal løses gjennom en god utnyttelse av det offentlige tjenestetilbudet. Offentlige midler skal først og fremst styres inn mot de prioriterte behovene, mot prioriterte områder. Det ligger likevel som en klar forutsetning for de regionale helseforetakenes ivaretakelse av sørge for-ansvaret at også ulike private aktører skal medvirke i det samlede tjenestetilbudet.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:59:04]: La meg først innledningsvis få lov til å si at jeg er glad for at man ikke har valgt å kutte ut avtalespesialistene, men at man faktisk har en tanke med det, og at man – jeg holdt på å si – heldigvis, i hvert fall etter min personlige mening, mer eller mindre kan se som en arbeidsulykke det som skjedde i forbindelse med det første høringsutkastet som ble sendt ut.

Men jeg er faktisk ikke helt beroliget likevel, for man sier at man nå arbeider med et nytt utkast som skal sendes ut til høring, knyttet til hvordan man skal få avtalespesialistene mer integrert i sørge for-ansvaret til de regionale helseforetakene. Da kommer vi igjen over på den debatten som vi har hatt knyttet til bruken av private sykehus – kommersielle, ideelle – og de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar på dette området. Da kommer vi fort borti problemstillingen at det er lettere å sørge for at man selv får tatt unna det man har kapasitet til og ønske om, og så får vi se om det blir noe igjen til de andre. Det gjør at man igjen kan få problemstillinger knyttet til at man får et tak på hvor mye virksomhet man skal få lov å utøve, uten tanke på hvor mange pasienter det faktisk er som har behov for hjelp, og som skal behandles. Det er lett for at dette igjen kan bli det som iallfall undertegnede mener er bukken og havresekken.

Jeg tror at det mest fornuftige man kan gjøre hvis man ønsker på en skikkelig måte ytterligere å få integrert de private avtalespesialistene i spesialisthelsetjenesten, er å modernisere normaltariffen, som man bl.a. gjorde i forbindelse med katarakt, hvor man innførte en egen K-takst, slik at man fikk tatt unna køene. Det var effektivt som bare det, og det tok ikke lange tiden før man fikk fjernet køene.

Jeg ser fram til at vi får saken til behandling hvis det eventuelt skjer vesentlige endringer, og ikke minst at man sender dette ut på høring. Jeg håper virkelig at man også tar med de private avtalespesialistene på råd i denne prosessen, for dette er en svært viktig del av helsevesenet, som må ivaretas på en skikkelig måte. Jeg håper man er mer positivt innstilt til dette enn det som kan framgå av Soria Moria-erklæringen. Og da er det fristende å spørre om statsråden har et annet syn på de private avtalespesialistene enn det Regjeringen har gitt uttrykk for knyttet til de private kommersielle sykehusene, da man helt åpenbart skriver i Soria Moria-erklæringen at dette skal begrenses, og at man skal behandle færre pasienter der. Jeg er litt bekymret hvis det også skal gjelde de private avtalespesialistene, som er den mest effektive delen av spesialisthelsetjenesten.

Statsråd Sylvia Brustad [12:02:19]: Vi er nå i en prosess der alle parter selvfølgelig skal få lov til å uttale seg, og vi har som sagt en dialog med de berørtes organisasjoner.

Jeg må bare igjen understreke det jeg sa innledningsvis, at når vi går i gang med dette, er det ikke fordi vi har noe ønske om å bekjempe de private avtalespesialistene, jeg vil si snarere tvert imot. Vi mener at de gjør en viktig jobb, som vi ønsker å videreføre. Derfor har vi ikke noe ønske om at de ikke skal ha en rolle i vårt helsevesen.

Så mener jeg generelt sett at det private helsetilbudet er et nyttig supplement til det offentlige. Det Regjeringa er opptatt av, er at vi først og fremst skal utnytte kapasiteten i det offentlige for på best mulig måte å kunne ivareta dem som trenger det mest. Men det betyr ikke at vi er imot det supplementet som en del av det private tjenestetilbudet kan gi. Jeg har også hatt møte med flere av de berørte organisasjoner på det området. Vi har en god dialog, og jeg mener faktisk at det offentlige og det private har noe å lære av hverandre, som er til det beste for pasienten.

Når det gjelder spørsmålet om takster, forstår sikkert alle at jeg ikke har noen meninger om det fra denne talerstolen her i dag. Men jeg kan igjen forsikre at vi skal ha ordentlige prosesser, der formålet er på hvilken måte vi skal greie å integrere de private avtalespesialistene enda mer i spesialisthelsetjenesten, slik at vi får ivaretatt sørge for-ansvaret over hele landet.

Jan Bøhler (A) [12:04:22]: Jeg er glad for at vi fikk denne interpellasjonen og denne runden, som bidrar til å avdramatisere litt hva det handler om når det gjelder å balansere offentlige tjenester og private supplementer. Når det gjelder den balansen, er det viktig å nyansere det bildet som Harald Tom Nesvik tegner i sitt første innlegg. Hvis man ser på utviklingen i perioden med Bondevik-regjeringen, er det riktig at køene til polikliniske operasjoner og polikliniske konsultasjoner – køene når det gjelder fjerning av mandler, grå stær, lyskebrokk osv. – utviklet seg veldig positivt. Køene gikk ned ved at man i større grad brukte private supplementer, private helsetilbud, mens køene i helsevesenet ved alvorlige, krevende sykdommer, og ressursene som ble brukt på det, heller økte noe f.eks. i perioden 2003-2004. Det gjelder sykdommer som tykktarms- og endetarmskreft, prostatakreft, brystkreft, psykiske lidelser osv. Så i det bildet og i diskusjonen nå må vi ha med oss at man i den perioden ikke greide å balansere dette godt nok. Det at vi har et nyansert bilde av dette, viser også det som gjøres nå angående IA-avtalen, hvor vi også vil bruke private supplementer for å få en god bruk av de midlene som er satt av til å hjelpe flere inn i arbeidslivet.

Det som er faren ved ikke å ha den rette balansen, men i for stor grad bruke private tilbud, er for det første at det kan bli en sovepute når det gjelder effektivisering og utvikling av det offentlige helsevesenet. Jeg har sett nå at to–tre sykehus endelig har begynt å ville bruke sine investeringer, sin kapital og sitt operasjonsutstyr lenger enn til kl. 15–16, og at man har bestemt seg for at man istedenfor kanskje å greie én operasjon før lunsj og én eller to etter lunsj og så stenge og dra hjem og la utstyret stå ubrukt store deler av uken, vil ta det i bruk utover kveldene og kanskje også i helgene for å kunne hjelpe flere og få en mer effektiv bruk av store offentlige investeringer. Den form for effektiv behandling drives selvsagt av de private helsetilbudene vi snakker om, og av dem som supplerer det offentlige helsevesenet. Vi må få en bedre bruk av kapasiteten i det offentlige helsevesenet og sørge for at bruken av private avtalespesialister og andre private helsetilbud ikke blir en sovepute for offentlig sektor i forhold til omstilling. For det er jo riktig som det ble sagt av både ministeren og interpellanten, at en del av disse private helsetilbudene er mer effektive enn deler av det offentlige. Så det er den første faren jeg ser, at det kan være en sovepute i forhold til omstilling i det offentlige. Man bør heller lære av hverandre her.

For det andre er det en fare for at de private helsetilbudene og for stor dreining den veien vil trekke ut viktig kompetanse fra det offentlige helsevesenet. Det er jo en kompetanse som vi har investert i i årevis gjennom utdanning, som det offentlige da ikke på noen måte vil få igjen tjenester i forhold til, og det offentlige helsevesenet vil gradvis svekkes i kvalitet hvis det blir en for sterk utvikling i den retningen.

Det er også en fare for uryddige forhold i retning av at man jobber på offentlige sykehus og så driver avtalepraksis og jobber i private helsetilbud på fritiden eller i helger og ved andre anledninger, og at man da har mulighet til, jeg holdt på å si, å henvise til seg selv ved å jobbe andre steder. Det er viktig å opprettholde fokuset med hensyn til at det skal være ryddige forhold når det gjelder tjenester som utveksles mellom offentlig sektor og private tilbud.

Det er videre en fare for at det blir en fortsatt dreining i retning av at det er bestemte lidelser som vi effektivt kan få gjort unna ved bruk av offentlige supplementer, at vi dreier det for mye i den retningen. Det må vi passe på nå når det gjelder IA-avtalen og bruk av de midlene, at vi ikke i den forbindelse bare får behandlet de lidelsene der rask og kortvarig behandling kan hjelpe folk ut i arbeidslivet, men også får brukt midlene på folk som trenger mer langvarig hjelp.

For øvrig er selvsagt ikke det private helsetilbudet og avtalespesialistene likt fordelt i hele landet, så det er også viktig (presidenten klubber) å passe på det offentlige for å kunne ha en balanse i hele landet og et godt nok tilbud i hele landet. (Presidenten klubber.) Så det er viktig med dette supplementet, men for at vi skal få et helhetlig, godt helsevesen, må det ikke overdrives.

Presidenten: Presidenten vil be representantene forholde seg til taletiden.

Vigdis Giltun (FrP) [12:10:00]: Det er viktig at dette spørsmålet blir tatt opp, og det er jo hyggelig å høre at det er bred enighet om at de private avtalespesialistene vil være viktige i årene som kommer. Jeg blir litt bekymret når jeg hører at noen er redd for at de private avtalespesialistene skal bli en sovepute. Dit tror jeg aldri vi kan komme, snarere tvert imot. Det er nettopp det at man har de private avtalespesialistene, som gjør at det offentlige helsevesenet må skjerpe seg. Det at man har noe å sammenligne seg med, at man har noen andre som kan gjøre den samme jobben, er veldig viktig. Jeg ser heller ikke noen stor fare ved det om dette skulle bli mye større. Det er ikke noe som tilsier at de private gjør en dårligere jobb, eller at de gjør det dyrere, snarere tvert imot, og da kan jeg ikke se den helt store faren ved at dette skal bli større. Vi skal ha et offentlig betalt helsevesen, og så er det viktigste at pasientene får den aller beste behandlingen.

Det som er en fare, slik det har vært nå, er at det er veldig stor usikkerhet. Det gjelder dette området, det gjelder også andre områder hvor helseforetakene har avtaler. Det gjelder klinikker de har avtaler med, det gjelder rehabiliteringsinstitusjoner, og det gjelder avtalespesialistene. Dette fører jo til at mange kvier seg for å opprette et nytt tilbud og komme med tilbud som det offentlige kan nyttiggjøre seg. Det fører jo også til at veldig mange dyktige spesialister ikke tør å søke seg til disse stedene, og det er en stor fare. Vi hadde en sak her i forrige uke angående Lillestrømklinikken og en privat avtalespesialist innenfor psykiatri, Leif Roar Falkum, som tok opp en sak med at de ikke fikk jobb. De hadde opprettet et tilbud med høy kompetanse og stod klare til å yte tjenester, men de fikk ikke jobb. Og det er klart, hvem er det som tør å satse på noe slikt i framtiden hvis man skal ha signaler fra Regjeringen som er så uklare at man ikke vet om man skal kunne få avtaler i ett år, et halvt år eller hvor mye man får å gjøre? Det går ikke. Vi må ha forutsigbarhet og stødige rammebetingelser som gjør at spesialister tiltrekkes, enten det er det offentlige helsevesenet eller privat. Disse må kunne jobbe om hverandre og få gode avtaler. Det er en skjerping for det offentlige helsevesenet at man har gode private tilbud i tillegg.

Jeg vil også få lov til å ta med, selv om ikke det er saken nå, dette med rehabiliteringsinstitusjonene som nå på slutten av året sitter og ikke vet om de får avtaler neste år. Dette går selvfølgelig utover de ansatte der, det gjør at man ikke tør å satse og bygge opp tilbudet som det skal være, og det går også utover pasienter som er inne i behandlingssituasjoner, som ikke vet om de får et tilbud neste år. Jeg tror det er viktig nå at Regjeringen setter seg ned og tenker seg om når det gjelder hva slags helsevesen vi skal ha. For det er ikke bra, og det har vært en storm av henvendelser dette året både fra pasienter og fra dem som driver med spesialiteter, om at det er for mye usikkerhet. Så det hjelper ikke så veldig mye at man sier at det private skal være en del av det, nå skal man ha ting ut på høring osv. Det må skje noe, og det må komme mye klarere signaler, slik at vi får et helsevesen hvor spesialister tør å satse, hvor de tør å opprette gode tilbud, alternativer, og kan være med og bidra så vi får et så godt helsevesen i Norge som mulig, og så rimelig som mulig . Gode rimelige tjenester og forutsigbarhet er det vi vil ha.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:14:15]: Det er betryggende å høre at statsråden er opptatt av å integrere avtalespesialistene mer i spesialisthelsetjenesten og i helseregionene, for det er viktig for å få utnyttet den kapasiteten de har, og den kompetansen de har. Statsråden sa videre at hun var opptatt av å utnytte det offentlige først og så ha det private som supplement, og spørsmålet er jo om statsråden vil bygge opp det offentlige på bekostning av det vi har i dag av private tilbud, for å redusere det private innslaget. Vi har fått mange bekymringsmeldinger fra mange private tilbydere rundt omkring i landet, bl.a. fra Feiringklinikken, om at det er i ferd med å skje. Jeg kunne tenke meg å høre statsrådens vurdering av det.

Høyre legger vekt på at pasientene skal få helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det. Det offentlige skal sørge for nødvendige helsetjenester til alle, uavhengig av den enkeltes økonomi, bosted og bakgrunn. For pasientene er det av mindre betydning om nødvendig helsehjelp utføres av private eller offentlig aktører, så lenge helsehjelpen er betalt av det offentlige. Høyre har vært pådriver for at det offentlige skal utnytte ledig kapasitet hos private aktører for å bidra til at pasientene får rask helsehjelp og større valgfrihet.

Men vi ser at den ideologiske kampen regjeringspartiene fører mot private aktører som yter nødvendig helsehjelp, fører til økt ventetid. Tall fra Norsk pasientregister viser at bruken av private aktører er redusert med 12 pst. Statsråden viser stadig vekk til at den gjennomsnittlige ventetiden går ned, men det er jo en liten trøst for pasienter som faktisk opplever at ventetiden for den behandling de selv trenger, går opp. Ifølge tall fra Fritt sykehusvalg er medianventetiden for innleggelse og behandling f.eks. for cervikal prolaps 16 uker, mens det private sykehuset Aleris har en ventetid på tre uker. Jeg mener at en slik ideologisk motstand fører til en klassedelt helsetjeneste, der de rike kan kjøpe seg rask behandling, mens de som har dårlig råd, må stå i en offentlig kø. Det synes jeg er uverdig, jeg synes det er uansvarlig, og jeg synes det er uakseptabelt. Jeg skal ikke gå så langt som Tore Tønne og si at det er kriminelt, men det er fristende.

Regjeringen har presisert at det er de private kommersielle virksomheter de ønsker å bekjempe, og ikke de ideelle. Men jeg mener at skillet mellom ideelle og kommersielle aktører er en naiv og dogmatisk forestilling som ikke kan praktiseres i helsepolitikken.

Høyre legger til grunn at alle som jobber i helsetjenesten, må få et rimelig utbytte for den jobben de gjør, enten man er sykepleier på et offentlig sykehus eller privatpraktiserende lege med driftsavtale. De regionale helseforetakene må selvsagt sikre at avtaler med private aktører ikke gir en urimelig høy fortjeneste for dem som utfører helsetjenester på vegne av det offentlige.

Det er alarmerende at ventetiden for barn som trenger psykisk helsevern, øker. Nå er gjennomsnittsventetiden 96 dager, altså mer enn tre måneder. Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som målsetting å øke antallet avtalespesialister innen psykisk helsevern med 50 pst. Men den har økt med bare 4 pst. de siste årene. Derfor er det viktig å få kartlagt om det finnes ledig kapasitet hos private aktører som kan bidra til å redusere ventetiden.

En kartlegging utført av SINTEF i 2004 på oppdrag fra Helse Øst viser at de private avtalespesialistene innen barne- og ungdomspsykiatrien i gjennomsnitt har fire konsultasjoner pr. dag, mens tallet for voksne er seks konsultasjoner pr. dag. Til sammenlikning utføres gjennomsnittlig 1,8 konsultasjoner pr. ansatt i offentlige poliklinikker. Dette viser at private aktører yter et viktig bidrag for å gi pasientene et bedre tilbud. Det er åpenbart god ressursbruk å benytte tilbudet fra private avtalespesialister. I en tid da prioriteringsutfordringene blir stadig mer krevende, er det viktig å sikre at vi får mest mulig helse for hver krone. Høyre går inn for å sammenlikne ressursbruk i de offentlige og private helsevirksomheter for å få et grunnlag for å vurdere forbedringspotensialet i de ulike tjenestene.

Selv om private avtalespesialister gjør en god innsats for norske pasienter, er det også behov for å sikre god styring med deres virksomhet. I nevnte undersøkelse fra Helse Øst framgår det at det foreligger for liten og dårlig informasjon om hvilket innhold som utøves i avtalepraksis. Dette mener jeg de regionale helseforetakene må ta tak i for å sikre gode helsetjenester for befolkningen.

I tillegg er det nødvendig å sikre god samordning mellom avtalespesialistene og offentlig virksomhet. Fra Høyres side vil vi legge vekt på at statsråden følger opp dette arbeidet i sin eierstyring overfor de regionale helseforetakene.

Inga Marte Thorkildsen (SV) (12:19:42): Helseministeren har gitt et dekkende bilde av hva de rød-grønne partiene på Stortinget mener. Som hun sa, står det i Nasjonal helseplan at departementet vil sette i gang et arbeid med sikte på å endre rammebetingelsene, for å få en bedre integrering av avtalespesialistene i de regionale helseforetaks oppfyllelse av sørge for-ansvaret og for å videreføre ordningen med privatpraktiserende avtalespesialister.

Det er liten tvil om at vi i dag er avhengige av at private bidrar til helsetilbudet i Norge. Når det gjelder psykiatrien, er det faktisk en utfordring å få nyutdannede psykologer og spesialister til å ville inngå avtale med det offentlige, fordi flere og flere etablerer seg uten avtale som privatpraktiserende psykoterapeuter i sentrale strøk, særlig Oslo vest. Dette må vi møte på flere plan, men jeg tror en viktig utfordring er å ansette flere, særlig psykologer, innen kommunene, for bl.a. å gi barn og unge rask hjelp når de får problemer. Det krever også at vi ser på utdanningene.

Jeg har lyst til å bruke litt tid på spørsmålet om bruk av private sykehus. Regjeringa har et annet syn på bruk av private kommersielle tilbydere enn det Nesvik og Fremskrittspartiet har.

I Soria Moria-erklæringa sier vi både at vi ønsker å sikre at sykehus eid og drevet av frivillige organisasjoner skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med det offentlige, og at vi ønsker at omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i de offentlige sykehusene skal utnyttes, slår vi fast.

For oss i SV er dette sjølsagt. Offentlige midler skal i minst mulig grad gå til å måke penger rett i lomma på privatpersoner. Det er også derfor vi ønsker en opprydding i statseide selskapers lønns- og bonuspolitikk f.eks. Det er egentlig forunderlig at ikke Fremskrittspartiet er mer opptatt av hvordan offentlige midler brukes. Hvorfor er det mer fornuftig å satse på private kommersielle tilbud som skal ha et overskudd til sine eiere, enn å bruke alle pengene på å utvikle et godt tilbud i offentlig regi? Vi vet jo at noen av disse aktørene, både eiere og en del leger, har tjent fett på en ukritisk bruk av offentlige midler. Det er også bakgrunnen for at vi ønsker å rydde opp. Denne utviklinga skjøt fart under den forrige regjeringa, hvor antall private sykehus på kort tid økte fra sju til 24. I tillegg skjedde det en utbredt sammenblanding av roller, hvor offentlig ansatte leger jobbet deltid i private, konkurrerende sykehus. Jeg husker en avisleder som beskrev situasjonen slik: Det er som om journalister i Dagbladet skulle jobbe deltid i VG. – Altså helt utenkelig.

Å tillate et for stort innslag av private kommersielle interesser i stedet for å bygge opp kapasiteten i det offentlige er ufornuftig, og det kan føre til større sosial og regional ulikhet. Det ønsker ikke vi. Vi ønsker et like godt tilbud til alle, uavhengig av bosted, uavhengig av lommebokas størrelse. En politikk som stimulerer til etablering av flere kommersielle sykehus, gir mindre mulighet til å prioritere mellom pasientgrupper, det fører til økt press på lønninger, særlig blant leger, og det kan gi et bilde av det offentlige som mindre effektivt, rett og slett fordi det offentlige til slutt blir sittende igjen med de tyngste pasientene, i tillegg til de mange forpliktelsene de har, som de private ikke har. Altså: Det er en konkurranse på ulike vilkår.

Dette betyr ikke at det ikke er rom for forbedringer innenfor det offentlige systemet, det er helt klart. Når det gjelder samhandling, brukermedvirkning og arbeidstakerinnflytelse f.eks., har vi store utfordringer. Men løsninga på dette er ikke økt privatisering.

Jeg vil avslutte med å si at mange private gjør en kjempeviktig jobb. Private avtalespesialister, private ideelle tilbud – ikke minst innen rehabilitering, som Sonja Sjøli var inne på, og også Fremskrittspartiet – private som har bygd opp kompetanse som det offentlige mangler, er viktig for at pasientene skal få et godt tilbud. Jeg har sjøl jobbet for å få en pasient med alvorlig anoreksi inn i et privat tilbud i Fredrikstad, nemlig Capio, og det var fordi vi så at det ikke var et godt nok tilbud innenfor det offentlige. Men jeg var samtidig veldig ærlig på at det beste ville vært om vi hadde brukt disse pengene til å utvikle et godt tilbud innenfor det offentlige, slik at man slapp å bruke deler av disse midlene til å bygge opp et overskudd for eierne av disse tilbudene.

Vi har et ansvar for å bruke de private aktivt der de utgjør et verdifullt supplement, men vi må samtidig passe på at vi utvikler og øker det offentlige tilbudet, fordi et offentlig tilbud er det beste virkemidlet for å gi befolkninga et trygt og likeverdig tilbud.

Helt til slutt i forhold til Høyre: Det er veldig bra hvis Høyre er blitt mer opptatt av klasseskiller i Norge. Men den vridningen fra offentlig velferd til privat forbruk som skjedde med Høyre i regjering – langt mindre satsing på sykehus f.eks. enn det denne regjeringa faktisk har fått til, kutt i kommunene og romslige tilbud til det private – ville skutt fart på en utvikling mot økende klasseskiller i Norge.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [12:24:59]: Historisk sett startet den mer organiserte behandlingen av sykdom og hjelp til folk i nød i kirkene våre. Det er så mange hundre år siden at vi nesten har glemt det. Men etter hvert som ansvaret for helsetjenestene i større grad har blitt overtatt av det offentlige, har Kristelig Folkeparti støttet en slik utvikling. Likevel ser vi at de private tilbyderne innen helsetjenestene er viktige og nødvendige supplement, på vilkår av at kvaliteten på tjenestene er tilfredsstillende. Derfor synes også Kristelig Folkeparti at det er bekymringsfullt når Regjeringen har som mål å redusere det private supplementet.

Vi vet at etter at sykehusreformen ble innført for noen få år siden, er det bare ett av foretakene som driver i balanse. Ja, vi er også kjent med at de har opparbeidet seg et betydelig akkumulert underskudd på mange milliarder kroner. Er det da slik at når pengene ikke strekker til, prioriterer de regionale foretakene seg selv og sin egen drift – selvsagt med fare for lengre ventetid etter hvert? Kronisk syke må vente på behandling. Rehabiliteringsventetiden blir lengre, og ventetiden, som på enkelte DPS-er nå er nærmere to år, kan bli enda lengre.

Kristelig Folkeparti setter pasienten i fokus. Vi må sørge for at de får den faglige hjelpen de trenger når de er syke eller har plager, enten det skjer hos private eller offentlige helsetjenesteaktører.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:27:04]: Eg skal prøve å halde meg til den saka det dreier seg om i dag, altså privat avtalepraksis.

Interpellasjonen startar jo med at avtalepraksis er ein viktig del av helsevesenet vårt. Dette er Venstre einig i. Dei private avtalespesialistane er ein særs viktig del av helsetenestekjeda.

For å få ei lita avklaring av kva avtalepraksis inneber, vil eg seie at det inneber ein avtale mellom den enkelte spesialist og helseføretaket. Eg oppfatta statsråden sitt innlegg slik at også statsråden er einig i at vi skal ha eit slikt system, vi skal ha eit slikt supplement, og det må eg seie eg er veldig fornøgd med å høyre.

Elles går eg litt til Helse Vest. Eg fekk opplyst her om dagen at i Helse Vest er det om lag 230 årsverk for avtalespesialistar. 50 pst. av dei er innan psykiatrien. Verksemda til desse spesialistane blir jo godkjend av dei regionale helseføretaka. Det er altså dei regionale helseføretaka som har ansvar for forvaltinga av avtalepraksisen, noko som inneber at RHF-ane bestemmer fagområde, geografisk kvar avtalepraksisen skal utførast, volum og av kven. Pasientane skal då i utgangspunktet prioriterast etter gjeldande nasjonale normer, slik vi høyrde. Det er altså ein del av det totale biletet at prioriteringa i prinsippet skal skje etter gjeldande nasjonale normer. Eg skal komme litt tilbake til det. I prinsippet har altså dei ansvarlege helsemyndigheiter full styring med kva slags og kor mykje helsetenester dei private avtalespesialistane skal yte, og kvar dei skal utførast.

Sånn sett vil eg seie at systemet eigentleg er førebiletleg rammestyrt, utan statleg detaljstyring. Eg meiner det er veldig bra at ein ikkje driv og tuklar med detaljane her frå toppnivået. Men det som eg meiner kan vere bekymringsfullt, er at praksis viser at dei spesialistane som får avtale, klumpar seg saman i storbyane. Dette betyr jo, som nokre har vore inne på før i dag, at det tilbodet til det norske folket som desse spesialistane representerer, er ulikt fordelt utover landet.

For å gå tilbake til Helse Vest: Av dei 230 årsverka i Helse Vest, Helse Bergen, er 130 årsverk med avtalepraksis i Bergen. Då kan ein jo tenkje seg kor få det er i resten av området. Eg har tala, men eg vil berre seie at det er svært få. Det er urimeleg.

Eit anna moment er om desse spesialistane verkeleg følgjer dei nasjonale retningslinjene for prioritering av pasientane. Eg høyrde statsråden snakke om at no skulle ein jobbe med å sjekke ut dette. Eg trur det er eit svært viktig moment å sjekke ut om intensjonane eigentleg er følgde.

Eg forstår det slik at myndigheitene ikkje har god nok oversikt over denne problemstillinga, og ut frå desse to momenta vil eg spørje statsråden: Vil statsråden bidra til at den geografiske fordelinga av avtalespesialistane blir betre? Og kan statsråden seie noko meir om dei private avtalespesialistane prioriterer å behandle pasientar i tråd med nasjonale føringar eller ikkje?

Jorodd Asphjell (A) [12:31:30]: Norge har i flere år blitt kåret til ett av verdens beste land å bo i. En av årsakene til det tror jeg er at vi har et godt velferdstilbud. Vi har et godt helsetilbud til hele befolkningen, om en skulle bo her i Oslo, i Finnmark eller langs vestkysten vår.

Et godt offentlig helsevesen er fundamentet i Velferds-Norge. Det å ha lik tilgang til gode helsetilbud uansett hvor en bor, er viktig. Men som representanten fra Venstre her påpeker, ser vi at privatspesialister har en tendens til å etablere seg i tettbebygde områder og i større byer, slik at det er liten tilgang til privatspesialister i Distrikts-Norge. Å ha en kombinasjon av offentlige og private helsetjenester er viktig, men det private helsetilbudet må og skal være et supplement til et godt offentlig helsetilbud.

I et land som Norge er det ikke tilfredsstillende at en har lange ventelister. Derfor gjorde denne regjeringen, med statsråd Sylvia Brustad, en ekstra satsing i forhold til den forrige regjeringen. Vi plusset på 600 mill. kr i budsjettet for 2006, og ikke bare det, vi plusset på 390 mill. kr til for å videreføre en større aktivitet enn hva Bondevik-regjeringen, med Høyre, la opp til.

Det kan være mange årsaker til at vi har lange ventelister. En årsak er at vi gir et bedre medisinsk tilbud, vi har bedre utstyr, og vi kan behandle nye pasientgrupper som før ikke hadde et tilbud i helsevesenet. Vi ser i mange sammenhenger at det ikke bare er de private som er effektive. Vi ser at også mange offentlige sykehus er effektive hvis de kan ha elektive tjenester og områder. Vi ser Røros sykehus, som har ortopedi, og som er meget effektivt. Vi ser også at ved et privat sykehus her i Oslo, Lovisenberg Diakonale Sykehus, tar de ikke ut utbytte av det offentlige. Alle de pengene som skytes inn, føres tilbake enten gjennom pasientbehandling eller til investeringer i bygninger og utstyr.

Det er viktig at helseforetakene som har ansvaret for å drive sykehusene og helsevesenet rundt omkring, har et godt samarbeid med alle de private avtalespesialistene. Det synes jeg helseministeren har gitt et godt svar på.

Oppgavefordeling er også viktig når man snakker om å bygge opp enten det offentlige eller det private tilbud. Vi ser at det er mange lokalsykehus i dag som kanskje kan få tilført nye oppgaver. Da kan elektive tjenester innenfor områder hvor vi ser at ventelistene er lange, tilføres dem. På den måten ivaretar en viktig kompetanse og viktige arbeidsplasser, og ikke minst et viktig helsetilbud også ved lokalsykehusene og mange steder ute i distriktene.

Når det gjelder de investeringene vi har gjort, både ved å bygge opp kompetanse i det offentlige og ved å investere i bygninger og utstyr, er det viktig at vi utnytter denne kapasiteten bedre i det offentlige istedenfor å bygge opp en større privat andel her.

Jeg føler at det er ganske store forskjeller mellom det å drive ideelle, frivillig baserte sykehus og helsetilbud og det å drive kommersielt. Vi har sett at ved Klinikk Stokkan og Moxness Klinikken er det store private overskudd som går tilbake til eierne istedenfor å føres tilbake til helsebehandling og investeringer i bygninger og utstyr.

Denne regjeringen, med statsråd Brustad, har i forhold til den forrige regjeringen økt satsingen innenfor norsk helsevesen. Det er meget bra og meget viktig. Vi har sett det innenfor både somatikken og psykiatrien. En slik satsing bidrar til et bedre tilbud og mindre forskjeller mellom landsdeler og befolkningen.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) [12:35:52]: Det hender at man står overfor et lite dilemma når man skal delta i en interpellasjonsdebatt, nemlig hvorvidt man skal holde et innlegg om det interpellasjonen dreier seg om, eller om man skal delta i alle de andre debattene som representanter finner grunn til å reise i tilknytning til interpellasjonen. Med det siste sikter jeg særlig til innlegget fra representanten Thorkildsen, som i sin helhet dreiet seg om noe annet enn de spørsmål interpellanten har reist. Jeg skal gjøre begge deler.

Først noen ord om statsrådens svar, som jeg i mange henseende synes var gledelig klart. Jeg oppfattet statsråden dit hen at hun slo fast at private avtalespesialister er et innslag i den norske helsetjenesten som er kommet for å bli, et nødvendig innslag, et viktig innslag, og at det ikke er noen ting i dette som skaper problemer i forhold til en overordnet prioritering innenfor norsk helsetjeneste. De styringsredskapene vi har, kan med like stor effekt brukes til å inkludere dette elementet som når det gjelder å få de offentlige institusjonene til å innrette seg etter de overordnede prioriteringskriterier som er fastlagt politisk. Så langt er det full enighet, og det synes jeg er positivt.

Det som er viktig å føye til, er at all tilgjengelig statistikk viser at produktiviteten innenfor det som utføres av de private avtalespesialistene, er vesentlig høyere, til dels himmelvidt mye høyere, enn det som skjer i det offentlig organiserte systemet. Det burde selvfølgelig oppta oss ganske mye å forsøke å finne ut av hvorfor det er slik, og hva det er som skaper disse særdeles store forskjellene – ikke minst innenfor det psykiske helsevern. Når forskjellene er så store som representanten Sjøli riktig refererte til fra tilgjengelig statistikk, må det være grunn for statsråden til å forsøke å initiere undersøkelser for å finne ut av hvorfor forskjellene er så store.

Så til det andre temaet. Representanten Thorkildsen holdt et gjennomført ideologisk innlegg. Hennes ideologiske kart kan sikkert være greit å hygge seg med til innendørs bruk, men hvis noen skulle forsøke å ta det med seg ut i terrenget, i dagens helsepolitiske virkelighet, er jeg ganske overbevist om at man ville komme til å gå seg alvorlig vill.

Jeg skal ta opp et konkret og meget aktuelt eksempel, som ikke ble nevnt av representanten Thorkildsen. Den ideologisk begrunnede retningslinje om at man skal begrense, som det heter i Soria Moria-erklæringen, bruken av private tilbydere, har bl.a. ført til en radikal nedtrapping av kapasiteten når det gjelder rehabilitering, ikke minst for svært mange eldre mennesker som, etter at de har fått gjennomført en operasjon, er helt avhengig av å få den nødvendige hjelp til å mestre sin daglige hverdag. Statistikken viser at det har vært en drastisk nedgang i kapasiteten. Samtidig vet vi at den døgnprisen som man opererer med i en rekke av de private rehabiliteringsinstitusjonene – faglig sett velrenommerte institusjoner med ledig kapasitet – ligger på under fjerdeparten av det et tilsvarende tilbud koster når det organiseres i offentlig regi. Da må det være tillatt å spørre om ikke helsepolitikkens overordnede formål er å sørge for at flest mulig som har bruk for helsehjelp, får det med best mulig kvalitet og med kortest mulig ventetid. Hvis svaret på det er ja, at det er det som er helsepolitikkens formål, bør representanten Thorkildsens kart forbli et kart til hjemmebruk, som ingen bør forsøke å ta med seg ut i den helsepolitiske virkelighet.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:41:03]: På mange måter mener jeg at denne debatten synliggjør store ideologiske skillelinjer i norsk politikk. På den ene siden har vi dagens regjering, som på mange måter snakker om en velferdsstat. Veldig mange andre snakker om et velferdssamfunn, og et velferdssamfunn er mye mer inkluderende enn det en velferdsstat noen gang kan bli. Et velferdssamfunn inkluderer også de private på et hvilket som helst område, herunder helse.

Tidligere i debatten var Jan Bøhler på talerstolen og pratet om at offentlige sykehus nå også skulle operere etter kl. 15. Det er flott, og det er fint, men helseforetakenes verden er mye mer nyansert enn det. Ved UNN i Tromsø, Helse Nord, hvor det offentlige har desidert størst eierskap innen helse, står man altså i fare for å måtte gå fra femdagersdrift til firedagersdrift – dette som en konsekvens av at helseforetakene i Norge er underfinansiert og har vært det i lang tid.

Det er klart at når mangelen på penger i helseforetakene blir så voldsom som den er i dag, går holdningene i helseforetakene helt klart ut på å beskytte seg selv. Så faren for at man på mange måter ønsker å skvise de private foretakene ut, er både reell og riktig, og vi ser det hver eneste dag. Når man vet at den private spesialisthelsetjenesten er mye mer effektiv og kostnadsriktig og utfører mer tjeneste for hver krone, er det veldig synd og trist at denne tjenesten ikke blir prioritert mer enn det den faktisk blir.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:44:05]: Jeg må si at dette har blitt en underlig debatt. Jeg reiste denne interpellasjonen for å prøve å få klarlagt de private avtalespesialistenes plass i spesialisthelsetjenesten. Av og til blir jeg forundret. Statsråden holdt et godt innlegg, og på mange måter beroliget hun meg. Så kommer enkelte andre fra regjeringspartiene sveivende inn i salen, midt under debatten, og går på talerstolen og holder dundrende innlegg. Man åpner med å si at statsråden på en ypperlig måte har klargjort Regjeringens standpunkt, men holder så et innlegg om en helt annen sak, om et klassedelt helsevesen og det som det medfører – alt tatt fullstendig ut av sammenhengen. Representanten Jan Bøhlers innlegg hadde ikke noe med de private avtalespesialistene å gjøre i det hele tatt. Men jeg skal prøve å forholde meg til fakta.

Statsråden slo fast i sitt innlegg at private avtalespesialister er en viktig del av spesialisthelsetjenesten. Hun klargjorde det. Men samtidig sier man – det er jeg litt bekymret over – at man i enda større grad skal integrere de private avtalespesialistene i de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar. Det det kan medføre, er muligens en del av det som vi har sett bl.a. innenfor rehabilitering og opptrening, at man først ivaretar sitt, og så, når man skal kjøpe tjenester fra andre, eller sende det videre, kan man ha – jeg sier ikke at man gjør det, men man kan ha – en annen agenda enn nødvendigvis å være mest mulig effektiv.

Videre har vi en uttalt målsetting i Norge om at vi skal drive dette etter det såkalte Leon-prinsippet – det laveste effektive omsorgsnivået. Da må man faktisk bruke dem som er mest effektive på kostnadssiden, og ikke minst få redusert ventetiden som mange opplever i dag. Ventetiden i seg selv er en belastning for dem som er syke. Da er det viktig at vi på en best mulig måte og mest mulig effektivt får på plass skikkelige ordninger som gjør at pasienter kan føle trygghet for behandling.

Jeg skal komme med et eksempel på hvordan dette kan gjøres. Jeg vil vise til Hamar Øyelegesenter. Følgende stod i Legekunsten nr. 1/2006:

«Vi har nå faktisk så godt som erstattet hele øyeavdelingen ved Sykehuset Innlandet, Hamar, sier privatpraktiserende øyelege, Kjell Morten Sætrom, som startet Hamar Øyelegesenter sammen med fire kolleger vel et halvt år etter at øyeavdelingen ble nedlagt i mai 2004. Etter ett års drift kan det konstateres at køene er borte.»

Dette er et viktig supplement. Det skal ikke erstatte det som er, men vi må bruke det på en riktig og fornuftig måte, til beste for norske pasienter.

Statsråd Sylvia Brustad [12:47:23]: Jeg har forsøkt å være veldig klar til det som interpellanten tok opp, nemlig de private avtalespesialistene. Derfor er jeg noe forundret når representantene Giltun og Fredriksen prøver å si at det har vært uklare signaler, og at det nå er stor usikkerhet.

Vi er i gang med å se nærmere på hvordan vi skal integrere de private avtalespesialistene bedre i spesialisthelsetjenesten for å ivareta sørge for-ansvaret. Da skal vi forsøke å svare på noe av det som representanten Ludvigsen er opptatt av. Prioriteres det riktig? Hvordan ser fordelinga ut rundt om i landet? Jeg er selvfølgelig også veldig interessert i å se på de forskjeller som måtte være i effektivitet mellom offentlige og private. Det gjelder spesielt innenfor psykiatri, der vi nå ser, særlig når det gjelder barn og unge, at det er på veg opp. Det bekymrer meg og Regjeringa like mye som det bekymrer alle andre, både representanter og partier.

Så bare litt til representanten Giltun: Det er klart at vi har utfordringer i det norske helsevesenet. Men jeg håper at en ikke svartmaler det bildet mer enn det som faktisk er nødvendig. Vi har altså et av verdens beste helsevesen. Vi har aldri behandlet så mange pasienter som vi nå gjør i Norge. Vi har aldri brukt så mye penger. Vi opererer i dag langt flere ting enn vi f.eks. kunne gjøre for bare ti år tilbake. Det er situasjonen. Det betyr ikke at det ikke er utfordringer. Det har flere vært inne på, og det er alle sammen klar over, men jeg håper i hvert fall at vi ikke bidrar til å gjøre dette verre enn det faktisk er.

Så til representanten Sjøli, og for så vidt også representanten Lønning: Jeg mener det er for enkelt å sette likhetstegn ved den noe begrensning denne regjeringen har gjort i forhold til private aktører, og at ventetiden på noen områder nå øker. Det er en for enkel framstilling. Jeg er opptatt av at vi skal kunne utnytte det private og det offentlig på best mulig måte, at det er noe å lære av hverandre. Det er også derfor jeg har dialog med de private aktørene for å se på hvordan vi best mulig kan utnytte det beste i hverandre, for å kunne prioritere dem som trenger hjelp aller mest og aller først. Det er det aller viktigste.

Så til representanten Nyborg: Det kunne vært fristende å ha et langt foredrag om hvordan situasjonen er i sykehussektoren, og ikke minst hvordan det var under den forrige regjering, som har hoveddelen av ansvaret for hvordan det har blitt et så stort akkumulert underskudd. Men den debatten kommer vi tilbake til. Jeg vil bare presisere at når det gjelder spørsmålet interpellanten tok opp, skal vi ha en grundig prosess med høring. Jeg kommer selvfølgelig også tilbake til Stortinget, hvis det skulle være endringer av en slik art at det er nødvendig.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed over.